Verschiedene Empfindungen an einem Platze, av Johann Wolfang von Goethe

Dette diktet stod først å lese i Der Musen-Almanach für das Jahr 1796. Den ble utgitt i 1795. Der står det sammen med Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel, som jeg postet i forrige uke. Dette var en type dikt Goethe skrev, eller rettere sagt, utgav på denne tiden. Det er de såkalte dialogdiktene, eller kanskje man skulle kalle det seriemonologer, siden de ulike karakterene og rollemodellene mer snakker for seg selv, enn sammen.

Det er jenta, gutten, den smektende, og jegeren. Diktet er om hvordan de alle føler seg, selv om de altså er på samme sted. Det går an å lese litt av hvert ut av det, hvor forskjellige vi er, hvor rik verden er, og hvor ulik vår jakt etter lykken er. Diktet må kalles ganske uhøytidelig, Goethe har ikke overanstrengt seg for å trenge inn i sinnene til de forskjellige personene, ikke strevd for å gjøre dem levende. Dette er karikaturer, nesten stereotyper, heller enn sant liv og ekte følelser. Men det er jo et uttrykk for at fire mennesker er fire verdener, selv om de er på samme sted.

Verschiedene Empfindungen an einem Platze

Das Mädchen
Ich hab’ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Der Jüngling
Hier muß ich sie finden!
Ich sah sie verschwinden,
Ihr folgte mein Blick.
Sie kam mir entgegen;
Dann trat sie verlegen
Und schamrot zurück.
Ist’s Hoffnung, sind’s Träume?
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Entdeckt mir die Liebste,
Entdeckt mir mein Glück!

Der Schmachtende
Hier klag’ ich verborgen,
Dem tauenden Morgen
Mein einsam Geschick.
Verkannt von der Menge,
Wie zieh’ ich in’s Enge
Mich stille zurück!
O zärtliche Seele,
O schweige, verhehle
Die ewigen Leiden,
Verhehle dein Glück!

Der Jäger
Es lohnet mich heute
Mit doppelter Beute
Ein gutes Geschick.
Der redliche Diener
Bringt Hasen und Hühner
Beladen zurück;
Hier find’ ich gefangen
Auch Vögel noch hangen!
Es lebe der Jäger,
Es lebe sein Glück!

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Forskjellige fornemmelser på et sted

Jenta
Jeg har sett ham
Hvordan er det skjedd meg
O himmelske blikk
Han kommer i mot meg
Jeg viker forlegen
Jeg vakler tilbake
Jeg feiler, jeg drømmer
Deres klipper, deres trær
Skjuler min glede
Skjuler min lykke

Ynglingen
Her må jeg finne henne
Jeg så henne forsvinne
Dere fulgte mitt blikk
Hun kom meg i møte
Så trådte hun forlegen
Og skamrød tilbake
Er det håp, er det drømmer?
Deres klipper, deres trær
Oppdager meg den kjæreste
Oppdager meg min lykke

Den smektende
Her klager jeg hemmelighetsfullt
Den duggende morgen
Min ensomme skjebne
Miskjent av mengden
Trekker jeg meg stille tilbake
I det trange
O sarte sjeler
O tie, å skjule
De evige lidelser
Skjule din lykke

Jegeren
Det lønner meg i dag
Med dobbelt bytte
En god gave
Den redelige tjener
Bringer harer og høner
Belasset tilbake
Her jeg fanget
Også fugl ennå henger
Leve jegeren
Leve hans lykke

Språk, form og innhold

I slike dialogdikt er hver replikk en strofe. Strofene har 10 linjer. De er totaktere, med to trykktunge stavelser. Første stavelse er alltid trykklett, og kan ses på som en opptakt. Så kommer en daktyl, med tung-lett-lett, og så avslutter det med en troké, tung-lett. Linjene er gruppert i tre, der 1-3, 4-6 og 7-10 hører sammen i det jeg vil kalle en figur, kanskje. Alle disse gruppene uttrykker en bestemt tanke, en bestemt mening. Karakteristisk avslutter de også med en trykksterk stavelse.

Rimmønsteret er AAbCCbDDOb. Store bokstaver betyr trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Bokstaven O betyr at dette er en linje som ikke rimer med noen annen, linje 9. Rimene b, i linje 3, 6 og 10 er de samme i alle strofene, slik at det skal ende på mein Glück.

Rimmønsteret og rytmen er karakteristisk for diktet. Det er ikke så mange dikt som er skrevet på denne måten. Det er alltid en effekt, når et innarbeidet mønster blir brutt, sånn som det skjer i linje 9. Det bygger opp stemningen til avslutningen i linje 10.

Ich hab‘ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Goethe, Verschiedene Empfindungen an einem Platze: Trykkfordeling

Det er er fire mennesker som er på et sted, og gir sine inntrykk (Empfindungen). Det er jenta, ynglingen, den smektende og jegeren. De snakker alle om lykken. Jenta snakker om å skjuler min (Verberget mein), ynglingen om å oppdager min (Entdeckt mir), den smektende om å skjule din (Verhelt dein) og jegeren bare om å la hans lykke leve (Es lebe sein Glück).

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hva som er poegnet med Ihr Felsen, ihr Bäume i linje 8 i strofe 1 og 2. Ihr kan bety «hennes, sin» eller «deres, sine», men jeg kan ikke skjønne hvem det er sine trær og klipper, og hvorfor det skal være relevant. I min norske oversettelse er dette like gåtefullt for meg, som i den norske originalen. Noen stor betydning skal ikke dette ha for helheten i diktet.

Kort oppsummert venter jenta spent på gutten som skal komme mot henne, og møte henne. Strofe 2 har guttens opplevelse av samme møte, han prøver å lese hennes følelser. Den smektende forsøker å trekke seg tilbake, ikke være en del av mengden, og jegeren priser bare jakten. Nå skal ikke jeg uttale meg om det er en ekte jeger, eller det er jeger i overført betydning, en som jakter kvinner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Empfindung følelse, fornemmelse, anelse.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle 2. svinge 3. nøle;
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme
Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme; sich verbergen gjemme seg.
entdecken (sv. tr.) oppdage;
verˈborgen I. (sv. tr.) låne ut. II. (adj.) skjult, hemmelig;
tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine; es taut det tiner, smelter; det dugger.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
verkannt (adj.) miskjent.
ziehen (zieht, zog, hat/ist gezogen, tr. itr., refl.) 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verhehlen (sv. tr., høytidelig) skjule, holde hemmelig.
lohnen (sv. tr., refl.) lønne, belønne; lønne seg, være verd;
Beute die, -/; bytte, rov; Kriegsbeute krigsbytte; Jagdbeute jaktbytte.
redlich (adj.) redelig, rettskaffen, ærlig.
Hase der, -n/-n; hare;
Huhn das, -(e)s/Hühner; høne, (flt.) høns; gebratenes Huhn stekt høne.

Kommentar

Det er veldig i tiden å skrive dikt som dette. Goethe gjør det mange ganger, og også andre tyske diktere gjør det. Det passer godt til ideen om dikteren som står over alle, kan gå inn i hodene til fire forskjellige personer, og servere en samtale, med en visdom, og med litt humor. Disse diktene står seg kanskje ikke like godt i dag, som Goethes øvrige diktning, men nå skal ikke jeg gjøre meg til smaksdommer.

De fire beskrivelsene av situasjonen står alle i sammenheng med hverandre og i kontrast med hveradre. De skal bringe lys over hverandre. Jentas følelser for møtet, ser annerledes ut, når man også vet hvordan gutten føler det, og omvendt. Den smektende og jegerens oppfatning står også til hverandre, og til gutten mot jenta.

Beskrivelsene knyttes til hverandre og sammen også ved bruk av den faste rytmen, og ved gjentakelse av samme fraser, med noen variasjoner. For jenta skjuler fryden og lykken seg (verberget), for gutten blir den oppdaget (entdeckt). For den smektende skal den også skjules (verhelen), mens jegeren bryter hele mønsteret, der skal lykken leve! (Es lebe sein Glück).

Sånn perspektivfoskyvning fungerer fint som et litterrært grep. Her er det gjort ganske uhøytidelig og underholdende, mener jeg.

Min gjendiktning

Det er ikke lett å få denne gjendiktningen god. Det er en vanskelighet at Glück er enstavelsesord, mens Lykke er tostavelsesord, og at siste linje må ende på trykksterk stavelse. Ordet her må også rime på linje 3 og 6, og det skal være det samme i alle strofene. Det er også andre vanskeligheter. Som alltid i dikt som dette er det viktigere at takten er oppfylt lett og naturlig, enn at innholdet er korrekt gjengitt. Jeg har måttet godta nødløsninger jeg egentlig ikke vil. Til sist har jeg sneket inn et tysk ord, Glück, beholdt fra originalen.

Forskjellige følelser på et sted

Jenta
Jeg har nå fått sett det
Hva var det som skjedde
O himmelske blikk
Han kommer i steget
Jeg viker forlegen
Jeg vakler et tikk
Jeg feiler, jeg drømmer
De klipper og strømmer
Som berger min glede
Og lykken jeg fikk

Ynglingen
Her må jeg hun finne
Jeg så hun forsvinne
Det fulgte mitt blikk
Hun kom meg i steget
Og trådte forlegen
Og vaklet et tikk
Er d’ håp, er det drømmer?
Og klipper, og strømmer
Oppdager den kjær’ste
Og lykken jeg fikk

Den smektende
Her gjemmer jeg sorgen
En duggende morgen
Min ensomme skikk
Miskjent av mengden
Trekk’ jeg meg i lengden
Tilbake et blikk
O sartlige sjeler
O tie, å skjule
De evige lider
Lykken som gikk

Jegeren
I dag gir det nytte
Det dobbelte bytte
En gave jeg fikk
Den redelige bare
Bring’ høner og harer
Tilbake han gikk
Her finner jeg mengder
Av fugler som henger
La leve den jeger
La leve hans Glück!

ES2019

Forrige: Antworten bei einem gesellschaftlihen Fragespiel Neste: Wer kauft Liebesgötter Alle: Goethe

Verschiedene Empfindungen an einem Platze

Das Mädchen
Ich hab’ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Der Jüngling
Hier muß ich sie finden!
Ich sah sie verschwinden,
Ihr folgte mein Blick.
Sie kam mir entgegen;
Dann trat sie verlegen
Und schamrot zurück.
Ist’s Hoffnung, sind’s Träume?
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Entdeckt mir die Liebste,
Entdeckt mir mein Glück!

Der Schmachtende
Hier klag’ ich verborgen,
Dem tauenden Morgen
Mein einsam Geschick.
Verkannt von der Menge,
Wie zieh’ ich in’s Enge
Mich stille zurück!
O zärtliche Seele,
O schweige, verhehle
Die ewigen Leiden,
Verhehle dein Glück!

Der Jäger
Es lohnet mich heute
Mit doppelter Beute
Ein gutes Geschick.
Der redliche Diener
Bringt Hasen und Hühner
Beladen zurück;
Hier find’ ich gefangen
Auch Vögel noch hangen!
Es lebe der Jäger,
Es lebe sein Glück!

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Forskjellige fornemmelser på et sted

Jenta
Jeg har sett ham
Hvordan er det skjedd meg
O himmelske blikk
Han kommer i mot meg
Jeg viker forlegen
Jeg vakler tilbake
Jeg feiler, jeg drømmer
Deres klipper, deres trær
Skjuler min glede
Skjuler min lykke

Ynglingen
Her må jeg finne henne
Jeg så henne forsvinne
Dere fulgte mitt blikk
Hun kom meg i møte
Så trådte hun forlegen
Og skamrød tilbake
Er det håp, er det drømmer?
Deres klipper, deres trær
Oppdager meg den kjæreste
Oppdager meg min lykke

Den smektende
Her klager jeg hemmelighetsfullt
Den duggende morgen
Min ensomme skjebne
Miskjent av mengden
Trekker jeg meg stille tilbake
I det trange
O sarte sjeler
O tie, å skjule
De evige lidelser
Skjule din lykke

Jegeren
Det lønner meg i dag
Med dobbelt bytte
En god gave
Den redelige tjener
Bringer harer og høner
Belasset tilbake
Her jeg fanget
Også fugl ennå henger
Leve jegeren
Leve hans lykke

Språk, form og innhold

I slike dialogdikt er hver replikk en strofe. Strofene har 10 linjer. De er totaktere, med to trykktunge stavelser. Første stavelse er alltid trykklett, og kan ses på som en opptakt. Så kommer en daktyl, med tung-lett-lett, og så avslutter det med en troké, tung-lett. Linjene er gruppert i tre, der 1-3, 4-6 og 7-10 hører sammen i det jeg vil kalle en figur, kanskje. Alle disse gruppene uttrykker en bestemt tanke, en bestemt mening. Karakteristisk avslutter de også med en trykksterk stavelse.

Rimmønsteret er AAbCCbDDOb. Store bokstaver betyr trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Bokstaven O betyr at dette er en linje som ikke rimer med noen annen, linje 9. Rimene b, i linje 3, 6 og 10 er de samme i alle strofene, slik at det skal ende på mein Glück.

Rimmønsteret og rytmen er karakteristisk for diktet. Det er ikke så mange dikt som er skrevet på denne måten. Det er alltid en effekt, når et innarbeidet mønster blir brutt, sånn som det skjer i linje 9. Det bygger opp stemningen til avslutningen i linje 10.

Ich hab‘ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Goethe, Verschiedene Empfindungen an einem Platze: Trykkfordeling

Det er er fire mennesker som er på et sted, og gir sine inntrykk (Empfindungen). Det er jenta, ynglingen, den smektende og jegeren. De snakker alle om lykken. Jenta snakker om å skjuler min (Verberget mein), ynglingen om å oppdager min (Entdeckt mir), den smektende om å skjule din (Verhelt dein) og jegeren bare om å la hans lykke leve (Es lebe sein Glück).

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hva som er poegnet med Ihr Felsen, ihr Bäume i linje 8 i strofe 1 og 2. Ihr kan bety «hennes, sin» eller «deres, sine», men jeg kan ikke skjønne hvem det er sine trær og klipper, og hvorfor det skal være relevant. I min norske oversettelse er dette like gåtefullt for meg, som i den norske originalen.

I den tredje strofen er det også noen vanskeligheter i denne strofen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Empfindung følelse, fornemmelse, anelse.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle 2. svinge 3. nøle;
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme
Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme; sich verbergen gjemme seg.
entdecken (sv. tr.) oppdage;
verˈborgen I. (sv. tr.) låne ut. II. (adj.) skjult, hemmelig;
tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine; es taut det tiner, smelter; det dugger.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
verkannt (adj.) miskjent.
ziehen (zieht, zog, hat/ist gezogen, tr. itr., refl.) 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verhehlen (sv. tr., høytidelig) skjule, holde hemmelig.
lohnen (sv. tr., refl.) lønne, belønne; lønne seg, være verd;
Beute die, -/; bytte, rov; Kriegsbeute krigsbytte; Jagdbeute jaktbytte.
redlich (adj.) redelig, rettskaffen, ærlig.
Hase der, -n/-n; hare;
Huhn das, -(e)s/Hühner; høne, (flt.) høns; gebratenes Huhn stekt høne.

Kommentar

Det er veldig i tiden å skrive dikt som dette. Goethe gjør det mange ganger, og også andre tyske diktere gjør det. Det passer godt til ideen om dikteren som står over alle, kan gå inn i hodene til fire forskjellige personer, og servere en samtale, med en visdom.

Min gjendiktning

Det er ikke lett å få denne gjendiktningen god. Det er en vanskelighet at Glück er enstavelsesord, mens Lykke er tostavelsesord, og at siste linje må ende på trykksterk stavelse. Ordet her må også rime på linje 3 og 6, og det skal være det samme i alle strofene. Det er også andre vanskeligheter. Som alltid i dikt som dette er det viktigere at takten er oppfylt lett og naturlig, enn at innholdet er korrekt gjengitt. Jeg har måttet godta nødløsninger jeg egentlig ikke vil. Til sist har jeg sneket inn et tysk ord, Glück, beholdt fra originalen.

Forskjellige følelser på et sted

Jenta
Jeg har nå fått sett det
Hva var det som skjedde
O himmelske blikk
Han kommer i steget
Jeg viker forlegen
Jeg vakler et tikk
Jeg feiler, jeg drømmer
De klipper og strømmer
Som berger min glede
Og lykken jeg fikk

Ynglingen
Her må jeg hun finne
Jeg så hun forsvinne
Det fulgte mitt blikk
Hun kom meg i steget
Og trådte forlegen
Og vaklet et tikk
Er d’ håp, er det drømmer?
Og klipper, og strømmer
Oppdager den kjær’ste
Og lykken jeg fikk

Den smektende
Her gjemmer jeg sorgen
En duggende morgen
Min ensomme skikk
Miskjent av mengden
Trekk’ jeg meg i lengden
Tilbake et blikk
O sartlige sjeler
O tie, å skjule
De evige lider
Lykken som gikk

Jegeren
I dag gir det nytte
Det dobbelte bytte
En gave jeg fikk
Den redelige bare
Bring’ høner og harer
Tilbake han gikk
Her finner jeg mengder
Av fugler som henger
La leve den jeger
La leve hans Glück!

ES2019

Forrige: Antworten bei einem gesellschaftlihen Fragespiel Neste: Wer kauft Liebesgötter Alle: Goethe

Der Goldschmiedsgesell, av Johann W. von Goethe

Der Goldschmiedsgesell, eller Gullsmedsvennen, er et ganske erotisk dikt av gamle Johann W. von Goethe. Det er dog et erotisk dikt som holder igjen, det er bare antydninger, men følelsene og fantasiene under er sterke. Det var sånn de gjorde det på 1800-tallet, leggen var sterkt nok som kroppsdel med tiltrekningskraft, og det å forestille seg å være en tråd som berører jentas munn er i grenseland for hva man kan gå med på av erotiske fantasier. Jeg liker det godt sånn. Man uttrykker mer ved å holde igjen.

Der Goldschmiedsgesell

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Zu Ring’ und Kette poch’ ich dann
Die feinen goldnen Drähtchen.
Ach, denk’ ich, wann, und wieder, wann
Ist solch ein Ring für Käthchen?

Und tut sie erst die Schaltern auf,
Da kommt das ganze Städtchen,
Und feilscht und wirbt mit hellem Hauf
Um’s Allerlei im Lädchen.

Ich feile; wohl zerfeil’ ich dann
Auch manches goldne Drähtchen.
Der Meister brummt, der harte Mann!
Er merkt, es war das Lädchen.

Und flugs, wie nur der Handel still,
Gleich greift sie nach dem Rädchen.
Ich weiß wohl, was sie spinnen will:
Es hofft das liebe Mädchen.

Das kleine Füßchen tritt und tritt;
Da denk’ ich mir das Wädchen,
Das Strumpfhand denk ich auch wohl mit,
Ich schenkt’s dem lieben Mädchen.

Und nach den Lippen führt der Schatz
Das allerfeinste Fädchen.
O wär’ ich doch an seinem Platz,
Wie küßt’ ich mir das Mädchen!

Entstanden 1808, Erstdruck 1815

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo
En allerskjønneste jente
Så snart jeg er i verkstedet
Så ser jeg etter hennes lille butikk

Til ring og kjede banker jeg da
De finne gylne metalltråder
Akk, tenker jeg, når, og igjen, når
Er sånn en ring for Kätchen

Og åpner hun først skrankene opp
Så kommer hele byen
Og pruterer og agiterer med veldig haug
Om alle slags ting i butikken

Jeg filler, jeg filer helt i stykker
Selv mange gylne metalltråder
Mesteren brummer, den harde mann
Han merker, det var butikken

Og straks bare handelen stilner,
Griper hun etter det lille spinnehjulet
Jeg vet vel hva hun vil spinne
Det håper den kjære jenta

Den lille foten trår og trår
Da tenker jeg meg leggen
Håndstrømpen tenker jeg også med
Jeg sjenker den til den kjære jenta

Og etter leppen fører skatten
Den aller fineste tråden
Og var jeg dog på dennes plass
Hvor kysser jeg meg den jenta.

Språk, form og innhold

Dette diktet hører til 4 + 3 gruppen, med 4 trykksterke stavelser i første linje, 3 i andre. To linjer danner et par. Versefoten er jambisk. Og den er konsekvent i alle strofene. 1 og 3 linje har trykktung utgang, 2 og 4 har trykklett. Rimmønsteret er aBaB, altså kryssrim. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Goethe: Der Goldschmiedsgesell, trykkfordeling

Diktet er ganske vanskelig å oversette. Det er utstrakt bruk av dimminutiv i det, og det er også noen andre vanskeligheter å kommentere.

I første strofe er standardproblemet at tysk mer enn norsk legger til en ending (-in) på substantiv som er mennesker eller yrker, for å indikere at det er en kvinne. Vi kan si det for lærerinne, og skuespillerinne, til og med venninne, men på tysk sier de det også for nabo, Nachbarin, eller «naboinne«. Det går ikke på norsk. Så er det Lädchen, dimminutiv av Laden, som betyr 1. butikk, bod, 2. (vindus)lem, skodde, og som dimminutiv er oversatt i ordboken med «Liten butikk». Jeg oversetter også med det.

Så er det videre til andre strofe, der tysk har et eget ord for metalltråd, Draht, eller i dimminutiv, Drätchen. Vanlig tråd er Faden, med dimminutiv Fädchen. Det blir et poeng nedover i diktet når en vanlig tråd blir brukt. Jeg velger derfor å oversette med metalltråd. Det er tråder av gull det er snakk om, men siden de blir beskrevet av adjektivet gylne (golden), blir det smør på flesk å skrive gylne gulltråder. Kätchen er kjælenavn for Kate, eller Katharina, og beslektede navn.

I tredje strofe er det problem med Schalter, dere ser i gloselisten hva det kan bety, jeg ser det for meg som en bryter som kan skrus av og på, og alt som kan åpnes og lukkes. Her er det også det hun gjør når butikken hennes åpner, hun åpner lukene, eller skrankene. Så er det tredje linje, der feilscht er pruter, wirbt er verver, men det kan bety litt av hvert annet også, som man ser av gloselisten, og slutten er vanskelig. Hell betyr lys, klar, men kan også brukes forsterkende, som veldig, voldsom. Hauf er Haufe, i betydningen 3a), som Duden skriver. Det er en mengde, skare, eller samling mennesker og dyr. Det vi på norsk sier som «en haug med folk». Så det er hele den lille byen som kommer og pruter og kjøpslår om alt i butikken, men jeg får ikke frasen mit hellem Hauf (med en veldig haug) til å passe godt inn i dette. Ikke på tysk, og ikke på norsk.

Zerfeil er et ord som ikke står i ordlisten, men feilen er «å file», og Zer– blir brukt som forstavelse når noe blir revet i stykker eller blir ødelagt. Verbet zerren betyr slite i stykker, dra, hale. Så han filer helt i stykker selv mange gylne gulltråder. Auch blir her brukt som forsterkning. Diktets jeg-person er en gullsmedsvenn, en lærling, og Mesteren er hans læremester, gullsmeden selv. Han er en hard mann, og merker at det er butikken som forstyrrer lærlingen.

Flugs og gleich i strofe 5 er synonym for straks. Det er at når bare handelen har gitt seg litt, rett etter åpningen, så griper hun (nabojenta) til spinnehjulet. Det står ikke at det er spinnehjulet, men det er opplagt i sammenhengen. Rädchen er dimminutiv av Rad, hjul, så det lille hjulet. Her: spinnehjulet. Så er det den litt spesielle vendingen, Es hofft das Liebe Mädchen, direkte oversatt «Det håper den kjære jenta». Jeg finner ikke noen bedre oversettelse enn den direkte, men jeg synes at den er merkelig, etter at gullsmedsvennen har sagt at han vet hva hun vil spinne.

Så kommer strofe 6, den nest siste, og den eneste der han egentlig beskriver jentas kropp. Det er den lille foten som trår og trår, og han tenker seg den lille leggen. Wädchen er dimminutiv for Wade, legg. Linje 3 har Strumpfhand («Strømpehånd») og ikke Strumpfband (Strømpebånd), uten at jeg helt skjønner hva dette skal være for noe. Ekstra vanskelig blir det av at den bestemte artikkelen er das, intetkjønn mens die Hand er hunkjønn og der Strumpf er hankjønn. Jeg har oversatt som om det ikke er noen vanskelighet her. I siste linje i strofen er det schenkt’s for schenkt es, skjenker den, han skjenker den til den kjære jenta.

I avslutningsstrofen fører hun tråden til leppen. Her er det Faden, tråden, som er dimminutivit. Gullsmedsvennen sier at han om han var på denne trådens plass, så skulle han sannelig kysset jenta. Det er en litt uvanlig formulering, küsst ich mir, kysset jeg meg. Mir er dativformen for meg, som alle tyskkyndige godt vet. Der Schatz (skatten) i linje 1 i denne strofen er jenta, vil jeg si.

Gloseliste

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Geselle der, -n/-n 1.kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse; d
Lädchen das, -s/-; liten butikk.
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe. 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
Drätchen – dimminutiv -> Draht der, -(e)s/Drähte 1. (metall)tråd, bektråd 2. (omgs. for) telefon, fjernskriver.
Schaltern -> Schalter der, -s/- 1. (strøm)bryter 2. skranke, (billett)luke, ekspedisjon.
feilscht -> feilschen (sv. itr.) prute, kjøpslå.
wirbt -> werben (wirbt, warb, hat geworben, tr. itr.) 1. verve; 2. reklamere, agitere for; 3. fri til; søke å vinne ens gunst;
Hauf -> https://de.wiktionary.org/wiki/Haufe https://www.duden.de/rechtschreibung/Hauf
allerlei alle slags, forskjellig.
harte -> hart (härter, am härtesten, adj., adv.) hard, vanskelig, streng, tung; nær, tett (ved);
flugs straks, fluks, fluksens, på flekken.
Rädchen – Verkleinungsform -> Rad das, -es/Räder. 1. hjul; 2. sykkel;
wädchen -> Wade die, -/-n; legg.
Schatz der, -es/Schätze; (også overført) skatt.
Fädchen – Verkleinungsform -> Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Goethe skrev dette diktet mens han oppholdt seg i Hof, etter en reise til Karlsbad i 1808. Han var da siden 1806 gift med Christiane Vulpius, så noen erotiske fantasier med jenta i en nabobutikk synes kanskje noe underlig for den snart 60 år gamle mannen. Diktet omhandler jo også en ung gulldsmedlærling, og ikke ham selv. Det er ikke lykkes forskningen å finne hvem og hva som står modell for diktet, verken i litteraturen, i gammel folkediktning, eller i verden, noen butikker og jenter som kan ha gitt Goethe ideen å skrive dette.

Så vi må ta diktet for det det er. Og det er slik vi lever det. Det er et evigungt motiv, gutten som forelsker seg i jenta. Som i alle gode forelsker er det sånn at den man er forelsket i overtar verden. Det finnes ikke noe annet, er ikke plass til noe annet. Så selv om gullsmedlærlingen er i sitt eget verksted, og har sin egen jobb å gjøre, så er det jenta i nabobutikken som er alt. Hvordan hun ser ut og hvordan hun er blir ikke beskrevet med ett ord. Det er bare alle detaljer i hva hun gjør, og hva som skjer, i butikken hennes. At dette er noe som har pågått en stund, får Goethe diskret frem, første med straks i strofe 1 skrive at dette er det første gullsmedlærlingen gjør da han kommer til verkstedet, han ser over til nabobutikken. Så er det slik det er skrevet i strofe 3, som om dette er noe som skjer hver gang, og at lærlingen følger nøye med hver gang, sånn at han har lært det. Dette er også noe mesteren, gullsmeden selv, har fått med seg. Det ergrer ham at lærlingen hans ikke er konsentrert om sitt eget arbeid, og at han ødelegger de verdifulle gulltrådene!

Mot slutten sirkler oppmerksomheten seg inn mot jenta. Da er det heller ingen beskrivelse verken av utseende eller kvaliteter, bare navn på kroppsdeler, og antydninger. Jeg er notorisk beskjeden, og strekker meg til det lengste når jeg forsiktig hinter om hva det med å pumpe foten opp og ned på spinnehjulet kan bety. Erotikken når sitt høydepunkt når jenta forsiktig fører den aller fineste tråden til leppene sine, og gullsmedsvennen skulle han ønske han var denne tråden, for å få kysse henne.

Diktet er nydelig tonsatt av Schubert, D560. Han var 20 år da han skrev sin komposisjonen, og altså mer inni den verden Der Goldschmiedgesell er. Merk at det finnes ingen gjevere smed enn gullsmeden, en lærling der er på vei inn i det høyeste en håndverker kan nå, og det er ingen tvil om at når det gjelder verdi, så er jenta i nabobutikken mye mer verdt. Han er en gullsmedlærling etter henne.

Min gjendiktning

Alle rimene i verselinjene 2 og 4 er rim i grammatisk ending, dimminutiv. Det er en ending vi ikke har tilsvarende på norsk, og dermed mister en gjendikter verktøyet Goethe har til å rime sammen disse linjene. Løsningen er en omskriving, men det er klart diktet med det mister litt av sin egenart. I min gjendiktning har jeg lagt vekt på at det skal løpe lett og greit, slik det gjør i originalen. I gjendiktningen bruker jeg strømpebånd, og ikke -hånd, eller håndstrømpe, som er ordet Goethe bruker.

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo der
En allerskjønneste jente
Så snart jeg i mitt verksted er
Så ser jeg etter henne.

Til ring og kjede banker jeg
De fine, gylne trevler
Igjen, igjen jeg tenker meg
Er de til henne, eller?

Og åpner hun først skranken opp
Så kommer hele staden
Og pruter ganske uten stopp
Om alle ting, vil ha den.

Jeg filer, sønder, slitt, i stand
Selv mange gylne tråder
Min mester brummer, harde mann
Han ser butikken over.

Og straks som hand’len stilner til,
Hun griper etter hjulet
Jeg vet vel hva hun spinne vil,
Og håper det en smule.

Den lille foten trår og trår
Den leggen kan jeg like
Og strømpebåndet også når
Jeg skjenker det den pike.

Og bort til leppen sin så stas
Sin tråd hun fører denne
O var jeg nå på trådens plass
Hvor kysset jeg meg henne

ES2019

Forrige: Liebhaber in allen Gestalten Neste: Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel Alle Goethe

Liebhaber in allen Gestalten, av Johan W. von Goethe

I dette diktet prøver Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) seg som kjærlighetsdikter igjen. Det er et dikt som ikke rager i Goethes enorme produksjon, diktet er jo ganske enkelt og uhøytidelig, men det er godt kjent gjennom en komposisjon av Franz Schubert (1797-1828). Det er hans D. 588 i A-dur. Schubert setter toner kun til diktets 1, 2, 3 og 9 strofe, men takten i diktet er jo den samme overalt, så det er flere innspillinger hvor alle er tatt med.

Her på bloggen er det poesien, og ikke musikken som er hovedsaken. For den rette stemningen, er det kanskje verdt å nevne at Goethe skrev diktet i 1810, da han var 60 år gammel. Så det er ingen aldersgrense på å være forelsket, og til å ville gjøre hva som helst for å glede den man er glad i.

Liebhaber in allen Gestalten

Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch;
Und kämst du zu anglen,
Ich würde nicht manglen.
Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch.

Ich wollt, ich wär ein Pferd,
Da wär ich dir wert.
O wär ich ein Wagen,
Bequem dich zu tragen.
Ich wollt, ich wär ein Pferd,
Da wär ich dir wert.

Ich wollt, ich wäre Gold,
Dir immer im Sold;
Und tätst du was kaufen,
Käm ich wieder gelaufen.
Ich wollt, ich wäre Gold,
Dir immer im Sold.

Ich wollt, ich wär treu,
Mein Liebchen stets neu;
Ich wollt mich verheißen,
Wollt nimmer verreisen.
Ich wollt, ich wär treu,
Mein Liebchen stets neu.

Ich wollt, ich wär alt
Und runzlig und kalt;
Tätst du mir’s versagen,
Da könnt michs nicht plagen.
Ich wollt, ich wär alt
Und runzlig und kalt.

Wär ich Affe sogleich
Voll neckender Streich;
Hätt was dich verdrossen,
So macht ich dir Possen.
Wär ich Affe sogleich
Voll neckender Streich.

Wär ich gut wie ein Schaf,
Wie der Löwe so brav;
Hätt Augen wie ‘s Lüchschen
Und Listen wie ‘s Füchschen.
Wär ich gut wie ein Schaf,
Wie der Löwe so brav.

Was alles ich wär,
Das gönnt ich dir sehr;
Mit fürstlichen Gaben,
Du solltest mich haben.
Was alles ich wär,
Das gönnt ich dir sehr.

Doch bin ich, wie ich bin,
Und nimm mich nur hin!
Willst du Beßre besitzen,
So laß dir sie schnitzen.
Ich bin nun, wie ich bin;
So nimm mich nur hin!

Liebhaber i alle skikkelser

Jeg skulle ønske jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk;
Og kommer du for å fiske,
Så skulle jeg ikke mangle.
Jeg skulle ønske jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk.

Jeg skulle ønske jeg var en hest,
Da var jeg deg verdig.
O var jeg en vogn,
Bekvemt deg å bære.
Jeg skulle ønske jeg var en hest,
Da var jeg deg verdig.

Jeg skulle ønske jeg var gull,
Deg alltid i lønn;
Og skulle du kjøpe noe,
Kommer jeg igjen løpende.
Jeg skule ønske jeg var gull,
Deg alltid i lønn.

Jeg skulle ønske jeg var tro,
Min kjære stadig ny;
Jeg ville meg love,
Ville aldri reise bort.
Jeg skulle ønske jeg var tro,,
Min kjære stadig ny.

Jeg skulle ønske jeg var gammel
Og rynket og kald;
Gjør du å nekte meg det,
Da kan du ikke plage meg.
Jeg skulle ønske jeg var gammel
Og rynket og kald.

Var jeg en ape straks
Full av ertende strek;
Hadde noe forarget deg,
Så  spilte jeg deg noen puss.
Var jeg en ape straks
Full av ertende strek.

Var jeg god som en sau,
Som løven så brav;
Hadde øyne som hos gaupen
Og var listig som reven.
Var jeg god som en sau,
Som modig som løven.

Hva jeg enn var,
Det unner jeg deg særlig;
Med fyrstlige gaver,
Skulle du ha meg.
Hva jeg enn var,
Det unnet jeg deg særlig.

Dog er jeg, som jeg er,
Og tar meg bare hen!
Vil du bedre besitte,
Så la de deg seg sånn snitte.
Jeg er bare som jeg er;
Så ta meg bare hen!

Språk, form og innhold

Strofene har seg linjer, men de to første og to siste er gjentakelser. Første og femte linje er jamber med tre føtter, lett-tung, lett-tung, lett-tung, mens de andre linjene er daktyler med opptakt og tung-lett-lett. Opptakten er en trykklett stavelse, og linjene med daktyler har to trykktunge stavelser. De to linjene i midten, vers 3 og 4, har trykklett, kvinnelig utgang, mens alle de andre har trykktung, mannlig. Rimmønsteret er aaBB, altså parrim, med en effekt altså i at det første paret blir gjentatt.

Jeg viser trykkfordelingen i første strofe. Merk at antall stavelser ikke er helt konsekvent gjennom diktet, det er noen variasjoner som myker opp, for eksempel i strofe 7 med løven. Der er det en ekstra trykklett stavelse i starten av linje 2.

Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch;
Und kämst du zu anglen,
Ich würde nicht manglen.
Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch.

Trykkfordeling, Goethe: Liebhaber in allen Gestalten

Innholdet skulle ikke være det vanskeligste. Poenget er at dikteren ser for seg selv i alle skikkelser, for å glede eller stå til tjeneste for den han beundrer.

I oversettelsen er det også bare små problemer. Jeg oversetter tittelen med samme ord på norsk som på tysk, selv om det nok er vanligere på tysk. Verken elsker eller amatør kan jeg slå meg helt til ro med. Der er jo en amatør av en elsker, en dedikert beundrer, der er snakk om, slik jeg leser diktet.

Diktet har mye hypotetisk konjunktiv, en form av verbet vi ikke bruker på norsk. Dette er noe folk opptatt av grammatikk vet, og som andre ikke bryr seg så mye om. Jeg oversetter ikke helt konsekvent konjunktivene, vi har jo litt forskjellige måter å uttrykke hypotetiske setninger på. Hypotetiske setninger er ting du skulle ønske var, men som ikke er. Akkurat det hele dette diktet går i.

Verbet tätst er konjunktiv av å gjøre, i andre person, «du gjør», eller i hyptoetiske konstruksjoner heller «du gjorde» (eller «hadde du gjort»). Eksempel: «Var du rik, gjorde du det med en gang, det er jeg sikker på. » Hva jeg ville si her, er at jeg av og til oversetter tätst med gjorde, av og til skulle. Dette har ikke engang så mye med konjunktiven å gjøre, men hvordan man uttrykker seg på de forskjellige språk. Engelsk bruker gjøre (do) hele tiden, I do think it’s ok, mens vi på norsk gjør det ganske sjelden. Dette er detaljer for de spesielt interesserte.

I siste strofe er poenget at nå har denne liebhaberen prøvd seg i alle skikkelser, og om det ikke er nok, så får andre prøve seg. Da er det de som skal snitte seg sånn hun vil ha dem.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Liebhaber der, -s/-, die Liebhaberin -/-nen 1. elsker(inne), beundrer(inne) 2. amatør. 3. samler, liebhaber, kjøper.
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur
Sold der, -(e)s/; sold, lønn.
stets (adv.) alltid, til enhver tid.
verheißen -> ver·he̱i̱·ßen verheißt, verhieß, hat verheißen mit OBJ 1 ■ jmd. verheißt (jmdm.) etwas geh. voraussagen, versprechen das verheißene Glück/Land/Paradies Der Prophet verhieß ihnen göttliche Gnade. 2 ■ etwas verheißt etwas geh. ankündigen Die Sache verheißt nichts Gutes. Allein die Vorspeisen verheißen bei diesem Sternekoch kulinarische Freuden.
verreisen (sv. itr.) reise bort; er ist für drei Wochen verreist han er bortreist i tre uker.
runzlig -> runz(e)lig (adj.) rynket.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke; menschliches Versagen menneskelig svikt.
Affe der, -n/-n; ape;
neckender -> necken (sv. tr.) erte, terge; sich mit jemandem necken erte hverandre.
verdrossen (adj.) tverr, mutt, forarget.
Possen der, -s/-; puss, skøyerstrek(er);
Streich der, -(e)s/-e 1. slag, hogg; 2. strek, puss;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
Luchs der, -es/-e; (zoologi) gaupe;
gönnt -> gönnen (sv. tr.) unne; jemandem etwas gönnen unne en noe.
schnitzen (sv. tr. itr.) skjære (i tre eller elfenben);

Kommentar

Liebhaber på tysk er satt sammen av Lieb, grunnstammen i verbet å elske, og substantivet kjærlighet, og av haber, som betyr haver. Det blir «elskovsinnehaver», eller noe sånt, «den som innehar kjærlighet og beundring». Sammensetningen fungerer ikke så godt på norsk, derfor har vi tatt inn ordet Liebhaber som et fremmedord.

Det er et klassisk og evigungt virkemiddel i kjærlighetsdiktningen at den elskende strekker seg til det ytterste for sin elskedes gunst, og at han reduserer seg selv til ingenting, og henne til alt. Her mener jeg det er riktig å skrive han og henne, for når kvinner skriver til menn, gjør de det på en litt annen måte. Bare se selv, det er ingen av de store kvinnelige poetene som gjør seg selv til tulling for å få mannen hun vil ha, men de mannlige poetene gjør det hele tiden.

Goethe gjør det her. Og han gjør det med humor og overskudd. Det er 9 strofer, skrevet over samme lest. Han er fisk, hest, gull, tro, gammel, ape, sau, og etter hvert flere dyr, og hva som helst. Vi ser også at han er dyr, ting og egenskaper. For alt benytter han egenskapene for å tjene henne, om han var fisk, og hun skulle fiske, skulle det ikke mangle på fisk. Det er dette som er strategien han følger.

Til slutt kommer han frem til konklusjonen at til tross for alt det han kunne vært, og ville vært, så er han jo bare seg selv. Hvis det ikke er nok, må hun nok finne noen andre. Så får de de heller gjøre alt de kan for å få henne. I den siste strofen ser vi virkningen av at de to første linjene blir gjentatt. For til tross for at diktets nye innhold konkluderer med at hun kan få noen annen, om hun vil ha noe bdre, så avslutter diktet med at hun skal ta ham, som han er.

Min Gjendiktning

I dette diktet er det rytmen og rimene som er poenget. Det er det som må overføres til norsk, heller enn innholdet.

Beundrer i alle skikkelser

Jeg vil, jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk;
Og kom du å fiske,
Så skulle jeg diske.
Jeg vil, jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk.

Jeg vil, jeg var en hest,
Da var jeg deg best.
O var jeg en kjerre,
Bekvemt deg å bære.
Jeg vil, jeg var en hest,
Da var jeg deg best.

Jeg vil, jeg var av gull,
Deg alltid jeg full;
Om du skulle kjøpe,
Da ville jeg løpe.
Jeg vil, jeg var av gull,
Deg alltid jeg full.

Jeg vil, jeg var tro,
Min kjære så god;
Jeg vil bare ha deg,
Vil aldri dra fra deg.
Jeg vil, jeg var tro,
Min kjære, så god.

Jeg vil, jeg var old
Og rynket og kold;
Vil du meg det nekte,
Så ville jeg smekte.
Jeg vil, jeg var old
Og rynket og kold.

Var jeg ape på lek
Med ertende strek;
Hadd’ noe deg plaget,
No’ gøy hadd’ jeg laget.
Var jeg ape på lek
Med ertende strek.

Var jeg god som et lam,
Som en løve så bram;
Som gaupen i se-en
Og listig som reven.
Var jeg god som et lam,
Som en løve så bram.

Hva enn jeg nå var,
Den saken er klar;
Med fyrstlige gaver,
Du skulle meg have.
Hva enn nå jeg var,
Den saken er klar.

Dog er jeg, som jeg er,
Og ta meg nå her!
Vil du bedre besitte,
Så la andre seg snitte.
Jeg er kun som jeg er;
Så ta meg nå her!

ES2019

Forrige: Kriegserklärung Neste: Der Goldschmiedgesell Alle: Goethe

Selbstbetrug, av Johann W. von Goethe

På den 14 lørdagen i året poster jeg det 14 diktet i Lieder-samlingen til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er et kort dikt, som holder på spenningen, innti alt blir avslurt i de siste par setningene. For et dikt som dette er det bare å skride til verket, dette er Goethes selvbedrag (Selbstbetrug), skrevet i 1802, da han var 53 år gammel.

Selbstebtrug

Der Vorhang schwebet hin und her
Bei meiner Nachbarin.
Gewiß, sie lauschet überquer,
Ob ich zu Hause bin,

Und ob der eifersücht’ge Groll,
Den ich am Tag gehegt,
Sich, wie er nun auf immer soll,
Im tiefen Herzen regt.

Doch leider hat das schöne Kind
Dergleichen nicht gefühlt.
Ich seh’, es ist der Abendwind,
Der mit dem Vorhang spielt.

1802/03

Selvbedrag

Forhenget svever hit og dit
Hos naboen min.
Hun lytter sikkert tvers over,
Om jeg er hjemme,

Og om den misunnelige uvilje,
Som jeg pleier om dagen,
Rører seg i dype hjertet,
Som den nå for alltid skal.

Dog dessverre har det skjønne barn
Ikke følt noe slikt.
Jeg ser det er aftenvinden,
Som leker med gardinene.

Språk, form og innhold

Formen er 4 + 3 trykksterke stavelser i linjene, altså fire i oddetallslinjene 1 og 3, tre i partallslinjene 2 og 4. Det kalles FireTre-gruppen, i verselæren til Hallvard Lie (1967). Strofen har fire linjer, rimene er abab. Alle utgangene av linjene er trykktunge. Ellers er det jambisk takt, med versefoten lett-tung, lett-tung, og så videre. Formen er helt konsekvent i alle strofene.

Der Vorhang schwebet hin und her
Bei meiner Nachbarin.
Gewiß, sie lauschet überquer,
Ob ich zu Hause bin,

Trykkfordeling, Goethe: Selbstbetrug (1802/03)

På tyske er Nachbarin hunkjønnsord. Det kommer derfor frem at naboen er en kvinne. Hos meg kommer det frem i neste linje. I tredje linje i andre strofe begynner en lang setning det ikke går an å gjengit på norsk, med den rekkefølgen på ordene. Sich (seg) er en del av refleksiven som ikke får verbet det hører til før helt til slutt i setningen, regt (rører). På norsk er det ingen sjanse å ha verbet og refleksiven så langt fra hverandre. Jeg må omstokke på de to linjene for å få det til.

Innholdet er at det er en jeg-person som ser over til sin kvinnelige nabo, der gardinet rører seg. Han tenker det er fordi hun er nysgjerrig på ham, og vil vite om han er hjemme. Denne lange setningen som begynner i tredje linje i strofe 1, fortsetter videre ut strofe 2. Hun vil ikke bare vite om han er hjemme, men også om den misunnelige uviljen han føler om dagen, om den rører seg i dypet av hans hjerte, som han formulerer det. Sånn det står, er det hun som vil vite om det skjer noe i ham. Men det er dessverre ikke slik, som han sier, det er bare aftenvinden som blåser i gardinet, og får det til å røre seg Det var altså ingenting, denne gangen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Selbstbetrug der, -(e)s/; selvbedrag.
Gedichte (Ausgabe letzter Hand)
schwebet -> schweben (sv. itr.) sveve
Nachbar der, -s eller -n/-n, die Nachbarin -/-nen; nabo; sidemann.
gewiss (adj. adv.) sikker, viss, utvilsom
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
überquer (adj.) tvers over.
eifersüchtig (adj.) sjalu, misunnelig.
Groll der, -(e)s/; uvilje, nag, forbitrelse.
gehegt -> hegen (sv. tr.) 1. pleie, hege, sørge for, hegne, verne om. 2. være, føle, kjenne, ha; Zweifel hegen nære tvil, tvile.
regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg.
dergleichen (forkortet: dgl., pron.) slikt noe, slike, den slags

Kommentar

Motivet er velkjent. Du tror det er noe som beveger seg, og så gjør du deg opp dine tanker om hva det er for noe. Om du selv er veldig opptatt av naboen din, så gjør du deg kanskje fantasier om hva som foregår der borte. Her er det gardinet som beveger seg, og så forestiller han seg at det er henne, og begynner å fundere på hvorfor mon hun vil spionere på ham, er hun kanskje forelsket?

Sånn diktet er skrevet, viser det seg at det nok heller er han som er forelsket, eller altfor opptatt av seg selv. Det er ikke hun som er nysgjerrig på ham, og vil se hva han gjør, det er han som nistirrer over til henne, og lar seg lure av selv et blaff i gardinet. Han meisler det ut i strofe 2, der han ikke bare får henne til å lure på om han er hjemme, meg også at hun lurer på hva som rører seg der i dypet av hjertet. Selv åpner han sågar opp for at der kan det være noe, med denne nun auf immer soll (nå for alltid skal). Det er også noe misunnelse der, han er sjalu. Også dette er det hun som vil finne ut.

Diktet heter selvbedrag. Og selvbedraget er at han tror han selv er så viktig, og at hun er så opptatt av ham. Men det er ganske klart at det er han som er opptatt av henne.

Min gjendiktning

Diktet er kort og enkelt, men det er ikke så enkelt å gjendikte. Halvrim klarer jeg denne gangen å unngå, men nødrim må det bli. Det er viktig at det skal flyte enkelt og greit, det er etter mitt syn viktigere enn at ordene er korrekte.

Selvbedrag

Gardinet svever hit og dit
Se hos min nabo der.
Hun lytter sikkert over hit,
Om jeg i huset er,

Og om den sjelesyke nag,
Jeg pleier dagen lang
Der i det dype hjertes lag,
Nå rører seg i gang.

Så synd så har den nabo min
Nok ikke følt det slik.
Jeg ser det er en aftenvind
Som rører denne flik.

ES2019

Der Musensohn (Musesønnen), av Johann W. von Goethe

Dette diktet har jeg gledet meg litt til å poste. Det er et dikt som er tonsatt en rekke ganger, og ganske sikkert er mer kjent i melodien til Franz Schubert, enn som selvstendig dikt. Selv har jeg den i innspillinger med Siegfried Lorenz på sang og Norman Shelter på klaver, også med Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore (1). Men jeg kommer inn i lied-tradisjonen fra to veier. Min interesse for musikk og for klassisk musikk, har ledet meg inn i sangenes verden også, om enn sang til piano var det som satt lengst inne, og som jeg brukte lengst tid på virkelig å like. Diktlesing har jeg gjennom litteraturen, der også interessen for dikt var det som kom sist. Den interessen har også blitt stimulert av arbeidet med denne bloggen, man liker det man kan litt om, og når man kan litt, vil man gjerne kunne mer.

Her på bloggen er det teksten, og ikke melodien som skal stå i sentrum. For denne Lieden, er det imidlertid litt vanskelig, for det er virkelig en herlig melodi Schubert har satt til den! Men det får vente, først skal jeg behandle Der Musensohn som et selvstendig dikt. Det ble trykket i Neue Schriften, som ble utgitt i 1800, men det er omstridt når diktet egentlig er skrevet. Diktet har sin egen behandling fra side 267 i Bind 1 – Gedichte – av Goethe Handbuch (J. P. Melzler, 2004). Der står det – med sedvanlig tysk presisjon – at diktet ikke har noen overlevering i håndskrift, og at oppfatningen at diktet ble skrevet i 1799 står i mot en antakelse om at det har sin opprinnelse fra 1774. Ingen stor sak, kanskje, så mange år senere, men for Goethe-kjennere og Goethe-forskningen er det viktig om det er Sturm-und-Drang-Goethe fra 1770-tallet eller Weimar-klassiker-Goethe fra 1799 som er opphavet. I Goethe Handbuch står det i den klassiske perioden, som de setter fra 1787 1806, noe som er naturlig all den tid diktet er trykket i den perioden. Men det er elementer i diktet som gjør at det også passer inn i Sturm und Drang, og det har å gjøre med om diktet er skrevet i en rant av skaperkraft (Goethe beskriver selv et slikt øyeblikk, i selvbiografien Dichtung und Wahrheit, gjengitt i Goethe Handbuch, s. 269), eller om det er klassisismens avklarede ro, det dikterens skaperkraft blir formet inn i takt og rytme.

Det står en del interessant om diktet i Goethe-håndboken, så jeg har lagt til en avdeling kalt En liten analyse. Den skal følge det som står i Goethe-håndboken ganske tett. Denne bloggen skal jo være en diktblogg, til glede og fornøyelse, men litt klinisk analyse må vi også kunne tillate oss. Spesielt i et så livfullt dikt som Der Musensohn.

Men først er det til selve teksten, diktet selv – Musenes sønn, eller Musesønnen. I originalen skrives det i ett ord, Musensohn, men det går an å mene at det klinger bedre med Musenes sønn, på norsk. Musene er faste følgesvenner her på bloggen, naturlig nok, når temaet er poesi. De er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk, og de er døtre av Zevs og Mnemosyme. De påkalles også i klassiske tekster, for hjelp og inspirasjon til å skrive tekstene, og de påkalles i tekster som tar etter den klassiske måten å skrive på. Det passer altså godt at Goethe gjør det, midt i hans egen, klassiske periode. Trykk på tagen Musene, så får dere de postene der jeg har skrevet om musene på bloggen, alltid i forbindelse av at jeg tar for meg et dikt der musene er et tema.

Selv om diktet har en referanse til musene, er det ikke nødvendig med klassisk skolering for å ha glede av det. Derimot er det en fordel å ha anlegg for livsglede, og livsbejaelse. Musesønnen er diktets jeg, og han reiser rundt og spiller opp til dans og livsutfoldelse. Diktet passer spesielt godt nå i mars, nå som det går mot vår, riktig nok langsomt, men like sikkert som alltid. Her hos oss er det ennå grått og vått, gresset er gult og brunt, mer enn grønt, og man må gå helt nær trærne for å se om det er knopper på dem. Men knoppene er der, og det er bare et spørsmål tid før de springer ut og blomstringen er her. Dikteren kan knapt vente, og det kan vel ikke vi heller? Musesønnen er imidlertid ikke snauere enn han hilser både våren og vinteren med begeistring, der han flyr omkring fra sted til sted, og spiller sin sang, spiller opp, til liv!

Der Musensohn

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Ich kann sie kaum erwarten,
Die erste Blum’ im Garten,
Die erste Blüt’ am Baum.
Sie grüßen meine Lieder,
Und kommt der Winter wieder,
Sing ich noch jenen Traum.

Ich sing’ ihn in der Weite,
Auf Eises Läng und Breite,
Da blüht der Winter schön!
Auch diese Blüte schwindet
Und neue Freude findet
Sich auf bebauten Höh’n.

Denn wie ich bei der Linde
Das junge Völkchen finde,
Sogleich erreg’ ich sie.
Der stumpfe Bursche bläht sich,
Das steife Mädchen dreht sich
Nach meiner Melodie.

Ihr gebt den Sohlen Flüge!
Und treibt durch Tal und Hügel
Den Liebling weit von Haus.
Ihr lieben, holden Musen,
Wann ruh’ ich ihr am Busen
Auch endlich wieder aus?

Neue Schriften, 1800

Musesønnen

Å streife gjennom fjell og skog,
Min lille sang å plystre vekk,
Sånn går det fra sted til sted!
Og alt rører seg etter takten,
Og alt beveger seg etter målet,
Bort til meg.

Jeg kan knapt vente på den,
Den første blomst i hagen,
Den første blomstring på treet.
De hilser mine sanger,
Og kommer vinteren i mot,
Jeg synger ennå hver en drøm.

Jeg synger den i vide verden,
På isen lang og bred,
Der blomstrer vinteren skjønn!
Også denne blomstringen svinner
Og finner seg nye gleder
På kultiverte høyder.

For som jeg ved lindetreet
Det unge folket finner,
Straks egger jeg dem opp.
Den sløve unggutt brisker seg,
Den stive jenta svinger seg
Etter min melodi.

Dere gir bunnen vinger!
Og driver gjennom haug og dal
Den elskende langt fra huset.
Dere elsklige, yndige muser,
Når skal jeg henne ved brystet
Endelig hvile ut igjen?

Språk, form og innhold

Det er fem strofer, hver med 6 linjer. Rimmønsteret er AAbCCb, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett (kvinnelig) utgang, og små bokstaver trykktung (mannlig). Versefoten er jambisk, annenhver trykklett og trykktung. Hver linje har tre føtter, det vil si tre slike par med lett-tung, lett-tung, lett-tung. Så har linje 1 og 2, og 4 og 5, en ekstra trykklett stavelse til slutt. Merk hvor sterk virkning det har, når denne siste trykklette stavelsen mangler i linje 3 og 6. (2) Man kan også si at strofene er bygget opp av to sett med 3 linjer, og at hvert av disse settene ender med en trykktung stavelse.

Jeg har under markert trykket i første strofe i diktet. Man ser at det er helt konsekvent, og det er ingen ekstra stavelser der det ikke skal være det. Dette gjelder gjennom hele diktet. Jeg vil si at det andre trykket i langlinjene (1, 2, 4 og 5) er svakere markert enn det første og siste, så det har jeg satt i fetkursiv. Dette er ikke noen stor sak. Under En liten analyse skriver jeg litt mer om formen.

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Trykkfordeling, Der Musensohn, Goethe

Det var et omfattende arbeid med oversettelsen og gjendiktningen denne gangen, men nå skal det være på plass.

I første strofe ligger vanskeligheten i oversettelen å få den enkle og forståelige tysken over i like enkel og forståelig norsk. I de første to linjene er det plasseringen av infinitiven, zu schweifen (streife, vandre) og wegzupfeifen (plystre vekk). Det siste er også et sammensatt verb, som på norsk må splittes opp. Jeg har løst det med å endre litt på ordstillingen. I linjene 4 og 5 er verbene refleksive, der refleksiven (sich – seg) er plassert i linje 6. Både reget (røre) og beweget (bevege) er transitive, og trenger et objekt å røre og bevege. På norsk må denne refleksiven plasseres nærmere verbet, det går ikke å røre og bevege uten å ha noe å røre og bevege. Her må jeg stokke om på ordstillingen ganske mye, og flytte sich (seg) opp i både linje 4 og 5, mens linje 6 blir stående ganske kort. I gjendiktningen har jeg løst det på en litt annen måte. Strofen skulle være forståelig, diktets jeg, musesønnen, streifer gjennom fjeld og skog, og plystrer vekk sangen sin, sånn at alt beveger seg etter den.

I andre strofe viser sie (henne, den) tilbake til blomsten, det er ikke «henne» (ei jente) han venter på. Det tyske verbet erwarten (vente på) er transitivt, tilsvarende norsk «vente på». Verbet for å vente er warten. Hva han ikke kan vente på, blir fortalt i linjene 2 og 3. Pronomenet Sie (de) i linje 4 står i flertall, de, og viser mest nærliggende tilbake til blomstene (som hilser sangen, og kommer vinteren i mot). Det kan av og til være vanskelig å bestemme seg for om man skal oversette tyske noch (nok, ennå) med norske ennå, eller bruke nok også på norsk. Tysk skiller ikke, men norsk skiller, og i siste linje i andre strofe er det betydningsforskjeller hva man velger. Jeg går for ennå. Strofen forteller at musesønnen nesten ikke kan vente til den første blomstringen begynner, de hilser ham og kommer vinteren i møte, mens han synger enhver (jenen) drøm.

Tredje strofe begynner med Ich sing ihn in der Weite (Jeg synger den i det vide, direkte oversatt). Pronomenet ihn (ham, den) er objektsformen av hankjønn, entall. På norsk bokmål blir det «han» eller «ham» om det viser til en person, og «den» om det viser til et substantiv i hankjønn. Her viser det til Traum (drøm) i strofen over, derfor «den». Så er det preposisjonsfrasen in der Weite (i det vide), der tysk bruker denne vendingen, der vi på norsk bruker «i vide verden». Jeg oversetter med sånn vi sier det på norsk, mens i gjendiktningen er det ikke plass til mer enn «vide». Så der har jeg omskrevet. Ordet Höhn er en gjenganger for oss som jobber med originaltekster av Goethe. Jeg har etter hvert lært meg at det må være Höhen, høyder. Adjektivet bebaubt er partisipp av bebauen (bebygge, dyrke). Det tilsvarer vårt bebygget, sammensetningen er den samme. Men tyskerne bruker det også i betydningen dyrket, eller kultivert. Her er det nok den betydningen som gjelder. Innholdet i denne midtstrofen, er at han synger sangen sin i hele, vide verden, på den lange og brede isen blomstrer vinteren (en selvmotsigelse, se En liten analyse). Så er det at også denne blomstringen er noe som forsvinner, og finner ny glede (Freude), på oppdyrkede høyder.

I fjerde strofe viser sie (dem) i linje 3 tilbake til das Junge Völkchen (det unge folket) i linje 2. Det er akkusativ flertall, 3. person, på norsk «dem». Disse tre linjene er en begrunnelsessetning som innledes med denn (for, for at), og wie (hvordan, som). Så denn wie… blir for som…, og så følger først betingelsen, og så konsekvensen. Som han finner det unge folket (das junge Völkchen), så egger (errege) han dem straks (sogleich) opp. Den sløve (stumf) gutten (Burche) brisker seg (bläht sich), mens den stive jenta svinger seg (dreht sich). Alt etter melodien til Musesønnen, som spiller. Drehen betyr å dreie, men i forbindelse med å danse (tanzen), så sier vi på norsk heller svinge seg, der tysk sier dreht sich.

Femte strofe er vanskeligst i gjendiktningen, der det er irriterende vanskelig å få den enkle førstelinjen over i norsk med versefoten beholdt. Pronemenet Ihr (dere) blir brukt om musene, det er de som gir «bunnen vinger». Substantivet Sohle betyr såle, som på norsk, men tyskerne bruker det også i betydningen «dalbunn», og det som er nederst. Så musene gir det som er nederst vinger, sånn at det kan fly. Verken såle eller dalbunn fungerer godt i overført betydning på norsk, vi vil vel heller se for oss en såle eller en dalbunn med vinger, i stedet for å se det billedlig for alt som ligger i bunn. Jeg oversetter derfor med «bunnen». Den liebling (elsklingen) som blir drevet gjennom haug og dal i linje 2 og 3, er musesønnen. Ihr (dere) i linje 4 viser igjen til musene, nå brukt som hilsen, «dere elskelige, yndige muser». Her er det et valg hva man velger å oversette lieden og holden med, begge er flertallsformer av adjektivene, og står til musene. Det siste ihr i linje 5 har voldet meg ganske store vanskeligheter. Jeg har funnet ut at det er et eiendomspronomen, deres, eller hennes, og at det står til bryst (Busen). I mitt hode må det da være musenes bryst, eller en av de kvinnelige musene. Det er ingen annen kvinne det har vært snakk om i teksten. Og det kan ikke godt dukke opp en fra intet. Alt dette er imidlertid fortolkning. Så er det også et problem i selve lesingen, ruh ich ihr am Busen, er hviler jeg henne/dere ved brystet. Verbet ausruhen kan være både transitivt og ikke-transitivt, så det kan være både hvile ut og hvile noen ut. Eller her: «hvile ut ved brystet (hennes)» eller «hvile henne ut ved brystet (mitt)». Grammatisk skulle det være den siste, men semantisk (innholdsmessig) passer det bedre med den første. Det er den jeg har sett andre oversettelser bruke, og det er den Goethe Handbuch skriver at det er (an deren Busen). Jeg oversetter med henne, som det står i originalen, inntil jeg eventuelt er bedre opplyst. Meningen i denne siste strofen er at musene utstyrer selv det som er lavest nede, med vinger, og at de driver ham – musesønnen – over haug og dal, for å spille sangen sin. Så spør han til slutt, de kjære musene, når de skal ta ham hjem igjen, sånn at han omsider kan hvile ut

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wegzupfeifen -> pfeifen (pfeift, pfiff, hat gepfiffen, itr.) 1. plystre. 2. pipe, hvine, ule. 3. blåse. 4. (overført, omgs.) røpe, angi, forråde.
reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; 2. videre;
erwarten (sv. tr.) vente (på), vente seg, regne med
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand
Eises -> Eis das, -es/; is
schwinden (schwindet, schwand, ist geschwunden, itr.) svinne, avta, minske, blekne, forsvinne;
bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
Linde die, -/-n; lindetre.
erregt (adj.) opphisset, livlig, hissig, preget av sinnsbevegelse.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Bursche der, -n/-n; (ung)gutt, fyr, kar; ung mann; kamerat; lærling, student; oppasser.
blähen (sv. tr. itr.) blåse opp, svelle; sich blähen blåse seg opp, briske seg.
steif (adj.) stiv; (om drikk) sterk
Sohle die, -/-n 1. såle. 2. bunn, dalbunn;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør) 3. flygel.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
ausruhen (sv. tr. itr. refl.) hvile, la hvile; hvile (seg) ut, komme seg.

En liten analyse

Tyskland er et land av diktere og tenkere. De kan skrive dikt, og de kan lese dem. For å kunne skrive på høyt nivå, må man også kunne lese på høyt nivå. I Goethe-håndboken står det at Goethe og andre diktere ofte står frem som malere i diktene sine, de skildrer i ord hva de ser, lukter, hører og føler, de beskriver sanseuttrykkene. I der Musensohn er det ikke maleren, men spillemannen, som opptrer. Diktet har spillemannens bevegelse, der diktets jeg hopper omkring, fra det ene, til det andre. Ideen om spillemannen som spiller er jo også godt underbygget av innholdet og ordene, wegzupfeifen, nach dem Takte reget, sing (x2) og nach meiner Melodie i strofene 1, 2 (og 3) og 4. Likeså er bevegelsen understreket, med schweifen, von Ort zu Ort, reget, beweget, in der Weite i de tre første strofene, og i den siste, der han vender tilbake til huset. Mer enn maleren som står stille og observerer, er det spillemannen som reiser rundt og spiller.

Og hva er det så spillemannen spiller? Det er årstidenes gang, og det enkle liv. Skaperkraften i naturen er blomstene om våren, skaperkraften til poeten – spillemannen, musenes sønn – er sangen han synger. Det er blomstene som hilser sangen, i linje 4 strofe 2, og ikke omvendt, denne gangen. Ordene i sangen kan også leses som blomster som blomstrer, også de kommer vinteren i møte, og deres magiske skaperkraft viser seg i paradokset at vinteren blomstrer i linje 3, strofe 3. Den blomstrer sågar på den lange, brede isen, så lenge musesønnen er ute og synger, i den store vide verden, som han altså er og gjør.

Strofe 4 er sangen for landsbyfolkene. Det er en klassisk, tysk, landlig scene, ved lindetreet. Også her er det spillemannen, musesønnen, som vekker de fyrige følelser til liv, i de unge gutter og jenter. Han spiller til dans, og de danser. Merk at musesønnen selv ikke er engasjert i dansen, han er helt distansert, beskriver bare med karakteriserende adjektiv de sløve (stumpf) gutter og de stive (jenter) som henholdsvis brisker seg og svinger seg. Det er spillemannen, musesønnen som får tingene til å skje, men han er ikke selv med i disse tingene som skjer, annet enn at han gleder seg over dem.

Først i siste strofe kommer noe som kan minne om egne følelser for musesønnen. Det gjør han med det uttrykte ønske om å få komme hjem, til musene, for der omsider å kunne hvile ut.

Så hvordan skal man lese dette, utover det som står her helt åpenbart? Fremdeles holder jeg meg til Goethe Handbuch, som her skriver at diktet inneholder den romantiske forestillingen om verdens livgivning gjennom kunsten. Her er også bilder og motiv fra folkediktningen, etter påvirkning fra Goethes møte med Herder i Strassbourg. Videre – og nå blir det kanskje litt vanskelig å henge med – her diktet en refleksjon over dikterens egen dikteriske skaperkraft. Det er veldig lett og ubesværet, det som står her, musesønnen har denne evnen, og kan bruke den til å reise rundt i verden og ubesværet og uforpliktende bruke den.

Det er ingen subjektivitet i diktet, ikke i den forstand. Her er ingen som setter ord på tanker og følelser, og beskriver hvordan det er å være jeg, hvordan det er å være menneske. Goethe er selv en musenes sønn, kan selv være en spillemann, men i dette er han bare en allegori. Det er vranglesing å lese diktet som et uttrykk for hvordan det er å være Goethe. Det er ingen subjektivitet i diktet, det handler ikke om noe subjekt.

De første tre linjene i diktet er sitert i 16’de bok av det biografiske storverket, Dichtung und Leben. Goethe var fullt klar over sitt litterære talent, en tid der geni var et begrep brukt på genier, og han var opptatt av og reflekterte over at han var utstyrt med diktergaven. I Dichtung und Leben står det imidlertid So ging’s den ganzen Tag (Slik gikk det hele dagen). Fremmed for oss i dag, er den dikteriske skaperkraften gitt av naturen. Dikteren er bare et medium, man kan si naturen uttrykker seg gjennom dikteren. Derfor gir også begrepet geni den gang mer mening, du er i besittelse av noe ingen andre har, du er i stand til noe ingen andre kan. Dette er ikke noe å lære, dette er geni.

Slik er det for Musesønnen også. Han har gaven, reiser rundt og spiller, til alles forlystelse. Og han gleder seg selv også. Men det slutter med at han lengter hjem, til hvile

Kommentar

Det er altså mye det går an å få ut av en tekst med 5 x 6 linjer. Jeg er tilhenger av den livsgleden og den livsbejaelsen som ligger i diktet, jeg tror det hjelper oss til intet mindre enn et bedre liv, om vi gleder oss over våren og kjærligheten, årstidenes og livets gang. Om poesien kan hjelpe med det, sette ord på denne stemningen, vekke den og stimulere den, så har den en mening, i hvert fall for meg.

Jeg er også svak for avslutningen, der poeten og spillemannen lengter hjem, til hvile og ro. Livsglede og livsbejaelse er bra, men det er også anstrengende, og man lengter jo etter å kunne hvile ut i noens fang, etter hvert. Det er også skjebnen til alle som underholder, eller mange av dem, som gjør andre glade, men selv er trist. Nå leser jeg imidlertid mer i diktet enn det som står der, dette er ikke om omreisende spillemenn, som lengter hjem. Dette er om musenes sønn, som har diktergaven, og elsker å bruke den, men som likevel lengter hjem for å hvile ut, til slutt. Om det er aldri så mye vinter og vår og sang og dans, og alt som er.

Jeg må også avslutte med noen ord om komposisjonen til Schubert. Det er ikke så lett for meg å lese teksten uavhengig av den. Katalognummeret er D764, komposisjonen ble skrevet i 1822, og trykket i 1828. Det er trillende piano, og en sanger som synger ubesværet og uanstrengt, raskt av gårde. Tekst er bra, men det er noe med musikk og melodier, som virkelig kan få frem denne dobbeltheten, at det på overflaten er lyst og lett og glede, men at det er et eller annet ubestemmelig under. Særlig synes jeg Fritz Wunderlich får frem denne effekten, nesten som det å være musesønnen er en forbannelse, som at det å spille og være glad er en tvang man ikke slipper unna. Det liker jeg godt. Men her er det smak og behag. Og det er heller ikke sikkert alle vil høre denne sangen på samme måte som jeg.

Min gjendiktning

I oversettelser fra et språk til et annet møter man på standardproblem man hver gang må overvinne. Oversetter man dikt med fast rytme fra tysk til norsk, så har man et problem med at tyske durch er enstavelsesord, mens norske gjennom har to. Som alltid er gjendiktning kompromiss, og som vanlig er kompromisset jeg går for, å tillate halvrim, heller enn å tvinge inn ord som ikke er riktige, eller bryte med rytmen. Poenget med et dikt som dette, er at det skal være lett og ledig å lese det, og ikke vanskelig å forstå det. Og så skal det være mulig å synge, på melodien til Schubert, D. 764.

I siste strofe har jeg gjort noen omskrivninger, som man ser. Jeg har også prøvd grepet jeg av og til prøver, å bruke nynorsk de for bokmål dere. Jeg makerer med de’, så det ikke leses ‘di’. Det er dere som er korrekt bokmål, men verseskjemaet tillater ikke å starte med en troké. Heller ikke slutten på denne strofen er helt god. Generelt er jeg ikke helt fornøyd med denne gjendiktningen, ennå.

Musenes sønn

I fjell og skog å krysse,
Min lille sang å plystre,
Det går fra vei til vei!
Og etter takten leker,
Og etter mål beveger,
Alt sammen seg til meg.

Jeg kan nesten ikke vente,
Den første blomst å hente,
Den første blomstring øm.
De hilser mine sanger,
Mot vinteren de stanger,
Jeg synger hver en drøm.

Jeg synger alle steder,
På isen lange, brede,
Der blomstrer vinter’n flott!
Óg denne blomstring svinner
Og nye gleder finner
På høyder dyrket opp.

For når jeg nå vil finne
De unge ved en linde,
Straks egger jeg dem i.
Den sløve unggutt svulmer,
Den stive jenta tumler
Seg til min melodi.

De ‘gir til bunnen vinger!
Bort haug og dal ham tvinger
Den yndling fra hans hus.
Så kjære muser, mange
Når skal jeg der i fanget
Hos henne hvile ut?

ES2019

Noter

(1) Franz Schubert skal visstnok ha laget to forskjellige melodier over denne teksten. Den jeg har, og kjenner, er den som har katalognummer D764. Andre som har tonsatt diktet er Johann Friedrich Reichardt og Karl Friedrich Zelter.

(2) I Goethe Handbuch blir det sagt at dette var en form som ble mye brukt i rokoko-stilen på 1700-tallet. Det passer godt til en rokokofigur, med at det svinger seg rundt som i en dans i de to første linjene, og så ender figuren med den trykktunge utgangen av linje 3 (s. 267).

Kilder

Goethe Handbuch, Bind 1 – Gedichte Melzler, 2004.

Forrige: Rettung, Neste: Gefunden, Alle: Goethe

Blindekuh (Blindebukk), av Johann W. von Goethe

Blindebukk er den leken barn leker, med at en får bind for øynene, og så skal han eller hun finne de andre. Jeg vet ikke hvor populær og kjent leken er nå om dagen, men vi lekte den ennå i bursdagsselskaper da jeg vokste opp på 80-tallet. På tysk heter det blinde ku (blindekuh), på italiensk blinde flue (mosca cieca) og på spansk blinde høne (gallina ciega). På engelsk er det bare blind mans bluff.

Johann W. von Goethe (1749-1832) skrev sitt dikt Blindekuh, eller Blindekuh, i 1770/71, og fikk det trykket i samleutgaven av verkene sine så langt, i 1789, på G. J. Göschens forlag. I min utgave, som skal bygge på Ausgabe letzte Hand (1827), den siste samleutgaven Goethe selv redigerte og godkjente, så står det Blindekuh i ett ord. På nettet er de aller fleste versjonene lagt ut med tittelen Blinde Kuh, i to ord. Forskjellen skulle være den samme som på norsk, blinde ku eller blinde bukk, i stedet for blindebukk (eller blindekuh). Jeg ser imidlertid at tyskerne ikke er nøye på dette. Leken blir skrevet i både ett og to ord, og de er konsekvente på at den som er blindebukk er den blinde kua (blinde Kuh).

Uansett er det denne leken det er snakk om i diktet. Og for Goethe, er det en sterk erotisk erfaring, da jenta som er blindebukk, eller den blinde kua, finner nettopp ham. Unge Goethe lurer på om dette kan være helt tilfeldig, og kjenner lysten blir tent øyeblikkelig, men den slokker helt da hun mister all interesse straks bindet faller av. Var det bare et spill? Hva var det for noe.

Blindekuh

O liebliche Therese!
Wie wandelt gleich in’s Böse
Dein offnes Auge sich!
Die Augen zugebunden,
Hast du mich schnell gefunden,
Und warum fingst du eben mich?

Du faßtest mich auf’s Beste,
Und hieltest mich so feste;
Ich sank in deinen Schoß.
Kaum warst du aufgebunden,
War alle Lust verschwunden;
Du ließest kalt den Blinden los.

Er tappte hin und wider,
Verrenkte fast die Glieder,
Und alle foppten ihn.
Und willst du mich nicht lieben,
So geh’ ich stets im Trüben
Wie mit verbundnen Augen hin.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvorfor vandrer så dårlig
Ditt åpne øye seg!
Med øynene bundet,
Fant du meg raskt,
Og hvorfor fanget du nettopp meg?

Du fakket meg på beste måte,
Og holdt meg så fast;
Jeg sank i fanget ditt.
Knapt var du bundet opp,
Så var all lyst forsvunet;
Du lot kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og dit,
Vrikket nesten leddene sine,
Og alle ertet ham.
Og vil du ikke elske meg,
Så går jeg i stedet inn i det dunkle
Som med forbundede øyne.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med 6 verselinjer i hver strofe. De to første linjene har parrim, så er det omsluttende rim i de fire neste. Rimmønsteret er altså AAbCCb, der stor bokstav betyr trykklett utgang. Noen av rimene er halvrim (Therese-Böse, lieben-Trüben), og noen har forskjell på vokallengden (Schoß-los) Jeg vil si versefoten er jambisk, med lett-tung, lett-tung, lett-tung trykkfordeling i stavelsene. Det er tre trykktunge stavelser i hver linje, utenom den siste, som har fire.

I oversettelsen har jeg prioritert å få god og riktig norsk heller enn å holde på ordlyden i originalen. Det gjelder særlig i første strofe. Tyskkyndige ser lett hva jeg har gjort. Gleich Ins Böse er direkte oversatt «likt i det vonde (eller hva ord man velger for Böse, se gloselisten). Jeg har lagt til et «med» som ikke står i originalen, i linje 4, og jeg har skrevet «øynene bundet» i stedet for «øynene bundet til (zugebunden)» i samme linje. I linje 5 har jeg gjort om fra perfektum til preteritum («fant» for «har funnet (hast gefunden)» , slik det er vanlig å gjøre på norsk.

Aufs beste er fast uttrykk for «på beste måte». Jeg la til en «sine» for leddene sine i (die Glieder) i linje 2, strofe 3. De to siste linjene er ikke enkelt å få over i god norsk, og samtidig være tro mot originalen. Jeg har som man ser løst det litt upoetisk.

Innholdet på overflaten er en omgang blindebukk. Therese er blindebukken, eller på tysk kua, og hun fanger diktets jeg-person. Det er skildret ut i fra jeg-personen, som legger mer i det enn det kanskje er. Han spør hvorfor hun ikke ser ut til å bry seg, når hun har fått av bindet for øynene. Når hun har øynene bundet til, er det nettop ham hun fanger. Strofe 2 forklarer hvordan det skjedde, at hun fanget ham og holdt ham fast, og at han sank ned i fanget hennes, som han sier. Men straks hun får øynene bundet opp, forsvinner all lyst. Hun er helt kald. Med at hun slipper den blinde løs, tenker jeg er at det nå er hans tur å være blindebukk.

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si nøyaktig hva det er som skjer i siste strofe. Jeg oppfatter det slik at det nå er han som skal være blindebukk, eller den blinde kua, og at det menes fysik at han famler hit og dit, som man gjør når man ikke ser noe. Det er også dette betyr at alle ertet ham. Så går det litt mer i overført betydning, i de tre siste linjene. Når hun ikke vil elske ham, går han gladelig i det blinde mørke, som med forbundede øyne. Hele diktet fungerer godt i direkte og overført betydning. Det må leses som begge deler, den enkle leken, og den enorme betydningen han legger i det.

Gloseliste

die Blindekuh blindebukk
Böse 1. dårlig, ubehagelig; 2. ond; 3. ondsinnet, ond, slem; 4. syk, vond, smertefull; 5. arg, sint;
zugebunden -> ˈzubinden (st. tr.) binde igjen, binde for, snøre til.
faßtest -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe). 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe. 4. innfatte, ramme inn. 5. fatte seg, uttrykke seg. 6. gripe i hverandre, ta.
Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt.
ließest -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående inf. også: hat … lassen; hjelpevb., tr., refl., itr.) la
tappen (sv. itr.) stolpre, famle, rave;
Verrenkte -> verrenken (sv. tr.) vrikke, vri av ledd.
foppten -> foppen (sv. tr.) drive med, erte, holde for narr.
trüben (sv. tr., refl.) 1. gjøre uklar/grumset 2. fordunkle, kaste skygge over

Kommentar

I dag er blindebukk en barnelek. Men det er klare tegn på at den opprinnelig ble lekt også av voksne, som en del av selskapslivet. Leken går langt tilbake. Allerede i 1560 viste en viss Pieter Bruegel at blindebukk ble lekt i antikkens Hellas, 2000 år tidligere. Der het leken «jernfluen», og den som stod blindebukk, begynte søket med å rope «jeg jager en jernflue!». Alt dette har jeg fra boken «Alte Kinderspiele – einst und jetzt: Mit vielen Spielanleitungen», av Inge Friedel. Goethes dikt er naturligvis beskrevet i denne boken, det er jo en helt ypperlig kilde til hvordan unge menn og kvinner lekte denne leken siste halvdel av 1700-tallet, og hvilke tanker unge menn da kunne gjøre seg. At det er selveste nasjonaldikteren, Johann Wolfgang von Goethe, som lar seg føle begjæret, og skrive diktet, gjør ikke saken mindre.

Min gjendiktning

Som vanlig i gjendiktninger må det lempes litt til. Jeg har som originalen tillatt halvrim, og det som kanskje verre er, men trykkfordelingen skal være korrekt, klanglig skal det ikke være så altfor ulikt og innholdet skal være gjengitt ganske som det står.

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvor vandrer lik i det vonde
Ditt åpne øye seg!
Når øyet til er bundet,
Har du så raskt meg funnet,
Og hvorfor var det nettopp meg?

Du fanget meg det beste,
Og holdt meg i ditt feste;
Jeg sank ned i ditt skjød.
Knapt var du opp blitt bundet,
Var all den lyst forsvunet;
Du lot nå kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og henne,
Nær vrengte sine lemmer,
Og alle ertet hin.
Og vil du meg ei elske,
Så vil jeg mørket teste
Lik med forbundne øyne inn.

ES2019

Forrige: Heidenröslein Neste: Christel Alle: Goethe

Heidenröslein (Den lille rosen på heien), av Johann W. von Goethe

I dag, den femte uken med å poste dikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), kommer det første ordentlig kjente diktet av ham. Det er det lille diktet, Heidenröslein, skrevet i 1771, under oppholdet i Strassburg, men først i 1789, i samleutgaven som ble utgitt det året. Teksten er tonsatt hele 154 ganger, til 154 ulike melodier, mest kjent for meg er den til Franz Schubert i 1815, men Goethe Handbuch bind 1, Gedichte (2004, Stuttgart) skriver at det fremfor alt er versjonen til Heinrich Werner i 1827 som har plassert sangen i den tyskspråklige kanon. Johann Freiedrich Reinharts versjon fra 1794 blir også nevnt.

I Norge er også diktet godt kjent, og oversatt mange ganger. Strofeformen er så innarbeidet, at Nordahl Grieg skrev en parodi over diktet, kalt Heidenröslein, men med Rosenquist i første i plassen for Roselill på heien (Röslein auf der Heiden). Kanskje er det ennå noen i dag som har linjen «Så jeg der en rose stå» eller lignende i hodet? Det er nøyaktig i takten til Goethe i diktet.

Meningen i diktet er også godt kjent. Det er gutten som kommer over en rose, knekker den, og blir stukket av den. I overført betydning er det gutten som kommer over en jente, og forgriper seg på henne. Han blir selv stukket, og må selv lide. Det er satt opp som en allmenn sannhet, som folkeviten i en folkevise, og har en lett og munter rytme som i folkevisens stil står litt i kontrast til det egentlig ganske alvorlige temaet.

Nå skal jeg ikke skrive meg vekk fra diktet med å forklare det. Det er på ingen måte vanskelig, og man står som alltid i dikt veldig fritt til å lese det på ens egen måte, og få ut av det hva man selv finner. Her er diktet, på tysk, i oversettelse, og lenger nede, i min egen gjendiktning.

Heidenröslein

Sah ein Knab’ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Knabe sprach: «Ich breche dich,
Röslein auf der Heiden.»
Röslein sprach: «Ich steche dich,
Daß du ewig denkst an mich,
Und ich will’s nicht leiden.»
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Und der wilde Knabe brach
‘s Röslein auf der Heiden.
Röslein wehrte sich und stach,
Half ihm doch kein Weh und Ach,
Mußt’ es eben leiden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Enstanden 1771, Erstdruck 1789

Den lille rosen på heien

Så en gutt en rose stå,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han fort, den nær å se,
Så på den med mye fryd.
Ros, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
At du evig tenker på meg,
Og jeg vil det ikke lide.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Rosen forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham dog ei ve og akk,
Måtte den nemlig lide.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Språk, form og innhold

Formen er folkevisens. Her er det omkved i de to siste linjene, Röslein, Röslein, Röslein rot/ Röslein auf der Heiden, og linje 7 er gjentatt i linje 2. Jeg vil si det sånn at linje 2 er et innskudd, med et forvarsel til refrenget, men det er også slik at linje 2 har en fullstendig funksjon, siden den rimer med linje 5. Linje 2 bryter også friskt opp det som ellers kunne blitt tre tunge setninger med samme rim og rytme. Formen blir med det enkel å se, lett å gjenkjenne, men litt komplisert å forklare. Enklest er det å skjære igjennom, og si hver av de 3 strofene har 5 + 2 linjer, der rimmønsteret er aBaaB i de fem øverste linjene, og de to siste linjene er et gjentakende tillegg.

Versefoten er trokeisk, annenhver tung-lett, med fire trykktunge stavelser i linjene 1, 3 og 4, og tre i linjene 2 og 5. Formelen 4 + 3 gjelder også for linjene 6 og 7. Jeg viser med første strofe. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk at her tillates ingen ekstra stavelser, heller ikke trykklette, så derfor er det utstrakt bruk av apostrofer, Knab’ for Knabe, steh’n for stehen, seh’n for sehen og Sah’s for Sah es. Dette gjelder også for de to andre strofene.

Sah ein Knab‘ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Selv om trykket er likt fordelt i de tre strofene er fordelingen av pauser ulik. I strofe 2 er det en markant pause etter sprach, Knabe sprach [pause]: «Ich breche dich«. Til forskjell fra strofe 3: Und der wilde Knabe brach. Det gjør lesingen veldig langt fra å bli monoton, selv om trykkfordelingen er identisk i de tre strofene.

Når det gjelder språket og oversettelsen er nøkkelproblemet hvordan man oversetter Röslein. Röslein er diminutiv for die Rose, rose. På norsk har vi ikke diminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Men akkurat for Röslein har det vært ganske innarbeidet å bruke roselill, slik finnes dette diktet i mange oversettelser og gjendiktninger allerede. Det er også brukt som oversettelse for andre tyske dikt med Röslein eller Röschen. Og norske poeter har brukt det i sine egne dikt. Særlig gjelder det på 1800-tallet, da den norske forbindelsen til Tyskland og tyske diktere og dikt var sterkere enn den er i dag, og da stilretningen var mer romantisk og uskyldig. Nå er ordet ganske ute av brukt, annet enn hvis noe fra den tiden skal oversettes, eller stilen kopieres. Som oversettelse fungerer det godt, synes jeg. Jeg vil i alle fall bruke den.

I tittelen står Röslein som sammensatt ord, Heidenröslein. Som sammensatt ord fungerer ikke roselill i det hele tatt. Og det går heller ikke godt å lage sammensatt ord med det vanlige ordet for rose, ikke i dette tilfellet. Så vi må omskrive. Det har også Goethe selv gjort, da diktet ble utgitt i Volksliedern i 1779, het det Röschen auf der Heid. Det er omtrent tilsvarende det jeg kaller det, med Den lille rosen på heien. I gjendiktningen er tittelen Roselill på heien. Jeg tror det er denne tittelen de fleste gjendiktere og oversettere har brukt, men jeg pleier aldri sette meg særlig inn i hva andre har gjort. Jeg konsentrerer meg om originalen, og om mitt eget arbeid. Nedover i diktet oversetter jeg med «rose» og «roselill» etter hvordan det passer med rytmen.

Leiden er lide, tåle, finne seg i.

I siste strofer er jeg ikke kommet til bunns i: Mußt’ es eben leiden . Mußt (måtte) er enten preteritum eller preteritum konjunktiv, es (den) viser til rosen og eben brukt som adverb som her, betyr «akkurat», «nemlig» eller «rett og slett».

I direkte betydning skjer det at en gutt kommer over en vakker rose på heien. Han synes den er skjønn, løper bort til den for å se på den, og han ser på den i stor fryd. Han sier til den at han vil brekke den, rosen kan snakke, og sier at den da vil stikke ham. Det vil gjøre at han tenker på den for alltid, og at den ikke vil lide av det. Gutten knekker rosen, rosen forsvarer seg med å stikke, og det hjelper ham ikke med akk og ve, han må lide for det han har gjort. Akkurat som det han har sagt.

I overført betydning er gutten en gutt, og rosen ei jente. Rose som symbol på jente er godt innarbeidet, det er et mye brukt motiv, både med skjønnheten og med tornene. Gutten blir betatt av henne, og vil se på henne og fryde seg over henne. Han er forelsket, kort og godt. Så vil han ha forelskelsen fullbyrdet, det er det som ligger i å «brekke rosen». Rosen vet da at den vil tape sin skjønnhet, tape sin friskhet, at den vil visne og dø. Men den sier også at den vil stikke ham, og her er det ikke med tornene, men med det at han alltid vil tenke på henne. Det er gutten som vil lide kvaler for det han har gjort. Den ville gutten brekker rosen, slik han har sagt, og rosen forsvarer seg med å stikke, slik den også sa den ville gjøre. Og det er riktig som jenta sa, gutten må lide for det etterpå.

Gloseliste

Röslein -> Rose die, -/-n; rose
Heiden -> die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo.
steche -> stechen (sticht, stach, hat gestochen, tr. itr.) stikke; (om sol) brenne;
brach → brechen brekke
wehrte sich -> wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til motverge.

Kommentar

Diktet er veldig direkte i betydningen. Selv om det bruker bilder og symboler. Det ligger folkediktningen til. Den klassiske historien er gutten som vil ha jenta, og så er det alle gledene og problemene som kan komme ut av det. Særlig er det interessant når det skjer noe skandaløst, noe umoralsk, diktningen vil vise hva som skjer, når man gjør noe man ikke skal gjøre. Og særlig interessant er det, når det man ikke skal gjøre, er noe man har veldig lyst til. Handlingen har konsekvenser.

Det er ikke så mye mer å åpne opp og vise frem, og analysere, når det kommer til akkurat dette. Diktet har tiltrekningskraft. Det er også noe med det, som går ut over det ord kan forklare, hvordan gjentakelsen Röslein auf der Heiden og Röslein, Röslein, Röslein rot virker nesten som et kor og som naturens egen kommentar til det som skjer. Elegant blir det også direkte tiltale, i strofe 2, der det er gutten som sier det til rosen. Meningen og assosisasjonene i ordene er også ganske annerledes, selv om de er nøyaktig de samme, i strofe 1 – da han fryder seg og ser på den -, og strofe 3 – der han for alltid lider hva han har gjort. Det er også med på å gjøre historien til en legende, en universalhistorie, selv om den på mange vis egentlig er ganskke vanlig og hverdagslig.

Bilde av en rose. Illustrasjon til diktet Heidenröslein, av Johann W. von Goethe.
Heidenröslein

Min gjendiktning

I gjendiktningen er det kolossalt viktig å få rytmen riktig. Det er signaturen for hele diktet. Det er også viktig at meningen ikke blir anstrengt, den skal komme lett og klart frem. Jeg har problemer med å få til begge deler. Det halter litt i strofe 1, jeg må bruke et arkaisk ord og dialektord, med «stend» for stå. Premien er at jeg da kan bruke det vakre ordiginalordet «morgenskjønn». Alle mine strofer har trykklett opptakt i linje 5, ingen har det i originalen.

Roselill på heien

Så en gutt en rose stend,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han bort å se på den,
Han så og følte fryden.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
Så du evig husker meg,
Med lidelse på veien.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Den forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham så ei ve og akk,
Han lide må på veien
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

ES2019

Forrige dikt: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Neste dikt: Blindekuh Alle dikt: Goethe