Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Sonett 73, av William Shakespeare

Det finnes verselinjer i dikt som går rett i hjertet på meg. Vi skolerte mennesker er trenet i å tenke distansert og analytisk til alt vi leser, vi lar alt gå gjennom et kritisk filter før vi eventuelt kan ta det inn over oss. Linje 4 i denne sonetten er en linje som for meg går rett igjennom dette filteret, som om det ikke var der. Jeg leser og føler setningen akkurat som den står, får den inn i meg akkurat som den var ment. Det er nakne kor, hvor tidligere de søte fugler sang. Det er ikke all verdens komplisert, men hvordan skal man få komplisert mening inn i bare 10 stavelser? Det er noe med stemningen i denne sonetten, som gjør at denne linjen treffer meg direkte.

Sonett nummer 73 er en av Shakespeares mest kjente. I gjennomganger der man gjør et utvalg av noen få, er dette gjerne en av dem.

I Sonett nummer 73 behandler Shakespeare alderdommen, og hvordan den til slutt med døden vil gjøre ende på kjærligheten. Det er en visshet som gjelder i alle liv, og det er tung sorg som ligger i dette. Her i denne sonetten får det et mektig uttrykk.

Sonnet 73

That time of year thou mayst in me behold
When yellow leaves, or none, or few, do hang
Upon those boughs which shake against the cold,
Bare ruined choirs, where late the sweet birds sang.
In me thou see’st the twilight of such day
As after sunset fadeth in the west;
Which by and by black night doth take away,
Death’s second self, that seals up all in rest.
In me thou see’st the glowing of such fire,
That on the ashes of his youth doth lie,
As the death-bed, whereon it must expire,
Consum’d with that which it was nourish’d by.
This thou perceiv’st, which makes thy love more strong,
To love that well, which thou must leave ere long.

Høstblader i jord, Blader i jord, Høst

Min oversettelse

På den tiden av året du kan skue i meg
Når løvet henger gult, sparsomt og få, eller ingen
Oppå greinen som skjelver mot kulden
Står igjen det nakne kor, hvor tidligere de søte fugler sang
I meg ser du skumringslyset av en slik dag
Som etter solnedgangen fader i vest
Og smått om senn den svarte natten tar av sted
Dødens andre selv, som forsegler alt i hvile
I meg ser du gloen av slik ild
Som på asken av hans ungdom ligger
Lik dødssengen hvorpå den må dø ut
Kvalt av det som gav den næring.
Dette ser du, som gjør din kjærlighet sterkere
Til å elske godt det du snart må forlate.

Min gjendiktning

Den tid av året som du skuer i meg
Da det gule løv ei, eller tynt der hang
På de kalde greiner som skjelver i vei
Kun ruiner der før søte fugler sang
I meg ser du skumring av slik en dag
Som med solens nedgang i vest et sted
Den svarte natt vil snart ta sine drag
Og dødens andre forsegle alt i fred
I meg ser du gloen av slik en ild
På asken av hans ungdom vil være
Som den dødsseng hvorpå dø ut han vil
Kvalt av det som gav hans flamme nære.
Når du skjønner dette kjærlig på topp
Vil du elske sterkt det du snart må gi opp.

Kommentar til oversettelsen

Behold er et ord som sikkert bør gjentas oversatt noen ganger, det er ikke mye brukt og ikke altfor kjent for dem som ikke har engelsk som morsmål. Det betyr altså «å se» eller «å beskue», og brukes når man ser noe der man må la inntrykkene synke lite grann. For eksempel når man beskuer et vakkert og stort landskap. Bough betyr «grein». Bare står her i betydningen «bar», i min oversettelse flertall «bare». Ruined betyr selvsagt «ruinert» eller «ødelagt», men jeg fikk ikke de riktige assosiasjoner med noen av de ordene og valgte i stedet å forsterke betydningen «bar» eller «naken». Choir er her kirkekoret, altså stedet helt øverst i kirken, og det er dette stedet som nå står tomt. Sjekk for øvrig nettsiden Shakespeare’s sonnets for kommentarer om hvordan bildet med ruinerte kirkekor passer med Henrik VIIIs brudd med den katolske kirke. Meningen i linje 4 er at det er høst, og høsten er den årstiden som er like før vinteren og døden. I overført betydning er det alderdommen.

På norsk har vi to ord for morgenlyset og kveldslyset når solen ennå ikke helt har kommet over horisonten, og jorden ikke tar i mot solstrålene direkte, men gjennom refleksjoner i atmosfæren. Om morgenen heter fenomenet demring, i overført betydning blir det brukt når det er noe som gryr eller er i emning. Kveldsfenomenet heter skumring, det blir i overført betydning brukt sjeldnere, men da om noe som nærmer seg sin avslutning. På engelsk er twillight ordet for begge deler, så i overført betydning kan det bli brukt både positivt og negativt, om dagen begynner eller avsluttes. Her nærmer dagen seg sin ende, derfor er det skumringslyset som må brukes i oversettelsen. Linje 8 er litt problematisk. Dødens andre selv har med søvn å gjøre, som det er når dag går mot natt og man skal sove. Døden blir av og til omtalt som den evige søvn. For meg blir imidlertid meningen litt klar, om denne linjen henger samen med linjen ovenfor, og det er den svarte natten som tar med seg dødens andre selv, altså søvnen, eller om linje 7 hører med linje 6, og den svarte natten tar med seg dagslyset. Den andre tolkningen passer best, synes jeg, men da blir linje 8 hengende litt i løse luften. Uansett blir meningen i den andre kvartetten er at dagen går mot natt, og at søvnen så overtar. Når livets dag går mot natt, er søvnen døden.

Expire er et ord som sjelden lar seg oversette godt i poesi. Det betyr utløpe, slutte å gjelde, opphøre å eksistere og slike ting. Jeg oversetter med det mer direkte «dø ut». Først prøvde jeg å oversette consumed med «konsumert», men det fungerte dårlig og jeg valte «kvalt» i stedet. Det går direkte på meningen i linjene. I siste kvartett fra linje 9 – 12 er den at poeten sammenligner seg med en ild som er i ferd med å dø ut. Nå ligger bare de siste glørne i asken, hvor de snart vil slokne og selv bli en del av asken, det som en gang var brenselet som gav ilden næring. I overført betydning blir det et kraftfullt og originalt bilde på kjærligheten, der kjærligheten er brennsstoffet som gir den levende næring, og som til slutt vil fortære flammen den brant med.

Percive betyr «sanse», «legge merke til» eller «oppfatte».Sonetten konkluderer med at når den elskede ungdom blir oppmerksom på dette, at den elskende gamle er i ferd med å brenne ut, så vil den unges kjærlighet bli sterkere. Konklusjonen kan nok like godt forstås som et uttrykt ønske, som en konstatering av faktum. Ønsket er at kjærligheten blir sterkere, når den ikke har lenge igjen.

Kommentar til sonneten

Det er et kjennetegn på stor poesi at språket blir pakket med mening. Den store poeten økonomiserer med ordene, og klarer å få mening på mange nivå selv i noen ganske få setninger. Slik får poeten sagt det man ellers måtte bruke flere sider på å få sagt i prosa. Og han får sagt det i en stemning som ikke lar seg gjennskape i tørr prosa.

Hvis man godtar denne definisjonen på stor poesi, kommer de aller fleste av Shakespeares sonetter trygt innenfor definisjonen. Denne sonetten er ikke noe unntak, snarere er den et ypperlig eksempel på hvordan Shakespeare uttrykker seg på flere nivå, og holder både direkte og overført betydning trygt under kontroll.

Det er bare 14 linjer, selvsagt, som det alltid er i sonettene. Tredelingen i kvartetter med fire linjer er klar og tydelig, og fra hver kvartett til den neste er det en like klar og tydelig utvikling. De første fire linjene omhandler høsten, høstlyset og høstfargene, som den siste årstiden før vinteren. De neste fire omhandler skumringslyset når dagen går mot natt, det er enda litt mørkere, og enda litt kortere tid før døden. I den siste kvartetten er bare glørne i asken igjen, lyset er snart utbrent. Dette er det som leverer sonetten til konklusjonen.

Vi kan også se hvordan metaforene henger sammen gjennom sonetten. I første kvartett er bildet som blir brukt høsten som kommer, og greinene som mister sine blader. Så kommer bildet om ruinene av det som en gang var kor, der man tidligere kunne høre den deilige fuglesang. Det kunne man også på greinene, før høsten kom. Og man kunne det i livet, i overført og kanskje direkte betydning, før alderdommen kom. Billedbruken holder også om man velger å tolke fuglene som metafor for menneskesangen i korene.

I den andre kvartetten kan natten og dens mørke leses som et direkte symbol på døden. Den kommer og legger seg over alt, og sluker både dagen, solen og lyset. Slik er det også med døden, for den som dør. Natten legger alt til hvile, to rest, døden gjør det evig.

Ilden i siste kvartett kan være både livet og kjærligheten, eller begge deler på en gang. Den får sin næring i ungdommen, men dette vil brenne opp, og asken vil ligge igjen. Nå er ikke det som før ble brent brennstoff lenger, som aske er det tvert i mot i stand til å kvele flammen. Når ungdommen er brent opp vil livsgnisten eller kjærligheten bli kvalt, antyder sonetten. Det er i hvert fall helt tydelig at noe er i stand til å dø ut.

Det er antatt at Shakespeare skrev sine sonetter rundt 1600. Han ville i så fall være 36 år. Selv om han skrev dem nær opp til utgivelsen i 1609, ville han da bare være 45 år. Det er sterkt å skrive så mørkt om alderdommen i så ung alder. Jeg mener imidlertid at sonetten older også for en lysere tolkning. Ulikt andre sonetter, er det ingenting her som tyder på at poeten på tross av sin alderdom føler seg uverdig å elske. Tvert i mot mener han at kjærligheten nå skal bli sterkere, siden vissheten om døden som kommer gjør det nødvendig å utnytte tiden som er igjen.

Der Panther, av Rainer Marie Rilke

I dag skal jeg ta for meg et av mine favorittdikt på tysk. Det er skrevet av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926), og handler om en panter som går hvileløst fram og tilbake bak gitterne i Jardin des Plantes, en dyrehage i Paris. Det er historisk sus over hagen, den ble grunnlagt av Ludvig XIII, som en botanisk hage i 1635. Dyreparken Ménagerie du Jardin des plantes som ligger innenfor gjerdene til denne botaniske hagen, ble grunnlagt i 1795. Den er den nest eldste dyreparken i verden som fortsatt fungerer. Andre enn den berømte panteren Rilke skriver om som har vært her, er den enorme elefanten Jumbo, verdens sikkert mest berømte elefant.

Den botaniske hagen Jardin des Plantes i Paris. Her bodde i 1902 panteren Rainer Maria Rilke skriver om i det berømte diktet "Der Panther".

Rainer Marie Rilke besøkte denne dyrehagen i 1902. En av utgavene av diktet på nettet har datoen 6. november skrevet under, men jeg kan ikke gå god for at dette er riktig dato. Han hadde da kommet tilbake fra en reise til Russland hvor han hadde tilbrakt noen år, og fått møte kunstnere som Lev Tolstoj, Ilja Repin og Boris Pasternak – far til dikteren. Rilke oversatte også russiske dikt til tysk på denne tiden, og forsøkte også å skrive noen egne dikt på russisk. Men til dette strakk ikke språket hans til.

I 1900 kom han tilbake fra Russland, og bosatte seg i Worpswede i nærheten av Bremen. Der møtte han Paula Becker Moderson og Clara Westhov, som begge var kunstnere. Clara Westhov studerte hos August Rodin, en verdensberømt skulptør som nå også Rilke kom i kontakt med. Det var Rodin som tipset Rilke om å ta turen bort i dyrehagen Jardin des plantes, for å finne noe mer konkret å skrive om enn det Rilke hittil hadde gjort.

Resultatet er diktet Der panther.

Der Panther

Sein Blick ist von Vorübergehen der Stäbe
so müd geworden, daß er nichts mehr hält.
Ihm ist, als ob es tausend Stäbe gäbe
und hinter tausend Stäben keine Welt.

Der weiche Gang geschmeidig starker Schritte,
der sich im allerkleinsten Kreise dreht,
ist wie ein Tanz von Kraft um eine Mitte,
in der betäubt ein großer Wille steht.

Nur manchmal schiebt der Vorhang der Pupille
sich lautlos auf—. Dann geht ein Bild hinein,
geht durch der Glieder angespannte Stille—
und hört im Herzen auf zu sein.

1902

Min oversettelse

Panteren

Blikket er av passerende stenger
blitt så trøtt at det ikke fester seg mer.
Det er for ham som om det tusen stenger er
og bak tusen stenger ingen verden.

Den myke gangen smidig sterke skritt,
dreiende rundt i den minste ring,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Rett som det er skubber forhenget til pupillen
seg lydløs av-. Da kommer et bilde inn,
går gjennom lemmenes anspente stillhet—
og opphører i hjertet å være.

Min gjendiktning

Hans blikk er er av evinnelige stenger
blitt så trøtt at det ikke feste er.
Som om alt er tusen stenger lenger
og bak tusen stenger ingen verd.

Den myke gangen smidig sterk å skritte,
dreiende rundt i den aller minste krets,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Så tidvis skubber forhenget til hans pupille
seg lydløs av-. Da et bilde han ser,
går gjennom lemmenes anspente stille—
til hjertet hvor det ikke er noe mer.

Kommentar til oversettelsen

Vorübergehen betyr «gå forbi» eller «gå over», men meningen som skal frem, er alle stengene som passerer forbi panterens øye, der den vandrer hvileløst rundt i buret sitt. Stab er «stav» eller «sprinkel», stäbe er flertall. Gäbe er konjunktiv av geben, «det å gi».

Weich er «myk, bløt, mør, mild». Betäubet betyr «bedøvet». Kreise er «krets, ring», dreht er å «dreie».

Nur betyr «bare» og manchmal betyr «ofte», så kombinasjonen av de to oversetter jeg med «rett som det er» (etter tips fra Mondfalkin i kommentarfeltet). Glied er «ledd» eller «lem», glieder er genitiv flertall – «lemmenes». Angespannt er «spent, anstrengt, kritisk».

Kommentar til diktet

Dette er et praktverk av et dikt. Jeg liker å lese det enkelt og rett frem, og er ikke på jakt etter noen dypere filosofi eller dypere beskrivelse av virkemidlene. Det er ganske tydelig at betrakteren ser panteren, og beskriver verden fra panterens ståsted. Det er en kjølig og kynisk beskrivelse. Det er ikke antydning til klaging og jammer over situasjonen, lidelsen blir overlatt til leseren. Om dyret protesterer mot sitt fangenskap, kommer det ikke til uttrykk direkte, og jeg vil ikke lese det som en hovedsak i diktet.

Diktet er ordkunst. Det begynner med to trykktunge stavelser, Sein Blick, så kommer to trykklette ist von, og det ordet som aldri blir ferdig: Vorübergehen. Også lesingen går i takt med panterens tramping der inne, bokstavene kommer og passerer som de evinnelige stengene i gitteret. Øynene er trette nå, og kan ikke holde feste på noe. Det siste ordet i setningen og i de to linjene er halt. Trykktungt og endelig. Linje 3 har den samme trøttheten, to trykktunge stavelser først, ihm ist, og så tre trykklette før tausend Stäbe gäbe, trefotet troké med trykk på første stavelse. Stäbe gäbe har samme effekt som Vorübergehen fra linje 1, det er stengene som passerer forbi og aldri blir ferdige. Trokéene fortsatter i linje 4, men avslutter med en trykktung og meningstung wält. Det er ingen verden utenfor buret.

Strofe 2 har to særlig trykktunge stavelser, Gang og Kraft. Disse ordene er også beslektede, enstavelsesord med vokalen a. Ordene henger med dette sammen, selv om det første er plassert i linje 1, det andre i linje 3. Det er også gangen som er fylt med kraft. Førstelinjen har bortsett fra Gang som bryter rytmen trokéiske verseføtter. Sammensetningen geschmeidig starker Schritte har også bokstavrim, med den trykklette ge-forstavelsen foran –schmeidig, som ikke påtar seg mye oppmerksomhet, er det ord som begynner på s. Det neste ordet som bemerker seg med rytmebrudd er allerkleinsten. Det er tre trykklette stavelser før ordet, og så kommer dette altfor lange ordet det nesten ikke er plass til, passende for det aller minste. Det gir også en klaustrofobisk følelse som passer godt for panteren når dette allerminste er sirklene panteren går i, sirkler som dreier seg. Slike sirkler går i spiral inn mot uendelig lite. Alt dettesom blir sagt i de første to linjene blir holdt oppe i resten, det er som dans av kraft rundt en midte der det står en bedrøvet, stor vilje. Også disse linjene kan leses langsomt, slik den fangede panteren går.

Det er i strofe 2 bygget opp en stor kraft og en sterk vilje, stengt inne på et altfor lite område i en altfor begrenset. Foreløpig er det ingenting som protesterer på situasjonen, kraften og viljen blir ikke rettet mot noe. Det går alt sammen med til å labbe rundt og se de endeløse gitterstengene passere forbi. Det er ingenting for hva panteren egentlig er laget for, hva dens veldige krefter skulle kunne utføre. Her i strofe 3 begynner det med et lite gløtt mot utenverdenen, det er forhenget til pupillen som åpner seg av og til, øyelokket. Dette er det eneste stedet i dette diktet en setning stopper midt i en linje, vi får et punktum midt i. Nå går det et bilde ned i organismen til panteren, endelig et annet bilde enn alle jernstengene. Her vil jeg lese dann geht ein Bild nesten som fire trykktunge stavelser, dette er også betydningstungt. Det er en forandring fra den monotone verden bygget opp i strofe 1 og 2. Bild er den mest trykktunge stavelsen i strofen, og også det mest betydningstunge. Det er dette bildet som går inn i panteren, geht durch der Glieder angespannte Stille. Merk også hvor lett det er å lese denne linjen når bildet glir igjennom, det trenger ingen anstrengelse av stemmen, man kan hviske det avslappet. Passende er også den lange vokalen i geeht, hvor lett det er å si durch der Glieder (gjennom lemmene) og hvordan det er plosiver i angespannte Stille, der det er noe som er spent. Bildet gåår rett gjennom lemmene i det anspente stille, som heller ikke blir forstyrret. Så kommer det til hjertet, til kjernen og sentrum av panterens indre, det er bygget opp en veldig spenning hva dette skal bli. Men det blir alt sammen uforløst, bildet opphører å være. Vi får ikke engang vite hva det er panteren har sett.

Det er en veldig kraft i diktet som det er en veldig kraft i panteren. Men for panterens del er det en kraft som ikke kan brukes til noe, siden den er innesperret. Protesten den eventuelt måtte komme med er naturens egen protest. Det er protesten i at en slik kraft skal holdes innesperret i bur.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Schlußstück (Sluttstykke), Klage (Klage).

En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin

Inspirert av bloggposter på mine andre blogger og generelt av årstiden (og kulden) henter jeg i dag et kjent dikt av Russlands nasjonalpoet, Aleksander Pusjkin. Det er skrevet i 1825, og heter «En vinterkveld».

1. Diktet på russisk 2. Diktet transkripert 3. Diktet i oversettelse til norsk 4. Diktet gjendiktet til norsk 5. Kommentar til oversettelsen 6.Kommentar til diktet 7. Ytterligere kommentarer

Зимнный вечер

Буря мглою небо кроет,
Вихри снежные крутя;
То, как зверь, она завоет,
То заплачет, как дитя,
То по кровле обветшалой
Вдруг соломой зашумит,
То, как путник запоздалый,
К нам в окошко застучит.

Наша ветхая лачужка
И печальна и темна.
Что же ты, моя старушка,
Приумолкла у окна?
Или бури завываньем
Ты, мой друг, утомлена,
Или дремлешь под жужжаньем
Своего веретена?

Выпьем, добрая подружка
Бедной юности моей,
Выпьем с горя; где же кружка?
Сердцу будет веселей.
Спой мне песню, как синица
Тихо за морем жила;
Спой мне песню, как девица
За водой поутру шла.

Буря мглою небо кроет,
Вихри снежные крутя;
То, как зверь, она завоет,
То заплачет, как дитя.
Выпьем, добрая подружка
Бедной юности моей,
Выпьем с горя; где же кружка?
Сердцу будет веселей.

1825

Den beste engelske oversettelsen finner dere her: http://www.pushkins-poems.com/push02.htm. Der finner dere også andre dikt av Pusjkin.

Transkribering til norsk

Som en tjenste til dem som ikke har lært seg kyrillisk (det er bare å gjøre det!): her er diktet transkribert.

Zimnij vetsjer

Burja mglojo nebo krojet
Bikhri snezjnyje krutja
To, kak zverj, ona zavojet,
To, zaplatsjaet, kak ditja,
To po krovjle obvetsjaloj
Vdrug solomoj Zasjumit,
To, kak putnik zapozdalyj
K nam v okosjko zastutsjit.

Hasja vetkhaja latsjuzka
I petsjaljna i temna.
Sjto zje ty, moja starusjka,
Prumolkla u okna?
Ili buri zavyvanjem
Ty, moj drug, utomlena,
Ili dremlesj pod zjuzjzjanjem
Svojevo veretena?

Vypem, dobraja podrusjka
Bednoj jonosti moej,
Vypem c gorja, gde zje kruzkja?
Serdtsu budet veselej.
Cpoj mne pesno, kak sinitsa
Tikho za morjem zjila;
Spoj mne pesno, kak devitsa
Za vodoj poutru sjla.

Burja mglojo nebo krojet
Bikhri snezjnyje krutja
To, kak zverj, ona zavojet,
To, zaplatsjaet, kak ditja,
Vypem, dobraja podrusjka
Bednoj jonosti moej,
Vypem c gorja, gde zje kruzkja?
Serdtsu budet veselej.

Min oversettelse til norsk

Vinterkveld

Stormføyken dekker himmelen,
Snøvirvler kastes rundt
Snart, hyler den som et villdyr
Snart, gråter den som et barn.
Snart, på det nedslitte taket,
Er det halmen som lager lyd
Og så, som en vandrer sent ute
Er den på ruten og  banker på.

Vår gamle, slitte rønne
er både  trist og mørk
Hva er det med deg, gamle kone,
Du ble så stille ved vinduet?
Er det ulingen fra stormen ,
min venn, som har slitt deg ut?
Eller dovner du deg under knirkingen
fra ditt spinnehjul?

La oss drikke, min kjære venn
fra min stakkars ungdom,
La oss drikke bort sorgen, hvor er så glasset?
Til hjertene skal komme glede.
Syng meg en sang, om hvordan blåmeisen,
Stille levde
i andre land.
Syng meg en sang, om hvordan jenta
Om morgenen gikk etter vann.

Stormføyken dekker himmelen,
Snøvirvler kastes rundt
Snart, hyler den som et villdyr
Snart, gråter den som et barn.
La oss drikke, min kjære venn
Fra min stakkars ungdom,
La oss drikke bort sorgen, hvor er så glasset?
Til hjertene skal komme glede.
 

Vår gamle slitte rønne... her fra Irkutsk, Sibir, Russland

Vår gamle slitte rønne… her fra Irkutsk, Sibir, Russland

Min gjendiktning

Vinterkveld

Stormen maler himmelen hvit
Virvler med snø som fyker
Hør, som et villdyr, er snøføykens hyl,
Hør, som et spebarn den skriker.
Hør, fra taket, gammelt og slitt
Det er lyden fra halmen der ute.
Hør, nå er den på sen visitt,
og banker på vår rute.


Vår gamle, slitte rønne
er både mørk og trist
Hva er det med deg min skjønne,
Er du blitt stille til sist?
Er du blitt sliten av stormer
og hylende, klagende ul,
Eller sitter du bare og dormer,
til lyd fra ditt spinnehjul?


La oss drikke, min kjæreste du
For min stakkars ungdoms tid
La oss drikke det bort, hvor er mitt krus?
Til hjertene glede bli.
Syng om en blåmeis, som levde så stille,
Og fløy til fremmede land.
Syng meg den sangen, om jenta som ville
Om morgenen gå etter vann.

Stormen maler himmelen hvit
Virvler med snø som fyker
Hør, som et villdyr er snøføykens hyl
Hør, som et spebarn den skriker.
La oss drikke, min kjæreste du
For min stakkars ungdoms tid,
La oss drikke det bort, hvor er mitt krus?
Til hjertene glede bli.

Kommentar til oversettelsen

Dette diktet er slett ikke lett å oversette, selv ikke når man velger å droppe både rim og rytme for å få meningen ordentlig frem. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har tenkt.

1. Burja er storm, мглою er instrumental av мгла, som betyr tåke, dis eller lignende. Instrumentalen gjør at det er dette himmelen blir dekket med. небо er himmelen, og кроет er å dekke i tredje person presens. Men en storm kan jo ikke akkurat dekke himmelen med tåke, og i hvert fall ikke med dis, så jeg valgte å sette «føyk» til stormen, slik at stormføyken dekker himmelen. Вихри er virvel, eller virvelvind, снежные er snø, her brukt som adjektiv, slik at det blir «snøvirvler», og jeg oversetter nokså direkte. крутя er gerundium av крутить, som betyr «å kaste rundt», «tvinne», «krølle» og slike ting. Man kunne også hatt «Snøyføyken» kastes rundt, men det blir ikke pent å ha «føyk» både i linje 1 og 2. I gjendiktningen velger jeg en friere løsning, som dere ser.

То, er pronomen i nominativ, hannkjønn eller intetkjønn, og viser tilbake til stormen, som как зверь, lik (eg hvordan) et villdyr, она завоет blir hun (stormen, Буря) hyler, og То заплачет med samme prinsipp til gråter, som et barn, как дитя. Prefikset за- betyr gjerne at man «går i gang med» eller «bryter ut i»,  så det kunne vært «begynner å gråte som et barn». Bruken av То blir vanligvis best oversatt til norsk ved å bruke «snart», eller «der», og når man har lest temmelig mange oversettelse fra russisk til norsk, så ser man at russerne er temmelig glade i denne konstruksjonen. I gjendiktningen bruker jeg et verb som passer med rytmen og meningen, men som Pusjkin ikke selv bruker i diktet «hør».

кровле er taket (kan også bety skråtak, eller halmtak), mens обветшалой betyr at det er nedslitt, eller gammelt og slitt, for russerne er det ikke farlig om adjektivet kommer før eller etter substantivet, de står jo uansett i samme kasus og man ser greit hvor de hører til. Det er litt vanskelig å få til Вдруг соломой зашумит, som direkte oversatt blir «Plutselig halmen lager lyd» (merk forstavelsen за- her også!), med шум – eller transkribert sjum – som det flotte russiske ordet for lyd eller støy. Jeg oversatte disse to linjene nokså direkte og lite poetisk i oversettelsen, i gjendiktningen løser jeg det med en omdiktning.

Til slutt i første strofe er det vandringsmannen, путник, som litt for sent, запоздалый, banker på den lille vindusruten vår, der окошко er diminutiv av окно. Det er naturligvis vinden som er denne vandringsmannen. Jeg ser noen engelske nettsider oversetter med «delayed», eller «forsinket», men det er ikke det at den er forsinket som er problemet, det er at det kveldes og blir mørkt, og da er det noe eget at en ukjent vandringsmann banker på døren og vil ha nattely.

2. ветхая, eller ветхии, i grunnformen, betyr avfeldig, fallerferdig eller skrøpelig på norsk, et godt engelsk ord er «shabby, og лачужка er diminutiv av лачуга, som betyr rønne. Da kan man tenke seg diminutiven, som attpåtil er både печальна и темна, trist/sørgelig og mørk. Что же ты har partikkelen «же», som på norsk best kan sammenlignes med ord som «da, vel, jo» i modifiserende betydning, og «Что ты» betyr bare «hva du», slik at alt blir noe sånt som «hva er det da med deg», bare kortere sagt. моя старушка er «min gamle», underforstått «gamle kone», i kjæleform, så på norsk må det bli «gamle kone» underforstått at hun også er kjær. Приумолкла у окна er noe sånt som «ble stille ved vinduet», eller «er stille ved vinduet», eller «ble taus».

Russerne bruker Или (eller) og и (og) på en annen måte enn oss. De sier ikke enten… eller…, og ikke både og, men eller… eller, og, og… og… Det er denne bruken av Или som er her, da mannen spør om det er ulingen (завываньем) fra stormen som har trettet henne ut (утомлена – merk likheten med vårt «tomlen!»), eller utmattet henne, eller – Или – om hun bare dormer, slumrer eller dovner seg til knirkingen (жужжаньем) fra spinnehjulet веретена. I gjendiktningen gav jeg slipp på det fine ordet «knirke» for å få siste verselinje i rett rytme.

3. Dette er den vakreste strofen. Den er heller ikke helt enkel å ovesette.

Выпьем, добрая подружка er grei, Выпьем betyr «Vi drikker», men kan også bety «la oss drikke», eller «drikk ut», som det direkte oversatt ville blitt (vi drikker ut).  добрая подружка  er kjære venn, med подружка  som diminutiv og kjæleform av подруга, «venninne». Deretter kommer Бедной юности моей, som er en sammensetning av hunnkjønnsordet  юность, og adjektivet  Бедной  (stakkars) og pronomenet моей (min). Hunnkjønnsordene bøyes likt i genitiv, dativ, instrumental og lokativ, slik at det blir en tolkning om det skal være «for den stakkars ungdommen», «til den stakkars ungdommen» eller  «med den stakkars ungdommen». Russiskkyndige jeg har snakket med mente absolutt det skulle være «fra», mens engelske oversettelser på nettet stort sett holder seg til «til». I gjendiktningen valgte jeg en litt åpen løsning på norsk også.

Videre betyr Выпьем с горя noe sånt som, ja, Выпьем betyr fortsatt «la oss drikke», mens горе betyr sorg, og горя er genitivsformen. Сердцу er dativ av сердце, enklest oversatt med «til hjertet», og будет веселей betyr «skal være», eller en fremtidsform av å være, tredje person, og lykke eller glede. Gleden skal altså komme til hjertene, på godt russisk vis. Disse to linjene kan man godt lære utenatt, «Vypit s gorja – gde zje krusjka/ Serdtse budet veselej», det kan man godt si hver gang man skal drikke noe, og man kan være nokså sikker på at på russere vil det gjøre effekt. De vil i alle fall kjenne det igjen.

Om dere surfer litt på nettet og sjekker forskjellige oversettelser, vil dere se mange ulike løsninger på hva man skal drikke for, og hvordan gleden skal komme. I gjendiktningen har jeg lagt vekt på å få til noe som fungerer på norsk. Den første gjendiktningen var slik:

La oss drikke, min kjæreste venn
Min stakkars ungdom skal ha det
La oss drikke det bort, hvor er glasset hen?
Hjerter skal være glade.

Men en vintermandag i 2014 endret jeg det. , «Hvor er glasset hen» har ikke samme susen som «hvor er så glasset»,  – skrev jeg den gang – og enda mindre til «gde zje krusjka», jeg får se om jeg med tiden kanskje finner på noe bedre her. Det klarte jeg altså nå, forhåpentligvis.

Og så kommer de nydelige drømmelinjene, kontrastene. Det er nokså direkte oversatt. Det eneste valget er for Тихо за морем жила, der за морем betyr «bak havet» direkte oversatt, eller «på andre siden av havet», eller «bortenfor havet». Russerne bruker dette i betydningen «fremmede land», noe vi ikke gjør like utstrakt i Norge, det vil lyde litt tilgjort poetisk, og akkurat her synes jeg det skal være litt hverdagslig. Vi sier at fuglene flyr til fremmede land, og derfor tar jeg dette med i oversettelsen, selv om det hadde fint å få med «havet», siden de er så fjernt fra det i det russiske innland i den russiske vinter. Тихо betyr bare stille, og жила er levde, altså fortid. Jeg klusset litt med den prikklike gjentakelsen av «syng meg en sang» og la til verbet «ville» for jenta, for å få det lett og naturlig og med rim på norsk.

4. Den fjerde strofen er satt sammen av første halvdel av strofene 1 og 3.

Kommentar til diktet 

På russisk har dette diktet rimmønster a-b-a-b-c-d-c-d. Jeg har nå gjort en gjendiktning for å få dette rimmønsteret også på norsk. Jeg forholder meg imidlertid til originalteksten i kommentaren.

Pusjkin er Russlands nasjonalskald mer enn noen andre land har en nasjonalskald. Og man ser det tydelig i dette dikter her også, der han fanger stemningen i den russiske vinteren. Her blir det satt vakre ord på hvordan det må være å befinne seg i et falleferdig russisk hus en bitende kald vinterdag med storm over det flate landskapet, der det ikke finnes fjell å løye vinden. Skildringen kan vi kjenne igjen også i Norge, med vinden som pisker opp snø, slik at det blir snøkav både fra snøen som faller og snøen som blir blåst opp, og når det attpåtil mørkner blir sikten lik null. Å ule som et villdyr er truende, å gråte som et barn er klagende, vinden har begge i seg. Det er også nydelig hvordan Pusjkin går fra å observere stormen i hele landskapet, til liksom å komme inn i hytten, da vinden først rusker i halmen, før den banker på som en vandringsmann som har ventet litt for lenge med å finne husrom for natten. Det er den frydefulle, grøssende stemningen som er ved å være innendørs en ordentlig vinterkveld i uvær.

I neste strofe er vi altså inne, og uten at Pusjkin trenger skrive det direkte, får man en intuitiv følelse av at stemningen inne er den samme som stemningen for hele huset, det er gammelt og trist, og mørkt og slitent, det er en rønne, men det er i alle fall noe å være inne i. Stemningen til konen kommer frem ved at hun ikke sier noen ting, hun er blitt taus der hun sitter og spinner ved vinduet. Det er et nydelig bilde, mannen og konen, i det ensomme huset i den russiske vinter. Og mannen tenker, og konen spinner, og mannen bekymrer seg smått for konen, men ikke verre enn at han lurer på om det kanskje er bare er den jevne, trygge knirkingen fra spinnehjulet som hun slapper av til. Igjen har vi den fine kontrasten mellom det trygge og truende, mellom det kalde og triste, og varme og hyggelige.

Og så kommer det vakreste som jeg blir rørt av bare jeg tenker på det, og selv når jeg skriver omtale av det. Selv når jeg oversetter, og kommenterer oversettelsen. Pusjkin har vært meget økonomisk med ordene for å få frem både vinterstormen, huset og stemningen i det, nå er det allerede nok for mannen, han må ha seg noe å drikke. Og det er så kjærlig sagt, sånn blir det når dikteren er glad i karakterene han dikter opp, og her mener jeg det er russerne har sitt mesterskap. «La oss drikke,» kjære venn, på russisk med enda mer betydning, siden det perfektive verbet betyr at de skal drikke ut, og så de tre ordene som setter stemningen ubeskrivelig sårt og fint. Бедной юности моей, «bednoj jonosti moej», «min stakkars ungdom», ubeskrivelig, fordi det lar seg ikke beskrive på norsk som i de tre ordene ligger. Det blir i alle fall for mye for ham, uten at konen har sagt verken ja eller nei, så skal han nå drikke bort sorgen, «hvor er så kruset?» og med ordene får vi liksom følelsen av hvordan han løper rundt og leter, endelig gleder han seg. «Til hjertene skal komme glede». De fire verselinjene er verdig en nasjonalskald. Russerne går rett til flasken til trøst, og her får de tilgivelse og forståelse for å gjøre det. Og jeg er – og har alltid vært – uhyre svak for setninger av typen «hjertene skal være glade», «til hjertene skal komme glede», setninger som uttrykker håp, mer enn egentlig tro. Russisk litteratur er fulle av slike setninger. Det er en av de mange grunnene til at jeg liker den, og setter den aller høyest.

Ja, det er litt lett for meg å skrive meg vekk når jeg skriver om Pusjkin og russisk litteratur, det er tross alt en bloggpost, dette, og ikke en vitenskapelig artikkel eller et stilrent essay. Det er min personlige oppfatning. Og min personlige oppfatning er slik, at når denne vanlige russiske mannen, som vi nå forstår liksom er fortelleren, når han nå har funnet frem glasset sitt og fått noe i det, og drukket for sin tapte ungdom og drukket bort sorgen, og nå venter på at hjertene skal bli glade, nå er det på tide med historier. Og de er så uhyre enkle, det er bare om blåmeisen som levde i fremmede land, den har flydd bort for vinteren. Kan drømmer gjøres enklere og skjønnere? Eller bare om jenta som om morgenen gikk etter vann? Det er en nydelig lengsel uttrykt i disse linjene, det er en lengsel etter å ha det bra, etter å finne fred, samme hvordan, og om det er aldri så midlertidig. Nå er det vinterkvelden, men han har fått vodka, og konen kan slappe av til knirkingen til spinnehjulet. Om hun nå i tillegg synger litt, så blir det ikke bedre.

Nei, nå blir det ikke bedre. Pusjkin henter frem åpningslinjene fra diktet. På ny er vi utenfor i den ville stormen, med snøføyk og virvler, og sus og hyl, det er livsbetingelsene i den russiske vinter. La oss drikke, sier han igjen, la oss drikke for den stakkars ungdommen min. Til hjertene skal komme glede. Og jeg kan bare se for meg at han bare begynner å gråte av glede, fordi den en gang skal komme, kanskje ikke nå med en gang, men en gang skal den komme. Tenk, sånn slutter diktet.

Ytterligere kommentarer

Jeg kan føye til noen ytterligere, kuriøse opplysninger. Vypit s gorja, gde zje kruska er en ypperlig ting å si, for den som vil briljere litt mer enn bare med «na sdorovje», særlig hvis de også følger opp med «serdtse budet veselej». Setningen om vinden som uler som et villdyr, og gråter som et barn, kan brukes når noen som ikke kan synge, forsøker å gjøre det. Russere med utdannelse kan sitere store deler av dette diktet utenatt, og enhver russer kan sitere linjene jeg her har nevnt uansett.

Det er riktig av meg å starte gjennomgangen av russiske dikt med et dikt av Pusjkin. Han er den største, han er den beste, han er den mest russiske. Hver andre søndag i måneden fremover vil jeg presentere en ny russisk poet, med et nytt dikt.

Denne bysten av Pusjkin befinner seg i universitetsbyen Tomsk, Sibir, Russland.

Denne bysten av Pusjkin befinner seg i universitetsbyen Tomsk, Sibir, Russland.

I løpet av året har jeg tenkt å få med meg alle russiske årstidene, dette var altså vinteren. Våren finner dere her, med et særdeles vakkert dikt fra Afanasij Fet.

Neste russiske dikt:  Прощанье (Avskjed), av V. V. Majakovskij:

Neste dikt av Pusjkin: Я вас любил (Jeg elsket dem)

Sonett 1, av William Shakespeare – From fairest creatures we desire increase

Lørdagen vil være dagen for en virkelig klassiker, og gjerne en syklus. Og jeg velger da å begynne med den største klassikeren av dem alle. Jeg oppfører meg gjerne både som en modernist og postmodernist i livet, og kan tale varmt både om romantikken og realismen. Men skal jeg velge en periode og uttale meg dønn ærlig, vil jeg si at jeg er et renessansemenneske, det er her vi finner den største kunsten. Og renessansekunstneren når det kommer til tekst, er engelskmannen William Shakespeare. Han er uovertruffen når det kommer til teater, hans dramatikk overgår alle andres, men han har også poesi som står for seg selv i verdenslitteraturen.

Jeg tenker selvfølgelig på sonettene, eller «Sonnets», som det heter på engelsk. Ordet kommer av det italienske «»Sonetto», som betyr liten sang. De er skrevet på en streng verseform, med tre grupper på fire verselinjer, og en siste gruppe på to. Firegruppene blir kalt kvadrupler, og har rimformen ABAB, altså første og tredje, andre og fjerde linje rimer. De to avslutninglinjene rimer også, og står gjerne som en konklusjon på det de 12 første linjene har tatt opp. Hver linje har også 10 stavelser i jambisk form. Denne rytmen er usedvanlig høystemt og vakker, og kler renessansens rene og klare kunst. De er skrevet i en tid der livsvisdommen kunne presenteres uten ironi, hvor det var lov til å skrive skjønt. Og ingen skrev på den tiden skjønnere enn Shakespeare.

Motivkretsen og temaene er de sentrallyriske  og klassiske. Det handler om livet og døden, naturen og kunsten, skjønnhet og kjærlighet, om hvorfor alt er forgjengelig og hva vi kan gjøre med det, livets meningsløshet og hva mening vi likevel kan finne. Det tar også med kunstens meningsløshet, og det umulige i å få fange livets og naturens skjønnhet i ord. Dette er tidløs lyrikk.

Språket er vanskelig. Det er skrevet i et engelsk som ikke hadde noen fastsatt grammatikk, og Shakespeare kunne derfor forme setninger nokså som han ville for å få dem til å passe med rytmen og tonen. Shakespeare hadde også et enormt ordforråd, og mange av ordene han bruker, finner man ikke mange andre steder. Mange av ordene har også gått naturlig ut av språket, etter 400 års språkutvikling i England. For oss som ikke har engelsk som morsmål, blir det enda vanskeligere. I tillegg er språket rikt på metaforer og symboler, noen av dem ikke umiddelbart tilgjengelige for språkbrukere av i dag.

Shakespeare skrev 154 slike sonetter. De 126 første er tilegnet en ung, mannlig skjønnhet. Nummer 127 til 152 er tilegnet en ung, kvinnelig skjønnhet. Og de to siste står litt utenom. Siden året har 52 uker, vil jeg presentere nr 1-52 her på bloggen. Jeg gjør ikke noe utvalg, og velger ikke ut de beste og mest klassiske, det har nok av andre gjort. De skinner og er vakre alle sammen.

Den første sonetten slår an tonen. Det handler om skjønnheten og forgjengeligheten.

Sonett 1

From fairest creatures we desire increase,
That thereby beauty’s rose might never die,
But as the riper should by time decease,
His tender heir might bear his memory:
But thou, contracted to thine own bright eyes,
Feed’st thy light’st flame with self-substantial fuel,
Making a famine where abundance lies,
Thyself thy foe, to thy sweet self too cruel.
Thou that art now the world’s fresh ornament
And only herald to the gaudy spring,
Within thine own bud buriest thy content
And, tender churl, makest waste in niggarding.
Pity the world, or else this glutton be,
To eat the world’s due, by the grave and thee.

Min oversettelse

Fra de vakreste skapninger ønsker vi økning
Slik at skjønnhetens rose aldri skal dø
Men når de eldre med tiden faller bort
Kan hans ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne lyse øyne
Fyller lysets flamme med næring fra deg selv
Og lager hungersnød der det er overflod
Du er selv din egen fiende, for ond for din egen skjønnhet.
Du som nå er verdens friske pynt
Og bare en budbruinger for den prangende vår
Inni din egen spire begraver du din lykke
Og, dumme tosk, som sløser med å være gjerrig
Forbarm deg over verden, eller vær denne grådige
Som spiser hva verden skal ha, med graven og deg.

Kommentar til oversettelsen

Increase har direkte betydning «økning», meningen i sonetten er imidlertid å produsere et avkom, reproduksjon. Ideen er at et såkorn kan gi enorme avlinger, kan bli mye mer, øke voldsomt. Det er viktig at det da er det beste kornet som reproduseres. Det er den beste oksen som blir avlsokse, de mest vellykkede dyrene i naturen som får reprodusere seg. Riper er fra adjektivet ripe som betyr moden, her opptrer det som substantiv i betydningen den eldre, mer modne. I sonetten menes her de eldre rosene, den eldre skjønnhet. Decease betyr dø, ofte brukt som en omskriving, altså «gå bort». Meningen i de fire første linjene er at vi ønsker mer av det som er vakkert, slik at det skjønne ikke dør. Når de som hadde skjønnheten blir gamle og dør, skal minnet – altså skjønnheten – bæres videre i de neste generasjoner. Linje 4 kan også tolkes helt konkret, at minnet er barnet, og å bære barnet er å bære minnet.

Contracted i linje 5 er litt problematisk. Det betyr «betrodd til», eller «bundet til», «engasjert i». Det nærliggende er å tro det skal bety at den elskede ungdom er for opptatt av sine egne, vakre øyne, til at han kan bruke tiden til å finne seg en kvinne og få seg et barn til å bære skjønnheten videre. Her og i den neste linjen ringer det av Ovids Narsius. Self-substantial fuel er næring til en brann som gir ny næring fra seg selv, det tar næringen fra det den selv består av. Det ligger i dette at det som brenner til slutt vil brenne opp. Abundance betyr «overflod» eller «rikelig». Meningen i den midterste av de tre kvartettene er at den skjønne ungdom er så opptatt av seg selv, at han ikke merker at skjønnheten vil dø ut, slik at der det før var overflod av skjønnheten vil det nå bli tørke. Han er sin egen fiende, for ond – med det at han ikke vil fornye skjønnheten – til å besitte det skjønne han har.

Herald er «budbringer», som man sikkert vet. Her ligger det også en mening om at den skjønne ikke er selve våren, bare den som varsler dens komme. Gaudy er et ord som jeg ikke kan huske å ha sett andre steder enn her. Det betyr «skinnende», «prangende», «briljant», «spraglet», «grell», alt sammen litt overdrevet, slik at vi kunne sagt «skrikende». Jeg oversetter med «prangende», selv om det kanskje har mer positive konnotasjoner enn ordet i originalen. Bud er spire. Content er litt problematisk, det betyr egentlig «tilfredshet», som man vet, men her kan det også ha meningen «lykke». Eller kanskje kan det tolkes på en helt annen måte, og være «innhold» eller til og med «substans». Churl er et ord som gjerne blir brukt om folk av lav status, «tamp» eller «ramp», ofte fra landlige omgivelser, «bondsk» . Sammensetningen med tender, et ord som er ganske godt kjent også for oss som ikke har engelsk som morsmål, og som vanligvis blir brukt ømt og kjærlig, gjør at også churl kanskje skal oppfattes kjærlig, en slags Ole Brumsk «Dumme lille bjørn».  Niggard har blitt et problematisk ord i våre dager, på grunn av et ord det ligner på, men ikke har noe å gjøre med. Niggard betyr en som er «gjerrig» eller «smålig», niggarding blir «å være gjerrig». Makest waste trenge ikke bare være «lage sløsing», waste kan også være søppel eller gi assosisasjoner til ørkenlandskap, i motsetning til overfloden av korn man kan se for seg med increase i linje 1.

Glutton er en storeter, storspiser. Det er også dødssynden å være grådig. Meningen i de to siste linjene er at den elskede ungdom skulle la være å være så grådig at han ikke vil ta fra verden det verden kan få ved at han formerer seg. Hvis ikke forsvinner det med at han og hans skjønnhet blir lagt i graven.

Kommentar til sonetten

Dette er den første av 154 sonetter, og følgelig er det lett å gi den spesiell betydning. Den skal slå an tonen, sette tematikk og innlede motiv og virkemidler som vil gå igjen i de resterende 153. Den har tematisk slektskap med de 17 første, med det at den tar opp ungdommens skjønnhet som bare kan leve videre gjennom etterkommere. I livet er det ungdommen som er vakrest, men ungdommen vil alltid forsvinne med tiden og skjønheten vil forsvinne med den. Gjennom de 154 sonettene forsøker poeten mange strategier for å kunne leve med dette problemet, eller kanskje til og med å overvinne det.

I de første 17 sonetttene er strategien å overføre skjønnheten til nestet generasjon. Den vakre ungdom må lage en etterkommer, så vil skjønnheten leve videre gjennom denne. Første linje i denne første sonetten går rett inn i denne tematikken, From fairest creatures we desire increase. Jeg er personlig svak for den første setningen i alle mulige verk, og her i Shakespeare er det vakkert at den første setningen i en av verdens skjønneste diktsamlinger starter med at vi ønsker mer av det som er vakkert. Vi ønsker flere slike setninger, flere slike sonetter.

Nå skal man være forsiktig med å legge altfor mye inn i rekkefølgen på sonettene. Man kan ikke engang være sikker på om det er Shakespeare som har laget den, eller om han hadde et ord med i laget om utgivelsen i det hele tatt. I denne enkeltsonetten handler setningen om forøkningen av livet på jorden, om frøet som blir til flere, slik jeg skrev i kommentaren til oversettelsen, som også er en kommentar til språket. Der skrev jeg ikke at Rose er det enkleste symbol på skjønnhet, the beauty’s rose er selve essensen av skjønnhet, kan man si. Vi ønsker selvfølgelig ikke at den skal dø. Og det trenger den ikke, hvis den reproduserer seg.

Når man går fra første til andre kvartett, fra linje 1-4 til 5-8, så er det klart at den som har skjønnheten skulle ønske å ta vare på den. Den skjønne ungdom, som poeten henvender seg til, er imidlertid så opptatt med seg selv og sitt eget at han glemmer å oppfylle dette så selvsagte kravet. Med bildet av flammen som brenner på sin egen kropp, at det ikke kommer til noe utenfra som kan holde flammen levende, så får Shakespeare at dette er noe som haster. Man bør reprodusere skjønnheten mens det ennå er mye igjen av den. Likeledes er det et sterkt bilde at den skjønne ved å la være å sørge for reproduksjonen, lager sult der det skulle være overflod. Her er sult – famine – et ord som står godt i sammenheng til det som gir næring – fuel – til flammen. Det passer også godt sammen at vi kan få overflod, increase, abundance, mye av skjønnheten, men vi får i stedet tørke og ingenting. På grunn av dette er den skjønne ungdom sin egen – og egentlig oss alles – verste fiende. Ingen andre ville tillate en så stor skam, å gjøre ende på slik en skjønnhet. Det er bare den skjønne selv som kan være så ond. Og med det er han for ond for sin egen skjønnhet.

Tredje kvartett med linjene 9-12 er mildere stemt i kritikken. Man skal huske at poeten er forelsket, ønsket om at den skjønne skal gifte seg og få barn skal etter min mening oppfattes genuint. Ungdommen er nå verdens dekor, pynten i verden, det som kaster glans over den og gjør den vakker. Men setningen om at han bare er budbringeren for våren som skal komme, indikerer kanskje at våren ligger i de fremtidige etterkommerne. Det er den som er det spirende liv og det virkelige liv, kanskje. Uansett risikerer vi her at våren ikke blir noe av, siden substansen i frøet, det som er i stand til å bringe livet og skjønnheten videre, det ligger fremdeles begravet nedi der. Det blir ikke brukt. Dermed sløser den vakre ungdommen med en enormt stor gave som er gitt ham, og han gjør det ved å være gjerrig. Han vil ikke dele den med noen, og med det sløser han den bort.

For alt som hittil er sagt er det bare en mulig konklusjon i sonetten. Den skjønne må ta til vettet, han må forbarme seg over verden. Han kan ikke være så grådig at han tar fra verden det verden skal ha, og det er gleden over alle etterkommerne han kan gi. Om ikke den skjønne ungdom går med på dette, vil han ta det med seg i graven. Da vil det alt sammen forsvinne med ham.

De neste 16 sonettene forsøker på andre måter å overtale den skjønne til å gifte seg og få barn.

Min gjendiktning

Fra det som er vakkert ønsker vi mer
Slik at det skjønne aldri vil svinne
Men når den eldes og dør som det skjer
Kan den’ ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne øyne blå
Mater lysets flamme rett fra deg selv
Og lager nød der en gang rikdom lå
Din fiende, er du, for deg, så grell.
Du er nå for verden den friske glans
Og budbringeren for prangende vår
I din spire er begravd din substans
Tosk, lager sløsing der gjerrighet rår
Forbarm deg, eller vær glupsk som ei gav
Men åt  fra verden med deg og din grav.

Neste: Sonnet 2 (When fity winters shall besige thy brow)