Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017

Advertisements

Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva med meg har du gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017

Sonett 126, av William Shakespeare – O thou, my lovely boy, who in thy power

Sonett 126 avslutter første del av sonettene til Shakespeare, den som er til den skjønne ungdom. Sonetten skiller seg også ut med bare å ha 12 linjer, den mangler de to siste, konklusjonen. Det er fristende å tolke det til noe, som at konklusjonen mangler også i forholdet mellom dikteren og den elskede, at det ikke er noen ordentlig avslutning der, ingen avklaring. Sonetten har også parrim, ikke kryssrim. Det er noe av en høytid å ta fatt på den. De resterende sonettene er til en ung, mystisk kvinne, og to avslutningssonetter som skiller seg helt ut.

Om denne sonetten er det skrevet svært mye, og svært mye er lagt ut på nettet. Jeg bruker som vanlig mest sidene som nå bare kaller seg Shakespeare-sonnets, der det som vanlig er utfyllende kommentarer, og Shakespearewords har som alltid en kort forklaring på de vanskeligste ordene, med søkemotor for de som finne hvor andre steder Shakespeare har brukt disse ordene. Ellers kan dere like godt bruke internetts mange søkemotorer, som jeg. Jeg bruker i tillegg The Oxford Shakespeare – The complete sonnets and poems, med Stanly Wells som redaktør og Colin Burrow som forfatter.

Det trengs hjelp til å lese denne sonetten for den er tettpakket med innhold. Shakespeare er mesteren i å bruke metaforer som fungerer på mange nivå, og til å gjøre språket veldig kompakt, men likevel med en voldsom meningsfylde, om en slik setning kan gi mening. Frie assosiasjoner kan også gi en grei tolkning av tekstene hans, men det er når man får hjelp av forskningen man bedre forstår hvorfor Shakespeare regnes som den største av dem alle. I denne sonetten er nesten hver eneste linje en kamp om å forstå hva som er ment, og de vil ikke ringe for fullt uten litt tips og veiledning om hva betydningen kan være.

Mange av symbolene, metaforene og motivene Shakespeare bruker i denne sonetten er brukt også tidligere, slik at denne avslutningssonetten henter opp tidligere tema, og gir dem en avslutning. Her er Tiden som går, og som ødelegger all skjønnhet, og hvordan dikteren i kampen mot den forsøker å bevare ungdommen. Her er Naturen, og her er hvordan dikteren forsøker å plassere sin egen elsk inn i den store enheten.

Sonnet 126

O thou, my lovely boy, who in thy power
Dost hold Time’s fickle glass, his sickle, hour;
Who hast by waning grown, and therein showest
Thy lovers withering, as thy sweet self growest.
If Nature, sovereign mistress over wrack,
As thou goest onwards still will pluck thee back,
She keeps thee to this purpose, that her skill
May time disgrace and wretched minutes kill.
Yet fear her, O thou minion of her pleasure!
She may detain, but not still keep, her treasure:
Her audit (though delayed) answered must be,
And her quietus is to render thee.

(                                                                      )
(                                                                      )

Min oversettelse

O, du, min herlige gutt, som har i din makt
Tidens lunefulle glass, hans sigd og time;
Som har ved å avta økt, og med det vist
Din elskers visning, som ditt søte selv vokser.
Hvis naturen, den suverene elskerinne over vrak,
Som du går videre vil plukke deg tilbake,
Hun holder deg i denne hensikt, at hennes evne
Må tid skam og elendige minutter drepe.
Men likevel frykte henne, O du lakei av hennes gleder!
Hun vil kanskje forsinkes, men ikke beholde sin skatt:
Hennes revisjon (riktignok forsinket) må bli besvart,
Og hennes løslates er å utføre deg.

(                                                                      )
(                                                                      )

Kommentar til språket og oversettelsen

Det går kanskje an å reagere på tiltalen av den elskede i denne sonetten. Det er my lovely boy, på norsk min herlige [skjønne, elskverdige] gutt, noe som kanskje ikke passer seg helt for en voksen aldrende mann, å tiltale en person som er gjenstand for lidenskapelig kjærlighet. Jeg stusset i hvert fall litt da jeg først satte «herlige gutt» inn i den norske teksten, det ble kanskje litt vel faderlig, med alle de assosiasjoner det kan gi. Det er eneste gang i sonettene den skjønne ungdom er tiltalt på denne måten. Glass hos Shakespeare betyr ofte «speil», men her i denne sonetten kan det være «timeglass» som er ment. Begge deler gir god mening. Hvis det er tidens lunefulle speil (fickle glass), så er det at tiden alltid viser personens utseende som det er nå, ikke som det har vært tidligere. En gammel mann eller kvinne vil ikke se sin ungdoms skjønnhet i det. For denne leseren er tolkningen tidens lunefull timeglass mer naturlig, det blir da tiden som går, og som ingen kan styre. Sigd (sickle) og ljå var ofte tegnet som Tidens instrument i malerier der Tiden ble legemliggjort. I bildet Shakespeare tegner i denne sonetten får Tiden et glass i den ene hånden og sigden i den andre (ofte var Tiden malt med et timeglass og en sigd, hogger ned når tiden er inne). I noen versjoner av sonetten er det ikke noe komma mellom sigd og time, slik at det blir «sigdtimen», eller «tiden da gresset skal slås». I overført betydning dødstimen. Jeg synes linjene med det gir bedre mening. Som Oxford-versjonen skriver (med min utheving):

his sickle hour the hour in which he uses his sickle, hence the moment of death. Q reads ‘fickle glass, his Úickle, hower’, which has led editors to give to Time three attributes: a glass in the sense of ‘mirror’, a sickle, and an hour in the sense ‘hourglass’. However, Time only has two hands, one for a sickle and the other for an hourglass. The lines gain their effect through the uneasy parallelism between the fickle glass and the sickle hour, juxtaposing mutability and necessary mortality in phrases of which the individual elements seem grammatically deliquescent: the sickle functions adjectivally, and through its initial long Ú recalls fickle. The glass fickly turns from an hourglass to a mirror, the hour from a day of reckoning to an hourglass, an emblem of the continuing slippage of time.

Nettsiden Shakespeare-sonnets har imidlertid en annen forklaring:

his sickle, hour – Time was frequently depicted bearing a scythe (a large version of a sickle, and an hourglass). Some editors read sickle-hour, i.e. the hour in which wheat was ripe for the sickle, hence the hour of mortality, the hour of death. The line is difficult because it is not entirely clear how the boy holds time in his power, since throughout the sonnets the opposite has been feared.hold may be interpreted as ‘holding back, restraining’, and the youth may paradoxically be seen as defying time by remaining beautiful in the lover’s eyes, and beautiful in himself. This meaning is reinforced by the subsequent explanation that Nature has granted him the privilege of being plucked away from the jaws of destruction. But this privilege will not last forever.

Så mye er skrevet, og vi har bare kommet oss forbi de to første linjene. Det viser også hvorfor forskerne er så glade i Shakespeare, det er alltid noe å diskutere. Det er ikke mange opprinnelige utgaver av verkene hans, trykkfeil kan ha forekommet, både hos Shakespeare, og hos utgiveren hans. Vi ser også at de ulike tolkningsmulighetene gir rikelig med mening, slik at det blir reelle diskusjoner, og ikke bare av akademisk interesse. Komma eller ikke gir helt forskjellig måte å lese teksten på, det samme om det skal være speilglass eller timeglass tidens lunefulle glass, er.

With waning grow betyr «vokst ved å avta», ordet wane blir vanligvis benyttet i forbindelse med månefasene. I Shakespeares sonetter blir det brukt i nummer 11, første linje, og her i nr. 126 kan det ha betydning med at månen først minker, for så å øke (wane, then wax – Oxford), eller at høstmånen (harvest moon) har form som en sigd (halvmåne) under høstingen. Thy lovers withering er en liten utfordring, særlig siden førsteutgaven (Q) ikke bruker possesive appostrofer. Thy er «din», eller «dine»,  lover betyr «elsker», men en louer på Shakespeares kunne også bety venn, beundrer eller en forbindelse som ser positivt på deg. Det er ikke helt klart om withering (wither er «visne») skal være verbalsubjekt («visning») eller partisipp («visnende»), og heller ikke om det er entall lover’s eller flertall lovers‘. Alt dette har jeg fra Oxford-utgaven, og kan ikke garantere at jeg har fått det helt riktig over til norsk.

Nå må jeg gå. Jeg skal fortsette arbeidet… senere…

 

Gloser (slått opp på freedictonary,com)

fickle  luneful, ustadig, uberegnelig

sickle  sigd

wane avta; svinne; minke

withering -> wither visne; blomstre av

wrack Destruction or ruin. Used chiefly in the phrase wrack and ruin.

wretched 1. elendig, ussel, jammerlig 2. forbannet

minion lakei, håndlanger

detain 1. hefte, forsinke 2. anholde, holde i varetekt

audit revisjon

quietus [Short for Middle English quietus (est), (he is) discharged (of an obligation), from Medieval Latin quiētus (est), fromLatin, (he is) at rest; see quiet.]

render 1. gjøre 2. gi; yte; presentere 3. tolke, utføre

 

Kommentar til sonetten

Posten er ennå under arbeid…

Sonett 113, av William Shakespeare – Since I left you, mine eye is in my mind;

Dagens sonette er riktig filosofisk. Den henger sammen med den forrige, og den neste, i tillegg til at den har forbindelser tilbake til nummer 24, 43, 46 og 47. De handler alle om sammenhengen mellom øye og sinn, det man ser og det man sanser. De britiske empiristene som virkelig diskuterte disse spørsmålene, forholdet mellom den sansbare verden og den egentlige verden – eller hva vi ser og hva som er –  kommer noen hundre år senere, men Shakespeare går inn i en diskusjon ved å skrive om disse tingene. Også andre filosofer enn de britiske empiristene har behandlet dem. I denne sonetten ser man også Platon og hans følgere, med hvordan Shakespeare bruker forskjellige varianter av ordet form (som en representasjon av en idé), og hvordan disse formene i den sansbare verden vi lever i, blir sanset og oppfattet. Shakespeare går imidlertid ut av den filosofiske diskusjonen ved ikke å gjøre problemet hvorvidt vi kan stole på sansene våre til hovedsaken, men heller skrive hvordan forelskelsen i den skjønne ungdom sonetten handler om, gjør at han som den elskende, ikke kan se tingene som de egentlig er. Han ser bare den skjønne han elsker.

Som vanlig er det et spørsmål om tid hvor nøye sonetten kan gjøres. Jeg går i gang, og skriver så langt jeg kommer, sånn som det pleier å være.

Sonnet 113

Since I left you, mine eye is in my mind;

And that which governs me to go about

Doth part his function and is partly blind,

Seems seeing, but effectually is out;

For it no form delivers to the heart

Of bird, of flower, or shape which it doth latch:

Of his quick objects hath the mind no part,

Nor his own vision holds what it doth catch;

For if it see the rud’st or gentlest sight,

The most sweet favour or deformed’st creature,

The mountain or the sea, the day or night,

The crow, or dove, it shapes them to your feature.

Incapable of more, replete with you,

My most true mind thus maketh mine eye untrue.

Sonett 113

Siden jeg forlot deg er mitt øye i mitt sinn

Og det som regjerer meg i å gå omkring

Forlater sin funksjon og jeg er delvis blind

Ser ut til å se, men er i realiteten ute

For det leverer ingen form til hjertet

Av fugl, av blomst eller fasong som det klinker

Av hans kvikke objekt har sinnet ingen del

Heller ikke hans egen visjon holder hva det fanger.

For hvis det ser det groveste og mildeste syn

Den søteste tjeneste eller deformerte skapning

Fjellet eller sjøen, dag eller natt

Kråken, eller duen, det former dem til din fasong

Udugelig til mer, full av deg

Mitt sanneste sinn gjør mitt øye usant.

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og inneholder feil.

Starten er litt spesiell, med at «mitt øye er i mitt sinn» (my eye is in my mind) siden jeg-personen forlot den andre.

Gloser

(jeg bruker: http://www.thefreedictionary.com/)

latch klinke, slå

Incapable udugelig, ute av stand til

replete 1. Abundantly supplied; abounding: a stream replete with trout; an apartment replete with Empire furniture. 2. Filled to satiation; gorged. 3. Complete:

 

Kommentar til sonetten

 

Sonett 101, av William Shakespeare – O truant Muse what shall be thy amends

Godt nytt år!

Store deler av høsten fikk jeg ikke jobbet så mye med denne bloggen. Sånn vil det nok også bli fremover. Men noen ganger dukker det opp noen timer med inspirasjon og anledning, og da tar jeg fatt, og forsøker å hente inn det tapte. Jeg ser jeg er minst tre sonetter av Shakespeare på etterskudd, i tillegg til at mange av dem sikkert ikke er oversatt og kommentert skikkelig. Jeg legger også denne ut uferdig, men vil bruke litt av kvelden på å forbedre den.

Sonett 101

O truant Muse what shall be thy amends
For thy neglect of truth in beauty dyed?
Both truth and beauty on my love depends;
So dost thou too, and therein dignified.
Make answer Muse: wilt thou not haply say,
‘Truth needs no colour, with his colour fixed;
Beauty no pencil, beauty’s truth to lay;
But best is best, if never intermixed’?
Because he needs no praise, wilt thou be dumb?
Excuse not silence so, for’t lies in thee
To make him much outlive a gilded tomb
And to be praised of ages yet to be.
Then do thy office, Muse; I teach thee how
To make him seem, long hence, as he shows now.

Min oversettelse

Sonett 101

O, skulkende Muse, hva skal til for å forbedre deg
For din nektelse av sannhet i skjønnhet død
Både sannhet og skjønnhet avhenger av min kjærlighet
Det samme gjør du, og i det er du verdig
Gi et svar, Muse: vil du ikke kanskje si,
Sannhet trenger ingen farge, med hans farge fiksert
Skjønnhet ingen penn, for å legge skjønnhets sannhet
Men det beste er best, når det ikke er blandet sammen?
Fordi han trenger ingen pris, vilje til å være dum?
Tilgi ikke stillhet sånn, for det ligger i deg
Å gjøre ham mye å leve lenger enn en gyllen grav
Og bli priset av tider ennå å komme
Så gjør din plikt, Muse; jeg skal lære deg hvordan
Å få ham til å se ut også lenge herfra som han viser seg nå.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og ikke sjekket nøye opp.

Kommentar til sonetten

Jeg er på etterskudd, og legger ut for å komme ajour. Så kan jeg heller lage postene skikkelige siden, om jeg får tid.

Sonett 100, av William Shakespeare – Where art thou Muse that thou forget’st so long,

Sonett nummer 100 blir også postet på etterskudd, og ikke gjennomarbeidet.

Sonett 100

Where art thou Muse that thou forget’st so long,
To speak of that which gives thee all thy might?
Spend’st thou thy fury on some worthless song,
Darkening thy power to lend base subjects light?
Return forgetful Muse, and straight redeem,
In gentle numbers time so idly spent;
Sing to the ear that doth thy lays esteem
And gives thy pen both skill and argument.
Rise, resty Muse, my love’s sweet face survey,
If Time have any wrinkle graven there;
If any, be a satire to decay,
And make time’s spoils despised every where.
Give my love fame faster than Time wastes life,
So thou prevent’st his scythe and crooked knife.

Sonett 100

Hvor er du, Muse, du som glemmer så lenge
Å snakke om hva som gir deg all makt?
Bruker du ditt sinne på en verdiløs sang,
Formørker din makt ved å låne lave tema lys?
Vend tilbake, glemsomme Muse, og gjør straks godt igjen
I milde talle tid så dovent tilbrakt
Syng til øret som verdsetter din ligging
Og gir din penn både dyktighet og argumenter
Reis deg, hvilsomme Muse, eksaminer min kjærestes søte ansikt
Om tiden har gravert inn noen rynker der
Om noen, bli så en satyr til å ta det ned
Og gjør at tiden ødelegger det foraktfulle overalt
Gi min elskede berømmelse raskere enn tiden sløser bort liv
For å unngå hans ljå og krumme kniv.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjort skikkelig.

Et opplagt problem er ordet lays i linje 7, som er lett å forstå på engelsk, men vanskelig å få over til norsk.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se skikkelig på den.

Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017