Der Pilgrim, av Friedrich Schiller

I min gjennomgang av tysk lyrikk har jeg nå kommet frem til Friedrich Schiller (1759-1804). Av ham har jeg tidligere postet An die Freude og Die Erwartung, begge ganske lange og ganske kompliserte dikt. Vi har kommet frem til Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteratur og kanskje i tysk kultur.

Det er et høydepunkt som har blitt litt utilgjengelig i dag, fordi diktningen og tenkningen krever en del forkunnskaper som ikke lenger hører til den allmenne dannelse. Selve begrepet allmenn dannelse er også miskjent, og gjeldende tone i dag er at man ikke trenger å lære noe man ikke har bruk for. At kunnskap er blitt noe som ikke har egenverdi er ikke av de beste tingene vår tid har oppnådd, men denne bloggen driver ikke med samfunnskritikk. Her presenterer man dikt, og det på en helt grei måte, i respekt og ærbødighet, entusiasme og glede.

Og da er det først litt om forfatteren, og tiden.

Friedrich Schiller (1759-1805)

Det er noe fascinerende med Schiller. Han er ti år yngre enn Goethe, og dør 27 år før ham. Likevel er det han som nevnes når det skal nevnes Goethe og en til. Brevvekslingen mellom Goethe og Schiller på 1790-tallet, da de begge bodde i Weimar, er blant de aller, aller mest berømte i verdenshistorien.

Det er også fascinerende at Schiller starter opp som så veldig revolusjonær. Han skriver sitt første drama, der Rauber, mens han studerer medisin og juss ved millitærakademiet Karlsschule, og får det oppført i 1781. Han er 22 år gammel, kommer fra en ganske fattig familie, faren er gartner hos hertug Karl Eugen av Würtenberg, Hertugen var regnet som ganske despotisk, og beholdt makten fra 1737 til 1793, så det kunne bli ganske trykkende stemning, for å si det som man sier det i dag. Familien Schiller stod i et avhengighetsforhold til hertugen, og det var hertugen som ville at unge Friedrich skulle ta utdannelsen sin ved militærakademiet hans. Så da ble det slik.

Og det ble krasj, med den unge og allerede frihetselskende Schiller, i møte med den strenge disiplinen på miliætrakademiet. Litteratur var forbudt, så unge Friedrich Schiller måtte lese Goethe, Shakespeare, Lessing, Klopstock og Rousseau i smug, på 1770-tallet, Sturm und Drang. Stormen av følelser. Trangen etter å utrette noe. Schiller skrev dramaet Der Rauber, Røveren, (eller på norsk Morderne, i Jens Bjørneboes oversettelse av 1967), om Karl Moor, en frihetselskende ung mann som gjør opprør mot all undertrykkelse, og dermed ender opp som røver. Han ser imidlertid sine feil, han er moralsk høyverdig, og stiller seg selv for retten. Rede til å ta sin straff, Døden for Friheten.

Schiller ble arrestert. Han måtte flykte. Han flykter gjennom 1780-tallet, kan man kanskje si, litt lettvint og forenklet. Det er på denne tiden han skriver diktet An die Freude (1785) og dramaet Kabale und Liebe (1784). Det berømte diktet er kanskje representativt for livet Schiller drømmer om, ikke livet han lever. Selv var han ikke så begeistret for diktet som ettertiden er blitt, og det er jo også helst kjent gjennom den fantastiske tonsettingen til Ludvig van Beethoven, og ikke gjennom teksten til Schiller. Det ikke fullt så berømte dramaet handler om opprørstrang, frihetslengsel, konflikten mellom adelen og borgerskapet, og alt det som leder frem til den franske revolusjonen i 1789.

Da revolusjonen kommer i Frankrike er Schiller 30 år, helt i sin rette alder, dette kan han ta del i, men han gjør ikke det. Han er utnevnt til professor i historie, ved universitetet i Jena. Og han tar sin oppgave alvorlig. Tiltredelsesforedraget har tittelen: Was heisst und zu welchem Ende studiert man Universalgeschichte? eller på norsk, sånn omtrentlig: Hva er og i hvilken hensikt studerer man universalhistorie?

Schiller vil nå finne svarene på alt. Han vil ha klarhet. Vi går inn i perioden som kalles Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteraturhistorie, eller senterpunktet, og her er Goethe og Schiller midt i hjertet av alt som skjer. De skriver tekster og avhandlinger, de brevveksler, de diskuterer ytterst komplekse og diffuse spørsmål, og vil sette nøyaktige, klare og forståelige ord på dem. Det er en oppgave man må være tysker for å prøve på, det er en orden og en disiplin og en systematikk som ingen andre land og nasjoner nærmer seg. Bare det å sette seg fore å besvare spørsmålet: «Hva er estetikk?» Og «Hva er estetisk erkjennelse?»

Goethe hadde klassisk bakgrunn, oppvokst i et velstående, klassisk hjem, og han hadde vært på sin Italia-reise årene 1786-1788. Schiller hadde oversatt den antikke litteraturen. De kjente idealene, og de kritiserte den nye, oppvoksende, romantiske diktertradisjonen for å være for fantasifulle og for formløse. Det skulle være harmoni og likevekt. Det var klassiske humanistideal som gjaldt. De skrev en rekke ballader, dette er balladeårene, både for Goethe og Schiller, og de skrev sine Xenien, basert på det antikke versemålet distikon (linjepar av heksametere (6 trykktunge stavelser) og pentametere (5 trykktunge stavelser)). De skrev også teaterstykker, Goethe arbeidet med Faust, og skrev romanen Wilhelm Meister, mens Schiller skrev de historiske stykkene Maria Stuart (1801) og Die Jungfrau von Orleans (1801).

Så det er jo her han er, da, sånn cirka, i det han skriver verket om pilgrimmen. Han selv, som er på søken, og etter hvert skjønner at han aldri vil finne det han søker etter. Han har gått gradene, fra den strenge disiplinen og despotismen under Karl Eugen, og militærakademiet, opprørstrangen og frihetslengselen, de vanskelige årene på 1780-tallet, og så trygg stilling som professor ved universitetet i Jena. Og jakten etter det klassiske skjønnhetsidealet, den klassiske humanismen, i en tid der frihetslengselen han hadde i ungdommen blir realisert, men ikke som han hadde tenkt seg det, og ikke på en måte som han kunne være med på.

Dette er Schiller som to år før sin død skildrer livsoppgaven sin, og hvordan han aldri kan fullføre det, aldri kan nå målet.

Der Pilgrim

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

All mein Erbteil, meine Habe
Warf ich fröhlich glaubend hin,
Und am leichten Pilgerstabe
Zog ich fort mit Kindersinn.

Denn mich trieb ein mächtig Hoffen
Und ein dunkles Glaubenswort,
»Wandle«, riefs, »der Weg ist offen,
Immer nach dem Aufgang fort.

Bis zu einer goldnen Pforten
Du gelangst, da gehst du ein,
Denn das Irdische wird dorten
Himmlisch unvergänglich sein.«

Abend wards und wurde Morgen,
Nimmer, nimmer stand ich still,
Aber immer bliebs verborgen,
Was ich suche, was ich will.

Berge lagen mir im Wege,
Ströme hemmten meinen Fuß,
Über Schlünde baut ich Stege,
Brücken durch den wilden Fluß.

Und zu eines Stroms Gestaden
Kam ich, der nach Morgen floß,
Froh vertrauend seinem Faden,
Werf ich mich in seinen Schoß.

Hin zu einem großen Meere
Trieb mich seiner Wellen Spiel,
Vor mir liegts in weiter Leere,
Näher bin ich nicht dem Ziel.

Ach, kein Steg will dahin führen,
Ach, der Himmel über mir
Will die Erde nie berühren,
Und das Dort ist niemals Hier.

Pilgrimmen

Ennå i mitt livs forår
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og ungdommens tidlige danser
Lot jeg i fars hus.

All min arv, mine eiendeler
Kastet jeg glad troende hen,
Og ved lette pilgrimsaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så drev det meg et mektig håp
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, roper det, »veien er åpen,
Alltid bort etter oppgangen.

Helt til en gyllen port
når du frem, der går du inn,
Da blir det jordiske der
Himmelsk uforgjengelig å være.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg stille,
Men alltid blir det skjult,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunner bygger jeg gangbro,
Broer over de ville elver.

Og til en elvs kyst
Kom jeg, som etter morgenen fløt,
Glad fortroende sin tråd,
Kaste jeg meg i dens skjød.

Hen til en stor sjø,
Drev meg sine bølgers spill,
Foran meg ligger det i vid tomhet,
Nærmere er jeg ikke målet.

Akk, ingen gangbro vil føre dit,
Akk, himmelen over meg
Vil ikke berøre jorden,
Og det der borte er aldri her.

Språk, form og innhold

Diktet er en romanse, et kort episk-lyrisk dikt, ofte i form av en ballade. Opprinnelig var romansen diktning på folkespråket, og den oppsto i senmiddelalderen i Middelhavsområdet. Språket var romansk, fransk, spansk og italiensk hører alle til de romanske språkene, og derfor navnet romanse. Formen er nært beslektet med balladen, så nær at de to går litt over i hverandre. Felles er at de uttrykker en stemningsfylt historie, for romansen ofte en kjærlighetsfylt eller skjebnesvanger, mens lyrikken bare uttrykker stemning, epikken bare historien.

Strofeformen er klassisk 4+4 takter med trokeisk versefot, og trykklett utgang i oddetallslinjene og trykktung i partall. Så det går i en periode på to og to linjer, hvor et meningsinnhold blir sagt ut. Rimmønsteret er kryssrym, også veldig vanlig, og den eneste mulige i denne strofeformen. Det går annenhver tung-lett fire ganger i hver linje, og så er det en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3. Her er det illustrert.

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

Schiller: Der Pilgrim

Diktet handler om jeg-personen, som er pilegrimen. Han bekjennegir at han allerede i ung alder forlot huset sitt, tok med seg pilegrimsstaven, og vandret av gårde. Han har håp og tro, han er på jakt etter en oppgang (Aufgang), opp etter noe høyere enn det jordiske, kan man nesten si her. Dette viser seg i fjerde strofe, da han kommer til den gylne porten, der det jordiske blir himmelsk.

Senterstrofen, den femte, lar kveld bli morgen, og vandreren står aldri stille. Han skal videre, men det er skjult hva han søker og hva han vil. Så er det en metaforisk strofe seks, med fjell som ligger i veien, og broer og gangbroer han gå over avgrunner og store elver. Så kom han til bredden av en elv, slik jeg lester det, eines Stroms Gestaden, han tror han er på rett vei, og kaster seg i fanget på dette stedet.

Men han kommer bare til et stort hav, foran ham er det store tomme, han er ikke nærmere målet sitt. Og han innser til slutt at det ikke finnes noen gangbro dit han vil. Himmelen over ham vil ikke berøre jorden, det som er der borte, vil aldri være her. Han leter etter noe han ikke kan finne. Han er pilegrimen som alltid vil være på vandring, aldri nå frem.

Så det er livsoppgaven sin Schiller her skildrer, hvordan han i sitt liv er en vandringsmann på jakt etter noe han bare litt diffust vil si hva er. Det er det som forener himmelen og jorden, det litt høyere, det som kan gjettes på å være innsikt og sannhet. Når livet hans nå går mot slutten, innser han at det han søker, vil han ikke finne.

Glosesliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no

Lenz der, -es/-e; (poetisk) vår;
Ließ -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående infinitiv også: hat … lassen; hjelpeverb, tr., refl., itr.) 1. la, late, la være, la ha, la få, få til, tillate, tåle (ofte også andre oversettelser, se eks.).
Erbteil I. das Erbteil arveanlegg, arv II. der Erbteil del av arv.
Habe die, -/; eiendom, eiendeler
Aufgang der, -(e)s/Aufgänge; oppgang
unvergänglich (adj.) uforgjengelig.
ward dichterisch, sonst veraltet für vgl. wurde (Duden)
hemmen (sv. tr.) hindre, hemme, stoppe;
Schlünde -> Schlund der, -(e)s/Schlünde 1. svelg 2. (overført) gap, avgrunn.
Steg der, -s/-e 1. liten bro, gangbro. 2. landgang. 3. bue (på brillen) 4. forbindelsesstykke.
Brücke die, -/-n 1. bro (også kommandobro, sport, om tenner); 2. løper, matte; lite, smalt teppe.
Gestade dichterisch Teil des festen Landes, der an das Wasser grenzt; Küste, Ufer (Duden)
froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig;
Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Friedrich Schiller ble tidlig brystsyk, og visste nok at livet gikk mot slutten da han skrev dette diktet. Det er hans egen krønike over livet han har levd, hvordan han ser på seg selv, og sin livsoppgave.

Det ligger tett opp til biografien, hvordan han ser det som sin livsoppgave å finne svar på noen av livets store spørsmål, og begir seg ut på vandring for å finne dem.

Diktet er tonsatt av Franz Schubert…

Min gjendiktning

Det er ikke noe lett dikt å gjendikte, dette. Det er svært taktfast, og takten kan ikke brytes. Det kan heller ikke være noe lettvint, og ikke noe anstrengt, og det nærmeste man kommer halvrim er Lenze-Tänze i første strofe. Så dette er ikke godt, men så godt som det blir.

Pilegrimmen

Ennå livets forårs transe
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og i ungdoms tidlig danser
Lot jeg i min faders hus.

All min arv, og alt jeg have
Kastet jeg i tro inn,
Og med lette pilgrimstaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så det drev meg mektig håpet
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, rop: din vei er åpe’,
Alltid mot oppgangen bort.

Helt frem til den gylne porten
Når du frem, inn går du der,
Der vil det som før var jorden
Himmelsk uforgjeng’lig vær.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg still’,
Men for meg blir skjult i sorgen,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunn bygges leier,
Broer over de villen flod.

Og til en elvs vide bredder
Kom jeg, som en morgenen fløt,
Glad fortrolig tråden tredde,
Kastet jeg meg i dens skjød.

Hen bort til en sjøen store,
Drev meg sine bølgers spill,
For meg ligger det vide jordet,
Nær er jeg ei målet til.

Ingen gangbro vil meg føre,
Akk, den himmel over meg
Vil ei jorden ei berøre,
Det der borte er her ei.

ES2020

Kilder

Urbanovský, P. : Vergleich der stilistischen Mittel in der Poesie von Gryphius bis Brecht, Brünn universitetet, 2018

Die Erwartung (Ventingen), av Friedrich Schiller

Dette er ikke en komersiell blogg. Det viser jeg ganske klart i dag, da jeg tar fatt på et ganske langt og temmelig ukjent dikt av Friedrich Schiller, fordi det er referert til i Hallvard Lies verselære fra 1967. Der blir det satt i forbindelse med Welhavens dikt, En Vaarnat. Forbindelsen er at begge diktene har et taktskifte, og Lie antyder at Welhaven der kanskje er litt inspirert av Schiller. I alle fall viser Lie at det gir mening å lese Welhavens dikt med Schillers dikt i bakhodet, og at motivet for taktskiftet kan være noe av det samme. Det vil si, som Lie også forklarer, så er taktskiftet hos Schiller veldig konkret motivert, det er den man venter på og trodde skulle komme, som ikke kommer allikevel. Hos Welhaven er stemningen hele tiden den samme, det er poeten som sitter i vårnatten, og det er ingen ytre handlinger som kan forårsake et taktskifte. Det er bare de indre stemningene som kan skifte.

Om Schiller

Friedrich Schiller (1759 – 1805) hører til de ganske vanskelige. Han er produkt av sin tid, klassisismen og opplysningstiden, og han er med i den tidlige brytingen fra klassismen over i romantikken. Det er mye bakgrunnsstoff å sette seg inn i for å skjønne hvorfor de skrev som de gjorde, og tekstene kan kanskje virke fremmende og omstendelige for våre dagers lesere. Det gjelder særlig diktene, der det var strenge krav til formen, og de sjeldent begrenset seg i lengden. Vi har på norsk heller ingen markante dikterpersonligheter fra denne tiden, de vi har er humoristiske (Wessel) eller tidlige uttrykk for norsk nasjonalfølelse (Nordahl Bruun), så vi får liten øving i å lese tekster på vårt eget språk herfra.

Tyskerne har mange og store. Det er fra denne tiden den tyske dikter- og tenkertradisjonen for alvor begynner, det er herfra de har Goethe, og fra ham kommer de alle sammen. Schiller hører til samme tidsperiode som Goethe, og var venn av ham, men Goethe levde lenger, og fikk gjort mer. Men siden tysk ikke står så sterkt i Norge lenger, er heller ikke Goethe så inngående kjent lenger. Og Schiller er vanskelig tilgjengelig. Det har han i hvert fall vært for meg.

Men så er det jo slik at når man jobber med en sak, og bruker tid på den, så øker også kunnskapen, og med det kommer interessen. Den tyske diktningen er en verden ennå ganske fremmed for meg, men jeg vet nok til å vite at her er det noe å hente. Foreløpig er jeg ganske på amatørplan, sånn at jeg vet at de som har interesse for dette, antagelig vet mye mer enn meg. Men et sted må man begynne, og her har jeg begynt.

Die Erwartung

Hör ich das Pförtchen nicht gehen?
Hat nicht der Riegel geklirrt?
Nein, es war des Windes Wehen,
Der durch diese Pappeln schwirrt.

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Stille, was schlüpft durch die Hecken
Raschelnd mit eilendem Lauf?
Nein, es scheuchte nur der Schrecken
Aus dem Busch den Vogel auf.

O! lösche deine Fackel, Tag! Hervor,
Du geistge Nacht, mit deinem holden Schweigen,
Breit um uns her den purpurroten Flor,
Umspinn uns mit geheimnisvollen Zweigen,
Der Liebe Wonne flieht des Lauschers Ohr,
Sie flieht des Strahles unbescheidnen Zeugen!
Nur Hesper, der verschwiegene, allein
Darf still herblickend ihr Vertrauter sein.

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Mein Ohr umtönt ein Harmonienfluss,
Der Springquell fällt mit angenehmem Rauschen,
Die Blume neigt sich bei des Westes Kuss,
Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen,
Die Traube winkt, die Pfirsche zum Genuss,
Die üppig schwellend hinter Blättern lauschen,
Die Luft, getaucht in der Gewürze Flut,
Trinkt von der heissen Wange mir die Glut.

Hör ich nicht Tritte erschallen?
Rauschts nicht den Laubgang daher?
Nein, die Frucht ist dort gefallen,
Von der eignen Fülle schwer.

Des Tages Flammenauge selber bricht
In süssem Tod und seine Farben blassen,
Kühn öffnen sich im holden Dämmerlicht
Die Kelche schon, die seine Gluten hassen,
Still hebt der Mond sein strahlend Angesicht,
Die Welt zerschmilzt in ruhig grosse Massen,
Der Gürtel ist von jedem Reiz gelöst,
Und alles Schöne zeigt sich mir entblösst.

Seh ich nichts Weisses dort schimmern?
Glänzts nicht wie seidnes Gewand?
Nein, es ist der Säule Flimmern
An der dunkeln Taxuswand.

O! sehnend Herz, ergötze dich nicht mehr,
Mit süssen Bildern wesenlos zu spielen,
Der Arm, der sie umfassen will, ist leer,
Kein Schattenglück kann diesen Busen kühlen;
O! führe mir die Lebende daher,
Lass ihre Hand, die zärtliche, mich fühlen,
Den Schatten nur von ihres Mantels Saum,
Und in das Leben tritt der hohle Traum.

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

aus Gedichte, 1789 – 1805

Min oversettelse (ufullstendig)

Ventingen

Hørte jeg ikke porten gå?
Har ikke slåen klirret?
Nei, det var vindens pust,
Som suste gjennom disse poplene.

O smukke deg, du grønne, løvdekkede tak,
Du skal den yndeutstrålende motta,
Hennes gren, bygger et skyggende tak,
Med hengiven natt henne hemmelig å omfavne,
Og all hennes smigerluft, blir våken
Og spøker og spiller om hennes rosekinn,
Når hennes skjønne byrde lett beveger seg,
Den sarte foten til kjærlighetens sete bærer.

Stille, hva smyger gjennom hekkene
Raslende med hurtig løp?
Nei, det var bare noen fugler
som av skrekk ble skrempt opp fra busken.

O! slokk din fakkel, dag! Herover,
Du åndfulle natt, med din yndige stillhet
Bre om oss den purpurrøde flor,
Omspinn oss med hemmelighetsfulle greiner,
Kjærlighetens lykksalighet flyr med den spente lytters øre,
Hun flyr de ubeskjedne vitnene til strålene,
Bare Hesperos, den tause, alene
Får stille synlig være hennes fortrolige.

Ropte det ikke lett fra det fjerne,
Som hviskende stemmer likt?
Nei, svanen er det, som trekker
Ringer gjennom den sølvfargede dammen.

Mitt øre omtoner en harmoniflod,
Den varme kilden faller med behagelig brus
Blomstene bøyer seg for vestavindens kyss
Og alle vesener ser jeg veksle lykksalighet
Druene vinker, ferskene til nytelse
Som overdådig svulmende bak blader lytter
Luften, dykker ned i kryddernes flod
Drikker meg fra de hette kinn gløden.

Hørte jeg ikke skrittene lyde?
Rasler ikke løvgangen hitover?
Nei, en frukt er falt der borte,
Fra dens egen tunge fylde.

Dagens flammeøye brekker selv
I den søte død og blasse farger.
Djervt åpner seg i det elsklige tusmørke,
Begerne allerede, som hater sin glød
Hever månen sin strålende åsyn
Verden forsmelter i rolig stor masse
Beltet er for enhver lokkelse løsnet,
Og alt det skjønne trekker meg blottet til seg.

Ser jeg ikke noe hvitt glinse der borte?
Glanser det ikke som silkekledning?
Nei, det er søylen som flimrer
På den mørke barlindsveggen.

O! lengtende hjerte, mor deg ikke mer,
Med søte bilder uvirkelig å leke,
Armen, som vil omfavne henne, er tom
Ingen skyggelykke kan dette brystet kjølne;
O! før meg den levende hit,
La hennes hånd, den sarte, føle meg,
Skyggen bare fra hennes kåpes fald,
Og i livet trå den hule drøm.

Og lett, som fra det himmelske høye
Kommer stunden av lykke frem.
Så vår hun nærmet seg, usett
Og vekte vennen med kyss.

En gjennomgang av språk, innhold og oversettelse

Jeg oversetter des Windes Wehen, med vindens pust. Det er bokstavrim i orginalen, ordene Winden og Wehen står godt til hverandre, norske «vindens vaiing» gir ikke helt den same effekten. Ordet pust står ikke i originalen, men det står godt til ordet suste i linjen under. Så her oversetter jeg litt poetisk.

I andre strofe er det noen ord som ikke står i ordlisten med norsk oversettelse. Schattendes er skyggende. Gemach er gemakk, norsk ordbok skriver det kommer fra lavtysk, og egentlig betyr «bekvemmelighet». Det er et fint rom, et kammer. Vi kjenner det i dag best i uttrykket «de indre gemakker».

I strofe 3 må det omskrives. Tysk har som man vet verbet til slutt, og de tyske poetene bruker det effektivt, men det er ikke noen mulighet for å få det tyske auf til slutt i strofen til å bli det norske ordet opp til slutt i oversettelsen.

Breit um uns her tror jeg skal oversettes bare med «bre om oss». Adverbet her (hit) passer ikke på norsk å ta med. Her har jeg litt problemer med vendingen des Lauschers Ohr, særlig ordet Lauschers, som skal være genitiv av Lauscher. Jeg har søkt meg frem til at dette skal være noe med ører, gjerne i jegerspråk, og gjerne på dyr som hare og rådyr. Det kan også være en person som lytter ved dørene. Det passer bedre i sammenhengen. I linje 6 gjelder det å få genitiven riktig, det er des Strahles, til strålene. Schiller bruker formen Hesper for Hesperos, aftenstjernen i gresk mytologi. Dette var nok godt kjent for den klassisk utdannede Schillers samtid, men nok veldig lite kjent her i dag. Likevel tror jeg at jeg holder på Hesperos, i stedet for å bruke Aftenstjernen, eller Venus. Å bruke Venus kunne vært fint, det er planeten Venus som er aftenstjernen, men Venus er også det latinske navnet på en gresk gud, og det er en ganske annen gud enn Hesperos. Så det kunne vært misvisende. Om vår tid ikke alltid er like opplyst i den klassiske historien, så har vi oppslagsverk lettere tilgjengelig enn noen har hatt det før oss. Alle som vil finner lett ut hva Hesperos er for noe. Jeg tror sie viser tilbake til die Liebe, nedover i strofen. Jeg er ikke helt fornøyd med hvordan jeg fikk denne til, ennå.

I begynnelsen av strofe 5 er det en verbsammensetning, rief gleich, som vanlig for uekte sammensatte verb med verbet og tilhøret atskilt. Jeg vet ikke om jeg treffer riktig med å oversette med roper likt, det føles og virker litt underlig. De to siste linjene i denne strofen må omskrives.

Tysk Wikipedia skriver at Springquelle er en kilde med varmt kildevnn. Rauschen (sus, brus) er brukt som substantiv, men i ordlisten finner jeg det som verb, og har satt det opp i gloselisten som det. Des Westes Kuss er vestavindens kyss. Jeg er ikke sikker på om jeg får linjen Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen, helt riktig. Slik jeg forstår det, er det jeg-personen i dikte som ser alle vesener rundt seg bytte fryd og lykksalighet med hverandre. Alle har overskudd av det, og kan gi og få. Den siste halvdel av denne strofen må renskrives.

Laubgang er satt sammen av Laub (løv) og gang (gange), jeg tror løvgang må være greit. Jeg oversetter die Frucht til en frukt, bestemt til ubestemt form. Jeg må også tenke litt hvordan jeg skal oversette die Fülle (fylde, overflod).

Strofe 7 har jeg litt problemer med. Jeg får ikke helt til hvordan ordene død (Tod) og hate (hassen) skal passe inn. Det er også noe med sammenhengene der jeg ikke får grep på. Dagens flammeøye (Des Tages Flammenauge) er solen.

Strofe 8 stoler jeg heller ikke på. Særlig mot slutten. Det gir ikke helt god mening sånn jeg har oversatt det til norsk. Jeg må se nærmere på det.

I strofe 9 tror han at han ser det glinse i silkeklærne hennes, men så er det bare en søyle som flimrer mot en vegg av barlind. I oversettelsen er det litt valg av ord som må til, hva slags ord for skinne, glinse og glanse som skal velges, og om det er på eller mot veggen av barlind det skal stå. Her er det slik jeg ser det bare snakk om nyanseforskjeller.

Strofe 10 har jeg fått sammen på et vis. Ordet skyggelykke tror jeg skal være like uvanlig som Schattenglück på tysk. Det er hans eget, ikke hennes bryst, som skal kjølnes.

I den avsluttende strofe 11 er det nesten uutholdelig ikke å kunne sette verbet til slutt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift. For noen ord gir ordboken bare tysk forklaring, og ingen norske oversettelser. Slike ord er markert med fetkursiv. I kursiv står ord som ikke står i ordboken i det hele tatt, men som jeg har funnet andre steder. Ord med lenker går til nettsiden jeg har funnet forklaringen til ordet.

(Pförtchen – dimminufitv ->) Pforte die, -/-n; dør (i port), port.
Riegel der, -s/-. 1. slå; den Riegel an der Tür vorschieben skyve slåen for døra; (overført) einer Sache einen Riegel vorschiebensette en stopper for noe; hinter Schloss und Riegel (overført) bak lås og slå. 2. rad, (inndelt) stripe 3. (sjokolade)plate.
klirren (sv. itr.) klirre
wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier. 2. blåse, vifte;
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe. 2. suse; suse i vei.
Pappel die, -/-n; poppel.

Anmut die, -/; ynde, sjarm, gratie.
Zweig der, -(e)s/-e. 1. gren, kvist. 2. (overført) gren;
bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge.  2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Schatten der, -s/-; skygge;
Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin. (Norsk: gemakk)
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet. 2. hjemlig.
umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
schmeicheln (sv. itr.) smigre;
Wange die, -/-n; 1. kinn. 2. sidedel, vange.
Bürde die, -/-n; byrde.
Sitz der, -es/-e.  1. sete. 2. sitteplass, plass. 3. snitt, passform.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

schlüpfen (sv. itr.) smutte; smyge (seg); gli
Hecke die, -/-n. 1. hekk. 2. hekketid.
scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.

das Schweigen taushet, stillhet.
her (adv.) 1. hit. 2. fra. 3. siden, fra (den tid).
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor);
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
La̱u̱·scher La̱u̱·sche·rin -s, – der 1 jmd., der lauscht2 Seid mal still, ich glaube, wir haben einen Lauscher! 2 zool. (in der Sprache der Jäger) das Ohr des Hasen Der Hase stellte seine Lauscher auf. –> lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte.  2. lytte til (oppmerksomt, spent).
Ohr das, -(e)s/-en; øre;
unbescheiden (adj.) ubeskjeden.
Zeuge der, -n/-n, die Zeugin -/-nen; vitne
Hesper Hesperos, i gresk mytologi, aftenstjernen (Venus, planeten)
verschwiegen (adj.) 1. taus, diskret. 2. rolig, stille, bortgjemt.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
vertraut (adj.) fortrolig

flüstern (sv. tr. itr.) hviske; (om vind) suse
Kreis der, -es/-e. 1. sirkel, ring, runding. 2. krets, distrikt, forvaltningsområde (omfatter flere kommuner). 3. krets, gruppe
Teich der, -(e)s/-e; dam.

tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår). 2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Quelle die, -/-n; kilde (også overført), rot, opphav.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;
der West -(e)s/; (poetisk) vestenvind.
Wesen das, -s/-; vesen
tauschen (sv. tr.) bytte
Traube die, -/-n. 1. (vin)drue. 2. (overført) klase, klynge.
Pfirsich der, -s/-e; fersken.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse
üppig (adj.) 1. yppig (eine üppige Figur) 2. overdådig.
schwellen I. (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles. 2. hovne opp; der Finger schwillt fingeren hovner opp; geschwollene Beine haben ha hovne be(i)n. II. (schwellt, schwellte, hat geschwellt, tr.) fylle, stige;
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
tauchen (sv. itr. tr.) 1. (itr.) dykke. 2. (tr.) dyppe, senke ned.
Gewürz das, -es/-e; krydder.
Flut die, -/-en. 1. flo, høyvann. 2. flod, flom, vannmasse. 3. (overført) strøm
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.

Tritt der, -(e)s/-e. 1. trinn, steg. 2. skritt, gang, takt; im gleichen Tritt i samme takt. 3. spark; jemandem einen Tritt geben gi en et spark. 4. fotspor.
erschallen (sv. itr. eller erscholl, ist erschollen) gi gjenlyd, tone, klinge, lyde høyt.
Laubgang -> Gang I. der Gang, -es/Gänge. 1. gang, gange; Spaziergang spasergang, -tur; Durchgang gjennomgang; Arbeitsgang arbeidsgang; es geht seinen alten Gang det går sin vante gangim Gang sein være i gang; in Gang bringen, setzen sette i gangin Gang halten holde i gangeinen schweren Gang tun (overført) en tung gang å gå; der Motor hat einen leisen Gang motoren har en stille gang/går stille. 2. gir; den ersten Gang einschalten sette i første gir. 3. (mat)rett; zu Mittag drei Gänge haben ha 3 retter til middag (f.eks. suppe, hovedrett, dessert). 4. tur, ærend; ich habe noch ein paar Gänge vor jeg har enda et par ting å utrette/et par ærender å besørge; einen Gang in die Stadt machen ta en tur til byen. 5. (sport) omgang, runde; (sjøfart) slag, vending (ved kryss). II. die Gang [gɜng] -/-s; gjeng.
Fülle die, -/.  1. fylde, fyldighet, korpulense. 2. overflod, mengde, rikdom; etwas in (Hülle und) Fülle haben ha overflod av noe. 3. fyll, farse.

blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar; keine blasse Ahnung overhodet ingen anelse/aning.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
das Dämmerlicht halvmørke, tusmørke.
Kelch der, -(e)s/-e; kalk, beger.
hassen (sv. tr.) hate.
Angesicht das, -(e)s/-e(r), (flt., sjelden, poetisk) ansikt, åsyn, utseende.
zerschmilzt -> zerschmelzen 1. vollständig schmelzen 2. (selten) vollständig schmelzen (Synonyme: synonyme auftauen, zergehen, zerrinnen)(www.Duden.de)
Gürtel der, -s/-. 1. belte. 2. sone, belte; (overført) krans.
Reiz der, -es/-e. 1. irritasjon. 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
entblößen (sv. tr., med akk. eller gen.) blotte; berøve;

schimmern (sv. itr.) glinse, skimre, skinne svakt.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
seiden (adj.) silke-, av silke
Gewand das, -(e)s/Gewänder (-e); kledning, skrud, drakt.
Säule die, -/-n; søyle.
Taxuswand -> Taxus Planteslekt i Barlindfamilien (SNL).

sehnen (sv. refl.) lengte
ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
wesenlos (adj.) ubetydelig, uvirkelig.
Busen der, -s/-. 1. bryst, barm; jemandem seinen Busen öffnen (overført, poetisk) åpne sitt hjerte for en. 2. vik, bukt; Meerbusen havbukt.
Mantel der, -s/Mäntel. 1. frakk, kappe; Bademantel badekåpe; Wintermantel vinterfrakk; Sportmantel sportsfrakk; Regenmantel regnkappe, regnfrakk; Pelzmantelpelskåpe; jemandem aus dem Mantel helfen hjelpe en av med frakken. 2. (sykkel)dekk. 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør.
Saum der, -(e)s/Säume. 1. søm, fald. 2. kant, rand; Ufersaum strandkant.
hohl (adj.) hul, innfallen, innsunken;

erscheinen (erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok). 3. synes, forekomme, virke.
nahen (hat/ist genaht, itr. refl.) nærme seg, komme nærmere;

Diktets form

Diktet har svært mange strofer, 11 stykker. De veksler mellom å ha 4 og 9 verselinjer. Både takten og stemningen er forskjellig i disse to typer strofer. I den gjengitte utgaven i Hallvard Lies verselære er bare tatt med de 5 strofene på 4 linjer.

I de fireversede strofene er takten daktylsk, Tung-lett-lett, Tung-lett-lett, tung-lett x2, og trokeeisk tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett x2. Linje 2 og 4 slutter med trykktung. Jeg viser med med midtstrofen, men kunne tatt hvilken som helst av dem (utenom den siste, som skiller seg ut).

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Merk at denne strofen har en variasjon i linje 2, der det er SssSsS, altså det mangler en trykklett stavelse i andre takt. Sånt er kjærkomment for oss som skal oversette og gjendikte. Det gir oss litt større frihet til å bryte versemønsteret, når originalen også har gjort det.

Rimene er AbAb, kryssrim, kvinnelig (trykklett, vokalisk) utgang i linje 1 og 3, mannlig (trykktung, konsonant) i 2 og 4.

Den siste strofen har opptakt, og ser sånn ut:

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

Her ser vi mønsteret med to trykklette stavelser mellom de trykksterke blir fulgt også i de to nederste linjene. Hun er kommet, så det trengs ikke lenger rytmebruddet for å fremheve skuffelsen over at det han hele tiden trodde var henne, ikke var henne likevel. Hallvard Lie skriver i sin verselære at det her går i anapest-rytme, det vil si to trykklette stavelser fulgt av en trykksterk (hundevalp). I resten av disse firelinjende strofene er det daktyler, en trykksterk stavelse fulgt av to trykklette (brennende). Det skulle gå greit å se det er daktyler i de fire første av denne type strofer, der begynner det med trykktung, og så følger to trykklette, og så en gang til, før verselinjen avsluttes. Her i den siste strofen kan det sies at det begynner med en jambe, en trykklett og en trykksterk (Und leis), før anapestene begynner.

I oktavene er det femfotede jamber, trykklett stavelse fulgt av trykktung. I den første av dem blir det slik:

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Rimene er aBaBaBcc. Stor bokstav markerer trykklett utgang, liten bokstav er trykktung. Dette er klassisk rimmønster i oktavene, kryssrim i de seks første linjene, og så parrim i de to siste. Hallvard Lie skriver på side 637 i sin verselære at kravet om tveklang (dvs bare to sammenflettede rimrekker) gjelder her uavkortet for alt som oktave vil hete. Det vil si at det skal være to forskjellige rim i de seks første linjene, de tre linjene med hver av de to rimene skal flettes sammen. Som regel går det i kryssrim, annenhver, men her finnes det unntak. Den største variasjonen er hvor de trykklette og trykksterke utgangene, eller kadensene, kommer. Hos Schiller i dette diktet er det i linjene med oddetall, 1, 3 og 5, og de to siste. Disse linjene har trykktung siste stavelse. Det vanligste er AbAbAbCC, slik som i Vinjes,Ved Rondane.

I den italienske ottave rime («åtterimer») skal det være 11 stavelser. Hvor trykket, eller aksenten, skal legges, finnes det ikke noen fast regel for. Det eneste er at nest siste stavelse, nr. 10, skal være trykklett. Alle italienske ord ender på vokal, så det blir alltid vokalisk utgang i italienske vers. Overført til germanske språk, ble disse 11 stavelsene til femfotede jamber. Det varierte om den italienske, ellevte stavelsen, skulle være med. Strofeformen er så vanlig, at den på tysk bare kalles «die Stanze». Også hos oss er den blitt kalt strofenes dronning. Flere av gigantene i verdenslitteraturen har brukt denne strofeformen i noen av sine mest betydelige dikt. På 1790-tallet var den tyske begeistringen for strofeformen så enorm at man snakket om en Stanzenwut, best oversatt med: strofegalskap. Dette har jeg fra Lie, s. 642, som igjen siterer Heusler (A. Heusler: Deutsche Versgeschichte I – III. Brl. u. Lpz. 1925-29, bind III, s. 166). På samme sted siteter Lie Schiller:

die achtzeiligen Stanzen, besonders mit einiger Freiheit behandelt, für das Grosse, Erhabene, Pathetische und Schreckhafte selbst einen Ausdruck haben» (Werke I, 1910, s. 77.)

Lie fortsetter å skrive hva det er som gjør denne strofeformen så fascinerende, og hva det er som gjør den så virkningsfull. Sånt er vanskelig å sette ord på. Etter mitt syn er det nesten umulig å skrive noe om det, uten å miste leseren, så jeg gir meg her. Poenget er at Schiller har skrevet et dikt som veksler voldsomt mellom verseform og strofeform, og at dette er effektfullt på en temmelig original og – fascinerende – måte. Det er fascinerende i seg selv, og sikkert enda mer effektfullt da dikterne og leserne virkelig følte og kjente de ulike vers- og strofeformene mer enn vi gjør i dag. Men det er kanskje like så fascinerende i dag, å se hva dikterne på denne tiden egentlig prøvde på, og hva de anså det viktig å formidle. Her er det 11 strofer, folkens, ganske komplisert, om hvordan det er å vente på sin elskede.

I de firelinjede strofene går vekslingen mellom spent forventing, da man tror man hører noe, og så skuffelsen over at det ikke var henne likevel. I oktavene er det stemningen man sitter i, hvor begeistet man da sanser verden, hvor beriket tingene blir. I diskusjonen om diktets form, kan vi også avslutte med strofe 11, den som er ekstra, og bryter med parene 4 + 8 linjer. I denne er det hun stiger ned, ubemerket, i jublende anapestrytmer, som Lie skriver, og det er som av himmelen selv, altså noe guddommelig. Dette er stunden av lykke, dette er ikke noe hverdagslig, ingen svane, frukt eller annen konkret ting. Det er også sånn, at når hun først kom, så kom hun ubemerket. Enda så godt han fulgte med, fikk han det ikke med seg. I den siste strofen er det ikke noe taktskifte, ikke noe rytmebrudd, men det er likevel litt kontrast mellom de to første linjene, der hun som stunden av himmelen stiger ned, og de to siste, der hun gir seg i gang med å kysse på vennen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i romantikkens spede begynnelse. Klassisismen har ikke helt sluppet taket, så formen er streng og følelsene bundet i uttrykket, men det er fri utfoldelse i å ha dem. Det er som om Schiller pløyer jomfruelig mark, han kan bare pøse på med sterke og luftige ord for å beskrive den sterke og sitrende følelsen man har når man sitter og venter på noen.

Kontrastene mellom de firelinede kvartettene og de åttelinjede oktavene er åpenbar. Kvartettene er dikt i seg selv, det er rikelig med stoff i dem. Her er det også kontrast, mellom de to første linjene og forventningen, og de to siste, og skuffelsen. I gjennomgangen av diktets form har jeg vist hvordan også et taktskifte er med på å underbygge dette. Mot dette igjen, står de voldsomme oktavene i ytterligere kontrast. Her er det som om hele naturen står i forventninger, om hun som skal komme, og Schiller pøser på med sammenligninger og beskrivelser som må virke fremmedartete for en moderne leser. Særlig i Norge i vår tid er man nødt til å avvæpne med litt humor, om man skulle forsøke å legge for dagen så sterke følelser som dette her. Men Schiller er en annen tid, en tid da begeistringen var hva det gjaldt om, og poenget nettopp var å gi sine følelser fritt utløp, kun tøylet av en streng form i versenes rim og rytmen. Denne motsetningen mellom å slippe følelsene fri og å kontrollere dem, var det som skulle gi den helt stor kunsten, det var dette som var idealet. Om følelsene var begrenset, så begrenset det også menneskets muligheter og livets rikdom. Men om de ble sluppet helt fri også i måten de ble formidlet på, så ville det ikke være noe som ble formidlet. Da ville det bare være en person i sterke følelser, ikke et dikterisk geni som evnet å overføre disse sterke, rike følelsene, til andre.

Så er det om følelsene også om følelsene kan bli overført noen hundre år nedover i tid, til oss, allerede godt utpå 2000-tallet. Diktet er ikke så veldig kjent, så det er bare sånn måtelig, men det har noen fascinerende kvaliteter, og hva det skal uttrykke, gjelder vel ennå i dag? Det er fremdeles sånn, at verden kan fortone seg helt annerledes, når man sitter og venter på noen man elsker. Så måten Schiller uttrykker det på, er mer fremmed, enn hva han vil uttrykke, vil jeg si.

Det er for meg litt merkelig å lese et uttrykk for så sterke følelser fra en person jeg kjenner så dårlig. I Shakespeares sonetter er forfatteren ikke-eksisterende for meg, jeg deltar ikke i spekulasjonene om hva disse kan si om Shakespeares liv. Men for nyere dikt, der vi kjenner biografien til den som har skrevet dem, så blir livshistorien for meg alltid interessant. De store tyske poetene er ennå nokså ukjente for meg. Studier i tysk og rikelig med tilgang på verkene deres hjelper på, men annerledes enn på norsk er det ikke umiddelbart så lett å få vite så mye mer om dem. Det er også atskillig mer tidkrevende å lese biografier på tysk, enn på norsk. Og Schiller, alt jeg har lest om ham, så får jeg liksom ikke helt taket på ham. Om jeg gjør det, kan det være jeg endrer på denne posten, slik jeg har endret på så mange av de andre.

Min gjendiktning

Det er i tidligste laget å gå i gang med gjendiktningen, før alt med diktet selv er helt klart, men jeg slenger i alle fall på en versjon av de 5 strofene med 4 linjer. Så får eventuelt de 4 oktavene komme senere. Rytme, takt og rim skal være nokså overført fra originalen.

Ventingen

Hørte jeg porten ei smyge?
Var det ei slåens klirr?
Nei, det var kun vindens byge,
Som i poppel’n gav sitt svirr.

Stille, hva smøg der i hekken
Rassel med ilende løp?
Nei, det var kun skremt i skrekken
Fra en busk en fugl som føk.

Ropte det fjernt ikke lite,
Hviskende stemmer likt?
Nei, en svane var det, den hvite,
Som drar ringer i sølvdammen slikt.

Hørte jeg skrittene gjalle?
Rasler ei løvgangen hit?
Nei, en frukt der så jeg falle,
Fra dens egen fylde rik.

Ser jeg no’ hvitt der glimre?
Glinse lik silkekle’?
Nei, det er søylen som flimrer
På en vegg av barlindstre.

Og lett, som fra himmelen høye
Viser stunden av lykke seg frem.
Så var hun da nærmet seg, usett
Og vekte med kyss sin venn.

ES2018

An die Freude, av Friedrich Schiller

Siden jeg giftet meg i går, kan jeg prøve et voldsomt dikt i dag. Behandlingen av det vil foreløpig være ytterst sparsom.

Opprinnelig start, bloggposten, 28. juni, 2009

Slik som dette begynte dette innlegget da jeg først postet det tilbake i 2009. Nå er det 2020, det er mars, og jeg har omsider tid og anledning til å hente diktet frem igjen og presentere det skikkelig. Det er et mektig dikt av en stor dikter, og det håper jeg at jeg vil greie å formidle. Mot meg er over 200 år med tid og utvikling siden diktet ble skrevet, det er en språklig barrière fra tysk til norsk, og det er vår tids helt annerledes måte å skrive dikt på, og ganske manglende interesse for dikt som er lange og formfullendte. Med meg er et av de mest kjente diktene i verdenshistorien, i hvert fall i navn og forfatter, her skal jeg fylle det med innhold.

Friedrich Schiller og An die Freude

Friedrich Schiller (1759-1805) er en av de virkelig store. Han ruver i tysk åndsliv, om det går an å bruke et litt foreldet uttrykk i en litt ny tid, og han satte sitt preg på en av periodene som har blitt stående som de viktige i verdenshistorien. Det er han og Goethe som er Weimar-klassisismen. Det er de to som gjør at den første tyske republikken i 1918 tiltrer i den lille byen Weimar, og kalles Weimar-republikken. Schiller skrev også en rekke drama og en rekke dikt som har gått inn i den tyske kanon, og er en del av verdenslitteraturen, og han er blant de forfattere som også har skrevet betydelige teoretiske verk. Han er en gigant.

Men i Norge kjenner vi ham ikke godt. Folk med god utdannelse vet nok navnet, og folk med interesse for dette kan nok nevne noen av tekstene han har skrevet. Men han blir ikke lest, og han blir ikke drøftet. Det er en barriere mellom hans tid og vår. Vi deler ikke hans tankemønster, så dramaene blir ikke forstått, og de teoretiske verkene ligger på et høyt og delvis utilgjengelig plan. Diktene er gode, men de er lange og formfullendte, og lar seg ikke godt oversette til norsk. Dessuten vil de også ha uttrykt noe vi ikke helt skjønner vitsen med, nå lenger.

Sånn er det også med diktet An die Freude. Diktet er verdensberømt, siden Beethoven bruker det i sin 9’de symfoni, men selv om mange kjenner den symfonien, er det få som kjenner ordene i teksten Beethoven bruker. Og det er få som kjenner budskapet, selv om folk vet at det dreier seg om gleden. Og Beethovens musikk er så uttrykksfull, at man trenger ikke tekst for å få enormt utbytte av den.

Diktet handler om en forbrødring av hele verden gjennom gleden. Det står på tysk Wikipedia at den er skrevet for frimurerlosjen Tre sverd i Dresden, at det ble fremført der 13. september 1785 , og så siden trykket i Schillers eget teatertidsskrift Thalia, en stund etterpå. Fremføringen ved en bordsetting passer med glasset som går rundt i strofe 7, og den gjentatte henvendelsen til brødre – Brüder. Det passer til å leses i en forsamling. Den dedikterte siden til diktet bestrider at diktet ble skrevet for denne bordsettingen, men skriver at diktet ble til som en vennskapserklæring fra Schiller til frimureren Christian Gottfried Körner.

Denne forbrødringstanken for hele menneskeheten er kanskje fremmed for oss i dag. Det samme er den urokkelige tro på en skaper, som er der over stjernehimmelen, og styrer og ordner alt. Ideen om naturen og universet som et gigantisk urverk er også forlatt. Begrep og uttrykk som dyd, heltemot, troens solskinnsfjell, den tålmodiges vei og mange av de andre som blir brukt, er ikke godt gjeldende i dag. Det er andre ting vi er opptatt av. Vi har heller ikke så sterkt forhold til venn og fiende, og har vel i alle fall ingen dødsfiende å tilgi i en tidsperiode som er langt mindre konfliktfylt og revolusjonær enn den Schiller levde i. Deler av diktet og Schillers øvrige diktning tilbyr løsninger på problemer som ikke lenger finnes, som ingen lenger tenker på.

Men det må likevel kunne være mulig å la seg rive med av begeistringen?

Litt om de forskjellige utgaver

Diktet forekommer i to utgaver, en første fra 1785, som jeg bruker, og en annen omarbeidet fra 1808. Til grunn for min utgave ligger den til tysk Wikipedia, som er tettest på originalen, mens utgaven til Schiller-arkiv har endret stavemåten til moderne tysk for noen ord (som Schwert for Schwers i første strofe, sein for seyn gjennomgående), og beholdt en eldre skrivemåte for andre (muth for mut – mot). Utgaven fra 1808 ligger på nettet på Elysium digital. Denne har endret første strofe, og den har kuttet ut den siste.

Min versjon skiller seg fra den til Wikipedia med at jeg har stor bokstav i starten av alle verselinjer.

An die Freude

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode Schwert getheilt;
Bettler werden Fürstenbrüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Chor
Seid umschlungen, Millionen!
Diesen Kuß der ganzen Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Muß ein lieber Vater wohnen.

Wem der große Wurf gelungen,
Eines Freundes Freund zu seyn,
Wer ein holdes Weib errungen,
Mische seinen Jubel ein!
Ja – wer auch nur eine Seele
Sein nennt auf dem Erdenrund!
Und wer’s nie gekonnt, der stehle
Weinend sich aus diesem Bund.

Chor
Was den großen Ring bewohnet,
Huldige der Simpathie!
Zu den Sternen leitet sie,
Wo der Unbekannte tronet.

Freude trinken alle Wesen
An den Brüsten der Natur;
Alle Guten, alle Bösen
Folgen ihrer Rosenspur.
Küsse gab sie uns und Reben,
Einen Freund, geprüft im Tod;
Wollust ward dem Wurm gegeben,
Und der Cherub steht vor Gott.

Chor
Ihr stürzt nieder, Millionen?
Ahndest du den Schöpfer, Welt?
Such‘ ihn überm Sternenzelt!
Über Sternen muß er wohnen.

Freude heißt die starke Feder
In der ewigen Natur.
Freude, Freude treibt die Räder
In der großen Weltenuhr.
Blumen lockt sie aus den Keimen,
Sonnen aus dem Firmament,
Sphären rollt sie in den Räumen,
Die des Sehers Rohr nicht kennt.

Chor
Froh, wie seine Sonnen fliegen
Durch des Himmel prächt’gen Plan,
Wandelt, Brüder, eure Bahn,
Freudig, wie ein Held zu Siegen.

Aus der Wahrheit Feuerspiegel
Lächelt sie den Forscher an.
Zu der Tugend steilem Hügel
Leitet sie des Dulders Bahn.
Auf des Glaubens Sonnenberge
Sieht man ihre Fahnen wehn,
Durch den Riß gesprengter Särge
Sie im Chor der Engel stehn.

Chor
Duldet mutig, Millionen!
Duldet für die beßre Welt!
Droben überm Sternenzelt
Wird ein großer Gott belohnen.

Göttern kann man nicht vergelten;
Schön ists, ihnen gleich zu seyn.
Gram und Armuth soll sich melden,
Mit den Frohen sich erfreun.
Groll und Rache sei vergessen,
Unserm Todfeind sei verziehn.
Keine Thräne soll ihn pressen,
Keine Reue nage ihn

Chor
Unser Schuldbuch sei vernichtet!
Ausgesöhnt die ganze Welt!
Brüder – überm Sternenzelt
Richtet Gott, wie wir gerichtet.

Freude sprudelt in Pokalen,
In der Traube goldnem Blut
Trinken Sanftmut Kannibalen,
Die Verzweiflung Heldenmut – –
Brüder, fliegt von euren Sitzen,
Wenn der volle Römer kraißt,
Laßt den Schaum zum Himmel spritzen:
Dieses Glas dem guten Geist!

Chor
Den der Sterne Wirbel loben,
Den des Seraphs 2) Hymne preist,
Dieses Glas dem guten Geist
Überm Sternenzelt dort oben!

Festen Mut in schwerem Leiden,
Hülfe, wo die Unschuld weint,
Ewigkeit geschwornen Eiden,
Wahrheit gegen Freund und Feind,
Männerstolz vor Königsthronen, –
Brüder, gält‘ es Gut und Blut –
Dem Verdienste seine Kronen,
Untergang der Lügenbrut!

Chor.
Schließt den heilgen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Rettung von Tyrannenketten,
Großmut auch dem Bösewicht,
Hoffnung auf den Sterbebetten,
Gnade auf dem Hochgericht!
Auch die Toten sollen leben!
Brüder trinkt und stimmet ein,
Allen Sündern soll vergeben,
Und die Hölle nicht mehr seyn.

Chor
Eine heitre Abschiedsstunde!
Süßen Schlaf im Leichentuch!
Brüder – einen sanften Spruch
Aus des Totenrichters Munde!

1785

Til gleden

Glede, skjønne gudegnist,
Datter av Elysion,
Vi trer inn ilddrukne,
Himmelske, din helligdom.
Din trolldom binder igjen,
Hva motens sverd har delt;
Tiggere blir fyrstebrødre,
Hvor din milde vinge oppholder seg..

Kor
Vær omslugne, millioner!
Dette kyss av hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Må en elskelig fader bo.

Hvem det store kupp har lyktes,
Å være en venns venn,
Hvem en hengiven kone har vunnet,
Blander inn sin jubel!
Ja – hvem også bare en sjel
Være nevnt på den runde jorden!
Og den som ikke det har kunnet, lister seg
Gråtende ut av dette båndet.

Kor
Hva som bebor den store ring,
Hyller sympatien!
Til stjernene leder de,
Hvor det ukjente troner.

Glede drikker alle vesener
Ved brystet til naturen;
Alle gode, alle onde,
Følger hennes rosespor.
Kyss gav hun oss og vinranker,
En venn, prøvd i døden;
Vellyst ble gitt marken,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter ned, millioner?
Aner du skaperen, verden?
Søk ham over stjerneteltet!
Han må bo over stjernene.

Glede heter den sterke fjæren
I den evige natur.
Glede, glede driver hjulene
I det store verdensuret.
Blomster lokker hun ut av kimene,
Solen ut av firmamentet,
Sfærer ruller hun i rommene,
Som ikke kjenner seerens rør.

Kor
Glade, som hans soler flyr
Gjennom himmelens prektige plan,
Vandre, brødre, deres vei,
Med glede, som en helt til seieren.

Ut av sannhetens ildspeil
Smiler hun til forskeren.
Til dydens steile jordhaug
Leder hun den tålmodiges vei.
På troens solskinnsfjell
Ser man hennes faner vaie,
Gjennom riften sprengte sarger
Står hun i koret av engler.

Kor
Hold tålmodig ut, millioner!
Hold ut for en bedre verden!
Der oppe over stjerneteltet
Blir en stor Gud belønnet.

Gudene kan man ikke gjengjelde;
Det er skjønt, å være deres like.
Gremmelse og armod skal melde seg,
Med de glade fryde seg.
Uvilje og hevn være glemt,
Vår dødsfiende være tilgitt.
Ingen tåre skal presse ham,
Ingen anger nage ham

Kor
Vår skyldbok være tilintetgjort!
Forsonet hele verden!
Brødre – over stjerneteltet
Dømmer Gud hvordan vi er dømt.

Gleden sprudler i pokaler,
I druenes gylne blod
Drikker kannibaler mildhet,
Fortvilelsen heltemot – –
Brødre, fly opp fra deres sitteplasser,
Når det fulle rømerglass sirkulerer rundt,
Lar skummet til himmelen spruter:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den som Seraphs hymne priser,
Dette glass til den gode ånden
Over stjerneteltet der oppe!

Fast mot i tung smerte ,
Hjelp, hvor uskylden gråter,
Evighet, besvergede eder,
Sannhet i mot venn og fiende,
Menn stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder det godt og blod –
Hans kroner til Fortjeneste,
Undergang for løgnyngelet!

Kor
Lukk den hellige sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Ditt løfte tro å være,
Sverg det ved stjernedommeren!

Redning fra tyrannkjettingene,
Storsinn også bøllen,
Forhåpninger på dødssengen,
Nåde for høyretten!
Også de døde skal leve!
Brødre drikker og stemmer i,
Alle syndere skal tilgi,
Og Helvete ikke mer være.

Kor
En klar avskjedsstund!
Søte søvn i likkledet!
Brødre – et mildt ord
Ut av dødssrikets munn!

Språk, form og Innhold

Diktet består av 9 strofer på 8 linjer og 9 strofer på 4. 8-strofene har kryssrim og 4-strofene har omsluttende rim. De siste kalles kor, og har en slags kommenterende effekt. Både de vanlige strofene og koret har 4+4 takter, annenhver stavelse tung og lett, og er med det firfotede trokeer. I 8-strofene er oddetallslinjene kvinnelige i utgangen, partallslinjene mannlige. Det vil si at linjene 1, 3, 5 og 7 har trykklett siste stavelse, linjene 2, 4, 6 og 8 har trykktung. Sånn ser trykkfordelingen ut i åtterstrofen.

Freude, schöner Götterfunken,
Tochter aus Elysium,
Wir betreten feuertrunken,
Himmlische, dein Heiligthum.
Deine Zauber binden wieder,
Was die Mode streng getheilt;
Alle Menschen werden Brüder,
Wo dein sanfter Flügel weilt.

Schiller: An die Freude, trykkfordeling

Og sånn går det i koret.

Schließt den heil’gen Zirkel dichter,
Schwört bei diesem goldnen Wein,
Dem Gelübde treu zu sein,
Schwört es bei dem Sternenrichter!

Schiller: An die Freude, Kor, trykkfordeling.

Rimmønsteret er AbAbCdCd og EffE. De store bokstavene betegner trykklett, kvinnelig utgang, de små er trykktung, mannlig. Like bokstaver betegner linjer som rimer. Halvrim er tillatt, som vi ser i strofe 1 med wieder/-brüder.

Det går også an å se det sånn at diktet har 9 par av strofer og refreng. Det er sånn jeg kommer til å gjøre det når jeg kommenterer nedover. Merk at alt dette har litt tallmagi i seg. Fire er to i andre (2^2 = 4), åtte er to i tredje (2^3 = 8) og ni er tre i andre (3^2 = 9). Alle disse tallene er regnet som litt hellige.

Når det gjelder språk og oversettelse så vil den ta litt tid, men komme systematisk strofe for strofe.

Elysium, eller på norsk Elysion, er i gresk mytologi stedet der de beste mennesker kan føre en fullkommen lykkelig tilværelse, nær Gudenes. Det tilsvarende fornorskede ordet er paradis, men paradis hører til kristendommen, og er Guds rike. Det gir dog en idé om hva slags sted det er snakk om. Når gleden er datter av Elysium, eller Elysion, så er hun datter av det sorgløse, lykkelige sted. Videre står det nedover at vi (mennesker) betrer helligdommen (til gleden) drukne av ilden, glødende, altså. Så er det at Trolldommen (Deine Zauber) til gleden binder oss (mennesker) sammen igjen, etter at tidens (die Mode – moten) skiftende strømninger deler oss. Så er det tiggere blir fyrstebrødre, i meningen at gleden likestiller alle, der hvor gledens milde vinge oppholder seg (wo dein sanfter Flügel weilt). Substantivet der Flügel kan bety vinge, eller fløy. men her er nok meningen den at gleden holder sin beskyttende vinge over oss, og der skjer all trolldommen og magien som ellers er beskrevet i strofen.

I koret til den blir andre person flertallspronomenet brukt i imperativ form: Seid umschlungen Millionen! «Vær omslugne millioner!» Millionen er her et tall på menneskeheten. I andre linje er det brukt genitiv, Diesen Kuß der ganzen Welt, «dette kyss av hele verden». De to siste linjene består av en setning, som sier at det må eksistere en vennlig far, der over stjernehimmelen. Den vennlige faren er Gud, og for stjernehimmelen er brukt omskrivingen stjerneteltet (Sternenzelt). Tanken er at vi bor på jorden som under et stjernetelt. Med bror – Brüdre

Andre strofe avslutter med: Und wer’s nie gekonnt, der stehle/ Weinend sich aus diesem Bund. Pronomenet wer blir brukt i ubestemt form, det er den, og forkortelsen ‘s stpr her for das (det), altså den som aldri har gjort det skikkelig. Som så mange ganger ellers i dette diktet står partisippet (gekonnt – kunnet) uten verbet (hat – har). Det forvansker lesingen, men passer godt i rytmen, og jeg legger verbet vanligvis til i oversettelsen. Merk at ordet gekonnt på tysk også blir brukt som adjektiv, i betydningen «gjort av en som kan det», sånn cirka. Se gloselisten. Her blir også ordet stjele (stehle) brukt på en måte som er litt uvanlig, man stjeler seg bort, eller lister seg ut. Pronomenet der, blir brukt refleksivt, «den som ikke kjenner det, den stjeler/lister…» Hele strofen sier at den som lykkes i å være en venns venn har gjort en kupp, og at den som har funnet en bra kone bringer sin jubel inn i gleden. Ja, fortsetter det, den som bare er en sjel på denne jord, altså den som er så heldig å få leve, får ta del i det. Den som ikke kan, må liste seg ut av båndet som binder. Det er båndet å være sammen i gleden. Alle på jorden har muligheten til det. Alle som har en venn, eller en bra kone, blir spesielt uthevet til å være med.

I koret til denne strofen blir konstruksjonen Huldige der Sympathie brukt, verbet zu huldigen tar dativ. Den store ring (den großen Ring) er samme som stjernehimmelen – eller stjerneteltet i det første koret. På denne tiden så man ennå for seg himmelhvelvet, at himmelen besto av forskjellige ringer hvor ting er festet på og ting eksisterer. Man visste at solen var sentrum i solsystemet, men bildet om ringer besto. Hva som bebor den store ring hyller sympatien, og leder til stjernene, hvor det ukjente troner.

Böse (dårlig, ond, vond, sint, etc) blit satt som motsetning til Gute (God) i strofe 3. Jeg velger å oversette med ond, selv om det norske ordet kanskje er sterkere enn det tyske. Cheruben, eller på norsk Kjeruber, er en sort engler. Det er de som er satt til å vokte himmelens porter, og det er riktig som diktet sier, at kjerubene står foran Gud. Strofen sier at alle drikker glede ut av brystet til naturen, et bilde på hvordan alt levende får glede og livslyst ut av naturen selv. De gode og onde følger rosesporet hennes, altså til naturen, der Spur på tysk kan bety spor og fil (kjørefelt), men ikke spore, som også på tysk er die Spore. Det er alt både godt og vond i naturen følger sporet rosen har lagt, rose her brukt metaforisk som noe positivt og bra. Videre står det at naturen gir oss og vinranker kyss, kyss kan oppfattes som et slags livets kyss, et livgivende kyss, jeg oppfatter det videre som om det er naturen som er en venn prøvd i døden (einen Freund, geprüft im Tod). Så er det kontrasten, at vellyst er gitt makken som kryper på jorden, og at kjeruben – det høyeste – står for Gud. Dette kan sammen med resten av strofen og diktet leses som en hyllest til tingenes orden.

I koret blir det stilt spørsmål til de millioner – som fortsatt er menneskeheten – om de styrter nedover. Det blir spørsmål til om verden aner skaperen, altså Gud. Svaret er at han må søkes over stjerneteltet, samme bilde som i koret til strofe 1, og det blir her sagt at det er der han må bo.

Fjerde strofe sier gleden er den sterke fjæra, eller drivfjæra, i naturen. Det er den som får hjulene i urverket til å gå rundt. Sånn var det klokker ble bygd den gang, de var mekaniske, med fjærer og hjul. Dette var den gang et teknologiens under, og vel egnet til å være et bilde på hvordan gleden er underet som får naturens urverk til å gå rundt. Det blir videre forklart i andre halvdel av strofen, hvordan det er glede som lokker blomsten ut av kimene. Det er glede som gjør at vi vil fortsette å holde på. Det er også gleden som lokker solen ut av firmamentet, gleden som får alt til å gå rundt, som fjæren i et urverk. Både Keimen (kimer) og Räumen (rom) blir brukt i en litt spesiell flertallsform, korrekt form er uten -n til slutt. Ordet – eller ideen – Firmament (firmament) møter vi mange ganger i sonettene til Shakespeare også. Ordet er latinsk, og betyr der støtte, feste, i vår betydning er det et annet ord for himmelhvelvet som i gamle dager ble oppfattet som en kuppel. Solen beveger seg over denne kuppelen, eller dette hvelvet, gjennom dagen. Slutten på strofen er litt spesiell. Det er naturen (hun – sie) som ruller sfærene i rommene, også en gammel idé om hvordan himmelen er satt sammen av lag på lag med sfærer, hver av dem får sitt rom, sånn det er skrevet i diktet, og så er det «rommene (die – som) ikke kjenner seerens rør (des Sehers Rohr nicht kennt)». Dette kan gi mening om det er seerens røren, det at seeren rører på sfærene og rommene, men å røre er på tysk rühren, og ser ikke ut til å ha noen forbindelse med Rohr. Så det er seerens rør. Seeren kan være Gud, som ser alt, eller hvert enkelt menneske og levende vesen i naturen, som også ser og observerer. Best mening gir det hvis det er Gud, og rommene ikke kjenner rørene han har laget for dem. Dette bildet henger da sammen med ideen om naturen og verdensrommet som et gigantisk urverk, der alt henger sammen, og driver hverandre.

I koret der står det at brørdene må gå sin bane (i livet) slik solene hans flyr over himmelens prektige plan. Hans (seine) er seeren fra strofen over, det som må være skaperen, Gud. Hans soler farer glade over himmelen, slik må vi også fare glade gjennom livet, lik vi er en helt på vei mot seieren.

Strofe 5 begynner med blomstrende «Ut av sannhetens ildspeil smiler hun til forskeren», Aus der Wahrheit Feuerspiegel/ lächelt sie den Forscher an. Hun er fremdeles gleden, Freude, og bildet er mangetydig. Forskeren forsøker å finne svar på ting, forsøker å finne svar på ting, det smiler gleden til. Det kan bety at gleden er glad for at forskeren forsøker å finne disse svarene, eller at gleden smiler over at forskeren tror det er mulig. Det kan også bety at når forskeren forsøker å se inn i sannhetens speil, så ser han gleden smile til ham der inne. Gleden er her, som ellers i diktet, sett som en slags naturkraft, eller en urkraft, det som holder det hele i gang. Hun – ennå gleden – leder den tålmodiges bane (des Dulders Bahn) til den dydens bratte haug (Zu der Tugend steilem Hügel). I tre av disse fire første linjene er det brukt genitiv. Tanken er at den som tålmodig skal komme seg opp til dydens topp, selv om veien er bratt, og det er gleden som skal lede dit opp. Det fortsetter også blomstrende med Auf des Glaubens Sonnenberge/ sieht man ihre Fahnen wehn, eller «På troens solskinnsfjell/ ser man hennes faner vaie». Det er ennå gleden som er personifisert «hun», eller her «hennes». Hun står i koret av engler, det er slik man ser henne i fra troens solskinnsfjell. Men nest siste linje er vanskelig: Durch den Riß geprengter Särge, «Gjennom riften sprengte sarg». Jeg tror det er riften mellom liv og død, den sprenger sargen, som er likkisten, og man kan se det når man tror og står på troens fjell. Enklekor er en sang av glede, selvfølgelig, die Freude hører også hjemme der. Så kan vi si at strofen bindes sammen med at forskeren aldri kan finne svar på sånne spørsmål, de viktigste, det er det gleden og troen som kan. Den tålmodige kan bli med til dyden, og der bli frelst, og ta del i gleden også etter riften mellom liv og død. Sånn tolker jeg det.

Koret til strofe 5 har at menneskeheten – igjen uttrykt gjennom Millionen – må være tålmodige, og vente modig på en bedre verden. Det tyske ordet Dulden kan bety «tåle, holde ut, godta tålmodig» og «lide, være tålmodig». Det blir gjentatt i de to første linjene. Og så blir det på nytt brukt uttrykket Sternenzelt, over stjerneteltet, så er det en stor Gud som blir belønnet.

Strofe 6 handler om forsoningen, om hvordan negative følelser skal forgå og forsvinne. Den begynner med en vending som ikke gjør seg på norsk: Göttern kann man nicht vergelten. Direkte oversatt er det «Guder kan man ikke gjengjelde». Og det er ikke så lett å vite hvordan man skal oversette annet enn direkte. Meningen er nok at man kan ikke gjengjelde hva guder gjør, og – i neste linje – at det er skjønt å være deres like. Så følger at gremmelse (Gram) og armod (Armut) skal melde seg, og sammen med de glade (mit den Frohen) fryde seg (sich erfreuen). Dette er nok ganske sikkert et uttrykk for at gremmelse og armod skal forsvinne i glede, og at mennesker på den måten skal være gudenes like. Videre i denne strofen følger en del konjunktiv-konstruksjoner, Groll und Rache sei vergessen/ unserm Todfeind sei verziehn. Her kan konjunktiven sei greit oversettes med norske «være». Det blir litt gammelmodig, men det er originalen også. Avslutningen er at ingen tåre skal presse ham, ingen anger nage ham. Det er for meg litt uklart hvem pronomenet ihn (ham) peker tilbake på, om det er dødsfienden (Todfeind) i linje 6, eller om det er han som gjør seg lik gudene, og som på denne måten gleder seg.

Koret sier her at skyldboken er tilintetgjort, altså at våre synder er tilgitt, og at hele verden har sonet ut. Så er det en ny henvisning til brødrene, om at over stjerneteltet – stjerneteltet igjen – dømmer Gud hvordan vi er dømt (richtet Gott wie wir gerichtet). Her er verbet gerichtet i partisipp, så direkte oversatt er det: «dømmer Gud hvordan vi dømt»

I strofe 7 er Pokaler drikkebeger, der gleden sprudler. Dette er i direkte og overført betydning, man kan også lese det direkte som om gleden ligger i vinen de drikker. Det blir understreket i linje 2, der gleden er er i druenes gylne blod (in der Traube goldnem Blut). Det at druene her har blod, og ikke juice eller saft, passer med at det så er kannibalene som drikker dem i neste linje. Det er et ganske dristig bilde, egentlig, synes jeg, med det gylne blodet i druene. Sanftmut er mildhet, saktmodighet. Så kannibalene drikker saktmodighet av druenes blod, som det står. Og så er det linje 4, der jeg oppfatter meningen sånn at fortvilelsen drikker heltemot. Delsetningen har bare subjekt og objekt, verbalet er underforstått fra det som gjelder i helsetningen, «drikker» (trinken). For å summere opp så er det gleden (eller vinen!) som sprudler i begrene, og av den drikker kannibaler saktmodighet og fortvilelsen håp. I andre halvdel av strofene skal gjestene reise seg fra stolene (Brüder fliegt von euren Sitzen), og la de fulle rømer-glassene gå (der Volle Römer kraißt). Uttrykket volle Römer er ikke en «full romer», men «full rømer«, en type glass laget i Rhin-området fra 1400-tallet av. Glasset er laget for hvitvin og brennevin, og ble veldig populært i Nord-Europa, i følge Wikipedia. Kraißt er en gammel skrivemåte for kreißt, «sirkulerer, kretser». Skummet (fra vinen) skal sprute til himmelen, skålen går til den gode ånd.

Koret fortsetter i den gode stemningen. Den som lover (lovpriser) stjernenes virvel, den som priser Serafens hymne, dette glasset skal til den gode ånd (dem guten Geist) som bor over stjernehimmelen. Igjen er det stjerneteltet som blir brukt som bilde. Det er dativ som viser at skålen går til denne ånden, det står dem (guten Geist), dem er dativ-formen. Seraph, eller Seraf, er en engel i første orden, som i følge Jessaja 6 står omkring Guds trone og lovpriser ham. Serafens hymne er en hyllest til Gud (Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet, Jes, 6.3).

I strofe 8 blir man bedt om å fatte mot i vanskelige lidelser. Hülfe er en gammel skrivemåte for Hilfe, hjelp. Man skal ha hjelp, hvor uskylden gråter. Det er eder sverget i evighet, og det er sannhet mot både venn og fiende. Det er opplysningstidens ord og uttrykk som blir brukt her, ord for en revolusjonær og omskiftelig tid. Man skal stå stolt foran kongetronen, nå gjelder det det gode og nå gjelder det blodet (Brüder gält’ es Gut und Blut -).. Det gode er alt det positive i verden, verdiene som skal overleve og dyrkes, mens blodet er forbrødringen, slektskapet, samhøringen. Da kan man stå stolt foran kongetronen. De to siste linjene starter med en dativ, Dem Verdienste seine Kronen, jeg tolker det slik at det er kongens krone som skal få fortjenesten, og stokker om på rekkefølgen av ordene for å få denne meningen frem. Seine Kronen (hans kroner) er subjekt i setningen. Til slutt er det løgneyngelet som skal møte sin undergang.

Også her står koret som en kommentar til strofen, som en slags oppsummering og konklusjon. Den hellige sirkel skal sluttes, man skal sverge ved den gylne vinen, sverge på å være tro til de hellige løfter, og man skal sverge det med han som er stjernedommeren (= Gud).

I utgaven av 1808 stoppet diktet her, Schiller redigerte bort den siste strofen. Men opprinnelig så var den med, og jeg tar den med her. Den er jo revolusjonær og fin. Den begynner med redning fra tyrannenes kjetting, at også bøllen skal få storsinn. Og videre at det skal være håp på dødssengen, nåde ved den høyeste rett. Fire fine sammensetninger mellom noe som er bra mot noe som er dårlig, der det som er bra alltid vinner. Sånn går det også i andre halvdel av strofen, de døde skal leve, brødre drikker og stemmer i: Alle synder skal tilgis, og det skal ikke mer være noe Helvete.

Koret som avslutter diktet starter med en klar og munter (heiter) avskjedsstund, det blir en søt søvn i likkledet. Han henvender seg til brødrene, og ber om et mildt ord (einen sanften Spruch) ut av dødsrikets munn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, hvis ikke annet er oppgitt. De er inndelt etter strofer og refreng, så det skal være lettere å finne frem.

Funke der, -n/-n, Funken -s/-; (også overført) gnist, glo, glød
Ely̱si·um -s, Elysien das dichter. ≈ Paradies das vollkommene Glück
betreten tre inn på, bestige, tråkke på; gå, komme inn i, sette foten på;
Feuertrunken -> Feuer das, -s/- 1. flamme, fyr; bål 2. ild (også militærvesen); brann 3. (overført) temperament, glød, begeistring 4. (sjøfart) fyr.
trunken (adj.) beruset, drukken
Zauber der, -s/ 1. trolldom 2. fortrylelse, sjarm.
weilen (sv. itr.; høytidelig) oppholde seg, dvele

seid (2. pers. flt. presens indikativ og imperativ flt. av sein); seid vorsichtig! vær forsiktig!
umˈschlingen (st. tr.) slynge rundt, omfavne; eng umschlungen tett omslynget

Wurf der, (e)s/Würfe 1. kast, terningkast;
gelingen (gelingt, gelang, ist gelungen, itr. med dat.) lykkes; ; se også ▶gelungen. 1. vellykket 2. pussig, komisk, festlig.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
erringen (erringen, errang, hat errungen, tr.) tilkjempe seg, (lykkes) vinne, nå fram til (ved anstrengelse).
einmischen (sv. tr., refl.) blande inn, blande seg inn.
|gekonnt (adj.) skikkelig gjort, dyktig utført, perfekt|

bewohnen (sv. tr.) bebo, bo i
huldigen (sv. itr., høytidelig); jemandem huldigen hylle en
unbekannt (adj.) ukjent;
thronen (sv. tr.) trone

Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke
Wollust die, -/Wollüste; vellyst
Che̱·rub Ke̱·rub [ˈçe:rʊp, ˈke:rʊp] -s, Cherubim der rel. biblischer Engel (der das Paradies bewacht)

Feder die, -/-n; fjær, penn;
Keim der, -(e)s/-e; kime, spire; opprinnelse; bakterie;
das Firmament -(e)s/-e firmament (annet begrep for stjernehimmel eller himmelhvelv, SNL)
Sphäre die, -/-n; sfære
Rohr das, -(e)s/-e 1. rør; 2. rør, siv; bambusrør, rotting; 3. (gevær)løp.

froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
fliegen (st. vb.) (fliegt, flog, ist geflogen, itr.) 1. fly; (overført også) ile av sted. 2. (omgs.) få sparken, bli kastet ut;
freudig (adj.) gledelig, lykkelig, glad, med glede.
siegen (sv. itr.) seire;

der Forscher, -s/-, die Forscherin -/-nen; forsker
Tugend die, -/-en; dyd;
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Riss der, -es/-e 1. rift, flenge, sprekk; 2. (overført) sprekk, knekk, kløft 3. (teknisk tegning) riss, skisse.
Särge -> Sarg der, -(e)s/Särge; likkiste

dulden (sv. tr. itr.) 1. tåle, holde ut, godta tålmodig, finne seg i, tolerere 2. lide, være tålmodig.
droben (adv.) = dort oben der oppe

vergelten (st. tr.) gjengjelde; Böses mit Gutem vergelten gjengjelde ondt med godt
Gram der, -(e)s/; gremmelse, sorg, bekymring
erfreuen (sv. tr., refl.); jemanden erfreuen glede en; erfreut sein über etwas (akk.) glede seg over noe, være glad for noe; sich einer Sache (gen.) erfreuen glede seg over noe, nyde noe, noe er godt likt; kunne glede seg ved noe; sich an etwas (dat.) erfreuen glede seg over noe.
Groll der, -(e)s/; uvilje, nag, forbitrelse
Rache die, -/; hevn
Reue die, -/; anger
nagen (sv. tr. itr.) 1. gnage 2. tære på 3. nage, pine, plage.

vernichten (sv. tr.) tilintetgjøre; utrydde, legge i grus;
aussöhnen (sv. tr.) forsone, forlike;
richten (sv. tr., refl. itr.) 1. rette; 2. stille (inn riktig); 3. rette seg, innrette seg; 4. ordne, forberede, tilberede, dekke; gjøre i stand, re opp; 5. dømme

sprudeln (sv. itr.) sprudle, flomme ut/over; skumme over; springe fram/ut.
Pokal der, -s/-e; pokal
Traube die, -/-n 1. (vin)drue 2. (overført) klase, klynge.
Blut das, -(e)s/; blod; (overført) avstamning, slekt; temperament, sinnelag
die Sanftmut mildhet, saktmodighet
Sitzen das, -s/; det å sitte, sitte i ro, stillesitting
kreisen (sv. itr.) kretse, gå rundt, sirkulere, rotere
spritzen (sv. tr. itr.) 1. sprute 2. vanne, stenke, skvette; 3. sprøyte 4. (omgs.) ile, løpe, pile (av gårde).

loben (sv. tr.) rose, lovprise
Seraph (nach dem Alten Testament) Engel der Anbetung mit sechs Flügeln [und der Gestalt einer Schlange] (Duden)

Leiden das, -s/-; lidelse, smerte
geschworen (adj.) (ed)svoren
Eid der, -(e)s/-e; ed
I. der Verdienst -es/; inntekt, fortjeneste.
II. das Verdienst -es/-e; fortjeneste, fortjenstfull handling.
Brut die, -/-en; yngel, kull; (overført) pakk, yngel; die ganze Brut hele ruklet.

schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Gelübde das, -s/-; høytidelig løfte

Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
Bösewicht der, -(e)s/-e eller -er; skurk, usling, bølle
Hoffnung die, -/-en; håp, forhåpning; forventning
Sterbebett das, -(e)s/; dødsseng
verˈgeben (st. tr.) 1. tilgi 2. tildele, gi bort 3. være lovet bort, være opptatt;

heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig.
Schlaf der, -(e)s/; søvn
Le̱i̱·chen·tuch -(e)s, Leichentücher das gesch. ein weißes Tuch, in das man früher im Christentum oder noch heute im Islam einen Toten einwickelt und beerdigt
Spruch der, -(e)s/Sprüche 1. ordtak, fyndord, sentens, aforisme, strøtanke 2. kjennelse, dom

Kommentar

Det er et uvanlig kraftfullt dikt, dette her. Og det er gjort ennå mer kraftfullt gjennom tonene til Beethoven, i hans niende symfoni, en av musikkhistoriens største verk. Jeg kan vanskelig lese diktet uten å gjøre det til denne berømte melodien, som går gjennom hele den over tjue minutter lange siste satsen.

Diktet er skrevet i 1785. Det er ennå tidlig i Schillers karriere, det er før han har slått ordentlig igjennom, og før han har møtt Goethe i Weimar. Det er også på 1780-tallet, midt mellom 1770-tallets Sturm und Drang, og 1790-tallets Weimar-klassisisme. Schiller er ennå ikke 30 år, og har ennå ungdommens begeistring.

Så vi kan lese diktet todelt. Det ene er som et teknisk mesterverk, noe Schiller kanskje ikke ville vært enig i, diktet ble jo først ordentlig berømt etter hans levetid. Beethovens 9’de symfoni er skrevet i 1824, nesten 40 år etter diktet, og nesten 20 år etter Schiller er død.

Teknisk er diktet så sterkt fordi det henger så godt sammen i komposisjonen. Det er ord og motiv som kommer igjen og igjen, med variasjoner, nesten som i et symfonisk verk. Det første koret sier at en mektig far må bo (wohnen) over stjernehimmelen, det neste henter opp dette må å bo (bewohnen), og det går igjen nedover i korene. Det samme gjør ordet millioner. Rimene her er også beslektet, og binder strofene sammen.

Diktet blir et sterkt uttrykk for gleden og for forbrødring i gleden. Det er den som er gudegnisten, den som binder sammen, den som gjør tiggere til fyrster, alle er i stand til å føle den samme gleden. Og så er det i strofe 2 uttrykk for vennskapet, og ekteskapet, og hvordan dette også binder sammen i det samme båndet. Alle vesen er forent i dette, i strofe 3, det er naturgave. I strofe 4 er det drivverket i naturen, strofe 5 – midtstrofen – setter troen og vitenskapen på plass. Strofe 6 lar gleden overvinne sorg og armod og alt vondt, strofe 7 er festen med gleden som sprudler i begrene, her drikker man for samholdet. Strofe 8 er en slags avslutningsstrofe, og ble det i den senere reviderte versjonen til Schiller selv. Her blir det sverget evig troskap til gleden, evig forbrødring. Strofe 9 er en oppsummering og understreking, her er det at gleden og troen og forbrødringen overvinner alt. Det er redning for tyrannenes kjetting, for øvrig et tilbakevendende tema i hele Schillers liv og diktning, det er håp og nåde, de døde skal leve, synderene skal tilgis, og det skal ikke være noe mer Helvete.

Ideen med å ha et kor er ganske briljant i akkurat dette diktet her. Koret er at alle stemmer i det som er sagt i strofene. Her er motivene som går igjen mye mer tydelige, og det er fremfor alt korene som binder diktet virkelig sterkt sammen. Her er det millionene, som er menneskene, brødrene, som stadig blir påkalt, og den trygge faderen som bor over stjernehimmelen (eller stjerneteltet, som er uttrykket som brukes konsekvent gjennom diktet).

Det er ikke mange tekster som så kraftfullt har greid å gi et uttrykk for begeistring, glede og forbrødring. Det er ikke så altfor mange som har forsøkt, heller. Diktet er litt utilgjengelig, jeg måtte selv ha nesten 11 år før jeg virkelig kunne ta fatt på det, og trenge inn i det og presentere det ordentlig. Men når det arbeidet først er gjort, så er diktet veldig lett å forstå, og veldig lett å glede seg over.

I dag har diktet også verdi som historisk dokument. Det uttrykker fascinerende hva som var viktig den gang, hvilke verdier som gjaldt, og hvordan man så på vitenskap og Gud, tro og sannhet. Dette er tiden hvor opplysningstiden går inn i sin revolusjonære fase, også i Europa, det er fire år før revolusjonen i Frankrike, og 9 år etter frigjøringserklæringen i USA. Troen og religionen står ennå sterkt, behovet for en trygg og faderlig Gud er der, men det er her også en begeistring og forbrødring over Gleden og Naturen, på en måte som beveger seg litt bort fra Gud og religionen. Det er ikke helt en kristen forbrødring dette dreier seg om, og det er i hvert fall ikke alene de kristne verdier. Selv om de kristne verdiene også er sterkt representert, med synderne, frelsen, troen og sannheten.

Og så synes jo jeg personlig det alltid er på sin plass å gi en liten hyllest til gleden. Den er det kjekkeste vi har, og når vi slår oss sammen i den, har vi alle sammen gode liv. Med det vil jeg avslutte det som ikke akkurat har vært 11 års arbeid, men nesten 11 år fra diktet først optimistisk ble postet, til diktet nå – 26. mars, 2020 – er oversatt, kommentert, forklart og gjendiktet. Endelig kan jeg si An die Freude, jeg er med, jeg skjønner det, her er det.

Min Gjendiktning

Det vil bare være en start. Til slutt skal hele diktet være gjendiktet. Prioriteringen er at det skal være høytidelig, og at det skal kunne synge til Beethovens melodi. Schiller strekker grammatikken i språket, så det kan jeg også gjøre, og gjør.

Jeg har måttet anstrenge meg for å få med bindingene Schiller har mellom strofer og kor plassert langt fra hverandre. Og jeg har ikke klart det uten å måtte omskrive litt. Jeg har prøvd å følge de samme regler som Schiller selv ville fulgt.

Til gleden

Glede, skjønne gudestukne,
Datter av Elysion,
Vi trer inn som ildbedrukne,
Himmelske, din helligdom.
Trolldommen din binder atter,
Det som motens sverd har delt;
Tiggerbrødre fyrsteskattter,
Der din vinge mildt har dvelt.

Kor
Vær omslunget millioner!
Dette kyss av verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Er en elsk’lig far beboer.

Hvem det store kupp har vunnet,
En sann venn sin venns å vær’,
Hvem en yndig fru har funnet,
Blander inn sin jubel der!
Ja – hvem som kun ene sjele
Være nevnt på jorden sånn!
Og den som ei dette kunne, stjeler
Seg i gråt ut av det bånd.

Kor
Hva den store ring beboer,
Hyller denne sympati!
Hen til stjerner leder de,
Hvor det ubekjente troner.

Glede drikker alle vesen
Ut av brystet vår natur;
Alle gode, alle bøsen,
Følger hennes rosespor
Kyss hun gav oss og bæret,
En sann venn, er prøvd i død;
Vellyst ble selv makk foræret,
Og kjeruben står for Gud.

Kor
Dere styrter, millioner?
Aner du vår skaper, helt?
Søk ham over stjernetelt!
Over der er han beboer.

Glede heter fjæren sterke
I den evige natur.
Glede, glede driver verket
I det store verdensur.
Blomster lokkes ut av kime,
Solen ut av firmament,
Sfærer ruller i systemet,
Med sin seer ei er kjent.

Kor
Glade, som hans soler farer
Gjennom himmelvelvets plan,
Vandre, brødre, deres ban’,
Glad, som helten seier klarer.

Ut av sanne flammespeilet
Smiler hun sin forsker an.
Opp til dydens jordhaug steile
Leder hun tålmodig’s ban’.
Oppå troens fjell solstenkte
Ser man hennes faner så,
Gjennom riftens kister sprengte
Hun i kor av engler stå.

Kor
Hold ut modig, millioner!
Hold ut for en bedre verd’!
Der oppe over stjerner er
Lønnes Gud til rette toner.

Guder kan man ei gjengjelde;
Skjønt det er å vær’ lik dem.
Gru og armod skal seg melde,
Med de glade frydes hjem.
Bitter hevn skal glemt å være,
Fiende vi tilgi kan.
Ingen tåre skal ham tære,
Ingen anger nage ham.

Kor
Våre synder gjort til intet!
Sonet ut er verden helt!
Brødre – over stjernetelt
Dømmer Gud, som vi skal bli det.

Gleden sprudler i pokaler,
I de druers gylne blod
Drikker mildhet kannibaler,
Og fortviling heltemot – –
Brødre, fly fra stolens pute,
Glasset fullt det kretser om,
Lar så skum til him’len sprute:
Dette glass til gode ånd!

Kor
Den som stjernens virvel lover,
Den gir Seraphs Hymne pris,
Dette glass til ånden gis
Over stjerneteltet der over!

Fatt ditt mot der smerte leder,
Hjelp, hvor uskyld gråter hen,
Evighet, er sverget eder,
Sann mot fiende og venn,
Mandig stolt for kongetroner, –
Brødre, gjelder godt og blod –
Til fortjen’ste for hans kroner,
Undergang til løgnebo!

Kor
Lukk den hellig’ sirkel, dikter,
Sverg ved denne gylne vin,
Store løfte tro å bli,
Sverg det ved den stjernelikte!

Redning fra tyrannens lenker,
Storsinn også bøllen sett,
Håpet seg ved døden skjenker,
Nåde for den høy’ste rett!
Også døde skal få leve!
Brødre drikk og stem nå i,
Syndere vær tilgitt gjeve,
Helvete skal ei mer bli.

Kor
Denne klare avskjedsstunden!
Søte søvn i likets kle’!
Brødre – mildt et ord må med
Dødens rike ut fra munnen!

ES2020