Der Pilgrim, av Friedrich Schiller

I min gjennomgang av tysk lyrikk har jeg nå kommet frem til Friedrich Schiller (1759-1804). Av ham har jeg tidligere postet An die Freude og Die Erwartung, begge ganske lange og ganske kompliserte dikt. Vi har kommet frem til Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteratur og kanskje i tysk kultur.

Det er et høydepunkt som har blitt litt utilgjengelig i dag, fordi diktningen og tenkningen krever en del forkunnskaper som ikke lenger hører til den allmenne dannelse. Selve begrepet allmenn dannelse er også miskjent, og gjeldende tone i dag er at man ikke trenger å lære noe man ikke har bruk for. At kunnskap er blitt noe som ikke har egenverdi er ikke av de beste tingene vår tid har oppnådd, men denne bloggen driver ikke med samfunnskritikk. Her presenterer man dikt, og det på en helt grei måte, i respekt og ærbødighet, entusiasme og glede.

Og da er det først litt om forfatteren, og tiden.

Friedrich Schiller (1759-1805)

Det er noe fascinerende med Schiller. Han er ti år yngre enn Goethe, og dør 27 år før ham. Likevel er det han som nevnes når det skal nevnes Goethe og en til. Brevvekslingen mellom Goethe og Schiller på 1790-tallet, da de begge bodde i Weimar, er blant de aller, aller mest berømte i verdenshistorien.

Det er også fascinerende at Schiller starter opp som så veldig revolusjonær. Han skriver sitt første drama, der Rauber, mens han studerer medisin og juss ved millitærakademiet Karlsschule, og får det oppført i 1781. Han er 22 år gammel, kommer fra en ganske fattig familie, faren er gartner hos hertug Karl Eugen av Würtenberg, Hertugen var regnet som ganske despotisk, og beholdt makten fra 1737 til 1793, så det kunne bli ganske trykkende stemning, for å si det som man sier det i dag. Familien Schiller stod i et avhengighetsforhold til hertugen, og det var hertugen som ville at unge Friedrich skulle ta utdannelsen sin ved militærakademiet hans. Så da ble det slik.

Og det ble krasj, med den unge og allerede frihetselskende Schiller, i møte med den strenge disiplinen på miliætrakademiet. Litteratur var forbudt, så unge Friedrich Schiller måtte lese Goethe, Shakespeare, Lessing, Klopstock og Rousseau i smug, på 1770-tallet, Sturm und Drang. Stormen av følelser. Trangen etter å utrette noe. Schiller skrev dramaet Der Rauber, Røveren, (eller på norsk Morderne, i Jens Bjørneboes oversettelse av 1967), om Karl Moor, en frihetselskende ung mann som gjør opprør mot all undertrykkelse, og dermed ender opp som røver. Han ser imidlertid sine feil, han er moralsk høyverdig, og stiller seg selv for retten. Rede til å ta sin straff, Døden for Friheten.

Schiller ble arrestert. Han måtte flykte. Han flykter gjennom 1780-tallet, kan man kanskje si, litt lettvint og forenklet. Det er på denne tiden han skriver diktet An die Freude (1785) og dramaet Kabale und Liebe (1784). Det berømte diktet er kanskje representativt for livet Schiller drømmer om, ikke livet han lever. Selv var han ikke så begeistret for diktet som ettertiden er blitt, og det er jo også helst kjent gjennom den fantastiske tonsettingen til Ludvig van Beethoven, og ikke gjennom teksten til Schiller. Det ikke fullt så berømte dramaet handler om opprørstrang, frihetslengsel, konflikten mellom adelen og borgerskapet, og alt det som leder frem til den franske revolusjonen i 1789.

Da revolusjonen kommer i Frankrike er Schiller 30 år, helt i sin rette alder, dette kan han ta del i, men han gjør ikke det. Han er utnevnt til professor i historie, ved universitetet i Jena. Og han tar sin oppgave alvorlig. Tiltredelsesforedraget har tittelen: Was heisst und zu welchem Ende studiert man Universalgeschichte? eller på norsk, sånn omtrentlig: Hva er og i hvilken hensikt studerer man universalhistorie?

Schiller vil nå finne svarene på alt. Han vil ha klarhet. Vi går inn i perioden som kalles Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteraturhistorie, eller senterpunktet, og her er Goethe og Schiller midt i hjertet av alt som skjer. De skriver tekster og avhandlinger, de brevveksler, de diskuterer ytterst komplekse og diffuse spørsmål, og vil sette nøyaktige, klare og forståelige ord på dem. Det er en oppgave man må være tysker for å prøve på, det er en orden og en disiplin og en systematikk som ingen andre land og nasjoner nærmer seg. Bare det å sette seg fore å besvare spørsmålet: «Hva er estetikk?» Og «Hva er estetisk erkjennelse?»

Goethe hadde klassisk bakgrunn, oppvokst i et velstående, klassisk hjem, og han hadde vært på sin Italia-reise årene 1786-1788. Schiller hadde oversatt den antikke litteraturen. De kjente idealene, og de kritiserte den nye, oppvoksende, romantiske diktertradisjonen for å være for fantasifulle og for formløse. Det skulle være harmoni og likevekt. Det var klassiske humanistideal som gjaldt. De skrev en rekke ballader, dette er balladeårene, både for Goethe og Schiller, og de skrev sine Xenien, basert på det antikke versemålet distikon (linjepar av heksametere (6 trykktunge stavelser) og pentametere (5 trykktunge stavelser)). De skrev også teaterstykker, Goethe arbeidet med Faust, og skrev romanen Wilhelm Meister, mens Schiller skrev de historiske stykkene Maria Stuart (1801) og Die Jungfrau von Orleans (1801).

Så det er jo her han er, da, sånn cirka, i det han skriver verket om pilgrimmen. Han selv, som er på søken, og etter hvert skjønner at han aldri vil finne det han søker etter. Han har gått gradene, fra den strenge disiplinen og despotismen under Karl Eugen, og militærakademiet, opprørstrangen og frihetslengselen, de vanskelige årene på 1780-tallet, og så trygg stilling som professor ved universitetet i Jena. Og jakten etter det klassiske skjønnhetsidealet, den klassiske humanismen, i en tid der frihetslengselen han hadde i ungdommen blir realisert, men ikke som han hadde tenkt seg det, og ikke på en måte som han kunne være med på.

Dette er Schiller som to år før sin død skildrer livsoppgaven sin, og hvordan han aldri kan fullføre det, aldri kan nå målet.

Der Pilgrim

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

All mein Erbteil, meine Habe
Warf ich fröhlich glaubend hin,
Und am leichten Pilgerstabe
Zog ich fort mit Kindersinn.

Denn mich trieb ein mächtig Hoffen
Und ein dunkles Glaubenswort,
»Wandle«, riefs, »der Weg ist offen,
Immer nach dem Aufgang fort.

Bis zu einer goldnen Pforten
Du gelangst, da gehst du ein,
Denn das Irdische wird dorten
Himmlisch unvergänglich sein.«

Abend wards und wurde Morgen,
Nimmer, nimmer stand ich still,
Aber immer bliebs verborgen,
Was ich suche, was ich will.

Berge lagen mir im Wege,
Ströme hemmten meinen Fuß,
Über Schlünde baut ich Stege,
Brücken durch den wilden Fluß.

Und zu eines Stroms Gestaden
Kam ich, der nach Morgen floß,
Froh vertrauend seinem Faden,
Werf ich mich in seinen Schoß.

Hin zu einem großen Meere
Trieb mich seiner Wellen Spiel,
Vor mir liegts in weiter Leere,
Näher bin ich nicht dem Ziel.

Ach, kein Steg will dahin führen,
Ach, der Himmel über mir
Will die Erde nie berühren,
Und das Dort ist niemals Hier.

Pilgrimmen

Ennå i mitt livs forår
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og ungdommens tidlige danser
Lot jeg i fars hus.

All min arv, mine eiendeler
Kastet jeg glad troende hen,
Og ved lette pilgrimsaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så drev det meg et mektig håp
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, roper det, »veien er åpen,
Alltid bort etter oppgangen.

Helt til en gyllen port
når du frem, der går du inn,
Da blir det jordiske der
Himmelsk uforgjengelig å være.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg stille,
Men alltid blir det skjult,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunner bygger jeg gangbro,
Broer over de ville elver.

Og til en elvs kyst
Kom jeg, som etter morgenen fløt,
Glad fortroende sin tråd,
Kaste jeg meg i dens skjød.

Hen til en stor sjø,
Drev meg sine bølgers spill,
Foran meg ligger det i vid tomhet,
Nærmere er jeg ikke målet.

Akk, ingen gangbro vil føre dit,
Akk, himmelen over meg
Vil ikke berøre jorden,
Og det der borte er aldri her.

Språk, form og innhold

Diktet er en romanse, et kort episk-lyrisk dikt, ofte i form av en ballade. Opprinnelig var romansen diktning på folkespråket, og den oppsto i senmiddelalderen i Middelhavsområdet. Språket var romansk, fransk, spansk og italiensk hører alle til de romanske språkene, og derfor navnet romanse. Formen er nært beslektet med balladen, så nær at de to går litt over i hverandre. Felles er at de uttrykker en stemningsfylt historie, for romansen ofte en kjærlighetsfylt eller skjebnesvanger, mens lyrikken bare uttrykker stemning, epikken bare historien.

Strofeformen er klassisk 4+4 takter med trokeisk versefot, og trykklett utgang i oddetallslinjene og trykktung i partall. Så det går i en periode på to og to linjer, hvor et meningsinnhold blir sagt ut. Rimmønsteret er kryssrym, også veldig vanlig, og den eneste mulige i denne strofeformen. Det går annenhver tung-lett fire ganger i hver linje, og så er det en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3. Her er det illustrert.

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

Schiller: Der Pilgrim

Diktet handler om jeg-personen, som er pilegrimen. Han bekjennegir at han allerede i ung alder forlot huset sitt, tok med seg pilegrimsstaven, og vandret av gårde. Han har håp og tro, han er på jakt etter en oppgang (Aufgang), opp etter noe høyere enn det jordiske, kan man nesten si her. Dette viser seg i fjerde strofe, da han kommer til den gylne porten, der det jordiske blir himmelsk.

Senterstrofen, den femte, lar kveld bli morgen, og vandreren står aldri stille. Han skal videre, men det er skjult hva han søker og hva han vil. Så er det en metaforisk strofe seks, med fjell som ligger i veien, og broer og gangbroer han gå over avgrunner og store elver. Så kom han til bredden av en elv, slik jeg lester det, eines Stroms Gestaden, han tror han er på rett vei, og kaster seg i fanget på dette stedet.

Men han kommer bare til et stort hav, foran ham er det store tomme, han er ikke nærmere målet sitt. Og han innser til slutt at det ikke finnes noen gangbro dit han vil. Himmelen over ham vil ikke berøre jorden, det som er der borte, vil aldri være her. Han leter etter noe han ikke kan finne. Han er pilegrimen som alltid vil være på vandring, aldri nå frem.

Så det er livsoppgaven sin Schiller her skildrer, hvordan han i sitt liv er en vandringsmann på jakt etter noe han bare litt diffust vil si hva er. Det er det som forener himmelen og jorden, det litt høyere, det som kan gjettes på å være innsikt og sannhet. Når livet hans nå går mot slutten, innser han at det han søker, vil han ikke finne.

Glosesliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no

Lenz der, -es/-e; (poetisk) vår;
Ließ -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående infinitiv også: hat … lassen; hjelpeverb, tr., refl., itr.) 1. la, late, la være, la ha, la få, få til, tillate, tåle (ofte også andre oversettelser, se eks.).
Erbteil I. das Erbteil arveanlegg, arv II. der Erbteil del av arv.
Habe die, -/; eiendom, eiendeler
Aufgang der, -(e)s/Aufgänge; oppgang
unvergänglich (adj.) uforgjengelig.
ward dichterisch, sonst veraltet für vgl. wurde (Duden)
hemmen (sv. tr.) hindre, hemme, stoppe;
Schlünde -> Schlund der, -(e)s/Schlünde 1. svelg 2. (overført) gap, avgrunn.
Steg der, -s/-e 1. liten bro, gangbro. 2. landgang. 3. bue (på brillen) 4. forbindelsesstykke.
Brücke die, -/-n 1. bro (også kommandobro, sport, om tenner); 2. løper, matte; lite, smalt teppe.
Gestade dichterisch Teil des festen Landes, der an das Wasser grenzt; Küste, Ufer (Duden)
froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig;
Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Friedrich Schiller ble tidlig brystsyk, og visste nok at livet gikk mot slutten da han skrev dette diktet. Det er hans egen krønike over livet han har levd, hvordan han ser på seg selv, og sin livsoppgave.

Det ligger tett opp til biografien, hvordan han ser det som sin livsoppgave å finne svar på noen av livets store spørsmål, og begir seg ut på vandring for å finne dem.

Diktet er tonsatt av Franz Schubert…

Min gjendiktning

Det er ikke noe lett dikt å gjendikte, dette. Det er svært taktfast, og takten kan ikke brytes. Det kan heller ikke være noe lettvint, og ikke noe anstrengt, og det nærmeste man kommer halvrim er Lenze-Tänze i første strofe. Så dette er ikke godt, men så godt som det blir.

Pilegrimmen

Ennå livets forårs transe
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og i ungdoms tidlig danser
Lot jeg i min faders hus.

All min arv, og alt jeg have
Kastet jeg i tro inn,
Og med lette pilgrimstaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så det drev meg mektig håpet
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, rop: din vei er åpe’,
Alltid mot oppgangen bort.

Helt frem til den gylne porten
Når du frem, inn går du der,
Der vil det som før var jorden
Himmelsk uforgjeng’lig vær.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg still’,
Men for meg blir skjult i sorgen,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunn bygges leier,
Broer over de villen flod.

Og til en elvs vide bredder
Kom jeg, som en morgenen fløt,
Glad fortrolig tråden tredde,
Kastet jeg meg i dens skjød.

Hen bort til en sjøen store,
Drev meg sine bølgers spill,
For meg ligger det vide jordet,
Nær er jeg ei målet til.

Ingen gangbro vil meg føre,
Akk, den himmel over meg
Vil ei jorden ei berøre,
Det der borte er her ei.

ES2020

Kilder

Urbanovský, P. : Vergleich der stilistischen Mittel in der Poesie von Gryphius bis Brecht, Brünn universitetet, 2018

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s