Blumengruß, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er skuddårsdagen i dag. 29 april. En sånn dag kommer bare hvert fjerde år, så vi får ikke oppleve for mange av dem. Her på poesibloggen skal vi benytte dagen til å poste en blomsterhilsen Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev da han var 60 år, i 1810. Den lille teksten er tonsatt en rekke ganger, blant annet av Hugo Wolf og Anton Webern, men her på bloggen skal vi ikke bruke tid til det nå. Vi skal overbringe blomsterhilsningen fra den tyske mester, og håpe så mange som mulig tar den i mot!

Blumengruß

Der Strauß, den ich gepflücket,
Grüße dich viel tausendmal!
Ich habe mich oft gebücket,
Ach, wohl eintausendmal,
Und ihn ans Herz gedrücket
Wie hunderttausendmal!

1810/1815

Blomsterhilsen

Buketten som jeg plukket,
Hilser deg mange tusen ganger
Jeg har ofte bøyd meg
Akk, hele ettusen ganger
Og jeg har trykket dem til mitt hjerte
Rent hundretusen ganger!

Språk, form og innhold

Diktet består av en strofe på 6 linjer. Versene er ikke regelmessige, men grunnmønsteret ser ut til å være 3 + 4, altså 3 takter i oddetallslinjene, 4 i parallslinjene. Dette er litt uvanlig, det pleier å være omvendt, linjene som avslutter periodene har færrest takter. Her er det på sin plass å si at en takt er en trykktung stavelse. Til takten kan høre med trykklette stavelser også, men de er ikke med som en egen takt. Så når det er 3 + 4 takter, er det 3 + 4 trykktunge stavelser. Mellom de trykktunge stavelsene i dette diktet er det som regel en trykklett takt, så det går i regelen lett-tung, lett-tung, i jambisk takt. Men det finnes unntak, en ekstra innskutt trykklett stavelse i linje 3, og muligens to trykktunge stavelser etter hverandre i starten av linje 4. Den siste linjen har 3 trykktunge stavelser, tre takter.

Vi kan se det under, der de trykktunge taktene er markert med fet skrift.

Der Strauß, den ich gepflücket,
Grüße dich viel tausendmal!
Ich habe mich oft gebücket,
Ach, wohl eintausendmal,
Und ihn ans Herz gedrücket
Wie hunderttausendmal!

Goethe: Blumengruß (trykkfordeling)

Variasjoner i takten skal i tradisjonell diktlære bety at her skjer det noe viktig i diktet. Det skal ha en funksjon. I dette diktet kan man si at helten som skal overbringe blomsterhilsenen, kommer litt ut av det i det han skal gi den fra seg. Så han begynner med en taktfast rytme i linje 1, der han tenker på det, og så roter han det til i linje 2. Linje 3 er nesten som linje 1, bare med den ekstra trykklette stavelsen. Og så kommer han ut av det igjen, i linje 4, to trykktunge stavelser etter hverandre til og med. Så er han noenlunde på plass igjen i linje 5, før linje 6 bryter sammen i bare tre takter, og la det stå til!

Rimene er i 1, 3 og 5 linje, mens 2, 4 og 6 linje avslutter med samme ord, så det kan ikke godt kalles et rim akkurat. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung.

Diktet er stort sett lett og greit å oversette, og innholdet kommer fint frem uten noen nærmere forklaring. Det eneste er Wie i starten av siste linje. Grunnbetydningen av det ordet er hvordan, men det brukes også som relativt pronomen (norsk «som») og som forsterkning i utrop som «hvor godt det er å komme hjem» (Wie gut es ist zu Hause kommen). Vi har ikke noe norsk ord som får frem begge disse betydningene på en gang. Så her blir det omskrivninger både i gjendiktningen og oversettelsen.

Innholdet i diktet er at den jeg-personen har plukket en blomsterbukett som skal hilse deg-personen, og det skal den gjøre mange tusen ganger. Så sier han at han ofte har bøyd seg, ett tusen ganger (merk at dette kan gjelde i direkte og overført betydning, bøyd seg etter blomstene, bøyd seg i livet). Og så har han trykket dem til sitt hjerte, hundre tusen ganger, akkurat som.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast; ein Strauß Rosen en bukett roser 2. (overført) strid, dyst, kamp; einen Strauß mit jemandem ausfechten utkjempe en kamp med en.
gebücket -> bücken (sv. refl.) bøye seg (ned).
gedrücket -> drücken (sv. tr. itr., refl.) 1. trykke, tynge, klemme 2. presse, klemme, holde nede 3. (refl.) liste seg bort, holde seg unna.

Kommentar

Det er et enkelt og uhøytidelig dikt dette, som ikke trenger altfor mange kommentarer. Det handler om at noe står på spill, det betyr noe for jeg-personen hvordan personen han gir blomstene til, reagerer på hilsningen som følger med. Først er det en overdrivelse, hilser deg mange tusen ganger, en standard overdrivelse vi bruker hele tiden i dagligspråket også. Så går tallet ned, ikke mange tusen ganger, men et helt tusen, noe som også er mye, når det handler om å bøye seg ned. Også dette tallet er nok brukt i overdrivelse.

Men så tar det helt av med hvor mange ganger han har trykket blomstene til brystet. Dette er hundre tusen ganger, hundre ganger mer enn de to forrige tingene, en overdrivelse av overdrivelsen,, det blir en hyperbel, som det heter på fagspråk. Og det han har gjort så mange ganger, er å trykke blomstene til sitt hjerte.

En del kan leses i overført betydning. Som at han har bøyd seg, å bøye seg i livet er å kjenne tyngden av sorger og bekymringer og problemer, det er en følelse han kjenner. Men han har også bøyd seg etter blomstene for å plukke dem. Til sist er det å trykke blomstene til sitt hjerte, det har han nok gjort i tanken på deg-personen, sånn at det han har gjort mest, er å trykke henne til sitt hjerte. Dette er det som betyr noe. Og det er den hilsningen han virkelig overbringer med blomstene.

Min gjendiktning

Jeg har endret litt på oversettelsen for å få det til å bli en gjendiktning.

Blomsterhilsen

Buketten som jeg plukket
Hilser deg mang tusen gang
Jeg har meg ofte dukket
Akk, fullt ettusen gang
Og til mitt hjerte trykket
Ja, hundretusen gang!

ES2020

Vom Berge, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort dikt vi presenterer av den tyske kjempen, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Diktet Vom Berge består bare av fire linjer, men en god dikter får sagt mye også med få ord, og en grei kommentator som jeg vil alltid ha nok av ord å pøse ut for å forklare det som allerede er forklart. Det er litteraturviterens forbannelse, det at man skal si noe om tekster, er alt er sagt så utmerket godt i teksten selv, og det er en forbannelse jeg styrer unna ved ikke å være det, men en helt grei blogger.

Diktet hører til i kategorien Lili-Lyrik, dikt skrevet til den 17 årige bankierdatteren Anna Elisabeth Schönemann, som Goethe var forelsket i. Goethe forlovet seg med henne i april 1775, men brøt forlovelsen i oktober samme år. Goethe sier selv (i en samtale med Johann Peter Eckermann, en av Goethes fortrolige) han var oppriktig forelsket i henne, og at hun var den første han kunne si det om, men at et ekteskap ikke var forenelig med hans planer (tysk Wikipedia). Dette tæret sånn på ham, at han avbrøt sitt opphold i Frankfurt, med en reise til Sveits fra 14. mai til 22. juli, der han fikk tingene litt på avstand, og kunne tenke seg om. Han søkte også å sette ord på sine tanker og følelser gjennom brev, og gjennom dikt, og de 14 diktene han skrev om dette går under betegnelsen Lili-Lyrik.

Vom Berge er et av dem.

Vom Berge

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

1775/1789

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, ikke elsket deg,
Hvilken fryd ville dette blikket gitt meg!
Og dog om jeg, Lili, ikke elsket deg,
Kunne jeg her og kunne jeg der finne min lykke?

Språk, form og innhold

Det er fem takter og trokeisk versefot i linjene, det går tung-lett, tung-lett fem ganger. Rimene er i andre og fjerde linje, OaOa, og utgangen av partallslinjene er trykktung. Strofeformen er standard. Trykkfordelingen er satt opp under.

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

Goethe: Vom Berge (trykkfordeling)

Innholdet er et retorisk spørsmål: Hvis jeg ikke elsket deg, Lili, hvilken lykke ville da blikket ditt gi meg? Kunne jeg i det hele tatt finne lykken noe sted?

I oversettelsen lurte jeg litt på preposisjonen, preposisjonsbruken er aldri en til en mellom to språk, og von kan i sammenhengen her brukt kanskje oversettes med av, fra og om, selv om den siste nok er litt anstrengt. I tillegg er det en litt underlig form av Berge, det er flertallsformen, men brukt i entall, von dem (=vom) Berge, ikke von den Berge, som ville vært korrekt.

I selve teksten er brukt konjunktiv, gäbe (linje 2) og Fände (linje 4), en form som indikerer at det er den som snakker som kommer med en mening eller et håp eller en antagelse, det er ikke den objektive virkeligheten (som blir uttrykt gjennom den vanlige formen, indikativ). Her i teksten er det en hypotetisk virkelighet det er snakk om, hva ville vært, om jeg ikke elsket deg, Lili? På norsk blir dette uttrykt gjennom hjelpeverb.

Gloseliste

Kort liste denne gang, men slått opp på Ordnett.no uansett.

Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet

Kommentar

Diktet kan leses med og uten å kjenne bakgrunnen for det. Uten, så ser man en dikter som elsker sin Lili. Som alle forelskede mennesker blir han lykkelig av blikket til sin elskede. Uten denne forelskelsen, blir lykken vanskelig å finne, både i blikket, og i det hele tatt. At diktet heter Vom Berge, Fra fjellene, gir det litt ekstra tyngde og høytidelighet. Det er ikke bare en vanlig mann som er forelsket.

Det blir også gitt høytidelighet og fylde i måten det er skrevet på. Det er rytme, det er innskudd, Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte, og det er deilige bokstavrim med navnet hennes, og liebe og liebte. Bokstavrim er det også i Welche Wonne, og innskudd kommer på nytt i Und doch, wenn ich, Lili, dich nicht liebte, og så gjentakelsen på slutten – poetisk!

Kjenner man bakgrunnen, vet man at diktet rent faktisk er skrevet fra fjellene, i Sveits, og at det uttrykker dype kvaler fra en ung mann, som nå står og skal ta avgjørelsen hvordan fremtiden skal bli. Han er 25 år, tiden i livet man gjør skjebnesvangre valg, og hvor alltid mye står på spill. Hele livet man videre skal leve. Hva vil man? Hva kan man klare?

For Goethe er livssituasjonen spesiell, gitt at han er et enormt talent, og er fullt klar over det selv. Et ekteskap og familieliv vil begrense utfoldelsen av dette talentet. Det er ikke det livet han vil leve. Men han elsker sin Lili, og vet at lykken i livet har han med henne. Så da er spørsmålet om han skal forsake lykken, for å oppnå høyere mål, og han vet med seg selv at det er det han skal. Og vi vet nå at det er det han gjør.

Diktet leses best mot denne bakgrunn.

Min gjendiktning

I en gjendiktning skal det være riktig og det skal være enkelt. Denne gangen får jeg det ikke til. Jeg vil gjerne beholde originalens Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück, som på norsk blir «fant jeg her og fant jeg der» . Deretter er det bare plass til to stavelser, og den er vrien, når det skal rime på dein Blick i linje 2. Løsningen jeg går for er ikke spesielt god, men alternativene jeg har prøvd, er verre.

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, deg ei elsket,
Hvilken lykke gav meg blikket!
Og dog, om jeg, Lili, deg ei elsket,
Fant jeg her og fant jeg der min lykke?

ES2020

An Lottchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er et langt dikt vi bringer til torgs i dag, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Dette er et av kjærlighetsdiktene hans, skrevet i ung alder, da han var 26 år i 1775. Dikter heter An Lottchen, og er skrevet til Charlotte Buff (1753-1828), damen han forelsket seg i under sitt opphold i Wetzlar, hvor unge Goethe hadde en stilling som jurist. Charlotte Buff var imidlertid allerede forlovet, med Johann Christian Kestner (1741-1800). Det førte til at Goethe snart etter forlot Wetzlar, men han glemte ikke sin Lottchen, noe dagens dikt og en av tysk litteraturs mest berømte romaner, er et eksempel på.

Chatlotte Buff er modellen for Lotte i Unge Werthers lidelser, og mannen hennes, Johan Christian Kestner, er modellen for Albert, som Lotte i romanen er forlovet med. Som man ser er fiksjonen og realiteten vevd tett sammen, Goethe skriver om egne erfaringer, Sturm und Drang. Det er de sterke følelser, og trangen etter å utrette noe som er målet, mer enn å oppfylle diktets – og kanskje samfunnets – regler og konvensjoner.

For dette diktet er det altså slik at kjennskap til biografien høyner kvaliteten på lesningen. Det er en ung mann som skriver til ei jente han er svært forelsket i, som fyller sinnet hans og livet hans, men som allerede har lovet seg bort med en annen, og som han dermed aldri kan få. Det er kjærlighet, forelskelse, lengsel, som aldri kan bli tilfredsstilt. Det er fra Goethe, til Lotte, An Lottchen.

An Lottchen

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Wohl ist mir’s, daß ich dich nicht verkannt,
Daß ich gleich dich in der ersten Stunde,
Ganz den Herzensausdruck in dem Munde,
Dich ein wahres, gutes Kind genannt.

Still und eng und ruhig auferzogen
Wirft man uns auf einmal in die Welt;
Uns umspülen hunderttausend Wogen,
Alles reizt uns; mancherlei gefällt,
Mancherlei verdrießt uns, und von Stund zu Stunden
Schwankt das leichtunruhige Gefühl;
Wir empfinden, und was wir empfunden,
Spült hinweg das bunte Weltgewühl.

Wohl, ich weiß es, da durchschleicht uns innen
Manche Hoffnung; mancher Schmerz.
Lottchen, wer kennt unsere Sinnen?
Lottchen, wer kennt unser Herz?
Ach, es möchte gern gekannt sein, überfließen
In das Mitempfinden einer Kreatur,
Und vertrauend zwiefach neu genießen
Alles Leid und Freude der Natur.

Und da sucht das Aug oft so vergebens
Ringsumher und findet alles zu;
So vertaumelt sich der schönste Teil des Lebens
Ohne Sturm und ohne Ruh,
Und zu deinem ewgen Unbehagen
Stößt dich heute, was dich gestern zog.
Kannst du zu der Welt nur Neigung tragen.
Die so oft dich trog
Und bei deinem Weh, bei deinem Glücke
Blieb in eigenwillger, starrer Ruh?
Sieh; da tritt der Geist in sich zurücke,
Und das Herz – es schließt sich zu.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Til Lotte

Midt i tumultene av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Tenker jeg på ditt, o Lotte, tenker på ditt de begge,
Som ved stille aftenrød.
Du rekker oss vennlig hånden
Da du oss på rik dyrket mark
I fanget på den herlige natur
Mange lett tildekkede spor
Viser en elskelig sjel.

Det er meg vel at jeg ikke tok feil av deg
At jeg deg allerede i den første stund,
Med hele hjerteuttrykket i munnen,
Kalte deg et sant, godt barn.

Stille og trangt og rolig oppdratt
Kaster man oss plutselig ut i verden
Hundretusener bølger omskyller oss
Alt pirrer oss, mange slags ting behager
Mange slags ting ergrer oss, og fra stund til stunder
Vakler den lett urolige følelsen;
Vi fornemmer, og hva vi fornemmet
Skyller bort den brokete verdenstummelen.

Jeg vet det, vel, det sniker seg gjennom inni oss
Mange forhåpninger, mange smerter,
Lille Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lille Lotte, hvem kjenner vårt hjerte?
Akk, jeg skulle gjerne gjøre det kjent, flyte over
I medfølelelsen til et dyr
Og fortrolig nyte dobbelt på ny
Alle naturens lidelser og gleder.

Og der søker øyet så ofte forgjeves
Rundt omkring og finner alt til;
Så fortumler seg den skjønneste delen av livet
Uten storm og uten ro

Og til ditt evige ubehag
Støter deg i dag, hva som trakk deg i går
Kan du til verden bare hengivenhet bære
Som deg så ofte bedro
Og ved din ve, ved din lykke
Forbli i egensindig, stiv ro?
Se, der trår ånden i seg tilbake
Og hjertet – det lukker seg til.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i mot
«O hun er verdt, å være elsket»
Ropte jeg, bønnfallt deg himmelens reneste velsignelse
Som den deg nå i din venninne gir.

Språk, form og innhold

Formen er litt komplisert i dette diktet her. Det er asymetrisk, med ulik struktur i både linjer og strofer og helhetlig oppsett. Første strofe har 9 linjer, andre har 4, og så følger to med 8 linjer. Der brytes altså mønsteret at en kort strofe følger en lang. Fra strofe 4 er mønsteret 8 + 4, altså en strofe på 8 linjer blir fulgt av en strofe på 4.

For første strofe er grunnformen 5 + 5, det vil si fem takter i hver linje. Men det er også linjer som har 6 og det er linjer som har 4. Trykklett stavelse følger alltid trykktung, så det er trokeisk versefot, med tung-lett, tung-lett, og så videre. Enden i partallslinjene er trykktung, enden i oddetallslinjene trykklett. Strofen har litt uvanlig 9 linjer, men det er sånn at hvis de ekstra taktene hadde vært fordelt utover, så hadde det blitt tilsvarende 8 linjer med 5 trykktunge stavelser i hver. Linje 3 har 6, og låner en av linje 4. Linje 9 har en takt til hver av linjene 5-8.

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling)

Rimmønsteret er kryssrim i de første fire strofene, så omsluttende rim i de neste. Skjematisk satt opp blir det AbAbCdddC. Halvrim er tillatt, som i Freuden-beiden.

Firerstrofene har også femfotet troke, tung-lett fem ganger, og den første har omsluttende rim (aBBa), mens de to neste har kryssrim (AbAb). I første firerstrofe har linjene 1 og 4 trykktung utgang, i de to andre er det linje 2 og 4 som ender trykktunget. Det vil si at hele diktet ender i en trykktung stavelse.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling, siste strofe)

Merk at her er det en linje som stikker seg ut med fire trykksterke stavelser. Det er den som sier hun er verdt å være elsket!

I strofene med 8 linjer er det konsekvent kryssrim, og ganske konsekvent 5+5 trokeisk versefot. Partallslinjene har trykktung utgang. oddetallslinjene trykklett. Også her er linjer som skiller seg ut med 4 og med 6 takter, men alltid sånn at når noen linjer har 4, så finnes en med 6 i nærheten, sånn at grunnmønsteret med 5+5 følges.

Oversettelsen er ikke helt rett frem alle steder, og det er også steder der også innholdet i originalen er uklart. Goethe strekker språket i dette diktet.

Første ufordring i oversettelsen er i linje 3, hvor det står Denk ich dein, «Tenker jeg ditt» må være den mest direkte oversettelsen, «tenker jeg på deg», er meningen, men det må omskrives, for det er ikke det som står i originalen. Formuleringen i originalen gir rike assosiasjoner. Jeg vet ikke om jeg fikk det til godt, sånn som jeg nå har formulert det. Og denken dein die beiden klarer jeg ikke å trenge gjennom. Jeg oversetter nøyaktig som det står, «tenker på ditt de begge», men skjønner ikke hva det betyr. Første strofe er ellers introduksjonen, her treffer han sin Lotte, midt i gleder og sorger og livets tummel. Hun rekker dem hånden, og viser spor av en elskelig sjel. Jeg er litt usikker på om Schoße er fang eller planteskudd, formen på substantivet er flertallsformen, men pronomenet In dem tilsier dativ entall. Derfor må det være fanget. Jeg setter opp begge i gloselisten.

Den første firerstrofen har jeg måttet kave en del med, men nå skal den være på plass. Han er glad for at han ikke tok feil av henne, men kalte henne et sant, godt barn fra første stund. Linje 3 tolker jeg sånn at det er ordene i hjertet som blir uttrykket gjennom munnen, han mener det virkelig når han kaller henne et godt barn.

Følgende åtterstrofe sier at hun er oppdratt stille og rolig det som på tysk heter eng. Betydningen av eng er smal og trang, men det blir brukt en del i betydningen «trang oppvekst», «små kår», og slikt. Her beskriver det imidlertid hvordan hun er oppdratt, og det er et spørsmål hvilket norsk adjektiv som egner seg å bruke. Meningen er nok at det ikke var rom for mange sprell, kanskje er ordet smal best å bruke, tilsvarende norske å gå den smale sti. Ordet erziehen betyr oppdratt, med prefikset auf- er det ikke noe oppslagsord på ordnett.no, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det bare er en slags forsterkning eller en fullførelse, at man ferdig oppdratt kastes inn i verden. Så er det karakteristisk Goethe, med de skiftende bølger som omskyller oss gjennom livet, det pirrer oss alt sammen, det er mange slags ting som behager oss, og som ergrer oss, og fra tid til annen vakler den lett urolige følelsen. Sånn er livet, i følge Goethe, sånt skriver han mange dikt om. Det gis oss mange inntrykk gjennom livet, vi føler og fornemmer disse inntrykkene, det er dette som er vår del av det brokete virvar som er verden. Bak dette ligger selvfølgelig følelsen han får av sin Lotte, fornemmelsene og inntrykkene derfra.

Videre står det at det er mange håp og mange smerter som sniker seg gjennom inni oss, det er sånn det er formulert. Jeg forsøker å holde på den sammensatte formen, gjennomsniker (durchschleicht), og å unngå en refleksiv vi kanskje må ha må norsk. Han skriver han vet det vel (wohl). Så følger direkte spørsmål til Lotte: Hvem kjenner våre sinn? Hvem kjenner våre hjerter?

Kreatur kan oversettes med kreatur, eller dyr. Det tyske ordet er noe vanligere brukt enn det norske. På slutten er spørsmålet hvordan man skal plassere genitiven. I originalen kommer ordet natur fint til slutt, hos meg kommer meningen godt frem, på norsk.

Vendingen findet alles zu er en vanskelighet, jeg oversetter den bare som den står, ordrett, med betydningen til for zu. Jeg er ikke sikker på om det går bedre på tysk enn på norsk, men kan ikke si jeg skjønner hvordan denne konstruksjonen gir mening, og hvilken mening det gir. Siste del av den er grei, livet fortumler seg i den skjønneste delen av det, i ungdommen, når det ikke er storm, og ikke er ro.

Til ditt evige ubehag støtter deg i dag hva som trakk deg i går. Det er en god retorisk figur, det der, motsetninger satt opp mot hverandre. Videre tror «hengivenhet» er rett oversettelse av Neigung, hun trekker til verden hengivenhet, den verden som så ofte har bedratt henne. Ved hennes ve, ved hennes lykke – nok en motsetning satt opp mot hverandre, nok en retorisk figur – ble (jeg) i egensindig, stiv ro. Subjektet er utelatt, verbet (blieb) står i fortid første eller tredje person, så hvem som ble i egensindig, stiv ro skal komme frem av det. De to siste linjene i strofen er greie, ånden trekker seg tilbake, hjertet lukker seg til.

Og så er det avslutningen, svært høytidelig, men legitimert av det som har stått hittil i diktet, og det som er Goethes oppriktige tanker. Han går mot henne, fri, og tenker hun er verdt å være elsket. Han roper det, ved himmelens reneste velsignelser, som nå blir gitt ham gjennom venninnen, Lottchen. Pronomenet er i siste linje viser tilbake på hannkjønnsordet himmelen i linjen over. Jeg skal ikke si for sikkert at dir i nest siste og siste linje er samme, i nest siste passer det litt til henne, i siste passer det bare til ham, synes jeg. Men jeg er ikke sikker på at jeg har skjønt alt her riktig. Kanskje er det også at hun kan få den reneste velsignelsen gjennom sin venninne, og dein, dich og dir gjennom diktet hele tiden er henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord er markert med fet skrift, oppslagsord i tysktysk ordbok med fetkursiv.

Getümmel das, -s/-; tumult, tummel, trengsel, virvar.
bebauter -> bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
Schoße -> Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt. Schoss der, -es/-e [kort ɔ], -es/-e; (botanikk) (plante)skudd.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
Spur die, -/-en 1. spor; 2. anelse, liten mengde; 3. kjørefelt, fil.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verkennen (uregelmessig tr.) ta feil, misforstå, feilvurdere, bedømme galt, underkjenne; etwas nicht verkennen måtte innrømme noe.
genannt (adj.) nevnt, kalt, omtalt.
auferzogen -> erziehen (erzog, hat erzogen, tr.) oppdra; er ist gut erzogen han er godt oppdratt.
Wirft -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
um·spü̱·len umspült, umspülte, hat umspült mit OBJ ■ etwas umspült etwas um etwas herum fließen Der Fluss umspülte die kleine Insel.
Wogen -> Woge die, -/-n; (en) bølge.
reizt -> reizen (sv. tr. itr.) 1. provosere, irritere 2. pirre, egge 3. sjarmere, lokke, friste 4. (kortspill) by.
mancherlei (adj., ubøy.) mange slags, litt av hvert.
verdrießt -> verˈdrießen (verdrießt, verdross, hat verdrossen; itr.) ergre, forarge;
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
spülen (sv. tr.) spyle, skylle.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Weltgewühl -> Gewühl das, -(e)s/-e; vrimmel, mylder; trengsel, kaos.
durchschleicht -> schleichen (schleicht, schlich, ist/hat geschlichen, itr. refl.) liste seg, snike seg;
innen (adv.) inni, innvendig;
überfließen (st.) I. (ˈüberfließen, ist übergeflossen, itr.) renne, flyte over; (overført) strømme over. II. (überˈfließen, ist überflossen, tr.) oversvømme.
Mitempfinden das, -s/; medfølelse, det å føle med en.
vertrauen (sv. itr.) stole på.
zweifach (adj.) dobbelt.
ringsherum, ringsumher (adv.) rundt i ring, rundt om, (fra) alle kanter.
vertaumelt -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
Unbehagen -> Unbehagen das, -s/; ubehag.
Neigung die, -/-en; 1. skråning, helling. 2. tendens, tilbøyelighet, forkjærlighet, interesse, lyst. 3. dragning, sympati, hengivenhet;
eigenwillig (adj.) egensindig; særpreget.
starrer -> starr (adj.) stiv; starr vor Kälte stiv av kulde; ein starrer Blick et stivt blikk.
schließt sich zu -> ˈzuschließen (st. tr.) stenge av, lukke, låse.
entgegen -> entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
erflehte -> flehen (sv. itr.) bønnfalle, trygle; zu Gott flehen be (inderlig) til Gud.
Segen -> Segen der, -s/; velsignelse; jemandem Glück und Segen wünschen ønske en hell og

Kommentar

Det er litt vanskelig å trenge helt inn i dette diktet til Goethe. Det står ikke omtalt annet enn med tittelen i Goethe Handbuch, og det er ikke utfyllende opplysninger noen steder på nettet jeg kan finne. Det er skrevet på et tidspunkt da forholdet mellom Goethe og Charlotte Buff forlengst var avklart, og forbi, og Goethe allerede var over i en forelskelse og forlovelse med Anna Elisabeth Schönemann, som blir kalt Lili i diktene. Med litt mer håndfast om tilblivelseshistorien til diktet, og noen oppklaringer om innholdet, så ville det vært lettere.

Men vi får ta hva vi har.

Diktet er karakteristisk Goethe med at han hele tiden må ransake seg selv og sine følelser. Han søker hele tiden klarhet, også i det kaotiske virvar av følelser som gjelder mellom mann og kvinne, der det i livet aldri er helt rent bare mellom hun og ham, men der allerede levd liv og samfunnets regler og normer også spiller inn. Han var forelsket i Charlotte Buff, hun gav ham mye, men hun var jo allerede gift, og dermed utilgjengelig for ham. Nå er det gått tre år, og han er ennå ikke ferdig med henne, enda han også har truffet en annen, som han også har følelser til.

Diktet er skrevet med en veldig avklaret ro, en veldig høytidelighet. Dette er oppgjøret. Derfor er det også stort og komplisert anlagt, med mange strofer og komplisert versemønster. Midt i Sturm und Drang perioden lar han seg heller ikke styre av regler i diktningen, følelsene og tankene får fritt utløp, det er tillatt å bryte de etablerte mønstre. Men dette er et personlig dikt, mer enn det er et dikt til å definere litteraturhistorien.

Han tiltaler henne med deg, og setter mer deg og oss (uns), enn deg og meg (mich). Det er hun som er hovedpersonen, i seg selv, og ikke hva hun gjør med ham, og hva han føler. Han er bare glad for at han kjente henne riktig fra første stund, og kalte henne et sant og godt barn, som hun også viste seg å være.

Goethe er gjennom hele livet glad i strofer av typen som nummer 3 og 4, innholdet, der han analyserer og reflekterer over livets betingelser, hvordan vi kastes fra det ene til det andre, lykke og ulykke, håp og mismot. Disse omskiftningene er det ikke noe å gjøre med, de vil alltid være der. Forholdet de to hadde er en sånn omskifting, men det blir ikke fremhevet som poenget her. Det kapittelet skal avsluttes.

Så kommer det mot slutten til det egentlige oppgjøret, som ikke er noe oppgjør i den forstand, det er ikke noe å skille hva som er rett og galt. Han ber henne om å forbli i ro og fred, sånn jeg leser det, at hun må fortsette å være den hun er. Det er i det ånden trekker seg tilbake, og hjertet kan lukke seg. Merk at Goethe ikke legger inn noe smerte i at forholdet mellom dem er avsluttet, ikke noe ønske om at tingene skulle vært avsluttet, det er ønske om full forsoning. Og fra hans side er det full forsoning, slik det er uttrykt i diktet.

Til slutt er det de siste fire høytidelige linjer, der det stråler stille takknemlighet ut av at han fikk møte henne, og gå fritt i mot henne. Konklusjonen hans er at hun er verdt å være elsket, men det er ingen bebreidelse eller klander at det ikke er han som skal få gjøre det. Han ber, bønnfaller om himmelens reneste velsignelse, som nå blir gitt i din venninne, som det står.

Med dette legges dette kapittelet vekk, og det blir ikke mer Lottchen på Goethe. Hun er en av de mest berømte mennesker i litteraturhistorien, modellen til Lotte i Unge Werthers lidelser, og personen Goethe skriver til her, og tenkte veldig mye på, i unge år av sitt liv. Her har han tenkt ferdig.

For oss andre er dette kanskje en måte å ta et oppgjør på, ikke henfalle til bitterhet og ønske om alt som kunne vært annerledes, men aksept til livets betingelser, og takknemlighet for det man tross alt fikk være med på. Diktet leses også godt som biografi, og som uttrykk for hvordan man tenkte allerede på 1770-tallet, ikke så altfor ulikt sånn man kan tenke i dag. Forelskelse som blir og ikke blir gjengjeldt og oppfylt, det er et tema som har opptatt mennesker i alle århundre vi har eksistert, og som utallige diktere har uttrykt sin mening om. Få så majestetisk og verdig som Goethe.

Min gjendiktning

Et langt dikt å gjendikte, dette. En del vanskeligheter er det også. Rim og nødrim er presset inn, og det kunne være fristende å fortsette en setning til begynnelsen av neste verselinje – men sånt gjorde man ikke på Goethes tid, og det ville ikke være i diktets ånd å gjendikte på den måten. Andre triks må brukes. Helt godt blir det ikke, men gjendiktet blir det.

Bare en ting: jeg greide ikke konsekvent å få samme utgang på alle linjene som i originalen, og jeg greidde heller ikke å få alle linjene på riktig sted. Det er omskiftninger.

Og jeg har ennå ikke greid å glatte ut alle vanskeligheter. Denne var ekstra vrien. Jeg må nesten melde pass på å få rytmen og takten korrekt, jeg må bare prøve å få diktet med den verdigheten som er i originalen. Det er ikke godt, men det er en gjendiktning, en slags.

Til Lotte

Midt i all tumult av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Jeg tenker deg, o Lotte, tenker dine steder,
Som ved stille aftenrød.
Du din hånd oss vennlig rekker
Da du oss der mark er blitt av ur
I fanget til den herlige natur
Bak litt lett tildekket lur
Kjærlig sjel oss tekker.

Vel er meg at jeg deg ei miskjente
At jeg deg alt fra første stund,
Med hjertets uttrykk i min munn,
Deg et sant og godt et barn benevnte.

Stille, trangt og rolig først, så følger
Man kaster oss pluts’lig i verden ut
Oss omskyller hundretusen bølger
Alt oss pirrer, behag og sut
Mange ting oss ergrer, og om tid kan hende
En lett urolig stemning tør
Vi fornemmer hva vi kan fornemme
Spyler bort den broket verdensrør.

Vel, jeg vet det, det sniker seg i oss inn
Mange håp og mange smerter,
Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lotte, hvem kjenner våre hjerter?
Akk, det skulle vært gjort kjent, overflyte
I medkjenslen til et kreatur
Og fortrolig dobbelt opp å nyte
All sorg og fryd i vår natur.

Og der søker øyet så forgjeves
Rundt omkring og finner bare no’;
Så fortumler seg den beste tid som leves
Uten storm og uten ro

Og til ditt, det evig ubehaget
Skyver deg dag, hva i går deg drog
Kan du til verden hengivenhet drage
Den som ofte deg bedrog
Og ved din ve, ved din lykke
Bli i egensindig, stivnet ro?
Se, ånden vil tilbake rykke,
Og hjertet – lukkes i sitt bo.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i møte
«O hun er verdt, å elsket bli»
«Ropt’ jeg, bønnfalte deg av himm’lens signe søte
Som han deg nå kan i din kvinne gi.

ES2020

Mit einem goldnen Halskettchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Da fortsetter vi med diktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). I år vil vi poste dem annenhver uke, og ikke hver uke, som i fjor. Det vil si liederne fra Mit einem goldnen Halskettchen, som vi poster i dag, til Eigentum, som vi vil poste 19. desember, på årets nest siste lørdag. Den siste liederen, An Lina, blir postet 2. januar, 2021, og så fortsetter vi med balladene utover det året. Når jeg skriver vi, så er det jeg, det er ingen annen enn jeg som skriver og administrerer denne bloggen. Men sammen med leserne, så blir det vi. Velkommen!

Det første diktet av i år er ikke av Goethes sterkeste og mest betydelige, det er et enkelt lite dikt, om en som sender et brev med et gyllent halskjede til ei jente han liker.

Mit einem goldnen Halskettchen

Dir darf dies Blatt ein Kettchen bringen,
Das, ganz zur Biegsamkeit gewöhnt,
Sich mit viel hundert kleinen Schlingen
Um deinen Hals zu schmiegen sehnt.

Gewähr dem Närrchen die Begierde
Sie ist voll Unschuld, ist nicht kühn
Am Tag ist′s eine kleine Zierde,
Am Abend wirfst du′s wieder hin.

Doch bringt dir einer jene Kette,
Die schwerer drückt und ernster faßt,
Verdenk ich dir es nicht, Lisette,
Wenn du ein klein Bedenken hast.

1770, trykket 1775

Med et gyllent halskjede

Deg får dette bladet bringe et kjede
Som, ganske vant til bøyelighet,
Lengter etter å smyge seg om halsen din
I mange hundre små løkker.

La narren få begjæret
Hun er full uskyld, er ikke modig
Om dagen er det en liten pryd
Om kvelden kaster du det atter hen

Dog bringer deg en det kjedet
Som tungt trykker og mer alvorlig fatter
Fortenker jeg deg det ikke, Lisette
Når du en har liten betenkelighet.

Språk, form og innhold

Diktet har klassisk 4+4 jambisk form, altså annenhver stavelse lett-tung, 4 takter i oddetallslinjene, 4 takter i partallslinjene. Første linje ender trykklett, andre trykktung, og det samme gjelder for tredje og fjerde. Det er fire linjer i hver strofe, også det helt typisk. Rimmønsteret er kryssrim, AbAb, med halvrim tillatt. For eksempel rimer –wöhntsehnt i første strofe.

Dir darf dies Blatt ein Kettchen bringen,
Das, ganz zur Biegsamkeit gewöhnt,
Sich mit viel hundert kleinen Schlingen
Um deinen Hals zu schmiegen sehnt.

Goethe: Mit einem goldnen Halskettchen (trykkfordeling)

Innholdet i diktet er at jeg-personen sender et halskjede til ei jente som heter Lisette, og gjør seg noen tanker om hvordan hun vil motta det. Blatt (blad) i første strofe er nok et brev, en papirlapp, som følger med halskjede. Han skriver at det er vant med bøyelighet, og dermed også vil kunne slynge seg om halsen din. Her fungerer diktet best om man leser det med litt erotisk spenning, smykket er helt inntil huden hennes, noe han nok også kanskje drømmer om å være. Jeg bytter på rekkefølgen av linje 3 og 4 i oversettelsen, her i første strofe. Dobbeltbetydningen, eller underbetydingen, om felle og snare for Schlingen kommer med over i norsk både for «slynge» og «løkke». Det gir en ide om at han fanger henne.

I strofe 2 er det den lille narren (Närrchen) som skal ha begjæret (Begierde). Hun (Sie) – jenta – er ikke modig (nicht kühn), hun er uskyldig (voll Unschuld). Det er ikke hun som tar initiativet, det er han. Det er han som sender halskjedet. Om dagen er dette kjedet litt pynt, om kvelden kaster hun det bort igjen (wieder hin). Språklig ser jeg enkelte utgaver har apostrof etter Gewähr’, altså at det skal være Gewähre, og første person entall «jeg lar (narren) få». Uten apostrof blir det imperativ. Siste linje kunne vært oversatt annerledes. Det er wirfst du’s wieder hin som er problemet, «kaster du det igjen hen» blir det direkte oversatt. Det kunne blitt oversatt med «legger du det bort», for det er det hun gjør. Jeg har som vanlig når jeg er i tvil lagt meg nær originalen.

Tredje strofe gjør henne oppmerksom på at det er en som bringer henne dette halskjedet, det er en som gir det til henne. Siden det er et initiativ som betyr noe, han ønsker å oppnå noe med dette halskjedet, så kan det være det vil trykke henne og omfatte henne med alvor. Når hun går med det, vil hun måtte tenke på ham. Hun må også gjøre seg tanker om hvordan hun skal reagere på dette initiativet.

Siden det er han som krysser en grense, så fortenker (Verdenken) han henne ikke, når hun har betenkeligheter (Bedenken) med denne gaven hun har fått.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Ord som er oppslagsord står i fet skrift, ord som ikke er oppslagsord, står i fet kursiv.

Halskettchen Halskjede
Kettchen Lite kjede
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe
Biegsamkeit bøyelighet
Schlingen – flertall -> Schlinge die, -/-n 1. løkke 2. snare, felle.
schmiegen (sv., refl. tr.) smyge (seg inntil), krype tett inntil; (om klær) sitte tett inntil.
Gewähr – imperativ -> gewähren (sv. tr.) bevilge, innrømme, innvilge, la få;
Närrchen – verkleinerungsform -> Narr der, -en/-en; 1. narr 2. tosk, fjols;
Begier die, -/, Begierde -/-n; begjær, attrå, lyst.
Zierde die, -/-n; pryd, pynt.
ernster – komparativ -> ernst (adj.) alvorlig; oppriktig;
faßt – 3. person, entall, presens -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
Verdenk -> verˈdenken (uregelmessig tr.); jemandem etwas verdenken fortenke en i noe.
Bedenken das, -s/-; betenkelighet(er), tvil, innvending(er); ettertanke, overveielse;

Kommentar

Jeg skrev at diktet ikke er av Goethes sterkeste og mest betydelige, men mente ikke å devaluere diktet med det. Det er skrevet i 1771, og hører tematisk sammen med Mit einem gemalten Band, som jeg postet forrige uke. Begge diktene er skrevet på samme tid, og utgitt samme år, men jeg kan ikke se at diktet kom seg med i Weimar-diktsamlingen av 1775. Jeg har ikke funnet ut hvor diktet er utgitt, Goethe Handbuch nevner det ikke. Det har litt mindre mangfoldige kvaliteter enn Mit einem gemalten Band, det er litt direkte og 1 til 1 av det som står, og det som er ment.

Dog er det uttrykk av en tanke som ikke blir så ofte uttrykt. Gutten gir jenta en gave, alle vet at dette er noe, særlig når det er en kostbar gave som et gyllent halskjede. Her skriver han rett ut at dette er et initiativ som betyr noe, og at det nok ikke er bare glede å motta en sånn gave. Det er også ansvar og betenkeligheter.

Jeg har ikke funnet ut hvem Lisette er, om hun er en reell person, eller satt inn som et navn, for en annen Goethe har gitt gave til. Jeg vet heller ikke om diktet baserer seg på faktiske forhold, at unge Goethe virkelig gav en sånn gave. Men sånn diktet er skrevet, kan det se ut som han har gjort det. Det kan se ut som han har hatt en spenning han måtte få ut, og skrev et dikt for å gjøre det, dette diktet.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er litt fri, her og der, både nødrim og halvrim har jeg måttet åpne for, og så har resultatet blitt som dette.

Med et gyllent halskjede

Deg dette brev et kjede bringe,
Et som til bøy’lighet er vant
Det lengter etter seg å slynge
I hundre løkker om din hals.

Den lille narren får begjæret
Hun er full uskyld, ikke djerv
Om dagen liten pryd å være
Om kvelden har det gjort sin skjerv.

Dog er det en som gir deg kjedet,
Som tyngre trykker, alvor rår
Fortenker jeg deg ikke med det
Når du en ettertanke får.

ES2020

An Belinden, av Johann Wolfgang von Goethe

Her er enda et dikt fra Sturm und Drang-perioden til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er diktet An Belinden, eller til Belinda, som vi nok vil si det på norsk, og det er et dikt som ganske godt illustrerer hva Sturm und Drang-perioden stod for.

An Belinden

Warum ziehst du mich unwiderstehlich
Ach, in jene Pracht?
War ich guter Junge nicht so selig
In der öden Nacht?

Heimlich in mein Zimmerchen verschlossen,
Lag im Mondenschein,
Ganz von seinem Schauerlicht umflossen,
Und ich dämmert’ ein;

Träumte da von vollen, goldnen Stunden
Ungemischter Lust,
Hatte schon dein liebes Bild empfunden
Tief in meiner Brust.

Bin ich’s noch, den du bei so viel Lichtern
An dem Spieltisch hältst?
Oft so unerträglichen Gesichtern
Gegenüber stellst?

Reizender ist mir des Frühlings Blüte
Nun nicht auf der Flur;
Wo du, Engel, bist, ist Lieb’ und Güte,
Wo du bist, Natur.

1774/75, Trykket 1775

Til Belinda

Hvorfor trekker du meg uimotståelig,
Akk, i den der prakten?
Var jeg god gutt ikke så salig
I den øde natt

Hjemlig i mitt lille rom innestengt,
Lå i måneskinn
Ganske omflytt fra sin lysskur
Og jeg slumrer inn;

Drømte der om fulle, gylne timer
Ublandet lyst
Hadde allerede ditt kjære bilde
Følt dypt i mitt bryst

Er jeg det ennå, som du ved så mye lys
Holder ved spillebordet?
Ofte så utålelige ansikt
Stiller overfor

Yndig er med vårens blomstring
Nå ikke bare på marken
Hvor du, Engel, er, er kjærlighet og godhet
Hvor du er, natur.

Språk, form og innhold

Dette diktet er ikke helt standard. Jeg får det til å være 5+3, altså fem takter i oddetallslinjene, tre i partall. Men de trykksterke stavelsene er ikke så markerte, særlig i første linje kan de første fem stavelsene egentlig ha både trykk og bitrykk. Jeg ville lest med hovedtrykk på -rum i warum, og så bitrykk på ziehst du mich, før unwiderstehlich blir uttalt på vanlig måte, med trykk der det skal være. Men jeg vet ikke om diktet må leses slik, eller hvordan Goethe selv ville lest det. I andre strofe er versefoten mer tydelig trokeisk, det er tung-lett i fem takter. Jeg har lagt ved trykkfordelingen i begge de to første strofene denne gangen.

Warum ziehst du mich unwiderstehlich
Ach, in jene Pracht?
War ich guter Junge nicht so selig
In der öden Nacht?

Heimlich in mein Zimmerchen verschlossen/ Lag im Mondenschein/ Ganz von seinem Schauerlicht umflossen,/ Und ich dämmert ein.

Goethe: An Belinden (Trykkfordeling)

Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim. Det er konsekvent.

Oversettelsen er heller ikke rett frem.

I andre strofe er det ordet Schauerlicht (skur + lys), satt sammen med umflossen («omfløtt»). Jeg vet ikke om jeg treffer det riktig med omflytt av en lysskur.

Strofe 4 har vanskeligheter i de to første linjene. Jeg vil si pronomenet den i den første linjen er relativpronomen, som viser til jeg i første del av setningen. Det er avansert forklart grammatisk, men skal gi mening sånn jeg har oversatt det til norsk Han er den som hun holder i lyset ved spillbordet.

Meningen i diktet er at han er dypt og lidenskapelig forelsket i Belinda. Hun trekker ham til seg. Det begynner rett med det, hun trekker ham til seg, i prakten som er skjønnheten hennes, og han er nok ikke så salig der i natten, han gir etter for lystene. Så er han hjemlig eller hemmelig, tysk er ambivalent der, med sin heimlich (se gloselisten), stengt inne i rommet sitt. Der ligger han i måneskinn, og sovner inn i en døs i det lyset. Da drømmer han om stundene med Belinda, ublandet lyst, altså ren lyst, og finner bildet hennes i brystet sitt. Dypfølt.

Så er det igjen dette med lys, hun holder ham i så mye lys, ved spillbordet. Dette er overført betydning, spillbordet er der det skjer. Og hun setter der utålelige ansikt overfor ham, jeg leser det som at han ikke kan stå i mot henne. Til slutt er det at vårens blomstring nå ikke bare er yndig på marken. Han sier at der du er, Engel, her bruker han direkte tale og kaller henne engel, der er det kjærlighet og godhet. Hvor du er, er det Natur.

Her passer det med tysk, som bruker stor bokstav på substantiv. Hun er egenavnet, hun er Natur.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

unwiderstehlich (adj.) uimotståelig.
selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig.
Schauerlicht -> Schauer der, -s/- 1. skjelving, gysning; Kälteschauer kuldegysning 2. skur, byge; Regenschauer regnskur; Hagelschauer haglbyge, haglskur.
dämmern (sv. itr.) 1. demre, gry, lysne 2. skumre 3. slumre, halvsove, drømme.
Ungemischter -> ungemischt ublandet
empfunden perfektum partisipp av empfinden; tief empfunden dyptfølt.
unerträglich (adj.) utålelig, ulidelig; ufordragelig
Gesichtern -> Gesicht das, -(e)s/ 1. (flt. Gesichter) ansikt, ansiktsuttrykk, utseende 2. syn, synsevne 3. (flt. Gesichte) syn, visjon.
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).

Min gjendiktning

Denne var vanskelig nok å oversette, så vi får se hvordan det blir med gjendiktningen.

An Belinden

Hvorfor drar du meg uimotståelig,
Akk, i denne prakt?
Var jeg gode gutten ei så salig
I den øde natt?

Hjemlig i mitt lille rom stengt inne,
Lå i måneskinn
Ganske omflytt fra sin lysskur
Og jeg slumrer inn;

Drømte der om fulle, gylne stunder
Ubeblandet lyst
Hadde alt ditt kjære bilde funnet
Dypfølt i mitt bryst

Er det jeg, som du i så mye lys
Holder ved i spill?
Ofte så utålelige ansikt
Stiller overfor

Tiltrekkende er med vårens blomstring
Nå ikke bare på marken
Hvor du, Engel, er, er kjærlighet og godhet
Hvor du er, natur.

ES2019

Willkommen und Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet frem til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) berømte dikt, et dikt fra Sesenheim-perioden, og et av hans kjærlighetsdikt. Det går til prestedatteren Friedrike Brion, som var fra Sesenheim, og som han møtte mens han studerte Juss i Strasbourg. Året er 1770, Goethe er 21 år, og skriver diktet året etter.

Diktet får forfatteren av artikkelen på SNL til å forlate leksikonsjangeren lite grann i beskrivelsen:

Kjærligheten til prestedatteren Friedrike Brion fra landsbyen Sesenheim utløste en rekke dikt som betydde en revolusjon i tysk litteratur. Diktenes rytme og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstnerisk koketteri bak seg.

SNL Artikkel om Johann Wolfgang von Goethe, som den stod 28. januar, 2018. Nå er den redigert.

Det er sterkt sagt. «En spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstnerisk koketteri bak seg». Diktene som blir gitt som eksempel er Mailied, og altså dette, Wilkommen und Abschied.

Wilkommen und Abschied

Es schlug mein Herz, geschwind, zu Pferde!
Es war getan fast eh gedacht.
Der Abend wiegte schon die Erde,
Und an den Bergen hing die Nacht;
Schon stand im Nebelkleid die Eiche
Ein aufgetürmter Riese, da,
Wo Finsternis aus dem Gesträuche
Mit hundert schwarzen Augen sah.

Der Mond von einem Wolkenhügel
Sah kläglich aus dem Duft hervor,
Die Winde schwangen leise Flügel,
Umsausten schauerlich mein Ohr;
Die Nacht schuf tausend Ungeheuer,
Doch frisch und fröhlich war mein Mut:
In meinen Adern welches Feuer!
In meinem Herzen welche Glut!

Dich sah ich, und die milde Freude
Floß von dem süßen Blick auf mich;
Ganz war mein Herz an deiner Seite
Und jeder Atemzug für dich.
Ein rosenfarbnes Frühlingswetter
Umgab das liebliche Gesicht,
Und Zärtlichkeit für mich – ihr Götter!
Ich hofft es, ich verdient es nicht!

Doch ach, schon mit der Morgensonne
Verengt der Abschied mir das Herz:
In deinen Küssen welche Wonne!
In deinem Auge welcher Schmerz!
Ich ging, du standst und sahst zur Erden
Und sahst mir nach mit nassem Blick:
Und doch, welch Glück, geliebt zu werden!
Und lieben, Götter, welch ein Glück!

1771/1775

Velkommen og avskjed

Mitt hjerte slo, raskt til hesten!
Det var gjort nesten raskere enn tenkt;
Kvelden vugget allerede jorden
Og på bergene hang natten:
Allerede stod eika i tåkeklær
En oppstablet kjempe, der,
Hvor mørket fra buskene
Så med hundre svarte øyne.

Månen så fra en skyhaug
Klagende hit ut fra disen
Vinden svinger lette vinger
Omsuser skrekkelig mitt øre
Natten skaper tusen uhyrer
Dog friskt og glad var mitt mot:
I mine årer hvilken fyr!
I mitt hjerte hvilken glød!

Deg så jeg, og den milde gleden
Fløt fra det søte blikk på meg
Ganske var mitt hjerte på din streng
Og hvert et åndedrett for deg.
Et rosefarvet vårvær
Omgav det elskelige ansikt
Og ømhet for meg – dere guder
Jeg håper det, jeg fortjener det ikke.

Dog akk, allerede med morgensolen
Gjør avskjeden hjertet trangere
I dine kyss hvilken lykksalighet!
I dine øyne hvilken smerte!
Jeg gikk, du stod og så til jorden,
Og så etter meg med fuktig blikk:
Og dog, hvilken lykke, å bli elsket!
Og elske, guder, for en lykke!

Språk, form og innhold

Diktet går i firfotet jambe, annenhver stavelse lett-tung, og fire trykktunge stavelser i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den i partallslinjene er trykktung. Dette er standard. Det hører til 4+4 gruppen, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i partallslinjene. Rimmønsteret er kryssrim, rim i 1 og 3, 2 og 4, eller AbAbCdCd. Hver strofe har 8 linjer, og det er 4 strofer i alt.

Es schlug mein Herz, geschwind, zu Pferde!
Es war getan fast eh gedacht.
Der Abend wiegte schon die Erde,
Und an den Bergen hing die Nacht;
Schon stand im Nebelkleid die Eiche
Ein aufgetürmter Riese, da,
Wo Finsternis aus dem Gesträuche
Mit hundert schwarzen Augen sah.

Goethe: Willkommen und Abschied, trykkfordeling

I strofe 3 skjer det noe med takten. Det er i det han ser henne. Da endres det.

Dich sah ich, und die milde Freude
Floß von dem süßen Blick auf mich;
Ganz war mein Herz an deiner Seite
Und jeder Atemzug für dich.
Ein rosenfarbnes Frühlingswetter
Umgab das liebliche Gesicht,
Und Zärtlichkeit für mich – ihr Götter!
Ich hofft es, ich verdient es nicht!

Goethe: Willkommen und Abschied, strofe 3

Første linje bruker den tyske konstruksjonen Es schlug mein Herz, direkte oversatt: «det slo hjertet mitt». En sånn formulering er ikke vanlig på norsk, vi snakker ikke sånn. Så for oss må det bli «Mitt hjerte slo». I strofe to har vi et tilfelle der vi må norsk må flytte verbet lenger frem i setningen. Det er ofte et problem når man skal oversette tyske dikt, det er jo om å gjøre å få samme betydningsinnhold i samme linje som i originalen. Jeg kan ikke tysk godt nok til å vite om det er en finesse i nest siste linje i diktet, welch Glück, og ikke welches Glück. Ellers tror jeg at jeg skal ha truffet med oversettelsen.

Innholdet i diktet er selvforklarende, men jeg kan gå gjennom det likevel, for å peke på detaljer som kanskje kommer bort i rask lesing av diktet.

Det starter med at hjertet hans slår, og at han springer til hesten. Det går så fort for ham, at han knapt rekker å tenke det, før han har gjort det. Årsaken er at han skal til henne. Han er så sensitiv, at han kjenner sine egne hjerteslag. Linje 3 og 4 i første strofe er stemningsskapende, og nydelig skrevet: Kvelden vugger jorden, natten henger om fjellene. Det er mesterlig gjort. Den enorme kjempen han ser i linje 6 er det digre eiketreet, som står i tåkeklærne, også det stemningsskapende. Det er en disig, mørk kveld. Han skal ri til henne. I mørket er det hundre svarte øyne fra buskene. Det kan tolkes som fantasien hans, som stemningsskapende, og det kan tolkes som at han frykter litt for å bli sett. Det er litt halvulovlig, det han skal. Han skal til henne.

I strofe 2 er det på ny stemningsskapende innhold, og kontrast mellom første og andre halvdel. Vendepunktet er i linje 6. Månen tittet frem gjennom disen fra skyene, klagende (kläglich), står det, med en besjeling. Vinden suser skrekkelig om ørene, dette er en malende beskrivelse, i det han rir. Han rir til henne, denne kvelden, ser dette, føler dette. Både natten og fantasien hans skaper usen uhyrer. Men – og her er vendepunktet – hans mot er friskt og glad. Han kjenner ild i årene og glød i hjertet. Han skal til henne. Forventingene er bygget opp.

I strofe 3 er han allerede der. Og overgangen er svært brå. Første ord i strofen er «Deg» (Dich), det er ikke beskrevet hvordan han kommer frem, og går inn til henne. Deg så jeg, Dich sah ich, det skjer så brått og voldsomt at takten i diktet må skifte for å markere det. Hele stemningen i diktet skifter også. Det er noe magisk, det å se henne, slik forelskelsen og kjærligheten er magisk, når den er ny og frisk og glødende. Den mørke, skumle natten er helt glemt. Nå er det den milde gleden (milde Freude) som flyter fra henne til ham, fra hennes søte blikk på ham (von dem süßen Blick auf mich). Og så er det linje 3 og 4, der den magiske forelskelsen blir uttrykt gjennom at hans hjerte er på hennes streng, de dirrer sammen, og hvert åndedrett han gjør, er for henne. De er ett. I kontrast til natten som henger om bergene i strofe 1, er det her rosefarget vårvær (rosenfarbnes Frühlingswetter) som omgir ansiktet hennes. Så slutter det, vakkert, med at han henvender seg til gudene, ihr Götter!, han håper på kjærtegn, fortjener det ikke.

Med strofe 4 er natten gått. Morgensolen er der allerede. Hjertet blir trangere av den forestående avskjeden. Hun kysser ham, lykksalighet, men han ser også øynene, med smerten, som også hun føler for avskjeden. I det han går, ser hun ned til jorden, og ser etter ham, med fuktig blikk. Stemningsfylt skildret. Dog slutter diktet optimistisk, det er en lykke å bli elsket, kjærligheten er en lykke.

Diktet heter Willkommen und Abschied, Velkommen og avskjed. Det går i en sirkel, for han vet at han i denne avskjeden vil komme igjen neste kveld. Det er ingen evig avskjed, dette. Selv for en dag er avskjeden tung,

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
wiegte -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
auftürmen (sv. tr.) stable opp; tårne (hope seg) opp.
Riese der, -n/-n; kjempe, koloss, gigant.
die Finsternis 1. mørke 2. formørkelse.
Gesträuche -> Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wolkenhügelsammensatt -> Wolke die, -/-n; sky; Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
schwangen -> schwingen (schwingt, schwang, hat geschwungen, tr. itr., refl.) svinge; svinge seg; klinge, lyde;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
schauerlich (adj.) fryktelig, skrekkelig, uhyggelig.
schuf -> schaffen I. (schafft, schuf/schaffte, hat geschaffen, tr.) skape;
fröhlich (adj.) glad, lykkelig;
Adern -> Ader die, -/-n; åre;
Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn
Verengt -> verˈengen (sv. tr., refl.) smalne, bli/gjøre trangere.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
nassem -> nass (nasser/nässer, am nassesten/nässesten, adj.) våt, bløt

Kommentar

Store norske leksikon endret sin omtale av diktet jeg siterte ovenfor. Nå skriver de (også litt merkelig):

Et første høydepunkt i forfatterskap utgjør Sesenheimer Lieder (1770–1771), som inkluderer mange av Goethes mest kjente dikt, blant andre MailiedWillkommen und Abschied og Heidenröslein, inspirert av folkediktningen. Med Sesenheimer Lieder forlater han entydig den tidlige anakreontiske leilighetsdiktningen og skaper en ny lyrisk syntese av individualitet, natur og kjærlighet.

SNL, 30. november, 2019 Johann Wolfgang von Goethe

Det er skrivefeil i ordet «anakreonistiske», det skal være «anakronistiske», og det er merkelig å bruke også dette ordet på denne måten. Det er anakronistisk at vi snakker om leilighetsdiktning, før begrepet oppstår, men det går ikke an å gjøre noe anakronistisk i sin egen samtid, selvfølgelig. Og så er det bare Heidenröslein av de tre diktene som er nevnt, som er inspirert av folkediktningen. Så det som står om Mailied og Willkommen und Abschied er misvisende. Begge de to er kjærlighetsdikt, og begge er til Friedrike Brion.

Og det er helt riktig at det er et vidunderlig skrevet dikt. Starten er hjerteslaget, som setter diktet i gang. Han løper til hesten, med handlinger som er nesten uavhengig av ham selv (war getan fast eh gedacht). Sansene er sterkt til stede, hver detalj i landskapet legger han merke til.

Min oversettelse

Dette er en utfordring. Her i de tidliger versjonene, er det bare å få det noenlunde på plass. Så er det å se om jeg får tid og til å forbedre. Strofe 2 har foreløpig alle nødrims mor.

Jeg skulle ha god lyst til å klare det skikkelig, så dette diktet og oversettelsen kan brukes i undervisning og til andre ting.

Velkommen og avskjed

Mitt hjerte slo, så kvikt til hesten!
Det var meg gjort som det var tenkt;
Alt vugget kvelden jorden nesten
Om bergene var natten hengt:
I tåkeklær stod eika rede
En oppadstablet kjempe, der,
Hvor mørket fra de busker nede
Med hundre svarte øyne nær.

Og månen så fra skyedynger
Med klage ut fra disen hit
Og vinden svinger lette vinger
Omsuser frykt’lig øret mitt
I natten tusen monstre framme
Dog friskt og glad mitt mot ei nød:
I mine årer hvilken flamme!
Og i mitt hjerte hvilken glød!

Deg så jeg, og den milde glede
Fløt fra det søte blikk på meg
Ganske var mitt hjerte på din streng
Og hvert et åndedrett for deg.
Et rosefarvet vårvær
Omgav det elskelige ansikt
Og ømhet for meg – dere guder
Jeg håper det, jeg fortjener det ikke.

Dog akk, alt med morgenskinnet
Gjør meg avskjed hjertet trangt
I dine kyss hva fryd å finne!
I dine øyne hva smerte langt!
Jeg gikk, du stod og så til jorden,
Og så etter meg med fuktig blikk:
Og dog, hvilken lykke, å bli elsket!
Og elske, guder, for en lykke!
ES2019

Erinnerung, av Johann Wolfgang von Goethe

Om dette korte diktet av Johann Wolfgang von Goethe hersker litt forvirring. På dette er det troverdige kilder som sier diktet ble skrevet i 1789, og trykket i 1827, i samleutgaven Ausgabe letster Hand. Både Lieder.net og Wikisource skriver dette. Men i min utgave står det at diktet er skrevet på slutten av 1760-tallet, og trykket første gang i 1769.

For ytterligere å komplisere står det i Goethe Handbuch sitert fra diktet:

Goethes etische Mahnung an sich selbst aus dem Jahr 1777: «Sieh, das Gute liegt sso nah» (Erinnerung; FA I, 1, S. 286), galt auch im Poetischen.

Goethe Handburch, s. 2.

Der står året 1777. Jeg tror ikke jeg får sjekket dette definitivt opp før diktet blir postet, men dette er sånn som tyskerne har orden på. Det finnes tilgjengelig, jeg vet bare ikke hvor å lete. Søkeordet Erinnerung er for vidt til at jeg kan treffe meg inn rett i blinken. Kyndige lesere må gjerne opplyse meg hvor det går an å finne originalutgaver eller utfyllende oppslagsverk tilgjengelig, så det går an å finne definitive svar på slike spørsmål.

Uansett er det et kort, greit og enkelt dikt, med en stor tanke og et klart budskap: Lykken er bestandig like i nærheten. Lærer du bare å gripe den, så har du den.

Erinnerung

Willst du immer weiter schweifen?
Sieh, das Gute liegt so nah,
Lerne nur das Glück ergreifen,
Denn das Glück ist immer da.

1769

Erindring

Vil du alltid vandre videre?
Se, det gode ligger så nær,
Lær bare å gripe lykken,
Så er lykken alltid der.

Språk, form og innhold

Formen er standard firfotet troke med kryssrim. Første stavelse er tung, så går det annenhver, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Utgangen av 1 og 3 linje er lett, utgangen av 2 og 4 tung. Dette er også veldig vanlig. Skjemaet for rimene er AbAb, der stor bokstav tilsier at siste stavelse er trykklett, liten bokstav at den er trykktung. Merk også i dette diktet at de trykktunge stavelsene er betydningstunge, mens de trykklette utelukkende er bøyningsendinger, pronomen underforstått i verbet, artikler (das) og små forsterninger (so). Det er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres.

Willst du immer weiter schweifen?
Sieh, das Gute liegt so nah,
Lerne nur das Glück ergreifen,
Denn das Glück ist immer da.

Goethe: Erinnerung (trykkfordeling))

I dette diktet ligger språket tett opp til norsk, så det er ikke noe vanskelig å oversette og gjendikte. Man kan nesten gjøre det ord for ord. Innholdet er også enkelt og forståelig. Dikteren spør retorisk om du alltid vil gå videre, det gode ligger jo så nær. Og så formaner han bare å lære å gripe lykken, så vil lykken alltid være der.

Kommentar

Det er et dikt med livsvisdom, dette. Du skal ikke alltid jage videre i livet, skal ikke søke å oppnå noe, ikke lete etter lykken andre steder enn der du er. Lykken finnes i det livet du lever nå. Det er bare å gripe den. Omtrent sånn kan det sies.

Min gjendiktning

Det var ingen spesielt vanskelig gjendiktning denne gangen, det var omtrent bare å ta ordene i originalen og sette dem over i norsk. Det eneste er rimene i linje 1 og 3, de faller lett og naturlig på tysk, men må tvinges til på norsk. Jeg liker derfor best den første versjonen, der disse rimene er fjernet. Skal de være med, tilbyr jeg versjon 2.

Påminnelse

Vil du alltid vid’re vandre?
Se, det gode ligger nær,
Lære kun å gripe lykken,
Så er lykken alltid der.

Versjon 2 – Påminnelse

Vil du alltid vandre vid’re?
Se, det gode ligger nær,
Lær du kun å lykken gripe,
Så er lykken alltid der.

ES2019