Scheintod, av Johann Wolfgang von Goethe

Et veldig kort av unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skal jeg poste i dag. Det er det korteste jeg har postet så langt, og det består av fire linjer.

Scheintod

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

1767/68, 1769

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors grav! her
Sank han av en bagatell, fra en tilfeldighet ditned.
Dog er han virkelig død? Jeg vil ikke sverge på det:
En bagatell, en tilfeldighet, vekker ham ganske ofte opp igjen.

Språk, form og innhold

De to første linjene er femfotede jamber, fem takter lett-tung, mens de to siste har seks takter. Rimene er aBaB, og det er halvrim mellom hier og dafür.

Weint, Mädchen, hier bei Amors Grabe! hier
Sank er von nichts, von Ungefähr danieder.
Doch ist er wirklich tot? Ich schwöre nicht dafür:
Ein Nichts, ein Ungefähr erweckt ihn öfters wieder.

Goethe: Scheintod (1769), Trykkfordeling

Innholdet er at dikteren ser for seg jenter som gråter ved Amors grav. Amor er naturligvis guden for kjærlighet, så når Amor er død, er kjærligheten død. Da gråter jentene. Det blir sagt at han her ligger på grunn av en bagatell (nichts) og en tilfeldighet (ungefähr). Så da er det en eller annen filleting, som gjør at kjærligheten går tapt i et forhold, at Amor dør og forsvinner.

Deretter kommer det retoriske spørsmålet i starten av linje 3, er han virkelig død? Poeten vil ikke sverge på det. For en bagatell, en tilfeldighet, kan raskt vekke ham til live igjen. Like lett som kjærligheten forsvinner, oppstår den, sier diktet. Amor, kjærligheten, er aldri død, han er bare skinndød.

Et lite spørsmål ved oversettelsen og forskjellige versjoner av diktet, er ordene nichts (ingenting) og ungefähr (omtrent). Det blir brukt som adjektiv (med liten bokstav på tysk) i linje 2, som substantiv (med stor bokstav) i linje 4. Noen versjoner har også Ungefähr stavet Ongefähr. Jeg går ikke inn i tekstkritikken, her, vil bare si at jeg har min versjon fra www.textlog.de. Uansett er det viktig å oversette med samme ord i begge linjene. Det er det samme som får Amor til å dø, som vekker ham opp igjen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

sinken (sinkt, sank, ist gesunken, itr.) synke, dale, falle;
schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre
Nichts das, -/ 1. intet, tomhet; vor dem Nichts stehen være helt uten fremtidsutsikter 2. ruin, sammenbrudd 3. bagatell, ubetydelighet.
Ungefähr das, -s/; tilfeldighet, tilfelle.
öfter, öfters (adv.) des Öfteren oftere, gjentatt, flere ganger, ganske ofte,

Kommentar

Diktet er ikke formfullendt, men det er etter min mening brukt som et virkemiddel i diktet. De to første linjene er femfotede jamber, som i en sonett, og så kommer de to siste overlessede med seks, og roter til det systemet som er etablert i starten. Slik også innholdet går i stå, når Amor ikke er så død allikevel.

Min gjendiktning

En lett omskriving, og gjendiktningen er på plass med riktig takt og riktig rim, men som alltid med noen lettkjøpte triks for å få det til.

Skinndød

Gråt, jenter, her ved Amors gravsten! her
Sank han av niks, av tilfelle der nede
Dog er han virk’lig død? Jeg sverger ikke der
Et niks, et tilfelle, det får ham ganske snart til stede.

ES2019

Unschuld, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er ofte sterke og ømme kjærlighetsfantasier, med den intense lidenskapen og oppfatningen av kjærligheten som hører ungdommen til. Den utkårede er alltid da det endelige mål. Livets praktiske vanskeligheter og gjøremål er aldri noe tema. Det er kun den kjære, kun henne. Ofte handler det om å få noen øyeblikk med henne, kysse henne, få være med henne.

I dette diktet, Uskyld, er det ingen kvinne diktet er dedikert til, men personifiseringen av Uskylden selv.

Unschuld

Schönste Tugend einer Seele,
Reinster Quell der Zärtlichkeit!
Mehr als Byron, als Pamele,
Ideal und Seltenheit!
Wenn ein andres Feuer brennet,
Flieht dein zärtlich schwaches Licht.
Dich fühlt nur, wer dich nicht kennet;
Wer dich kennt, der fühlt dich nicht.

Göttin, in dem Paradiese
Lebtest du mit uns vereint;
Noch erscheinst du mancher Wiese
Morgens, eh’ die Sonne scheint.
Nur der sanfte Dichter siehet
Dich im Nebelkleide zieh’n:
Phöbus kommt, der Nebel fliehet,
Und im Nebel bist du hin.

1767/68, Erstdruck 1769

Uskyld

En sjels skjønneste dyd
Ømhetens reneste kilde
Mer enn Byron, enn Pamele
Ideal og sjeldenhet
Når en annen ild brenner
flykter ditt ømme svake lys
Deg føler bare den som ikke kjenner deg
Den som kjenner deg føler deg ikke.

Gudinne, i paradiset
Levde du forent med oss
Ennå kommer du til syne på mange enger
Morgener, før solen skinner
Bare den milde dikter ser
Deg i tåkeklær trekke
Phöbus kommer, tåken flykter
Og i tåka er du inne.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktene til Goethe er nesten alltid firfotede jamber eller trokeer. Her er det trokeisk versefot, tung-lett, annenhver, og fire trykkttunge stavelser i linjen. Formen er helt konsekvent. Rimmønsteret er kryssrim, i to par av fire verselinjer. Samlet for hele strofen blir det AbAbCdCd. Store bokstaver betegner trykklett utgang, mens små bokstaver er trykktung. Hver setning i diktet går over to linjer, sånn at de to linjene danner ett par. Så er det fire slike par i den åttelinjede strofen. Trykkfordelingen ser slik ut.

Schönste Tugend einer Seele,
Reinster Quell der Zärtlichkeit!
Mehr als Byron, als Pamele,
Ideal und Seltenheit!
Wenn ein andres Feuer brennet,
Flieht dein zärtlich schwaches Licht.
Dich fühlt nur, wer dich nicht kennet;
Wer dich kennt, der fühlt dich nicht

Goethe: Unschuld (1769), Trykkfordeling

Poeten henvender seg i dette diktet til Uskylden som om hun var en levende kvinne, eller en gudinne, som han skriver i starten av strofe 2. Han kaller henne en sjels skjønneste dyd, den reneste kilden av ømhet (Zärtlichkeit), og at hun er mer ideal og sjeldenhet enn Byron og Pamele. Dette er to navn jeg ikke har klart å spore opp, så jeg vet ikke hvorfor disse to er nevnt. Når det videre står at det brenner en annen ild (Feuer), så er det nok lidenskapens ild det er snakk om. Da må uskylden vike tilbake, da flykter det svake og sarte lyset fra henne. Til slutt i strofen heter det at bare den som føler henne, kan kjenne henne, og at den som kjenner henne, kan ikke føle henne. Sånn er det med Uskylden. Jeg tror nok dette har å gjøre med at fullt uskyldig kan kun være den som ikke vet. Når man vet, er man ikke lenger uskyldig, og kan ikke føle hva det vil si å være det. Et barn er uskyldig.

I andre strofe henvender han seg til Uskylden som Gudinne (Göttin), og skriver at hun i paradiset levde forent med oss. (Göttin, in dem Paradiese/ Lebtest du mit uns vereint). Her tror jeg unge Goethe er meget konkret, Uskylden fantes hos Adam og Eva i paradis. Enna er det slik, skriver poeten, at hun viser seg på mange enger om morgenen. Her er det veldig billedlig fortalt. Unge Goethe ser for seg Uskylden som morgendisen over markene. Da er det dikteren som ser henne, trekke i tåkeklær (Nebelkleide). Når Phöbus kommer med morgenlyset, flykter tåken, og i tåken er hun også. Phöbus er et annet navn på Apollon, lysets Gud. Det kan godt henne dette har en videre allegorisk betydning, at uskylden ligger som en dis over det hele før lyset blir satt på, men her er vi over i tolking, og da kan meningen være forskjellige.

Det skal ikke være noen spesielle problemer med oversettelsen. Språket skal være greit. Jeg har som nevnt ikke greid å finne ut hvem Byron og Pamele det refereres til i linje 3 er. Det kan ikke være engelske lord Byron, for han er født i 1788, 20 år etter diktet ble skrevet. I en annen versjon av diktet jeg har, skrives navnet med i, uten at jeg tror det skal ha noe å si. Pamele kommer jeg ingen vei med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Tugend die, -/-en; dyd; aus der Not eine Tugend machen en dyd av nødvendighet.
Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn.
zärtlich (adj.) kjærlig, øm, omtenksom
erscheinen (erscheint, erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok) 3. synes, forekomme, virke.
Wiese die, -/-n; eng.
sanfte -> sanft (adj.) 1. mild, stille, sakte. 2. myk;
Nebel der, -s/-; tåke, skodde

Kommentar

Dette er et dikt til den personifiserte Uskyld. Å gjøre Uskylden til noe menneskelig eller guddommelig å henvende seg til, gjør at man kan skrive om den på en ny og frisk måte. Unge Goethe dyrker den veldig, det er den skjønneste dyden i sjelen, og den er et ideal og en sjeldenhet. Uskylden går tapt når andre lidenskaper tennes, andre flammer, og da kan man nok kjenne hva Uskylden er, man kan kjenne begrepet, men man kan ikke lenger leve i den og føle den. Uskylden var også noe mennesket tapte i paradiset. Der var det kunnskapen som tok Uskylden bort, Eva spiste av kunnskapens tre, men når man vet, er man ikke lenger uskyldig.

Goethe skriver ikke noe om akkurat dette, men avslutter i stedet med et bilde av Uskylden i morgentåka, Uskylden som noe som flyr vekk, når morgenlyset skinner på det. Samlet sett blir vel diktet en lengsel etter noe man ikke har lyst til å være. Ingen vil vel forbli uskyldig hele livet, og i hvert fall ikke Goethe. Han ble gjennom livet med både kunnskapen og lidenskapen vekk fra uskylden, men det er en annen historie.

Min gjendiktning

Jeg vet ikke om gjendiktningen helt har lyktes meg, men jeg har i alle fall fått rimene og rytmen nokså på plass.

Uskyld

Skjønn’ste dyden våre sjele
Ren’ste kilde kjærlighet
Mer enn Byron, enn Pamele
Ideal og sjeldenhet
Når en annen flamme brenner
Flyr ditt ømme lys sin vei
Deg kun føler, ei deg kjenner
Den deg kjenner, føler ei.

Paradiset, der, gudinne
Levde du med oss forent
Morgener før solen skinner
Synes du på enger pent
Kun den milde dikter ser det
Deg i tåkekledet dra
Phöbus kom, seg tåken heve
Del av tåken er du da.

ES2019

Wer kauft Liebsgötter? av Johann Wolfgang von Goethe

Om dette ganske lille diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er det forfattet en hel avhadnling. Den er på 212 sider, og skrevet av Dietrich Gerhard. Jeg har selvfølgelig ikke tatt meg tid til å lese hele den, bare for å lage en helt grei post her på poesibloggen, men det lille jeg har lest er fascinerende lesing. Dette ubemerkelige diktet jo ikke akkurat regnes blant Goethes hovedverk, men har en lang historie, og er altså alene verdt en hel doktorgrad.

Jeg leste diktet selv flere ganger før jeg kom over denne doktoravhandlingen, og fant ikke noe særlig spesielt med det. Det ligner de diktene jeg de siste ukene har arbeidet med og postet, det har strofer på 8 linjer, og et veldig distansert forhold til tingene det beskriver. Dette er ikke et dikt med følelse. Kjærligheten er betraktet på avstand, det er Liebesgötter, kjærlighetsgodter.

Diktet finnes i Musealmanakken (Der Musen-Almanach) for 1796 med tittelen: Die Liebesgötter auf dem Market. Der er ikke strofene atskilt, og hele diktet fremstår som en eneste stor klump. Men det er mer med dette diktet enn som så. På 1790-tallet arbeidet Goethe på en fortsettelse av Tryllefløyten (Zauberflöte), Mozarts berømte opera. Diktet var tenkt som en Lied (sang) i den. Når denne fortsettelsen ikke ble noe av, fikk diktet sitt eget liv, slik det er presentert her.

Wer kauft Liebsgötter?

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Zuerst beseht den großen,
Den lustigen, den losen!
Er hüpfet leicht und munter
Von Baum und Busch herunter;
Gleich ist er wieder droben;
Wir wollen ihn nicht loben.
O seht den muntern Vogel!
Er steht hier zum Verkauf.

Betrachtet nun den kleinen!
Er will bedächtig scheinen,
Und doch ist er der lose
So gut als wie der große;
Er zeiget meist im Stillen
Den allerbesten Willen.
Der lose kleine Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

O seht das kleine Täubchen,
Das liebe Turtelweibchen!
Die Mädchen sind so zierlich,
Verständig und manierlich;
Sie mag sich gerne putzen
Und eure Liebe nutzen.
Der kleine zarte Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

Wir wollen sie nicht loben,
Sie stehn zu allen Proben.
Sie lieben sich das Neue;
Doch über ihre Treue
Verlangt nicht Brief und Siegel;
Sie haben alle Flügel.
Wie artig sind die Vögel,
Wie reizend ist der Kauf!

1795

Hvem kjøper kjærlighetsgodter

Av alle skjønne varer
Som til markedet farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere bærer
Fra fremmede land bringer
O hør, hva vi synger!
Og se den skjønne fugl
Den står til salgs

Først bese den store
Den lystige, den løse
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker hitunder
Straks er den igjen der oppe
Vi vil den ikke rose
Og se den muntre fugel
Den står her til salgs.

Betrakte nå den lille
Den vil betenksom synes,
Og dog er den den løse
Så god slik som den store
Den vises mest i stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugl
Den står her til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turteldamen
Jentene synes så sirlig
Forstandige og veloppdragne
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugl
Den står her til salgs

Vi vil dem ikke lovprise,
De står til alle prøver
De elsker seg det nye
Dog over deres troskap
Forlang ikke brev og segl
De har alle vinger
Hvor hyggelige er fuglene
Hvor yndige kjøpet!

Språk, form og innhold

Dette er et typisk dikt i 3+3 gruppen, tre takter i hver av linjene i et par. Versefoten er konsekvent trokeisk, lett-tung, og siden det er tre takter i linjene, sier vi verset har tre føtter. Merk at når versefoten er trokeisk på denne måten her, går det også an å si at den er jambisk med opptakt. Da er den første trykklette stavelsen ikke egentlig med, og så begynner det egentlig med den andre trykktunge stavelsen. Uansett har alle linjene trykklett utgang, det slutter med en trykklett stavelse, utenom i den siste.

Strofene har 8 linjer, og rimmønsteret er AABBCCOo, ganske enkelt parrim. De to siste linjene skiller seg ut ved ikke å rime.

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Goethe, Wer kauft Liebesgotter (1795), trykkfordeling

Jeg vil ikke gå i detalj om språket, denne gangen. Jeg tror jeg har oversatt ganske greit, og det var ingen spesielle vanskeligheter og avvininger å gjøre. Til Tittelen kan man velge kjærlighetsgodter eller elskovsgodter, eller elskovsgodteri eller elskovssnop. Her er det noen valg.

Innholdet skulle også være greit å nøste seg frem i, både i oversettelsen og i gjendiktningen. Det er de skjønne varene som står utstilt på markedet. De blir kalt fugler, og de blir beskrevet som fugler, men det heter kjærlighetsgodter, så det er jo nærliggende å lese det som kvinner. Men se i kommentarene mine lenger nede, før dere trekker forhastede slutninger, dette kan være en Lied til fuglefangeren Papageno. Uansett blir fulgene, eller damene, beskrevet, ganske uhøytidelig og lett. Til sist står det at de ikke må forsegles med brev og segl, her er det kanskje å tenke ekteskap, for fuglene har vinger, og kan fly vekk. Også dette blir sagt lettvint og uhøytidelig, men her kan det ha en litt tyngre bakenforhistorie, med Goethes eget liv, der han ennå avsto fra å gifte seg med Christiane Vulpus, eller noen av de andre kvinnene han møtte. Uansett er den avsluttende moralen at fuglene er tiltrekkende, og at kjøpet er tiltrekkende.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Verkauf der, -s/Verkäufe; salg; der Verkauf von Waren salg av varer.
beseht -> besehen (st. tr.) bese, beskue, se på.
lose (adj., jf. los) 1. løs 2. i løs vekt, enkeltvis 3. løsaktig, lettferdig.
hüpfet -> hüpfen (sv. itr.) hoppe.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
loben (sv. tr.) rose, lovprise
bedächtig, bedachtsam (adj.) ettertenksom, sindig, forsiktig
zeigen (sv. tr. itr., refl.) vise, peke; vise seg, opptre, framstå (som)
Täubchen – verkleinungsform -> Taube die, -/-n; due
zierlich (adj.) sirlig, fin, grasiøs, yndefull.
verständig (adj.) klok, forstandig, forståelsesfull.
manierlich (adj.) veloppdragen, høflig.
Treue die, -/; troskap, trofasthet
Siegel das, -s/-; segl, signet.
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
artig (adj.) høflig, veloppdratt; lydig; snill, hyggelig ….
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;

Kommentar

Det er et spesielt dikt, der elskovsgodteriet står til salgs på markedsplassen. Det er selvfølgelig i overført betydning, men det er likevel spesielt å tenke seg dette på denne måten. Om man tenker seg dette som kjønnsmarkedet, og godteriet som byr seg frem er damene, og de som er på markedet for «å handle», så bærer det helt galt av sted.

Man må nok tilbake til at dette er tenkt som en Lied i en opera. Det er ikke en hvilken som helst opera heller, men en av de mest spesielle som er laget, Tryllefløyten, nærmere et lystspill, enn en opera, egentlig. Her er det vekslinger frem og tilbake og plutselige forelskelser, som ikke ville stått seg, om det ikke var for Mozarts fantastiske musikk. Det er en tryllefløye, det er magisk. Hva man kan relatere seg til som menneske, vår verden, er en annen verden. Dette er en eventyrverden.

I denne verden er det en fuglefanger, Papageno, han er en lystig fyr, men han er trist på grunn av en ting, og det er fordi han ikke har noen papagena, noen jente. Det får han i Papagena, også på magisk og fortryllende vis, og også straks i dyp forelskelse og kjærlighet. Deres duett er av mange, mange fantastiske sanger i operaen, eller lystspillet. Men det går ikke an å ta dette til inntekt for hvordan mann og kvinne vanligvis finner sammen. Papageno sutrer på helt latterlig lite mandig vis, han er klar til å gjøre ende på seg, fordi han ikke har noen Papagena, og så kommer hun plutselig, fra en gammel kvinne som blir forvandlet til en ung, uten at han gjør noe som helst for å fortjene henne. Og så er de begge lykkelige, og vil ha mange små Papagenoer og Papagenaer. Med Mozarts musikk er det bare å gi seg ende over.

Goethes fortsettelse på operaen ble aldri realisert. Det ville snudd forholdet i den opprinnelige Tryllefløyten helt på hodet. Der er det en ubehjelpelig libretto som får en gudebenådet komponist, i Wolfgang Amadeus Mozart, og så blir det også et gudebenådet stykke ut av det. Om Goethe skrev fortsettelsen, ville det blitt et geni av en forfatter, men det ville blitt en middelmådig komponist til å sette musikk til det. Det ble ikke flere Mozart, etter Mozart.

Jeg har ikke lest Goethes utkast til sin fortsettelse til Tryllefløyten. I min samleutgave av Goethes verker er dette uferdige verket bare referert til, i dagbøksnotater og i brevvekslingen med Schiller. Så jeg vet ikke hvordan Goethe hadde tenkt det. Men det gir litt mer mening, til dette at det i alle strofene er snakk om fugler. Skjønne, muntre, små, sarte og yndige. Papageno er fuglefangeren. Det er nok noe her.

Hvis man skal lese diktet på egne ben, sånn som det står, og uavhengig av Goethes Tryllefløyte, så ville jeg gjort det også veldig uuhøytidelig. Det er ikke sånn at det finnes noe kjønnsmarked, ikke i den forstand, ikke at noen plukker ut og noen blir plukket, og ikke at det er kjøp og salg, men heller at gutter og jenter finner hverandre. Da er det sånn at man velger, men det er selvfølgelig også sånn at det ikke er alle valgene som er gjensidige. Den delen omhandler ikke diktet, her er det bare om hvordan man velger den man skal satse på. Da går det jo an å si at man veier og måler, det er mange som frister, og så velger man seg til slutt ut en. Og han har vel rett i konklusjonen, at fuglene er artige, og at det er bedårende å stå i valget.

Min gjendiktning

Taktfaste dikt som dette må være taktfast også i oversettelsen. Det er nødt å være uanstrengt og enkelt, også når det går på bekostning av korrekt gjengivelse av innholdet. Fugl har jeg gjort til fugel i 7 linje i hver strofe, det er feil skrivemåte, men riktig lesemåte. Halvrim har jeg tillatt, for eksempel bringer-synger i strofe 1, stille-vilje i strofe 3 og putte-nytte i strofe 4.

Hvem kjøper kjærlighetsgodter?

Av alle skjønne varer
Som til vårt marked farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere drager
Fra andre land vi bringer
O hør nå, hva vi synger!
Og se den skjønne fugel
Den står nå der til salgs

Først se til den store
Den løse, glad oss gjorde
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker under
Straks er den att der over
Vi priser den og lover
Og se den muntre fugel
Den står her nå til salgs.

Betrakte nå den lille
Den tenksom synes ville,
Og dog den glad oss gjorde
Så godt slik som den store
Den vises i det stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugel
Den står her nå til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turtelfrue
De jenter er så sirlig
Forstandig og så finslig
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugel
Den står her nå til salgs

Vi vil dem ikke prise,
står til alle vise
Det nye er dem kjære
For dem deg tro å være
Forlang ei brev og seglet
De vinger vil ei feile
Hvor lydige de fugler
Hvor yndige det kjøp!

ES2019

Forrige: Verschiedene Empfindungen an einem Platze Neste: Der Abschied Alle: Goethe

Gefunden (Ich ging im Walde), av Johan W. von Goethe

Dette er en relansering av et dikt jeg først postet i mars 2017. Den gang var jeg bare så vidt kommet i gang med mitt mer omfattende arbeid med tysk og tysk tekster, og jeg hadde ennå ikke begynt å lese disse forfatterne ordentlig. Det rakk med de diktene jeg postet. For diktet Gefunden var jeg veldig på overflaten av hva det egentlig handlet om, og jeg kjente ikke til diktets tilblivelseshistorie og forskjellige versjoner. Diktet ble den gang presentert med denne innledningen her:

Johan Wolfgang von Goethe (1749 – 1832). Han er en gigant som min haltende tysk har gjort at jeg aldri helt har kunnet sette fullt ut pris på. Selv store norske leksikon, som skal være nøytralt, saklig og etterrettelig, slår til med formuleringer som «tysk litteraturs største dikter», «mange henseender en unik personlighet» og kraftsalven: Han var som få andre universell; han hadde en altomfattende viten, en kunstnerisk skaperkraft og en utrolig evne til fornyelse og utvikling. Lenger nede står det uforbeholdent: I denne tiden trådte geniet Goethe frem. Det er ingen andre skikkelser jeg har funnet som får sånne karakteristikker, ikke Johan Sebastian Bach, ikke William Shakespeare, ikke Leonardo da Vinci, for alle disse står det med reservasjoner «en av de største», «regnes som» og «en av de største begavelser». Sånt kan kanskje si mer om den som har skrevet artikkelen, enn den det blir skrevet om.

I dag har jeg bedre forutsetninger for å presentere diktet skikkelig. Jeg har lest gjennom det aller meste av diktene i Aufgabe letzter Hand, Goethes samleverk, og jeg har postet flere av dem ganske grundig her på bloggen. Jeg har også skaffet meg Goethe Handbook, Band I – Gedichte (Metzler, 2004), og kan bruke den for ytterlige informasjon både om omstendighetene rundt hvordan diktet ble til, og publisert, og om hvordan det godt kan leses. Om dette diktet står det fra side 264, at diktet finnes i et brev Goethe skrev til sin kone, Christiane Vulpius, med dato 26. august, 1813. Brevet er adressert «Frau von Goethe», og ble levert ved Stad-Ilm mellom Weimar og Ilmenau. Håndskriftsutgaven har et par overstrykninger og rettinger, hvilket skulle bety at Goethe skrev det i øyeblikket, som et leilighetsdikt. Det var ikke noe han kladdet først, eller hadde skrevet på forhånd, og så førte inn i brevet. Denne utgaven, fra brevet, ble først trykket i 1815. Siden omgjorde Goethe selv diktet noe, da det på ny ble publisert i Aufgabe letzter Hand, i 1828. Endringene er av typen som gjør diktet mindre personlig, og mer generelt.

Jeg ser at jeg postet den opprinnelige utgaven, fra brevet, uten å være klar over det. Denne gangen poster jeg diktet i utgaven som finnes i Aufgabe letzter Hand, og så poster jeg de alternative versjonene med oversettelser til slutt i posten. Først er det diktet, som regnes blant Goethes mest berømte. Det er skrevet i 1813, Goethe går i sitt sekstifjerde år, på vei mot å bli en gammel mann. Han har et avklaret forhold til livet og til verden, og en trygg overbevising om at alt harmonerer og gir mening, når man bare evner å sortere ut all forstyrrende støy i kaoset. Livsynet er illustrert i dette diktet, der også all støy er utelatt, og hvor hver linje bare har to takter, og ingen linje flere enn fire ord. Det handler om en plante som blir funnet i skogen, og tatt med hjem for å bli plantet om i hagen. Der blomstrer den opp på ny. Det er allegorisk for hendelser i Goethes eget liv, han fant sin kvinne, Christiane Vulpius, og tok henne til sitt hus og hage, hvor også hun blomstrer opp på ny.

Gefunden

Ich ging im Walde
So für mich hin,
Und nichts zu suchen
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah’ ich
Ein Blümchen stehn,
Wie Sterne leuchtend,
Wie Aeuglein schön.

Ich wollt’ es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Ich grub’s mit allen
Den Würzlein aus,
Zum Garten trug ich’s
Am hübschen Haus.

Und pflanzt’ es wieder
Am stillen Ort;
Nun zweigt es immer
Und blüht so fort.

1813/1815

Funnet

Jeg gikk hen i skogen
Så for meg selv
Og intet å søke
Var meningen min

I skyggene så jeg
En liten blomst stå
Som en stjerne den blinket
Som øyne små skjønt

Jeg ville brekke den
Da sa den fint
«Skal jeg visne
Og bli brukket?»

Jeg gravde den opp
Med alle røttene
Til hagen bar jeg den
Ved det søte huset

Og plantet den på ny
På et stille sted
Nå slår den greiner
Og blomstrer i vei.

Språk, form og innhold

Diktet har fem strofer med fire verselinjer i hver. Versefoten er jambisk, med to føtter, lett-tung, lett-tung. Rimmønsteret er balladens, OaOa, der store bokstaver betyr trykklett, kvinnelig utgang, på linjen. En kurositet er at diktet står nevnt i Hallvard Lies Norsk Verslære, i gruppen han kaller to-to gruppen, firversinger med vekslende kadens (KkKk), men det står der under titteletn Im Vorübergehen, med parentes (Ich ging im Walde). Dette er altså den sjeldnere utgaven av diktet, den mindre brukte og dårligere versjonen som ble trykket i 1827. Det kan vanskelig være annet enn en lapsus hos Lie og forlaget. I versjonen Im Vorübergehen (gjengitt under) er formen ikke konsekvent, strofe 5 har bare kvinnelig kadens, og strofe 6 har fem linjer med omsluttende rim i 2-5. (OaBBa).

Her er trykkfordelingen i første strofe. Det er veldig enkelt, annenhver stavelse lett og tung, helt konsekvent i alle strofer og alle vers.

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Innholdet i diktet er at diktets jeg-person går i skogen for seg selv, uten å være på jakt etter noe spesielt. Så ser han en liten blomst som står der i skyggen, og skinner som små øyne. Han vil brekke den, som det står, eller plukke den. Og den sier at det må han ikke gjøre, for så vil den visne. Han tar likevel blomsten med alle dens røtter, og bringer den tilbake til hagen sin ved det fine huset. Der planter han den på ny, og den slår greiner og blomstrer igjen. I overført betydning kan blomsten være ei jente, kanskje spesielt Goethes egen kone, Christiane Vulpius, men det går også an å lese blomsten som et symbol på flere ting et menneske tar ut av sine omgivelser, og planter på ny og gir nytt liv, et annet sted. Jeg skriver mer om dette i En liten analyse, og i kommentaren.

I de to andre versjonene av diktet er det noen forskjeller. I versjonen av 1815, er det bare noen nyanseforskjeller til den jeg trykker fra 1828. At Blümchen står for Blümlein betyr ingenting, det er begge dimminutiver for blomst, og det er bare marginal forskjell i klang mellom dem. Da er det litt større betydning at den eldre Goethe heller vil ha at han grov alle røttene opp, enn at han hogg dem av. Det å hogge røttene opp er litt mer brutalt. Likeledes setter han planten der på et kjølig sted, mens han i 1828 vil ha den på et stille sted. Et stille sted skulle vel være å foretrekke? Viktig er også at planten i den tidlige versjonen av diktet slår greiner (zweigt) og blomstrer (blüht) for ham (mir). Det er det jeg mener, når jeg skriver den tidlige utgaven er litt mer personlig. Her har jeg også Goethe Handbuch med meg (s. 264).

I versjonen fra 1827 er innholdet vesentlig annerledes. Tittelen er Im Vorübergehen, I forbigående. Det er bare første strofe som er lik, utenom at han her går i felten (im Felde), i stedet for i skogen (im Walde). Det blir ikke gjort et poeng av at blomsten står i skyggen, den står heller nær ham (so nah), og han sier han aldri har sett en kjærere (lieber) blomst. Dette er ganske motsatt av det som blir fremhevet i versjonen som har blitt stående som den mest kjente og brukte. Som i denne versjonen vil han brekke blomsten, men ulikt den, forsvarer blomsten seg i ti linjer, i stedet for to. 10 av 14 linjer i diktet er altså at blomsten forklarer hvorfor han ikke må plukke den. I Gefunden er det bare at den vil visne, og brekke, men så viser det seg altså at den blomstrer på nytt når den blir plantet i hagen. Moralen i Im Vorübergehen er snarere at blomsten på få bli stående. Det er den fineste han har sett, så den må få stå i fred. Sånn slutter diktet også, med at han på ny går i skogen (merk i siste strofe er det skogen (im Walde), i første er det felten (im Felde)). Nå er det jeg var så munter/ Ville alltid videre (Ich war so heiter,/ Wollt immer weiter), og det var det som var sinnet hans og meningen hans (Das war mein Sinn). Det er så man må snakke om et helt annet dikt, men det står jo godt som en kommentar til Gefunden, eller et alternativ til det.

I oversettelsen er linjen jeg klart har hatt størst problemer med den berømte nummer 2 i første strofe: So für mich hin. Eller som det står i den alternative versjonen: So vor mich hin. Nå, etter to år med ganske intensive tyskstudier, er jeg fortsatt ikke helt overbevist om jeg har forstått det riktig. Men jeg tror det er sånn at de to første linjene må leses i sammenheng, og at hin (hen) hører til ging im Walde (gikk i skoggen). Så det er sånn at han gikk inn i skogen, für mich eller vor mich, for meg (selv). Videre har jeg raffinert oversettelsen av linje 3 og 4 siden diktet først ble postet her på bloggen. Sinn er både på tysk og norsk «sinn», men tyskerne bruker det oftere enn oss i betydningen «hensikt, mening». Så her det at det er ikke meningen for ham å lete etter noe, der han går i skogen.

I strofe 2 er både Blümchen og Blümlein dimminutiv av blomst, noe som alltid setter en oversetter i valget om å oversette med En blomst eller En liten blomst. Litt vanskeligheter er det også i linjene 3 og 4: Wie Sterne leuchtend/ Wie Äuglein schön. Ordet Wie blir brukt som konjunksjon, som, eller relativt pronomen, som vi før kalte det. Så blomsten lyser som en stjerne, og som (små) øyne skjønne. Også Äuglin er dimminutiv, og man må velge om man vil hinte til kjæleformen også på norsk.

I strofe 3 er vanskeligheten Soll ich zum Welken (skal jeg til visnen), der Welken er brukt som substantiv etter preposisjon «til visning». Det gir en ganske forvansket norsk å oversette ordrett her, særlig med gebrochen sein (brukket være) i linjen under. Så jeg omskriver for å få det forståelig.

Strofe 4 skal være ganske grei, grub’s er grub es (gravde den), og så er det med alle røttene, i dativ i originalen. Han bar den til hagen (Zum Garten trug ich’s), ved det pene huset (An hübschen Haus).

I den siste strofe blir blomsten planten på ny, Wieder betyr her igjen. Så vil jeg si at immer fort hører sammen i linje 3 og 4, immerfort betyr uavbrutt, stadig vekk, immer betyr alltid, bestandig, fort betyr vekk. Zwegien brukt som verb må bety å slå greiner eller å forgreine seg, når den gjør det immer, betyr det at den gjør det «alltid». At den blüht so fort betyr noe sånt som at den «blomstrer vekk», eller «blomsterr i vei». Oversettelsen jeg har gjort, er ganske fri, men den skulle likevel dekke meningen ganske godt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagtes blå ordbok, på Ordnett.no.

hin 1. dit bort, hen, bort (til, i retning mot) 2. (omgs.) ødelagt, dødt, borte, forbi (→ også hin sein).
Blümlein – diminutiv -> Blume blomst
Äuglein – diminutiv -> Auge øye
fein fin
Welken subst -> welken visne
Wurzeln – flertall -> die Wurzel rot
hob – preteritum -> heben 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.
trugs – trug -> tragen bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
hübschen -> hübsch 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
blüht -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.
zweigt -> abzweigen 1..forgrene seg; 2. (omgs.) legge til side, lure unna.

En liten analyse

Her bruker jeg Goethe Handbuch til støtte. Denne skriver om diktet på sidene 264-266. De plasserer med det diktet i avdelingen Lyrik der klassischen Zeit, 1786-1806, til tross for at det er skrevet i 1813, og utgitt i 1815, og på ny i smått moderert utgave i 1828. Teksten er skrevet av Alexander Bormann. Jeg henter poenger og faktaopplysninger derfra, men bruker det på min måte, og legger til mye selv, som ikke står der.

Goethe hadde ikke for vane å sende dikt i posten til sin kone, Christiane von Goethe, født Christiane Vulpius. Forholdet mellom de to vakte reaksjoner, Christiane Vulpius ble aldri akseptert blant kretsen til Goethe, selv ikke da han etter 18 formaliserte forholdet med å gifte seg med henne. Hun kom fra fattigere kår, og jobbet i en blomsterbutikk, for kunstblomster. Av den grunn hadde hun kallenavnet das Blumenmädchen, «blomsterjenta». Det er derfor veldig nærliggende å tenke at planten i diktet er Christiane Vulpius, og at historien er en allegori på historien mellom Goethe og henne. Men som Bormann skriver, så må man ikke trekke forhastede slutninger. Det er en mulig lesing, men ikke den eneste mulige.

Hvis man skal lese det konkret, som om vandreren i skogen er Goethe selv, og blomsten han finner er kona, Christiane Vulpius, så låser man lesingen litt. Men det går an å finne mye mening. Det passer med at blomsten står i skyggen, det er få som ser den. Christiane Vulpius levde også utenfor det gode selskap, uhn ble ikke sett. Det passer også med at Goethe rykker henne opp med alle hennes røtter, og tar henne med hjem, for å plante henne et nytt sted. Det passer også med hvordan Goethe i overført betydning gikk og vandret i skogen, uten å egentlig være på leting etter noe. Blomsten dukker opp på dikterens vei, som Christiane dukker opp i livet til Goethe. Christiane Vulpius tilhørte ikke sosieteten, og ble ikke lagt merke til i det gode selskap. Solen skinte ikke på denne blomsten.

Så er det dette med at jeg-personen vil brekke blomsten, plukke den. Tankene går til Heidenröslein, med det samme tema. Denne sammenhengen peker også Goethe Handbuch på (s. 265). Som der, vil ikke blomsten bli plukket. I Gefunden har vi direkte tale: Soll ich zum Welken/ Gebrochen sein. Omskrevet: plukker du meg, så visner jeg. I Heidenröslein er det (også omskrevet): brekker du meg, stikker jeg deg. (Ich steche dich/ Daß du ewig denkst an mich). Han (Der Knabe) brekker blomsten, og må av den grunn lide hele livet. I Gefunden plukker han blomsten, og sørger for at den ikke visner, ved å plante den på ny. Det er 15 år og et giftemål mellom de to diktene. Kanskje er det sånt at den modne Goethe har skjønt hvordan det skal være.

Men man skal være ytterst forsiktig med å legge moral og umoral inn i dikterne. Diktene bør få stå for seg selv, og man bør lese dem som de er. Gefunden er et uttrykk for at han er lykkelig med sin kone, og at han føler seg nødt til å si det til henne i et brev til henne, mens han er på reise. Diktet han skriver, blir av de mest berømte i tysk litteraturhistorie.

Kommentar

Jeg trodde jeg likte dette diktet bedre enn jeg nå gjør, når jeg har lest det mange ganger, og ganske grundig. Det er fullkomment i formen, avklaret, harmonisk, men det har ikke stoff i seg til å ringe i meg og i mitt liv. Det er oversatt en rekke ganger til norsk, og er med i mange samlinger tyske dikt, Goethe-dikt og dikt fra verdenslitteraturen. Diktet er en gjenganger. Men jeg greier ikke ta det til meg og glede meg over det, helt motstandsløst. Det har også gjort det vanskelig å skrive denne bloggposten. Mer enn for andre innlegg om andre dikt, har jeg denne gangen liksom ikke helt greid å finne ut hva jeg vil med det. Noe av grunnen er at diktet egentlig ikke formidler det jeg hadde i hodet at det skulle formidle, og at jeg ikke vet om jeg er i stand til å formidle diktets egentlige innhold helt reservasjonsløst.

Så sånn er det. Ennå har ikke denne posten fått en form jeg er helt fornøyd med. Selvsagt er det også forvansket av at diktet finnes i tre versjoner, og jeg måtte bruke mye tid på hva jeg egentlig ville gjøre med det. Nå tror jeg at jeg har funnet løsningen på akkurat det.

Og et berømt dikt fra verdenslitteraturen er presentert og oversatt og kommentert på en måte som ikke er gjort lett tilgjengelig på norsk før. Så det er da noe. Men jeg hadde likt om jeg hadde greid å få diktet under mer kontroll, enn jeg har nå. Jeg kan liksom ikke slå meg til ro, med sånn det er nå.

Vi har nå kommet gjennom de 12 første diktene i Goethes Lieder. Det tilsvarer et år med søndager her på bloggen. De 12 første diktene er ikke noe spesielle, de er et ganske representativt utvalg av Goethes produksjon. Men allerede har vi hatt berømte dikt som Heidenröslein, Der Musensohn og dagens Gefunden, vi har hatt de spesielle Die Spröde og Die Bekeherte, og vi har hatt de forelskede kjærlighetsdiktene Blindekuh og Christel. Allerede skulle vi ha en pekepinn på den veldige rikdommen i Goethes diktning. De er ganske forskjellige i oppbygning, stemning, tema og motiv, disse 12 diktene. Og vi er bare innenfor en av hovedgruppene Goethe selv inndelte diktene sine i, det er kun Lieder. Alle de andre sjangrene og kategoriene kommer i tillegg. Så det er en gigant vi har med å gjøre. Vi har en fattig verden, om vi ikke lar ham snakke til oss.

Jeg fortsetter den ukentlige postingen av dikt av Goethe neste lørdag, Det er det atskillig kortere og mindre ambisiøse diktet Gleich und gleich, Like og like, om en liten bie som setter seg på en liten blomst, og det er det hele!

Alternative versjoner og gjendiktninger

Denne gangen legger jeg ved de alternative versjonene, og gjendiktninger av dem. Til slutt kommer gjendiktningen av utgaven som den står i Aufgabe lezter Hand.

Min gjendiktning

Jeg gikk i skogen
Sånn for meg inn
Og søkte intet
Det var mitt sinn

I skyggen så jeg
En blomst der stå
Lik stjerner lyste
Dens øyne små

Jeg ville’n brekke
Men fint den ba
«Skal jeg til visnen,
Bli brukket av?»

Jeg grov den alle
Dens røtter opp,
Til hagen bar det
Ved huset vårt

Og plantet om att
På stille sted
Nå slår den greiner
Og blomstrer med.

ES2019

Alternative versjoner

Først i versjonen fra 1815.

Gefunden

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah ich
Ein Blümlein stehn,
Wie Sterne blinkend,
Wie Äuglein schön.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Mit allen Wurzeln
Hob ich es aus,
Und trugs zum Garten
Am hübschen Haus.

Ich pflanzt es wieder
Am kühlen Ort;
Nun zweigt und blüht es
Mir immer fort.

1815

Funnet

Jeg gikk i skogen
Så for meg inn
Om intet søke
Det var mitt sinn

I skyggen så jeg
En blomst der stå
Som stjerner lyste
Dens øyne små

Jeg ville’n brekke
Men fint den ba
«Skal jeg til visnen
Bli brukket av?»

Med all dens røtter
Jeg jeg den ut ,
Det bar til hagen
Vårt søte hus

Jeg plantet den så
På kjølig flekk
Den greiner, blomstrer
Meg stadig vekk

1815, ES2019

Her er diktet i versjonen kalt Im Vorübergehen. Denne versjonen er trykket i 1827, Forskningen mener det dreier seg om et tidligere forsøk, for som Eduard von der Hellen formulerer det: Wie sollte Goethe darauf verfallen sein, ein so vollkommenes Gedicht hinterdrein derartig zu parodieren? (Komm in JA 1. s. 307, mitt sitat fra Goethe Handbuch 1, Gedichte s. 265) Hvorfor skulle Goethe falle til å parodiere et så fullkomment dikt på denne måten? Jeg har satt opp dikt og oversettelse ved siden av hverandre. Det pleier å resultere i problemer med formatet, så jeg gjør ikke det så ofte.

Im Vorübergehn

Ich ging im Felde
So für mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Da stand ein Blümchen
Sogleich so nah,
Daß ich im Leben
Nichts lieber sah.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es schleunig:
»Ich habe Wurzeln,
Die sind gar heimlich.

Im tiefen Boden
Bin ich gegründet;
Drum sind die Blüten
So schön geründet.

Ich kann nicht liebeln,
Ich kann nicht schranzen;
Mußt mich nicht brechen,
Mußt mich verpflanzen.

«Ich ging im Walde
So vor mich hin;
Ich war so heiter,
Wollt immer weiter –
Das war mein Sinn.

1827 (Enstanden)

I forbigående

Jeg gikk i felten
So für mich hin,
Og ingenting å søke,
Det var mitt sinn.

Der står en blomst
Så straks så nær,
At jeg i livet
Ikke noe elskeligere så.

Jeg ville brekke den,
Da sa den hurtig:
«Jeg har røtter,
De er til og med hemmelige.

I dype jorden
Er jeg grunnlagt;
Derom er blomstene
Så skjønt rundet.

Jeg kan ikke elske,
Jeg kan ikke skrenke;
(Du) må ikke brekke meg,
(Du) må meg omplante.

«Jeg gikk i skogen
Så for meg hen;
Jeg var så munter,
Ville alltid videre –
Det var mitt sinn.

1827 (Trykket)

Forrige: Der Musensohn Neste: Gleich und gleich Alle: Goethe

Blomst, Liten blomst, Goethe, Gefunden

Gefunden!

Kilder

Goethe Handbuch, Band 1: Gedichte (J. B. Metzler, 2004)

Zueignung (Dedikasjon), av Johann W. von Goethe

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev over 3000 dikt. Han skrev dikt og lyriske tekster i en rekke forskjellige sjangre, og han benyttet et vell av forskjellige vers- og strofeformer, og han skrev alt fra korte versedikt på et par til lange poem over hele bøker. I dette med å beherske så mange deler av poesien er han helt ubestridt. Det er Goethe som er Mesteren. Det er ingen som er i nærheten.

Da Goethe var 78 år,  1827, gav han ut sine dikt i en samleutgave: Gedichte (Ausgabe letzter Hand), bind I – IV. Her er det Lieder, Gesellige Lieder, Balladen, Elegien I og II, Episteln, Epigramme, Weissagungen des Bakis, Vier Jahreszeiten, Sonette, Kantaten, Vermischte Gedichte og så en rekke med dikt Aus Wilhelm Meister, Anbtiker Form sich nährend, An Personen, Kunst og Parabolisch. Deretter er det det som går under overskriften Gott, Gemüt und Welt, Sprichtwörtlich, Epigrammatisch, Lyrisches, Loge, Gott und Welt, Kunst, Epigrammatisch, Parabolisch, Aus fremden Sprachen, Zahme Xenien og til slutt Inschriftne, Denk- und Sendeblätter.

Det er en formidabel samling. Ingen annen poet kan vise frem noe lignende. Og da er ikke Versepen (Der ewige Jude, Reineke Fuchs og Hermann und Dorothea) med, og heller ikke Gedichte Nachlese, Xenien und Votivtafeln og West-östlicher Divan. Ute er også teaterstykkene skrevet på vers, sånn som Faust, og dikt i teaterstykkene, sånn som Klärhcens lied, i Egemont.

Som et forord til samleutgaven av diktene sine setter gamle Goethe en dedikasjon, et slags forord, i form av et langt dikt: Zueignung. Dette diktet skrev han i 1784, og er brukt flere ganger på denne måten, som innledningsdikt for flere dikt som skal komme. Slik vil det også bli brukt på denne bloggen.

Diktet består av 14 strofer. Og den benytter oktaven, med 5 trykktunge stavelser i hver linje, og annenhver trykktung og trykklett stavelse. Rimmønsteret er AbAbAbCC, det samme som vår Aasmund Olavsson Vinje bruker i diktet Ved Rondane. Hos Vinje er det 4 strofer, diktet er en klassiker i norsk litteratur, og har alene vært med på å gjøre Vinje til en av de store i norsk poesi. Hos Goethe, 50 år tidligere, er det 14 av dem. Goethe er suveren.

Fremover nå, de neste 10 år, skal jeg poste en rekke av diktene til Goethe. Det blir alle diktene i Lieder, Balladen, Sonette og Vermischte Gedichte. Det blir bare et lite utvalg, men likevel en gigantisk oppgave for meg. Disse ti årene tilsvarer de ti årene jeg hittil har brukt på sonettene til Shakespeare. Sonettformen utviklet Shakespeare til mesterskap. Der er det ingen over, ved siden eller i nærheten. Men Shakespeare skrev ikke andre diktformer enn sonetten, behandlet ikke andre tema enn kjærligheten. Goethe benytter seg altså av alle de kjente formene, og mange nye. De 17 sonettene han har, er bare en bagatell blant alt det andre. Og Goethe skriver om alle tema i livet og i verden. Det er noe suverent over ham.

Så nå er det en verdig start å ta fatt på hans tilegnelse, Zueignung. Merk at han skrev også en tilsvarende tilegnelse til Faust, på samme strofeform, oktaven. Der er det imidlertid bare 4 strofer. Den tilegnelsen regner jeg med å poste sommeren 2029, altså om ti år, i det postingen av Goethes dikt går mot slutten. Et så langt dikt som Zueignung vil jeg behandle strofe for strofe, slik jeg pleier å gjøre for så lange dikt.

Alle glosene er slått opp på Ordnett.no, om ikke annet er oppgitt. For så lange dikt skriver jeg ikke detaljerte kommentarer til oversettelsen, jeg nøyer meg med å peke på noen opplagte problemer og viktige valg jeg gjør. Kommentarene for strofene fungerer mer som en gjennomgang av innholdet. Om jeg ikke skulle få ferdig posten før den postes, så prioriterer jeg oversettelsen, og legger til kommentarene etter hvert. Jeg har skaffet meg Goethe Handbook, band 1, Gedichte, utgitt først på J. B. Metzler forlag, jeg har den i utgaven fra 2004, på Springer forlaget. Jeg vil bruke den, sammen med andre kilder, i arbeidet.

Velbekomme!

Zueignung

Strofe 1

Der Morgen kam; es scheuchten seine Tritte
Den leisen Schlaf, der mich gelind umfing,
Daß ich, erwacht, aus meiner stillen Hütte
Den Berg hinauf mit frischer Seele ging;
Ich freute mich bei einem jeden Schritte
Der neuen Blume, die voll Tropfen hing;
Der junge Tag erhob sich mit Entzücken,
Und alles war erquickt, mich zu erquicken.

Morgenen kom; det jaget sine trinn
Til den lette søvn, som omfavnet meg mykt,
At jeg, våknet opp, fra min stille hytte
Gikk opp fjellet med frisk sjel;
Jeg frydet meg ved hvert eneste skritt
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg med henrykkelse,
Og alt var forfrisket, for å forfriske meg.

Kommentar

Her er det dagen som begynner. Det er litt vanskelig med dette es, i første linje. Det er intetkjønnsformen, så det kan ikke vise tilbake til morgenen, som er hankjønn. På norsk ser vendingen «det jaget sine trinn» rar ut, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest nøyaktige oversettelsen av den tyske originalen. Den leisen Schlaf (den lette søvn) står i akkusativ, det vil si i objektsform. Jeg tror det må forstås slik at det er bevegelse, at trinnene blir jaget inn i den lette søvn, som omfavnet diktets jeg mykt. Alt er en fin måte å si at han våkner opp på.

Innholdet i strofen er at dagen kommer, med sin oppvåkning. Diktets jeg-person, vi kan nok trygt si det er Goethe selv, våkner i hytten sin, og går opp fjellet med frisk sjel og med fryd over hvert skritt han tok. Det gjelder godt også i overført betydning, her kommer morgenen, med en ny begynnelse, og dikteren går opp fjellet. Han er i et med naturen, alt er i harmoni, og omgivelsene gjør ham enda mer henrykt, enn han allerede var

Gloseliste

scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.
leise (adj.) svak, stille, lett;
gelind(e) (adj.) mild, myk; stille regn; lett, sakte;
umfing – preteritum -> umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
erwacht – presens, 1. person -> erwachen (sv. itr.) våkne (opp), bli vekket.
Hütte die, -/-n; koje, hytte, skjul; (sjøfart) kahytt; (bergverk) (smelte)hytte;
Tropfen der, -s/- 1. dråpe. 2. tår, skvett.
entzücken (sv. tr.) henføre, henrykke, begeistre;
erquicken (sv. tr.) kvikke opp, styrke, opplive, forfriske; sich erquicken friske seg opp, styrke seg;

Morgen, Fjell, Hardangervidda, Zueignung

Strofe 2

Und wie ich stieg, zog von dem Fluß der Wiesen
Ein Nebel sich in Streifen sacht hervor.
Er wich und wechselte mich zu umfließen,
Und wuchs geflügelt mir ums Haupt empor:
Des schönen Blicks sollt’ ich nicht mehr genießen,
Die Gegend deckte mir ein trüber Flor;
Bald sah ich mich von Wolken wie umgossen
Und mit mir selbst in Dämmrung eingeschlossen.

Og som jeg steg, trakk fra engens flod
Et tåkestrimmel seg sakte herover.
Den gav etter og vekslet med å flyte om meg,
Og vokste bevinget meg opp om hodet:
Den skjønne utsikten skal jeg ikke nyte mer,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg som omhelt av skyer
Og med meg selv i demringen innsluttet.

Kommentar

En Fluß er en stor elv, en flod. Så vidt jeg kan finne ut er ikke genießen et verb som tar genitiv, men Des schönen Blicks er satt i det kasuset, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg oversetter inntil videre som om det var et vanlig objekt, og tar ikke hensyn til kasusbruken. Det er valg hvilken av oversettelsene av trüber jeg skal bruke. Oversettelsen av denne strofen er ikke gjennomarbeidet.

Det som skjer i denne strofen, er at tåken trekker opp, og dekker utsikten hans. Det er skildret langsomt og majestetisk, hvordan den kommer fra en flod nede i engen, for så å flyte om dikter-jeget som sitter der, og med det stenge utsikten for ham. Det er også kraft i de to siste linjene, der det står at skyene heller seg liksom om ham, og at han sitter innesluttet i demringen. Det kan leses i overført betydning, at det er et eller annet som dekker utsikten hans, men det kan også leses som at han går fullstendig i ett med naturen.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd. 2. film.
wich – presens, 3. person -> weichen (weicht, wich, ist gewichen, itr.) vike, gi etter.
umfließen – sammensatt ord, um om, og -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
wuchs – presens, 3. person -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
geflügelt (adj.) bevinget, vinget.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
empor (adv.) opp, oppover; Blicks
Blick der, -(e)s/-e 1. blikk, øyekast, glimt 2. utsikt.
Gegend die, -/-en; (om)egn, trakt, landskap, område, strøk; nærhet;
trüber -> trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; 2. trist; 3. tåket, (over)skyet;
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor); im Flor stehen stå i flor.
umgossen – perfektum partisipp -> ˈumgießen (st. tr.) fylle, tappe, støpe om.
Dämmerung die, -/-en; demring, halvmørke, grålysning, skumring.

Hardagnervidda, Tåkestrimmel, Morgen, Zueignung

Strofe 3

Auf einmal schien die Sonne durchzudringen,
Im Nebel ließ sich eine Klarheit sehn;
Hier sank er leise sich hinabzuschwingen,
Hier teilt’ er steigend sich um Wald und Höhn.
Wie hofft’ ich ihr den ersten Gruß zu bringen!
Sie hofft’ ich nach der Trübe doppelt schön.
Der luft’ge Kampf war lange nicht vollendet,
Ein Glanz umgab mich, ich stand geblendet.

Plutselig syntes solen å trenge gjennom,
I tåken lot det seg en klarhet se;
Her sank han, lett å svinge seg nedover,
Her delte han seg stigende om skog og høyder.
Hvor jeg håpet jeg henne den første hilsen å bringe!
Henne håpet jeg etter tåken dobbelt skjønn.
Den luftige kamp var lenge ikke fullendt,
En glans omgav meg, og jeg stod blendet.

Kommentar

Betydningen av schien i starten her er syntes, ikke skinte. Det tyske verbet betyr begge deler, og det er lett å forstå hvordan, når det som gir et skinn av å være noe, også synes å være noe. Men på norsk er det klar forskjell mellom å skinne og å synes, mens tysk altså bruker samme ordet. Verbet hinabzuschwingen er sammensatt av hinab – ned dit, nedover – og schwingen – svinge -, altså svinge nedover. Pronomenet er (han, den) i linje 3 og 4 viser tilbake til tåken. Ihr (henne, den) i linje 5 tror jeg må vise tilbake til solen, det samme gjelder Sie (henne, den) i linje 6. Alternativet er den guddommelige kvinne han ser i neste strofe, og snakker med utover. De tyske pronomene står i dativ og akkusativ, på norsk skiller vi ikke mellom disse formene. Etter å ha tenkt litt gjennom det, endte jeg med å referere til tåken som «han» (er) og solen som «hun» (sie), slik Goethe gjør. På bokmål er det vanligere å bruke «den» om begge, mens på nynorsk og i mange av dialektene er det han og hun, som på tysk.

Et ord som har voldet meg mange problemer i lesingen av Goethe, er Höhn. Jeg har kommet frem til at det er en variant av flertall for Höhe, høyde. Den riktige flertallsbøyningen er Höhen. Formen Höhn gir ikke noe meningsfullt treff, verken på Ordnett.no eller på Duden, eller på Goethe Wörterbuch. Der blir man ledet til verbet höhnen, som betyr håne eller spotte, og umulig kan være det riktige. Adjektivet trübe betyr uklar, grumset og matt i grunnbetydningen, men blir også brukt om tåket og overskyet vær.

Det som skjer i denne strofen er at solen trenger gjennom tåken, og at det lar seg se en klarhet. Tåken synker nedover, fra høyden der han sitter, og den deler seg mellom skogen og høydene i landskapet han ser. Så håper han å bringe solen den første hilsen, og håper den dobbelt skjønn etter tåken. Det er en luftig kamp mellom solen og tåken, klarheten og uklarheten, og det legger seg om ham, så han står blendet.

Kampen mellom solen og tåken står utmerket også i overført betydning. Det er en kamp mellom å se ting klart, og å se dem gjennom den dis. Dikteren sitter på høyden, og beskuer denne kampen. Det er et mye brukt motiv i perioden

Gloseliste

durchdringen (st. itr. tr.) I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke. II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
Höhn – variant, Höhen, stum e -> Höhe die, -/-n 1. høyde 2. størrelse, omfang 3. (overført) topp(-punkt).

Strofe 4

Bald machte mich, die Augen aufzuschlagen,
Ein innrer Trieb des Herzens wieder kühn;
Ich konnt’ es nur mit schnellen Blicken wagen,
Denn alles schien zu brennen und zu glühn.
Da schwebte, mit den Wolken hergetragen,
Ein göttlich Weib vor meinen Augen hin,
Kein schöner Bild sah ich in meinem Leben;
Sie sah mich an und blieb verweilend schweben.

Etter å ha slått opp øynene, gjorde snart
En indre drift i hjertet meg mer djerv;
Jeg kunne bare våge det med raske blikk,
For alt syntes å brenne og å gløde.
Da svevde, brakt hit med skyene,
En guddommelig kvinne hen for mine øyne,
Ingen skjønnere bilde så jeg i livet;
Hun så meg an, og ble værende med å sveve.

Kommentar

Det er tekniske vanskeligheter med å oversette de to første linjene. Det som skjer, er at han slår opp øynene, og at en indre drift i hjertet gjorde ham mer modig. Problemet er at på norsk så trengs subjektet etter gjorde (machen), og deretter må vi ha pronomenet som hører til verbet, meg (mich). Det er god norsk å si «snart gjorde en indre drift i hjertet meg mer modig». Men det er anstrengt å si: «snart gjorde meg, en indre drift i hjertet, mer modig» og skal man i tillegg ha med innskuddet «å slå opp øynene» blir det vanskelig: «snart gjorde meg, å slå opp øynene, en indre drift i hjertet, mer modig». Hjernen greier ikke å henge med hva som hører til hva, og lesingen stopper opp. Så dette må omskrives. Jeg gjør det ganske radikalt, men meningen som kommer frem skal være den samme.

Substantivet hjertet står i genitivt, des Herzens, så da har man valget mellom å skrive «hjertets indre drift» eller «indre drift i hjertet». Jeg gikk først for det som er mest genitiv, possessiv, det er ikke en drift som finner sted i hjertet, men en drift som er hjertets, det tilhører hjertet. Prisen er at språket kanskje blir litt kunstlet, «en indre drift» i hjertet flyter bedre. Til slutt endte jeg med det. Et lignende, men mindre vanskelig, problem som det i starten, finnes i linjene 5 og 6. Der er det innskudd, brakt hit med skyene (mit den Wolken hergetragen), før det er at det er denne guddommelige konen som på denne måten svever for øynene. Innskuddet går også på norsk. Det tyske adverbet hin indikerer retning dit bort, tilsvarende norske «hen», som jeg har flyttet frem i setningen. Til slutt har jeg utelatt «mitt» (menem) i setningen «ingen skjønnere bilde så jeg i livet», på norsk er det sånn den vakre vendingen skal være. Til slutt har jeg brukt det tyskaktige «så meg an» (sah mich an), sånn vi gjør på norsk. og jeg har formulert sistelinjen slik den er på tysk. Hun blir værende med å sveve, hun forblir ikke svende.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren kjenner en indre drift i hjertet, og at den gjør ham mer modig. Det er denne glansen, som blendet ham på slutten av strofe 3. Nå tør han åpne øynene, og se i den. Da ser han at det brenner og gløder overalt. Og så ser han at det svever en guddommelig kone brakt til ham med skyene. Han har ikke sett noe skjønnere bilde i sitt liv, enn dette bildet, med den guddommelige konen i landskapet. Hun ser også på ham, og blir med å sveve i luften foran ham.

I denne fjerde strofen forlater vi det realistiske, med morgen og landskapsskildring, og går over i det rent metaforiske. Denne kvinnen må være et symbol på noe, hun må representere noe.

Gloseliste

Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst. 2. (års)skudd, spire.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
glühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende;
schwebte – preteritum -> schweben (sv. itr.) sveve;
hergetragen – perfektum partisipp -> ˈhertragen (st. tr., omgs.) bære, bringe hit.
Weib das, -es/-er 1. kone 2. kvinnfolk.
verweilend – partisipp -> verweilen (sv. itr., høytidelig) forbli, bli, oppholde seg, dvele.

Strofe 5

Kennst du mich nicht? sprach sie mit einem Munde,
Dem aller Lieb’ und Treue Ton entfloß:
Erkennst du mich, die ich in manche Wunde
Des Lebens dir den reinsten Balsam goß?
Du kennst mich wohl, an die zu ew’gem Bunde
Dein strebend Herz sich fest und fester schloß.
Sah ich dich nicht mit heißen Herzenstränen
Als Knabe schon nach mir dich eifrig sehnen?

Kjenner du meg ikke? Sa hun med en munn,
Som all kjærlig og tro tone fløt ut fra:
Erkjenner du meg, at jeg helte deg
Den reneste balsam i mange livets sår ?
Du kjenner meg vel, til de som de evige bånd
Ditt strevende hjerte seg fast og fastere festet.
Så jeg deg ikke med hete hjertetårer
Som guttunge allerede lengtet du ivrig etter meg?

Kommentar

Det er noen nyanser i starten som gir meg litt vanskeligheter. Det sammensatte verbet entfloß er forklart i ordlisten, og består av forstavelsen ent– (vekk fra noe) og hovedverbet fließen (flyte). Det skulle altså bety å flyte vekk fra noe, og det gir god mening, at all kjærlig og sann tone flyter ut av munnen til kvinnen. Men det relative pronomenet Dem i linjen under står i dativ, noe som pleier å betegne at noe blir gitt til. På norsk er problemet glattet ut, jeg bruker bare vårt relative pronomen som, og lar den kjærlige tonen flyte ut fra munnen. Munde med -e til slutt er forøvrig en poetisk utgave av der Mund, det vanlige tyske ordet for munn. Det tyske verbet erkennen er også sammensatt, jeg oversetter med tilsvarende norsk «erkjenne». Linjene 3 og 4 har også et sedvanlig tysk ordstillingsproblem. Her flytter jeg verb og indirekte objekt lenger frem i setningen, og opp i linje 3, for å prioritere forståelig norsk fremfor poetisk riktig. Wunde/ des Lebens (Livets sår) er en genitiv, som kan løses Sår/ Av livet, om man er opptatt av å få ordene på riktig i linje og i riktig rekkefølge. Jeg er ikke helt sikker på vendingen an die zu ew’gem Bunde (til de (som til de) evige bånd) i linje 5. Det er de tre første ordene som volder problemer. Både an og zu betyr i denne sammenhengen til, an hører til verbet schließen (slutte) som til slutt i setningen står i preteritum, schloß. På norsk har vi det tilsvarende verbet «tilslutte». Så er det på tysk an die, der die må stå i akkusativ, altså må det være bevegelse, og her kan jeg ikke se hva die viser tilbake til. Jeg tror kanskje det må være sårene et par linjer over. Jeg har oversatt med «til de som de evige bånd», uten å være sikker på at jeg har gjort det riktig. I siste linje bruker Goethe akkusativ-formen dich (deg) der jeg har oversatt med subjektsformen du. Som det fremgår av gloselisten er dette en konstruksjon tyskerne bruker, «man lengter seg», mens man på norsk bare lengter.

I denne strofen begynner kvinnen å snakke. Hun spør om han kjenner henne, og i stemmen hennes er all kjærlig og tro tone. Hun spør videre om han ikke gjenkjenner henne, at hun mange ganger har helt balsam i de mange livets sår han har fått. Altså hun har lindret dem. Så sier hun at han kjenner henne godt, eller helt, wohl, og så er det disse evige båndene i hjertet som han fastere og fastere har sluttet seg til. Og så spør hun om hun ikke så ham som ung gutt, da han med hete hjertetårer allerede lengtet etter henne.

Leseren må ennå gjette hvem denne kvinnen kan være. Siden hun svever og snakker med sånn vidunderlig stemme, er hun ganske klart en fantasi, om man skal lese diktet med realisme. Men hun representerer noe helt konkret, og hva det er, vil vi få svar på senere i diktet.

Gloseliste

entfloß – sammensatt -> ent… forstavelse ved vb. (danner ekte sammensetninger, f.eks.: entdecken, du entdeckst, er hat entdeckt) betegner ofte 1. vekk, ut fra noe; forvandle til det motsatte (entfesseln befri fra, slippe løs) 2. begynnende virksomhet (entbrennen blusse, flamme opp). fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme; fließend flytende, rennende.
erkennen (erkennt, erkannte, hat erkannt, tr.) 1. kjenne igjen, se; skjelne 2. erkjenne, innse, forstå 3. godskrive, kreditere 4. felle en dom, idømme, dømme
Wunde die, -/-n; sår
goßpreteritum -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe 2. (itr., upers.) øsregne;
Bunde -> der Bund -(e)s/Bünde 1. forening, forbund, pakt, allianse; 2. linning, bånd; Hosenbund bukselinning 3. ring; Schlüsselbund nøkkelring.
schloß – preteritum -> schließen (schließt, schloss, hat geschlossen, tr. itr., refl.) 1. slutte, dra/trekke en slutning 2. lukke, stenge (for, igjen), låse 3. ende, slutte, avslutte 4. slutte, inngå anschließen (st. tr. itr., refl.) 1. feste (binde, låse fast); tilslutte, forbinde med, koble til; føye til, knytte til 2. slutte tett, stramt; ligge i tilslutning til
eifrig (adj.) ivrig, nidkjær.
sehnen (sv. refl.) lengte; sich nach seiner Familie sehnen lengte etter familien sin

Strofe 6

Ja! rief ich aus, indem ich selig nieder
Zur Erde sank, lang hab’ ich dich gefühlt;
Du gabst mir Ruh, wenn durch die jungen Glieder
Die Leidenschaft sich rastlos durchgewühlt:
Du hast mir, wie mit himmlischem Gefieder,
Am heißen Tag die Stirne sanft gekühlt;
Du schenktest mir der Erde beste Gaben
Und jedes Glück will ich durch dich nur haben!

Ja! ropte jeg ut, i det jeg salig ned
Til jorden sank, lenge har jeg følt deg;
Du gav meg ro, når lidenskapen gravde seg
Rastløs gjennom de unge ledd:
Du har meg, som med himmelsk fjærdrakt,
På den hete dag pannen kjølet mildt;
Du sjenket meg jordens beste gaver
Og enhver lykke vil jeg gjennom deg bare ha!

Kommentar

Linje 2 har i originalen to tilfeller av sløyfet ‘e’ for å få takten til å gå opp (lang‘ for lange, hab for habe). Linjene 3 og 4 har jeg oversatt til forståelig norsk, men for å få til det måtte jeg flytte på ordene til en linje de ikke hørte til. Som det fremgår av ordlisten kan det tyske sammensatte verbet durchwühlen bety både «grave seg gjennom», og «å grave opp, rote til». Begge deler passer godt. Norske «grave seg gjennom» kan kanskje også ha begge disse betydningene. Plasseringen av adverbet nur (bare) i siste linje er litt uvanlig, vanligvis vil man vel kanskje forvente at det skal være «ha bare gjennom deg» (nur durch dich haben). Jeg har plassert ordet samme sted på norsk, som på tysk.

Det som skjer i strofen er at diktets jeg gjenkjenner kvinnen, og roper ut ja! at han gjør det. Samtidig synker han ned til jorden, en handling som illustrerer forholdet mellom dem, han bøyer seg. Han sier også at han lenge har følt henne, at hun gav ham ro, når den unge lidenskapen gravde seg gjennom leddene hans. Når han var het, så har hun mildt avkjølet pannen hans, med himmelske fjær. Alt i overført betydning, naturligvis. Så sier han til slutt at hun skjenket ham de beste gaver på jord, og at enhver lykke på jorden vil han kun ha gjennom henne.

Gloseliste

selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig.
Glieder – flertall -> Glied das, -es/-er 1. ledd 2. lem 3. slektledd 4. geledd.
durchgewühlt – perfektum parttisipp -> durchwühlen I. (ˈdurchwühlen, hat durchgewühlt, refl.) grave seg gjennom II. (durchˈwühlen, hat durchwühlt, også: durchgewühlt, tr.) rote/lete gjennom noe, grave opp.
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.

Strofe 7

Dich nenn’ ich nicht. Zwar hör’ ich dich von vielen
Gar oft genannt, und jeder heißt dich sein,
Ein jedes Auge glaubt auf dich zu zielen,
Fast jedem Auge wird dein Strahl zur Pein.
Ach, da ich irrte, hatt’ ich viel Gespielen,
Da ich dich kenne, bin ich fast allein;
Ich muß mein Glück nur mit mir selbst genießen, 
Dein holdes Licht verdecken und verschließen.

Deg nevner jeg ikke. Riktignok hører jeg deg fra mange
Sogar ofte nevnt, og hver kaller deg sin,
Ethvert øye tror seg å sikte på deg,
Nesten til hvert øye blir din stråle til smerten.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt mye,
Da jeg kjenner deg, er jeg fast alene;
Jeg må nyte min lykke bare med meg selv, 
Ditt elskelige lys dekke til og lukke inne.

Kommentar

Dich nennen ich nicht (deg nevner jeg ikke) har jeg oversatt ordrett. Det som blir sagt, er at han ikke vil si hvem hun er. Så er det jeder heißt dich sein (hver kaller deg sin), der det tyske verbet for å hete (heißen) blir brukt i betydningen «kalle». Linjene 3 og 4 har jeg også oversatt ganske ordrett, uten å være sikker på om dette blir riktig. I linje 4 står jedem Auge i dativ, det er derfor jeg har lagt til preposisjonen «til» på norsk. Jeg forstår det slik at strålen fra kvinnen blir til smerte for nesten hvert øye, selv om hvert øye tror at det sikter på henne. Verbet irren kan godt oversettes med feile, men har ofte å gjøre med å feile i retning, og å flakke omkring. Det passer godt i sammenhengen. Det lille ordet da er i linje 6 brukt som subjunksjon, det er «ettersom jeg kjenner deg», slik det samme ordet også kan brukes på norsk. Tyske fast kan bety nesten eller fast, her er det et vanskelig valg hva man skal lande på i oversettelsen. I den siste linjen bruker jeg «dekke til og lukke inne» for verdecken und verschließen.

Her i denne strofen får vi vite at dikter-jeget ikke vil si hvem kvinnen er, men han beskriver henne på en måte som skal gjøre det forståelig. Hun blir snakket om av mange, og hver som snakker om henne, kaller henne sin egen. Ethvert øye sikter etter henne, det tror i alle fall at det gjør det, men strålen fra henne blir til smerte nesten for hvert av dem. Øye er her mennesket, enhver person ser etter henne, og blir smertet av henne. Han akker seg, så, for han har feilet og forspilt mye, og siden han kjenner henne, er han nesten alltid alene. Så derfor må han også nyte sin lykke selv, og han må dekke til det vennlige lyset hun har å gi.

I overført betydning er det en gjettelek hvem kvinnen er. Hun kan være diktningen, kunsten og hun kan være skjønnheten. De to er heller ikke helt en motsetning. Det passer best at hun er diktningen, for hun har jo gitt ham trøst og lindring siden ungdommens dager, og hun har vært del i den viktigste lykken han har hatt. Det er også riktig av Goethe – dikter-jeget – å svare ja på spørsmålet om han kjenner diktningen, som han får i forrige strofe. Hun skjenker ham de beste gaver, som det står der. Her, i strofe 7, heter det at han er nesten alene, som kjenner henne. Det er altså en ensom tilværelse, å leve med diktningen. Jeg tør ikke gå god for hva som menes med det siste, at han må dekke til lyset fra henne.

Gloseliste

zielen (sv. itr.) sikte (mot), ta sikte på, rette mot;
Pein die, -/; (høytidelig) pine, pinsel, kval, plage.
irren (sv. itr., refl.) 1. ta feil, feile 2. flakke/streife omkring;
holdes – adj. foran intetkjønn -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull

Strofe 8

Sie lächelte, sie sprach: Du siehst, wie klug,
Wie nötig war’s, euch wenig zu enthüllen!
Kaum bist du sicher vor dem gröbsten Trug,
Kaum bist du Herr vom ersten Kinderwillen,
So glaubst du dich schon Übermensch genug,
Versäumst die Pflicht des Mannes zu erfüllen!
Wie viel bist du von andern unterschieden?
Erkenne dich, leb’ mit der Welt in Frieden!

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor klokt,
Hvor nødvendig det var ikke å avsløre dere for mye!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt er du herre av den første barnevilje,
Så tror du deg allerede overmenneske nok,
Forsømmer å oppfylle mannens plikt!
Hvor forskjellig er du fra andre?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Kommentar

Setningen hun sier med et smil i de to første linjene er: Du ser, hvor nødvendig, hvor klokt det var, dere å avdekke lite. Tyske euch er akkusativ eller dativ av 2. person flertall pronomenet. På norsk bruker vi dere for begge, ofte sammen med en preposisjon når det er dativ (til dere, for dere) . Forskjellen er å avsløre dere eller avsløre til dere. Her tror jeg det er dativsformen som er brukt, euch (dere) er indirekte objekte, og ikke direkte. Altså avsløre for dere. Så oversetter jeg wenig med «ikke for mye», og meningen skulle bli klar, selv når pronomenet er brukt uten hjelpende preposisjon. I linje 3 og 4 er det preposisjoner som må bestemmes. Den første er vor, der det som regel går an å bruke norske «for», også der vi på norsk også bruker andre preposisjoner. For eksempel kunne vi like gjerne i linje fem kanskje brukt «Knapt er du sikker mot det groveste bedrag», Ordnett.no har dette som betydning 5 av tyske vor. I linje 4 er det von, som her er slått sammen med pronomenet dem, von dem -> vom. Grunnbetydning er «av, fra», men det kan også bety «om, på» og «for», med mer. Her er det å være herre over barneviljen, fulgt av i neste linje at han dermed tror seg å være et overmenneske nok. Syvende linje er ordrett: Hvor mye er du fra andre forskjellig? Jeg har skrevet om til mer naturlig norsk.

Det er en formanende kvinne som her snakker til ham. Hun sier det var nødvendig å klokt å ikke avdekke så mye for dere, her tror jeg tanken er at det gjelder «dere mennesker». Så snakker hun direkte til ham, dikter-jeget, som man i dette diktet ganske trygt kan si er Goethe selv. Han er ikke trygg for det groveste bedrag, sier hun, og han har ikke før lært seg å kontrollere den første barneviljen sin, før han føler seg som et overmenneske. Så forsømmer han å oppfylle mannens plikter, sier hun. Deretter spør hun retorisk hvor forskjellig han er fra andre mennesker, underforstått at han er nok ikke så forskjellig, de fleste er sånn. Og så oppfordrer hun ham til å erkjenne seg selv, og leve i fred med verden

Kvinnen snakker til Goethe, men Goethe er her også representant for menneskeheten. Jeg har ikke skrevet mye om hvem kvinnen er, men jeg leser henne som at hun representerer dikterkunsten. I alle fall er hun en som kjenner til dypere hemmeligheter i verden og eksistensen, og at hun ikke vil avsløre for mange av dem. Menneskelig overmot er sterkt, det gjør utsatt for grove bedrag, og det gjør at mange av oss nok kan tro oss selv å være overmennesker av og til, utvalgt til helt spesielle bedrifter. Dermed glemmer vi også de vanlige plikter. Kvinnen understreker at i dette er ikke Goethe, eller diktets jeg, noe spesielt, og formaner ham til slutt om å erkjenne seg selv, som den han er, og leve i fred med verden.

I denne strofen og den neste er takten skiftet om. Linjene 1, 3 og 5 har trykktung utgang, mens 2, 4 og 6 har trykklett. I alle de andre strofene er det motsatt.

Gloseliste

enthüllen (sv. tr.) klarlegge, oppklare; avdekke, avsløre; avkle, åpenbare, vise.
Trug der, -(e)s/; (høytidelig) bedrag(eri), svik, blendverk; Lug und Trug løgn og bedrag.
Versäumst -> versäumen (sv. tr.) 1. forsømme; gå glipp av 2. ikke nå/rekke, komme for sent til.

Strofe 9

Verzeih mir, rief ich aus, ich meint’ es gut;
Soll ich umsonst die Augen offen haben?
Ein froher Wille lebt in meinem Blut;
Ich kenne ganz den Wert von deinen Gaben!
Für andre wächst in mir das edle Gut,
Ich kann und will das Pfund nicht mehr vergraben!
Warum sucht’ ich den Weg so sehnsuchtsvoll,
Wenn ich ihn nicht den Brüdern zeigen soll?

Tilgi meg, ropte jeg ut, jeg mener det godt;
Skal jeg forgjeves ha øynene åpne?
En glad vilje lever i blodet mitt.
Jeg kjenner helt verdien av dine gaver!
For andre vokser du i meg det edle gode,
Jeg kan og vil ikke begrave pundet mer!
Hvorfor søker jeg veien så lengselsfullt,
Når jeg ikke skal vise den til brødrene?

Kommentar

Denne strofen har ikke noen vanskeligheter i de to første linjene. Adjektivet froh (glad) har endelsen –er fordi det er fulgt av et hankjønnsord, Wille, og ein foran er et ubøyd bestemmelsesord. På norsk trenger ikke kjønn og kasus markeres på denne måten. Jeg liker godt å oversette tett på originalen der det er mulig, men velger å oversette ganz med «helt» i linje 4. Først hadde jeg «ganske», som også kan brukes, men på norsk betyr «ganske» sterkere «cirka» enn «helt», og her i linjen er det viktig at han sier at han kjenner gavene hun gir fullt ut. Så er det noen nyanser i linje 5, für andre er «for andre2, den er grei, og det samme er at tysk bøyer verbet etter person, så de trenger ikke ha med pronomenet for å vise hvem som utfører handlingen. Det må vi på norsk, derfor «vokser du» for wächst. Dativen mir er styrt av preposisjonen in, og så er det Gut (Gode), som her er brukt som et substantiv. Pfund er pund, å begrave sitt pund er bibelspråk, etter Mattheus 25,15-30, på tysk er å begrave sitt pund et uttrykk for ikke å bruke evnene man har. Det er denne betydningen vendingen har i diktet. På norsk skal den samme vendingen kunne gå, så jeg har beholdt den, selv om jeg ser norske bibeloversettelser også bruker Talent, i stedet for pund. Uansett er det snakk om en mynthenhet, og mannen i lignelsen begraver pengen sin, i stedet for å bruke den til noe, og få mer ut av den. Det går ham for øvrig derfor ille. De to siste linjene er oversatt som de står, ihn (den) i linje 8 viser til veien, den Brüdern er dativ flertall, (til) brødrene.

Dikteren, diktets jeg-person, eller Goethe selv, svarer og forsvarer seg. Han roper ut om tilgivelse (merk at kvinnen alltid snakker (sprach), mens jeg-personen alltid roper ut (rief aus)), og forsikrer om at han mener det godt. Så spør han retorisk om ha forgjeves skal ha fått åpnet øynene? Han forklarer at han har en glad vilje i blodet, han kjenner den hele verdien av gavene kvinnen gir, og han sier det er for andre dette gode (å ha fått disse gavne) skal vokse. Han skal ikke begrave sitt pund, han skal ikke la være å bruke disse gavene. Til slutt står det som et retorisk spørsmål, at han søker denne veien så lengselsfullt, nettopp for å vise den til brødrene sine. Altså vise den til andre.

Det gir mening i overført betydning når vi leser kvinnen som representant for dikterkunsten. Det er denne gaven Goethe har fått, gaven å kunne se mer av verden og livet enn andre mennesker, og kunne formidle dette han mer ser, gjennom dikterkunsten. Kvinnen vil i forrige strofe ha det til at han med det blir overmodig, og føler seg som et overmenneske, mer enn andre, og at han heller skulle kjenne sin plass og utføre sine plikter. Her svarer han at han ikke kan ha fått åpnet øynene forgjeves, han kan ikke ha fått sett disse hemmelighetene, uten å kunne fortelle om dem. Den glade viljen som lever i blodet er livsglede og livsviljen, og det er også viljen til å fortelle og formidle. Han kjenner diktningens gave, og han kjenner til fulle verdien av dem, og så sier han at denne gaven vokser i ham for andres skyld. Han kan ikke undergrave sine dikteriske talenter, han må bruke dem. Det er også derfor han så lengselfullt har søkt denne veien, den kunstneriske og dikteriske, det er for å fortelle om den og vise den frem for andre.

Denne strofen har trykktung utgang i de to siste linjene. Det er den sammen med strofe 12 alene om. Den har også trykktung utgang i 1, 3 og 5, i motsetning til de andre, som har den trykktunge utgangen i 2, 4 og 6.

Gloseliste

Verzeih -> verzeihen (verzeiht, verzieh, hat verziehen, tr.) tilgi, unnskylde;
umsonst (adv.) 1. forgjeves 2. gratis.
froher – adjektiv, hankjønn -> froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
wächst – presens 2 person entall -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
Pfund das, -(e)s/-e; pund
vergraben (st. tr.) grave ned, begrave; (overført) begrave, skjule;
sehnsuchtsvoll (adj.) lengselsfull.

Strofe 10

Und wie ich sprach, sah mich das hohe Wesen
Mit einem Blick mitleid’ger Nachsicht an;
Ich konnte mich in ihrem Auge lesen,
Was ich verfehlt und was ich recht getan.
Sie lächelte, da war ich schon genesen,
Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran;
Ich konnte nun mit innigem Vertrauen
Mich zu ihr nahn und ihre Nähe schauen.

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmodighet;
Jeg kunne lese meg selv i hennes øye,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede frisk,
Til nye gleder steg min ånd;
Jeg kunne bare med inderlig tiltro
Nærme meg henne og hennes nærhet skue.

Kommentar

Jeg prøver å holde på rekkefølgen av ordene i de to første linjene, selv om dette fungerer bedre på tysk enn på norsk. Nachsicht (tålmodighet) er hunkjønnsord, så når det står mitleidiger Nachsicht (medlidende tålmodighet) med ending -er, er det genitiv. Det er også et spørsmål om Nachsicht skal oversettes med «tålmodighet» eller «overbærenhet». Auge står i entall, så det er i øyet, ikke i øynene hennes, han leser seg selv. Konstruksjonen i linje 4 er litt spesiell, men vanskeligheten med å oversette den er kun teknisk. Verbet habe (har) er utelatt, det er kun partisippet getan (gjort) som er med, og dette er det finitte verbalet i setningen. Verfehlt er også et partisipp, av verbet verfehlen, men det er her brukt som et adjektiv, forfeilet eller mislykket. På norsk går det ikke å si man har gjort noe mislykket, og forfeilet er litt kunstig, så jeg oversetter bare med feil (verfehlt) og riktig (recht), og jeg legger til verbet har. Ellers holder jeg på den tyske ordstillingen. Tekniske vanskeligheter er det også i linjene 5 og 6. Linje 5 skulle være grei, men i linje 6 står det Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran. Preposisjonen zu styrer dativ, her er det flertall, til nye gleder. Så er det stieg mein Geist, steg min ånd. Den lille vanskeligheten ligger i ordet heran, som betyr hit (til), nærmere. Det er ikke så lett å få over i norsk, sånn som setningen er konstruert. Jeg løser det ved bare å ta ordet bort, det gir uansett riktig mening på norsk, «til nye gleder steg min ånd» . Avslutningslinjene er i denne strofen greie.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren dikteren ser på den svevende kvinnen og reflekterer over det som skjer. Vi er altså på et indre plan, det er dikterens tanker vi her får. Mens han snakket, i strofe 9, hadde hun sett på ham med medlidende tålmodighet. Det var altså der han forsøkte å få sagt hvordan han ville bruke diktergaven i andres tjeneste, til glede for andre. Videre, her i strofe 10, forteller dikteren hvordan han kunne se i øyet hennes hva han har gjort riktig og galt, uten at det er klart om det gjelder i denne situasjonen eller i livet. Så smiler hun, og da er han straks frisk fra alle bekymringer, og han kjenner ånden heve seg mot nye høyder, til nye gleder. Han kan nå nærme seg henne, og beskue hva som befinner seg rundt henne.

I overført betydning er det diktningen. Goethe personifiserer henne som en kvinne, og gjør henne uendelig mektig og stor og allvitende. Her uttrykker jeg meg ikke presis, diktningen er ingen Gud, men hun står allikevel langt, langt over Goethe, det allminnelige mennesket. Virkemiddelet er velbrukt, en selv er uverdig, og så får en lov å komme til åpenbaringen likevel. Når Goethe, mennesket, snakker, og forsvarer seg, smiler bare diktningen overbærende. Når hun smiler, betyr det at hun har tilgitt ham, eller akseptert ham, og med det stiger ånden hans til nye høyder. Nå tør han også nærme seg henne, og se hva som befinner seg der inne, i det hellige, nærmest.

Gloseliste

Nachsicht die, -/; overbærenhet, tålmodighet; forsonlighet;
verfehlt (adj.) forfeilet, mislykket.
genesen (genest, genas, ist genesen, itr.) 1. bli frisk, komme seg; von etter 2. eines Kindes genesen føde et barn.
herˈan (adv.) hit, nærmere (hen til);
innig (adj.), inniglich (adv., poetisk) inderlig.
Vertrauen das, -s/; tillit, tiltro.
schauen (sv. itr.) se; skue

Strofe 11

Da reckte sie die Hand aus in die Streifen
Der leichten Wolken und des Dufts umher;
Wie sie ihn faßte, ließ er sich ergreifen,
Er ließ sich ziehn, es war kein Nebel mehr.
Mein Auge konnt’ im Tale wieder schweifen,
Gen Himmel blickt’ ich, er war hell und hehr.
Nur sah ich sie den reinsten Schleier halten,
Er floß um sie und schwoll in tausend Falten.

Da rakte hun hånden ut i strimlene
Av de lette skyene og av duften herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, det var ikke tåke mer.
Mitt øye kunne i dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og opphøyd.
Nå så jeg henne holde det reneste sløret,
Det fløt om hanne, og svulmet i tusen folder.

Kommentar

I de to første strofene gjelder det hvordan man skal få til genitiven Der leichten Woken (De lette skyers). På norsk går det ikke med etterstilt genitiv uten at det er styrt av preposisjon, og da kan det oppstå tvil om funksjonen til setningsleddet. Det er denne løsningen jeg har gått for, ellers måtte jeg skrive «De lette skyers strimler» og plassere ord i en annen linje enn de står i originalen. Jeg velger preposisjonen av, og bruker samme preposisjon i den neste genitiven også (des Dufts). Så er det et pronomen i linje 3, ihn, som kan oversettes med han/ham eller den, og det samme med er (han, den) i samme linje. Det er objektsformen og subjektsformen av hankjønnspronomenet, og det blir brukt både om personer og om ting, substantiv i hankjønn. Jeg oversetter med den, og forstår det slik at det hun griper må være en av skystripene. Det gir mest mening i det som står nedover, at den lar seg gripe, og lar seg trekke. Men det er litt forvirrende at et entallsord (ihn, er) refererer til et ord brukt i flertall (die Streifen). Jeg tror videre gen er en forkortelse for gegen. De to siste linjene skulle være greie,. Hankjønnspronomenet Er (han, den) i siste linje viser tilbake til sløret i linjen over, og må på oversettes med intetkjønnspronomenet «det».

I denne strofen rydder hun liksom himmelen og utsikten for ham. Etter at hun overbærende har hørt hva han har å si, og smilt av det, i strofene forut, strekker hun hendene ut i tåken, og trekker skyene til seg, og vekk. Tåken forsvinner, og han har videre utsikt nedover dalen. Himmelen er blitt lys og klar, slik den er når morgentåken er lettet. Til slutt ser han henne holde et slør, og at det flyter og svulmer om henne, i tusen folder.

Denne strofen leses godt i overført betydning. Det er diktningen som rydder utsikten for mennesket, slik at det kan se bedre hva som finnes i tilværelsen. Ideen er at livet og verden er som dekket av en sky, slik at vi ikke kan se ordentlig hva som egentlig er i det og i den. Evnen til å trenge gjennom tåka varierer fra menneske til menneske. I dette diktet, og i Goethes liv og livsverk, er det Dikteren med stor D, som for alvor har denne gaven, og også kan vise det for resten av menneskeheten. I denne strofen er det gjort helt konkret, hvis man leser den svevende kvinnen som symbol på dikterkunsten, så rydder hun helt bokstavlig skyene unna. Sløret hun har om seg er det reneste han har sett, og det flyter om henne i tusen folder. Det er et levende bilde Goethe forsøker å mane frem, om tåken som letter og blir trukket vekk, og om dette andre sløret hun holder og som svever om henne.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd 2. film.
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
faßte -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
ergreifen (ergreift, ergriff, hat ergriffen, tr.) gripe, ta fatt; ta til fange; gripe til; slå inn på, velge
schweifen (sv. itr.) streife, vandre omkring.
hehr (adj.; poetisk) opphøyd, majestetisk, høy.
Schleier der, -s/-; slør.
schwoll -> schwellen (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles 2. hovne opp;

Strofe 12

Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen,
Ich weiß, was Gutes in dir lebt und glimmt!
– So sagte sie, ich hör’ sie ewig sprechen, –
Empfange hier, was ich dir lang bestimmt!
Dem Glücklichen kann es an nichts gebrechen,
Der dies Geschenk mit stiller Seele nimmt:
Aus Morgenduft gewebt und Sonnenklarheit,
Der Dichtung Schleier aus der Hand der Wahrheit.

Jeg kjenner deg, jeg kjenner dine svakheter,
Jeg vet, hva godt i deg lever og gløder!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg lenge har bestemt for deg!
Til den lykkelige kan det ikke mangle på noe,
Som med stille sjel tar i mot denne gaven:
Vevet av morgenduften og det klare solskinn,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Kommentar

De to første linjene er greie. Gutes er egentlig en genitivsform av das Gut, et gode. Jeg tror uansett meningen er dekket av min norske oversettelse. De to neste linjene er heller ikke vanskelige, verbet Empfangen (motta) står i imperativ, pronoment dir (deg) i dativ. I linje 6 skal det relative pronomenet Der (som, den) vise tilbake til den lykkelige i linjen over. Det tyske verbet nehmen i linje 6 betyr ta, jeg legger til «ta i mot», siden det dreier seg om å ta i mot gaven hun gir ham. Det sammensatte ordet Sonnenklarheit («Solklarhet») gjør seg ikke på norsk, så det skriver jeg om. I den siste linjen gjelder det å holde styr på genitivene. Det er diktningenes slør (Der Dichtung Scleier) og sannhetens hånd (der Hand der Warheit). Både Dichtung og Warheit er hunkjønnsord, og får artikkelen der i genitiv. Merk her at tysk har et flott rim på klarheit og Wahrheit. Det som er klart, er også sant.

Her snakker kvinnen til ham. Hun sier hun kjenner ham godt, hun kjenner svakhetene hans, og hun kjenner hva godt som lever og brenner. Disse ordene hører han evig. Så sier hun at han skal motta en gave. Og hun følger opp med å si at til den lykkelige som mottar denne gaven, skal det ikke mangle på noe. Det er vevd av morgenduften og solens klarhet, nå skal diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Her gir hun ham diktergaven. Det er en hellig gave for Goethe, og stemningen er bygget opp over 11 foregående strofer, for å underbygge hvor mye den betyr for ham. Forholdet mellom dem er ennå skjevt, nesten som fra en Gud til et menneske, hun vet alt om ham, og skjenker ham gaven. Hun forsikrer om at den som har diktergaven, alltid er lykkelig, og ikke vil mangle på noe. Hun sier ikke at han aldri vil føle sorg og aldri ha det vond, men at han er lykkelig, fordi han har fått denne gaven. Billedlig sier hun den er vevd av morgenduften og solens klarhet, det friskeste og klareste som finnes. Når diktingens slør blir tatt bort, ser man sannheten

Gloseliste

Schwäche die, -/-n; svakhet, svak side;
empfangen (empfängt, empfing, hat empfangen, tr. itr.) 1. motta, ta imot 2. bli gravid, svanger
gebrechen (gebricht, gebrach, hat gebrochen, itr., gammeldags) mangle, skorte (på) (an etwas (dat.)).
gewebt -> weben (webt, webte/wob, hat gewebt/gewoben; tr. itr.) veve; (poetisk) leve og ånde.

Strofe 13

Und wenn es dir und deinen Freunden schwüle
Am Mittag wird, so wirf ihn in die Luft!
Sogleich umsäuselt Abendwindes Kühle,
Umhaucht euch Blumen-Würzgeruch und Duft.
Es schweigt das Wehen banger Erdgefühle,
Zum Wolkenbette wandelt sich die Gruft,
Besänftigt wird jede Lebenswelle,
Der Tag wird lieblich, und die Nacht wird helle.

Og når det til deg og dine venner blir
Varmt og klamt midt på dagen, så kast den i luften!
Straks omsuser kveldsvindens kjølighet,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smertene for den engstelige jordfølelsen,
Til en skyseng forandrer graven seg,
Beroliget blir hver livsbølge,
Dagen blir kjærlig, og natten lys.

Kommentar

Jeg er ikke sikker på hva pronomenet ihn (han/ham, den) viser tilbake til i linje 2. Det må være en person, eller et substantiv i hankjønn. Det eneste substantivet av hankjønn i nærheten er Schleier (slør), i slutten av strofen over. I så fall må det på norsk oversettes med «det», siden slør på norsk er intetkjønn. Jeg oversetter likevel ihn med «den», og så kan det vise tilbake til gaven, for eksempel. Dette er for de som er opptatt av detaljer. Men det er en vesentlig detalj hva et pronomen viser tilbake til, og om det er uklart, er det vel verdt å finne ut av. I denne strofen er det også en del sammensatte ord, umsäuslet, Abendwindskühle, umhauchen. Og videre det vakre Blumenwürzgeruch (blomsterkrydderlukt), ög Erdgefühle, Wolkenbette og Lebenswelle. For alle er det et spørsmål hvordan man skal oversette det, om man skal bruke tilsvarende sammensatt ord på norsk, eller om man skal omskrive. Stort sett går det med de samme sammensatte ordene på norsk, som på tysk. I linje 6 betyr wandelt sich «forandrer seg», og det er graven som forandrer seg til en skyseng. Skyseng (Wolkenbette) står i bestemt form, så strengt tatt er det «til skysengen forandrer graven seg», men det blir rart på norsk.

Kvinnen kommer med en oppfordring til ham, her i denne strofen. Når det blir varmt og klamt midt på dagen, skal han kaste det han nå har fått opp i luften. Så vil den blande seg med aftenkjølen, det vil komme en deilig blomsterkrydderlukt, og smerten ved det jordiske liv vil døyves. Graven forandrer seg til en skyseng. Hver livsbølge vil bli beroliget, og dagen vil bli kjærlig, natten lys, akkurat som det står. Med andre ord, mange fantastiske ting vil skje.

I overført betydning setter kvinnen her ord på hva diktningen kan gjøre. Den blander seg liksom med luften, og gjør hverdagen og livets vanlige prøvelser friske og levelige. Bildet på den lumre dagen, gjelder i direkte og overført betydning, altså både når dagen er for varm og klam, og når det ting i livet som gjør at den føles slik. Diktningen skal da komme med en friskhet. Merk at det står ikke direkte her i diktet hva diktningen har å tilby, bare at den har denne virkningen.

Gloseliste

schwüle -> schwül (adj.) klam, trykkende, lummer, tung; ein schwüler Tag en lummer dag; eine schwüle Stimmung en trykkende stemning.
wirf -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste. 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
umsäuselt -> säuseln (sv. itr.) suse; (overført, ironisk) snakke søtt, innsmigrende.
Umhaucht -> hauchen (sv. tr. itr.) ånde, puste (ut).
Blumenwürzgeruch -> Würze die, -/-n; (også overført) krydder.
schweigt -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
banger -> bang(e) (adj.) engstelig, urolig
Gruft die, -/Grüfte; (familie)grav, gravhvelv; grav.
Besänftiget -> besänftigen (sv. tr.) berolige, mildne, dempe.
helle -> hell (adj.) lys, klar, tydelig; (forsterkende) veldig, voldsom

Strofe 14

So kommt denn, Freunde, wenn auf euren Wegen
Des Lebens Bürde schwer und schwerer drückt,
Wenn eure Bahn ein frischerneuter Segen
Mit Blumen ziert, mit goldnen Früchten schmückt,
Wir gehn vereint dem nächsten Tag entgegen!
So leben wir, so wandeln wir beglückt.
Und dann auch soll, wenn Enkel um uns trauern,
Zu ihrer Lust noch unsre Liebe dauern.

Så kommer da, venner, når på deres veier
Livets byrde tungt og tyngre trykker,
Når deres bane en friskt fornyet velsignelse
Pyntet med blomster, smykket med gylne frukter,
Vi går forenet den neste dag i mot!
Slik lever vi, slik vandrer vi gjort lykkelige.
Og da skal også, når etterkommerne sørger om oss,
Til deres lyst nok vår kjærlighet vedvare.

Kommentar

Weg (vei) er bøyd uregelrett i første linje, normal flertallsbøyning av Weg er Wege. Vendinger av typen schwer und schwerer (tung og tyngre) er en formulering Goethe ofte bruker. Det er for å få versefoten til å gå opp, men det er også et virkemiddel, med at den vanlige formuleringen «schwerer und scherer» (tyngre og tyngre) er så velbrukt at hjernen knapt reagerer på den. For meg er det uklart om genitiven Des Lebens (Livets) hører til Wegen i linjen over, Livets veier, eller om det hører til Bürde, som følger, Livets byrde. Meningen er nok at byrdene på livets vei trykker tyngre og tyngre, men hvordan få det til å gå opp grammatisk ser jeg ikke helt. Bürde står i entall, og uten artikkel, så her skal det i følge teksten være bare «byrde». I min forståelse av tysk er dette like rart som det er på norsk. Goethe skriver ikke ugrammatikalsk, så her finnes det nok en forklaring jeg ikke ser. Eller, sånn jeg nå har oversatt til norsk, går det grammatisk opp, og i den forståelsen går det også opp på tysk. Det sammensatte ordet frischerneuter («friskfornyet») har jeg på norsk splittet opp. I ordet gehen (gå) er det sløyfet en e for å få takten til å gå opp, gehn, dette er en teknikk som er mye brukt, og helt innarbeidet. Ordet beglückt er partisipp av verbet beglücken, «gjøre lykkelig, glede en». En direkte norsk oversettelse vil være «belykkeliget», men et slikt ord har vi ikke. Så jeg må oversette med en partisipp og et adjektiv, gjort lykkelig. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk riktig oversettelse av noch (ennå, (i tillegg) til, enda, nok + andre oversettelser) i siste linje. Som jeg pleier når jeg er i tvil, bruker jeg det norske ordet som ligger tettest til originalen, «nok».

I denne strofen er det dikteren som snakker. Det er på en måte konklusjonen av hva som har skjedd, der oppe i fjellet. Han har nå tenkt gjennom dette en gang til, skrevet det ned, og kommet frem til det han nå skal si. Vi er ikke lenger idemessig oppe i fjellet. Nå kan vi se for oss dikteren ved skrivebordet.

Han sier kom da venner, når dere hver på deres veier kjenner livets byrde trykke tyngre og tyngre, når på deres bane en friskt fornyet lengsel, pynter med blomster og gylne frukter. Vi går forenet sammen mot den neste dag, og så lever vi og vandrer vi lykkelige, sammen. Og da skal også når barnebarna våre sørger om oss, til deres lyst, også vår kjærlighet vare ved.

Lengselen og livets trykkende prøvelser blir bare en velsignelse, som kan pynte livets bane. Nøkkelen ligger i diktningen, som kan skrive denne lengselen og disse følelsene ut. Da blir det som er vondt, til noe som er vakkert. Det tjener også til å bringe menneskeheten sammen, siden vi alle deler disse lengselene og prøvelsene, de er felles, menneskelige. Så slår Goethe over i en marsj, nå kan vi gå forenet mot den neste dag, altså mot fremtiden, slik kan vi leve og vandre lykkelige. Denne kjærligheten vil også nå frem til etterkommerne våre, som kan lese de samme diktene, og selv ha de samme følelsene.

Gloseliste

Bürde die, -/-n; byrde.
frischerneuter – sammensatt av frisch frisk og -> erneut (adj.) fornyet; gjentatt; på nytt.
Segen der, -s/; velsignelse
ziert -> zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
Enkel der, -s/-, der Enkelsohn barnebarn, dattersønn, sønnesønn. die Enkel etterkommere.
noch (adv.) ennå, (i tillegg) til, enda, nok (det finnes mange andre oversettelser også; på Ordnett.no lagt i avsnittet NB særlig merkes)
dauern 1. (sv. itr.) vare, vedvare; es dauert lange det tar lang tid; 2. (sv. tr.) (høytidelig) ha vondt av;

Samlet kommentar

Det er ikke småtteri Goethe prøver seg på. De største dikterne må også ha de største ambisjonene. Han vil sette dikterkunsten på den opphøyde plass i menneskeheten, som den har hos ham selv. Dikteren har gjennom diktergaven muligheten til å se verden, på en måte som ikke er andre mennesker forunt, men han kan dele denne gaven han har fått, gjennom diktene. Det gir en bedre opplyst menneskehet, det er nå helt klart, men det gir også trøst og lindring gjennom alle livets prøvelser. Og mer enn det, disse prøvelsene blir bare en kilde til å skrive vakre dikt å glede seg over. Vanskelighetene kan ikke bite ordentlig på en dikter, han trenger dem, og han er i stand til å dele dem gjennom å skrive om dem.

Det er ganske fantastiske ting Goethe vil ha diktningen i stand til å gjøre. Og han vet, at om folk skal kunne tro ham på hans store ord, må han vise det selv, gjennom diktene sine, og livet sitt. Dette var livsoppgaven han hadde og satte seg, og som han tok på aller, aller største alvor. Han var fullt klar over at han var den største dikteren i samtiden, og den ubestridt største dikter i tysk historie. Så han måtte vise med sitt liv og diktning, at dette var noe attraktivt å være. Det var et ideal å søke etter. Det gav mennesket trygghet, ro, lykke, uansett hva som måtte skje i livet.

Zueignung er det diktet hvor han aller sterkest forsøker å nedfelle dette i ord. Det er derfor det blir satt først i samleutgavene, det er bestemt av Goethe selv, dette er hva han vil dikt skal være, og hva de skal bety. Det er skrevet midt på 1780-tallet, før Goethe reiser til Italia, men etter Sturm und Drang og altså på slutten av den første Weimar-perioden. Goethe var trygt etablert som en gigant, men han visste også at han hadde mange verk for seg. Den politiske og samfunnsmessige bakgrunnen er opplysningstiden, med troen på fornuften og menneskets muligheter. Revolusjonen i de amerikanske koloniene er i gang, den franske er få år unna.

Så hvordan løser Goethe så sin formidable oppgave? Han velger en av de mest krevende strofeformene, oktaven, der det skal være 8 linjer, jambisk versefot med fem føtter, og rim i 2 x 3 + 2 linjer. Han skriver 14 strofer på denne formen, mer enn diktere flest får til i sin levetid. Og han setter det på et metaforisk høyt plan, allegorisk, det er en tur i fjellet, i morgentåken, og så er det der dikterkunsten kommer til ham, in persona. Forholdet mellom dem beskriver forholdet mellom mennesket og diktningen, Goethe gjør henne helt gudelignende, der hun svever på skyene, vet alt, og liksom kan trekke tåkestrimlene til seg, og gjøre med dem hva hun vil. Han forsterker kontrasten ved å redusere seg selv nesten til en lallende idiot. Statusforholdet dem i mellom er svært, svært symbolsk, hun er langt, langt over ham, det er hun som gir, og han som tar i mot.

Ved at diktet begynner med dagry, og foregår i fjellet, får vi mange allegoriske betydninger med. Dagryet kan være den nye tid, opplysningstiden, eller gryet av en ny erkjennelse. Mange leser dikt veldig fast, som om hver del av diktet har en kode å knekke, hva det betyr, og når den er løst, er det videre til neste. Sånn er det ikke. Morgendemringen kan være alle disse betydningene, alt hva man legger i det, og det kan være en vanlig morgen. Poenget er at det er et rikt bilde, med mange muligheter. Sånn er det også med fjellandskapet, og utsikten. Etter den påfølgende romantikken, og maleriet til Caspar Friedrich, er vi litteraturinteresserte trenet i å se denne sammenligningen. Fjellandskapet er verden. Dikteren står på toppen, og ser utover. Noe er skygget av tåke og skyer, andre ting ser han klart. Her, hos Goethe, 30 år før maleriet til Friedrich, så er det helt bokstavlig Diktningen som trekker vekk skyene, slik at mennesket, dikteren, kan se.

Bilderesultat for caspar Friedrich wanderer
Caspar Friedrich: Der Wanderer über dem Nebelmeer (1818)

Etter at forholdet mellom de to er helt etablert, hun som vidunderet, han som den som trygler etter å få beholde og bruke gaven hennes, så forteller hun over to strofer hva dikterkunsten er for noe. Der legger Goethe all sin mesterskap, først hvordan hun begynner med det menneskelige, – jeg kjenner deg, kjenner dine svakheter, (Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen), og så hvordan han evig hører henne si dette (hör sie ewig sprehen), deretter at hun skjenker ham gaven. Da blir alt sammen klart som morgenluften!

Går det an å tro på det? Det er hevet over all tvil at Goethe selv tror på det, og han insisterer på at leseren også skal gjøre det. Han bruker de sterkeste bildene som er, etter å ha bygget opp over 11 strofer hva som skal skje, diktningen er sannhet og diktningen er klarhet. Sannheten er skjult, dikteren kan gjennom dikterkunsten ta sløret vekk, og vise den for leseren. Strofe 13 er alt det fantastiske som da vil skje, denne strofen er et underverk av friske, sammensatte ord, nye og sjeldne. Det er diktet som blander seg med luften, og gjør den lumre og klamme, sval og kjølig. Her leses utmerket i overført betydning, diktet blander seg med livet, og gjør det behagelig. Gå tilbake til strofen og les den en gang til. Her er det Diktningen, diktergudinnen, som snakker om diktningens gave.

Til slutt er det altså Goethes egen konklusjon, som fungerer som en slags epilog. Han er som renset etter møtet, det er religiøse dimensjoner over dette, han har sett lyset, fått åpenbaringen, nå skal han ut og fortelle. Virkemidlene som blir brukt her hos Goethe, og i religiøse, kristne tekster, er mye av det samme. Goethe har gjennom diktningen en trygghet å by på, som man vanligvis bare finner i religionen. Goethe er ingen religiøs dikter, så leseren må ikke bli villedet av hva jeg her skriver, det er bare at i dette diktet er måten å skrive på beslektet.

Goethe henvender seg til leseren som til sine venner, sine brødre, og han vil gjerne ha dem med på ferden. Det er virkelig så han insisterer på at livets vanskeligheter er overvunnet, de er velkomne, de pynter livets bane med blomster og frukt. Så er det i de fire siste strofer, der han slår an en marsj fremover, mot den neste dag og fremtiden. Det passer godt lest mot begynnelsen, med oppvåkningen. Goethe oppfordrer til fellesskap, vi går forenet, vi lever og vandrer, lykkelige. Dette er veien fremover, alle er velkomne til å være med. Og da vil også våre etterkommere, når de sørger om oss, se litt av vår kjærlighet, de også.

Min gjendiktning

Et forsøk. Jeg vet ikke om det er gjort før i Norge. Jeg tror i alle fall ikke det er trykket eller offentliggjort noe sted. Det er ikke så lett å få det til, heller, og ikke engang sikkert det er mulig. For å lykkes, må det kunne leses som I Rondane-diktet til Vinje. Starten er: No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,/som deim eg i min fyrste Ungdom saag. Det er denne rytmen som skal holdes. Så i første strofe kunne det vært fint å bruke rimene trinn – min – inn, eller noe, i linjene 1-3-5, men det skal ende på trykklett stavelse, så da må det omskrives. Derimot skal det i linjene 2-4-6 være trykktung utgang, så derfor favn-navn-hang, der. Halvvrim som navn-hang må være lov. Det gjør Goethe selv i SchritteHütte, og det blir i overkant anstrengt å unngå også det. I noen av strofene har jeg også presset hva som kan gå for halvrim.

Med hjelp av slike nødløsninger og tvangsrim har jeg fått på plass en gjendiktning av hele diktet. Også strofer jeg egnetlig ikke har lyktes med å gjendikte ordentlig, er med. Ytterligere strofer har problematiske linjer. I noen tilfeller har jeg gjort en tøff omskriving, så det ikke står det samme hos meg, som i originalen. Men målet med en gjendiktning er at det skal fungere på norsk, i ånden til originalen. Så da må vi av og til bruke mulighetene i det norske språk, selv om denne muligheten ikke er brukt eller ikke finnes i originalen. Leseren må bære over med at det ikke er ideelt. Stort sett får ikke oversettere sjansen til å forsvare seg på denne måten, jeg er sikker på at også tidligere tiders oversettere har kjent behovet.

I strofe 8 tar jeg meg den frihet å avslutte med trykktung utgang i de to siste linjene, der originalen følger hovedmønsteret i diktet og har trykklett. På norsk blir det mye bedre.

Dedikasjon

Morgenen kom, seg frem den ville titte
Den lette søvn holdt meg mykt i favn,
Så, våknet, gikk jeg fra min stille hytte
Til fjellet opp i friske sjelens navn;
Jeg frydet meg med alle mine skritte
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg henrykket
Og alt var kvikket opp, meg å oppkvikke.

Og som jeg steg, opp fra en flod i enge
Et tåkestrimmel sakte mot meg fôr
Den vek og vekslet, flyte om meg stenge,
Og vokste bevinget meg opp stor:
Den skjønne sikt skal ei jeg nyte lenger,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg av skyer som omsluttet
Og med meg selv i demring innesluttet.

Med ett så syntes solen frem seg tvinge,
I tåken lot seg nå se noe klart;
Her sank han svakt og måtte ned seg svinge,
Her delte han seg stigende om skog og bart.
Jeg håpet henne første hilsen bringe!
Og håpet henne etter tåken skjønn så rart.
Den luftige kamp var lenge ei fullendet,
En glans meg omgav, jeg stod blendet.

Snart gjorde meg, med mine øyne åpne
En hjertets indre drift meg mere djerv;
Jeg kunne kun med raske blikk det våge
For alt meg syntes lik i brann forderv.
Da svevde brakt med sky for meg å råke,
En kvinne, gudinne hen for meg der,
Ei skjønner’ bilde så jeg lenge leve;
Hun så meg an, og ble fortsatt å sveve.

Så kjenner du meg ikke? Sa en stemme,
Hvori all den kjærlig,trofast tone fløt:
Jeg helte deg, meg kan du nok erkjenne,
Den rene balsam gjorde smerten bløt?
Du kjenner meg, til bånd evig ei forglemme
Ditt prøvde hjerte seg fast og fastere knøt.
Så jeg deg ei med hete hjertets tårer
Som liten gutt du lengtet meg bedåret?

Ja! ropte jeg, i det jeg ned lykksalig
Til jorden sank, deg lenge har jeg følt;
Du gav meg ro, når pasjonen lidenskaplig
Meg rastløst har de unge ledd berørt:
Du har med himmelsk fjærdrakt varlig,
På hete dag min panne mildt fått kjølt;
Du sjenket meg hver jordens beste gave
Hver lykke vil jeg gjennom deg få have!

Deg nevn’r jeg ei. Du nevnes dog av mange
Hver ganske ofte, kaller deg for sin,
Enhver sitt øye sikter deg å fange
For nesten alle blir strålen din til pin.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt lange,
Jeg kjenner deg, så er ensomheten min.
Jeg må min lykke med meg selv kun nyte, 
Ditt elskelige lys dekke til og beskytte.

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor smart,
Hvor nødt jeg var til kun å avsløre lite!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt vet du mer enn barnet først vil vite,
Så tror du straks du overmenneske var,
Forsømmer mannens plikt å slite!
Hvor forskjellig er du fra de andre i det?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Tilgi meg, ropte jeg ut, min mening er god;
Skal jeg forgjeves øyne åpne have?
En glad vilje lever i mitt blod.
Jeg kjenner helt verdien dine gaver!
For andre vokser meg det edle gode,
Jeg kan og vil ei pundet mer begrave!
For hva å søke veien lengselsfulle,
Når jeg den ei til andre vise skulle?

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmod;
Jeg kunne meg selv i hennes øye lese,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede bedre,
Til nye gleder steg min ånd opp mot;
Jeg kunne nå med inderlig troskap i hu
Meg nærme henne og hennes nærhet skue.

Da rakte hun hånden ut i en stripe
Av lette skyer og av den duft herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, og forsvant derom.
Mitt øye kunne dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og from.
Nå så jeg hun det reneste sløret holde,
Det fløt og svulmet i tusen folder.

Jeg kjenner deg, jeg vet i deg det svake,
Jeg vet, hva godt i deg lever og brenn’!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg deg lengst bestemt!
Den lykkelige kan ei stå noe tilbake,
Som denne gave med ro i sjel får sendt:
Av morgenduft vevd og solskinnsånd,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Og når det deg og dine venner støle
Litt lummert blir, så kast den i vår luft!
Så straks omsuser aftenvindens kjøle,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smerten ved å jordisk føle,
Til skyseng forvandles gravens tuft
Beroliget blir hver en livets bølge,
Din dag blir kjærlig, og lys natt vil følge.

Så kommer, venner, når på deres veier
Av livets byrde tungt så tungt blir trykt,
Når deres bane en friskt fornyet seier
Med blomster pyntet, gyllen frukt besmykt,
Forent vi mot den neste dag oss dreier!
Slik lever vi, slik vandrer vi henrykt.
Og da skal óg, når etterslekten klager,
Til deres lyst se kjærligheten varer.

ES2018/19

Ungbirken, av Jørgen Moe

Det er siste søndag i april. Over det ganske land er våren i anmarsj. Jeg var selv ute i solen, denne fantastiske tiden da blader slår knopp, og løvet spretter. Det er den mest poetiske av årstidene, det er skrevet utallige dikt med løfter om liv og forelskelse. Diktet jeg skal poste i dag, er ikke om våren, men om det treet mange mest forbinder med våren – nemlig bjørka!

Det er et veldig kjent dikt, skrevet av Jørgen Moe, den tiden han var prest i Krødsherad. Det fant sin plass i en diktsamling, At hænge paa Juletreet (1855), og på ny i en utvidet og revidert utgave, En liten Julegave, som først ble utgitt i 1859, så igjen i 1863. Disse diktene er en forlengelse av presegjerningen. De er forkynnende, og skal presentere Bibelens budskap i poetisk, folkelig og forståelig form. Jørgen Moe var en utrettelig, flittig mann av sin tid, han følte kallet for å nå ut til folket. Å holde prekener i kirken, var ikke nok. Tidligere i livet var det andre ting enn Bibelens visdom og Guds ord det gjaldt å formidle, da var det den norske folkediktningen og folkeeventyrene det gjaldt om å få ut.

I vår sekulære tid er det kanskje noen som vil bli skuffet over at diktet er religiøst. Det er å misforstå. Man lukker dørene for mye om man vil mene at Bibelen og dens par tusenårige tolkningstradisjon ikke har noe å tilby. Tankene Jørgen Moe formidler her, har vist seg å ha ganske god gjenklang ned gjennom historien, og fortsatt i dag, halvannet hundre år etter det ble skrevet. Det er et faktum at Moe var inspirert av Kristen tro, og ville formidle kirkens lære, og at det var hele formålet med dette diktet. Læren er at man skal være ydmyk. I diktet og i kirken er det at man skal være det overfor Gud, men det er i god norsk tradisjon at man skal være det overfor hverandre og til og med én selv, også.

Mine første møter med diktet var en veldig ukristen slektning som hadde lært det utenatt, og drev og deklamerte det i dåp og konfirmasjoner for barnebarna sine. Jeg satt alltid med det inntrykk at noe av det viktigste for ham var å vise at han kunne det utenatt, og at han fortsatt kunne det, selv når han ble eldre, men jeg var selv bare et barn den gang. Og jeg husker ingenting av det, utenom at han brukte ordet birk, noe jeg den gang ikke visste hva var. Det er altså bjørk.

Og bjørka han snakker om, står ved Krøderen, en innsjø, og ikke en fjord, men bildet blir det samme. Det er bjørka som speiler seg i vannet, slik at når den vokser, så ser den i vannet mindre ut. Denne ideen bærer hele diktet, og Moe bruker fem strofer med 8 linjer i hver på å legge den frem. Det ender med en klar og tydelig moral, slik at hele historien med bjørka blir en allegori over hvordan vi som mennesker bør tenke og oppføre oss. Slike allegorier med motiv fra naturen dominerer samlingen diktet ble utgitt i, men det er ingen steder så vellykket og illustrerende utført som her. Derfor er dette diktet sammen med Den gamle mester blitt det mest kjente i samlingen, og sammen med Fanitullen det mest kjente i Jøren Moes lyriske produksjon.

Ungbirken

En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.

I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang.

Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Trær
Og lukker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker,
Gjør skyggende lun dens top.

Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Og ved siden av Krat og Tuer
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes den nedad stiger
Og vokser sig mere lav.

Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.

1855

En gjennomgang av språk, form og innhold

Formen på diktet er den samme som i Nordal Griegs Sprinterne, og 17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken). Det er også veldig kjente dikt, men fra en helt annen tid, og med helt andre tema, så slektskapet kommer kanskje uventet på noen. Men de har alle disse diktene 8 linjer i hver strofe, hver linje har 3 trykktunge stavelser, og de trykktunge og trykklette stavelsene kommer (med noen unntak) annenhver. Rimene er i partalls og oddetallslinjene, altså kryssrim i hver av de to halvdelene. Her i ungbirken er rimmønsteret AbAbCdCd, der stor bokstav markerer at det er trykklett utgang. Altså at siste stavelse er uten trykk.

Språket er dansk, det som i Norge ble kalt Det almindelige Bogmaal, men som var dansk med ørsmå endringer. Med litt trening er det ingen problem å lese det i dag, selv om rettskrivingsreformene på 1900-tallet har gjort stavemåtene for en del av de kjente ordene litt fremmed. Jeg går gjennom strofe for strofe, og tar for meg ord som kan volde problemer. Merk at i originalen var alle substantiver skrevet med stor bokstav. Det samme gjelder første ord i hver linje. Jeg har rettet dette manuelt fra utgaven jeg fant på Dikt.org, jeg vil ha en utgave tettest mulig på originalen.

En ungbirk er altså en ung bjørk, eller ungbjørk. Stander er står, vandspeilet er et annet ord for vannoverflaten, vorden er blitt. I de to siste eksemplene der ser vi nært slektskap til tysk. Aar og boet er eldre skrivemåter for ‘år’ og ‘bodd’. Kronen er det samme ordet vi bruker i dag, trekronen, best illustrert i barnetegninger med lang stamme og en runding av blader og greiner på toppen. Bjørka er ikke det treet som har mest markant krone, men det er altså greinene og bladene som samler seg i toppen, over den nakne stammen nede. Bredden er bredden ved fjorden, så den løfter toppen av greinene bort fra bakken. Bramme er et sjeldent ord, det betyr å skryte. Så de to siste linjene sier at den vil ikke skryte, selv om den løfter kronen så høyt. Den vet ikke selv at den gjør det. Også det siste ordet, deraf, har nært slektskap med tysk. I dag setter vi på norsk vanligvis preposisjonen først, og sier av det.

Øine og høine er gammeldags skrivemåte med diftongen ‘øi’ for ‘øy’, vi skriver i dag øyne og høyne. Sig er seg, og skal uttales slik vi i dag uttaler ordet. Byde er å by, og jeg tror det skal være slik at kvistene som nå vokser seg høyere opp i luften, tilbyr sangfuglene tak (tag) å sitte på og synge. Derover er en ny tyskinspirert sammensetning, der pronomenet kommer før preposisjonen og blir slått sammen med den. På norsk er det vanligere å si «over det». At den ikke kjenner sin rang, vil si at den ikke kjenner sin plass. Vandets vover er vannets bølger, det er dansk vove, samme ord som vårt våg. De fire siste linjene sier at bjørken ikke undrer seg over at den vokser så høyt, og er så flott. Den bøyer heller ydmykt de hengende bladene sine ned mot vannet.

Just blir brukt ennå i dag, men er kanskje mer kjent i sin engelske versjon, en norsk omskriving kan være akkurat eller nettopp. Forlene er jeg ganskje sikker på betyr skjenke, eller gi bort, og det den kan gi bort er skjønnhet for andre trær. Så står det videre at den lukker i grenene sine himmelens bevingende hær, noe som vanskelig kan være noe annet enn fuglene. I de fire siste linjene i denne strofen står det at det er akkurat det at den ikke løfter trekronen oppover, men heller senker den, som gjør at toppen blir lun og skyggende (for fuglene).

Å skue er å se (utover), ordet er på vei ut av normal dagligtale. Det blir mest brukt i spøk og på lek, og i liksomhøytidelige sammenhenger. Den ser seg (skuer seg) i bølgens speil, den speiler seg i vannet, og så er det kratt og tuer og norsk landskap ved siden av – før denne tanken blir avbrutt med at bjørka ser feil. Feilen blir beskrevet i de fire neste linjene, der riger er rager, og staven i kronen er greinene som holder kronen oppe, lignende stavene i en stavkirke. Så feilen bjørka ser, er at når den rager oppover mot himmelen, og hever stavene (eller greinene) sine oppover, så ser det i vannet ut som den blir mindre. Og det er i vannet den ser seg selv. Der, i vannet, blir alt speilet motsatt, sånn at det ser ut som den stiger nedover, og vokser seg lavere.

I siste linje henvender poeten seg direkte til bjørka, med tiltaleordet Du, adjektivet deilig, og forsterkningen du kjære. Det kan kalles en form for personifisering, at bjørka på denne måten blir utstyrt med personlige pronomen, og det i andreperson. På deg vil jeg ofte se, sier poeten, han vil ofte se på bjørka. Gud give er en gammel konjunktiv, om jeg ikke tar helt feil, et uttrykk for ønske, Gud gi, sier vi i dag,eller vanligere: måtte Gud gi (= jeg skulle ønske Gud ville gi). Det han ønsker, er å lære (maatte lære) hva du meg så smukt kan te. Te er et gammelt ord for å vise frem, opphavet er norrønt, så dette er godt norsk. Hva poeten ønsker å lære av bjørka, er å vokse nedover, for det å vokse oppover, eller krone og opphøye, det er en sak for Gud.

Under har jeg markert trykket i siste strofe med fet skrift. Man ser at det er tre trykksterke stavelser i hver linje, at første stavelse i alle linjene er trykklett, og at denne trykklette stavelsen alltid blir fulgt av en trykktung, men så kan det variere lite grann med to og en trykklett stavelse mellom de trykktunge utover i linjen. Siste stavelse er trykktung i partallslinjene, trykklett der det er oddetall. Den vanligste trykkfordelingen er tTttTtTt/ tTttTtT, altså to trykklette stavelser etter den første trykktunge. Men dette er ikke konsekvent, og det er heller ikke slik at trykkfordelingen i alle strofene er helt lik.

Du, deilige birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
nedad med hver en dag
at krone og at ophøie,
det vorder da Herrens sag.

Kommentar til diktet

Ingard Hauge skriver i Norsk litteraturhistorie bind 2 (Oslo 1975) at dette med ydmykhet hadde vært et problem for Jørgen Moe selv helt fra ungdommen av. Poenget er at vi mennesker gjerne strever etter å løfte vår krone oppover, å se bra ut, virke imponerende, og utføre kraftfulle prestasjoner. Bildet med bjørka er at nettopp når den forsøker å løfte kronen opp, så vil den se mindre ut. Den kan derfor like godt la være. Det er like bra å holde seg lav, og heller la Gud ta seg av løftene og prestasjonene.

Folk som ikke er så utpreget religiøse, kan også ha noe å lære av dette bildet Moe forsøker å tegne med bjørka. Det er forfengelig, det tar på kreftene, og resultatet kan bli vel så bra om man slakker litt på kreftene og ambisjonene, og ikke trenger å virke så ruvende. I det siste har Moe ganske sikkert mye å si dagens generasjon, som sliter med prestasjonsangst og press og slike ting som kommer av at man ønsker så sterkt å prestere. Noe av poenget i Moes dikt, er at bjørkas prestasjon i vannet ser bedre ut når den ikke vokser så høyt.

Bjørk, Vår, Vann

Geh unter, schöne Sonne (Gå ned, skjønne sol), av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770-1843) er et enigma. Han ble en gammel mann, men han levde et kort og intenst liv som aktiv. Han arbeidet som huslærer, først hos Charlotte von Kalb, så hos bankieren I. Fr. Gontard, i Frankfurt. Det var her det skar seg, kan man si, for Hölderlin forelsket seg voldsomt i bankierens hustru, Susette. Han kalte henne Diotima i diktningen, og stilte henne opp som et ideal, etter gammelt gresk mønster. Det gikk ikke så bra med forholdet til Fr. Gontard, naturlig nok. Det ligger i kortene at det blir konflikter når huslæreren stormende forelsker seg i kona i huset. I 1798 kom det til et heftig oppgjør med Gontard, og Hölderlin måtte bryte opp, og forlate posten. Han forsøkte seg som huslærer andre steder også, men skled stadig mer over i sinnssykdom, og levde tilbaketrukket fra 1806 frem til sin død.

Det er gåtefullt. Det er også gåtefullt hvordan Hölderlin spaserte til Bordeaux, og tilbake. I det hele tatt er det mye som er fascinerende med livshistorien til Hölderlin, de sterke følelsene og de personlige tragediene, holdt opp mot de stadig mer intense diktene. Da Hölderlin vendte tilbake fra Bordeaux, fikk han nyheten om at hans store og uoppnåelige kjærlighet, Susette, var død. Livet til Hölderlin går i oppløsning, som også diktene hans går i oppløsning. Ennå holder han på de gamle, antikke idealene, i alle fall når det kommer til motivkrets, og i tonen, og tema, men formene går i oppløsning. Han skriver stadig friere, og bryter alle regler for vers og rim og rytme, etter hvert som han går stadig mer inn i galskapen.

Diktningen til Hölderlin skiller seg ut. Det er ikke så mye som ligner på måten han gjør det på, i alle fall ikke i samtiden. I ettertid, i modernismen, vinner det gjenklang å skrive fritt, uavhengig av form og regler, og i intense følelser og bilder. Men et sentralt trekk i modernismen og moderniteten er at man vil bryte med det gamle, den er ganske revolusjonær i sin tankegang. Også Hölderlin var revolusjonær, og støttet for eksempel den franske revolusjon, og ideene derfra. Men han fant sine idealer i antikken, og han dannet seg vel en ideverden han er ganske alene om, vil jeg si. Ingen sanne modernister ville finne på å skrive et dikt som det jeg poster i dag, for eksempel. Og det er også vanskelig å tenke seg at en sann romantiker skal gjøre det, og i alle fall ikke en sann klassisist.

Kanskje er det dette ubestemmelige med ham som gjør ham så tiltrekkende for litteraturviterne? Man blir liksom ikke ferdig med å drøfte ham, det lar seg ikke gjøre å komme opp med noen konklusjon. Og om diktene hans fikk liten utbredelse i samtiden, så nevnes han i dag helt der oppe sammen med Schiller og Goethe, som en av de virkelig store.

Så får vi se da, hvordan Hölderlin gjør det, i dette diktet til sin store kjærlighet, Susette, det greske idealet, Diotima. Gå under, skjønne sol, de kjente deg, hellige, ikke.

Geh unter, schöne Sonne

Geh unter, schöne Sonne, sie achteten
Nur wenig dein, sie kannten dich, Heilge, nicht,
Denn mühelos und stille bist du
Über den Mühsamen aufgegangen.

Mir gehst du freundlich unter und auf, o Licht!
Und wohl erkennt mein Auge dich, Herrliches!
Denn göttlich stille ehren lernt ich,
Da Diotima den Sinn mir heilte.

O du des Himmels Botin! wie lauscht ich dir!
Dir, Diotima! Liebe! wie sah von dir
Zum goldnen Tage dieses Auge
Glänzend und dankend empor. Da rauschten

Lebendiger die Quellen, es atmeten
Der dunkeln Erde Blüten mich liebend an,
Und lächelnd über Silberwolken
Neigte sich segnend herab der Aether.

Geh unter, schöne Sonne

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt bare litt, de kjente deg, hellige, ikke,
For lett og stille er du gått opp
Over de møysommme.

Meg går du vennlig ned og opp, o Lys!
Og helt erkjenner mine øyne deg, herlige!
For guddommelig stille å ære lærer jeg
Da Diotima helbredet meg sinnet.

O du himmelens budbærer! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskling! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende og tenkende oppover. Da bruste

Levende kildene, det pustet
Den dunkle jords blomstring kjærlig på meg,
Og smilende over sølvskyer
Bøyde seg velsignende eteren hitned.

Skrevet før 1800, trykket  1846 (Tittel:  Am Abend)

Språk, form og innhold

Det er nesten sånn jeg vil være litt forsiktig med å uttale meg om formen til dette diktet. Teksten er strukturert i vers og i strofer, 4 vers i hver strofe, og 4 strofer alt i alt. Men det er ingen versefot jeg kan finne, og det er heller ingen regelmessige rim. I alt dette er Hölderlin langt, langt forut for sin tid. Her er det innholdet i ordene og klangen som styrer, her er ingen fast form med rim og rytme de må tvinges inn i. Likevel er ikke formen fullstendig fri, siden vers- og strofeinndelingen er så markant.

De to første strofene består av bare en setning. Begge disse setningene er nokså kompliserte, med mange innskudd og komma, men det går fra punktum til punktum. I den tredje strofe er det punktum litt inne i den siste linjen, etter tre takter, og så begynner en ny setning som fortsetter ut sistestrofen og diktet. Dette var noe man svært sjelden så i Hölderlins samtid, men som nærmest er blitt regelen i nyere tid.

Det er noen grammatiske vanskeligheter i den første strofen. Pronomenet i linje 2 er dein (din, ditt), men det er i alle for meg hva dette pronomenet sikter til. Din/ditt hva?  Alternativer er å oversette med «(..) aktet/ Bare litt det som var ditt» og «(..) aktet/ Ditt bare litt». Jeg går for den siste. , så gir det i alle fall mening, om enn jeg ikke kan garantere at dette er samme mening som i originalen. Videre i linje 2 beholder jeg samme ordstilling som på tysk, og oversetter ord for ord. Andre halvdel av strofen innledes med konjunksjonen denn (for), har adverbene mühelos (lett, uanstrengt) og stille (stille) til å beskrive verbet hvordan solen har gått opp (Aufgegangen). Jeg flytter partisippet (Aufgegangen) opp i tredje linje, lenger frem i setningen. Ordet Mühsamen voldte meg en del hodebry, Mühe er samme ord som norsk møye, og mühelos (lett, uanstrengt, eg. uten møye) blir brukt i samme setning, men møysom er ikke så mye brukt på norsk. Kanskje fordi det ligner for mye på nøysom? Uansett er Müsamen et substantivert adjektiv i flertall. Kasus er dativ, styrt av preposisjonen über, og at handlingen er på stedet, ikke til stedet. Frasen Über den Mühsamen (over de strevende/de som strever/de møysomme) er preposisjonsuttrykk, her i funksjon av et adverbial, hvor solen har stått opp. Men det løser ikke problemet hvordan Mühsamen skal oversettes. Jeg ender med å bruke samme ord på norsk som på tysk, møysom, selv om dette ikke er et oppslagsord i ordlisten. Jeg synes det er viktig å finne et ord som uttrykker en tilstand, ikke en handling. Frasen «Over de som strever» gir best norsk, og er mest forståelig, men å være blant de som strever kan være et valg. Med Über den Mühsamen oppfatter jeg det slik at Hölderlin mener hele menneskeheten. Tanken er at de får ikke med seg den herlige solen, som går opp og ned. Ordet møysom har i det minste tidskoloritten, og det står i norsk akademis ordbok.

Tysk skiller mellom dativ og akkusativ, noe vi ikke gjør på norsk. Dermed er det alltid et spørsmål hvordan vi skal oversette tyske mir ((til) meg) når det av ordstillingen ikke er opplagt at det er dativsfunksjonen det siktes til. Jeg oversetter mir i starten av strofe 2 bare med meg. Strofen sier at du – solen, Diotima – går vennlig opp og ned, og at hans øyne erkjenner dem. henne, fordi han guddommelig lærer å ære henne, fordi hun – Diotima – har helberedet hans sinn. Diotima er navnet Hölderlin gir Susette i diktningen sin. I det klassiske Hellas var Diotima fra Mantinea en profet og filosof, blir det oppgitt på Wikipedia, mens Duden holder henne som en mytologisk presterinne hos Platon. Jeg tror nok det er denne funksjonen som ligger nærmest den Hölderlin bruker i diktningen sin.

I tredje strofe er det en god del bruk av genitiv. Først er det at hun er himmelens budbærer, Botin des Himmels. På tysk viser dimminutiven -in at det er kvinnelig budbærer, mannlig er der Bote. Så tar verbet lauschen dativ, det er intransitivt, og tilsvarer godt norske lytte til (deg). Dette dativsobjektet blir gjentatt i linjen under, jeg lytter til deg/til deg (..). Så blir navnet hennes sagt, og adjektive Liebe (elskede) til å beskrive henne. Deretter er det litt mer vrient, med konjunksjonen wie (hvordan, hvor; som), som innleder det man kanskje kan kalle et retorisk utrop. Retorisk utrop er ikke noe innearbeidet begrep, jeg mener utrop av typen «hvor her er vakkert!» Her er verbet sah (så), som er fortidsformen av sehen (se) for 1. og 3. person entall. Det kan altså være jeg, eller det (eller han eller hun), som så. På norsk er det ikke noe i formen på verbet som indikerer hvem som utfører handlingen, så i kompliserte setninger er det vanskeligere for oss å finne ut hva som er subjekt. Her er det dieses Auge (dette øyet), helt til slutt i linje 3. Dette er ikke opplagt, verken på norsk eller tysk, særlig siden formen dieses er vanligst å bruke for genitiv, mens det her er en nominativ sideform. Jeg flytter dette setningsleddet frem i setningen, og omrokkerer, for å få det forståelig på norsk. Også von dir (fra/av/om deg) er litt vrien, da preposisjonen von kan bety så mange forskjellige ting. Og til sist synes jeg det er rart at Zum Tage har entallsform i pronomenet (Zu dem – til den), men flertall i substantivet (Tage – dager). Dette problemet ignorerer jeg i oversettelsen.

Jeg skal heller ikke gå god for hvorfor det står Lebendiger og ikke Lebendig i starten av strofe 4. Jeg skjønner ikke den ekstra endelsen, -er, men tror jeg skal være på rimelig trygg grunn når jeg oversetter med levende.Videre er det gjort elegant, med es atmeten (det pustet) og Der dunkeln Erde Blüten (den dunkle jordens blomstring). Her er Der dunkeln Erde genitiv. Setningen fortsetter, med at denne pustingen puster kjærlig (liebend) på meg (mich an). Jeg tror det her er akkusativ (mich) på grunn av bevegelse, det puster med bevegelse. Passivkonstruksjonen, med at det puster på meg, er elegant gjort. Det er vakkert uttrykt. Så slutter det stille og rolig, og fortsatt vakkert, med at smilende over sølvskyer, bøyer eteren seg velsignende ned hit (til jorden, hvor han er). Eteren (Der Aether) er stoffet man den gang trodde befant seg overalt i rommet, der vi nå har gått med på at det er vakuum. Den gang kunne man ikke gå med på at det fantes tomhet i universet, det måtte alltid være noe, og dette noe, som lå rundt oss, var eteren. I diktet til Hölderlin bøyer den seg velsignende ned til oss.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på.
mühelos (adj.) lett, uten anstrengelse.
die Botin -/-nen kvinnelig bud.
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;

En liten analyse

Diktet ble skrevet en gang før juni 1800, da Hölderlin avsluttet oppholdet sitt i Homburg, men det ble utgitt første gang i Hölderlins dødsår, 1846. Da hadde det tittelen Am Abend, Ved aftenen. Utgivelsen Sämtliche Werke var det Christoph Teodor Schwab som stod for. Det var den første samleutgaven av Hölderlins verker, og den første offentlige utgivelsen av svært mange av Hölderlins tekster. I sin levetid gav han bare ut Erste Gedichte, i Gotthold Friedrich Staulins Musenalmanach for 1792, og storverket Hyperion (1797-1799) og sørgespillet Sophokles i 1804. Etter dette levde han altså tilbaktrukket, og sinnslidende, i et tårn i byen Thübingen.

Det er altså en tragisk livshistorie vi har med å gjøre. Om en kunstner som ble oversett og ignorert i samtiden, men som ettertiden beundrer og elsker. Det er lettvint å skrive at han ikke ble forstått i samtiden, for det ble han vitterlig ikke, men det er mer treffsikkert å skrive at han ikke ble lest. Han greide ikke å vinne interesse med tekstene sine, om det var fordi de var for utilgjengelige, eller om det var andre årsaker.

Også i dag trengs det nok kanskje en viss skolering før man har utbytte av Hölderlins tekster. Det er derfor han er så populær blant forskere og kjennere, det er en poet som gir mer når man jobber med ham, men der det kreves en viss anstrengelse å få den første interessen. Det er en fordel å kjenne til antikken, og idealene derfra, og det hjelper også godt å kjenne Hölderlins samtid, og hva som rørte seg i Tyskland i den intense opplysningstiden. Og ikke minst gjelder det å kjenne til nyere litteraturhistorie, og hvilken vei det har gått. Da vil man se at det er Hölderlins måte å skrive på som har vunnet frem, mens stilstikre diktere som Goethe og Schiller mer enn Hölderlin tilhører en annen tid.

Jeg hviler meg først og fremst på min egen lesing her, nå, så dette er ikke forskningsbasert, selv om jeg kaller det en liten analyse. Det er en måte å lese diktet på. Solen er Diotima, solens egenskaper blir brukt for å karakterisere henne, en klassisk metafor. Så nå går solen ned, enda bedre på tysk, med Unter (Under). Modellen for Diotima, Susette, er syk, og dør få år etter diktet er skrevet, men jeg er ikke sikker på om det er dette Hölderlin har i tankene når han skriver. For meg gir det mening at denne kvinnen fødes, lever, og dør, uten at folk bryr seg så veldig. De har nok med sitt eget strev. Sånn som folk flest ikke er oppmerksomme på den fantastiske solen, som hver dag står opp, og går livgivende over himmelen, før den går ned igjen. Det er vanskelig å finne en mer kraftfull sammenligning, enn å sammenligne et menneske med solen. Her hos Hölderlin vil jeg si det er gjort meget konkret.

Denne lesingen kan vi underbygge ved å peke på hvordan Hölderling henvender seg til både solen og Diotima med du, og det glir helt over i hverandre hvem som er hvem. I første strofe blir det brukt ordet solen (Sonne), i andre strofe Diotima, i betydningen at hun helberedet hans sinn, og i tredje strofe igjen Diotima, i egenskap av å være himmelens sendebud (Botin), ganske likt som solen. Den diktet påkaller blir kalt Heilige (hellige), Licht (lys), Herrliches (herlige) og Liebe (elskede), alt treffende for både solen og Diotima.

Det religiøse og mystiske er også sterkt til stede i dette diktet. Dette er ikke opplysningstidens rasjonalitet, og veldig langt der i fra. Det er også en religiøsitet som ikke er knyttet til en bestemt religion, vil jeg si, her er i alle fall ingen allmektig, kristen Gud, som står over det hele, og kontrollerer. Den hellige er solen, og Ditotima, diktet går veldig langt i å skrive at det er disse som skal dyrkes, og at det er de som har helberedende, trøstende og livgivende egenskaper. Ordet göttlich (guddommelig) blir brukt om hvordan han lærer å ære henne (Diotima), eller den (solen), og rett etter er det det ordet heilte (helberedet) som blir brukt om legingen av sinnet. Å helberede (heilen) er magisk og mystisk, det lar seg ikke forklare, og det at hun helberedet sinnet hans, blir lagt frem som årsaken til at han ærer henne. Det blir ikke så mye mer religiøst, enn det.

I siste strofe er ideer vi vel i dag forbinder mest med østens religioner? Det er verdensaltet som puster, den mørke jords blomstring. Dette er ikke noe man finner verken i kristendommen eller i opplysningstidens vitenskaplige rasjonalitet, der alt skal kunne forklares, det er noe helt eget. Det er eteren som kommer ned og velsigner. Dette bryter kanskje med det som ellers står i diktet, der det er Diotima og solen som er hovedsaken. Men nå er man kanskje hensatt i en religiøs transe, der man kan gå med på et sånt bilde. Og vakkert uttrykt er det i alle fall.

Kommentar til diktet

Et dikt er hva det går an å gjøre med ord. Hölderlin viser her at går an å sette intense følelser og en svært spesiell stemning og tenkemåte, inn i ord. Han gjør det på en måte som ingen har gjort før ham, ved å bryte alle regler for hvordan et dikt skal settes opp, med rim og rytme, og spesielle verseføtter. For ham er det nesten som ordene blir så sterke, at han kan ikke stå i mot dem. Det er nesten som han bare må skrive dette diktet, for å kunne gi uttrykk for de sterke følelsene sine, som han ikke fikk uttrykket på andre måte.

Etter at Hölderlin forlot huset Gottard og husfruen Susette, stod han i hemmelig brevveksling med henne. Forelskelsen gav seg ikke, og han må ha gått og gnaget på dette, som han gikk og var plaget av mange andre ting i eget liv, og i samfunnet, samtidig. Det var ikke så mange som fulgte Hölderlin i tankene hans, noe som må ha gjort ham bare mer ensom. Det er også komplisert hva han egentlig mener, hvor sterkt han holder på mystikken, og på idealene fra fortiden. Mener han virkelig at den dunkle jords blomstring puster på ham, eller er dette bare et bilde på en stemning han har? Skjønner han selv at Susette er en vanlig kvinne, med mann og barn, og praktiske gjøremål, eller er det virkelig slik at hun kan være en Diotima, et ideal?

Noen og enhver vil vel holde den de er forelsket i, som et ideal. Jeg er selv villig til å holde både min kone og mitt barn til å være solen i mitt liv, og vel så det. Sterke ord kan aldri fullt ut uttrykke de sterke følelsene jeg har for dem. Men diktet til Hölderlin kan vise måter å tenke på, og å uttrykke seg på, som jeg synes er berikende, i alle fall for meg. Så er det opp til hver enkelt å finne ut hva de får ut av det.

Jeg er også grepet av skjebnen til Hölderling. Diktet begynner Gå under, skjønne sol. De kjente deg, hellige, ikke. Det er noe Hölderlin også kunne sagt om seg selv.

Min gjendiktning

I et dikt som dette, der det ikke er så strenge krav til formen, vil det ikke være så strenge krav til formen. Men der jeg i oversettelsen legger mest vekt på innholdet, vil jeg her i gjendiktningen også forsøke å få med litt av den poetiske kraften. I dette har jeg lite annet å støtte meg til enn min egen språkfølelse. Jeg oversetter så diktet skal la seg gjøre å lese med innlevelse og intensitet som i originalen.

Gå ned, skjønne sol

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt kun lite, de kjente deg, hellige, ikke,
For ubesværet stille gikk du opp
Over de som kjenner besværet.

Meg går du vennlig både ned og opp, o Lys!
Og mine øyne erkjenner deg helt, du herlige!
For guddommelig stille lærer jeg å ære
Da Diotima har helbredet mitt sinn.

O du himmelens sendebud! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskede! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende, tenkende oppover. Da bruste

Kildene levende, det pustet på meg
Den dunkle jords blomstring, kjærlig
Og smilende over skyer av sølv
Bøyde velsignende eteren seg, hitned.

ES2019