To små armer (I evigheten)

Dette er et sånn forunderlig dikt, som kanskje lykkes, kanskje ikke. Hva det skal uttrykke, er soleklart, om det uttrykker det, er et annet spørsmål. Det er avslutning på den lille, uhøytidelige samlingen Atskillelse. De fire neste diktene er en ren epilog. Det slutter med dette.

To små armer (i evigheten)

Det er som jeg ikke
kan tro det selv
Men jeg vet det er sant
allikevel

To små armer
skal holde meg
Og jeg skal holde
tiden fast
i evigheten
jeg.

ES2018

Sonett 10 – Å, la meg få skrive et lykkelig dikt

Denne sonetten, i anførselstegn, var opprinnelig avslutningsdiktet i En bitte liten historie. Der heter det Vi er sammen, og er omskrevet forid jeg følte – ganske riktig – at jeg ikke fikk til sonetten. Jeg følte også jeg trengte en verdig avslutning på en historie som ikke akkurat er så liten som tittelen på samlingen, men jeg endte der opp med enda et dikt i min egen stil, som jeg selv skriver dem.

Torsdager, derimot, er det ikke så farlig. Da kan jeg poste hva som helst. Der kan jeg også radbrekke sonettsjangeren. Frem til jeg begynte å gjendikte Shakespeare for alvor, cirka i 2016, så tok jeg det ikke helt alvorlig med den jambiske versefoten. Det holdt for meg at det var ti stavelser, og at det var kryssrim i kvartettene, og parrim i konklusjonen. Det er som hos Shakespeare. Resultatet er en hybrid, der min egen versekunst (igjen i anførselstegn) og måte å skrive på, opptrer sammen med triksene fra Shakespeare, og i filler som liksom skal være klærne hans.

Resultatet er sånn som dette, kanskje er det dette diktet som skulle vært avslutningen på En bitte liten historie, kanskje hører det vel så godt hjemme her som sonett X, i den samlingen som så feilaktig kalles «Egne sonetter».

Sonett X

Å, la meg få skrive et lykkelig dikt
og la diktningen min være sann
Det hender så sjelden i livet mitt
at jeg blir slik en lykkelig mann

at slik jeg ønsker det er slik det går
at slik jeg skriver det er slik det blir
og hva jeg drømmer om er hva jeg får
og hva jeg nyter er lykken hun gir.

Å, la meg få skrive dette er sant
La meg få tro det vil skje, og har skjedd
De lykkeligste tingene hender i blant
Og nå får jeg være med, det er rett.

Aldri blir gleden min større enn dette!
Jeg har funnet henne, og hun er den rette!

ES2010

En vakker symfoni

Dette diktet avslutter den lille samlingen med 12 dikt fra Lyrikk13, en samling jeg er godt fornøyd med. Også er avslutningsdiktet er fint, særlig er avslutningslinjen viktig og gjør det hele ikke bare fint, men også sant.

 

En vakker symfoni

Og så stod verden stille

Alle ting var som jeg ville

Og jeg så det selv så tydelig

Det er en vakker symfoni

 

Når jeg står opp er verden glad

I mitt hjem er alt jeg vil ha

Og i min kropp er så sunn energi

Det er en vakker symfoni

 

Min kone sover i vår seng

Velkommen – refreng

Mitt liv er godt som liv kan bli

Det er en vakker symfoni

 

Det er en vakker symfoni

Og fuglene synger året rundt

Det er så godt å leve og å tenke sundt

Og jeg har sånn appetitt på det som skjer

Jeg vil bare leve, mer og mer

Jeg vil så alle hører det få lov til å si

Det er en vakker symfoni

 

Men jeg er ikke alltid lykkelig.

 

Nr. 12

Ta av deg klærne

Dette diktet fra 2005 hadde jeg lenge troen på, og forsøkte å endre på, og fikse på, og ordne på. Men samme hvor mye jeg endret og fikset og ordnet, så ble det ikke bedre enn det var, og det var ikke bra nok. Derfor havnet det i den store sekken Diktsamling, og derfra poster jeg dikt mandager.

Ta av deg klærne

Ta av deg klærne
Ta av deg alt
Jeg har ventet i årevis
Det er så galt
som galt kan bli
vil jeg si
vil jeg skrive
Alle disse tingene
som holder meg i live
alt som utgjør meg.
Det er så greit
 
Dine klær
Ta dem av
Det er så enkelt som det
Jeg ber ikke om mer enn det
La meg få lov til å se
La meg få lov til å
være med
Se
Nå stiger jeg inn i tilværelsen
og alle disse tingene
alle disse ordene
alle disse diktene
får ikke være med.

ES, Diktsamling, Nr 47