Vom Berge, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort dikt vi presenterer av den tyske kjempen, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Diktet Vom Berge består bare av fire linjer, men en god dikter får sagt mye også med få ord, og en grei kommentator som jeg vil alltid ha nok av ord å pøse ut for å forklare det som allerede er forklart. Det er litteraturviterens forbannelse, det at man skal si noe om tekster, er alt er sagt så utmerket godt i teksten selv, og det er en forbannelse jeg styrer unna ved ikke å være det, men en helt grei blogger.

Diktet hører til i kategorien Lili-Lyrik, dikt skrevet til den 17 årige bankierdatteren Anna Elisabeth Schönemann, som Goethe var forelsket i. Goethe forlovet seg med henne i april 1775, men brøt forlovelsen i oktober samme år. Goethe sier selv (i en samtale med Johann Peter Eckermann, en av Goethes fortrolige) han var oppriktig forelsket i henne, og at hun var den første han kunne si det om, men at et ekteskap ikke var forenelig med hans planer (tysk Wikipedia). Dette tæret sånn på ham, at han avbrøt sitt opphold i Frankfurt, med en reise til Sveits fra 14. mai til 22. juli, der han fikk tingene litt på avstand, og kunne tenke seg om. Han søkte også å sette ord på sine tanker og følelser gjennom brev, og gjennom dikt, og de 14 diktene han skrev om dette går under betegnelsen Lili-Lyrik.

Vom Berge er et av dem.

Vom Berge

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

1775/1789

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, ikke elsket deg,
Hvilken fryd ville dette blikket gitt meg!
Og dog om jeg, Lili, ikke elsket deg,
Kunne jeg her og kunne jeg der finne min lykke?

Språk, form og innhold

Det er fem takter og trokeisk versefot i linjene, det går tung-lett, tung-lett fem ganger. Rimene er i andre og fjerde linje, OaOa, og utgangen av partallslinjene er trykktung. Strofeformen er standard. Trykkfordelingen er satt opp under.

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

Goethe: Vom Berge (trykkfordeling)

Innholdet er et retorisk spørsmål: Hvis jeg ikke elsket deg, Lili, hvilken lykke ville da blikket ditt gi meg? Kunne jeg i det hele tatt finne lykken noe sted?

I oversettelsen lurte jeg litt på preposisjonen, preposisjonsbruken er aldri en til en mellom to språk, og von kan i sammenhengen her brukt kanskje oversettes med av, fra og om, selv om den siste nok er litt anstrengt. I tillegg er det en litt underlig form av Berge, det er flertallsformen, men brukt i entall, von dem (=vom) Berge, ikke von den Berge, som ville vært korrekt.

I selve teksten er brukt konjunktiv, gäbe (linje 2) og Fände (linje 4), en form som indikerer at det er den som snakker som kommer med en mening eller et håp eller en antagelse, det er ikke den objektive virkeligheten (som blir uttrykt gjennom den vanlige formen, indikativ). Her i teksten er det en hypotetisk virkelighet det er snakk om, hva ville vært, om jeg ikke elsket deg, Lili? På norsk blir dette uttrykt gjennom hjelpeverb.

Gloseliste

Kort liste denne gang, men slått opp på Ordnett.no uansett.

Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet

Kommentar

Diktet kan leses med og uten å kjenne bakgrunnen for det. Uten, så ser man en dikter som elsker sin Lili. Som alle forelskede mennesker blir han lykkelig av blikket til sin elskede. Uten denne forelskelsen, blir lykken vanskelig å finne, både i blikket, og i det hele tatt. At diktet heter Vom Berge, Fra fjellene, gir det litt ekstra tyngde og høytidelighet. Det er ikke bare en vanlig mann som er forelsket.

Det blir også gitt høytidelighet og fylde i måten det er skrevet på. Det er rytme, det er innskudd, Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte, og det er deilige bokstavrim med navnet hennes, og liebe og liebte. Bokstavrim er det også i Welche Wonne, og innskudd kommer på nytt i Und doch, wenn ich, Lili, dich nicht liebte, og så gjentakelsen på slutten – poetisk!

Kjenner man bakgrunnen, vet man at diktet rent faktisk er skrevet fra fjellene, i Sveits, og at det uttrykker dype kvaler fra en ung mann, som nå står og skal ta avgjørelsen hvordan fremtiden skal bli. Han er 25 år, tiden i livet man gjør skjebnesvangre valg, og hvor alltid mye står på spill. Hele livet man videre skal leve. Hva vil man? Hva kan man klare?

For Goethe er livssituasjonen spesiell, gitt at han er et enormt talent, og er fullt klar over det selv. Et ekteskap og familieliv vil begrense utfoldelsen av dette talentet. Det er ikke det livet han vil leve. Men han elsker sin Lili, og vet at lykken i livet har han med henne. Så da er spørsmålet om han skal forsake lykken, for å oppnå høyere mål, og han vet med seg selv at det er det han skal. Og vi vet nå at det er det han gjør.

Diktet leses best mot denne bakgrunn.

Min gjendiktning

I en gjendiktning skal det være riktig og det skal være enkelt. Denne gangen får jeg det ikke til. Jeg vil gjerne beholde originalens Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück, som på norsk blir «fant jeg her og fant jeg der» . Deretter er det bare plass til to stavelser, og den er vrien, når det skal rime på dein Blick i linje 2. Løsningen jeg går for er ikke spesielt god, men alternativene jeg har prøvd, er verre.

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, deg ei elsket,
Hvilken lykke gav meg blikket!
Og dog, om jeg, Lili, deg ei elsket,
Fant jeg her og fant jeg der min lykke?

ES2020

Scheintod, av Johann Wolfgang von Goethe

Et veldig kort av unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skal jeg poste i dag. Det er det korteste jeg har postet så langt, og det består av fire linjer.

Scheintod

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

1767/68, 1769

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors grav! her
Sank han av en bagatell, fra en tilfeldighet ditned.
Dog er han virkelig død? Jeg vil ikke sverge på det:
En bagatell, en tilfeldighet, vekker ham ganske ofte opp igjen.

Språk, form og innhold

De to første linjene er femfotede jamber, fem takter lett-tung, mens de to siste har seks takter. Rimene er aBaB, og det er halvrim mellom hier og dafür.

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

Goethe: Scheintod (1769), Trykkfordeling

Innholdet er at dikteren ser for seg jenter som gråter ved Amors grav. Amor er naturligvis guden for kjærlighet, så når Amor er død, er kjærligheten død. Da gråter jentene. Det blir sagt at han her ligger på grunn av en bagatell (nichts) og en tilfeldighet (ungefähr). Så da er det en eller annen filleting, som gjør at kjærligheten går tapt i et forhold, at Amor dør og forsvinner.

Deretter kommer det retoriske spørsmålet i starten av linje 3, er han virkelig død? Poeten vil ikke sverge på det. For en bagatell, en tilfeldighet, kan raskt vekke ham til live igjen. Like lett som kjærligheten forsvinner, oppstår den, sier diktet. Amor, kjærligheten, er aldri død, han er bare skinndød.

Et lite spørsmål ved oversettelsen og forskjellige versjoner av diktet, er ordene nichts (ingenting) og ungefähr (omtrent). Det blir brukt som adjektiv (med liten bokstav på tysk) i linje 2, som substantiv (med stor bokstav) i linje 4. Noen versjoner har også Ungefähr stavet Ongefähr. Jeg går ikke inn i tekstkritikken, her, vil bare si at jeg har min versjon fra www.textlog.de. Uansett er det viktig å oversette med samme ord i begge linjene. Det er det samme som får Amor til å dø, som vekker ham opp igjen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

sinken (sinkt, sank, ist gesunken, itr.) synke, dale, falle;
schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Nichts das, -/ 1. intet, tomhet; vor dem Nichts stehen være helt uten fremtidsutsikter 2. ruin, sammenbrudd 3. bagatell, ubetydelighet.
Ungefähr das, -s/; tilfeldighet, tilfelle.
öfter, öfters (adv.) des Öfteren oftere, gjentatt, flere ganger, ganske ofte,

Kommentar

Diktet er ikke formfullendt, men det er etter min mening brukt som et virkemiddel i diktet. De to første linjene er femfotede jamber, som i en sonett, og så kommer de to siste overlessede med seks, og roter til det systemet som er etablert i starten. Slik også innholdet går i stå, når Amor ikke er så død allikevel.

Min gjendiktning

En lett omskriving, og gjendiktningen er på plass med riktig takt og riktig rim, men som alltid med noen lettkjøpte triks for å få det til.

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors gravsten! her
Sank han av niks, av tilfelle der nede
Dog er han virk’lig død? Jeg sverger ikke der
Et niks, et tilfelle, det får ham ganske snart til stede.

ES2019

Hvis livet bedrar deg (Если жизнь тебя обманет), av A. S. Pusjkin

Dette er et kort dikt av A. S. Pusjkin (1799-1837), det som vel må kalles et epigram. Det er en liten sak på to fireversede strofer, der det i første strofe er omsluttende rim og i andre strofe er kryssrim. Det inneholder en liten livsvisdom, tilpasset russiske forhold, kan man si. Særlig de to første linjene er veldig kjente, men hele diktet er noe mange russere godt kjenner til. De kjenner i hvert fall godt til tankene og ideene som er i det, dette med at når livet går deg i mot, som det gjerne gjør, så gjelder det ikke å grave seg ned i mismot og sinne. Bedre dager vil komme. Ingen folkeslag jeg kjenner til, er bedre til å tro på dette, enn russerne. Her er deres nasjonaldikters versjon av landets visdom.

*

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Сердце в будущем живет;
Настоящее уныло:
Все мгновенно, все пройдет;
Что пройдет, то будет мило.

1825

Min transkripsjon

Jesli zjizn tebja obmanet,
Ne petsjalsja, ne serdis!
V djen uninija smiris:
Djen, ver, nastanet.

Serdtse v budusjem zjivot;
Nastojasjtsjeje unylo:
Vsjo mgnovenno, vzjo projdjot;
Sjto projdjot, to budet milo.

Min oversettelse

Hvis livet bedrar deg,
Ikke bli lei deg, ikke bli sint!
Med mismotets dag, forson deg:
En lykkelig dag, tro det, oppstår.

Hjertet lever i det som vil bli;
Nåtiden er trist:
Alt er øyeblikkelig, alt kommer;
Hva som kommer, det blir bra.

Språk, form og innhold

På russisk er de germanske verseformene med greske navn nesten umulige å tilpasse språket, siden ingen russiske ord kan ha flere enn én trykktung stavelse. Verseformen er også litt uhøytidelig i dette korte epigrammet, og det varierer hvor mange trykktunge stavelse hver linje har. Rimmønsteret er AbbA i første og cDcD i andre.

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Pusjkin: Если жизнь тебя обманет (His livet bedrar deg), Trykkfordeling

Jeg tror ikke jeg skal si for mye om språk og oversettelse for dette diktet her. Det er enkelt og greit, det som står. Du skal ikke bli lei deg og sin om livet bedrar deg, du skal forsone deg med dårlige dager, og tro på at gode dager skal oppstå igjen. I siste linje er верь er imperativformen til верить, å tro, og настанеть er satt sammen av на (til) og стан (stå), så oppstå må være en god oversettelse.

I andre strofe handler det om at hjertet lever i fremtiden, в будущем . Det som er nå, Настоящее, det er trist. Men alt er øyeblikk, alt kommer, og det som kommer, det vil være bra. Ordet мило er et koseligere ord enn norske bra, bra er хорошо, mens мило er søtt, kjært, koselig, eller med mine egne ord, «det som man er glad i». Så tiden som vil komme, vil være noe å være glad i.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok.

уныния -> уныние mismot, motløshet
смирись -> смириться <нсв смиряться> 1. с Т (примириться с чем-л) finne seg i, forsone seg med; akkviescere med 2. (покориться обстоятельствам) føye seg, gi etter, finne seg i sin skjebne 3. (успокоиться) falle til ro, legge seg (уклечься)
мгновенно øyeblikkelig
уныло I mismodig, trist II в знач. сказ. det er trist [stusselig]

Kommentar

Diktet er skrevet i 1825, en tid som var vanskelig for Pusjkin. Han satt forvist på familiegodset Mikhajlovskoje, nær Pskov, etter å ha skrevet noen politiske epigrammer. For dette var han forvist til Sør-Russland og senere godset sitt alle årene fra 1820 til 1826, før han ble tatt til nåde igjen, og ble hofflyriker. Den stillingen gjorde det ikke stort lettere for ham, men det er en annen sak.

Det er livet til Pusjkin som går for seg på denne måten. Det er gode år, ungdomsårene, der man gjerne vil være i sentrum og i vinden, og få ting gjort. Pusjkin får ikke disse årene være i salongene i St. Petersburg, får ikke være der det skjer, men må skrive sine dikt og andre tekster langt ute i provinsen. Så tvinger han altså frem dette optimistiske diktet.

Diktet gir mulighet til å illustrere en av finessene med rim, og en av umulighetene med gjendiktninger. I andre strofer rimer живет – пройдет, lever – kommer, sånn at hjertet lever i det som kommer. Det andre rimet i denne strofen er en motsetning, уныло – мило, trist – søt/koselig, nåtiden er trist, fremtiden er fin. I første strofe smeller ikke rimene like godt sammen, der er det обманет – настанет, bedrar – oppstår, dagen i dag bedrar, dagen som kommer er lykkeligere. I det indre rimet er det motsetningen mellom følelsene сердись – смирись som blir uttrykt.

Min gjendiktning

Jeg har forsøkt å få over både takten, rimene og innholdet til norsk. Da har jeg måttet godta noen nødnløsninger.

Hvis nå livet deg bedrager,
Bli ei lei deg, bli ei sint!
Forson du deg med mismots dager:
Tro på dagen alt er fint.

Hjertet det som blir vil romme;
Nåtiden er trist, åja:
Alt er stunder, alt vil komme
Hva som kommer, det blir bra.

ES2019

An die Günstigen (Til de begunstige), av Johann W. von Goethe

Det andre diktet vi poster av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er en kort hyllest til dikterkunsten. Goethe skrev det i 1799, og fikk det trykket først i 1800. Om enn det kan virke fremmed og uviktig i dag, treffer det godt tidsånden da det ble skrevet. Danskene H. C. Andersen og Adam Oehlenschläger brukte starten på diktet i tilegnelser. For Oehlenschläger var det mottoet for hans store utgivelse, Digte (1803), samlingen som introduserte romantikken i Norden, og som inneholdt danskenes mest kjente dikt, Guldhornene. For Andersen var det en tillegnelse til leserne i hans Phantasier og Skizzer (1831), et av hans tidlige, og mindre kjente verk.

An die Günstigen

Dichter lieben nicht zu schweigen,
Wollen sich der Menge zeigen.
Lob und Tadel muß ja sein!
Niemand beichtet gern in Prosa;
Doch vertraun wir oft sub rosa
In der Musen stillem Hain.

Was ich irrte, was ich strebte,
Was ich litt und was ich lebte,
Sind hier Blumen nur im Strauß;
Und das Alter wie die Jugend,
Und der Fehler wie die Tugend
Nimmt sich gut in Liedern aus.

Til de begunstigede

Diktere liker ikke å tie
De vil seg for mengden vise
Lovord og kritikk må det være
Ingen bekjenner seg gjerne i prosa
Dog betror vi oss ofte sub rosa
I Musenes stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strebet
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster bare i bukett
Og alderen slik som ungdommen
Og feilen slik som dyden
Tar seg i sanger godt ut.

Språk, form og innhold

Diktet er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Rimmønsteret er AAbCCb, der stor bokstav representerer trykklett utgang (trykklett siste stavelse), liten bokstav er trykktung. Formen er helt konsekvent gjennomført.

Innholdet skulle være rett opp i dagen. Det handler om at dikteren må skrive, at han vil vise seg for mengden, og at det må være både lovord og kritikk. Videre går det i at prosaformen ikke egner seg så godt for bekjennelser, da er det bedre å skrive på vers. Musene er de de greske skytsgudinnene for diktning, vitenskap og musikk, og i deres stille lund er det i overført betydning diktningen kan skje.

I andre strofe er det en oppramsing av erfaringer dikteren har gjort, og som i sanger (Liedern) tar seg godt ut. Her kan det være på sin plass å minne om den opprinnelige betydningen av ordet lyrikk, det er sang til lyrespill. Goethe bruker blomsterbuketten som bilde på hva han har gått gjennom i livet, alt er nå som en blomsterbukett av forskjellige erfaringer han kan skrive ut i diktene sine.

Diktet er tilegnet de begunstigede, die Günstigen, jeg leser dette til å være dikterne. Så er det den latinske vendingen sub rosa, oversatt betyr det «under rosen», men det gir vel så god mening å beholde originalen også i en norsk oversettelse, for det er slik den blir brukt også hos oss. Rosen var i antikken taushetens og fortrolighetens symbol, så når noe blir sagt sub rosa, blir det sagt i fortrolighet. Dette har jeg fra Store norske leksikon.

Ellers skulle det ikke være så mye å si på oversettelsen i dette diktet her.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der annet ikke er oppgitt. Oppslagsordene står med fet skrift.

schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
Lob das, -(e)s/; ros, lovord;
Tadel der, -s/-; kritikk, irettesettelse, daddel.
beichtet -> beichten (sv. tr. itr.) bekjenne, skrifte.
vertraun -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
sub rosa adv. (latin egentlig ‘under rosen’) i fortrolighet (Bokmålsordboka)
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
litt -> leiden (leidet, litt, hat gelitten, itr. tr.) lide, tåle, finne seg i;
Alter das, -s/; alder
der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast 2. (overført) strid, dyst, kamp
Tugend die, -/-en; dyd
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar til diktet

Det er den begeistrede Goethe vi ser eksempel på her. Det er en kort, liten hyllest til dikterkunsten, og til troen på diktningens muligheter. Goethe søkte alltid etter idealene, han ville ha det sanne og det skjønne, og likte særlig godt når dette ble forenet. I diktningen så han denne muligheten, og det er det alle hans mange dikt i bunn og grunn handler om. Det er derfor kanskje naturlig at dette diktet kommer tidlig i samlingen, som en liten forsmak på hva vi har i vente, hva det senere skal handle om.

Min gjendiktning

Goethe er ikke så altfor ofte gjendiktet til norsk. De som bryr seg om ham kan nok ganske sannsynlig nok tysk til å lese ham i original, og de kan også reglene godt nok til å se at en gjendiktning ikke holder mål. I dette diktet skal ordene falle lett og naturlig på plass, og det går ikke an å bryte med metrikken. Jeg legger til en trykklett opptakt i aller første linje, og så trikser jeg det til litt for å få det til å gå opp. Enkelt og greit.

Til de begunstigede

En dikter vil ei tie stille
Å vise seg er hva han ville
Ros og daddel må til grunn
Ingen skrifter helst i prosa
Dog betror vi oss sub rosa
I de Musers stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strevde
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster kun i skrud
Og den gamle som den unge
Og det lette som det tunge
Tar seg godt i diktet ut.

ES2018

Forrige dikt: Vorklage, Neste dikt: Der neue Amadis, Oversikt over alle Goethes dikt: Goethe