Schadenfreude, av Johann Wolfgang von Goethe

I dette ungdomsdiktet går Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) rett inn i den menneskelige følelsen vi har et ord for også på norsk: Skadefryd. Eller i den enda kraftigere tyske versjonen: Schadenfreude. Det er et litt uhøytidelig dikt, der unge Goethe ser seg selv som en død mann i form av en sommerfugl, som flyr rundt og forstyrrer et kjærestpar.

Schadenfreude

In des Papillons Gestalt
Flattr’ ich, nach den letzten Zügen,
Zu den vielgeliebten Stellen,
Zeugen himmlischer Vergnügen,
Ober Wiesen, an die Quellen,
Um den Hügel, durch den Wald.

Ich belausch’ ein zärtlich Paar.
Von des schönen Mädchens Haupte
Aus den Kränzen schau’ ich nieder;
Alles, was der Tod mir raubte,
Seh’ ich hier im Bilde wieder,
Bin so glücklich, wie ich war.

Sie umarmt ihn lächelnd stumm,
Und sein Mund genießt der Stunde,
Die ihm güt’ge Götter senden,
Hüpft vom Busen zu dem Munde,
Von dem Munde zu den Händen,
Und ich hüpf’ um ihn herum.

Und sie sieht mich Schmetterling.
Zitternd vor des Freunds Verlangen
Springt sie auf, da flieg’ ich ferne.
«Liebster, komm’, ihn einzufangen!
Komm’ ich hätt’ es gar zu gerne,
Gern das kleine bunte Ding.»

1767/68, Erstrdück 1769

Skadefryd

I Papillons form
Flakser jeg til de siste trekkene
Til de mye likte steder,
Avle himmelske fornøyelser
Over enger, til kildene
Om bakkene, gjennom skogene.

Jeg lytter til et ømt par
Fra den skjønne jentas hode
Ut av kransene skuer jeg nedover
Alt, som døden røvet meg
Ser jeg her igjen i bilder
Er så lykkelig, som jeg var.

Hun omfavner ham smilende stum
Og hans munn nyter stunden
Som de gode guder sender ham
Hopper fra brystet til munnen
Fra munnen til hånden
Og jeg hopper rundt om ham omkring

Og hun ser meg sommerfugl
Sitrende foran vennens forlangende
Hopper hun opp, der flyr jeg unna.
«Kjære, kom, å fange den!
Kom jeg skulle aldeles gjerne,
Gjerne hatt den lille, fargerike ting.

Språk, form og innhold

Det er et litt uvanlig rimmønster i dette diktet. Det er 6 linjer med omsluttende rim i første og siste linje, og kryssrim i midten. Der store bokstaver betegner trykklett utgang og små bokstaver trykktung blir det aBCBCa. Den er det ikke så mange av. Så godt som alle Goethes har jambisk eller trokeisk versefot, og nesten alltid fire takter i linjen. Det vil si at det er annenhver trykktung og trykklett, og fire trykktunge stavelser. I dette diktet er verset trokeis, med den tunge stavelsen først.

In des Papillons Gestalt
Flattr‘ ich, nach den letzten Zügen,
Zu den vielgeliebten Stellen,
Zeugen himmlischer Vergnügen,
Ober Wiesen, an die Quellen,
Um den Hügel, durch den Wald.

Goethe: Schadenfreude (1769), trykkfordeling

Papillon er et fransk ord for sommerfugl. Zügen kan bety både tog og trekk. Togene var ikke oppfunnet ennå, så jeg oversetter med trekk. Det er også det som er grunnbetydningen av ordet. Meningen er nok at det er trekket i luften det er snakk om. Zeugen er her brukt i sin intransitive form, altså avle, føde. Den vanligste formen for over er selvsagt über, men i Østerrike sier de ober, og det er den formen unge Goethe har brukt her. I strofen har vi også et eksempel på tysk kasusbruk, det står an die Quellen, til kildene, i akkusativ, og da er det bevegelse. Hadde det vært an der Quellen, så skulle det vær ved kildene. I strofe 2 oversetter jeg Kranz (dativ flertall den Kränzen) med krans, som er riktig, men jeg vet ikke nøyaktig hva det sikter til. I siste linje er det et valg hvordan å oversette bunt. Det er sommerfuglen som er det. I gloselisten står forslag til alternativer for dette, og andre ord.

I første strofe etablerer han seg som sommerfuglen som flyr gjennom landskapet. I andre strofe møter han et ømt par som han lytter til, og ser ned fra denne kransen hun har på hodet. Det er for øvrig standard i gamle tekster, alltid forsiktig inn i forbudte områder, fra hodet og ned, eller leggen og opp. Bryst går, lår er dristig, og det i mellom blir aldri nevnt. Det er en ting som har endret seg i vår tid, kan man trygt si. Uansett blir det i denne strofen avslørt at han er død, i formuleringen Alles, was der Tod mir raubte, alt som døden røvet meg. Her trer også jeg-personen inn med beskrivelse av egen sinnsstemning, bin so glücklich, wie ich war. Jeg er så lykkelig (nå som jeg er død), som jeg var (mens jeg levde). Merk at det kan være andre tolkinger mulig av disse linjene.

I tredje strofe blir det beskrevet hvordan hun omfavner ham. Han liker det, tydeligvis, og sommerfuglen – diktets jeg – hopper rundt og ser på det. Det er elegant gjort hvordan det jeg oppfatter som kjærtegnene hopper rundt fra munn til bryst, fra munn til hånd, og så overgangen til at sommerfuglen også hopper rundt. Så avsluttes det med at hun ser ham, sommerfuglen, diktets jeg. Hun sitrer (Zitternd) av det vennen forlanger (Verlangen), og hopper opp. Sommerfuglen flyr så vekk (ferne). Deretter er det direkte tale, jenta sier til gutten sin at hun vil gjerne fange den, gjerne vil ha den fargerike (bunt) sommerfuglen,

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

papillon /papijɔ̃/ m 1 sommerfugl; (overført) lettsindig, ustadig person (Fransk)
Flattr -> flattern (sv. itr.) flakse (også overført); vaie, blafre; (overført) være vinglet, vankelmodig.
Zug der, -(e)s/Züge 1. tog (i ulike betydninger); 2. trekk, drag (i ulike betydninger);
zeugen (sv.) I. (tr.) avle, føde II. (itr.) vitne;
ober (prep. med dat., østerr.) over, ovenfor.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
belausch -> belauschen (sv. tr.) (i smug) lytte på, avlytte
zärtlich (adj.) kjærlig, øm, omtenksom.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode
raubte -> rauben (sv. tr.) røve, plyndre.
güt’ge -> gütig (adj.) god, vennlig, hjertensgod; seien Sie so gütig vær så vennlig.
Hüpft -> hüpfen (sv. itr.) hoppe.
Schmetterling der, -s/-e; sommerfugl.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig;

Kommentar

Som jeg skrev i innledningen har Goethe et uhøytidelig forhold til sin egen misunnelse og egen frustrasjon i dette diktet. Han er 18 år, og i hvert fall i diktene sine svært opptatt av det annet kjønn, det går mye i drømmer og fantasier, det er mye kyss og munn. Han uttrykker seg i fyldige vers, fyldige strofer, og han har som vi allerede har sett de siste ukene flere tilnærminger til stoffet.

Her velger han altså å se seg selv som en sommerfugl, som flyr rundt, og kommer over et ungt kjærestepar som koser seg med hverandre. Han er sommerfuglen som forstyrrer dem, og skadefryden ligger i at seansen blir avbrutt, fordi jenta heller vil fange sommerfuglen. Artig er det også at sommerfuglen er han, diktets jeg, så når hun vil ha das kleine bunte Ding, så er det ham, hun vil ha. Slik vinner han på en måte over rivalen også.

Men det er ikke seriøst ment, i alle fall ikke sånn som jeg leser diktet. Det er unge Goethe som sier jeg har disse følelsene, så sånn er det.

Min gjendiktning

I gjendiktninger som dette er det viktigere å få takten og rimet riktig, enn at det skal være ordrett korrekt. Det er også et poeng at det skal flyte lett og greit og forståelig på norsk. Noen nødløsninger har det blitt, særlig i de to første strofene.

Skadefryd

Formet som en Papillon.
Flakser jeg dit vinden drager
Til de mye likte steder,
De selv himmelen behager
Over enger, hemmeligheter
Gjennom skoger, bakker om.

Lytter til et kjærlig par
Fra den skjønne jentas hode
Ut av kransen ned jeg skuer
Alt, som døden fra meg tok det
Ser jeg her i bilder lurer
Er så lykk’lig, som jeg var.

Hun ham favner smilet stum
Og hans munn den nyter stunden
Som ham gode guder sender
Hopper fra brystet til munnen
Og fra munn til begge hender
Og jeg hopper om ham rundt

Og hun ser meg fly omkring
Sitrer for hva han forlanger
Hopper opp, jeg flyr det fjerne.
«Kjære, kom, den nå vi fanger!
Kom jeg vil aldeles gjerne,
Gjerne ha den lille ting.»

ES2019

Forrige: Brautnacht Neste: Unschuld Alle: Goethe

Brautnacht, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er alltid litt spesielt når noen som ikke har opplevd den selv, skal skildre bryllupsnatten. Her er det den tyske giganten Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som gjør det i en alder av 18 år. Og det er inderlig, sånn man kan vente, det er ungdommens forsøk på å skildre den intense følelsen man ser for seg. Det er utelukkende de tingene som oppfyller drømmen og fantasien, og ingen av de tingene som ikke går helt som man hadde tenkt seg. Så det kan dere legge merke til når dere nå leser, hvordan alt i diktet bygger opp og forsterken følelsen og stemningen, og ingenting bryter med den.

Brautnacht

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill’ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil’gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Wie schlägt dein Herz beim Schlag der Stunde,
Der deiner Gäste Lärm verjagt!
Wie glühst du nach dem schönen Munde,
Der bald verstummt und nichts versagt!
Du eilst, um alles zu vollenden,
Mit ihr in’s Heiligtum hinein;
Das Feuer in des Wächters Händen
Wird wie ein Nachtlicht still und klein.

Wie bebt vor deiner Küsse Menge
Ihr Busen und ihr voll Gesicht!
Zum Zittern wird nun ihre Strenge;
Denn deine Kühnheit wird zur Pflicht.
Schnell hilft dir Amor sie entkleiden,
Und ist nicht halb so schnell als du;
Dann hält er schalkhaft und bescheiden
Sich fest die beiden Augen zu.

1767/68, Entstanden 1769

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Sitter Amor, deg tro, og bever
At ikke et listig påfunn fra gjestene
Undergraver brudesengens fred.
Det blunker med mystisk hellig skimmer
For ham det blasse gull av flammen
En røkelsesvirvel fyller rommet
For at det skal behage henne.

Hvor slår hjertet ved timens slag
Som dine gjesters larm jager bort
Hvor gløder du etter den skjønne munn
Som snart forstummer og intet nekter.
Du iler, for å fullende alt
Med henne inn i helligdommen
Ilden i vokterens hender
Blir som et nattlys lite og stille.

Hvor bever for mengden av dine kyss
Hennes bryst og hennes hele ansikt
Til sitringen blir nå hennes strenger
For din dristighet blir til plikt.
Raskt hjelper Amor deg å kle av henne
Og er ikke halvparten så rask som du
Da holder han skjelsmk og beskjeden
Begge øyne fast igjen.

Språk, form og innhold

Det er en høytidelig 8-versing satt sammen av to fireversinger med fire takter og kryssrim. Versefoten er jambisk, lett-tung, og de trykklette utgangene finnes i linjene 1, 3, 5 og 7. Rimmønsteret er altså AbAbCdCd. Det er veldig typisk at linjer settes sånn sammen i par, og ender på en trykktung stavelse.

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill‘ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil‘gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Goethe: Brautnacht, Trykkfordeling

Innholdet er en intens skildring av bryllupsnatten, nesten skildring av bryllupsøyeblikket. Det er på soverommet, festen går sin gang, og selveste Amor – kjærlighetsguden – sitter deg tro og bever. Amor er redd for at et eller annet pek fra gjestene skal forstyrre brudeparet som nå er alene i natten. Det blinker i et mystisk skimmer foran ham, og en røkelsesvirvel fyller rommet så det også skal lukte godt. Lys, lyd og lukt er altså på plass.

Videre slår hjerteslagene med timeslagene som etter hvert jaget bort støyen fra gjestene. Så henvender diktet seg til en ‘du’, som er han, og spør hvordan han lenger etter den skjønne munnen som nå tier og er stum. Denne du, som er han, vil fullende alt sammen, og tre inn i hennes hellige. Dette er fullbyrdelsen av bryllupsnatten. Ilden i vokterens hånd blir stille og lite.

Så er det skildringen av handlingen. Hennes bryst bever under hans mengde med kyss, det samme gjør hele hennes ansikt. Hennes strenger – nerver – blir nå sitrende, dristigheten blir nå en plikt, fullbyrde akten. Amor – kjærlighetsguden, her mer lidenskap – hjelper deg (han) å kle av henne, og i et øyeblikk av humor i stundens veldige alvor, så blir det sagt at du nok er litt ivrigere enn ham. Det er også et uttrykk for at lidenskapene har overtatt. Og så kommer det sjenerte og skøyeraktige, når han har kledd av henne, så lukker han beskjedent øynene igjen. Og samtidig lukker diktet seg igjen, og de to overlates til seg selv.

En spesielt, brysom vending i dettte diktet er dass nicht die List mutwill’ger Gäste. Problemet er at vi på norsk ikke har et adjektiv som tilsvarer mutwillig, med vilje, med hensikt, med overlegg. Vi må omskrive med en preposisjon. Og det passer ikke i diktet. Jeg omskriver veldig for å få det veldig forståelig. Et annet lite problem i oversettelsen er innledningen på tredje strofe, der det står: Wie bebt vor deiner Küsse Menge. Der er det to substativ etter hverandre. Det er vanskelig på alle språk, så lenge det ikke er oppramsing, og jeg omskriver lite grann for å få det greit på norsk.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har satt oppslagsordene i fet skrift, og ordene som de forekommer i diktet til venstre. Noen av ordene er sammensatt, og da har jeg bare tatt med delen av ordet det kan være vanskeligheter med.

Brautnacht – brudenatt -> Braut die, -/Bräute 1. forlovede, kjæreste 2. brud.
Schlafgemach – soverom -> Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin.
Fest das, -(e)s/-e; fest, høytid, helg
bebt -> beben (sv. itr.) beve, skjelve;
List die, -/-en; list, kløkt.
mutwill’ger – genitiv flertall -> mutwillig (adj.) med overlegg, vilje, hensikt.
untergräbt -> untergraben (st. tr.) 1. (ˈuntergraben, hat untergegraben) grave ned 2. (unterˈgraben, hat untergraben) undergrave.
blasses -> blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar;
Weihrauchswirbel – røkelsesvirvel -> Weihrauch der, -(e)s/; røkelse;
schlägt – pres. 3. pers. ent.schlagen (schlägt, schlug, hat/ist geschlagen, tr. itr., refleksivt, resiprokt) slå
Lärm der, -s/ 1. larm, bråk, støy, ståhei, oppstandelse 2. alarm.
verjagen (sv. tr.) jage bort, jage på dør.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke;
Wächter der, -s/-, die Wächterin -/-nen; vokter; Nachtwächter nattevakt.
Menge die, -/-n 1. mengde 2. mengde, masse;
die Kühnheit dristighet, djervhet, mot.
entkleiden (sv. tr.) kle av; avkle, berøve; sich entkleiden kle av seg.
schalkhaft skjelmsk, skøyeraktig
bescheiden (adj.) beskjeden, fordringsløs, enkel, høflig.

Kommentar

Dette er altså sånn den 18 årige Johann Wolfgang von Goethe forestilte seg bryllupsnatten, lenge før han selv fikk oppleve én. Goethe var frem til 1768 jusstudent i Leipzig, og måtte det året avbryte studiene på grunn av sykdom. Jeg er ikke sikker på om han skrev diktet mens han ennå var i Leipzig, eller etter han var vendt tilbake til fødebyen Frankfurt.

Dette er en blogg hvor vi foretrekker poesien fremfor livet. Det er diktene som er poenget, og ikke biografiene. Biografien er bare nyttig når det fremhever et eller annet i diktene. Her er det ungdommen som fremhever amor, kjærligheten, lidenskapen, stemningen, lyset, lukten, stillheten som senker. Det blir stilt i kontrast til festen, som er langt unna, der gjestene ikke må forestyrre.

Så er det strofe 2, med lengselen etter akten, hvordan tiden står stille, og hun ligger der som en helligdom han snart skal inn i. Det er en overgang der, fra munnen som han lengter etter, for å kysse på den, til at det er den samme munnen som nå tier stille og ikke nekter noe. Munnen er også en del for helheten, pars pro toto, som det heter på fint. Kanskje skal man også si at siden det er en helligdom, skal det behandles med respekt. Og det må man kunne si at unge Goethe gjør, såpass til kvalitetsdom må man kunen gi.

Og så starter det i strofe 3, med kyss i slike mengder at både barmen og ansiktet bever. Det er et ord her, bebt, som også er brukt i strofe 1, om amor, som bever i mer overført betydning, fordi han er redd for forstyrrelser. Her er det beving mer i ordets rette forstand. Det er vart og vakkert skrevet, om sitring i strenger, for å beskrive nerver og følelser, for å beskrive noe forunderlig og uutgrunnelig. Litt om rollen til et menneske som går fra ungdom til voksen er her også, kanskje spesielt mannsrollen i akkurat dette diktet, at han må overvinne sjenansen og frykten, og utføre sin plikt, utføre akten. Dristigheten til å gjøre blir en plikt, er formuleringen Goethe bruker. Så er det inn med Amor igjen, han som bevet og fryktet i den første strofen, nå hjelper han mannen av med klærne på kvinnen, kanskje litt i sakteste laget, som det spøkefullt blir sagt. Og så er det en søt virkelighet, her, kanskje, når hun ligger der naken, da holder han høflig og beskjedent øynene igjen, for ikke å se så direkte på henne. Jeg har en svakhet for dikt der siste strofe og siste ord virkelig avslutter diktet, og det gjør det virkelig her, det lukkes igjen. Mannen lukker øynene igjen, leseren gjør det samme. Nå får brudeparet være i fred. Nå er det fullbyrdet.

Og så kan alle dere som har opplevd en bryllupsnatt, tenke over hvordan det var i virkeligheten.

Min gjendiktning

Firetakteren med kryssrim er ikke den vanskeligste å få til, heller ikke når det skal være helt bundet jambisk versefot. Originalen har ingen halvrim, denne gangen, utenom kanskje vollenden – Händen i strofe to, men jeg kommer ikke utenom. Jeg må bruke både halvrim og andre nødløsninger, for å få til min brudenatt.

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Er Amor, hos deg, tro, og vet
At ikke list fra lure gjesten
Skal undergrave bryllups fred.
Det blunker mystisk hellig om det
For ham av flammens blasse gull
En røkels’virvel fyller rommet
For nytelse, for hennes skyld.

Hvor slår ditt hjerte denne stunden
Som jager larm fra festen bort
Hvor gløder du for skjønne munnen
Som intet nekter, tier fort.
Du iler til, om alt å ende
Med henn’ i helligdommen inn
Den ild i denne vokters hender
Blir som et nattlys stille skinn.

Hvor bever det av kyssers mengde
Den barm hos henne og ansikt
Til sitring nå blir hennes strenger
Når dristighet fra deg blir plikt.
Og Amor hjelper av med kleden
Og langt i fra raskt nok, min venn.
Da holder skjelsmk han og beskjeden
De begge øyne fast igjen.

ES2019

Nesten: Schadenfreude Forrige: An Luna Alle: Goethe

An Luna, av Johann Wolfgang von Goethe

Nå er tiden kommet til et av de mest berømte av ungdomsdiktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er An Luna, til månen, skrevet en gang i perioden september 1768 og februar 1769, mens Goethe var 19 år gammel. Diktet ble trykket i 1769 i samlingen Neue Lieder. Derfra er det alle ungdomsdiktene som finner veien til Goethes senere samleverk kommer.

Det er ikke et så veldig enkelt dikt å behandle, selv ikke med hjelp av Goethe Handbuch, som bruker 4 sider på det. Det er ikke så mange av ungdomsverkene som finner veien til håndboken, det er bare An Luna, Die Nacht og Hochzeitlied. Av disse er det An Luna som får mest plass. Jeg kommer til å skrive litt om hva de skriver, i en liten analyse, men bruke mest tid og plass på hva jeg finner ut selv.

Først er det diktet, med min oversettelse.

An Luna

Schwester von dem ersten Licht,
Bild der Zärtlichkeit in Trauer!
Nebel schwimmt mit Silberschauer
Um dein reizendes Gesicht;
Deines leisen Fußes Lauf
Weckt aus tagverschloßnen Höhlen
Traurig abgeschiedne Seelen,
Mich und nächt’ge Vögel auf.

Forschend übersieht dein Blick
Eine großgemeßne Weite.
Hebe mich an deine Seite!
Gib der Schwärmerei dies Glück!
Und in wollustvoller Ruh’
Säh der weitverschlagne Ritter
Durch das gläserne Gegitter
Seines Mädchens Nächten zu.

Des Beschauens holdes Glück
Mildert solcher Ferne Qualen;
Und ich sammle deine Strahlen,
Und ich schärfe meinen Blick.
Hell und heller wird es schon
Um die unverhüllten Glieder,
Und nun zieht sie mich hernieder,
Wie dich einst Endymion.

1768, Erstdrück 1769

Til månen

Søster av det første lys
Bygger ømhet i sorgen
Tåken svømmer med sølvskur
Om ditt yndige ansikt
Dine lette føtters løp
Vekker ut av daglukkede huler
Trist atskilte sjeler
Meg og nattlige fugler opp.

Forskende overskuer ditt blikk
En stort oppmålt vidde
Hever meg til din side
Gir svermeriet denne lykken
Og i vellystfull ro
Så den vidtforslagne ridder
Gjennom det glassaktige gitter
Til nettene til sin jente.

Den hengivne lykken til betrakteren
Mildner slike fjerne kvaler
Og jeg samler dine stråler
Og jeg skjerper mitt blikk
Lyst og lysere blir det snart
Om de utilslørte leddene
Og nå trekker hun meg hitned
Hvor deg eneste Endymion.

Språk, form og innhold

Formen er firfotede trokeer, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung. Det er nesten ingen av Goethes ungdomsdikt som ikke har fire takter, og de er nesten alle sammen trokeer eller jamber. Rimmønsteret er aBBa cDDc, med halvrim tillatt. Strofene har åtte linjer, gruppert i to halvdeler med omsluttende rim. Jeg markerer trykkfordelingen under.

Schwester von dem ersten Licht,
Bild der Zärtlichkeit in Trauer!
Nebel schwimmt mit Silberschauer
Um dein reizendes Gesicht;
Deines leisen Fußes Lauf
Weckt aus tagverschloßnen Höhlen
Traurig abgeschiedne Seelen,
Mich und nächt’ge Vögel auf.

Goethe: An Luna (1769)

Søsteren av det første lys er månen. Den bygger ømhet (zärtlichkeit) i sorgen, den gir trøst i tunge tider. Tåken svømmer som en sølvskur om månens yndige (reizendes) ansikt. Det er en konkret beskrivelse, alle har sett morgentåken som drar sine tråder over månen, lik en skur av regn. Så er det også månens lette fot, som vekker ut av hulene, de atskilte sjeler, som ellers ikke er aktive. Det er de nattlige fugler, og det er poeten, som skriver diktet.

Også i andre strofe er det månen som med forskende blikk overskuer en stort oppmålt vidde, stort landskap. Linje 2 er en oppfordring, vil jeg si, hev meg til din side (hebe mich an deine Seite). Det er poeten som ønsker å ta del i denne lykken med svermeriet sitt. Andre halvdel av denne strofen er en tenkt ridder, som kan se jenta si gjennom glassgitter (gläserne Gegitter).

I tredje er det betrakterens hengivne lykke (Des Beschauens holdes Glück) som mildner slike fjerne kvaler (Mildert solcher Ferne Qualen). Diktets jeg, poeten, samler månens stråler, og skjerper blikket sitt. Det blir snart lysere og lysere, om de utilslørte ledd, deler eller slektsledd (Glieder). Til slutt er det en hun (sie) som trekker meg (mich) nedover, slik deg en gang Endymion gjorde (Wie dich einst Endymion). Endymion er en skjønn yngling som månedguden Selene en gang ble forelsket i, og gav evig søvn i evig skjønnhet. Deg-personen i diktet er alltid månen, når det her er også er en «hun», så tror jeg det er et menneske på jorden som trekker ham tilbake til verden igjen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Noen ord finnes ikke der, og er satt i fetkursiv, med kildehenvsning i kursiv.

Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn
Silberschauer – sammensatt -> Schauer der, -s/- 1. skjelving, gysning; älteschauer kuldegysning. 2. skur, byge;
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;
Höhle die, -/-n; hule.
abgeschieden (adj.) ensom, atskilt; avdød.
großgemeßne -> Großgemessen, Bildung in Klopstockscher Manier.
Syn: großartig, weitläufig, Goethe Wörterbuch
gemessen (adj.) avmålt, forbeholden, reservert, behersket, verdig.
Seite die, -/-n; side, kant
die Schwärmerei svermeri.
weitverschlagen – sammensatt -> verschlagen (adj.) forslagen (forslagen a5 (fra lavtysk av vorslan, betydning trolig fra sik vorslan ‘gjemme seg bort’, egentlig ‘som forstår å skjule tankene sine’) listig, utspekulert (en slu og forslagen fyr (Bokmålsordboka))
Gegitter C für Fenster; einmal ‘das gläserne G.’  sein am heimlichen G. [Gitter 11,120,8] lauschendes Mädchen 11,404 Clav Var 1,49 An Luna 15 (Goethe Wörterbuch) Gitter das, -s/-; gitter
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull
unverhüllten utilslørt unverhüllt, unverblümt; den utilslørte sannhet die unverhüllte/unverblümte Wahrheit.
Endymion (griechisch Ἐνδυμίων) ist in der griechischen Mythologie der schöne und ewig jugendliche Liebhaber der Mondgöttin Selene, die später mit Artemis (römisch Diana) gleichgesetzt wurde. Duden.

En liten analyse

Nå holder jeg meg til Goethes Handbuch for å gjengi en liten analyse av diktet. Artikkelen i håndboken er skrevet av Helmut Arntzen. Til grunn ligger originalutgaven av diktet, gjengitt i Der Junge Goethe, som Hanna Fischer-Lamberg redigerte. Denne utgaven har ikke jeg funnet frem til gjennom enkle søk på nettet, jeg har altså bare diktet som det her foreligger, og som Goethe selv redigerte til de senere samleutgivelsene sine. Jeg kommer ikke til å ta det så detaljert at de ulike utgavene blir noe problem, hva jeg skriver her, passer for diktet som det står her.

I håndboken blir diktet delt i to halvdele. Først er det 12 linjer som er sentimentale (Empfindsam), så 12 linjer som er spøkefulle (Scherzhaft). Det er også en dualisme mellom en sentimental måneskinnsnatt, i starten, og en lidenskaplig kjærlighetsnatt (Liebsnacht) i andre halvdel. Denne kontrasten ser ut til å være sterkere i originalutgaven, der det kommer klarere frem at det er han og hun som vil ha hverandre, særlig han som vil ha henne. Håndboken gjengir hvordan denne dobbeltheten er blitt kritisert, den kan jo oppfattes som sprikende, men de peker også på at Goethe her gjør et forsøk på å forene subjektiv sentimental lyrikk (empfindsamer Lyrik der Subjektivität) med selskapslyrikk (Gesellschaftlyrik).

Da diktet ble utgitt på ny i samleutgaven av 1815 var hele tredje strofe omarbeidet, og diktet var blitt mer helhetlig. Det er blitt som det foreligger nå. Da er det en veldig moden mann som redigerer, en 65 åring, og det gjør jo også at lesingen av diktet må endres litt. Det er først nå Endymion blir introdusert i avslutningen av diktet, for eksempel, men nå er vi inne på tekstkritikk og detaljer som ligger utenfor denne bloggens interesser.

Kommentar

Mer enn andre dikt jeg skriver om, så er dette et dikt jeg føler jeg ikke har full kontroll over. Jeg har brukt litt tid på å trenge gjennom vanskelighetene, men er ikke sikker på at jeg skjønner helt hva det går i, og hvorfor det er skrevet som det er. Jeg tror kanskje denne posten må gå noen runder revidering, før den finner sin endelige versjon.

Så langt er også min versjon av dette sprikende diktet litt sprikende. Jeg har underveis som jeg har skrevet oppdaget nye ting, og vet ikke hvor godt jeg har greid å flette det inn til en helhet. Jeg gikk til diktet med den faste innstillingen at dette skulle være et berømt ungdomsdikt til månen, og leste det veldig intenst som om det skulle være til månen, men så ser jeg at det er mer her, enn bare poeten og månen og stemningen.

Med i betraktningen må kanskje også at da Goethe skrev dette diktet så var han ganske alvorlig syk, og oppholdt seg hjemme hos familien, ganske ute av stand til noen nattlige eventyr av amorøs art. Han måtte avbryte studiene i Leipzig på grunn av tuberkolose, og det var derfor han oppholdt seg i Frankfurt, for å bli frisk igjen. Det er i Frankfurt han skriver mange av diktene som finner veien til Neue Lieder i 1769, og som jeg disse ukene poster her på bloggen.

Min gjendiktning

Det er ikke så lett å få til denne gjendiktningen her. Den skal være svært vakker, svært poetisk, samtidig som verseformen er meget fast, og rimene skal være som de må. Det er vanskelig med ord som har forskjell antall stavelser på tysk og norsk, og som er viktige å få brukt. Jeg må tvinge det litt til for å få det til å gå opp. Resultatet er ikke helt godt.

Til månen

Søster av det første lys
Bygger kjærtegn i det dryge
Tåken svømmer sølvregnbyge
Om ditt lyse, runde fjes
Lette gange uten stopp
Ut av dagens stengte huler
Vekker meg og nattens fugler
Trist, atskilte sjeler opp.

Myndig, rolig ser ditt blikk
En storoppmålet vidde
Hever meg opp ved din side
Svermeriet lykken fikk
I den vellystfulle ro
Ser den vidtforslagne ridder
Gjennom glassets matte gitter
Jenta si den natten god.

Hulde lykke den som ser
Mildner slike fjerne kvaler
Og jeg samler dine haler
Og jeg skjerper blikket mer
Lyst og lysere blir det sånn
Om de ledd så utilslørte
Og nå ned meg så hun førte
Slik deg da Endymion.

ES2019

Glück der Entfernung, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi fortsetter med nye ungdomsdikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Denne gangen er det Glück der Entfernung, avstandens lykke. Som alltid i ungdomsdiktningen går det i lidenskap og kjærlighet, alltid sterke følelser, alltid en lengsel og store, sterke ord.

Glück der Entfernung

Trink’, o Jüngling! heil’ges Glücke
Taglang aus der Liebsten Blicke,
Abends gaukl’ ihr Bild dich ein.
Kein Verliebter hab es besser;
Doch das Glück bleibt immer größer,
Fern von der Geliebten sein.

Ew’ge Kräfte, Zeit und Ferne,
Heimlich wie die Kraft der Sterne,
Wiegen dieses Blut zur Ruh’.
Mein Gefühl wird stets erweichter;
Doch mein Herz wird täglich leichter
Und mein Glück nimmt immer zu.

Nirgends kann ich sie vergessen,
Und doch kann ich ruhig essen,
Heiter ist mein Geist und frei;
Und unmerkliche Betörung
Macht die Liebe zur Verehrung,
Die Begier zur Schwärmerei.

Aufgezogen durch die Sonne,
Schwimmt im Hauch äther’scher Wonne
So das leichtste Wölkchen nie
Wie mein Herz in Ruh’ und Freude.
Frei von Furcht, zu groß zum Neide,
Lieb’ ich, ewig lieb’ ich sie!

1767/68, Erstdruck 1769

Avstandens lykke

Drikk, o yngling! Hellig lykke
Dagen lang av det kjærlige blikk
Om kvelden svever bildet hennes for deg
Ingen forelsket har det bedre
Dog blir lykken stadig større
Fjernt fra den elskede

Evige krefter, tid og det fjerne,
Hemmelig som stjernens kraft
Vugger denne blomstring til ro
Min følelse blir stadig mykere
Dog blir mitt hjerte daglig lettere
Og min lykke tar stadig til

Ingen steder kan jeg glemme henne
Og dog kan jeg rolig spise
Klar er min ånd og fri
Og ubemerkelig bedåring
Gjør bare høyaktelse til kjærligheten
Begjæret til svermeri.

Opptrukket gjennom solen
Svømmer i pust eterisk lykksalighet
Så den letteste lille sky aldri
Som mitt hjerte i ro og glede
Fri fra frykt, for stor for misunnelse
Elsker jeg, evig elsker jeg henne.

Språk, form og innhold

Formen er veldig høytidelig i dette diktet. Strofene har seks linjer, fordelt i to grupper på tre. Rimmønsteret er AAbCCb, og halvrim er tillatt (Glücke – Blicke, besser – größer). Verseformen er trokeisk med fire føtter, jeg markerer trykket med fet skrift i strfoe 1.

Trink‘, o Jüngling! heil‘ges Glücke
Taglang aus der Liebsten Blicke,
Abends gaukl’ ihr Bild dich ein.
Kein Verliebter hab es besser;
Doch das Glück bleibt immer größer,
Fern von der Geliebten sein.

Goethe: Glück der Entfernung, Trykkfordeling

Diktet starter med et svært høytidelig uttrop, drikk, o yngling, drikk av den hellige lykken, drikk av det kjæreste blikket. Det er klassiske formuleringer, tilbake fra antikken, sånn man åpner store og kjente verk. Videre i strofen blir det mer hverdagslig, om kveldene svever bildet av henne foran deg (i fantasien), og da har ingen forelsket det bedre. Da blir lykken bare større og større, når man er på avstand fra den man elsker, og tenker på henne.

I strofe 2 begynner det også høytidelig, med evige krefter, tiden og det fjerne. Det er hemmelig, eller hjemlig, på norsk får man ikke over det det dobbelte i ordet heimlich, som på tysk betyr begge deler. Hemmelig er betydningen som er ment, men underbetydningen hjemlig står i kontrast til de fjerne distansene som nettopp er nevnt. Så vogger blomstringen til ro, følelsen blir mykere (erweichter), hjertet blir lettere, og lykken tar stadig til, for å oversete det direkte (nimmt immer zu)

I tredje strofe heter det at han ingen steder kan glemme henne. Men han kan dog rolig spise. For ånden er klar og fri, og den umerkelige dårskapen bare høyakter kjærligheten (die Liebe) og gjør begjæret til svermeri (Schwärmerei). Substantivet Betörung (bedåring) er avledet av verbet betören (bedåre). Jeg gjør det samme på norsk.

Fjerde strofe begynner også dristig og høytidelig, med noen ganske kraftfulle bilder. Han er trukket gjennom solen, og svømmer i pust av eterisk lykksalighet (Wonne). Eteren (der Äther) er stoffet man tidligere trodde verdensrommet var fullt av, man kunne ikke få seg til å tro at det var tomt. Så bildet er at han svømmer i pust av lykke, liksom over det hele. Den letteste skyen aldri, det er en tanke som vel ikke blir fullført, det finnes ikke noe verb til det emnet, men videre nedover er det klart nok. Som hjertet i ro og glede, fri for frykt og for stor for misunnelse ( zu groß zum Neide), evig elsker han henne, evig elsker han henne..

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

die Entfernung 1. avstand, distanse 2. fjernelse 3. avskjed.
gaukl -> gaukeln (sv. itr.) 1. flagre, sveve 2. gjøre taskenspillerkunster, narre, bedra.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
erweichen (sv. tr.) gjøre myk, bløt; (overført) bløtgjøre, røre; sich erweichen lassen la seg overtale, gi etter.
nirgends (adv.) ingen steder, ingensteds.
heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig.
betören (sv. tr.) bedåre, besnære; forføre, forlede.
Verehrung die, -/; høyaktelse, tilbedelse, dyrking.
Begier die, -/, Begierde -/-n; begjær, attrå, lyst.
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
ätherisch eterisk
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Neid der, -(e)s/; misunnelse

Kommentar

Lykken når man elsker noen, er selvfølgelig å være nær denne personen. I dette ungdomsdiktet snur Goethe på det, og dyrker lykken i det å være langt unna. Det er en glede som blir skildret i svært blomstrende vendinger, det er beskrivelsen av hvor fantastisk det er som er poenget, ikke hva det er ved avstanden som gjør at denne kjærligheten er større. Man kan jo si det er en ganske selvsentrert form for kjærlighet, og lidenskap, kun dyrkingen av egne følelser.

Så han skriver Nirgends kann ich sie vergessen, aldri kan jeg glemme henne, men det er vel et av de ganske få stedene hun er nevnt. I første strofe er det generelt, den elskede (der Liebsten), for hver den som har noen, og i andre strofe er det bare Mein Gefühl (Min følelse), mein Herz (itt hjerte) og mein Glück (min lykke). Etter å ha sagt at han ikke kan glemme henne, så sier han at han rolig kan gjøre noe så hverdagslig som å spise. Deretter er det mein Geist (min ånd) og meg og mitt igjen. Det er riktig som han skriver, at dette begjæret er svermeri.

Til slutt skriver han at han elsker, evig elsker henne, i en flott retorisk vending det finnes et navn på. Det er en setning som begynner, og så begynner den en gang til, med en ekstra forsterkning. Jeg husker ikke hva navnet på denne retoriske figuren er. Uansett er frasen ikke sann, han elsker henne ikke evig, han elsker henne bare i øyeblikket. Men det koster ham ikke mye å erklære denne evige kjærligheten.

Alt dette hører ungdommen til. Goethe er 18 år da han skriver dette. Få 18-åringer er i stand til å uttrykke sine tanker og følelser på en så raffinert måte. Få voksne heller. Neste uke er det An Luna, det kanskje beste og mest kjente diktet Goethe skrev før han ble 20 år gammel.

Min Gjendiktning

I gjendiktninger som dette er det bare å la det stå til. Takten og rimene må på plass, og det lar seg ikke alltid gjøre med nøyaktig samme mening som originalen har. Det er ideen og stemningen som skal gjendiktes, ikke det nøyaktige innholdet.

Avstandens lykke

Drikk, o yngling! Hellig lykke
Daglangt av det kjære blikke
Kvelder svever bildet der
Null forelsket har det bedre
Lykken vokser stadig mere
Fjernt fra den man elsker er

Ev’ge krefter, tid og fjerne,
Skjult som kraften fra en stjerne
Vugger denne blomst til ro
Følelsen blir stadig tetter’
Hjertet mitt blir daglig letter’
Og min lykke tar stadig til

Ingen plass jeg glemmer henne
Spise rolig kan jeg kjenne
Klar er nå min ånd og fri
Og umerkelig bedåret
Til kjærlighet høyaktet båret
Mitt begjær til svermeri.

Trukket opp igjennom solen
Svømmer lykken over jorden
Aldri lette skyen ei
Hjertet mitt i ro og glede
Fri fra frykt, for stor for lede
Elsker, evig elsker deg!

ES2019

Lebendiges Andenken, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) ungdomsdikt. Denne gangen er det Lebendiges Andenken, eller «Levende minne», der minne er ment i betydningen «noe å tenke på», et minne, en suvenir. Noe man har til minne om en avdød, eller om noe som har vært. Her i diktet er det et levende minne, det er snakk om, der minnet er noen hårstrå som en gang hang på henne, sammen med ham som nå har fått dem.

Lebendiges Andenken

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Lebend’gen Teil von ihrem Leben,
Ihn hat nach leisem Widerstreben
Die Allerliebste mir gegeben,
Und jene Herrlichkeit wird nichts.
Wie lach ich all der Trödelware!
Sie schenkte mir die schönen Haare,
Den Schmuck des schönsten Angesichts.

Soll ich dich gleich, Geliebte, missen,
Wirst du mir doch nicht ganz entrissen:
Zu schaun, zu tändeln und zu küssen
Bleibt die Reliquie von dir. –
Gleich ist des Haars und mein Geschicke;
Sonst buhlten wir mit einem Glücke
Um sie, jetzt sind wir fern von ihr.

Fest waren wir an sie gehangen;
Wir streichelten die runden Wangen,
Uns lockt’ und zog ein süß Verlangen,
Wir gleiteten zur vollern Brust.
O Nebenbuhler, frei von Neide,
Du süß Geschenk, du schöne Beute,
Erinnre mich an Glück und Lust!

1767/68, Erstdruck 1769

Levende minne

Røve det kjæreste bånd og sløyfe
Hun vil halvveis bli sur, halvveis tillate det
Dere er det mye, vil jeg tro
Jeg unner dere et slikt selvbedrag
Et slør, halstørkle, Strømpebånd, Ring
Det er sannelig ikke små ting
Alene meg synes det ikke nok

En levende del fra hennes liv
Det har etter lett motstrid
Den aller kjæreste gitt meg
Og hver herlighet blir ingenting
Hvor ler jeg av alt skrammelet
Hun skjenket meg de skjønne hårene
Smykket til det skjønneste ansiktet

Skal jeg deg straks, kjære, savne
Blir du meg dog ikke ganske revet bort
Til å skue, å flørte og å kysse
Blir relikviet fra deg. –
Min skjebne og hårets skjebne er lik
Ellers kurtiserte vi med en lykke
Om henne, nå er vi fjernt fra hennes.

Fast var vi hengt til henne
Vi strøk de runde kinn
Oss lokket og trakk en søt forlangende
Vi gled til fulle bryst
O rival, fri for misunnelse
Du søte gave, du skjønne bytte
Minn meg på lykke og lyst!

Språk, form og innhold

Formen er ganske komplisert. Det er 7 linjer i de 4 strofene. Rimmønsteret er AAAbCCb, de tre første linjene rimer, og så er det omsluttende rim i de fire siste. Tematisk henger de fire første linjene sammen, og de tre siste. De fire første har en beskrivelse, de tre siste en slags refleksjon, eller kommentar. De to delene blir bundet sammen av rimene i linje 4 og linje 7. Dette er gjort konsekvent. Og som vanlig hos Goethe, så er halvrim tillatt. Disse finner man i linjene 5 og 6, og særlig i strofe 3 (Geschicke Glücke) og enda mer i strofe 4 (Neide Beute). Den siste rimer knapt. Heller ikke rimet TrödelwareHaare er perfekt, med kort og lang tysk a.

Hver av linjene har fire trykktunge stavelser, det er jambisk versefot, lett-tung, som i sonetten, men der sonetten har fem føtter (fem trykktunge stavelser, fem takter), har denne fire. I de fire første linjene er dette konsekvent, men i de tre neste skjer det noe. Vi ser det i strofe 1, der jeg setter opp trykkfordelingen for dere. Rekken Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe har tydelig bitrykk i andre stavelse, særlig Halstuch, Strumpfband. Det er ord som ikke kan sies uten et visst trykk på begge stavelsene. Faguttrykket for dette er Spondé, men jeg vet ikke om ordet er dekkende for det Goethe driver med her. Strengt tatt skulle det ikke være tillatt i formen Goethe har valgt. Og siden denne linjen, linje 5, er så markert lest, så henger det igjen i sånn vi leser linje 6: wahrlich keine kleinen Dinge. Dermed er rytmen fra de fire første linjene klart brutt, og man er klar for enda et brudd i linje 7, der det i min lesning skal være både trykk og pause etter ordet mir, dette er takt med tre stavelser (ingen trykk i allein). Og så skal det være trykk på ny i sind, og dette er en ekte Spondé, med to trykktunge stavelser på rad. I den greske litteraturen som ordet kommer fra, var Spondeen to lange stavelser etter hverandre.

Den spesielle formen i den første strofen blir ikke gjentatt i de andre. Der er den firfotede jamben konsekvent gjennom hele.

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Goethe: Lebendiges Andenken, Trykkfordeling.

Det er noen finesser i språket som gjør diktet ikke helt enkelt å forstå og oversette riktig. Hvis noen ser det ennå er problemer, er det bare å gi beskjed. Det er det alltid.

I første strofes første linje skifter jeg posisjonen til verbet. På tysk kommer verbet til slutt, på norsk kan det komme til slutt, men det er vanligere å ha det tidligere i setningen. Linje 2, Halb mag sie zürnen, halb erlauben, må jeg også omskrive litt. Så er det pronomenet euch, akkusativ- og dativformen av 2. person flertall, norsk dere. Jeg prøver å oversette bare med «dere» på norsk også, uten noen hjelpende preposisjon. Deretter har jeg i linjen under lagt til et subjekt som på tysk er innbakt i verbet, jeg. Til slutt i strofen omskriver jeg også litt, jeg setter det ubestemt, og i tredje person entall «det er ikke små ting», der det på tysk er flertall «de er ikke små ting». Men om man bruker flertallsformen på norsk, så tenker man bare på størrelsen på selve tingene. Og det er ikke det som er poenget her, det er størrelsen på minnet.

De tre første linjene i strofe 2 er lett omskrevet. Ihn (akkusativ, hankjønn, 3. person, den, han) i strofe 2 viser tilbake til Teil (delen) i linjen over, men sånn som jeg omskriver, så er det med en gang mulig å skjønne hva som står. Videre er det valg om man skal oversette med hår eller hårstrå. Jeg tror jeg slipper godt unna ved å bruke «hårene». Den Schumck des schönsten Angesichts (Smykket til det skjønne ansikt) er selvfølgelig overført betydning, det er håret som er dette smykket. I strofe 3 er nok tändeln brukt i betydningen flørte. I strofe 4 er rivalen (Nebenbühler) håret selv.

I første strofe snakker han om konkrete minner han kan få av henne. Det er ikke små ting, men for ham vil det ikke være nok. I andre strofe er det at hun har gitt ham håret sitt, en del av livet hennes, og smykket til det skjønne ansiktet. Sammenlignet med det blir alt annet ingenting. I tredje strofe tenker han videre, at om hun ikke er med ham, så vil han vil han se på, flørte med og kysse dette håret, som han kaller en en relikvie fra henne. Så sier han at skjebnen til håret og ham er den samme. En gang kjælte med en lykke (buhlten wir mit einem Glücke) om henne (um sie), men at de nå er fjernt fjernt fra henne (sind wir fern von ihr). Fjerde strofe begynner med hvordan de en gang hang om henne, håret og han, det er beskrevet på en måte som passer godt for håret, og som også passet for ham. I siste del av strofen henvender han seg til håret, og ber det minne ham om lykken og lysten de hadde da de var på henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord har fet skrift, fetkursiv betyr at ordet ikke finnes i tysk-norsk ordbok. Gloser i de forskjellige strofene er atskilt med mellomrom.

lebendig (adj.) livlig, levende;
Andenken das, -s/-; minne, erindring; suvenir;
Schleife die, -/-n; sløyfe.
rauben (sv. tr.) røve, plyndre.
zürnen (sv. itr., høytidelig); jemandem zürnen være sint på en.
erlauben (sv. tr.) tillate;
gönnen (sv. tr.) unne;
Schleier der, -s/-; slør.
das Halstuch halstørkle, skjerf.
Strumpfband das, -es/…bänder; strømpebånd.
Ring der, -(e)s/-e; ring;
wahrlich (adv.) sannelig.

leise (adj.) svak, stille, lett;
Trödelware -> Trödel der, -s; (nedsettende) (gammelt) skrap, kram.
Schmuck der, -(e)s/; smykker, pynt; pryd, prakt, utsmykning
angesichts (prep. med gen.) ved synet av; med hensyn til, stilt overfor.

entrissen -> entreißen (entriss, hat entrissen, tr.) rive vekk fra, rive ut av; fravriste;
schauen (sv. itr.) se; skue
tạ̈n·deln tändelst, tändelte, hat getändelt ohne OBJ ■ jmd. tändelt 1 geh. abwert. etwas ohne Ernst tun; etwas spielerisch tun Sie tändeln doch nur, es kommt nichts dabei heraus. 2 veralt. flirten mit jemandem tändeln Tändelei
Reliquie die, -/-n; relikvie
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
buhlten -> buhlen (sv. itr., gammeldags) 1. kurtisere, flirte med, beile til, kjæle med

gleiten (gleitet, glitt, ist geglitten, itr.) gli, skli; gleitend glidende, fleksibel.
Nebenbuhler der, -s/-, die Nebenbuhlerin -/-nen; rival, konkurrent.
Beute die, -/; bytte, rov

Kommentar

Når det er den unge Goethe som skriver dikt, så kan man være ganske sikker på at det vil dreie seg om en fantasi om en kvinne. Det er det også her, det er hele temaet og motivet i diktet. Minnet og fantasien er ikke noe, det er det virkelige som teller. Det er et ganske spesielt dikt, med hårstråene han har fått som et minne, og som er så mye mer verdt enn alle andre fysiske, døde ting. Kanskje er det anstrengt hva unge Goethe her forsøker å gjøre håret til, men leser man diktet velvillig, så er det et uttrykk for en veldig sterk kjærlighet og lidenskap. Akkurat som man føler den i ungdommen. En del av henne, noen hårstrå, er mer verdt enn alt i verden. De blir som en religiøs relivike, til å kysse på og beskue, og å flørte med. Han personifiserer håret veldig, og minnes liksom sammen med det, hvordan de begge hang rundt henne. Han gjør det også til en rival, til slutt, uhøytidelig og morsomt, selvsagt. Og han bestemmer seg for ikke å være misunnelig på håret, men heller se på det som det minnet det er, en søt gave og skjønt bytte, og han ber det minne ham om lykken og lysten han hadde.

Minne ham om henne. Det er det levende minnet.

Min Gjendiktning

Det er ikke lett å få til dette diktet her. Jeg må ta meg noen friheter, for å få noe i nærheten. Et nytt triks jeg ikke har brukt før er å skifte den han taler til i første strofe fra dere (euch) til deg (dich). Det er feil oversatt, men det gjør at rytmen stemmer, og poenget er det samme: Det er mye for andre, ikke for ham. Skal man insistere på å beholde flertallspronomenet, er et gammelt og dansk mulig, er, en forkortelse for eder, men jeg tror bruken av det ville blitt dårlig forstått i våre dager. Som diktet står nå, kan det leses uten forklaring.

Levende minne

Det kjær’ste bånd og sløyfen røve
Hun vil bli sur, det står sin prøve
Deg er det rikt, man skal ei tøve
Jeg unner deg slikt selvbedrag
Et slør, et tørkle, strømpe, ring
Er sann’lig ikke dumme ting
Alene meg, ei nok behag.

En levend’ del fra selve livet
Det har først etter ha motstridet
Den aller kjær’ste meg nå givet
Og hver én herlighet ble niks
Hvor ler jeg alt det skrammel båret
Hun skjenket meg det skjønne håret
Som smykket skjønnhet sitt ansikt.

Skal jeg deg straks, nå, kjære, misse
Blir du meg revet fra det visse
Å se, å flørte og å kysse
Forblir relikviet fra deg.
Likt som håret, skjebnen skikke
Ellers kjæler vi med lykke
Om hun, nå fjernt fra deg og meg.

Fast var vel vi til hun å henge
Vi strøk de runde kinner lenge
Oss lokket, drog det søtt å trenge
Vi gled og gled til fulle bryst
Misunnelse, så fri, for nytte
Du søte gave, skjønne bytte
Minn meg på vår lykke, lyst!

ES2019

Forrige: Glück und Traum Neste: Glück der Entfernung Alle: Goethe

Glück und Traum, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolgfang von Goethe (1749-1832) er lettere enn de andre diktene hans. De handler ofte om lykke og drøm og kjærlighet, som ungdommers dikt ofte gjør. I blant dukker det opp små mesterverk, som Die schöne Nacht, som jeg postet forrige gang, i blant er det som ungdomsdikt flest. Forbeholdt det er et stort talent, en mester i emning, som skriver, selvsagt.

Når Goethe skriver om lykken og drømmen i dette diktet, så er han ennå ikke fylt 20 år. Det er drømmer om å gå til alters, noe Goethe ikke gjorde før han var veldig godt voksen, og det er snakk om mange våkende kyss i natten, noe man ikke kan være sikker på ennå var selvopplevd. Sånn er det i ungdommen, man tenker, drømmer, forestiller seg, og føler veldig sterkt ved det. Erfaringen, med alt som er i tillegg, er ennå ikke på plass.

Det er lykke, og drøm.

Glück und Traum

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Das reinste Glück, das wir empfunden,
Die Wollust mancher reichen Stunden
Floh wie die Zeit mit dem Genuß.
Was hilft es mir, daß ich genieße?
Wie Träume flieh’n die wärmsten Küsse,
Und alle Freude wie ein Kuß.

Lykke og drøm

Du har ofte sett oss i drømme
Gå sammen til alteret
Og deg som kone og meg som mann.
Ofte tok jeg våkende din mund
I en ubevokgtet stund
Så mye man kan ta å kysse.

Den reneste lykke, som vi følte
Vellysten til mange rike stunder
Fløt som tiden med nytelsen.
Hva hjelper det meg, at jeg nyter?
Som drømmer flyr de varmeste kyssene,
Og alle gleder som et kyss.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktningen til Goethe har som regel ganske enkle verseskjema. Her er det 4+4, jambisk versefot. Rimmønsteret er AAbCCb, der store bokstaver betyr trykklett utgang av linjen, små bokstaver er trykktung. Linje 3 og 6 ender altså på en trykklett stavelse, med rim, Mann-kann, i første strofe, Genuß – kuß i strofe 2.

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Goethe: Glück und Traum, Trykkfordeling

Oversettelsen byr ikke på vanskeligheter, denne gangen. Innholdet er ganske rett frem. Det dreier seg i første strofe om våkende (wachend) og ubevoktet (unbewachten), slektskapet mellom de ordene er til stede på norsk, som på tysk. Formuleringen til slutt er uvanlig, men går, både på tysk og på norsk, man tar kyss, som særlig vi i Norge sier vi tar og gjør noe.

I første strofe henvender han seg til «du», til kvinnen, og sier det er hun som ofte i drømmen har sett dem gå sammen til alteret. Andre halvdel er hans eget utsagn, og det er ikke sikkert det lenger er ment som en drøm, at han våker over hennes munn, og tar så mange kyss av den som han kan, mens hun ikke passer på. Underforstått at hun sover.

I andre strofe er det snakk om den reneste lykken, som de to har følt (empfunden). Det er en vellyst av mange rike stunder, og disse stundene flyter som tiden, sammen med nytelsen. Det er en komplisert, en poetisk måte, å si at tiden går på. Men det er også en beskrivelse av tiden som den går i drømmene, at den bare flyter av gårde, at man ikke merker den. Det avsluttes med spørsmålet hva det hjelper at han nyter, når også de varmeste kyssene flyter av gårde som drømmer gjør det, og at alle drømmer er som et kyss.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wachen (sv. itr.) 1. være våken 2. holde vakt, våke.
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte.
Wollust die, -/Wollüste; vellyst.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse; nach dem Genuss von etter å ha spist (drukket), nytt.
Fliehen (flieht, floh, ist geflohen, itr.) flykte, fly;

Kommentar

Ungdomsdiktning liker de store følelser. Store følelser må få stort uttrykk. Så her hos Goethe er det store ting, som giftemål med hun og ham, lagt i en drøm hos henne. Det er litt spesielt, men også en del av den ungdommelige intensiteten, man har liksom ikke tid til å la inntrykkene modne, de må ut. Drømmer og virkeligheten flyr om en annen, man har jo annerledes enn senere i livet, en fremtid å drømme seg inn i. Når man en viss alder, er en del alternativ lukket.

Mot denne store drømmen, om giftemål, står detaljen, om kyssene. Det er et sentralt motiv i diktet, ordet kyss blir gjentatt tre ganger, og det er hele poenget i andre halvdel av første strofe. Det er bare hvordan han skal kysse henne, som blir beskrevet, hvor mange ganger han skal gjøre det. Første halvdel av andre strofe har sterke uttrykk i form av rene ord, Das reinste Glück, den reneste lykken, og så handler det om vellyst, og hvordan den flyter med tiden og nytelsen. Her er det mange ting som blander seg, som i en drøm, men kjernen er lykken, nytelsen og vellysten mellom han og henne.

Til slutt er det at all denne nytelsen kanskje ikke hjelper så mye, for de flyter jo av gårde som drømmer. Så i første halvdel av denne strofen fløy de som tiden, i andre halvdel som drømmer. Det er en beskrivelse av en stemning, der tingene flyter fra hverandre, den er ikke så klart følt og uttrykt, som Goethe gjør det i sin senere diktning. Her smelter bare alt sammen, i kyss og nytelse og tid og drømmer, som flyter. Til slutt kommer at alle gleder, flyter som drømmer, slik et kyss gjør det. Sånn tolker jeg det.

Min gjendiktning

Originalen tillater halvrim. Det gjør jeg også. Jeg går også for å rime nyte med myke, heller det, enn at det blir anstrengt. Poenget med dikt som dette er at det skal flyte lett og greit, som en lykke, som en drøm.

Lykke og drøm

Du så oss titt i drømme flere
I hop til alters opp spasere
Og deg som kone, meg som mann.
Titt tok jeg våken kjære munnen
Din den ubevokte’ stunden
Så mye man ta å kysseden kan.

Den rene lykke, som vi kjente
Vellysten den stund det hendte
Fløt som tiden med vår lyst.
Hva hjelper meg, at jeg får nyte?
Som drømmer flyr de kyss så myke,
Og alle gleder som et kyss.

ES2019

Neste: Lebendiges Andenken Forrige: Die schöne Nacht Alle: Goethe

Die Schöne Nacht, av Johann Wolgfang von Goethe

I dag skal vi poste et av de berømte diktene til unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet våren 1768, og det ble trykket i Theodor Breitkopfs Neuen Liedern i 1769. Det har også funnet veien til Goethes Handbuch bok 1, for poesi, som et av tre eksempler på ungdomsdiktningen til Goethe.

Det er også et ganske bemerklsesverdig dikt, der skildringen av denne natten eller den skjønne natten er vakker og inderlig, men der slutten er en regelrett punchline som må endre oppfattelsen av hele diktet.

Die Schöne Nacht

Nun verlaß’ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun’ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Wie ergötz’ ich mich im Kühlen
Dieser schönen Sommernacht!
O wie still ist hier zu fühlen,
Was die Seele glücklich macht!
Läßt sich kaum die Wonne fassen,
Und doch wollt ich, Himmel, dir
Tausend solcher Nächte lassen,
Gäb mein Mädchen eine mir.

1767/1768, Trykket 1769

Den skjønne natt

Nå forlater jeg denne hytten
Til mitt kjæreste oppholdssted
Vandrer med skjulte skritt
Gjennom den øde, dystre skogen
Månen bryter gjennom busk og eik
Zefyros melder hennes løp
Og bjørketrærne strør med bøyning
Den søteste røkelse på henne.

Hvor gleder jeg meg ikke i kjølen
Til denne skjønne sommernatt
Å, hvor stille er det her å føle
Hva som gjør sjelene lykkelige
Den lar seg knapt lykksaligheten fatte
Og dog vil jeg, Himmel, til deg
Tusen slike netter være
Om min jente gav én til meg.

Språk, form og innhold

Strofene har 8 linjer, og er ganske store. Det gir tyngde til diktet. Diktet er imidlertid ikke noen oktave- Da må partallslinjene og oddetallslinjene rime i alle de første 6 versene, og det må avslutte med parrim i de to siste. Dette knytter også alle 8 linjene sammen. Her i dette diktet er det som om det er to fireversinger satt sammen, hver av dem med kryssrim. Mønsteret er AbAbCdCD. De små bokstavene betyr trykktung ende på linjen, de store bokstavene betyr trykklett. Jeg markerer trykkfordelingen i første strofe, betonte stavelser er markert med fet skrift. Versefoten er trokeisk, med annenhver tung-lett i fire takter i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den er trykktung i paratllslinjene.

Nun verlaß‘ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun‘ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Trykkfordeling, Goethe: Die Scöne Nacht

Meiner Liebsten Aufenthalt står i genitiv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal knyttes sammen til hytten, og være «Mitt kjæreste oppholds hytte», eller for å få ordene plassert riktig i linjene: «denne hytten/Til mitt kjæreste opphold». Det blir rart, så jeg omskriver med relativpronomenet «som» for å få det enkelt og forståelig på norsk. Den greske vindguden Zephyrus, med norsk skrivemåte Zefyros eller Sefyros, var guden for Vestavinden. Han var sønn av morgenrødens gudinne, Eros, og titanen Eros (SNL). På tysk skrives navnet Zephyr. Det er han som sees til venstre i det berøte maleriet Venus’ fødsel, av Sandro Bottocelli (1445-1510). Når Goethe bruker det i diktet, er det nok bare et uttrykk for vestavinden. Den tilsvarende guden i norrøn myologi var for øvrig Favne.

Genitiven i linje 2 gjentar seg også i strofe 2. Dieser schönen Sommernacht! Der går det å oversette med «Til denne skjønne sommernatt». For å samme effekt som i originalen, måtte det være «til mitt kjæreste oppholdssted» i strofe 1 også. Jeg tror det blir bedre sånn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i Fet skrift.

Aufenthalt der, -(e)s/-e; opphold, oppholdssted; ventetid, stans.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
finstern -> finster (adj.) mørk, dyster; (overført) truende, alvorlig, skummel; uvennlig, fiendtlig;
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
Ze̱·phir Ze̱·phyr -s der kein Plur. 1 der Gott des Windes in der griechischen Mythologie 2 lit. leichter Wind (Tys Pons)
Birke die, -/-n; bjørk.
streun’ -> streuen (sv. tr.) strø.
Neige die, -/; (høytidelig) 1. rest; etwas bis zur Neige leeren tømme noe til bunns. 2. slutning, slutt; der Tag geht zur Neige det lir mot kveld; das Leben geht zur Neige livet nærmer seg slutten. 3. skråning, skrent.
Weihrauch der, -(e)s/; røkelse; jemandem Weihrauch streuen (overført) lovprise en (på en overdreven måte).
Ergetzen – foreldet -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.

En liten analyse

Dikt som er behandlet i Goethe Handbuch vil jeg skrive spesielt om, basert på hva som står der. Det kaller jeg en liten analyse.

Først litt tekstkritikk, diktet er her ikke gjengitt som det først ble skrevet. Første ord i diktet var opprinnelig Gern (Gjerne), i linje 4 stod det ausgestorbenen (utdødd) i stedet for öden, finstern (øde, dyster) Wald og verhüllten Schritte var vergnügten , for eksempel. Alt dette var endringer Goethe selv gjorde, etter hvert som det tidlige ungdomsdiktet hans ble trykket flere steder, og ble møtt av kritikk. Tittelen var Die Nacht, og ikke Die schöne Nacht.

Det er herlig å lese tyskerne skrive om lyrikken sin. Det er ikke en analytisk ting å skrive, men det er en begeistring jeg må gi uttrykk for. De bruker et avsnitt, og får sagt alt, kompakt og presis. De skriver at diktet beskriver natten som en dynamisk kraft, særlig i de tidlige versjonene av diktet, at natten lever sitt eget liv, uavhengig av betrakteren, og hvorpå jeg-personen trer frem i strofe 2, og bejubler lykken han der føler i natten. De skriver dette mye mer treffsikkert og uanstrengt enn jeg. Det at betrakteren trer frem, retter oppmerksomheten mot ham, og bereder grunnen for den plutselige vending og diktets avslutning. Der er det den lengselsfulle og erotiske lengsel som blir stilt i kontrast med denne fryden over å være i natten, en hyperbolisk kontrast, som de korrekt skriver det (hyperbolisches Kontrastbild). Det er dette som er diktet.

Kommentar

Jeg holder meg fremdeles til Goethe Handbuch, når jeg nå går over i min egen lille kommentar. Det er sammen med An der Mond det beste og mest gjengitte eksempelet på Goethes ungdomsdiktning. Det er satt til melodi 13 ganger, og da er det som regel utgaven jeg poster i dag som ligger til grunn. Mest kjent er den til Johann Friedrich Reichardt, jeg kjenner ikke den, men jeg gjengir det som står i håndboken.

Goethe er ennå under 20 år i det han gir seg i gang med å skrive dette diktet. Det er ikke mange 20 åringer i verdenshistorien som har vært i stand til å skrive noe i nærheten, men følelsene han gir uttrykk for, er veldig, veldig kjent, og nok noe få har vært foruten. Nå forlater jeg håndboken litt, og skriver av meg selv, det er den intense ungdommen, der alt er så sterkt og viktig, og man likevel på et øyeblikk er villig til å bytte det alt sammen vekk for en liten ting med den man i øyeblikket elsker. Det er veldig typisk, en natt med henne, ikke et iv med henne. Det siste ville han nok også vært i stand til å ønske, kanskje, men poenget er at man vil bytte noe veldig stort, med noe temmelig lite. Man vil bytte en helhet, alle netter, eller tusen sånne netter, med en detalj, en natt, med henne. Så man forsterker det man har med alt annet, og forminsker det man har med henne, og likevel er det med henne større og mer verdt. Det er det der Handbuch mener når de skriver sammenligningen er hyperbolisk.

Håndboken skriver videre – karakteristisk nøkternt – at Goethe viser sitt talent, men at hans virtuositet, selskaplighet (Geselligkeit) og formfølelse (Formgefühl) ennå kommer til kort. Det har nok å gjøre med at diktet ennå er litt artistisk, det er et dikt som gjør seg litt til, og uttrykker noe som nok er mer vakkert og flinkt skrevet, enn noe som er helt sant. Det vil si, sant vil nok den unge dikter insistere på at det vil være, men det er en sånn intenst, ungdommelig sannhet som nok ikke vil vare så veldig lenge. Neste dag og neste natt vil det nok kanskje være en annen sannhet som gjelder. Dikteren er ikke moden, ikke helt ferdig utviklet. Det er et dikt som jager følelsene og kaster seg inn i dem, heller enn et som leter etter dem, og nøster opp i dem, og uttrykker dem på en avklaret og sann måte.

Min Gjendiktning

Litt poetisk omskriving er det denne gangen i gjendiktningen, men tanken og stemningen skal være overbrakt. Zefyros får sitt tyske navn som passer i takten.

Den skjønne natt

Jeg forlater nå den hytte,
Den, mitt kjær’ste oppholdssted
Vandrer hen med skjulte skritte
Gjennom skog med mørke tre.
Månen bryter gjennom trærne
Zephyr melder hennes gang
Og bjørka drysser henne gjerne
Røkelse på veien lang.

Hvor jeg gleder meg i kjøle’
Til den skjønne sommernatt
Å, hvor stille her å føle
Det som gjør oss lykk’lig fatt
Knapt lar lykken seg begripe
Og dog vil jeg, Himmel, deg
Tusen slike netter give
Gav min jente én til meg.

ES2019

Forrige dikt: Der Abschied Neste: Glück und Traum Alle: Goethe