Epilog (Now my charms are all o’erthrown) fra The Tempest, av William Shakespeare

Så er vi kommet til den siste replikken Shakespeare la inn i et av stykkene sine. Det er aveskjedsreplikken i The Tempest, stykket som avslutter et fantastisk forfatterskap, med et like fantastisk teaterstrykke.

Ordet fantastisk er brukt med omtanke. Shakespeare dikter opp en fantastisk verden til sitt avskjedsstykke, en isolert øy, som han befolker med fantastiske og forunderlige vesener og skapninger. Disse møter en samling mennesker strandet fra et skip, gått under i en storm, fremkallet av Prospero og hans avhengige hjelper Ariel. Stykket heter Stormen, The Tempest, men det er ikke mer storm enn i den lille første scenen i første akt, der vi ikke ser så mye mer enn at skipet går under. Resten av stormen er i overført betydning. Det er øyen, the Island, alt handler om.

Øyen blir teaterscenen, og teateret, der det er fantasien som råder grunnen, og hva som helst kan skje. Det er en ordentlig konflikt i stykket. Prospero er forrådt av sin bror, Antonio, som i allianse med kongen av Napoli har fravristet ham hertugdømmet Milan. Denne broren er ombord i skipet som forliser, og det er for å få hevn over ham, Prospero fremkaller stormen.

Det står en ganske detaljert gjennomgang av stykket på Helt grei litteratur. Og for de som behersker engelsk, er det kort vei til utallige nettsider og muligheter for å lese hele stykket gratis.

Her på denne bloggen er det poesien som er interessant. Og før vi kommer til avslutningsreplikken, som er denne postens hovedsak, så er det flere øyeblikk å ta med på veien. Dette stykket er fullt av sitatvennlige og lesevennlige deler. Det går helt fint å hoppe litt hit og dit, og lese litt utdrag. Særlig når man fra før er kjent med karakterene og den bakenforliggende handlingen. Som regel er detaljkunnskapen ikke nødvendig, det holder å vite at dette er en magisk verden der forunderlige skapninger møter vanlige mennesker.

Noen av replikkene er også svært berømte, som denne, av Prospero, i akt 4, scene 1. I denne scenen er det bryllup. Det er Ferdinand som skal få Miranda. For øvrig har Miranda bodd med sin far på denne øyen hele sitt liv. Ferdinand er den første mannen hun ser, og hun blir straks forelsket i ham. Scenen mellom dem, første i akt 3, er kostelig. Shakespeare har jo også ellers i stykkene sine mye moro med hvordan karakterene i skuespill må bli forelsket på kommando, og dypt og inderlig, for å få handlingen til å gå opp. Men dette er et sidespor, nå til Prosperos berømte replikk, der ordene We are such stuff/ As dreams are made on faller:

(…)
Our revels now are ended. These our actors,
As I foretold you, were all spirits and
Are melted into air, into thin air:
And, like the baseless fabric of this vision,
The cloud-capp’d towers, the gorgeous palaces,
The solemn temples, the great globe itself,
Ye all which it inherit, shall dissolve
And, like this insubstantial pageant faded,
Leave not a rack behind. We are such stuff
As dreams are made on, and our little life
Is rounded with a sleep. (…)

eller i min oversettelse

Festingen vår er nå avsluttet. Disse skuespillerne våre,
Som jeg varslet deg, var alle ånder og
Er smeltet til luft, til ren luft:
Og, som den grunnløse strukturen av denne visjonen,
De skydekkede tårnene, de prakftulle palassene,
De hellige templene, den store kloden selv,
Dere alle som den inneholder, skal oppløses
Og, lik det substansløse festspillet ble visket ut,
Ikke la en hylle bli igjen. Vi er av slikt stoff
Som drømmer er laget på, og vårt lille liv
Er avrundet med en søvn.

Denne berømte replikken med den enda mer berømte vendingen We are such stuff/ As dreams are made on, har en parallell i like berømte All the world’s a stage. Den er lagt ut som et eget dikt i Poetry Foundation. Det kunne den godt vært her på Helt grei poesi også, for den har kraft i seg til å stå på egne ben, og den er en nydelig beskrivelse av livets syv faser, som syv roller i et skuespill. Hele verden er en scene, alle mennesker er skuespillere (merely players). Vi trer ut og inn på scenen, har våre forskjellige roller, lever og dør. I the Tempest er det mer fantasifullt, som hele stykket er fantasifullt. Der er scenen og skuespillerne en magisk verden, eller klode, globe, som også er navnet på scenen der Shakespeare sine stykker ble spilt. Så der er det en nydelig dobbelt betydning. Eller lag på lag med betydning, noe som er Shakespears varemerke. Det er slikt stoff drømmer blir laget på (made on), ofte blir det referert laget av (made of), noe som kanskje passer bedre. Men replikken er altså As dreams are made on, og man må gå en ekstra runde med hjernen for å få mening i det også. Poenget er at denne magiske verdenen og vesenene der er grobunn for drømmer. Dette er fantasiens område, og et fruktbart sted å være.

Vi har også Mirandas korte replikk i akt 5:

O, wonder!
How many goodly creatures are there here!
How beauteous mankind is! O brave new world,
That has such people in’t!

Eller i min oversettelse

Å, under!
Hvor mange flotte skapninger er det her!
Hvor fager menneskeheten er! Å prektige nye verden,
Som har sånne folk i seg!

Uttrykket brave new world er gjort mer berømt av Aldous Huxly, som har dette som tittel på sin dystopiske fremtidsroman fra 1932. Den kom nettopp i ny norsk oversettelse, der det ble endret på den tradisjonelle «vidunderlige nye verden». Det er en nøtt å oversette disse små ordene, som det på engelsk er en nøtt å tolke helt hva det betyr. Grunnbetydningen av brave er tapper og modig, fra gammelt har vi ordet brave (med norsk uttale, ‘bra-ve), men det er malplassert her. Akkurat her er det vanskelig for meg å oversette, uten å ha alt dette i hodet. Jeg prøver med prektig, i betydningen storslått, om enn dette ordet kanskje er slitt i stykker av julesanger, sånn at folk i dag bare forbinder det med religiøsitet og kristendom.

Nå er det altså epilogen. Den er lagt i munnen til Prospero, den som trekker i trådene i stykket. Han har magiske evner, og er den som har fremkalt stormen som får skipet til å forlise. Det er ikke bare i sluttreplikken han ligger tett til forfatteren. Han er den som har magiske evner, og får alt til å skje. Slik dramatikeren gjør det.

Epilog

Prospero

Now my charms are all o’erthrown,
And what strength I have’s mine own,
Which is most faint: now, ’tis true,
I must be here confined by you,
Or sent to Naples. Let me not,
Since I have my dukedom got
And pardon’d the deceiver, dwell
In this bare island by your spell;
But release me from my bands
With the help of your good hands:
Gentle breath of yours my sails
Must fill, or else my project fails,
Which was to please. Now I want
Spirits to enforce, art to enchant,
And my ending is despair,
Unless I be relieved by prayer,
Which pierces so that it assaults
Mercy itself and frees all faults.
As you from crimes would pardon’d be,
Let your indulgence set me free.

Min oversettelse

All min trolldom har nå tatt slutt,
Og hva styrke jeg har er min egen,
Som er temmelig ynkelig: Nå, det er sant,
Jeg må være her sperret inne av dere,
Eller sendt til Napoli. La meg ikke,
Siden jeg har mitt hertugdømme
Og bedrageren tilgitt, bo
Under deres forbannelse på denne øde øyen;
Men løs meg fra mine bånd
Med hjelp av deres gode hender:
Mild pust fra dere må fylle
Mine seil, ellers vil mitt prosjektet feile,
Som var å behage. Nå ønsker jeg at
Ånden skal styrkes, kunsten begeistre,
Og min ende er fortvilelse,
Med mindre jeg blir befridd med bønn,
Som er så gjennomborende at det angriper
Barmhjertigheten selv og frigjør alle feil.
Som dere fra forbrytelser vil bli benådet,
Så la deres skånsomhet sette meg fri.

Kommentar til form og innhold

Shakespeare leker seg med takten og rytmen i denne avslutningsreplikken. Mye er gjort som en morsom effekt, også for å ta brodden av alvoret teksten kan uttrykke, men det er også brukt taktskifter for å fremheve innholdet.

Verseformen veksler mellom firfotede trokeer og firfotede jamber. Det vil si at hver linje har fire trykktunge stavelser, og at mellom hver trykktunge stavelse skal det være én lett. Men det varierer om linjen starter med trykktung eller trykklett stavelse. Når linjene starter med trykklett stavelse, går det også an å kalle det trokeisk verselinje med opptakt. Det er litt smak og behag hva man kaller det. Poenget er at det går annenhver tung og lett, og at det skal være fire trykktunge stavelser i en linje. Teksten er også konsekvent med trykksterk stavelse til slutt, det som kalles trykksterk utgang.

Sammenlignet med de femfotede trokeene sonettene og det meste av teaterstykkene er skrevet i, så er dette en morsom og uhøytidelig verseform. Det trenger man ikke skolering for å oppdage, det er bare å lese eller lytte til replikken. Om man ennå ikke er overbevist, kan man lese en av sonettene, eller en av replikkene på blankvers. Den ekstra trykktunge stavelsen i linjen gjør at den får et mer høytidelig preg. Det er ikke bare innholdet i sonettene som gjør dem til å ta mer alvorlig. Det er også rytmen det går i.

Det at det skal være bare én trykklett stavelse mellom de trykktunge gjør at o’er i overthrown og now, ’tis må leses som en stavelse, og trykksvakt.

Det er ikke noen stor sak om linjen har opptakt eller ikke. Det gir litt variasjon, passende til en muntlig replikk, dette er jo en tekst en skuespiller skal fremføre, ikke noe ment å leses og analyserers som et dikt. Som man ser er det 2 linjer uten opptakt, 3 linjer med, så 1 uten, og 2 med, før det blir 3 uten.

Det skjer imidlerid noe spennende etter linje 12. Linje 12 er perfekt i takten, svært markante trykksterke og trykklette stavelser, Must fill, or else my project fails, 4 i tallet. Så følger linje 13, med which was to please. Her går verseformen litt i stå. Det passer jo godt, med at det han nettopp har sagt er at «prosjektet feiler». Om man leser det som om det er forfatteren, Shakespeare, som snakker, så er det jo artig at rytmen feiler akkurat i det prosjektet feiler. Jeg har markert takten med lett-tung også i vendingen which was to please, men det er ikke markant, annet enn at ‘to’ er veldig trykklett og please veldig trykktung. Deretter følger det en trykktung til, i Now, og så er det flere trykklette stavelser i mellom de trykktunge i linjen under.

Jeg har markert trykktunge stavelser med fet skrift.

Now my charms are all o’erthrown,
And what strength I have‘s mine own,
Which is most faint: now, ’tis true,
I must be here confined by you,
Or sent to Naples. Let me not,
Since I have my dukedom got
And pardon’d the deceiver, dwell
In this bare island by your spell;
But release me from my bands
With the help of your good hands:
Gentle breath of yours my sails
Must fill, or else my project fails,
Which was to please. Now I want
Spirits to enforce, art to enchant,
And my ending is despair,
Unless I be relieved by prayer,
Which pierces so that it assaults
Mercy itself and frees all faults.
As you from crimes would pardon’d be,
Let your indulgence set me free.

Merk det skal være en pause etter please. Der er det en trykklett stavelse som mangler.

Kommentar til oversettelsen og gjendiktningen

I oversettelsen forsøker jeg å få inn meningsinnholdet i et lettfattelig norsk. I gjendiktningen forsøker jeg å gjenskape de poetiske kvalitene. Det klarer jeg ikke helt, som man ser, jeg har måttet ta meg noen friheter og flytte litt rundt på trykksterke stavelser. Jeg har hatt i hodet at det skal kunne fungere på en scene.

I linjene 5 – 7 er det en vanskelig setning: Let me not,/ Since I have my dukedom got/ And pardon’d the deceiver, dwell/ In this bare island by your spell; Vanskeligheten ligger i at det er en innskuddssetning inni der, som kan forvirre litt. Her er setningen skrevet ut på norsk: La meg ikke bo på denne øde øyen ved deres forbannelse, siden jeg har mitt hertugdømme (i Napoli) og (jeg har) benådet bedrageren. Prospero er subjekt i begge undersetningene, det er han som har hertugdømmet, og det er han som har benådet bedrageren. I vanlig språkføring er det uvanlig å bruke samme hjelpeverb «har» for noe man har, og for noe man har gjort. Men dette er poesi, da gjelder andre regler, og et ekstra har (have) for å understreke at det er samme jeg som har gjort det, vil ødelegge rytmen. Det forvanskes ytterligere av at det rett etter følger verbet i hovedsetningen, bo (dwell). Det er opp til skuespilleren å få dette formidlet så publikum får det med seg.

Which was to please er for enhver med litt engelskkunnskaper enklere å forstå i originalen enn i oversettelsen. Det mest nærliggende er tilfredsstille,

Gloseliste

charm 1. sjarmtiltrekningskraftyndefortryllelsetekke 2. trylleformulartryllemiddeltrolldomfortryllelse 3. amulettanheng, charm
overthrow 1. styrtefelle 2. erobrebeseire 3. (også overført) veltekullkaste 4. sette (en) stopper forfå (en) slutt på
faint 1. svakuklarutydeliglav 2. svaklitenvagfjern 3. halvhjertetynkeligutilstrekkelig 4. kraftløsmattbesvimelsen nær 5. (gammeldags) engsteligfryktsom
confined begrensetinnskrenkettrang (verbet: confine 1. holde fengsletholde innesperret 2. sperre innestenge innesette inn 3. begrenseinnskrenke 4. gjerde innramme inn)
pardon 1. forlatetilgi 2. unnskylde 3. (jus) benåde
deceiver bedrager
dwell 1. bovære bosattoppholde seglevedvele 2. ligge 3. holde uthvile
spell 1. trylleformulartrylleord 2. fortryllelsetrolldomforhekselseforbannelse
enforce 1. (om regel)  håndheveopprettholde 2. tvinge (frem) 3. forsterkeunderbyggestyrkes
enchant 1. begeistrehenrykke 2. forheksefortrylle
despair 1. fortvilelse 2. håpløshet
relieve 1. lettelindremildne 2. gi understøttelse/stønadbøte påbistå 3. avløse 4. befrikomme til unnsetning forhjelpe 5. gi avveksling fra 6. (foreldet) fremhevela fremstå i relieffla avtegne seg 7. (mekanikk) forsyne med fri(gangs)vinkelforsyne med klaringsvinkel
pierce 1. gjennomborebore seg inn i 2. ta hull ibore hull i, pierce 3. trenge igjennomtrenge fremtrenge inn (i)
assault 1. overfalleangripe 2. storme 3. (jus) true med voldøve vold mot
mercy 1. barmhjertighetskånsel 2. nådemiskunn 3. medlidenhet 4. (jus) benåding 5. barmhjertighetshandlingbarmhjertighetsgjerning 6. kilde til takknemlighet
indulgence 1. overbærenhetmildhetskånsomhetettergivenhet 2. nytelsefornøyelsefråtsingluksustilfredsstillelse 3. (kirkelig) avlat 4. (handel) betalingshenstand

Kommentar til teksten

Trolldommen er den Prospero har hatt i løpet av stykket, og som han har gitt fra seg når stykket ender. Det kan også leses som trolldommen Shakespeare og andre forfattere har når de skriver teaterstykker. Da behersker de en verden av drømmer og fantasi, med sine egne lover og regler, uavhengig av den verden vi lever i, og som ingen mennesker fullt ut er i stand til å forstå og begripe. Om forfatteren er en Mester, som Shakespeare var, så har han full kontroll over denne verden han dikter opp, og kan fortelle nøyaktig den og de historiene han har lyst til. Med det kan han gå opp i en høyere intelligens, og fortelle noe også om vår verden, som ikke lar seg fortelle utenom akkurat på denne måten i den oppdiktede historien. Når forfatteren trer ut av stykket, trer han også ut av magien, og er et vanlig menneske med sin egen stemme og mening i verden. Verken Shakespeare eller andre forfattere, uansett hvor store de er, er i stand til å si noe fantastisk om sitt eget samfunn og sin egen verden. Magien gjelder bare i diktningen.

Min gjendiktning

All min trolldom er nå segen,
Styrken her er nå min egen,
Den er mest svak: Nå, det er sant,
Jeg må vær’ her hvor de’ meg bandt,
Eller sendt til Napoli. La meg ei det,
Siden jeg har mitt hertugs sted
Og bedrageren benådet, bo
På denne øde øy forbannelsen tro;
Men løs meg fra mine bånd
Med hjelp av deres hånd:
Deres milde pust fyll mine seil
Om ikke vil mitt prosjekt slå feil,
Det var å behage. Nå ønsker jeg at
Ånden skal styrkes, kunsten ta fatt,
Og min ende vil vær’ et fortvilet stønn,
Med mindre jeg blir befridd med bønn,
Som borer sånn at dens overfall
Mot nåden selv all feil fri skal.
Som òg deres forbrytelser benådet vil bli,
La deres milde tilfredshet sette meg fri.

ES2018

*

De tre utdragene fra Shakespeares stykker jeg postet er:

Over hill, over dale, fra En midtsommernatts drøm

To be or not to be, fra Hamlet

og nå, altså, epilogen fra Stormen.

Neste gang blir det sonettene som ikke er med i samlingen på 154. Så blir det øvrige, mer eller mindre uhøytidelige dikt Shakespeare skrev, og så vil det ende med Shakespeares gravskrift i desember.

Reklamer

To be, or not to be (fra Hamlet), av William Shakespeare

Forrige gang jeg skulle velge et utdrag å bruke som dikt fra et av stykkene til Shakespeare, valgte jeg et av hans mest poetisk effektive. Det er det som begynner med linjene Over hill, over dale, fra En midtsommernatts drøm, og det er alven som svarer på Pucks spørsmål om hvem han er. I det alven svarer, skifter rytmen, og vi får i både ordene og i ordenes melodi en oppfattelse av hvor flyktige og ugripelige alvene er. De er ikke bundet av fysikkens lover, de beveger seg ikke med en kropp trukket ned av tyngdekraften, de er ånder som flyr som tanken.

I dag skal jeg velge et utdrag der innholdet av ordene veier tyngre. Det er godt mulig det mest kjente sitatet av Shakespeare, og dermed kanskje det mest kjente som er skrevet på engelsk. Det er også fra Shakespeares kanskje aller største mesterverk, fra Hamlet, og det er fra prinsen selv i det han entrer scenen i akt III, i et rom i slottet til kong Claudius.

Hamlet har svær mange kjente sitat, både stykket og karakteren, og mange av dem kan fungere som selvstendige dikt, selv om det ikke er slik det er ment. Jeg skal i disse månedene hente noen slike utdrag fra stykkene, slik at jeg kan få fylt opp en lørdag i måneden med dikt av Shakespeare, nå som alle sonettene er postet. I juli var det fra en av komediene, nå i august er det fra en tragedie, og i september blir det fra et av de øvrige stykkene. Blant tragediene er det rikelig av materiale å ta av i Hamlet og King Lear, noe mindre i MacBeth og Othello, og av en annen karakter i Romeo og Julie. Når det er kun en tekst å trekke ut, bør det bli fra en av disse, og jeg går for den største og mest kjente.

I tankene hadde jeg også

What a piece of work is a man! how noble in reason!
how infinite in faculty! in form and moving how
express and admirable! in action how like an angel!
in apprehension how like a god! the beauty of the
world! the paragon of animals! And yet, to me,
what is this quintessence of dust? man delights not
me: no, nor woman neither, though by your smiling
you seem to say so.

eller i min oversettelse

For et stykke arbeid et menneske er! hvor nobel i forstanden!
hvor uendelig i evner! hvor uttrykksfull og beundringsverdig
i form og bevegelse ! i handling hvor lik en engel!
i innsikt hvor lik en Gud! verdens
skjønnhet! dyrs forbilde! Og likevel, for meg,
hva er kvintessensen av støv? en mann gleder ikke
meg: nei, ikke en kvinne heller, men med det smilet ditt
ser du ut til å mene det.

Dette er stor ordkunst. Og det er store tanker effektfullt lagt frem. Men det er skrevet i prosa, og er ikke poesi. Det er spesielt å forsøke å gjøre dette til et dikt. Linjeskiftene er ikke for den poetiske effekten, de kommer mer når linjen er fylt opp. Rytmen går i stå. Retorikkens virkemidler er brukt mesterlig, poesiens virkemidler ikke. Det er også slik at resten av replikken dette sitatet er en del av, ikke har samme kraft som dette som avslutter den.

Da er det motsatt med avslutningslinjene i King Lear.

The weight of this sad time we must obey;
Speak what we feel, not what we ought to say.
The oldest hath borne most: we that are young
Shall never see so much, nor live so long.

Eller i min oversettelse

Vekten av denne triste tid må vi lyde;
Si hva vi føler, ikke hva vi burde.
De eldste har båret mest: vi som er unge
Skal ikke se så mye, ikke leve så lenge.

Ordene har ikke samme visdom og filosofiske dybde som de i Hamlet. De har imidlertid stor poetisk kraft, og mot bakgrunn av stykket de avslutter er de svært virkningsfulle. Rimene gjør at innholdet blir nesten som en naturlov. Vekten av den triste tiden som trykker ned mot de gjenlevende gjenspeiles i vekten av ordene som skal uttrykke det. De er alle døde, de som kunne båret riket videre. Det er ikke da lenger nødvendig å si hva man burde, det er ikke noe igjen å si, for å opprettholde tingenes tilstand. De eldste er de som er levd, og som nå er døde. De som kommer etter, har ingen sjanse til å få så lange og rike liv. Det er ord som betegner situasjonen for de gjenværende karakterene i stykket, ikke den menneskelige tilværelse generelt. Selv om det går an å finne paralleller. Særlig er avslutningen kraftfull: … we that are young/Shall never see so much, nor live so long. Ordene i siste linje smyger seg på tungen, lette og raske å uttale, trykk på much og long. Det er illustrerende at min oversettelse på langt nær er så effektfull.

Nå er det altså å være eller ikke være, to be, or not to be. Jeg har kjent disse ordene så lenge jeg kan huske, og lenge før jeg begynte å tenke over hva de egentlig betydde. Her følger hele replikken sitatet inngår i, fulgt av min oversettelse, kommentar til oversettelsen, og kommentar til innholdet i teksten. Sånn som vanlig. Replikken faller i akt III, scene 1, omtrent midt i stykket. Hamlet sier denne replikken, i det han entrer scenen, som er et rom i slottet til Claudio. Konflikten er at det er Claudio – Hamlets onkel – som har drept Hamlets’ far, og giftet seg med hans mor. Hamlet vet dette, men hva skal han gjøre? Det er denne vissheten som matrer ham gjennom hele stykket. I avslutningsreplikken til Hamlet i scenen før, faller ordene

Why, what an ass am I! This is most brave,
That I, the son of a dear father murder’d,
Prompted to my revenge by heaven and hell,
Must, like a whore, unpack my heart with words,

Eller i min oversettelse

Så, hva slags esel er jeg! Dette er virkelig modig,
At jeg, sønnen til en kjær far som er myrdet,
Drevet til min hevn av himmel og helvete,
Så må jeg, som en hore, pakke hjertet mitt ut med ord,

Disse kvalene er det som fortsetter i berømte

To be, or not to be

To be, or not to be: that is the question:
Whether ’tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them? To die: to sleep;
No more; and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, ’tis a consummation
Devoutly to be wish’d. To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there’s the rub;
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there’s the respect
That makes calamity of so long life;
For who would bear the whips and scorns of time,
The oppressor’s wrong, the proud man’s contumely,
The pangs of despised love, the law’s delay,
The insolence of office and the spurns
That patient merit of the unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscover’d country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all;
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o’er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action.–Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remember’d.

Min oversettelse

Å være, eller ikke være

Å være, eller ikke være: det er spørsmålet:
Om det er edlere i ånden å lide
Slyngene og pilene av en uhyrlig skjebne,
Eller å gripe til våpen mot en sjø av trøbbel,
Og ved motstand gjøre ende på dem? Å dø: å sove;
Ikke noe mer; og i søvnen gjøre slutt på
Pinen og de tusen slagene
Kroppen er arving til, det en ende
Inderlig å ønske. Å dø, å sove;
Å sove: kanskje å drømme: aj, der er haken;
For hva drømmer kan komme i dødens søvn
Når vi har skubbet av oss denne jordiske kveil,
Må det gi oss pause: der er hensynet
Som gjør elendighet av så langt et liv;
For hvem ville bære tidens hån og piskesklag,
Undertrykkerens feil, den stolte manns krenkelser,
Stikkene av forsmådd kjærlighet, lovverkets sommel,
Det offentliges skamløshet og sparkene
Den tålmodig fortjente av uverdige mottar.
Når han selv kan gi seg nådestøtet
Med en blottet dolk? han som ellers ville bære bylten,
Å grynte og svette under et bedrøvelig liv,
Men at frykten for noe etter døden,
Det uoppdagede landet fra hvilket mål
Ingen reisende vender tilbake fra, forvirrer viljen
Og gjør at vi heller bærer prøvelsene vi har
Enn å flykte til andre som vi ikke kjenner?
Så samvittigheten gjør feiginger av oss alle;
Og slik er den medfødte kulør av viljestyrke
Gjort sykelig med det bleke anstrøk av tanke,
Og våkestykker av stor vigør og kraft
Med hensyn til dette får de strømningen feil,
Og taper handlingens navn. –Rolig nå!
Fagre Ophelia! Nymfe, i dine bønner
Vær alle mine synder husket.

Kommentar til oversettelsen og min lesning av teksten

Teksten til alle Shakespeare sine stykker er selvfølgelig oversatt til norsk, og det i flere versjoner, der de beste også oppfyller blankversene og poesien. Jeg har gjort min egen, der jeg har glattet ut noen av vanskelighetene og forsøkt å gjøre originalen tilgjengelig på lett forståelig norsk. Under har jeg skrevet litt om noen av valgene jeg har gjort, og under der igjen har jeg lagt til en gloseliste over de mest brysomme ordene.

Første vanskelighet er thousand natural shocks, der jeg først forsøkte «tusen lovmessige rystelser». En engelsk shock er imidlertid mer et kraftig støt enn en kraftg rystelse, så jeg valgte i stedet «slag», som også er godt innarbeidet i den overførte betydningen som her gjelder. Med lovmessig ville jeg ha frem at dette var slag (eller rystelser – shocks) som ikke gikk an å unngå, som følger med det å være i live. På norsk er naturlige et veldig positivt ladet ord, noe  jeg syntes passet dårlig i sammenhengen. Naturens eller livets slag kunne være alternativ. Til slutt endte jeg med å droppe hele adjektivet, «de tusen slag» gir mening god nok.

For ordet flesh, oversatte jeg det først med «kjød», og hadde om det en lang utgreiing:

Nye lesere vil kanskje ikke være familiær med ordet kjød, høytidelig for kjøtt, men jeg er vokst opp med de gamle bibeloversettelsene og har kjødets makt i hodet. For meg er kjød rett å bruke, i høytidelige sammenhenger, som her. Det er også gode argumenter for å bruke kjøtt, det kan utmerket godt være at det er nettopp kjøtt av typen vi spiser originalen har i tankene, og at det er et kunstig skille dette med menneskekjød og dyrekjøtt.

Nå har dette imidlertid bare kursrisk interesse. Jeg endte nemlig opp med å oversette flesh med kropp. Det er kroppen, og ikke sjelen, det handler om her.

Coil kan bety både rull eller kveil, eller røre og virvar, som det fremgår av ordlisten. Jeg leser det litt som slangen som skifter av seg hamet, at det er det kroppslige hylsteret som skal vekk, og jeg oversetter derfor med kveil. Ordene ser ut til å være forbundet med hverandre.

Deretter kommer noen vanskeligheter. Først med Must give us pause, direkte oversatt «må gi oss pause», men det mangler noen ord å knytte det sammen med setningen frasen inngår i. Jeg ser det slik at det henger sammen med det som står over, sånn at når man har fått rystet av oss den kroppslige kveilen (mortal coil), så må vi få en pause. Så må det gi oss en pause. Slik har jeg også oversatt det, med et ubestemt pronomen «det» lagt til. Videre viser respect (hensyn) til dette at man ikke vet hva drømmer som kommer etter døden, eller ikke vet overhodet hva som venter etter døden. I denne monologen er det denne uvissheten som hindrer fra selvmordet, som ellers blir lagt frem som et logisk valg å ta, gitt hva slag, rystelser og elendighet som venter i livet. Det er dette hensynet (respect) som gjør elendighet av et langt liv (That makes calamity of so long life), i min tolking at det går ikke å gjøre ende på det raskere. Om dette blir det videre utdypet nedover i monologen.

Så er det noen vanskeligheter i grammatikken. The insolence of office er grei, jeg har bare snudd det til «Det offentliges skamløshet», slik vi ville formulert det i dag. Så må man jobbe litt for å finne riktig verbal og subjekt i setninger og leddsetninger. Det er forvansket litt for en utenlandsk leser at det er brukt mange ord som på engelsk kan være både verb og substantiv, eller substantiv og adjektiv/adverb. Spurns (forrakt, avvisning eller spark) er brukt som substantiv, patient (tålmodig) er adjektiv, merit (fortjenstfullhet, dyktighet, kvalitet etc.) er substantiv. Merit er også subjektet i setningen det inngår i, noe som er uvanlig, merit inngår jo vanligvis i substantivfraser som selv er subjekt eller objekt (a book of great merit). Her kan det leses som at subjektsfrasen er merit of the unworthy, eller noe sånt som «fortjenestfullheten til den uverdige», men det kan også leses som at merit står for seg selv, og of the unworhy står til sparkene (spurns) som blir gitt. Det er sparkene til den uverdige. I dette spørsmålet har jeg gjort noe så sjelden som å gå til en annen oversettelse, den til Hartwig Kiran fra 1967. Han oversetter:

(…) og dei spark
som trufast slitar får av verdilaus mann,
om rekneskapen kunne gjerast opp
med å dra dolken?

Hartvig Kiran, Hamlet (1967)

Så han lar det være den verdiløse (unworty) være den som gir sparkene, ikke den som får dem. Han oversetter også patient merit med «trufast slitar». Det gir god mening på norsk, men er vel ikke akkurat det som står der. Oversettelse er vanskelig. Det er atskillig lettere å peke på feil hos andre, enn å få det til selv.

Jeg løser denne floken ved å gå tilbake til historien av ordet merit (kilde: FreeDictionary). Det er latin, meritum, en rosverdig eller risverdig akt, perfektum partisipp av merēre, å tjene (too earn). Så kan det godt oversettes med «fortjent», og jeg legger til «av uverdige mottar, sånn at ordrekkefølgen blir den samme på engelsk og norsk, og den norske er oversatt tett på den engelske. Meningen er uansett at denne personen som får disse slagene, og lever dette miserable livet, kan gjøre ende på det med et dolkestøt i linjen under. Alt dette er også en opplisting av vanskelighetene i For who would bear the whips and scorns of time, 4 linjer over. Shakespeare gjør det ikke lett for oss, men det venter som regel en belønning om man tar seg tiden, og arbeider seg gjennom det.

Så følger When he himself might his quietus make/ With a bare bodkin? Dette er leddsetning knyttet til For who would bear the whips and scorns of time,. Alternativet til å bære piskeslagene og hånen, er altså å gjøre ende på seg selv med en dolk. På engelsk skiller de mellom personlig og upersonlig relativpronomen, who would fardels bear viser tilbake til ham i i linjen over, fardels viser til hånen og piskeslagene. På norsk har jeg lagt til et han (som), for å få frem dette. Det er uansett litt krevende å finne ut av, det er en komplisert setning Shakespeare gir oss i denne monologen av Hamlet. Det krever en god skuespiller å få det formidlet fra scenen.

Moment er det engelske ordet for bevegelsesmengde. Det kan brukes slik på norsk også, forklart i norsk ordbok som «virkningen av en kraft». Denne betydningen av moment skal man ha litt fysiskk for å være familiær med. Det er det ikke alle lesere av poesi som har, så jeg oversetter med kraft, et annet ord, med beslektet mening.

Soft betyr selvfølgelig myk, mild, bløt, men sånn har vi ikke noe uttrykk på norsk for Soft you now. Jeg oversetter med «rolig nå», det er monologen som blir avbrutt i det Ophelia kommer inn.

Ellers er det tusen tanker og kvaler en oversetter gjør seg i valget av ordene. Det vet enhver som har forsøkt å oversette noe selv. Jeg har lagt vekt på at teksten på norsk skal være umiddelbar forståelig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

sling 1.slyngesprettertslyngekast 2. (skulder)reimbæreselestropp 3. (medisin) fatle 4. (austr., hverdagslig) bestikkelsedrikkepenger 5. (sjøfart) lengestroppbrok
outrageous 1. skandaløsopprørendeuhyrlig 2. vanærendekrenkendeskammeligskjendig 3. overdrevetfantastisk 4. voldsomvanvittig
fortune 1. formuerikdomvelstand 2. skjebnelivsvilkåromstendigheter 3. helllykkefremgang
oppose 1. opponere motmotsette segmotarbeidegjøre motstand mot 2. stille opp som motsetningerstille opp mot
consummation 1. fullbyrdelsefullbyrdet forholdfullførelsefullendelse 2. avslutningendemålsluttmål
devout 1. fromgudfryktig 2. andektig 3. inderligalvorligoppriktig
rub 1. skrubbskrubbingfrottering 2. hinderhakevanskelighet 3. ujevnhethumpkul 4. spydighetfintehipp 5. noe ergerlignoe irriterende 6. (kortform for rubber) gummi
shuffle 1. slepe (med)subbe (med) 2. (stå og) trippe 3. forklaring: danse med glidende eller slepende trinn 4. (kortspill) blandestokke 5. (overført) komme med utfluktergjøre krumspringlureluske 6. (overført) flytte omommøblereblande 7. skubbedytteskyveslengeputtesmugle 8. lure
mortal  (også overført) dødelig 2. jordiskforgjengelig 3. dødbringendedødeligskjebnesvanger 4. døds- 5. (hverdagslig) forferdeligveldig 6. (hverdagslig) kjedsommeliglangtekkelig 7. (hverdagslig) forklaring: forsterkende ord
coil  (av slange, tau e.l.) rullkveilring  (elektronikk)  spolerørslangerørspiral  (prevensjonsmiddel, ofte the coil) spiral (også: coil (poetisk eller gammeldags) larmtummelrørevirvar)
respect 1. respektaktelseærbødighet 2. hensynoppmerksomhet 3. henseende 4. hilsen
calamity kalamitetkatastrofeuhellulykkeelendighet
scorn 1. forakthån 2. gjenstand for forakt/hån
oppressor undertrykker
contumely (gammeldags) krenkelsehånforhånelse
pang 1. stikkende smertestikk 2. sting 3. kval
delay 1. utsettelse 2. forsinkelse 3. sommelnøling
insolence uforskammethetfrekkhetskamløshetformastelighet
spurn 1. foraktavvisning 2. (gammeldags) spark
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
quietus 1. død 2. befrielse 3. nådestøtdødsstøt 4. stoppslutt
bodkin 1. trekkenålsnørenål 2. lang hårnål 3. sylpren 4. (gammeldags) (liten) dolk
fardel 1. (gammeldags) bylt 2. (gammeldags, overført) byrdesorgulykke 3. (zoologi) bladmage (tredje mage til en drøvtygger)
grunt grynte (frem)snøfte (frem)
weary 1. trettutslittutkjørt  (gammeldags) kjedeliganstrengendetrettendekjedsommelig 3. (skotsk) sørgeligbedrøvelig
dread 1. fryktbevenengstelse 2. gruskrekkredsel
bourn 1. (poetisk) mål 2. (gammeldags) grense
puzzle 1. forvirresette fast 2. bry hjernen singrublegjøre seg hodebry
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5.  (mest dialekt) ondesykdom
conscience samvittighet

native 1 innfødt, innenlandsk 2. naturlig forekommende, jomfruelig, gedigen, ren, ublandet
hue 1. fargekulør 2. fargetoneavskygningfargeskiftning, skjærnyansesjattering (også overført) 3.  (gammeldags eller poetisk) utseendeform 4. (gammeldags eller poetisk) lødhudfargeteint
resolution 1. besluttsomhetbestemthetfasthetviljestyrke 2. resolusjonbeslutningvedtakforsett 3.  (i fysikk e.l.) oppløsningoppløsningsevne 4. (høytidelig) løsning
sicklied står ikke i ordboken, men ser ut til å være en slags verbifisering av adjektivet sick – syk.
cast 1. avstøpningavtrykk 2. formstøpeform 3. gips(bandasje) 4. kast 5. kastutleggingutkasting 6. dusk (på fiskestang) 7. utseendefremtoninglegningpregtype 8. anleggstøpning 9. anstrøkskjærsnevtone 10. regningaddisjon 11. skjeling 12. (jakt) forklaring: leting utført av hunder over et stort område for å finne spor 13. (zoologi) oppgulp hos fugl 14. (zoologi) avkastet slangeham 15. (zoologi) avkastet hud hos insekter 16. (zoologi) felte fjær
enterprise 1. dristig foretagende (eller tiltak)vågestykke 2. (forretnings)foretagendeforetakbedriftvirksomhet 3. initiativforetaksomhetdriftighetarbeidsviljevirketrang
pith 1. (botanikk eller zoologi) marg 2. forklaring: det hvite i sitrusfrukter 3. (gammeldags) ryggmarg 4. (overført) kjerne 5. vigørenergiliv
awry 1. sneipå sneivridd 2. feilgal
orison (gammeldags) bønn

Kommentar til teksten

Dette er den store monologen om å være eller ikke være, å leve eller dø, det største spørsmålet å stille seg. Særlig på engelsk blir dette spørsmålet satt frem svært fyndig, med 6 enstavede ord, 5 av dem på to bokstaver: to be, or not to be. Det er det samme spørsmålet Albert Camus behandler rett etter andre verdenskrig, det eneste spørsmålet verd å stille, hvorfor ikke ta selvmord? Men for Camus mer enn for Shakespeare virker dette å være et reelt spørsmål, selvmordet et reelt alternativ. Shakespeare lever helt på begynnelsen av 1600-tallet, en tid religion ennå gjorde selvmord til et ikke-spørsmål. Det venter evig fortapelse. I Dante er selvmordet vel så ille som andre mord, man skal ikke ta liv, heller ikke ens eget.

Så for Hamlet er det ingen alternativ til livet. Jeg leser ham ikke som om han overveier selvmordet. For ham er spørsmålet være eller ikke være, mer om å ta konsekvensen av utfordringene livet byr på. Det er mer et spørsmål om å handle eller ikke handle, om å prøve, eller å gi opp. Handlingen er å leve aktivt, å gi opp er ikke å ta selvmord, men å leve apatisk, og ikke forsøke å gjøre noe med problemene man har. Av karakter er Hamlet en grubler, så det gjør spørsmålet om handling og tanke veldig aktuelt for ham. I store deler av stykket går han bare rundt og setter ord på sine kvaler og lidelser.

Som en kuriositet vil jeg ta med at linjen Or to take arms against a sea of troubles blir diskutert i programmet om metaforer på BBC, In our time. Professoren som snakker, ler litt av det, for det er en blanding av to metaforer, og om man møter en sjø av trøbbel, så griper man ikke til våpen. Men programleder Melvin Bragg vil ikke gå med på det, og mener det gir utmerket mening, to metaforer lagt oppå hverandre, først sea of troubles som et bilde på alle problemene, så take arms som et bilde på det å kjempe mot dem. Det er den gamle konflikten mellom å insistere på å lese bokstavlig, og å insistere på å lese etter meningen med ordene. En metafor er altså å bruke noe som et bilde på noe annet, der det er egenskapen til tingen og ikke tingen selv som er poenget.

Over hill, over dale (fra A midsummer night’s dream), av William Shakespeare

God sommer! I dag skal jeg poste noen linjer av Shakespeare. De kan kalles et dikt, men de er ikke er en sonett. Linjene er hentet fra komedien A midsummer night’s dream, der de finnes i replikken som åpner akt 2, i alvenes verden. Der gjelder fantasiens og drømmenes lover, og det er glimrende uttrykt over 16 raske linjer.

Årsaken til at denne poesibloggen beveger seg inn i dramatikken er at alle sonettene til Shakespeare er nå postet. Dere finner dem lettest på siden tilegnet dem, eller så kan dere bruke kategorien Shakespeare sonetter. Det går også an å finne frem ved hjelp av tagger, merket Shakespeare eller sonetter, men da begir man seg ut på eventyr. Jeg har ikke vært helt konsekvent i bruken av tagger gjennom årene, og det har tatt meg ti år å poste de 154 sonettene Shakespeare skrev. Resten av året skal jeg bruke en lørdag i måneden til å poste av Shakespeare andre tekster og utdrag man kan kalle dikt. Først ut er altså det man må kalle Over hill, over dale, fra åpningslinjen i replikkken som nå skal få lov til å fungere som et dikt.

Shakespeare skrev nemlig ikke mange dikt, Det han skrev, og som er bevart, finnes i sonettene og poemene, og selvfølgelig i teaterstykkene. Utenom det, er det veldig, veldig lite, og det som finnes er gjerne også litt omdiskutert. Det er vanskelig å bestemme hvor autentiske de er. Først er det spørsmålet om de er skrevet av Shakespeare selv, noe som vanligvis er umulig å besvare tilfredsstillende, og dernest er det spørsmålet hvorvidt innholdet er originalt. Kanskje kan man vente en stor forfatter som Shakespeare ikke skrev ned ting som ikke kom fra ham selv, han trenger ikke standardfraser og kjente morovers, men det går ikke alltid an å vite sikkert. Jeg har sett litt på disse småtekstene, som regel epitafer, gravskrifter, og jeg tror jeg skal poste litt av dem mot slutten av året. Da vil jeg også legge frem litt av diskusjonen rundt hvor innholdet kommer fra.

Så er det den spesielle Shall I die, en tekst på 9 strofer og 450 linjer, heftig diskutert siden 1986, om det er Shakespeare, eller hva det er. Interesserte kjenner sikkert teksten og diskusjonen like godt som jeg. Det er rikelig med tilgjengelig stoff på nettet, enkle søk bringer deg rett inn i det. Jeg hekter meg imidlertid på redaktør Collin Burrow og Oxford-utgaven av sonettene og poemene. Jeg synes dette er tvilsomt, og det er en kvalitetsdom. Dette diktet har ikke mesterkloen til Shakespeare. Selv i små utdrag tekst av ham, er det en sånn snert og vidd, at det er interessant og artig nesten uansett. Det mangler i dette ganske lange diktet, som virker å være ganske blasst og gjennomsnitlig.

Diktet er funnet i to kopier fra 1630-tallet, og ble tilegnet Shakespeare den gang, men det var da Gary Taylor annonserte at det lille verket skulle med i The Complete Shakespeare at det virkelig ble diskusjoner. Det er gjort seriøs forskning, det er studert forekomst av ord og sammenlignet med andre tekster av Shakespeare, og Taylor kom altså til at det er sannsynlig nok til at teksten kom med. Collin Burrow tar den dermed også med i sin utgave av diktene, men med reservasjoner, og med en ganske grundig gjennomgang av diskusjonen. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på den, annet enn å påpeke at så fort man får hektet navnet Shakespeare på en tekst, så vil den bli lest og studert for all fremtid. Denne teksten har fått en oppmerksomhet kvaliteten på den ikke skulle tilsi.

Denne lille innledningen tjener til å antyde hva jeg skal poste av Shakespeare utover året. Det blir å ta fra disse småtekstene, epigrafene og små hilsningene. Så er det å se litt på de ytterst få sonettene Shakespeare skrev, og som ikke hører til de 154 i hovedsamlingen. Disse er alle sammen fra teaterstykkene hans, stort sett fra det lite kjente stykket Love labour’s lost, og de er av en lavere kvalitet. Utover det er det å se i teaterstykkene hans etter andre linjer som kan fungere som dikt, og da blir det med en gang rikelig. Shakespeare skrev som kjent det aller meste av teaterstykkene sine på vers, såkalte blankvers av femfotede jamber (samme form som sonettene). I dette er det svært mange utdrag som kan fungere som selvstendige dikt, og som sådan har de fått plass i flere diktsamlinger og antalogier.

Teaterstykkene er ment for å spilles på scenen. Det som blir presentert som «dikt», er egentlig replikker. De er ment for å sies av en karakter, som en del av handlingen eller som denne karakterens refleksjoner over det som foregår. Utdraget jeg skal presentere i dag er svar på et spørsmål, ment for å introdusere karakteren og gruppen den tilhører, i tillegg til en ny del av handlingen. Det er altså En midtsommernatts drøm, der den lille feen (Fairy) som på Pucks spørsmål i starten av scene 1 i akt 2 introduserer seg selv og sine med denne flyvende fantasien av noen vers. Det er ikke noe «dikt», i den forstand, men det er svært poetisk, og det er mange av diktets virkemidler som blir brukt. Utdraget leses greit for seg selv, men fullt utbytte får man bare av sammenhengen det er satt i. Akt 1 har foregått i palasset til Theserus, der det forberedes til bryllupsfest, og hos håndverkerne som planlegger et lite teaterstykke til samme festen.  Her følges virkelighetens og fysikkens lover, det er virkelighetens verden.

Så er det alvenes verden, som blir satt opp i kontrast. Dette er fantasiens og drømmenes verden, der det er fantasiens lover som gjelder. Den er grenseløs og uhindret, den flyr fra det ene stedet til det andre, helt uanstrengt. Shakespeare får dette frem også med et særdeles virkningsfullt taktskifte, fra den trauste femfotede jamben (lett-tung x 5), til galopperende tofotede anapester (lett-lett-tung x 2). Og så er det en detalj for spesialistene, i verset med ordet moon (måne) brytes rytmen,  der er det en annen takt (tung-lett-lett, lett-tung-lett): Swifter than the moon‘s sphere. Dette inntreffer hver eneste gang månen nevnes, den er trykksterk på et tryksvakt sted i verset, sånn at den ødelegger den taktfaste lesningen. Sånn an det leses inn innhold, med at månen er nattens himmellegeme, natten er tiden for alvene, og for drømmer og fantasier, da går ikke lenger hverdagen – og takten – sin vante gang.

Alt dette er umulig å få med seg i å lese alvens replikk for seg selv. Men man får en pekepinn. Så da er det å gi først Puck ordet, for å stille spørsmålet sitt, og så kommer alvediktet!

Puck: How now, spirit! whither wander you? (Nå, du ånd, hvor vandrer du hen?)

Over hill, over dale (from Midsummernight’s dream)

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon’s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip’s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I’ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

Min oversettelse

Over fjell, over dal,
Gjennom busk, gjennom roser,
Over park, over påler,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg vandrer overalt,
Raskere enn månens sfære;
Og jeg tjener alvedronningen,
Å fukte hennes kloder oppå det grønne.
De høye marianøkleblommer hennes håndlanger være:
I deres gylne kappes flekker ser du;
De være rubiner, alvegunst,
I disse prikkene lever deres smak:
Jeg må søke noen duggdråper her
Og henge en perle i hver nøkkelblomsts øre.
Farvel, du latsabb av en ånd, jeg er vekk:
Vår dronning og alvene kommer hit straks.

ES2018

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er ikke spesielt vanskelig å gjengi innholdet i dette utdraget. Problemet ligger i å overføre de poetiske kvalitetene. Engelsk har både over (over) og gjennom (thorough) som tostavelsesord, uten trykk, noe som er med å få frem den drivende rytmen i starten. På norsk må det være trykk på første stavelse i gjennom. Engelsk har også muligheten til å få sagt I do wander (jeg vandrer), mens norsk må legge til et litt kunstig hjelpeverb for å få de samme to trykklette stavelsene i starten. Så er ordet brier ((viltvoksende) roser) enstavet, mens det på norsk verken stemmer med rytmen eller rimet å oversette med det ordet egentlig betyr. Jeg vil gjerne dette utdraget litt sånn at det fungerer som et dikt også på norsk. Derfor oversetter jeg med vilt, som rimer litt på ild i linje 4, og jeg legger til en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3.

Første reelle vanskelighet i oversettelsen er vendingen moon’s sphere (månens sfære), det er ikke godt å si hva denne sfæren legger til månens raske bevegelser. Jeg oversetter med sfære også på norsk, og sette opp i gloselisten hva annet det kan bety. Fairyqueen blir vel ofte på norsk ofte oversatt med «alvedronning», mens det vel er slik at opphavelig må fairy tilsvare fe og elf være alv. Alvedronningen er imidlertid et mye mer poetisk ord, så uten at jeg kan dette veldig nøye, så er det vanligvis fairyqueen som blir brukt på engelsk, og alvedronning på norsk. Forskjellen mellom en fe og en alv er vel kanskje litt oppkonstruert, de er overnaturlige vesener begge to, og lever og virker om natten. Her endrer jeg på teksten, om eksperter instruerer meg. Verselinje 8 er også vanskelig, med To dew her orbs upon the green («å fukte hennes himmellegemer oppå det grønne»). Det er nydelig poetisk og fantasifullt, og det er hovedpoenget i originalen, men det skal jo også gi mening. Det får jeg med å oversette orbs med kloder, og ellers gjøre det nokså ordrett. På norsk har det langt fra de poetiske kvalitetene, og vi har ikke noe godt ord tilsvarende orbs (himmellegeme, kule, klode), men det får gå.

Linje 9 blir notorisk lang på norsk, selv om jeg oversetter cowslip bare med nøkleblom (i stedet for marianøkleblom). Pensioner må nesten være «håndlanger», eller det gammeldagse «kongelig livdrabant» i denne sammenhengen. Igjen er det poetiske og fantasifulle det viktige, og det taper seg veldig i en oversettelse. Marianøkleblom finnes ikke hos oss på vestlandet, men den finnes i øst, og er der kjent med sine gule, små, litt nøkkellignende blomster, og store tykke blader. På flere språk har den navn med nøkkel i seg, og tanken om at den er i stand til å åpne portene til paradis. Den har også helberedende virkning, i folkemedisinen, og det er mange sagn knyttet til den. Disse assosisasjonene ligger også i diktet, det er denne blomsten som er alvedronningens hjelper.

I gjendiktningen har jeg lekt meg litt, og skiftet lite grann om på ting.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok på nett (Ordnett.no).

brier (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
pale 1. stakepålepæl 2. (gammeldags) pålverk 3. sprosse 4. (heraldikk) stolpeeiendomsmerke 5. (inngjerdet) område 6. grenseområdesfære
sphere 1. (astronomi)  sfære 2. (stjerne eller planet) kule 3. (matematikk) kule 4. (gammeldags) himmellegeme 5. (overført) sfæreområdefagkretsfeltkompetanseområdeomgangskrets
dew duggefukte
orb  (poetisk) himmellegeme 2. kuleklodesfære  (poetisk) øye 4. rikseple 5. avrundet helehelhet  (gammeldags)  kretsringsirkel  (gammeldags) kretsbanekretsløp
cowslip (plantearten Primula veris) marianøkleblom
pensioner 1. pensjonisten som mottar støtte 2. (i Cambridge) student som ikke er scholar (stipendiat) 3. håndlanger 4.  (gammeldags) kongelig livdrabant
ruby 1. (mineralogi) rubin  (i ur) rubinstein 3. rubinrødt 4. (også ruby port) rød portvin  (typografi) agat (5 1/2–punkters stilgrad)
favour 1. gunstyndestvelviljeanerkjennelse 2. gunstbevisningbegunstigelse 3. tjeneste 4. fortrinnfordelfavørgode 5. partiskhetfavoriseringproteksjon 6. (gammeldags) utmerkelsestegn(medlems)emblemmerkerosettsløyfekokardekotiljong
freckle 1. fregne 2. liten flekkprikk
savour 1. (karakteristisk) smak 2. (overført) bismakduftatmosfærekrydder 3. (gammeldagsduftaroma  (overført) tiltrekning
lob 1. (tennis, fotball) lobb 2. (cricket) forklaring: bløt ball 3. latsabbslabbedask
anon 1. (hverdagslig) snart 2 (gammeldags) straks 3. (gammeldags) en annen gang

Litt om form og oppbygning

Jeg nevnte litt om formen og oppbygningen i innledningen, men den er litt mer komplisert enn jeg skrev der. Den er vekslende, lekende og skiftende. Jeg har markert med fet skrift for trykksterke stavelser, og fetkursiv for bitrykk. Jeg kan ikke garantere at jeg fikk det helt riktig, og jeg tror kanskje ikke det er ment å være noen fasit heller hvordan det skal gjøres. For ordene dewdrops (duggdråpe) og cowslip (marianøkelblom) er det to enstavelsesord satt sammen. Da skal i regelen begge ha et visst trykk. De samme linjene har i starten henholdvis I must go seek (jeg må gå og søke) og And hang a pearl (og henge en perle), der jeg tror trykket skal fordeles likt, og så kommer et par ekstra stavelser med et ekstra trykk i linjen under med ordet every (hver).

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon‘s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip‘s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I‘ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

De viktige poengene er at rytmen er svært taktfast i starten, med markante anapester i de fire første linjene. Så er det enda en anapest i linje 5, men denne linjen lar seg ikke lese like fort som de fire første, og den har også en ekstra stavelse i den andre versefoten. Så er det helt brudd i linje 6, der jeg vil sette bitrykk på swift- og than, men hovedtrykket er på moon sphere. Dette er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre, en sjeldenhet. Merk at her i disse linjene endrer også rimmønsteret seg, fra kryssrim til parrim. Så følger det jeg vil kalle en firfotet jambe i noen linjer, lett-tung x 4. Men det er en skikkelig vanskelighet i linje 10, der nesten hvert eneste ord kan leses med ord, og i alle fall passer det med tykk på gold coats spots. Jeg tror ikke disse linjene tillater flere enn fire trykktunge stavelser, så man må der man er i tvil bare velge hvor man setter dem. Jeg er ganske sikker på at favours (tjenester) og savours (smak) uttales som enstavelsesord, tryktunge. Linjen I must go seek some dewdrops here, er som om hvert ord skulle være trykklett, trykklett som feen selv. Det er også vanskelig å få plassert trykket i neste linje, and hang a pearl in every cowslip’s ear, her er det nesten som hvert ord vil ha litt trykk. Her er det også å henge noe, en perle, i en blomst, og det blir liksom naturlig at det skal ha trykk.

De to siste linjene skiller seg ut. Der snakker ikke feen lenger om hva han/hun driver med, men tar farvel med Puck. Der er det ikke lenger så spennende med rytmen. Her er det rene jamber, femfotede, som ellers i stykket. Så introduksjonen er slutt, feen har presentert seg. Diktet går igjen inn i den vante femfotede jambetakten.

Kommentar til teksten

Shakespeare er ordenes mester. Han er ubestridt eneren i engelsk litteratur, og han dominerer også i verdenslitteraturen. Det er en rikdom og en meningsfylde i slik han setter sammen ordene, at det er veldig, veldig få som kommer i nærheten. Vi ser det i alle delene av tekstene. For sonettene sier det seg selv at de er poetiske. Der fyller han de 14 tilgjengelige linjene med en rikdom av innhold, vakkert formulert, behagelig for tungen og øret, kreativt og med snert. I teaterstykkene ser vi det enda mer, i hvordan han bygger opp plottet, karakterene, og hvordan det ned til de minste replikker og linjer blir suverent gjort.

Stykket Midsummer nights dream er kjent for mange ting. Mer om stykket går det an å lese her, på Helt grei litteratur, der det også går an å klikke seg videre til flere detaljer om plottet, karakterene og noen få utvalgte sitat. Blant sitatene er denne replikken til feen, som her er gjengitt som et dikt. Shakespeare leker med rytmen, her, og i andre replikker, og variasjonen i rytmen er alltid virkningsfull og interessant. Det er et poeng i det, og det åpner for diskusjoner og tolkninger, og det er effektfullt når det blir gjort på scenen.

Så Shakespeare har de beste teaterstykkene, og han har det beste språket i dem. Hvert eneste av de store har flere replikker og utdrag det går an å plukke ut, og skrive en lang bloggpost om, sånn jeg har gjort her om replikken til feen. Stykkene og replikkene kan nærleses, og studeres i detalj, og man kan gå rett på de store sammenhenger og lange linjer. Shakespeare fungerer på mange nivå, på en måte som skiller ham helt ut fra omtrent alle andre, og det gjør at han kvalifiserer til helt grei poesi, og vel så det. Som poet er det også andre som kan måle seg med ham, men sånn poesien hos Shakespeare blir en del av dramatikken, der er Shakespeare temmelig alene. I de følgende måneder skal vi få se noen flere eksempler på det.

Min gjendiktning

Over fjell, over dal,
Gjennom busk, gjennom vilt,
Over park, over pæl,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg kan vandre hvor som helst,
Raskere enn månen selv;
Alvedronning jeg å tjene,
Fukte hennes kloder pene.
Marianøkleblom drabant å være:
Dens gylne kappes flekker bære;
Som rubiner, alvegunsten,
I disse fregner lever dunsten:
Jeg må søke dråper dugg å røre
Og henge en perle i hver nøkkelbloms øre.
Farvel, du latsabb, jeg er vekk:
Vår dronning er her sporenstreks.

ES2018

Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Sonett 148, av William Shakespeare – O me! what eyes hath Love put in my head,

Året går mot slutten, og jeg har anledning til å poste en av de sterkeste sonettene til Shakespeare for å avslutte det. Det er i gruppen på fire fra 147 til 150, der sonettskriveren ser ut til å være i et slags delirium i sin lidenskap til den mørkhårede kvinne han skriver om.

Det er en ganske komplisert sonett det tar tid å gjøre ferdig. Oversettelsen og kommentarene til den skal være nokså i orden, men det er arbeid som gjenstår i resten av presentasjonen.

Sonnet 148

O me! what eyes hath love put in my head,
Which have no correspondence with true sight;
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love’s eye is not so true as all men’s: no,
How can it? O! how can Love’s eye be true,
That is so vexed with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not, till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep’st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

Min oversettelse

Sonett 148

Akk, hvilke øyne har elskoven satt i hodet mitt,
Som ikke har noe samsvar med det sanne syn;
Eller, hvis det er samsvar, hvor har da min dømmekraft tatt veien,
Som bedømmer falskt hva de ser som riktig?
Hvis det er slik at det var fint, det mine falske øyne forguder,
Hva mener verden med å si det ikke er så?
Hvis det ikke er sånn, så betegner elsken det godt
Elskens øye er ikke så sant som alle menns: nei,
Hvordan kan det? Å! Hvordan kan elskovens øye være sant,
Når det er så irritert over å våke og med tårer?
Det er ikke så rart, altså, enda jeg tar feil i mitt syn;
Solen selv ser ikke, før himmelen klarner opp.
O kunnige elsk! Med tårer holder du meg blind,
Om ikke øyne som ser skulle finne dine skjendige feil.

Kommentar til språket og oversettelsen

De fleste sonettene til Shakespeare er vanskelige å oversette til god norsk, men denne sonetten har noen ekstra vanskeligheter. Ordet love (kjærlighet, elske) forekommer 5 ganger. De to første gangene er det med liten bokstav, de tre siste med stor, men den tredje (midterste) gangen står ordet først i en linje, der alle ord får stor bokstav uansett. Når det står med stor bokstav, er det personifisert, til kjærlighetsguden Cupido. Denne guden er blind, noe som passer godt til innholdet i sonetten, der mye handler om øyne og å se, i kjærlighet/elsk og uten. Det norske ordet kjærlighet er mye mer knyttet til den filosofiske ideen, og mindre til lidenskapen. Det engelske ordet love dekker begge deler, og kan referere både til ideen (kjærlighet) og til aktiviteten (å elske). Når man skal velge ord å oversette med, blir man ofte satt på et umulig valg. Og i denne sonetten mer enn ellers. Jeg har forsøkt å oversette så det blir forståelig norsk, samtidig som mest mulig av originalen er beholdt.

Sonettten begynner med et utrop, O me! («Å meg»), utropstegnet er der også i Quarto, det nærmeste vi kommer en original, der det står OMe!. Vi har ikke dette utropet på norsk, men min oversettelse med akk skulle fungere godt nok. Det er ingen semantisk betydning i utropet, det er et uttrykk for mismot og misnøye. Quarto har også liten bokstav i ordet love (kjærlighet), men mange redaktører, inkludert nettsiden Shakespeare-sonnets, anser det som en trykkfeil, og personifiserer med stor bokstav. Den blinde kjærlighetsguden Cupid passer godt til en del av innholdet i sonetten. Jeg oversetter correspondence (korrespondanse, overensstemmelse, samsvar) med samsvar, det norske ordet som lettest får frem mening: øynene elskingen setter i hodet på den elskende, gjør at han ikke ser tingene som de egentlig er (true sight – sant syn). Linje 3 spør hva hvis det øyene ser har samsvar med det sanne syn, hvor har så dømmekraften flyktet hen? I linje 4 står det at dømmekraften dømmer på en falsk måte det øynene ser er riktig. Falsely er adverb, og sier noe om verbet, måten han dømmer på. Så det går ikke å oversette med «dømmer falskt». Jeg prøver med omskrivingen «bedømmer falskt» for å få falskt brukt som adverb, beskrive verb, og ikke som adjektiv, at det er tingen han bedømmer som er falsk.

I andre kvartett bygges det opp et slags retorisk resonnement, basert på de logiske antagelsene hva hvis det er sant, hva hvis det ikke er sant. Sonettskriveren spør hva hvis det er sant det mine øyne ser, at du er pen (fair), hvordan kan verden da mene noe annet. Og hva hvis det ikke er sant, hvordan blir det da. Betydningen av ordet fair har jeg skrevet mye om i arbeidet med sonettene. Det tilsvarende norske ordet er «fager», og i ordet ligger en idé av å være lys, god, rettferdig og vakker. Særlig det at det engelske ordet fair kan bety en lyshåret er det kanskje ikke så mange som er oppmerksom på her i Norge. Som alltid er det Shakespeare-words som er stedet å oppsøke, om man vil ha en oversikt over Shakesepares vidstrakte bruk av dette ordet. Ordet dote er litt mer sjelden, Shakespeare-words har oversikt over bruken av det ordet også, jeg har satt det opp i ordlisten, det er ordet som betegner blind forelskelse, det å være helt omtåket i sin beundring av noe. Meningen i linjene 5 og 6 skulle kunne komme greit frem i oversettelsen min, det er altså slik at han retorisk spør at hvis det er slik at hans øyne ser rett når de holder noe som fint, som også er det, hvordan kan da resten av verden mene noe annet? Det er koblet opp mot det som står i de fire første linjene, der han lurer på om han forelskede øyne gjør at han ser noe feil. Nå spør han altså, at det han ser som veldig fint, også er det, hvordan kan det da være feil? I linje 7 og 8 blir den motsatte antagelsen satt frem, hva hvis det ikke er sant. det som kjærligheten betegner (denote), da er det slik at kjærligheten selv bekrefter at den gjør blind. Det den elskene ser, er ikke det samme som alle andre ser. Disse to linjene kan også tolkes på litt andre måter, men ikke noe vesentlig. Alle menns: nei (all mens: no), er den spesielle vendingen som blir brukt for å illustrere at alle andre ikke er enig i det den elskende ser. Quarto har også kolon etter menns, sånn at det det kan se ut som direkte tale. Love’s eye kan også være kvinnens genitalia. En tredje mulighet er at uttalen er lik som Love’s aye, kjærlighetens bifall. Om sonetten blir lest høyt, er det godt mulig å oppfatte det slik. Det er ikke uvanlig hos Shakespeare at det på denne måten ligger tre muligheter for tolking oppå hverandre, og at alle gir god mening, også når man går dem nærmere etter i sømmene.

I linje 9 går det helt utmerket, om love’s eye er kvinnens genitalia, hvordan kan den være tro? Nettstedet Shakespeare-sonnets er stedet å oppsøke for mer om dette. Der står også videre referanser. Omskrevet til vanlig norsk med grunnbetydningen blir det hvordan kan kjærlighetens øye være nøyaktig eller trofast, hvordan kan det se tingene som de er. Ordet vexed er brukt i betydningen irritert, som en sykdom eller en betennelse kan irritere. I ordlisten er vexed satt opp som adjektiv, men det er også partisippet av verbet to vex, der ergre og å irritere er hovedbetydningen, pine og plage betydning 4. Så det er kjærlighetens øye som er plaget av å se på det som skjer, og å gråte over det. Dermed kan det ikke se skikkelig (true). Watching er den aktive presensformen på engelsk, den bruker vi ikke på norsk på denne måten, så vi må omskrive. Kommentatorene mener at watching her skal bety å være oppe sent (staying up late), og de pleier å ha rett. Jeg tar med den syvende og gammeldagse betydningen av verbet watch i gloselisten, for å illustrere. Det norske ordet «våke» skulle være dekkende. Marvel er under, men vendingen no marvel then oversettes bedre med «det er ikke så rart, altså». Forbindelsen med ordet though (enda, selv om, om enn) er kanskje litt vrien, det skal være noe i retning at «det er ikke så rart altså, selv om jeg tar feil». Linje 12 sier at heller ikke solen ser, før den bryter gjennom skyene.

O cunning Love har flere slibrige ordspill, igjen er Shakespeare-sonnets stedet å sjekke dem opp. Kort kan jeg si det gjelder O som kvinners Oh, lyden de lager, cunning er listig og kunnig også i seksualakten, i tillegg til at det grove ordet cunt ligger inni der. Love står skrevet med stor bokstav, så det kan være den blinde kjærlighetsguden, men det er også følelsen av kjærlighet og objektet for den. Det engelske ordet Love dekker alt, med mer. Foul brukt som adjektiv har som man ser av gloselisten mange betydninger. Brukt som substantiv og verb har det ytterligere.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

aright (dialekt) rettriktig
dote (up)on forgudedyrketilbeelskevære svak for (dote gå i barndommenvære litt fjollete)
denote 1. betegneangi 2. tyde påindikere
vexed 1. ergerligirritertarg 2. (om spørsmål) omstridtomdiskutert
watch 7. (gammeldagsvåkevære våkenholde seg våken
marvel 1. underunderverkvidunder 2. (gammeldags) gåte
cunning 1. slulistigutspekulert 2. (amer., hverdagslig) søtdeilignettgod 3. (gammeldags) dyktigflink
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er en komplisert sonett, der mye av det viktige i tolkningen av den står under kommentaren til språket og oversettelsen.

Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017

Sonett 138, av William Shakespeare – When my love swears that she is made of truth,

Jeg er på reise, men har gjort klar denne sonetten på forhånd, i det minste som et utkast.

Denne sonetten er den ene av to som ble trykket i 1599, i The passionate pilgrim. Det er en litt merkelig utgivelse, som inneholder sonettene 138 og 144, i litt andre versjoner, og som i tillegg inneholder 3 dikt man ellers finner i Shakespears stykke Love’s labour lost (lenke til omtale i Helt grei litteratur). Resten av de 20 diktene er omdiskutert, men blir til vanlig ikke regnet som å komme fra Shakespeare, enda det på tittelbladet står at alle tekstene er av ham. Det er denne utgivelsen og tematikken og stilen i sonettene, som gjør at man anslår de alle sammen er skrevet på 1590-tallet en gang. Men man vet ikke annet enn at de finnes i quartoen som ble utgitt i 1609, i den rekkefølgen de vanligvis blir utgitt den dag i dag.

The passionate pilgrim er fascinerende i seg selv. Jeg håper jeg får tid til å skrive mer om den utgivelsen.

Her er utgaven som diktet står i der:

When my love sweares that she is made of truth,
I do beleeue her (though I know she lies)
That she might thinke me some vntutor’d youth,
Vnskilful in the worlds false forgeries.
Thus vainly thinking that she thinkes me young,
Although I know my yeares be past the best :
I smiling, credite her false speaking tounge,
Outfacing faults in loue, with loues ill rest.
But wherefore sayes my loue that she is young ?
And wherefore say not I that I am old :
O, Loues best habit’s in a soothing toung,
And Age in loue, loues not to haue yeares told.
Therefore I’le lye with Loue, and loue with me,
Since that our faultes in louve thus smother’d be.

fra The Passionate pilgrim, 1599. Hele verket finnes på Wikisource.

Og her er utgaven som det vanligvis blir brukt, og som jeg vil behandle videre i denne posten.

Sonnet 138

When my love swears that she is made of truth,
I do believe her though I know she lies,
That she might think me some untutored youth,
Unlearned in the world’s false subtleties.
Thus vainly thinking that she thinks me young,
Although she knows my days are past the best,
Simply I credit her false-speaking tongue:
On both sides thus is simple truth suppressed:
But wherefore says she not she is unjust?
And wherefore say not I that I am old?
O! love’s best habit is in seeming trust,
And age in love, loves not to have years told:
Therefore I lie with her, and she with me,
And in our faults by lies we flattered be.

Min oversettelse

Sonett 138

Når min elskede sverger hun er laget av sannhet,
Så tror jeg henne selv om jeg vet hun lyver,
Slik at hun kan se på meg som en ulært ungdom,
Ulært i verdens falske finesser.
Forgjeves tenkende hun tror meg ung,
Selv om hun vet jeg er forbi mine beste dager,
Jeg skylder på hennes falske tunge:
For begge er dette enkel sannhet undertrykket:
Men hvorfor sier hun ikkeat  hun ikke er tro?
Og hvorfor sier ikke jeg at jeg er gammel?
Åh! kjærlighetens beste vane er i tillit,
Og alder i kjærlighet liker ikke å ha år fortalt:
Derfor lyver jeg med henne, og hun med meg,
Og i våre feil med løgn er vi flatterende med hverandre.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har ennå ikke funnet forskjellige ord for untutored og unlearned. Det er vanskelig å vite hva jeg skal velge ut av mange mulige oversettelser for subleties. Slutten er oversatt elendig. Dette er førsteutkast.

En omskriving av made of truth (laget av sannhet) er at hun består av trofasthet, eller bare at hun er tro, hun er sann. Kanskje kan man her også nevne den lydlige dobbeltbetdyningen på engelsk, maid of truth, en sann jomfru. I linje 2 er det som for forrige sonett, nummer 137, for lies en dobbeltbetydning mellom lyver og ligger. Altså at hun ligger med folk, ligger med andre menn. Det er en selvmotsigelse at han tror henne, selv om hun lyver. Jeg har lagt inn en «slik at» i linje 3,  i det som skal være underforstått i originalen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

subtleties -> subtlety 1. subtilitet, distinksjon 2. udefinerbarhet, forklaring: noe som er vanskelig å definere 3. underfundighet 4. raffinement, finesse 5. spissfindighet, subtilitet, skarpsindighet, kløkt 6. ordkløveri, flisespikkeri 7. skarphet, våkenhet 8.  (gammeldags) sluhet, utspekulerthet, list, knep 9. nyanserikdom

vainly forgjeves, fåfengt

Kommentar til sonetten

På vei

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort i april 2017.

Sonett 138

Når min kjære sverger at hun er sann,
Tror jeg henne også der jeg vet hun løy,
At hun kan se meg som ung ulært mann,
Ukjent i verdens falske tris og støy.
Så fåfengt tror jeg at hun tror meg ung,
Om mine beste dager er forbi,
Jeg skylder på hennes falske tunge’:
Fra oss begge sannhet vi ei vil si:
For hva sier hun ei hun ei er rett?
For hva sier jeg ei jeg gammel går?
Åh! kjærlighet skal i tillit bli sett,
Og kjæres alder telles ei i år:
Så derfor lyver vi sånn som det der,
I våre feil med løgn vi smigret er.

ES2017