Ich stand in dunkeln Träumen, av Heinrich Heine

Dette diktet er nummer 23 av 80 fantastiske dikt av Heinrich Heine (1797-1856). Jeg har etter hvert fått postet en del av ham, og flere er på vei, når jeg nå får etterfylt hullene i mindre aktive år på bloggen. Nå har jeg ganske snart fått lest ut alle diktene i Buch der Lieder, den utrolige samlingen med alle dikt Heine hadde skrevet frem til 1827. Da var han 30 år, og hadde skrevet sine viktigste og mest fascinerende dikt. Samlingen er naturlig nok en av de mest kjente og mest suksessrike i tysk litteraturhistorie. Den har gjort Heine stor, nåde i samtiden og i ettertiden.

Jeg har tidligere skrevet om Heine som den dikteren det er litt vanskelig å plassere. Mange av de store dikterne er det, de står liksom utenfor tid og rom, og skriver for evigheten, uten å la seg påvirke så enormt av skiftende stiler og strømninger. Heine er født i perioden som kalles klassisismen, og lever inn i perioden som kalles romantikken, men hører ikke egentlig godt hjemme i noen av dem. Til å være klassist er han altfor fri, og han har få referanser til den klassiske ideverdenen. En romantiker er han nok mer, mystisk, og om følelser og kjærlighet, men han mangler helt det romantiske patos. Diktene er ofte stillferdige, lavmælte, om ting som kunne bli, men ikke blir. Her er ikke den romantiske helt, som ville forandre verden.

Heine er også en av ytterst få poeter som har fått en strofeform oppkalt etter seg. Det er ikke han som oppfant den, den er gammel og velbrukt, men Heine utvikler den til et mesterskap, så den har fått hans navn: Heine-strofen. Eller som guruen Hallvard Lie formulerer det i sin Norsk Verslære:

Den halvverte, blandettaktige hildebrandstrofe med balladerim blir stundom kalt «Heine-strofen» (Norsk Verslære, 1967, s. 227)

Det spesielle ordet «blandettaktige» ser jeg knapt brukt, utenom hos Lie, eller med referanse til ham. Det er etter mitt syn bra dette ordet ikke har fått fotfeste, for det er forvirrende når man møter det i skrift. Om man ikke kjenner det godt, kan man lese det feil. Ordet er blandet-taktig, ikke blandett-aktig. Takten er blandet, noe som betyr at antallet trykklette stavelser mellom de tre trykktunge varierer. Den opprinnelige Hildebrandstrofen hadde 8 linjer, den halvverte har 4. Svært, svært mange av Heines dikt har 4 linjer i hver strofe. Og svært mange av diktene har blandet takt, det er typisk Heine å skyte inn noen ekstra trykklette stavelser her og der. I dagens dikt skjer dette i fjerde linje i hver strofe, der det er to trykklette stavelser mellom første og andre trykktunge. Fjerde linje i første strofe har heller ingen opptakt.

Alt dette skriver jeg mer om i Språk, form og innhold. Nå er det å lukke øynene mens man leser diktet, og tre inn i Heines forunderlige verden, å stå i dunkle drømmer, stirre på hennes bilde, se henne begynne å leve..

Ich stand in dunkeln Träumen

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab –
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

1823/24 (Buch der Lieder, 1827)

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og stirrer på hennes bilde
Og det elskede ansikt
Begynte hemmelig å leve

Om leppene hennes trakk seg
Et smil så vidunderlig
Og som fra vemodstårer
Lyste hennes øyne opp.

Og mine tårer fløt
Meg fra kinnet ned
Og akk, jeg kan ikke tro det
At jeg deg mistet har.

Språk, form og innhold

Dette diktet er et eksempel på Heine-strofen, og sågar et av eksemplene nevnt i Lies verslære. Rimmønsteret er OaOa, balladerim, der andre og fjerde linjer. At o’en er stor, betyr at det er trykklett utgang på linjen, at a’en er liten, betyr tilsvarende at den er trykktung. Bokstavene tidlig i alfabetet indikerer linjer som rimer, bokstaven o betyr at her er det ikke rim.

Viktigere enn rimet, er fordelingen av trykket. Det er det som kjennetegner Heine-strofen, eller den halvverte Hildebrandstrofen, som den kommer av. Det er tre takter i hver linje, tre trykktunge stavelser. Og så varierer det om det er én eller to trykklette stavelser mellom. Ofte er første stavelse i linjene trykklett, men de trenger ikke være det. I dette diktet er det bare fjerde linje i første strofe som starter med trykktung stavelse. Det vanlige er å ha en trykklett stavelse mellom de trykktunge, men jeg teller 5 steder der det er to i dette diktet. Mulighetene for variasjon gjør diktene med denne strofeformen veldig smidige, og Heine får det til veldig uanstrengt, som om ordene bare faller på plass av seg selv.

Her er hele diktet med trykktunge stavelser markert med fet skrift.

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

Heine, Ich stand in dunkeln Träumen

Språklig er det ingen store problemer denne gangen. Jeg har lagt ved ord i gloselisten, der det er mulighet for flere oversettelser. Ordet Erglänzen er ikke et oppslagsord på Ordnett.no, men står i tyske Duden som glänzend aufleuchten (lyse glansende opp) og med synonym aufleuchten (lyse opp), aufscheinen (skinne opp). Det sammensatte ordet Augenpaar er heller ikke å finne på Ordnett.no, men har hyppighet to av fem hos Duden. Det skulle tilsi at ordet er vanligere på tysk enn på norsk. Et kjapt søk på Google etter Øyepar viser bare sære treff, som vesener med flere par øyne, noen øyepar åpne, andre lukkede, og i oversettelser og omfattende ordlister. Jeg tror derfor jeg er på trygg grunn når jeg oversetter denne linjen med «lyste hennes øyne opp».

I siste strofe er det kanskje noe å tenke på hva en oversetter skal gjøre med stedsadverbet herab, hitned. På norsk er det mer naturlig med bare ned. Som alltid er det svært effektfullt på tysk, med verbet som kommer sist i setningen, og sist i diktet. I oversettelsen av aller siste linje beholder jeg den tyske ordstillingen.

Innholdet skulle være greit å få med seg i dette diktet. Jeg-personen i diktet står og drømmer foran et bilde av ei jente. Bildet blir levende for ham, hun smiler, og øynene stråler opp, som fra vemodstårer (en fantastisk ide, forresten, stråle opp av tårer av vemod). Hans tårer renner også, nedover kinnet, når han tenker at han har mistet henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

dunkel (adj.) mørk, dunkel; matt; uklar, utydelig; mørk, dyp
Bildnis das, -ses/-se; portrett; bilde.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wunderbar (adj.) vidunderlig
Wehmut die, -/; vemod
Erglänzte -> glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
flossen -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
herˈab (adv.) (der ovenfra og) ned hit, nedad

Kommentar

Det er noe veldig uhåndgripelig med Heine. Han har skrevet lass på lass med dikt av denne typen, der en drømmende jeg-person tenker på en kjærlighet han har hatt, og tapt. Med Goethe, for eksempel, en av dem det er naturlig å sammenligne Heine med, enda Goethe var flere titalls år tidligere ute, og var en gammel mann i det Heine begynte sin litterære produksjon, med Goethe er det alltid personlig. Goethe skriver om Goethe selv. Det er hans betraktninger, hans liv, relevant for ham. Det er opplevde dikt.

Med Heine vet man liksom aldri. Det kan skyldes at jeg kjenner biografien til Goethe bedre enn biografien til Heine, men det kan neppe skyldes det alene. Det er også det at Heine i mye større grad iscenesetter seg selv i tekstene sine, både i diktene og i øvrige tekster. Han opptrer med maske og i forkledning, man vet aldri om han egentlig mener det han skriver, vet aldri om det er en opplevd eller oppdiktet følelse han skildrer.

Det treffer jo meg, noe så til de grader. Heines dikt er mye mer umiddelbare for meg, han er liksom meg i en bedre utgave, og skriver liksom det jeg hadde hatt lyst til å skrive, bare mye, mye bedre. I dette diktet også, drømmen om denne jenta, som man ikke engang kan være sikker på om Heine noen gang har hatt, men man kan være helt sikker på at han har mistet. Det er nydelig gjort, med den varsomme oppbygningen, den skjære drømmen, bildet som blir levende, og tårene – rettere: følelser uttrykket gjennom tårer -, og så i siste linje: tapet. Det er nydelig noe som kunne vært, men ikke er. Finnes det noe vakrere? Jeg er veldig svak for slike ideer, det er veldig personlig for meg.

Litt mer objektivt vil jeg også ha med at Heine er en mester i sånne overraskende, forløsende avslutningslinjer. Han gjør det utallige ganger, i mange forskjellige typer dikt. Alle store poeter får selvsagt avslutningen bra, det er jo noe av det viktigste i diktet, hva leseren sitter igjen med. Men jeg tror jeg vil unevne Heine til mesteren i dette,.. og sannelig ble jeg ikke objektiv allikevel.

Enkelt og vakkert, det er Heine. Drømmende, fantasirikt, det er Heine. Store historier i små ord, det er Heine. Ingen kan som ham slenge ut noen små linjer, se her er et lite dikt, og så er det sånn rikt innhold. Slike følelser. Her står han og tenker foran bildet av jenta si, og så er det slik gjenklang i meg, nesten 200 år etterpå. Dette diktet er et av 88 i Die Heimkehr (Hjemkomsten) i Buch der Lieder (Sangenes bok). I tillegg kommer Junge Leiden, Lyrisches Intermezzo, Aus der Harzreise og Die Nordsee. Heine gjør det mange, mange ganger. Og får det til å se enkelt ut. Som en stor dikter gjør.

Samlingen Die Heimkehr vil komme på Helt grei litteratur på mandag 1. april.

Min gjendiktning

Heine er nok kanskje den dikteren i verdenslitteraturen som ligger min egen stil nærmest, så hans dikt er lettere å gjendikte enn andres. Stort sett er trykket fordelt som i originalen, men noen få trykklette stavelser er tatt bort og lagt til. Reglene for Heine-strofen er oppfylt.

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og ser på hennes portrett
Og det så kjære ansikt
Hemm’lig levde med ett.

Om hennes lepper trakk seg
Et smil så underbart
Og som fra vemodstårer
Strålte øynene klart.

Òg mine tårer strømmet
Meg nedover mitt kinn
Og akk, jeg kan ikke tro det
At du ei mer er min.
ES2019

Kilder

Hallvard Lie: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, 1967.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Du hast Diamanten und Perlen, av Heinrich Heine

Årene 2014 og 2015 var de minst aktive på denne bloggen. Da var det mange poster som ble forsømt, og mange måneder og dager som ble stående tomme for greie dikt. Da jeg tok fatt igjen i 2016, postet jeg dikt hver søndag, og i 2017 annenhver søndag. Så da ble søndagsdiktene for 2015 stående tomme. Først nå, i 2019, går jeg bak igjen og etterfyller.

Og det gjør jeg ganske mer kompetent, enn det jeg var i 2015 og tidligere. Det gjelder særlig for tyske dikt, der jeg før hvilte på gymnastysken min og på mine øvrige språkkunnskaper. Nå er jeg i ferd med å avslutte tyskstudier på universitetet, og har lest ganske mye tysk i original. Det gjelder også tyske dikt, der internett og nettbrett har gjort hele samlinger tilgjengelig, der jeg før bare sveipet rundt på nettet og fant enkeltdikt.

I dette arbeidet er det Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og Heinrich Heine (1797-1856) jeg har lest mest. Goethe som høvdingen, han har nå overtatt Shakespeares plass om lørdagene, og blir nå i 2019 postet hver eneste uke. Der har jeg snart lest alle diktene i Aufgabe letzter Hand, den siste samleutgaven Goethe godkjente før han døde. Det vil si alle dikt han selv ville stå inne for. For Heine nærmer jeg meg slutten på Buch der Lieder, samlingen Heine Heine gav ut i 1827, da han var 30 år gammel. I den var samlet alle dikt han hadde skrevet frem til da.

Dette er kremen i Heines diktning. Goethes diktning er mer omfattende, i tema, omfang, strofevariasjoner og alt hva det kan måles etter, Goethe er giganten, men Heines noe smalere diktning treffer i alle fall mitt temperament midt i hjertet. Dette er dikt jeg selv skulle ønsket jeg kunne skrive, det er her det står, det jeg egentlig prøvde på.

Teknikken til Heine er ofte den samme. Han bruker den såkalte Heine-strofen, med tre trykktunge stavelser i linjen, og varierende mellom en og to trykklette i mellom. Dette er Hildebrandverset, etter det berømte Hildebrandkvadet fra middelalderen. Hildebrandkvadet hadde imidlertid 8 vers i strofen, mens Heines strofer har 4, så denne typen strofer og vers blir også kalt den halvverte Hildebrandstrofen. Den har samme oppbygning av versene, men halvparten så mange vers i strofen, som originalen.

I denne strofen plasserer Heine ofte en drømmer, som tenker på en ting som kunne vært, eller som har vært, og så ender diktet i at den lyriske drømme er tilbake i virkeligheten igjen. Effekten er svært virkningsfull. Man tenker selv på sitt eget liv, og hva som kunne vært, og hva som er. Kontrasten er i visse øyeblikk i livet, ganske markant. For meg var det slik i alle årene jeg ennå ikke hadde truffet min kone, for andre er det kanskje andre ting å legge inn i denne drømmeren. Husk at dette er undgomsdikt, for Heinrich Heine, han gav dem ut i samlingen da han var rundt 30 år, men skrev dem og publiserte dem først da han var i begynnelsen av 20-årene.

Diktet i dag er et mesterverk i klassen, et av mange. Det er plassert som nr. 62 av 88 i samlingen Die Heimkehr, ogHjemkomsten, og den samlingen kom ut i 1823/24. Jeg-personen i diktet henvender seg til en ‘du’, det som må være hans elskede, men det står ikke noe mer om forholdet mellom dem. Denne ‘du’ har diamanter og perler og alt hva mennesket begjærer, og diktets jeg spør hva mer kan du ønske? Dette spørsmålet blir gjentatt i slutten av hver strofe, men da det kommer til slutt i hele diktet, er det med en ganske annen virkning.

Du hast Diamanten und Perlen

Du hast Diamanten und Perlen,
Hast alles, was Menschenbegehr,
Und hast die schönsten Augen –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Auf deine schönen Augen
Hab ich ein ganzes Heer
Von ewigen Liedern gedichtet –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Mit deinen schönen Augen
Hast du mich gequält so sehr,
Und hast mich zu Grunde gerichtet –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

1823/24

Min oversettelse

Du har diamanter og perler,
Har alt hva mennesket begjærer,
Og har de skjønneste øyne –
Min kjæe, hva vil du mer?

Over disse skjønne øyne
Har jeg en ganske hær
Av evige sanger diktet –
Min kjære, hva vil du mer?

Med dine skjønne øyne
Har du pinet meg så mye,
Og har latt meg gå til grunne –
Min kjære, hva vil du mer?

Språk, form og innhold

Dette er et ekesmpel på Heine-strofen. Den baserer seg på Hildebrandkvadet, og har balladerim med rim i andre og fjerde linje. Hvert vers har tre trykktunge stavelser, og en og to trykklette stavelser mellom dem. Plasseringen av de enkle og doble trykklette stavelser følger ingen regler, og det gjør strofeformen smidig og fri, noe Heine har utviklet til mesterskap. Derav navnet: Heine strofen.

Her er trykkfordelingen markert i første strofe.

Du hast Diamanten und Perlen,
Hast alles, was Menschenbegehr,
Und hast die schönsten Augen –
Mein Liebchen, was willst du mehr?

Trykkfordeling, første strofe, Du hast Diamanten und Perlen

Oversettelsen byr ikke på noen store vansker. Det er enkle ord, og med klar overvekt av ord som er de samme på tysk og norsk, eller som blir brukt på samme måte. Kanskje går det an å stoppe opp litt med ein ganzes Heer (en hel hær), i strofe 2. Tyske ganze er norske «ganske», men tyskerne bruker det også der vi på norsk heller ville sagt «hel». Så den riktige oversettelsen av ein ganzes Heer er en hel hær, men jeg oversetter heller med ganske hær på norsk også, for det er det som passer med rytmen.

Innholdet er også lett tilgjengelig, og trenger knapt noen nærmere forklaring. I første strofe blir det sagt alt hva hun har, diamanter, perler, alt hva mennesket begjærer, de skjønneste øyne, hva mer kan hun ville ha? I andre strofer sier han at han har diktet en hel hær av dikt til henne, hva mer vil hun ha? Og i siste strofe sier han at hun med de skjønne øynene har pint ham veldig, og fått ham til å gå til grunne. På nytt spør han: hva vil du mer?

Kommentar

Diktet har tre strofer. Den første etablerer du-personen, og alt hun har. I andre strofe reduseres hun til øynene, pars-pro-toto, heter virkemiddelet. En del av tingen blir gjort til representant for hele. For et menneske er det her vanlig å bruke øyne, men enhver fremtredende egenskap kan brukes. I strofe to sier han at han om disse par øynene har skrevet en hel hær av sanger. I strofe tre sier han at hun med disse øynene har pint ham og fått ham til å gå til grunne.

Alle strofene ender med spørsmålet Min kjære, hva vil du mer (Mein Liebchen, was willst du mehr?). I første strofe er det at hun har alt, diamanter og perler og alt hva mennesket begjører, hva mer skal hun da ville ha, av ting? I andre strofe er det hva han har gjort, skrevet alle disse diktene, hva vil hun mer, at han skal gjøre? I tredje har hun pint ham og fått ham til å gå til grunne. Nå er spørsmålet hva mer hun vil gjøre, med ham.

Diktet uttrykker på en vakker og vond måte forelsket kjærlighet som ikke blir gjengjeldt. Han ser i henne (egentlig jeg ser i du, jeg kaller det han ser i henne for enkelhets skyld) et menneske som må ha alt, sånn forelskede mennesker forstørrer og gjør nesten guddommelige de man er forelsket i. Han beundrer henne sånn, uttrykt gjennom beundringen til øynene, bare en liten del av henne, at han har skrevet en hel hær av evige dikt. Men han får ikke lengselen oppfylt med det.

Denne forelskelsen tærer på ham, og får ham til å gå til grunne. Så lenge han vet om noe så vakkert og flott, og et forhold som kunne vært, men ikke er, så er det som resten av ham og tilværelsen ikke spiller noen rolle. Han er gått til grunne. Forelskelsen er blitt så intens, at den ødelegger ham.

Ganske riktig har Heine skrevet ganske mange sånne dikt, en hel hær av dem, og mange av dem går til en sånn du-person, ingen helt kan vite hvem egentlig er. Det er en del av Heine-mystikken, man får liksom ikke helt tak på ham. Diktene hans er ofte veldig enkle og forståelige, det er ikke nødvendig å være lærd for å skjønne hva Heine vil si oss. Man trenger ingen forklaring for å få noe ut av dem. Til tross for denne tilsynelatende enkelheten, er det som man ikke blir ferdig med dem. Det er noe mer, der. Ved å trykke på tagen for Heine, eller skrive Heine i søkefeltet på bloggen, eller gå inn på Verdenslitteraturen (Meny øverst på siden), og se oversikt over diktene, så kan du komme til de andre diktene av Heine jeg har postet. Noen av dem er lengre, og handler om andre ting (Die Grenadiere, Belsatzar, Die Wallfahrt nach Kevlar), men mange er korte og enkle som dette. Og handler om en drøm som nesten var, men ikke er.

Min gjendiktning

I gjendiktningen denne gangen kunne det være fristende å holde på rimene fra originalen, selv om de på norsk ender opp som halvrim –ær. -er. Da kunne det gått begjær – du mer, og hel hær – du mer. Men jeg endte opp med å omskrive, så rimene blir med riktig lyd, men uten trykklett r til slutt i strofene 2 og 3. Trykkfordelingen er fulgt så det blir Heine-strofen, men den er ikke identisk som i originalen.

Du har diamanter og perler

Du har diamanter og perler,
Har alt hva mennesket ser,
Og har de skjønneste øyne –
Min kjære, hva vil du mer?

Om dine skjønne øyne
Har jeg en hel armè
Av evige sanger diktet –
Min kjære, hva vil du mer?

Med dine skjønne øyne
Har du gitt meg sånn en ve,
Og har latt meg gå til grunne –
Min kjære, hva vil du mer?

ES2019

Im wunderschönen Monat Mai, av Heinrich Heine

Det er ikke helt mai ennå, men det er bare å gjøre seg klar med dette vakre diktet av Heinrich Heine. Det er på sin plass nå, som våren ikke ser ut til å ville komme, samme hvor mye kalenderen viser slutten av april. Ikke et løvtre har bladene på i Rogaland. De få som våget seg på å vise knoppene noen solskinnsdager i mars, de står med de samme knoppene som de viste den gang. Det var sol, men det var kaldt og frost, og det var ikke regn. Nå er det regn, pøsregn, og det er vind og det er kaldt. Frostnetter har vi fortsatt, og vi har for den kommene uken utsikter til samme temperaturen som vi hadde romjulen.

Da kan det for oss som nyter den slags være på sin plass å sette på en innspilling av Robert Schumanns sangsyklus, Dichterliebe. Med Wimp og Spotify er det allemannseie, men det er nok ikke mange som benytter seg av sangskattene som ligger der av tyske liedere.

Dette er en poesiblogg, og ikke en musikkblogg. Her er teksten til det første diktet i syklusen.

Im wunderschönen Monat Mai

Im wunderschönen Monat Mai,
als alle Knospen sprangen,
da ist in meinem Herzen
die Liebe aufgegangen.

Im wunderschönen Monat Mai,
als alle Vögel sangen,
da hab ich ihr gestanden
mein Sehnen und Verlangen

Min oversettelse

I den skjønne måned mai

I den skjønne måned mai,
Når alle knopper springer,
Da er det i mitt hjerte
Kjærligheten tar av.

I den skjønne måned mai,
Hvor alle fugler synger,
Da har jeg til henne erklært
Mine ønsker og lenglser

Kommentar til oversettelsen’

Både Sehnen og Verlangen er lengsel, men Verlangen henger også sammen med vårt «forlange», og da i en slags betydning av å ønske noe veldig sterkt. Sehnen har forbindelse med adjektivet sehnlich, som kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «brennende, inderlig, med lengsel».

Kommentar til diktet

Det er et nydelig lite dikt, som også er nydelig tonsatt av Robert Schumann. Jeg skal ikke prøve å tolke det så meget. Det er ganske enkelt i sine virkemidler, der den vidunderlige mai-måneden blir satt i kontrast med dikterens lengsel. Dette blir dikterens stemme i fuglesangen. Det er alltid noen seksuelle undertoner når knopper brister i romantiske dikt. Det er årstiden for forelskelse, for å skape nytt liv, og det spretter ut. Poeten vil være med i livsgleden.

I dette diktet til Heine får vi ikke helt svar på hvorvidt han lykkes i det. Lengslene dikteren føler når han opplever seg selv i vidunderlige mai måned, de har han erklært til en kvinne. Men diktet sier ingenting om lengselen blir gjengjeldt.

Jeg har her sagt litt om diktet isolert, og nå som vi alle diktersjeler venter på forelskelsens mai, så står det godt slik. Men det er altså en del av en syklus, den er veldig lett tilgjengelig nå i disse nettider, både tekstene og Schumanns tonsetting. Jeg anbefaler å prøve det siste, gjerne i versjonen til Fritz Wunderlich eller Dieter Fischer-Friskau, dette er i kjernerepertoaret av de tyske lieder. Dere kan også lese informasjon om syklusen, og tekstene på tysk og i engelsk oversettelse på denne nettsiden.

Eller dere kan lese det flotte diktet Im wonderschönen Monat Mai en gang til, og se hvor vakkert det kan gjøres på bare åtte linjer. Og så kan en tenke gjennom ens egne ønsker og lengsler, og hvem en kan erklære dem til.

DSC_0511

Loreley, av Heinrich Heine

Et meget berømt dikt skal bli servert dere på poesibloggen i dag. Det er diktet Loreley, av den tyske dikteren, Heinrich Heine. Dessverre er jeg her jeg er på reise ennå ikke i stand til å yte diktet rettferdighet, med en ordentlig oversettelse og fyldige kommentarer, men jeg kan i det minste legge det frem til glede og fornøyelse, og senere arbeid for meg. Posten vil bli utvidet.

Loreley

Ich weiß nicht, was soll es bedeuten,
Daß ich so traurig bin;
Ein Märchen aus alten Zeiten,
Das kommt mir nicht aus dem Sinn.

Die Luft ist kühl und es dunkelt,
Und ruhig fließt der Rhein;
Der Gipfel des Berges funkelt
Im Abendsonnenschein.

Die schönste Jungfrau sitzet
Dort oben wunderbar,
Ihr goldnes Geschmeide blitzet,
Sie kämmt ihr goldnes Haar.

Sie kämmt es mit goldnem Kamme,
Und singt ein Lied dabey;
Das hat eine wundersame,
Gewaltige Melodey.

Den Schiffer, im kleinen Schiffe,
Ergreift es mit wildem Weh;
Er schaut nicht die Felsenriffe,
Er schaut nur hinauf in die Höh’.

Ich glaube, die Wellen verschlingen
Am Ende Schiffer und Kahn;
Und das hat mit ihrem Singen
Die Loreley getan.

 Min oversettelse

Loreley

Jeg vet ikke hva det skal bety,
At jeg er så trist;
Et eventyr fra gamle tider,
Jeg får det ikke ut av hodet.

Luften er kjølig, det mørkner,
Og rolig flyter Rhinen;
Det glitrer så fint på berget
I aftensolens skinn.

Den skjønneste jomfru sitter
Der borte nydelig,
Hennes gylne glokker limrer,
Hun kjemmer sitt gylne hår.

Hun kjemmer det med en gyllen kam,
Og synger en kjærlighetsang med det;
Den har en slik vidunderlig,
Forlokkende melodi.

Skipperen i den lille båten,
Begriper det med ville ve;
Han skimter ikke skjær og klipper,
Han ser bare det høye berg.

Jeg tror bølgene vil ta ham,
Jeg tror han vil ende sitt liv;
Og det er det sangen hennes
Loreley som har gjort.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er verken særlig god eller særlig poetisk. Jeg har ikke hatt anledning til å slå opp ord der jeg har vært i tvil, og har måttet oversette slik jeg forstår meningen. Den kan fort inneholde betydelige feil. Jeg takker bidragsyterne som i kommententarene har foreslått forbedringer og rettelser, uten disse hadde oversettelsen vært enda mer håpløs!

Kommentar til diktet

Det er artig at det nettopp er tyskerne som skriver slike flotte kjærlighetsdikt, der den mystiske kraften til kjærligheten er inderlig oppslukende. Skipperen går i døden for kjærligheten til Loreley, og man har også følelsen av at det var verdt det. Mye mer kan skrives, og det kommer jeg også til å gjøre, men akkurat nå må jeg prosaisk gå og gjøre andre ting. Så inntil videre får dette stå.