Det vanlige livet

Jeg har skrevet et nytt dikt. Skrev det nå. Det vanlige livet. Det er så vanlig, at det trenger ikke engang noen overskrift. Det kan bare være sånn. Sånn som dette.

Det vanlige livet
Det som går sin gang
Hver dag, og så enda en dag
Det er det livet

Det som bare kan beskrives enkelt
Det som ikke behøver å forklares
Hver dag, og så enda en dag
Det er det livet

Jeg liker det
Liker det sånn
Det trenger ikke være mer
Bare enda en dag, og så enda en dag.

ES2019

Fugl og dikt

Dette er et dikt der jeg følte jeg virkelig hadde en god idé, men der det bare ikke ville lykkes meg å få den ut. Jeg satt og jobbet med diktet любовь (Kjærlighet), en sonett av Vljatsjeslav Ivanov (1866-1949), en meget vanskelig tekst å jobbe med. Ivanov var en meget spesiell fyr, noe man kan finne ut ved å lese bloggposten min om ham og posten hans, og dette diktet er svært, svært strengt i formen. Det er en sonett, på russisk, der alle de formelle krav til en sonett skal være oppfylt, og denne sonetten skal også være en del av en krans, der også de formelle kravene er oppfylt. En sonettkrans er en samling på 14 sonetter, der hver av dem begynner med samme linje som den forrige slutter med. Så når Ivanov vil lage en sonettkrans kalt Любоь (Kjærlighet), så vil han vise hvor stor og fantastisk kjærligheten er. Et uløselig hele, der alt er på sin plass. Dette måtte jeg finne ut av, mens jeg jobbet med diktet. Jeg liker ikke å poste dikt uten at alle vanskeligheter er overvunnet, og her var det virkelig mange vanskeligheter å overvinne.

Midt mens jeg sitter oppslukt med denne gamle russiske sonetten, som få utenom jeg egentlig vil være noe særlig interessert i, smeller det i vinduet. Det er en stær som flyr på. Og dette møtet mellom den virkelige verden, med fuglen og vinduet, og den veldig kunstige, med diktet til Ivanov, det gjorde et veldig inntrykk på meg. Det var dette jeg forsøkte å få ut, dette med å sitte fordypet i noe, helt ens eget, og så kommer virkeligheten og krasjer inn.

Fugl (Det fløy en fugl mot vinduet)

Det fløy en fugl på vinduet
Mens jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt
Det var virkeligheten som kom på besøk
Uten rim og rytme, og uten å være formfullendt.
Det var krasj.

Diktet jeg jobbet med var en sonett,
som igjen var del av en krans,
der alt er strengt og på plass
noe av det strengeste det går an å skrive

Fuglen var en stær
Nå ligger den på ryggen
med de små fuglebeina til værs
Jeg fikk stå i vinduet og se den kave.

ES2017 – Diktsamling Nr. 162

Stær, Terrasse, Vindu
Fuglen på vinduet.

Hjem

Dette diktet passer ikke til å hete «Hjem». Det handler ikke om Hjem, det handler nesten om det motsatte. Men bedre tittel finner jeg ikke, og på et vis passer det også.

Diktet og samlingen (Atskillelse) passer godt å poste i dag, da det enda en gang blir klart at min kone og mitt barn reiser fra meg igjen. Sånn har det vært i alle barnets leveår, hver gang vinter går mot vår, i en forlenget påskeferie, reiser de fra meg, og jeg savner så verden ikke blir stor nok for følelsene mine. Det er fra naturens side laget altfor sterkt, jeg må være med dem, selv om praktiske forhold gjør det umulig.

Det var min personlige historie. Dette er diktet, skrevet i 2017, er jeg ganske sikker på, eller 2018, da de også reiste bort.

Hjem

I et fly
Er min kone
Og mitt barn
Og min verden.

Det vil sprute ord ut av meg
I tre uker.

Min lengsel vil aldri bli tømt
Den vil flyte utover som
Store elver
Og hele havet

I ord som på død og liv må få sagt
Det som ikke er mulig å si.

ES2017

Savn (Kom mørke, kom)

De sterkeste diktene er de av savn. I fjor serverte jeg fredagene samlingen Når de ikke er her, i år blir det fortsettelse med samme tema i Atskillelse. Hver gang min kone tar med seg vårt barn og er på ferie uten meg, så blir følelsene veldig sterke, og jeg skriver veldig mange dikt for å få dem ut. Uten selvfølgelig å kunne få dem ut, for savnet er altfor sterkt. Dette er det første diktet, i en samling dikt jeg skrev i 2017 og 2018, mens jeg var alene, og min kjære kone og elskede barn, var vekk.

Savn (Kom mørke, kom)

Jeg savner
så nattmørket utenfor
strømmer inn
og dekker lyset

Det blir ikke mørkere
om jeg lukker
øynene

Jeg har aldri sett sofaen min så tom
som når hun ikke sitter i den
Barneleker ligger meningsløst på gulvet
Kom mørke,
kom.

ES2017

Oktobermørke

Oktobermørke. Et helt nytt dikt, i måneden der man må skifte dekk på bilen, fyre opp i peisen, reise på jobb i mørket, se bladene falle av, og vente på at det bare skal bli mer av dette. Vi var jo så vant med sommeren, så kom

Oktobermørke

Så beveger vi oss mot slike dager
Der mørket mot lyset får overtaket
I min opplyste stue sitter jeg
Mens verdens mørke omslutter meg

Og jeg ser på livet mitt, som det er
Og jeg ser på min kone, som sitter der
Jeg tenker på høsten som går sin gang
Og tenker på vårens fuglesang.

Sånn er det i livet akkurat nå
Tiden som er, og bare langsomt vil gå
I en underlig følelse av stemningstørke
Pakket inn i oktobermørke.

ES2018

Hvor er min kone hen

Dette diktet er jeg ikke sikker på når jeg skrev ferdig. Så jeg setter 2015 til 2017 på det. Ennå er jeg ikke helt sikker på hvordan det skal være på slutten. Men hvordan det skal være ellers, er jeg ganske sikker på. Det er skrevet tett på Simple twist of fate, av Bob Dylan, og bruker samme strofeform som det er der. Tre rim pluss to, fast form, det er i sangtekster man finner det i vår tid, og hos meg, som man ser. Så gjelder det om rim og rytme er i stand til å uttrykke de følelsene diktet skal uttrykke, uten at det blir satt melodi til.

Hvor er min kjære hen

Jeg står opp, ser ut vinduet
Min kvinne ser ut et annet sted
Og i mellom raser regnet ned
Jeg lukker alt igjen
Hvor er min kjære hen

I gatene går folk som før
Min kvinne gjør som hun alltid gjør
Jeg tenker på fjellene, der det snør
Dekker alt igjen
Hvor er min kjære hen

Jeg har min jobb, jeg har mitt liv
Kjører rundt i min elektriske bil
Jeg vet jeg lever med min tvil
Kommer hun igjen
Hvor er min kjære hen

Og så følger tiden årets gang
Nå er det vår med fuglesang
Deretter venter en sommer lang
Alt skjer igjen og igjen
Men
Hvor er min kjære hen

Hvor er min kjære hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Nr. 10

ES2015-17

Den siste strofen er jeg ikke sikker skal med. I noen versjoner har jeg hatt kvinne eller kone i stedet for kjære. Den siste strofen kan også være slik:

Hvor er min kjære kone hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen