To små armer (I evigheten)

Dette er et sånn forunderlig dikt, som kanskje lykkes, kanskje ikke. Hva det skal uttrykke, er soleklart, om det uttrykker det, er et annet spørsmål. Det er avslutning på den lille, uhøytidelige samlingen Atskillelse. De fire neste diktene er en ren epilog. Det slutter med dette.

To små armer (i evigheten)

Det er som jeg ikke
kan tro det selv
Men jeg vet det er sant
allikevel

To små armer
skal holde meg
Og jeg skal holde
tiden fast
i evigheten
jeg.

ES2018

Himmelgledebrus

Dette er et dikt som passer når man for eksempel har savnet noen helt enormt, og de for eksempel har vært på en reise, og kommer hjem, og er kone og barn, skjønne og elsket, da er det

Himmelgledebrus

Himmelgledebrus
Det er nesten ikke
til å tro
Men det er dog sant
Det er det jo.

Mitt barn, min engel
Kommer hjem
Og jeg kan finne
Himmelbrennevinet frem.

Det kan man drikke
uten rus
Servere henne
Himmelgledebrus.

ES2018

Kommer de?

Det er noe med diktene i Diktsamling. Egentlig er det jo diktene som ikke helt har lyktes meg, som jeg ikke fikk helt til, og dermed bare legger et sted. Det er liksom alltid noe feil med dem. Men når jeg ser på listen over diktene mine som er best besøkt, så er det ikke noen forskjell på diktene i Diktsamling og de andre, og når jeg ser på diktene jeg får henvendelser om, fordi de skal i bruk, så er rett og slett diktene i Diktsamling litt overrepresentert. Så i mange av diktene her, er det mye som bommer. Men i noen – er det noe som treffer.

Kommer de?

Så hører jeg flydur?
Er det dem?
Er det de som nå kommer hjem?
Her er ryddet og vasket og klart
Jeg venter dem hvert øyeblikk, snart
Jeg venter dem helt intenst
Og så har jeg ryddet og vasket i mens
Jeg har stått på terrassen, stått og sett
Klærne er vasket, sengen redd
Jeg venter dem hvert klokkeslett
Jeg venter dem i hvert ett fly
Og var det feil, venter jeg på ny
Jeg venter, venter, venter sånn
Jeg venter dem noe helt enormt
Ikke spør hvordan jeg har det
Svaret er: jeg venter bare.
For hver en lyd spør jeg igjen:
Er det dem?
Er det de som kommer hjem?
Nei.
Da er det bare å vente i vei.
Jeg står og står og står og ser
Venter, venter, mer og mer
til det endelig skjer
vil skje, har skjedd
de kommer nok et klokkeslett.

ES2018

[Uten tittel] (Det er et fly der oppi luften)

Dette diktet har ikke noen tittel. Det er skrevet 4. mai, 2018, og det er så sant, så sant.

*

Det flyr et fly oppi luften
Det er på vei bort hit.
Og aldri var noen skuffet
Alt som var godt, vil bli.

I flyet sitter min kone
Og mitt deilig, deilige barn
De er så eventyrlig gode
Det beste livet har.

Og aldri mer skal jeg rime
Hva er vitsen med det?
Med kone og barn skal jeg bli med
Så skal vi reise av sted.

Og da skal vi reise sammen
I livets metafor
Det rimer og rytmer jammen
Når gleden er så stor.

Flyet lander snart
Rart.
Lykken er på vei.
Til meg.

ES2019

Livs(g)lede

Dette diktet er skrevet etter modell av Arnulf Øverlands kjente En hustavle. Det er nummer 5 i samlingen Atskillelse, om det å være borte fra sin kone og sitt barn, eller noen, og å vente på dem.

Livs(g)lede

Det er en stund i livet
der tiden skulle stå stille
Det er når jeg er hos henne
Tenke ville, ville, ville.

Det er en stund i livet
Som jeg ikke nå kan kjenne
Jeg kan tenke det ville, ville
Men jeg er ikke hos henne.

Det er en stund i livet
Jeg gjerne skulle se komme
Den at jeg er hos henne
At ventetiden er omme.

ES2018

Flyreisen

Diktet er skrevet omtrent for ett år siden, 3. april, 2018. På det flyet, flyreisen handler om.

Flyreisen

Så sitter jeg på flyet
Som en ensom majestet
Men hva jeg har i hodet
Er det ingen her som vet.

Hjemme er et hus
Som det ikke er noen i
Her sitter jeg og reiser
Dit som ingenting vil bli

Hva er det nå dette livet
Hva bruker jeg det til?
Hva var nå denne reisen hjem
Forklar meg, er du snill.

Forklar meg, er du snill.
Hvor er det jeg vil hen?
Hva er det jeg kaller livet?
Hva er det jeg kaller  hjem?

I byen som jeg reiser fra
Er min kone og mitt barn
Og alle ting jeg tenker på
Og alle ting jeg skriver nå
Og alt jeg kan få si
Ender i
Min kone og mitt barn

ES2018

Hjem

Dette diktet passer ikke til å hete «Hjem». Det handler ikke om Hjem, det handler nesten om det motsatte. Men bedre tittel finner jeg ikke, og på et vis passer det også.

Diktet og samlingen (Atskillelse) passer godt å poste i dag, da det enda en gang blir klart at min kone og mitt barn reiser fra meg igjen. Sånn har det vært i alle barnets leveår, hver gang vinter går mot vår, i en forlenget påskeferie, reiser de fra meg, og jeg savner så verden ikke blir stor nok for følelsene mine. Det er fra naturens side laget altfor sterkt, jeg må være med dem, selv om praktiske forhold gjør det umulig.

Det var min personlige historie. Dette er diktet, skrevet i 2017, er jeg ganske sikker på, eller 2018, da de også reiste bort.

Hjem

I et fly
Er min kone
Og mitt barn
Og min verden.

Det vil sprute ord ut av meg
I tre uker.

Min lengsel vil aldri bli tømt
Den vil flyte utover som
Store elver
Og hele havet

I ord som på død og liv må få sagt
Det som ikke er mulig å si.

ES2017

Savn (Kom mørke, kom)

De sterkeste diktene er de av savn. I fjor serverte jeg fredagene samlingen Når de ikke er her, i år blir det fortsettelse med samme tema i Atskillelse. Hver gang min kone tar med seg vårt barn og er på ferie uten meg, så blir følelsene veldig sterke, og jeg skriver veldig mange dikt for å få dem ut. Uten selvfølgelig å kunne få dem ut, for savnet er altfor sterkt. Dette er det første diktet, i en samling dikt jeg skrev i 2017 og 2018, mens jeg var alene, og min kjære kone og elskede barn, var vekk.

Savn (Kom mørke, kom)

Jeg savner
så nattmørket utenfor
strømmer inn
og dekker lyset

Det blir ikke mørkere
om jeg lukker
øynene

Jeg har aldri sett sofaen min så tom
som når hun ikke sitter i den
Barneleker ligger meningsløst på gulvet
Kom mørke,
kom.

ES2017

De kommer ikke

I 2015 var min datter inne i sitt første leveår. Påsken tilbrakte vi i utlandet, hos min svigermor, hennes bestemor. Dette blir mer personlig enn denne bloggen pleier å være, og skal være, men disse diktene er også skrevet til en veldig konkret, personlig situasjon. Min kone og barnet kom nemlig ikke hjem som planlagt, etter denne ferien, de kom hjem noen uker etterpå, og det var nok til at jeg gikk på veggene og vel så det, i savn. Det var en tid med intense følelser, og intens diktskriving, og noen av diktene fikk altså plass i samlingen jeg skal poste fredager dette året. Den har navnet Når de ikke er her, med det første diktet De kommer ikke.

De kommer ikke

En tekstmelding
En telefon
Vi kommer ikke hjem allikevel

Jeg leser meldingen
legger på
Og åpner den verden
jeg er i
nå.

Nr. 1

ES2015

Barnegråt, Barnetåre, Trist

Sonett 50, av William Shakespeare – How heavy do I journey on the way

Sonett 50 av William Shakespeare er en vakker sonett der den elskende poeten er på en reise bort fra hans elskede. Den duver langsomt av gårde, som hesten den reisende sitter på, og på elegant vis blir også hesten med i lidelsen siden også den er med på reise bort  fra rytterens elskede. Da blir det slik både i tid og rom så ligger sorgen foran, mens gleden er lagt igjen bak.

Sonnet 50

How heavy do I journey on the way,
When what I seek, my weary travel’s end,
Doth teach that ease and that repose to say,
‘Thus far the miles are measured from thy friend!’
The beast that bears me, tired with my woe,
Plods dully on, to bear that weight in me,
As if by some instinct the wretch did know
His rider lov’d not speed being made from thee.
The bloody spur cannot provoke him on,
That sometimes anger thrusts into his hide,
Which heavily he answers with a groan,
More sharp to me than spurring to his side;
For that same groan doth put this in my mind,
My grief lies onward, and my joy behind.

Min oversettelse

Hvor tungt reiser jeg på veien
Når hva jeg søker, mine slitne reisers ende
Lærer den lettelse og fred å si
Så mange mil er du unna din venn
Hesten som bærer meg, trøtt med min sorg
Trasker sløvt av gårde, til å bære vekten i meg
Som om ved instinkt stakkaren visste
Hans rytter ikke likte fart på vei bort fra deg
Det blodige spyd kan ikke få fart på ham
Som noen ganger sinne tørste i hans skjul
Som tungt han svarer med et rumling
Skarpere til meg enn spydet til hans side
For den samme rumling setter i mitt sinn
Min sorg er foran, min glede bak.

Kommentar til oversettelsen

Første linje er oversatt til litt klønete norsk, men det er denne formuleringen Shakespeare bruker. Journey (= reise) er brukt som verb. Respose betyr blant annet «hvile, hvile ut; ro, fred». Ease and respose betyr derfor noe sånt som «lettelse og hvile», eller på en måte avkobling og hvile fra den slitsomme reisen. Thus betyr fortsatt «så (ledes), derfor, på denne måten», men det gir dårlig mening her på norsk å bruke et årsaksord, så jeg velger «så». De første fire linjer tar tid å skjønne meningen med i originalen. Det er altså at jeg-personen tungt reiser av gårde, når det han søker er reisens ende, men denne enden lærer ham bare hvor langt unna han er vennen sin, det vil si den han elsker.

The beast er her ikke noe «beist», men hesten som bærer ham. Jeg finner kanskje på en bedre omskriving en gang. Plod betyr «traske, trakke, labbe; henge i», dully er adverb av adjektivet dull, som betyr «dunkel, matt, sløv, kjedelig». Wretch betyr «ulykkelig menneske, stakkar, usling; pusling, spjæling».

Å oversette provoke him on med «få fart på ham» er selvsagt en omskriving, men meningen er beholdt.

Kommentar til sonetten

Det er særlig de to siste linjene i denne sonetten som betyr mye for meg. Det er enkelt og direkte sagt, og inneholder ikke noe forbehold. Den gode tiden som har vært er forbi, fremover venter sorgen. Det har også direkte betydning, siden han reiser bort fra sin elskede, og den elskede – gleden – er bak ham.