Der Goldschmiedsgesell, av Johann W. von Goethe

Der Goldschmiedsgesell, eller Gullsmedsvennen, er et ganske erotisk dikt av gamle Johann W. von Goethe. Det er dog et erotisk dikt som holder igjen, det er bare antydninger, men følelsene og fantasiene under er sterke. Det var sånn de gjorde det på 1800-tallet, leggen var sterkt nok som kroppsdel med tiltrekningskraft, og det å forestille seg å være en tråd som berører jentas munn er i grenseland for hva man kan gå med på av erotiske fantasier. Jeg liker det godt sånn. Man uttrykker mer ved å holde igjen.

Der Goldschmiedsgesell

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Zu Ring’ und Kette poch’ ich dann
Die feinen goldnen Drähtchen.
Ach, denk’ ich, wann, und wieder, wann
Ist solch ein Ring für Käthchen?

Und tut sie erst die Schaltern auf,
Da kommt das ganze Städtchen,
Und feilscht und wirbt mit hellem Hauf
Um’s Allerlei im Lädchen.

Ich feile; wohl zerfeil’ ich dann
Auch manches goldne Drähtchen.
Der Meister brummt, der harte Mann!
Er merkt, es war das Lädchen.

Und flugs, wie nur der Handel still,
Gleich greift sie nach dem Rädchen.
Ich weiß wohl, was sie spinnen will:
Es hofft das liebe Mädchen.

Das kleine Füßchen tritt und tritt;
Da denk’ ich mir das Wädchen,
Das Strumpfhand denk ich auch wohl mit,
Ich schenkt’s dem lieben Mädchen.

Und nach den Lippen führt der Schatz
Das allerfeinste Fädchen.
O wär’ ich doch an seinem Platz,
Wie küßt’ ich mir das Mädchen!

Entstanden 1808, Erstdruck 1815

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo
En allerskjønneste jente
Så snart jeg er i verkstedet
Så ser jeg etter hennes lille butikk

Til ring og kjede banker jeg da
De finne gylne metalltråder
Akk, tenker jeg, når, og igjen, når
Er sånn en ring for Kätchen

Og åpner hun først skrankene opp
Så kommer hele byen
Og pruterer og agiterer med veldig haug
Om alle slags ting i butikken

Jeg filler, jeg filer helt i stykker
Selv mange gylne metalltråder
Mesteren brummer, den harde mann
Han merker, det var butikken

Og straks bare handelen stilner,
Griper hun etter det lille spinnehjulet
Jeg vet vel hva hun vil spinne
Det håper den kjære jenta

Den lille foten trår og trår
Da tenker jeg meg leggen
Håndstrømpen tenker jeg også med
Jeg sjenker den til den kjære jenta

Og etter leppen fører skatten
Den aller fineste tråden
Og var jeg dog på dennes plass
Hvor kysser jeg meg den jenta.

Språk, form og innhold

Dette diktet hører til 4 + 3 gruppen, med 4 trykksterke stavelser i første linje, 3 i andre. To linjer danner et par. Versefoten er jambisk. Og den er konsekvent i alle strofene. 1 og 3 linje har trykktung utgang, 2 og 4 har trykklett. Rimmønsteret er aBaB, altså kryssrim. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Goethe: Der Goldschmiedsgesell, trykkfordeling

Diktet er ganske vanskelig å oversette. Det er utstrakt bruk av dimminutiv i det, og det er også noen andre vanskeligheter å kommentere.

I første strofe er standardproblemet at tysk mer enn norsk legger til en ending (-in) på substantiv som er mennesker eller yrker, for å indikere at det er en kvinne. Vi kan si det for lærerinne, og skuespillerinne, til og med venninne, men på tysk sier de det også for nabo, Nachbarin, eller «naboinne«. Det går ikke på norsk. Så er det Lädchen, dimminutiv av Laden, som betyr 1. butikk, bod, 2. (vindus)lem, skodde, og som dimminutiv er oversatt i ordboken med «Liten butikk». Jeg oversetter også med det.

Så er det videre til andre strofe, der tysk har et eget ord for metalltråd, Draht, eller i dimminutiv, Drätchen. Vanlig tråd er Faden, med dimminutiv Fädchen. Det blir et poeng nedover i diktet når en vanlig tråd blir brukt. Jeg velger derfor å oversette med metalltråd. Det er tråder av gull det er snakk om, men siden de blir beskrevet av adjektivet gylne (golden), blir det smør på flesk å skrive gylne gulltråder. Kätchen er kjælenavn for Kate, eller Katharina, og beslektede navn.

I tredje strofe er det problem med Schalter, dere ser i gloselisten hva det kan bety, jeg ser det for meg som en bryter som kan skrus av og på, og alt som kan åpnes og lukkes. Her er det også det hun gjør når butikken hennes åpner, hun åpner lukene, eller skrankene. Så er det tredje linje, der feilscht er pruter, wirbt er verver, men det kan bety litt av hvert annet også, som man ser av gloselisten, og slutten er vanskelig. Hell betyr lys, klar, men kan også brukes forsterkende, som veldig, voldsom. Hauf er Haufe, i betydningen 3a), som Duden skriver. Det er en mengde, skare, eller samling mennesker og dyr. Det vi på norsk sier som «en haug med folk». Så det er hele den lille byen som kommer og pruter og kjøpslår om alt i butikken, men jeg får ikke frasen mit hellem Hauf (med en veldig haug) til å passe godt inn i dette. Ikke på tysk, og ikke på norsk.

Zerfeil er et ord som ikke står i ordlisten, men feilen er «å file», og Zer– blir brukt som forstavelse når noe blir revet i stykker eller blir ødelagt. Verbet zerren betyr slite i stykker, dra, hale. Så han filer helt i stykker selv mange gylne gulltråder. Auch blir her brukt som forsterkning. Diktets jeg-person er en gullsmedsvenn, en lærling, og Mesteren er hans læremester, gullsmeden selv. Han er en hard mann, og merker at det er butikken som forstyrrer lærlingen.

Flugs og gleich i strofe 5 er synonym for straks. Det er at når bare handelen har gitt seg litt, rett etter åpningen, så griper hun (nabojenta) til spinnehjulet. Det står ikke at det er spinnehjulet, men det er opplagt i sammenhengen. Rädchen er dimminutiv av Rad, hjul, så det lille hjulet. Her: spinnehjulet. Så er det den litt spesielle vendingen, Es hofft das Liebe Mädchen, direkte oversatt «Det håper den kjære jenta». Jeg finner ikke noen bedre oversettelse enn den direkte, men jeg synes at den er merkelig, etter at gullsmedsvennen har sagt at han vet hva hun vil spinne.

Så kommer strofe 6, den nest siste, og den eneste der han egentlig beskriver jentas kropp. Det er den lille foten som trår og trår, og han tenker seg den lille leggen. Wädchen er dimminutiv for Wade, legg. Linje 3 har Strumpfhand («Strømpehånd») og ikke Strumpfband (Strømpebånd), uten at jeg helt skjønner hva dette skal være for noe. Ekstra vanskelig blir det av at den bestemte artikkelen er das, intetkjønn mens die Hand er hunkjønn og der Strumpf er hankjønn. Jeg har oversatt som om det ikke er noen vanskelighet her. I siste linje i strofen er det schenkt’s for schenkt es, skjenker den, han skjenker den til den kjære jenta.

I avslutningsstrofen fører hun tråden til leppen. Her er det Faden, tråden, som er dimminutivit. Gullsmedsvennen sier at han om han var på denne trådens plass, så skulle han sannelig kysset jenta. Det er en litt uvanlig formulering, küsst ich mir, kysset jeg meg. Mir er dativformen for meg, som alle tyskkyndige godt vet. Der Schatz (skatten) i linje 1 i denne strofen er jenta, vil jeg si.

Gloseliste

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Geselle der, -n/-n 1.kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse; d
Lädchen das, -s/-; liten butikk.
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe. 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
Drätchen – dimminutiv -> Draht der, -(e)s/Drähte 1. (metall)tråd, bektråd 2. (omgs. for) telefon, fjernskriver.
Schaltern -> Schalter der, -s/- 1. (strøm)bryter 2. skranke, (billett)luke, ekspedisjon.
feilscht -> feilschen (sv. itr.) prute, kjøpslå.
wirbt -> werben (wirbt, warb, hat geworben, tr. itr.) 1. verve; 2. reklamere, agitere for; 3. fri til; søke å vinne ens gunst;
Hauf -> https://de.wiktionary.org/wiki/Haufe https://www.duden.de/rechtschreibung/Hauf
allerlei alle slags, forskjellig.
harte -> hart (härter, am härtesten, adj., adv.) hard, vanskelig, streng, tung; nær, tett (ved);
flugs straks, fluks, fluksens, på flekken.
Rädchen – Verkleinungsform -> Rad das, -es/Räder. 1. hjul; 2. sykkel;
wädchen -> Wade die, -/-n; legg.
Schatz der, -es/Schätze; (også overført) skatt.
Fädchen – Verkleinungsform -> Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Goethe skrev dette diktet mens han oppholdt seg i Hof, etter en reise til Karlsbad i 1808. Han var da siden 1806 gift med Christiane Vulpius, så noen erotiske fantasier med jenta i en nabobutikk synes kanskje noe underlig for den snart 60 år gamle mannen. Diktet omhandler jo også en ung gulldsmedlærling, og ikke ham selv. Det er ikke lykkes forskningen å finne hvem og hva som står modell for diktet, verken i litteraturen, i gammel folkediktning, eller i verden, noen butikker og jenter som kan ha gitt Goethe ideen å skrive dette.

Så vi må ta diktet for det det er. Og det er slik vi lever det. Det er et evigungt motiv, gutten som forelsker seg i jenta. Som i alle gode forelsker er det sånn at den man er forelsket i overtar verden. Det finnes ikke noe annet, er ikke plass til noe annet. Så selv om gullsmedlærlingen er i sitt eget verksted, og har sin egen jobb å gjøre, så er det jenta i nabobutikken som er alt. Hvordan hun ser ut og hvordan hun er blir ikke beskrevet med ett ord. Det er bare alle detaljer i hva hun gjør, og hva som skjer, i butikken hennes. At dette er noe som har pågått en stund, får Goethe diskret frem, første med straks i strofe 1 skrive at dette er det første gullsmedlærlingen gjør da han kommer til verkstedet, han ser over til nabobutikken. Så er det slik det er skrevet i strofe 3, som om dette er noe som skjer hver gang, og at lærlingen følger nøye med hver gang, sånn at han har lært det. Dette er også noe mesteren, gullsmeden selv, har fått med seg. Det ergrer ham at lærlingen hans ikke er konsentrert om sitt eget arbeid, og at han ødelegger de verdifulle gulltrådene!

Mot slutten sirkler oppmerksomheten seg inn mot jenta. Da er det heller ingen beskrivelse verken av utseende eller kvaliteter, bare navn på kroppsdeler, og antydninger. Jeg er notorisk beskjeden, og strekker meg til det lengste når jeg forsiktig hinter om hva det med å pumpe foten opp og ned på spinnehjulet kan bety. Erotikken når sitt høydepunkt når jenta forsiktig fører den aller fineste tråden til leppene sine, og gullsmedsvennen skulle han ønske han var denne tråden, for å få kysse henne.

Diktet er nydelig tonsatt av Schubert, D560. Han var 20 år da han skrev sin komposisjonen, og altså mer inni den verden Der Goldschmiedgesell er. Merk at det finnes ingen gjevere smed enn gullsmeden, en lærling der er på vei inn i det høyeste en håndverker kan nå, og det er ingen tvil om at når det gjelder verdi, så er jenta i nabobutikken mye mer verdt. Han er en gullsmedlærling etter henne.

Min gjendiktning

Alle rimene i verselinjene 2 og 4 er rim i grammatisk ending, dimminutiv. Det er en ending vi ikke har tilsvarende på norsk, og dermed mister en gjendikter verktøyet Goethe har til å rime sammen disse linjene. Løsningen er en omskriving, men det er klart diktet med det mister litt av sin egenart. I min gjendiktning har jeg lagt vekt på at det skal løpe lett og greit, slik det gjør i originalen. I gjendiktningen bruker jeg strømpebånd, og ikke -hånd, eller håndstrømpe, som er ordet Goethe bruker.

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo der
En allerskjønneste jente
Så snart jeg i mitt verksted er
Så ser jeg etter henne.

Til ring og kjede banker jeg
De fine, gylne trevler
Igjen, igjen jeg tenker meg
Er de til henne, eller?

Og åpner hun først skranken opp
Så kommer hele staden
Og pruter ganske uten stopp
Om alle ting, vil ha den.

Jeg filer, sønder, slitt, i stand
Selv mange gylne tråder
Min mester brummer, harde mann
Han ser butikken over.

Og straks som hand’len stilner til,
Hun griper etter hjulet
Jeg vet vel hva hun spinne vil,
Og håper det en smule.

Den lille foten trår og trår
Den leggen kan jeg like
Og strømpebåndet også når
Jeg skjenker det den pike.

Og bort til leppen sin så stas
Sin tråd hun fører denne
O var jeg nå på trådens plass
Hvor kysset jeg meg henne

ES2019

Forrige: Liebhaber in allen Gestalten Neste: Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel Alle Goethe

Liebhaber in allen Gestalten, av Johan W. von Goethe

I dette diktet prøver Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) seg som kjærlighetsdikter igjen. Det er et dikt som ikke rager i Goethes enorme produksjon, diktet er jo ganske enkelt og uhøytidelig, men det er godt kjent gjennom en komposisjon av Franz Schubert (1797-1828). Det er hans D. 588 i A-dur. Schubert setter toner kun til diktets 1, 2, 3 og 9 strofe, men takten i diktet er jo den samme overalt, så det er flere innspillinger hvor alle er tatt med.

Her på bloggen er det poesien, og ikke musikken som er hovedsaken. For den rette stemningen, er det kanskje verdt å nevne at Goethe skrev diktet i 1810, da han var 60 år gammel. Så det er ingen aldersgrense på å være forelsket, og til å ville gjøre hva som helst for å glede den man er glad i.

Liebhaber in allen Gestalten

Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch;
Und kämst du zu anglen,
Ich würde nicht manglen.
Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch.

Ich wollt, ich wär ein Pferd,
Da wär ich dir wert.
O wär ich ein Wagen,
Bequem dich zu tragen.
Ich wollt, ich wär ein Pferd,
Da wär ich dir wert.

Ich wollt, ich wäre Gold,
Dir immer im Sold;
Und tätst du was kaufen,
Käm ich wieder gelaufen.
Ich wollt, ich wäre Gold,
Dir immer im Sold.

Ich wollt, ich wär treu,
Mein Liebchen stets neu;
Ich wollt mich verheißen,
Wollt nimmer verreisen.
Ich wollt, ich wär treu,
Mein Liebchen stets neu.

Ich wollt, ich wär alt
Und runzlig und kalt;
Tätst du mir’s versagen,
Da könnt michs nicht plagen.
Ich wollt, ich wär alt
Und runzlig und kalt.

Wär ich Affe sogleich
Voll neckender Streich;
Hätt was dich verdrossen,
So macht ich dir Possen.
Wär ich Affe sogleich
Voll neckender Streich.

Wär ich gut wie ein Schaf,
Wie der Löwe so brav;
Hätt Augen wie ‘s Lüchschen
Und Listen wie ‘s Füchschen.
Wär ich gut wie ein Schaf,
Wie der Löwe so brav.

Was alles ich wär,
Das gönnt ich dir sehr;
Mit fürstlichen Gaben,
Du solltest mich haben.
Was alles ich wär,
Das gönnt ich dir sehr.

Doch bin ich, wie ich bin,
Und nimm mich nur hin!
Willst du Beßre besitzen,
So laß dir sie schnitzen.
Ich bin nun, wie ich bin;
So nimm mich nur hin!

Liebhaber i alle skikkelser

Jeg skulle ønske jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk;
Og kommer du for å fiske,
Så skulle jeg ikke mangle.
Jeg skulle ønske jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk.

Jeg skulle ønske jeg var en hest,
Da var jeg deg verdig.
O var jeg en vogn,
Bekvemt deg å bære.
Jeg skulle ønske jeg var en hest,
Da var jeg deg verdig.

Jeg skulle ønske jeg var gull,
Deg alltid i lønn;
Og skulle du kjøpe noe,
Kommer jeg igjen løpende.
Jeg skule ønske jeg var gull,
Deg alltid i lønn.

Jeg skulle ønske jeg var tro,
Min kjære stadig ny;
Jeg ville meg love,
Ville aldri reise bort.
Jeg skulle ønske jeg var tro,,
Min kjære stadig ny.

Jeg skulle ønske jeg var gammel
Og rynket og kald;
Gjør du å nekte meg det,
Da kan du ikke plage meg.
Jeg skulle ønske jeg var gammel
Og rynket og kald.

Var jeg en ape straks
Full av ertende strek;
Hadde noe forarget deg,
Så  spilte jeg deg noen puss.
Var jeg en ape straks
Full av ertende strek.

Var jeg god som en sau,
Som løven så brav;
Hadde øyne som hos gaupen
Og var listig som reven.
Var jeg god som en sau,
Som modig som løven.

Hva jeg enn var,
Det unner jeg deg særlig;
Med fyrstlige gaver,
Skulle du ha meg.
Hva jeg enn var,
Det unnet jeg deg særlig.

Dog er jeg, som jeg er,
Og tar meg bare hen!
Vil du bedre besitte,
Så la de deg seg sånn snitte.
Jeg er bare som jeg er;
Så ta meg bare hen!

Språk, form og innhold

Strofene har seg linjer, men de to første og to siste er gjentakelser. Første og femte linje er jamber med tre føtter, lett-tung, lett-tung, lett-tung, mens de andre linjene er daktyler med opptakt og tung-lett-lett. Opptakten er en trykklett stavelse, og linjene med daktyler har to trykktunge stavelser. De to linjene i midten, vers 3 og 4, har trykklett, kvinnelig utgang, mens alle de andre har trykktung, mannlig. Rimmønsteret er aaBB, altså parrim, med en effekt altså i at det første paret blir gjentatt.

Jeg viser trykkfordelingen i første strofe. Merk at antall stavelser ikke er helt konsekvent gjennom diktet, det er noen variasjoner som myker opp, for eksempel i strofe 7 med løven. Der er det en ekstra trykklett stavelse i starten av linje 2.

Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch;
Und kämst du zu anglen,
Ich würde nicht manglen.
Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch.

Trykkfordeling, Goethe: Liebhaber in allen Gestalten

Innholdet skulle ikke være det vanskeligste. Poenget er at dikteren ser for seg selv i alle skikkelser, for å glede eller stå til tjeneste for den han beundrer.

I oversettelsen er det også bare små problemer. Jeg oversetter tittelen med samme ord på norsk som på tysk, selv om det nok er vanligere på tysk. Verken elsker eller amatør kan jeg slå meg helt til ro med. Der er jo en amatør av en elsker, en dedikert beundrer, der er snakk om, slik jeg leser diktet.

Diktet har mye hypotetisk konjunktiv, en form av verbet vi ikke bruker på norsk. Dette er noe folk opptatt av grammatikk vet, og som andre ikke bryr seg så mye om. Jeg oversetter ikke helt konsekvent konjunktivene, vi har jo litt forskjellige måter å uttrykke hypotetiske setninger på. Hypotetiske setninger er ting du skulle ønske var, men som ikke er. Akkurat det hele dette diktet går i.

Verbet tätst er konjunktiv av å gjøre, i andre person, «du gjør», eller i hyptoetiske konstruksjoner heller «du gjorde» (eller «hadde du gjort»). Eksempel: «Var du rik, gjorde du det med en gang, det er jeg sikker på. » Hva jeg ville si her, er at jeg av og til oversetter tätst med gjorde, av og til skulle. Dette har ikke engang så mye med konjunktiven å gjøre, men hvordan man uttrykker seg på de forskjellige språk. Engelsk bruker gjøre (do) hele tiden, I do think it’s ok, mens vi på norsk gjør det ganske sjelden. Dette er detaljer for de spesielt interesserte.

I siste strofe er poenget at nå har denne liebhaberen prøvd seg i alle skikkelser, og om det ikke er nok, så får andre prøve seg. Da er det de som skal snitte seg sånn hun vil ha dem.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Liebhaber der, -s/-, die Liebhaberin -/-nen 1. elsker(inne), beundrer(inne) 2. amatør. 3. samler, liebhaber, kjøper.
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur
Sold der, -(e)s/; sold, lønn.
stets (adv.) alltid, til enhver tid.
verheißen -> ver·he̱i̱·ßen verheißt, verhieß, hat verheißen mit OBJ 1 ■ jmd. verheißt (jmdm.) etwas geh. voraussagen, versprechen das verheißene Glück/Land/Paradies Der Prophet verhieß ihnen göttliche Gnade. 2 ■ etwas verheißt etwas geh. ankündigen Die Sache verheißt nichts Gutes. Allein die Vorspeisen verheißen bei diesem Sternekoch kulinarische Freuden.
verreisen (sv. itr.) reise bort; er ist für drei Wochen verreist han er bortreist i tre uker.
runzlig -> runz(e)lig (adj.) rynket.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke; menschliches Versagen menneskelig svikt.
Affe der, -n/-n; ape;
neckender -> necken (sv. tr.) erte, terge; sich mit jemandem necken erte hverandre.
verdrossen (adj.) tverr, mutt, forarget.
Possen der, -s/-; puss, skøyerstrek(er);
Streich der, -(e)s/-e 1. slag, hogg; 2. strek, puss;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
Luchs der, -es/-e; (zoologi) gaupe;
gönnt -> gönnen (sv. tr.) unne; jemandem etwas gönnen unne en noe.
schnitzen (sv. tr. itr.) skjære (i tre eller elfenben);

Kommentar

Liebhaber på tysk er satt sammen av Lieb, grunnstammen i verbet å elske, og substantivet kjærlighet, og av haber, som betyr haver. Det blir «elskovsinnehaver», eller noe sånt, «den som innehar kjærlighet og beundring». Sammensetningen fungerer ikke så godt på norsk, derfor har vi tatt inn ordet Liebhaber som et fremmedord.

Det er et klassisk og evigungt virkemiddel i kjærlighetsdiktningen at den elskende strekker seg til det ytterste for sin elskedes gunst, og at han reduserer seg selv til ingenting, og henne til alt. Her mener jeg det er riktig å skrive han og henne, for når kvinner skriver til menn, gjør de det på en litt annen måte. Bare se selv, det er ingen av de store kvinnelige poetene som gjør seg selv til tulling for å få mannen hun vil ha, men de mannlige poetene gjør det hele tiden.

Goethe gjør det her. Og han gjør det med humor og overskudd. Det er 9 strofer, skrevet over samme lest. Han er fisk, hest, gull, tro, gammel, ape, sau, og etter hvert flere dyr, og hva som helst. Vi ser også at han er dyr, ting og egenskaper. For alt benytter han egenskapene for å tjene henne, om han var fisk, og hun skulle fiske, skulle det ikke mangle på fisk. Det er dette som er strategien han følger.

Til slutt kommer han frem til konklusjonen at til tross for alt det han kunne vært, og ville vært, så er han jo bare seg selv. Hvis det ikke er nok, må hun nok finne noen andre. Så får de de heller gjøre alt de kan for å få henne. I den siste strofen ser vi virkningen av at de to første linjene blir gjentatt. For til tross for at diktets nye innhold konkluderer med at hun kan få noen annen, om hun vil ha noe bdre, så avslutter diktet med at hun skal ta ham, som han er.

Min Gjendiktning

I dette diktet er det rytmen og rimene som er poenget. Det er det som må overføres til norsk, heller enn innholdet.

Beundrer i alle skikkelser

Jeg vil, jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk;
Og kom du å fiske,
Så skulle jeg diske.
Jeg vil, jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk.

Jeg vil, jeg var en hest,
Da var jeg deg best.
O var jeg en kjerre,
Bekvemt deg å bære.
Jeg vil, jeg var en hest,
Da var jeg deg best.

Jeg vil, jeg var av gull,
Deg alltid jeg full;
Om du skulle kjøpe,
Da ville jeg løpe.
Jeg vil, jeg var av gull,
Deg alltid jeg full.

Jeg vil, jeg var tro,
Min kjære så god;
Jeg vil bare ha deg,
Vil aldri dra fra deg.
Jeg vil, jeg var tro,
Min kjære, så god.

Jeg vil, jeg var old
Og rynket og kold;
Vil du meg det nekte,
Så ville jeg smekte.
Jeg vil, jeg var old
Og rynket og kold.

Var jeg ape på lek
Med ertende strek;
Hadd’ noe deg plaget,
No’ gøy hadd’ jeg laget.
Var jeg ape på lek
Med ertende strek.

Var jeg god som et lam,
Som en løve så bram;
Som gaupen i se-en
Og listig som reven.
Var jeg god som et lam,
Som en løve så bram.

Hva enn jeg nå var,
Den saken er klar;
Med fyrstlige gaver,
Du skulle meg have.
Hva enn nå jeg var,
Den saken er klar.

Dog er jeg, som jeg er,
Og ta meg nå her!
Vil du bedre besitte,
Så la andre seg snitte.
Jeg er kun som jeg er;
Så ta meg nå her!

ES2019

Forrige: Kriegserklärung Neste: Der Goldschmiedgesell Alle: Goethe

Der Musensohn (Musesønnen), av Johann W. von Goethe

Dette diktet har jeg gledet meg litt til å poste. Det er et dikt som er tonsatt en rekke ganger, og ganske sikkert er mer kjent i melodien til Franz Schubert, enn som selvstendig dikt. Selv har jeg den i innspillinger med Siegfried Lorenz på sang og Norman Shelter på klaver, også med Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore (1). Men jeg kommer inn i lied-tradisjonen fra to veier. Min interesse for musikk og for klassisk musikk, har ledet meg inn i sangenes verden også, om enn sang til piano var det som satt lengst inne, og som jeg brukte lengst tid på virkelig å like. Diktlesing har jeg gjennom litteraturen, der også interessen for dikt var det som kom sist. Den interessen har også blitt stimulert av arbeidet med denne bloggen, man liker det man kan litt om, og når man kan litt, vil man gjerne kunne mer.

Her på bloggen er det teksten, og ikke melodien som skal stå i sentrum. For denne Lieden, er det imidlertid litt vanskelig, for det er virkelig en herlig melodi Schubert har satt til den! Men det får vente, først skal jeg behandle Der Musensohn som et selvstendig dikt. Det ble trykket i Neue Schriften, som ble utgitt i 1800, men det er omstridt når diktet egentlig er skrevet. Diktet har sin egen behandling fra side 267 i Bind 1 – Gedichte – av Goethe Handbuch (J. P. Melzler, 2004). Der står det – med sedvanlig tysk presisjon – at diktet ikke har noen overlevering i håndskrift, og at oppfatningen at diktet ble skrevet i 1799 står i mot en antakelse om at det har sin opprinnelse fra 1774. Ingen stor sak, kanskje, så mange år senere, men for Goethe-kjennere og Goethe-forskningen er det viktig om det er Sturm-und-Drang-Goethe fra 1770-tallet eller Weimar-klassiker-Goethe fra 1799 som er opphavet. I Goethe Handbuch står det i den klassiske perioden, som de setter fra 1787 1806, noe som er naturlig all den tid diktet er trykket i den perioden. Men det er elementer i diktet som gjør at det også passer inn i Sturm und Drang, og det har å gjøre med om diktet er skrevet i en rant av skaperkraft (Goethe beskriver selv et slikt øyeblikk, i selvbiografien Dichtung und Wahrheit, gjengitt i Goethe Handbuch, s. 269), eller om det er klassisismens avklarede ro, det dikterens skaperkraft blir formet inn i takt og rytme.

Det står en del interessant om diktet i Goethe-håndboken, så jeg har lagt til en avdeling kalt En liten analyse. Den skal følge det som står i Goethe-håndboken ganske tett. Denne bloggen skal jo være en diktblogg, til glede og fornøyelse, men litt klinisk analyse må vi også kunne tillate oss. Spesielt i et så livfullt dikt som Der Musensohn.

Men først er det til selve teksten, diktet selv – Musenes sønn, eller Musesønnen. I originalen skrives det i ett ord, Musensohn, men det går an å mene at det klinger bedre med Musenes sønn, på norsk. Musene er faste følgesvenner her på bloggen, naturlig nok, når temaet er poesi. De er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk, og de er døtre av Zevs og Mnemosyme. De påkalles også i klassiske tekster, for hjelp og inspirasjon til å skrive tekstene, og de påkalles i tekster som tar etter den klassiske måten å skrive på. Det passer altså godt at Goethe gjør det, midt i hans egen, klassiske periode. Trykk på tagen Musene, så får dere de postene der jeg har skrevet om musene på bloggen, alltid i forbindelse av at jeg tar for meg et dikt der musene er et tema.

Selv om diktet har en referanse til musene, er det ikke nødvendig med klassisk skolering for å ha glede av det. Derimot er det en fordel å ha anlegg for livsglede, og livsbejaelse. Musesønnen er diktets jeg, og han reiser rundt og spiller opp til dans og livsutfoldelse. Diktet passer spesielt godt nå i mars, nå som det går mot vår, riktig nok langsomt, men like sikkert som alltid. Her hos oss er det ennå grått og vått, gresset er gult og brunt, mer enn grønt, og man må gå helt nær trærne for å se om det er knopper på dem. Men knoppene er der, og det er bare et spørsmål tid før de springer ut og blomstringen er her. Dikteren kan knapt vente, og det kan vel ikke vi heller? Musesønnen er imidlertid ikke snauere enn han hilser både våren og vinteren med begeistring, der han flyr omkring fra sted til sted, og spiller sin sang, spiller opp, til liv!

Der Musensohn

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Ich kann sie kaum erwarten,
Die erste Blum’ im Garten,
Die erste Blüt’ am Baum.
Sie grüßen meine Lieder,
Und kommt der Winter wieder,
Sing ich noch jenen Traum.

Ich sing’ ihn in der Weite,
Auf Eises Läng und Breite,
Da blüht der Winter schön!
Auch diese Blüte schwindet
Und neue Freude findet
Sich auf bebauten Höh’n.

Denn wie ich bei der Linde
Das junge Völkchen finde,
Sogleich erreg’ ich sie.
Der stumpfe Bursche bläht sich,
Das steife Mädchen dreht sich
Nach meiner Melodie.

Ihr gebt den Sohlen Flüge!
Und treibt durch Tal und Hügel
Den Liebling weit von Haus.
Ihr lieben, holden Musen,
Wann ruh’ ich ihr am Busen
Auch endlich wieder aus?

Neue Schriften, 1800

Musesønnen

Å streife gjennom fjell og skog,
Min lille sang å plystre vekk,
Sånn går det fra sted til sted!
Og alt rører seg etter takten,
Og alt beveger seg etter målet,
Bort til meg.

Jeg kan knapt vente på den,
Den første blomst i hagen,
Den første blomstring på treet.
De hilser mine sanger,
Og kommer vinteren i mot,
Jeg synger ennå hver en drøm.

Jeg synger den i vide verden,
På isen lang og bred,
Der blomstrer vinteren skjønn!
Også denne blomstringen svinner
Og finner seg nye gleder
På kultiverte høyder.

For som jeg ved lindetreet
Det unge folket finner,
Straks egger jeg dem opp.
Den sløve unggutt brisker seg,
Den stive jenta svinger seg
Etter min melodi.

Dere gir bunnen vinger!
Og driver gjennom haug og dal
Den elskende langt fra huset.
Dere elsklige, yndige muser,
Når skal jeg henne ved brystet
Endelig hvile ut igjen?

Språk, form og innhold

Det er fem strofer, hver med 6 linjer. Rimmønsteret er AAbCCb, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett (kvinnelig) utgang, og små bokstaver trykktung (mannlig). Versefoten er jambisk, annenhver trykklett og trykktung. Hver linje har tre føtter, det vil si tre slike par med lett-tung, lett-tung, lett-tung. Så har linje 1 og 2, og 4 og 5, en ekstra trykklett stavelse til slutt. Merk hvor sterk virkning det har, når denne siste trykklette stavelsen mangler i linje 3 og 6. (2) Man kan også si at strofene er bygget opp av to sett med 3 linjer, og at hvert av disse settene ender med en trykktung stavelse.

Jeg har under markert trykket i første strofe i diktet. Man ser at det er helt konsekvent, og det er ingen ekstra stavelser der det ikke skal være det. Dette gjelder gjennom hele diktet. Jeg vil si at det andre trykket i langlinjene (1, 2, 4 og 5) er svakere markert enn det første og siste, så det har jeg satt i fetkursiv. Dette er ikke noen stor sak. Under En liten analyse skriver jeg litt mer om formen.

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Trykkfordeling, Der Musensohn, Goethe

Det var et omfattende arbeid med oversettelsen og gjendiktningen denne gangen, men nå skal det være på plass.

I første strofe ligger vanskeligheten i oversettelen å få den enkle og forståelige tysken over i like enkel og forståelig norsk. I de første to linjene er det plasseringen av infinitiven, zu schweifen (streife, vandre) og wegzupfeifen (plystre vekk). Det siste er også et sammensatt verb, som på norsk må splittes opp. Jeg har løst det med å endre litt på ordstillingen. I linjene 4 og 5 er verbene refleksive, der refleksiven (sich – seg) er plassert i linje 6. Både reget (røre) og beweget (bevege) er transitive, og trenger et objekt å røre og bevege. På norsk må denne refleksiven plasseres nærmere verbet, det går ikke å røre og bevege uten å ha noe å røre og bevege. Her må jeg stokke om på ordstillingen ganske mye, og flytte sich (seg) opp i både linje 4 og 5, mens linje 6 blir stående ganske kort. I gjendiktningen har jeg løst det på en litt annen måte. Strofen skulle være forståelig, diktets jeg, musesønnen, streifer gjennom fjeld og skog, og plystrer vekk sangen sin, sånn at alt beveger seg etter den.

I andre strofe viser sie (henne, den) tilbake til blomsten, det er ikke «henne» (ei jente) han venter på. Det tyske verbet erwarten (vente på) er transitivt, tilsvarende norsk «vente på». Verbet for å vente er warten. Hva han ikke kan vente på, blir fortalt i linjene 2 og 3. Pronomenet Sie (de) i linje 4 står i flertall, de, og viser mest nærliggende tilbake til blomstene (som hilser sangen, og kommer vinteren i mot). Det kan av og til være vanskelig å bestemme seg for om man skal oversette tyske noch (nok, ennå) med norske ennå, eller bruke nok også på norsk. Tysk skiller ikke, men norsk skiller, og i siste linje i andre strofe er det betydningsforskjeller hva man velger. Jeg går for ennå. Strofen forteller at musesønnen nesten ikke kan vente til den første blomstringen begynner, de hilser ham og kommer vinteren i møte, mens han synger enhver (jenen) drøm.

Tredje strofe begynner med Ich sing ihn in der Weite (Jeg synger den i det vide, direkte oversatt). Pronomenet ihn (ham, den) er objektsformen av hankjønn, entall. På norsk bokmål blir det «han» eller «ham» om det viser til en person, og «den» om det viser til et substantiv i hankjønn. Her viser det til Traum (drøm) i strofen over, derfor «den». Så er det preposisjonsfrasen in der Weite (i det vide), der tysk bruker denne vendingen, der vi på norsk bruker «i vide verden». Jeg oversetter med sånn vi sier det på norsk, mens i gjendiktningen er det ikke plass til mer enn «vide». Så der har jeg omskrevet. Ordet Höhn er en gjenganger for oss som jobber med originaltekster av Goethe. Jeg har etter hvert lært meg at det må være Höhen, høyder. Adjektivet bebaubt er partisipp av bebauen (bebygge, dyrke). Det tilsvarer vårt bebygget, sammensetningen er den samme. Men tyskerne bruker det også i betydningen dyrket, eller kultivert. Her er det nok den betydningen som gjelder. Innholdet i denne midtstrofen, er at han synger sangen sin i hele, vide verden, på den lange og brede isen blomstrer vinteren (en selvmotsigelse, se En liten analyse). Så er det at også denne blomstringen er noe som forsvinner, og finner ny glede (Freude), på oppdyrkede høyder.

I fjerde strofe viser sie (dem) i linje 3 tilbake til das Junge Völkchen (det unge folket) i linje 2. Det er akkusativ flertall, 3. person, på norsk «dem». Disse tre linjene er en begrunnelsessetning som innledes med denn (for, for at), og wie (hvordan, som). Så denn wie… blir for som…, og så følger først betingelsen, og så konsekvensen. Som han finner det unge folket (das junge Völkchen), så egger (errege) han dem straks (sogleich) opp. Den sløve (stumf) gutten (Burche) brisker seg (bläht sich), mens den stive jenta svinger seg (dreht sich). Alt etter melodien til Musesønnen, som spiller. Drehen betyr å dreie, men i forbindelse med å danse (tanzen), så sier vi på norsk heller svinge seg, der tysk sier dreht sich.

Femte strofe er vanskeligst i gjendiktningen, der det er irriterende vanskelig å få den enkle førstelinjen over i norsk med versefoten beholdt. Pronemenet Ihr (dere) blir brukt om musene, det er de som gir «bunnen vinger». Substantivet Sohle betyr såle, som på norsk, men tyskerne bruker det også i betydningen «dalbunn», og det som er nederst. Så musene gir det som er nederst vinger, sånn at det kan fly. Verken såle eller dalbunn fungerer godt i overført betydning på norsk, vi vil vel heller se for oss en såle eller en dalbunn med vinger, i stedet for å se det billedlig for alt som ligger i bunn. Jeg oversetter derfor med «bunnen». Den liebling (elsklingen) som blir drevet gjennom haug og dal i linje 2 og 3, er musesønnen. Ihr (dere) i linje 4 viser igjen til musene, nå brukt som hilsen, «dere elskelige, yndige muser». Her er det et valg hva man velger å oversette lieden og holden med, begge er flertallsformer av adjektivene, og står til musene. Det siste ihr i linje 5 har voldet meg ganske store vanskeligheter. Jeg har funnet ut at det er et eiendomspronomen, deres, eller hennes, og at det står til bryst (Busen). I mitt hode må det da være musenes bryst, eller en av de kvinnelige musene. Det er ingen annen kvinne det har vært snakk om i teksten. Og det kan ikke godt dukke opp en fra intet. Alt dette er imidlertid fortolkning. Så er det også et problem i selve lesingen, ruh ich ihr am Busen, er hviler jeg henne/dere ved brystet. Verbet ausruhen kan være både transitivt og ikke-transitivt, så det kan være både hvile ut og hvile noen ut. Eller her: «hvile ut ved brystet (hennes)» eller «hvile henne ut ved brystet (mitt)». Grammatisk skulle det være den siste, men semantisk (innholdsmessig) passer det bedre med den første. Det er den jeg har sett andre oversettelser bruke, og det er den Goethe Handbuch skriver at det er (an deren Busen). Jeg oversetter med henne, som det står i originalen, inntil jeg eventuelt er bedre opplyst. Meningen i denne siste strofen er at musene utstyrer selv det som er lavest nede, med vinger, og at de driver ham – musesønnen – over haug og dal, for å spille sangen sin. Så spør han til slutt, de kjære musene, når de skal ta ham hjem igjen, sånn at han omsider kan hvile ut

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wegzupfeifen -> pfeifen (pfeift, pfiff, hat gepfiffen, itr.) 1. plystre. 2. pipe, hvine, ule. 3. blåse. 4. (overført, omgs.) røpe, angi, forråde.
reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; 2. videre;
erwarten (sv. tr.) vente (på), vente seg, regne med
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand
Eises -> Eis das, -es/; is
schwinden (schwindet, schwand, ist geschwunden, itr.) svinne, avta, minske, blekne, forsvinne;
bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
Linde die, -/-n; lindetre.
erregt (adj.) opphisset, livlig, hissig, preget av sinnsbevegelse.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Bursche der, -n/-n; (ung)gutt, fyr, kar; ung mann; kamerat; lærling, student; oppasser.
blähen (sv. tr. itr.) blåse opp, svelle; sich blähen blåse seg opp, briske seg.
steif (adj.) stiv; (om drikk) sterk
Sohle die, -/-n 1. såle. 2. bunn, dalbunn;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør) 3. flygel.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
ausruhen (sv. tr. itr. refl.) hvile, la hvile; hvile (seg) ut, komme seg.

En liten analyse

Tyskland er et land av diktere og tenkere. De kan skrive dikt, og de kan lese dem. For å kunne skrive på høyt nivå, må man også kunne lese på høyt nivå. I Goethe-håndboken står det at Goethe og andre diktere ofte står frem som malere i diktene sine, de skildrer i ord hva de ser, lukter, hører og føler, de beskriver sanseuttrykkene. I der Musensohn er det ikke maleren, men spillemannen, som opptrer. Diktet har spillemannens bevegelse, der diktets jeg hopper omkring, fra det ene, til det andre. Ideen om spillemannen som spiller er jo også godt underbygget av innholdet og ordene, wegzupfeifen, nach dem Takte reget, sing (x2) og nach meiner Melodie i strofene 1, 2 (og 3) og 4. Likeså er bevegelsen understreket, med schweifen, von Ort zu Ort, reget, beweget, in der Weite i de tre første strofene, og i den siste, der han vender tilbake til huset. Mer enn maleren som står stille og observerer, er det spillemannen som reiser rundt og spiller.

Og hva er det så spillemannen spiller? Det er årstidenes gang, og det enkle liv. Skaperkraften i naturen er blomstene om våren, skaperkraften til poeten – spillemannen, musenes sønn – er sangen han synger. Det er blomstene som hilser sangen, i linje 4 strofe 2, og ikke omvendt, denne gangen. Ordene i sangen kan også leses som blomster som blomstrer, også de kommer vinteren i møte, og deres magiske skaperkraft viser seg i paradokset at vinteren blomstrer i linje 3, strofe 3. Den blomstrer sågar på den lange, brede isen, så lenge musesønnen er ute og synger, i den store vide verden, som han altså er og gjør.

Strofe 4 er sangen for landsbyfolkene. Det er en klassisk, tysk, landlig scene, ved lindetreet. Også her er det spillemannen, musesønnen, som vekker de fyrige følelser til liv, i de unge gutter og jenter. Han spiller til dans, og de danser. Merk at musesønnen selv ikke er engasjert i dansen, han er helt distansert, beskriver bare med karakteriserende adjektiv de sløve (stumpf) gutter og de stive (jenter) som henholdsvis brisker seg og svinger seg. Det er spillemannen, musesønnen som får tingene til å skje, men han er ikke selv med i disse tingene som skjer, annet enn at han gleder seg over dem.

Først i siste strofe kommer noe som kan minne om egne følelser for musesønnen. Det gjør han med det uttrykte ønske om å få komme hjem, til musene, for der omsider å kunne hvile ut.

Så hvordan skal man lese dette, utover det som står her helt åpenbart? Fremdeles holder jeg meg til Goethe Handbuch, som her skriver at diktet inneholder den romantiske forestillingen om verdens livgivning gjennom kunsten. Her er også bilder og motiv fra folkediktningen, etter påvirkning fra Goethes møte med Herder i Strassbourg. Videre – og nå blir det kanskje litt vanskelig å henge med – her diktet en refleksjon over dikterens egen dikteriske skaperkraft. Det er veldig lett og ubesværet, det som står her, musesønnen har denne evnen, og kan bruke den til å reise rundt i verden og ubesværet og uforpliktende bruke den.

Det er ingen subjektivitet i diktet, ikke i den forstand. Her er ingen som setter ord på tanker og følelser, og beskriver hvordan det er å være jeg, hvordan det er å være menneske. Goethe er selv en musenes sønn, kan selv være en spillemann, men i dette er han bare en allegori. Det er vranglesing å lese diktet som et uttrykk for hvordan det er å være Goethe. Det er ingen subjektivitet i diktet, det handler ikke om noe subjekt.

De første tre linjene i diktet er sitert i 16’de bok av det biografiske storverket, Dichtung und Leben. Goethe var fullt klar over sitt litterære talent, en tid der geni var et begrep brukt på genier, og han var opptatt av og reflekterte over at han var utstyrt med diktergaven. I Dichtung und Leben står det imidlertid So ging’s den ganzen Tag (Slik gikk det hele dagen). Fremmed for oss i dag, er den dikteriske skaperkraften gitt av naturen. Dikteren er bare et medium, man kan si naturen uttrykker seg gjennom dikteren. Derfor gir også begrepet geni den gang mer mening, du er i besittelse av noe ingen andre har, du er i stand til noe ingen andre kan. Dette er ikke noe å lære, dette er geni.

Slik er det for Musesønnen også. Han har gaven, reiser rundt og spiller, til alles forlystelse. Og han gleder seg selv også. Men det slutter med at han lengter hjem, til hvile

Kommentar

Det er altså mye det går an å få ut av en tekst med 5 x 6 linjer. Jeg er tilhenger av den livsgleden og den livsbejaelsen som ligger i diktet, jeg tror det hjelper oss til intet mindre enn et bedre liv, om vi gleder oss over våren og kjærligheten, årstidenes og livets gang. Om poesien kan hjelpe med det, sette ord på denne stemningen, vekke den og stimulere den, så har den en mening, i hvert fall for meg.

Jeg er også svak for avslutningen, der poeten og spillemannen lengter hjem, til hvile og ro. Livsglede og livsbejaelse er bra, men det er også anstrengende, og man lengter jo etter å kunne hvile ut i noens fang, etter hvert. Det er også skjebnen til alle som underholder, eller mange av dem, som gjør andre glade, men selv er trist. Nå leser jeg imidlertid mer i diktet enn det som står der, dette er ikke om omreisende spillemenn, som lengter hjem. Dette er om musenes sønn, som har diktergaven, og elsker å bruke den, men som likevel lengter hjem for å hvile ut, til slutt. Om det er aldri så mye vinter og vår og sang og dans, og alt som er.

Jeg må også avslutte med noen ord om komposisjonen til Schubert. Det er ikke så lett for meg å lese teksten uavhengig av den. Katalognummeret er D764, komposisjonen ble skrevet i 1822, og trykket i 1828. Det er trillende piano, og en sanger som synger ubesværet og uanstrengt, raskt av gårde. Tekst er bra, men det er noe med musikk og melodier, som virkelig kan få frem denne dobbeltheten, at det på overflaten er lyst og lett og glede, men at det er et eller annet ubestemmelig under. Særlig synes jeg Fritz Wunderlich får frem denne effekten, nesten som det å være musesønnen er en forbannelse, som at det å spille og være glad er en tvang man ikke slipper unna. Det liker jeg godt. Men her er det smak og behag. Og det er heller ikke sikkert alle vil høre denne sangen på samme måte som jeg.

Min gjendiktning

I oversettelser fra et språk til et annet møter man på standardproblem man hver gang må overvinne. Oversetter man dikt med fast rytme fra tysk til norsk, så har man et problem med at tyske durch er enstavelsesord, mens norske gjennom har to. Som alltid er gjendiktning kompromiss, og som vanlig er kompromisset jeg går for, å tillate halvrim, heller enn å tvinge inn ord som ikke er riktige, eller bryte med rytmen. Poenget med et dikt som dette, er at det skal være lett og ledig å lese det, og ikke vanskelig å forstå det. Og så skal det være mulig å synge, på melodien til Schubert, D. 764.

I siste strofe har jeg gjort noen omskrivninger, som man ser. Jeg har også prøvd grepet jeg av og til prøver, å bruke nynorsk de for bokmål dere. Jeg makerer med de’, så det ikke leses ‘di’. Det er dere som er korrekt bokmål, men verseskjemaet tillater ikke å starte med en troké. Heller ikke slutten på denne strofen er helt god. Generelt er jeg ikke helt fornøyd med denne gjendiktningen, ennå.

Musenes sønn

I fjell og skog å krysse,
Min lille sang å plystre,
Det går fra vei til vei!
Og etter takten leker,
Og etter mål beveger,
Alt sammen seg til meg.

Jeg kan nesten ikke vente,
Den første blomst å hente,
Den første blomstring øm.
De hilser mine sanger,
Mot vinteren de stanger,
Jeg synger hver en drøm.

Jeg synger alle steder,
På isen lange, brede,
Der blomstrer vinter’n flott!
Óg denne blomstring svinner
Og nye gleder finner
På høyder dyrket opp.

For når jeg nå vil finne
De unge ved en linde,
Straks egger jeg dem i.
Den sløve unggutt svulmer,
Den stive jenta tumler
Seg til min melodi.

De ‘gir til bunnen vinger!
Bort haug og dal ham tvinger
Den yndling fra hans hus.
Så kjære muser, mange
Når skal jeg der i fanget
Hos henne hvile ut?

ES2019

Noter

(1) Franz Schubert skal visstnok ha laget to forskjellige melodier over denne teksten. Den jeg har, og kjenner, er den som har katalognummer D764. Andre som har tonsatt diktet er Johann Friedrich Reichardt og Karl Friedrich Zelter.

(2) I Goethe Handbuch blir det sagt at dette var en form som ble mye brukt i rokoko-stilen på 1700-tallet. Det passer godt til en rokokofigur, med at det svinger seg rundt som i en dans i de to første linjene, og så ender figuren med den trykktunge utgangen av linje 3 (s. 267).

Kilder

Goethe Handbuch, Bind 1 – Gedichte Melzler, 2004.

Forrige: Rettung, Neste: Gefunden, Alle: Goethe

Lied der Mignon (Nun wer die Sehnsucht kennt), av Johann W. von Goethe

I skuddår poster jeg dikt hver søndag. I 2012 var det bare norske dikt, i 2016 gikk det på rundgang, en dikter fikk hver sin måned med fire eller fem søndager å poste dikt fra. Måneden mars var for Goethe. Opprinnelig postet jeg fem Lieder av ham: Nähe des Geliebten (Nær den elskede), Wanderer’s Nachtlied (Vandrerens nattsang), Nachtgedanken (Nattanker) og Meerstille (Havstille). Fra 2019 og utover skal jeg imidlertid poste samtlige Lieder av Goethe, og deretter samtlige ballader, sonetter og det som kalles Vermischte Gedichte (blandede dikt). Så diktene jeg først postet mars 2016, vil bli flyttet til den plassen de skal være i Lied-samlingen.

I stedet skal jeg mars 2016 poste andre dikt av Goethe. Innleggene vil bli skrevet første halvdel av 2019, og tilbakedatert. Først ut er et dikt fra romanen Wilhelm Meister, diktet som sikkert er mest kjent etter førstelinjen Nun wer die Sehnsucht kennt (bare den som lengselen kjenner). Dette er et dikt, eller en Lied, mange store komponister har tonsatt, sånn som Franz Schubert, Robert Schumann, Ludwig van Beethoven. Det er et kort dikt, men usedvanlig effektfullt

Lied der Mignon

Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!
Allein und abgetrennt
Von aller Freude,
Seh ich ans Firmament
Nach jener Seite.
Ach! der mich liebt und kennt,
Ist in der Weite.
Es schwindelt mir, es brennt
Mein Eingeweide.
Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!

Entstanden bis 1785, Erstdruck 1795/96

Mignons sang

Bare den som lengselen kjenner
Vet hva jeg lider!
Alene og atskilt
Fra alle gleder,
Ser jeg på himmelhvelvet
Til alle sider.
Akk! den som elsker og kjenner meg,
Er langt unna.
Det gjør meg svimmel, det brenner
Mitt indre.
Bare den som kjenner lengselen
Vet hva jeg lider!

Språk, form og innhold

Teksten foreligger i litt ulike versjoner, om den skal være en sangtekst, eller om det er det opprinnelige diktet. I romanen står alle linjene etter hverandre, slik jeg har postet det her, mens når det står som Lied-tekst, blir det delt opp i to strofer. Så trenger komponisten bare lage en melodi, som sangeren synger to ganger. Inndelingen er naturligvis mellom Nach jener Seite og Ach! der mich liebt und kennt. Personlig foretrekker jeg denne strofeinndelingen.

Uansett er det konsekvent de samme linjene og oppbyningen av linjene. Rimet er det samme, kennt-trennt-ment-kennt-brennt-kennt, leide-Freude-Seite-Weite-Weide-leide. Takten ser ut til å være Tung-lett-lett, tung-lett-tung og tung-lett-lett, tung, vekselsvis. Det vil si tre tunge stavelser i oddetallslinjene, to trykktunge i linjene med partall. Linjene 1, 3, 5, 7, 9 og 11 har trykktung utgang, 2, 4, 6, 8, 10 og 12 har trykklett. Det er rytmebrudd i linje 9, Es schwindelt mir, es brennt, der takten er jambisk. Ellers starter linjene med en daktyl, trykktung stavelse fulgt av to lette. Det passer godt med et rytmebrudd akkurat i denne linjen, det er eneste stedet han beskriver i rene ord hvordan det føles.

Rytmen og takten er viktig i dette diktet, og er med på å gi det kraften det har. Det er monotont, vuggende, slik ensomheten og lengselen også er det. Den ene variasjonen i rytmen, i linje 9, er etterlengtet, men det linjen sier, er ikke noe oppløftende. Så blir starten av dikten gjentatt, i samme monotonien. Tam-ta-ta,tam-ta-tam/ tam-ta-ta-tam-ta, med fet skrift på den viktige andre trykktunge stavelse i oddetallslinjene. Den takten bremser også tempoet man leser, den veier tungt.

Språklig er det ingen vanskeligheter i diktet. Det er vanlige, enkle ord, satt sammen på en vanlig, enkel måte, Firmament er himmelvelvet, navnet man brukte den tiden man virkelig trodde det var en kuppel, var et hvelv. Jeg oversatte med himmelhvelvet, som er et mer kjent norsk ord. I gjendiktningen bruker jeg firmament for å få rimet til å gå opp.

Innholdet er at diktets jeg-person, Mignon selv, beskriver hvordan han har det. Han sier at det kan bare den forstå, som selv lengter. Videre sier han hvordan han ser på himmelhvelvet, og uttrykker ensomheten på den måten, og han sier også at de som kjenner ham og elsker ham er langt unna. Deretter kommer ord på følelsene, han blir svimmel og det brenner ham i hans, så sterkt som han lengter, og til slutt blir det gjentatt at dette kan bare den forstå, som selv lengselen kjenner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. For Firmament har jeg også brukt bokmålsordboka på nett, for en norsk forklaring.

abtrennen (sv. tr.) løsne, ta av; sprette av; skjære av; skille fra, dele av;
Sehnsucht die, -/; lengsel.
das Firmament -(e)s/-e firmament ((fra latin ‘støtte, feste’) himmelhvelv (som ble oppfattet som en fast kuppel) Norsk ordbok)
Seite die, -/-n; side, kant (nach allen Seiten/Richtungen til alle sider, i alle retninger)
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand (in die Weite ziehen dra ut i den vide verden.)
schwindeln (sv. itr.) 1. bli svimmel; mir schwindelt jeg blir svimmel. 2. lyve; das ist alles geschwindelt det er løgn alt sammen.
Eingeweide das, -s/-; innvoller; det indre.

Kommentar

Diktet avslutter 11 kapittel i romanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796). Dessverre har jeg ikke fått lest denne romanen ennå, så jeg kjenner ikke boken annet enn av omtale, og jeg kjenner bare Mignon gjennom Goethes mange dikt om ham. Så jeg må se på diktet som et selvstendig dikt, på egne ben, og ikke som hva det også var ment som, et uttrykk for sinnsstemningen til en karakter i en roman.

I ungdomstiden min og godt ut i forlengslen av den, var jeg selv svært, svært opptatt av lengsel, og det å lengte. Jeg vil nok si jeg ganske godt visste hva lengsel var, og dermed kunne vite hvordan Mignon lider. Enda så mange dikt og ord og tekster jeg pøste ut, fant jeg aldri denne formuleringen: kun den som kjenner lengselen, vet hva jeg lider. Det er nydelig formulert, selv i vanlig prosa. Her i diktet er det skrevet ut i poesi, der det får tillagt effekt av rytme og rim. På norsk ser man selv hvordan det går, i min oversettelse og gjendiktning, på tysk er det ganske kraftfullt.

Det synes i alle fall jeg. Og det syntes også komponister som Schubert, Schumann, Beethoven og Tsjaikovskij, komponister som virkelig visste hva det ville si å lengte, og som virkelig ble grepet av dette enkle, lille diktet. Som Goethe ikke gav ut som et selvstendig dikt, men la inn i en karakter i en roman, en karakter som skrev dikt for moro skyld og for å sette ord på sine følelser. Han setter nok ord på mange andre sine følelser også.

Min gjendiktning

Min gjendiktning er ikke spesielt god. Skulle det vært ordentlig gjort, måtte nesten hele teksten skrives om, sånn som Lev Mai (1822-1882) gjorde med den russiske versjonen Pjotr Tsjaikvoskij satte musikk til. Jeg har mer eller mindre bare tvunget de tyske ordene inn i norske, og kuttet endelser der jeg må. Ganske konsekvent er det gjort i endelsene av verb i presens i oddetallslinjene.

Mignons sang

Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!
Ensom og innadvendt
Fra alle gleder,
Ser jeg på firmament’
Til alle sider.

Akk! den meg elsk’ og kjenn’,
Er i det vide.
Det svimler meg, det brenn’
Mitt eget indre.
Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!

ES2019

Videre i mars 2016 vil jeg poste dikt fra Antiker Form sich nährend, An Personen, An Kunst og til slutt fra det som kalles Parabolisch. Kategoriene er fra Goethe, Sämtliche Werke, som bygger på samleutgaven Goethe selv var med å lage og gi ut i 1829.

Der Erlkönig, av Johann W. von Goethe

Johann Wolfgang von Goethe skulle være unødivendig å presentere altfor nøye, han skulle være godt kjent. Jeg har naturligvis lest Faust, men ikke så godt at jeg kan uttale meg om verket, valgslektskapene har jeg også lest, og unge Werthers lidelser kjenner jeg godt. Den tyske poesien har jeg lest lite i original, og ingenting før jeg begynte på denne bloggen, så poeten Goethe kjenner jeg dårlig. Det berømte Erlkönig fikk jeg gjennom Schuberts lieder, og ikke minst gjennom «The teaching company» sin forelesning med Robert Greenberg om emnet. Der ble denne liederen valgt som eksempel for hele liedertradisjonen. Vi har altså å gjøre med et verk som står aldeles utmerket på egne ben, diktet Erlkönig er et av Goethes mest kjente, og også Schuberts lieder av teksten, er blant Schuberts mest kjente. Det er ikke ofte vi får så vellykket tonsetting av en allerede vellykket tekst.

Der Erlkönig

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?
Es ist der Vater mit seinem Kind;
Er hat den Knaben wohl in dem Arm,
Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm.

«Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?»
«Siehst, Vater, du den Erlkönig nicht?
Den Erlenkönig mit Kron und Schweif?»
«Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif.»

«Du liebes Kind, komm, geh mit mir!
Gar schöne Spiele spiel’ ich mit dir;
Manch’ bunte Blumen sind an dem Strand,
Meine Mutter hat manch gülden Gewand.»

«Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht,
Was Erlenkönig mir leise verspricht?»
«Sei ruhig, bleib ruhig, mein Kind;
In dürren Blättern säuselt der Wind.»

«Willst, feiner Knabe, du mit mir gehen?
Meine Töchter sollen dich warten schön;
Meine Töchter führen den nächtlichen Reihn,
Und wiegen und tanzen und singen dich ein.»

«Mein Vater, mein Vater, und siehst du nicht dort
Erlkönigs Töchter am düstern Ort?»
«Mein Sohn, mein Sohn, ich seh es genau:
Es scheinen die alten Weiden so grau.»

«Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;
Und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt.»
«Mein Vater, mein Vater, jetzt faßt er mich an!
Erlkönig hat mir ein Leids getan!»

Dem Vater grauset’s, er reitet geschwind,
Er hält in Armen das ächzende Kind,
Erreicht den Hof mit Müh’ und Not;
In seinen Armen das Kind war tot.

1782

Min oversettelse

Hvem rir så sent gjennom natt og vind
Er det faren med sønnen sin
Han holder gutten vel i armen
Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet ditt så fryktsomt?»
«Ser du ikke, far, alvekongen?
Alvekongen med krone og slep?»
«Min sønn, det er en strek fra tåken.»

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!
Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;
Det er en bunt blomster på bredden
Min mor har mange gylne kåper.»

«Min far, min far, og hører du ikke,
Hva alvekongen lover meg?»
«Vær rolig, hold deg rolig, mitt barn,
I tørre blader hører du vinden.»

«Vil du, fine krabat, gå med meg,
Min datter skal vente deg
Min datter leder de nattlige danser
Og vil vugge og danse og synge deg i søvn.»

«Min far, min far, og ser du ikke der,
Alvekongens datter på det dunkle sted?»
«Min sønn, min sønn, jeg ser det så visst,
Den gamle eika synes så grå.»

«Jeg elsker deg, ditt skjønne utseende,
Og er du ikke villig, må jeg bruke makt.»
«Min far, min far, han tar meg nå!
Alvekongen har skadet meg!»

Faren grøsser, og rider raskt,
Han har i armene den klynkende gutt,
Så vidt til gården med møye og armod,
I hans armer var gutten død.

Min gjendiktning

I gjendiktningen er ikke alle strofene like gjennomarbeidet, som man ser.

Alvekongen

Gjendiktning

 

Hvem rir så sent gjennom natt og vind

Er det faren med sønnen sin

Han holder gutten trygt i sin arm

Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

 

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet skremt»

«Ser du ikke, far, alvekongen gjemt?

Alvekongen med krone og drakt?»

«Min sønn, det der har tåken frembrakt.»

 

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!

Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;

Det er en bunt blomster på elvens bredd

Min mor er i gylne kåper kledd.»

 

«Min far, min far, åh hører du ei,

Hva alvekongen lover  til meg?»

«Vær rolig, rolig, sønnen min,

I tørre blader suser en vind.»

 

«Vil du, fine krabat, gå med meg,

Min datter skal nok vente deg så

Hun fører de nattlige dansetrinn

Og vil vugge og danse og synge deg inn.»

 

«Min far, min far, åh, kan du ikke se,

Alvekongens datter på det der dunkle sted?»

«Min sønn, min sønn, jeg ser det tydelig nå,

Den gamle eika synes så grå.»

 

«Jeg elsker deg, det reiser seg i meg av ditt utseendes prakt,

Og om du ikke vil selv, så må jeg bruke makt.»

«Min far, min far, nå tar han meg bort!

Alvekongen har meg en skade gjort!»

 

Faren grøsser, og rir raskt som en vind,

Og holder fast på den klynkende gutten sin,

Når så vidt frem til gården med møye og nød,

I hans armer var gutten død.

ES2016

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og kan inneholde feil. Jeg har sett til Hartvig Kirans oversettelse i Framande dikt frå fire tusen år, der jeg har vært i tvil, men denne oversettelsen er for det første ganske fri, og for det andre inneholder den til dels så vanskelige norske ord, at oversettelsen ikke alltid er klarere enn originalen. Om jeg kommer ovenpå med tiden, skal jeg se nærmere på min egen oversettelse igjen. Tyskkyndige kan selvfølgelig sende meg en melding om de ser noen håpløse feil.

Gloser

Jeg har brukt forskjellige steder på nettet til å slå opp disse ordene. Tysk-norsk ordbok har jeg for anledningen ikke tilgjengelig.

wohl vel

Scheiff hale, slep

wiegen vugge, veie

Kommentar til diktet

Det er sjelden et dikt så godt og så nødvendig må leses i sammenheng med perioden det er skrevet i. I 1782 er vi akkurat i overgangen fra klassisismen til romantikken, vi er i perioden som i Tyskland får betegnelsen Sturm und drang, den vakre, men følelsesløse klassisismen gjelder ikke lenger, i alle fall må dens grenser utvides, og vi får en utvidelse i uttrykkskraft og motivkrets. I klassismen gikk man tilbake til gresk mytologi, den klassiske, med den gryende romantikken hentet man stoffet mer fra folketroen, og den nasjonale mytologien, om et slikt uttrykk kan brukes. Det er derfor alvekongen, og ingen gresk guddom spiller hovedrollen. Og det er derfor farens frykt er ekte frykt, mystisk frykt, og ikke en slags opphøyet idealfrykt, under full kontroll av både dikter og innehaver.

Det er tre aktører i diktet, faren, den lille sønnen og alvekongen. Handlingen er at faren rir hjem, med den lille gutten på fanget. Følelsen av fart passer godt til Sturm und drang, det skal være litt dramatisk. Merk hvordan første strofe er full av enstavelsesord som går raskt å lese, liksom for å øke farten! Det gjelder også i siste strofe, hvor faren på ny rir i full fart. I mellomstrofene foregår samtalene, enten mellom faren og gutten, eller lokkingen fra alvekongen til gutten. Faren ser at gutten er redd, men forsikrer ham at alt han tror er alvekongen, bare er skyggene i tåken, og annet spill fra naturen. Men gutten både ser og hører alvekongen, og blir mer og mer skremt.

Alvekongen har fått tre strofer å snakke i, nummer 3, 5 og 7. I den første lokker han med leker og skjønne kåper, i den neste er det datteren som skal synge ham i søvn (allerede får vi et forvarsel om døden som skal komme) og i den siste truer han med makt, om ikke gutten kommer frivillig.

At faren ikke selv fullt og helt tror på sine egne forsikringer om at gutten bare ser syner, får vi med det at han selv rir på for å komme hjem. Det er en uhyggelig siste strofe, der faren først grøsser, og rir som en vind, med en engstelige gutten på fanget. Da han endelig kommer hjem og man tror man kan puste lettet ut, så kommer sjokket og redselen med at gutten er død. Ordet «død» er aller siste ord i diktet, og kommer med voldsom virkning. Alvekongens mystiske kraft har altså tatt livet av gutten, tross alle farens anstrengelser.

Lest direkte er kanskje ikke diktet så altfor skummelt, i hvert fall ikke for en moderne leser, som ikke tror på spøkelser og skrømt. Men diktet kan også leses som frykten for det ukjente man ikke forstår, og spesielt for den frykten man føler for sitt eget barn, og at noe skal skje med det. Det kan også leses som uttrykk for maktesløsheten man føler, når noe man skal beskytte, ikke lar seg beskytte. Igjen gjelder det spesielt overfor sykdom og død, som man tross alle legemidler og vitenskap, fortsatt av og til står maktesløs overfor. Det kan til og med leses som uttrykk for de beroligende ord man av og til sier, når man selv vet at her er det ingenting å være beroliget over. – Det går nok bra, det er ikke farlig, blir fortsatt sagt, også når man selv frykter det aldri vil gå bra.

De første gangene jeg leste diktet, kunne jeg ikke riktig forstå hvorfor nettopp dette diktet var så berømt. Nå kan jeg ikke lese det uten å føle uhygge. Og ingen er lenger unna å tro på alvekonger og det overnaturlige, enn jeg. Det er rett og slett et uhyggelig bra dikt.

Normalt vil jeg holde meg for god til å poste noe jeg ikke har laget selv, og i alle fall ikke noe som kan komme i konflikt med rettigheter. Jeg ville imidlertid gjøre et unntak for Schuberts lieder til denne teksten, fremført av Dieter Fischer-Dieskau, som en stund var lagt ut på Youtube. Den er imidlertid tatt bort nå, som min lenke dit også er det.Jeg kan likevel oppfordre til å oppsøke platen, i denne innspillingen eller en annen, den er vel verdt å lytte til! Og når jeg er først er inne på denne tonsettingen, så er det bemerkelsesverdig at Schubert kun var 18 år da han laget melodien. Det kvalifiserer til noe av det aller ypperste noen 18-åring har laget i denne verden.