Gamle dikt: Jeg rekker det ikke…

Det er best å dikte om håpet. Det er enkelt nok å ha det håpløst, det er å tro på seg selv og på livet som er det vanskelige, og som man kanskje skulle trenge hjelp til, av og til. Spesielt skulle det være sånn i julen, der det i kristen tradisjon er slik at barnet er født, og dette barnet er verdens frelser. Da finnes det håp, uansett. Man trenger ikke være kristen selv, for å skjønne denne ideen, og dens tiltrekningskraft.

Likevel er det sånn at man av og til trenger å gi uttrykk også for håpløsheten. Av og til kjennes det simpelthen som en sannere følelse, og alt dette snakket om lys og håp, kan være bare feil og dumt for den som lever i mørket. Her er et dikt skrevet julaften 1998, og postet ganske nøyaktig 20 år senere, 2. juledag, 2018. Den gang uttrykker diktet en følelse av at livet renner ut, og at man ikke får noe ut av det. Følelsen blir gjenspeilet i diktet, som heller ikke vil seg, og det er bare å be om unnskyldning.

Jeg rekker det ikke
Jeg blir ikke ferdig
Sangen renner ut
Og livet
Men diktet
Det gjenstår, det er ikke ferdig
Og det er i Feil
Og det som er skrevet er ikke en gang dikt
Og det som er levet er ikke en gang liv
I’m so sorry

ES1998

Gamle dikt: Kan du høre, kan du se

Et løvedikt. Det er skrevet 22. november, 1998, og postet 22. november, 2018, 20 år etterpå.

*

Kan du høre, kan du se
Det finnes en kamp der jeg er med
Jeg kjemper med mitt skjold og klinge
Løvemot og ørnevinge
Åh, jeg kjemper, åh, jeg sloss
Men min løvekraft til tross
Så blir det bare nederlag
Så blir det bare luftsverdslag
Og i mitt hode, stemmer, dempet
Ingen kamp er en gang kjempet

*

ES1998

Gamle dikt: Hvor er du nå?

Jaja.

I dag er dagen for litt opprydning. Det er desember, det er 11. desember, 2019, og jeg legger på plass diktene som skal fylle hull onsdager fra tidligere. Å skrive denne bloggen er en fritidssyssel, det er ikke alltid jeg har tid, og det hender jeg rett og slettt glemmer å poste diktene jeg skal. Onsdager og torsdager er utsatt. Men det er godt håp om å bli ajour innen utgangen av 2019, slik at den er fullstendig i det vi går inn i 2020.

For onsdager mangler august, oktober og november i 2018. Der skal det inn dikt fra 1998, gamle dikt. Jeg kaller dem gamle, diktene jeg skrev før jeg selv begynte å lese dikt, egentlig før jeg begynte å skrive dem. Det er dikt jeg bare skrev ned, om meg selv, og hvordan jeg hadde det. Skrev dem på små papirlapper, eller i en bok, med penn, på papir.

Høsten, eller året, 2003, begynte jeg å skrive diktene inn på en datamaskin, inn i et word-dokument, etter først å ha fått et slags oppdrag om å levere tekster til en sangkomponist. Da ble det ikke gamle dikt, lenger, da ble det dikt.

Dette diktet er fra lørdag 5. september. For de gamle diktene liker jeg å poste diktene samme måned som de er skrevet, jeg følger året og stemningen, men i august 1998 skrev jeg bare ett eneste dikt: Denne tiden for meg selv. Det er allerede postet, 2. august, 2016 (det er skrevet 31. august, 1998). Så derfor et dikt som ligger nærme, september.

Fra september har jeg 3 dikt, eller 2 ferdige og 1 uferdig. Så sensommeren 1998 var ikke av mine mest produktive perioder, hva dikt angår. Jeg husker jo den tiden, man kan trygt si jeg gjorde andre ting. Det ene fra september, jeg kikket på klokken, tiden gikk, det er postet i 2016. Det andre kommer nå.

*

Hvor er du nå?
Hva kikker du på?
Er det andre der du er?
Kunne også jeg vært der?
Og hvor er tankene dine?
Har de sammenheng med mine?

*

ES1998

Gamle dikt: Jeg tror ikke på veier

Ganske effektfullt, dette gamle diktet her, skrevet onsdag 3. juni, 1998. Jeg var 24 år gammel. Enda et semester gikk mot sin slutt. Enda en gang skulle det bli sommerferie. Og enda var det mer enn ti år til jeg skulle finne henne, jeg giftet meg med. Det er det som ligger under her. I all enkelthet.

*

Jeg tror ikke på veier
Jeg tror ikke det går
Jeg tror ikke på seier
Jeg tror ikke jeg får

Jeg vet lite om gleder
Jeg vet ikke det der
Jeg vet lite om steder
Der gledene er

Jeg er bare sikker
Jeg er ikke det
Og klokkene tikker og tikker
Avsted.

ES1998

Gamle dikt: Jeg hører at du ringer på

Dette diktet er skrevet i april 1998. Da jeg postet det første gang (se merknad under) la jeg til en tittel. Den lar jeg stå.

To

Jeg hører at du ringer på
Jeg knytter skorne, kommer så
Et kyss, goddag, så fin du er,
Jeg ser vi har sånt vakkert vær
Kan lønne seg å dra et sted
Du bestemmer, jeg er med
Du bestemmer: skog og fjell,
Kunne ikke valgt det bedre selv
Sekundet etter rusler vi
Og solen er så blid så blid

Med ett ser jeg et lite vann
Jeg ymter frem vi kanskje kan
Unne oss en liten rast
Jeg ser her er en egnet plass
Du smiler litt, jeg vet du vil
Du er som solen, bare smil
Jeg kjenner du er varm og god,
Livet, Lykken, det er to.

ES1998

Merknad: Denne posten stod først i januar 2009, men ble flyttet. Jeg vil gjerne poste mine gamle dikt i sin rette måned. Under står innledningen diktet den gang hadde. Flyttingen skjedde 29. januar, 2020.

Et gammelt og ikke altfor godt dikt poster jeg her, hvor anmeldelsen av Hilde Mylebusts diktsamling Berre dagar seinare, tidligere stod. Den posten er flyttet til 5. april.

Magi

Dette diktet skrev jeg i 1998. Følgelig skulle det høre til kategorien Gamle dikt, kategorien for diktene mine fra 90-tallet, den gang jeg skrev flere dikt enn jeg leste. Men jeg satte det i stedet inn i Korte og greie dikt, kategorien for dikt som egentlig bare er en liten setning eller to, satt opp som et dikt. Dette er altså det eldste diktet som har kommet inn i noen samling skrevet på datamaskin. På 90-tallet skrev jeg diktene for hånd, alltid øyeblikksdikt, alltid en umiddelbar følelse eller stemning, her: magi!

Jeg gleder meg sånn
Jeg må si
Det minner meg om
Magi

ES1998

Til slutt endte jeg med å sette det i kategorien gamle dikt allikevel. 90-tallet er gamle dikt. Uansett. Og her er det postet. 7. mars, 2018. 8. mars, 1998, ble det skrevet. 20 år tidligere. Magi.

Søvnløs

Her tar jeg en spansk. Opprinnelig var på denne lenken Et kort og greit dikt, Hvis jeg drømmer det, men det postet jeg på nytt i juli, og der blir det stående. I stedet poster jeg for mai en sang, Søvnløs, som jeg skrev i 1998.

Søvnløs

Jeg sitter og ser ut av vinduet
Jeg ser på gaten og husene
Jeg ser en gutt, og jeg ser ei jente
De går samme vei, det ser jeg

Så går jeg ut på kjøkkenet mitt
Setter meg ned og blir sittende litt
Så går jeg tilbake til rommet mitt
Så går jeg tilbake til rommet

Der trekker jeg for gardinene
Så slukker jeg alle lysene
Så rer jeg opp sengen og legger meg ned
Men sovner ikke
Sovner ikke
Ikke

ES1998

Her er akkordene:

Dm /C /h /A (x4)
G Am (x4)

Gamle dikt: Så er jeg født. Så er det gjort.

Lille julaften 1998 skrev 24 år gamle E. Salen en rekke destruktive dikt om seg selv og sitt liv. Det avsluttet et utorlig år, der utrolige ting skjedde, der tingene ble veldig intense. Særlig om høsten. Jeg skrev det ned hva som skjedde, og hva jeg tenkte, og det er kraft i de ordene, ennå i dag. Jeg skriver – selvhøytidelig – at jeg må «jobbe med tekstene mine», så de fungerer , «i hvert fall for meg selv», som jeg skriver. Det var ganske intenst. Stort sett gjennom livet har jeg vært ganske grei i å gå ut av mitt eget liv, og liksom se meg selv ironisk utenfra. Ikke høsten 1998, ikke våren 1994, ikke de årene jeg har hatt det verst, og mest intenst. Jeg trenger steder å få ut energien, ikke brenne meg selv opp, ikke gå til grunne. Det er ganske skikkelig det jeg skriver, det kunne blitt til noe. Det stod ikke på ambisjonene.

Slutten på dette diktet er det litt snert i, fremdeles.

*

Så er jeg født. Så er det gjort.

Jeg er tildelt et liv jeg må kaste bort

Jeg er nødt til å tenke, nødt til å se

Vil hvile et øyeblikk, kan aldri det

For nå er jeg født, skaden er skjedd

Nå gjenstår det bare å leve

Nå gjenstår det bare å leve

*

ES1999

Gamle dikt: Jeg er det minste mennesket på jorden

Dette er et dikt om å føle seg liten.

Jeg er det minste mennesket på jorden
Jeg er mindre enn en sten
Alt man kan se er større enn meg
Og i blant alt man ikke kan se
Deriblant finnes jeg

Og jeg er liten, jeg er liten
Jeg ser alt så stort
Alt jeg ser er større enn meg
Jeg er den allerminste jeg.

ES1998

Først hadde diktet denne innledningen:

November 1998. E. Salen 24 år. Intenst. Blodet bruser. Det er voldsomme fester, og dager med pedagogisk praksis på en Bergensskole i utkanten, lang reise med buss. Teater og studentradio. Jeg leste ut Krig og Fred. Jeg var aktivt æresmedlem i Realistforeningen, til stede hver torsdag. Hver dag var det noe, hver kveld. Og hjemme for meg selv, i den knøttlille hybelen i Hans Tanks gate 11, sprutet ordene brennende ord. Det gjør ennå vondt å lese dem. 10 år til skulle det gå før jeg ble gift. Med en helt annen jente og et helt annet liv. Ingenting visste jeg om det. Jeg oppførte meg som en hovedperson eller biperson hos Dostojevskij, i ferd med å bringe meg selv til grunne, brenne opp i egen energi, alt én skal ha gjort, og hvor viktig alt er. November 1998, en av mine beste diktermåneder, det er så uttrykksfullt. Også de vanlige ordene, skriver jeg, de der jeg bare skriver hva jeg tenker, hvordan jeg har det. Dette diktet sier også hvordan jeg har det. Et slags omvendt «Mauren».