Gamle dikt: Jeg er det minste mennesket på jorden

November 1998. E. Salen 24 år. Intenst. Blodet bruser. Det er voldsomme fester, og dager med pedagogisk praksis på en Bergensskole i utkanten, lang reise med buss. Teater og studentradio. Jeg leste ut Krig og Fred. Jeg var aktivt æresmedlem i Realistforeningen, til stede hver torsdag. Hver dag var det noe, hver kveld. Og hjemme for meg selv, i den knøttlille hybelen i Hans Tanks gate 11, sprutet ordene brennende ord. Det gjør ennå vondt å lese dem. 10 år til skulle det gå før jeg ble gift. Med en helt annen jente og et helt annet liv. Ingenting visste jeg om det. Jeg oppførte meg som en hovedperson eller biperson hos Dostojevskij, i ferd med å bringe meg selv til grunne, brenne opp i egen energi, alt én skal ha gjort, og hvor viktig alt er. November 1998, en av mine beste diktermåneder, det er så uttrykksfullt. Også de vanlige ordene, skriver jeg, de der jeg bare skriver hva jeg tenker, hvordan jeg har det. Dette diktet sier også hvordan jeg har det. Et slags omvendt «Mauren».

*

Jeg er det minste mennesket på jorden

Jeg er mindre enn en sten

Alt man kan se er større enn meg

Og i blant alt man ikke kan se

Finnes jeg.

Og jeg er liten, jeg er liten

Jeg ser alt så stort

Alt jeg ser er større enn meg

Jeg er den aller minste, jeg.

*

ES1999

Reklamer

Gamle dikt: Jeg tente et stearinlys, og tenkte på det

Sistesetningene er beholdningen i dette diktet skrevet til musikk av Leonard Cohen. Kjennere av ham vil kjenne igjen motiver og tekstlinjer, måte å skrive på, I lit a thin green candle, adjektivene skiller mesteren og amatøren akkurat her, som også rytmen og klangen i ordene gjør det. Men i dette diktet, skrevet desember 1997, da jeg er på vei fra «gamle dikt», som jeg kaller det, til resten av diktene, med start fra 2003, der er det ting jeg kan stå for også i dag, som ikke bare er morsomt. Særlig er det altså sistelinjene, som er skikkelige, og tanken bak oppbygningen, selv om den er ubevisst, og ikke gjort skikkelig, ikke gjort ferdig. Rytmebruddet i «Du kunne fly» blir slått dumt og feil ned igjen, for eksempel, i det platte «du var så fornøyd og virket så blid», og den tilfeldige rytmen som er litt derfra. Det er fra ungdomstiden. Avslutningen, den liker jeg helt skikkelig.

*

Jeg tente et stearinlys, og tenkte på deg

Du fyller hele mitt rom

Du kunne fly

Du var så fornøyd og virket så blid

Jeg så dette her så helt tydelig

Du fylte hele mitt rom og hele mitt sinn

Du fylte hele virkeligheten min

Jeg så på stearinlyset som jeg hadde tent

Og tenkte på deg, som om du var hendt

*

ES1997

Rett ved siden av diktet har jeg – uten sammenheng for øvrig – skrevet et flott og ganske ukjent sitat fra Lev Tolstoj, Anna Karenina, bind 2, s. 265:

Denne oppfyllelsen viste han den evige feil folk gjør når de forestiller seg lykken som oppfyllelse av ønsker.

Det er helt skikkelig.

Gamle dikt: Her er jeg i byen jeg bor

Oktober 1997 var en god diktermåned, som jeg skrev i posten i forveien, og siden torsdager er dagen for overraskelser her på bloggen, slår jeg til med enda et dikt fra den måneden, en av de aller beste i unge Esalens liv. Nå i begynnelsen av 40-årene sitter jeg med fasiten hvordan det gikk, alle nære venner og damer å være forelsket i, de bor nå i andre byer enn jeg, fremdeles skulle det gå et tosifret antall år før jeg traff den jeg nå er gift med, og var en helt annen, enn han som skrev dette diktet, inspirert av en velkjent sang av Simon & Garfunkel.

*

Her er jeg i byen jeg bor

Andre er annetsteds, vet ikke hvor

Her hos meg er lite som lever

Utenom meg, som strever og strever

Til den det måtte angå, og som muligens vil

Det er så i orden, her er plass til en til.

*

ES1997

Gamle dikt: Her er et dikt som starter bra

I oktober 1997 formelig sprutet det ut dikt fra unge Esalens makeløse penn, den lyseblå, han alltid skrev dikt med, og alltid skiftet ut med en rød, for å sette en stjerne over og under. Jeg sitter her med boken hans, og er en eldre utgave av ham, vel vitende at denne høsten aldri ble gjentatt, den var et høydepunkt, alene i sitt slag. Det er spesielt å sitte med tekster en selv har skrevet i en yngre utgave av seg selv, huske sånn cirka hva man tenkte, men også se det som fra en fremmed, livet mitt og hans er helt atskilt. Jeg vet at den unge utgaven av meg tok grunnleggende feil i veldig mange forhold i livet, visste lite om hva som ville komme, lite om hvordan verden hang sammen, lite om verdenskulturen og verdenslitteraturen. Derfor kunne han skrive dikt som dette, i boblende kreativt overskudd, bare på gøy.

 

*

Her er et dikt som starter bra

Og i andre linje tar det hele av

Fra den tredje sprenges alle grenser

Diktet rokker ved essenser

Dette dikt kan hevde seg

Blant verdenslitteratur – tror jeg

*

ES1997

Gamle dikt: Jeg har vinduet åpent i kveld…

23 år gamle ESalen glemte blyantposen sin hjemme på Ganddal da han reiste opp til Bergen igjen for å studere videre etter sommeren 1997. Det gjorde at han ikke kunne skrive så mange dikt, han måtte jo ha den riktige blyanten. Det eneste diktet som er bevart – og skrevet – er et til sangen End of the family line, av Morrisey, et dikt så flatt til det samme som den sangen sier originalt og bedre, at jeg rett og slett lar være å poste det. I stedet poster jeg enda et dikt fra juni, det året, et dikt av typen jeg senere skulle skrive.

 

*

Jeg har vinduet åpent i kveld

Det jeg husker så godt, det husker du vel?

Jeg har telefon rett utenfor her

Det jeg husker så godt er hvordan du er

Jeg har ringeklokke på min dør

Og jeg er i slikt humør

At du må gjerne ringe på

Fluksens vil jeg gå

Og lukke opp

Topp

Jeg har både vindu og dør åpne i kveld.

ES1997

Gamle dikt: Jeg skjøt visst opp en rakett

I juli skriver jeg sjelden mange dikt, og i hvert fall ikke på 90-tallet, da jeg var student. Da var juli ferie, og jeg gjorde ingenting. I stedet henter jeg et ekstra dikt fra mai, en måned der jeg ofte skrev mye, den gang jeg var student og skoleelev, og et skole- eller studieår gikk mot slutten, og det var mye i hodet, og i livet, og i verden.

Jeg skjøt visst opp en rakett.

Skulle du sett.

Vel, vel, ikke noe å gjøre med

skjøt jeg den opp, så gjorde jeg det

Alt jeg har å gjøre nå

er å lene meg på ryggen, og se den gå.

ES1997

Gamle dikt: Og fra stolen som hun sitter i står hun opp…

Dette diktet fra 1997 er litt spesielt. Det lykkes liksom ikke helt, men prøver på ting som unge ESalen ikke har prøvd på før. Det er noen rytmebrudd det er noe med, men som ikke er gjennomført, og det er forsøk på å lade ordene med mer innhold enn det er dekning for, å få diktet til å si det uutsigelige, til å fange det som ikke kan fanges.

Men det lykkes ikke.

Og fra stolen som hun sitter står hun opp

Og øynene hennes binder hennes kropp

Til meg, som alt er fanget

Ikke en, men flere ganger

Hun beveges, ganske stille

Og øynene de er der. Milde.

 

Over gulvet, der hun står

Er hun like bak sitt hår

Og jeg har ingen sjanser

Jeg er fanget når hun danser

Hun er sin egen verden

med øyne som binder

henne tett, med det hun finner.

ES1997

I originalen er det ingen «i», i «stolen som hun sitter står hun opp», jeg satte den inn i overskriften, ikke i selve diktet. Tegnsettingen er også lagt til nå, originalen har ingen komma.