Scheintod, av Johann Wolfgang von Goethe

Et veldig kort av unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skal jeg poste i dag. Det er det korteste jeg har postet så langt, og det består av fire linjer.

Scheintod

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

1767/68, 1769

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors grav! her
Sank han av en bagatell, fra en tilfeldighet ditned.
Dog er han virkelig død? Jeg vil ikke sverge på det:
En bagatell, en tilfeldighet, vekker ham ganske ofte opp igjen.

Språk, form og innhold

De to første linjene er femfotede jamber, fem takter lett-tung, mens de to siste har seks takter. Rimene er aBaB, og det er halvrim mellom hier og dafür.

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

Goethe: Scheintod (1769), Trykkfordeling

Innholdet er at dikteren ser for seg jenter som gråter ved Amors grav. Amor er naturligvis guden for kjærlighet, så når Amor er død, er kjærligheten død. Da gråter jentene. Det blir sagt at han her ligger på grunn av en bagatell (nichts) og en tilfeldighet (ungefähr). Så da er det en eller annen filleting, som gjør at kjærligheten går tapt i et forhold, at Amor dør og forsvinner.

Deretter kommer det retoriske spørsmålet i starten av linje 3, er han virkelig død? Poeten vil ikke sverge på det. For en bagatell, en tilfeldighet, kan raskt vekke ham til live igjen. Like lett som kjærligheten forsvinner, oppstår den, sier diktet. Amor, kjærligheten, er aldri død, han er bare skinndød.

Et lite spørsmål ved oversettelsen og forskjellige versjoner av diktet, er ordene nichts (ingenting) og ungefähr (omtrent). Det blir brukt som adjektiv (med liten bokstav på tysk) i linje 2, som substantiv (med stor bokstav) i linje 4. Noen versjoner har også Ungefähr stavet Ongefähr. Jeg går ikke inn i tekstkritikken, her, vil bare si at jeg har min versjon fra www.textlog.de. Uansett er det viktig å oversette med samme ord i begge linjene. Det er det samme som får Amor til å dø, som vekker ham opp igjen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

sinken (sinkt, sank, ist gesunken, itr.) synke, dale, falle;
schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Nichts das, -/ 1. intet, tomhet; vor dem Nichts stehen være helt uten fremtidsutsikter 2. ruin, sammenbrudd 3. bagatell, ubetydelighet.
Ungefähr das, -s/; tilfeldighet, tilfelle.
öfter, öfters (adv.) des Öfteren oftere, gjentatt, flere ganger, ganske ofte,

Kommentar

Diktet er ikke formfullendt, men det er etter min mening brukt som et virkemiddel i diktet. De to første linjene er femfotede jamber, som i en sonett, og så kommer de to siste overlessede med seks, og roter til det systemet som er etablert i starten. Slik også innholdet går i stå, når Amor ikke er så død allikevel.

Min gjendiktning

En lett omskriving, og gjendiktningen er på plass med riktig takt og riktig rim, men som alltid med noen lettkjøpte triks for å få det til.

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors gravsten! her
Sank han av niks, av tilfelle der nede
Dog er han virk’lig død? Jeg sverger ikke der
Et niks, et tilfelle, det får ham ganske snart til stede.

ES2019

Hvis livet bedrar deg (Если жизнь тебя обманет), av A. S. Pusjkin

Dette er et kort dikt av A. S. Pusjkin (1799-1837), det som vel må kalles et epigram. Det er en liten sak på to fireversede strofer, der det i første strofe er omsluttende rim og i andre strofe er kryssrim. Det inneholder en liten livsvisdom, tilpasset russiske forhold, kan man si. Særlig de to første linjene er veldig kjente, men hele diktet er noe mange russere godt kjenner til. De kjenner i hvert fall godt til tankene og ideene som er i det, dette med at når livet går deg i mot, som det gjerne gjør, så gjelder det ikke å grave seg ned i mismot og sinne. Bedre dager vil komme. Ingen folkeslag jeg kjenner til, er bedre til å tro på dette, enn russerne. Her er deres nasjonaldikters versjon av landets visdom.

*

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Сердце в будущем живет;
Настоящее уныло:
Все мгновенно, все пройдет;
Что пройдет, то будет мило.

1825

Min transkripsjon

Jesli zjizn tebja obmanet,
Ne petsjalsja, ne serdis!
V djen uninija smiris:
Djen, ver, nastanet.

Serdtse v budusjem zjivot;
Nastojasjtsjeje unylo:
Vsjo mgnovenno, vzjo projdjot;
Sjto projdjot, to budet milo.

Min oversettelse

Hvis livet bedrar deg,
Ikke bli lei deg, ikke bli sint!
Med mismotets dag, forson deg:
En lykkelig dag, tro det, oppstår.

Hjertet lever i det som vil bli;
Nåtiden er trist:
Alt er øyeblikkelig, alt kommer;
Hva som kommer, det blir bra.

Språk, form og innhold

På russisk er de germanske verseformene med greske navn nesten umulige å tilpasse språket, siden ingen russiske ord kan ha flere enn én trykktung stavelse. Verseformen er også litt uhøytidelig i dette korte epigrammet, og det varierer hvor mange trykktunge stavelse hver linje har. Rimmønsteret er AbbA i første og cDcD i andre.

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Pusjkin: Если жизнь тебя обманет (His livet bedrar deg), Trykkfordeling

Jeg tror ikke jeg skal si for mye om språk og oversettelse for dette diktet her. Det er enkelt og greit, det som står. Du skal ikke bli lei deg og sin om livet bedrar deg, du skal forsone deg med dårlige dager, og tro på at gode dager skal oppstå igjen. I siste linje er верь er imperativformen til верить, å tro, og настанеть er satt sammen av на (til) og стан (stå), så oppstå må være en god oversettelse.

I andre strofe handler det om at hjertet lever i fremtiden, в будущем . Det som er nå, Настоящее, det er trist. Men alt er øyeblikk, alt kommer, og det som kommer, det vil være bra. Ordet мило er et koseligere ord enn norske bra, bra er хорошо, mens мило er søtt, kjært, koselig, eller med mine egne ord, «det som man er glad i». Så tiden som vil komme, vil være noe å være glad i.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok.

уныния -> уныние mismot, motløshet
смирись -> смириться <нсв смиряться> 1. с Т (примириться с чем-л) finne seg i, forsone seg med; akkviescere med 2. (покориться обстоятельствам) føye seg, gi etter, finne seg i sin skjebne 3. (успокоиться) falle til ro, legge seg (уклечься)
мгновенно øyeblikkelig
уныло I mismodig, trist II в знач. сказ. det er trist [stusselig]

Kommentar

Diktet er skrevet i 1825, en tid som var vanskelig for Pusjkin. Han satt forvist på familiegodset Mikhajlovskoje, nær Pskov, etter å ha skrevet noen politiske epigrammer. For dette var han forvist til Sør-Russland og senere godset sitt alle årene fra 1820 til 1826, før han ble tatt til nåde igjen, og ble hofflyriker. Den stillingen gjorde det ikke stort lettere for ham, men det er en annen sak.

Det er livet til Pusjkin som går for seg på denne måten. Det er gode år, ungdomsårene, der man gjerne vil være i sentrum og i vinden, og få ting gjort. Pusjkin får ikke disse årene være i salongene i St. Petersburg, får ikke være der det skjer, men må skrive sine dikt og andre tekster langt ute i provinsen. Så tvinger han altså frem dette optimistiske diktet.

Diktet gir mulighet til å illustrere en av finessene med rim, og en av umulighetene med gjendiktninger. I andre strofer rimer живет – пройдет, lever – kommer, sånn at hjertet lever i det som kommer. Det andre rimet i denne strofen er en motsetning, уныло – мило, trist – søt/koselig, nåtiden er trist, fremtiden er fin. I første strofe smeller ikke rimene like godt sammen, der er det обманет – настанет, bedrar – oppstår, dagen i dag bedrar, dagen som kommer er lykkeligere. I det indre rimet er det motsetningen mellom følelsene сердись – смирись som blir uttrykt.

Min gjendiktning

Jeg har forsøkt å få over både takten, rimene og innholdet til norsk. Da har jeg måttet godta noen nødnløsninger.

Hvis nå livet deg bedrager,
Bli ei lei deg, bli ei sint!
Forson du deg med mismots dager:
Tro på dagen alt er fint.

Hjertet det som blir vil romme;
Nåtiden er trist, åja:
Alt er stunder, alt vil komme
Hva som kommer, det blir bra.

ES2019

An die Günstigen (Til de begunstige), av Johann W. von Goethe

Det andre diktet vi poster av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er en kort hyllest til dikterkunsten. Goethe skrev det i 1799, og fikk det trykket først i 1800. Om enn det kan virke fremmed og uviktig i dag, treffer det godt tidsånden da det ble skrevet. Danskene H. C. Andersen og Adam Oehlenschläger brukte starten på diktet i tilegnelser. For Oehlenschläger var det mottoet for hans store utgivelse, Digte (1803), samlingen som introduserte romantikken i Norden, og som inneholdt danskenes mest kjente dikt, Guldhornene. For Andersen var det en tillegnelse til leserne i hans Phantasier og Skizzer (1831), et av hans tidlige, og mindre kjente verk.

An die Günstigen

Dichter lieben nicht zu schweigen,
Wollen sich der Menge zeigen.
Lob und Tadel muß ja sein!
Niemand beichtet gern in Prosa;
Doch vertraun wir oft sub rosa
In der Musen stillem Hain.

Was ich irrte, was ich strebte,
Was ich litt und was ich lebte,
Sind hier Blumen nur im Strauß;
Und das Alter wie die Jugend,
Und der Fehler wie die Tugend
Nimmt sich gut in Liedern aus.

Til de begunstigede

Diktere liker ikke å tie
De vil seg for mengden vise
Lovord og kritikk må det være
Ingen bekjenner seg gjerne i prosa
Dog betror vi oss ofte sub rosa
I Musenes stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strebet
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster bare i bukett
Og alderen slik som ungdommen
Og feilen slik som dyden
Tar seg i sanger godt ut.

Språk, form og innhold

Diktet er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Rimmønsteret er AAbCCb, der stor bokstav representerer trykklett utgang (trykklett siste stavelse), liten bokstav er trykktung. Formen er helt konsekvent gjennomført.

Innholdet skulle være rett opp i dagen. Det handler om at dikteren må skrive, at han vil vise seg for mengden, og at det må være både lovord og kritikk. Videre går det i at prosaformen ikke egner seg så godt for bekjennelser, da er det bedre å skrive på vers. Musene er de de greske skytsgudinnene for diktning, vitenskap og musikk, og i deres stille lund er det i overført betydning diktningen kan skje.

I andre strofe er det en oppramsing av erfaringer dikteren har gjort, og som i sanger (Liedern) tar seg godt ut. Her kan det være på sin plass å minne om den opprinnelige betydningen av ordet lyrikk, det er sang til lyrespill. Goethe bruker blomsterbuketten som bilde på hva han har gått gjennom i livet, alt er nå som en blomsterbukett av forskjellige erfaringer han kan skrive ut i diktene sine.

Diktet er tilegnet de begunstigede, die Günstigen, jeg leser dette til å være dikterne. Så er det den latinske vendingen sub rosa, oversatt betyr det «under rosen», men det gir vel så god mening å beholde originalen også i en norsk oversettelse, for det er slik den blir brukt også hos oss. Rosen var i antikken taushetens og fortrolighetens symbol, så når noe blir sagt sub rosa, blir det sagt i fortrolighet. Dette har jeg fra Store norske leksikon.

Ellers skulle det ikke være så mye å si på oversettelsen i dette diktet her.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der annet ikke er oppgitt. Oppslagsordene står med fet skrift.

schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
Lob das, -(e)s/; ros, lovord;
Tadel der, -s/-; kritikk, irettesettelse, daddel.
beichtet -> beichten (sv. tr. itr.) bekjenne, skrifte.
vertraun -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
sub rosa adv. (latin egentlig ‘under rosen’) i fortrolighet (Bokmålsordboka)
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
litt -> leiden (leidet, litt, hat gelitten, itr. tr.) lide, tåle, finne seg i;
Alter das, -s/; alder
der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast 2. (overført) strid, dyst, kamp
Tugend die, -/-en; dyd
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar til diktet

Det er den begeistrede Goethe vi ser eksempel på her. Det er en kort, liten hyllest til dikterkunsten, og til troen på diktningens muligheter. Goethe søkte alltid etter idealene, han ville ha det sanne og det skjønne, og likte særlig godt når dette ble forenet. I diktningen så han denne muligheten, og det er det alle hans mange dikt i bunn og grunn handler om. Det er derfor kanskje naturlig at dette diktet kommer tidlig i samlingen, som en liten forsmak på hva vi har i vente, hva det senere skal handle om.

Min gjendiktning

Goethe er ikke så altfor ofte gjendiktet til norsk. De som bryr seg om ham kan nok ganske sannsynlig nok tysk til å lese ham i original, og de kan også reglene godt nok til å se at en gjendiktning ikke holder mål. I dette diktet skal ordene falle lett og naturlig på plass, og det går ikke an å bryte med metrikken. Jeg legger til en trykklett opptakt i aller første linje, og så trikser jeg det til litt for å få det til å gå opp. Enkelt og greit.

Til de begunstigede

En dikter vil ei tie stille
Å vise seg er hva han ville
Ros og daddel må til grunn
Ingen skrifter helst i prosa
Dog betror vi oss sub rosa
I de Musers stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strevde
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster kun i skrud
Og den gamle som den unge
Og det lette som det tunge
Tar seg godt i diktet ut.

ES2018

Forrige dikt: Vorklage, Neste dikt: Der neue Amadis, Oversikt over alle Goethes dikt: Goethe


Korte dikt og småtekster, av William Shakespeare (kanskje)

Nå begynner vi virkelig å gå tom for dikt å poste av William Shakespeare. De 154 sonettene ble postet fra bloggens begynnelse til juni i år. Så var det tre måneder med utdrag fra teaterstykkene, tekster som kan fungere som dikt. I oktober var det en ganske grundig gjennomgang av sonetter å finne i teaterstykkene hans. Nå kommer en tilsvarende grundig gjennomgang av småtekster tilegnet Shakespeare, skriblet på lapper og vegger forskjellige steder, og med egenskaper som kjennetegner et dikt.

Det er ikke mange av dem. Til grunn legger jeg Oxford-utgaven av The Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow. trykket i 2002. Så tekstsnuttene som kommer seg inn der, kommer seg også inn i denne bloggposten. Jeg har også skrevet dem av derfra, og ikke sett etter alternative versjoner eller ytterligere sånne tekster på internettet. De gangene jeg har gjort det, har det ikke vært mye å finne. Disse tekstene har også mest kursorisk interesse, og er nesten mest å sammenligne med skriblerier man tidligere skrev på doveggene. For alle sammen er det også spekulasjoner om Shakespeare virkelig er forfatteren.

Shall I die (utdrag)

Først ut er diktet Shall I die. Det er et lengre dikt, på 1700-tallet antatt å være av Shakespeare, men Colin Burrow tror ikke det, og jeg tror heller ikke det. De første teaterstykkene til Shakespeare er ganske dårlige, må man kunne si. Men etter det har alt han skriver et stempel av kvalitet som nesten er å kjenne igjen i hver eneste setning. Han skrev ikke noe likegyldig. Diktet Shall I die, er likegyldig.

Jeg tar med begynnelsen:

Shall I die? Shall I fly
Lovers’ bait and deceits,
sorrow breeding?
Shall I tend? Shall I send?
Shall I sue, and not rue
my proceeding?
In all duty her beuty
Binds me her servant for ever.
If she scorn, I mourn,
I retire to despair, joining never.

og slutten

Whilst I dreamt, I, exempt
From all care, seemed to share
pleausre’s plenty;
But awake, care take
For I find to my mind
pleasures scanty.
Therefore I will try
To compass mye heart’s chief contenting.
To delay, some say,
In such a case causeth repenting.

Rimerier kaller man dette. Det eksisterer i to manuskripter, begge fra 1630-tallet. På det ene av dem står navnet William Shakespeare på. Det er det hele. Siden navnet Shakespeare står på, lever denne teksten gjennom verdenshistorien, med 9 strofer som dem jeg har presentert. Da diktet ble introdusert med i Oxford-utgaven, oppstod en stor diskusjon om diktets ekthet. Den går ikke jeg inn i, jeg tar bare konklusjonen. Et annet dikt, A Funeral Elegy, har også vært tilegnet Shakespeare. Men her setter Burrow foten ned, og det gjør jeg også. Dette diktet skal ikke med.

Upon a Pair of Gloves that Master Sent to his Mistress

Om et dikt som refereres til med en slik tittel, så snakker vi. Det dreier seg om en tekst i det som kalles Shakespeare Birthplace Trust MS ER.93, i følge Oxford-utgaven av diktene. Det skal være en poetisk antologi (miscellany), eller kanskje bedre sagt «en-sop-i-hop-blanding», der det om denne korte teksten står akkurat det tittelen over sier. Det er: «Shakespeare på et par hansker herren sendte til sin kjæreste». Det er selvfølgelig diskutert grundig hva både denne trusten og disse tekstene er for noe, men det går langt ut over det som er meningen med denne bloggen. Her holder det å si at den er samlet av Sir Francis Fane (1611-1680), rundt 1629. Og så er det teksten:

The gift is small,
The will is all:
Alexander Aspinall

Min oversettelse

Gaven er liten,
Viljen er alt:
Alexander Aspinall.

Alle som kan det minste om poesi vil straks si hva jeg mener med at Shakespeare satte sitt kvalitetsmerke på alt han skrev. Det er bare tre linjer, men det er finurlig og originalt, ordene smetter inn på tungen, rytmen er morsom og helt i tråd med innholdet. Innholdet er også litt mer enn bare det man ser ved første øyekast. Å sende et par hansker er ikke rare gaven, som det står, men det er tanken som teller, eller viljen (will), som det står på engelsk. Underforstått er den ganske godt til stede. Dette er ikke i seg selv så originalt. Det er proverbial, som de sier det så fint på engelsk, litt sånn ordspråkmessig, som vårt «det er tanken som teller».

Alexander Aspinall var rektor (schoolmaster) ved Stratford 1582-1624. Han giftet seg med enken Shaw i 1594, og så skal det være i den forbindelse han kjøpte disse hanskene fra Shakespeares far til sin forlovede. Så er det Shakespeare selv, som skal ha lagt til et lite epigram med denne teksten. Det er opp til hver og én å tro om det er ekte. Til argumentasjonen ligger at enkefru Shaw hadde to sønner, William og July, og at William var en hanskemaker. Ordet will er på engelsk et ordspill for verbet (vilje) og navnet Will (forkortelse for William), i tillegg til at det er slang for «utstyret» til en mann. De som kjenner sonettene til Shakespeare, vet alt om dette.

Om det er Shakespeare eller ikke, er det en artig tekst, synes jeg.

Verses upon the Stanley Tomp at Tong (East End og West End)

Disse to tekstene er å finne i St. Bartholomews-kirken i Trong i Shropshire. De er skrevet på et monument i italiensk stil, til medlemmer av Stanly-familien. Familien Stanly besto av Sir Thomas Stanley, kona Margaret Vernon og sønnen Sir Edward Stanley. Monumentet er udatert, og befinner seg på den nordre side av alteret. Teksten eksisterte ved et besøk i kirken 23. september 1663, hvor noe som heter College of Arms gjorde notater fra kirken (Church notes section), og skrev inn denne teksten der. Selve notatboken fra besøket i kirken, er tapt. Men i margen i den ferdige teksten står det Shakespeare, og det står også om versene at These following verses were made my William Shakespeare the late famous Tragedian. Det er også funnet i flere andre manuskript, med og uten Shakespeares navn, og med flere variasjoner. Deretter løper diskusjonene, hvem er det egentlig til, når er det egentlig skrevet, og er det virkelig Shakespeare?

Engelskmennene tar sin Shakespeare alvorlig. Diskusjonen går grundig, det står ypperlig i Oxford-utgaven, med referanser hvor de skal gå de som vil finne ut mer, alt altså basert på ytterst lite informasjon og holdepunkter. Her på denne bloggen slipper vi det, og kan gå rett til tekstene, først East end, så West end.

East end

Ask who lies here, but do not weep.
He is not dead; he doth but sleep.
This stony register is for his bones;
His fame is more perpetual than these stones,
And his own goodness, with himself being gone,
Shall live when earthly monument is none.

Min oversettelse

Spør hvem som ligger her, men ikke gråter.
Han er ikke død, han bare sover.
Denne steinete protokll er for hans knokler;
Hans berømmelse er mer evig enn disse stein,
Og hans egen godhet, når han selv er borte,
Skal leve når jordiske monument er ingen.

Begynnelsen Ask who lies (spør hvem som ligger her) er standardformuler i tekster som dette. Register er written record. Om det står også i sonett 123.

West end

Not monumental stone preserves our fame,
Nor sky-aspiring pyramids our name.
The memory of him for whom this stands
Shall outlive marble and defacers hands.
When all to time’s consumption shall be given,
Stanly for whom this stands shall stand in heaven.

Min oversettelse

Ei skal monument i stein bevare vårt ry,
Eller skyaspirerende pyramider vårt navn.
Minnet til ham som for dette står
Skal leve lenger enn marmor og skamferendes hender.
Når alt til tidens konsum skal bli gitt,
Stanly for hvem dette står skal stå i himmelen.

Og så var det ikke flere dikt av denne typen. Stor kunst er det ikke, og ikke har det særlig utover interessen om det er Shakespeare eller ikke som har skrevet det. Dette har interesse, fordi når man vil gi ut komplette verk av Shakespeare eller komplette oversikter hva han har skrevet, så vil man gjerne ha med absolutt alt. Det er ikke mulig å vite sikkert, og dermed oppstår diskusjonene. Man kan godt kalle disse diskusjonene som litt sære, og kun for spesielt interesserte, men det er også lov å si at diskusjonene vekker stort engasjement, også for de som ikke bryr seg noe særlig om Shakespeare, og knapt har lest tekstene hans.

Neste uke er det de såkalte epitafene av Shakespeare jeg skal poste. Disse er det noen flere av, og det er også noe sikrere at det er Shakespeare som har skrevet dem. De er også mer artige og finurlige, mange av dem, og har det jeg vil kalle litt av Shakespeares kvalitetsstempel. Lesere av bloggen må være tålmodige en uke.