Gamle dikt: Jeg rekker det ikke…

Det er best å dikte om håpet. Det er enkelt nok å ha det håpløst, det er å tro på seg selv og på livet som er det vanskelige, og som man kanskje skulle trenge hjelp til, av og til. Spesielt skulle det være sånn i julen, der det i kristen tradisjon er slik at barnet er født, og dette barnet er verdens frelser. Da finnes det håp, uansett. Man trenger ikke være kristen selv, for å skjønne denne ideen, og dens tiltrekningskraft.

Likevel er det sånn at man av og til trenger å gi uttrykk også for håpløsheten. Av og til kjennes det simpelthen som en sannere følelse, og alt dette snakket om lys og håp, kan være bare feil og dumt for den som lever i mørket. Her er et dikt skrevet julaften 1998, og postet ganske nøyaktig 20 år senere, 2. juledag, 2018. Den gang uttrykker diktet en følelse av at livet renner ut, og at man ikke får noe ut av det. Følelsen blir gjenspeilet i diktet, som heller ikke vil seg, og det er bare å be om unnskyldning.

Jeg rekker det ikke
Jeg blir ikke ferdig
Sangen renner ut
Og livet
Men diktet
Det gjenstår, det er ikke ferdig
Og det er i Feil
Og det som er skrevet er ikke en gang dikt
Og det som er levet er ikke en gang liv
I’m so sorry

ES1998

Søvnløs

Her tar jeg en spansk. Opprinnelig var på denne lenken Et kort og greit dikt, Hvis jeg drømmer det, men det postet jeg på nytt i juli, og der blir det stående. I stedet poster jeg for mai en sang, Søvnløs, som jeg skrev i 1998.

Søvnløs

Jeg sitter og ser ut av vinduet
Jeg ser på gaten og husene
Jeg ser en gutt, og jeg ser ei jente
De går samme vei, det ser jeg

Så går jeg ut på kjøkkenet mitt
Setter meg ned og blir sittende litt
Så går jeg tilbake til rommet mitt
Så går jeg tilbake til rommet

Der trekker jeg for gardinene
Så slukker jeg alle lysene
Så rer jeg opp sengen og legger meg ned
Men sovner ikke
Sovner ikke
Ikke

ES1998

Her er akkordene:

Dm /C /h /A (x4)
G Am (x4)

Gamle dikt: Så er jeg født. Så er det gjort.

Lille julaften 1998 skrev 24 år gamle E. Salen en rekke destruktive dikt om seg selv og sitt liv. Det avsluttet et utorlig år, der utrolige ting skjedde, der tingene ble veldig intense. Særlig om høsten. Jeg skrev det ned hva som skjedde, og hva jeg tenkte, og det er kraft i de ordene, ennå i dag. Jeg skriver – selvhøytidelig – at jeg må «jobbe med tekstene mine», så de fungerer , «i hvert fall for meg selv», som jeg skriver. Det var ganske intenst. Stort sett gjennom livet har jeg vært ganske grei i å gå ut av mitt eget liv, og liksom se meg selv ironisk utenfra. Ikke høsten 1998, ikke våren 1994, ikke de årene jeg har hatt det verst, og mest intenst. Jeg trenger steder å få ut energien, ikke brenne meg selv opp, ikke gå til grunne. Det er ganske skikkelig det jeg skriver, det kunne blitt til noe. Det stod ikke på ambisjonene.

Slutten på dette diktet er det litt snert i, fremdeles.

*

Så er jeg født. Så er det gjort.

Jeg er tildelt et liv jeg må kaste bort

Jeg er nødt til å tenke, nødt til å se

Vil hvile et øyeblikk, kan aldri det

For nå er jeg født, skaden er skjedd

Nå gjenstår det bare å leve

Nå gjenstår det bare å leve

*

ES1999

Gamle dikt: Jeg er det minste mennesket på jorden

Dette er et dikt om å føle seg liten.

Jeg er det minste mennesket på jorden
Jeg er mindre enn en sten
Alt man kan se er større enn meg
Og i blant alt man ikke kan se
Deriblant finnes jeg

Og jeg er liten, jeg er liten
Jeg ser alt så stort
Alt jeg ser er større enn meg
Jeg er den allerminste jeg.

ES1998

Først hadde diktet denne innledningen:

November 1998. E. Salen 24 år. Intenst. Blodet bruser. Det er voldsomme fester, og dager med pedagogisk praksis på en Bergensskole i utkanten, lang reise med buss. Teater og studentradio. Jeg leste ut Krig og Fred. Jeg var aktivt æresmedlem i Realistforeningen, til stede hver torsdag. Hver dag var det noe, hver kveld. Og hjemme for meg selv, i den knøttlille hybelen i Hans Tanks gate 11, sprutet ordene brennende ord. Det gjør ennå vondt å lese dem. 10 år til skulle det gå før jeg ble gift. Med en helt annen jente og et helt annet liv. Ingenting visste jeg om det. Jeg oppførte meg som en hovedperson eller biperson hos Dostojevskij, i ferd med å bringe meg selv til grunne, brenne opp i egen energi, alt én skal ha gjort, og hvor viktig alt er. November 1998, en av mine beste diktermåneder, det er så uttrykksfullt. Også de vanlige ordene, skriver jeg, de der jeg bare skriver hva jeg tenker, hvordan jeg har det. Dette diktet sier også hvordan jeg har det. Et slags omvendt «Mauren».

Gamle dikt: Jeg sitter her en søndagskveld og oppsummerer fakta

Oktober 1998 var rett og slett vanvittig for 25 år gamle E. Salen. Jeg vet det, jeg var ham. Og jeg skrev ned en rekke av de tingene som skjedde, og som jeg tenkte, og som jeg forsøkte å tenke. Jeg studerte pedagogikk, var i praksis på skolen godt i utkanten av Bergen, og jeg var svært aktiv i studentteateret og friteatergrupper på kvelder og ettermiddagene. Og jeg var forelsket i fillebiter. Eller det kan jeg kanskje ikke skrive rett ut, som jeg har gjort. Jeg fikk det ikke til for meg. Det var kolossalt med inntrykk, jeg leste enormt med bøker også, og var revet mellom den intense teaterverdenen og den vel ganske mye mer hverdagslige pedagogikken, og den pedagogiske praksisen. Det var liv jeg knapt lenger skjønner meg på, intenst er bare startordet, både i hva som skjedde, og i hva jeg skrev ned om det. Her er diktet jeg skrev fredag 30. oktober det året, som en oppsummering.

 

*

Jeg sitter her en fredagskveld og oppsummerer fakta

I dag i går i for i går (sic), tiden går visst kjapt, ja

Men den gjør ikke det

Du var et annet sted

Når jeg var der som kroppen er

(tankene går i hytt og vær)

Fakta er at som tiden passerer

Foregår det livet jeg lever

Og du tar ikke del i det

For du er et annet sted

Så enkelt kan et faktum være

Jeg innser dette og nekter å lære

*

ES1999

Gamle dikt: Denne tiden for meg selv

Så langt i år er det ikke postet noen gamle dikt onsdager. Det skyldes den enkle grunn at jeg ikke finner igjen boken jeg skrev dem i. Om jeg gjør det vil dikt for månedene januar til juli bli tilbakepostet, det finnes helt sikkert fine dikt å poste, men foreløpig blir det å begynne med august som jeg gjør i dag. Jeg tenkte i år å poste fra 1998. Unge ES er 24 år, og burde vært allerede vært en moden poet, mange poeter før ham har vært det, men han her – som er jeg – skrev fortsatt stort sett enkle dikt på rim og seks linjer. Som dette.

*

Denne tiden for meg selv

Stille sinn en stille kveld

Utenfor er mørket som

jeg slettes ikke bryr meg om

Det har ikke jeg noe med

Her inne finnes bare fred

*

ES1998

Gamle dikt: Situasjonens stengsel

Dette er ganske sikkert det lengste diktet unge ES skrev den tiden han skrev klart flere dikt enn han leste. Det er ikke noe spesielt bra, det er en rant, fra en som bare ser seg selv innenfra, og overhodet ikke utenifra. Kan andre relatere seg til dette? Ikke vet jeg. Diktet er for langt og for ordrikt. Litt redaksjon ville gjort seg. Men denne redaktøren, den 20 år eldre utgaven av dikteren, lar sin ungdom være i fred. Den skal komme til uttrykk som den var.

Det er en umulig, jeg kan ikke se/ En utvei lukker seg et sted.

Det er overalt Jeg kan ikke se
Min situasjon? Den omringer meg
Jeg vil slippe ut, men kan ikke det
Det finnes en utvei, jeg vet hva den er
Ikke hvor
Jeg tror
Det finnes ikke, ikke en sjanse
La meg få bli med, la meg få danse
Å nei?
Ikke jeg
Jeg står her inne, observerer
Andre lykkes, gratulerer
Og tiden varer, tiden går
Jeg skjønner ingenting, forstår
Forstår?
Jeg er her inne, det er alt
Har du det også veldig kaldt?
Som om is er verdens materiale
Is.
Jeg er innestengt av bare is
Innestengt på alle vis
Og det er så kald, så kaldtt
Og det finnes overalt
Jeg vil bare slippe ut
Vær så snill! Vær så snill!
La meg få det som jeg vil!
Det er alvorlig, se jeg skjelver
La eg få det som jeg vil
La meg få et ønske til.
Slipp en innS
Slipp hit én inn til mitt slott
Av is og det blir varmt og godt
Isen smelter skal jeg si
Så lenge pronomenet er vi
Nei
Nei
Nei
Her inne finnes ingen uten meg
Her inne finnes bare jeg
Jeg kan bare observere
Ute finnes mange flere
Situasjonen er mitt fengsel
Selv er jeg mitt eget stengsel
Jeg stenges inne av meg selv
Ubrytelig. Likevel.
La meg forsøke, noe annet
Tenke kanskje, tenke på annet
Det er vel greit nok, som det er
Kan lage det trivelig, også her
Det er bare jeg, så jeg bestemmer
Det er jeg som husker, jeg som glemmer
Det er jeg som avgjør hva som skjer
I min verden (som) ingen ser
Pøh
Det er umulig, jeg kan ikke se
En utvei lukker seg et sted
Og ingen utvei finnes lenger
Alt som finnes bare stenger
Slik er systemet, det er slik det fungerer
Her jeg står og observerer.

ES1998