Ferdaminne fra 1985, av Halldis Moren Vesaas

Et av de kjekkeste kjærlighetsdiktene jeg vet er skrevet av Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) da hun var langt oppi årene. Sterke tekster om kjærlighet hører gjerne ungdommen til, der hele livet står på spill, og hormonene bruser for å forsterke det som ikke trenger å forsterkes. I alderdommen er livet levd, det er bare solnedgangen igjen, og den kan som alle solnedganger være vakker, men man kommer ikke unna at dagen – og livet – går mot slutten. Hormonene er svakere, som alle krefter i kroppen er det. Desto morsommere er det når Moren Vesaas skriver et dikt av ren kåtskap, om å stjele seg til kyss, og løpe unna så ingen ser det!

Diktet heter Ferdaminne frå sommaren 1985, og er hentet fra samlingen Livshus, utgitt i 1995, året Moren Vesaas døde. Jeg skal ikke være den som forsøker å sette ord på følelsene det gir å kalle en samling Livshus, når den blir gitt ut året man dør, men Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Hun skriver også mer enn de fleste om det å være i live sammen med andre, hun har mange dikt om det å nå frem til andre, ha felleskap, å gå over metaforiske stengsler som andres grinder og å besøke nabogården, noen av de aller, aller mest kjente diktene hennes handler om dette. Og de mest kjente diktene av henne, er også noen av de aller mest kjente diktene i Norge, noe jeg selv kan bekrefte med å vise til at få diktere er i nærheten av besøkstallene postene med dikt av Moren Vesaas får. Hennes livshus er åpent, hun vil gjerne ha gjester inn, og ennå er det nok av lesere som gjerne vil inn og besøke henne gjennom tekstene hennes.

Her er en ny sjanse,  og et dikt man virkelig kan lære av og bli optimistisk av, dagen er ikke slutt selv om man ser solnedgangen!

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Fra Livshus, 1985

Gjennomgang av språk, form og innhold

Et dikt som dette er lettfattelig, og man ødelegger det bare om man skriver for mye om det. Antall vers og strofer er helt irrelevant, synes jeg, alskens virkemidler virker best med at de er fraværende. Poenget er å få frem den dirrende spenningen, og hastverket, med å rekke et kyss før heisen når opp til andre etasje. Det er som om poeten ikke har tid til å jobbe med ordene, her er ingen streng form og redigering, så diktet er mer ordrikt enn man pleier å finne det i dikt. Ordene er også enkle og lettfattlige, fullstendig dagligdagse. Det gjelder også der språket er billedlig, som i blunken (øyeblikket) det varer og spenningen som bobler, alle og envher er i stand til å si og å forstå at det bobler inni én, når én er forelsket. Det er en stopp i diktet med spørsmålet rekk vi det, i strofe 5, et spørsmål som blir gjentatt og utdypet med flere ord like etter? Det er også en teknikk som holder på spenningen. Rekker de å kysse før heisen er oppe?

Selvfølgelig rekker det. Derfor tar de alltid heisen. Selv om de bare bor i andre etasje.

Kanskje må vi også ta med at den vesle boksen i linje 3 er en omskriving av heisen, en fremmedgjøringsteknikk som gjør at man skal se for seg de to i heisen, og dessuten bare helt vanlig, godt språk, med at man ikke skal gjenta samme ord (heisen) så ofte og så tett på enannen i samme tekst. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann, noe som ikke skulle være så altfor vanskelig å forstå. Jeg for min del forbinder det med en slags å være alene, bare med to. Her har nynorsk et flott ord bokmål ikke har, men som jeg godt synes bokmål kan stjele om de har bruk for det. Når vi snakker, bruker vi vel kanskje «alene med to», eller «han (hun) og jeg var alene», altså en omskriving. Hos Moren Vesaas blir det riktig flott, med at de blir inderlig to-eine, inderlig, som jeg synes er et mykt og ømt ord, og som vender seg innover. Det er at de er så inderlig alene sammen, som gjør at de bare må kysse hverandre. På ny skal jeg vokte meg for å bli for analytisk, i et dikt som forstås best umiddelbart, men det handler for meg om å sette fornuften til side, og la følselsene styre.

Det er ikke nødvendig å ta heisen når man bor bare i andre etasje. De gjør det selvfølgelig likevel, hele tiden. Og når de er inni den, så må de bare kysse, for de er så inderlig sammen, der inne.

Kommentar til diktet

Ferdaminne frå 1985 er en tittel som bringer tankene til et mer kjent ferdaminne skrevet av Olavsson Vinje, og for sumaren 1860. Der er også det kjente diktet Ved Rondane (No ser eg atter slike fjell og dalar), høytidelig og høytidsstemt, og del av Norges nasjonallitteratur. Når Moren Vesaas legger sin tittel så tett på den, så blir det fin humor, med det smått pompøse minnet til Vinje, og det helt lette minnet til Moren Vesaas. Litteraturen og litteraturhistorien handler jo litt også om hva det er verdt å skrive dikt om, i nasjonalromantikken Vinje var en del av, så var det den storslåtte naturen og menneskets plass i det. Ferdaminnene til Vesaas er små turer opp og ned heisen der de bor, det synes hun det er verdt å skrive dikt om. For de litteraturhistorisk interesserte er jo dette godt passende med postmodernismen, der høyt og lavt ble blandet, og alt var lov. Det var også en tid der leken hadde større plass enn alvoret, stikk i strid med sånn det var i nasjonalromantikken.

Nok om det.

Dette diktet er for folk flest, som har vært forelsket, og i alle aldre. Her skal man ikke henge seg opp i litterære referanser og i litteraturhistoriske perioder, jeg synes ikke engang biografien og at Moren Vesaas det året er nyforelsket er noe å henge seg opp i. Det passer veldig godt for meg at det er gamle folk i 70-årene det handler om, den delen av biografien vil jeg gjerne ha med, det er jo også en fin opplysning å komme med, om man går gjennom diktet for folk som leser det for første gang. Noe av spenningen med å være forelsket er at det skal være litt ulovlig, man skal gjøre litt ting andre ikke skal få vite, man skal ha en egen verden og hemmeligheter med den man er forelsket i. Den spenningen fanger diktet helt ypperlig, og det er det som er poenget med diktet. Alt annet er å snakke rundt det.

Så det har ikke jeg tenkt å gjøre mer.

Advertisements

Elven

Dette diktet er skrevet den deilige sommeren 2015, hvor vi får første gang har vårt ennå ganske nyfødte barn med til Kiev, og hvor solen og varmen gav bare enda mer mening enn det pleier å gi. Noen ganger fikk jeg lov til å ta ut på egen hånd, eller ta med meg barnet, og la det sovne i vognen, slik at jeg kunne sitte ved elvebredden og la tankene fly, eller flyte, sakte, og mektig, som elven.

 

Elven

 

Det renner en elv ved min side

Og ordene strømmer på

Jeg elsker å være enkel

Der er så deilig å leve

At man trenger ingen rim

Eller rytme

Eller regler

Det er livet mitt som renner

Trygt og godt

Bredt og fint

Det er tiden som renner

Og det er så mye av den

 

Jeg sitter på en kafé

Bestiller en ny øl

Der er Dnjepr, sier jeg

Tenker jeg.

Nr. 8

ES2015

Gi meg et glass og tid

Diktsamlingen Ta en slurk er en merkelig samling. Første del hadde jeg bare liggende, jeg vet lite om når og hvor de diktene ble til. Andre del skrev jeg raskt nede i kjelleren, foran peisen, tidlig i januar, i år. Det er lett å skrive disse diktene når man er i stemningen, og treffer nerven. Det å være tørst, er også å være tørst på livet, på russisk er ordet for tørst (хаждущий – hazjdusjtsji) oftere brukt om å tørste etter noe, virkelig ønske noe. Om man bare ønsker å drikke, så sier man det, «jeg har lyst til å drikke». Ordet for tørst blir ikke sløst bort på noe så enkelt som bare å drikke. Og så er det hvor tørst man er, hva som rekker for å tilfredsstille tørsten, eller begjæret, om det rekker med et glass, en flaske, en pytt, en elv eller en innsjø, eller havet. Kanskje var dette en vel avansert innledning for et vel enkelt dikt, kanskje hadde det vært like greit å bare gå rett til diktet, og bare be om et glass og litt tid.

Gi meg et glass og tid

Gi meg et glass
Gi meg et lass
Gi meg litt tid
Gi meg et liv

Å, som jeg vil ha det
hele havet
hele havet
hele havet

Nr. 7

ES2017

Hengebro

Et litt spesielt dikt i dag, fra samlingen med spesielle dikt, den uuttømmelige Diktsamling. Dette er et dikt om penger og om hengebroer, som får det sagt, men på en litt annen måte.

 

Hengebro

De sier penger kan kjøpe alt

Men jeg vil kjøpe en hengebro

Jeg vil ikke at noe skal rime på den

Jeg vil den skal være min.

 

Jeg kan ikke begynne så mange setninger meg jeg

Jeg har alltid likt å gynge

Hengebroen skulle overta

 

Har dere stått på en hengebro

Som er deres egen?

Stått der og gynget?

 

Om dere ikke har det

Så ser dere hvor mye pengene deres er verdt

Nr. 140

ES2017

Et glass vin (med og uten deg)

På den siste dag i februar poster jeg dikt 2 fra samlingen Lyrikk15, 12 dikt jeg skrev i 2015, sånn cirka. Dette diktet her, Et glass vin, som det heter, (med og uten deg, i parentes), er et dikt som passer mørke kvelder og mørke morgener, når den man elsker er et annet sted, eller ikke, og man sitter nå der, med dette glasset, tankene, og fantasien man så gjerne vil ha til å strekke til.

 

Et glass vin (med og uten deg)

En – to – tre
Lys av, lys på
litt
Et glass vin har jeg sjenket meg
Deg vil jeg tenke meg
Deg vil jeg være med
Deg vil jeg drikke ned
Jeg vil ha deg i glasset
og ha deg i rommet
og ha deg i hodet
og ha deg i, ha deg i, ha deg i
Tre – to – en
Lys av igjen
En to tre
Av sted.

ES2015

Fin pingvin

Dette er et fint dikt som første gang ble skrevet — jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om det. Jeg har ikke sagt noen ting, og lar det bli med det. Det er dikt nummer 133 i Diktsamling, og det er skrevet i 2016. Med dette diktet tilbakepostet fra november 2016, er mandagene nå i rute her på bloggen. Det håper og tror jeg de vil bli i lang stund fremover. Nok snakk, fint dikt.

 

Fin pingvin

Jeg tenker

Av og til

Jeg er en pingvin

 

I dress og fin

Skjorte

Så alle kan se

 

Hvor fin jeg kan bli

Når jeg tenker på det.

Diktsamling nr. 133

ES2016

Gamle dikt: Denne tiden for meg selv

Så langt i år er det ikke postet noen gamle dikt onsdager. Det skyldes den enkle grunn at jeg ikke finner igjen boken jeg skrev dem i. Om jeg gjør det vil dikt for månedene januar til juli bli tilbakepostet, det finnes helt sikkert fine dikt å poste, men foreløpig blir det å begynne med august som jeg gjør i dag. Jeg tenkte i år å poste fra 1998. Unge ES er 24 år, og burde vært allerede vært en moden poet, mange poeter før ham har vært det, men han her – som er jeg – skrev fortsatt stort sett enkle dikt på rim og seks linjer. Som dette.

*

Denne tiden for meg selv

Stille sinn en stille kveld

Utenfor er mørket som

jeg slettes ikke bryr meg om

Det har ikke jeg noe med

Her inne finnes bare fred

*

ES1998