Et fly (uten henne i)

I 2015 var jeg i samme situasjon som jeg er i nå. Min kone og mitt barn var igjen i Kiev, mens jeg var i Kiev. Det var meningen den gang at de skulle komme hjem, billetter var bestilt og kjøpt, men gjennom tollen gikk det ikke på grunn av en bagatell. Så flyet som kom hjem den dagen, kom hjem uten henne i.

Et fly (uten henne i)

Et fly
Uten henne i
Et liv
Å bli
Det er bokstaver og ord
Lyder, fly og jord
Men hun er ikke her
Og hun er ikke her
Og flyet flyr
Med lyder og liv
Men ingenting vil bli
For hun er ikke der
Og hun er ikke her.
Og det er ikke mer å si
I et liv
Uten henne i.

Nr. 4

ES2015

Reklamer

Solskinnssky

Påsken tilbringer vi dette året i Kiev. Jeg har satt meg til ved en restaurant. Barnet er i lekerommet. Kona er ute og handler. Jeg er her inne, og kjenner på stemningen. Skriver dikt. Dette.

Solskinnssky

Snø, tre grader, grått

Likevel vil jeg si

Det er et deilig liv

Å være i

Snøen detter ned i vått

I mitt liv har jeg det bare

Godt

Det sure været angår ikke meg

Jeg er våren, jeg.

Se på været,

Se på ny

Jeg har funnet opp en

Solskinnssky

ES2018

Opprinnelig het det «Skjærtorsdag i Kiev», men solskinnssky passer bedre til diktet og stemningen. Her er det ikke mye følelse av skjærtorsdag, og påske, men det er desto mer følelse av sol, tross alle skyene som dekker himmelen.

Telefon

I dag skal vi reise på påskeferie. Alle sammen. Det gjorde vi også i 2015, vår lille familie, men den gang var det bare jeg som kom hjem. Det tok noen ufrivillige uker før resten gjorde det. Det var grusomme uker for meg. Og jeg skrev en rekke med dikt, som jeg alltid gjør, når følelsene er sterke. Deriblant dette, om telefonen og dagens digitale muligheter, og de enorme sjansene det er for likevel ikke få kontakt med dem man vil.

Telefon

I gamle dager hadde de en telefon
der man måtte sveive rundt og rundt
for å få nummeret slått
de hadde det godt.
Nå er det alt sammen digitalt
og kolossale muligheter
for at det hele
går galt
Jeg ringer og ringer og
ringer
til henne
Men kontakt får jeg aldri
det kan du glemme.
Nr. 3

ES2015

 

Ikke her

Mine egne dikt skriver jeg helst når følelsene er sterke. I april 2015 var det en raptus. Da ble min kone og jeg igjen i utlandet, mens jeg reiste hjem. Og da de selv skulle hjem, var det noen problemer med reisedokumentene som gjorde at det ikke gikk. Jeg lengtet meg syk, og skrev så å si en diktsamling. Når de ikke er her.

Ikke her

Hvordan kan en verden
vakker som den er
Lage det slik
at de ikke er her
Og bordet er det samme
Og veggene er sanne
Og lampen lyser
som den pleier
men jeg greier ikke se
noe annet enn mørke
som fyller hele meg
og verden
og alle ting som er
når de ikke er her
Nr. 2

ES2015

Samme. Hvilken. Orden.

Det er siste mandag i 2017. Jeg skal poste et dikt fra Diktsamling, diktsamlingen der jeg legger diktene som ikke får plass andre steder. Dette diktet er forsøkt med i Lyrikk17, en samling som skal postes om noen år. Den samlingen er ikke ferdig, men uansett hvordan den blir, vil dette diktet ikke få plass. Det er et dikt jeg selv ikke forstår helt, et dikt jeg ikke helt kan bestemme meg for om jeg burde skrive mer på, redigere eller gi opp, og som jeg ikke føler disse ordene heller forklarer det bedre.

Samme. Hvilken. Orden

Samme. Hvilken. Orden

Jeg legger i mine ord

Samme hva jeg skriver

sier, tenker, mener, tror

Så er der uroen der på ekte

Og min orden bare en jord.

Ordene fester seg fast.

De strømmer ut av meg av seg selv

De er sin egen kontroll

Min orden er ingen jord

Min orden er ord

Og uroen, uroen, uroen

 

Nr. 148

ES2017

Elven

Forrige gang jeg postet et dikt fra minisamlingen Ta en slurk var selveste Havet tema. Nå bremser jeg litt opp, ned til elven, et svært poetisk landskapsfenomen, eller hva vi skal kalle det, men på norsk nok dessverre ikke et særlig poetisk ord. Det har nok sin grunn at sanger og visesanger på norsk ikke er i nærheten av å nevne elver og bruke det som motiv, som engelskmennene er med sin river. Russerne har vakre reka, italienerne sin fiume, mens tyskerne er litt som oss, og har der Bach eller der Fluss. Ordlyden har sitt å si hvordan det kan brukes i dikt i de forskjellige land og språk.

Det samme er hvordan elvene ser ut, og hva ideer folk i landet og språket har av en elv. Her er det særlig forskjellene mellom de norske og russiske elvene jeg har i tankene, i Norge er de små og mange, ofte i stryk nedover fjellsidene og gjennom landskapet, herlige å gå tur langs. De russiske er digre og endeløse, verdens største land, og for det meste helt flatt. Elvene er brede som fjorder, og flyter helt stille, ypperlig farbare med båter, eller med kjøretøy på isen om vinteren, så der går det mye i at «elven flyter stille (tikha)» .

Her hos oss har vi Figgjoelven. En kort elv fra Edlandsvannet til Sele, høydeforskjellen er minimal, og fra litt etter Foss Eiekland er det enkelt å padle i kano eller kajakk ned til sjøen. Det går laks i elven, og den har fortsatt rester av fint turterreng, selv om det meste rundt den nå er utbygd. Men jeg har gått mange, mange turer i fjellet, langs større og skikkeligere elver. Og så har jeg en merkelig dragning mot elver, litt ut over det vanlige, vil jeg tro, med å ville lære meg navnet på mange, og pugge de største i verdensdeler og i land, og sjekke på kart hvor de begynner og hvor de ender. Helt uvanlig er det jo ikke, elver er ferdselsårer og bringer livgivende vann, de er ganske fantastiske, og så fort man forlater Norge og reiser inn i innlandet på kontinentet, så vil man raskt se at det ikke finnes store byer i verden som ikke har en stor elv rennende gjennom den, om byene da ikke ligger på kysten. Ofte er det begge deler.

Dette ble en lang innledning, for et lite dikt. Kanskje må jeg også ha med at min ide om elver i tekster og kunst er mest preget av engelsk og amerikansk sang, av populærkulturen, det er det jeg har vokst opp med, og har i blodet, men det er jo en enkel og fin metafor, dette med at elven bringer alt vannet fra kilden, og ut i havet, litt sånn som tiden går, kanskje, og så alt dette fine, filosofiske at man kan ikke gå uti samme elven to ganger, eller en gang, det er i det hele tatt mye å la seg inspirere av, når det gjelder elver.

Jeg lot meg altså inspirere til dette.

Elven

Elven renner inn i munnen min
Jeg kaller den Eivind,
som meg selv
Vi minner oss om hverandre
elven og jeg
Jeg er veldig glad i elven
den er veldig glad i meg.
Og jeg gaper opp
hele mitt liv
og lar elven renne
til alt tar slutt
elven renne
i meg
og ut

Nr. 11 (2. januar, 2017)

ES2017

Havet

Diktene i Ta en slurk har med vann å  gjøre, og med å være tørst, i ulike betydninger og sammenhenger. Den store og mektige ansamlingen av vann er Havet, så stort og mektig at det passer liksom ikke helt i vår tid, da alt skal være så uhøytidlig og morsomt og kjapt. Det gjør seg ikke med setninger som at mennesket i tusener av år har skrevet om havet og vært tiltrukket av havet, likevel ligger det der, gåtefullt og uttømmelig. Det er et av de evige, lyriske tema, havet, døden og kjærligheten er blitt et godkjøpsbegrep, men det er det jo blitt fordi disse tingene er tema i utallige dikt og andre typer tekster og kunstverk, det har en enorm tiltrekning. Når jeg først er i gang, så kan jeg jo også ta med at det gjelder en god del andre ting som har med vann å gjøre også, elver og innsjøer, vann til å vaske bort, regn, det har alt sammen en veldig metaforisk kraft, og det egner seg til å uttrykke viktige sider av livet, som det kanskje ikke er så lett å få uttrykt i vanlige ord.

Sånn er det også med havet. Men nå skal det liksom være litt spøkefullt, da, og de helt store spørsmålene er ikke i vår tid å ta alvorlig. Vi er ikke en tid for de store ord og tanker. Vi er en tid for kjappe meldinger, og så – videre.

Jeg, har imidlertid skrevet om Havet.

Havet

En gang snakket jeg med havet
eller rettere sagt
lyttet.
*
Havet snakker i bølger og storm
Havet hvisker i stille vær
Havet ler av sånne som meg
Som forsøker å skrive hva havet er.
Slik har jeg det også med livet
Kanskje spesielt mitt eget
Jeg skulle så gjerne vite hva det er
det som fyller meg med slik uro og undring
slik som havet
slik som livet
slik som bølgene frem og tilbake
frem og tilbake
frem og tilbake

ta en slurk, unge mann
smak – saltvann.
*
En gang snakket jeg med livet
eller rettere sagt
tiet.
Nr. 10

ES2017