Rastlose Liebe

Rastløs kjærlighet. Det norske ordet for kjærlighet dekker ikke godt denne delen av den, vi har skilt litt kjærligheten og lidenskapen. Vi finner dem sammen i ordet å elske, som både kan være religiøs kjærlighet, og akten å elske. Engelske love og tyske Liebe dekker begge deler, slik italienske amore og russiske любовь også gjør det, mer enn vårt kjærlighet.

Kanskje er det bare med meg det er sånn. For meg er ordet kjærlighet religiøst og filosofisk, den kan ikke være rastløs, kjærligheten er evig. Det er lidenskapen som stadig skifter.

Johann Wolfgang von Goethe skrev diktet Rastlose Liebe i 1776, i følge engelske Wikipedia under en storm i Thüringen. I dag er nok teksten kanskje mer kjent i tonsettingen til Schubert og Beethoven, dømt etter søketreff på nettet, den gang var i hvert fall ikke Goethe selv opptatt av det. Musikken har den fordel at den trenger ikke oversettes, og egentlig heller ikke å forstås, stemningen den setter er umiddelbar. For å komme seg gjennom et dikt, trengs det av og til litt mer trening og veiledning.

Det er det denne bloggen er til for. Og den er som alle faste lesere vet herlig lite opptatt av søketreff og siste mote, her er enhver tids mote like interessant som dagens. Og det er bare å kaste seg over unge Goethes skildring av sin rastløse kjærlighet, eller rastløse lidenskap, fra den gang han var 27 år gammel, i 1776.

Rastlose Liebe

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie – soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

1776/1789

Rastløs kjærlighet

Snøen, og regnet,
Og vinden i mot,
I kløftenes damp,
Gjennom tåkeduftene,
Alltid videre! Alltid videre!
Uten rast og ro!

Heller gjennom lidelser
Kan jeg slå meg,
Enn for mange livets
gleder holde ut.
Alle tilbøyeligheter
Fra hjerte til hjerte,
Akk, hvor så besynderlig
Det skaper smerten!

Hvordan – skal jeg flykte?
Trekke mot skogen?
Alldeles forgjeves!
Livets krone,
Lykke uten ro,
Kjærlighet, er du!

Språk, form og innhold

I dette diktet er takten viktig, og skifte av takt blir brukt som et virkemiddel. Ingen av de tre strofene er identiske i sin oppbygning, og verselinjene skifter også versefot inne i samme strofe. Det samme gjelder for rimmønsteret.

Første strofe er på 6 linjer. Den har parrim i de fire første linjene, enderim i de to siste. Skjematisk AABBcc. Takten er tofotet jambe i starten, veldig markant og taktfast, taTAM, taTAMta/ taTAM, taTAMta, lett-tung. Så skjer det et taktskifte fra strofe 5, akkurat i det meningsinnholdet også skifter, nå skal det være fremad, og raskere! Denne versefoten kalles anapest, og egner seg for marsj, tataTAM, tataTAM/ tataTAM, taTAM, lett-lett-tung. De fire første linjene har trykklett utgang, de to siste trykktung. Merk også effekten av at anapesten ikke blir benyttet i aller siste linje, det er ikke ohne Rast, ohne Ruh, men ohne Rast und Ruh. Det blir kuttet en forventet trykklett stavelse, og trykket på trykksterke Ruh blir forsterket. Det er ingen ro.

I andre strofe er det tofotede daktyler over 8 verselinjer. Rimmønsteret er kryssrim, ABABCDCD, og alle linjer har trykklett utgang. Takten er tung-lett-lett, og linje 4 og 6 har trykklett opptakt. Dette er en mellomstrofe.

I siste strofe er vi tilbake i 6 vers, med omtrent samme oppbygning som i strofe 1. Rimmønsteret er AABBcc, det er fremdeles to takter, men versefoten er her daktylisk, som i strofe 2. Avslutningen henter opp avslutningen i stroe 1, med ro, men denne gangen går takten opp, og det blir en slags ro i den rastløse kjærligheten.

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

Goethe: Rastlose Liebe (trykkfordeling)

Språklig er det ingen spesielle vanskeligheter, og innholdet trenger neppe noen nærmere forklaring.

Først er det at han rir eller beveger seg mot snø, regn og vind, i den klamme tåkeluften, alltid videre, uten å raste eller hvile. Det gjelder i direkte betydning, der han rir gjennom skogen i Thüringen, og det gjelder i overført betydning som et bilde på livet han lever i den rastløse kjærligheten. Konstruksjonen i starten går ikke å få over i norsk. Det er dativ i pronomenet (dem) som knytter snø, regn og vind til preposisjonen entgegen (i mot). På norsk står valget mellom å avsløre preposisjonen med en gang, og omskrive «mot snøen, mot regnet/ mot vinden i møte», eller la preposisjonen komme til slutt hos oss også, og uten styringen til hjelp «Snøen, regnet/ Vinden i mot». Tredje linje har genitiv, Im Damp der Klüfte, det er «kløftenes damp» eller «dampen til kløftene». Tanken er at det stiger damp opp fra kløftene, og så rir han gjennom dem, gjennom tåkeduften. Immer zu må kunne kalles et fast uttrykk, et idomatisk uttrykk, går ikke å oversette i sine enkelte bestanddeler. «Alltid videre», må være greit, på norsk, selv om det er mer kraft i den tyske originalen. Uten rast og ro er identisk med Ohne Rast und Ruh.

I andre strofe sier han at han heller vil la seg slå av lidelser, enn å måtte holde ut for mange livets gleder. Det er en sånn motsetning som hjernen liker, motsatt av det vante, da slår den seg på. Alle tilbøyligheter fra hjerte til hjerte, det skaper på sitt eget vis smerten. Freuden/ des Lebens er genitiv, livets gleder. Das Neigen er substantivert verb, av zu neigen, «bøye, helle, skråne», men det er også substantiv, die Neige, som betyr «slutt, rest, skråning». De to ordene ser ut til å ha samme opphav, og betydningen er at man skråner mot noe, heller mot noe, har tilbøyelighet til noe. Tiltrekning, kan man kanskje også si, siden det er fra hjerte til hjerte. Ordet eigen har mange oversettelser, som man ser av gloselisten, slik det norske ordet «egen» også kan ha flere forskjellige betydninger. Jeg har lagt inn pronomenet «det» som er innbakt i det tyske verbet Schaffet ((det) skaper).

Så avslutter det med spørsmålet hvor han skal flykte hen? Skal han trekke inn mot skogen, og liksom gjemme seg der? Alt er forgjeves, utbryter han, det nytter ikke. Livets krone, en lykke uten ro, det er du, det er kjærligheten, Liebe.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
Klüfte -> die Kluft -/Klüfte; kløft
ertragen (erträgt, ertrug, hat ertragen, tr.) tåle, holde ut, bære; orke, greie
eigen (adj.) 1. egen, eget, egne 2. eiendommelig, særegen, egenartet 3. merkverdig, merkelig, besynderlig 4. pinlig nøyaktig, omhyggelig, pertentlig 5. kresen, utvelgende.
Schaffet -> schaffen (schafft, schaffte, hat geschafft, itr. tr.) gjøre, utrette, prestere, klare, rekke; arbeide, jobbe, holde på med; skaffe;
Wälderwärts – sammensatt, «mot skogen» -> Wald der, -es/Wälder; skog;
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Jeg husker godt da jeg selv var 27 år og i likhet med Goethe langt fra hadde avklart mine egne kjærlighetsforhold. Jeg leste ingenting av Goethe da, men var opptatt av de samme tingene, hvordan det å begjære noen langt i fra gav noen ro i sjelen, men hvor alternativet alltid var langt verre. Det hører med til alderen, rastløsheten, man vet dette skulle vært ordnet, er det ikke.

Goethe sammenligner denne følelsen og stemningen med å være i et ritt i vind, regn og snø, skikkelig uvær. Det er en kamp å komme seg gjennom, men det er ikke noe alternativ å snu. Stemningen blir heller pisket opp, han henter krefter fra dampen og tåken, og vil bare jage fremover, uten rast og ro.

Dette bildet av rytteren i uværet – den unge mannen i livet – setter stemningen for strofe 2, der refleksjonen foregår. Han resonnerer der at han heller vil ha lidelsene, enn å måtte holde ut for mange gleder. Han vil ha kampen. Det er litt av det samme, som når han henter krefter fra dampen og tåken, det gir ham noe å stå i det, han vil ikke ha ro, vil ikke ha alternativet. Det må skje noe. Andre halvdel av strofen er nesten litt humoristisk, den lidenskapelige unge mann tar litt avstand fra sitt eget liv og egne følelser, og ser seg selv og tilværelsen utenfra: det er egenartet hvordan alle disse forbindelsene og tiltrekningene mellom hjerte og hjerte skaper smerten han føler.

Så han har sett det. Og han har skjønt det. Og det er ikke noe å gjøre med det. Han kan ikke flykte inn i skogen heller, kan ikke gjøre eremitt av seg. Alt er nytteløst, kan ikke med, og kan ikke uten. Konklusjonen sier seg selv. Denne lykken uten ro, dette uværet av følelser som river og sliter, det er livets krone, det er kjærligheten. Lidenskapen. Liebe.

Goethe er en gigant. Og jeg er en prikk. Men livene våre forløp seg ikke så veldig ulikt i disse tingene her. Begge giftet vi oss i ganske voksen alder, og for begge var det mye stormer og slitasje underveis. Det er noe med hvordan Goethe så majestetisk setter ord på tingene, gjennom hele livet, og i alle stemninger og situasjoner. Han er alltid på høyden, skjønner det alltid, og uttrykker det presist og riktig. Og følsomt og stemningsfylt i tillegg. Han er dikterkongen, han skriver sitt liv så det blir universielt.

Perioden diktet blir skrevet er Sturm und Drang. Det passer veldig godt at Sturm und Drang sammenfaller med tiden Goethe er i 20-årene. Det er nesten så Goethes livsløp følger – eller styrer – tysk litteraturhistorie. 20-årene er tiden for de stormende følelser, for den rastløse kjærligheten, det ville rittet. Da omfavner man stormen, søker ro i uro, og jager av gårde med kraft og vilje, på jakt etter en lykke og et mål man ikke har klart for seg hva er, og hvor hele livet står på spill. Sånn er Rastlose Liebe også, den rastløse kjærligheten, den unge Goethe slår seg for et øyeblikk til ro med at sånn må det være for han. Han har ikke noe annet. Og han konkluderer med at han liker det.

Tøft.

Min gjendiktning

Dette diktet er gøy å gjendikte. Mye lek med rytmen, mye å bryne seg på og få til!

Rastløs kjærlighet

Mot snøen, og regen,
Mot vinden i vegen,
I dampen fra kløfter,
Tvers tåkedufter,
Alltid jo! Alltid jo!
Uten rast og ro!

Mer med å lide
Kan jeg meg slage,
Enn la i livet
Gleder meg plage.
Alt det tilbøy’lig
Fra hjerte til hjerte,
Akk, så merkverdig
Skaper min smerte!

Hvor skal jeg stikke?
Mot skogen å trekke?
All ting forgjeves!
Livet skal leves,
Lykke, ei ro,
Elske, du jo!

ES2020

An Lottchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er et langt dikt vi bringer til torgs i dag, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Dette er et av kjærlighetsdiktene hans, skrevet i ung alder, da han var 26 år i 1775. Dikter heter An Lottchen, og er skrevet til Charlotte Buff (1753-1828), damen han forelsket seg i under sitt opphold i Wetzlar, hvor unge Goethe hadde en stilling som jurist. Charlotte Buff var imidlertid allerede forlovet, med Johann Christian Kestner (1741-1800). Det førte til at Goethe snart etter forlot Wetzlar, men han glemte ikke sin Lottchen, noe dagens dikt og en av tysk litteraturs mest berømte romaner, er et eksempel på.

Chatlotte Buff er modellen for Lotte i Unge Werthers lidelser, og mannen hennes, Johan Christian Kestner, er modellen for Albert, som Lotte i romanen er forlovet med. Som man ser er fiksjonen og realiteten vevd tett sammen, Goethe skriver om egne erfaringer, Sturm und Drang. Det er de sterke følelser, og trangen etter å utrette noe som er målet, mer enn å oppfylle diktets – og kanskje samfunnets – regler og konvensjoner.

For dette diktet er det altså slik at kjennskap til biografien høyner kvaliteten på lesningen. Det er en ung mann som skriver til ei jente han er svært forelsket i, som fyller sinnet hans og livet hans, men som allerede har lovet seg bort med en annen, og som han dermed aldri kan få. Det er kjærlighet, forelskelse, lengsel, som aldri kan bli tilfredsstilt. Det er fra Goethe, til Lotte, An Lottchen.

An Lottchen

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Wohl ist mir’s, daß ich dich nicht verkannt,
Daß ich gleich dich in der ersten Stunde,
Ganz den Herzensausdruck in dem Munde,
Dich ein wahres, gutes Kind genannt.

Still und eng und ruhig auferzogen
Wirft man uns auf einmal in die Welt;
Uns umspülen hunderttausend Wogen,
Alles reizt uns; mancherlei gefällt,
Mancherlei verdrießt uns, und von Stund zu Stunden
Schwankt das leichtunruhige Gefühl;
Wir empfinden, und was wir empfunden,
Spült hinweg das bunte Weltgewühl.

Wohl, ich weiß es, da durchschleicht uns innen
Manche Hoffnung; mancher Schmerz.
Lottchen, wer kennt unsere Sinnen?
Lottchen, wer kennt unser Herz?
Ach, es möchte gern gekannt sein, überfließen
In das Mitempfinden einer Kreatur,
Und vertrauend zwiefach neu genießen
Alles Leid und Freude der Natur.

Und da sucht das Aug oft so vergebens
Ringsumher und findet alles zu;
So vertaumelt sich der schönste Teil des Lebens
Ohne Sturm und ohne Ruh,
Und zu deinem ewgen Unbehagen
Stößt dich heute, was dich gestern zog.
Kannst du zu der Welt nur Neigung tragen.
Die so oft dich trog
Und bei deinem Weh, bei deinem Glücke
Blieb in eigenwillger, starrer Ruh?
Sieh; da tritt der Geist in sich zurücke,
Und das Herz – es schließt sich zu.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Til Lotte

Midt i tumultene av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Tenker jeg på ditt, o Lotte, tenker på ditt de begge,
Som ved stille aftenrød.
Du rekker oss vennlig hånden
Da du oss på rik dyrket mark
I fanget på den herlige natur
Mange lett tildekkede spor
Viser en elskelig sjel.

Det er meg vel at jeg ikke tok feil av deg
At jeg deg allerede i den første stund,
Med hele hjerteuttrykket i munnen,
Kalte deg et sant, godt barn.

Stille og trangt og rolig oppdratt
Kaster man oss plutselig ut i verden
Hundretusener bølger omskyller oss
Alt pirrer oss, mange slags ting behager
Mange slags ting ergrer oss, og fra stund til stunder
Vakler den lett urolige følelsen;
Vi fornemmer, og hva vi fornemmet
Skyller bort den brokete verdenstummelen.

Jeg vet det, vel, det sniker seg gjennom inni oss
Mange forhåpninger, mange smerter,
Lille Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lille Lotte, hvem kjenner vårt hjerte?
Akk, jeg skulle gjerne gjøre det kjent, flyte over
I medfølelelsen til et dyr
Og fortrolig nyte dobbelt på ny
Alle naturens lidelser og gleder.

Og der søker øyet så ofte forgjeves
Rundt omkring og finner alt til;
Så fortumler seg den skjønneste delen av livet
Uten storm og uten ro

Og til ditt evige ubehag
Støter deg i dag, hva som trakk deg i går
Kan du til verden bare hengivenhet bære
Som deg så ofte bedro
Og ved din ve, ved din lykke
Forbli i egensindig, stiv ro?
Se, der trår ånden i seg tilbake
Og hjertet – det lukker seg til.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i mot
«O hun er verdt, å være elsket»
Ropte jeg, bønnfallt deg himmelens reneste velsignelse
Som den deg nå i din venninne gir.

Språk, form og innhold

Formen er litt komplisert i dette diktet her. Det er asymetrisk, med ulik struktur i både linjer og strofer og helhetlig oppsett. Første strofe har 9 linjer, andre har 4, og så følger to med 8 linjer. Der brytes altså mønsteret at en kort strofe følger en lang. Fra strofe 4 er mønsteret 8 + 4, altså en strofe på 8 linjer blir fulgt av en strofe på 4.

For første strofe er grunnformen 5 + 5, det vil si fem takter i hver linje. Men det er også linjer som har 6 og det er linjer som har 4. Trykklett stavelse følger alltid trykktung, så det er trokeisk versefot, med tung-lett, tung-lett, og så videre. Enden i partallslinjene er trykktung, enden i oddetallslinjene trykklett. Strofen har litt uvanlig 9 linjer, men det er sånn at hvis de ekstra taktene hadde vært fordelt utover, så hadde det blitt tilsvarende 8 linjer med 5 trykktunge stavelser i hver. Linje 3 har 6, og låner en av linje 4. Linje 9 har en takt til hver av linjene 5-8.

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling)

Rimmønsteret er kryssrim i de første fire strofene, så omsluttende rim i de neste. Skjematisk satt opp blir det AbAbCdddC. Halvrim er tillatt, som i Freuden-beiden.

Firerstrofene har også femfotet troke, tung-lett fem ganger, og den første har omsluttende rim (aBBa), mens de to neste har kryssrim (AbAb). I første firerstrofe har linjene 1 og 4 trykktung utgang, i de to andre er det linje 2 og 4 som ender trykktunget. Det vil si at hele diktet ender i en trykktung stavelse.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling, siste strofe)

Merk at her er det en linje som stikker seg ut med fire trykksterke stavelser. Det er den som sier hun er verdt å være elsket!

I strofene med 8 linjer er det konsekvent kryssrim, og ganske konsekvent 5+5 trokeisk versefot. Partallslinjene har trykktung utgang. oddetallslinjene trykklett. Også her er linjer som skiller seg ut med 4 og med 6 takter, men alltid sånn at når noen linjer har 4, så finnes en med 6 i nærheten, sånn at grunnmønsteret med 5+5 følges.

Oversettelsen er ikke helt rett frem alle steder, og det er også steder der også innholdet i originalen er uklart. Goethe strekker språket i dette diktet.

Første ufordring i oversettelsen er i linje 3, hvor det står Denk ich dein, «Tenker jeg ditt» må være den mest direkte oversettelsen, «tenker jeg på deg», er meningen, men det må omskrives, for det er ikke det som står i originalen. Formuleringen i originalen gir rike assosiasjoner. Jeg vet ikke om jeg fikk det til godt, sånn som jeg nå har formulert det. Og denken dein die beiden klarer jeg ikke å trenge gjennom. Jeg oversetter nøyaktig som det står, «tenker på ditt de begge», men skjønner ikke hva det betyr. Første strofe er ellers introduksjonen, her treffer han sin Lotte, midt i gleder og sorger og livets tummel. Hun rekker dem hånden, og viser spor av en elskelig sjel. Jeg er litt usikker på om Schoße er fang eller planteskudd, formen på substantivet er flertallsformen, men pronomenet In dem tilsier dativ entall. Derfor må det være fanget. Jeg setter opp begge i gloselisten.

Den første firerstrofen har jeg måttet kave en del med, men nå skal den være på plass. Han er glad for at han ikke tok feil av henne, men kalte henne et sant, godt barn fra første stund. Linje 3 tolker jeg sånn at det er ordene i hjertet som blir uttrykket gjennom munnen, han mener det virkelig når han kaller henne et godt barn.

Følgende åtterstrofe sier at hun er oppdratt stille og rolig det som på tysk heter eng. Betydningen av eng er smal og trang, men det blir brukt en del i betydningen «trang oppvekst», «små kår», og slikt. Her beskriver det imidlertid hvordan hun er oppdratt, og det er et spørsmål hvilket norsk adjektiv som egner seg å bruke. Meningen er nok at det ikke var rom for mange sprell, kanskje er ordet smal best å bruke, tilsvarende norske å gå den smale sti. Ordet erziehen betyr oppdratt, med prefikset auf- er det ikke noe oppslagsord på ordnett.no, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det bare er en slags forsterkning eller en fullførelse, at man ferdig oppdratt kastes inn i verden. Så er det karakteristisk Goethe, med de skiftende bølger som omskyller oss gjennom livet, det pirrer oss alt sammen, det er mange slags ting som behager oss, og som ergrer oss, og fra tid til annen vakler den lett urolige følelsen. Sånn er livet, i følge Goethe, sånt skriver han mange dikt om. Det gis oss mange inntrykk gjennom livet, vi føler og fornemmer disse inntrykkene, det er dette som er vår del av det brokete virvar som er verden. Bak dette ligger selvfølgelig følelsen han får av sin Lotte, fornemmelsene og inntrykkene derfra.

Videre står det at det er mange håp og mange smerter som sniker seg gjennom inni oss, det er sånn det er formulert. Jeg forsøker å holde på den sammensatte formen, gjennomsniker (durchschleicht), og å unngå en refleksiv vi kanskje må ha må norsk. Han skriver han vet det vel (wohl). Så følger direkte spørsmål til Lotte: Hvem kjenner våre sinn? Hvem kjenner våre hjerter?

Kreatur kan oversettes med kreatur, eller dyr. Det tyske ordet er noe vanligere brukt enn det norske. På slutten er spørsmålet hvordan man skal plassere genitiven. I originalen kommer ordet natur fint til slutt, hos meg kommer meningen godt frem, på norsk.

Vendingen findet alles zu er en vanskelighet, jeg oversetter den bare som den står, ordrett, med betydningen til for zu. Jeg er ikke sikker på om det går bedre på tysk enn på norsk, men kan ikke si jeg skjønner hvordan denne konstruksjonen gir mening, og hvilken mening det gir. Siste del av den er grei, livet fortumler seg i den skjønneste delen av det, i ungdommen, når det ikke er storm, og ikke er ro.

Til ditt evige ubehag støtter deg i dag hva som trakk deg i går. Det er en god retorisk figur, det der, motsetninger satt opp mot hverandre. Videre tror «hengivenhet» er rett oversettelse av Neigung, hun trekker til verden hengivenhet, den verden som så ofte har bedratt henne. Ved hennes ve, ved hennes lykke – nok en motsetning satt opp mot hverandre, nok en retorisk figur – ble (jeg) i egensindig, stiv ro. Subjektet er utelatt, verbet (blieb) står i fortid første eller tredje person, så hvem som ble i egensindig, stiv ro skal komme frem av det. De to siste linjene i strofen er greie, ånden trekker seg tilbake, hjertet lukker seg til.

Og så er det avslutningen, svært høytidelig, men legitimert av det som har stått hittil i diktet, og det som er Goethes oppriktige tanker. Han går mot henne, fri, og tenker hun er verdt å være elsket. Han roper det, ved himmelens reneste velsignelser, som nå blir gitt ham gjennom venninnen, Lottchen. Pronomenet er i siste linje viser tilbake på hannkjønnsordet himmelen i linjen over. Jeg skal ikke si for sikkert at dir i nest siste og siste linje er samme, i nest siste passer det litt til henne, i siste passer det bare til ham, synes jeg. Men jeg er ikke sikker på at jeg har skjønt alt her riktig. Kanskje er det også at hun kan få den reneste velsignelsen gjennom sin venninne, og dein, dich og dir gjennom diktet hele tiden er henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord er markert med fet skrift, oppslagsord i tysktysk ordbok med fetkursiv.

Getümmel das, -s/-; tumult, tummel, trengsel, virvar.
bebauter -> bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
Schoße -> Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt. Schoss der, -es/-e [kort ɔ], -es/-e; (botanikk) (plante)skudd.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
Spur die, -/-en 1. spor; 2. anelse, liten mengde; 3. kjørefelt, fil.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verkennen (uregelmessig tr.) ta feil, misforstå, feilvurdere, bedømme galt, underkjenne; etwas nicht verkennen måtte innrømme noe.
genannt (adj.) nevnt, kalt, omtalt.
auferzogen -> erziehen (erzog, hat erzogen, tr.) oppdra; er ist gut erzogen han er godt oppdratt.
Wirft -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
um·spü̱·len umspült, umspülte, hat umspült mit OBJ ■ etwas umspült etwas um etwas herum fließen Der Fluss umspülte die kleine Insel.
Wogen -> Woge die, -/-n; (en) bølge.
reizt -> reizen (sv. tr. itr.) 1. provosere, irritere 2. pirre, egge 3. sjarmere, lokke, friste 4. (kortspill) by.
mancherlei (adj., ubøy.) mange slags, litt av hvert.
verdrießt -> verˈdrießen (verdrießt, verdross, hat verdrossen; itr.) ergre, forarge;
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
spülen (sv. tr.) spyle, skylle.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Weltgewühl -> Gewühl das, -(e)s/-e; vrimmel, mylder; trengsel, kaos.
durchschleicht -> schleichen (schleicht, schlich, ist/hat geschlichen, itr. refl.) liste seg, snike seg;
innen (adv.) inni, innvendig;
überfließen (st.) I. (ˈüberfließen, ist übergeflossen, itr.) renne, flyte over; (overført) strømme over. II. (überˈfließen, ist überflossen, tr.) oversvømme.
Mitempfinden das, -s/; medfølelse, det å føle med en.
vertrauen (sv. itr.) stole på.
zweifach (adj.) dobbelt.
ringsherum, ringsumher (adv.) rundt i ring, rundt om, (fra) alle kanter.
vertaumelt -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
Unbehagen -> Unbehagen das, -s/; ubehag.
Neigung die, -/-en; 1. skråning, helling. 2. tendens, tilbøyelighet, forkjærlighet, interesse, lyst. 3. dragning, sympati, hengivenhet;
eigenwillig (adj.) egensindig; særpreget.
starrer -> starr (adj.) stiv; starr vor Kälte stiv av kulde; ein starrer Blick et stivt blikk.
schließt sich zu -> ˈzuschließen (st. tr.) stenge av, lukke, låse.
entgegen -> entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
erflehte -> flehen (sv. itr.) bønnfalle, trygle; zu Gott flehen be (inderlig) til Gud.
Segen -> Segen der, -s/; velsignelse; jemandem Glück und Segen wünschen ønske en hell og

Kommentar

Det er litt vanskelig å trenge helt inn i dette diktet til Goethe. Det står ikke omtalt annet enn med tittelen i Goethe Handbuch, og det er ikke utfyllende opplysninger noen steder på nettet jeg kan finne. Det er skrevet på et tidspunkt da forholdet mellom Goethe og Charlotte Buff forlengst var avklart, og forbi, og Goethe allerede var over i en forelskelse og forlovelse med Anna Elisabeth Schönemann, som blir kalt Lili i diktene. Med litt mer håndfast om tilblivelseshistorien til diktet, og noen oppklaringer om innholdet, så ville det vært lettere.

Men vi får ta hva vi har.

Diktet er karakteristisk Goethe med at han hele tiden må ransake seg selv og sine følelser. Han søker hele tiden klarhet, også i det kaotiske virvar av følelser som gjelder mellom mann og kvinne, der det i livet aldri er helt rent bare mellom hun og ham, men der allerede levd liv og samfunnets regler og normer også spiller inn. Han var forelsket i Charlotte Buff, hun gav ham mye, men hun var jo allerede gift, og dermed utilgjengelig for ham. Nå er det gått tre år, og han er ennå ikke ferdig med henne, enda han også har truffet en annen, som han også har følelser til.

Diktet er skrevet med en veldig avklaret ro, en veldig høytidelighet. Dette er oppgjøret. Derfor er det også stort og komplisert anlagt, med mange strofer og komplisert versemønster. Midt i Sturm und Drang perioden lar han seg heller ikke styre av regler i diktningen, følelsene og tankene får fritt utløp, det er tillatt å bryte de etablerte mønstre. Men dette er et personlig dikt, mer enn det er et dikt til å definere litteraturhistorien.

Han tiltaler henne med deg, og setter mer deg og oss (uns), enn deg og meg (mich). Det er hun som er hovedpersonen, i seg selv, og ikke hva hun gjør med ham, og hva han føler. Han er bare glad for at han kjente henne riktig fra første stund, og kalte henne et sant og godt barn, som hun også viste seg å være.

Goethe er gjennom hele livet glad i strofer av typen som nummer 3 og 4, innholdet, der han analyserer og reflekterer over livets betingelser, hvordan vi kastes fra det ene til det andre, lykke og ulykke, håp og mismot. Disse omskiftningene er det ikke noe å gjøre med, de vil alltid være der. Forholdet de to hadde er en sånn omskifting, men det blir ikke fremhevet som poenget her. Det kapittelet skal avsluttes.

Så kommer det mot slutten til det egentlige oppgjøret, som ikke er noe oppgjør i den forstand, det er ikke noe å skille hva som er rett og galt. Han ber henne om å forbli i ro og fred, sånn jeg leser det, at hun må fortsette å være den hun er. Det er i det ånden trekker seg tilbake, og hjertet kan lukke seg. Merk at Goethe ikke legger inn noe smerte i at forholdet mellom dem er avsluttet, ikke noe ønske om at tingene skulle vært avsluttet, det er ønske om full forsoning. Og fra hans side er det full forsoning, slik det er uttrykt i diktet.

Til slutt er det de siste fire høytidelige linjer, der det stråler stille takknemlighet ut av at han fikk møte henne, og gå fritt i mot henne. Konklusjonen hans er at hun er verdt å være elsket, men det er ingen bebreidelse eller klander at det ikke er han som skal få gjøre det. Han ber, bønnfaller om himmelens reneste velsignelse, som nå blir gitt i din venninne, som det står.

Med dette legges dette kapittelet vekk, og det blir ikke mer Lottchen på Goethe. Hun er en av de mest berømte mennesker i litteraturhistorien, modellen til Lotte i Unge Werthers lidelser, og personen Goethe skriver til her, og tenkte veldig mye på, i unge år av sitt liv. Her har han tenkt ferdig.

For oss andre er dette kanskje en måte å ta et oppgjør på, ikke henfalle til bitterhet og ønske om alt som kunne vært annerledes, men aksept til livets betingelser, og takknemlighet for det man tross alt fikk være med på. Diktet leses også godt som biografi, og som uttrykk for hvordan man tenkte allerede på 1770-tallet, ikke så altfor ulikt sånn man kan tenke i dag. Forelskelse som blir og ikke blir gjengjeldt og oppfylt, det er et tema som har opptatt mennesker i alle århundre vi har eksistert, og som utallige diktere har uttrykt sin mening om. Få så majestetisk og verdig som Goethe.

Min gjendiktning

Et langt dikt å gjendikte, dette. En del vanskeligheter er det også. Rim og nødrim er presset inn, og det kunne være fristende å fortsette en setning til begynnelsen av neste verselinje – men sånt gjorde man ikke på Goethes tid, og det ville ikke være i diktets ånd å gjendikte på den måten. Andre triks må brukes. Helt godt blir det ikke, men gjendiktet blir det.

Bare en ting: jeg greide ikke konsekvent å få samme utgang på alle linjene som i originalen, og jeg greidde heller ikke å få alle linjene på riktig sted. Det er omskiftninger.

Og jeg har ennå ikke greid å glatte ut alle vanskeligheter. Denne var ekstra vrien. Jeg må nesten melde pass på å få rytmen og takten korrekt, jeg må bare prøve å få diktet med den verdigheten som er i originalen. Det er ikke godt, men det er en gjendiktning, en slags.

Til Lotte

Midt i all tumult av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Jeg tenker deg, o Lotte, tenker dine steder,
Som ved stille aftenrød.
Du din hånd oss vennlig rekker
Da du oss der mark er blitt av ur
I fanget til den herlige natur
Bak litt lett tildekket lur
Kjærlig sjel oss tekker.

Vel er meg at jeg deg ei miskjente
At jeg deg alt fra første stund,
Med hjertets uttrykk i min munn,
Deg et sant og godt et barn benevnte.

Stille, trangt og rolig først, så følger
Man kaster oss pluts’lig i verden ut
Oss omskyller hundretusen bølger
Alt oss pirrer, behag og sut
Mange ting oss ergrer, og om tid kan hende
En lett urolig stemning tør
Vi fornemmer hva vi kan fornemme
Spyler bort den broket verdensrør.

Vel, jeg vet det, det sniker seg i oss inn
Mange håp og mange smerter,
Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lotte, hvem kjenner våre hjerter?
Akk, det skulle vært gjort kjent, overflyte
I medkjenslen til et kreatur
Og fortrolig dobbelt opp å nyte
All sorg og fryd i vår natur.

Og der søker øyet så forgjeves
Rundt omkring og finner bare no’;
Så fortumler seg den beste tid som leves
Uten storm og uten ro

Og til ditt, det evig ubehaget
Skyver deg dag, hva i går deg drog
Kan du til verden hengivenhet drage
Den som ofte deg bedrog
Og ved din ve, ved din lykke
Bli i egensindig, stivnet ro?
Se, ånden vil tilbake rykke,
Og hjertet – lukkes i sitt bo.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i møte
«O hun er verdt, å elsket bli»
«Ropt’ jeg, bønnfalte deg av himm’lens signe søte
Som han deg nå kan i din kvinne gi.

ES2020

Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er tjukkeste desembermørke. Dagen blir ikke mørkere, enn den er i dag, 21. desember. Klokken 0519 i morgen snur solen, og vi går igjen mot lysere tider. Der fremme ligger måneden mai, med den månedens stemning, og selv om det ikke er lett å tenke på det nå, så er det et slikt dikt vi i dag skal poste.

Diktet Mailied satte Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som dikt nummer 51 blant Liederne i samlingene fra 1815, også Aufgabe letzter Hand, som jeg poster fra. Der er det ikke tenkt på at noen skal utgi et av diktene i uken, som jeg har gjort dette året, og derfor kommer dette lette, lyse vårdiktet helt merkelig plassert.

Det er maidikt og vårdikt på veldig mange måter. Våren er livets og forelskelsens tid, den bærer i seg løfter om sommer, og det er tiden blader og blomster spretter, og livet yngler. Goethe skrev diktet i mai og juni 1871, den gang han selv var 21 år gammel, og selv befant seg i livets vår. Det bare spruter livsglede av diktet, og jeg skal for denne stunden glemme at det er desember og mørkt og midtvinters.

Knopper spretter! Det er vår! (Goethe: Mailied)

Diktet er skrevet mens Goethe befant seg i Sesenheim, og hører til blant Sesenheimer-diktene. Sesenheim er en liten landsby i nærheten av Strasbourg, der Goethe studerte juss i årene 1770-71. I Sesenheim bodde prestedatteren Friedrike Brion, som Goethe forelsket seg i, og som er du-personen i dette diktet og flere av Goethes kjærlighetsdikt i perioden.

Diktet er fullt av energi og av liv, men Goethe selv var syk med en vond hoste denne tiden, og måtte holde seg innendørs. Det samme var Friederike Brion. Det er artig å ha i bakhodet, når man leser og tenker diktet som en vital forelskelseshistorie, fullt av liv og livsglede. Forelskelsen deres ble heller aldri noen ordentlig romanse. I 1771, samme år som Goethe skrev dette diktet, vendte han tilbake til Frankfurt som utdannet jurist, og forholdet til Friedrike Brion tok slutt.

Utgivelseshistorie

For et dikt som dette spanderer jeg et lite underkapittel på tilblivelseshistorien, hvordan diktet kom til å bli seende ut som det gjør i dag.

Det er endringer i diktet fra det originalt ble skrevet til senere utgivelser. Goethe skrev diktet i pinsen, og kalte det Maifest, i datidens skrivemåte Mayfest, og det var først med utgivelsen i 1789 det ble endret til nåværende Mailied (eller Maylied). Diktet kunne godt hete maifest, som en hyllest til festen mai måned er, men tittelen Mailied – eller: Maisang – gjør seg også godt. Det er et verdig dikt å gjøre krav på den tittelen.

Mailied

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Es dringen Blüten
Aus jedem Zweig
Und tausend Stimmen
Aus dem Gesträuch,

Und Freud und Wonne
Aus jeder Brust.
O Erd, o Sonne!
O Glück, o Lust!

O Lieb, o Liebe!
So golden schön,
Wie Morgenwolken
Auf jenen Höhn!

Du segnest herrlich
Das frische Feld,
Im Blütendampfe
Die volle Welt.

O Mädchen, Mädchen,
Wie lieb ich dich!
Wie blickt dein Auge!
Wie liebst du mich!

So liebt die Lerche
Gesang und Luft,
Und Morgenblumen
Den Himmelsduft,

Wie ich dich liebe
Mit warmen Blut,
Die du mir Jugend
Und Freud und Mut

Zu neuen Liedern
Und Tänzen gibst.
Sei ewig glücklich,
Wie du mich liebst!

1771, trykket 1775

Humle, frukttre, vår (Goethe: Mailied)

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg naturen!
Hvor glinser solen!
Hvor ler marken!

Det trenger seg på med blomstring
Fra hver grein
Og tusen stemmer
Fra krattet.

Og fryd og glede
Fra hvert bryst
O jord, o sol!
O lykke, o lyst!

O kjærlighet, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På den høyden der.

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Hvor elsker jeg deg!
Hvor blinker ditt øye!
Hvor elsker du meg!

Så elsker lerken
Sang og luft
Og morgenblomsten
Himmelduften

Hvor jeg deg elsker
Med varmt blod
Som du meg ungdom
Og glede og mot

Til nye sanger
og danser gir
Vær du evig lykkelig
Som du elsker meg!

Språk, form og innhold

Diktet har 9 strofer, hver på fire linjer. Hver linje har to takter, og versefoten er jambisk. Det går altså lett-tung, lett-tung, nedover. Linje 1 og 3 har trykklett utgang, linje 2 og 4 trykktung, veldig typisk. Rimene er i linje 2 og 4, of halvrim er tillatt, som i strofe 2 med ZweigGesträuch. Det er knapt nok halvvrim. Men det passer for perioden Sturm und Drang, som i det dette diktet blir skrevet er i ferd med å bli innledet.

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Goethe: Mailied (trykkfordeling)

Det er noen strofer som trenger litt forklaringer for oversettelsen.

I strofe to brukes konstruksjonen Es dringen Blüten, direkte oversatt «det trenger [seg på] blomstring». Sånn formulerer vi oss ikke på norsk, så jeg omskriver med «Blomstringen trenger seg på».

Jeg er ikke sikker på om jeg får helt grep om finessen i strofe 4, med først Lieb uten -e, så Liebe, med -e på slutten. Ordet for kjærlighet er die Liebe, og en kvinnelig kjæreste er også Liebe. Jeg oversetter med o kjærlighet, o kjære, men jeg er ikke sikker på om det er det som står i originalen. Ordet lieb blir helst brukt med liten bokstav, som adverb, og ikke med stor bokstav som substantiv. Det tyske ordet höhn hadde jeg lenge problemer med, før jeg skjønte det måtte være en poetisk forkortelse for höhen, høyder. Det er ord Goethe bruker ofte, men det er vanskelig å finne noen forklaring noe sted. Her står det i forbindelse med et annet vanskelig ord å få tak, for en som har tysk som fremmedspråk og ikke bruker det i dagligtale. Det er ordet jene, her Auf jenen Höhn. Duden skriver det er høystil, særlig skriftspråk, og at det er et demonstrativpronomen. Jeg oversetter med «Som morgenskyer/ på den høyden der».

Det tyske verbet blicken har jeg satt opp i gloselisten, selv om det har samme opprinnelse som vårt blikk. Hos oss blir det imidlertid brukt som substantiv, og bare helt nylig som verb, «å blikke», og da helst i betydningen «se stygt på». Men her i diktet handler det direkte sagt om det utelukkende positive å se forelsket på noen, det glimter, blinker og skinner i øynene, alle de tre verbene kunne vært brukt. I originalen, førsteutgaven av diktet, brukte Goeths også ordet blinken. I gjendiktningen er denne strofen sterkt omskrevet for å få takten til å gå opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

leuchten (sv. itr.) lyse, stråle, skinne; jemandem leuchten lyse for en.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
dringen (dringt, drang, ist gedrungen, itr.) bane (seg) vei; trenge (inn, på, fram), bryte fram (av noe).
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
Zweig der, -(e)s/-e 1. gren, kvist 2. (overført) gren;
Stimme die, -/-n; stemme, røst;
Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
segnen (sv. tr.) velsigne, signe;
volle -> voll (adj.) 1. full (i ulike betydninger) 2. hel, fullstendig; hel (klokke)time 3. fyldig, rund.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
Jugend die, -/; ungdom, unge mennesker;
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar

Dette er et av diktene nevnt på SNL, der det kraftfullt stod skrevet at «Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg«. Det er veldig sterkt sagt, og jeg tar opp det samme i behandlingen av Wilkommen und Abschied, som er skrevet i samme periode. Nå er formuleringen redigert bort, men de to diktene står ennå nevnt sammen med Heidenröslein, som eksempler på kjente dikt fra Sesenheimer-perioden.

Min gjendiktning

Dette er en gjendiktning i ordets rette forstand. En god del av innholdet er skrevet om, for å få det til å passe til norsk.

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg vår natur!
Hvor glinser solen!
For mark og ur!

Det bryter blomstring
Fra hver en grein
Og tusen stemmer
Fra kratt og hei.

Og fryd og glede
Fra hvert et bryst
O jord, o sol!
O fryd, o lyst!

O kjær, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På høyden grønn

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Jeg elsker deg!
Ditt øye skinner!
Du elsker meg meg!

Så elsker lerken
Sin sang og luft
Og morgenblomsten
Sin himmelduft

Hvor jeg deg elsker
Med varme blod
Som du meg ungdom
Og fryd og mot

Til nye sanger
Og danser gir
Vær evig lykke
Som du meg blir!

ES2019

Die Freuden, av Johann Wolfgang von Goethe

Dette er diktet Die Freuden, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er enda et av ungdomsdiktene hans, skrevet en gang i 1760-årene, og trykket i 1769. Da var herr Johann Goethe 20 år, i Norge ville han vært ferdig med videregående skole. Goethes liv var jo mer spesielt. Han studerte juss ved universitetet i Leipzig i årene 1765 til 1768, men måtte vende hjem til Frankfurt på grunn av sykdom. Det er ukjent om han skrev dette diktet i studieårene, eller i sykdomsårene. Sikkert er det i alle fall at det har en del av ungdommens karakteristikker. Det handler om gleden, det er ganske fritt i formen, og det er fantasifullt og malerisk med en øyenstikker rundt bålet.

Die Freuden

Es flattert um die Quelle
Die wechselnde Libelle,
Mich freut sie lange schon;
Bald dunkel und bald helle,
Wie der Chamäleon,
Bald rot, bald blau,
Bald blau, bald grün;
O daß ich in der Nähe
Doch ihre Farben sähe!

Sie schwirrt und schwebet, rastet nie!
Doch still, sie setzt sich an die Weiden.
Da hab ich sie! Da hab ich sie!
Und nun betracht ich sie genau
Und seh ein traurig dunkles Blau –

So geht es dir, Zergliedrer deiner Freuden!

Entstanden Ende der 60er Jahre, Erstdruck 1769

Gledene

Det flakser om kilden
De vekslende øyenstikkerne
Meg har de allerede lenge frydet
Snart mørke og snart lyse
Som kamelonen
Snart rød, snart blå
Snart blå, snart grønn
O at jeg i nærheten
Likevel ser fargene deres!

De svirrer og svever, hviler aldri
Dog stille, setter de seg på vidjetrærne
Da har jeg dem! Da har jeg dem!
Og nå betrakter jeg dem visst
Og ser en trist mørk blå

Så går det deg, analytiker av dine gleder!

Språk, form og innhold

Dette diktet har litt forskjellig form i de ulike strofene. Første strofe har et litt komplisert rimmønster, AAbAbooEE, ikke så mye brukt, akkurat. De to o’ene betyr at de linjene ikke rimer på noen andre, selv om grün har litt slektskap til schon og Chamäleon, og kan gå som halvrim, kanskje. Stor bokstav er trykklett utgang, på vokal, liten bokstav er trykktung, på konsontant. Det er ikke fast form i disse linjene, og det veksler litt tilfeldig hvor de trykktunge stavelsene er plassert. Om man leser på lag med diktet, som man jo helst skal, så kan man si at de bevegelige trykkmarkeringene samsvarer med den flagrende øyenstikkeren rundt bålet.

I andre strofe er diktet mer tradisjonelt med firfotede jamber, og det som best kan kalles parrim, bare med en innsatt ekstra linje som nummer 2. Så litt fri er denne strofen også. Rimmønsteret skrevet ut er aOabb.

Sie schwirrt und schwebet, rastet nie!
Doch still, sie setzt sich an die Weiden.
Da hab ich sie! Da hab ich sie!
Und nun betracht ich sie genau
Und seh ein traurig dunkles Blau

Goethe: Die Freuden, trykkfordeling, strofe 2

Det er ingen spesielle utfordringer i oversettelsen denne gang. Det skulle være ganske greit å se og skjønne hva som står der. I gloselisten står det listet opp ord det kan være tvil om.

Jeg ser for meg at kilden er en lyskilde, for eksempel et bål, og så skifter øyenstikkerne farge etter lyset fra bålet. Det er dette fargespillet den unge poeten beskriver, ganske intenst, det er det som er gleden hans. Så veksler det, da han trekker seg tilbake, og ser den dunkle fargen blå, og seg selv som analytiker av gleden. Sånn er det jeg leser diktet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

flattern (sv. itr.) flakse (også overført); vaie, blafre; (overført) være vinglet, vankelmodig.
wechseln (sv. tr. itr.) skifte, bytte, veksle.
Libelle die, -/-n; øyenstikker.
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe 2. suse; suse i vei.
rasten (sv. itr.) raste, hvile, ta pause.
Weide die, -/-n 1. beite(mark), gressgang 2. (botanikk) vidje, pil, selje; Trauerweide sørgepil; Salweide selje
zerˈgliedern (sv. tr.) dele opp, analysere.

Kommentar

Goethe er ungdommen, men han er også analytikeren, som analyserer sin egen glede. Det er dette refleksjonsnivået han utvikler til gangs gjennom livet sitt. Men folk som er veldig ettertenksomme og analytiske, får aldri helt det umiddelbare som mer impulsrike folk opplever. Altså, forskjellen mellom å sitte foran bålet og kjenne varmen og se lyset, sitte der i stemningen, og å sitte foran målet og se nøye etter hva man ser, kjenne nøye etter hva man føler, tenke.

Det er også en vel etablert og effektiv teknikk å bryte ut av en stemning man har satt i et dikt, eller en annen type tekst, det å avslutte med et brudd, slik Goethe gjør her.

Dikterisk ligger kvalitetene i den maleriske skildringen, fargene, og flittig bruk av antikkens retoriske figurer (Bald rot, bald blau,/ bald blau, bald grün). Det er også gjentakelser i diktet. Og alle rytmebruddene og taktskiftene har sin effekt, men denne effekten svekkes litt av at det er så mange av dem. Det er typisk ungdomsdiktning.

Min gjendiktning

Jeg har gjort et lite forsøk på gjendiktning av dette diktet også. I første strofe gjelder det at diktet skal hoppe og sprette av gårde, som i originalen, i andre strofe er det viktigere at versefoten treffer. Det er ungdomsdikt, og skal være litt friskt, skal være sånn at man bare sender det av gårde, ferdig.

Gledene

Det flakses om en kilde
De øyenstikker’ snille
Alt lenge gledet sånn.
Snart dunkle og snart milde
Slik som en kamelon.
Snart rød, snart blå
Snart blå, snart grønn
O at jeg nå er nær dem
Og fargene jeg ser dem!

De svirrer, svever, hviler ei
Dog stilt, de setter seg på vidjen
Der har jeg deg! Der har jeg deg!
Og visst betrakter jeg dem nå
Og ser sørgmodig, dunkel blå

Så går det deg, analytiker av gleden!

ES2019

Scheintod, av Johann Wolfgang von Goethe

Et veldig kort av unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skal jeg poste i dag. Det er det korteste jeg har postet så langt, og det består av fire linjer.

Scheintod

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

1767/68, 1769

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors grav! her
Sank han av en bagatell, fra en tilfeldighet ditned.
Dog er han virkelig død? Jeg vil ikke sverge på det:
En bagatell, en tilfeldighet, vekker ham ganske ofte opp igjen.

Språk, form og innhold

De to første linjene er femfotede jamber, fem takter lett-tung, mens de to siste har seks takter. Rimene er aBaB, og det er halvrim mellom hier og dafür.

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

Goethe: Scheintod (1769), Trykkfordeling

Innholdet er at dikteren ser for seg jenter som gråter ved Amors grav. Amor er naturligvis guden for kjærlighet, så når Amor er død, er kjærligheten død. Da gråter jentene. Det blir sagt at han her ligger på grunn av en bagatell (nichts) og en tilfeldighet (ungefähr). Så da er det en eller annen filleting, som gjør at kjærligheten går tapt i et forhold, at Amor dør og forsvinner.

Deretter kommer det retoriske spørsmålet i starten av linje 3, er han virkelig død? Poeten vil ikke sverge på det. For en bagatell, en tilfeldighet, kan raskt vekke ham til live igjen. Like lett som kjærligheten forsvinner, oppstår den, sier diktet. Amor, kjærligheten, er aldri død, han er bare skinndød.

Et lite spørsmål ved oversettelsen og forskjellige versjoner av diktet, er ordene nichts (ingenting) og ungefähr (omtrent). Det blir brukt som adjektiv (med liten bokstav på tysk) i linje 2, som substantiv (med stor bokstav) i linje 4. Noen versjoner har også Ungefähr stavet Ongefähr. Jeg går ikke inn i tekstkritikken, her, vil bare si at jeg har min versjon fra www.textlog.de. Uansett er det viktig å oversette med samme ord i begge linjene. Det er det samme som får Amor til å dø, som vekker ham opp igjen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

sinken (sinkt, sank, ist gesunken, itr.) synke, dale, falle;
schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Nichts das, -/ 1. intet, tomhet; vor dem Nichts stehen være helt uten fremtidsutsikter 2. ruin, sammenbrudd 3. bagatell, ubetydelighet.
Ungefähr das, -s/; tilfeldighet, tilfelle.
öfter, öfters (adv.) des Öfteren oftere, gjentatt, flere ganger, ganske ofte,

Kommentar

Diktet er ikke formfullendt, men det er etter min mening brukt som et virkemiddel i diktet. De to første linjene er femfotede jamber, som i en sonett, og så kommer de to siste overlessede med seks, og roter til det systemet som er etablert i starten. Slik også innholdet går i stå, når Amor ikke er så død allikevel.

Min gjendiktning

En lett omskriving, og gjendiktningen er på plass med riktig takt og riktig rim, men som alltid med noen lettkjøpte triks for å få det til.

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors gravsten! her
Sank han av niks, av tilfelle der nede
Dog er han virk’lig død? Jeg sverger ikke der
Et niks, et tilfelle, det får ham ganske snart til stede.

ES2019

Unschuld, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er ofte sterke og ømme kjærlighetsfantasier, med den intense lidenskapen og oppfatningen av kjærligheten som hører ungdommen til. Den utkårede er alltid da det endelige mål. Livets praktiske vanskeligheter og gjøremål er aldri noe tema. Det er kun den kjære, kun henne. Ofte handler det om å få noen øyeblikk med henne, kysse henne, få være med henne.

I dette diktet, Uskyld, er det ingen kvinne diktet er dedikert til, men personifiseringen av Uskylden selv.

Unschuld

Schönste Tugend einer Seele,
Reinster Quell der Zärtlichkeit!
Mehr als Byron, als Pamele,
Ideal und Seltenheit!
Wenn ein andres Feuer brennet,
Flieht dein zärtlich schwaches Licht.
Dich fühlt nur, wer dich nicht kennet;
Wer dich kennt, der fühlt dich nicht.

Göttin, in dem Paradiese
Lebtest du mit uns vereint;
Noch erscheinst du mancher Wiese
Morgens, eh’ die Sonne scheint.
Nur der sanfte Dichter siehet
Dich im Nebelkleide zieh’n:
Phöbus kommt, der Nebel fliehet,
Und im Nebel bist du hin.

1767/68, Erstdruck 1769

Uskyld

En sjels skjønneste dyd
Ømhetens reneste kilde
Mer enn Byron, enn Pamele
Ideal og sjeldenhet
Når en annen ild brenner
flykter ditt ømme svake lys
Deg føler bare den som ikke kjenner deg
Den som kjenner deg føler deg ikke.

Gudinne, i paradiset
Levde du forent med oss
Ennå kommer du til syne på mange enger
Morgener, før solen skinner
Bare den milde dikter ser
Deg i tåkeklær trekke
Phöbus kommer, tåken flykter
Og i tåka er du inne.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktene til Goethe er nesten alltid firfotede jamber eller trokeer. Her er det trokeisk versefot, tung-lett, annenhver, og fire trykkttunge stavelser i linjen. Formen er helt konsekvent. Rimmønsteret er kryssrim, i to par av fire verselinjer. Samlet for hele strofen blir det AbAbCdCd. Store bokstaver betegner trykklett utgang, mens små bokstaver er trykktung. Hver setning i diktet går over to linjer, sånn at de to linjene danner ett par. Så er det fire slike par i den åttelinjede strofen. Trykkfordelingen ser slik ut.

Schönste Tugend einer Seele,
Reinster Quell der Zärtlichkeit!
Mehr als Byron, als Pamele,
Ideal und Seltenheit!
Wenn ein andres Feuer brennet,
Flieht dein zärtlich schwaches Licht.
Dich fühlt nur, wer dich nicht kennet;
Wer dich kennt, der fühlt dich nicht

Goethe: Unschuld (1769), Trykkfordeling

Poeten henvender seg i dette diktet til Uskylden som om hun var en levende kvinne, eller en gudinne, som han skriver i starten av strofe 2. Han kaller henne en sjels skjønneste dyd, den reneste kilden av ømhet (Zärtlichkeit), og at hun er mer ideal og sjeldenhet enn Byron og Pamele. Dette er to navn jeg ikke har klart å spore opp, så jeg vet ikke hvorfor disse to er nevnt. Når det videre står at det brenner en annen ild (Feuer), så er det nok lidenskapens ild det er snakk om. Da må uskylden vike tilbake, da flykter det svake og sarte lyset fra henne. Til slutt i strofen heter det at bare den som føler henne, kan kjenne henne, og at den som kjenner henne, kan ikke føle henne. Sånn er det med Uskylden. Jeg tror nok dette har å gjøre med at fullt uskyldig kan kun være den som ikke vet. Når man vet, er man ikke lenger uskyldig, og kan ikke føle hva det vil si å være det. Et barn er uskyldig.

I andre strofe henvender han seg til Uskylden som Gudinne (Göttin), og skriver at hun i paradiset levde forent med oss. (Göttin, in dem Paradiese/ Lebtest du mit uns vereint). Her tror jeg unge Goethe er meget konkret, Uskylden fantes hos Adam og Eva i paradis. Enna er det slik, skriver poeten, at hun viser seg på mange enger om morgenen. Her er det veldig billedlig fortalt. Unge Goethe ser for seg Uskylden som morgendisen over markene. Da er det dikteren som ser henne, trekke i tåkeklær (Nebelkleide). Når Phöbus kommer med morgenlyset, flykter tåken, og i tåken er hun også. Phöbus er et annet navn på Apollon, lysets Gud. Det kan godt henne dette har en videre allegorisk betydning, at uskylden ligger som en dis over det hele før lyset blir satt på, men her er vi over i tolking, og da kan meningen være forskjellige.

Det skal ikke være noen spesielle problemer med oversettelsen. Språket skal være greit. Jeg har som nevnt ikke greid å finne ut hvem Byron og Pamele det refereres til i linje 3 er. Det kan ikke være engelske lord Byron, for han er født i 1788, 20 år etter diktet ble skrevet. I en annen versjon av diktet jeg har, skrives navnet med i, uten at jeg tror det skal ha noe å si. Pamele kommer jeg ingen vei med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Tugend die, -/-en; dyd; aus der Not eine Tugend machen en dyd av nødvendighet.
Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn.
zärtlich (adj.) kjærlig, øm, omtenksom
erscheinen (erscheint, erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok) 3. synes, forekomme, virke.
Wiese die, -/-n; eng.
sanfte -> sanft (adj.) 1. mild, stille, sakte. 2. myk;
Nebel der, -s/-; tåke, skodde

Kommentar

Dette er et dikt til den personifiserte Uskyld. Å gjøre Uskylden til noe menneskelig eller guddommelig å henvende seg til, gjør at man kan skrive om den på en ny og frisk måte. Unge Goethe dyrker den veldig, det er den skjønneste dyden i sjelen, og den er et ideal og en sjeldenhet. Uskylden går tapt når andre lidenskaper tennes, andre flammer, og da kan man nok kjenne hva Uskylden er, man kan kjenne begrepet, men man kan ikke lenger leve i den og føle den. Uskylden var også noe mennesket tapte i paradiset. Der var det kunnskapen som tok Uskylden bort, Eva spiste av kunnskapens tre, men når man vet, er man ikke lenger uskyldig.

Goethe skriver ikke noe om akkurat dette, men avslutter i stedet med et bilde av Uskylden i morgentåka, Uskylden som noe som flyr vekk, når morgenlyset skinner på det. Samlet sett blir vel diktet en lengsel etter noe man ikke har lyst til å være. Ingen vil vel forbli uskyldig hele livet, og i hvert fall ikke Goethe. Han ble gjennom livet med både kunnskapen og lidenskapen vekk fra uskylden, men det er en annen historie.

Min gjendiktning

Jeg vet ikke om gjendiktningen helt har lyktes meg, men jeg har i alle fall fått rimene og rytmen nokså på plass.

Uskyld

Skjønn’ste dyden våre sjele
Ren’ste kilde kjærlighet
Mer enn Byron, enn Pamele
Ideal og sjeldenhet
Når en annen flamme brenner
Flyr ditt ømme lys sin vei
Deg kun føler, ei deg kjenner
Den deg kjenner, føler ei.

Paradiset, der, gudinne
Levde du med oss forent
Morgener før solen skinner
Synes du på enger pent
Kun den milde dikter ser det
Deg i tåkekledet dra
Phöbus kom, seg tåken heve
Del av tåken er du da.

ES2019

Schadenfreude, av Johann Wolfgang von Goethe

I dette ungdomsdiktet går Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) rett inn i den menneskelige følelsen vi har et ord for også på norsk: Skadefryd. Eller i den enda kraftigere tyske versjonen: Schadenfreude. Det er et litt uhøytidelig dikt, der unge Goethe ser seg selv som en død mann i form av en sommerfugl, som flyr rundt og forstyrrer et kjærestpar.

Schadenfreude

In des Papillons Gestalt
Flattr’ ich, nach den letzten Zügen,
Zu den vielgeliebten Stellen,
Zeugen himmlischer Vergnügen,
Ober Wiesen, an die Quellen,
Um den Hügel, durch den Wald.

Ich belausch’ ein zärtlich Paar.
Von des schönen Mädchens Haupte
Aus den Kränzen schau’ ich nieder;
Alles, was der Tod mir raubte,
Seh’ ich hier im Bilde wieder,
Bin so glücklich, wie ich war.

Sie umarmt ihn lächelnd stumm,
Und sein Mund genießt der Stunde,
Die ihm güt’ge Götter senden,
Hüpft vom Busen zu dem Munde,
Von dem Munde zu den Händen,
Und ich hüpf’ um ihn herum.

Und sie sieht mich Schmetterling.
Zitternd vor des Freunds Verlangen
Springt sie auf, da flieg’ ich ferne.
«Liebster, komm’, ihn einzufangen!
Komm’ ich hätt’ es gar zu gerne,
Gern das kleine bunte Ding.»

1767/68, Erstrdück 1769

Skadefryd

I Papillons form
Flakser jeg til de siste trekkene
Til de mye likte steder,
Avle himmelske fornøyelser
Over enger, til kildene
Om bakkene, gjennom skogene.

Jeg lytter til et ømt par
Fra den skjønne jentas hode
Ut av kransene skuer jeg nedover
Alt, som døden røvet meg
Ser jeg her igjen i bilder
Er så lykkelig, som jeg var.

Hun omfavner ham smilende stum
Og hans munn nyter stunden
Som de gode guder sender ham
Hopper fra brystet til munnen
Fra munnen til hånden
Og jeg hopper rundt om ham omkring

Og hun ser meg sommerfugl
Sitrende foran vennens forlangende
Hopper hun opp, der flyr jeg unna.
«Kjære, kom, å fange den!
Kom jeg skulle aldeles gjerne,
Gjerne hatt den lille, fargerike ting.

Språk, form og innhold

Det er et litt uvanlig rimmønster i dette diktet. Det er 6 linjer med omsluttende rim i første og siste linje, og kryssrim i midten. Der store bokstaver betegner trykklett utgang og små bokstaver trykktung blir det aBCBCa. Den er det ikke så mange av. Så godt som alle Goethes har jambisk eller trokeisk versefot, og nesten alltid fire takter i linjen. Det vil si at det er annenhver trykktung og trykklett, og fire trykktunge stavelser. I dette diktet er verset trokeis, med den tunge stavelsen først.

In des Papillons Gestalt
Flattr‘ ich, nach den letzten Zügen,
Zu den vielgeliebten Stellen,
Zeugen himmlischer Vergnügen,
Ober Wiesen, an die Quellen,
Um den Hügel, durch den Wald.

Goethe: Schadenfreude (1769), trykkfordeling

Papillon er et fransk ord for sommerfugl. Zügen kan bety både tog og trekk. Togene var ikke oppfunnet ennå, så jeg oversetter med trekk. Det er også det som er grunnbetydningen av ordet. Meningen er nok at det er trekket i luften det er snakk om. Zeugen er her brukt i sin intransitive form, altså avle, føde. Den vanligste formen for over er selvsagt über, men i Østerrike sier de ober, og det er den formen unge Goethe har brukt her. I strofen har vi også et eksempel på tysk kasusbruk, det står an die Quellen, til kildene, i akkusativ, og da er det bevegelse. Hadde det vært an der Quellen, så skulle det vær ved kildene. I strofe 2 oversetter jeg Kranz (dativ flertall den Kränzen) med krans, som er riktig, men jeg vet ikke nøyaktig hva det sikter til. I siste linje er det et valg hvordan å oversette bunt. Det er sommerfuglen som er det. I gloselisten står forslag til alternativer for dette, og andre ord.

I første strofe etablerer han seg som sommerfuglen som flyr gjennom landskapet. I andre strofe møter han et ømt par som han lytter til, og ser ned fra denne kransen hun har på hodet. Det er for øvrig standard i gamle tekster, alltid forsiktig inn i forbudte områder, fra hodet og ned, eller leggen og opp. Bryst går, lår er dristig, og det i mellom blir aldri nevnt. Det er en ting som har endret seg i vår tid, kan man trygt si. Uansett blir det i denne strofen avslørt at han er død, i formuleringen Alles, was der Tod mir raubte, alt som døden røvet meg. Her trer også jeg-personen inn med beskrivelse av egen sinnsstemning, bin so glücklich, wie ich war. Jeg er så lykkelig (nå som jeg er død), som jeg var (mens jeg levde). Merk at det kan være andre tolkinger mulig av disse linjene.

I tredje strofe blir det beskrevet hvordan hun omfavner ham. Han liker det, tydeligvis, og sommerfuglen – diktets jeg – hopper rundt og ser på det. Det er elegant gjort hvordan det jeg oppfatter som kjærtegnene hopper rundt fra munn til bryst, fra munn til hånd, og så overgangen til at sommerfuglen også hopper rundt. Så avsluttes det med at hun ser ham, sommerfuglen, diktets jeg. Hun sitrer (Zitternd) av det vennen forlanger (Verlangen), og hopper opp. Sommerfuglen flyr så vekk (ferne). Deretter er det direkte tale, jenta sier til gutten sin at hun vil gjerne fange den, gjerne vil ha den fargerike (bunt) sommerfuglen,

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

papillon /papijɔ̃/ m 1 sommerfugl; (overført) lettsindig, ustadig person (Fransk)
Flattr -> flattern (sv. itr.) flakse (også overført); vaie, blafre; (overført) være vinglet, vankelmodig.
Zug der, -(e)s/Züge 1. tog (i ulike betydninger); 2. trekk, drag (i ulike betydninger);
zeugen (sv.) I. (tr.) avle, føde II. (itr.) vitne;
ober (prep. med dat., østerr.) over, ovenfor.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
belausch -> belauschen (sv. tr.) (i smug) lytte på, avlytte
zärtlich (adj.) kjærlig, øm, omtenksom.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode
raubte -> rauben (sv. tr.) røve, plyndre.
güt’ge -> gütig (adj.) god, vennlig, hjertensgod; seien Sie so gütig vær så vennlig.
Hüpft -> hüpfen (sv. itr.) hoppe.
Schmetterling der, -s/-e; sommerfugl.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig;

Kommentar

Som jeg skrev i innledningen har Goethe et uhøytidelig forhold til sin egen misunnelse og egen frustrasjon i dette diktet. Han er 18 år, og i hvert fall i diktene sine svært opptatt av det annet kjønn, det går mye i drømmer og fantasier, det er mye kyss og munn. Han uttrykker seg i fyldige vers, fyldige strofer, og han har som vi allerede har sett de siste ukene flere tilnærminger til stoffet.

Her velger han altså å se seg selv som en sommerfugl, som flyr rundt, og kommer over et ungt kjærestepar som koser seg med hverandre. Han er sommerfuglen som forstyrrer dem, og skadefryden ligger i at seansen blir avbrutt, fordi jenta heller vil fange sommerfuglen. Artig er det også at sommerfuglen er han, diktets jeg, så når hun vil ha das kleine bunte Ding, så er det ham, hun vil ha. Slik vinner han på en måte over rivalen også.

Men det er ikke seriøst ment, i alle fall ikke sånn som jeg leser diktet. Det er unge Goethe som sier jeg har disse følelsene, så sånn er det.

Min gjendiktning

I gjendiktninger som dette er det viktigere å få takten og rimet riktig, enn at det skal være ordrett korrekt. Det er også et poeng at det skal flyte lett og greit og forståelig på norsk. Noen nødløsninger har det blitt, særlig i de to første strofene.

Skadefryd

Formet som en Papillon.
Flakser jeg dit vinden drager
Til de mye likte steder,
De selv himmelen behager
Over enger, hemmeligheter
Gjennom skoger, bakker om.

Lytter til et kjærlig par
Fra den skjønne jentas hode
Ut av kransen ned jeg skuer
Alt, som døden fra meg tok det
Ser jeg her i bilder lurer
Er så lykk’lig, som jeg var.

Hun ham favner smilet stum
Og hans munn den nyter stunden
Som ham gode guder sender
Hopper fra brystet til munnen
Og fra munn til begge hender
Og jeg hopper om ham rundt

Og hun ser meg fly omkring
Sitrer for hva han forlanger
Hopper opp, jeg flyr det fjerne.
«Kjære, kom, den nå vi fanger!
Kom jeg vil aldeles gjerne,
Gjerne ha den lille ting.»

ES2019

Forrige: Brautnacht Neste: Unschuld Alle: Goethe