Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Reklamer

Sonett 148, av William Shakespeare – O me! what eyes hath Love put in my head,

Året går mot slutten, og jeg har anledning til å poste en av de sterkeste sonettene til Shakespeare for å avslutte det. Det er i gruppen på fire fra 147 til 150, der sonettskriveren ser ut til å være i et slags delirium i sin lidenskap til den mørkhårede kvinne han skriver om.

Det er en ganske komplisert sonett det tar tid å gjøre ferdig. Oversettelsen og kommentarene til den skal være nokså i orden, men det er arbeid som gjenstår i resten av presentasjonen.

Sonnet 148

O me! what eyes hath love put in my head,
Which have no correspondence with true sight;
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love’s eye is not so true as all men’s: no,
How can it? O! how can Love’s eye be true,
That is so vexed with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not, till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep’st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

Min oversettelse

Sonett 148

Akk, hvilke øyne har elskoven satt i hodet mitt,
Som ikke har noe samsvar med det sanne syn;
Eller, hvis det er samsvar, hvor har da min dømmekraft tatt veien,
Som bedømmer falskt hva de ser som riktig?
Hvis det er slik at det var fint, det mine falske øyne forguder,
Hva mener verden med å si det ikke er så?
Hvis det ikke er sånn, så betegner elsken det godt
Elskens øye er ikke så sant som alle menns: nei,
Hvordan kan det? Å! Hvordan kan elskovens øye være sant,
Når det er så irritert over å våke og med tårer?
Det er ikke så rart, altså, enda jeg tar feil i mitt syn;
Solen selv ser ikke, før himmelen klarner opp.
O kunnige elsk! Med tårer holder du meg blind,
Om ikke øyne som ser skulle finne dine skjendige feil.

Kommentar til språket og oversettelsen

De fleste sonettene til Shakespeare er vanskelige å oversette til god norsk, men denne sonetten har noen ekstra vanskeligheter. Ordet love (kjærlighet, elske) forekommer 5 ganger. De to første gangene er det med liten bokstav, de tre siste med stor, men den tredje (midterste) gangen står ordet først i en linje, der alle ord får stor bokstav uansett. Når det står med stor bokstav, er det personifisert, til kjærlighetsguden Cupido. Denne guden er blind, noe som passer godt til innholdet i sonetten, der mye handler om øyne og å se, i kjærlighet/elsk og uten. Det norske ordet kjærlighet er mye mer knyttet til den filosofiske ideen, og mindre til lidenskapen. Det engelske ordet love dekker begge deler, og kan referere både til ideen (kjærlighet) og til aktiviteten (å elske). Når man skal velge ord å oversette med, blir man ofte satt på et umulig valg. Og i denne sonetten mer enn ellers. Jeg har forsøkt å oversette så det blir forståelig norsk, samtidig som mest mulig av originalen er beholdt.

Sonettten begynner med et utrop, O me! («Å meg»), utropstegnet er der også i Quarto, det nærmeste vi kommer en original, der det står OMe!. Vi har ikke dette utropet på norsk, men min oversettelse med akk skulle fungere godt nok. Det er ingen semantisk betydning i utropet, det er et uttrykk for mismot og misnøye. Quarto har også liten bokstav i ordet love (kjærlighet), men mange redaktører, inkludert nettsiden Shakespeare-sonnets, anser det som en trykkfeil, og personifiserer med stor bokstav. Den blinde kjærlighetsguden Cupid passer godt til en del av innholdet i sonetten. Jeg oversetter correspondence (korrespondanse, overensstemmelse, samsvar) med samsvar, det norske ordet som lettest får frem mening: øynene elskingen setter i hodet på den elskende, gjør at han ikke ser tingene som de egentlig er (true sight – sant syn). Linje 3 spør hva hvis det øyene ser har samsvar med det sanne syn, hvor har så dømmekraften flyktet hen? I linje 4 står det at dømmekraften dømmer på en falsk måte det øynene ser er riktig. Falsely er adverb, og sier noe om verbet, måten han dømmer på. Så det går ikke å oversette med «dømmer falskt». Jeg prøver med omskrivingen «bedømmer falskt» for å få falskt brukt som adverb, beskrive verb, og ikke som adjektiv, at det er tingen han bedømmer som er falsk.

I andre kvartett bygges det opp et slags retorisk resonnement, basert på de logiske antagelsene hva hvis det er sant, hva hvis det ikke er sant. Sonettskriveren spør hva hvis det er sant det mine øyne ser, at du er pen (fair), hvordan kan verden da mene noe annet. Og hva hvis det ikke er sant, hvordan blir det da. Betydningen av ordet fair har jeg skrevet mye om i arbeidet med sonettene. Det tilsvarende norske ordet er «fager», og i ordet ligger en idé av å være lys, god, rettferdig og vakker. Særlig det at det engelske ordet fair kan bety en lyshåret er det kanskje ikke så mange som er oppmerksom på her i Norge. Som alltid er det Shakespeare-words som er stedet å oppsøke, om man vil ha en oversikt over Shakesepares vidstrakte bruk av dette ordet. Ordet dote er litt mer sjelden, Shakespeare-words har oversikt over bruken av det ordet også, jeg har satt det opp i ordlisten, det er ordet som betegner blind forelskelse, det å være helt omtåket i sin beundring av noe. Meningen i linjene 5 og 6 skulle kunne komme greit frem i oversettelsen min, det er altså slik at han retorisk spør at hvis det er slik at hans øyne ser rett når de holder noe som fint, som også er det, hvordan kan da resten av verden mene noe annet? Det er koblet opp mot det som står i de fire første linjene, der han lurer på om han forelskede øyne gjør at han ser noe feil. Nå spør han altså, at det han ser som veldig fint, også er det, hvordan kan det da være feil? I linje 7 og 8 blir den motsatte antagelsen satt frem, hva hvis det ikke er sant. det som kjærligheten betegner (denote), da er det slik at kjærligheten selv bekrefter at den gjør blind. Det den elskene ser, er ikke det samme som alle andre ser. Disse to linjene kan også tolkes på litt andre måter, men ikke noe vesentlig. Alle menns: nei (all mens: no), er den spesielle vendingen som blir brukt for å illustrere at alle andre ikke er enig i det den elskende ser. Quarto har også kolon etter menns, sånn at det det kan se ut som direkte tale. Love’s eye kan også være kvinnens genitalia. En tredje mulighet er at uttalen er lik som Love’s aye, kjærlighetens bifall. Om sonetten blir lest høyt, er det godt mulig å oppfatte det slik. Det er ikke uvanlig hos Shakespeare at det på denne måten ligger tre muligheter for tolking oppå hverandre, og at alle gir god mening, også når man går dem nærmere etter i sømmene.

I linje 9 går det helt utmerket, om love’s eye er kvinnens genitalia, hvordan kan den være tro? Nettstedet Shakespeare-sonnets er stedet å oppsøke for mer om dette. Der står også videre referanser. Omskrevet til vanlig norsk med grunnbetydningen blir det hvordan kan kjærlighetens øye være nøyaktig eller trofast, hvordan kan det se tingene som de er. Ordet vexed er brukt i betydningen irritert, som en sykdom eller en betennelse kan irritere. I ordlisten er vexed satt opp som adjektiv, men det er også partisippet av verbet to vex, der ergre og å irritere er hovedbetydningen, pine og plage betydning 4. Så det er kjærlighetens øye som er plaget av å se på det som skjer, og å gråte over det. Dermed kan det ikke se skikkelig (true). Watching er den aktive presensformen på engelsk, den bruker vi ikke på norsk på denne måten, så vi må omskrive. Kommentatorene mener at watching her skal bety å være oppe sent (staying up late), og de pleier å ha rett. Jeg tar med den syvende og gammeldagse betydningen av verbet watch i gloselisten, for å illustrere. Det norske ordet «våke» skulle være dekkende. Marvel er under, men vendingen no marvel then oversettes bedre med «det er ikke så rart, altså». Forbindelsen med ordet though (enda, selv om, om enn) er kanskje litt vrien, det skal være noe i retning at «det er ikke så rart altså, selv om jeg tar feil». Linje 12 sier at heller ikke solen ser, før den bryter gjennom skyene.

O cunning Love har flere slibrige ordspill, igjen er Shakespeare-sonnets stedet å sjekke dem opp. Kort kan jeg si det gjelder O som kvinners Oh, lyden de lager, cunning er listig og kunnig også i seksualakten, i tillegg til at det grove ordet cunt ligger inni der. Love står skrevet med stor bokstav, så det kan være den blinde kjærlighetsguden, men det er også følelsen av kjærlighet og objektet for den. Det engelske ordet Love dekker alt, med mer. Foul brukt som adjektiv har som man ser av gloselisten mange betydninger. Brukt som substantiv og verb har det ytterligere.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

aright (dialekt) rettriktig
dote (up)on forgudedyrketilbeelskevære svak for (dote gå i barndommenvære litt fjollete)
denote 1. betegneangi 2. tyde påindikere
vexed 1. ergerligirritertarg 2. (om spørsmål) omstridtomdiskutert
watch 7. (gammeldagsvåkevære våkenholde seg våken
marvel 1. underunderverkvidunder 2. (gammeldags) gåte
cunning 1. slulistigutspekulert 2. (amer., hverdagslig) søtdeilignettgod 3. (gammeldags) dyktigflink
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er en komplisert sonett, der mye av det viktige i tolkningen av den står under kommentaren til språket og oversettelsen.

Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017

Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva med meg har du gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017

Sonett 126, av William Shakespeare – O thou, my lovely boy, who in thy power

Sonett 126 avslutter første del av sonettene til Shakespeare, den som er til den skjønne ungdom. Sonetten skiller seg også ut med bare å ha 12 linjer, den mangler de to siste, konklusjonen. Det er fristende å tolke det til noe, som at konklusjonen mangler også i forholdet mellom dikteren og den elskede, at det ikke er noen ordentlig avslutning der, ingen avklaring. Sonetten har også parrim, ikke kryssrim. Det er noe av en høytid å ta fatt på den. De resterende sonettene er til en ung, mystisk kvinne, og to avslutningssonetter som skiller seg helt ut.

Om denne sonetten er det skrevet svært mye, og svært mye er lagt ut på nettet. Jeg bruker som vanlig mest sidene som nå bare kaller seg Shakespeare-sonnets, der det som vanlig er utfyllende kommentarer, og Shakespearewords har som alltid en kort forklaring på de vanskeligste ordene, med søkemotor for de som finne hvor andre steder Shakespeare har brukt disse ordene. Ellers kan dere like godt bruke internetts mange søkemotorer, som jeg. Jeg bruker i tillegg The Oxford Shakespeare – The complete sonnets and poems, med Stanly Wells som redaktør og Colin Burrow som forfatter.

Det trengs hjelp til å lese denne sonetten for den er tettpakket med innhold. Shakespeare er mesteren i å bruke metaforer som fungerer på mange nivå, og til å gjøre språket veldig kompakt, men likevel med en voldsom meningsfylde, om en slik setning kan gi mening. Frie assosiasjoner kan også gi en grei tolkning av tekstene hans, men det er når man får hjelp av forskningen man bedre forstår hvorfor Shakespeare regnes som den største av dem alle. I denne sonetten er nesten hver eneste linje en kamp om å forstå hva som er ment, og de vil ikke ringe for fullt uten litt tips og veiledning om hva betydningen kan være.

Mange av symbolene, metaforene og motivene Shakespeare bruker i denne sonetten er brukt også tidligere, slik at denne avslutningssonetten henter opp tidligere tema, og gir dem en avslutning. Her er Tiden som går, og som ødelegger all skjønnhet, og hvordan dikteren i kampen mot den forsøker å bevare ungdommen. Her er Naturen, og her er hvordan dikteren forsøker å plassere sin egen elsk inn i den store enheten.

Sonnet 126

O thou, my lovely boy, who in thy power
Dost hold Time’s fickle glass, his sickle, hour;
Who hast by waning grown, and therein showest
Thy lovers withering, as thy sweet self growest.
If Nature, sovereign mistress over wrack,
As thou goest onwards still will pluck thee back,
She keeps thee to this purpose, that her skill
May time disgrace and wretched minutes kill.
Yet fear her, O thou minion of her pleasure!
She may detain, but not still keep, her treasure:
Her audit (though delayed) answered must be,
And her quietus is to render thee.

(                                                                      )
(                                                                      )

Min oversettelse

O, du, min herlige gutt, som har i din makt
Tidens lunefulle glass, hans sigd og time;
Som har ved å avta økt, og med det vist
Din elskers visning, som ditt søte selv vokser.
Hvis naturen, den suverene elskerinne over vrak,
Som du går videre vil plukke deg tilbake,
Hun holder deg i denne hensikt, at hennes evne
Må tid skam og elendige minutter drepe.
Men likevel frykte henne, O du lakei av hennes gleder!
Hun vil kanskje forsinkes, men ikke beholde sin skatt:
Hennes revisjon (riktignok forsinket) må bli besvart,
Og hennes løslates er å utføre deg.

(                                                                      )
(                                                                      )

Kommentar til språket og oversettelsen

Det går kanskje an å reagere på tiltalen av den elskede i denne sonetten. Det er my lovely boy, på norsk min herlige [skjønne, elskverdige] gutt, noe som kanskje ikke passer seg helt for en voksen aldrende mann, å tiltale en person som er gjenstand for lidenskapelig kjærlighet. Jeg stusset i hvert fall litt da jeg først satte «herlige gutt» inn i den norske teksten, det ble kanskje litt vel faderlig, med alle de assosiasjoner det kan gi. Det er eneste gang i sonettene den skjønne ungdom er tiltalt på denne måten. Glass hos Shakespeare betyr ofte «speil», men her i denne sonetten kan det være «timeglass» som er ment. Begge deler gir god mening. Hvis det er tidens lunefulle speil (fickle glass), så er det at tiden alltid viser personens utseende som det er nå, ikke som det har vært tidligere. En gammel mann eller kvinne vil ikke se sin ungdoms skjønnhet i det. For denne leseren er tolkningen tidens lunefull timeglass mer naturlig, det blir da tiden som går, og som ingen kan styre. Sigd (sickle) og ljå var ofte tegnet som Tidens instrument i malerier der Tiden ble legemliggjort. I bildet Shakespeare tegner i denne sonetten får Tiden et glass i den ene hånden og sigden i den andre (ofte var Tiden malt med et timeglass og en sigd, hogger ned når tiden er inne). I noen versjoner av sonetten er det ikke noe komma mellom sigd og time, slik at det blir «sigdtimen», eller «tiden da gresset skal slås». I overført betydning dødstimen. Jeg synes linjene med det gir bedre mening. Som Oxford-versjonen skriver (med min utheving):

his sickle hour the hour in which he uses his sickle, hence the moment of death. Q reads ‘fickle glass, his Úickle, hower’, which has led editors to give to Time three attributes: a glass in the sense of ‘mirror’, a sickle, and an hour in the sense ‘hourglass’. However, Time only has two hands, one for a sickle and the other for an hourglass. The lines gain their effect through the uneasy parallelism between the fickle glass and the sickle hour, juxtaposing mutability and necessary mortality in phrases of which the individual elements seem grammatically deliquescent: the sickle functions adjectivally, and through its initial long Ú recalls fickle. The glass fickly turns from an hourglass to a mirror, the hour from a day of reckoning to an hourglass, an emblem of the continuing slippage of time.

Nettsiden Shakespeare-sonnets har imidlertid en annen forklaring:

his sickle, hour – Time was frequently depicted bearing a scythe (a large version of a sickle, and an hourglass). Some editors read sickle-hour, i.e. the hour in which wheat was ripe for the sickle, hence the hour of mortality, the hour of death. The line is difficult because it is not entirely clear how the boy holds time in his power, since throughout the sonnets the opposite has been feared.hold may be interpreted as ‘holding back, restraining’, and the youth may paradoxically be seen as defying time by remaining beautiful in the lover’s eyes, and beautiful in himself. This meaning is reinforced by the subsequent explanation that Nature has granted him the privilege of being plucked away from the jaws of destruction. But this privilege will not last forever.

Så mye er skrevet, og vi har bare kommet oss forbi de to første linjene. Det viser også hvorfor forskerne er så glade i Shakespeare, det er alltid noe å diskutere. Det er ikke mange opprinnelige utgaver av verkene hans, trykkfeil kan ha forekommet, både hos Shakespeare, og hos utgiveren hans. Vi ser også at de ulike tolkningsmulighetene gir rikelig med mening, slik at det blir reelle diskusjoner, og ikke bare av akademisk interesse. Komma eller ikke gir helt forskjellig måte å lese teksten på, det samme om det skal være speilglass eller timeglass tidens lunefulle glass, er.

With waning grow betyr «vokst ved å avta», ordet wane blir vanligvis benyttet i forbindelse med månefasene. I Shakespeares sonetter blir det brukt i nummer 11, første linje, og her i nr. 126 kan det ha betydning med at månen først minker, for så å øke (wane, then wax – Oxford), eller at høstmånen (harvest moon) har form som en sigd (halvmåne) under høstingen. Thy lovers withering er en liten utfordring, særlig siden førsteutgaven (Q) ikke bruker possesive appostrofer. Thy er «din», eller «dine»,  lover betyr «elsker», men en louer på Shakespeares kunne også bety venn, beundrer eller en forbindelse som ser positivt på deg. Det er ikke helt klart om withering (wither er «visne») skal være verbalsubjekt («visning») eller partisipp («visnende»), og heller ikke om det er entall lover’s eller flertall lovers‘. Alt dette har jeg fra Oxford-utgaven, og kan ikke garantere at jeg har fått det helt riktig over til norsk.

Nå må jeg gå. Jeg skal fortsette arbeidet… senere…

 

Gloser (slått opp på freedictonary,com)

fickle  luneful, ustadig, uberegnelig

sickle  sigd

wane avta; svinne; minke

withering -> wither visne; blomstre av

wrack Destruction or ruin. Used chiefly in the phrase wrack and ruin.

wretched 1. elendig, ussel, jammerlig 2. forbannet

minion lakei, håndlanger

detain 1. hefte, forsinke 2. anholde, holde i varetekt

audit revisjon

quietus [Short for Middle English quietus (est), (he is) discharged (of an obligation), from Medieval Latin quiētus (est), fromLatin, (he is) at rest; see quiet.]

render 1. gjøre 2. gi; yte; presentere 3. tolke, utføre

 

Kommentar til sonetten

Posten er ennå under arbeid…

Sonett 113, av William Shakespeare – Since I left you, mine eye is in my mind;

Dagens sonette er riktig filosofisk. Den henger sammen med den forrige, og den neste, i tillegg til at den har forbindelser tilbake til nummer 24, 43, 46 og 47. De handler alle om sammenhengen mellom øye og sinn, det man ser og det man sanser. De britiske empiristene som virkelig diskuterte disse spørsmålene, forholdet mellom den sansbare verden og den egentlige verden – eller hva vi ser og hva som er –  kommer noen hundre år senere, men Shakespeare går inn i en diskusjon ved å skrive om disse tingene. Også andre filosofer enn de britiske empiristene har behandlet dem. I denne sonetten ser man også Platon og hans følgere, med hvordan Shakespeare bruker forskjellige varianter av ordet form (som en representasjon av en idé), og hvordan disse formene i den sansbare verden vi lever i, blir sanset og oppfattet. Shakespeare går imidlertid ut av den filosofiske diskusjonen ved ikke å gjøre problemet hvorvidt vi kan stole på sansene våre til hovedsaken, men heller skrive hvordan forelskelsen i den skjønne ungdom sonetten handler om, gjør at han som den elskende, ikke kan se tingene som de egentlig er. Han ser bare den skjønne han elsker.

Som vanlig er det et spørsmål om tid hvor nøye sonetten kan gjøres. Jeg går i gang, og skriver så langt jeg kommer, sånn som det pleier å være.

Sonnet 113

Since I left you, mine eye is in my mind;

And that which governs me to go about

Doth part his function and is partly blind,

Seems seeing, but effectually is out;

For it no form delivers to the heart

Of bird, of flower, or shape which it doth latch:

Of his quick objects hath the mind no part,

Nor his own vision holds what it doth catch;

For if it see the rud’st or gentlest sight,

The most sweet favour or deformed’st creature,

The mountain or the sea, the day or night,

The crow, or dove, it shapes them to your feature.

Incapable of more, replete with you,

My most true mind thus maketh mine eye untrue.

Sonett 113

Siden jeg forlot deg er mitt øye i mitt sinn

Og det som regjerer meg i å gå omkring

Forlater sin funksjon og jeg er delvis blind

Ser ut til å se, men er i realiteten ute

For det leverer ingen form til hjertet

Av fugl, av blomst eller fasong som det klinker

Av hans kvikke objekt har sinnet ingen del

Heller ikke hans egen visjon holder hva det fanger.

For hvis det ser det groveste og mildeste syn

Den søteste tjeneste eller deformerte skapning

Fjellet eller sjøen, dag eller natt

Kråken, eller duen, det former dem til din fasong

Udugelig til mer, full av deg

Mitt sanneste sinn gjør mitt øye usant.

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og inneholder feil.

Starten er litt spesiell, med at «mitt øye er i mitt sinn» (my eye is in my mind) siden jeg-personen forlot den andre.

Gloser

(jeg bruker: http://www.thefreedictionary.com/)

latch klinke, slå

Incapable udugelig, ute av stand til

replete 1. Abundantly supplied; abounding: a stream replete with trout; an apartment replete with Empire furniture. 2. Filled to satiation; gorged. 3. Complete:

 

Kommentar til sonetten

 

Sonett 101, av William Shakespeare – O truant Muse what shall be thy amends

Godt nytt år!

Store deler av høsten fikk jeg ikke jobbet så mye med denne bloggen. Sånn vil det nok også bli fremover. Men noen ganger dukker det opp noen timer med inspirasjon og anledning, og da tar jeg fatt, og forsøker å hente inn det tapte. Jeg ser jeg er minst tre sonetter av Shakespeare på etterskudd, i tillegg til at mange av dem sikkert ikke er oversatt og kommentert skikkelig. Jeg legger også denne ut uferdig, men vil bruke litt av kvelden på å forbedre den.

Sonett 101

O truant Muse what shall be thy amends
For thy neglect of truth in beauty dyed?
Both truth and beauty on my love depends;
So dost thou too, and therein dignified.
Make answer Muse: wilt thou not haply say,
‘Truth needs no colour, with his colour fixed;
Beauty no pencil, beauty’s truth to lay;
But best is best, if never intermixed’?
Because he needs no praise, wilt thou be dumb?
Excuse not silence so, for’t lies in thee
To make him much outlive a gilded tomb
And to be praised of ages yet to be.
Then do thy office, Muse; I teach thee how
To make him seem, long hence, as he shows now.

Min oversettelse

Sonett 101

O, skulkende Muse, hva skal til for å forbedre deg
For din nektelse av sannhet i skjønnhet død
Både sannhet og skjønnhet avhenger av min kjærlighet
Det samme gjør du, og i det er du verdig
Gi et svar, Muse: vil du ikke kanskje si,
Sannhet trenger ingen farge, med hans farge fiksert
Skjønnhet ingen penn, for å legge skjønnhets sannhet
Men det beste er best, når det ikke er blandet sammen?
Fordi han trenger ingen pris, vilje til å være dum?
Tilgi ikke stillhet sånn, for det ligger i deg
Å gjøre ham mye å leve lenger enn en gyllen grav
Og bli priset av tider ennå å komme
Så gjør din plikt, Muse; jeg skal lære deg hvordan
Å få ham til å se ut også lenge herfra som han viser seg nå.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og ikke sjekket nøye opp.

Kommentar til sonetten

Jeg er på etterskudd, og legger ut for å komme ajour. Så kan jeg heller lage postene skikkelige siden, om jeg får tid.