Min kone

Dette.

Min kone

Min kone er så pen
At jeg har bare lyst å gråte
Jeg ser ut i rommet
Hun ikke er her
Uten henne er selv fargene
Grå
Og lyset er akkurat som om det
Ikke er skrudd
På.
Jeg ser ut i rommet
Det er så tomt
At det gjør vondt
Det er stoler og bord og hyller
Som ikke er henne
Det er enormt med luft
Og stillhet
Som minner om
At hun er
Et annet sted
Jeg gråter
(alltid tørt)

Og hver tåre er et smil fra henne
Du har meg ennå
har meg nå.

ES2015-17

 

Så sitter livet der og smiler til meg

Så er det sannelig blitt januar 2015. Det vil si, her jeg sitter og skriver er det juni 2016, og i det diktet blir tilbakepostet er det kanskje allerede juli (det er august), men sånn er tingene arrangert her på bloggen. Jeg poster ikke flere enn ett dikt per dag, og jeg poster til de dagene diktet hører hjemme, selv om jeg er veldig på etterskudd. Og for sikkerhets skyld hadde jeg et annet dikt plassert en torsdag i januar, det litt spesielle – og korte – I år skal vi være glade, som åpnet hele det greie poesibloggåret 2015.

En torsdag i måneden skal jeg poste det jeg kaller «spesielle dikt», som oftest Helt nye dikt, eller den nye kategorien Nye gamle dikt. Disse nye gamle diktene er skrevet som jeg skrev dem på 90-tallet, men faktisk skrevet etter jeg begynte å skrive dikt på ny og i word fra 2003. De aller fleste av disse nye gamle diktene er skrevet i 2013, i august, mens kona var igjen i Kiev og jeg var i Norge for å jobbe. Dette nye, gamle diktet bruker så mange triks og virkemidler at det knapt kan kalles nytt gammelt, det er en håndtering av rytmen og tøysing med tegnsetting jeg ikke ante eksisterte og aldri tenkte på den gang, men som jeg nå vet er sånn man gjør det når man skriver dikt for tiden. Profesjonelle poeter gjør det mer raffinert og mer høytidelig enn jeg, riktignok, for meg er det en lek. Bortsett fra innholdet. Innholdet er ikke en lek.

*

Så sitter livet der og smiler til meg

Trodde du virkelig tingene skulle gå din vei.

Trodde du virkelig hun skulle smile

Og la lykken og kjærligheten sammen kile

deg. Punktum.

Sett sånn.

Det ble ikke helt sånn du hadde sett for deg

Livet går en vei, lykken går sin vei.

*

ES2013

Å, hvis hun bare kunne gitt et signal

Jeg fortsetter arbeidet med å tilbakeposte dikt i kategorien «Nye gamle dikt» til torsdager i måneder hvor jeg ikke rakk å få postet noe. Disse nye, gamle diktene er stort sett skrevet i 2013,  da jeg fikk det over meg å skrive sånne korte og enkle dikt som jeg gjorde på 90-tallet, som regel på seks linjer, og alltid veldig direkte til hvordan jeg hadde det akkurat i det diktet ble skrevet. Da de opprinnelige gamle diktene ble skrevet leste jeg selv aldri dikt, og knapt nok annen litteratur, og var nok litt rotete i hodet om hva jeg egentlig holdt på med. De nye, gamle diktene er bare smil, en enkel måte å skrive dikt på og veldig fri i stavelser og rytme, og veldig søtt i disse rimene som alltid må være der, og så godt som alltid i to og to linjer. Da er det jo begrenset hva ord som rimer på hverandre i språket. Og de som gjør det må brukes på ny og på ny, bare i en sammenheng som gjør at det ser ut litt nytt og friskt. Dagens dikt har det meste av friskheten sin gjennom et ekstra punktum i siste linje. Smått analytisk kan man si det er det som gjør at diktet faller inn blant de nye, gamle diktene, og ikke bare de gamle. Ja, og så er det jo innholdet da, det er der jo også.

*

Å, hvis bare hun kunne gitt et signal

Om at tolkningen min av situasjonen var gal

At det slett ikke er så aldeles ille

At du skulle tenke litt, det var alt jeg ville

Nå som det er gjort, vet du hva vi gjør?

Slår en strek over det hele. Lar alt bli som før.

*

ES2013