Brautnacht, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er alltid litt spesielt når noen som ikke har opplevd den selv, skal skildre bryllupsnatten. Her er det den tyske giganten Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som gjør det i en alder av 18 år. Og det er inderlig, sånn man kan vente, det er ungdommens forsøk på å skildre den intense følelsen man ser for seg. Det er utelukkende de tingene som oppfyller drømmen og fantasien, og ingen av de tingene som ikke går helt som man hadde tenkt seg. Så det kan dere legge merke til når dere nå leser, hvordan alt i diktet bygger opp og forsterken følelsen og stemningen, og ingenting bryter med den.

Brautnacht

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill’ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil’gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Wie schlägt dein Herz beim Schlag der Stunde,
Der deiner Gäste Lärm verjagt!
Wie glühst du nach dem schönen Munde,
Der bald verstummt und nichts versagt!
Du eilst, um alles zu vollenden,
Mit ihr in’s Heiligtum hinein;
Das Feuer in des Wächters Händen
Wird wie ein Nachtlicht still und klein.

Wie bebt vor deiner Küsse Menge
Ihr Busen und ihr voll Gesicht!
Zum Zittern wird nun ihre Strenge;
Denn deine Kühnheit wird zur Pflicht.
Schnell hilft dir Amor sie entkleiden,
Und ist nicht halb so schnell als du;
Dann hält er schalkhaft und bescheiden
Sich fest die beiden Augen zu.

1767/68, Entstanden 1769

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Sitter Amor, deg tro, og bever
At ikke et listig påfunn fra gjestene
Undergraver brudesengens fred.
Det blunker med mystisk hellig skimmer
For ham det blasse gull av flammen
En røkelsesvirvel fyller rommet
For at det skal behage henne.

Hvor slår hjertet ved timens slag
Som dine gjesters larm jager bort
Hvor gløder du etter den skjønne munn
Som snart forstummer og intet nekter.
Du iler, for å fullende alt
Med henne inn i helligdommen
Ilden i vokterens hender
Blir som et nattlys lite og stille.

Hvor bever for mengden av dine kyss
Hennes bryst og hennes hele ansikt
Til sitringen blir nå hennes strenger
For din dristighet blir til plikt.
Raskt hjelper Amor deg å kle av henne
Og er ikke halvparten så rask som du
Da holder han skjelsmk og beskjeden
Begge øyne fast igjen.

Språk, form og innhold

Det er en høytidelig 8-versing satt sammen av to fireversinger med fire takter og kryssrim. Versefoten er jambisk, lett-tung, og de trykklette utgangene finnes i linjene 1, 3, 5 og 7. Rimmønsteret er altså AbAbCdCd. Det er veldig typisk at linjer settes sånn sammen i par, og ender på en trykktung stavelse.

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill‘ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil‘gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Goethe: Brautnacht, Trykkfordeling

Innholdet er en intens skildring av bryllupsnatten, nesten skildring av bryllupsøyeblikket. Det er på soverommet, festen går sin gang, og selveste Amor – kjærlighetsguden – sitter deg tro og bever. Amor er redd for at et eller annet pek fra gjestene skal forstyrre brudeparet som nå er alene i natten. Det blinker i et mystisk skimmer foran ham, og en røkelsesvirvel fyller rommet så det også skal lukte godt. Lys, lyd og lukt er altså på plass.

Videre slår hjerteslagene med timeslagene som etter hvert jaget bort støyen fra gjestene. Så henvender diktet seg til en ‘du’, som er han, og spør hvordan han lenger etter den skjønne munnen som nå tier og er stum. Denne du, som er han, vil fullende alt sammen, og tre inn i hennes hellige. Dette er fullbyrdelsen av bryllupsnatten. Ilden i vokterens hånd blir stille og lite.

Så er det skildringen av handlingen. Hennes bryst bever under hans mengde med kyss, det samme gjør hele hennes ansikt. Hennes strenger – nerver – blir nå sitrende, dristigheten blir nå en plikt, fullbyrde akten. Amor – kjærlighetsguden, her mer lidenskap – hjelper deg (han) å kle av henne, og i et øyeblikk av humor i stundens veldige alvor, så blir det sagt at du nok er litt ivrigere enn ham. Det er også et uttrykk for at lidenskapene har overtatt. Og så kommer det sjenerte og skøyeraktige, når han har kledd av henne, så lukker han beskjedent øynene igjen. Og samtidig lukker diktet seg igjen, og de to overlates til seg selv.

En spesielt, brysom vending i dettte diktet er dass nicht die List mutwill’ger Gäste. Problemet er at vi på norsk ikke har et adjektiv som tilsvarer mutwillig, med vilje, med hensikt, med overlegg. Vi må omskrive med en preposisjon. Og det passer ikke i diktet. Jeg omskriver veldig for å få det veldig forståelig. Et annet lite problem i oversettelsen er innledningen på tredje strofe, der det står: Wie bebt vor deiner Küsse Menge. Der er det to substativ etter hverandre. Det er vanskelig på alle språk, så lenge det ikke er oppramsing, og jeg omskriver lite grann for å få det greit på norsk.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har satt oppslagsordene i fet skrift, og ordene som de forekommer i diktet til venstre. Noen av ordene er sammensatt, og da har jeg bare tatt med delen av ordet det kan være vanskeligheter med.

Brautnacht – brudenatt -> Braut die, -/Bräute 1. forlovede, kjæreste 2. brud.
Schlafgemach – soverom -> Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin.
Fest das, -(e)s/-e; fest, høytid, helg
bebt -> beben (sv. itr.) beve, skjelve;
List die, -/-en; list, kløkt.
mutwill’ger – genitiv flertall -> mutwillig (adj.) med overlegg, vilje, hensikt.
untergräbt -> untergraben (st. tr.) 1. (ˈuntergraben, hat untergegraben) grave ned 2. (unterˈgraben, hat untergraben) undergrave.
blasses -> blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar;
Weihrauchswirbel – røkelsesvirvel -> Weihrauch der, -(e)s/; røkelse;
schlägt – pres. 3. pers. ent.schlagen (schlägt, schlug, hat/ist geschlagen, tr. itr., refleksivt, resiprokt) slå
Lärm der, -s/ 1. larm, bråk, støy, ståhei, oppstandelse 2. alarm.
verjagen (sv. tr.) jage bort, jage på dør.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke;
Wächter der, -s/-, die Wächterin -/-nen; vokter; Nachtwächter nattevakt.
Menge die, -/-n 1. mengde 2. mengde, masse;
die Kühnheit dristighet, djervhet, mot.
entkleiden (sv. tr.) kle av; avkle, berøve; sich entkleiden kle av seg.
schalkhaft skjelmsk, skøyeraktig
bescheiden (adj.) beskjeden, fordringsløs, enkel, høflig.

Kommentar

Dette er altså sånn den 18 årige Johann Wolfgang von Goethe forestilte seg bryllupsnatten, lenge før han selv fikk oppleve én. Goethe var frem til 1768 jusstudent i Leipzig, og måtte det året avbryte studiene på grunn av sykdom. Jeg er ikke sikker på om han skrev diktet mens han ennå var i Leipzig, eller etter han var vendt tilbake til fødebyen Frankfurt.

Dette er en blogg hvor vi foretrekker poesien fremfor livet. Det er diktene som er poenget, og ikke biografiene. Biografien er bare nyttig når det fremhever et eller annet i diktene. Her er det ungdommen som fremhever amor, kjærligheten, lidenskapen, stemningen, lyset, lukten, stillheten som senker. Det blir stilt i kontrast til festen, som er langt unna, der gjestene ikke må forestyrre.

Så er det strofe 2, med lengselen etter akten, hvordan tiden står stille, og hun ligger der som en helligdom han snart skal inn i. Det er en overgang der, fra munnen som han lengter etter, for å kysse på den, til at det er den samme munnen som nå tier stille og ikke nekter noe. Munnen er også en del for helheten, pars pro toto, som det heter på fint. Kanskje skal man også si at siden det er en helligdom, skal det behandles med respekt. Og det må man kunne si at unge Goethe gjør, såpass til kvalitetsdom må man kunen gi.

Og så starter det i strofe 3, med kyss i slike mengder at både barmen og ansiktet bever. Det er et ord her, bebt, som også er brukt i strofe 1, om amor, som bever i mer overført betydning, fordi han er redd for forstyrrelser. Her er det beving mer i ordets rette forstand. Det er vart og vakkert skrevet, om sitring i strenger, for å beskrive nerver og følelser, for å beskrive noe forunderlig og uutgrunnelig. Litt om rollen til et menneske som går fra ungdom til voksen er her også, kanskje spesielt mannsrollen i akkurat dette diktet, at han må overvinne sjenansen og frykten, og utføre sin plikt, utføre akten. Dristigheten til å gjøre blir en plikt, er formuleringen Goethe bruker. Så er det inn med Amor igjen, han som bevet og fryktet i den første strofen, nå hjelper han mannen av med klærne på kvinnen, kanskje litt i sakteste laget, som det spøkefullt blir sagt. Og så er det en søt virkelighet, her, kanskje, når hun ligger der naken, da holder han høflig og beskjedent øynene igjen, for ikke å se så direkte på henne. Jeg har en svakhet for dikt der siste strofe og siste ord virkelig avslutter diktet, og det gjør det virkelig her, det lukkes igjen. Mannen lukker øynene igjen, leseren gjør det samme. Nå får brudeparet være i fred. Nå er det fullbyrdet.

Og så kan alle dere som har opplevd en bryllupsnatt, tenke over hvordan det var i virkeligheten.

Min gjendiktning

Firetakteren med kryssrim er ikke den vanskeligste å få til, heller ikke når det skal være helt bundet jambisk versefot. Originalen har ingen halvrim, denne gangen, utenom kanskje vollenden – Händen i strofe to, men jeg kommer ikke utenom. Jeg må bruke både halvrim og andre nødløsninger, for å få til min brudenatt.

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Er Amor, hos deg, tro, og vet
At ikke list fra lure gjesten
Skal undergrave bryllups fred.
Det blunker mystisk hellig om det
For ham av flammens blasse gull
En røkels’virvel fyller rommet
For nytelse, for hennes skyld.

Hvor slår ditt hjerte denne stunden
Som jager larm fra festen bort
Hvor gløder du for skjønne munnen
Som intet nekter, tier fort.
Du iler til, om alt å ende
Med henn’ i helligdommen inn
Den ild i denne vokters hender
Blir som et nattlys stille skinn.

Hvor bever det av kyssers mengde
Den barm hos henne og ansikt
Til sitring nå blir hennes strenger
Når dristighet fra deg blir plikt.
Og Amor hjelper av med kleden
Og langt i fra raskt nok, min venn.
Da holder skjelsmk han og beskjeden
De begge øyne fast igjen.

ES2019

Nesten: Schadenfreude Forrige: An Luna Alle: Goethe

Der Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Nå er vi ferdige med dialogliedene til Goethe for denne gang, og går over i noen dikt fra ungdomsdiktningen hans. Det skjer samtidig som mai går over i juni, og vår går mot sommer.

Første dikt ut er Der Abschied. Det diktet skrev Goethe i 1770, da han var 21 år gammel. Det er mye mer sentimentalt enn samtalediktene fra 1790-tallet, mye sterkere følelser, og de er også enklere for meg å behandle her på bloggen. De er litt mer rett frem, på godt, og på vondt. Og så er de til å kjenne seg igjen i, og identifisere seg med, i langt større grad, enn de avklarede og veldig samtidige samtalediktene.

Her er det et kjærlighetsdikt over et kjent motiv, avskjeden, der den elskende tar avskjed med sin elskede. I 1770 reiste Goethe til Strassbourg, for å fortsette sine jusstudier han hadde påbegynt i Leipzig. Der traff han Friedrikke Brion fra Sesenheim, et lite stykke utenfor byen, og det er godt mulig det er til henne dette diktet er skrevet. I 1771 forlot Goethe Strassbourg, reiste til hjembyen Frankfurt for å praktisere som jurist, og tok altså avskjed med prestedatteren Friedrikke Brion.

Der Abschied

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Traurig wird in dieser Stunde
Selbst der Liebe süßtes Pfand,
Kalt der Kuß von deinem Munde,
Matt der Druck von deiner Hand.

Sonst, ein leicht gestohlnes Mäulchen,
O wie hat es mich entzückt!
So erfreuet uns ein Veilchen,
Das man früh im März gepflückt.

Doch ich pflücke nun kein Kränzchen,
Keine Rose mehr für dich.
Frühling ist es, liebes Fränzchen,
Aber leider Herbst für mich!

1770 (skrevet’), 1789 (trykket)

Avskjeden

La mitt øye si avsekjeden
Som min munn ikke kan ta
Tungt, hvor tungt er det å bære
Og jeg er dog ellers en mann.

Trist blir i denne stunden
Selv kjærlighetens søteste pant
Kaldt er kysset fra din munn
Matt er trykket fra din hånd.

Ellers, en lett, stjålet liten munn
Å hvordan har det meg henrykt
Så fryder oss en liten fiol
Som man har plukket tidlig i mars.

Dog plukker jeg nå ingen kranser
Ingen roser mer for deg
Vår er det, kjære Frenzchen,
Men dessverre høst for meg

Språk, form og innhold

Diktet er typisk 4+4 gruppen med fire takter i hver av linjene og linjeparene. I partallslinjene er det trykklett utgang, i oddetallslinjene er det trykktung. Denne rytmen er veldig karakteristisk, og den er lett å skrive i. Typisk for en ungdomsdikter. Rimene er kryssrim, AbAb, der den store bokstaven er trykklett utgang, den lille er trykktung.

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Trykkfordeling, Goethes Der Abschied (1770)

Det vanskeligste i oversettelsen er navnet Fränzchen. Dette er navnet Goethe brukte på sin elskede i ungdomsdiktningen. Jeg bruker samme navn i min oversettelse. Om det er vanskelig i oversettelsen, er det enda verre i gjendiktningen, der navnet helst skal rime på små kranser i linje 1.

Ellers er det å kommentere i oversettelsen at diktet gjør en del bruk av dimminutivsformer, Mäulchen, Veilchen, Kränschen, Fränzchen, eller liten munn, fiol, små kranser og navnet Frenzchen. Vi bruker ikke dimminutiv på norsk, så jeg vi må understrekke at munnen og kransen er liten med et ekstra ord.

Innholdet er ganske så rett frem. Han begynner med å si at øynene skal uttrykke avskjeden han ikke kan få sagt med munnen. Altså skal øynene uttrykke følelsene, som ikke lar seg uttrykke i ord. Det er tungt å bære denne avskjeden, skriver han, og han er bare en mann, skriver han.

Videre i strofe 2 går det i at stunden blir tung, selv for kjærlighetens søteste pant, og at kysset kaldt og trykket fra hånden matt. Kjærligheten er der, men ligger i pant, nå som det er avskjed, og de ikke skal være med hverandre.

I strofe 3 er det den lille munnen som har henrykket ham, lik en fiol man plukker tidlig i mars, en av de første vårblomstene. Men i strofe 4 heter det at han ikke plukker noen kranser. Det er riktignok vår, men for ham, er det høst.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
sonst (adv.) ellers;
süßtes – superlativ, intetkjønn -> süß (sv. tr.) søt
Pfand das, -(e)s/Pfänder; pant; Flaschenpfand flaskepant; sein Wort zum Pfand geben gi sitt (æres)ord.
Mäulchen das, -/; liten munn.
ent·zụ̈·ckt Adj. begeistert
Fränzchen, launig-spielerischer Name für die Geliebte (im Reim) (Goethe Wörterbuch)

Kommentar

Avskjed. Det er mange av de sterkeste følelser som er. Du er med en person, og så skal du ikke være med ham eller henne lenger. Det kan være for kort og for lang tid, og det kan være for alltid. Er det lenge, eller evig, og vedkommende har betydd mye, så er det tungt.

Sterkest bruser følelsene i ungdommen. Der kan det være ganske intense bånd, også for folk man bare har kjent i noen måneder, slik Goethe kjente Friedrikke Brion. Han traff henne i 1770, og forlot henne samme år, eller året etter. Det vil si, det var ikke engang henne han forlot, egentlig, han forlot Strassbourg, og dermed også henne, som bodde der i nærheten.

I diktet uttrykker Goethe avskjeden på klassisk vis. Han er ung, veldig ung, og ennå ganske uformet i diktningen. Han begynner med at det er øynene som skal ta avskjeden, munnen kan det ikke, et sterkt, men velbrukt bilde. Så er det rene ord, med en forsterkende gjentakelse, schwer, wie schwer (tungt, hvor tungt), om hvordan avskjeden føles.

Det fortsetter nedover i samme stil, vekslende mellom å uttrykke følelsene (Traurig wird in dieser Stunde – Trist blir i denne stunden), og å beskrive dem gjennom kroppsdeler (Kalt der Kuss von deinem Munde/ Matt der Druck von deiner Hand – Kaldt er kysset fra din munn/ Matt trykket fra din hånd).

I tredje strofe er det først en forening mellom disse to måtene å uttrykke følelsene på, med en beskrivelse av hvordan den lille munnen har henrykket ham, og så er det en sammenligning med at dette føles som en fiolen man plukker tidlig i mars. Denne strofen handler ikke om avskjeden, men om gleden de hadde, da de var sammen, hvor frydefullt det var for ham.

Så kommer fjerde strofe med en kontrast til den tredje. Nå er det slutt. Han plukker ingen kranser, ingen roser. Det er for andre vår, for ham bare høst. Her er det årstidenes egenskaper som blir brukt for å uttrykke stemninger, våren er forelskelsen og gleden, livet som blomstrer opp, høsten er når alt visner og dør. Det er avskjeden.

Min gjendiktning

Det er rim og rytme som må være korrekt, først og fremst, og så må innholdet være med så godt det kan. Det er viktig at det flyter lett og naturlig, og det er det ikke er mulig å få til det sånn som Goethe har skrevet det, så må det omskrives. Jeg vet ikke om Franzen fungerer som jentenavn, men det fungerer som rim. Smilefjes.

Avskjeden

La mitt øye avskjed være
Som min munn ei si deg kan
Tungt, så tungt er det å bære
Og jeg er jo kun en mann.

Trist blir óg i denne stunden
Kjærlighetens søte pant
Kaldt er kysset ditt fra munnen
Matt er trykket fra din hand.

Ellers, lette munnen stolen
Å hvor har det meg henrykt
Lik som fryder oss fiolen
Som man tidlig mars har plukt.

Dog jeg plukker ikke kransen
Ingen roser mer for deg
Våren er her, kjære Franzen,
Men dessverre høst for meg

ES2019

Die Spröde, av Johann W. von Goethe

Diktet av Goethe vi skal ta for oss i dag er det første fra Weimar-perioden, det som passer inn i det som har fått navnet Weimar-klassisismen. Vi er godt inne på 1790-tallet, Goethe nærmer seg 50 år, bor i Weimar, og står i brevveksling med Schiller. Denne brevvekslingen skulle forme Goethe veldig. Og derigjennom forme tysk litteratur- og kulturhistorie. Goethe var blitt en moden mann, den ungdommelige skapertrang og vilje til å gripe verden og å endre den, var erstattet av den modne manns ro og ønske om å bevare tingene som man kjenner dem. Goethes ungdom var Sturm und drang, følelsesmessige stormer og politisk og kulturell virketreng, den modne Goethe var ønske om harmoni og skjønnhet og sannhet. Det mente Goethe å finne i den gamle antikken, en mening preget av å være oppvokst i et klassisk hjem, og av en reise til Italia og Roma på slutten av 1780-tallet.

Det klassiske i diktet Die Spröde (Den reserverte) ser vi i diktets tema og motiv, det pastorale, gjeterjenta og beilerne. Diktet er ikke noe langt, og gir seg ikke ut for å være noe krevende eller viktig, men heller et uttrykk for en litt mystisk og litt utilgjengelig gjeterjente, som heller går og synger med sauene sine, enn å la frierne få det som de vil.

Die Spröde

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bot ihr für ein Mäulchen
Zwei, drei Schälchen gleich am Ort;
Schalkhaft blickte sie ein Weilchen,
Doch sie sang und lachte fort,
So la la! le ralla!

Und ein andrer bot ihr Bänder,
Und der dritte bot sein Herz;
Doch sie trieb mit Herz und Bändern
So wie mit den Lämmern Scherz,
Nur la la! le ralla!

Den reserverte

I den reneste vårmorgenen
Gikk gjeterjenta og sang,
Ung og skjønn og uten sorger,
Gjennom åkerne det klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne en liten munn
To, tre småsau med på stedet;
Spøkefullt kikket hun en liten stund.
Dog sang og lo hun bort,
Så la la! le ralla!

Og en annen bød henne bånd,
Og den tredje bød henne sitt hjerte;
Dog hun bedrev med hjerte og bånd
Slik som med lammene spøk,
Bare la la! le ralla!

Språk, form og innhold

Formen er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung. Så det blir tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam x2. Den siste linjen er et tillegg, en trall, jeg vil si den trokeiske versefoten skal følges også her, men her bare med tre takter.

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Trykkfordeling, første strofe, Die Spröde

Merk at når man søker på nettet kommer det opp en side, schwaben-kultur, der teksten er presentert som en lieder, og der den metriske formen er beskrevet som daktyler. Siden ser pålitelig ut, med korrekt faktainformasjon, og skikkelig oppsett, men det virker på meg merkelig at denne teksten skal kunne passe inn i en daktylsk versefot. Det vil si tung-lett-lett, typisk sånn som enstavede norske substantiv i bestemt flertall, skapene, byene, tingene, tung-lett-lett. Skulle det vært noe, måtte vel denne liederen være anapest? Det vil si lett-lett-tung, slik som ordet anapest selv. Jeg hørte gjennom noen versjoner av Hugo Wolfs tonsatte sang til teksten, men der var ikke betoningen av stavelsene så markant. Poenget til nettsiden schwaben-kultur er at den metriske formen er identisk til den til Die Bekehrte, som er liederen som følger, og som står i par til den. Jeg er enig i det, men jeg ville ikke kalt det daktyler.

Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim. Formen og rimene er konsekvent gjennom alle tre strofene. I tillegg til hovedrimene ved utgangen av linjene er det tilløp til innrim og bokstavrim inne i strofene. Bokstavrim har vi i Schäferin – sang – schon – Sorgen i strofe 1, Schäfchen- Schalkhaft i strofe 2, men det er bare det andre bokstavrimet som er fullverdig. Skal det være ordentlig, skal alle konsonanter før første vokal være like. Det er det som er den gamle norrøne og klassiske alliterasjonen. Innrimene er heller ikke fullverdige, men diminutivene Mäulchen-Schäfchen-Weilchen har lydlig slektskap i strofe 2, og andrer rimer på Bänder vel så godt i første linje i strofe 3, som Bänder rimer på sitt egentlige rimord, Bändern, i utgangen av linje 3.

Oversettelse

Tittelen på diktet er alltid viktig å få oversatt godt. Die Spröde har ikke noen opplagt norsk oversettelse. Grunnbetydningen er sprø og skjør. Når det blir brukt om en person, betyr det at vedkommende er avvisende, utilgjengelig, lukket og reservert. Gjeterjenta i diktet er nettopp lukket og reservert, slik hun avviser alle frierne sine. Jeg kaller diktet Den Reserverte i min oversettelse, også fordi diktet har slektskap med Den omvedte (Die Bekehrte), som jeg skal poste neste gang. Men norske Den reserverte er ikke i nærheten av å være en så god tittel som tyske Die Spröde.

Diktet har også noen generelle vanskeligheter i oversettelsen. Det gjør rikelig bruk av dimminutiv, tysk verkleinerungsform, noe vi ikke har på norsk. Så en oversetter må velge om han/hun bare skal ignorere dimminutiven, eller legge til et ekstra ord, «liten». Dimminutiven er også en kjæleform, så det er ikke dekkende bare å skrive «liten munn» for Mäulchen heller. Det er også et spørsmål hva en oversetter skal gjøre med trallen i siste linje i hver strofe. Dette er ord der klangen er poenget, selvsagt, det er ord som ikke har noen mening. Men det første ordet i trallen har alltid en mening, so er så, og nur er bare. Jeg heller mot å oversette disse ordene, eller «oversette», i hermetegn, mens jeg lar resten av trallen stå som den gjør på tysk. I gjendiktningen beholder jeg den tyske ordlyden.

I første strofe oversetter jeg preposisjonsuttrykket An dem med i den. Jeg synes alle preposisjoner skurrer på norsk i denne sammenhengen, vi sier ikke i en morgen, vi sier en morgen. Her skal det imidlertid ikke bare være en morgen, det skal være den reneste vårmorgenen, og da er det ikke så lett å unnslippe preposisjonen. Så: I den reneste vårmorgenen. Problemet er så stort at jeg i gjendiktningen legger til en trykklett opptakt, og skriver Det var en ren og vårlig morgen. Fjerde linje i denne strofen har jeg omskrevet litt. Direkte oversatt står det: At det gjennom åkern/markene (Felder) klang.

Andre strofe har en vanskelighet jeg ikke kan garantere for at jeg har klart å overvinne. Først ut er navnet Thyrsis, et navn som er det samme på norsk og tysk, selvsagt, men navnet er så spesielt at det ikke kan kalles tilfeldig valgt. Jeg har nøstet litt opp i hva det kan være, det er antikt, gresk, og også brukt av Vergil, i hans syvende eclogue. Opprinnelig er det tittelen på et dikt av Theocritus. eller Theokrit, som vi vel kaller ham på norsk. Ingenting av dette kjenner jeg direkte, bare av omtale. Thyrsis er en gjeter, og passer derfor inn i det pastorale motiv, og at han er gammel og gresk, passer inn i det klassiske. Lenger enn det greide jeg ikke å komme i forsøket på å finne ut hvorfor Goethe bruker dette navnet i diktet. Uansett byr denne Thyrsis gjeterjenta på en «liten munn», ein Mäulchen, og om det er en munn å kysse på, eller noe å spise, skal ikke jeg uttale meg om, annet enn at jeg tror det er det første. Det er en omskriving for at han vil ha henne. Linje to i denne strofen er mystisk for meg. Direkte oversatt er det To, tre småsau (Schäfchen) likt (gleich) på stedet (am Ort). Men det gir ikke noen god mening på norsk. Det er forskjeller i hvordan tyskerne bruker sitt gleich, og hvordan vi bruker vårt tilsvarende «lik». Antagelig er det slik at Thyrsis byr med to-tre sau der på stedet, i tillegg til munnen sin, altså han legger på en liten gave for å få henne. Det passer med at Thyrsis er gjeter, sånn kjennere av antikk litteratur vil vite. Da gir det god mening at gjeterjenta skjemteaktig kikker på ham en liten stund, før hun ler og synger frieriet bort.

I tredje strofe er det en annen som byr henne bånd, i flertall (Bänder), og en tredje en som i rene ord byr henne hjertet sitt. Men hun driver med både hjerter og bånd, som hun driver med lammene sine, bare spøk. Her passer det å oversette den siste trallen med bare tra-la-la, det er betydningsinnhold i tyske nur (bare), der. Ellers hadde ikke denne strofen noen vanskeligheter i oversettelsen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene er markert med fet skrift.

spröde (adj.) 1. sprø, skjør; 2. (om hud) sprukken; (stemme) ru. 3. (om person) avvisende, utilgjengelig, lukket, reservert.
Schäferin -> Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet
bot pret. av → bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Mäulchen das, -/; liten munn.
Schäfchen, Schäflein das, -s/-, lam, lite får; (overført) hjord, flokk;
Schalkhaft — treff på norsk-tysk –> skjelmsk schelmisch, neckisch, schalkhaft.
blickte -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse;
Weilchen das, -s/-; kort stund, øyeblikk.
Bänder -> I. das Band, -(e)s/Bänder (flt. -e se pkt. 4). 1. bånd; ordensbånd, transportbånd. 2. beslag, feste. 3. smal klippeavsats. 4. flt. die Bande (overført, poetisk); lenker, bånd (vennskapsbånd
trieb -> treiben (treibt, trieb, hat/ist getrieben, tr. itr) 1. drive (i ulike betydninger) 2. presse, jage, skynde på, mase 3. drive på med, bedrive, holde på med.
Lämmern -> Lamm das, -(e)s/Lämmer. 1. lam. 2. kje, geitekilling.

Kommentar

Det er et klassisk motiv om gjeterjenta som går i fjellene med sauene sine, og som mange vil ha, men ingen kan få. Den er godt kjent også til tonene av Hugo Wolf (1860-1903), fra 1891. Diktet står i par med det følgende Die Bekeherte (den omvendte), der morgen er skiftet ut med aften, tredje person (gjeterjenta) er skiftet ut med første (jeg). og gutten blåser i fløyten sin, og det vel kan se ut som at den reserverte (die Spröde) ikke er så reservert lenger (Die Bekehehrte). Antall strofer og oppbygningen av dem er identisk.

Mer om Die Bekeherte kommer neste gang. Om Die Spröde har jeg også sagt nok. Denne gjeterjenta (Schäferin) er litt lukket og reserert, hun lar seg ikke fange av beilerne, og lar seg ikke fange av mine ord.

Min gjendiktning

Den tyske objektsformen for 3. person entall, hunkjønn, er ihr, et enstavelsesord. Det tilsvarende norske henne har to stavelser. Jeg løser det av og til ved apostrof, ‘ne eller ‘na, om diktet blir lest høyt, skal det gå fint. I mange dialekter er det slik det gjøres, jeg så ‘a, eller eg såg na. Men skriftlig ser det litt fremmed ut. Jeg prøver derfor av og til å bruke subjektsformen hun, noe som ikke er grammatisk riktig, men som kanskje kan forsvares, siden det for mange av de andre pronomene ikke lenger skilles mellom subjektsform og objektsform. Det gjelder for eksempel tredje person hankjønn, der det er helt vanlig å bruke han både i han så meg og i jeg så han. Problemet finnes i dette diktet i første linje i strofe 2. Jeg kan unngå problemet med å skrive «Thyris bød henne en munn», i stedet for «Thyris bød hun på en munn».

I tredje strofe er det et innrim jeg ikke får over: Und ein andrer bot ihr Bänder, andrer mot Bänder. Det er et halvrim, men det klinger vel så bra som det egentlige rimet i strofen Bänder – Bändern. Det er rimet er nominativ flertall mot dativ flertall. Jeg har landet på en litt haltende løsning, der selv.

Den reserverte

Det var en ren og vårlig morgen
Gjeterjenta gikk og sang,
Ung og skjønn og ingen sorger,
Så det gjennom marken klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne munnen
Noe sau i samme trekk;
Skjelmskt hun kikket lurt den stunden.
Dog hun sang og lo det vekk ,
So la la! le ralla!

Og en annen bød å binde,
Og den tredje hjertet bød;
Dog hun drev med hjertebindet
Som med sine sauer spøk,
Kun la la! le ralla!

ES2019

Forrige: Christel Neste: Die Bekehrte Alle: Goethe

Christel, av Johann W. von Goethe

I dag poster jeg nok et fullblods dikt av den tyske dikterkongen Johann W. von Goethe (1749-1832). Dette er et kjærlighetsdikt, der kjærligheten er en lidenskap som frarøver den elskende all kontroll, dette er et dikt om å være glødende forelsket. Goethe skrev diktet i årene 1773/74, og fikk det først trykket i 1776. Siden er det med i alle samlingene, noen ganger kalt An Christel (Til Christel), noen ganger bare Christel.

Jeg har undersøkt litt hvem denne Christel kan være, men har ikke ennå funnet noe opplagt svar. Ved søk på navnet Christel og Goethe ender jeg bare opp i dette diktet her, eller til tekster om Goethe skrevet av noen som heter Christel. Goethe Wörterbuch skriver at Christel er kjælenavn for Christian og Christiane, men Goethe treffer ikke sin senere kone Christiane Vulpus før i 1788. Lenge etter at diktet er skrevet, og trykket.

Goethes store kjærlighet rundt den tiden diktet ble skrevet var Charlotte Buff. Det er hun som er modellen for Lotte i Unge Werthers lidesler (Die Leiden des Jungen Werther, 1774). Men heller ikke dette er noen helt god kandidat for hvem Christel i diktet kan være. Charlotte Buff var gift, og hun gjorde det ganske klart at Goethes følelser for henne, ikke ville bli gjengjeldt. Forholdet mellom dem varte bare noen måneder, mens Goethe bodde i Wetzlar. Året var 1772. Og det var ikke noe forhold i den forstand, Goethe var bare hyppig og velkommen gjest i huset Buff.

Forskningen vet nok godt hvem denne Christel i diktet er. Det er få ting ved Goethe og hans liv som er ukjent, og mystisk. Jeg har imidlertid ikke greid å finne frem til det. Jeg tror ikke det er mulig å skrive dikt som dette, uten å ha en konkret modell å tenke på. Men det er ikke så farlig at vi – eller jeg – ikke vet helt hvem det er. Diktet står helt utmerket på egne ben. Så inntil jeg eventuelt vet mer, forlater jeg diskusjonen om hvem Christel er, og behandler diktet som det står.

Uttrykket for forelskelse i det er sant og ekte. Det er som man sier noe man kan kjenne seg igjen i. Dette er ungdomsforelskelsen, der alt forsvinner i den man har valgt seg ut, og det ikke er noen andre spørsmål som teller enn hvordan man skal få være med den utkårede mest mulig, og få forelskelsen fullbyrdet. Her er det fullbyrdelse ikke som en erobring, men bare det å få være med den elskede for alltid. Og om leseren henger med meg her, så skal det være for alltid i et øyeblikk. Det er en stund som skal romme evigheten. Det er ikke sånn at man skal gjøre noe annet etterpå. Goethe illustrerer akkurat dette poenget godt i hvordan han ender diktet.

Nå ble det mye tørt snakk om det som skal være en fantastisk følelse, det å være forelsket, og bli fylt av alt det gjør med deg. Her er

Christel

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh’ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Das schwarze Schelmenaug’ dadrein,
Die schwarze Braue drauf,
Seh ich ein einzig Mal hinein,
Die Seele geht mir auf.
Ist eine, die so lieben Mund,
Liebrunde Wänglein hat?
Ach, und es ist noch etwas rund,
Da sieht kein Aug’ sich satt!

Und wenn ich sie denn fassen darf
Im luft’gen deutschen Tanz,
Das geht herum, das geht so scharf,
Da fühl ich mich so ganz!
Und wenn’s ihr taumlig wird und warm,
Da wieg ich sie sogleich
An meiner Brust, in meinem Arm;
‘s ist mir ein Königreich!

Und wenn sie liebend nach mir blickt
Und alles rund vergißt,
Und dann an meine Brust gedrückt
Und weidlich eins geküßt,
Das läuft mir durch das Rückenmark
Bis in die große Zeh’!
Ich bin so schwach, ich bin so stark,
Mir ist so wohl, so weh!

Da möcht’ ich mehr und immer mehr,
Der Tag wird mir nicht lang;
Wenn ich die Nacht auch bei ihr wär’,
Davor wär’ mir nicht bang.
Ich denk’, ich halte sie einmal
Und büße meine Lust;
Und endigt sich nicht meine Qual,
Sterb ich an ihrer Brust!

Christel

Jeg har ofte et dampet, dystert sinn,
Et ganske så vanskelig blod!
Når jeg er med min Christel,
Er alt igjen godt.
Jeg ser henne der, jeg ser henne her
Og vet ikke av verden,
Og hvordan og hvor og når hun meg,
Hvorfor jeg liker henne.

Det svarte skjemteøyet der inne,
De svarte bryn derpå,
Ser jeg en enste gang dit inn,
Så går sjelen meg opp.
Finnes en, som har en munn så elske,
Så kjærligrunde kinn?
Ah, og det er enda noe rundt,
Der ser ikke noe øye seg mett!

Og når jeg så da tar henne fatt
I den luftige, tyske dans,
Det går herom, det går så skarpt,
Der føler jeg meg så hel!
Og når hun blir svimmel og varm,
Da vugger jeg henne straks
Ved mitt bryst, i min arm;
Det er meg et kongerike!

Og når hun elskende ser etter meg
Og glammer alt rundt,
Og da ved mitt bryst trykket
Og rikelig et kysset,
Da løper det meg gjennom ryggmargen
Til i stortåa!
Jeg er så svak, jeg er så sterk,
Meg er så godt, så vondt!

Da vil jeg ha mer og stadig mer,
Dagen blir meg ikke lange;
Når jeg om natten og kunne være med henne,
Der før var meg ikke redd.
Jeg tenker, jeg holder henne en gang
Og gjør bot for min lyst;
Og ender ikke mine kvaler,
Dør jeg ved hennes bryst!

Språk, form og innhold

Diktet har en veldig markant rytme. Takten er jambisk med fire føtter (lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung) i oddetallsstrofene og tre (lett-tung, lett-tung, lett-tung) i partallsstrofene. Alle utgangene av verselinjene er trykktunge. Rimmønsteret er ababcdcd, altså klassisk kryssrim over 2×4 linjer. Første strofe har en ekstra trykklett opptakt (hab), ellers er takten og rimmønsteret konsekvent gjennom diktet. Jeg gjengir med trykktunge stavelser markert med fet skrift:

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh‘ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Trykkfordeling, An Christel, av Goethe

Det går ikke an å si noe om dette vitenskaplig og verifisertbart. Det har med følelser å gjøre, og det er min påstand at dette er en takt som passer til å være forelsket i. Man lar seg rive med av stemningen, det går over stokk og stein, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam/ ta-tam, ta-tam, ta-tam, og igjen og igjen, gjennom hele diktet. Hallvard Lie skriver i sin Norsk Verslære fra 1967 at strofeformen først er å finne i gamle salmer, siden i pastoraler. Mange av diktene Lie ramser opp er ettertenksomme, og passer til å leses langsomt. Goethe bruker formen selv i diktet Der Fischer, en ballade. I Christel skrur Goethe tempoet opp, blant annet med oppramsinger (Und wie und wo und wann sie mir, strofe 1, linje 7), gjentakelser (Und (..)/ Und (..)/ Und (..)/ Und (..), str 4, linje 1-4) og omgangsspråk (dadrein, drauf). Det er med på å få frem den forrykte stemningen, synes jeg, forelskelse uten kontroll.

Når det gjelder oversettelsen min er det litt å si. Mir gefällt sie er fast vending for jeg liker henne, i strofe 1. Ellers skulle den strofen være grei. Dikteren setter rammen, med at han ofte ikke har det bra, men at alt er bra igjen, når han er med henne. Han ser henne overalt, og skjønner ikke hva det er med henne, som gjør dette med ham.

Strofe 2 har noen vanskeligheter. Dadrein er omgangsspråk for darin, «dit inn», «i det», «deri». Det samme gjelder drauf for darauf. I linje 4 er et sammensatt verb, aufgehen, satt opp i gloselisten. Den linjen er vanskelig å oversette. Som regel velger jeg da den norske oversettelsen som er tettest på originalen, og her ligger i norske «gå opp» mange av de samme betydningene som på tysk. Men vendingen «sjelen går meg opp» fungerer og klinger atskillig dårligere enn Die Seele geht mir auf. Lieben er å elske, men lieben i so lieben Mund ser ut til å være brukt som et adjektiv i en litt komplisert setningover linjene 5 og 6. På meg ser det først ut som setningen har to finitte verb, ist (er) først og hat (har) til slutt. Men det går ikke, så det ene verbet må være del av en leddsetning med en annen funksjon. I den norske oversettelsen min er problemene løst, det første verbet ist (er, finnes) er brukt som et spørsmål, og spørsmålet har to ledd, der det andre verbet hat (har) er verbal for begge. «Finnes noen som har en munn så å elske, og som har så elskerunde kinn?» Oversettelsen av det sammensatte adjektivet liebrunde (lieb + runde) er ikke opplagt. Til sist volder det hodebry med Ach, und es ist noch etwas rund. Brukt som adjektiv (et adjektiv står til substantivet) er rund det samme på tysk og norsk, en rund ting, sirkelformet. Brukt som adverb (et adverb står til verbet) betyr det omtrent, cirka, slik det kan gjøre også på norsk (eks: det var rundt 50 mennesker der). Her i setningen er det brukt som adverb, det er ikke noe substantiv adjektivet kan stå til, eller beskrive, og ordet står dessuten ubøyd. Jeg oversetter sånn som det står i originalen. Om det er noen som her ser noe jeg ikke har sett, tar jeg gjerne i mot tips, som jeg alltid gjør for å få rettet opp feil og forbedret innleggene.

I tredje strofe tror jeg wenn’s er satt sammen av wenn es, mens ihr (henne) er her dativformen for 3. person entall, hunkjønn. Det er brukt i vendingen ihr taumlig, på tysk er det ikke et subjekt «jeg» som blir svimmel, men en svimmelhet som kommer til meg, norsk «svimler for meg». Strofen beskriver hvordan det er når han danser med henne, i en luftig, tysk dans, og at han føler seg så helt og fullt, så ganske bra, eller hvordan man velger å oversette tyske å føle seg so ganz.

Strofe 4 har ikke noen spesielle vanskeligheter. Først er det at når hun ser på ham, glemmer han alt. Når hun klemmer ham til brystet sitt, og kysser ham, så løper det gjennom ryggmargen, til tåa, motsetningene mellom svak og sterk, vel (wohl) og vond (weh) er uttrykk for at det sitrer av spenning han ikke kan forklare.

Siste strofe har verb i konjunktiv i hypotetisk betydning – wäre. Min oversettelse skulle være grei. Strofen handler om at han bare vil ha mer og mer, og det ender, i klassisk, stormfull kjærlighetserklæring at han vil dø ved hennes bryst. Det blir sagt sterkere, om hun ikke ender kvalene hans, ved å få oppfylt lystene, så vil han dø ved brystet hennes.

Det er ikke noen forskjell på diktet i direkte og overført betyding denne gangen. Det er den forelskede jeg-personen som tenker over hva som har skjedd mellom ham og hans Christel, og alt han føler, lider og begeistres av dette. Først begynner det klassisk, med at han den forelskede ofte ikke har det så bra, men at når han er med henne, så er alt øyeblikkelig godt. Så er det også den klassiske med at den forelskede ser den han eller hun er forelsket i, alle steder. Det er også et uttrykk for at den elskede fyller hele ens sinn. Han avslutter første strofe med at han ikke skjønner hva som skjer med ham, og hva det er med henne som gjør at han føler på denne måten. Det er også en klassisk forelskelsesskildring.

Gloseliste

dadrein -> darein (-ˈein og ˈda-) (omgs.: drein; adv. poetisk) dit inn; i det, den; deri
Braue die, -/-n; øye(n)bryn.
aufgehen (st. itr.) 1. åpne seg, løsne 2. stige opp, stå opp 3. gå opp; gå inn i, opp i. 4. spire fram, komme opp, bli synlig. 5. ese, svelle. 6. begynne, (jakt)tiden er inne.
Wänglein – Verkleinungsform -> Wange die, -/-n 1. kinn 2. sidedel, vange.
rund I. (adj.) rund. II. (adv.) omtrent, cirka.
ich sie denn fassen darf -> jemanden am/beim Arm fassen gripe, ta en i armen
taumlig -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
wieg -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
blickt -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse.
weidlich (adv.) grundig, rikelig, til gagns.
das Rückenmark ryggmarg.
Zeh der, -(e)s/-en, die Zehe -/-n; tå; der, die kleine, große Zeh lilletå, stortå.
möcht -> mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om.
davor (adv.) for (det, den); foran det; før det (jf. også vor);
bang(e) (adj.) engstelig, urolig, bange
büße -> büßen (sv. tr. itr.) gjøre bot, bøte, sone; (bibelsk) tilfredsstille; (sveits.) straffe; für etwas büßen müssen få lide, unngjelde for noe.
endigt -> endigen (sv. itr. tr., gammeldags, høytidelig) ende, avslutte; > se Enden
Qual die, -/-en; pine, kval, smerte, lidelse.

Kommentar

Det er gøy å være forelsket. Goethe er i 24-års alderen da han skriver dette diktet her, den rette tiden for stormende følelser. Det var også den rette tiden for den slags i den litterære stilen som preget periode, og som Goethe selv var helt sentral i å forme. Den kalles Sturm und Drang, det tysk ordbok skriver er «sterk indre begjær» (starkes inneres Begehren),, det norske ordeet trang tilsvarer sin tyske slektning i betydningen «trang til å få til noe». Det er følelsene som skal få utløp, subjektet – jeg-personen – som skal få seg og sine muligheter realisert. Stilretningen kommer som en reaksjon på den strenge klassisismen, eller nyklassisismen, der følelser, subjektivitet og skapertrang skulle holdes i tømme av strenge formale krav i sjangeren. Forelskelsen skulle behandles analytisk.

Måten Goethe lar sin forelskelse få utløp oppfyller også en rekke klassiske formkrav, og bruker klassiske virkemidler. Diktet er strengt oppbygd, rim og rytme er konsekvent oppfylt, og det er gjentagelser (også gjentagelser med variasjoner, sånn som spørreordene i strofe 1), motsetninger, overdrivelser og billedlige skildringer. Men disse virkemidlene har historien er egnet til å få frem sterke følelser. Og det er det forelskelse handler om, enten det er Sturm und Drang man skriver i, eller om det er en annen periode.

Siden skriver Goethe mer avklarede forelskelsesdikt og kjærlighetsdikt. Kanskje kan det være den litterære mote endrer seg, Goethe beveger seg mot en ny klassisisme, den såkalte Weimar-klassisismen, inspirert av den greske og særlig romerske antikken, der Goethe fant mye av den roheten og klarheten han søkte. Men det kan også være at Goethe blir eldre. Og da er også forelskelsen annerledes, man vet mer, blodet bruser på en annen måte, og man husker mer hvordan det var og kjenner igjen de sterke følelsene og reaksjonene på dem. Jeg ville i alle fall heller lese dette diktet som et uttrykk for sinnstemningen til en forelsket 20-åring, der alt går i ball, og man ikke ser noe høyere mål enn å avslutte alt, og dø ved sin kjæres bryst.

Min gjendiktning

I en gjendiktning som dette gjelder det å få opp tempoet, og la alt falle på plass i riktig rytme. Som alltid yter ikke gjendiktningen originalen noen rettferdighet, så dette får stå vel så mye for egen regning, som Goethes.

Til Christel

Har oft’ et dampet, dystert sinn,
Et ganske vansk’lig blod!
Men når jeg er med Christel min,
Er verden bare god.
Jeg ser hun her, jeg ser hun der
Og vet ei annet liv,
Og hvor og hvordan, hva hun er,
Hvorfor hun gjør meg slik.

Det svarte, skjemteøyet ditt,
De svarte bryn på topp,
Ser jeg en enkelt gang inn dit,
Går alt i sjelen opp.
Fins én, som har så deilig munn,
Så elskerunde kinn?
Og enda er det noe rundt,
Der ingen ser seg mett!

Og når jeg så tar henne fatt
I luftig’, tyske dans,
Det går herom, det går så bratt,
Da er jeg hel til gangs!
Og når hun svimler og blir varm,
Jeg vugger henne slik
Ved brystet mitt, og i min arm;
Meg er et kongerik’!

Og elskende til meg et blikk
Og alt er glemt og tyst,
Og da hun ved mitt bryst er trykt
Og rikelig meg kyst,
Da løper gjennom marg og ben
Meg ned i store tå!
Jeg er så svak, så sterk og ren,
Så godt, så vondt, og så!

Da vil jeg mer og stadig mer,
Ei blir meg dagen lang;
Når natten jeg og henne skjer,
Før det var jeg ei bang’.
Jeg tenker, jeg holdt henne da
Og soner for min lyst;
Og ender ikke mine kval,
Dør jeg ved hennes bryst!

ES2019

Forrige: Blindekuh Neste: Die Spröde Alle: Goethe

Fedraminne, av Aasmund Olavsson Vinje

Min far døde 6. oktober, 2008. Nå som jeg sitter og skriver dette, er det februar 2019, minnet om far er under kontroll, og jeg tilbakeposter dette mest berømte fedreminne i norsk poesihistorie til selveste 17. mai, 2015. Det passer godt med datoen, for dette diktet har mye god nasjonalromantikk i seg, selv om det er et bomskudd til å redusere det til å være et uttrykk for en stilretning. Dette er et dikt Vinje skrev til minne om faren, som for Vinje var et veldig levende og godt menneske, slett ikke noe uttrykk for nasjonalromantikk eller bonderomantikk. Her er heller ingen idyllisering av det gamle bondesamfunnet, der livet kan være ganske hardt, og der man ganske sikkert ikke vil ha så veldig mye igjen for sitt strev, men der man har verdier og holdninger, langt mer verd enn all verdens penger og materielle goder. Det er disse verdiene Vinje legger vekt på i diktet.

Jeg tror også her i innledningen jeg vil ha med at Vinje produserer diktet i sitt eget tidsskrift, Dølen, den 2. februar, 1868. Far til Vinje døde i 1864, Som jeg skriver nedover i kommentarene og analysene, holder Vinje diktet litt nedpå, og forsøker ikke å gjøre faren til noe mer enn han var. Det er ikke noe stort ved faren, ikke noe sånt som den gang og i stor grad ennå regnes som stort. Faren levde et nokså vanlig liv, var soldat i to kriger, ryddet seg gård, og drev gården, for dårlig lønn, hele livet. Sammenlignet med engelskmenn og franskmenn, som det står, er det ikke noe å skryte av. Det store i faren ligger i hvordan han bar sitt eget liv, hvordan han utholdt sine vanskeligheter, og aldri klaget eller ynket seg.

Samtidig velger Vinje den aller mest tradisjonelle strofeformen i germansk litteratur, den gamle Hildebrandstrofen, fra Hildebrandlied, nedskrevet i et fragment i året 810, men tydelig fra et eldre epos. Slik setter Vinje faren inn i litteraturhistorien. I gammel tid var det bare store helter som fikk skrevet verseepos etter seg. Så kanskje vil også Vinje si at faren var en stor helt?

Biografi Aasmund Olavsson Vinje

For et dikt som dette må det til en kort biografi om Vinje og familien hans.

Far til Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) var Olav Aasmundson Plassen (1786-1864). Etternavnet tok faren etter plassen han ryddet for å drive gården sin. Det vil si, faren var Bygselmann, eller Leilending, og eide ikke jorden han arbeidet med. Men hadde heller ikke pliktarbeid, for jorden, og kunne derfor ikke kalles husmann. Det er imidlertid på det rene at Vinje kom fra små kår, der han vokste opp sammen med den eldre søsteren Margit, og moren som døde av tuberkolose da Vinje var 10 år gammel.

Vinje var dermed ekte bondesønn, og kjente fra innsiden det bondesamfunnet nasjonalromantikken idylliserte utover 1800-tallet. For Vinje var ikke bondelivet noe å idyllisere, det var en kamp om respekt og rettigheter. Respekt får man ikke av å bli beskrevet som noe fint man ikke er.

Respekt er sånn Vinje beskriver faren sin i dette diktet. I 1868, da diktet blir skrevet og publisert i Vinjes eget tidsskrift, Dølen, så er Vinje allerede en etablert kulturpersonlighet i Norge. Men han kan ikke vite at han skal bli lest og brukt og diskutert i de neste århundrene, som en av de markante og viktige i en tid som formet Norge. Det er en imponerende bragd. Tidskriftet Dølen produserer Vinje nesten egenhendig, og holder det gående fra starten i 1858, og helt frem til sin død i 1870. Han deltar i samfunnsdebatten, og han skriver dikt og andre tekster som går inn i den norske nasjonallitteraturen. Han er også helt sentral i utbredelsen av landsmål, språket Ivar Aasen satt sammen og brukte, men som Vinje tok videre både i dikt og sakprosa, og viste at var liv laga.

Likevel setter Vinje faren høyere enn seg selv. Det er ikke noe spill for galleriet, ikke noe at Vinje gjør seg til og later som. I alle fall er det reelt sånn som jeg leser diktet, at Vinjes far ryddet gård og holdt liv i en familie gjennom mange vanskeligheter, og uten å klage, mens Vinje selv bruker tiden sin på ord og skrift. I det gamle, ekte bondesamfunnet er det ikke slik det skal være. Og det er i dette bondesamfunnet Vinje har vokst opp. Heldigvis for oss, fostret dette bondesamfunnet en dikter og forfatter av Vinjes kaliber, slik at vi kan lese om hvordan det var, fra en som selv har levd det. Her er sånn som Vinje skiller faren sin, i Fedraminne, eller Farsminnet, på vår norsk.

Fedraminne

At Fa’r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Slik Kar var aldri funnen,
solangt som Soga veit.
Og Ordet flaug fraa Munnen
so godt, som Sverdet beit.
Du høyrd’n aldri mala
i Klynk om sine Kaar.
Den Guten kunde tala
med Skjemt om sine Saar.

Han Fransmann lærde fikta
og finna Riddar-Værd,
og Engelsmannen dikta
og hava Sjøen kjær.
Og fremst han stod i Lina,
og rett han stelte den.
Fraa Skotland til Messina
han skapte Styresmenn.

Min store Fader døydde.
− Sjaa det me Alle maa −
Og Arven burt dei øydde.
Men somt eg att’ kan faa.
Her gjeng eg stundom sliten,
og leitar etter Ord!
Kanske eg er so liten,
for det han var so stor?

Men, Graset gror paa Bøen,
og Korn paa gamal Vis,
og enno gamle Sjøen
er like fri for Is.
Vaar’ Fjell er like haage,
og Lufti like blaa.
So enno like fjaage
me fram kan stevna paa.

Dølen VI. No 1. 2.2., 1868

Språk, form og innhold

Formen er Hildebrandstrofen, etter det tyske Hildebrandlied, fra tidlig middelalder. Denne strofeformen utviklet den gamle Nibelungstrofen, fra Nibelunglied, der det var en blandet takt med tre trykktunge stavelser i hver linje, men en og to trykklette stavelser i mellom. I Hildebrandstrofen er det konsekvent en trykklett stavelse mellom hver av de trykktunge. Altså har vi det som kalles trefotede jamber, med tre takter, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Oddetallslinjene har en ekstra trykklett stavelse til slutt. Det er forunderlig hva denne ekstra trykklette stavelsen gjør med rytmen i diktet, denne effekten er i alle fall noe jeg ikke kan sette ord på.

Rimene er kryssrim. Det er også karakteristisk for Hildebrandstrofen, og ble brukt i originalen fra 700-tallet. Strofene er satt sammen som oktaver, med to kvartetter. Rimmønsteret er altså AbAbCdCD. Store bokstaver viser trykklett utgang, av og til kalt kvinnelig kadens, mens små bokstaver er trykktung.

Jeg viser med første strofe:

At Fa‘r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Språklig er dette et eksempel på landsmål, eller Landsmaal, som Vinje nok selv ville kalle det. Det er dette som er opprinnelsen til dagens nynorsk. Men i Vinjes tekst, som jeg har fra nynorsk kultursentrum, er det også spor av datidens danske skrivemåte. Stavemåten ld for ll, aa for å og æ for e i noen ord er sånn det almindelige Bogmaal også benyttet, men a-endingene i infinitiv og noen av diftongene (flaug, døyde-øyde) er karakteristisk for landsmålet Ivar Aasen etablerte. Det er også spor av norske ord, hev’ (for har), Stødd (støtte), Guten (danskene bruker dreng) og kanskje også noen andre. Men når man studerer tekstene nærmere, er det ikke store forskjellen på dansk, norsk-dansk og norsk landsmål, det dreier seg om stavemåter, bøyningsendinger og noen få ord i vokabularet. Med litt innsikt i rettskrivingsreformene på 1900-tallet, og litt trening i hva man skal se etter, så er det heller ikke vanskelig å skjønne hvordan teksten ville sett ut i dag med vår skrivemåte.

Av vanskelige ord er gilde med i vår dialekt, her i Rogaland, men kanskje ikke så mye brukt lenger. At noe er gildt, betyr at noe er kjekt, sånn vi bruker det. Tradisjonelt betyr det mer stort, storslagen og trivelig, kanskje kan man tenke seg et etegilde, for å få inn i hodet hva denne ideen er for noe. Som nevnt over, er hev har, Vinje vil skrive heve, men kutter siste e for å få takten til å gå opp. Somyket er så mye, gjævt er gjevt, et ord jeg tror ungdommen ennå bruker, men nå kanskje litt i spøk. Stødd er støtte, som jeg også har skrevet, og godtfolk er gode folk, naturligvis. Første strofe sier enkelt og greit at det at far hans kunne gjøre alt han har gjort i livet, det var for Vinje (dikteren) stor støtte i livet. Det er stor arv – godt å ta med seg – å være født av gode folk.

I andre ord er det flaug for fløy, mala er mæle, eller «tale om», klynk er substantiv av verbet å klynke. Kaar er kår, skriveregelen aa->å, brukt mest i dag i uttrykket å komme fra «små kår», og også i det sammensatte ordet vilkår. Det er lettere å forstå, enn å forklare dette ordet. Skjemt er spøk, og sår gjelder i overført betydning, vanskeligheter og merker i livet. Andre strofe sier at ingen kar (som han far) er funnet, så lenge historien går (solangt som Soga veit). Ordet føk fra munnen, like godt som sverdet hogg (eller beit, som det står). Faren klaget aldri om hvordan han hadde det, men spøkte heller om det som var vondt og vanskelig.

I tredje strofe er det noen referanser til store menn i andre land i Europa. Franskmannen fektet, eller fikta, og skrev om ridderverdenen, Riddar-værd. Engelskmannen diktet, og var glad i sjøen. Det er enkle referanser, franskmennene har vunnet mange kriger med sverdene sine, de har også skrevet mange av de gamle ridderromanene, mens engelskmennene hadde Shakespeare og andre som diktet, og de var glade i sjøen. Jeg tror Lina i linje 5 er linjen, eller køen, og at han – engelskmannen – stilte den rett opp. Jeg kan godt skjønne at han skapte styrmenn – Styresmenn – fra Skottland, men hva italienske Messina har her å gjøre, skjønner jeg ikke. Messinastredet mellom Italia og Sicilia er berømt, med mange historiske og legendariske hendelser, i krøniker og diktning, men det skulle ikke ha så mye med engelskmennene å gjøre.

I fjerde strofe står det at faren døde, slik vi alle må. Sjaa for sjå, eller se, skulle ikke være noe problem. Å øydde eller øde arven, vil her si å sløse den vekk, legge dem øde. Somt er foreldet av noe, så linje 4 sier noe kan jeg atter få igjen. De fire siste linjene i strofen er kanskje de beste i diktet, der dikteren går sliten og leter etter ord, og lurer på det om han er (eller føler seg) så liten, fordi faren er så stor (for ham)? Det er dette som er arven faren har gitt ham, selv om den egentlige arven er tapt.

I femte strofe er Bøen bestemt form av bø, den inngjerdete innmarka på en bondebård. Fra gammelt av er det også gardsnavn, altså ordet for bondegård, og det henger igjen i stedsnavn som Nedrebø, Ytrebø og mange, mange andre. Vaar‘ er forkortet en stavelse for våre, haage tror jeg må være høye, Lufti er den gamle bøyningsformen for lufta. Fjaag eller fjåg, blir brukt flittig i vår dialekt, det er å være glad og fornøyd. Å stevne paa, er å gå på. Strofen knytter det store og generelle opp mot farens dødsfall. Selv om fare er død, gror gresset fortsatt på marka, sjøen er fri for is, fjellene er like høye og himmelen like blå. Alt er ennå som før. Det gjør at de som er igjen kan gå på videre i livet.

En liten analyse

I dette diktet er biografiske og historiske detaljer viktige for å få mer ut av diktet. Vinje bruker uttrykket af Godtfolk være født, og at dette er stor Arv. Poenget er nettopp at far til Vinje ikke er regnet som godtfolk, og at han ikke hadde noen stor arv, på en tid dette var regnet som viktig. Folk ble inndelt etter byrd, etter ætt, og Vinje var bondesønn, av en bonde som var bygselmann. Men i diktet er det ikke navnet, ætten og byrden som er saken, det er hva man har gjort i livet. Der er det faren scorer godt, og det er derfor Vinje regner seg som født av godtfolk.

Når man skal minnes og hedres en avdød er det de gode egenskapene som skal løftes frem. Den avdøde skal tegnes i best mulig lys, og det er lov å ta i bruk store ord, om man har dekning for dem. Det er altså et virkemiddel når Vinje skriver Slik kar var aldri funnen/ solangt som Soga veit. Det er store ord, faren var makeløs, men Vinje har sine ord i behold, for det er klart at så langt Vinje vet om, er det ingen som har utført lignende bragder som faren. Det er riktignok ikke slike bragder man skriver om, og blir kjent for, men i Vinjes verden gjør ikke dette bragdene mindre.

Tredje strofe er midtstrofe, og den eneste som ikke handler direkte om faren. Men når han snakker om franskmannen og engelskmannen, og hva bragder de har gjort, så er det klart at dette står i lys med hva bragder faren har gjort. Franskmennene og engelskmennene er stolte kulturfolk med en rik historie, dem står det om i historiebøkene. Om far til Vinje står det ikke noe om i noen bøker, hans bragder er sånn som blir oversett og glemt, men ikke hos Vinje selv, og ikke i dette diktet. Der får bragdene til stolte franskmenn og engelskmenn en enkelt strofe i midten, mens resten blir viet faren, og hans enkle, hverdagslige bragder.

En vanlig teknikk når man skal beskrive noe som er fantastisk, er å beskrive kontrasten mellom det fantastiske objektet og det veldig lite fantastiske subjektet som er. Eller med enklere ord, beskrive kontrasten mellom personen man beundrer, og seg selv. Man kan da gjøre den andre større, med å rakke ned på seg selv, skrive hvor liten og ubetydelig man føler seg og er. Far til Vinje har betydning, Vinje selv har ingen betydning. Det er vakkert formulert i de fire siste linjene i strofe 4, om at Vinje er sliten og leter etter ord, og kanskje er liten, fordi faren er så stor?

Samme strofe er også den første som nevner direkte at faren døde. Ellers skjønner man det selvsagt av at alle verbene om faren står i fortid. Døden kommer i første linje i strofen, rett etter strofe 3, med bragdene til engelskmennene og franskmennene. Så engelskmennene og franskmennene gjorde alle disse tingene, kanskje skulle man vente å se en oppramsing av bragdene til faren? I stedet får man: Min store Fader døydde. Det følger lakonisk – Sjaa det med Alle maa – kanskje et uttrykk for bondesamfunnets rolige og avklarede forhold til liv og død, kanskje skal man ikke overdrive bondebakgrunnen i denne allmenne erkjennelsen. I alle far følger det akkurat her at det ikke er noen arv igjen etter faren, det er noen dei som har sløst den bort, uten at det blir gjort noe poeng av hvem disse «de» er, og det er heller ingen antydning til klage over at faren ikke etterlater seg noen materielle verdier. Rett etter følger nemlig de omtalte linjer om at Vinje er liten, faren er stor, et uttrykk for sterk beundring, og også – vil jeg si – takknemlighet.

Siste strofe avslutter diktet med å sette det enkle mennesket og dødsfallet inn i historien. Ikke sånn som i strofe 3, med engelskmennene og franskmennene det blir skrevet bøker om. Men at historien og verden går sin gang, selv om faren er død, og Vinje har måttet gjennomleve dette tapet. Her er det nok dekning for å dekke inn bondesamfunnet, der husdyrene fødes og dør, gresset sås, gror og høstes, årstidene går sin gang, årene med, mennesker fødes, og dør. Dette er stor visdom, ofte brukt i den store litteraturen. Vinje holder det nedpå, også her, med at gresset gror, kornet også, sjøen er der som før, livet går sin gang. Første halvdel av strofen er generelle betraktninger, mens i siste halvdel blir det forsøkt løftet litt, med at fjellene er høye og luften på, sånn at vi som er igjen kan gå på i våre liv. Fjellene er mektige og peker oppover, himmelen er over oss, og himmelen er himmelen. Går tankene opp der, går de i det høye. Da er også Vinje klar til å skrive setningen, at han og de andre kan fortsette i livet, selv om den store faren hans er død.

Kommentar

Jeg begynte å skrive denne bloggen året etter min egen far døde. Det er som å få revet vekk en del av ens eget liv, det er beintungt. Også når andre nære familiemedlemmer og venner har dødd, så er det så det kan kjennes litt meningsløst at livet ellers fortsetter som før. I vår medieverden er det nyhetene som går sin gang, folk som ikke kjente eller visste om den avdøde personen, har jo ingen grunn til å gjøre noe annerledes. Selv går en der i sorgen, og tenker ikke på annet.

Det er umulig å formulere alt dette i ord. Det er av far vi først lærer hva som er rett og galt her i livet, det er hans verdier vi må ta til oss eller bryte med, det er hans regler og kjærlighet og regler som legger grunnlaget for livet vi selv kommer til å leve. Det er også far som holder liv i oss, særlig på Vinjes tid og i Vinjes liv, der moren døde da Vinje var 10 år gammel. Etter hvert som Vinje vokste til og ble eldre, må han ha skjønt mer og mer av hva offer faren gjorde, og hva strev han måtte gjennomleve, samtidig som han ikke måtte klage og vise barna hvor trangt og vanskelig de egentlig hadde det. Det ligger mye i setningen Du høyrd’n aldri mala/ i Klynk om sine Kaar og Den Guten kunde tala/ med skjemt om sine Saar.

Vinje var veldig glad i sin far, og beundret ham, slik jeg er glad i og beundrer min. Det lar seg ikke uttrykke i ord hvor glade og takknemlige vi er for å ha hatt slike fedre, hatt slike liv. Her kan forresten Vinje snakke for seg selv, gjennom diktet og mange andre tekster, mens jeg snakker for meg. Hver av mine mange lesere kan også gjøre seg opp sine tanker, om sine fedre, og helst mens faren ennå er i live. Det er et dypt, dypt savn den dagen det er slutt.

Og kanskje, blir livet lettere å leve videre, nettopp fordi savnet er så stort, og man fikk oppleve en nær person å være så glad i.

*

Diktet har jeg fra Aasentunet, Nynorsk kultursentrum,  der det står at Jon Grepstad er ansvarlig for den elektroniske utgaven. De biografiske detaljene om Vinje har jeg fra Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon.

Gamle dikt: Dagen går så sent mot kveld

Vente. Skje. Det er de to tingene som gjelder når man er 21 år, og i sin fulle ungdom. Festfyrverkeriet av et første halvår 1995, det kom til april, hvor det for andre studenter enn jeg, også ble viktig med eksamen. Litt roet tingene seg. Men jeg roet meg jo ikke. Jeg ventet. Eller skjedde.

Dagen går så sent mot kveld

Jeg kan ikke sove nå

Vil gå til sengs allikevel

Det er morgendag jeg venter på.

ES1995

Digtets aand, av Johan S. Welhaven

Dette diktet har lenge ligget ubearbeidet på bloggen. Det er veldig dumt, for det er et av de mest brukte og mest karakteristiske for forfatteren og for perioden han skrev i. Det er illustrerende for hans kamp mot Wergeland, en feide som pågikk med stor intensitet og bitterhet i samtiden, men som Welhaven klart har tapt i ettertiden. Det er Wergeland som står for verdiene vi i dag vil identifisere oss med. Han er på rett side av historien, som man sier, og at han ble kritisert og msforstått i samtiden, gjør han bare enda mer omfavnet i dag.

Dette er kanskje urettferdig mot Welhaven. Han var en dannet mann, en ordentlig mann, i betydningen at han sjelden laget skandaler, og han i det meste fulgte lovene og sedvanen. Wergeland var mye mer temperamentsfull, følelsesladd, impulsiv, både i livet og i diktningen, mens Welhaven la bånd på seg begge steder. Det går ikke an å si at Wergeland er helten, Welhaven skurken, Wergeland protagonisten, Welhaven antagonisten. De var begge to aktive deltakere i norsk kulturliv og idéliv, en tid der det foregikk store og varige endringer. Begge to er en del av arven vår i dag, og begge to skal ha sin rettmessige plass.

Welhavens plass er i skyggen av Wergeland. Det er i disse tider bare å søke på nettets søkemotorer og på nasjonalbibliotekets bokhyller. Bøkene om Wergeland er mange og tykke, de om Welhaven er i sammenligning få, og ofte med Wergeland som en sentral person i verket uansett. Man snakker sjelden lenge om den ene, før den andre blir nevnt.

Når det gjelder begavelser, så var Welhaven kanskje den mest skoleflinke, selv om han langt fra fikk de beste resultatene alltid. Han var imidlertid alltid veltalende, pen å se på og dannet i oppførselen, særlig i selskapslivet. Han omgav seg med dem som fikk de beste karakterene. Wergeland hadde problemer med å tilpasse seg, fikk middelmådige resultater, og hang med dem som turet og festet. Begge skriver helt utmerkede dikt, blant de fremste som er skrevet på norsk, men også i diktene skinner det gjennom at Welhaven er lærd og dannet, mens Wergeland er fri og tøylesløs. Welhaven følger reglene, Wergeland bryter dem. I dette har Wergeland en kreativitet og en fantasi som er makeløs. Det er ingen andre som har sånn rikdom i innhold og kunstnerisk uttrykk. Smak og behag kan gjøre at man foretrekker andre, men det går ikke an å argumentere mot at Wergeland har en innholdsfylde ingen kan matche. Welhaven er dressert, og står på en egen plass i norsk litteratur når det gjelder beherskelsen av strofeformer og versekunst.

Romantikken var en tid for de store poeter. Vi hadde to av dem, og de stod i motsetning til hverandre. Diktet Digtets Aand illustrerer disse motsetningene kanskje mer enn noe annet dikt. I dette diktet legger Welhaven sitt litterære program.

Digtets Aand

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke.
og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen
før Strophens Liv blev til,
og Sprogets Malm er blevet
flydende ved dens Ild.

Den gjennemtrænger Ordet
lig Duft, der stiger op
af Rosentræets Indre
i den aabnede Knop.

Og skjønt den ei kan præges
i Digtets Tankerad,
den er dog der tilstede
som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,
at ingen Kunst formaaer
at male Tankefunken,
hvoraf et Digt fremstaaer.

Thi hvis den kunde bindes
og sløres af paa Prent,
da var i denne Skranke
dens Liv og Virken endt.

Den vil med Aandens Frihed
svæve paa Ordets Klang;
den har i Digtets Rhythmer
en stakket Gjennemgang,

En Gjennemgang til Livet
i Læserens Bryst;
der vil den vaagne atter
i Sorrig eller Lyst,

Og næres og bevæges
og blive lig den Ild,
der laae i Digtersjælen,
før Strophens Liv ble til.

Kun da bevarer Digtet
sin rette Tryllemagt,
det Uudsigelige
er da i Ordet lagt.

Betragt den stille Lykke,
der gjør en Digter varm,
mens Aanden i hans Sange
svæver fra Barm til Barm.

Lad kun hans Rygte hæves
mod Sky af Døgnets Vind,
det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.

Men naar hans Tankebilled,
med eller uden Ry,
finder et lutret Indre,
og fødes der paany –

O, bring ham da et Budskab
om dette Aandens Bliv;
thi dermed er der lovet
hans Verk et evigt Liv.

1844

Språk, form og innhold

Form

I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at mange han har prøvd på leser første strofe feil. Det skulle gjelde også folk som burde vite bedre, studenter og kolleger, folk med interesse for stoffet. Jeg ser jeg også ville gått i fellen, før jeg ble kjent med den riktige takten, så ville jeg ikke truffet den. Dette er nemlig takten og rytmen til Nibelungen, samme takt som i Fanitullen, og det må leses i denne takten for å få det riktig.

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

I Nibelungenverset blir ofte enstavede takter brukt, og vi kan få to trykktunge stavelser etter hverandre, som i linje 2. Det er denne linjen alle Hallvard Lie prøvde seg på, leste feil. Og feilen de gjør, er den som vel alle ville gjort, de setter trykket på rig– og på sprog, og lar linjen gå med to trykksterke stavelser, i stedet for tre, som formen krever.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er i linjen med ordet uutsigelige, takten er vanskeligst. Det er liksom ikke mulig å få sagt det ordet skikkelig ut, å få plassert de tre trykksterke stavelsene linjen skal ha,  og få det til å høres både naturlig ut og i samsvar med takten.

Nibelungenstrofen er den middeltyske heltediktningens hovedversemål. Den fikk sin klassiske utforming i Niebelungen-sangen, Niebelungen-lied, på begynnelsen av 1200-tallet. I originalen er versene satt sammen i 6 takter og parrim. Welhaven har, som mange andre i senere tid, delt versene opp i to. Det samme gjorde Jørgen Moe i Fanitullen. Der er de 4 linjene i Nibelungen-strofen gjort om til 8, mens her i Digtets aand er de gruppert i to grupper på 4. Formelt kalles dette at strofen blir maskert, den ser ut til å være noe annet enn det den egentlig er.

Det er eiendommelig å lese utdrag fra den tyske originalen, eller en nytysk oversettelse av middelaldertysken derfra. Det er nesten så de har gjort tyveri av Fanitullen vår, mens det egentlig altså er motsatt. Også på norsk er denne takten og rytmen og plasseringen av rimene den kanskje aller mest gjenkjennelige strofeformen. Den er veldig elastisk, det vil si det er store muligheter for variasjoner i trykklette stavelser mellom de trykksterke, slik at språket kjennes levende og bevegelig selv om det er bundet av verseformen. Særlig er det karakteristisk med at en trykklett stavelse faller ut, slik at vi får to trykktunge etter hverandre, slik som i linje 2 i strofe 1 i eksempelet ovenfor.

Siden denne takten er knyttet til heltediktning, og noe heroisk, passer det godt at det her i diktet til Welhaven handler om diktet selv, og diktets ånd. Det er diktets ånd, som er helten.

Språk og innhold

På skolen lærer norsk ungdom at Wergeland var for fornorskingslinjen, mens Welhaven ville beholde dansk. Dette er enda et eksempel på at Wergeland var på riktig side av historien, han ville at det skulle bli sånn som det ble. Nå i dag virker det ganske spesielt at noen ville beholde dansk, vi har jo norsk, et vakkert språk, tett knyttet opp til norsk identitet, hvordan skulle noen kunne noen ønske at vi ikke skulle ha den?

Ser man nærmere på tekstene, er det imidlertid vanskelig å påvise noen egentlig forskjell mellom sånn Wergeland skrev og sånn Welhaven skrev. Begge skrev dansk, og begge fulgte langt, langt på vei de samme, uskrevne rettskrivingsreglene. Det trengs trening for å kjenne igjen forsnorsking hos Wergeland, og man skal vite hva man ser etter når man der leter etter norske ord. Men det er helt riktig at han argumenterte for at det norske språk måtte brukes, mens Welhaven holdt på det dannede og lærte.

Rettskrivingsregler som ennå ikke er trådt i kraft er e for æ, harde konsonanter for bløte (p, t, k for b, d, g), å for aa og en del stumme lyder (h, e i enkelte ord) som er sløyfet. Dansk har som tysk, og russisk, f for v i utlyd (af, ikke av), så det er også annerledes hos Welhaven, enn i dag. Leser man diktet, og kjenner disse reglene, ser man det er veldig norsk og lettlest. Substantiv har på denne tiden stor bokstav.

Det uutsigelige er det som ikke kan sies. Tanken om at kunsten skal kunne få sagt det som ellers ikke kan sies, er gammel.

Sammensetningen tankeformers baand er sånn som kanskje ikke skal ha nærmere forklaring, det er ment å være originalt, og min forklaring er ikke noe bedre enn den en annen måtte ha. I Platons idelære er formene sentralt, det er det tingene vi ser og kjenner liksom blir støpt av. Så her er det båndet med tanker som strømer ut. Eller de formene tanker kommer ut av. Aand, eller ånd, er derimot viktig. Det lar seg ikke forklare i få ord, men var helt sentralt i romantikken. Tingenes ånd var dens sjel, det var essensen, det viktige. Det ble også sagt om mislykkede kunstverk og ideer at de ikke hadde ånden i seg. Med i dette ligger også at på norsk, som i en rekke andre språk, er det sammenheng mellom ånd, og å ånde, å puste. Så diktets ånd er det som lever, det som puster i diktet.

Malmen er det man lager jern av, og det er når jernet er varmt det er flytende og kan formes. Bildet er at diktets ånd bor i sjelen, fra før livet i strofen blir til, og det er ilden til denne ånden som varmer opp ordene i språket slik at det kan formes, slik malmen i jernet.

Rosen og rosentreet (Rosentræet) er brukt som metafor så lenge det har eksistert litteratur. Her bildet at diktets ånd er som duften i rosentreet, det som på mystisk og uforklarlig, men merkbart vis, stiger opp og får roseblomsten til å dufte. Sånn får diktets ånd diktet til å vekke behag.

Linje 3 i strofe 5 har også to trykktunge stavelser etter hverandre, dog der. Typisk for Nibelungenverset. Å prege er å sette merke på, slik man gjør på mynter, når diktets ånd ikke kan preges i Digtets Tankerad, så betyr det at det ikke er mulig å sette fingeren på hva som er diktets ånd i det som står der. Ånden er likevel til stede, lik duften i rosenbladet. Her er det bladet i kronen, i selve rosen, blomsten, det er snakk om. Pronomenet den viser hele tiden tilbake til Digtets Aand.

Å formå, eller formaa, er å greie. Funken i Tankefunken er nesten hypermoderne, slik vi i dag snakker om «å funke». Det er funksjon. Ingen kunst klarer å beskrive (male) tankefunksjonen som et dikt fremstår av. Eller, ingen klarer å forklare hvordan et dikt blir til. Denne innsikten er gammel og kjent, derav gamle Klage.

I strofe 7 kan den vise tilbake til Tankefunken i strofe 6 eller til Digtets Aand, som det handler om i alle strofene. De to er jo også ganske beslektet. Prent er trykk, sløres af er avsløres, altså at sløret blir fjernet, sånn det vil skje om diktets ånd blir formulert rett frem i en tekst. Strofen sier at om det gikk an å beskrive hva dette var for noe, så ville det sette grenser for det (Skranke), og disse grensene, eller skrankene, ville gjøre at diktet mistet sitt liv og virke. Ordene ville ikke væe levende, de ville ikke virke. Det må altså være noe mer med et dikt, enn det som kan settes ord på. Igjen berører vi også det uutsigelige, som første strofe og mye av diktet handler om.

Strofe 8 har sammensetningene Aandens Frihed, Ordets Klang og Digtets Rhytmer, alt sammen ord det skal gå an å kjenne igjen. Stakket er kort, av norrønt stǫkkottr. Strofen sier at diktets ånd vil sveve på klangen av ordene og rytmen i diktet, mer altså, enn bare innholde i ordene. Og det er åndens frihet som får dem til å sveve, begge disse ordene er viktige i romantikken, ånden og friheten.

En Gjennomgang i strofe 9 henter opp igjen ordet som avslutter strofe 8, gjennomgangen er til livet i leserens bryst. Det er i brystet hjertet er. Gjennomgangen kommer i diktets rytme, også fra strofe 8, og den – diktets ånd – vil der – i brystet til leseren – våkne til liv igjen, i sorg (sorrig) eller glede (lyst).

Stofe 10 fortsetter denne tanken, som begynte i strofe 8. Her beskrives hvordan diktets ånd vil få næring (næres) og bli beveget, slik at den blir lik den ild dikteren hadde i det diktet ble til. Dikteren har altså gjennom klangen og rytmen overført sin tanke til leseren, slik at denne har tilgang på samme malmen som dikteren hadde i strofe 3. Herfra kan ideer formes. Det er viktig at diktets ånd ikke bare skal befinne seg i diktet, den må også kunne overføres til leseren. Dikteren må formidle noe. Ordene før strofens liv blir til viser den tette forbindelsen til strofe 3, og den tette forbindelsen mellom dikterens tanke og det leseren oppfatter.

På denne måten vil det uudsigelige – igjen dette ordet – være lagt inni diktet. Det skjer ved tryllemakt, altså på en måte som ikke kan forklares, men Welhaven forklarer det likevel ganske konkret og tydelig i dette diktet her. Det er også det som er poenget, dette diktet har ånden, Welhaven har en klar tanke, og han klarer – gjennom diktet – å overføre denne tanken til leseren. Uten bruk av diktets virkemidler, så ville han ikke fått dette til. Det er ikke mulig å forklare det Welhaven her vil si, bare ved å bruke vanlige ord. Welhaven viser med dette diktet som eksempel hva et dikt kan være, og hva diktets ånd skal være.

Strofe 12 sier at om dikteren lykkes i dette, å overføre en åndrik tanke til leseren, så er hans lykke gjort. Da har han oppnådd det han ville. Aanden i hans Sange, er ånden i diktene, og når de svever fra barm til barm, så går de fra bryst til bryst, etter hvem som leser dem. Det at diktet vekkes til liv i brystet til leseren er brukt som bilde i strofe 9, og henter opp igjen det. Verbet svæve er brukt i strofe 8. Betragt er imperativ av å betrakte, å se, så strofen begynner med kommandoen «se så lykkelig dikteren blir når diktet blir lest og forstått», altså når tanken hans – ånden – blir overført fra ham til leseren.

Strofe 13 omhandler også dikteren, og ikke diktet. Rygte er rykte, ordet blir vel fortsatt brukt i dag om folk som har godt eller dårlig rykte på seg. Welhaven skriver i diktet at dikterens rykte kan stige (hæves, heves) mot sky av Døgnets Vind, altså være noe midlertidig. Så om man er populær en stund, vil man være upopulær eller glemt den neste, slike ting er foranderlige, stemninger skifter. Ordet Kvægelse har vi ennå i ordet vederkvegelse, forfriskelse eller trøst. Så Welhaven skriver at det er ikke kortsiktig personlig suksess som er saken, det er ikke det at han som dikter blir snakket godt om, det er ikke det som er den sanne trøst eller lindring for sinnet. Det er ikke det som er målet med diktet.

Målet er heller, som det står i strofe 14, at hans Tankebilled, tankebildet hans, eller tanken, skal fødes på ny i en lutret lesers Indre. Ry er rykte, omdømme, så når det står med eller uten Ry, betyr det nok at det ikke har så mye om det følger godt eller dårlig rykte med. Det viktige er at tanken fødes på ny, og får nytt liv hos en leser, at ånden er overført. Lutre er rense, det blir ofte brukt i religiøs og i overført betydning, også i meningen foredle. Hva som utover det menes med et lutret indre er et spørsmål om tolking, mens det står rett ut at det er i dette lutrede indre tankebildet skal fødes på ny.

Avslutningsstrofen sier at om dikteren lykkes i dette, så vil diktet ha evig liv. Når han så bringes dette budskap, så er hans lykke gjort. Aandens bliv, er «åndens bli», altså at ånden blir til, det lykkes å gi diktet en ånd, og å få denne ånden overført til leseren. Dette budskapet må bringes til dikteren, heller enn at han er så populær og blir snakket om godt om (har godt ry), for det er dette som vil gi verket evig liv. For om ånden kan overføres i dag, kan den også overføres i fremtiden. At diktet til Welhaven leses og brukes den dag i dag, viser at han har lykkes. På ny blir diktet i seg selv et eksempel på hva Welhaven ønsker å oppnå.

Kommentar til diktet

Diktet er hentet fra samlingen Nyere digte, som utkom i november 1844, men med 1845 på tittelbladet, sånn som får oss som skal kategorisere til å havne i vanskeligheter. Det er et dikt som inneholder dikterens litterære program, et dikt om hva dikteren ønsker å oppnå med diktet. Sånn sett er diktet nyttig i all opplæring. Det tjener som eksempel på forfatteren og periodens mål og mening, og illustrerer i seg selv denne meningen. Mange forfattere i forskjellige perioder har nedfelt sitt program i ulike tekster, men få så klart og tydelig som Welhaven her i Digtets Aand.

Welhaven deltok hele sitt liv sterkt i debatten hva norsk kunst og kultur skulle være, om den skulle søke europeiske eller nasjonale idealer, og hvordan den skulle utformes for best å nå disse idealene. Først kom disse meningene hans til uttrykk i polemikk mot Wergeland, og hans krets, her kunne det gå stygt for seg, men etter den første striden og særlig etter at Wergeland døde roet det seg, og Welhaven skrev mer dempet. Han forble imidlertid kontroversiell like til sin død, og det fantes dem som ikke kunne tilgi ham det som kunne bli kalt anti-norske holdninger, og de harde angrepene mot Wergeland og venstresiden i norsk kultur og politikk. Derfor fikk han, for eksempel, redusert sin pensjon de siste år av sin levetid, fra regjeringens forslag om 1200 spesidaler, til stortingets vedtatte 800 sd. Dette skillet i norsk politikk gjaldt i mange politiske saker, splittelsen stakk dypt, og fører til dannelsen av de to partiene høyre og venstre etter innføringen av parlamentarismen.

Her, på denne bloggen, er det imidlertid diktet, og ikke politikken, som er saken. Ingard Hauge formulerer det fint i innledningen til samleutgaven av Welhavens verk, utgitt i 1990: Sitt dikteriske ideal finner han, som mange andre lyrikere i denne perioden, i en syntese av klassisimens måtehold og romantikkens følsomhet (bind 1, s. 21). Dette er til stede også i Digtets Aand. Klassisimens måtehold finner én i strofenes strenge oppbygning, rimet, takten og rytmen som alltid er oppfylt, og der de små avvikene alltid tjener en hensiktsmessig funksjon (som i ordet uutsigelige, vanskelig å få inn i rytmen). Romantikkens følsomhet finnes både i de sterke, til dels begeistrede følelsesutbruddene, og i de mer vare og fintfølende (stille lykke, strofe 12).

Vi kan kanskje prøve et trappetrinn til, uten at lesingen og analysen blir for komplisert. Opplysningstidens idealer var fornuft og rasjonalitet. Welhaven var et barn av den, født like etter den var over, og virksom i det arven etter den skulle forvaltes. Den kunstneriske perioden Romantikken kom som en reaksjon mot den, og særlig som reaksjon mot den kunsthistoriske perioden som gjaldt den gang, klassisisme. Fornuft og opplysning kunne være vel og bra i livet og i samfunnet, men i kunsten kan ikke alt være bare lover og regler og fornuft, der må de frie følelser inn. Så det ble en dobbelthet, dikterne i romantikken skulle være voldsomme og følsomme i sin kunst, men også rasjonelle og opplyste i sin samfunnsvirksomhet.

I Digtets AAnd ser vi denne spenningen mellom fornuft og følsomhet helt ned i ordvalget. Ord som Tankeformers Baaand, Frigjort Tanke, Tankerad, Tankefunken og Tankebilled går igjen. Men alt satt opp mot følelser i Aand, sjæl, Digtersjæl og Livet i Leserens Bryst. Og enda mer i Ild, Duft, Tryllemagt. Det er mange eksempler på ord om grenser satt opp mot ord om frihet. Rasjonaliteten er grensene, de gjelder, men diktet, dikteren og ordet må også være fritt. Det er et ambisiøst forsøk på frihet under kontroll, geni i arbeid under regler, fornuftens regler tatt i bruk for å uttrykke det grenseløse, det som ikke kan sies, det uutsigelige. Motsetningene går så langt, at rasjonalisten Welhaven ønsker at diktets innhold skal kunne formuleres i konkrete setninger, men romantikeren vil mene at det fulle innholdet kun lar seg overføre ved å ta i bruk alle dikterkunstens virkemidler. Så diktet skal inneholde noe mer enn bare ordene, og det er hva dette mer er, hva som er diktets ånd, diktet forsøker å uttrykke.

Det finnes ikke noe bedre forsøk i å uttrykke akkurat dette. Diktet er naturligvis et resultat av den opphetede debatten vi hadde på 1830-tallet. Welhaven vil gjerne skrive et dikt som viser at han hadde rett, og hva man kan oppnå ved å skrive diktene sånn som han mener det skal gjøres. I de andre og større dikternasjonene fantes ingen slik opphetet debatt, det var noe med de norske forhold og ny stat med liten, nasjonal selvtillit, som gjorde at det ble satt sterke følelser i sving når det norske ble satt opp mot det euroepiske, og det norske ble sett på som noe mindre utviklet og mindre verd. Tyskerne hadde alle forutsetninger for å forstå hva Welhaven vil si med diktet sitt, de var opptatt av de samme tingene, men de hadde ikke det behovet for å formulere det så sterkt og med en slik energi. De hadde nok de samme meningene, men de hadde ingen å overtale.

Så dette diktet er noe unikt, også i verdenslitteraturen. Det er oversatt til en god del språk, jeg kjenner det bare i tysk og engelsk, men som alle dikt taper det seg i oversettelsen, og det har ikke den plass det kanskje ville hatt, om norsk og skandinavisk hadde vært et verdensspråk.

Ettertiden har også stilt Welhaven helt i skyggen av Wergeland, også i Norge. Det er mange grunner til det. Også det enkle faktum at Wergeland var så mye mer produktiv, han skrev mye mer og mye mer omfangsrikt, mens Welhavens litterære produksjon var forholdsvis liten. Dette kan jo kanskje også tilskrives Wergelands ubegrensede frihet, han lot fantasien fritt utspille seg, mens Welhaven alltid måtte legge bånd på seg, og tilpasse stoffet formen. Wergeland lot det i mye større grad bare stå til, det er ikke denne følelsen hos ham at hvert ord og hver linje er tenkt gjennom til minste detalj.

Den viktigste grunnen til at Wergeland står igjen som seierherre i debatten, er nok likevel den at linjen til Welhaven er den til embetsmannsstanden. Wergeland tilhørte folket. Det var folket som vant.