Unter der linden, av Walther von der Vogelweide

Denne gangen skal vi virkelig kjenne historiens sus i det vi går inn i tysk middelalderdiktning. Og det gjør vi naturligvis med Walter von der Vogelweide (ca. 1170-1230), den største av dem alle. Han er ganske utrolig, og ligner knapt på noen av dem som skrev i hans samtid. I Norge og Norden har vi i alle fall ingen til å hamle opp med ham. Som ingen annen jeg kjenner til i denne perioden, greier han å skrive om levende mennesker med tanker, drømmer og fantasier, personer som kunne gått rett ut i verden og levd. Svært mye av den øvrige middelalderdiktningen blir enten litt karikert, litt opphøyd, eller begge deler. Det er Vogelweide som får til å skrive om vanlige mennesker, i vanlige liv, og uten at det skjer noe spektakulært med dem.

Han skrev det som kalles Minnesanger, etter det middeltyske ordet for kjærlighet, elskov: Minne. Det er altså ikke minnesanger som er rett norsk oversettelse, men «kjærlighetssanger», eller «kjærlighetsdikt». Vogelweide brakte denne sjangeren til sitt høydepunkt, nettopp fordi han skrev om levende mennesker, levende kvinner og menn som opplevde kjærligheten med alt som følger med, i motsetning til de andre minnesangerne som nok kunne bli litt konvensjonelle og monotone.

Vi skal gå nøye gjennom både forfatteren og sjangeren og diktet denne gangen, så det er bare å gjøre seg klar til et forelsket kjærlighetseventyr, fra høymiddelalderen.

Walter von der Vogelweide

Alt med ham er usikkert. Hva vi vet, er hva han skrev, og hvor han på visse tidspunkt oppholdt seg. En av de aller sikreste kildene vi har om ham, er at han kjøpte en kappe av pels i 1203. Der har vi kvitteringen. Ellers er det en del gjetting og spekulasjoner og resonnementer.

Fødselsdatoen er usikker, det samme er dødsdatoen, og livet han levde. Vi vet kort sagt lite sikkert om han. Alt sammen må vi resonnere oss frem til gjennom de over hundre tekstene vi har overlevert fra ham, og de tekstene som er skrevet om han, eller der han er nevnt. Og nevnt er han helst hos dikterkollegene sine. Til tross for berømmelsen sin, finnes ikke navnet hans i mange opptegnelser skriver tysk Wikipedia. Et eksempel der han finnes er en kvittering for et pelskappe han kjøper 12. november, 1203. Den koster 5 skilling, og ut i fra det kan man også slutte han ikke hadde råd til å kle seg bedre, og dermed antagelig ikke hørte til i de høyere klasser.

Vi vet han antagelig var av ridderslekt, muligens at han var født i et hoff som het Vogelweide, sannsynligvis i Eisactale ved Bozen, i Syd-Tirol. Dette området ligger i dag i det nordlige Italia, men den gang var det regnet som Østerrike, det nedre Østerrike. Det vet vi også fra Vogelweides egne tekster, der han skriver om seg selv ze Ôsterrîche lernt ich singen unde sagen. «I Østterike lærte jeg å synge og snakke». Han var ved barbenbergernes hoff i Wien, og tjenestegjorde under Leopold V (1177-1194) og sønnen Friedrich (1194-1198).

Den grundigste lett tilgjengelige teksten om han på nettet finnes på Detusche Biographie. Her står det litt mer i detalj om hvordan spekulasjonene går, når det gjelder å årstallsfeste de viktige datoene i Vogelweides liv, og andre viktige begivenheter i livet hans. Han begynte å dikte rundt 1190, da har vi spor av ham, og om vi antar man starter å dikte i 20-års alderen, så blir fødselsåret rundt 1170. Lignende er det tvil og spekulasjoner om omtrent alt som er kjent om han. Det gjelder også sånn han skriver at han var med i korstoget i 1228, det er sikkert han skriver det, usikkert han var det.

Lettere enn å si noe om hvem han var og hva han gjorde, er det å si noe om tekstene hans, og hva de gjorde. Hvordan han var som forfatter, og hva han hadde å bidra med i litteraturhistorien. Her skiller han seg ut som den betydeligste av de tyske middelalderdikterne, og en av de aller mest betydelige i Europa. Han skrev ikke bare minnesanger, eller Mädchensanger, han skrev også om politiske spørsmål, om riket, om keiseren og om paven. Dette var han den eneste av minnesangerne som gjorde.

Det hadde vært kjekt å vite noe mer om denne tyske poeten med det forunderlige navnet, og skjønne mer av hva det var med ham som gjorde at han klarte å skille seg sånn ut fra de andre. Han var kjent og verdsatt allerede i sin samtid, men hvordan han reagerte på det og hva mål han hadde i livet sitt, det vet vi lite om.

Minnesang

Det er lettere å skrive om sjangeren, enn om dikteren. For i sjangeren har vi tekstene. De kan vi lese og tolke og sammenligne, og studere trekk og utvikling. Det er ikke noe vanskelig å studere dette, for sjangeren er svært konvensjonell, og det var veldig strenge regler for hvordan det skulle være. Det var det kvinnelige ideal som ble skildret personifisert i den diktet er tilegnet, og det ble ikke holdt igjen i å beskrive hvor opphøyd, uoppnåelig og ufeilbarlig denne kvinnen var, og det eneste en stakkars mann og poet kunne gjøre var å stå i tjeneste til denne herskerinnen, og hengi sitt liv til henne uten håp om å oppnå noe som helst. Stilen ble lett litt monoton, veldig lett å parodiere, og så overdrevet at det ikke ble helt troverdig.

Mange av disse dikterne og tekstene deres er ganske forglemmelige, og lever best som bakgrunn for de som klarte å skille seg ut fra sjangerkonvensjonene, og for å vite hvem og hva som blir parodiert når disse selvhøytidelige tekstene og minnesangerne senere blir gjort komiske. Det er grunn til å tro at de var alvor den gang, i hvert fall for sangerne selv, som den gang virkelig var sangerne, og fremførte tekstene til en melodi de også hadde laget, og spilte på et strenginstrument.

Walther von Vogelweide brøt ut av de strenge sjangerkonvensjonene, og skrev ikke fra perspektivet til en nedrig mann som ser opp mot en opphøyd kvinne, herskerinnen over hans liv og hans følelser. I Vogelweides minnesanger er det kjærlighet mellom likeverdige parter, oppnåelig, frisk og spennende kjærlighet, slik de aller, aller fleste er så heldige å få oppleve en eller annen gang i livet. Det er stemninger å kjenne seg igjen i, selv om det er skrevet i en tid med få fellestrekk med vår egen. Det menneskelige er der allikevel, og det er det Vogelweide er så god til å få frem.

Det er diktet vi presenterer i dag også et utmerket eksempel på. Det er diktet som i original heter Under der linden, og moderne omskrivere ikke kan bestemme seg for om betyr Unter der Linde (entall) eller Unter den Linden (flertall). Uansett er det under lindetreet det foregår, eller under lindetrærne. Og det som foregår, er at jenta som er jeg-personen i diktet, har seg et lite eventyr med en gutt hun opplagt liker veldig godt.

Unter der linden

Jeg presenterer diktet i original til venstre, i en lett omskriving av meg til høyre. Så følger en oversettelse, og helt til slutt i posten en gjendiktning. Mellom der vil det være kommentar til språk, form og innhold, og generelle kommentarer.

Under der linden  

Under der linden
an der heide,
dâ unser zweier bette was,
dâ muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.  

Ich kam gegangen
zuo der ouwe:
dô was mîn friedel komen ê.
dâ wart ich empfangen
hêre frouwe
daz ich bin sælic iemer mê.
kust er mich? wol tûsentstunt:
tandaradei,
seht wie rôt mir ist der munt.  

Dô hete er gemachet
alsô rîche
von bluomen eine bettestat.
des wirt noch gelachet
inneclîche,
kumt iemen an daz selbe pfat.
bî den rôsen er wol mac
tandaradei,
merken wâ mirz houbet lac.

Daz er bî mir læge,
wesse ez iemen
(nu enwelle got!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflæge,
niemer niemen
bevinde daz wan er und ich und ein kleinez vogellîn:
tandaradei,
daz mac wol getriuwe sîn.
Unter den Linden  

Unter den linden
an der heide,
da unser beider Bett war,
da könnt ihr finden
schöne beide
gebrochen Blumen und Gras.
vor dem Walde in einem Tal,
tandaradei,
schône sang die Nachtigall.

Ich kam gegangen
zu der Au,:
da war meîn Friedel komen und.
da wurde ich empfangen
hêre Frau!
dass ich bin sælic immer mehr.
kust er mich? wohl tûsentstunt:
tandaradei,
sieht, wie rot mir ist der Mund.

Da hatte er gemacht
also reich
von Blumen eine Bettestat.
des wirt noch gelacht
inneclîch,
kommt iemand an denselben Pfad.
bei den Rosen er wohl mag
tandaradei,
merken wo mir das Haupt lag.  

Das er bei mir lag,
wusste es jamand
(nu enwelle Gott!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflegen,
nimmer niemand
befinde das, wan er und ich und ein kleines Vöglein:
tandaradei,
das mag wohl getreu seîn.
Walter von der Vogelweide: Under der linden

Under lindetrærne

Under lindetrærne
på heien
hvor vi begge hadde sengen vår
der kan dere finne
skjønne både
brukne blomster og gress
Ved skogen i en dal
tandaradei,
sang nattergalen skjønt.

Jeg kom gående
til gresslandet
der var min kjære kommet og
de ble jeg mottatt
ærede frue!
der ble jeg salig for alltid
Kyste meg? Fullt tusen ganger!
Tandaradei
Se, hvor rød er meg munnen.

Der hadde han laget
altså rik
av blomster et sengeleie
Det blir ennå ledd
inderlig
når noen kommer på den samme stien
ved rosene ville han
tanderadei
merke hvor hodet mitt lå.

At han lå med meg
Om noen visste det
(nu det ville ikke Gud!) så skammet jeg meg
Hva han gjorde med meg
aldri skal noen
vite det, utenom han og jeg,
og en liten fugl
tanderadei,
som kan være helt trofast.

Språk, form og innhold

Språket er en ekstra utfordring denne gangen, og jeg skal ikke gjøre krav på verken å kunne eller å være vant med tekster på middelaldertysk. Jeg har brukt tysk Wikipedia (Unter den Linden) til kjapt å finne ut av ordene i originalen, og så har jeg satt dem over sånn noenlunde til et slags moderne tysk. I min oversettelse og mitt arbeid med teksten legger jeg originalen til grunn,

I første strofe er det noen ord som nå skrives på annen måte, dâ for da, vinden for finden, ir for ihr og schône for schöne. Ordet muget er vesensforskjellig, oversettelsen er kan, og jeg vil gjette på at det er det nåværende ordet mögen i en annen skriveform vi har å gjøre med. I andre person flertall er det i dag mögt som er korrekt, den gang altså muget. At Blumen blir skrevet bluomen er ingen sak, i hele diktet har substantivene liten bokstav, det å skrive med stor bokstav kom inn senere. Ordet tandaradei er et lydmalende ord for sangen til nattergalen, oppfunnet av Vogelweide, for dette diktet. Ordet Sang ble skrevet med c, sanc, men også her går det an å tenke seg at uttalen ikke var så ulik.

I andre strofe er det zuo for zu, ouwe for Aue, dô for da eller dort, daz for dass, iemer for immer og mê for mehr. I tillegg er det uttrykket hêre frouwe, som det går an å se opphavet til, hêre er beslektet med ehre (ære) og frouwe er nær en litt voldsom variant av vårt norske frue. Ordet sælic skal også gå an å kjenne igjen for en skandinav, det er salig. Kuster mich kan godt være kust er mich, kysset han meg, at middelaldertysk kunne slå inn pronomenet i verbet. Wol ble skrevet uten h, wohl, og tûsentstunt skulle også gå å kjenne igjen, «tusenstund». Også for munt (Mund) ble t brukt for d i enden, uttalen er ganske sikker nokså lik.

I tredje strofe er det het for hat, gemachet for gemacht, gelachet for gelacht, kumt for komt, iemen for jemand, pfat for Pfad, Bî for bei, rôsen for Rosen og mac for mag, Videre er ordet bettestat, det tror jeg ikke blir brukt lenger, men det skal vel ganske sikkert tilsvare norsk «sengested», der vi nå bruker sengeleie (tysk: Bettruhe). Ordet inneclîche er skrevet uvant, men er ordet innig, inderlig eller hjertelig. Både det ordet og riche har en -e til slutt i bøyningen, som ikke trengs i dag, som ikke brukes. Riche er forresten reich, nå har det fått diftong, originalen ligner vårt norske ord for rik. Den siste linjen er spesiell, wâ mirz houbet lac, men det er samme lydregler og skriveregler som vi ser gjelder ellers i diktet. Det er wâ for wo, mirz er satt sammen av mir daz, eller «til meg (hodet)», hodet er skrevet houbet, med en -e- mellom b og t, sånn som for gemachet og gelachet, denne e’en er forsvunnet. Så skrives -g i ending -c, lac for lag.

I siste strofe er det nok en gang z for s i das, bî for bei og flere av de endringene vi tidligere har sett. Ny er vel sô for so, schamt for schämt, niemer for nimmer, iemen og niemen for jemand og niemand og wan for wann. Linje to har wessez iemen, der wessez vel må være sammensatt av wesse og ez, moderne wusste es jemand. Ordet nû i parentesen i linjen under tror jeg må være en partikkel, et utrop, kanskje slik vi nå på norsk bruker «nå», særlig i muntlig tale. Ordet enwelle ser jeg som en eldre entwille, prefiks ent- i betydningen mot, altså «mot Guds vilje». Linje 4 har wes for was, og pflæge for pflege. Jeg tror bevinde er befinde, v for f, og så er det z for s i kleines. I siste linje er nytt ord getriuwe, i dag skrevet getreue.

Formen er etter hva jeg kan se 2+2+4, altså to takter i de to første linjene, fire i den tredje, og så er det tre sånne tripler i strofen. Til sammen 9 linjer. Versefoten ser ikke ut til å være konsekvent,men det er sjelden mer enn to trykklette stavelser etter hverandre. Det forekommer heller aldri to trykktunge etter hverandre. Så stort sett går det annenhver, men det varierer om linjene har en trykklett stavelse først som opptakt.

Rimmønsteret er ABcABcdod. Små bokstaver betyr trykktung utgang, siste stavelse har trykk, mens store bokstaver betyr at utgangen av linjen er trykklett. Bokstaven o tilsier at linjen ikke har rim. Det er linje 8, med nattergalens «tandaradei». Den linjen kan jeg heller ikke være sikker på hvor trykket skal være i. Den bryter med alt.

Her er de trykktunge stavelsene i første strofe markert med fet skrift. Mønsteret følges i de tre andre strofene også.

Under der linden
an der heide,
unser zweier bette was,
muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.

Walter von der Vogelweide: Unter der linden (trykkfordeling)

Innholdet i diktet kommer forhåpentligvis frem i oversettelsen og gjendiktningen, for de som ikke klarer å trenge gjennom originalen og min egentlig ganske halvhjertede omskriving til moderne tysk.

Poenget er at det er jenta som er stemmen i diktet, hun er jeg-personen. Hun er full av sitrende spenning og forelskelse av det hun har opplevd, og går og tenker på det. Det er formidlingen av denne forelskelsen og denne hendelsen som er diktet.

I første strofe blir stedet introdusert. Det er under lindetrærne oppe på heien, det var der de hadde sengen sin, og lå sammen. Ennå kan man finne brukne blomster og gress der oppe, sporene etter dem. Så er det denne nattergalen som blir introdusert, med sangen sin, tandaradei. Dette er for øvrig et motiv brukt i de senere ballader, og selvfølgelig også i tidligere, klassisk diktning, dette med en slags gjentagende linje som et omkved. Det er en fin effekt, at det egentlig betydningsløse ordet tandardei blir gjentatt på samme sted i hver strofe, men hver gang gir en forskjellig slags mening.

I andre strofe kommer hun gående til dette stedet, til denne sengen han har forberedt. Der er kjæresten allerede og venter på henne. Hun blir mottatt, og utbryter «hellige frue», etter dette er hun lykkelig for alltid. Med få ord får hun sagt det, leserens fantasi strekker til for hva som der skjer med henne. Om han kysset henne? Åja, mange ganger, utallige, – og så kommer tandaradei – sånn man nynner når man gjør noe ulovlig, noe litt usømmelig, men spennende og ufarlig (kanskje til og med litt farlig, hvis det blir oppdaget, men risikoen gjør det bare enda mer spennende og gøy!). Så er det regelrett adjektivbeskriving, rød munn, som leppene blir når blodet strømmer til dem.

I tredje strofe blir igjen stedet beskrevet. Han har forberedt en seng til henne, av roser, rikt dandert. Så står det at om noen kommer forbi på stien, og ser disse rosene ligge der, så vil de utmerket godt skjønne hva som har skjedd. Og da vil de få seg en god latter. Det er lett å se hvor hodet hennes lå. Tandaradei.

I siste strofe kommer en slags refleksjon, om noen visste hva som har foregått – Gud gi at det aldri skjer! som det står i parentesen i linje 3, nei, da er det ikke godt å si hva som kommer ut av det. Ingen må vite. Og ingen vil få vite. Det er bare han og jeg-personen, som vet, han og hun, og denne fuglen som sang. Hemmeligheten er trygg. Tandaradei!

Gloseliste

Det er litt spesielt å ta med en gloseliste når så mange av ordene ikke er i bruk lenger, og noen av dem også har annet opphav enn tysk. Her er en liten gloseliste, som nok ikke står i stil til det lange diktet. Mange av ordene er forklart i gjennomgangen av språket. Merk at jeg hadde en uke på meg til dette, jeg har ikke slått opp alle ordene jeg skriver om der, det har jeg for alle ord satt i denne og andre gloseliste. Her er de slått opp på Ordnett.no.

die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo
gebrochen (adj.) 1. brutt, brukken 2. nedbrutt 3. gebrokken.
Frau die, -/-en; kvinne, frue, hustru; (foran navn) fru;

Kommentar

Det er artig å lese kjærlighetsdikt fra middelalderen. Det er en tenkt historie, dette, Walter von Vogelweide er ingen kvinne, men det er så fantasifullt og levende at man kan se for seg at akkurat sånn må det ha vært. Det er oppmerksomhet om enkelte detaljer, som at hun tenker på merket etter der hodet lå, i blomstene, og at hun hørte nattergalen. Og så den frydefulle spenning at ingen må få vite!

Sånn har det vært mellom mennesker i tusener av år! Hun møter ham, og de har sine hemmeligheter. Hun sier ingenting om dem, bare åpner døren på gløtt om at han kyssset henne tusen ganger (tusenstund).

I middelalderen er mange av de andre tekstene så stive og formelle at det er vanskelig å forestille seg noe forelsket kjærlighetsliv. Eller så er de så grove og plumpe at de blir parodier i den andre retningen, som hos Boccaccio, og andre. Det kan være fint å opphøye kvinnen, det kommer vakre kjærlighetsdikt ut av det hos Dante og Petrarca, som jeg begge har postet fra. Men kjærlighet og forelskelse er menneskelig, det er et hverdagslig eventyr, de færreste kvinner føler seg så spesielle som de er skrevet å være.

I hvert fall er denne kvinnen under lindetreet veldig fornøyd med tingenes tilstand. Hun ser klart ut til å foretrekke at han har rosesengen klar til henne når hun kommer, og at han gir henne en behandling hun og han er alene om å vite, enn at han skriver opphøyde kjærlighetsdikt om hvor uoppnåelig hun er. Hun her er veldig fornøyd med å være oppnåelig, for å si det sånn.

Det er vel de fleste.

Min gjendiktning

Det er noe eget å gå inn og gjendikte dikt fra middelalderen. Jeg mener nå at i en gjendiktning skal man forsøke å trenge seg litt inn i dikterens hode og verden, og forsøke å dikte frem på ditt språk det han eller hun vil ha sagt i sitt. Men i dikt fra Middelalderen, av Walther von der Vogelweide, da føler jeg at jeg beveger meg inn i et hode og en verden fremmed for meg. Jeg har dog forsøkt å bevare tonen og stilen fra originalen, og å få rytmen og rimene på riktig plass.

Under en linde

Under en linde
(et) sted på heden
hvor sengen til oss begge lå
der kan du finne
skjønne gleden
med brukne blomster, brukne strå
Foran skogen i en dal
tandaradei,
fagert sang en nattergal.

Jeg kom i gange
(til) gress og tue
der jeg min kjære kommet ser
og meg i fanget
Milde frue!
der ble jeg salig evig mer
Kysset meg? Ja, lykkestund!
Tandaradei
Se, hvor er meg rød min munn.

Der hadde han laget
altså rike
av blomster lite sengested
Av latter plaget,
inderlige
Blir den som samme sti vil tre
Ved de roser vil man nå
tanderadei
merke hvor mitt hode lå.

At han i mitt leie
Visste man det
(nu motvilje Gud!) jeg skammer meg
Hva han gav slags pleie
Aldri kan det
Bli kjent av folk, kun han og jeg,
og en liten fugleskvett
tanderadei,
som alltid vet å holde tett.

ES2020

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018