Sonett 138, av William Shakespeare – When my love swears that she is made of truth,

Jeg er på reise, men har gjort klar denne sonetten på forhånd, i det minste som et utkast.

Denne sonetten er den ene av to som ble trykket i 1599, i The passionate pilgrim. Det er en litt merkelig utgivelse, som inneholder sonettene 138 og 144, i litt andre versjoner, og som i tillegg inneholder 3 dikt man ellers finner i Shakespears stykke Love’s labour lost (lenke til omtale i Helt grei litteratur). Resten av de 20 diktene er omdiskutert, men blir til vanlig ikke regnet som å komme fra Shakespeare, enda det på tittelbladet står at alle tekstene er av ham. Det er denne utgivelsen og tematikken og stilen i sonettene, som gjør at man anslår de alle sammen er skrevet på 1590-tallet en gang. Men man vet ikke annet enn at de finnes i quartoen som ble utgitt i 1609, i den rekkefølgen de vanligvis blir utgitt den dag i dag.

The passionate pilgrim er fascinerende i seg selv. Jeg håper jeg får tid til å skrive mer om den utgivelsen.

Her er utgaven som diktet står i der:

When my love sweares that she is made of truth,
I do beleeue her (though I know she lies)
That she might thinke me some vntutor’d youth,
Vnskilful in the worlds false forgeries.
Thus vainly thinking that she thinkes me young,
Although I know my yeares be past the best :
I smiling, credite her false speaking tounge,
Outfacing faults in loue, with loues ill rest.
But wherefore sayes my loue that she is young ?
And wherefore say not I that I am old :
O, Loues best habit’s in a soothing toung,
And Age in loue, loues not to haue yeares told.
Therefore I’le lye with Loue, and loue with me,
Since that our faultes in louve thus smother’d be.

fra The Passionate pilgrim, 1599. Hele verket finnes på Wikisource.

Og her er utgaven som det vanligvis blir brukt, og som jeg vil behandle videre i denne posten.

Sonnet 138

When my love swears that she is made of truth,
I do believe her though I know she lies,
That she might think me some untutored youth,
Unlearned in the world’s false subtleties.
Thus vainly thinking that she thinks me young,
Although she knows my days are past the best,
Simply I credit her false-speaking tongue:
On both sides thus is simple truth suppressed:
But wherefore says she not she is unjust?
And wherefore say not I that I am old?
O! love’s best habit is in seeming trust,
And age in love, loves not to have years told:
Therefore I lie with her, and she with me,
And in our faults by lies we flattered be.

Min oversettelse

Sonett 138

Når min elskede sverger hun er laget av sannhet,
Så tror jeg henne selv om jeg vet hun lyver,
Slik at hun kan se på meg som en ulært ungdom,
Ulært i verdens falske finesser.
Forgjeves tenkende hun tror meg ung,
Selv om hun vet jeg er forbi mine beste dager,
Jeg skylder på hennes falske tunge:
For begge er dette enkel sannhet undertrykket:
Men hvorfor sier hun ikkeat  hun ikke er tro?
Og hvorfor sier ikke jeg at jeg er gammel?
Åh! kjærlighetens beste vane er i tillit,
Og alder i kjærlighet liker ikke å ha år fortalt:
Derfor lyver jeg med henne, og hun med meg,
Og i våre feil med løgn er vi flatterende med hverandre.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har ennå ikke funnet forskjellige ord for untutored og unlearned. Det er vanskelig å vite hva jeg skal velge ut av mange mulige oversettelser for subleties. Slutten er oversatt elendig. Dette er førsteutkast.

En omskriving av made of truth (laget av sannhet) er at hun består av trofasthet, eller bare at hun er tro, hun er sann. Kanskje kan man her også nevne den lydlige dobbeltbetdyningen på engelsk, maid of truth, en sann jomfru. I linje 2 er det som for forrige sonett, nummer 137, for lies en dobbeltbetydning mellom lyver og ligger. Altså at hun ligger med folk, ligger med andre menn. Det er en selvmotsigelse at han tror henne, selv om hun lyver. Jeg har lagt inn en «slik at» i linje 3,  i det som skal være underforstått i originalen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

subtleties -> subtlety 1. subtilitet, distinksjon 2. udefinerbarhet, forklaring: noe som er vanskelig å definere 3. underfundighet 4. raffinement, finesse 5. spissfindighet, subtilitet, skarpsindighet, kløkt 6. ordkløveri, flisespikkeri 7. skarphet, våkenhet 8.  (gammeldags) sluhet, utspekulerthet, list, knep 9. nyanserikdom

vainly forgjeves, fåfengt

Kommentar til sonetten

På vei

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort i april 2017.

Sonett 138

Når min kjære sverger at hun er sann,
Tror jeg henne også der jeg vet hun løy,
At hun kan se meg som ung ulært mann,
Ukjent i verdens falske tris og støy.
Så fåfengt tror jeg at hun tror meg ung,
Om mine beste dager er forbi,
Jeg skylder på hennes falske tunge’:
Fra oss begge sannhet vi ei vil si:
For hva sier hun ei hun ei er rett?
For hva sier jeg ei jeg gammel går?
Åh! kjærlighet skal i tillit bli sett,
Og kjæres alder telles ei i år:
Så derfor lyver vi sånn som det der,
I våre feil med løgn vi smigret er.

ES2017

Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva med meg har du gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017

Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummre 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse og gjendiktning

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Sonett 130

Min elskedes øyne er ikke som solen
Korallene er mye rødere enn hennes lepper
Hvis snø er hvit, så er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser mønstret, røde og hvite
Men jeg ser ingen slike roser på kinnene hennes
Og i noen parfymer er det mer ynde
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, likevel vet jeg godt
At musikk har en mye mer behagelig klang
Jeg garantererer jeg så aldri en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Og likevel synes jeg i himmelens navn min elskede er vel så unik
Som noen av dem det blir løyet om med usanne sammenligninger.

Sonett 130 (gjendiktning)

Min kjæres øyne er ei som solens
Leppene ikke rød som korallen
Snø er hvit, hennes hud mer som folens
Og om hår er tråd gror det svart på skallen
Jeg har sett roser røde og hvite
Men på hennes kinn er ikke roser
Og i parfymer er duft man kan nyte
Mer enn den som min kjæreste oser
Jeg elsker stemmen, likevel vet jeg
Musikk har mer behagelig klang
Aldri så jeg gudinne gå med meg
Hun går som andre på jorden hver gang
Jeg syns hun er noe mer for seg selv
Enn de det blir løyet om likevel.

Kommentar til språket og oversettelsen

Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig.

Antakelig betyr damasked, red and white noe sånt som «mønstret rød og hvit». Det kan også tolkes til å være damasked, altså mønstret, og så rød eller hvit. I den siste varianten er det altså tre typer roser, der damasked er en egen variant, rød og hvit de to andre, mens i den første er det mønstret i en blanding av rød og hvit som gjelder. Stor betydning om det er det ene eller andre har det ikke.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

dun gråbrun, omtrent samme farge som en norsk fjording, eller lys menneskehud. Både Complete Sonnets and Poems og Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

wire tråd

damasked damask er egentlig stoff fra Damaskus, hovedstaden i Syria, det stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret.

reeks stinke, ose – merk at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er irrelevant her.

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

 

 

Sonett 128, av William Shakespeare – How oft when thou, my music, music play’st,

Sonett 128 er den andre i serien til den Mørke Damen, eller the Dark Lady. Og det er blant Shakespeares mer berømte sonetter, med en sammenligning som går mellom å spille musikk og musikkinstrumenter, og å spille på en måte kjærlighetens musikk med kvinnen som instrumentet. Shakespeare er ganske direkte i flere av sonettene til denne damen, det blir ganske erotisk. Så også her, der han som jeg-et i diktet setter på plass de som snakker fint om ømme fingre og lepper til instrumentene, han vil ha en leppe å kysse på. Det er siste ord i sonetten.

 

Sonnet 128

How oft when thou, my music, music play’st,
Upon that blessed wood whose motion sounds
With thy sweet fingers when thou gently sway’st
The wiry concord that mine ear confounds,
Do I envy those jacks that nimble leap,
To kiss the tender inward of thy hand,
Whilst my poor lips which should that harvest reap,
At the wood’s boldness by thee blushing stand!
To be so tickled, they would change their state
And situation with those dancing chips,
O’er whom thy fingers walk with gentle gait,
Making dead wood more bless’d than living lips.
Since saucy jacks so happy are in this,
Give them thy fingers, me thy lips to kiss.

 

Min oversettelse

Kommer…

 

Kommentarer til språket og oversettelsen

 

Gloser

 

 

Posten er under arbeid…

Sonett 127, av William Shakespeare – In the old age black was not counted fair,

I dag kommer en sonett jeg har gledet meg lenge til å poste. Det er den der Shakespeare innleder å skrive om den Mørke Dame (The Dark Lady), noe han skal gjøre i resten av sonettene, utenom de to siste. Den svarte skjønnhet er en kvinne, i motsetning til den skjønne ungdom de 126 første sonettene handler om. Der blir skjønnheten og kjærligheten behandlet nokså filosofisk, på en måte platonisk, det er kjærlighet og skjønnhet på det idémessige plan, det er idealene. I sonettene til den svarte skjønnheten kommer lidenskapen inn. Hvem denne kvinnen er blir det spekulert mye i, jeg gjør ikke sånt. For meg holder det at det er en svarthåret skjønnhet, jeg ser henne for meg som en med veldig hvitt ansikt, slik at kontrastene med mørke øyne og øyenbryn blir uimotståelige, jeg leser Shakespeare slik at han på en måte står utenfor verden. Så han dikter på en måte opp en person som skriver sonettene, og som har denne lidenskapen og begjæret for denne vakre kvinnen. Det er min personlige lesing, den gir stort utbytte for meg, og så kan andre lese dem på sin måte, selvfølgelig, som det er og skal være i store og gode dikt. Eller som det heter på bloggen: i helt grei poesi.

De fire første sonettene til den svarthårede, mystiske skjønnheten er ganske sterke i intensitet, kan man si, sterke i begjæret og i lidenskapen. Så følger et par som er litt morsomme og halvville, med harselering og moro med de tre betydningene av ordet Will på engelsk. Det er ordet for vilje, det er kortformen av Shakespeares fornavn, William, og det er slang for penis, snurrebass. Halvville blir nesten et ordspill med dem, de kan kalles ville, det er bare «vill» (eller will) i dem. Men sonettene fra 127 til 130 maner frem en mystisk, skjønn, svarthåret kvinne, og en poet som er besatt av begjær om å få henne. Sonett 127, som vi skal behandle i dag, introduserer denne kvinnen med linjene:

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:

«I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt». Slik blir motivet med den mørke damen introdusert, nesten som en legende,med noe fra «den gamle tid» eller «tid som er over nå». Det blir da lett å tenke at også å ikke regne svart som skjønt er forbi, at nå skal man regne svart som skjønt, og kanskje er til og med denne mystiske, mørkhårede kvinnen årsaken. Resten av sonetten gir imidlertid ikke helt dekning for en slik lesing, den går over i å handle om andre ting.

Temaet i sonetten er hvordan kosmetikk pynter på den naturlige skjønnheten, og den svarte fargen på den mørke kvinnen egner seg til å sørge over dette.

Kanskje er det verd å merke seg at disse sonettene egentlig er skrevet tidlig. Oxford-utgaven av The complete sonnets and poems skriver at to av sonettene finnes i utgivelsen The passionate pilgrim, som kom ut i 1598, og det er ingen forekomster av sjeldne ord Shakespeare brukte senere i forfatterskapet. For egen regning kan jeg ta med at tematikken og meningsfylden i de første 126 sonettene er rikere, de som handler om den mørke damen er enklere skrevet. Her kan man kanskje dra paralleller til teaterstykkene Shakespeare skrev på 1590-tallet, og de han skrev senere. Det er betydelige forskjeller, og de tidlige stykkene hans utmerker seg ikke på noen måte som overgår andre dyktige teaterskribenter. Vi kan imidlertid ikke vite noen ting sikkert, annet enn at sonettene ble utgitt samlet i 1609, og at de to sonettene som var med i The passionate pilgrim må ha vært skrevet før 1598.

 

Sonnet 127

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:
For since each hand hath put on Nature’s power,
Fairing the foul with Art’s false borrowed face,
Sweet beauty hath no name, no holy bower,
But is profaned, if not lives in disgrace.
Therefore my mistress’ eyes are raven black,
Her eyes so suited, and they mourners seem
At such who, not born fair, no beauty lack,
Sland’ring creation with a false esteem:
Yet so they mourn becoming of their woe,
That every tongue says beauty should look so.

Min oversettelse

I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt
I fall den var det, så bar den ikke skjønnhetens navn
Men nå er svart skjønnhetens neste arving
Og skjønnhet baktalt med en bastards skam
For siden hver hånd har lagt til på naturens effekt,
Gjort tosken skjønn med kunstens lånte fjes
Søt skjønnhet har ikke noe navn, ikke noe hellig budoar
Men er profan, hvis ikke lever i vanære
Derfor er min elskerinnes øyne ravnsorte
Hennes øyne passer så, og de ser sørgende ut
For slike som, ikke født skjønne, ikke mangler noen skjønnhet
Baktaler skapelse med falsk aktelse
Likevel sørger de og blir med sin klage
At alle tunger sier skjønnhet skal se sånn ut.

 Min gjendikting

Sonettene til den mørke damen skal jeg forsøke å lage gjendiktninger til. Her er denne:

Det var en tid svart ikke regntes skjønn

Og hvis den var, bar den ei dog dens navn

Men nå er svart skjønnhetens arvesønn.

Skjønnheten baktalt med lausungens skam.

Nå putter man på det naturen har

Gjør tosken skjønn med kunstig falskt lånt fjes.

Søt skjønnhet har ei navn, ei bodoar.

Er profan, eller vil vanæren tes

Så er hennes øye som ravnen sort

Utformet slik de ser ut som i sorg.

Ei født lys, pen, ingen skjønnhet gjemt bort.

Baktal det skapte fra falskhetens torg.

Slik sørger de og blir med sin klage,

At dette er skjønnhet i alle dage.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme med arbeidet før jeg blir avbrutt, foreløpig er å si at dette ikke er gjennomarbeidet. Jeg skriver så fort og godt jeg kan, den tiden jeg har. Det er barnet som forstyrrer meg, og jeg må naturligvis prioritere henne. Når alt er gjort, tar jeg bort disse linjene.

Første linje leker med dobbeltheten i det engelske ordet fair, som kan bety både «lys»og «pen». Successive heir er den formelle betegnelsen for «den neste i arverekkefølgen», noe som gir litt trøbbel i tolkningen når skjønnheten i neste linje er «baktalt med bastardens skam» (slandered with a bastard shame), altså en lausunge. Så svart er den neste i arverekkefølgen – altså legitim, – for så å bli kalt bastard – altså uekte, og illegitim – i neste linje.

Formuleringen each hand hath put on Nature’s power har en slags dobbeltbetydning i at det konkret er pudder og annen sminke som er lagt på en kvinnes ansikt for å gjøre det skjønnere, altså øke dens «effekt», så å si. Linje 6 spiller også på dobbeltbetydningen av ordet fair, altså både å gjøre tosken (foul) «lysere» og «skjønnere». Kosmetikken gjør naturen til noe annet enn det den er, det blir kanskje pent, men det er en falsk skjønnhet.

Gloser

Glosene er slått opp på FreeDictionary, og lett frem videre for ord og oversettelser som ikke har stått tydelig der.

fair 1. lys, blond, skjær 6. pen, fager, skjønn

slander  (verb) baktale

bastard bastard, uekte sønn (eller datter), barn født utenfor ekteskap; lausunge

bower boudir (budoar)(kvinnens private del av et herskapshus, der mannen ikke hadde adgang, på norsk kunne man kanskje si soveværelse eller garderobe)

mourn sørge

esteem aktelse, respekt

*

Kommentar til sonetten

Kommer…

Sonett 126, av William Shakespeare – O thou, my lovely boy, who in thy power

Sonett 126 avslutter første del av sonettene til Shakespeare, den som er til den skjønne ungdom. Sonetten skiller seg også ut med bare å ha 12 linjer, den mangler de to siste, konklusjonen. Det er fristende å tolke det til noe, som at konklusjonen mangler også i forholdet mellom dikteren og den elskede, at det ikke er noen ordentlig avslutning der, ingen avklaring. Sonetten har også parrim, ikke kryssrim. Det er noe av en høytid å ta fatt på den. De resterende sonettene er til en ung, mystisk kvinne, og to avslutningssonetter som skiller seg helt ut.

Om denne sonetten er det skrevet svært mye, og svært mye er lagt ut på nettet. Jeg bruker som vanlig mest sidene som nå bare kaller seg Shakespeare-sonnets, der det som vanlig er utfyllende kommentarer, og Shakespearewords har som alltid en kort forklaring på de vanskeligste ordene, med søkemotor for de som finne hvor andre steder Shakespeare har brukt disse ordene. Ellers kan dere like godt bruke internetts mange søkemotorer, som jeg. Jeg bruker i tillegg The Oxford Shakespeare – The complete sonnets and poems, med Stanly Wells som redaktør og Colin Burrow som forfatter.

Det trengs hjelp til å lese denne sonetten for den er tettpakket med innhold. Shakespeare er mesteren i å bruke metaforer som fungerer på mange nivå, og til å gjøre språket veldig kompakt, men likevel med en voldsom meningsfylde, om en slik setning kan gi mening. Frie assosiasjoner kan også gi en grei tolkning av tekstene hans, men det er når man får hjelp av forskningen man bedre forstår hvorfor Shakespeare regnes som den største av dem alle. I denne sonetten er nesten hver eneste linje en kamp om å forstå hva som er ment, og de vil ikke ringe for fullt uten litt tips og veiledning om hva betydningen kan være.

Mange av symbolene, metaforene og motivene Shakespeare bruker i denne sonetten er brukt også tidligere, slik at denne avslutningssonetten henter opp tidligere tema, og gir dem en avslutning. Her er Tiden som går, og som ødelegger all skjønnhet, og hvordan dikteren i kampen mot den forsøker å bevare ungdommen. Her er Naturen, og her er hvordan dikteren forsøker å plassere sin egen elsk inn i den store enheten.

Sonnet 126

O thou, my lovely boy, who in thy power
Dost hold Time’s fickle glass, his sickle, hour;
Who hast by waning grown, and therein showest
Thy lovers withering, as thy sweet self growest.
If Nature, sovereign mistress over wrack,
As thou goest onwards still will pluck thee back,
She keeps thee to this purpose, that her skill
May time disgrace and wretched minutes kill.
Yet fear her, O thou minion of her pleasure!
She may detain, but not still keep, her treasure:
Her audit (though delayed) answered must be,
And her quietus is to render thee.

(                                                                      )
(                                                                      )

Min oversettelse

O, du, min herlige gutt, som har i din makt
Tidens lunefulle glass, hans sigd og time;
Som har ved å avta økt, og med det vist
Din elskers visning, som ditt søte selv vokser.
Hvis naturen, den suverene elskerinne over vrak,
Som du går videre vil plukke deg tilbake,
Hun holder deg i denne hensikt, at hennes evne
Må tid skam og elendige minutter drepe.
Men likevel frykte henne, O du lakei av hennes gleder!
Hun vil kanskje forsinkes, men ikke beholde sin skatt:
Hennes revisjon (riktignok forsinket) må bli besvart,
Og hennes løslates er å utføre deg.

(                                                                      )
(                                                                      )

Kommentar til språket og oversettelsen

Det går kanskje an å reagere på tiltalen av den elskede i denne sonetten. Det er my lovely boy, på norsk min herlige [skjønne, elskverdige] gutt, noe som kanskje ikke passer seg helt for en voksen aldrende mann, å tiltale en person som er gjenstand for lidenskapelig kjærlighet. Jeg stusset i hvert fall litt da jeg først satte «herlige gutt» inn i den norske teksten, det ble kanskje litt vel faderlig, med alle de assosiasjoner det kan gi. Det er eneste gang i sonettene den skjønne ungdom er tiltalt på denne måten. Glass hos Shakespeare betyr ofte «speil», men her i denne sonetten kan det være «timeglass» som er ment. Begge deler gir god mening. Hvis det er tidens lunefulle speil (fickle glass), så er det at tiden alltid viser personens utseende som det er nå, ikke som det har vært tidligere. En gammel mann eller kvinne vil ikke se sin ungdoms skjønnhet i det. For denne leseren er tolkningen tidens lunefull timeglass mer naturlig, det blir da tiden som går, og som ingen kan styre. Sigd (sickle) og ljå var ofte tegnet som Tidens instrument i malerier der Tiden ble legemliggjort. I bildet Shakespeare tegner i denne sonetten får Tiden et glass i den ene hånden og sigden i den andre (ofte var Tiden malt med et timeglass og en sigd, hogger ned når tiden er inne). I noen versjoner av sonetten er det ikke noe komma mellom sigd og time, slik at det blir «sigdtimen», eller «tiden da gresset skal slås». I overført betydning dødstimen. Jeg synes linjene med det gir bedre mening. Som Oxford-versjonen skriver (med min utheving):

his sickle hour the hour in which he uses his sickle, hence the moment of death. Q reads ‘fickle glass, his Úickle, hower’, which has led editors to give to Time three attributes: a glass in the sense of ‘mirror’, a sickle, and an hour in the sense ‘hourglass’. However, Time only has two hands, one for a sickle and the other for an hourglass. The lines gain their effect through the uneasy parallelism between the fickle glass and the sickle hour, juxtaposing mutability and necessary mortality in phrases of which the individual elements seem grammatically deliquescent: the sickle functions adjectivally, and through its initial long Ú recalls fickle. The glass fickly turns from an hourglass to a mirror, the hour from a day of reckoning to an hourglass, an emblem of the continuing slippage of time.

Nettsiden Shakespeare-sonnets har imidlertid en annen forklaring:

his sickle, hour – Time was frequently depicted bearing a scythe (a large version of a sickle, and an hourglass). Some editors read sickle-hour, i.e. the hour in which wheat was ripe for the sickle, hence the hour of mortality, the hour of death. The line is difficult because it is not entirely clear how the boy holds time in his power, since throughout the sonnets the opposite has been feared.hold may be interpreted as ‘holding back, restraining’, and the youth may paradoxically be seen as defying time by remaining beautiful in the lover’s eyes, and beautiful in himself. This meaning is reinforced by the subsequent explanation that Nature has granted him the privilege of being plucked away from the jaws of destruction. But this privilege will not last forever.

Så mye er skrevet, og vi har bare kommet oss forbi de to første linjene. Det viser også hvorfor forskerne er så glade i Shakespeare, det er alltid noe å diskutere. Det er ikke mange opprinnelige utgaver av verkene hans, trykkfeil kan ha forekommet, både hos Shakespeare, og hos utgiveren hans. Vi ser også at de ulike tolkningsmulighetene gir rikelig med mening, slik at det blir reelle diskusjoner, og ikke bare av akademisk interesse. Komma eller ikke gir helt forskjellig måte å lese teksten på, det samme om det skal være speilglass eller timeglass tidens lunefulle glass, er.

With waning grow betyr «vokst ved å avta», ordet wane blir vanligvis benyttet i forbindelse med månefasene. I Shakespeares sonetter blir det brukt i nummer 11, første linje, og her i nr. 126 kan det ha betydning med at månen først minker, for så å øke (wane, then wax – Oxford), eller at høstmånen (harvest moon) har form som en sigd (halvmåne) under høstingen. Thy lovers withering er en liten utfordring, særlig siden førsteutgaven (Q) ikke bruker possesive appostrofer. Thy er «din», eller «dine»,  lover betyr «elsker», men en louer på Shakespeares kunne også bety venn, beundrer eller en forbindelse som ser positivt på deg. Det er ikke helt klart om withering (wither er «visne») skal være verbalsubjekt («visning») eller partisipp («visnende»), og heller ikke om det er entall lover’s eller flertall lovers‘. Alt dette har jeg fra Oxford-utgaven, og kan ikke garantere at jeg har fått det helt riktig over til norsk.

Nå må jeg gå. Jeg skal fortsette arbeidet… senere…

 

Gloser (slått opp på freedictonary,com)

fickle  luneful, ustadig, uberegnelig

sickle  sigd

wane avta; svinne; minke

withering -> wither visne; blomstre av

wrack Destruction or ruin. Used chiefly in the phrase wrack and ruin.

wretched 1. elendig, ussel, jammerlig 2. forbannet

minion lakei, håndlanger

detain 1. hefte, forsinke 2. anholde, holde i varetekt

audit revisjon

quietus [Short for Middle English quietus (est), (he is) discharged (of an obligation), from Medieval Latin quiētus (est), fromLatin, (he is) at rest; see quiet.]

render 1. gjøre 2. gi; yte; presentere 3. tolke, utføre

 

Kommentar til sonetten

Posten er ennå under arbeid…

Sonett 122, av William Shakespeare – Thy gift, thy tables, are within my brain

Det er forbausende lite man vet om Shakespeares liv, all den tid han er så berømt og så mye lest og spilt over hele verden. Alt forskningen har å forholde seg til er statiske opplysninger i lovbøkene, når han giftet seg og fikk barn, hvor han bodde. Det er ikke bevart noen tekster av ham, annet enn diktene og teaterstykkene, og selv de har vi bare som de er. Vi kan knapt nok være sikre på når de er skrevet. Det finnes ingen brev eller dagbøker, verken til eller fra Shakespeare, og det andre har skrevet om ham, er også kort og vanskelig å få så mye ut av.

Det er en forskningstradisjon som forsøker å lese veldig mye om Shakespeares liv ut i fra sonettene. Denne forskningstradisjonen er ikke den etablerte, god forskning verdsetter sikker og falsifiserbar kunnskap. Å lese Shakespeares liv inn i sonettene hans kan ikke bli annet enn spekulasjoner. Vi vet ingenting å måle det mot. Så om Shakespeare Som det står på side 7 i Oxford Critical companion to Shakespeare:

 As Stephen Booth, a modern editor of the Sonnets, has observed, “William Shakespeare was almost certainly homosexual, bisexual, or heterosexual. The sonnets provide no evidence on the matter.”

Av alle sonettene til Shakespeare, er det kanskje denne, nummer 122, som mest sannsynlig refererer til en konkret hendelse i livet hans. Det er den det finnes best argumenter for å lese biografisk. Opplysningene man får ut av den er i så fall bagatellmessige, men det er nettopp det at de er så bagatellmessige, som gjør det mulig at dette er noe som har skjedd. Det er uvanlig å plassere noe så bagatellmessig i en sonett, det som skal være høyverdig litteratur. Det dreier seg om en notisbok, tables, som sonettskriveren skal ha fått av sin elskede. Denne har sonettskriveren så mistet. Sonetten er forsikringen om at det ikke har så mye å si, for alt som står i boken, uansett er bevart i minnet.

Så er dette biografisk? Er dette noe som faktisk har hendt? Kanskje. Jeg er fristet til å omsitere Stephen Booth litt, her: Det kan godt hende William Shakespeare fikk en notisblokk av en person han var veldig glad i en gang, sonetten gir ikke noe svar på det. Det er kanskje ikke så viktig heller.

Sonnet 122

Thy gift, thy tables, are within my brain
Full charactered with lasting memory,
Which shall above that idle rank remain,
Beyond all date, even to eternity:
Or, at the least, so long as brain and heart
Have faculty by nature to subsist;
Till each to razed oblivion yield his part
Of thee, thy record never can be missed.
That poor retention could not so much hold,
Nor need I tallies thy dear love to score;
Therefore to give them from me was I bold,
To trust those tables that receive thee more:
To keep an adjunct to remember thee
Were to import forgetfulness in me.

Min oversettelse

Sonett 122

Notisboken du gav meg i gave er i min hjerne
Skrevet ut med minner som vil vare,
De skal forbli over de virkesløses rekker,
Forbi alle dager helt inn i evigheten:
Eller, i det minste, så lenge hjerne og hjerte
Fra naturen har evnen til å opprettholde livet;
Inntil hver av dem rasert til glemsel gir fra seg sin del
Av deg, så kan ikke din historikk gå tapt.
Den dårlige bevaringen kan ikke romme så mye,
Og ikke trenger jeg regnestaver for å tegne opp din kjærlighet;
Derfor var jeg frimodig da jeg gav dem fra meg,
For å stole på de tabeller som opptar deg bedre:
Å beholde en assistent for å huske deg
Var å forårsake glemselen i meg.

Kommentar til språket

De to første linjene har jeg omskrevet en del for å gjøre meningen klar på norsk. Tables er her notisbok, skriveblokk  tabeller (se også sonett 77). At den er full charactered betyr at den er skrevet ut, eller er full av bokstaver og ord. At den er fylt ut med lasting memory (varig minne) betyr at det som står der vil bli husket, og det er da poeten som vil huske det. Linjen Which shall above that idle rank remain er litt vanskelig. Det er uklart hva which (som) viser tilbake til, enten er det notisboken (tables) eller så er det med poetens varige minne (lasting memory). Når jeg i min oversettelse skriver «de», så tolker jeg det slik at er minnene som skal forbli hevet over (above) de virkesløse rekker. Det kunne også være boken, ellet notatene (tables). Med idle rank menes noe sånt som «alt det som ikke betyr noe», idle har mange betydninger som går på «ikke å være i funksjon, ikke gjøre noe, være uvirksom», rank kan bety både «rang» eller «rekker». Linje 4 har jeg også omskrevet litt, noe enhver med litt kjennskap til engelsk vil se.

Linje 5 er ganske interessant, med at den liksom undergraver poetens eget prosjekt i sonetten. Et minne skrevet i tekst, er evig, mens et minne som bare blir husket ikke vil vare lenger enn livet til den som husker. Det er det som står i linje 6, som følger opp, Have faculty by nature to subsist, direkte oversatt: «har evnen fra naturen til å opprettholde livet». Det er altså hjertet og hjernen som har denne evnen, hjernen som husker, og hjertet som er det som slår og holder livet i gang. Each (hver) i linje 7 viser til hver av dem, hjernen og hjertet. Med razed oblivion (rasert glemsel) ligger også en idé om at monumenter og minnesmerker er rasert til grunnen, fjernet helt. Meningen med yield (gi, gi fra seg, gi etter) er nok betydning 3 og 6 (se gloselisten), yield his part er å gi fra seg sin del.  Det er hjernen og hjertet som gir fra seg hver sin del, og det de gir fra seg hver sin del av, ser vi når setningen fortsetter videre i linje 8. Det er of thee (av deg). Ordet record (opptegnelse, merittliste, historikk) skulle jeg gjerne beholdt på engelsk, det er ikke så enkelt å finne et enkelt tilsvarende ord på norsk, og record på norsk er akkurat så lite brukt at det ennå ikke kvalifiserer helt til å være et gangbart fremmedord. Jeg velger historikk som det nærmeste, det skulle være greit. Meningen i linje 7 og 8 er at hjerne og hjerte kan bli rasert til glemsel, den ytterste glemsel når de slutter å eksistere, men hva denne personen har gjort (thy record), det kan ikke gå tapt, det må bestå. Jeg skal ikke uttale meg om dette er et ønske (de kan ikke/må ikk gå tapt), eller et faktum (de kan ikke gå tapt/det vil ikke skje).

I linje 9 viser That poor retention (den dårlige bevaring) til notisboken, der det ikke vil være plass til alt det den skjønne ungdom poeten skriver til, har gjort. Plass vil det imidlertid være i hukommelsen. Linjen inneholder kanskje også et aldri så lite ordspill, siden retention har betydning av «å holde på plass» og «bevare», mens poenget her jo er at sonettskriveren ikke klarte å holde på plass og bevare notisboken, han mistet den. Så da blir det at når han bevarte notisboken så dårlig, så kunne dette ikke holde på så mye (not so much hold), som alt det den skjønne ungdom er og har gjort, og som står skrevet i denne boken. Tallies eller i entall tally, på Shakespeares tid var innskjæringer i en stav, for å hjelpe hukommelsen å holde rede på ting, for eksempel antall av en vare eller størrelsen på gjelden. Dette henger sammen med score, som har en betydning av «å skjære» eller «lage hakk», akkurat det man gjorde for å holde kontroll over regnskapet. En lang norsk oversetelse av linjen kunne vært «heller ikke trenger jeg regnestaver for regnskap over din kjærlighet», men det syntes jeg ble litt langt og tungt, så jeg har prøvd litt forskjellige varianter for å få uttrykt det omtrent samme på norsk. Det var ikke så lett. Disse ordene, score og tallies, forekommer for øvrig meget sjelden hos Shakespeare, noe nettsiden Shakespeares-sonnets gjør oppmerksom på. Samme nettsted skriver at bold (modig) i linje 10 betyr confident (trygg, sikker, selvsikker), og at sonettskriveren var trygg på at det var greit å gi dem (tables – notisboken) fra seg. Jeg oversetter med «frimodig», for å ha en del av betydningen av bold med. Those tables i those tables that receive thee more er tabellene eller notisene i minnet, eller hukommelsen. At disse notisene receive thee more betyr at de «får mer av ham», «tar i mot mer», grunnbetydningen av receive er selvfølgelig «ta i mot». Her er det en forvanskning av å få sagt at opptegnelsene om den skjønne ungdoms gjerninger er bedre bevart i hukommelsen, enn i notisbøkene.

Adjunct i linje 13 er assistent, import i linje 14 er ikke så mye «å importere», som «å forårsake». Det at sonettskriveren måtte ha en assistent, altså notisboken, for å huske den skjønne, var å forårsake at han skulle glemme ham, siden han nå har mistet boken. I hukommelsen vil han selvfølgelig ikke bli glemt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som igjen bruker stor engelsk norsk ordbok og Oxford dictionary of English language.

faculty 1. evne, sans 2. (spesielt amer.) dyktighet, særlig evne, talent, egenskap 3. (universitet) fakultet, institutt 4. (universitet) fakultet(smedlemmer), fakultetets lærerstab 5. (amer.) lærerkollegium, lærerstab 6. (gammeldags) autorisasjon, tillatelse 7. (spesielt kirkelig) dispensasjon, særlig tillatelse
subsist 1. livnære seg, leve 2. opprettholde livet 3. (spesielt jus) bestå, eksistere 4. (gammeldags) underholde, forsørge, forsyne
razed 1. jevne med jorden 2. (gammeldags) rasere, utrydde, utslette 3. (gammeldags) streife, såre lett
oblivion glemsel
yield 1. gi, gi avkastning, innbringe 2. føre til, produsere, frembringe 3. gi fra seg, gi opp, overlate, utlevere, avstå (fra), overgi 4. (mest litterært) gi, skjenke, bevilge, tilkjenne 5. (gammeldags) lønne 6. gi etter, vike, gi seg, bøye seg, fjære 7. underkaste seg, trekke seg unna, gi etter, gi seg over, gi opp, dukke under, kapitulere
retention 1. det å holde tilbake, det å holde på plass 2. bibehold, bevaring 3. (psykologi) erindring, hukommelse 4. (medisin) retensjon
tallies -> tally 1. (kontroll)regning, poengberegning, (opp)telling 2. poengsum, poengstilling 3. totalsum 4. (sjøfart) lastberegning 5. (kontroll)merke, etikett 6. motstykke, parallell, gjenpart 7. overensstemmelse 8. tallmål, antall
adjunct 1. tilbehør, supplement, komplement 2. medhjelper, assistent 3. (grammatikk) bestemmelse, attributt

Kommentar til sonetten

Spørsmålet om å bevare går igjen i mange av Shakespeares sonetter og i mye av den klassiske diktningen. Det er et evig tema, ordspillet er der med hensikt, hvordan skjønnheten i naturen er forgjengelig, og vil visne og dø, mens den i kunsten kan gjøres varig. Her har vi det latinske uttrykket vita brevis, ars longa, «livet er kort, kunsten lang», også. I denne sonetten blir dette temaet lekt litt med, siden den introduserer en notisbok med opptegnelser om den elskede, og denne notisboken er mistet. Slik blir det som skulle varig ikke varig i det hele tatt, det er jo tapt. Mot dette setter poeten opp sin egen hukommelse, og hevder den er overlegen notisboken, siden minnet om den elskede der er mye rikere, og heller ikke vil gå tapt, i hvert fall ikke så lenge han lever (so long as brain and heart / Have faculty by nature to subsist).

Alt dette blir jo litt spesielt i og med at sonetten også er skrevet som et forsvar for at poeten mistet denne boken han fikk i gave av den elskede, og at den derfor burde være veldig verdifull for ham. Lest litt hverdagslig, kan man saktens spørre seg om det er tilstrekkelig forsvar å si at det ikke er så farlig om man har mistet en minnebok, fordi man husker hva som står i den. Og lest høyverdig, som formen egentlig ber om, så blir minnet i hukommelsen og i notisboken litt puslete. Det er jo sonetten selv som vil være det varige, et tema som altså går igjen og som Shakespeare har behandlet bedre i mange andre sonetter. Berømt er nummer 55, mens jeg personlig er svak for nummer 17.

Ellers kan denne sonetten brukes som et utmerket eksempel på hvordan rimene hører sammen, ikke bare lydlig, men også hvordan ordene som rimer passer sammen. Det er brain – remain, han skal bli værende i hjernen, memoryeternity (begge ordene lest med trykk på siste stavelse, slik det må være i en sonett), evig i hukommelsen. Videre er det brain and heart – yield his part, hjerne og hjerter (skal) gi sin del, to subsist – never can be missed, å eksistere – kan ikke gå tapt. Den passer kanskje ikke så godt, siden det første handler om hjertet og hjernen, det andre om ungdommens gjerninger (record). Den siste kvartetten har so much hold – was I bold, som heller ikke passer så godt, med «holde så mye – var jeg sikker», også om to forskjelliige ting, boken og sonettskriveren selv. Men score – more, eller thy love to score – receive thee more, nedtegne din kjærlighet – oppta deg mer, passer veldig godt. Konklusjonen har thee – me, eller remember thee – forgetfullnes in me, huske deg – glemselen i meg, motsetningen sonetten dreier seg om.

Formen på Shakespeares sonetter er et bilde i første kvartett, et nytt bilde i andre, enda et i tredje, og så en konklusjon og oppsummering i kupletten til slutt. Man kan også si at bildene i de tre kvartettene er variasjoner over samme tema, eller utvikling av det. Her er det den første, som går hardt ut, og setter evigheten som perspektiv på den skjønne ungdoms gjerninger og egenskaper, de som er nedtegnet i gaven han har gitt sonettskriveren. Det er en uvanlig vending i linje 5, kanskje passende med det litt uhøytidelige og hverdagslige temaet i sonetten, i og med at linjen begynner med or (eller). Det er ikke sånn man gjør når man formulerer seg i opphøyde tanke, at man kommer på noe nytt, og må moderere seg. Disse linjene handler da også om at minnet ikke vil vare evig, de vil bare vare så lenge det er liv i sonettskriveren, og minnet dermed kan være bevart i hodet hans. Så inntil han selv, sonettskriveren med hjerne og hjerte (brain and heart), blir rasert til glemsel, så kan heller ikke minnet om ungdommen og det som står i notisboken, bli glemt. Dette gir sonettskriveren fornyet mot til å si at det ikke er så farlig at boken gikk tapt, at han mistet den, for han trenger ingen notisbok eller andre ting for å holde kontrollen over den skjønne ungdommens kjærlighet. Den – og han – er mye bedre bevart i minnet.

Slik blir altså konklusjonen en oppsummering. Når sonettskriveren skal ha en assistent, en notisbok, for å huske den skjønne ungdommen han elsker, så blir det bare glemsel av det (import forgetfulness in me). Det er bedre hjernen og minnet tar seg av den oppgaven.

Min gjendiktning

Gjendiktningen begynner alltid som en kladd. Først er målet å få antall stavelser og rim på plass, så gjelder det å prøve å oppfylle jambene. Det er sjelden oversettelsen lykkes i alt, veldig sjelden. Så jeg kaller det helst en stiløvelse for oversettelsen, enn at det er meningen leseren skal ha så mye utbytte av det. Kanskje vil jeg med tiden ende med å legge til en ekstra, tryklett stavelse til slutt, slik den russiske sonettskriveren Ivanov tillater seg. På norsk finnes det så mange tostavede ord med trykklett ending, praktisk talt alle tostavede verb i infintiv, presens og preteritum, og det samme med praktisk talt alle tostavede substantiv, at det blir kunstig å unngå dem i siste ord i en linje. Det er en grunn til at det er skrevet så få sonetter på norsk. I oversettelser pleier de fleste å gi opp, og slutte linjene med trykklett stavelse, selv om den jambiske versefoten egentlig krever trykksterk. For å få til det på norsk, er man nesten nødt til å slutte linjene med enstavelsesord. Akkurat i denne gjendiktningen her, har jeg tvunget det til slik.

Din gave, boken, er i hodet mitt
Med varige minner fullt bokstavert,
Og hevet over løse rekker blitt,
Forbi alle dager til evighet:
Eller, i mens hjerne og hjerte har
Evnen til å holde liv som er skapt;
Til i glemsel de gir bort hver sin part
Av deg, kan ei din historikk gå tapt.
Lite innhold i dårlig bevaring,
For din kjærlighet ei merke i stav;
Trygt gav jeg derfor i fra meg den ting,
Og stoler på det meg deg bedre gav:
Å bruke en hjelp for å huske deg
Forårsaker bare glemsel i meg.