Melkehvite bryst

Lørdag 4. august satt jeg på kafe Skyberry i Kiev med kaffe og etter hvert øl. Jeg leste først romerske elegier, av Goethe, før jeg begynte å skrive litt selv, i stemningen jeg var i. Det var en fin stemning, som resulterte i fine dikt. Blant annet dette, som etter litt forskyvninger fikk plass i Diktsamling, som nummer 156.

Melkehvite bryst
Jeg har alltid vært så svak
For melkehvite bryst
Det er nok til å bringe meg helt ut av fatning.
Jeg kan lese opp det jeg selv har skrevet.
Men i hodet mitt er bare en ting.
To ting. Melkehvite bryst.

ES2018

Diktsamling, nr. 156

Min kjære har en finger

I Diktsamling legger jeg tekstene jeg ikke får plass til andre steder. Terskelen for å komme inn er lav. Det er mye som kan fungere som dikt, i den rette stemningen, og om det ikke går, er det alt sammen korte tekster, raske å lese. Første året postet jeg 52 stykker av sånne små eksperimenttekster, siden har det blitt 12 i året, én mandag hver måned. Det er samme tempo jeg har postet sonettene til Shakespeare, uten sammenligning for øvrig. Men det har ført til at jeg denne måneden når frem til mitt 154’de smådikt i samlingen. Det er en tekst jeg skrev i mars i år. Den kan ikke bære å bli nevnt i samme kommentartekst som Shakespeare, men tanken som ønsker å bli uttrykt kan bære sammenligning med det meste. Også dette diktet vil uttrykke hvor fantastisk det er å elske noen, og hvor uten sammenligning med alt annet den man elsker blir, for den elskende.

*

Min kjære har en finger
Og neglen på denne fingeren
Det er en slik detalj
Det er om den jeg skal
Der om den jeg skal skrive nå
Den beste gaven jeg kan få
Min kjære i alt hun består av
Og gledene jeg i det får av.

Nr. 154

ES2018

God natt (Irina)

I dag kommer de hjem. Min kone og kjære barn har vært noen uker ekstra ferie i utlandet. Det var de også i 2015, den gang ufrivillig. Jeg lengtet meg øm. God natt.

God natt

Irina
Jeg vet ikke om du sover
Jeg vet du er min datter
Jeg har et bilde av deg
På mobilen
Jeg skrur den på hele tiden
Jeg ser deg der
God natt!
Nr. 5

De kommer ikke

I 2015 var min datter inne i sitt første leveår. Påsken tilbrakte vi i utlandet, hos min svigermor, hennes bestemor. Dette blir mer personlig enn denne bloggen pleier å være, og skal være, men disse diktene er også skrevet til en veldig konkret, personlig situasjon. Min kone og barnet kom nemlig ikke hjem som planlagt, etter denne ferien, de kom hjem noen uker etterpå, og det var nok til at jeg gikk på veggene og vel så det, i savn. Det var en tid med intense følelser, og intens diktskriving, og noen av diktene fikk altså plass i samlingen jeg skal poste fredager dette året. Den har navnet Når de ikke er her, med det første diktet De kommer ikke.

De kommer ikke

En tekstmelding
En telefon
Vi kommer ikke hjem allikevel

Jeg leser meldingen
legger på
Og åpner den verden
jeg er i
nå.

Nr. 1

ES2015

Barnegråt, Barnetåre, Trist

Gamle dikt: Akkurat i det jeg er ved en elv

Dette diktet har levd litt rundt omkring på bloggen, inntil det ender her, som starten for gamle dikt, 2018. Det gjør det fordi det er skrevet i januar 1998, altså 20 år tidligere. Og slik vil jeg det skal være. I år, 2018, skal det være dikt fra 1998 om onsdagene.

Akkurat i det jeg er ved en elv

Seiler en seilbåt forbi

Vinden er stille og elven er bred

Den seiler med bedagelig tid.

Jeg har ingen seilbåt, har ingen båt

Jeg roper: kan jeg bli med?

Men strømmen bestemmer om båten sa ja

Seilbåten seiler av sted.

Akkurat nå som jeg er med en elv

Er ikke båten her mer

Men strømmen den kommer vel snart med en ny

Jeg tar en blund her inntil det skjer.

ES1998

Første start:

Det merkelige har skjedd, jeg finner ikke et par av de gamle diktbøkene igjen. Deriblant finner jeg ikke diktene for 1995, de jeg har tenkt å poste dette året.

I stedet poster jeg – foreløpig – gamle dikt fra 1998. Uten mer om og men.

Følsom

43 år gammel, med en datter på tre, og en vakker kone, er det rent som følelsene kan ta én av og til…

Følsom

Jeg er så følsom
Om dagen
At jeg ikke kan kjøre langs vannet
Eller fjellet, eller skogen
Uten å føle det
Så sterkt, så sterkt

Diktsamling, nr. 147

ES2017

Ferdaminne frå sommaren 1985, av Halldis Moren Vesaas

Et av de kjekkeste kjærlighetsdiktene jeg vet er skrevet av Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) da hun var langt oppi årene. Sterke tekster om kjærlighet hører gjerne ungdommen til, der hele livet står på spill, og hormonene bruser for å forsterke det som ikke trenger å forsterkes. I alderdommen er livet levd, det er bare solnedgangen igjen, og den kan som alle solnedganger være vakker, men man kommer ikke unna at dagen – og livet – går mot slutten. Hormonene er svakere, som alle krefter i kroppen er det. Desto morsommere er det når Moren Vesaas skriver et dikt av ren kåtskap, om å stjele seg til kyss, og løpe unna så ingen ser det!

Diktet heter Ferdaminne frå sommaren 1985, og er hentet fra samlingen Livshus, utgitt i 1995, året Moren Vesaas døde. Jeg skal ikke være den som forsøker å sette ord på følelsene det gir å kalle en samling Livshus, når den blir gitt ut året man dør, men Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Hun skriver også mer enn de fleste om det å være i live sammen med andre, hun har mange dikt om det å nå frem til andre, ha felleskap, å gå over metaforiske stengsler som andres grinder og å besøke nabogården, noen av de aller, aller mest kjente diktene hennes handler om dette. Og de mest kjente diktene av henne, er også noen av de aller mest kjente diktene i Norge, noe jeg selv kan bekrefte med å vise til at få diktere er i nærheten av besøkstallene postene med dikt av Moren Vesaas får. Hennes livshus er åpent, hun vil gjerne ha gjester inn, og ennå er det nok av lesere som gjerne vil inn og besøke henne gjennom tekstene hennes.

Her er en ny sjanse,  og et dikt man virkelig kan lære av og bli optimistisk av, dagen er ikke slutt selv om man ser solnedgangen!

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Fra Livshus, 1985

Gjennomgang av språk, form og innhold

Et dikt som dette er lettfattelig, og man ødelegger det bare om man skriver for mye om det. Antall vers og strofer er helt irrelevant, synes jeg, alskens virkemidler virker best med at de er fraværende. Poenget er å få frem den dirrende spenningen, og hastverket, med å rekke et kyss før heisen når opp til andre etasje. Det er som om poeten ikke har tid til å jobbe med ordene, her er ingen streng form og redigering, så diktet er mer ordrikt enn man pleier å finne det i dikt. Ordene er også enkle og lettfattlige, fullstendig dagligdagse. Det gjelder også der språket er billedlig, som i blunken (øyeblikket) det varer og spenningen som bobler, alle og envher er i stand til å si og å forstå at det bobler inni én, når én er forelsket. Det er en stopp i diktet med spørsmålet rekk vi det, i strofe 5, et spørsmål som blir gjentatt og utdypet med flere ord like etter? Det er også en teknikk som holder på spenningen. Rekker de å kysse før heisen er oppe?

Selvfølgelig rekker det. Derfor tar de alltid heisen. Selv om de bare bor i andre etasje.

Kanskje må vi også ta med at den vesle boksen i linje 3 er en omskriving av heisen, en fremmedgjøringsteknikk som gjør at man skal se for seg de to i heisen, og dessuten bare helt vanlig, godt språk, med at man ikke skal gjenta samme ord (heisen) så ofte og så tett på enannen i samme tekst. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann, noe som ikke skulle være så altfor vanskelig å forstå. Jeg for min del forbinder det med en slags å være alene, bare med to. Her har nynorsk et flott ord bokmål ikke har, men som jeg godt synes bokmål kan stjele om de har bruk for det. Når vi snakker, bruker vi vel kanskje «alene med to», eller «han (hun) og jeg var alene», altså en omskriving. Hos Moren Vesaas blir det riktig flott, med at de blir inderlig to-eine, inderlig, som jeg synes er et mykt og ømt ord, og som vender seg innover. Det er at de er så inderlig alene sammen, som gjør at de bare må kysse hverandre. På ny skal jeg vokte meg for å bli for analytisk, i et dikt som forstås best umiddelbart, men det handler for meg om å sette fornuften til side, og la følselsene styre.

Det er ikke nødvendig å ta heisen når man bor bare i andre etasje. De gjør det selvfølgelig likevel, hele tiden. Og når de er inni den, så må de bare kysse, for de er så inderlig sammen, der inne.

Kommentar til diktet

Ferdaminne frå 1985 er en tittel som bringer tankene til et mer kjent ferdaminne skrevet av Olavsson Vinje, og for sumaren 1860. Der er også det kjente diktet Ved Rondane (No ser eg atter slike fjell og dalar), høytidelig og høytidsstemt, og del av Norges nasjonallitteratur. Når Moren Vesaas legger sin tittel så tett på den, så blir det fin humor, med det smått pompøse minnet til Vinje, og det helt lette minnet til Moren Vesaas. Litteraturen og litteraturhistorien handler jo litt også om hva det er verdt å skrive dikt om, i nasjonalromantikken Vinje var en del av, så var det den storslåtte naturen og menneskets plass i det. Ferdaminnene til Vesaas er små turer opp og ned heisen der de bor, det synes hun det er verdt å skrive dikt om. For de litteraturhistorisk interesserte er jo dette godt passende med postmodernismen, der høyt og lavt ble blandet, og alt var lov. Det var også en tid der leken hadde større plass enn alvoret, stikk i strid med sånn det var i nasjonalromantikken.

Nok om det.

Dette diktet er for folk flest, som har vært forelsket, og i alle aldre. Her skal man ikke henge seg opp i litterære referanser og i litteraturhistoriske perioder, jeg synes ikke engang biografien og at Moren Vesaas det året er nyforelsket er noe å henge seg opp i. Det passer veldig godt for meg at det er gamle folk i 70-årene det handler om, den delen av biografien vil jeg gjerne ha med, det er jo også en fin opplysning å komme med, om man går gjennom diktet for folk som leser det for første gang. Noe av spenningen med å være forelsket er at det skal være litt ulovlig, man skal gjøre litt ting andre ikke skal få vite, man skal ha en egen verden og hemmeligheter med den man er forelsket i. Den spenningen fanger diktet helt ypperlig, og det er det som er poenget med diktet. Alt annet er å snakke rundt det.

Så det har ikke jeg tenkt å gjøre mer.