Ungbirken, av Jørgen Moe

Det er siste søndag i april. Over det ganske land er våren i anmarsj. Jeg var selv ute i solen, denne fantastiske tiden da blader slår knopp, og løvet spretter. Det er den mest poetiske av årstidene, det er skrevet utallige dikt med løfter om liv og forelskelse. Diktet jeg skal poste i dag, er ikke om våren, men om det treet mange mest forbinder med våren – nemlig bjørka!

Det er et veldig kjent dikt, skrevet av Jørgen Moe, den tiden han var prest i Krødsherad. Det fant sin plass i en diktsamling, At hænge paa Juletreet (1855), og på ny i en utvidet og revidert utgave, En liten Julegave, som først ble utgitt i 1859, så igjen i 1863. Disse diktene er en forlengelse av presegjerningen. De er forkynnende, og skal presentere Bibelens budskap i poetisk, folkelig og forståelig form. Jørgen Moe var en utrettelig, flittig mann av sin tid, han følte kallet for å nå ut til folket. Å holde prekener i kirken, var ikke nok. Tidligere i livet var det andre ting enn Bibelens visdom og Guds ord det gjaldt å formidle, da var det den norske folkediktningen og folkeeventyrene det gjaldt om å få ut.

I vår sekulære tid er det kanskje noen som vil bli skuffet over at diktet er religiøst. Det er å misforstå. Man lukker dørene for mye om man vil mene at Bibelen og dens par tusenårige tolkningstradisjon ikke har noe å tilby. Tankene Jørgen Moe formidler her, har vist seg å ha ganske god gjenklang ned gjennom historien, og fortsatt i dag, halvannet hundre år etter det ble skrevet. Det er et faktum at Moe var inspirert av Kristen tro, og ville formidle kirkens lære, og at det var hele formålet med dette diktet. Læren er at man skal være ydmyk. I diktet og i kirken er det at man skal være det overfor Gud, men det er i god norsk tradisjon at man skal være det overfor hverandre og til og med én selv, også.

Mine første møter med diktet var en veldig ukristen slektning som hadde lært det utenatt, og drev og deklamerte det i dåp og konfirmasjoner for barnebarna sine. Jeg satt alltid med det inntrykk at noe av det viktigste for ham var å vise at han kunne det utenatt, og at han fortsatt kunne det, selv når han ble eldre, men jeg var selv bare et barn den gang. Og jeg husker ingenting av det, utenom at han brukte ordet birk, noe jeg den gang ikke visste hva var. Det er altså bjørk.

Og bjørka han snakker om, står ved Krøderen, en innsjø, og ikke en fjord, men bildet blir det samme. Det er bjørka som speiler seg i vannet, slik at når den vokser, så ser den i vannet mindre ut. Denne ideen bærer hele diktet, og Moe bruker fem strofer med 8 linjer i hver på å legge den frem. Det ender med en klar og tydelig moral, slik at hele historien med bjørka blir en allegori over hvordan vi som mennesker bør tenke og oppføre oss. Slike allegorier med motiv fra naturen dominerer samlingen diktet ble utgitt i, men det er ingen steder så vellykket og illustrerende utført som her. Derfor er dette diktet sammen med Den gamle mester blitt det mest kjente i samlingen, og sammen med Fanitullen det mest kjente i Jøren Moes lyriske produksjon.

Ungbirken

En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.

I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang.

Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Trær
Og lukker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker,
Gjør skyggende lun dens top.

Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Og ved siden av Krat og Tuer
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes den nedad stiger
Og vokser sig mere lav.

Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.

1855

En gjennomgang av språk, form og innhold

Formen på diktet er den samme som i Nordal Griegs Sprinterne, og 17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken). Det er også veldig kjente dikt, men fra en helt annen tid, og med helt andre tema, så slektskapet kommer kanskje uventet på noen. Men de har alle disse diktene 8 linjer i hver strofe, hver linje har 3 trykktunge stavelser, og de trykktunge og trykklette stavelsene kommer (med noen unntak) annenhver. Rimene er i partalls og oddetallslinjene, altså kryssrim i hver av de to halvdelene. Her i ungbirken er rimmønsteret AbAbCdCd, der stor bokstav markerer at det er trykklett utgang. Altså at siste stavelse er uten trykk.

Språket er dansk, det som i Norge ble kalt Det almindelige Bogmaal, men som var dansk med ørsmå endringer. Med litt trening er det ingen problem å lese det i dag, selv om rettskrivingsreformene på 1900-tallet har gjort stavemåtene for en del av de kjente ordene litt fremmed. Jeg går gjennom strofe for strofe, og tar for meg ord som kan volde problemer. Merk at i originalen var alle substantiver skrevet med stor bokstav. Det samme gjelder første ord i hver linje. Jeg har rettet dette manuelt fra utgaven jeg fant på Dikt.org, jeg vil ha en utgave tettest mulig på originalen.

En ungbirk er altså en ung bjørk, eller ungbjørk. Stander er står, vandspeilet er et annet ord for vannoverflaten, vorden er blitt. I de to siste eksemplene der ser vi nært slektskap til tysk. Aar og boet er eldre skrivemåter for ‘år’ og ‘bodd’. Kronen er det samme ordet vi bruker i dag, trekronen, best illustrert i barnetegninger med lang stamme og en runding av blader og greiner på toppen. Bjørka er ikke det treet som har mest markant krone, men det er altså greinene og bladene som samler seg i toppen, over den nakne stammen nede. Bredden er bredden ved fjorden, så den løfter toppen av greinene bort fra bakken. Bramme er et sjeldent ord, det betyr å skryte. Så de to siste linjene sier at den vil ikke skryte, selv om den løfter kronen så høyt. Den vet ikke selv at den gjør det. Også det siste ordet, deraf, har nært slektskap med tysk. I dag setter vi på norsk vanligvis preposisjonen først, og sier av det.

Øine og høine er gammeldags skrivemåte med diftongen ‘øi’ for ‘øy’, vi skriver i dag øyne og høyne. Sig er seg, og skal uttales slik vi i dag uttaler ordet. Byde er å by, og jeg tror det skal være slik at kvistene som nå vokser seg høyere opp i luften, tilbyr sangfuglene tak (tag) å sitte på og synge. Derover er en ny tyskinspirert sammensetning, der pronomenet kommer før preposisjonen og blir slått sammen med den. På norsk er det vanligere å si «over det». At den ikke kjenner sin rang, vil si at den ikke kjenner sin plass. Vandets vover er vannets bølger, det er dansk vove, samme ord som vårt våg. De fire siste linjene sier at bjørken ikke undrer seg over at den vokser så høyt, og er så flott. Den bøyer heller ydmykt de hengende bladene sine ned mot vannet.

Just blir brukt ennå i dag, men er kanskje mer kjent i sin engelske versjon, en norsk omskriving kan være akkurat eller nettopp. Forlene er jeg ganskje sikker på betyr skjenke, eller gi bort, og det den kan gi bort er skjønnhet for andre trær. Så står det videre at den lukker i grenene sine himmelens bevingende hær, noe som vanskelig kan være noe annet enn fuglene. I de fire siste linjene i denne strofen står det at det er akkurat det at den ikke løfter trekronen oppover, men heller senker den, som gjør at toppen blir lun og skyggende (for fuglene).

Å skue er å se (utover), ordet er på vei ut av normal dagligtale. Det blir mest brukt i spøk og på lek, og i liksomhøytidelige sammenhenger. Den ser seg (skuer seg) i bølgens speil, den speiler seg i vannet, og så er det kratt og tuer og norsk landskap ved siden av – før denne tanken blir avbrutt med at bjørka ser feil. Feilen blir beskrevet i de fire neste linjene, der riger er rager, og staven i kronen er greinene som holder kronen oppe, lignende stavene i en stavkirke. Så feilen bjørka ser, er at når den rager oppover mot himmelen, og hever stavene (eller greinene) sine oppover, så ser det i vannet ut som den blir mindre. Og det er i vannet den ser seg selv. Der, i vannet, blir alt speilet motsatt, sånn at det ser ut som den stiger nedover, og vokser seg lavere.

I siste linje henvender poeten seg direkte til bjørka, med tiltaleordet Du, adjektivet deilig, og forsterkningen du kjære. Det kan kalles en form for personifisering, at bjørka på denne måten blir utstyrt med personlige pronomen, og det i andreperson. På deg vil jeg ofte se, sier poeten, han vil ofte se på bjørka. Gud give er en gammel konjunktiv, om jeg ikke tar helt feil, et uttrykk for ønske, Gud gi, sier vi i dag,eller vanligere: måtte Gud gi (= jeg skulle ønske Gud ville gi). Det han ønsker, er å lære (maatte lære) hva du meg så smukt kan te. Te er et gammelt ord for å vise frem, opphavet er norrønt, så dette er godt norsk. Hva poeten ønsker å lære av bjørka, er å vokse nedover, for det å vokse oppover, eller krone og opphøye, det er en sak for Gud.

Under har jeg markert trykket i siste strofe med fet skrift. Man ser at det er tre trykksterke stavelser i hver linje, at første stavelse i alle linjene er trykklett, og at denne trykklette stavelsen alltid blir fulgt av en trykktung, men så kan det variere lite grann med to og en trykklett stavelse mellom de trykktunge utover i linjen. Siste stavelse er trykktung i partallslinjene, trykklett der det er oddetall. Den vanligste trykkfordelingen er tTttTtTt/ tTttTtT, altså to trykklette stavelser etter den første trykktunge. Men dette er ikke konsekvent, og det er heller ikke slik at trykkfordelingen i alle strofene er helt lik.

Du, deilige birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
nedad med hver en dag
at krone og at ophøie,
det vorder da Herrens sag.

Kommentar til diktet

Ingard Hauge skriver i Norsk litteraturhistorie bind 2 (Oslo 1975) at dette med ydmykhet hadde vært et problem for Jørgen Moe selv helt fra ungdommen av. Poenget er at vi mennesker gjerne strever etter å løfte vår krone oppover, å se bra ut, virke imponerende, og utføre kraftfulle prestasjoner. Bildet med bjørka er at nettopp når den forsøker å løfte kronen opp, så vil den se mindre ut. Den kan derfor like godt la være. Det er like bra å holde seg lav, og heller la Gud ta seg av løftene og prestasjonene.

Folk som ikke er så utpreget religiøse, kan også ha noe å lære av dette bildet Moe forsøker å tegne med bjørka. Det er forfengelig, det tar på kreftene, og resultatet kan bli vel så bra om man slakker litt på kreftene og ambisjonene, og ikke trenger å virke så ruvende. I det siste har Moe ganske sikkert mye å si dagens generasjon, som sliter med prestasjonsangst og press og slike ting som kommer av at man ønsker så sterkt å prestere. Noe av poenget i Moes dikt, er at bjørkas prestasjon i vannet ser bedre ut når den ikke vokser så høyt.

Bjørk, Vår, Vann

Reklamer

Notturno 5 – Sakta skrider sommarnatten, av Ola Hansson

Ordet notturno er italiensk, avledet av det latinske noctumus, som betyr nattlig. Det franske ordet er nocturne, og det er den versjonen som har satt seg i de fleste språk som bruker ordet. På norsk skriver vi nocturne, eller fornorsket nokturne. Det omhandler som oftest et musikkstykke med nattlig motiv, eller et musikkstykke som passer om natten, rolig og drømmende. De mest kjente stykkene for piano er skrevet av Chopin, de er uimotståelig vakre, men det finnes også flere klassiske komposisjoner som bruker navnet. I visesang har Evert Taube en nydelig nocturne, Sov på min arm, og i ny tid har vi i Norge vunnet Grand Prix med en nocturne. Dog er det på 1800-tallet nokturnene stod sterkest.

På slutten av 1800-tallet ble nocturner også brukt i dikt. Vår egen Sigbjørng Obstfelder har en nocturne behandlet her på bloggen, og svenskenes Ola Hansson har en samling nocturner i diktsamlingen sin som også heter Notturno, dikter, og som kom ut i 1885. I denne samlingen er det 19 dikt nummerert i en avdeling som heter notturno, de har tematisk sammenheng, men fungerer godt som enkeltstående dikt. De ser ut til å være skrevet om natten, ofte med en jeg-person som sitter og ser utover, og lar tankene vandre i ordene diktet består av. Diktene er knyttet til årstidene, men følger ikke årets gang, de hopper mer fra den ene årstiden til den andre. Noen av diktene er korte og stringente, bundet i form og med klare rim og tradisjonelle lyriske former, andre, som dikt 10 om Sommernattens/ daggigt svala dunkel er langt og fritt,  her skriver Hansson tilsynelatende uten hemninger og begrensninger.

Den frie formen i så mange av disse diktene ble ikke godt mottatt av samtiden, Ola Hansson var for tidlig ute, og ble latterliggjort. Han gav ikke ut en diktsamling på mange år etter, og han hadde vanskelig for å finne forleggere til utgivelsene sine skriver Svenskt biografisk leksikon. I dag er Ola Hansson den i særklasse viktigste lyrikeren i denne perioden, på 1880-tallet finnes det omtrent ikke lyrikk i de skandinaviske språkene, og Hansson skriver på en måte som varsler frem mot modernismen og den skrivemåten som senere skulle bli nær enerådende.

Diktet har jeg hentet fra den fabelaktige svenske litteraturbanken, i særklasse den beste nettsiden for nasjonal litteratur jeg har funnet frem til, ingen andre land tar så godt vare på sin egen litteratur og kulturhistorie som svenskene gjør her. Vi i Norge har nasjonalbiblioteket, helt supert når man er i Norge, og bare vil lese, ikke kopiere. Den svenske litteraturbanken har alt samlet til fri benyttelse. Det er så vidt meg bekjent, enestående, og skulle vært et eksempel til etterfølgelse. Det er også gjennom den svenske litteraturbanken jeg har fått lest hele samlingen til Ola Hansson, og også skummet gjennom noen av diktene i hans øvrige samlinger.

Gjennom Den svenske litteraturbanken blir man også lett geleidet frem til Vilhelm Ekelund, og hans dikt tillegnet Ola Hansson:

Rått, sånglöst, Muser ej bekant,
ett svenskt Boiotia låg Skåne.
 steg din ungdom ut  klar
och segerviss och stålljus bana,
och om din själ brann glans
af morgonblått och guldbeduggad sky.
fra diktet Ola Hansson, i samlingen Dithyramber i aftonglans, fra 1906.

Jeg er ikke sikker på hvorfor Ekelund tar med det greske området Boiotia, Ekelund var klassisk dannet mer enn vi er nå, og har nok en mening med det, om enn den er tapt for meg. I hvert fall beveger Ekelund seg til å skrive om Hansson slik han skrev selv, med litt av den samme type stil og virkemidler. Ekelund, som kom noen år senere, var da også en stor Hansson-beundrer. Av Ekelund finnes det flere dikt her på bloggen.

Til sist vil jeg si om Ola Hansson at vi på mellomfaget i nordisk språk og litteraturvitenskap ble satt til å lese hans mest kjente roman, og kanskje mest kjente verk, Sensitiva Amorosa, også et verk forut for sin tid, og ganske annerledes enn det som ellers ble skrevet da den kom ut i 1887. Det er imidlertid prosa, her på bloggen er det lyrikk, og da har jeg valgt å presentere et av de mer tilgjengelige diktene i samlingen. Her, i notturno nummer 5, bruker Hansson de klassiske, lyriske virkemidlene. Det er faste rim, myk rytme som passer til innholdet, bokstavrim og lydmalende ord, et dikt skrevet for å sovne slumrende inn, en typisk notturno.

5.

Sakta skrider
sommarnatten.
Ekan glider
på stilla vatten.
Upp öfver skogen
månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger,

I skogens dunkel
det tisslar och tasslar.
Inne bland snåren
plötsligt det prasslar.
Så blir det stilla.
Månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger.

Ljudlöst de komma,
mina minnen.
Smekta de domna,
mina sinnen.
Skogen och insjön
undan svinner.
Lent en doftvåg
öfver mig rinner.

Luften skönjer jag
dunkelt glöda.
Mjukt jag vaggas
på bolstrar röda
af vallmokronblad,
silkeslena,
svala, doftande,
svandunslena.

fra Notturno, dikter (1885)

Gjennomgang av formen, innholdet og språket

Diktet består av fire strofer, hver med 8 verslinjer. Rimene er ababcdce, en slags form for kryssrim, men ikke gjennomført i siste halvdel av strofene. Strofe 2 og 4 har heller ikke rim i linjene 1 og 3, og rimer altså bare i partallsversene. Alle rimene har trykklett utgang, vokalisk, eller med knapt hørbar konsonant. Verselinjene er korte, men rytmen er ikke konsekvent, så det er ikke riktig å si at dette diktet er helt bundet i formen.

Den delvis frie formen kommer også til uttrykk med at de to første strofene slutter med samme linjer, Upp öfver skogen (og Så blir det stilla.)/månen stiger. (og Månen stiger.)/ Allting slumrar,/ drömmer och tiger.

Første strofe begynner med at sommernatten sakte skrider frem, en pram (ekan) glir på det stille vann. De to tingene kan godt leses i sammenheng, sommernatten skrider frem som kanoen glir fremover vannet, eller observatøren – dikter jeg-et – glir gjennom natten som pramen glir gjennom vannet, stille og rolig. Deretter er det månen som stiger over skogen, også et bilde på det samme, og at allting slumrer, drømmer og tiger. At ordet tiger blander seg inn der på slutten, er vel kanskje litt uventet. Å prøve å forklare den fører lett til overfortolking, poenget her er jo å slumre inn i drømmeland, ikke å kvesse hjernen med å forsøke å forstå logiske sammenhenger. Man skal nok kanskje heller godta at tigeren dukker opp, slik man godtar hva som helst som dukker opp, når man slumrer inn i drømmenes verden.

I neste strofe er det den dunkle (mørke) skogen, hvor det tisler og tasler, eller kanskje vi ofte bruker tusler og tasler på norsk, og så rasker det plutselig inne i det ugjennomtrengelige krattet (snåren). Her er det lyder som tar over for det blikket ordner med i den første strofen, det er slumringens lyder, tusling, tasling og rasling. Det går ikke an å se hva det er, og det er det heller ikke noe poeng i. Om natten, i en nocturne, skal tingene vel så mye foregå i hodet. Så blir det stille, med et punktum etterpå. Deretter stiger månen på nytt, og vi får at alt slumrer, drømmer og tiger, slik som i den første strofen.

I tredje strofe er det minnene som lydløst kommer, og slik jeg leser det «smekter de dovne, sinnene mine». Men det får jeg ikke helt til å gå opp, jeg kan ikke helt garantere at dette er riktig lesing. Kanskje har jeg her gått glipp av noe elementært? I min lesing er det minnene som kommer, og på en måte rusker opp i det dovne sinnet til jeg-personen. Mine sinn står imidlertid i flertall, så vidt jeg kan se, og virker nesten litt løsrevet fra linjen over, «smektet de dovne». Det er sjelden dyktige poeter skriver ullent på denne måten her, så det er mulig jeg har misforstått noe her, og at den egentlige meningen er klarere, når man bare har forstått den. Rimene binder veldig sammen de to sammensetningene, Ljudlöst de komma og Smekta de domna, og mina minnen – mina sinnen. Så ok, jeg lar det stå som det er. Videre i strofen svinner skogen (med krattet) og innsjøen (med pramen) hem, typisk sånn som skjer i det observatøren sovner, da er det de indre bildene som overtar helt. Jeg leser slutten som at en myk bølge av gode dufter renner over ham, jeg-personen, i det han er i ferd med å sovne. Her kan vi også ta med at etter syn i første strofe, hørsel i andre, er det nå i tredje strofe et innslag av lukt.

I fjerde strofe ser jeg-personen luften dunkelt gløde, uten at det nok skal leses helt bokstavlig. Så avsluttes diktet med en setning over seks linjer, den lengste i diktet, der jeg-personen vogges (vaggas) på sengetøy (bolstrar) røde av valmuekronblad, silkemyke, svalende og duftende, og svanedunsmyke. Her i denne siste strofen er det sansene, følelsene, som gjelder. Jeg-personen føler de myke, svale valmuekronbladene, silkemyke og svanedunsmyke. Valmuekronblad er veldig små og lette, så å vogge på dem betyr at også jeg-personen er svevende lett, slik man er når man sovner, og søvnen liksom flyr i vei med én.

Jeg bruker litt tid på å slå opp noen av de vanskelige ordene i diktet, og å forklare dem. Hovedkilden er Svenske akademiets ordbok, men for noen av ordene har jeg søkt litt ekstra rundt på nettet for å være sikker på at de norske ordene jeg setter i stedet er riktige. Dog er det vanskelig å garantere noe uten ekstern kvalitetssikring.

ekan -> eka pram

snåren -> snår kratt, tett buskas, underskog

prasslar -> prassla rasle

smekta  være medtatt, kraftløs, plages veldig, norsk ord smekte, av tysk smachten , forgå av sult. Vi har også ordet vansmekte, som er tæres av lengsel, lide sterkt, skriver norsk ordbok. Smektende er noe litt annet, innsmigrende, forlokkende, men er nok et ord av samme opphav.

domna dovne

lent -> len myk, bløt

doftvåg «duftbølge» -> doft duft og våg bølge

rinner -> rinna renne

skönjer -> skönja se, betrakte, skimte, skjelne

bolstrar -> bolster samme ord på norsk, her Store norske leksikon, tettvevd sengetøy av bomull, lin eller jute, som det står. Svenske akademiets ordbok har en litt annen forklaring.
vallmokronblad kronblad fra Valmue.
silkeslena silkemyke
svandunslena svanedunsmyke

Kommentar til diktet

Diktet er en erketypisk nocturne, nesten så det kan brukes til illustrasjon eller til forklaring. En jeg-person sitter i natten og observerer, og mens han sitter der, slumrer han hen. Alle sansene dovner hen, alt er mykt og godt, med pramen som glir gjennom vannet, taslingen i krattet, duften av noe som ikke er nærmere spesifisert (bare en duftvåg, duftbølge), og det silkemyke, svandedunsmyke underlaget. Det er som om hjernen så vidt er i stand til å bearbeide sanseinntrykkene, men heller bare vil registrere dem, sovne.

Det er en behagelig, lys, lun sommernatt. Her er ingenting skarpt, ubehagelig, dystert eller vanskelig, ingenting er konkret, ingenting betyr noe. Minnene blir nevnt i strofe 3, de kommer lydløst, men det blir ikke sagt noe om hva disse minnene er. Og rett ettter de er nevnt, så forsvinner innsjøen og skogen for ham, observatøren, noe som jeg altså leser som et uttrykk for at han sovner.

Diktet er fullt av lydmalende ord, og av bokstavrim. Det begynner med Sakte skrider sommernatten, i en strofe som også har ordene stille, skogen, stiger og slumrer, som begynner på s. Fem av dem avslutter en verselinje. I strofe to er det tusslar og tasslar, plötsligt det prasslar, mens strofe 3 ikke har så utpregede bokstavrim. Sluttstrofen avslutter imidlertid diktet med silkeslena,/ svala, doftande/ svandunslena, et regn av ‘s’, bokstaven og lyden som gjennomsyrer diktet. Det er også den mest stille, sovende lyden vi har, det er lyden for søvn i tegneseriene, det er lyden av sus og stille. Det er veldig lydmalende.

Det er en stund siden jeg har arbeidet med verselære nå, så det tør jeg ikke begi meg ut på før jeg har sjekket det opp igjen. Alt jeg vil si, er at når man leser diktet, så er det slående hvordan rytmen passer inn med innholdet. Det er søvnens rytme, slumringens melodig, diktet passer til å leses lav og sakte, som om man leser det mens man faller i søvn.

 

Erbst, av Rainer Maria Rilke

Snøen er allerede falt over deler av landet vårt, men jeg velger likevel å poste dette høstdiktet av Rainer Maria Rilke. Bloggen er opptatt av årsidene og årets gang, som dikterne og poetene også har vært opp gjennom århundrene, det er jo et bilde også på livets gang, hvordan vår gir liv og følges av en lang sommer, før høsten setter inn og alt visner og dør, og vi får vinteren. Om høsten har jeg tidligere postet et flott dikt av Pusjkin, Høst (et fragment), heter det, og et dikt av vår egen Arne Garborg. Det heter enkelt og greit Haust. Uten sammenligning i det hele tatt har jeg selv skrevet og postet mange dikt om høsten, en årstid jeg føler ganske sterkt, med de vakre høstfargene, bladene som faller, og kveldene som blir mørkere og mørkere. Etter som årene går, har dette siste blitt vanskeligere og vanskeligere, sammenlignet med hvordan det var i ungdommen og barndommen, da det var andre ting som gjaldt og jeg var opptatt av.

Nå er det altså over til den store dikternasjonen, tyskerne, og hvordan de behandler årstiden. Det er Rainer Maria Rilke, en av de sene, store, og en personlig favoritt for meg. Han er uhyre presis i språket, skriver ikke ting han ikke har dekning for, er den nøkterne observatøren, som beskriver det han ser. Hva man tenker og føler om dette, altså hva man får ut av det man observerer, er uinteressant. Det er en personlig sak, og blir lett bare forførende og manipulerende om man forsøker å få andre med på det. Rilke er legen, maleren, vitenskapsmannen, den som kan gjøre observasjonen og overføre den til leseren, gjengi nøyaktig det man har sett, skrelle bort det unødvendige, formidle essensen.

Her i Erbst, oppgitt å være skrevet 11. september, 1902, er ennå den religiøse dimmensjonen ganske sterk. Diktet er hentet fra samlingen Das Buch der Bilder, «Boken av bilder», en samling dikt Rilke skrev på mellom 1899 og 1902. Samtidig arbeidet han også med det som skulle bli Das Stunden-Buch, «Timeboken» eller «Timenes bok», utgitt i 1905. Begge samlingene var inspirert av et par Russlandsreiser Rilke gjorde opp mot 1900, hvor den religiøse lengselen og russernes inderlighet virket på ham. Han hadde ennå ikke kommet ordentlig i kontakt med Rodin, og utviklet den veldig konsise måten å skrive på som vi finner i Neue Gedichte, utgitt 1907. Det er en sterk religiøsitet i denne måten å se høsten på, som Rilke beskriver her, i dette diktet. Hånden som holder alt kan være Guds hånd, men også en hånd i overført betydning, en slags naturens hånd, det store altet. Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg om Rilkes religiøsitet, den kjenner jeg ikke, men i dette diktet er det satt sammen observasjonene dikteren gjør i naturen, de fallende bladene, og tankene han gjør seg om noe mer, hånden som holder alt mildt og stødig.

Erbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit, 
als welkten in den Himmeln ferne Gärten; 
sie fallen mit verneinender Gebärde. 

Und in den Nächten fällt die schwere Erde 
aus allen Sternen in die Einsamkeit. 

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt. 
Und sieh dir andre an: es ist in allen. 

Und doch ist Einer, welcher dieses Fallen 
unendlich sanft in seinen Händen hält.

Das Buch der Bilder (1902)

Min oversettelse

Høst

Bladene faller, faller vidt og bredt,
som visne i himlens fjerne hager;
de faller med nektende geberder.

Og i natten faller den tunge jord
av alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Denne hånden faller.
Og se på alt det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alle disse fallene
uendelig mildt holder i sin hånd.

Kommentar til språket og oversettelsen

Vendingen wie von weit er jeg usikker på, jeg måtte slå opp alle ordene, selv om de er enkle. Jeg tror det må være wie i betydningen som, og bety noe i retning av «som fra det vidstrakte», altså at bladene faller som fra noe endeløst stort og vidt og bredt. jeg velger en oversettelse som i så fall fungerer på norsk. Jeg oversetter Gebärde med geberder på norsk, selv om ordet er litt uvanlig hos oss, så passer det med rytmen og lydene, og gjør diktet mer lesbart, synes jeg.

Jeg er ikke sikker på om preposisjonen «av» for aus er riktig valgt i strofe 2.

Vendingen Diese Hand da fällt i strofe 3 er jeg også usikker på, jeg er ikke sikker på hva da inni der betyr, jeg trodde det var «der», og oversetter slik. Jeg er heller ikke sikker på hva dativen dir gjør i delsetningen Und sieh dir andre an, og om dette kan bety noe sånt som «se an de andre» eller «ta en titt på de andre», om dir «deg» kan sløyfes på norsk. Jeg tror også kanskje det er et problem med at andre kan være både entall og flertall, den andre, eller de andre, ved å sette inn en determinativ blir tallet bestemt. Jeg endte opp som jeg gjør det om dagen, med å velge en oversettelse som garantert fungerer på norsk, om enn det kanskje går på bekostning av hvor nært den er til originalen.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

wie hvordan, hvor, hva, så; som

von av, fra, om, på, for

weit vid, bred, vidstrakt, lang

welkten -> welken visne

Gärten – nominativ plural -> Garten hage

verneinender -> verneinen (be)nekte, svare/si nei til, avslå

Gebärde fakte, geberde, gest

schwere -> schwer tung

da A. (adv) der, her (på det(te) sted(et)); da (på det(te) tidspunkt(et)); på den tid, på det punkt; så, før B. (konj) ettersom, da (om årsak), siden

sieh – imperativ -> sehen se

Händen -> Hand hånd

Fallen -> Fall 1. det å falle, fall; (overført) dø 2. (enkelt)tilfelle, forhold 3. sak, tilfelle 4. (sykdoms)tilfelle 5. (gram)kasus

sanft 1. mild, stille, sakte 2. myk

Kommentar til diktet

Diktet består av 4 små strofer, den første på 3 linjer, resten på 2. Første linje i første linje rimer på siste linje i andre, og siste linje i første rimer på første i andre. Det gjentar seg i strofene 3 og 4. Ordene som bindes med rim er først Weit (vid) – Einsamkeit (ensomhet), Gebärde (fakte) – Erde (jord), så fällt (faller) – hält (holder), allen (alle) – Fallen (fallene). Særlig er de to siste rimene fine, med alle som faller, og hånden som faller og hånden som holder.

Et ord som går veldig igjen er «å falle», både som verb og som substantiv, her faller alt. I første strofe er det bladene, i andre den tunge jord, i tredje faller alle – det ligger i alle å falle. Først i aller siste strofe i aller siste linje er det noen som holder. Slik blir høsten kanskje et bilde på livsbetingelsene, på at vi alle er en del av denne syklusen med fødsel, blomstring, nedfall og død, vi faller alle som bladene, det tar aldri slutt, det er som evige hager å falle fra.

Motivene som blir brukt er «blader», «himmelens fjerne hager», «jorden», «stjernene», typisk jordiske motiv og evig lyriske motiv, dette er om naturen. Det eneste ordet med følelse som er brukt, er ensomhet (einsamkeit). Noen ordentlig følelse er ikke ensomheten, men det er egnet til å fremkalle følelser, og ensomheten er ikke ordentlig om den ikke setter en stemning. Den pleier ikke være positiv. Så det er disse fallene, og ensomheten, som må finne en slags balanse og mening. Meningen blir kanskje ikke tilbudt, men her er trøst i den milde hånd til slutt, og balanse i at denne hånden holder det alt sammen oppe.

Min gjendiktning

Høst

Bladene faller, vidt og bredt faller ned,
som visne i himmelens hager;
uten å ytre de nektende ord.

Og i natten faller den tunge jord
Alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Den faller denne hånd.
Og se det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alt som vil falle
uendelig mildt holder om.

ES2016

Strand, Høst, Sol, Natur, Vakkert

 

 

Et dikt i den kaldeste måneden

Årstidene er fascinerende. Enten man har en dagligdags, poetisk eller naturvitenskaplig tilnærming til dem. Det er jorden som snurrer rundt solen, og snurrer rundt seg selv, og også heller bort fra dem og mot dem, alt etter om du befinner deg på den nordlige eller sørlige halvkule, og hvilken årstid det er. Nå om vinteren vender den nordlige halvkule bort fra solen, slik at det blir mindre lys på oss, og dermed kortere dager og mer mørke. Strålene treffer også på skrå, slik at bakken ikke kan varmes ordentlig opp, og det blir kaldt. Vinter. Effekten er sterkest når dagene er kortest, solen står lavest på himmelen, strålene treffer mest på skrå. Da er oppvarmingen aller dårligst. Det er et par dager før jul, mellom 21. og 22. desember, en gang. Men det er ikke da det er kaldest. For bakken har ennå rester av varmen fra sommeren, og tærer på reservelagrene. Det skal den gjøre et par måneder til, før oppvarmingen begynner på ny, en gang i mars eller april. Det er dette som gjør at februar på den nordlige halvkule er årets kaldeste måned. Da er det lite rester igjen av varmen fra i fjor, og varmingen for i år har ikke ennå begynt. Det betyr også at der vinteren er kaldest, er den også nærmest å være slutt. Det er noe å tenke på, og også noe å skrive dikt om.

Dikt i februar

Iskaldt.

Over alt står trærne bladløst nakne

Kvister og greiner er alt man ser

Blomster fins ikke mer.

Livet

ligger på vent.
Det er februar

Det kaldeste vi har

Aldri er vinteren sterkere

Og våren nærmere
 Ja!

Og våren nærmere

Det er vind og kaldt og surt

Men

Ganske kult

Står livet klar å springe ut

 

ES2016

Vinterbilde

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli med denne bloggen fremover. Det er lenge siden jeg har hatt tid til å jobbe med dikt andre har skrevet, det tar mye lenger tid enn å skrive mine egne, og alle typer poster er grovt på etterskudd. Foreløpig later jeg som ingenting, og poster et innlegg til dagen, de dagene jeg husker det og har anledning. Torsdager er dagen for spesielle dikt, også nye dikt. Det er derfor en bra dag å innlede det nye året med diktskriving. Jeg er i pappapermisjon, hjemme med min datter, og har fantastiske dager. Nå i januar har det vært litt snø og kaldt, minusgrader og vind, og ikke så behagelig å være ute som det var gjennom hele høsten. Likevel er vi ute litt hver dag, en liten time, eller meg, og får ennå noen fantastiske øyeblikk og nydelige bilder. Solen står lavt om dagen, mange områder ligger i skygge, selv midt på dagen. Men de stedene som er opplyst, blir veldig vakre. Også hverdagssteder som rett utenfor huset vårt, der jeg tok et bilde av min skjønne datter i dag. For virkelig å gjøre det komplett, lurte fingeren min seg med på bildet, slik ingen idyll kan være helt ren og ekte, uten at det alltid er noe med den, alltid noe bak. Dette skal jeg forsøke å fange i et dikt, så får vi se hvordan det går.

 

Vinterbilde

Lav sol

Snø

og is

I luften er en liten bris

skriver jeg

for å rime.

Min datter er ute med meg.

Det rimer ikke

Det er en lykke

jeg er ute av stand til å tro.

Hun går der på veien

Jeg tar et bilde

Og fanger en fullkommen ro

I snø

og is

og rim.

ES2016

DSC_1172

 

 

Høst (et fragment), av Aleksander Pusjkin

I dag morges tok jeg ut på en løpetur. Klokken var omtrent ni, og hensikten med løpeturen var ikke annet enn at jeg ville komme meg rundt vannet vi har i nærheten, slik at jeg kunne få anledning til å dusje etterpå. Vannet heter Stokkalandsvannet, og det er knappe fire kilometer rundt. En våkenatt med vårt lille barn gjorde at jeg kom meg litt sent ut, klokken var allerede over ni. Det gjorde at jeg fikk et fantastisk sollys på løpeturen, og flere ganger måtte stoppe for å ta bilde.

Disse bildene tenkte jeg å kombinere med et russisk høstdikt. Jeg har fra gammelt av lagt inn noen forslag for meg selv, noen kladder, med dikt av Bunin, Majkon og Pusjkin. Et av diktene, Pusjkins høstdikt ,var sågar programmert til å postes i dag, riktignok i en helt uferdig versjon, uten oversettelse. Jeg tenkte å bruke dagen og kvelden på å oversette dette diktet, som er ganske langt, og ikke av Pusjkins mest kjente. Det ble heller ikke trykket i hans levetid, og var bare et fragment. Interesserte – og russiskkyndige – kan lese om diktet på russisk Wikipedia, og lese selve diktet her.

Jeg skulle gjerne brukt tid på dette diktet, fordypet meg i det, og formidlet det videre. Men det er nok mer fornuftig å bruke den tiden på andre dikt, mer kjente – og jeg skulle si sterkere, men får meg ikke til det. Pusjkins høstdikt treffer meg. Det treffer meg så godt, at jeg henter diktet tilbake, og jobber med det, i stedet for et annet dikt, av Sergej Jesenin (закрылась листва золота) som jeg utsetter.

Diktet til Pusjkin er en hyllest til høsten. Det er skrevet med en ømhet og inderlighet som kjennetegner mange russiske dikt, og særlig diktene til Pusjkin. Vi finner det i Vinterkveld, Vintermorgen og selvfølgelig i kjærlighetsdiktene hans, men det er noe med diktene til årstidene som treffer meg spesielt, og som jeg finner veldig inspirerende. Det dreier seg om å leve intenst i tiden som er, og sanse verden omkring seg, noe lyrikken kan være med på å åpne øynene for. Jeg synes i alle fall det er en verden som åpner seg, med de russiske diktene, og særlig de til Pusjkin. Det er også den virkelige verden som åpner seg, det er bare å gå ut og selv se og føle verden dikteren beskriver.

Diktet er såpass langt at jeg har ikke sjanse til å oversette hele, ennå. Så jeg begynner fra begynnelsen, og ser hvor langt det holder. Jeg slår opp alle ord jeg er det minste usikker på, og slår jeg dem opp, skriver jeg dem like gjerne ned her i posten, så kan andre også få glede av å finne ut av originalen. Merk at jeg langtfra er feilfri i russisk, enda russisk er dagligtalen hjemme hos oss. Så det kan hende jeg misforstår, og feiloversetter noen av linjene. Da setter jeg pris på å bli gjort oppmerksom på det!

Gjennomgangen vil bli slik som med Terje Vigen, hvis det nå lykkes meg noensinne å gjøre posten ferdig. Målet vil være å bruke den store russiske nasjonalskalden, Aleksander Pusjkin, til å vise hvorfor høsten er en slik fantastisk årstid!

Bildene er fra løpeturen min i dag. De er tatt med mobiltelefonen. Man kan klikke for å forstørre dem.

Осень

(Отрывок)
Чего в мой дремлющий тогда не входит ум?
Державин.

I
Октябрь уж наступил — уж роща отряхает
Последние листы с нагих своих ветвей;
Дохнул осенний хлад — дорога промерзает.
Журча еще бежит за мельницу ручей,
Но пруд уже застыл; сосед мой поспешает
В отъезжие поля с охотою своей,
И страждут озими от бешеной забавы,
И будит лай собак уснувшие дубравы.

Oktober har nettopp kommet, og i lunden rasler det og beveger seg
De siste bladene har forlatt sine nå nakne greiner.
Den høstlige kulde slår inn, og gjør veien hardfrossen.
Rislende løper ennå bekken ved møllen.
Men dammen er allerede frosset til; naboen min forter seg
I å reise bort fra engen med jakten hans,
Og holder vakt over vinterkornene fra vill moro,
Og hundenes gjøing vakker eikeskogene som har sovnet.

отряхает står ikke i ordboken, men jeg tror det må ha å gjøre med отряхнуть, som betyr «å riste (av)». Korrekt form i tredje person av dette verbet er imidlertid отряхнёт. Søk på отряхает på Google gir treff på dette diktet.

роща holt, lund; ветвь grein; нагих -> нагой naken; дохнуть krepere; хлад kulde; промерзнуть/промерзать hardfryse

журча -> журчать risle, sildre, surkle; мельницу vindmølle; ручей bekk; застынуть/застыть stivne; стража vakt (så страждут -> страждать har nok noe med å holde vakt å gjøre); озимые vinterkorn (осими -> Осимь er antagelig en variant av dette); бешеный gal; angrepet av hundegalskap; rasende; vill; voldsom; забава moro; дубрава eikeskog

Bjørkeholt

II
Теперь моя пора: я не люблю весны;
Скучна мне оттепель; вонь, грязь — весной я болен;
Кровь бродит; чувства, ум тоскою стеснены.
Суровою зимой я более доволен,
Люблю ее снега; в присутствии луны
Как легкий бег саней с подругой быстр и волен,
Когда под соболем, согрета и свежа,
Она вам руку жмет, пылая и дрожа!

Nå er min tid: jeg liker ikke våren;
Mildværet kjeder meg; bort, skitt – jeg er syk av våren;
Blodet vandrer; følelsen, fornuften begrenses med sorg.
Med den grove vinteren er jeg mer tilfreds,
Jeg elsker snøen hennes; ved månens tilstedeværelse
Hvor lett et løp for sleden med venninnen raskt og villig,
Когда под соболем, согрета и свежа,
Она вам руку жмет, пылая и дрожа!

Selv om ordene er klare, er det vanskelig å sette dem ordentlig sammen i linje 3. Det klinger vakkert på russisk, men verbet stesnit er satt i adjektivform, og det har vi ikke noe som tilsvarer på norsk. Toska er imidlertid satt i instrumental, så det skal være med sorg, og slik setter jeg det sammen på et vis. Jeg vet heller ikke hvordan det gikk med oversettelsen av linje 6.

Dette er en av de strofene der billedbruken formelig knitrer.

оттепель mildvær; тоскою -> тоска sorg; стеснены -> стеснить innskrenke; bry; begrense; sjenere; бег løp; саней -> сани sleder (ordet brukes bare på flertall på russisk)

Høst, Bjørk, Stokkalandsvannet
III
Как весело, обув железом острым ноги,
Скользить по зеркалу стоячих, ровных рек!
А зимних праздников блестящие тревоги?..
Но надо знать и честь; полгода снег да снег,
Ведь это наконец и жителю берлоги,
Медведю, надоест. Нельзя же целый век
Кататься нам в санях с Армидами младыми
Иль киснуть у печей за стеклами двойными.

Så lykkelig, skotøy av jern med skarpe føtter,
Скользить по зеркалу стоячих, ровных рек!
А зимних праздников блестящие тревоги?..
Но надо знать и честь; полгода снег да снег,
Ведь это наконец и жителю берлоги,
Медведю, надоест. Нельзя же целый век
Кататься нам в санях с Армидами младыми
Иль киснуть у печей за стеклами двойными.

Stokkalandsvannet, Ender, Høst
IV
Ох, лето красное! любил бы я тебя,
Когда б не зной, да пыль, да комары, да мухи.
Ты, все душевные способности губя,
Нас мучишь; как поля, мы страждем от засухи;
Лишь как бы напоить, да освежить себя —
Иной в нас мысли нет, и жаль зимы старухи,
И, проводив ее блинами и вином,
Поминки ей творим мороженым и льдом.

Akk, du vakre sommer! jeg ville elsket deg,
Om det ikke var for heten, støvet, myggen og fluene.
Du er ødeleggende for alle sjelelige evner,
Du piner oss; som marken,så forferdes vi av tørke;
Bare liksom å vanne, ja å lyse seg opp  —
Иной в нас мысли нет, и жаль зимы старухи,
И, проводив ее блинами и вином,
Поминки ей творим мороженым и льдом.

Begynnelsen på denne strofen er berømt, og kan med hell siteres! Linje 3 er en slik verselinje igjen, der ordene er klare, men den grammatiske formen som er brukt, ikke finnes på norsk. Gubja står i gerundium, en form som riktignok finnes, men som sjelden brukes. Linje 5 er jeg usikker på om jeg fikk riktig, jeg heller nok til at jeg ikke gjorde det, det ser litt rart ut. Men nå går det mot sengetid, og jeg må sette posten på vent.

зной hete; душевный sjelelig; способность evne ;губя -> губить ødelegge, skamfere; засуха tørke; напоить gi noen å drikke; vanne

Ender, Stokkalandsvannet, Ganddal, Sandnes, Natur
V
Дни поздней осени бранят обыкновенно,
Но мне она мила, читатель дорогой,
Красою тихою, блистающей смиренно.
Так нелюбимое дитя в семье родной
К себе меня влечет. Сказать вам откровенно,
Из годовых времен я рад лишь ей одной,
В ней много доброго; любовник не тщеславный,
Я нечто в ней нашел мечтою своенравной.

Ender, Stokkalandsvannet, Ganddal, Ganddalsnatur, Sandnesnatur, Enkel natur
VI
Как это объяснить? Мне нравится она,
Как, вероятно, вам чахоточная дева
Порою нравится. На смерть осуждена,
Бедняжка клонится без ропота, без гнева.
Улыбка на устах увянувших видна;
Могильной пропасти она не слышит зева;
Играет на лице еще багровый цвет.
Она жива еще сегодня, завтра нет.

Høst, Ganddal, Andedam, Vann, Sandnes
VII
Унылая пора! очей очарованье!
Приятна мне твоя прощальная краса —
Люблю я пышное природы увяданье,
В багрец и в золото одетые леса,
В их сенях ветра шум и свежее дыханье,
И мглой волнистою покрыты небеса,
И редкий солнца луч, и первые морозы,
И отдаленные седой зимы угрозы.

Høst, Hund, Speilblankt vann, Stokkalandsvannet, Ganddal, Idyll, Natur, Harmoni, Speilblankt, Høstfarger, Høstbilde, Høstvann, Høststemning, Stemningsbilde, Vakkert
VIII
И с каждой осенью я расцветаю вновь;
Здоровью моему полезен русской холод;
К привычкам бытия вновь чувствую любовь:
Чредой слетает сон, чредой находит голод;
Легко и радостно играет в сердце кровь,
Желания кипят — я снова счастлив, молод,
Я снова жизни полн — таков мой организм
(Извольте мне простить ненужный прозаизм).

Høst, Høstbilde, Ganddal, Bogafjell
IX
Ведут ко мне коня; в раздолии открытом,
Махая гривою, он всадника несет,
И звонко под его блистающим копытом
Звенит промерзлый дол и трескается лед.
Но гаснет краткий день, и в камельке забытом
Огонь опять горит — то яркий свет лиет,
То тлеет медленно — а я пред ним читаю
Иль думы долгие в душе моей питаю.

Høst, Høststemning, Gylne blader, Stokkalandsvannet, Sykkelstien
X
И забываю мир — и в сладкой тишине
Я сладко усыплен моим воображеньем,
И пробуждается поэзия во мне:
Душа стесняется лирическим волненьем,
Трепещет и звучит, и ищет, как во сне,
Излиться наконец свободным проявленьем —
И тут ко мне идет незримый рой гостей,
Знакомцы давние, плоды мечты моей.
XI
И мысли в голове волнуются в отваге,
И рифмы легкие навстречу им бегут,
И пальцы просятся к перу, перо к бумаге,
Минута — и стихи свободно потекут.
Так дремлет недвижим корабль в недвижной влаге,
Но чу! — матросы вдруг кидаются, ползут
Вверх, вниз — и паруса надулись, ветра полны;
Громада двинулась и рассекает волны.
XII
Плывет. Куда ж нам плыть?

………………………………………………..
………………………………………………..
………………………………………………..

Sluttkommentar

Det er kanskje litt drøyt at jeg poster dette lange høstdiktet av Pusjkin, nå som jeg ligger sånn på etterskudd med så mange andre poster, og har så liten tid til å oversette dem skikkelig. Det er også i det russiske året mitt kanskje litt drøyt å sløse bort Pusjkins plass i presentasjonen, med dette diktet hans, som ikke er noe særlig kjent, og som ikke ble postet i hans levetid. Men jeg lager ikke denne bloggen for å følge hva som er fornuftig, jeg følger hva jeg føler for.

Om vaaren, av Olaf Bull

I november skal jeg poste dikt av den norske dikteren Olaf Bull (1883 – 1933). Det er en av de største dikterne vi har hatt, om enn han vant bedre innpass hos dikterkolleger og kritikere, enn ellers i befolkningen. Folkekjær ble Olaf Bull aldri. Til det er diktene hans for dystre og for krevende, og handler ikke om de tingene folk flest liker å lese om når de først setter seg ned for å lese dikt. Mer innpass hos folket vinner dikterne som våger å begeistre, som skriver beruset om naturen, og som ikke stadig behøver minne seg selv og leseren om at alt vil ta slutt og dø en gang.

Jeg har allerede postet og kommentert Olaf Bulls to mest kjente dikt, Metope, fra samlingen med samme navn, den kom ut i 1927,  og Til dig, det første diktet i debutsamlingen Digte, som kom ut i 1909.

I arbeidet med å velge ut dikt å poste leste jeg på ny gjennom samleutgaven av Bulls dikt, utgitt på Gyldendal i serien Norges nasjonallitteratur i 30 bind. Der ser jeg at det er diktene i debutsamlingen som treffer meg best. Olaf Bull er da fremdeles ung, hans liv er ulevd, hans drømmer uprøvd. Han er 26 år, han har store ambisjoner med litteraturen, det er det eneste han vil leve av, og han har også det praktiske liv som skremmer ham. I denne samlingen finnes også de sterkeste diktene hans, om ikke i kvalitet, så i følelse. Det er bare å sammenligne Til dig med Metope. Kvaliteten i det siste er udiskutabel, men det er det første diktet som har den størse lidenskapen. Denne lidenskapen finnes det spor av i mange av diktene fra debutsamlingen.

Diktet jeg poster i dag er representativt. Det minner om Til dig, med det at det bruker noen av de samme virkemidlene, og har beslektet tema og motiv. Også her er det en kvinnehistorie, som i årstidene må være om våren, og det er et uttrykt ønske om at diktets sommer skal vare evig. Det er typiske tema og motiv hos Olaf Bull, dette. Olaf Bull har mange dikt som foregår om våren, og mange der målet er å gjøre varig en hendelse som er flyktig. Det er også dette det handler om i Metope, som kommer 16 år senere.

OM VAAREN

Eia, ja dét var vaaren! 
Den gurgler i hver en bæk -; 
min frakke i solen baaren 
praler i flæk ved flæk! 
Og flækkenes milde vrimmel 
yngler, blir altid fler – 
som stjerner i vaarens himmel 
jo mere én ser og ser!

Men venner, hvor havene vasker 
derude ved kaiens kav -! 
Træernes kroner pladsker 
i luftens lyse hav -! 
Mit ansigt gløder i feber 
og fødderne er som is, 
der op mot veiret jeg stræber 
og lugter Paradis! 

Bækkene bobler gustne 
langs strøgets sol-allé; 
lindene luder rustne 
ud af en blaa-vaad sne. 
Smaapiger paa høie hæle 
redder sig frem overalt 
paa øer af mager tæle 
til solbelyst asfalt. 

Og under de mørke kjoler 
sprat skjørtets vaarblaa bræm – 
ja, dét var de første violer 
som fløi af vinteren frem! 
Føddernes vevre tunger 
spiller mod grusets graa – 
min gud, hvor de deilige unger 
egentlig smukt kan gaa! 

Hver pigelig røst paa gaden 
slaar gjennem luften ud 
saa nære og klart, som kom den 
til mig med særskilt bud! 
Hvor inderlig nøie luften 
tar mærker af alt, som sker – 
den speiler jo lyden og duften 
af stemmer og vaarsød lér!

Mit blik er i sol begravet, 
og blæst om haaret slaar; – 
det er som en marsch mod havet, 
skjønt jeg mod landet gaar. 
Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

For nu maa de bleke sevjer 
stige bak trærnes bark 
fra herlige brønder og evjer 
dybt i den sværmende mark! 
Jeg ser den i træet paa tonen, 
den sagte, fyldende flom – 
naar saften er naadd til kronen 
blusser den ud, som blom! 

Men se, om jeg endnu kan finde, 
hvor helst i skog jeg gaar, 
paa alle de stumme kviste 
et eneste bladgrønt saar?! 
Det er, som de anende vender 
al lufts befrugtende slør 
i deilige, tomme hænder 
af vimrende eventyrklør!

O, du min veninde i smerte, 
min svaiende, myge vaar 
med livet under dit hjerte: 
alt hvad du vil, du faar! 
Du bærer jo livet i dig – 
som sommeren aldrig gjør – 
Aa kunde min stemning gi dig 
et digt, som aldrig dør!

fra Digte, 1909

Kommentar til språket

Diktet skal ikke være så altfor vanskelig å forstå for norskkyndige, spesielt når man er klar over at mange ord som den gang ble skrevet med ‘æ’, nå blir skrevet med ‘e’. En annen skriveregel som er endret er at lyden ‘å’ den gang ble skrevet ‘aa’, i dag er det altså ‘å’. Jeg har funnet frem til noen ord det kan være tvil om, og satt dem om til moderne norsk.

Baaren i strofe 1 ville vi i dag skrevet båret. Prale er «å briske seg», eller «å skryte». Flæk er «flekk».

Gustne i strofe 3 er flertall av gusten, som er å være» sykelig, gråblek eller gulblek», eller «falmet». Lind er løvtreet, og at linden luder kan jeg ikke skjønne annet enn må være at linden luter, altså bøyer seg fremover.

Bræm, eller «brem», i strofe 4 er «kant» (skjørtekanten).

Kommentar til diktet

Diktet består av 9 strofer, hver med 8 verselinjer.

Merk hvordan diktet formelig skyter ut i førstestrofen: Eia, ja dét var vaaren!

Strofe 6 har et rytmebrudd.

Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

Det er sistestrofen som er den vakreste. Jeg leser det med ungdommens temperament, Bull bryter liksom ut av den avmålte stil. Han er beruset av sin egen stemning, og ønsker at denne skal være nok til å få frem det diktet som gjør at minnet om denne kvinnen varer evig. Her er vi ved et av de klassiske temaene i dikterkunsten, det å bevare det som livet selv ikke vil bevare. I dette diktet, Om vaaren, gir Olaf Bull det et høyst levende uttrykk.