Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er mars, midten av mars, men turen er kommet til en liten Mailied av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Han har skrevet flere, den mest kjente er allerede postet her i desember (Wie herrlich leuchtet/ mir die Natur). Den er skrevet i 1771, da Goethe var ung, og på vei inn i Sturm und Drang-perioden. Denne vi skal poste i dag er skrevet i 1810, da Goethe var 60 år gammel. Det er av en annen karakter.

Mailied

Zwischen Weizen und Korn,
Zwischen Hecken und Dorn,
Zwischen Bäumen und Gras,
Wo gehts Liebchen?
Sag mir das!

Fand mein Holdchen
Nicht daheim;
Muß das Goldchen
Draußen sein.
Grünt und blühet
Schön der Mai,
Liebchen ziehet
Froh und frei.

An dem Felsen beim Fluß,
Wo sie reichte den Kuß,
Jenen ersten im Gras,
Seh ich etwas!
Ist sie das?

Maisang

Mellom hvete og korn
Mellom hekk og torner
Mellom trær og gress
Hvor går den lille elskling
Si meg det?

Fant min lille yndige
Ikke hjemme
Må det lille gullet
Være ute
Grønnes og blomstrer
Skjønne mai
Elskling lokker
Glad og fri

På klippene ved elven
Hvor hun rakte kysset
Det første, i gresset
Ser jeg noe!
Er det henne?

Språk, form og innhold

Diktet er satt opp i tre strofer, der første og siste er lik i formen, og midtstrofen skiller seg ut. Første og siste har 3+3 takter, og består av fem linjer. De tre første er like i formen, og så endrer det seg i de to siste, men de tre taktene er beholdt. Det starter med en troké, så følger en daktyl, i stavelser blir det tung-lett, tung-lett-lett, tung, i de tre første linjene. Så blir det tre trykktunge stavelser etter hverandre, vil jeg si, i de to siste. Rytmen endrer seg markant. Det passer med betydningsinnholdet, for det er der han ser etter henne.

Rimmønsteret i første og siste strofe er aabOb, små bokstaver tilsier trykktung utgang, store bokstaver er trykklett. Bokstaven o tilsier at linjen ikke har rim.

I midtstrofen går det raskere med 2+2 takter. Her er rytmen konsekvent, trokeisk, med annenhver trykktung og trykklett stavelse. Oddetallslinjene ender med en trykktung stavelse, mens partallslinjene har en trykklett til slutt.

Rimmønsteret her er kryssrim: AbAbCdCd.

Jeg setter opp trykkfordelingen for hele diktet denne gangen, siden det varierer sånn. Trykktunge stavelser står i fet skrift, bitrykk er fetkursiv..

Zwischen Weizen und Korn,
Zwischen Hecken und Dorn,
Zwischen Bäumen und Gras,
Wo gehts Liebchen?
Sag mir das!

Fand mein Holdchen
Nicht daheim;
Muß das Goldchen
Draußen sein.
Grünt und blühet
Schön der Mai,
Liebchen ziehet
Froh und frei.

An dem Felsen beim Fluß,
Wo sie reichte den Kuß,
Jenen ersten im Gras,
Seh ich etwas!
Ist sie das?

Goethe: Mailied (Trykkfordeling)

Språket og innholdet er stort sett greit. Det er diktets jeg-person som er på jakt etter sin elskede. I linje 4 er det geht das Liebchen, som er poenget med den s-en etter geht, det er forkortelse for das. Midtstrofen sier at den elskede ikke er hjemme, så må hun være ute, hvor hun trekker ham til seg, glad og fri.

I siste strofe er det på klippene ved elven det foregår. Der var det hun rakte ham kysset, det første av dem, i gresset. Der ser han noe, og lurer på om det er henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett. no.

Weizen der, -s/; hvete.
das Korn -(e)s/Körner; korn, såkorn, gryn
Hecken -> Hecke die, -/-n 1. hekk 2. hekketid.
Dorn der, -(e)s/ 1. (flt.: Dornen, Dörner) torn, tagg; 2. (flt. Dorne; verktøy) dor.
Holdchen -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
das Goldchen (koseord) lille skatt; mein Goldchen gullet mitt
daˈheim (adv.) hjemme;
draußen (adv.) der ute, utenfor, utomhus; utenlands, ute på havet;
grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives.
blühet -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje;
froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig; fro
Kuß -> Kuss der, -es/Küsse; kyss; jemandem einen Kuss geben gi en en kyss.

Kommentar

Det er et elskovsdikt, dette. Poenget er å få frem forventningen og lysten til jeg-personen som leter etter sin lille elskling. Dette er vårkåt elskovslyst, for å si det i rene ord. Han vil ha henne. Og diktet er skrevet som om letingen foregår i sanntid, som vi sier det i våre dager. Det går mellom de forskjellige planter, den drivende rytmen får frem at det liksom haster, at han jager. Og så spørsmålet: Hvor er det hun går hen? Hvor er hun?

Det er en elskovslek, dette, vil jeg si, sunn forelskelse. Hun var ikke hjemme, der han prøvde først, og så var det ut for å lete. I midtstrofen forsterkes de forelskede følelsene gjennom den livgivende våren, det grønne og blomstringen, alt er så frodig. Da lokker også Liebchen, glad og fri.

Hun rakte ham kyss på et bestemt sted, på klippene ved elven. Enda mer enn på norsk bruker tysk verbet å rekke (reichen) også i betydningen servere (der Kaffee wird im Nebenzimmer gereicht). Det er hun som gir ham kyss.

Og han vil ha mer. Da føler han ser noe der, lurer han på om det er henne. Diktet slutter i den forventningen.

Min gjendiktning

En mild omskriving her og der, og gjendiktningen er på plass.

Maisang

Mellom hvete og korn
Mellom hekker og torn
Mellom gresset og tre
Hvor går elskling
Si meg det?

Fant den hulle
Ei i hus
Lille gullet
Er gått ut
Grønne kvister
Skjønne tid
Elskling frister
Glad og fri

Der hvor elven i kryss
Hvor hun rakte meg kyss
Det første, i lund
Ser jeg noe!
Er det hun?

ES2020

Flyreisen

Diktet er skrevet omtrent for ett år siden, 3. april, 2018. På det flyet, flyreisen handler om.

Flyreisen

Så sitter jeg på flyet
Som en ensom majestet
Men hva jeg har i hodet
Er det ingen her som vet.

Hjemme er et hus
Som det ikke er noen i
Her sitter jeg og reiser
Dit som ingenting vil bli

Hva er det nå dette livet
Hva bruker jeg det til?
Hva var nå denne reisen hjem
Forklar meg, er du snill.

Forklar meg, er du snill.
Hvor er det jeg vil hen?
Hva er det jeg kaller livet?
Hva er det jeg kaller  hjem?

I byen som jeg reiser fra
Er min kone og mitt barn
Og alle ting jeg tenker på
Og alle ting jeg skriver nå
Og alt jeg kan få si
Ender i
Min kone og mitt barn

ES2018

The Lamb (Lammet), av William Blake

Bloggåret 2015 var ikke så veldig aktivt. En rekke av innleggene er postet i ettertid, inkludert dette. Det er januar 2019 her jeg sitter, og skal ta fatt på et av engelsk litteraturhistories mest berømte dikt.

Det er hentet fra den fascinerende samlingen Songs of innocence, 1789, av William Blake (1757-1827). Av ham har jeg tidligere postet The fly i 2009 og The tyger i 2013. Begge disse er fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. I alle senere utgivelser er diktene fra innocence og experience utgitt samlet. De første diktene er rørende naive, skrevet i og for barnets uskyld, mens også diktene i experience formidler en ganske trygg verden i undring og forundring. Jeg synes disse to samlingene er uten sidestykke i litteraturhistorien. Det er ingen andre jeg kjenner som klarer å formidle et syn på livet og verden så enkelt og forunderlig.

For forholdet mellom samlingene er det bare å sammenligne The Lamb og The Tyger. Lammet står i de uskyldige sangene, lammet er uskyldig, og gjør ingen fortred. Tigeren står i de erfarne sangene. Den er et rovdyr, skummelt og fryktelig, sterkt og vilt. Er det virkelig samme skaper som skapte lammet og tigeren, spør dikteren? I skapelsen av tigeren er det noe dikteren ikke forstår, slik det i den erfarne voksenverden er grenser for hva man vet og kan vite. I barneverden er alt ukjent ting man en gang vil vite, far og mor vet alt, verden er trygg.

Det religiøse ligger tjukt i begge samlingene. Blake var også selv dypt religiøs. Men hans kristentro har en ubegripelig dimensjon som gjør den svært fascinerende. I songs of innocence and experience er det stort sett enkelt uttrykt, men fascinerende der også, mens i andre verk jeg ikke har lest skal det være ganske komplisert. Det religiøse ligger også i begrepene uskyld (innocence), før syndefallet, og erfaring (experience), etter syndefallet. Derfra går det videre til paradis, også før syndefallet, og tapet av paradis, etter syndefallet.

Men nå skal vi begynne å konsentrere oss om dagens enkle, lille dikt. Det er det mest kjente i samlingen, innocence, og svært representativt. Lammet er mye brukt i kristen motivkrets, Jesus er lammet, etter at han først også har vært hyrden. Det er lammets egenskaper som blir tillagt Jesus, noe av det mest ufarlige som tenkes kan, ydmykt, lite og søtt, naivt og uskyldig i møte med verden.

The Lamb

Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee,
Gave thee life, and bid thee feed
By the stream and o’er the mead;
Gave thee clothing of delight,
Softest clothing, woolly, bright;
Gave thee such a tender voice,
Making all the vales rejoice?
Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee?

Little lamb, I’ll tell thee;
Little lamb, I’ll tell thee:
He is called by thy name,
For He calls Himself a Lamb.
He is meek, and He is mild,
He became a little child.
I a child, and thou a lamb,
We are called by His name.
Little lamb, God bless thee!
Little lamb, God bless thee!

1789, Songs of innocence

Min Oversettelse

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og bød deg føde
Ved bekken og over engen;
Gav deg klede av behag,
Mykeste klær, ullent, lyst;
Gav deg sånn en myk stemme,
Gjør at alle daler fryder seg?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er kalt ved ditt navn
For han kaller seg selv et lam;
Han er ydmyk, og Han er mild,
Han ble et lite barn;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er kalt ved Hans navn?
Lille lam, Gud velsigne deg!
Lille lam, Gud velsigne deg!

Språk, form og innhold

Formelt er det to strofer med ti verselinjer i hver. De to første og to siste er en form for gjentakelse, så det er de seks strofene i midten som er interessante. Her er det i første strofe parrim, med trykktung utgang, aa bb cc. Versefoten er trokeisk, tung-lett, med fire trykktunge stavelser i hver. I andre strofe brytes formen litt opp, med name (navn) som ikke rimer på lamb (lam), brukt både i linje 3-4 og 5-6. I disse linjene går også rytmen i stå. Etter called (kalt) i linje 3 er det naturlig med en markant pause, og ordet Himself (Hamselv) i linje 4 er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre. Ellers er ikke trykket så markert i disse to linjene, og tempoet er ikke som i resten av diktet. I linjene 5 og 6 er rytmen tilbake til det vante igjen, trokeisk, og med fire trykksterke stavelser. I de to første og to siste linjene er også trykket mindre markert. Linjene er fortellende, mer enn poetiske.

Det passer godt med innholdet, at det går lett og poetisk når lammet beskrives, men at det stopper opp, og blir fortellende, når poenget skal frem. Det viktige ordet Himself har dobbelt trykk, her stopper lesingen opp.

For akkurat dette diktet er også selve utgivelsen viktig. Det er dikteren selv som har stått for den visuelle utformelsen, og bestemt selv hvordan det skal se ut. Diktet og samlingen er ikke trykket i vanlig forstand, men inngravert på en kopperplate, med tegninger og håndskrift, og så er det denne platen som er blitt kopiert. Jeg legger derfor ved en faksmile av originalutgaven, hentet fra Wikipedia commons.

Originalutgaven av diktet The Lamb. Hentet fra Wikipedia Commons. Tegningene er av Blake selv, og skriften er hans håndskrif. Hele siden er i liket med resten av samlingen inngravert i en kopperplate, og ut i fra den kopiert opp.

I oversettelsen er det spørsmål om å oversette made med laget eller skapte. Ellers er det ingen store vanskeligheter. Merk at lamb er det norrøne ordet for lam, og at ordet finnes skrevet på den måten i en del gamle salmer (for eksempel: Sjaa der, Guds Lamb kjem gangande, Elias Blix, 1869).

Innholdet skal også være veldig greit. Spesielt hvis man er vokst opp med søndagsskolen, og kjenner den kristne barnelærdommen, med symbolbruken og tonen i belæringen. Det er poeten, den gode og velmenende, som spør lammet om det vet hvem som skapte det, og gav det alle dets egenskaper. Så er det straks i strofe to med svaret, poeten vet det, og kan fortelle at den som gjorde det, selv kaller seg et lam. Og at han har lammets egenskaper, ydmyk og mild. Poeten kaller også seg et barn, og lammet et lam, og inkluderer begge i et vi som er kalt i Jesu (His) navn. Så avslutter diktet med at lammet velsignes.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har tatt med en del godt kjente ord også, for å vise frem alternativene man kan oversette med og hva som ligger i den engelske originalen. Jeg har ikke tatt med ord som er like på norsk, sånn som bid (by) og call (kalle), og jeg har heller ikke tatt med de poetiske utgavene av de kjente pronomene (thee, thou, thy). Her er det på norsk bare å bruke de vanlige deg, du og din. Som vanlig er oppslagsord satt i fet skrift.

stream 1 (også overført) strøm, flom 2 bekk, liten elv, vannløp, lite vassdrag 3 stråle 4 (overført) retning, strømning(er) 5 (overført) forløp 6 (britisk, pedagogikk) nivågruppe, linje
mead -> meadow eng
delight 1 glede, fornøyelse, (vel)behag 2 fryd, nytelse 3 henrykkelse
woolly 1 ull-, av ull 2 ulliknende 3 (overført) ullen, uklar 4 (om planter, dyr) ullhåret, med ullhår 5 ull(be)kledt 6 (hverdagslig) lodden, dunet 7 (om lyd) uklar, utydelig 8 (amer., hverdagslig) barsk
tender 1 myk, bløt, mør 2 fin, sped, skjør, sart 3 mild 4 veik, svak, skrøpelig, ømtålig, øm 5 øm, kjærlig, ømsinnet 6 kjær, elsket 7 forsiktig, varsom, myk 8 (om barn) ung
vale (poetisk) dal
rejoice glede (seg), fryde (seg), juble

meek 1 ydmyk, saktmodig, føyelig, forsagt, spak, spakferdig, underdanig 2 from, mild
become 1 (begynne å være) bli 2 passe, kl

Kommentar

Diktet er et skoleeksempel på hva en metafor er for noe. Det er når tingens egenskaper, og ikke tingen i seg selv er det viktige. Her er det lammets egenskaper som blir brukt for billedlig å forklare egenskapene til Jesus. Han er snill som et lam. Ideen er ikke Blakes, tanken om lammet som bilde på Jesus går helt tilbake til den aller første tiden, og det er rikelig med malerier med Jesus med lammet i hånden, eller i nærheten. Her, i diktet, blir ideen presentert som ny, fordi den blir sagt til et uskyldig lam som ikke kan vite. Det skal vekke forbauselse, at den som skapte lammet, selv kaller seg et lam.

Diktet skal også være helt trygt. Det er skrevet på en måte som om det var ment for barn. Spørsmålet i første strofe er bare koselig, hvem var det som skapte lammet? Barnet skal vite det. Allerede i strofe to kommer svaret, og det med en gang. Det blir ikke sagt i rene ord, men referansene er overtydelige. Så blir dikteren og lammet forenet, slik dikteren og leseren også blir det. Vi er alle kalt ved hans navn. Jeg vil også kalle det en effekt at diktet ikke slutter he made thee, eller noe i den stilen, men med God bless thee. Lille lam, Gud velsigne deg.

Diktet er skrevet helt uanstrengt. Takten og rytmen går helt opp, og der den ikke gjør det, virker det bare avslappet. Som jeg viste i gjennomgangen av språk, form og innhold, er det taktskifte akkurat der nøkkelen til diktet blir forklart. Diktet har ingen vanskelige ord og ingen vanskelige meninger. Det er uskyldig, enkelt og greit. Og selv om det ser enkelt ut å skrive sånne dikt, er det ingen som har fått det til så lekende lett som William Blake. Derfor blir de også ennå lest, mer enn tohundre år etter de ble skrevet.

Litt mer teknisk kan vi ta med at dette diktet i likhet med alle andre dikt i samlingen gjør utmerket bruk av det engelske språkets lydelige kvaliteter. Det er det som kjennetegner mesterdikterne, de får ut det maksimale i språket sitt, og utnytter muligheter i klang og betydning få gjør dem etter, og ingen gjorde før dem.

Engelsk er kjennetegnet av mange korte ord. Det er et språk som passer godt til trokeisk og jambisk verseform. Der norsk må bruke stavelser på grammatikk og bøyning (verbene har som regel en stavelse til å vise infitiv (-e), presens (-er) eller preteritum (-et, -te), substantivene viser bestemt/ubestemt og entall/flertall), så løser det engelske språket dette med en konsonant (s), en foranstilt artikkel (the) eller ingenting. Selv der det strengt tatt er en stavelse, som i verb i preteritum, kan denne av poetiske hensyn sløyfes, om det er behov for det (grip’d for gripped). I dette diktet er enstavelsversjonen o’er brukt for over. Norsk har mer begrenset av slike muligheter.

Lydlig bruker Blake svært mange ord med lang i-lyd, thee, feed, stream, mead, meek og også mange med ‘i’ i diftong: delight, bright, voice, rejoice, mild, child. Og også made og making. Dette er den tynneste, spakeste, svakeste vokalen, veldig passende for et skjørt lite lam, brekende. På den annen side er vokalen ‘a’, som den blir uttalt i lamb, den mest avslappede vi kan uttale, passende for Jesus Kristus, som lammet. Jeg vil si det er en kontrast, her, rikelig med ‘i’. og ordentlig ‘a’ bare i lamb. Diktet ligger godt på tungen, og klinger godt i øret. Bare se hvordan Blake linje for linje, holder på de samme lydene, Does thou know who…, variasjoner av ø. u og å/o, vokaler som ligner hverandre, umulig å få over i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Det er umulig å få med alle diktets poetiske kvaliteter over i gjendiktningen, men her er et forsøk. Diktet er gjendiktet før, av Geir Uthaug, i samlingen Uskyldens og erfaringens sanger, som ble utgitt i 1997.

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og matet deg
Ved en bekk og over hei;
Gav deg klede av behag,
Myke klær, av ull, og hvitt;
Gav deg sånn en tander lyd,
I alle daler spres det fryd?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er oppkalt ved ditt navn
For Han kaller Seg et lam;
Han er ydmyk, Han er mild,
Som et barn ble han selv til;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er oppkalt i Hans navn.
Lille lam, velsigne deg!
Lille lam, velsigne deg!

ES2019

Gamle dikt: Jeg har vinduet åpent i kveld…

23 år gamle ESalen glemte blyantposen sin hjemme på Ganddal da han reiste opp til Bergen igjen for å studere videre etter sommeren 1997. Det gjorde at han ikke kunne skrive så mange dikt, han måtte jo ha den riktige blyanten. Det eneste diktet som er bevart – og skrevet – er et til sangen End of the family line, av Morrisey, et dikt så flatt til det samme som den sangen sier originalt og bedre, at jeg rett og slett lar være å poste det. I stedet poster jeg enda et dikt fra juni, det året, et dikt av typen jeg senere skulle skrive.

 

*

Jeg har vinduet åpent i kveld

Det jeg husker så godt, det husker du vel?

Jeg har telefon rett utenfor her

Det jeg husker så godt er hvordan du er

Jeg har ringeklokke på min dør

Og jeg er i slikt humør

At du må gjerne ringe på

Fluksens vil jeg gå

Og lukke opp

Topp

Jeg har både vindu og dør åpne i kveld.

ES1997

Gråten sprenger bak ansiktet mitt

Dette diktet er skikkelig. Dette er som dikt skal være.

Gråten sprenger bak ansiktet mitt

Jeg gikk i butikken i dag
Det var slik en sommerdag
Naturen, livet og jeg, var liksom
vakre i lag
Jeg gikk i butikken, kjøpte litt brød
flørtet med jenta bak disken
uten at det trenger rime så mye
Jeg er ikke i rytme og harmoni med alt
slik det kunne se ut som i begynnelsen
av diktet, der jeg skrev det galt
For jeg har noe som kanskje vil overraske dere litt
Gråten sprenger bak ansiktet mitt
Og straks jeg fra butikken kommer hjem
Vil gråten sprenge seg frem
Og jeg vil sette på høy musikk
Og vrenge fortvilelsen ut av livet mitt!
Spør ikke om jeg har det bra
Jeg vil brøle løgnen – ja!
Jeg vil ikke ha hjelp, ingen skal vite
Medfølelsen deres hjelper så lite
Ingen skal tro det handler om meg
Spør du svarer jeg enkelt – nei
Jeg er glad som en sommerdag
i harmoni med alt
Tror du jeg vil gråte, tror du ganske galt
Jeg har ingen gråt som vil trenge seg frem
Jeg har et lykkelig liv, i et lykkelig hjem.

Nr. 8

ES2013

Det er ingen hverdag mer, av Gunvor Hofmo

I de første to diktene jeg har skrevet om av Gunvor Hofmo, har jeg lagt stor vekt på hennes livshistorie og vennskap med Ruth Maier tolkningen av diktene. Denne gangen skal jeg la teksten være tekst alene, og tolke den som den står.

Diktet Det er ingen hverdag mer er et flott møte mellom tradisjonell og moderne lyrikk. Det vil si, det er ikke tradisjonelt i det hele tatt. Det er kun i sin sterkt bundne form og enkle rimmønster det er tradisjonelt, tema og motiv er moderne og meningen er – om man kan få lov til å ta i i ivalg av uttrykk – hypermoderne.

I den tradisjonelle lyrikken tjener de faste formene og rimmønsteret til å skape en følelse av orden og harmoni. Denne passer inn i den gamle forståelsen av verden. Den var styrt av Gud, hadde sine faste lover det var gitt noen få innsikt i, og den var god og skjønn. Dikteren gir uttrykk for klarhet i forhold til omgivelsene, også når han sloss mot sine følelser og mot sin lidenskap, og føler at alt er i kaos. Kaos uttrykt gjennom orden er ikke noe godt kaos.

Med modernismen forsvinner Gud som et fast punkt å orientere seg fra. Det gjelder både i forståelsen av verden, og i forståelsen av morallovene som skal gjelde i den. Plutselig er mennesket overlatt til seg selv, alene, og det er naturligvis så stort et sjokk at det er få som egentlig tar det inn over seg. Situasjonen er på en måte snudd på hodet. Tidligere var det den store hop som ikke forsto verden, og følte alt var vanskelig, mens diktergeniet kunne gi uttrykk for den orden og harmoni som egentlig rådet. Nå var det den store hop, som fordi de ikke forsto verden, følte at egentlig alt var ganske greit i den, mens diktergeniet våger å se tilværelsen i hvitøyet, og gi uttrykk for det kaos og den meningsløsheten som råder.

Slik forlater modernistene rimene. I de aller fleste diktene sine har også Gunvor Hofmo gjort det, men diktet jeg presenterer i dag er et unntak.

Det er ingen hverdag mer

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:
Det er ingen hverdag mer.

Fra Jeg vil hjem til menneskene, 1946

Kommentar til diktet

Det er syv strofer, alle på to linjer, og med rim i trykktung utgang.Verseføttene før denne utgangen er trokeiske, noen med opptakt, trykket på siste stavelse er enormt. Det er alltid, med ett unntak, enstavelsesord. Slik tvungen form, med enkle parrim i strofer på to verselinjer, det er slik nybegynnere ofte finner seg nødt å måtte skrive, det er nå en gang det enkleste.

Hos Hofmo ligger kontrast i den tvugne formen og den veldige meningsfylden, her er det Kirkegård som legger ut på tusen favners dyp. Hun har også lagt inn noen lettelser i den tvugne formen, slik at diktet fremstår friskt, og noen av linjene får annerledes tyngde.

Det begynner nærmest vokativt, med en henvendelse til Gud. Hofmo hadde et spesielt forhold til religionen, det hører med til hennes livshistorie, og er ikke noe jeg tar opp her. En sann, engstelig modernist burde nok om enn han og hun avviser Gud, føle en lengsel mot ham, det ville jo være godt om noen kunne komme og ordne opp. Det kan sammenlignes med det voksne barnet som vil ha tilbake mor og far, i rollen som den som alltid løste flokene når det var noen.

Henvendelsen i første strofe er også uvanlig kraftfull. Selv om jeg ikke er noen stor kjenner av Hofmo, jeg har bare lest diktene som ligger fritt tilgjengelig og som har kommet seg med i antologier, så vil jeg si at denne vendingen er ganske typisk henne. Det er ingen hverdag mer, det er selve det vanlige som har tatt slutt, ingenting er lenger som det var. Parallellen til barnet som ønsker mor og far tilbake passer godt. Se hva som har skjedd mens dere var borte, ingenting er som før.

Neste strofe er svært passende å bruke til å trekke inn livshistorien, de stumme skrikene og sorte likene kan tolkes meget konkret, men her skal altså min lesning være atskilt fra livshistorien. Da er det heller å gripe tak i virkemidlene, et sant oksymoron, to ting satt ved siden av hverandre, og som motsier hverandre. Et skrik kan ikke være stumt, selvsagt.Videre er det sorte lik i røde trær. Sort er fargen til aske, rødt er fargen til blod.

Vi ser også at setningsstrukturen ikke strengt følger strofeoppsettet i diktet. Man forventer liksom at hver strofe skal gjøre seg ferdig med sin setning, eller sine setninger.  Her fortsetter setningen i strofe 2 inn i strofe 3, og etterlater bare en halv strofe for neste setning som skal komme. Hør hvor stille det er, sier den. Meningen i setningen får desto større effekt, da det er en naturlig pause både før og etter den, siden man akkurat her har brutt setningsmønsteret. Det er også akkurat her man nettop har snakket om sorte lik i røde trær. Det er tid for ettertenksomhet.

Midtstrofen har et av de mest nærliggende rim i det norske språk, hjem rimer på dem. Hvem «dem» er er tydelig åpent og fint, det kan meget vel være nettopp de sorte likene i de røde trærne, pronomenet kan godt vise til det som kommer både før og etter i diktet. Kanskje må det en noe mer anstrengt tolkning for å finne hva «hjem», er for noe, jeg vil ikke gå i spekulasjoner om det.

Strofe 5 har en ny kontrasterende sammensetning som grenser mot oksymoron, det kommer ingen åndedrag fra drepte. Men her er det en erfart motsetning, mer enn det er en logisk, så det er kanskje ikke pinlig korrekt å bruke begrepet oksymoron her.

Det er mer kraft i strofe 6, der dikteren ikke åpner for glemselen, for det vil uansett være i asken fra menneskelik vi trår. Dette forklarer fargebruken i strofe 2, oger svært sterkt skrevet. Hvor umenneskelige vil vi være om vi går rundt i asken til andre mennesker, uten å tenke på det? Hvordan kan vi glemme?

Etter dette sterke uttrykket, gjentas første strofe med henvendelsen til Gud. Betydningen Det er ingen hverdag mer har nå større, og mer grufull, klarhet.

Til slutt vil jeg ta med for dem som leser bare denne posten, og ikke kjenner Hofmo så godt, så ble hennes beste venninne, Ruth Maier, tatt av tyskerne og sendt i utryddelsesleir fordi hun var jøde. Ingen hørte mer fra henne, og Hofmo hadde hele sitt liv store problemer med å leve videre med denne opplevelsen. Mange av diktene hennes kan leses på denne bakgrunn. Men som jeg her har forsøkt å vise, er diktene hennes så sterke og gode at de leses godt også uten denne forklaringsnøkkelen.

Neste uke skal jeg se på diktet hennes Hold deg til veven, som er skrevet på en ganske annen måte.