Siste diktet i atskillelse, siste i epilogen, det slutter egentlig og best med To små armer. Dette er kort, og handler om å være på flyet, på vei bort, fra dem man er glad i.
Femtitusen fot over
bakken er jeg nå
Femtitusen mil
Er den veien jeg vil gå.
ES2018
Savn. Jeg har jo savnet hele mitt liv, men jeg trodde ikke det gikk an, å savne så sterkt som jeg gjør det, når jeg har fått en kone, og et barn. Når de ikke er her, så skriver jeg dikt hele tiden. Om savn.
Om savnet (Tre små dikt)
Jeg savner så
Veggene er til
For at jeg skal gå på dem
Alle farger er fylt
Av savn
*
Savnet mitt
Er større enn meg
Større enn verden
Får ikke plass
Alt er savn,
Alt.
*
Det er ikke vanlig
Å ha så stort savn.
ES2018
Samlingen Atskillelse består av 8 dikt, og slutter med To små armer (I evigheten). De fire neste er epilog, først Solen, så dagens, Savner i dag også. Det diktet, det har jeg skrevet og redigert litt på. Det er særlig siste linje, om den skal være som den er, eller om den skal være annerledes. Nå postes den som det står, og som jeg først skrev det. Andre ganger har jeg syntes en annen slutt er bedre. Merkelig. Dikt er stemning. Stemning skifter. Da jeg satt og savnet, var det omtrent sånn, omtrent sånn som det står nå, jeg vet ikke. Andre ganger har det vært annerledes. Jaja.
Jeg savner henne i dag også
Jeg skriver rolige setninger.
Spiser vanlig mat.
Jeg sikter ikke på henne
Når jeg skriver
Hun er alltid mer enn
Jeg får plass til
Når jeg har skrevet det beste jeg kan
Er hun pluss
Jeg har henne ikke i ordene
Har henne her
I savnet.
ES2018
Den uuhøytidelige samlingen Atskillelse sluttet egentlig med To små armer (I evigheten), men det er fire dikt til som en slags epilog. Det første er Solen.
Månen
Sloknet i natt
Den gidder ikke lyse
Jeg lyser ikke heller
Gidder ikke
Du ser meg som en mørk flekk
Av savn.
ES2018
Dette er et sånn forunderlig dikt, som kanskje lykkes, kanskje ikke. Hva det skal uttrykke, er soleklart, om det uttrykker det, er et annet spørsmål. Det er avslutning på den lille, uhøytidelige samlingen Atskillelse. De fire neste diktene er en ren epilog. Det slutter med dette.
To små armer (i evigheten)
Det er som jeg ikke
kan tro det selv
Men jeg vet det er sant
allikevel
To små armer
skal holde meg
Og jeg skal holde
tiden fast
i evigheten
jeg.
ES2018
Dette er et dikt som passer når man for eksempel har savnet noen helt enormt, og de for eksempel har vært på en reise, og kommer hjem, og er kone og barn, skjønne og elsket, da er det
Himmelgledebrus
Det er nesten ikke
til å tro
Men det er dog sant
Det er det jo.
Mitt barn, min engel
Kommer hjem
Og jeg kan finne
Himmelbrennevinet frem.
Det kan man drikke
uten rus
Servere henne
Himmelgledebrus.
ES2018
Dette diktet har ikke noen tittel. Det er skrevet 4. mai, 2018, og det er så sant, så sant.
*
Det flyr et fly oppi luften
Det er på vei bort hit.
Og aldri var noen skuffet
Alt som var godt, vil bli.
I flyet sitter min kone
Og mitt deilig, deilige barn
De er så eventyrlig gode
Det beste livet har.
Og aldri mer skal jeg rime
Hva er vitsen med det?
Med kone og barn skal jeg bli med
Så skal vi reise av sted.
Og da skal vi reise sammen
I livets metafor
Det rimer og rytmer jammen
Når gleden er så stor.
Flyet lander snart
Rart.
Lykken er på vei.
Til meg.
ES2019
Dette diktet er skrevet etter modell av Arnulf Øverlands kjente En hustavle. Det er nummer 5 i samlingen Atskillelse, om det å være borte fra sin kone og sitt barn, eller noen, og å vente på dem.
Det er en stund i livet
der tiden skulle stå stille
Det er når jeg er hos henne
Tenke ville, ville, ville.
Det er en stund i livet
Som jeg ikke nå kan kjenne
Jeg kan tenke det ville, ville
Men jeg er ikke hos henne.
Det er en stund i livet
Jeg gjerne skulle se komme
Den at jeg er hos henne
At ventetiden er omme.
ES2018
Dette diktet er skrevet 21. april, 2018. Temmelig nøyaktig et år siden. Resten er selvforklarende.
Jeg er i Oslo (og alt er bare tull)
Jeg er i Oslo
Og alt er bare tull
Bussene og trikkene går for å irritere meg
I hodet mitt
Er bare henne
Jeg sitter der på puben
Drikker øl
Hvor er hun?
Jeg tenker ikke på annet
Skriver ikke dikt som går opp
Er ikke vanlig
Holder ikke
Ut.
ES2018
Diktet er skrevet omtrent for ett år siden, 3. april, 2018. På det flyet, flyreisen handler om.
Så sitter jeg på flyet
Som en ensom majestet
Men hva jeg har i hodet
Er det ingen her som vet.
Hjemme er et hus
Som det ikke er noen i
Her sitter jeg og reiser
Dit som ingenting vil bli
Hva er det nå dette livet
Hva bruker jeg det til?
Hva var nå denne reisen hjem
Forklar meg, er du snill.
Forklar meg, er du snill.
Hvor er det jeg vil hen?
Hva er det jeg kaller livet?
Hva er det jeg kaller hjem?
I byen som jeg reiser fra
Er min kone og mitt barn
Og alle ting jeg tenker på
Og alle ting jeg skriver nå
Og alt jeg kan få si
Ender i
Min kone og mitt barn
ES2018
Helt grei poesi 