Ich stand in dunkeln Träumen, av Heinrich Heine

Dette diktet er nummer 23 av 80 fantastiske dikt av Heinrich Heine (1797-1856). Jeg har etter hvert fått postet en del av ham, og flere er på vei, når jeg nå får etterfylt hullene i mindre aktive år på bloggen. Nå har jeg ganske snart fått lest ut alle diktene i Buch der Lieder, den utrolige samlingen med alle dikt Heine hadde skrevet frem til 1827. Da var han 30 år, og hadde skrevet sine viktigste og mest fascinerende dikt. Samlingen er naturlig nok en av de mest kjente og mest suksessrike i tysk litteraturhistorie. Den har gjort Heine stor, nåde i samtiden og i ettertiden.

Jeg har tidligere skrevet om Heine som den dikteren det er litt vanskelig å plassere. Mange av de store dikterne er det, de står liksom utenfor tid og rom, og skriver for evigheten, uten å la seg påvirke så enormt av skiftende stiler og strømninger. Heine er født i perioden som kalles klassisismen, og lever inn i perioden som kalles romantikken, men hører ikke egentlig godt hjemme i noen av dem. Til å være klassist er han altfor fri, og han har få referanser til den klassiske ideverdenen. En romantiker er han nok mer, mystisk, og om følelser og kjærlighet, men han mangler helt det romantiske patos. Diktene er ofte stillferdige, lavmælte, om ting som kunne bli, men ikke blir. Her er ikke den romantiske helt, som ville forandre verden.

Heine er også en av ytterst få poeter som har fått en strofeform oppkalt etter seg. Det er ikke han som oppfant den, den er gammel og velbrukt, men Heine utvikler den til et mesterskap, så den har fått hans navn: Heine-strofen. Eller som guruen Hallvard Lie formulerer det i sin Norsk Verslære:

Den halvverte, blandettaktige hildebrandstrofe med balladerim blir stundom kalt «Heine-strofen» (Norsk Verslære, 1967, s. 227)

Det spesielle ordet «blandettaktige» ser jeg knapt brukt, utenom hos Lie, eller med referanse til ham. Det er etter mitt syn bra dette ordet ikke har fått fotfeste, for det er forvirrende når man møter det i skrift. Om man ikke kjenner det godt, kan man lese det feil. Ordet er blandet-taktig, ikke blandett-aktig. Takten er blandet, noe som betyr at antallet trykklette stavelser mellom de tre trykktunge varierer. Den opprinnelige Hildebrandstrofen hadde 8 linjer, den halvverte har 4. Svært, svært mange av Heines dikt har 4 linjer i hver strofe. Og svært mange av diktene har blandet takt, det er typisk Heine å skyte inn noen ekstra trykklette stavelser her og der. I dagens dikt skjer dette i fjerde linje i hver strofe, der det er to trykklette stavelser mellom første og andre trykktunge. Fjerde linje i første strofe har heller ingen opptakt.

Alt dette skriver jeg mer om i Språk, form og innhold. Nå er det å lukke øynene mens man leser diktet, og tre inn i Heines forunderlige verden, å stå i dunkle drømmer, stirre på hennes bilde, se henne begynne å leve..

Ich stand in dunkeln Träumen

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab –
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

1823/24 (Buch der Lieder, 1827)

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og stirrer på hennes bilde
Og det elskede ansikt
Begynte hemmelig å leve

Om leppene hennes trakk seg
Et smil så vidunderlig
Og som fra vemodstårer
Lyste hennes øyne opp.

Og mine tårer fløt
Meg fra kinnet ned
Og akk, jeg kan ikke tro det
At jeg deg mistet har.

Språk, form og innhold

Dette diktet er et eksempel på Heine-strofen, og sågar et av eksemplene nevnt i Lies verslære. Rimmønsteret er OaOa, balladerim, der andre og fjerde linjer. At o’en er stor, betyr at det er trykklett utgang på linjen, at a’en er liten, betyr tilsvarende at den er trykktung. Bokstavene tidlig i alfabetet indikerer linjer som rimer, bokstaven o betyr at her er det ikke rim.

Viktigere enn rimet, er fordelingen av trykket. Det er det som kjennetegner Heine-strofen, eller den halvverte Hildebrandstrofen, som den kommer av. Det er tre takter i hver linje, tre trykktunge stavelser. Og så varierer det om det er én eller to trykklette stavelser mellom. Ofte er første stavelse i linjene trykklett, men de trenger ikke være det. I dette diktet er det bare fjerde linje i første strofe som starter med trykktung stavelse. Det vanlige er å ha en trykklett stavelse mellom de trykktunge, men jeg teller 5 steder der det er to i dette diktet. Mulighetene for variasjon gjør diktene med denne strofeformen veldig smidige, og Heine får det til veldig uanstrengt, som om ordene bare faller på plass av seg selv.

Her er hele diktet med trykktunge stavelser markert med fet skrift.

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

Heine, Ich stand in dunkeln Träumen

Språklig er det ingen store problemer denne gangen. Jeg har lagt ved ord i gloselisten, der det er mulighet for flere oversettelser. Ordet Erglänzen er ikke et oppslagsord på Ordnett.no, men står i tyske Duden som glänzend aufleuchten (lyse glansende opp) og med synonym aufleuchten (lyse opp), aufscheinen (skinne opp). Det sammensatte ordet Augenpaar er heller ikke å finne på Ordnett.no, men har hyppighet to av fem hos Duden. Det skulle tilsi at ordet er vanligere på tysk enn på norsk. Et kjapt søk på Google etter Øyepar viser bare sære treff, som vesener med flere par øyne, noen øyepar åpne, andre lukkede, og i oversettelser og omfattende ordlister. Jeg tror derfor jeg er på trygg grunn når jeg oversetter denne linjen med «lyste hennes øyne opp».

I siste strofe er det kanskje noe å tenke på hva en oversetter skal gjøre med stedsadverbet herab, hitned. På norsk er det mer naturlig med bare ned. Som alltid er det svært effektfullt på tysk, med verbet som kommer sist i setningen, og sist i diktet. I oversettelsen av aller siste linje beholder jeg den tyske ordstillingen.

Innholdet skulle være greit å få med seg i dette diktet. Jeg-personen i diktet står og drømmer foran et bilde av ei jente. Bildet blir levende for ham, hun smiler, og øynene stråler opp, som fra vemodstårer (en fantastisk ide, forresten, stråle opp av tårer av vemod). Hans tårer renner også, nedover kinnet, når han tenker at han har mistet henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

dunkel (adj.) mørk, dunkel; matt; uklar, utydelig; mørk, dyp
Bildnis das, -ses/-se; portrett; bilde.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wunderbar (adj.) vidunderlig
Wehmut die, -/; vemod
Erglänzte -> glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
flossen -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
herˈab (adv.) (der ovenfra og) ned hit, nedad

Kommentar

Det er noe veldig uhåndgripelig med Heine. Han har skrevet lass på lass med dikt av denne typen, der en drømmende jeg-person tenker på en kjærlighet han har hatt, og tapt. Med Goethe, for eksempel, en av dem det er naturlig å sammenligne Heine med, enda Goethe var flere titalls år tidligere ute, og var en gammel mann i det Heine begynte sin litterære produksjon, med Goethe er det alltid personlig. Goethe skriver om Goethe selv. Det er hans betraktninger, hans liv, relevant for ham. Det er opplevde dikt.

Med Heine vet man liksom aldri. Det kan skyldes at jeg kjenner biografien til Goethe bedre enn biografien til Heine, men det kan neppe skyldes det alene. Det er også det at Heine i mye større grad iscenesetter seg selv i tekstene sine, både i diktene og i øvrige tekster. Han opptrer med maske og i forkledning, man vet aldri om han egentlig mener det han skriver, vet aldri om det er en opplevd eller oppdiktet følelse han skildrer.

Det treffer jo meg, noe så til de grader. Heines dikt er mye mer umiddelbare for meg, han er liksom meg i en bedre utgave, og skriver liksom det jeg hadde hatt lyst til å skrive, bare mye, mye bedre. I dette diktet også, drømmen om denne jenta, som man ikke engang kan være sikker på om Heine noen gang har hatt, men man kan være helt sikker på at han har mistet. Det er nydelig gjort, med den varsomme oppbygningen, den skjære drømmen, bildet som blir levende, og tårene – rettere: følelser uttrykket gjennom tårer -, og så i siste linje: tapet. Det er nydelig noe som kunne vært, men ikke er. Finnes det noe vakrere? Jeg er veldig svak for slike ideer, det er veldig personlig for meg.

Litt mer objektivt vil jeg også ha med at Heine er en mester i sånne overraskende, forløsende avslutningslinjer. Han gjør det utallige ganger, i mange forskjellige typer dikt. Alle store poeter får selvsagt avslutningen bra, det er jo noe av det viktigste i diktet, hva leseren sitter igjen med. Men jeg tror jeg vil unevne Heine til mesteren i dette,.. og sannelig ble jeg ikke objektiv allikevel.

Enkelt og vakkert, det er Heine. Drømmende, fantasirikt, det er Heine. Store historier i små ord, det er Heine. Ingen kan som ham slenge ut noen små linjer, se her er et lite dikt, og så er det sånn rikt innhold. Slike følelser. Her står han og tenker foran bildet av jenta si, og så er det slik gjenklang i meg, nesten 200 år etterpå. Dette diktet er et av 88 i Die Heimkehr (Hjemkomsten) i Buch der Lieder (Sangenes bok). I tillegg kommer Junge Leiden, Lyrisches Intermezzo, Aus der Harzreise og Die Nordsee. Heine gjør det mange, mange ganger. Og får det til å se enkelt ut. Som en stor dikter gjør.

Samlingen Die Heimkehr vil komme på Helt grei litteratur på mandag 1. april.

Min gjendiktning

Heine er nok kanskje den dikteren i verdenslitteraturen som ligger min egen stil nærmest, så hans dikt er lettere å gjendikte enn andres. Stort sett er trykket fordelt som i originalen, men noen få trykklette stavelser er tatt bort og lagt til. Reglene for Heine-strofen er oppfylt.

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og ser på hennes portrett
Og det så kjære ansikt
Hemm’lig levde med ett.

Om hennes lepper trakk seg
Et smil så underbart
Og som fra vemodstårer
Strålte øynene klart.

Òg mine tårer strømmet
Meg nedover mitt kinn
Og akk, jeg kan ikke tro det
At du ei mer er min.
ES2019

Kilder

Hallvard Lie: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, 1967.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Sag, wo ist dein schönes Liebchen, av Heinrich Heine

Jeg tar en pause fra eksamenslesingen (i tysk!) for å poste dette lille diktet av Heinrich Heine. Det er det siste diktet i samlingen Der Heimkehr, fra Das Buch der Lieder. Jeg har lenket til tysk Wikisource, av boken. Denne boken ble utgitt på Hoffmann und campe forlag i 1827, og ble Heines store gjennombrudd. Det var også hans første store diktsamling, der han la inn diktene fra sin tidligere utgivelse Reisebilder, i tillegg til flere nye dikt.

Jeg har postet flere dikt fra samlingen og fra Heine tidligere, men noen av disse postene er ikke helt ferdige ennå, noe som kanskje ikke denne helt vil bli. Det mest kjente diktet er Loreley.

LXXXVIII

»Sag, wo ist dein schönes Liebchen,
Das du einst so schön besungen,
Als die zaubermächtgen Flammen
Wunderbar dein Herz durchdrungen?«

Jene Flammen sind erloschen,
Und mein Herz ist kalt und trübe,
Und dies Büchlein ist die Urne
Mit der Asche meiner Liebe.

1823-24

Min oversettelse

LXXXVIII

«Si, hvor er din skjønne kjæreste,
Som du en gang så skjønt besang,
Som de trolldomsmektige flammer
Vidunderlig ditt hjerte trengte inn i?«

Alle flammer er nå slokket,
Og mitt hjerte er kaldt og trist
Og denne lille boken er urnen
Med asken til min kjære.

En gjennomgang av språk, form og innhold

Det blir bare helt kort. Diktet består av to strofer, hver på fire linjer. Rimene finner vi i linjene 2 og 4, trübe (matt, trist) – liebe  (kjære) holder jeg nær nok til å være et rim, selv om det kanskje ikke kan betegnes som et fullrim. I alle fall har alle verselinjene trykklett utgang. Så mye mer om formen har jge ikke lyst til å si.

Innholdet skulle være nokså greit. Diktet avslutter en slags samling, delen som heter Die Heimkehr, 1823-24, i Das Buch der Liebe, utgitt i 1827. Det avslutter også et kjærlighetsforhold til en pike dikteren har skrevet om og til, i denne samlingen. Nå har jeg ikke lest i selve samlingen på en stund, så jeg skal kanskje uttale meg litt forsiktig. I alle fall er det ganske tydelig at dette diktet beskriver et forhold som er slutt.

I første strofe spør dikteren hvor hun er, denne skjønne, lille kjæresten (dein schönes Liebchen), som han så skjønt har besunget (so schön besungen), i de tidligere diktene, må det være. Dikteren henvender seg til seg selv, med din kjæreste (dein schönes Liebchen) og ditt hjerte (dein Hertz). Det er altså hans eget hjerte, dette her. Og dette hjertet har altså de trolldomsmektige flammer (die zaubermächtgen Flammen) trengt seg inn i (durchdrungen).

I andre strofe står det kort og greit at flammene nå er sloknet, hjertet er kaldt og trist, og den lille diktsamlingen er nå urnen, der aksen til den kjære befinner seg.

Språklig er det noen få vanskeligheter for meg som har tysk som fremmedspråk, og som skal oversette til norsk. For folk som kan litt tysk, skulle originalen være ganske grei. Jeg holder endelsen –chen for å være en dimminutiv, sånn at liebchen blir kjæleform av lieb (kjær, elsket). Men jeg ser ordboken oversetter enkelt og greit med kjæreste. På sett og vis er jo vår endelse -este en ekstra endelse for vårt ord kjær,  selv om vår endelse strengt tatt er superlativ, og ikke dimminutiv (forminsking). Endelsen –lein er i alle fall dimminutiv til Buch, slik at Buchlein blir den lille boka.

Jene er en determinativ, det skal vise til det det nettopp er snakket om, så det blir kanskje litt upresist å oversette med «alle». Det skal dog være riktig at «alle flammer er slokket», setningen er flertall, så helt galt skal det ikke være.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok gjennom ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

Liebchen das, -s/-; kjæreste.
durchdringen (st. itr. tr.)

I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke.
II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
erlöschen (erlischt, erlosch, ist erloschen itr.) slukne, gå ut; opphøre; mit erlöschender Stimme med kraftløs (matt) stemme.
trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; trübes Wasser uklart/grumset vann; das Glas ist trübe glasset er matt.2. trist; trübe Gedanken triste tanker. 3. tåket, (over)skyet; (overført) im Trüben fischen fiske i rørt vann.

Kommentar til diktet

De utfyllende kommentarene må  vente. Nå er det til å lese tysk fagstoff igjen. Til diktet er å si at det passer godt som en avslutning, og at ideen om å la de øvrige diktene i samlingen være urnen med asken til den elskede, den er ganske fin. Nå er tanken om henne begravet, og diktene er minnene. Her er også en del mer å si, det har jeg altså ikke tid til nå.

 

 

Belsatzar, av Heinrich Heine

Store oppgaver skal man ta fatt på, sa Julius Cæsar – ikke overveie. Da dette diktet først ble postet, var det et skjellett av en post. Jeg hadde diktet, og så diktet en gang til (som en «oversettelse»), og så hadde jeg alle glosene jeg ikke var sikker på. Det var i grove trekk så langt jeg kom. Tyske dikt har vært en vanskelighet, og tyske dikt om sommeren en ekstra vanskelighet, for da er jeg på ferie, og rører ikke bloggen. Men nå er det gått halvannet år, jeg er ferdig med min første eksamen i tysk på høyere studium, og nå skal vi se om vi ikke kan få fart på denne posten, og litt greit innhold inn i den. Det vil ennå ta litt tid, men nå er den i det minste i gang.

Her er et stort dikt av Heinrich Heine, en ballade, med mye for meg å slå opp og finne ut av. Men det er et av Heines berømte dikt, så jeg tar fatt.

Det dreier seg om Belsasar (eller Baltasar – se kommentarer om språk og oversettelse lenger nede), som har et gjestebud. Gjestebudet er skrevet om i Daniels femte bok, i Bibelen. Det er en dramatisk historie, der kongen har stor fest med mye god mat og vin for alle stormennene sine. De hentet gull- og sølvkarene de hadde ført bort fra tempelet i Jerusalem, fra Guds hus, og drakk av dem.  I tillegg priste de guder andre enn Han, guder av jordiske materialer. Så kommer en menneskehånd til syne, og skriver med kritt på veggen i lyset fra lysestaken, en tekst som alle kan se, men ingen kan skjønne. Denne scenen er det som er gjengitt i det berømte maleriet av Rembrandt, som jeg har limt inn nederst i denne posten. Kongen lover store rikdommer til den som kan tyde teksten, han blir naturlig nok skremt av det han ser, og vil gjerne vite hva som står. Dronningen hans sier at Daniel kan gjøre det, en av jødene i fangenskap, Daniel ble av kong Nebudkadnessar satt til drømmetyder og tolking av varsler, fordi han hadde en usedvanlig ånd i seg. Her kan jeg kanskje skyte inn at i bibelteksten står det at Nebudkadnessar er Baltasars far, noe Store norske leksikon skriver ikke er riktig. Daniel blir ført frem for kongen, og han forteller rolig, selvsikker og tidstypisk hva som står. Gavene avviser ham. Det er veldig tydelig i teksten at han har Gud i seg, og at kongens makt verken er egnet til å skremme eller imponere. Daniel forteller at kongen ikke er ydmyk, og ikke har æret Gud. Kongen har også drukket vin av kar stjålet fra Hans hus (tempelet i Jerusalem). Derfor har Gud nå tatt affære, og skrevet denne teksten: mene, mene, tekel, ufarsin. Det betyr at Gud har talt, kongen er veid og funnet for lett, riket er delt opp og gitt til mederne og perserne. Kongen befalte at Daniel skulle kles opp i purpur, og herske som tredjemann i riket. Samme natt blir kongen drept.

Det er altså litt av en historie Heine låner materiale fra. Og vi kan se at han legger seg tett opp til originalhistorien. De korte verselinjene og den fortettede rytmen forsterker dramatikken.

Belsatzar

Die Mitternacht zog näher schon;
In stummer Ruh lag Babylon.

Nur oben in des Königs Schloß,
Da flackerts, da lärmt des Königs Troß.

Dort oben in dem Königssaal
Belsatzar hielt sein Königsmahl.

Die Knechte saßen in schimmernden Reihn,
Und leerten die Becher mit funkelndem Wein.

Es klirrten die Becher, es jauchzten die Knecht;
So klang es dem störrigen Könige recht.

Des Königs Wangen leuchten Glut;
Im Wein erwuchs ihm kecker Mut.

Und blindlings reißt der Mut ihn fort;
Und er lästert die Gottheit mit sündigem Wort.

Und er brüstet sich frech, und lästert wild;
Der Knechtenschar ihm Beifall brüllt.

Der König rief mit stolzem Blick;
Der Diener eilt und kehrt zurück.

Er trug viel gülden Gerät auf dem Haupt;
Das war aus dem Tempel Jehovas geraubt.

Und der König ergriff mit frevler Hand
Einen heiligen Becher, gefüllt bis am Rand.

Und er leert ihn hastig bis auf den Grund,
Und rufet laut mit schäumendem Mund:

Jehovah! dir künd ich auf ewig Hohn –
Ich bin der König von Babylon!

Doch kaum das grause Wort verklang,
Dem König wards heimlich im Busen bang.

Das gellende Lachen verstummte zumal;
Es wurde leichenstill im Saal.

Und sieh! und sieh! an weißer Wand
Da kams hervor wie Menschenhand;

Und schrieb, und schrieb an weißer Wand
Buchstaben von Feuer, und schrieb und schwand.

Der König stieren Blicks da saß,
Mit schlotternden Knien und totenblaß.

Die Knechtenschar saß kalt durchgraut,
Und saß gar still, gab keinen Laut.

Die Magier kamen, doch keiner verstand
Zu deuten die Flammenschrift an der Wand.

Belsatzar ward aber in selbiger Nacht
Von seinen Knechten umgebracht.

1820

Min oversettelse

 Belsasar

Midnatt trakk seg allerede nærere;
I stum ro lå Babylon,.

Bare oppe i kongens slott,
Flakket og larmet kongens flokk.

Der oppe i kongesalen,
Holdt Belsasar sitt kongemåltid.

Knektene sat i skimrende lys (? Original Reihn),
Og tømte begerne med funklende vin.

Det klirret i beger, knektene jublet;
Så klang det den forstyrrede (? Org, störrigen) kontge rett (?).

Kongens kinn lyste hett;
I vinen vokste frem i ham dristig mot.

Og i blinde reiste motet ham bort;
Og han spottet gudommen med syndige ord.

Og han brysket seg frekt, og spottet vilt;
Knekteskaren bifallt ham med rop.

Kongen ropte med stolt blikk;
Tjeneren ilte frem og tilbake.

Han bar mange gylne Er trug viel gülden Gerät auf dem Haupt;
Das war aus dem Tempel Jehovas geraubt.

Und der König ergriff mit frevler Hand
Einen heiligen Becher, gefüllt bis am Rand.

Und er leert ihn hastig bis auf den Grund,
Und rufet laut mit schäumendem Mund:

Jehovah! dir künd ich auf ewig Hohn –
Ich bin der König von Babylon!

Doch kaum das grause Wort verklang,
Dem König wards heimlich im Busen bang.

Das gellende Lachen verstummte zumal;
Es wurde leichenstill im Saal.

Und sieh! und sieh! an weißer Wand
Da kams hervor wie Menschenhand;

Und schrieb, und schrieb an weißer Wand
Buchstaben von Feuer, und schrieb und schwand.

Der König stieren Blicks da saß,
Mit schlotternden Knien und totenblaß.

Die Knechtenschar saß kalt durchgraut,
Und saß gar still, gab keinen Laut.

Die Magier kamen, doch keiner verstand
Zu deuten die Flammenschrift an der Wand.

Belsasar ble likevel samme natt
Av sine knekter tatt livet av.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har ikke hatt tid til å gjøre den ennå, kun noen forberedende arbeider.

Navnet på diktet og til denne kongen er allerede en vanskelighet. Store norske leksikon skriver at kongens akkadiske navn var bel-sarra-usur, oversatt «Bel-bevare-kongen». I Norge har vi i lang tid brukt den greske formen av navnet, Baltasar, og det er den formen jeg har vokst opp med og lært meg. Dette navnet er også knyttet til en av de tre vise menn som besøkte Jesus-barnet, slik at det har blitt veldig innarbeidet. Så har det blitt slik at vi heller vil gå til urkilden, altså navnet i språket til den som hadde det og brukte det. Da blir det Belsasar. Tysk ser ut til å bruke en mellomting, uten at jeg har satt meg inn i det. Skrivemåtene er for øvrig langt flere enn de jeg har angitt her, Baltazar, Baltassar, Balsassar, Balthazar, Beltzhazzar, alle mulige versjoner. Det er jo slik at den gamle sumeriske skriften ikke var med bokstaver (som latin, gresk, russisk og alle dagens europeiske språk), men med tegn(inger) (som kinesisk, egyptisk, og mange flere). Derfor går det ikke an å si at en måte er «korrekt». Jeg bruker Belsasar, siden det er den måten som skal være innarbeidet nå, selv om det er vanskelig å venne meg av med å si Baltasar, eller Baltazar, som er den måten jeg først har lært meg.

I første strofe er det spørsmål hvordan schon skal oversettes. Det er heller ikke klart hva ‘flackerts’ skal være, men det står litt forslag i gloselisten.

Strofe 7 ser ut til å ha litt problemer. Den må jeg sjekke opp.

I strofe 9 er det i originalen entall, mit sündigem wort, i oversettelsen flertall (syndige) for å få rytmen til å gå opp.

Jeg er ikke sikker på om Der Diener eilt und kehrt zurück er fast uttrykk.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, hvis ikke annet er oppgitt. I fet skrift står ordene som er oppslagsord, og som kan brukes til å finne ut av ordet Heine har brukt i diktet.

zog -> ziehen 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg
flackerts -> flackern står ikke i ordboken, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety «flakke»
Troß (høytidelig) pamp, tilhenger; (overført) følge, skare
hielt -> halten holde, holde fast, holde fast på, overholde; stoppe; holde seg, holde seg fast, klare seg
Königsmahl kongemåltid (mahl (høytidelig) måltid)
schimmernden -> schimmern glinse, skimre, skinne svakt
Reihn finner jeg ikke ut av, i ordboken står ordet ikke, og på nettet kommer jeg bare frem til elven (Rhinen)
leerten -> leeren tømme
Becher beger, (lite) glass
funkelndem  -> funkeln gnistre; tindre, skinne, glitre, funkle
jauchzten juble
störrigen står ikke, men jeg antar det har noe med stören forstyrre å gjøre
Wangen -> Wang 1. kinn 2. sidedel, vange
leuchten lyse, stråle, skinne
Glut hete, glød; glødende kull
erwuchs -> erwachsen I (adj.) voksen, fullvoksen II (erwuchs, ist erwachsen) vokse frem, oppstå
kecker -> keck kjekk, djerv, dristig, overmodig
Mut mot
blindlings i blinde, blindt, uoverlagt

fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; ich muss fort jeg må gå; er war schon fort han var allerede gått.  2. videre; und so fort og så videre; in einem fort uavbrutt; fort und fort stadig vekk.
lästert -> lästern 1. spotte 2. baktale, baksnakke
brüstet -> brüsten bryske seg, skryte (av)

frech (adj.) frekk, uforskammet.
brüllt -> brüllen brøle, skrike høyt, hyle
rief -> rufen 1. rope 2. kalle 3. la tilkalle, sende bud på, hente
Diener 1. tjener, betjent 2. bukk, bøyning; einer Diener machen bukke (for en) 3. stummer Diener anretningsbord, stumtjener
eilt -> eilen ile, haste, skynde seg
trug ->tragen bære (i forskjellige betydinger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg)

Gerät das, -(e)s/-e; verktøy, redskap, apparat, materiell, bruksgjenstand
geraubt -> rauben røve, plyndre
ergriff -> ergreifen gripe, ta fatt; ta til fange, gripe til; slå inn på, velge
frevler -> frevel formastelig, forbrytersk
schäumendem -> schäumen skumme
künd -> künden (høytidelig) kunngjøre, forkynne, fortelle om
kaum 1. (adv) neppe, knapt, nesten ikke; ikke før 2. (konj) knapt nok
grause -> grausen mir (sjelden mich) jeg grøsser, gyser, gruer, er redd for noe(n)
gellende -> gellend skingrende, skjærende, gjennomtrengende
Lachen latter
zumal I (adv) særlig, fremfor alt II (konj) (særlig) fordi
leichenstill «likstille» Leiche 1. lik 2. likferd; über leichen gehen gå over lik
Wand vegg
kams klarer jeg ikke finne ut av, verken ordboken eller nettet hjelper meg, men ut i fra sammenhengen ser det ut til at det kan bety noe sånt som «kommer», men i så fall kunne han jo like godt skrevet «kommt», så jeg vet ikke. Antagelig er det en preteriumsform av kommen, som jeg har skrevet om lenger nede.
schwand -> schwinden svinne, avta, minske, blekne, forsvinne
stieren stirre stivt, glo
schlotternden  -> schlottern skjelve, ryste; (overført) henge og slenge
Knien -> Knie kne
totenblaß likblek
saß -> sitzen sitte
kalt kald
durchgraut (?) gjennomgråne grauen I gry; gråne; bli grå II grauen mir (sjelden mich) jeg gruer meg
Magier magiker
kamen -> kommen 1. komme, komme fra (av), komme seg 2. hende, skje, gå til 3. oppføre seg 4. få/ha sin plass
deuten 1. forklare, tyde, (for)tolke, utlegge 2. auf etwas/jemanden deuten a) peke på b) tyde på (vise tegn på) noe
ward -?-> wurde -> werden 1. bli 2. (hjelpeverb) skulle, ville, komme til å bli; bli
selbiger -?-> selber selv
umgebracht-> ˈumbringen (uregelmessig tr., refl.); jemanden (sich) umbringen ta livet av (seg).

Kommentar til diktet

Jeg har bare fått sett på det helt overflatisk.

Bildet er i Public Domain, altså uten opphavsrett.

Belsasars gjestebud, av Rembrandt (1606-1699). Bildet henger i Gallery of Art/National Gallery i London.

Ein Fichtenbaum steht einsam, av Heinrich Heine

Ein Fichtbaum steht einsam er dikt nummer 33 av de 65 diktene i Lyricshes Intermezzo, av Heinrich Heine (1797-1856). Denne spesielle samlingen kom først ut i 1822/23, men så ble den trykket på ny i Buch der Lieder i 1827. Det var denne som ble Heines store gjennombrudd.

Nå når jeg skriver dette er det blitt langt uti mars 2019, jeg har fått lest hele Buch der Lieder, pluss en del annet av Heine, så jeg kjenner ham bedre enn jeg gjorde i 2014, dit innlegget postes tilbake. I 2014 postet jeg først bare russiske dikt om søndagene, men jeg bestemte meg siden for å fylle inn hullene med norske, engelske, tyske og italienske dikt også. Tilbakepostingen vil etter planen skje jevnt og trutt gjennom 2019.

Nok snakk om bloggen, over til dikttet. Det er nevnt i Hallvard Lies Norsk Verslære, 1967, det autoritative verket om vers- og strofeform på norsk. Her har professor Lie forsøkt å samle alle mulige vers og strofer i en bok, kategorisert etter antallet trykklette stavelser i linjeparene, og hvor mange linjer i strofen. Ein Fichtenbaum steht einsam hører til i tretre-gruppen, fireversingen, og er et eksempel på Heine-strofen. Heinestrofen bygger på Hildebrandstrofen, med den viktigste forskjellen at Hildebrandkvadet har 8 linjer, mens den såkalte Heine-strofen har 4. Så den kalles også den halvverte Hildebrandstrofen.

Folk flest i våre dager er nok ikke så altfor interessert i vers- og strofeformer. Våre dagers poeter skriver ikke på bunden form, og selv i høyere utdanning går man ikke skikkelig gjennom det, etter hva jeg forstår. Heldigvis er det ikke nødvendig å kunne strofeformen for å få utbytte av Heine sine dikt, de er veldig følsomme og umiddelbare, og formen har sin virkning, selv om man ikke er seg bevisst hva den er.

Dette er Et grantre står ensomt, på en kald høyde i Nord, og drømmer om en palme i morgenlandet, slik så mange av Heines dikt handler om en poet og en drømmer, og om ting som kunne være…

Ein Fichtenbaum steht einsam

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

1822/23

Et grantre

Et grantre står ensomt
I nord på en kald høyde.
Den er søvnig; med hvitt dekke
Omhylles den av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som fjernt i orienten,
Ensom og taus sørger
På en brennende klippevegg.

Språk, form og innhold

Diktet bruker Heine-strofen. Den har tre trykktunge stavelser i hver verselinje, og har en og to trykklette stavelser mellom dem. Denne fleksible trykkfordelingen var Heine en mester på, han skrev mengder av dikt på denne strofeformen. Rimmønsteret er balladens, OaOa, med rim i andre og fjerde linje. Akkurat i dette diktet er det i første strofe et halvrim, da Höh‘ ikke rimer ordentlig på Schnee. Den siste trykklette ‘e’ er kuttet i Höhe, for Heine var det viktigere at linjen skulle ende trykktung, enn at den skulle ende med riktig lyd.

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

Trykkfordeling, Ein Fichtenbaum steht einsam

Morgenlandet er orienten. Aftenlandet er det vi i Norge nå kaller Vesten, den kulturelle enhet formet gjennom antikken og kristendommen, som den tyske ordboken Duden skriver. Det er den gamle verden, vår verden, Europa. Morgenlandet er det andre, et eksotiske, østen. Jeg vet ikke hvor godt disse uttrykkene er innarbeidet på norsk, så jeg oversetter med orienten. I originalen er det ikke markert om brennende klippevegg (brennender Felsenwand) skal være bestemt eller ubestemt. På norsk går ikke det så godt, så jeg har valgt ubestemt form, en brennende klippevegg.

Innholdet i diktet skulle være klart, og opp i dagen. Først står et grantre på en snødekt høyde i Nord, og drømmer om en palme, som selv står ensomt og sørger på den brennende klippeveggen. Det er dette som er diktet, resten er tolking.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Decke die, -/-n 1. (Lavadecke, Schneedecke) dekke, sjikt, belegg 2. teppe, (bord)duk, dekken 3. (inner)tak. 4. (zoologi) pels, hud. 5. (gummi)dekk.
Ihn chläfert -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
umˈhüllen (sv. tr.) hylle inn i, omhylle, innhylle, svøpe inn i; umhüllt mit omhyllet av.
Mọr·gen·land -(e)s das kein Plur. veralt. ↔ Abendland der Orient
schweigend -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
die Fels(en)wand klippevegg, fjellvegg.

Kommentar

Diktet er ikke vanskelig å forstå, og kan brukes både for barn og voksne. Alle kan godt skjønne at det er ikke så bra å ha det så kaldt, og det er sannelig ikke så bra å ha det for varmt heller. Den snødekte grana drømmer om palmen, men det står ikke at den selv drømmer om å være en slik palme. Det er underforstått. Om palmen står det ikke at den drømmer en gang, men man kan lett forestille seg hvordan den har det.

Å bruke uttrykket «lett forestille seg hvordan den har det» om et tre, er uvanlig. Om disse to trærne, blir det helt naturlig. Det føles nesten som om de har menneskelige følelser. Teknikken kalles besjeling, det vil si at døde ting får menneskelige egenskaper, og det som før ble kalt sjelelige egenskaper. Skillet mellom sjelelig og kroppslig er ikke så mye brukt lenger, men det kroppslige er det fysiske, mens det sjelelige er det mer uforklarlige, sånn som følelser og tanker.

Ved siden av besjelingen har diktet en perspektivforskyvning, og det er denne som gir diktet dets kraft. Vi blir med grana inn i snøen og kulden, og skjønner godt at den drømmer om noe varmere og mer eksotisk. Så blir vi med over til palmen, som står i det varme og eksotiske området av verden, og man skjønner straks at det er ikke så bra det heller.

Heine bruker veldig få ord til å få frem dette. Det er bare åtte linjer til sammen. Det er et nøye valg av ord, slik at leseren straks forstår hva det går i, og lett kan identifisere seg med de to trærne. Grantreet i nord står ensomt, på en høyde, dekket av snø og is. Det står ikke engang at det er kaldt, og at den fryser, men det skjønner vi. Vi skjønner også intuitivt hva det er som gjør at den drømmer om palmen.

Om palmen står bare to-tre linjer. Det glir i linje 2 i strofe 2 over i fra at grantreet drømmer om den, til vi får se den og være den. Den står i det fjerne morgenlandet, der drømmer ennå grana om den, men i de to siste linjene er det selve palmen som står der, det gjelder. Den står ensom den også, og taus (shweigend) og trist (trauert, egentlig et verb, den sørger), på den brennende (brennend) klippeveggen. Brennende er et velvalgt adjektiv, eller egentlig partisipp av verbet å brenne. Alle som har vært i syden og kjent på en varm klippe, vet hva det er for noe, og de som ikke har vært der, kan lett forestille seg det. Dette er sted man vil vekk fra. Klippeveggen er heller ikke næringsrik, så denne palmen har det opplagt ikke noe godt, om den står der i solsteiken.

Moralen er at selv om du ikke har det så godt der er du er, er det ikke sikkert andre steder er så mye bedre. Men om moral vil jeg ikke si for mye, det er det opp til leseren å dikte seg til og tenke på. Det er også en stemning i diktet, som jeg synes det er godt å være i. Og i denne stemningen håper jeg å forlate også mine lesere.

Min gjendiktning

Jeg må trikse det litt til for å få de trykktunge stavelsene på riktig sted. Det er aldri bra å legge til adjektiv eller beskrivelser som ikke står i originalen, men jeg kommer ikke rundt ordet Fichtenbaum, norske grantre har to trykktunge stavelser, og går ikke i skjemaet. Først prøvde jeg sitkagran, den vanligste grantypen i Norge i dag, men jeg visste det ikke var noen god oversettelse, og ville aldri hatt den trykket i en bok. Sitkagranen kommer fra Alaska, lenge etter Heines tid, og ikke har den for vane å stå ensom heller. Den sprer seg. Alternativ jeg tenkte på var «mektig gran» og «enslig gran» og «liten gran». Og så fant jeg at «liten gran» er det minst verste, og går for den.

Ut av originalen måtte «på en høyde», og Morgenland har blitt til fjerne land, mens klippeveggen i min gjentiktning er varm i stedet for brennende.

En liten gran står ensom

En liten gran står ensom
I kalde nord et sted
Så søvnig; i hvite teppet
Omhyllet av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som selv i fjerne land,
Ensom og tiende sørger
På klippeveggen varm

ES2019

Vintermorgen, av Aleksander Pusjkin

En av de siste vintermorgenene i mars 2017 blir denne posten hentet frem, og gjenoppfrisket. Det blir lagt til gloseliste, oversettelsen og gjendiktningen blir forbedret, og kommentarene både til diktet og gjendiktningen blir mer utfyllende. Arbeidet skled litt over i april, det året, siden sonetten til Ivanov tok så mye tid. Og nå som jeg atter tar fatt, er det blitt januar 2018. Så blir da også posten ferdig, og samen med diktet – lesverdig!

*

Det første russiske diktet jeg postet her på bloggen var En vinterkveld, av Aleksander Sergejevitsj Pusjkin. Det var postet i januar 2009, året før vinterne virkelig begynte å bli kalde noen år her i Norge, og også rett før jeg reiste på vinterferie til Kiev og traff kvinnen jeg har giftet meg med. Det har med andre ord skjedd mye fra vinterkvelden til vintermorgenen. Her er diktet, med transkripsjon og oversettelse og gjendiktning, og noen små kommentarer for å gjøre lesingen lettere og kjekkere.

Diktet er som alle Pusjkins dikt et språklig mesterverk. Rimene sitter på plass som notene i et verk av Mozart, en komponist Pusjkin selv ikke var redd for å sammenligne seg med. Det er klart det er en stor fordel for dem som er i stand til i det minste lese ordene på russisk, slik at den vakre, rolige og milde tonen kommer frem. Det har å gjøre med at russisk har én trykksterk stavelse for hvert ord, og når den er uttalt skikkelig, er det ikke så nøye med resten. Jeg har markert trykket med aksent i første strofe i transkripsjonen.

Mange som ikke kan russisk sier om språket at det høres så sint og skummelt ut. For poetisk russisk stemmer ikke dette i det hele tatt. Det norske språket med sin stakkato og harde rytme er mye kraftigere, vårt språk passer å gå i marsj etter, vi lager Terje Vigen og Anne Knutsdotter. Russisk språk er som de russiske elver, det flyter langsomt og stille. Se bare hvor mange myke lyder det er i førstestrofen. Her er det hvislelyder og syngende konsonanter, vokalene er bakre og avslappede, det skal leses langsomt og smilende. Og så smetter rimene på plass, tsjudesnyj med prelestnij i de to første linjene, og prosnis i linje 3 som hentes opp igjen av javis i linje 6, den eneste anstrengte vokalen i strofen. Men det er på et verb som betyr «å møte, stille opp, melde seg» og «å vise seg for», man må helt opp til i, den aller fremste vokalen for å greie det. Da kan man vise seg som nordstjernen!

Зимнее утро

Мороз и солнце; день чудесный!
Еще ты дремлешь, друг прелестный –
Пора, красавица, проснись:
Открой сомкнуты негой взоры
Навстречу северной Авроры,
Звездою севера явись!

Вечор, ты помнишь, вьюга злилась,
На мутном небе мгла носилась;
Луна, как бледное пятно,
Сквозь тучи мрачные желтела,
И ты печальная сидела –
А нынче… погляди в окно:

Под голубыми небесами
Великолепными коврами,
Блестя на солнце, снег лежит;
Прозрачный лес один чернеет,
И ель сквозь иней зеленеет,
И речка подо льдом блестит.

Вся комната янтарным блеском
Озарена. Веселым треском
Трещит затопленная печь.
Приятно думать у лежанки.
Но знаешь: не велеть ли в санки
Кобылку бурую запречь?

Скользя по утреннему снегу,
Друг милый, предадимся бегу
Нетерпеливого коня
И навестим поля пустые,
Леса, недавно столь густые,
И берег, милый для меня.

1829

Zimnjeje utro

Mòroz i sòlntse; djèn tsjudèsnyj!
Esjò ty drèmlesj, drùg prelèsnyj –
Porà, krasàvitsa, prosnìs:
Otkròj somknùty negòj vzòry
Havstrètsju sèvernoj Avròry,
Zvèzdoio sèvera jàvis!

Vetsjor, ty pomnisj, viuga zlilas,
Na mutnom nebe mgla nosilas;
Luna, kak blednoe pjatno,
Skvoz tutsji mratsjnye zjeltela,
I ty petsjalnaja sidela –
A nyntsje… pogljadi v okno:

Pod golubymi nebasami
Velikolepnymi kovrami,
Blestja na solntse, sneg lezjit;
Prozratsjnyj les odin tsjernejet,
I jel skvoz inej zeljenejet,
I retsjka podo ldom blestit.

Vsja komnata jantarnym bleskom
Ozarena. Veselym treskom
Tresjtjsit zatoplennaja petsj.
Prijatno dumat lezjanki.
No znajesj: ne velet li v sanki
Kobylku buruio zapretsj?

Skolzja po utrennemu snegu,
Drugg milyj, predadimsja begu
Neterpelivovog konja
I navestimi polja pustye,
Lesa, nedavno stol gustie,
I bereg, milyj dlja menja.

1829

Min oversettelse

Vintermorgen

Frost og sol; en dag av under!
Du sover ennå, min fortryllende venn –
Det er på tide, du skjønne, å våkne:
Åpne de lukkede deilige blikk
I møte med nordlyset
Vis deg Nordstjerne!

I går kveld, husker du sånn snøstormen ergret seg,
På den uklare himmelen fløy tåka;
Månen gulnet som en blek flekk,
Tvers gjennom dystre skyer,
Og du, stakkar, satt der –
Og i dag… se i vinduet:

Under de blå himler
Med praktfulle tepper,
Skinnende mot solen, ligger snøen;
Den klare skogen svartner bare,
Og grana blir grønn gjennom rimfrosten,
Og den lille elva glinser under isen.

Hele rommet er opplyst av
skinnende rav. Med lystige smell
Spraker en oppvarmet vedovn..
Det er godt å ligge på benken og tenke.
Men du vet: har du ikke bedt spenne
merra storm for sleden?

Glatt er snøen om morgenen
Kjære venn, la oss hengi oss til ferden
Utålmodige hest
Vi oppsøker den uberørte marken,
Skogene stod for ikke lenge siden så tette,
Og bredden, kjær for meg.

Kommentar til oversettelsen og til språket

Det var en del vanskeligheter å overvinne, og diktet krevde en del arbeid, men nå tror jeg at jeg skal ha fått det riktig. I oversettelsen har jeg forsøkt å få en lesbar versjon av originalen på norsk, mens i gjendiktningen har jeg forsøkt å få med også noen poetiske kvalitter. Både oversettelsen og gjendiktningen skal kunne leses uten disse kommentarene, men for de som er interesserte i vanskelighetene som ligger der, og kanskje har lyst til å lære seg litt russisk, så kommer her en ganske grundig gjennomgang.

Som alltid på russisk er det et valg med det at substantivene deres ikke har bestemt og ubestemt form. Зимнее утро (Zimnjeje utro – vintermorgen) kan derfor oversettes med «vintermorgen», «en vintermorgen» og «vintermorgenen». Jeg er ikke sikker på om den ene er bedre enn den andre, det kunne like godt hos meg hete «En vintermorgen».

Проснись (prosnis) er imperativ av å våkne. Сомкнутый (somknutyj) er partisipp av verbet сомкнуть, som betyr å «slutte, flytte tett sammen». Нега (nega) er «nytelse, salighet», eller «velvære». Прелестный (prelestnyj) oversetter ordboken med «yndig», «fortryllende», «sjarmerende» og «inntagende». Adverbet прелестно (prelestno) har yndig, deilig og fortryllende, og ofte ironisk «deilig!», «flott!». Russerne bruker det hele tiden, mye oftere enn vi bruker «fortryllende». дремлешь (dremlesj) er andre person presens av дремать, oversatt i ordboken med «blunde, halvsove, døse, dorme; duppe». Ingen av disse alternativene får frem meningen i originalen, som er at den dikter-jeget snakker til ennå ligger og drar seg i sengen, en sånn skjønn vintermorgen. Det gjelder å få frem utålmodigheten dikterjeget føler, over den sovende du-personen, da går det ikke med «blunde» eller «dorme» eller «døse». Северной авроры er nordlyset, direkte oversatt «nordlige Aurora». Her i dette diktet kan det nok også utmerket være daggryet. I siste linje er Звездою севера (zvezdoiu severa – nordstjernen) satt i instrumental, slik at det blir at du skal vise deg/melde deg (явись – javis) med nordstjernen. Jeg har lest diktet litt forskjellig, om du (ты – ty) i linje 2 er vintermorgenen eller en person dikteren snakker til. Jeg tror det kan leses på begge måter, både at dikteren henvender seg til naturen selv, eller vinterdagen, og vil ha den til å våkne, eller om det er en person han vil ha til å våkne, siden dagen er så flott. Det gir mening begge deler. Man kan også tenke seg diktet henvender seg direkte til leseren, at det er du som leser, som er skjønn, og må melde deg for den flotte dagen.

Вечер er kveld, jeg går ut fra at вечор også er det, selv om jeg ikke finner ordet i kunnskapsforlagets ordbok. Et nettsøk bringer meg til en russisk akademisk ordbok, der ordet er oppgitt å bety вечера вечером, eller «i går aftes». Det passer også godt i sammenhengen. Злилась (zlilas – ergret seg) er fortid i hunkjønn av den refleksive versjonen av verbet злить, «å gjøre sint, ergre», altså «være sint på» eller «ergre seg over». Den som ergrer seg, er snøstormen (вьюга – viuga). Linje 2 beskriver himmelen i snøstormen. Det er brukt et adjektiv (мутный  – mutnyj, tåket/grumset/uklar) til å beskrive himmelen og et substantiv (мгла – mgla, tåke/dis) som subekt, og dette subjektet føk omkring (носиться – nositsja) på den grumsete/uklare/ugjennomsiktige himmelen. Det ligger en vanskelighet i ordvalget i oversettelsen, siden substantivet og adjektivet er så likt. I neste linje har jeg hentet opp verbet fra linje 4, russerne har ikke noen problemer med å vente med verbet til slutt, men på norsk blir det med en gang tungt om man begynner å beskrive subjektet før man har fortalt hva det gjør. Så ikke månen, som en blek flek/ tvers gjennom morske skyer gulnet, slik det står i originalen, men månen gulnet som en blek flekk, slik jeg har oversatt. Russerne skiller mellom vanlige skyer og regnskyer, det første er облако (oblako – skyer), det andre туча (tutsja – mørke (uværs)skyer), som står her. I nest siste linje i denne strofen står adjektivet i langform, печальная (petsjalnaja – stakkar), og ikke som adverb. Endingen er hunnkjønn, så det er stakkar det er synd på av hunnkjønn som sitter. Нынче (nyntsje) er et gammelt og poetisk ord for «nå til dags» eller «i dag».

I strofe 3 trengs til å begynne med litt oppnøsting i hvilke adjektiv og substantiv som hører til hvor. Det begynner med en preposisjon, под (pod – under), og den styrer instrumental. Så følger et adjektiv (голубыми) og et substantiv (небесами) i instrumental flertall, «blå himler», men jeg tror jeg ville vært på trygg grunn om jeg satte dette i entall. Deretter følger nye adjektiv og substantiv i instrumental flertall. Великолепие er «prakt» eller «herlighet», ковёр er «teppe» eller «matte». Denne instrumentalen hører imidlertid til snøn i linjen under, på norsk kanskje litt anstrengt i oversettelsen «med herlige tepper», men jeg velger den for å legge meg tettest mulig til originalen. Alternativ kunne være «som» eller «i», men om Pusjkin ville sagt dette, kunne han like godt gjort det. Det finitte verbet i denne setningen er лужит (lezjit – ligger), men det er først et innskudd med et verb i gerundium, Блестя (blestja – skinnende, av блестеть – «skinne, lyse, stråle»), så det er snøen som ligger skinnende mot solen med sine hvite tepper. Jeg er ikke sikker på hva som er tanken bak linjen deretter, nummer 4: Прозрачный лес один чернеет. Ord for ord er det greit, gjennomsiktig skog bare svartner, men hva Pusjkin med det vil ha uttrykt, skjønner jeg ikke godt. I linje 5 er det grana som blir grønn gjennom rimfrosten. Ель er grantre, иней er «rim» eller «rimfrost». Så det må være at skogen innover blir mørk, noe man kan se i klarvær, mens den enkelte gran ser grønn ut. At den lille elva stråler under isen, er imidlertid lett å se for seg. Her er det satt til en dimminutiv, -чка, til standardordet for elv река.

Strofe 4 begynner med et nytt eksempel på at russisk godt kan holde igjen på verbet, mens vi på norsk gjerne vil ha aktiviteten tidlig i setningen. Her er det imidlertid så spesielt i originalen, der dette verbet i partisipp er siste ord i setningen, og det blir fulgt av et punktum midt i en verselinje. Den effekten burde nesten vært med i en oversettelse også, men det blir for meg veldig kunstig, så i min norske oversettelse er det altså at det er av rav rommet er lyst opp, som utløser spenningen. Ikke at raven lyser rommet opp. Ordene som blir brukt er Янтарь er rav, янтарный er adjektivsammensetningen, her satt i instrumental sammen med блеск, som er «glans» eller «skinn». Озарена er partisippet av озарить, som betyr «å lyse opp».Videre blir det enklere, Печь er ovn, og her nok en god, russisk vedovn som kan gi fra seg litt lyd når det brenner i den. Så blir det litt vanskeligheter igjen. лежанки er avledet av å ligge, det er stedet man ligger, og av gloselisten fremgår det at det kan være en benk eller sted oppå ovnen for landsens ovner. Det lar seg ikke gjøre å finne et norsk ord som dekker alle disse assosisasjonene, i alle fall må man som leser ha med i tankene at du-personen ligger på et varmt, lunt og godt sted, gjerne på benken foran ovnen, eller oppå den, og det spraker så fint og er godt og opplyst. Men så er det det at du har bedt spenne for hesten, merra di, du skal ut i stormen. Кобылка er kjæleform av hunnhest, «hoppe, merr». Det står i akkusativ. Det samme gjør substantivet бурую (buruju – storm), og jeg må ha hjelp fra noen engelske oversettelser for å skjønne at dette ordet skal beskrive hoppa. Mange gjør ganske enkelt substantivet om til et adjektiv. Jeg lar det stå som et substantiv, og beholder vanskeligheten som her ligger i originalen. Min russisk er ikke så verst, men den er ikke velutviklet nok til å ha noen følelse av hva Pusjkin gjør her, om det er uvanlig, vanlig, dristig eller greit. Jeg kan ikke huske å ha sett буря brukt annet enn som storm andre steder, men gjerne og ofte i overført betydning. Mest kjent er i diktet Парусь av Lermontov, et dikt også gjennomgått her på bloggen.

Siste strofe har noen vanskeligheter, særlig mot slutten. Den begynner greit med uttrykket Скользя по утреннему снегу, der det er snøen om morgenen (по утреннему снегу – po utrennemu snegu), og ikke morgensnøen (утренный снег – utrennyj sneg) som er glatt. Videre kommer adjektivet милый (milyj – mild/snill/kjær) to ganger, både i linje 2 og linje 6. Begge ganger er det i langform og knyttet til hankjønn. Først er det til venn (друг – drug), et vanlig, foranstilt attributt, så ser det ut til å være mest knyttet til for meg (для меня – dlja menja), men et adjektiv i langform betyr blir ikke brukt på denne måten. Det skal høre til et attributt, og den beste kandidaten jeg ser det, er берег (bereg – bredd) like før. Dette ordet er imidlertid atskilt av et komma, så jeg kan ikke få det til annet at dette adjektivet kanskje står i attributtativ form, men likevel blir brukt som predikat. Altså det står i langform, med endelsen -ый, men blir brukt i kortform. Det gir mer mening, bredden er kjær for meg, det er ikke en «kjær bredd» for meg. Måten jeg oversetter på glatter over problemet, jeg setter bare ganske enkelt inn det samme kommaet, og jeg legger ikke til noe bindingsverb. En løsning på problemet kan være at милый her ikke står som adjektiv, men som substantiv, noe som vel går også på norsk (en kjær – den kjære – flere kjære – alle kjære). Vennen hans i linje to er hesten, merra, fra strofen over. De to skal hengi seg til (предадимся – predadimsja) ferden (бегу – begu), altså legge ut på tur. Den utålmodige hesten er satt i akkusativ (Нетерпеливого коня – neterpelivovo konja), noe som skal bety at hesten er objekt, og ikke subjekt. Mitt russiske språkøre strekker ikke til for å skjønne hva det skal bety, det er et tillært språk for meg, så jeg må tenke og resonnere meg frem til betydningen, og kommer derfor ofte på ville veier. For morsmålsbrukerne er det enkelt. Uansett har vi ikke noen objektsform av adjektiv og substantiv på norsk, så jeg kan glatte over problemet her også, bare å oversette med de riktige ordene. Antagelig ligger det noe i at jeg-personen tar den utålmodige hesten med, at han griper den eller spenner den for vognen eller ser på den eller et eller annet, og så besøker de den åpne sletten. Det kan også være en slags tiltalteform. Навестим (navestim – navestim) er perfektiv, det er fremtidsformen på russisk, så de skal altså ut og oppsøke de tomme markene (поля пустые – polja pustye). Jeg tror det går greit å oversette med uberørt, det får med ideen.  Густой (gustoj – tett/tykk) beskriver sånn skogene stod for ikke lenge siden, mens oversettelsen av берег (bereg – (elve)bredd/strand/kyst) ikke må forveksles med noe bredt. Det er nok heller det at han rir ved siden av en elv, eller noe.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Проснисьimperativ -> проснуться å våkne
Сомкнутыйpartisipp -> сомкнуть/смыкать 1. (свести вплотную) slutte, flyte tett sammen 2. перен. (создать взаимную связь) knytte sammen 3. (закрыть) lukke; ~ глаза
негой -> нега книжн. 1. (наслаждение) nytelse, salighet 2. (страстность) lidenskap; sarthet 3. (довольство) velvære
взор книжн. поэт. blikk
явись – imperativ, entall -> явиться/являться 1. (прибыть) møte (opp{frem}), innfinne seg; stille; melde seg; komme; troppe opp 2. (появляться) vise seg for; (til)by seg 3. (стать, о казаться) bli; это явилос первым шагом dette ble det første skritt

вьюга snøstorm; snødrev, snøfokk (ветер с снегом)
злилась – fortid, hunkjønn, refleksivt -> (разо-, обо-)злиться на В være sint på, ergre seg over
мутный  1. (о жидкости) uklar, grumsete 2. (запотевший) duggete, uklar 3. (неясный, туманный) uklar, tåkete, dunkel
носиться 1. нестись men med den forskjell at handlingen gjentar seg, eller foregår i forskjellige retninger; также fly, renne, fare rundt, støve rundt, beinfly 2. (об одежде) holde seg 3. с Т разг. (уделять много внимание) gjøre et stort nummer av, gjøre stas på
мрачный 1. (тёмный) mørk; dyster, mørk, skummel 2. (тяжёлый, беспросветный) mørk, dyster 3. (о человеке) mørk, trist, tungsindig; gretten, sur, tverr; dyster, mørk
нынче 1. (теперь) nå til dags 2. (сегодня) i dag

великолепие prakt, herlighet
прозрачный 1 .gjennomsiktig, transparent 2. перен. klar, utvetydig, gjennomskuelig
иней rim, rimfrost

янтарь rav
блеск 1. glans, skinn 2. перен. glans, prakt, herlighet
озарена – partisipp -> озарить 1. 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé
лежанки –  flertall -> лежанка 1. (лавка) liggebenk 2. (на печке) liggeplass (oppå landsens ovn)
велеть нсв/св Д + инф. la nn + inf, si at nn skal + inf; befale (приказать); by высок.
санки – kjæleform -> сани slede
кобылку – kjæleform, akkusativ -> кобыла 1. (лошадь) hoppe, merr 2. груб. (о крупной женщине) digert kvinnfolk, dundre 3. (орудие пытки) pinebenk
запречь – muntlig form -> запрячь 1. spenne for  2. его здрогово зарягли han er hardt forspent

предадимся – presens, 1. pers flertall -> предаться hengi seg til
бегу – dativ, entall -> бег løp; springmarsj
навестим – presens, 1. pers flertall -> навестить besøke, oppsøke
столь книжн. så

Kommentar til diktet

Den russiske vinteren er berømt og beryktet. Man trenger ikke reise til Sibir for at tosifrede minusgrader skal være helt vanlig, og enhver russer vil kjenne vintermorgenen og landskapet Pusjkin her beskriver. Ideen er å sette den vakre, klare vintermorgenen i kontrast med en vinterstorm som nettopp har vært. Vinteren kan være tøff, med storm og kulde og dårlig sikt, men den kan også være innbydende, med gnistrende snø og klarvær. Slike morgener er det lunt og godt å sitte foran peisen, men enda bedre er det å spenne sleden for, og komme seg ut i landskapet!

Diktet bør ikke rotes til med altfor mange kommentarer. Det skal være en smittende, umiddelbar glede, og man skal være glad i vinteren, landskapet og livet. Pusjkin er russernes helt ubestridte nasjonaldikter, han skildrer mange deler av russernes lynne, og mange deler av deres liv. Det aller meste av diktningen hans er livsglad og optimistisk, sånn folk flest heller vil oppsøke gleden enn problemene, men i mange av diktene er også tungsinnet og selvforakten like under overflaten. På en veldig tiltalende måte gjelder det i dette diktet også. Det blir skrevet en del om hvordan det var før, med vinterstorm og tett skog, man trenger ikke være stor litterat for å assosiere dette med vanskeligheter, dårlig vær er knapt nok dårlig humør i overført betydning. Dårlig vær gir dårlig humør, ofte. Så når det så kommer en solskinnsdag, gjelder det å gripe den!

Rimene og rytmen er i dette diktet helt på sin plass. Det indikerer at alt stemmer, plutselig er alt som det skal være. Rimmønsteret er litt avansert, med a-a-b-c-c-b, litt uvanlig, sånn at det har sin effekt når rimene kommer. Sisteordene i strofene er dukk opp (явись), vindu (окно), stråle (блестит), spenne (запречь), og for meg (для меня), alt sammen ord som passer å ha utropstegn etterpå, og som handler om å åpne seg, se ut, vise seg, gripe dagen, ta fatt, gå i gang, og til sist oppsummert med for meg. Mange av disse positivt ladede sistordene står også i kontrast til vanskeligheter i linjene like over, om det er vinterstorm og dysterhet, den mørke, tette skogen, den lune og passiviserende varmen foran peisen, et eller annet som hindrer aktiviteten, og så smeller rimet inn og åpner den igjen.

Særlig er den første strofen berømt. Den har utallige russere lært seg utenatt på skolen, og folk med utdannelse og interesse kan den ganske sikkert utenatt den dag i dag, der de går og står. Det er også en herlig hyllest til vintermorgenen, den dag av under, og så den vakre vennen – du – som våkner opp til verden, og får se dette. Det er rike liv i en rik verden, man lukker opp øynene og ser den, så handler resten av diktet om å gå ut og ta del i den. Det er smittende livsglede, sånn russerne trenger, særlig om vinterne, som jo kan være tøff. Da kan det være godt å ha en nasjonaldikter som Pusjkin å ty til, og dikt som dette, vintermorgen – явись!

Min gjendiktning

Å gjendikte Pusjkin er umulig. Poenget er at ordene skal falle på plass lett og naturlig, men det lar seg ikke gjøre og samtidig få med seg rytmen og rimene. Så enten blir språket oppstyltet og vanskelig, eller så må man gi avkall på rimene eller noe av meningen. Jeg er slepphendt med diktene mine, og lar det stå til. Hensikten er at det skal fungere på et vis. I strofe 3 holder jeg ikke ut, og oversetter med sneen i linje 3 og isen i sistelinjen, selv om det ikke rimer. Jeg kunne tvunget inn et rim med å erstatte isen med breen, men det er jo ikke under breen elven går, og de har heller ikke breer i Russland i den delen Pusjkin skriver om. Så ok, detter er smak og behag, hva gjendiktningen skal prioritere.

Vintermorgen

Frost og sol; du dag av under!
Min venn av ynde som ennå blunder
Det er på tide, du skjønne, lukk opp
Dine øyne med salig blikk å se
Nordlyset får du møte med
Og nordstjernen – dukk opp!

I går, du husker, stormen bråke,
På den matte himmel føk nattens tåke;
Månen, den runde prikk,
Bak dystre skyer gulnet matt,
Og stakkars du som bare satt –
Og i dag… gå i vinduet og kikk!

Under den klare himmel blå
Med herlige tepper ligger nå,
Glitrende mot solen, sneen;
Den klare skogen svartner skjønn,
Gjennom rimfrost granen grønn,
Og elven glinser under isen/breen.

Hele rommet i ravens glans
lyst opp. I lystig dans
Knitrer den knusktørre veden..
Det er fint å tenke i godstolen lett.
Men du vet at du har jo også bedt
Om å spenne merra for sleden?

Morgensnøen er god og glatt,
Kjære venn, la oss ta fatt
Du utålmodige hest – legg i vei
Vi oppsøker den åpne mark
Skogen stod så tett i bark,
Og bredden, landet kjært for meg.

ES2017/18

Зимнее утро

Мороз и солнце; день чудесный!
Еще ты дремлешь, друг прелестный –
Пора, красавица, проснись;
Открой сомкнуты негой взорыНавстречу северной Авроры,
Звездою севера явись!
Вечор, ты помнишь, вьюга злилась,
На мутном небе мгла носилась;Луна, как бледное пятно,
Сквозь тучи мрачные желтела,
И ты печальная сидела –
А нынче… погляди в окно:Под голубыми небесами
Великолепными коврами,
Блестя на солнце, снег лежит;
Прозрачный лес один чернеет,И ель сквозь иней зеленеет,
И речка подо льдом блестит.
Вся комната янтарным блеском
Озарена. Веселым трескомТрещит затопленная печь.
Приятно думать у лежанки.
Но знаешь: не велеть ли в санки
Кобылку бурую запречь?Скользя по утреннему снегу,
Друг милый, предадимся бегу
Нетерпеливого коня
И навестим поля пустые,Леса, недавно столь густые,
И берег, милый для меня.1829