Over hill, over dale (fra A midsummer night’s dream), av William Shakespeare

God sommer! I dag skal jeg poste noen linjer av Shakespeare. De kan kalles et dikt, men de er ikke er en sonett. Linjene er hentet fra komedien A midsummer night’s dream, der de finnes i replikken som åpner akt 2, i alvenes verden. Der gjelder fantasiens og drømmenes lover, og det er glimrende uttrykt over 16 raske linjer.

Årsaken til at denne poesibloggen beveger seg inn i dramatikken er at alle sonettene til Shakespeare er nå postet. Dere finner dem lettest på siden tilegnet dem, eller så kan dere bruke kategorien Shakespeare sonetter. Det går også an å finne frem ved hjelp av tagger, merket Shakespeare eller sonetter, men da begir man seg ut på eventyr. Jeg har ikke vært helt konsekvent i bruken av tagger gjennom årene, og det har tatt meg ti år å poste de 154 sonettene Shakespeare skrev. Resten av året skal jeg bruke en lørdag i måneden til å poste av Shakespeare andre tekster og utdrag man kan kalle dikt. Først ut er altså det man må kalle Over hill, over dale, fra åpningslinjen i replikkken som nå skal få lov til å fungere som et dikt.

Shakespeare skrev nemlig ikke mange dikt, Det han skrev, og som er bevart, finnes i sonettene og poemene, og selvfølgelig i teaterstykkene. Utenom det, er det veldig, veldig lite, og det som finnes er gjerne også litt omdiskutert. Det er vanskelig å bestemme hvor autentiske de er. Først er det spørsmålet om de er skrevet av Shakespeare selv, noe som vanligvis er umulig å besvare tilfredsstillende, og dernest er det spørsmålet hvorvidt innholdet er originalt. Kanskje kan man vente en stor forfatter som Shakespeare ikke skrev ned ting som ikke kom fra ham selv, han trenger ikke standardfraser og kjente morovers, men det går ikke alltid an å vite sikkert. Jeg har sett litt på disse småtekstene, som regel epitafer, gravskrifter, og jeg tror jeg skal poste litt av dem mot slutten av året. Da vil jeg også legge frem litt av diskusjonen rundt hvor innholdet kommer fra.

Så er det den spesielle Shall I die, en tekst på 9 strofer og 450 linjer, heftig diskutert siden 1986, om det er Shakespeare, eller hva det er. Interesserte kjenner sikkert teksten og diskusjonen like godt som jeg. Det er rikelig med tilgjengelig stoff på nettet, enkle søk bringer deg rett inn i det. Jeg hekter meg imidlertid på redaktør Collin Burrow og Oxford-utgaven av sonettene og poemene. Jeg synes dette er tvilsomt, og det er en kvalitetsdom. Dette diktet har ikke mesterkloen til Shakespeare. Selv i små utdrag tekst av ham, er det en sånn snert og vidd, at det er interessant og artig nesten uansett. Det mangler i dette ganske lange diktet, som virker å være ganske blasst og gjennomsnitlig.

Diktet er funnet i to kopier fra 1630-tallet, og ble tilegnet Shakespeare den gang, men det var da Gary Taylor annonserte at det lille verket skulle med i The Complete Shakespeare at det virkelig ble diskusjoner. Det er gjort seriøs forskning, det er studert forekomst av ord og sammenlignet med andre tekster av Shakespeare, og Taylor kom altså til at det er sannsynlig nok til at teksten kom med. Collin Burrow tar den dermed også med i sin utgave av diktene, men med reservasjoner, og med en ganske grundig gjennomgang av diskusjonen. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på den, annet enn å påpeke at så fort man får hektet navnet Shakespeare på en tekst, så vil den bli lest og studert for all fremtid. Denne teksten har fått en oppmerksomhet kvaliteten på den ikke skulle tilsi.

Denne lille innledningen tjener til å antyde hva jeg skal poste av Shakespeare utover året. Det blir å ta fra disse småtekstene, epigrafene og små hilsningene. Så er det å se litt på de ytterst få sonettene Shakespeare skrev, og som ikke hører til de 154 i hovedsamlingen. Disse er alle sammen fra teaterstykkene hans, stort sett fra det lite kjente stykket Love labour’s lost, og de er av en lavere kvalitet. Utover det er det å se i teaterstykkene hans etter andre linjer som kan fungere som dikt, og da blir det med en gang rikelig. Shakespeare skrev som kjent det aller meste av teaterstykkene sine på vers, såkalte blankvers av femfotede jamber (samme form som sonettene). I dette er det svært mange utdrag som kan fungere som selvstendige dikt, og som sådan har de fått plass i flere diktsamlinger og antalogier.

Teaterstykkene er ment for å spilles på scenen. Det som blir presentert som «dikt», er egentlig replikker. De er ment for å sies av en karakter, som en del av handlingen eller som denne karakterens refleksjoner over det som foregår. Utdraget jeg skal presentere i dag er svar på et spørsmål, ment for å introdusere karakteren og gruppen den tilhører, i tillegg til en ny del av handlingen. Det er altså En midtsommernatts drøm, der den lille feen (Fairy) som på Pucks spørsmål i starten av scene 1 i akt 2 introduserer seg selv og sine med denne flyvende fantasien av noen vers. Det er ikke noe «dikt», i den forstand, men det er svært poetisk, og det er mange av diktets virkemidler som blir brukt. Utdraget leses greit for seg selv, men fullt utbytte får man bare av sammenhengen det er satt i. Akt 1 har foregått i palasset til Theserus, der det forberedes til bryllupsfest, og hos håndverkerne som planlegger et lite teaterstykke til samme festen.  Her følges virkelighetens og fysikkens lover, det er virkelighetens verden.

Så er det alvenes verden, som blir satt opp i kontrast. Dette er fantasiens og drømmenes verden, der det er fantasiens lover som gjelder. Den er grenseløs og uhindret, den flyr fra det ene stedet til det andre, helt uanstrengt. Shakespeare får dette frem også med et særdeles virkningsfullt taktskifte, fra den trauste femfotede jamben (lett-tung x 5), til galopperende tofotede anapester (lett-lett-tung x 2). Og så er det en detalj for spesialistene, i verset med ordet moon (måne) brytes rytmen,  der er det en annen takt (tung-lett-lett, lett-tung-lett): Swifter than the moon‘s sphere. Dette inntreffer hver eneste gang månen nevnes, den er trykksterk på et tryksvakt sted i verset, sånn at den ødelegger den taktfaste lesningen. Sånn an det leses inn innhold, med at månen er nattens himmellegeme, natten er tiden for alvene, og for drømmer og fantasier, da går ikke lenger hverdagen – og takten – sin vante gang.

Alt dette er umulig å få med seg i å lese alvens replikk for seg selv. Men man får en pekepinn. Så da er det å gi først Puck ordet, for å stille spørsmålet sitt, og så kommer alvediktet!

Puck: How now, spirit! whither wander you? (Nå, du ånd, hvor vandrer du hen?)

Over hill, over dale (from Midsummernight’s dream)

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon’s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip’s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I’ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

Min oversettelse

Over fjell, over dal,
Gjennom busk, gjennom roser,
Over park, over påler,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg vandrer overalt,
Raskere enn månens sfære;
Og jeg tjener alvedronningen,
Å fukte hennes kloder oppå det grønne.
De høye marianøkleblommer hennes håndlanger være:
I deres gylne kappes flekker ser du;
De være rubiner, alvegunst,
I disse prikkene lever deres smak:
Jeg må søke noen duggdråper her
Og henge en perle i hver nøkkelblomsts øre.
Farvel, du latsabb av en ånd, jeg er vekk:
Vår dronning og alvene kommer hit straks.

ES2018

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er ikke spesielt vanskelig å gjengi innholdet i dette utdraget. Problemet ligger i å overføre de poetiske kvalitetene. Engelsk har både over (over) og gjennom (thorough) som tostavelsesord, uten trykk, noe som er med å få frem den drivende rytmen i starten. På norsk må det være trykk på første stavelse i gjennom. Engelsk har også muligheten til å få sagt I do wander (jeg vandrer), mens norsk må legge til et litt kunstig hjelpeverb for å få de samme to trykklette stavelsene i starten. Så er ordet brier ((viltvoksende) roser) enstavet, mens det på norsk verken stemmer med rytmen eller rimet å oversette med det ordet egentlig betyr. Jeg vil gjerne dette utdraget litt sånn at det fungerer som et dikt også på norsk. Derfor oversetter jeg med vilt, som rimer litt på ild i linje 4, og jeg legger til en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3.

Første reelle vanskelighet i oversettelsen er vendingen moon’s sphere (månens sfære), det er ikke godt å si hva denne sfæren legger til månens raske bevegelser. Jeg oversetter med sfære også på norsk, og sette opp i gloselisten hva annet det kan bety. Fairyqueen blir vel ofte på norsk ofte oversatt med «alvedronning», mens det vel er slik at opphavelig må fairy tilsvare fe og elf være alv. Alvedronningen er imidlertid et mye mer poetisk ord, så uten at jeg kan dette veldig nøye, så er det vanligvis fairyqueen som blir brukt på engelsk, og alvedronning på norsk. Forskjellen mellom en fe og en alv er vel kanskje litt oppkonstruert, de er overnaturlige vesener begge to, og lever og virker om natten. Her endrer jeg på teksten, om eksperter instruerer meg. Verselinje 8 er også vanskelig, med To dew her orbs upon the green («å fukte hennes himmellegemer oppå det grønne»). Det er nydelig poetisk og fantasifullt, og det er hovedpoenget i originalen, men det skal jo også gi mening. Det får jeg med å oversette orbs med kloder, og ellers gjøre det nokså ordrett. På norsk har det langt fra de poetiske kvalitetene, og vi har ikke noe godt ord tilsvarende orbs (himmellegeme, kule, klode), men det får gå.

Linje 9 blir notorisk lang på norsk, selv om jeg oversetter cowslip bare med nøkleblom (i stedet for marianøkleblom). Pensioner må nesten være «håndlanger», eller det gammeldagse «kongelig livdrabant» i denne sammenhengen. Igjen er det poetiske og fantasifulle det viktige, og det taper seg veldig i en oversettelse. Marianøkleblom finnes ikke hos oss på vestlandet, men den finnes i øst, og er der kjent med sine gule, små, litt nøkkellignende blomster, og store tykke blader. På flere språk har den navn med nøkkel i seg, og tanken om at den er i stand til å åpne portene til paradis. Den har også helberedende virkning, i folkemedisinen, og det er mange sagn knyttet til den. Disse assosisasjonene ligger også i diktet, det er denne blomsten som er alvedronningens hjelper.

I gjendiktningen har jeg lekt meg litt, og skiftet lite grann om på ting.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok på nett (Ordnett.no).

brier (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
pale 1. stakepålepæl 2. (gammeldags) pålverk 3. sprosse 4. (heraldikk) stolpeeiendomsmerke 5. (inngjerdet) område 6. grenseområdesfære
sphere 1. (astronomi)  sfære 2. (stjerne eller planet) kule 3. (matematikk) kule 4. (gammeldags) himmellegeme 5. (overført) sfæreområdefagkretsfeltkompetanseområdeomgangskrets
dew duggefukte
orb  (poetisk) himmellegeme 2. kuleklodesfære  (poetisk) øye 4. rikseple 5. avrundet helehelhet  (gammeldags)  kretsringsirkel  (gammeldags) kretsbanekretsløp
cowslip (plantearten Primula veris) marianøkleblom
pensioner 1. pensjonisten som mottar støtte 2. (i Cambridge) student som ikke er scholar (stipendiat) 3. håndlanger 4.  (gammeldags) kongelig livdrabant
ruby 1. (mineralogi) rubin  (i ur) rubinstein 3. rubinrødt 4. (også ruby port) rød portvin  (typografi) agat (5 1/2–punkters stilgrad)
favour 1. gunstyndestvelviljeanerkjennelse 2. gunstbevisningbegunstigelse 3. tjeneste 4. fortrinnfordelfavørgode 5. partiskhetfavoriseringproteksjon 6. (gammeldags) utmerkelsestegn(medlems)emblemmerkerosettsløyfekokardekotiljong
freckle 1. fregne 2. liten flekkprikk
savour 1. (karakteristisk) smak 2. (overført) bismakduftatmosfærekrydder 3. (gammeldagsduftaroma  (overført) tiltrekning
lob 1. (tennis, fotball) lobb 2. (cricket) forklaring: bløt ball 3. latsabbslabbedask
anon 1. (hverdagslig) snart 2 (gammeldags) straks 3. (gammeldags) en annen gang

Litt om form og oppbygning

Jeg nevnte litt om formen og oppbygningen i innledningen, men den er litt mer komplisert enn jeg skrev der. Den er vekslende, lekende og skiftende. Jeg har markert med fet skrift for trykksterke stavelser, og fetkursiv for bitrykk. Jeg kan ikke garantere at jeg fikk det helt riktig, og jeg tror kanskje ikke det er ment å være noen fasit heller hvordan det skal gjøres. For ordene dewdrops (duggdråpe) og cowslip (marianøkelblom) er det to enstavelsesord satt sammen. Da skal i regelen begge ha et visst trykk. De samme linjene har i starten henholdvis I must go seek (jeg må gå og søke) og And hang a pearl (og henge en perle), der jeg tror trykket skal fordeles likt, og så kommer et par ekstra stavelser med et ekstra trykk i linjen under med ordet every (hver).

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon‘s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip‘s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I‘ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

De viktige poengene er at rytmen er svært taktfast i starten, med markante anapester i de fire første linjene. Så er det enda en anapest i linje 5, men denne linjen lar seg ikke lese like fort som de fire første, og den har også en ekstra stavelse i den andre versefoten. Så er det helt brudd i linje 6, der jeg vil sette bitrykk på swift- og than, men hovedtrykket er på moon sphere. Dette er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre, en sjeldenhet. Merk at her i disse linjene endrer også rimmønsteret seg, fra kryssrim til parrim. Så følger det jeg vil kalle en firfotet jambe i noen linjer, lett-tung x 4. Men det er en skikkelig vanskelighet i linje 10, der nesten hvert eneste ord kan leses med ord, og i alle fall passer det med tykk på gold coats spots. Jeg tror ikke disse linjene tillater flere enn fire trykktunge stavelser, så man må der man er i tvil bare velge hvor man setter dem. Jeg er ganske sikker på at favours (tjenester) og savours (smak) uttales som enstavelsesord, tryktunge. Linjen I must go seek some dewdrops here, er som om hvert ord skulle være trykklett, trykklett som feen selv. Det er også vanskelig å få plassert trykket i neste linje, and hang a pearl in every cowslip’s ear, her er det nesten som hvert ord vil ha litt trykk. Her er det også å henge noe, en perle, i en blomst, og det blir liksom naturlig at det skal ha trykk.

De to siste linjene skiller seg ut. Der snakker ikke feen lenger om hva han/hun driver med, men tar farvel med Puck. Der er det ikke lenger så spennende med rytmen. Her er det rene jamber, femfotede, som ellers i stykket. Så introduksjonen er slutt, feen har presentert seg. Diktet går igjen inn i den vante femfotede jambetakten.

Kommentar til teksten

Shakespeare er ordenes mester. Han er ubestridt eneren i engelsk litteratur, og han dominerer også i verdenslitteraturen. Det er en rikdom og en meningsfylde i slik han setter sammen ordene, at det er veldig, veldig få som kommer i nærheten. Vi ser det i alle delene av tekstene. For sonettene sier det seg selv at de er poetiske. Der fyller han de 14 tilgjengelige linjene med en rikdom av innhold, vakkert formulert, behagelig for tungen og øret, kreativt og med snert. I teaterstykkene ser vi det enda mer, i hvordan han bygger opp plottet, karakterene, og hvordan det ned til de minste replikker og linjer blir suverent gjort.

Stykket Midsummer nights dream er kjent for mange ting. Mer om stykket går det an å lese her, på Helt grei litteratur, der det også går an å klikke seg videre til flere detaljer om plottet, karakterene og noen få utvalgte sitat. Blant sitatene er denne replikken til feen, som her er gjengitt som et dikt. Shakespeare leker med rytmen, her, og i andre replikker, og variasjonen i rytmen er alltid virkningsfull og interessant. Det er et poeng i det, og det åpner for diskusjoner og tolkninger, og det er effektfullt når det blir gjort på scenen.

Så Shakespeare har de beste teaterstykkene, og han har det beste språket i dem. Hvert eneste av de store har flere replikker og utdrag det går an å plukke ut, og skrive en lang bloggpost om, sånn jeg har gjort her om replikken til feen. Stykkene og replikkene kan nærleses, og studeres i detalj, og man kan gå rett på de store sammenhenger og lange linjer. Shakespeare fungerer på mange nivå, på en måte som skiller ham helt ut fra omtrent alle andre, og det gjør at han kvalifiserer til helt grei poesi, og vel så det. Som poet er det også andre som kan måle seg med ham, men sånn poesien hos Shakespeare blir en del av dramatikken, der er Shakespeare temmelig alene. I de følgende måneder skal vi få se noen flere eksempler på det.

Min gjendiktning

Over fjell, over daler,
Gjennom busk, gjennom vil,
Over park, over paler,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg kan vandre hvor som helst,
Raskere enn månen selv;
Alvedronning jeg å tjene,
Fukte hennes kloder pene.
Marianøkleblom drabant å være:
Dens gylne kappes flekker bære;
Som rubiner, alvegunst,
I de prikker lever deres dunst:
Jeg må søke dråper dugg å røre
Og henge en perle i hver nøkkelblomsts øre.
Farvel, du latsabb, jeg er vekk:
Vår dronning er her sporenstreks.

ES2018

Reklamer

Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Sonett 148, av William Shakespeare – O me! what eyes hath Love put in my head,

Året går mot slutten, og jeg har anledning til å poste en av de sterkeste sonettene til Shakespeare for å avslutte det. Det er i gruppen på fire fra 147 til 150, der sonettskriveren ser ut til å være i et slags delirium i sin lidenskap til den mørkhårede kvinne han skriver om.

Det er en ganske komplisert sonett det tar tid å gjøre ferdig. Oversettelsen og kommentarene til den skal være nokså i orden, men det er arbeid som gjenstår i resten av presentasjonen.

Sonnet 148

O me! what eyes hath love put in my head,
Which have no correspondence with true sight;
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love’s eye is not so true as all men’s: no,
How can it? O! how can Love’s eye be true,
That is so vexed with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not, till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep’st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

Min oversettelse

Sonett 148

Akk, hvilke øyne har elskoven satt i hodet mitt,
Som ikke har noe samsvar med det sanne syn;
Eller, hvis det er samsvar, hvor har da min dømmekraft tatt veien,
Som bedømmer falskt hva de ser som riktig?
Hvis det er slik at det var fint, det mine falske øyne forguder,
Hva mener verden med å si det ikke er så?
Hvis det ikke er sånn, så betegner elsken det godt
Elskens øye er ikke så sant som alle menns: nei,
Hvordan kan det? Å! Hvordan kan elskovens øye være sant,
Når det er så irritert over å våke og med tårer?
Det er ikke så rart, altså, enda jeg tar feil i mitt syn;
Solen selv ser ikke, før himmelen klarner opp.
O kunnige elsk! Med tårer holder du meg blind,
Om ikke øyne som ser skulle finne dine skjendige feil.

Kommentar til språket og oversettelsen

De fleste sonettene til Shakespeare er vanskelige å oversette til god norsk, men denne sonetten har noen ekstra vanskeligheter. Ordet love (kjærlighet, elske) forekommer 5 ganger. De to første gangene er det med liten bokstav, de tre siste med stor, men den tredje (midterste) gangen står ordet først i en linje, der alle ord får stor bokstav uansett. Når det står med stor bokstav, er det personifisert, til kjærlighetsguden Cupido. Denne guden er blind, noe som passer godt til innholdet i sonetten, der mye handler om øyne og å se, i kjærlighet/elsk og uten. Det norske ordet kjærlighet er mye mer knyttet til den filosofiske ideen, og mindre til lidenskapen. Det engelske ordet love dekker begge deler, og kan referere både til ideen (kjærlighet) og til aktiviteten (å elske). Når man skal velge ord å oversette med, blir man ofte satt på et umulig valg. Og i denne sonetten mer enn ellers. Jeg har forsøkt å oversette så det blir forståelig norsk, samtidig som mest mulig av originalen er beholdt.

Sonettten begynner med et utrop, O me! («Å meg»), utropstegnet er der også i Quarto, det nærmeste vi kommer en original, der det står OMe!. Vi har ikke dette utropet på norsk, men min oversettelse med akk skulle fungere godt nok. Det er ingen semantisk betydning i utropet, det er et uttrykk for mismot og misnøye. Quarto har også liten bokstav i ordet love (kjærlighet), men mange redaktører, inkludert nettsiden Shakespeare-sonnets, anser det som en trykkfeil, og personifiserer med stor bokstav. Den blinde kjærlighetsguden Cupid passer godt til en del av innholdet i sonetten. Jeg oversetter correspondence (korrespondanse, overensstemmelse, samsvar) med samsvar, det norske ordet som lettest får frem mening: øynene elskingen setter i hodet på den elskende, gjør at han ikke ser tingene som de egentlig er (true sight – sant syn). Linje 3 spør hva hvis det øyene ser har samsvar med det sanne syn, hvor har så dømmekraften flyktet hen? I linje 4 står det at dømmekraften dømmer på en falsk måte det øynene ser er riktig. Falsely er adverb, og sier noe om verbet, måten han dømmer på. Så det går ikke å oversette med «dømmer falskt». Jeg prøver med omskrivingen «bedømmer falskt» for å få falskt brukt som adverb, beskrive verb, og ikke som adjektiv, at det er tingen han bedømmer som er falsk.

I andre kvartett bygges det opp et slags retorisk resonnement, basert på de logiske antagelsene hva hvis det er sant, hva hvis det ikke er sant. Sonettskriveren spør hva hvis det er sant det mine øyne ser, at du er pen (fair), hvordan kan verden da mene noe annet. Og hva hvis det ikke er sant, hvordan blir det da. Betydningen av ordet fair har jeg skrevet mye om i arbeidet med sonettene. Det tilsvarende norske ordet er «fager», og i ordet ligger en idé av å være lys, god, rettferdig og vakker. Særlig det at det engelske ordet fair kan bety en lyshåret er det kanskje ikke så mange som er oppmerksom på her i Norge. Som alltid er det Shakespeare-words som er stedet å oppsøke, om man vil ha en oversikt over Shakesepares vidstrakte bruk av dette ordet. Ordet dote er litt mer sjelden, Shakespeare-words har oversikt over bruken av det ordet også, jeg har satt det opp i ordlisten, det er ordet som betegner blind forelskelse, det å være helt omtåket i sin beundring av noe. Meningen i linjene 5 og 6 skulle kunne komme greit frem i oversettelsen min, det er altså slik at han retorisk spør at hvis det er slik at hans øyne ser rett når de holder noe som fint, som også er det, hvordan kan da resten av verden mene noe annet? Det er koblet opp mot det som står i de fire første linjene, der han lurer på om han forelskede øyne gjør at han ser noe feil. Nå spør han altså, at det han ser som veldig fint, også er det, hvordan kan det da være feil? I linje 7 og 8 blir den motsatte antagelsen satt frem, hva hvis det ikke er sant. det som kjærligheten betegner (denote), da er det slik at kjærligheten selv bekrefter at den gjør blind. Det den elskene ser, er ikke det samme som alle andre ser. Disse to linjene kan også tolkes på litt andre måter, men ikke noe vesentlig. Alle menns: nei (all mens: no), er den spesielle vendingen som blir brukt for å illustrere at alle andre ikke er enig i det den elskende ser. Quarto har også kolon etter menns, sånn at det det kan se ut som direkte tale. Love’s eye kan også være kvinnens genitalia. En tredje mulighet er at uttalen er lik som Love’s aye, kjærlighetens bifall. Om sonetten blir lest høyt, er det godt mulig å oppfatte det slik. Det er ikke uvanlig hos Shakespeare at det på denne måten ligger tre muligheter for tolking oppå hverandre, og at alle gir god mening, også når man går dem nærmere etter i sømmene.

I linje 9 går det helt utmerket, om love’s eye er kvinnens genitalia, hvordan kan den være tro? Nettstedet Shakespeare-sonnets er stedet å oppsøke for mer om dette. Der står også videre referanser. Omskrevet til vanlig norsk med grunnbetydningen blir det hvordan kan kjærlighetens øye være nøyaktig eller trofast, hvordan kan det se tingene som de er. Ordet vexed er brukt i betydningen irritert, som en sykdom eller en betennelse kan irritere. I ordlisten er vexed satt opp som adjektiv, men det er også partisippet av verbet to vex, der ergre og å irritere er hovedbetydningen, pine og plage betydning 4. Så det er kjærlighetens øye som er plaget av å se på det som skjer, og å gråte over det. Dermed kan det ikke se skikkelig (true). Watching er den aktive presensformen på engelsk, den bruker vi ikke på norsk på denne måten, så vi må omskrive. Kommentatorene mener at watching her skal bety å være oppe sent (staying up late), og de pleier å ha rett. Jeg tar med den syvende og gammeldagse betydningen av verbet watch i gloselisten, for å illustrere. Det norske ordet «våke» skulle være dekkende. Marvel er under, men vendingen no marvel then oversettes bedre med «det er ikke så rart, altså». Forbindelsen med ordet though (enda, selv om, om enn) er kanskje litt vrien, det skal være noe i retning at «det er ikke så rart altså, selv om jeg tar feil». Linje 12 sier at heller ikke solen ser, før den bryter gjennom skyene.

O cunning Love har flere slibrige ordspill, igjen er Shakespeare-sonnets stedet å sjekke dem opp. Kort kan jeg si det gjelder O som kvinners Oh, lyden de lager, cunning er listig og kunnig også i seksualakten, i tillegg til at det grove ordet cunt ligger inni der. Love står skrevet med stor bokstav, så det kan være den blinde kjærlighetsguden, men det er også følelsen av kjærlighet og objektet for den. Det engelske ordet Love dekker alt, med mer. Foul brukt som adjektiv har som man ser av gloselisten mange betydninger. Brukt som substantiv og verb har det ytterligere.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

aright (dialekt) rettriktig
dote (up)on forgudedyrketilbeelskevære svak for (dote gå i barndommenvære litt fjollete)
denote 1. betegneangi 2. tyde påindikere
vexed 1. ergerligirritertarg 2. (om spørsmål) omstridtomdiskutert
watch 7. (gammeldagsvåkevære våkenholde seg våken
marvel 1. underunderverkvidunder 2. (gammeldags) gåte
cunning 1. slulistigutspekulert 2. (amer., hverdagslig) søtdeilignettgod 3. (gammeldags) dyktigflink
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er en komplisert sonett, der mye av det viktige i tolkningen av den står under kommentaren til språket og oversettelsen.

Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017

Sonett 138, av William Shakespeare – When my love swears that she is made of truth,

Jeg er på reise, men har gjort klar denne sonetten på forhånd, i det minste som et utkast.

Denne sonetten er den ene av to som ble trykket i 1599, i The passionate pilgrim. Det er en litt merkelig utgivelse, som inneholder sonettene 138 og 144, i litt andre versjoner, og som i tillegg inneholder 3 dikt man ellers finner i Shakespears stykke Love’s labour lost (lenke til omtale i Helt grei litteratur). Resten av de 20 diktene er omdiskutert, men blir til vanlig ikke regnet som å komme fra Shakespeare, enda det på tittelbladet står at alle tekstene er av ham. Det er denne utgivelsen og tematikken og stilen i sonettene, som gjør at man anslår de alle sammen er skrevet på 1590-tallet en gang. Men man vet ikke annet enn at de finnes i quartoen som ble utgitt i 1609, i den rekkefølgen de vanligvis blir utgitt den dag i dag.

The passionate pilgrim er fascinerende i seg selv. Jeg håper jeg får tid til å skrive mer om den utgivelsen.

Her er utgaven som diktet står i der:

When my love sweares that she is made of truth,
I do beleeue her (though I know she lies)
That she might thinke me some vntutor’d youth,
Vnskilful in the worlds false forgeries.
Thus vainly thinking that she thinkes me young,
Although I know my yeares be past the best :
I smiling, credite her false speaking tounge,
Outfacing faults in loue, with loues ill rest.
But wherefore sayes my loue that she is young ?
And wherefore say not I that I am old :
O, Loues best habit’s in a soothing toung,
And Age in loue, loues not to haue yeares told.
Therefore I’le lye with Loue, and loue with me,
Since that our faultes in louve thus smother’d be.

fra The Passionate pilgrim, 1599. Hele verket finnes på Wikisource.

Og her er utgaven som det vanligvis blir brukt, og som jeg vil behandle videre i denne posten.

Sonnet 138

When my love swears that she is made of truth,
I do believe her though I know she lies,
That she might think me some untutored youth,
Unlearned in the world’s false subtleties.
Thus vainly thinking that she thinks me young,
Although she knows my days are past the best,
Simply I credit her false-speaking tongue:
On both sides thus is simple truth suppressed:
But wherefore says she not she is unjust?
And wherefore say not I that I am old?
O! love’s best habit is in seeming trust,
And age in love, loves not to have years told:
Therefore I lie with her, and she with me,
And in our faults by lies we flattered be.

Min oversettelse

Sonett 138

Når min elskede sverger hun er laget av sannhet,
Så tror jeg henne selv om jeg vet hun lyver,
Slik at hun kan se på meg som en ulært ungdom,
Ulært i verdens falske finesser.
Forgjeves tenkende hun tror meg ung,
Selv om hun vet jeg er forbi mine beste dager,
Jeg skylder på hennes falske tunge:
For begge er dette enkel sannhet undertrykket:
Men hvorfor sier hun ikkeat  hun ikke er tro?
Og hvorfor sier ikke jeg at jeg er gammel?
Åh! kjærlighetens beste vane er i tillit,
Og alder i kjærlighet liker ikke å ha år fortalt:
Derfor lyver jeg med henne, og hun med meg,
Og i våre feil med løgn er vi flatterende med hverandre.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har ennå ikke funnet forskjellige ord for untutored og unlearned. Det er vanskelig å vite hva jeg skal velge ut av mange mulige oversettelser for subleties. Slutten er oversatt elendig. Dette er førsteutkast.

En omskriving av made of truth (laget av sannhet) er at hun består av trofasthet, eller bare at hun er tro, hun er sann. Kanskje kan man her også nevne den lydlige dobbeltbetdyningen på engelsk, maid of truth, en sann jomfru. I linje 2 er det som for forrige sonett, nummer 137, for lies en dobbeltbetydning mellom lyver og ligger. Altså at hun ligger med folk, ligger med andre menn. Det er en selvmotsigelse at han tror henne, selv om hun lyver. Jeg har lagt inn en «slik at» i linje 3,  i det som skal være underforstått i originalen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

subtleties -> subtlety 1. subtilitet, distinksjon 2. udefinerbarhet, forklaring: noe som er vanskelig å definere 3. underfundighet 4. raffinement, finesse 5. spissfindighet, subtilitet, skarpsindighet, kløkt 6. ordkløveri, flisespikkeri 7. skarphet, våkenhet 8.  (gammeldags) sluhet, utspekulerthet, list, knep 9. nyanserikdom

vainly forgjeves, fåfengt

Kommentar til sonetten

På vei

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort i april 2017.

Sonett 138

Når min kjære sverger at hun er sann,
Tror jeg henne også der jeg vet hun løy,
At hun kan se meg som ung ulært mann,
Ukjent i verdens falske tris og støy.
Så fåfengt tror jeg at hun tror meg ung,
Om mine beste dager er forbi,
Jeg skylder på hennes falske tunge’:
Fra oss begge sannhet vi ei vil si:
For hva sier hun ei hun ei er rett?
For hva sier jeg ei jeg gammel går?
Åh! kjærlighet skal i tillit bli sett,
Og kjæres alder telles ei i år:
Så derfor lyver vi sånn som det der,
I våre feil med løgn vi smigret er.

ES2017

Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva med meg har du gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017

Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummer 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse

Sonett 130

Min kjæres øyne er ikke som solen i det hele tatt
Korall er mye rødere enn leppene hennes
Hvis snø er hvit, hvorfor er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser rosa, røde og hvite
Men  ingen slike roser ser jeg på hennes kinn
Og i noen parfymer er det mer behag
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, vet likevel
At musikk har en langt mer behagelig klang
Jeg kan forsikre jeg aldri så en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Men i himmelens navn, likevel synes jeg min kjære er like spesiell
Som noen det blir løyet om med disse falske sammenligningene.

Kommentar til språket og oversettelsen

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Coral er korall, fargen er rød, og coral ble ofte brukt som epitet til lepper i sonetter og andre dikt i denne perioden. En epitet er et karakteriserende tillegg til et substantiv, ofte brukt som et fast uttrykk, og for å få rytmen til å gå opp, i klassisk diktning. Det er en slik bruk coral lips, «korallrøde lepper», har i mange sonettsekvenser. Shakespeare bruker det selv på denne måten i Lucrece, og lignende i Venus and Adonis (coral mouth). Mer om dette står det i kommentaren til sonetten. Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig. Om ordet dun lurer jeg på om det ikke har sammenheng med dyne i sandyne. Fargen er den samme, gråbrun, et billedsøk på Google gir mange hester i denne fargen. Det er omtrent som en norsk fjording, men den egentlige hesten i denne fargen har også svart man. Lys menneskehud kan minne om denne fargen. Både Oxford-utgaven av Complete Sonnets and Poems og nettsiden Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

I have seen roses damasked, red and white, kan bety litt flere ting. Rosa Damascena, eller Damask rose, er en hybrid rose blandet av Rosa gallica og Rosa moschata. På norsk heter det damascenerrose. Fargen kan være forskellig, rød, hvit, rosa, eller blandet, men ofte er den rosa. I 1597 utgav botanikeren John Gerard en samling, Great Herball, eller, Generall Historie of Plantes, og i den blir damask, red and white betegnet som de tre grunnfargene i roser. Oxford-utgaven av sonettene mener imidlertid det er problematisk å snakke om damask som en farge, siden denne rosen består av flere farger. De mener det betyr at rosen er rød og hvit, altså en rose som er delvis hvit, delvis rød. Nettsidene Shakespeare-sonnets og ShakespeareWords mener imidlertid begge at dette er snakk om fargenyansen til damascenerrosen. I gloselisten har jeg lagt til oppslaget man får ved å søke etter damasked. Det går også an å søke på damask rose, og få a sweet-scented rose of an old variety, having pink or light red velvety petals which are used to make attar., fra Oxford Dictionary of English. Alt har å gjøre med Damaskus, hovedstaden. Det kan betegne stål, sverd, stoff og altså roser, herfra. Stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret. Å oversette dette til norsk er vanskelig. Å bruke ordet damascener, eller varianter av det, er fremmed og vanskelig, å oversette med rosa (fargen) er kanskje best, men da får man ikke med den betydningen Oxford-utgaven av sonettene mener er riktigst. Så her vil det alltid gå an å diskutere hva man velger. Jeg er, som man vil se, litt kreativ. I oversettelsen heller jeg mer til betydningen de mener er riktig i nettsidene, i gjendiktningen mer til Oxford-utgavens tolkning. For reeks (stinke, ose) er å merke at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er anakronistisk her.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

coral 1. korall 2. korallrødtkorallfarge
dun 1. gråbrun farge 2. forklaring: gråbrun hest med svart man 3.  (tidligere) hest 4. (sportsfiske) forklaring: gråbrun flue
wire 1. (metall)trådstreng 2. (lednings)trådkabel 3. (hesteveddeløp) mållinje 4. (hverdagslig) telegram 5. (musikk) (metall)streng 6. (jakt) snare (av metalltråd) 7. (sjøfart) bardunvaierståltrosse 8. avlyttingsutstyr 9. piggtrådgjerde
damask 1. damascere 2. veve i damaskmønsterdamask- eller mønsterveve 3. få til å rødmefarge lys rød
delight 1. gledefornøyelse(vel)behag 2. frydnytelse 3. henrykkelse
reek 1. (også overført) lukte (ille)stinkeose 2. damperykeose
belie 1. gi et galt inntrykk avstå i motsetning til 2. gjøre til skamme

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

Min gjendiktning

Sonett 130

Min kjæres øyne er slett ikke som solen
Og leppen mindre rød enn rød korall
Hvis snø er hvit, har hun mer hud som folen
Om hår er tråd, så gror det svart tråd, alt
Åh, jeg så rose vevd, i rød og hvit
Men slike roser har hun ei på kinn
Og noen parfymer dufter mer rikt
Enn pust som oser fra kjæresten min
Jeg elsker henne snakke, vet vel så
Musikk har langt mer behagelig klang
Jeg så ei gudinne i himmelen gå
Min kjære går på jorden dagen lang
Jeg syns dog hun er no’ mer for seg selv
Enn de det skrives falskt om likevel

ES2016-2018