Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Reklamer

Erbst, av Rainer Maria Rilke

Snøen er allerede falt over deler av landet vårt, men jeg velger likevel å poste dette høstdiktet av Rainer Maria Rilke. Bloggen er opptatt av årsidene og årets gang, som dikterne og poetene også har vært opp gjennom århundrene, det er jo et bilde også på livets gang, hvordan vår gir liv og følges av en lang sommer, før høsten setter inn og alt visner og dør, og vi får vinteren. Om høsten har jeg tidligere postet et flott dikt av Pusjkin, Høst (et fragment), heter det, og et dikt av vår egen Arne Garborg. Det heter enkelt og greit Haust. Uten sammenligning i det hele tatt har jeg selv skrevet og postet mange dikt om høsten, en årstid jeg føler ganske sterkt, med de vakre høstfargene, bladene som faller, og kveldene som blir mørkere og mørkere. Etter som årene går, har dette siste blitt vanskeligere og vanskeligere, sammenlignet med hvordan det var i ungdommen og barndommen, da det var andre ting som gjaldt og jeg var opptatt av.

Nå er det altså over til den store dikternasjonen, tyskerne, og hvordan de behandler årstiden. Det er Rainer Maria Rilke, en av de sene, store, og en personlig favoritt for meg. Han er uhyre presis i språket, skriver ikke ting han ikke har dekning for, er den nøkterne observatøren, som beskriver det han ser. Hva man tenker og føler om dette, altså hva man får ut av det man observerer, er uinteressant. Det er en personlig sak, og blir lett bare forførende og manipulerende om man forsøker å få andre med på det. Rilke er legen, maleren, vitenskapsmannen, den som kan gjøre observasjonen og overføre den til leseren, gjengi nøyaktig det man har sett, skrelle bort det unødvendige, formidle essensen.

Her i Erbst, oppgitt å være skrevet 11. september, 1902, er ennå den religiøse dimmensjonen ganske sterk. Diktet er hentet fra samlingen Das Buch der Bilder, «Boken av bilder», en samling dikt Rilke skrev på mellom 1899 og 1902. Samtidig arbeidet han også med det som skulle bli Das Stunden-Buch, «Timeboken» eller «Timenes bok», utgitt i 1905. Begge samlingene var inspirert av et par Russlandsreiser Rilke gjorde opp mot 1900, hvor den religiøse lengselen og russernes inderlighet virket på ham. Han hadde ennå ikke kommet ordentlig i kontakt med Rodin, og utviklet den veldig konsise måten å skrive på som vi finner i Neue Gedichte, utgitt 1907. Det er en sterk religiøsitet i denne måten å se høsten på, som Rilke beskriver her, i dette diktet. Hånden som holder alt kan være Guds hånd, men også en hånd i overført betydning, en slags naturens hånd, det store altet. Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg om Rilkes religiøsitet, den kjenner jeg ikke, men i dette diktet er det satt sammen observasjonene dikteren gjør i naturen, de fallende bladene, og tankene han gjør seg om noe mer, hånden som holder alt mildt og stødig.

Erbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit, 
als welkten in den Himmeln ferne Gärten; 
sie fallen mit verneinender Gebärde. 

Und in den Nächten fällt die schwere Erde 
aus allen Sternen in die Einsamkeit. 

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt. 
Und sieh dir andre an: es ist in allen. 

Und doch ist Einer, welcher dieses Fallen 
unendlich sanft in seinen Händen hält.

Das Buch der Bilder (1902)

Min oversettelse

Høst

Bladene faller, faller vidt og bredt,
som visne i himlens fjerne hager;
de faller med nektende geberder.

Og i natten faller den tunge jord
av alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Denne hånden faller.
Og se på alt det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alle disse fallene
uendelig mildt holder i sin hånd.

Kommentar til språket og oversettelsen

Vendingen wie von weit er jeg usikker på, jeg måtte slå opp alle ordene, selv om de er enkle. Jeg tror det må være wie i betydningen som, og bety noe i retning av «som fra det vidstrakte», altså at bladene faller som fra noe endeløst stort og vidt og bredt. jeg velger en oversettelse som i så fall fungerer på norsk. Jeg oversetter Gebärde med geberder på norsk, selv om ordet er litt uvanlig hos oss, så passer det med rytmen og lydene, og gjør diktet mer lesbart, synes jeg.

Jeg er ikke sikker på om preposisjonen «av» for aus er riktig valgt i strofe 2.

Vendingen Diese Hand da fällt i strofe 3 er jeg også usikker på, jeg er ikke sikker på hva da inni der betyr, jeg trodde det var «der», og oversetter slik. Jeg er heller ikke sikker på hva dativen dir gjør i delsetningen Und sieh dir andre an, og om dette kan bety noe sånt som «se an de andre» eller «ta en titt på de andre», om dir «deg» kan sløyfes på norsk. Jeg tror også kanskje det er et problem med at andre kan være både entall og flertall, den andre, eller de andre, ved å sette inn en determinativ blir tallet bestemt. Jeg endte opp som jeg gjør det om dagen, med å velge en oversettelse som garantert fungerer på norsk, om enn det kanskje går på bekostning av hvor nært den er til originalen.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

wie hvordan, hvor, hva, så; som

von av, fra, om, på, for

weit vid, bred, vidstrakt, lang

welkten -> welken visne

Gärten – nominativ plural -> Garten hage

verneinender -> verneinen (be)nekte, svare/si nei til, avslå

Gebärde fakte, geberde, gest

schwere -> schwer tung

da A. (adv) der, her (på det(te) sted(et)); da (på det(te) tidspunkt(et)); på den tid, på det punkt; så, før B. (konj) ettersom, da (om årsak), siden

sieh – imperativ -> sehen se

Händen -> Hand hånd

Fallen -> Fall 1. det å falle, fall; (overført) dø 2. (enkelt)tilfelle, forhold 3. sak, tilfelle 4. (sykdoms)tilfelle 5. (gram)kasus

sanft 1. mild, stille, sakte 2. myk

Kommentar til diktet

Diktet består av 4 små strofer, den første på 3 linjer, resten på 2. Første linje i første linje rimer på siste linje i andre, og siste linje i første rimer på første i andre. Det gjentar seg i strofene 3 og 4. Ordene som bindes med rim er først Weit (vid) – Einsamkeit (ensomhet), Gebärde (fakte) – Erde (jord), så fällt (faller) – hält (holder), allen (alle) – Fallen (fallene). Særlig er de to siste rimene fine, med alle som faller, og hånden som faller og hånden som holder.

Et ord som går veldig igjen er «å falle», både som verb og som substantiv, her faller alt. I første strofe er det bladene, i andre den tunge jord, i tredje faller alle – det ligger i alle å falle. Først i aller siste strofe i aller siste linje er det noen som holder. Slik blir høsten kanskje et bilde på livsbetingelsene, på at vi alle er en del av denne syklusen med fødsel, blomstring, nedfall og død, vi faller alle som bladene, det tar aldri slutt, det er som evige hager å falle fra.

Motivene som blir brukt er «blader», «himmelens fjerne hager», «jorden», «stjernene», typisk jordiske motiv og evig lyriske motiv, dette er om naturen. Det eneste ordet med følelse som er brukt, er ensomhet (einsamkeit). Noen ordentlig følelse er ikke ensomheten, men det er egnet til å fremkalle følelser, og ensomheten er ikke ordentlig om den ikke setter en stemning. Den pleier ikke være positiv. Så det er disse fallene, og ensomheten, som må finne en slags balanse og mening. Meningen blir kanskje ikke tilbudt, men her er trøst i den milde hånd til slutt, og balanse i at denne hånden holder det alt sammen oppe.

Min gjendiktning

Høst

Bladene faller, vidt og bredt faller ned,
som visne i himmelens hager;
uten å ytre de nektende ord.

Og i natten faller den tunge jord
Alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Den faller denne hånd.
Og se det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alt som vil falle
uendelig mildt holder om.

ES2016

Strand, Høst, Sol, Natur, Vakkert

 

 

Belsatzar, av Heinrich Heine

Store oppgaver skal man ta fatt på, sa Julius Cæsar – ikke overveie. Da dette diktet først ble postet, var det et skjellett av en post. Jeg hadde diktet, og så diktet en gang til (som en «oversettelse»), og så hadde jeg alle glosene jeg ikke var sikker på. Det var i grove trekk så langt jeg kom. Tyske dikt har vært en vanskelighet, og tyske dikt om sommeren en ekstra vanskelighet, for da er jeg på ferie, og rører ikke bloggen. Men nå er det gått halvannet år, jeg er ferdig med min første eksamen i tysk på høyere studium, og nå skal vi se om vi ikke kan få fart på denne posten, og litt greit innhold inn i den. Det vil ennå ta litt tid, men nå er den i det minste i gang.

Her er et stort dikt av Heinrich Heine, en ballade, med mye for meg å slå opp og finne ut av. Men det er et av Heines berømte dikt, så jeg tar fatt.

Det dreier seg om Belsasar (eller Baltasar – se kommentarer om språk og oversettelse lenger nede), som har et gjestebud. Gjestebudet er skrevet om i Daniels femte bok, i Bibelen. Det er en dramatisk historie, der kongen har stor fest med mye god mat og vin for alle stormennene sine. De hentet gull- og sølvkarene de hadde ført bort fra tempelet i Jerusalem, fra Guds hus, og drakk av dem.  I tillegg priste de guder andre enn Han, guder av jordiske materialer. Så kommer en menneskehånd til syne, og skriver med kritt på veggen i lyset fra lysestaken, en tekst som alle kan se, men ingen kan skjønne. Denne scenen er det som er gjengitt i det berømte maleriet av Rembrandt, som jeg har limt inn nederst i denne posten. Kongen lover store rikdommer til den som kan tyde teksten, han blir naturlig nok skremt av det han ser, og vil gjerne vite hva som står. Dronningen hans sier at Daniel kan gjøre det, en av jødene i fangenskap, Daniel ble av kong Nebudkadnessar satt til drømmetyder og tolking av varsler, fordi han hadde en usedvanlig ånd i seg. Her kan jeg kanskje skyte inn at i bibelteksten står det at Nebudkadnessar er Baltasars far, noe Store norske leksikon skriver ikke er riktig. Daniel blir ført frem for kongen, og han forteller rolig, selvsikker og tidstypisk hva som står. Gavene avviser ham. Det er veldig tydelig i teksten at han har Gud i seg, og at kongens makt verken er egnet til å skremme eller imponere. Daniel forteller at kongen ikke er ydmyk, og ikke har æret Gud. Kongen har også drukket vin av kar stjålet fra Hans hus (tempelet i Jerusalem). Derfor har Gud nå tatt affære, og skrevet denne teksten: mene, mene, tekel, ufarsin. Det betyr at Gud har talt, kongen er veid og funnet for lett, riket er delt opp og gitt til mederne og perserne. Kongen befalte at Daniel skulle kles opp i purpur, og herske som tredjemann i riket. Samme natt blir kongen drept.

Det er altså litt av en historie Heine låner materiale fra. Og vi kan se at han legger seg tett opp til originalhistorien. De korte verselinjene og den fortettede rytmen forsterker dramatikken.

Belsatzar

Die Mitternacht zog näher schon;
In stummer Ruh lag Babylon.

Nur oben in des Königs Schloß,
Da flackerts, da lärmt des Königs Troß.

Dort oben in dem Königssaal
Belsatzar hielt sein Königsmahl.

Die Knechte saßen in schimmernden Reihn,
Und leerten die Becher mit funkelndem Wein.

Es klirrten die Becher, es jauchzten die Knecht;
So klang es dem störrigen Könige recht.

Des Königs Wangen leuchten Glut;
Im Wein erwuchs ihm kecker Mut.

Und blindlings reißt der Mut ihn fort;
Und er lästert die Gottheit mit sündigem Wort.

Und er brüstet sich frech, und lästert wild;
Der Knechtenschar ihm Beifall brüllt.

Der König rief mit stolzem Blick;
Der Diener eilt und kehrt zurück.

Er trug viel gülden Gerät auf dem Haupt;
Das war aus dem Tempel Jehovas geraubt.

Und der König ergriff mit frevler Hand
Einen heiligen Becher, gefüllt bis am Rand.

Und er leert ihn hastig bis auf den Grund,
Und rufet laut mit schäumendem Mund:

Jehovah! dir künd ich auf ewig Hohn –
Ich bin der König von Babylon!

Doch kaum das grause Wort verklang,
Dem König wards heimlich im Busen bang.

Das gellende Lachen verstummte zumal;
Es wurde leichenstill im Saal.

Und sieh! und sieh! an weißer Wand
Da kams hervor wie Menschenhand;

Und schrieb, und schrieb an weißer Wand
Buchstaben von Feuer, und schrieb und schwand.

Der König stieren Blicks da saß,
Mit schlotternden Knien und totenblaß.

Die Knechtenschar saß kalt durchgraut,
Und saß gar still, gab keinen Laut.

Die Magier kamen, doch keiner verstand
Zu deuten die Flammenschrift an der Wand.

Belsatzar ward aber in selbiger Nacht
Von seinen Knechten umgebracht.

1820

Min oversettelse

 Belsasar

Midnatt trakk seg allerede nærere;
I stum ro lå Babylon,.

Bare oppe i kongens slott,
Flakket og larmet kongens flokk.

Der oppe i kongesalen,
Holdt Belsasar sitt kongemåltid.

Knektene sat i skimrende lys (? Original Reihn),
Og tømte begerne med funklende vin.

Det klirret i beger, knektene jublet;
Så klang det den forstyrrede (? Org, störrigen) kontge rett (?).

Kongens kinn lyste hett;
I vinen vokste frem i ham dristig mot.

Og i blinde reiste motet ham bort;
Og han spottet gudommen med syndige ord.

Og han brysket seg frekt, og spottet vilt;
Knekteskaren bifallt ham med rop.

Kongen ropte med stolt blikk;
Tjeneren ilte frem og tilbake.

Han bar mange gylne Er trug viel gülden Gerät auf dem Haupt;
Das war aus dem Tempel Jehovas geraubt.

Und der König ergriff mit frevler Hand
Einen heiligen Becher, gefüllt bis am Rand.

Und er leert ihn hastig bis auf den Grund,
Und rufet laut mit schäumendem Mund:

Jehovah! dir künd ich auf ewig Hohn –
Ich bin der König von Babylon!

Doch kaum das grause Wort verklang,
Dem König wards heimlich im Busen bang.

Das gellende Lachen verstummte zumal;
Es wurde leichenstill im Saal.

Und sieh! und sieh! an weißer Wand
Da kams hervor wie Menschenhand;

Und schrieb, und schrieb an weißer Wand
Buchstaben von Feuer, und schrieb und schwand.

Der König stieren Blicks da saß,
Mit schlotternden Knien und totenblaß.

Die Knechtenschar saß kalt durchgraut,
Und saß gar still, gab keinen Laut.

Die Magier kamen, doch keiner verstand
Zu deuten die Flammenschrift an der Wand.

Belsasar ble likevel samme natt
Av sine knekter tatt livet av.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har ikke hatt tid til å gjøre den ennå, kun noen forberedende arbeider.

Navnet på diktet og til denne kongen er allerede en vanskelighet. Store norske leksikon skriver at kongens akkadiske navn var bel-sarra-usur, oversatt «Bel-bevare-kongen». I Norge har vi i lang tid brukt den greske formen av navnet, Baltasar, og det er den formen jeg har vokst opp med og lært meg. Dette navnet er også knyttet til en av de tre vise menn som besøkte Jesus-barnet, slik at det har blitt veldig innarbeidet. Så har det blitt slik at vi heller vil gå til urkilden, altså navnet i språket til den som hadde det og brukte det. Da blir det Belsasar. Tysk ser ut til å bruke en mellomting, uten at jeg har satt meg inn i det. Skrivemåtene er for øvrig langt flere enn de jeg har angitt her, Baltazar, Baltassar, Balsassar, Balthazar, Beltzhazzar, alle mulige versjoner. Det er jo slik at den gamle sumeriske skriften ikke var med bokstaver (som latin, gresk, russisk og alle dagens europeiske språk), men med tegn(inger) (som kinesisk, egyptisk, og mange flere). Derfor går det ikke an å si at en måte er «korrekt». Jeg bruker Belsasar, siden det er den måten som skal være innarbeidet nå, selv om det er vanskelig å venne meg av med å si Baltasar, eller Baltazar, som er den måten jeg først har lært meg.

I første strofe er det spørsmål hvordan schon skal oversettes. Det er heller ikke klart hva ‘flackerts’ skal være, men det står litt forslag i gloselisten.

Strofe 7 ser ut til å ha litt problemer. Den må jeg sjekke opp.

I strofe 9 er det i originalen entall, mit sündigem wort, i oversettelsen flertall (syndige) for å få rytmen til å gå opp.

Jeg er ikke sikker på om Der Diener eilt und kehrt zurück er fast uttrykk.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, hvis ikke annet er oppgitt. I fet skrift står ordene som er oppslagsord, og som kan brukes til å finne ut av ordet Heine har brukt i diktet.

zog -> ziehen 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg
flackerts -> flackern står ikke i ordboken, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety «flakke»
Troß (høytidelig) pamp, tilhenger; (overført) følge, skare
hielt -> halten holde, holde fast, holde fast på, overholde; stoppe; holde seg, holde seg fast, klare seg
Königsmahl kongemåltid (mahl (høytidelig) måltid)
schimmernden -> schimmern glinse, skimre, skinne svakt
Reihn finner jeg ikke ut av, i ordboken står ordet ikke, og på nettet kommer jeg bare frem til elven (Rhinen)
leerten -> leeren tømme
Becher beger, (lite) glass
funkelndem  -> funkeln gnistre; tindre, skinne, glitre, funkle
jauchzten juble
störrigen står ikke, men jeg antar det har noe med stören forstyrre å gjøre
Wangen -> Wang 1. kinn 2. sidedel, vange
leuchten lyse, stråle, skinne
Glut hete, glød; glødende kull
erwuchs -> erwachsen I (adj.) voksen, fullvoksen II (erwuchs, ist erwachsen) vokse frem, oppstå
kecker -> keck kjekk, djerv, dristig, overmodig
Mut mot
blindlings i blinde, blindt, uoverlagt

fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; ich muss fort jeg må gå; er war schon fort han var allerede gått.  2. videre; und so fort og så videre; in einem fort uavbrutt; fort und fort stadig vekk.
lästert -> lästern 1. spotte 2. baktale, baksnakke
brüstet -> brüsten bryske seg, skryte (av)

frech (adj.) frekk, uforskammet.
brüllt -> brüllen brøle, skrike høyt, hyle
rief -> rufen 1. rope 2. kalle 3. la tilkalle, sende bud på, hente
Diener 1. tjener, betjent 2. bukk, bøyning; einer Diener machen bukke (for en) 3. stummer Diener anretningsbord, stumtjener
eilt -> eilen ile, haste, skynde seg
trug ->tragen bære (i forskjellige betydinger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg)

Gerät das, -(e)s/-e; verktøy, redskap, apparat, materiell, bruksgjenstand
geraubt -> rauben røve, plyndre
ergriff -> ergreifen gripe, ta fatt; ta til fange, gripe til; slå inn på, velge
frevler -> frevel formastelig, forbrytersk
schäumendem -> schäumen skumme
künd -> künden (høytidelig) kunngjøre, forkynne, fortelle om
kaum 1. (adv) neppe, knapt, nesten ikke; ikke før 2. (konj) knapt nok
grause -> grausen mir (sjelden mich) jeg grøsser, gyser, gruer, er redd for noe(n)
gellende -> gellend skingrende, skjærende, gjennomtrengende
Lachen latter
zumal I (adv) særlig, fremfor alt II (konj) (særlig) fordi
leichenstill «likstille» Leiche 1. lik 2. likferd; über leichen gehen gå over lik
Wand vegg
kams klarer jeg ikke finne ut av, verken ordboken eller nettet hjelper meg, men ut i fra sammenhengen ser det ut til at det kan bety noe sånt som «kommer», men i så fall kunne han jo like godt skrevet «kommt», så jeg vet ikke. Antagelig er det en preteriumsform av kommen, som jeg har skrevet om lenger nede.
schwand -> schwinden svinne, avta, minske, blekne, forsvinne
stieren stirre stivt, glo
schlotternden  -> schlottern skjelve, ryste; (overført) henge og slenge
Knien -> Knie kne
totenblaß likblek
saß -> sitzen sitte
kalt kald
durchgraut (?) gjennomgråne grauen I gry; gråne; bli grå II grauen mir (sjelden mich) jeg gruer meg
Magier magiker
kamen -> kommen 1. komme, komme fra (av), komme seg 2. hende, skje, gå til 3. oppføre seg 4. få/ha sin plass
deuten 1. forklare, tyde, (for)tolke, utlegge 2. auf etwas/jemanden deuten a) peke på b) tyde på (vise tegn på) noe
ward -?-> wurde -> werden 1. bli 2. (hjelpeverb) skulle, ville, komme til å bli; bli
selbiger -?-> selber selv
umgebracht-> ˈumbringen (uregelmessig tr., refl.); jemanden (sich) umbringen ta livet av (seg).

Kommentar til diktet

Jeg har bare fått sett på det helt overflatisk.

Bildet er i Public Domain, altså uten opphavsrett.

Belsasars gjestebud, av Rembrandt (1606-1699). Bildet henger i Gallery of Art/National Gallery i London.

Totentanz, av Johan Wolfgang von Goethe

I dag poster jeg på ny ambisiøst, selv om jeg egentlig ikke har tid til å presentere lange dikt som dette, og egentlig ikke har evner til å gjøre det med tyske dikt. Men det er Totentanz, Dødsdansen, La Dance Macabre, Dances of death, det høres tøft og skummelt ut på alle språk, og komponisten jeg brukte i min teaterkarriere, Jan Erik Mikalsen, han var opptatt av det og laget vel en del musikk til det. Så jeg har liksom hatt det i bakhodet hele tiden, og liksom støtt på det her og der, men jeg har ikke selv engasjert meg så veldig i det. Jeg har ingen dødsdrift, er ikke sykelig opptatt av den, forholder meg til den, tenker ikke på den.

Om selve Dødsdansen, og dens opprinnelse, henviser jeg til store norske leksikon. Der står det at dødsdansen har ukjent opprinnelse, men kan spores tilbake til middelalderen, med mulighet for at det er skuespillene og mysteriene den gang som har satt i gang ideen. Ideen går ut på at levende og døde danser sammen, ofte med at de døde fører an, gjerne med en fløyte eller annet å spille på. De døde er skjeletter, de levende som regel tydelig markert hvilken stand de kommer fra. Døden henter alle, fattig og rik, bonde og adelsmann.

Det er klart det kan være en besettende tanke, å la de døde reise seg dansende fra graven, og la de levende danse med dem. Særlig i tidligere tider, der dansen kunne bli sett på som noe synd og farlig, så er det noe i det å bare la seg rive med, glemme livet, danse i synden. Dansen skaper et fellesskap, der de som er med i den nesten kan komme i trance, mens de som står utenfor vel helst gjerne blir skremt. Og når det er døde og levende som deltar i dansen, så kan det fort virke temmelig suggererende, skummelt tiltrekkende.

Johann Wolfgang von Goethe skrev sin dødsdans i 1813. Det var et år hvor Napoleonskrigene raste. Napoleon hadde året før tapt hæren sin i felttoget mot Russland, men allerede rukket å bygge opp en ny, og utfallet av krigene var ikke gitt. Heller ikke hvor lenge de skulle vare. Død og ødeleggelser fulgte med disse krigene, som med alle andre kriger, og Goethe var selv en av dem som måtte på flukt, fra det urolige Weimar, til Teplice, i nåværende Tsjekkia, den gang en del av Østerrike-Ungarn. Det var under denne flukten han skrev diktet. 22. mai det året sendte han det i et brev til sin sønn, to år etter ble det trykket.

Diktet er skrevet i balladeform. Den tyske balladen er ikke som vår skandinaviske som vi finner dem i folkevisene. Ballare betyr å danse, ballade er Provençalsk for dansevise, så det viktigste er at balladen har en rytme det går an å danse til. Jeg skal ikke gå inn på metrikken Goethe bruker, og hvordan dette passer inn i tysk balladetradisjon, jeg er ikke god på den slags, men man ser straks at her er ikke noe omkved, og handlingen og stilen er jo også langt unna det vi finner i våre skandinaviske ballader. Diktet er imidlertid meget rytmisk. Som det må være for å kunne rive folk med i dødsdansen.

Jeg kan poste diktet, og begynne på oversettelsen, og så får vi se hvor langt jeg kommer etter hvert. Det er søndager jeg har satt av til å jobbe med søndager, og det er ikke alle søndager jeg har så mye ledig. Tysk er et språk jeg aldri har lært meg systematisk og skikkelig, så der kan jeg fort gjøre dumme feil. Det er bare fint om jeg blir gjort oppmerksom på dem, så jeg kan få det riktig.

Totentanz

Der Türmer, der schaut zu Mitten der Nacht
Hinab auf die Gräber in Lage;
Der Mond, der hat alles ins Helle gebracht;
Der Kirchhof, er liegt wie am Tage.
Da regt sich ein Grab und ein anderes dann:
Sie kommen hervor, ein Weib da, ein Mann,
In weißen und schleppenden Hemden.

Das reckt nun, es will sich ergetzen sogleich,
Die Knöchel zur Runde, zum Kranze,
So arm und so jung, und so alt und so reich;
Doch hindern die Schleppen am Tanze.
Und weil hier die Scham nun nicht weiter gebeut,
Sie schütteln sich alle, da liegen zerstreut
Die Hemdlein über den Hügeln.

Nun hebt sich der Schenkel, nun wackelt das Bein,
Gebärden da gibt es vertrackte;
Dann klippert’s und klappert’s mitunter hinein,
Als schlüg’ man die Hölzlein zum Takte.
Das kommt nun dem Türmer so lächerlich vor;
Da raunt ihm der Schalk, der Versucher, ins Ohr:
Geh! hole dir einen der Laken.

Getan wie gedacht! und er flüchtet sich schnell
Nun hinter geheiligte Türen.
Der Mond, und noch immer er scheinet so hell
Zum Tanz, den sie schauderlich führen.
Doch endlich verlieret sich dieser und der,
Schleicht eins nach dem andern gekleidet einher,
Und, husch, ist es unter dem Rasen.

Nur einer, der trippelt und stolpert zuletzt
Und tappet und grapst an den Grüften;
Doch hat kein Geselle so schwer ihn verletzt,
Er wittert das Tuch in den Lüften.
Er rüttelt die Turmtür, sie schlägt ihn zurück,
Geziert und gesegnet, dem Türmer zum Glück,
Sie blinkt von metallenen Kreuzen.

Das Hemd muß er haben, da rastet er nicht,
Da gilt auch kein langes Besinnen,
Den gotischen Zierat ergreift nun der Wicht
Und klettert von Zinne zu Zinnen.
Nun ist’s um den armen, den Türmer getan!
Es ruckt sich von Schnörkel zu Schnörkel hinan,
Langbeinigen Spinnen vergleichbar.

Der Türmer erbleichet, der Türmer erbebt,
Gern gäb er ihn wieder, den Laken.
Da häkelt – jetzt hat er am längsten gelebt –
Den Zipfel ein eiserner Zacken.
Schon trübet der Mond sich verschwindenden Scheins,
Die Glocke, sie donnert ein mächtiges Eins,
Und unten zerschellt das Gerippe.

Min oversettelse

Dødsdansen

Tårnvakten, som skuer i midten av natten
Ned på gravene i lag;
Månen, som har alt i klarhet fått brakt;
Kirkegården, ligger som om dagen.
Da beveger en grav seg og siden en annen:
De kommer hit over, en kvinne der, en mann,
I hvite og slepende skjorter.

Det rekker nå, det vil fryde seg straks,
Knoken til runden, til kransen,
Så fattig og så ung, og så gammel og så rik;
Dog hindrer slepet i dansen.
Og fordi her skammen ikke hindrer videre påbud,
De skjelver alle, som ligger atspredt
Skjorten over bakken.

Nå løfter låret seg, nå rister et bein,
Oppføre seg, da blir det innviklet;
Da kliprer og klaprer undertiden inn i,
Som om man med beinet slår takten.
Da kommer nå tårnvakten så latterlig for;
Da hvisker ham spøkefuglen, fristeren, i øret:
Gå! skjul deg i et av laknene.

Han gjør som befalt! og han flytter seg raskt
Nå under det hellige tårnet.
Månen, den skinner fremdeles så lyst
På dansen, som de så gyselig fører.
Dog endelig taper seg her og der,
Sniker den ene etter den andre kledd inn her,
Og, husj, er det under torva.

Men en av dem som tripper og snubler til sist
Og famler og grafser etter gravene;
Dog har ingen kamerat så vondt ham såret,
Han værer tørklet i luften.
Han rister i tårndøren, den slår ham tilbake,
Tilgjort og velsignet, til tårnvaktens lykke,
Blinker den av metallkors.

Skjorten må han ha,  så da hviler han ikke,
Da er det heller ikke å tenke seg om,
Den gotiske dekorasjon griper nå vekten
Og klatrer fra tinde til tinde.
Nå er om den fattige, tårnvakten gjort!
Det rykker seg fra snirkel til snirkel oppover,
Sammenlignbart med langbeinte edderkopper.

Vaktmannen blir blek, vaktmannen skjelver,
Gjerne gav han ham videre, lakenet.
Da avbrytes han – nå har han levd i det lengste –
Spissen av en jerntagg.
Snart gjør månen uklar sitt forsvinnende skinn,
Klokken den slår et mektig slag,
Og under knuser skjelettet.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er på vei, strofe for strofe. Det er selvsagt et stort tap i et dikt som dette ikke å oversette rytmen skikkelig. Jeg er også såpass ustødig i tysk, at får jeg ikke god tid på meg, vil ikke oversettelsen være verd så mye. Her er det mange steder jeg ennå er i sterk tvil, og ikke får god mening på norsk.

Diktet begynner rett på et ord som ikke står i ordboken, men et enkelt søk på nettet viser at Der türmer er en eldre betegnelse på han som stod vakt i tårnet, «tårnvakten». Jeg kan vel ta med her at det er synd Kunnskapsforlaget ikke har en like omfattende ordbok på vårt nabospråk tysk, som på russisk. Die Lage kan bety flere ting, blant annet «beliggenhet, utsikt», «situasjon, stilling», «lag, sjikt» og «leie». Hemd betyr «skjorte, trøye», det er greit, og schleppend betyr slepende, eller «langsom, treg» (av verbet schleppen – slepe). Hva «slepende skjorter» betyr, gir ikke bedre mening for meg enn for dere.

Ergetzen, eller ergötzen, som det nå skal være, står ikke i ordboken, så da må jeg til Wikitionary for å finne meningen. Der står det at ordet betyr å glede noen, eller fryde seg (jemandem freuden, sich erfreuen). Die Schleppen er slep, men jeg ser ikke godt meningen det har her i diktet ennå. Jeg mener gebeut er en form for gebieten, som betyr «påby, være påkrevd», eller «råde over, herske, bestemme». Schütteln – skjelve, riste – er refleksivt på tysk. Zerstreut er atspredt. Hemdlein står ikke, men Hemd betyr skjorte, så det kan ha noe med det å gjøre. Hügel er «jordhaug, bakke». Jeg beklager at strofe i min oversettelse i nåværende versjon ser veldig rar ut.

Jeg begynner å angre litt på kjøpet av min blå ordbok for tysk. Det er ikke mange ordene som står der. Eller, sagt på en annen måte, det er mange ord som mangler. Wacheln (for wachelt) må jeg finne på internett, der det på Freedictionary får engelsk hovedbetydning wobble, norsk blir da «vakle, slingre, slarke». Det passer til dansen de døde skjelettene gjør, de danser liksom ved at føttene er lealøse. Jeg oversetter das Bein med et bein for rytmen. Gebärden betyr «te seg, oppføre seg». Vertrackte betyr «innviklet, spesielt vanskelig, ubehagelig». Jeg tror klippert’s und klappert’s skal være lydmalende ord, klipringen og klapringen til beina i skjelettene som danser. Jeg er ikke sikker på hva die Hölzlein, er for noe, her, det står ikke i ordboken, og på nettet ser det helst ut til å være et navn. Jeg tar i bruk det velkjente oversettertrikset å sløye hele ordet som gir problemer i oversettelsen. Der Schalk er «spøkefugl, skjelm», der Versucher  «frister». Det er fristeren som er spøkefuglen.

Schauderlich er avledet av Schauder, som betyr «gysning, gru». Schleichen er «liste seg, snike seg». Sammensetningen einher står ikke, men ein betyr «inn», og her er «her», så «inn her» må kunne gå som en oversettelse. Om jeg blir ferdig med oversettelsen i dag, skal jeg se om jeg får glattet ut det norske språket og gjort det mer forståelig. Her blir det litt ord for ord i farten. Rasen er «gressplen», eller «gresstorv». Siden vi her har med en gravplass å gjøre, er «torva» en fin oversettelse.

Tappen er «stolpre, famle, rave». Gruft er «grav», den gruften er flertall. Ordet mellom der, grapst, står ikke, verken i ordboken, eller fornuftige steder på nettet. Jeg tror det må ha noe med «å grafse etter, grabbe etter» å gjøre, at en av de døde «grafser etter gravene». Geselle er «kamerat, venn, kar», verletzen er «å skade» eller «å såre». Wittern er «å lukte, å være» eller «å ane», som i ane uråd. Tuch er «tørkle, klut». Rütteln er å «riste, ruske, ryste, rokke». Geziert betyr «tilgjort, affektert, unaturlig», mens gesegnet er «velsignet». Zinde er «tinde».

Rasten er det samme ordet som vi har i vårt «raste», når vi tar en liten rast, tar vi en liten hvil. Besinnen er å besinne seg, få tenkt seg om. brukt som substantiv, slik som her, er «overveielse» og «det å tenke seg om» naturlige oversettelser til norsk. Zierat står i min ordbok skrevet Zierrat, med dobbel r, og skal bety «forsiring, ornament, dekorasjon», altså et litt høytidelig ord for pynt. Wicht er et av mange, mange ord som ikke er oppført i ordboken min, men det ser ut til å bety «vekt». Rücken er å flytte seg med et rykk, eller «å rykke». Schnörkel er snirkel, hinan «oppover». Det er nok de snirklete linjene i det gotiske ornamentet det her menes med «snirkler».

Erbebt er «å beve» eller «å skjelve». Verbet häkeln kan bety forskjellige ting, «å hekle», eller «å småkrangle med noen». For artister på scenen er det å bli heklet å bli forstyrret av publikum, gjerne i form av direkte tiltale. Zipfel er «spiss, flik, snipp, hjørne, ende». Zachen er «spiss, tagg», eisern «jern, jern-«, så satt sammen må det bli jerntagg. Trüben er å gjøre «uklar/grumset», «fordunkle, kaste skygge over». Zerschellen er «å knuse». Gelippe er skjelett, eller «bærende konstruksjon».

Og det var så langt jeg kom i dag. Så får vi se når jeg får gjort dette ferdig.

Kommentar til diktet

Kommer etterpå.

Diktet har 7 strofer med 7 vers i hver. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c-d, altså i de fire første linjene er det kryssrim, så følger to linjer med rim, og en sluttlinje som står for seg selv. Det er trykktung, mannlig utgang på linjene 1, 3, 5 og 6, mens linjene 2, 4 og 7 har trykklett og kvinnelig.

Freudvoll und leidvoll, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag skal jeg presentere et nytt dikt av den tyske dikterhøvdingen Johann Wolfgang von Goethe. Den 22. februar i fjor presenterte jeg Der Erlkönig, eller alvekongen, som det andre tyske diktet jeg hadde på bloggen. Nå er turen kommet til et annet av Goethes berømte dikt. Dette er kort og fyndig, og tross den beskjedne størrelsen et utmerket eksempel på Sturm und Drang perioden som Goethe var med på å sette i gang.

Freudvoll und leidvoll

Freudvoll
und leidvoll,
gedankenvoll sein;
langen
und bangen
in schwebender Pein;
himmelhoch jauchzend
zum Tode betrübt:
glücklich allein
ist die Seele, die liebt!

Min oversettelse

Frydefullt og lidelsefullt

Frydefull
og lidelsesfull,
vær full av takknemlighet;
å lange
og være bange
i svevende pine;
himmelhøy jubel
til døden blir grumset:
lykkelig alene
er sjelene, som elsker!

Kommentar til oversettelsen

Freudvoll und leidvoll skulle gjerne hatt en tilsvarende norsk endelse på -fullt. Frydefullt går greit, men det er ikke så lett å finne for leidvoll, der leid som man vet omtrent tilsvarer det norske «leit», eller som substantiv Leiden «lidelse». Jeg har som man ser valgt en slik variant i min oversettelse av tittelen. Langen har i min gamle ordbok fra 1968 flere norske oversettelser, «strekke til; rekke, nå; bli lengre; ta; gi, rekke, lange», mens bangen er samme ord som vi kjenner på norsk, «å være bange» er «å være redd». Jeg bruker de norske oversettelsene som ligger nærmest den tyske originalen, og ber om hjelp fra mer tyskkyndige enn jeg, for å få en bedre forklaring på hva som egentlig står her. Jauchzend er et ord alle elskere av Bach kjenner fra kantaten Jauchzet Gott in alle Landen, det betyr «juble». Truben betyr «gjøre grumset, formørke», og slutten skulle da gi seg selv.

Kommentar til diktet

Det er et kort og berømt dikt, der mange som ikke er så altfor interessert i tysk poesi, kanskje kjenner til sluttlinjen: Lykkelig er bare den elskende sjel, i en eller annen oversatt form.


Schlußstück, av Rainer Marie Rilke

Jeg har dårlig tid til å pleie poesibloggen min for tiden. Eventuelle lesere får bære over med meg. I dag presenterer jeg helt kort et dikt av den tyske dikteren Rainer Marie Rilke (1875 – 1926). Jeg har tidligere presentert et annet dikt av ham, Der Panther. Der vil dere finne litt ytterligere informasjon om dikteren, selv om den posten i likhet med denne er noe uferdig.

Schlußstück

Der Tod ist groß.
Wir sind die Seinen
lachenden Munds.
Wenn wir uns mitten im Leben meinen,
wagt er zu weinen
mitten in uns.

Min oversettelse

Sluttstykke

Døden er stor
Vi er de
lekende munner.
Når vi er midt i livet,
så gråter han
midt i oss.

Kommentar til oversettelsen

die Seinen klarer jeg ikke å finne ut av i farten. Munds kan bety «munn» eller «åpning», eller «munning», som i en elv. Ellers har jeg i denne oversettelsen oversatt litt for å unngå vanskeligheter for meg selv. Jeg beklager den dårlige kvaliteten som skyldes tidspress. Tyskkyndige kan som vanlig hjelpe meg på vei i kommentarfeltet.

Kommentar til diktet

Diktet er en påminnelse om døden som alltid ligger og lurer, og forandrer hele livsbetingelsene våre.  For selv i den lystigste lek, så er døden iboende i oss, og gjør kanskje melankoli og tristhet til en naturligere livsfølelse enn glede. Diktet er kort, virkningsfullt og elegant. Et av virkemidlene Rilke bruker, er å plassere døden midt i oss, slik vi er midt i leken. Diktet slutter når vi gjerne skulle sett det fortsette. Vi skulle gjerne sett det fantes en forklaring eller et forsvar mot døden som er der. Men det finnes ikke noe forsvar, og diktet har sagt det det vil si.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Der Panther (Panteren), Klage (Klage).

Todesfuge, av Paul Celan

Diktet i dag kunne godt få en advarsel. Det er noe av det sterkeste som noensinne er skrevet. Det er skrevet av en jøde skolert i tysk litteraturtradisjon, og det henter virkemidler derfra for å stå som et tilsvar mot Holocaust. Det er et mesterverk av ordkunst, og jeg skal forsøke en grundig gjennomgang for å gi det en verdig presentasjon. Formen på posten kommer til å avvike litt fra min vanlige, med forfatter, dikt og oversettelse, og kommentar til oversettelse og dikt, jeg vil også ha med litt om hva en fuge og dødsfuge er for noe. Innholdsfortegnelsen blir dermed som følger:

Forfatteren Paul Celan

Hva er en fuge?

Hvorfor dødsfuge?

Todesfuge – original

Dødsfuge – min oversettelse

Kommentar til oversettelsen

Kommentar til diktet

Forfatteren er Paul Celan (1920 – 1970). Navnet er et pseudonym, døpenavnet er Paul Antschel, og han ble født inn i en jødisk familie i Cernauti, Bukovina, den gang en del av Romania, men erobret av Sovjetunionen i 1940 og nå en del av Ukraina. Mellom 1941 og 1944 var området okkupert av Nazi-Tyskland. I likhet med all jødisk befolkning i Øst-Europa ble jødene i Bukovina først presset sammen i ghettoer, siden sendt til konsentrasjonsleire og utryddelsesleire. Familien Antschel slapp ikke unna, begge foreldrene til Celan ble drept,  mens Celan selv var i en konsentrasjonsleir i Romania inntil den ble befridd av sovjetiske styrker fra den røde arme i 1944.

Hver gang man skriver slike setninger burde man kjenne det ufattelige. Mennesker blir sendt i leire for å utryddes. Familien Antschel var en kultivert familie. Moren insisterte på å snakke tysk i heimen, siden dette var kulturspråket, og den tyske litteraturen og kunsten og kulturen var utmerket godt kjent i heimen. Det er et sjokk ikke til å komme over at det er folket fra denne kulturen som skal utrydde dem.

Paul Celan døde i 1970, han kastet seg i Seinen i slutten av april på en dator der han hadde skrevet i kalenderen «avgang Paul». Det er han som har skrevet selve mesterverket i Holocaustdiktningen, og Todesfuge er dette mesterverket.

Diktet er ikke så enkelt å forstå uten litt veiledning.

Hva er en fuge?

En fuge er regnet som noe av det vanskeligste og mest kompliserte innen komposisjon. Det er bare de aller beste komponister som mestrer denne teknikken, og den største av dem alle er også den som behersket fugen best. Det er Johan Sebastian Bach, som så ut til å kunne skrive fuger etter forgodtbefinnende. Selv ikke Wolfgang Amadeus Mozart har etterlatt seg mange fuger, og i de verkene han har gjort det, som i hans siste symfoni, så står verket som noe av det aller beste han har gjort. Det samme gjelder Ludvig van Beethoven, der fugen i avslutningen av tredje symfoni eller den store fugen i en av de siste strykerkvartettene hans står som høydepunkt både hos Beethoven og i musikkhistorien. Det er uimotståelig vakkert når det fungerer.

Jeg er selv ingen komponist, og kan selvsagt bare forklare dette rent overflatisk. Avansert komposisjon vil alltid gjøre bruk av kontrapunkt. Det vil si at ulike tema og motiv blir spilt samtidig, og farvelegger hverandre. Helt enkelt som hvem som helst kan forstå skjer dette i kanon, der man kan synge «jeg gikk en tur på stien» samtidig i to grupper, der gruppe to begynner etter «søkte skogens ro», og man får det noenlunde vakkert og harmonisk. Dette er kjent. Temaet er her helt identisk, annenstemmen synger nøyaktig det samme som førstestemmen, bare etter en liten pause. I fugen skjer no av det samme, bare at her er det ikke bare to stemmer, men opp til fire, og hver stemme varierer temaet akkurat bittelitt slik at det ikke blir monoton, men likevel er til å kjenne igjen. Det er altså fire stemmer som spiller av gårde hver sin melodi, der hvert punkt i melodien passer sammen både med det som kommer senere, og det som har vært, og samtidig kan varieres lite grann. Det er helt utrolig når det fungerer, som i for eksempel Toccata og fuge av Bach, der toccataen er den berømte kjenningsmelodien til «Det var en gang et menneske»,  og fugen har en uimotståelig melodilinje der man vet at for hver gang man får den, vil man få den fire ganger til fordi de andre stemmene også skal være med.

Jeg måtte lese forklaringen til fuge mange ganger mange forskjellige steder før jeg skjønte hva det var, og jeg måtte også høre svært mange eksempler før jeg virkelig var med på ideen. Men akkurat her i Todesfuge av Celan, kommer det godt frem i tekst, det er svært tydelig hva som skjer og at dette er fugeteknikk med ord, og man kan ut i fra den forstå hva fugen er for noe også i musikken.

Hvorfor en dødsfuge?

Det er flere grunner til at Celan velger dødsfugen. Den første er at den rammer tyskerne akkurat der det sårer dem mest. Tyskerne er et kulturfolk, og de drev det aldri lenger enn de gjorde det innenfor komposisjonen. Og innenfor komposisjonen er det fugen som står høyest, dette er tyskernes gave til resten av verden. Å kritisere dem for dette eller å bruke dette til å angripe dem, er som å bruke renessansemalerier for å ramme italienerne. Det blir ikke vondere enn dette.

Den andre grunnen er den makabre vanen tyskerne hadde med å la dødsdømte jøder spille musikk i konsentrasjonsleirene. Det ble spilt musikk til henrettelser, mens kolonner masjerte til gasskamrene, til festligheter i de tyske kaserner, og til alle andre anledninger tyskerne fant for godt. I det jødiske museet i Berlin kan man høre utdrag fra sangene som ble spilt, og de utmerker seg ved å stå i grell kontrast til hva som foregikk i leirene. Dette er lystige sanger i ompadur.

Den tredje grunnen er mer i en litterær og musikkhistorisk tradisjon, der «dødsdanser» eller «dances of death» alltid har fascinert mange kunstnere. Jeg holder denne grunnen som litt mindre viktig for Celan, siden hans dik står frem med så mye større alvor enn de andre dødsdansene. Denne dansen er nemlig ikke bare en lek. Det er dødsfugen.

Todesfuge

Schwarze Milch der Frühe wir trinken sie abends
wir trinken sie mittags und morgens wir trinken sie nachts
wir trinken und trinken
wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland
dein goldenes Haar Margarete

er schreibt es und tritt vor das Haus und es blitzen die Sterne
er pfeift seine Rüden herbei
er pfeift seine Juden hervor läßt schaufeln ein Grab in der Erde
er befiehlt uns spielt auf nun zum Tanz

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich morgens und mittags wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland
dein goldenes Haar Margarete
Dein aschenes Haar Sulamith

wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng

Er ruft stecht tiefer ins Erdreich ihr einen ihr andern singet und spielt
er greift nach dem Eisen im Gurt er schwingts seine Augen sind blau
stecht tiefer die Spaten ihr einen ihr anderen spielt weiter zum Tanz auf

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags und morgens wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith er spielt mit den Schlangen

Er ruft spielt süßer den Tod der Tod ist ein Meister aus Deutschland
er ruft streicht dunkler die Geigen dann steigt ihr als Rauch in die Luft
dann habt ihr ein Grab in den Wolken da liegt man nicht eng

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags der Tod ist ein Meister aus Deutschland
wir trinken dich abends und morgens wir trinken und trinken
der Tod ist ein Meister aus Deutschland sein Auge ist blau
er trifft dich mit bleierner Kugel er trifft dich genau
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
er hetzt seine Rüden auf uns er schenkt uns ein Grab in der Luft
er spielt mit den Schlangen und träumet der Tod ist ein Meister aus
Deutschland

dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith

Min oversettelse

Dødsfuge

Svart morgenmelk vi drikker det om kvelden
vi driker det til middag og om morgenen vi drikker det om natten
vi drikker og drikker
vi skufler en grav i luften der ligger man ikke trangt
En mann bor i hus han leker med slangen han skriver
han skriver når det mørkner over Tyskland
ditt gylne hår Margarete

han skriver det og  trår ut av huset og det blinker i stjernene
han plystrer sine jakthunder hitover
han plystrer sine jøder frem la skufle en grav i jorden
han befaler oss spill opp til dans

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg morgen og middag vi drikker deg om kvelden
vi drikker og drikker
En mann bor i huset han leker med slangen han skriver
han skriver når det er mørkner over Tyskland
ditt gylne hår Margarete
Ditt askehår Sulamith

vi skufler en grav i luften der ligger man ikke trangt

Han roper stikk dypere i jorden dere ene dere andre synger og spiller
han griper etter jernet i beltet han svinger hans øyne er blå
stikk spadene dypere dere ene dere andre spill videre opp til dans

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg til middag og om morgenen vi drikker deg om kvelden
vi drikker og drikker
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
ditt askehår Sulamith han leker med slangen

Han roper spill søtere døden er en mester fra Tyskland
han roper stryk mørkere strengene da stiger dere som røyk i luften
da har dere en grav i skyene der ligger man ikke trangt

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg til middag døden er en mester fra Tyskland
vi drikker deg om kvelden og om morgenen vi drikker og drikker
døden er en mester fra Tyskland hans øyne er blå
han treffer deg med kuler av bly  han treffer deg sikkert
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
han jager sine jakthunder mot oss ut og skjenker oss en grav i luften
han leker med slanger og drømmer at døden er en mester fra
Tyskland

ditt gylne hår Margarete
ditt askehår Sulamith

Kommentar til oversettelsen

I åpningen Schwarze Milch der Frühe må jeg nok innrømme jeg er påvirket av oversettelsen til Olav H. Hauge, som var mitt første møte med diktet, og der ordet «morgonmjølk» har satt seg fast i hukommelsen. Muligens ville jeg ellers oversette med «Svart melk av morgenen» eller noe sånt, i et forsøk på alltid å komme nærmest mulig originalen. Schaufelen kan sikkert også oversettes med «grave», men jeg likte ikke uttrykket «grave en grav», og velger derfor «skufle» i stedet. Det klinger også lydlig mer som på tysk, og er også idemessig i samsvar med originalen, siden likene i konsentrasjonsleiren ble skuflet sammen mer enn gravet ned.

Rüde betyr «stor hund» eller «jakthund». Hervor kan bety «frem, herut, ut» .

streicht kan bety «slag, rapp, hogg», streichen «stryke; gni; rive; smøre»

Kommentar til diktet

Det fryktelige med dette diktet er at det ikke trenger å leses symbolsk. Det kan leses helt konkret. Hva er den svarte melken som man drikker morgen, middag, kveld og natt? Det kan assosieres til mye, men bildet er tydelig og kraftfullt, melk er ikke svart, her er det noe aldeles galt. Og hvordan er det man skufler en grav i luften, der man ikke ligger trangt? Det er forferdelig direkte, spesielt når man tar i betraktning hvordan gravstedene i jødiske gettoer har vært opp gjennom årene. I dag kan man fortsatt se eksempel i Praha, der gravsteinene står så tett at noen av dem står oppå hverandre. Overfylte gettoer og brakker i konsentrasjonsleire får man også assosiasjoner til, jødene blir presset sammen så altfor tett, men i himmelen er det alltid god plass, og der går de jødiske liv opp i røyk. Asken tar ikke mye plass.

Det er en mann som bor i et hus, og leker med slangen. På ny er diktet svært assosisasjonsrikt, og åpner for mange tolkninger av hva slangen er for noe, og kanskje til og med hva huset er for noe. Denne mannen skriver når det blir mørkt over Tyskland, det er åpenbart i nazismens tid, i tiden for holocaust, og Celan introduserer enda et element som rammer midt i hjertet av den tyske høykulturen. Det er Margarete fra Goethes Faust, med de gylne lokker, nazismens ideal. Det er til å grøsse av.

Og på ny blir diktet helt konkret, mannen går ut og plystrer på jakthundene sine, hvorpå han like etter plystrer på jødene sine, samme verb og eiendomspronomen, samme forhold mellom herre og tjener, jødene blir satt til å grave graver i jorden, senere skal jakthundene bli brukt til å jage dem. Alt dette er introduksjoner til motiv som blir gjentatt med variasoner gjennom diktet, som i en fuge.

At jødene skal spille opp til dans blir også introdusert her i linje 11. Så blir hovedtemaet med den svarte melken gjentatt, før sidemotivet med mannen i huset kommer igjen, denne gangen skriver han også Sulamith med det askegrå hår.  Akkurat som i et motiv i en fuge blir et lite tillegg foreslått, en liten ting lagt til, og det skal være med videre gjennom verket. Sulamith står i kontrast til Margarete med det gylne håret, håret til Sulamith er aske, forårsaket selvsagt at tyskernes krematorium. Nå skufler jødene en grav i luften, så man ikke ligger så trangt, der det er plass til flere.

Legg også merke til at diktet ikke har et eneste punktum eller noen form for tegnsetting. Det er messende, og beveger seg hele tiden ubønnhørig videre. På ny kommer den svarte melken, «vi drikker den og drikker den», hva er den for noe? Leseren får ikke tid til å kontemplere så nøye, for de konkrete setninger kommer snart og overtar, han roper at de skal grave dypere og spille videre, det er nå to grupper, akkurat som det var i konsentrasjonsleirene. Og han griper sitt jern og svinger det, øynene er blå, på ny en tysk stolthet og viktig i den nazistiske propaganda.

Etter en ny runde gjennom hovedtemaene med den svarte morgenmelken og mannen som bor i huset, og leker med slangen, kommer en av de mest kjente og omdiskuterte setningene i diktet: der Tod ist ein Meister aus Deutschland.  Han leker med slangen, han roper spille døden søtere, og så følger linjen. Jeg tolker på ny setningen sammen med den tyske høykulturen, der Meistersinger von Nurnberg, den tyske mester, Goethe er mesteren, Bach er mesteren, nei, sier diktet, den tyske mester er døden. Det er i døden tyskeren har sitt mesterskap, det er i å arrangere død tyskeren har sin overlegenhet, det er dette han kan mer enn noen annen. Det er fryktelig sterkt skrevet. Og tyskeren står etter holocaust forsvarsløs tilbake.

Men dette er en fuge, og fugen går alltid videre. De skal stryke strengene mørkere, de skal stige som røyk i luften, som om diktet ikke allerede er direkte nok, dere skal få deres grav i skyene. At døden er en mester fra Tyskland sniker seg inn blant drikkingen av morgenmelken, først en gang, så en gang til, med en ekstra setning om at hans øyne er blå, som vakten som svingte jernet, som den nazistiske propaganda. Han skyter med kuler av bly og treffer garantert.

I en ordentlig fuge skal alle temaene til slutt veves sammen og gå opp i en høyere enhet før de slutter alle sammen samtidig. I det man kanskje kan kalle siste strofe i diktet skjer dette, alle temaene er med. Jakthundene er nå ute og jager, det er skjenket oss en grav i luften, den de selv har skuflet ut, han leker med slangen, og døden er en mester fra Tyskland. Det er selvsagt siste setning før avslutningen, på ny hamrende mot den vakre Margarete, på ny satt opp mot asken til Sulamith.

Dette diktet er ikke noe vanlig dikt. Det er protesten mot Auschwitz og den tyske kulturen som frembrakte holocaust, og det bruker virkemidlene fra den samme kulturen selv. Tyskerne er landet med diktere og tenkere, her blir akkurat det samme brukt som forsvar og angrep fra en jødisk kultur som også egentlig var en del av den tyske kulturen. Paul Celan ble oppdratt til å ha den tyske kulturen som forbilde, bare for å se at den drepte foreldrene hans, deriblant moren som var enda mer fanatisk opptatt av den tyske kulturen enn ham selv.

Hva som skjedde under andre verdenskrig er en katastrofe det ikke finnes ord for. Det er nesten uutholdelig når noen likevel prøver, og kommer så nær som Paul Celan gjør her. Diktet er helt forferdelig, selv for oss som ikke engang er tyskere.