Auf dem See, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag skal vi på sjøen. Dit er det den tyske gigant, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), som tar oss. Farkosten er en liten robåt, ein Kahn, som de sier det på tysk. Og diktet som beskriver turen er av Goethes mest berømte. Det ble skrevet i 1775, og trykket første gang i 1789. I Goethe Handbuch er det beskrevet fra sidene 139 til 142, som et av diktene som blir viet særskilt oppmerksomhet, på Encyclopedia Britannica er det omtalt som et av Goethes most perfect poems, og tonsettingen til Franz Schubert hører også til komponistens mest populære. Så det er ikke småtterier. Har du en robåt, kom deg ut i den, har du ikke, les dette diktet, og se hvordan det bør være!

Auf dem See

Und frische Nahrung, neues Blut
Saug’ ich aus freier Welt
Wie ist Natur so hold und gut,
Die mich am Busen hält!
Die Welle wieget unsern Kahn
Im Rudertakt hinauf,
Und Berge, wolkig, himmelan,
Begegnen unserm Lauf.

Aug’, mein Aug’, was sinkst du nieder?
Goldne Träume, kommt ihr wieder?
Weg, du Traum! so gold du bist;
Hier auch Lieb’ und Leben ist.

Auf der Welle blinken
Tausend schwebende Sterne
Weiche Nebel trinken
Rings die türmende Ferne;
Morgenwind umflügelt
Die beschattete Bucht
Und im See bespiegelt
Sich die reifende Frucht.

På sjøen

Og frisk næring, nytt blod
Suger jeg av den frie verden
Hvor er naturen så hengiven og god
Som holder meg ved brystet
Bølgene vugger båten vår
I rotakten bortover
Og fjellene, skyet opp mot himmelen
Møter vår ferd.

Øye, mitt øye, hva synker du ned?
Gyldne drømmer, kommer dere igjen?
Vekk, du drøm! så gold du er;
Her er også kjærlighet og liv.

På bølgene blinker
Tusen svevende stjerner
Myke skyer drikker
Rundt omkring det tårnende fjerne
Morgenvinden omflyr
Den skyggelagte bukten
Og i sjøen speiler
Seg den modnende frukt

Språk, form og innhold

Diktet er satt sammen av tre strofer. Den første og siste har 8 linjer med kryssrim, den midterste fire linjer og parrim. Ingen av strofene er like. Første strofe er 4+3 , det vil si de fire linjeparene i strofen har 4 takter i første linje, 3 i andre. Man teller takter ved å telle trykktunge stavelser. Versefoten er strengt jambisk takt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i oddetallslinjene, lett-tung, lett-tung, lett-tung i linjer som er partall. Enden på linjene er konsekvent trykktung.

I midtstrofen skifter det til 4+4 og trokeisk versefot, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Utgangen er trykklett i de to første linjene, trykktung i de to siste. Rimmønsteret skrives AAbb, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse, eller kvinnelig utgang, som det også blir kalt.

I tredje og siste strofe er det konsekvent 3+3, alltid 3 takter, og alltid trykksterk stavelse først i strofen, men midttakten er en daktyl i partallsstrofene (trykktung stavelse fulgt av to trykklette). Linjene har trykklett, kvinnelig utgang, utenom i linje 6 og 8, som ender trykksterkt.

Jeg har laget trykkfordeling for alle tre strofene, trykksterk stavelse i fet skrift.

Und frische Nahrung, neues Blut
Saug’ ich aus freier Welt
Wie ist Natur so hold und gut,
Die mich am Busen hält!
Die Welle wieget unsern Kahn
Im Rudertakt hinauf,
Und Berge, wolkig, himmelan,
Begegnen unserm Lauf.

Goethe: Auf dem See (Strofe 1)

Aug‘, mein Aug‘, was sinkst du nieder?
Goldne Träume, kommt ihr wieder?
Weg, du Traum! so gold du bist;
Hier auch Lieb‘ und Leben ist.

Goethe: Auf dem See (Strofe 2)

Auf der Welle blinken
Tausend schwebende Sterne
Weiche Nebel trinken
Rings die türmende Ferne;
Morgenwind umflügelt
Die beschattete Bucht
Und im See bespiegelt
Sich die reifende Frucht

Goethe: Auf dem See (Strofe 3)

Språklig er det ikke noe stort problem å skjønne innholdet i diktet, men det er litt detaljer i oversettelsen. Tysk skiller mellom Der See – hankjønn -, som er innsjø, og die See – hunkjønn – som er sjø og hav. Her er det Auf dem See, altså hankjønn, og ferskvann, I første strofe suger dikteren frisk næring og nytt blod ut av den frie verden han er i, der han befinner seg i robåten. Han utbryter at naturen er snill og god (det finnes også andre måter å oversette hold på (se gloselisten), man skal ikke flisespikke for mye på uttrykket hold und gut, snill og god holder lenge). som holder ham til brystet sitt Dette var inntrykkene på innsiden, så er det utsiden, der bølgene vugger båten (her går det an å oversette også med robåten, det er en robåt det er), og det går bortover (hinauf) langs sjøen i rotakten (Im Rudertakt). Så er det fjellene som strekker seg opp mot himmelen, de møter dem på ferden.

I midtstrofen er det altså drømmene som trenger seg på. Øynene trekker seg nedover, et uttrykk også for nedstemthet, og drømmene kommer tilbake. Han henvender seg direkte til dem med ihr, dere, det er direkte spørsmål først til øyet, så til drømmene, i de to første linjene. Deretter blir drømmen kommandert vekk, den er gold og innholdsløs, her er også (auch) kjærlighet og liv (Lieb und Leben).

I sistestrofen er det tusen svevende stjerner som blinker i bølgene. Myke skyer drikker av tårnende fjerne, står det poetisk, kanskje like greit å la de linjene stå assosiative som de er. Det er det fjerne som tårner seg opp foran dem, en vakker måte å se det på og å uttrykke det på. Morgenvinden kretser om bukta, der skyggene også leker seg, eller flyr om (umflügelt), som det står. Den modne frukten speiler seg i sjøen, her skal det ikke være stor betydning at det står bespeiler seg, og ikke speiler seg.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Nahrung die, -/; næring, føde, levevei;
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
Busen der, -s/- 1. bryst, barm; 2. vik, bukt;
Kahn der, -s/Kähne 1. liten robåt 2. pram, lekter 3. (slang) loppekasse, (slitt) tøffel; fengsel.
Ruder das, -s/-. 1. ror; 2. åre;
hinˈauf (adv.) (herfra) opp dit, opp.
himmelan (adv.) (litterært) opp mot himmelen.
begegnen (sv. itr., med dat.) møte, møtes; komme i møte; støte på
weich (adj.) myk, bløt, mør, mild
rings (adv.) rundt omkring på alle sider/kanter.
türmen (sv. tr. itr., refl.) 1. tårne/hope seg opp 2. (itr., omgs.) løpe vekk, stikke av.
beschatten (sv. tr.) skygge, sette i skygge, legge skygge på, kaste skygge over;
reifende -> reifen (sv. itr.) modne, utvikle seg.
Frucht die, -/Früchte; (også overført) frukt;

Kommentar til diktet

Fordelen med å skrive blogg, og ikke vitenskaplige forskningsartikler og studier om dikt, er at man står ganske fritt til å sette fagkunnskapen til side, og la sine egne følelser flomme. Jeg elsker dette diktet, jeg liker det.

I en verden, hvor vi lever nå, og naturopplevelsene må vike for teknologi, turer på robåt er noe vi opplever via en skjerm, så er det befriende å lese en tekst der man virkelig befinner seg ute i verden. Og det er hele hovedsaken!

I første strofe beskrives situasjonen, slik Goethe som Mesteren kan det. Det er selvfølgelig vakkert, selvfølgelig overbevisende, treffsikkert finner han ordene som setter både situasjonen og stemningen. Man kan se for seg den unge dikteren sitte i båten, og suge inntrykkene til seg, akkurat slik han selv formulerer.

Så går det som det ofte går, refleksjonene tar overhånd, tankene farer, og man forlater egentlig den situasjonen man er i. Dette skriver Goethe ikke mye om, bare et par linjer, øynene går ned, og ikke ut, drømmene kommer tilbake, man fantaserer seg vekk.

Men i dette diktet er ikke det poenget. Dikteren avviser drømmen og fantasien, han vil ikke bruke situasjonen og stemningen til å fantasere frem vakre tanker om sitt eget liv og sin egen fremtid. Han vil være her og nå. Det å være i båten, i stemningen, er nok: Weg, du Traum! so gold du bist;/ Hier auch Lieb und Leben ist.

Og så er han tilbake i situasjonen i tredje strofe. Her er det ingenting som trekker vekk, her er det bare han, situasjonen og stemningen.

Går det an å si det bedre? Man skal være i livet, være i situasjonen? I våre dager er det ikke bare tankene som forsvinner vekk, hele opplevelsen erstattes jo av og til av ønsket om å formidle den direkte og øyeblikkelig på sosiale medier. Man kan liksom ikke være i en robåt i bølgeskvulpet uten å ville ta bilde av det og fortelle alle hvor fint det er. La opplevelsen være opplevelsen!

I diktet er det raffinert gjort, med at rotakten også liksom ligger baki der, med den varierende takten og rytmen. I midtstrofen forsvinner det litt, med de mange taktslagene i det drømmen blander seg inn. Den blir kommandert vekk, og man er tilbake i de rolige tretakterne i siste strofe.

Litteraturhistorisk, så kan man si den ganske frie rytmen, i hvert fall den varierende rytmen, passer godt i perioden diktet er skrevet, Sturm und Dran på 1770-tallet. Da lot man seg ikke fange i et bestemt mønster. Sturm und Drang er jo også de stormende følelsene og trangen etter noe mer, drivet etter å få utrettet noe i livet. Her blir det kommandert på plass, det skal ikke være så stormende og brusende og drivende.

Det skal være her. Og nå. På sjøen.

Jeg liker det, som de sier på norsk. Dette er digg.

Min gjendiktning

I gjendikten for dette diktet gjelder å over den spesielle takten og taktvariasjonene. Rimene må også være på plass. For å få det til, har jeg måttet strekke språket litt, og funnet formuleringer som ikke er helt gangbar norsk, og som er nynorsk på bokmål. Godt er det ennå ikke, men en gjendiktning er det.

På sjøen

Og friske næring, nye blod
Sug’ jeg av verden vel
Hvor vår natur er snill og god
Som meg til brystet held.
De bølger vugger båten vår
I åretakten her
Og fjell som opp mot himm’len går
De møter våres ferd.

Øyet mitt, hva ned du faller?
Gyldne drømmer frem seg kaller?
Vekk, du drøm! så gold du er;
Her skal liv og kjærlek vær’!

Og på bølger blikker
Tusen svevende stjerne’
Myke skyer drikker
Om det tårnende fjerne
Morgenvinden seiler
Den beskyggete bukt
Og i sjøen speiler
Seg den modnende frukt

ES2020

Mut, av Johann Wolfgang von Goethe

Det blir et kort dikt og en ganske kort post i dag, men ikke bare lett noen av delene. Diktet Mut (Mot) er skrevet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) vinteren 1775/76, og ble trykket det året med tittelen Eis-Lebens-Lied. Dette er i perioden som har fått navnet Sturm und Drang, stormende følelser og drivende vilje, et veldig ønske om å leve sterkt og få utrettet noe. Det er også det dette diktet handler om.

Mut

Sorglos über die Fläche weg,
Wo vom kühnsten Wager die Bahn
Dir nicht vorgegraben du siehst,
Mache dir selber Bahn!

Stille, Liebchen, mein Herz!
Kracht′s gleich, bricht′s doch nicht!
Bricht′s gleich, bricht′s nicht mit dir!

Vinteren 1775/76, Trykket 1776 (med tittelen «Eis-Lebens-Lied»)

Mot

Sorgløs bortover flaten
Hvor det for den dristigste våghals
Deg ikke er gravd en bane på forhånd, ser du
Lag deg en bane selv!

Stille, kjære, mitt hjerte!
Knaker med det samme, brister dog ikke!
Brister med det samme, brister ikke med deg!

Språk, form og innhold

Formen er som så ofte i perioden Sturm und Drang, ganske fri. Det er ingen rim i ditket, og rytmen følger heller ikke noe fast mønster. Det er mange trykktunge stavelser, noe som passer godt, når man går over den tynne isen, og kjenner trykket av fottrinnene! Jeg vil si linje 1 og 3 har to ganske trykktunge stavelser først, markert med fetkursiv i trykkfordelingen, og linje 6 (eller andre linje i strofe 2) har bare trykktunge stavelser. Der er det isen knaker.

Sorglos über die Fläche weg,
Wo vom kühnsten Wager die Bahn
Dir nicht vorgegraben du siehst,
Mache dir selber Bahn!
Stille, Liebchen, mein Herz!
Kracht′s gleich, bricht′s doch nicht!
Bricht′s gleich, bricht′s nicht mit dir!

Trykkfordeling: Goethe Mut

Diktet er kort, men det er ikke bare lett å oversette. Linjene 2 og 3 er en nøtt, som jeg har forsøkt å knekke ved å stokke litt om på tingene. Så er det vanskelig å bestemme hvordan ordet gleich skal oversettes i de to siste linjene.

Jeg oppfatter diktet slik at det er en vandrer som prøver seg over usikker is. Der er det ikke gått opp noen vei før, man må gå den opp selv. Knaker det litt, så er det ikke sikkert det brekker. Og om det brekker, så er det ikke sikkert du blir med ned i dypet. Diktet leses best og er ganske sikkert ment i overført betydning. Du går over usikker is i livet, må lage din egen vei, og om det knaker litt, kan det godt være det holder likevel. Det er Mot (Mut), som er diktets tittel.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

Fläche die, -/-n; flate, plan.
kühnsten -> kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
Wager -> wagen (sv. tr., refl.) våge, risikere, tore
Bahn die, -/-en 1. bane; (også for:) vei, jernbane, tunnelbane, trikk, kjørebane; 2. (om stoff, tapeter) bredde, langt stykke.
Kracht’s -> krachen (sv. itr.) 1. brake, knake, knekke; knitre. 2. (refl., omgs.); 3. smelle.
bricht’s -> brechen (bricht, brach, ist gebrochen) brytes, briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset.
gleich (adj.; (som prep.) med dat; adv.; konj.) lik, likedan, (den/det) samme; straks, med det samme

Kommentar

Diktet er skrevet i den tradisjonen vår egen Ibsen også går inn i. Det er kunstneren som setter krav til den som vil utrette noe i livet. Man må våge noe, man må risikere. Og man må velge. Når man velger noe, velger man også bort noe. Man kan ikke få både ambisjonene og tryggheten.

For Ibsen står det ofte om karriere og privatliv. Det er ikke noe spørsmål her, hos Goethe. Her er det bare å bryte opp en vei ingen har gått, å komme med noe nytt. Gjør man det, er risikoen i alle fall stor.

Det er derfor diktet også heter Mot (Mut). Du skal ha mot for å begi deg ut på den veien. I første linje i det som er strofe 2, befaler dikteren hjertet sitt å være stille. Det kan være dikteren Goethe som snakker til seg selv, her. Men meldingen kan også overføres til alle som leser diktet, og selv kommanderer hjertet sitt å være stille.

Dikteren har et positivt budskap. Om isen knaker, kommer den ikke til å brekke. Og om den brekker, kommer den ikke til å brekke med deg. Du kommer til å klare det. Du må også ha troen for å ha motet. Og troen må være så sterk at den blir en overbevisning. Du må gå til endes den veien du har valgt, og ikke vakle om det virker usikkert og knaker.

Det er Mot. Det er for dem som vil noe med livet. Det er Sturm und Drang, stormende følelser og sterk vilje til å få gjort noe skikkelig her i livet.

Min gjendiktning

I denne gjendiktningen er det om å gjøre å gjendikte stemningen. Jeg har unnlatt å plassere trykklette og trykktunge stavelser riktig, jeg tror ikke det er poenget med dette diktet. Til slutt skulle det vært en serie tunge stavelser, i det isen knekker, eller står i fare for å knekke, men dette lar seg ikke godt gjøre på norsk. For å gi et skinn av det, har jeg satt en apostrof for e’en i den trykklette endingen for verbet. Jeg har valgt å oversette gleich med like. Det skal jo være litt skummelt, der, man hører det knake, og står der på den usikre isen.

Mot

Sorgløs over flaten vekk
Hvor for den dristigste vei
Ikke er gravd deg på forhånd, ser du
Lag deg selv vei!

Stille, kjære, mitt hjerte!
Knaker like, brist’r dog ei!
Brister like, brist’r ei med deg!

ES2019

Glückliche Fahrt, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er vi kommet frem til søsterdiktet til Meerstille. Det heter Glückliches Fahrt. Fra å ligge på stille havet får nå seilbåten fart.

Glückliche Fahrt

Die Nebel zerreißen,
Der Himmel ist helle,
Und Äolus löset
Das ängstliche Band.
Es säuseln die Winde,
Es rührt sich der Schiffer.
Geschwinde! Geschwinde!
Es teilt sich die Welle,
Es naht sich die Ferne;
Schon seh’ ich das Land!

1795

Lykkelig reise

Skyene løser seg opp
Himmelen er lys
Og Äolus løser
Det engstelige bånd
Vinden suser
Skipperen beveger seg
Fort! Fort!
Bølgene deler seg
Det fjerne nærmer seg
Allerede ser jeg land!

Språk, form og innhold

Diktet er illustrerende for hva versefoten har å si når man sammenligner det med Meerstille. I det diktet stod alt stille, og takten var tung, med fire trokeer, fire trykktunge stavelser, og lite bevegelse mellom dem. Særlig i de linjene som handler om havet, er det fire tunge slag, dung-dung-dung-dung. De trykklette stavelsene i mellom er knapt merkbare. Her, i Glückliches Fahrt, løses det opp. Det er to trykktunge stavelser, og takten er daktylisk, en trykktung stavelse fulgt av to lette. Før det kommer en opptakt, og alle linjene utenom 4 og 10 har også trykklett utgang (siste stavelse er trykklett). De to linjene er når Äolos, vindguden, løsner på båndene sine, og slipper vinden løs. Den siste linjen, er når han ser land og hvile.

Die Nebel zerreißen,
Der Himmel ist helle,
Und Äolus löset
Das ängstliche Band.
Es säuseln die Winde,
Es rührt sich der Schiffer.
Geschwinde! Geschwinde!
Es teilt sich die Welle,
Es naht sich die Ferne;
Schon seh‘ ich das Land!

Goethe: Glückliche Fahrt (trykkfordeling)

Diktet er også interessant når det kommer til limene. Linje 4 og 10 rimer (Band – Land), og er på den måten knyttet sammen. Äolus løsner på båndene sine, og det fører til at han (jeg-personen i diktet) til slutt vil komme til land. De andre rimene er i linje 2 og 8 (helle – Welle), kanskje ikke det mest illustrerende, men WindeGeschwinde i linje 5 og 7 illustrerer veldig godt. Dette er ord som henger sammen, det blir vind, og så blir det fart. Rimmønsteret er uregelmessig. Vil man virkelig lese diktet aktivt, og legge betydning inn i formen, kan man jo også her si at alt er i bevegelse, også rimmønsteret. Sammenlignet med Meerstille er det at her i Glückliche Fahrt kommer vinden og løser opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, bortsett fra Äolos, som er slått opp i sin greske form, Aiolos, på SNL.

zerˈreißen (st. tr. itr.) rive, slite i stykker, rive hull, rive opp; revne
Äolus – tysk navn på gresk gud -> Aiolos er hos den greske forfatteren Homer vindenes hersker og bor på øya Aiolia. Hos senere forfattere er han vindenes konge og gud. (SNL)
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask

Kommentar

Diktet henger svært tett sammen med Meerstille, og viser hvor mye man kan få til med enkle midler. I det første diktet står alt stille, i det andre er det bevegelse. I første diktet er det uro, i andre glede og lettelse. Her i Glückliche Fahrt ender det i tryggheten, i det båten med dikets jeg når land.

Min gjendiktning

Helt avgjørende i dette diktet er følelsen av bevegelse, det må gå fort. Noe av diktet må omskrives for å få rimene med. Det skal være samme stemningen som i originalen, det er viktig når man gjendikter dikt.

Glückliche Fahrt

De skyer seg river
Lys himmel vil følge
Og Ailos han løsner
Det engstelige band
Det suser i vinden
Må røre seg, skipper
Gå dit hen! Og dit hen!
Det deler seg bølge,
Det nærmer seg fjerne
Nå ser jeg ja land!

ES2019

Beherzigung, av Johann Wolfgang von Goethe

Beherzigung. Ordet Beherzigungswert betyr å legge seg noe på hjertet. Vi kan lett se det, «verdt å legge på hjertet», tyske wert er norske «verdt», eller «-verdig». Så hvordan skal vi oversette et dikt til norsk med den tittelen? Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev diktet i 1766/77, og fikk det publisert første gang i 1789. Det er kort etter Sturm und Drang han skriver det, rett etter han er utnevnt til embetsmann i Weimar, og så er det kort etter Italia-reisen (1786-88) han får det publisert. Det handler om jaget mennesket har, og konflikten mellom å jage etter noe å oppnå noe, og det å slå seg til ro i rolige omgivelser.

Det er dette Goethe vil at leseren skal legge seg på hjertet, det er dette han vil uttrykke. Å slå seg til ro med en offentlig stilling i Weimar er jo litt å slå seg til ro, etter jaget og de kunstneriske ambisjonene under Sturm und Drang. Goethe hadde hele livet behov for avklaring, han trengte klarhet og full erkjennelse, og måtte hele tiden skrive tingene nøyaktig som de var.

Her konkluderer han med at det er ikke alt som passer seg for alle, og at uansett om man jager eller behager, så er det viktigste å se til at man ikke faller, at man ikke faller. Det er verdt å ta til seg.

Beherzigung

Ach, was soll der Mensch verlangen?
Ist es besser, ruhig bleiben,
Klammernd fest sich anzuhangen?
Ist es besser, sich zu treiben?
Soll er sich ein Häuschen bauen?
Soll er unter Zelten leben?
Soll er auf die Felsen trauen?
Selbst die festen Felsen beben.

Eines schickt sich nicht für alle!
Sehe jeder, wie er’s treibe,
Sehe jeder, wo er bleibe,
Und wer steht, daß er nicht falle!

1776/77, Trykket 1789

Til å legge på hjertet

Akk, hva skal mennesket forlange?
Er det bedre å forbli rolig,
Klamrende holde seg fast
Er det bedre å drive på?
Skal han bygge seg et lite hus?
Skal han leve under teltduken?
Skal han stole på klippene
Selv de faste klipper bever

En ting passer seg ikke for alle!
Se hver enkelt, hvoran han driver
Se hver enkelt, hvor han blir
Og hvem som står, at han ikke faller.

Språk, form og innhold

Diktet finnes i to versjoner, en med tre strofer på fire linjer, en med de to første strofene slått sammen. Jeg velger den versjonen, og det er også den versjonen Goethe valgte i sin siste samleutgave av 1828. Rimmønsteret er først kryssrim, med ABAB, før siste strofe har omsluttende rim, EFFE. Alle utgangene er trykklette, altså alle verselinjer slutter på en trykklett stavelse. Versefoten er jambisk, tung-lett, og det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Her er første fire linjer med trykkene markert.

Ach, was soll der Mensch verlangen?
Ist es besser, ruhig bleiben,
Klammernd fest sich anzuhangen?
Ist es besser, sich zu treiben?

Goethe: Beherzigung, trykkfordeling

Når diktet er organisert i en strofe på 8 linjer og en strofe på 4 blir det en ubalanse mellom dem. De 8 første med, spørsmålene, veier tyngre, enn de 4 siste, med svaret. Diktet blir bra slik.

Jeg har oversatt diktet så det blir forståelig på norsk, og lagt til noen hjelpeord for klarhet. I tysk som på norsk er det en motsetning mellom bleiben og treiben, å bli og å drive, og det er de to ordene som uttrykker motsetningene mellom å ta det med ro eller forfølge ambisjonene. Jeg oversetter og gjendikter med bli og drive, tett på originalen, selv om ordene «jage» og «forfølge» og «presse på» også kunne vært brukt for «treiben».

Til tittelen velger jeg å bruke: «Til å legge på hjertet».

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

beherzigungswert (adj.) verd å merke seg, legge seg på hjertet.
Zelten -> Zelt das, -(e)s/-e; telt; Hauszelt hustelt.
trauen (sv. itr., refl. tr.) 1. (itr.) stole på, tro på; 2. (refl.) våge,tore; 3. (tr.) vie;
es schickt sich nicht det passer seg ikke.

Kommentar

Det er de store spørsmålene dette diktet tar opp. Det er skjebnen, og det er spørsmålet hva et menneske vil med livet sitt. Det er valgene det tar, og konsekvensene det får. Dette er spørsmål Goethe var opptatt av hele livet, og som mange store diktere har vært opptatt av. Vår egen Henrik Ibsen skrev også mye om dette.

Dette diktet er for kort til at problemene og spenningen i spørsmålet blir ordentlig utfordret, det går bare rett til konklusjonen, at uansett hva man velger, så må man sørge for at det går bra. Det kan leses opp mot Goethes livssituasjon, da han skrev diktet, og har valgt å slå seg til ro med å være embetsmann i Weimar. Det er å slå seg til ro sammenlignet med å være bare forfatter, som embetsmann har man sikker inntekt, og faste gjøremål om dagene.

Min gjendiktning

Takten og rimene må være riktige, og så må innholdet tilpasse seg litt. Jeg har anstrengt meg litt ekstra for å unngå halvrim. I stedet grenser det mot nødrim, men dette var så langt jeg kom akkurat nå.

Til å legge på hjertet

Akk, hva skal en mann så lenge?
Er det bedre rolig blive
Klamre seg så fast å henge
Er det bedre seg å drive?
Skal han seg et husbo bygge?
Skal han under teltet leve?
Skal han stå på klippen trygge
Kan de faste klipper beve?

Noe passer ei for alle!
Se enhver, hvordan han driver
Se enhver, hvor nå han bliver
Og å stå, så ei å falle.

ES2019

Wechsel, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi er på ny tilbake til ungdomsdiktene til Goethe et par uker. Dette er Wechsel, på norsk Veksel, en allegorisk fremstilling av hvordan forelskelsen skyller over en, og tar en med nedover steder en ikke har vært. For unge mennesker skjer dette flere ganger (og noen er jo unge hele livet!), og da veksler det fra den ene, til den andre. Likevel er det noe eget med den første, skriver unge Goethe i dette diktet.

Wechsel

Auf Kieseln im Bache da lieg ich, wie helle!
Verbreite die Arme der kommenden Welle,
Und buhlerisch drückt sie die sehnende Brust.
Dann führt sie der Leichtsinn im Strome danieder;
Es naht sich die zweite, sie streichelt mich wieder:
So fühl ich die Freuden der wechselnden Lust.

Und doch, und so traurig, verschleifst du vergebens
Die köstlichen Stunden des eilenden Lebens,
Weil dich das geliebteste Mädchen vergisst!
O ruf sie zurücke, die vorigen Zeiten!
Es küsst sich so süße die Lippe der Zweiten,
Als kaum sich die Lippe der Ersten geküsst.

Skrevet på slutten av 1760-tallet, trykket 1769

Veksel

På steiner i bekken der ligger jeg, så lys!
Den kommende bølge sprer armene ut,
Og kurtiserende trykker hun det lengtende bryst
Så fører hun lettsinnet i strømmen nedover
Det nærmer seg den andre, hun stryker meg igjen:
Så følger jeg gleden til den vekslende lysten.

Og dog, og så trist, sleper du forgjeves,
De kostlige stunder til det ilende liv,
Fordi den elskeligste jenta glemmer den
O rop dem tilbake, de forrige tider!
De kysser seg så søtt leppene til nummer to
Som knapt leppene til nummer en kysset seg.

Språk, form og innhold

Det er seks linjer i strofene denne gangen. Først er det to linjer med parrim, så kommer omsluttende rim i de fire siste. Det er valsetakt, tung-lett-lett, eller daktylisk, som det heter på fagspråket. Alle linjene har opptakt (en trykklett stavelse i starten), og det er fire takter (fire trykktunge stavelser) i hver linje). Det er kun linje 3 og 6 som har trykktung utgang, altså at det slutter på en trykktung stavelse. Rimmønsteret skrives da slik: AAbCCb. I strofe 2 er rimene i linje 3 og 6 beslektet med tilsvarende i strofe 1.

Her er trykkene markert i fet skrift for den første strofen.

Auf Kieseln im Bache da lieg ich, wie helle!
Verbreite die Arme der kommenden Welle,
Und buhlerisch drückt sie die sehnende Brust.
Dann führt sie der Leichtsinn im Strome danieder;
Es naht sich die zweite, sie streichelt mich wieder:
So fühl ich die Freuden der wechselnden Lust.

Goethe: Wechsel, trykkfordeling

Diktet er skrevet allegorisk. Det er han som ligger på steinen i bekken, og så kommer bølgene og skyller over ham, og tar ham med. I overført betydning er det da forskjellige jenter som tar ham med nedover strømmen i forelskelse og kjærlighet, hver bølge er en jente. Den første er den beste, og selv om det kommer flere, vil han helst tilbake dit.

Kiesel er egentlig kisel eller kiselstein på norsk også. Vi har ordet fra tysk, der det betyr en liten stein som vannet har slipt glatt. Ordet er helt fremmed på norsk nå, og vi skjønner utmerket godt hva det er snakk om når jeg bare oversetter med «steinen i bekken». I linje 2 er det den kommende bølgen som brer ut armene sine, og jeg setter det førsst i setningen, for å gjøre det klart.

I andre strofe kan det være uklart om sie i linje 4 er «henne» (jenta som glemte ham) eller «dem» (de forgagne tider som skal ropes tilbake). Jeg er litt usikker på meningen i de to siste linjene, men forstår det sånn at samme hvor søtt leppene til nummer to kysser, så er det knapt som leppene til nummer en. Den første er best.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no. Oppslagsordene er markert med fet skrift.

Kiesel der, -s/-; kisel(ste(i)n). (kleiner, vom fließenden Wasser rund geschliffener Stein)
Verbreite -> verˈbreiten (sv. tr., refl.) spre; ein Gerücht verbreiten spre et rykte; sich verbreiten spre seg, utbre seg.
buhlerisch -> buhlen (sv. itr., gammeldags) 1. kurtisere, flirte med, beile til, kjæle med. 2. mit jemandem um etwas buhlen konkurrere med en om noe. 3. um etwas buhlen trakte etter noe.
streicheln (sv. tr.) stryke, kjærtegne
verschleifst -> schleifen I. (st.) (schleift, schliff, hat geschliffen, tr.) 1. slipe, kvesse (hvesse). 2. drille, kjøre hardt (med en). II. (sv.) (schleift, schleifte, hat geschleift, tr. itr.) 1. slepe, dra. 2. (overført) overtale (til å bli med). 3. (tr.) jevne med jorda, rasere.
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Dette er diktet er representativt for ungdomsdiktningen til Goethe og andre, og handler om det som opptar ungdommens sinn. Det er den skiftende kjærligheten, de voldsomme forelskelsene, alle skiftene. Her går den unge dikteren over i et analytisk nivå, og er ikke i følelsene i det han skriver, men ser det utenfra. Han beskriver det som en som sitter på en glatt stein i en bekk, og så kommer strømmene og skyller ham hjelpeløst og deilig nedover. Det bare å sitte og vente på det komme, det er ikke noe han trenger å gjøre aktivt.

Strømmen blir beskrivet som en bølge, og etter den første, kommer en andre. Hver av dem er nye forelskelser, nye kvinner, og sånn får han de kostlige stunder i livet som iler forbi, som det står. Men når det ses utenfra, så er det noe eget med den første. De neste leppene kysser ikke helt sånn som dem.

Diktet får en ekstra snert av den trippende takten, og av rimene som smeller inn på riktig sted. Særlig det siste rimet, der det hele slutter med ordet geküsst, kysset. Det siste ordet henger igjen etter at diktet er lest, og her er det det første kysset fra den første forelskelsen som henger igjen. Slik det gjør i livet til den unge poeten som har skrevet diktet, og ganske sikkert til mange av oss.

Min gjendiktning

I gjendiktningen gjelder det først og fremst å få riktig valsetakten og rimene, og så må innholdet tilpasses det. Det er ikke så lett, men det går som regel an å tvinge det til. Sånn gikk det denne gang.

Veksel

På steinen i bekken jeg ligger, i følge!
Sprer armene ut så den kommende bølge,
Hun fløtrende trykker det lengtende bryst
Så fører hun lettsinn i strømmen nedover
Den neste hun kommer og stryker og lover:
Så følger jeg gleden den vekslende lyst.

Og dog, og så traurig, du sleper forgjeves,
De kostlige stunder det liv som må leves,
Den elsk’ligste jenta hun glemte deg nyss
O rop dem tilbake, de forgagne tider!
De kysser så søtt gjør de lepper omsider
Som knapt gjør de lepper som først gir deg kyss

ES2019

Unschuld, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er ofte sterke og ømme kjærlighetsfantasier, med den intense lidenskapen og oppfatningen av kjærligheten som hører ungdommen til. Den utkårede er alltid da det endelige mål. Livets praktiske vanskeligheter og gjøremål er aldri noe tema. Det er kun den kjære, kun henne. Ofte handler det om å få noen øyeblikk med henne, kysse henne, få være med henne.

I dette diktet, Uskyld, er det ingen kvinne diktet er dedikert til, men personifiseringen av Uskylden selv.

Unschuld

Schönste Tugend einer Seele,
Reinster Quell der Zärtlichkeit!
Mehr als Byron, als Pamele,
Ideal und Seltenheit!
Wenn ein andres Feuer brennet,
Flieht dein zärtlich schwaches Licht.
Dich fühlt nur, wer dich nicht kennet;
Wer dich kennt, der fühlt dich nicht.

Göttin, in dem Paradiese
Lebtest du mit uns vereint;
Noch erscheinst du mancher Wiese
Morgens, eh’ die Sonne scheint.
Nur der sanfte Dichter siehet
Dich im Nebelkleide zieh’n:
Phöbus kommt, der Nebel fliehet,
Und im Nebel bist du hin.

1767/68, Erstdruck 1769

Uskyld

En sjels skjønneste dyd
Ømhetens reneste kilde
Mer enn Byron, enn Pamele
Ideal og sjeldenhet
Når en annen ild brenner
flykter ditt ømme svake lys
Deg føler bare den som ikke kjenner deg
Den som kjenner deg føler deg ikke.

Gudinne, i paradiset
Levde du forent med oss
Ennå kommer du til syne på mange enger
Morgener, før solen skinner
Bare den milde dikter ser
Deg i tåkeklær trekke
Phöbus kommer, tåken flykter
Og i tåka er du inne.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktene til Goethe er nesten alltid firfotede jamber eller trokeer. Her er det trokeisk versefot, tung-lett, annenhver, og fire trykkttunge stavelser i linjen. Formen er helt konsekvent. Rimmønsteret er kryssrim, i to par av fire verselinjer. Samlet for hele strofen blir det AbAbCdCd. Store bokstaver betegner trykklett utgang, mens små bokstaver er trykktung. Hver setning i diktet går over to linjer, sånn at de to linjene danner ett par. Så er det fire slike par i den åttelinjede strofen. Trykkfordelingen ser slik ut.

Schönste Tugend einer Seele,
Reinster Quell der Zärtlichkeit!
Mehr als Byron, als Pamele,
Ideal und Seltenheit!
Wenn ein andres Feuer brennet,
Flieht dein zärtlich schwaches Licht.
Dich fühlt nur, wer dich nicht kennet;
Wer dich kennt, der fühlt dich nicht

Goethe: Unschuld (1769), Trykkfordeling

Poeten henvender seg i dette diktet til Uskylden som om hun var en levende kvinne, eller en gudinne, som han skriver i starten av strofe 2. Han kaller henne en sjels skjønneste dyd, den reneste kilden av ømhet (Zärtlichkeit), og at hun er mer ideal og sjeldenhet enn Byron og Pamele. Dette er to navn jeg ikke har klart å spore opp, så jeg vet ikke hvorfor disse to er nevnt. Når det videre står at det brenner en annen ild (Feuer), så er det nok lidenskapens ild det er snakk om. Da må uskylden vike tilbake, da flykter det svake og sarte lyset fra henne. Til slutt i strofen heter det at bare den som føler henne, kan kjenne henne, og at den som kjenner henne, kan ikke føle henne. Sånn er det med Uskylden. Jeg tror nok dette har å gjøre med at fullt uskyldig kan kun være den som ikke vet. Når man vet, er man ikke lenger uskyldig, og kan ikke føle hva det vil si å være det. Et barn er uskyldig.

I andre strofe henvender han seg til Uskylden som Gudinne (Göttin), og skriver at hun i paradiset levde forent med oss. (Göttin, in dem Paradiese/ Lebtest du mit uns vereint). Her tror jeg unge Goethe er meget konkret, Uskylden fantes hos Adam og Eva i paradis. Enna er det slik, skriver poeten, at hun viser seg på mange enger om morgenen. Her er det veldig billedlig fortalt. Unge Goethe ser for seg Uskylden som morgendisen over markene. Da er det dikteren som ser henne, trekke i tåkeklær (Nebelkleide). Når Phöbus kommer med morgenlyset, flykter tåken, og i tåken er hun også. Phöbus er et annet navn på Apollon, lysets Gud. Det kan godt henne dette har en videre allegorisk betydning, at uskylden ligger som en dis over det hele før lyset blir satt på, men her er vi over i tolking, og da kan meningen være forskjellige.

Det skal ikke være noen spesielle problemer med oversettelsen. Språket skal være greit. Jeg har som nevnt ikke greid å finne ut hvem Byron og Pamele det refereres til i linje 3 er. Det kan ikke være engelske lord Byron, for han er født i 1788, 20 år etter diktet ble skrevet. I en annen versjon av diktet jeg har, skrives navnet med i, uten at jeg tror det skal ha noe å si. Pamele kommer jeg ingen vei med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Tugend die, -/-en; dyd; aus der Not eine Tugend machen en dyd av nødvendighet.
Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn.
zärtlich (adj.) kjærlig, øm, omtenksom
erscheinen (erscheint, erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok) 3. synes, forekomme, virke.
Wiese die, -/-n; eng.
sanfte -> sanft (adj.) 1. mild, stille, sakte. 2. myk;
Nebel der, -s/-; tåke, skodde

Kommentar

Dette er et dikt til den personifiserte Uskyld. Å gjøre Uskylden til noe menneskelig eller guddommelig å henvende seg til, gjør at man kan skrive om den på en ny og frisk måte. Unge Goethe dyrker den veldig, det er den skjønneste dyden i sjelen, og den er et ideal og en sjeldenhet. Uskylden går tapt når andre lidenskaper tennes, andre flammer, og da kan man nok kjenne hva Uskylden er, man kan kjenne begrepet, men man kan ikke lenger leve i den og føle den. Uskylden var også noe mennesket tapte i paradiset. Der var det kunnskapen som tok Uskylden bort, Eva spiste av kunnskapens tre, men når man vet, er man ikke lenger uskyldig.

Goethe skriver ikke noe om akkurat dette, men avslutter i stedet med et bilde av Uskylden i morgentåka, Uskylden som noe som flyr vekk, når morgenlyset skinner på det. Samlet sett blir vel diktet en lengsel etter noe man ikke har lyst til å være. Ingen vil vel forbli uskyldig hele livet, og i hvert fall ikke Goethe. Han ble gjennom livet med både kunnskapen og lidenskapen vekk fra uskylden, men det er en annen historie.

Min gjendiktning

Jeg vet ikke om gjendiktningen helt har lyktes meg, men jeg har i alle fall fått rimene og rytmen nokså på plass.

Uskyld

Skjønn’ste dyden våre sjele
Ren’ste kilde kjærlighet
Mer enn Byron, enn Pamele
Ideal og sjeldenhet
Når en annen flamme brenner
Flyr ditt ømme lys sin vei
Deg kun føler, ei deg kjenner
Den deg kjenner, føler ei.

Paradiset, der, gudinne
Levde du med oss forent
Morgener før solen skinner
Synes du på enger pent
Kun den milde dikter ser det
Deg i tåkekledet dra
Phöbus kom, seg tåken heve
Del av tåken er du da.

ES2019

Brautnacht, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er alltid litt spesielt når noen som ikke har opplevd den selv, skal skildre bryllupsnatten. Her er det den tyske giganten Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som gjør det i en alder av 18 år. Og det er inderlig, sånn man kan vente, det er ungdommens forsøk på å skildre den intense følelsen man ser for seg. Det er utelukkende de tingene som oppfyller drømmen og fantasien, og ingen av de tingene som ikke går helt som man hadde tenkt seg. Så det kan dere legge merke til når dere nå leser, hvordan alt i diktet bygger opp og forsterken følelsen og stemningen, og ingenting bryter med den.

Brautnacht

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill’ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil’gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Wie schlägt dein Herz beim Schlag der Stunde,
Der deiner Gäste Lärm verjagt!
Wie glühst du nach dem schönen Munde,
Der bald verstummt und nichts versagt!
Du eilst, um alles zu vollenden,
Mit ihr in’s Heiligtum hinein;
Das Feuer in des Wächters Händen
Wird wie ein Nachtlicht still und klein.

Wie bebt vor deiner Küsse Menge
Ihr Busen und ihr voll Gesicht!
Zum Zittern wird nun ihre Strenge;
Denn deine Kühnheit wird zur Pflicht.
Schnell hilft dir Amor sie entkleiden,
Und ist nicht halb so schnell als du;
Dann hält er schalkhaft und bescheiden
Sich fest die beiden Augen zu.

1767/68, Entstanden 1769

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Sitter Amor, deg tro, og bever
At ikke et listig påfunn fra gjestene
Undergraver brudesengens fred.
Det blunker med mystisk hellig skimmer
For ham det blasse gull av flammen
En røkelsesvirvel fyller rommet
For at det skal behage henne.

Hvor slår hjertet ved timens slag
Som dine gjesters larm jager bort
Hvor gløder du etter den skjønne munn
Som snart forstummer og intet nekter.
Du iler, for å fullende alt
Med henne inn i helligdommen
Ilden i vokterens hender
Blir som et nattlys lite og stille.

Hvor bever for mengden av dine kyss
Hennes bryst og hennes hele ansikt
Til sitringen blir nå hennes strenger
For din dristighet blir til plikt.
Raskt hjelper Amor deg å kle av henne
Og er ikke halvparten så rask som du
Da holder han skjelsmk og beskjeden
Begge øyne fast igjen.

Språk, form og innhold

Det er en høytidelig 8-versing satt sammen av to fireversinger med fire takter og kryssrim. Versefoten er jambisk, lett-tung, og de trykklette utgangene finnes i linjene 1, 3, 5 og 7. Rimmønsteret er altså AbAbCdCd. Det er veldig typisk at linjer settes sånn sammen i par, og ender på en trykktung stavelse.

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill‘ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil‘gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Goethe: Brautnacht, Trykkfordeling

Innholdet er en intens skildring av bryllupsnatten, nesten skildring av bryllupsøyeblikket. Det er på soverommet, festen går sin gang, og selveste Amor – kjærlighetsguden – sitter deg tro og bever. Amor er redd for at et eller annet pek fra gjestene skal forstyrre brudeparet som nå er alene i natten. Det blinker i et mystisk skimmer foran ham, og en røkelsesvirvel fyller rommet så det også skal lukte godt. Lys, lyd og lukt er altså på plass.

Videre slår hjerteslagene med timeslagene som etter hvert jaget bort støyen fra gjestene. Så henvender diktet seg til en ‘du’, som er han, og spør hvordan han lenger etter den skjønne munnen som nå tier og er stum. Denne du, som er han, vil fullende alt sammen, og tre inn i hennes hellige. Dette er fullbyrdelsen av bryllupsnatten. Ilden i vokterens hånd blir stille og lite.

Så er det skildringen av handlingen. Hennes bryst bever under hans mengde med kyss, det samme gjør hele hennes ansikt. Hennes strenger – nerver – blir nå sitrende, dristigheten blir nå en plikt, fullbyrde akten. Amor – kjærlighetsguden, her mer lidenskap – hjelper deg (han) å kle av henne, og i et øyeblikk av humor i stundens veldige alvor, så blir det sagt at du nok er litt ivrigere enn ham. Det er også et uttrykk for at lidenskapene har overtatt. Og så kommer det sjenerte og skøyeraktige, når han har kledd av henne, så lukker han beskjedent øynene igjen. Og samtidig lukker diktet seg igjen, og de to overlates til seg selv.

En spesielt, brysom vending i dettte diktet er dass nicht die List mutwill’ger Gäste. Problemet er at vi på norsk ikke har et adjektiv som tilsvarer mutwillig, med vilje, med hensikt, med overlegg. Vi må omskrive med en preposisjon. Og det passer ikke i diktet. Jeg omskriver veldig for å få det veldig forståelig. Et annet lite problem i oversettelsen er innledningen på tredje strofe, der det står: Wie bebt vor deiner Küsse Menge. Der er det to substativ etter hverandre. Det er vanskelig på alle språk, så lenge det ikke er oppramsing, og jeg omskriver lite grann for å få det greit på norsk.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har satt oppslagsordene i fet skrift, og ordene som de forekommer i diktet til venstre. Noen av ordene er sammensatt, og da har jeg bare tatt med delen av ordet det kan være vanskeligheter med.

Brautnacht – brudenatt -> Braut die, -/Bräute 1. forlovede, kjæreste 2. brud.
Schlafgemach – soverom -> Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin.
Fest das, -(e)s/-e; fest, høytid, helg
bebt -> beben (sv. itr.) beve, skjelve;
List die, -/-en; list, kløkt.
mutwill’ger – genitiv flertall -> mutwillig (adj.) med overlegg, vilje, hensikt.
untergräbt -> untergraben (st. tr.) 1. (ˈuntergraben, hat untergegraben) grave ned 2. (unterˈgraben, hat untergraben) undergrave.
blasses -> blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar;
Weihrauchswirbel – røkelsesvirvel -> Weihrauch der, -(e)s/; røkelse;
schlägt – pres. 3. pers. ent.schlagen (schlägt, schlug, hat/ist geschlagen, tr. itr., refleksivt, resiprokt) slå
Lärm der, -s/ 1. larm, bråk, støy, ståhei, oppstandelse 2. alarm.
verjagen (sv. tr.) jage bort, jage på dør.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke;
Wächter der, -s/-, die Wächterin -/-nen; vokter; Nachtwächter nattevakt.
Menge die, -/-n 1. mengde 2. mengde, masse;
die Kühnheit dristighet, djervhet, mot.
entkleiden (sv. tr.) kle av; avkle, berøve; sich entkleiden kle av seg.
schalkhaft skjelmsk, skøyeraktig
bescheiden (adj.) beskjeden, fordringsløs, enkel, høflig.

Kommentar

Dette er altså sånn den 18 årige Johann Wolfgang von Goethe forestilte seg bryllupsnatten, lenge før han selv fikk oppleve én. Goethe var frem til 1768 jusstudent i Leipzig, og måtte det året avbryte studiene på grunn av sykdom. Jeg er ikke sikker på om han skrev diktet mens han ennå var i Leipzig, eller etter han var vendt tilbake til fødebyen Frankfurt.

Dette er en blogg hvor vi foretrekker poesien fremfor livet. Det er diktene som er poenget, og ikke biografiene. Biografien er bare nyttig når det fremhever et eller annet i diktene. Her er det ungdommen som fremhever amor, kjærligheten, lidenskapen, stemningen, lyset, lukten, stillheten som senker. Det blir stilt i kontrast til festen, som er langt unna, der gjestene ikke må forestyrre.

Så er det strofe 2, med lengselen etter akten, hvordan tiden står stille, og hun ligger der som en helligdom han snart skal inn i. Det er en overgang der, fra munnen som han lengter etter, for å kysse på den, til at det er den samme munnen som nå tier stille og ikke nekter noe. Munnen er også en del for helheten, pars pro toto, som det heter på fint. Kanskje skal man også si at siden det er en helligdom, skal det behandles med respekt. Og det må man kunne si at unge Goethe gjør, såpass til kvalitetsdom må man kunen gi.

Og så starter det i strofe 3, med kyss i slike mengder at både barmen og ansiktet bever. Det er et ord her, bebt, som også er brukt i strofe 1, om amor, som bever i mer overført betydning, fordi han er redd for forstyrrelser. Her er det beving mer i ordets rette forstand. Det er vart og vakkert skrevet, om sitring i strenger, for å beskrive nerver og følelser, for å beskrive noe forunderlig og uutgrunnelig. Litt om rollen til et menneske som går fra ungdom til voksen er her også, kanskje spesielt mannsrollen i akkurat dette diktet, at han må overvinne sjenansen og frykten, og utføre sin plikt, utføre akten. Dristigheten til å gjøre blir en plikt, er formuleringen Goethe bruker. Så er det inn med Amor igjen, han som bevet og fryktet i den første strofen, nå hjelper han mannen av med klærne på kvinnen, kanskje litt i sakteste laget, som det spøkefullt blir sagt. Og så er det en søt virkelighet, her, kanskje, når hun ligger der naken, da holder han høflig og beskjedent øynene igjen, for ikke å se så direkte på henne. Jeg har en svakhet for dikt der siste strofe og siste ord virkelig avslutter diktet, og det gjør det virkelig her, det lukkes igjen. Mannen lukker øynene igjen, leseren gjør det samme. Nå får brudeparet være i fred. Nå er det fullbyrdet.

Og så kan alle dere som har opplevd en bryllupsnatt, tenke over hvordan det var i virkeligheten.

Min gjendiktning

Firetakteren med kryssrim er ikke den vanskeligste å få til, heller ikke når det skal være helt bundet jambisk versefot. Originalen har ingen halvrim, denne gangen, utenom kanskje vollenden – Händen i strofe to, men jeg kommer ikke utenom. Jeg må bruke både halvrim og andre nødløsninger, for å få til min brudenatt.

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Er Amor, hos deg, tro, og vet
At ikke list fra lure gjesten
Skal undergrave bryllups fred.
Det blunker mystisk hellig om det
For ham av flammens blasse gull
En røkels’virvel fyller rommet
For nytelse, for hennes skyld.

Hvor slår ditt hjerte denne stunden
Som jager larm fra festen bort
Hvor gløder du for skjønne munnen
Som intet nekter, tier fort.
Du iler til, om alt å ende
Med henn’ i helligdommen inn
Den ild i denne vokters hender
Blir som et nattlys stille skinn.

Hvor bever det av kyssers mengde
Den barm hos henne og ansikt
Til sitring nå blir hennes strenger
Når dristighet fra deg blir plikt.
Og Amor hjelper av med kleden
Og langt i fra raskt nok, min venn.
Da holder skjelsmk han og beskjeden
De begge øyne fast igjen.

ES2019

Nesten: Schadenfreude Forrige: An Luna Alle: Goethe