Verden er tross alt god

Så hva skal man gjøre da. De som har fulgt med på denne diktsamlingen, de som klikker seg slik at de får lest diktene i Lyrikk08 samlet, de vil se at de fleste av dem er farget av at min far døde dette året. Så hva skal man gjøre da. Jeg vil gjerne være optimistisk, skrive noe optimistisk. Det er ingen premie for sorg og depresjon. Man må komme seg videre. Igjen er det så enkelt som mulig. Man må bygge seg opp fra bunnen av. Til å begynne med har man ikke engang troen på at det er mulig, men man må prøve det likevel.

Verden er tross alt god

En dag stod solen opp

det var som vanlig

det var helt som vanlig

og aldri har det vært vakrere.

 

Jeg vil være blomsten

som står der der ute

og ser

når det skjer.

 

Jeg vil være så enkel

at det enkle er nok

og solen står opp

og så er det nok.

Dikt 8

ES,2008

Reklamer

Lengsel

Jeg giftet meg ganske sent og levde store deler av livet uten en kvinne. Derfor handler mange av mine dikt om lengsel. I 2006 het diktet Stor lengsel, her er det bare lengsel. Men det går i mye av det samme.

Lengsel

Det er uvær

Dere kan se bølger rulle med skumtopper

i alle retninger

vilt og uhemmet

som lengselen min

cirka.

 

Jeg lengter nå.

På bunnen av havet

Over meg

millioner på millioner

av tonn vann

lengsel.

Dikt 5

ES, 2008

Kom hun nå (i det minste i hodet mitt)

Det begynner å spisse seg til i den bitte lille historien som jeg poster hver første fredag hver måned dette året her. Dette er dikt nummer 9, og det sier seg selv at det er 12 dikt. Hva kommer til å skje til slutt? Og hva vil skje nå? Foreløpig ser det ut til å bli med ønskene. Diktene er skrevet i fjor, og er noen av de ferskeste diktene jeg har.

Jeg vil også forresten gjerne si at når jeg nå leser diktet på ny, så liker jeg det godt og er godt fornøyd med at det er akkurat jeg som har skrevet det. Men det er ikke slik at jeg liker det så godt, at jeg ikke skulle ønske deler av det litt bedre.

Kom hun nå (i det minste i hodet mitt)

Jeg sitter her og ser

Jeg ser og ser og ser

På sofaen min over der

Hun ikke er.

Å, kunne hun komme i denne stund

Slik at jeg så på sofaen

Der satt hun.

Hvor lykkelige ville vel veggene bli!

De så ned på oss

Der satt vi.

Det er slik kraft i tanken på henne

Kunne hun komme

kunne hun komme

Jeg sitter og ser

til hele tiden er omme!

Nr. 9

Jeg lengter

Vi har kommet til dikt nummer åtte i den for meg ganske sterke, men for andre ganske bitte lille historien. Det skal være ganske lett å bla seg tilbake i disse diktene, klikk bare på «en bitte liten historie». Det skal være ganske klart hva det går i. Og om jeg ikke helt klarer å uttrykke det så sterkt som det lyriske jeg i diktene føler det, så vet jeg hvor sterkt jeg ønsker det skal være og hvor sterkt det var. Kunne jeg skrive ut følelsen jeg følte, er hva som ville være tilfelle om jeg lyktes.

Jeg lengter

Jeg lengter

så blodet flyter ut av kroppen

så følelsene svømmer rundt i rommet

og ut vinduet

og omfavner

hele verden

som deretter

legger seg

rundt meg

og presser meg

sammen

slik at jeg

til slutt blir

et konsentrert

punkt

av lengsel

som et svart

hull.

Nr. 8

Stor lengsel

Dikt nummer fire fra diktsamlingen skrevet i 2006 handler om lengsel. Jeg må jo si at akkurat årstallet er det litt så som så med. Det er riktignok påbegynt det året, og ideen fikk jeg den gang. Men det tok ganske lang tid å skrive det ferdig, flere år etter, faktisk. Fortsatt kan man knapt nok si det er ferdig. Jeg har skrevet litt på det hver gang jeg har lengtet. Og det har jeg jo mange ganger siden den gang.

Stor lengsel

Av og til er lengselen så stor

at den kunne fylle havet.

Jaja, det er kanskje andre som har skrevet det før.

Jeg skriver det på ny.

For med meg er det slik, når jeg lengter,

så lengter jeg så sterkt,

at bare havet og hun

er nok til å fylle det.

Jeg lengter nå

Dere kan se meg for dere.

Stå på en strand

Inni meg er jeg

Utenfor er havet med lengselen min.

ES, Lyrikk06, Nr 4

Orrestranda

Når det ikke er mer igjen

Det aller siste tirsdagsdiktet for i år, og kanskje for alltid, vil være dette, passende.

Når det ikke er mer igjen

Når det ikke er mer igjen
når det er
ikke mer
igjen
Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det frem
Tro meg
Tro meg
Mitt hjerte banker
Mine øyne er blanke
Jeg skriver
Jeg skriver
Når det ikke er mer igjen.

ES, Lyrikk05, Ekstra

Stoppe tiden

Dette diktet snubler liksom inn i noe som ikke er så verst. Kanskje vil jeg skrive en strofe til til det en gang? Det ser ut som det ikke er helt ferdig.

Stoppe tiden

Kunne jeg stoppe tiden
og skru den tilbake
noen dager
noen år
Kunne jeg få det til slik
at det ikke var den
men jeg
som går.

ES, Lyrikk05, Nr 11