Hvit bjørk utenfor mitt vindu, av Sergej Jesenin

Dette diktet skrev Sergej Jesenin (1895-1925) da han var uforskammet 17 år. Det går inn i tradisjonen russiske vinterdikt, og handler om treet som står så sentralt i russisk litteratur og åndsliv, nemlig bjørketreet. Den russiske bjørka, for oss er bjørka symbol på vår og 17 mai, da bjørka springer oppe hos oss, men hos russerne gjelder bjørka hele året. Også om vinteren. Den russiske bjørka er også annerledes enn vår, større, og mer majestetisk, kan den være, med merkbart bredere stamme. Likevel er den et gjennomgående symbol på девучка, på jente, kanskje på grunn av a-endingen i navnet på treet, kanskje på grunn av noe annet. I alle fall kan russere lett tenke jente når de ser берёза (berjosa – bjørk), i et dikt. Og som dere vil se, passer det godt her.

Белая береза под моим окном

Белая берёза
Под моим окном
Принакрылась снегом,
Точно серебром.

На пушистых ветках
Снежною каймой
Распустились кисти
Белой бахромой.

И стоит береза
В сонной тишине,
И горят снежинки
В золотом огне.

А заря, лениво
Обходя кругом,
обсыпает ветки
Новым серебром.

Fra lenken: https://rustih.ru/sergej-esenin-beryoza/

Hvit bjørk utenfor mitt vindu

Hvit bjørk
Utenfor mitt vindu
Dekket med snø,
Helt som sølv.

På de dunete greinene
Snølig kant
Sprang ut duskene av
Hvit frynser.

Og står bjørka
I søvnens stillhet,
Og snøfnuggene brenner
I gyllen brann.

Og morgengry, lat
Gående rundt,
drysser over greinene
med nytt sølv.

Språk, form og innhold

Russiske dikt følger ikke helt de tradisjonelle versemønstrene, det russiske språket er ikke laget for dem. Og når Jesenin skriver, så er også dikterkunsten kommet dit hen at man ikke er så opptatt av formelle regler uansett hvor man er i verden. Det er ikke noe fast mønster og rytme her, formen er ganske fri, men det er rim i linjene 2 og 4. Her viser jeg trykkfordelingen i første strofe.

Белая берёза
Под моим окном
Принакрылась снегом,
Точно серебром.

Sergej Jesenin: Hvit bjørk utenfor mitt vindu (trykkfordeling)

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets store blå ordbok.

берёза (Betula) bjørk;
пуши́стый dunet(e); bløt (о волосах); lodden (о материи);
кайма rand, bord, kant
распусти́ться <распуска́ться> 1. (о растительности) få løv, springe ut, folde seg ut 2. разг. (о волосах) løsne, bli utslått 3. разг. (о вязаной вещи) rakne 4. разг. (потерять выдержку) miste fatningen, motet 5. разг. (в отнощении дисиплины) bli udsiplinert 6. разг. (раствориться) bli oppløst, smelte
кисть 1. (руки) hånd 2. (гроздь)klase кисть винограда drueklase 3. (украшение) dusk 4. (для рисования малярная) pensel 5. перен. (искуство живописи манера письма) pensel;владеть кистью føre penselen; писать жирокой кистью male med bred pensel; картина кисти неисвестного художника et bilde malt av en ukjent maler
бахрома́ frynse; висеть бахромой henge i frynser
горят -> горе́ть
снежи́нка snøfnugg
заря́ 1. morgenrøde, daggry (утренняя);aftenrøde (вечереняя); на заре ved daggry; от зари до зари hele dagen lang [gjennom] 2. перен. frembrudd, morgenrøde, gry; заря́ нового времени ny tids frembrudd; заря́ свобрды frihetens morgenrøde 3. (военный сигнал) утренняя заря́ revelje; вечереняя заря́ tappenstrek; играть зорю spille [blåse] revelje [tappenstrek]
(встать) ни свет ни заря́ stå opp før fanden får sko på
лени́вый 1. (избегающий труда) doven, lat 2. (выражающий лень) doven 3. (медлительный) doven, treg, treven
лени́вые вареники «falske ostekaker» (stykker av ostemasse blandet med mel, kokt i vann); лени́вые голубцы «falske kålruletter» (rettt av hakket kjøtt, kål og ris); лени́вые щи slags kålsuppe
обсы́пать св, обсыпа́ть нсв 1. drysse noe på noen, noe, strø noe på noen, noe 2. перен. overøse med

Kommentar

Vi hadde en hvit bjørk ute i hagen vår i mange år. Det var far som plantet den, og den stod i hjørnet. Den splittet seg i to, og vokste oppover som i to stammer, far og mor. Jeg har levende minner fra den, særlig fra 17. mai, da jeg mener vi pyntet den i norske farger og flagg. Men jeg er ikke sikker på om jeg her husker riktig, og jeg kan ikke finne igjen bilder av treet, som jeg mener vi skulle ha.

I dag er far død, og treet hogget ned.

Mama, se ut av vinduet, av Afanasij Afanasjevitsj Fet

I dag er det igjen et russisk vinterdikt jeg har tenkt å poste. Russland er vinterlandet, både når det gjelder den naturlige vinteren ute i verden, og den forunderlige vinteren de skriver og dikter om. Vi er ikke så verst med vinter i Norge heller, men vinteren er annerledes her, ikke som der, da snøen ligger som et teppe over det veldige landet fra sent på høsten til tidlig vår, og det blir dag og natt ut og inn med kald, magisk frost. Jeg har postet en serie russiske vinterdikt tidligere også, flere av Pusjkin, og et av Boris Pasternak, men ingen har skrevet om vinteren sett med barnets små øyne.

Det gjør Afanasij Afanasjevitsj Fet (1820-1892) her. I en alder av 67 år, i 1887, og i en tid med ganske tunge depresjoner for ham. Det er det ikke spor av i dette diktet her. Her er barnets glede, her er det ut å leke!

Мама! глянь-ка из окошка

Мама! глянь-ка из окошка —
Знать, вчера недаром кошка
Умывала нос:
Грязи нет, весь двор одело,
Посветлело, побелело —
Видно, есть мороз.

Не колючий, светло-синий
По ветвям развешан иней —
Погляди хоть ты!
Словно кто-то тороватый
Свежей, белой, пухлой ватой
Все убрал кусты.

Уж теперь не будет спору:
За салазки, да и в гору
Весело бежать!
Правда, мама? Не откажешь,
А сама, наверно, скажешь:
«Ну, скорей гулять!»

1887

Mama! gljan-ka iz okosjka

Mama! gljan-ka iz okosjka —
Znat, vtsjera nedarom kosjka
Umyvala nos:
Grazi njet, ves dvor odelo,
Posvetlelo, pobelelo —
Vidno, jest moroz.

Ne koljutsji, svetlo-sinij
Po vetvjam razvesjan inej —
Pogljadi khot ty!
Slovno khot-to torovayj
Svezjej, beloj pukloj vatoj
Vsje ubral kusty.

Uzj teper, ne budet sporu:
Za salazki, da i v goru
Veselo bezjat!
Pravda, mama? Ne otkazjesj,
A sama, naverno, skazjesj:
«Nu, skorej guljat!»

Mama, se ut av vinduet

Mama! se ut av vinduet —
Du skal vite, i går var det ikke forgjeves katten
Vasket nesen:
Ikke noe søle, helle gården er kledd,
I lyst, I hvitt —
Det er synlig, det er frost.

Ikke tornet, lyseblå
På grenene er det blitt rim —
Se da du!
Liksom en eller annen raus
Frisk, hvit, tjukk vatt
Pyntet alle buskene.

Nå er det ikke tid for diskusjon:
Bak sleden, ja og opp i fjellet
Det er kjekt å løpe!
Sant, mama? du trekker deg ikke,
Og selv, kanskje, sier du:
«Nå, snart ut på tur!»

Språk, form og innhold

Det er tre strofer med 6 linjer i hver. Rimmønsteret er AAbCCb, der små bokstaver tilsier trykktung mannlig utgang, store bokstaver er trykklett. Første og andre linje rimer, tredje og sjette, og fjerde og femte. Versefoten er alltid spesiell i russiske dikt, siden språket ikke tillater flere enn ett trykk i hvert ord, og heller ikke liker ord uten trykk. Det gir linje 4 i første strofe, der diktet egentlig ser ut til å skulle leses med tre trykksterke stavelser etter hverandre (нет, весь двор). Det er imidlertid det lille barnet som snakker, og den forholdsvis frie rytmen ligger lett og godt i munnen på det.

Her har jeg markert de trykksterke stavelsene i første strofe. I andre og tredje kommer ikke trykkene på samme plass, men rimmønsteret er det samme.

Мама! глянь-ка из окошка —
Знать, вчера недаром кошка
Умывала нос:
Грязи нет, весь двор одело,
Посветлело, побелело —
Видно, есть мороз.

Afanisj Fet: Mama, gljan-ka iz okosjka (trykkfordeling)

Det er et enkelt, barnlig språk i diktet, og det er ikke noen spesielle vanskeligheter i oversettelsen. Første strofe har barnet som påkaller morens oppmerksomhet i det diktet begynner, kom å se ut av vinduet! Så følger barnets logikk, med at det ikke var forgjeves (недаром) katten vasket nesen i går, for i dag er det jo snø ute. All søle er borte (så litt logisk er det jo at det nå nytter å vaske nesen, den blir ikke straks skitten på ny!), hele gården er dekket eller kledd (одело – odelo) i lyst og hvitt. Det er synlig (выдно – vydno) at det er frost. Litt språklige finesser er det i originalen, men ikke verre enn at det kommer greit frem i oversettelsen.

I andre strofe heter det at det ikke er torner lenger (не колючий – ne koljusij), ingenting som stikker. Nå er det lyseblå (светло-синий – svetlo-sinij) og utviklet frost på greinene, som det står. Det går kanskje an å oversette noe mindre høytidelig enn russiske (развешан – razvesjan), kanskje kan man bare skrive nå er det blitt frost. Ordet торова́тый er ikke et oppslagsord på norsk, men på alltid tjenestevillige internett går det an å finne at dette er et gammelt ord for жедрый, det å være raus og spandabel. Det passer godt i sammenhengen. Denne personen er subjekt i setningen som fullfører strofen, adjektivene og substantivet i linje 5 står i instrumental, så han bruker den friske, hvite, tjukke vatten til å pynte buskene. Det er en litt sjelden bruk av verbet убрать (ubratj – fjerne, rydde), grunnbetydningen er å ta noe bort, altså rydde. Verbet брать betyr å ta, og prefikset у- betyr vanligvis å ta noe bort, men kan også bli brukt i betydningen dekke, som her. Og da er det dekke i betydningen pynte.

Første linje i siste strofe byr på litt å diskutere. Det spesielle ordet уж (usj – æsj eller allerede, med mer) i starten er vanskelig å oversette, det kan være en forkortelse for уже (uzje – allerede), som betyr allerede, og det kan være en forsterkende partikkel, bare et utrop. Russerne har flere sånne, og det passer at det utålmodige barnet sier. Спору (sporu – (til) strid) er dativ av спор (spor – strid, diskusjon), den er grei, men jeg kan ikke godt forklare hvorfor det er dativ og ikke nominativ som er brukt. Min ganske uutviklede russiske språkfølelse og følelse for bruk av dativ tilsier at det blir gitt noe til krangelen, til diskusjonen, dativ er jo setningsfunksjonen for indirekte objekt, den som nyter godt (eller vondt) av verbalhandlingen. Den finessen lar jeg eventuelt pent være i oversettelsen, og glatter alle vanskeligheter ut i ren og klar norsk. Nå er det ikke tid for diskusjon, nå skal man i sleden. Det russiske ordet салазки kan bety både slede og kjelke, ord som er sterkt beslektet også på norsk, og preposisjonen за kan bety både «bak» og «til» og også «for». Meningen er nok kanskje at han skal opp og ake kjelke i fjellene. Fjell står i akkusativ, det vil si at det er bevegelse bort dit, noe som i oversettelsen kommer frem i vendingen «opp i fjellene». Ordet весело (veselo – kjekt, lystig) er et flott ord, det betyr kjekt, lystig, det er et nydelig gledesutrop barn og voksne bruker når de har det gøy. Her er det gøy å løpe! Verbet бежать (bezjat – løpe) har nok en utvidet betydning enn bare å løpe på føttene her, det kan være å renne og å være i fart, bevegelse raskere enn gange. Slutten er grei, med barnet som sier til moren, sant (правда – pravda), du trekker deg ikke (Не откажешь – ne otkazjesj), du sier snart at vi skal ut! Ordet гулять (guljat – rusle, spasere) betyr å gå uten noe spesielt mål, det man sier når man skal ut på en spasertur, og russerne bruker oftere denne formuleringen, enn å si at de skal ut. Så på norsk blir det at de skal ut.

Kommentar

Afanasij Fet poster jeg som regel i veldig glade og lystige dikt, barnlig og naiv glede over tilværelsen og årstidene. Jeg er svak for diktet hans til våren, Jeg har kommet til deg med en hilsen (я пришёл к тебе с приветом), der hele meldingen er at alt har våknet og våren er i gang. Poeten vet ikke hva han skal synge, vet bare at sang vil det bli. Det er nydelig. Diktet Hvisken, den stilleste pust (шепот, робкое дыхание) er noe mer meditativt. De glade og naive diktene er ikke helt representative for dikteren, som var ganske alvorstung og noe av en melankoliker.

I dagens glade dikt, blir alt dette satt til side, da forundringen over vinterens første frost blir lagt i munnen på et barn. Effekten er smittende glede. Det er barnet som vil ha morens oppmerksomhet, fullt overbevist om at hun vil være like begeistret over frosten og vinteren som han er det. Det er uformelle vendinger som gjør diktet veldig muntlig, veldig naturlig som barnet snakker til moren sin, окошка for vindu, глян-ка for å se, кошка for katten, alt sammen med diminutiv. At vi befinner oss i barnets verden blir understreket av barnets logikk, nå har ikke katten vasket snuten forgjeves, for nå er det jo snø ute! Det er så man smiler med moren, og ser barnet for seg, stå og hoppe ved vinduet, og peke og rope, i bare glede.

Andre strofe er kanskje litt vel raffinert til å komme fra barnemunn, her er det poeten som skriver, men moren – og leseren! – er med i utropet Погляди хоть ты! Det er frost, det er rim, alt er dekket av et tykt, hvitt teppe, av en raus og spandabel mann. Han har rikelig av materialet sitt, rikelig av snø. For russerne er nok frosten og vinteren enda mer personifisert enn den er hos oss, med deres дед мороз, eller bestefar frost. I følge legenden er det han som kommer og strør om seg med frost og vinter, en ide som også finnes i andre kulturer enn den russiske, også i vår egen.

I tredje strofe er det helt klart det utålmodige barnet som fører ordet igjen. Nå får det være nok diskusjon, nå er det ut å ake på kjelke! Det er så gøy! Og så må han liksom spørre, det er sant, mor? du trekker deg ikke? du blir med du også? du sier vi snart skal ut?

Det er et nydelig øyeblikksbilde. Det tar bare noen sekunder. Barnet er full av forventning, og vil ha dem oppfylt straks. Her er ingen andre tanker og ingen sorger og bekymringer og ingenting annet enn at nå er det vinter, og vinter er gøy! Her må vi ut! Mellom ham og det forunderlige står bare moren, moren må gi ham lov, og moren må bli med. Det vet han hun vil gjøre, hun vil komme, men han kan ikke være riktig sikker heller, og så må det jo skje med en gang, det er det siste, sterke ønsket uttrykt i siste linje. Diktet slutter i en flott spenning, der.

Og vi får vel kanskje alle en lengsel tilbake til denne barnlige, umiddelbare gleden. Der alt bare kan settes rett til side, for utenfor vinduet er en bra dag med frost og vinter. Den må vi komme oss ut i. Så er det jo bare å huske at det er ingenting som hindrer oss i å være barn igjen. Afanasij Fet var 67 år og melankoliker da han skrev dette diktet, likevel greide han både å gjenkalle og å uttrykke følelsen. Vi her i Norge i dag trenger ikke bare det, vi kan også eksponere den og å leve den ut. Det er vinter her også, en mild vinter, riktignok, men det trenger ikke å bety at det ikke er mye moro å finne på! Bare se ut, bare gå ut! Det er en verden som venter der ute, gå ut i den, som barnet, i lek og forundring!

Da gir det mening med dikt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsord står i fet skrift. тороватый er ikke et oppslagsord, det ordet er slått opp på викисловарь, og står i fetkursiv.

неда́ром 1. (не прилично) ikke forgjeves, ikke for ingenting неда́ром он историк det er ikke for ingenting han er historiker 2. (не без причини, не без умыслом) kke uten grunn, med rette (по правлу) неда́ром говорять det har sin grunn når man sier… det blir med rette sagt…
(умы́ть/)умыва́ть vaske (hendene eller ansiktet på noen) ~ руки vaske sine hender (i uskyld)
Гря́зи -> грязь 1. (мокрая зеьля, глина и т.п. – на дороге) søle, gjørme 2. gytje (norsk ordliste: slamlignende jordslag av organiske rester, som blir brukt til bad eller omslag mot reumatisme og lignende) 3. (пыл, сор, нечистота) skitt, smuss, lort 4. перен. smuss, søle
колю́чий 1. колю́щий) stikkende, tornet колю́чая про́волока piggtråd 2. перен. (о взгляде) stikkende 3- перен. (язвиетельный) stikkende, smertende
торова́тый 1. устар. то же, что щедрый во всех значениях ◆ Тороватый подарок. ◆ А церковный староста, мужик богатый и тороватый, нарочно подошёл к служивому осведомиться: кто он, откуда и куда путь-дорогу держит. П. И. Мельников-Печерский, «На горах», 1875-1881 г. (цитата из Национального корпуса русского языка, см. Список литературы) 2. перен. несдержанный, склонный к излишествам в проявлении чего-либо ◆ Отсутствует пример употребления (см. рекомендации). 3. перен. расторопный, ловкий, проворный ◆ Отсутствует пример употребления (см. рекомендации). (Wiktionary)
развешан -> развешать см развить utvikle…
убра́ть <нсв убирать> (..) 7. (украшать) pynte, smykke убра́ть ёлку pynte juletreet убра́ть комнату цветами pynte rommet med blomster
спору -> спор strid, ordskifte, diskusjon вне спо́ра в знеч. сказ. det er hevet over enhver tvil, det lar seg ikke bestride спо́ру нет вводе. сл. а) uten tvil, utvilsomt б) уступ. rett skal være rett,ganske visst не спор он han veddet på han skulle…
сала́зки 1. разг. kjelke 2. тех. slede

Min gjendiktning

Jeg har bare så vidt begynt på den. Det er å trikse det til så det blir noen slags rim, og at barnets henrykte glede over den første frosten som er kommet blir med over på norsk. Så er det ikke så veldig farlig med det formelle, i dette diktet her, synes jeg.

Mama! se ut av vinduet

Mama! se ut på marken —
Det er ikke forgjeves katten
Vasket nesen i går:
Ikke noe søle, helle gården er kledd,
I lyst, I hvitt —
Man kan se at frost vi får.

Ikke tornet, lyseblått
På grenene er rim og flott —
Ja, men så se!
Liksom en eller annen skatt
Av frisk, hvit, tjukk vatt
Dekket alle buskene.

Nei, nå er ikke tid å snakke:
Til fjells på kjelke finn en bake
Det er gøy i fart!
Sant, mama? du sier ikke nei,
Du sier vel heller til meg:
«Nå skal gå ut snart!»

ES2020

Denne gata er meg kjent (Эта улица мне знакома), av Sergej Jesenin

Jeg er fan. Jeg er jo det. Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895-1925), fra før har jeg postet: Brev til mor, På gjensyn min venn, på gjensyn, Vi forlater nå stedet lite grann, Så begynte det gylne løvet å virvle og Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke. Han skriver så følsomt. Det er så sterkt.

Denne gangen skal vi med ham gå opp barndommens minner, der han reiser tilbake til landsbyen han vokste opp. Den heter Konstantinovo, og ligger i Rjazan oblast, like sørøst for Moskva. Jesenin vokste der opp opp i et religiøst miljø, sånn den russiske landsbygda var, og han hadde gjennom kunstnerlivet i storbyene fjernet seg veldig fra landsbylivet som han kjente det. Likevel er gjensynet sterkt, og minnene sterke.

Эта улица мне знакома

Эта улица мне знакома,
И знаком этот низенький дом.
Проводов голубая солома
Опрокинулась над окном.

Были годы тяжелых бедствий,
Годы буйных, безумных сил.
Вспомнил я деревенское детство,
Вспомнил я деревенскую синь.

Не искал я ни славы, ни покоя,
Я с тщетой этой славы знаком.
А сейчас, как глаза закрою,
Вижу только родительский дом.

Вижу сад в голубых накрапах,
Тихо август прилег ко плетню.
Держат липы в зеленых лапах
Птичий гомон и щебетню.

Я любил этот дом деревянный,
В бревнах теплилась грозная морщь,
Наша печь как-то дико и странно
Завывала в дождливую ночь.

Голос громкий и всхлипень зычный,
Как о ком-то погибшем, живом.
Что он видел, верблюд кирпичный,
В завывании дождевом?

Видно, видел он дальние страны,
Сон другой и цветущей поры,
Золотые пески Афганистана
И стеклянную хмарь Бухары.

Ах, и я эти страны знаю –
Сам немалый прошел там путь.
Только ближе к родимому краю
Мне б хотелось теперь повернуть.

Но угасла та нежная дрема,
Все истлело в дыму голубом.
Мир тебе – полевая солома,
Мир тебе – деревянный дом!

<1923>

Denne gaten er meg kjent

Denne gaten er meg kjent
Og kjent er dette ringe huset
Der ledninger av blå halmstrå
Har veltet seg over vinduet

Det var år med tung fattigdom
År av vill, vettløs styrke
Jeg husket landsbygdas barndom
Husket landsbygdas blåfarge.

Ikke søkte jeg ære, ikke hvile,
Jeg er kjent med denne ærens forfengelighet
Og nå, som øynene lukkes
Ser jeg bare slektshuset.

Jeg ser hage i blå flekker
Stille august lagt mot kvistgjerdet
Holde lindetrærne i grønne greiner
Fuglene surrer og kvitrer.

Jeg elsket dette huset på landet
I tømmeret varmet det seg seg truende rynker,
Vår ovn var liksom vill og rar
Glemme seg i regnfulle netter

Stemmen høy og rungende hikst
Som om en eller annen død, levende.
Hva han så, mursteinskamel …
I det glemte regnet?

Synlig, han så land langt unna
Drømmen var en annen og
Gylne afganske sandkorn
Og glass fra Bukhara.

Akk, jeg kjenner disse landene
Jeg gikk der selv ikke så lite
Bare nærmere fødestedet
Skulle jeg ønske meg å vende tilbake

Men slokket er den ømme søvn
Alt er smuldret bort i blå røyk
Verden er deg åkerens høy
Verden er deg et landsens hus.

Språk, form og innhold

Russiske dikt fra det tjuende århundre har som regel ikke en rigid versefot. Språket deres er ikke så lett å tilpasse de klassiske formene, siden de ikke kan ha mer enn en trykktung stavelse per ord. De kan heller ikke ha unaturlige trykk der det ikke hører hjemme, for å få rytmen til å gå opp, slik vi kan leke med på norsk om vi ikke klarer det på annen måte. Det gir språket og diktene en egen melodi, og det gjør at diktene skiller seg ut fra de man finner i andre språk.

Rim har de imidlertid lett for å lage, så det benytter de ofte, også i såkalt modernistiske dikt. Modernismen var noe eget i Russland, og falt sammen med enorme samfunnsendringer, akkurat sånn som mange av modernistene ønsket seg (uten at de russiske modernistene nødvendigvis var så fornøyde med hvordan landet deres viste seg å bli). Jesenin kan vel vanskelig kalles noe annet enn modernist, men skriver her tradisjonelle vers med tradisjonelle rimmønster, AbAb, regelrette kryssrim, og konsekvent gjennom hele teksten.

Her er trykkfordelingen i første strofe.

Эта улица мне знакома,
И знаком этот низенький дом.
Проводов голубая солома
Опрокинулась над окном.

Jesenin: Denne gaten er meg kjent (trykk i første strofe)

Det er noen vanskeligheter i oversettelsen. Jeg skal her prøve å nøste dem opp.

I første strofe er det ordet проводов , genitiv felrtall av провод (provod – ledning) som volder problemer. Subjektet i setningen er голубая солома (golubaja soloma – blå halm), som står i nominativ, og som det ikke er noe spesielt med. Verbet, опрокинулась (oprokinulas – veltet seg), står i refleksiv form, derfor «veltet seg». Tanken er at det er ledninger av blå halmstrå som er veltet over vinduene, det må komme fra taket, denne halmen, og så henger det ned så man ser det fra vinduet. Russisk bruker genitiv flertall for ubestemt mengde, så det kan være det som er grunnen til at ledninger ( проводов – provodov) står i den kasusen.

I andre strofe er det ikke noen spesielle problemer. Det var år av tung fattigdom, år med vill og vettløs styrke. Adjektivene тяжелых, буйных, безумных står i genitiv flertall, det er en konstruksjon russerne kan bruke der vi bruker preposisjonen «av». Verbet вспомнил, eller вспомнить, som det heter i infinitiv, har prefiksen вс- til standardverbet помнить. Det er en forstavelse som indikerer at man går inn i handlingen, man går inn i å huske, man kommer på (eller kommer i hu, som det står i ordlisten).

I det som er strofe 5 er det litt mange verb for meg i linje 2, og jeg tror jeg må jobbe litt for å få godt og lett frem meningen i linje 3 og 4.

Strofe 6 er litt merkelig, jeg kan ikke få верблюд кирпичный til å bety noe annet enn «mursteinskamel», men jeg skjønner ikke helt det bildet. I siste linje er det en rar form av ordet for regn, дождевом, det vanlige er дождь, jeg vet ikke om det har noe å bety, og jeg får ikke sjekket det opp innen innlegget postes.

Gloseliste

Glosene er for det meste slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok, men noen ord er ikke å finne der, og da har jeg brukt nettets russiske wikislovar. Derfra har jeg bare limt inn den russiske forklaringen på ordene. Oppslagsord i blå ordbok står i fet skrift, oppslagsord for wikislovar står i fetkursiv.

Проводов -> про́вод ledning проводы avskjed, avskjedsfest, avskjedsselskap
соло́ма halm, strå
Опрокинулась -> Опроки́нуть [нсв опрокидывать] 1. (перевернуть) velte; velte (over ende) (свалить); (få til å) kantre (судно) 2. (сбить с ног) slå ned [over ende], løpe over ende 3. разг. (выпить) tømme (i ett drag) 4. (заставить беспорядочно отступить) kullkaste 5. (ниспровернуть) kullkaste, velte
буйных -> бу́йный 1. (о человеке) voldsom, ustrylig; rasende (буйствующий 2. (о чустве) voldsom, heftig, ustyrlig 3. (о реке, ветре) stri, rivende 4. (о растительности) frodig, yppig
вспо́мнить [нсв вспомнивать] В huske, minnes; komme i hu дереве́нский 1. landsby- 2. (живущий в деревние; харалтерный для деревии) land-, lands-, bygde-, landsens-; ~ая жизнь landliv; ~ий воздух landluft; ~ий житель bygdemann, langmann; ~ий парень bondegutt; ~ая пища landsens kost; ~ий покой landlig [landsens] ro
синь blå
тщетой -> тщета́ книжн. forfengelighet
накрапах -> накрапывает (дождь) det småregner накрап -> крапина, небольшое пятно от чего-либо ◆ Вскоре пришел Дениска с улыбкой от уха до уха, принёс убитую им гадюку неказистого вида. Сама она серенькая, вдоль хребтинки её — узорчатый на́крап из рыжих пупырышек. В. С. Пикуль, «Баязет» (цитата из Библиотеки Максима Мошкова, см. Список литературы)
плетню -> плете́нь kvistgjerde, flettverksgjerde
липы -> ли́па (Tilia) lind
лапах ->ла́па 1. labb; pote; svær fot 2. (якоря) ankerram 3. (ветвь ели и т.п.) grein (på bartre)
го́мон (stemme)surr
щебетню -> щебета́ние kvitter, kvitring
бревнах -> бревно́ (мн бревно) 1. tømmerstokk 2. бран. (тупой человек) fehode; kjøtthue 3. (печуткий человек) tykkhudet menneske 4. спорт. balansebom
морщь – fortid -> мо́рщить разг. (об одежде) ligge i [slå] folder, skrukke seg, krølle
всхлипень -> всхли́пывание hikst
зы́чный høy, rungende, kraftfull, alt overdøvende
кирпи́чный 1. mursteins- 2. (о цвете) mursteinsrød, teglstensrød
цветущей поры blomstringstiden
хмарь 1. рег. пелена туч ◆ Тогда серая хмарь плотно надвинулась и закрыла всё солнце с его живительными лучами. М. М. Пришвин, «Кладовая солнца», 1945 г. (цитата из Национального корпуса русского языка, см. Список литературы) 2. мгла, пелена тумана ◆ Туманная хмарь застила слабую краску зари. В. М. Шукшин, «Охота жить», 1966—1967 г. (цитата из Национального корпуса русского языка, см. Список литературы)
дрема -> дрема, дрёма см дремо́та søvnighet (сонливость); døs (полусон)
истлело -> истле́ть 1. (сгнить) råtne (opp), smuldre 2. (сгореть) bli til aske
полевая -> полево́й 1. mark-; åker- 2. (боевой; полодный) felt 3. полевые иследованния, иследнованния в полевых условиях studier i marken, feltarbeid 4. (в составе бот. и зоол. названий) mark-, åker

Kommentar

Diktet er krevende, så jeg har ikke kommet gjennom alle detaljer ennå. Men det er lett å se at det er vakkert, og inneholder en inderlig lengsel til en barndom, som kanskje ikke var så god, men som er sterk og levende, og som man heller vil ha igjen, enn livet man lever nå. Jesenin får det til på russisk vis, og på eget, karakteristisk vis, med å skrive veldig enkelt, og veldig sterkt.

Min Gjendiktning

Det er foreløpig bare et forsøk. Jeg er ikke i nærheten av å være i mål. Det skal være 3 og 4 trykktunge stavelser i linjene, linje 1 og 3 skal ha trykklett utgang, og det skal være kryssrim. Det er vanskelig å få til. Så jeg må jobbe litt med denne.

Denne gaten er meg kjent

Kjent for meg er denne gate
Og dette huset har jeg sett
Halmstrå henger ned fra taket
Henger over vinduet.

Har vært år med tung fattigdom
Heftige år, vettløs styrke
Huske gjorde jeg landsbygdas barndom
Husket landsbygdas blå

Ikke søkte jeg ære, ikke hvile,
Jeg er kjent med denne ærens forfengelighet
Og nå, som øynene lukkes
Ser jeg bare slektshuset.

Jeg ser hage i blå flekker
Stille august lagt mot kvistgjerdet
Holde lindetrærne i grønne greiner
Fuglene surrer og kvitrer.

Jeg elsket dette huset på landet
I tømmeret varmet det seg seg truende rynker,
Vår ovn var liksom vill og rar
Glemme seg i regnfulle netter

Stemmen høy og rungende hikst
Som om en eller annen død, levende.
Hva han så, mursteinskamel …
I det glemte regnet?

Synlig, han så land langt unna
Drømmen var en annen og
Gylne afganske sandkorn
Og glass fra Bukhara.

Akk, jeg kjenner disse landene
Jeg gikk der selv ikke så lite
Bare nærmere fødestedet
Skulle jeg ønske meg å vende tilbake

Men slokket er den ømme søvn
Alt er smuldret bort i blå røyk
Verden er deg åkerens høy
Verden er deg et landsens hus.

ES2019

Hvis livet bedrar deg (Если жизнь тебя обманет), av A. S. Pusjkin

Dette er et kort dikt av A. S. Pusjkin (1799-1837), det som vel må kalles et epigram. Det er en liten sak på to fireversede strofer, der det i første strofe er omsluttende rim og i andre strofe er kryssrim. Det inneholder en liten livsvisdom, tilpasset russiske forhold, kan man si. Særlig de to første linjene er veldig kjente, men hele diktet er noe mange russere godt kjenner til. De kjenner i hvert fall godt til tankene og ideene som er i det, dette med at når livet går deg i mot, som det gjerne gjør, så gjelder det ikke å grave seg ned i mismot og sinne. Bedre dager vil komme. Ingen folkeslag jeg kjenner til, er bedre til å tro på dette, enn russerne. Her er deres nasjonaldikters versjon av landets visdom.

*

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Сердце в будущем живет;
Настоящее уныло:
Все мгновенно, все пройдет;
Что пройдет, то будет мило.

1825

Min transkripsjon

Jesli zjizn tebja obmanet,
Ne petsjalsja, ne serdis!
V djen uninija smiris:
Djen, ver, nastanet.

Serdtse v budusjem zjivot;
Nastojasjtsjeje unylo:
Vsjo mgnovenno, vzjo projdjot;
Sjto projdjot, to budet milo.

Min oversettelse

Hvis livet bedrar deg,
Ikke bli lei deg, ikke bli sint!
Med mismotets dag, forson deg:
En lykkelig dag, tro det, oppstår.

Hjertet lever i det som vil bli;
Nåtiden er trist:
Alt er øyeblikkelig, alt kommer;
Hva som kommer, det blir bra.

Språk, form og innhold

På russisk er de germanske verseformene med greske navn nesten umulige å tilpasse språket, siden ingen russiske ord kan ha flere enn én trykktung stavelse. Verseformen er også litt uhøytidelig i dette korte epigrammet, og det varierer hvor mange trykktunge stavelse hver linje har. Rimmønsteret er AbbA i første og cDcD i andre.

Если жизнь тебя обманет,
Не печалься, не сердись!
В день уныния смирись:
День веселья, верь, настанет.

Pusjkin: Если жизнь тебя обманет (His livet bedrar deg), Trykkfordeling

Jeg tror ikke jeg skal si for mye om språk og oversettelse for dette diktet her. Det er enkelt og greit, det som står. Du skal ikke bli lei deg og sin om livet bedrar deg, du skal forsone deg med dårlige dager, og tro på at gode dager skal oppstå igjen. I siste linje er верь er imperativformen til верить, å tro, og настанеть er satt sammen av на (til) og стан (stå), så oppstå må være en god oversettelse.

I andre strofe handler det om at hjertet lever i fremtiden, в будущем . Det som er nå, Настоящее, det er trist. Men alt er øyeblikk, alt kommer, og det som kommer, det vil være bra. Ordet мило er et koseligere ord enn norske bra, bra er хорошо, mens мило er søtt, kjært, koselig, eller med mine egne ord, «det som man er glad i». Så tiden som vil komme, vil være noe å være glad i.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok.

уныния -> уныние mismot, motløshet
смирись -> смириться <нсв смиряться> 1. с Т (примириться с чем-л) finne seg i, forsone seg med; akkviescere med 2. (покориться обстоятельствам) føye seg, gi etter, finne seg i sin skjebne 3. (успокоиться) falle til ro, legge seg (уклечься)
мгновенно øyeblikkelig
уныло I mismodig, trist II в знач. сказ. det er trist [stusselig]

Kommentar

Diktet er skrevet i 1825, en tid som var vanskelig for Pusjkin. Han satt forvist på familiegodset Mikhajlovskoje, nær Pskov, etter å ha skrevet noen politiske epigrammer. For dette var han forvist til Sør-Russland og senere godset sitt alle årene fra 1820 til 1826, før han ble tatt til nåde igjen, og ble hofflyriker. Den stillingen gjorde det ikke stort lettere for ham, men det er en annen sak.

Det er livet til Pusjkin som går for seg på denne måten. Det er gode år, ungdomsårene, der man gjerne vil være i sentrum og i vinden, og få ting gjort. Pusjkin får ikke disse årene være i salongene i St. Petersburg, får ikke være der det skjer, men må skrive sine dikt og andre tekster langt ute i provinsen. Så tvinger han altså frem dette optimistiske diktet.

Diktet gir mulighet til å illustrere en av finessene med rim, og en av umulighetene med gjendiktninger. I andre strofer rimer живет – пройдет, lever – kommer, sånn at hjertet lever i det som kommer. Det andre rimet i denne strofen er en motsetning, уныло – мило, trist – søt/koselig, nåtiden er trist, fremtiden er fin. I første strofe smeller ikke rimene like godt sammen, der er det обманет – настанет, bedrar – oppstår, dagen i dag bedrar, dagen som kommer er lykkeligere. I det indre rimet er det motsetningen mellom følelsene сердись – смирись som blir uttrykt.

Min gjendiktning

Jeg har forsøkt å få over både takten, rimene og innholdet til norsk. Da har jeg måttet godta noen nødnløsninger.

Hvis nå livet deg bedrager,
Bli ei lei deg, bli ei sint!
Forson du deg med mismots dager:
Tro på dagen alt er fint.

Hjertet det som blir vil romme;
Nåtiden er trist, åja:
Alt er stunder, alt vil komme
Hva som kommer, det blir bra.

ES2019

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke (Не жалею, не зову, не плачу). av S. A. Jesenin

Jeg har en svakhet for den russiske poeten Sergej Jesenin (1895-1925). Inngangen er det nydelige diktet, Brev til mor (Письмо матери), med de vakre og enkle åpningslinjene Lever du fortsatt, gamle mor?/ Jeg lever også. Hei på deg, hei! Under disse linjene er en sønn som vet moren er bekymret for ham, og også vet at hun har god grunn til å  være det. Det er også, som så mange av Jesenings dikt, veldig ømt og følsomt, en tid der den litterære mote var en voldsom modernisme, der det gamle skulle rives ned og det ikke var noen plass for noen sentimentalitet. Hos Jesenin er sentimentaliteten alltid fremtredende, og det passer meg godt. Hva skal man vel skrive dikt for, om det ikke er for å uttrykke følelser?

Dagens dikt passer utmerket i den forbindelse. Det er gamle unge Jesenin, i 1921, 26 år gammel, som skriver om hvordan han føler livet hans er forbi, hvordan ungdommen er over. Uten ytterligere kommentarer går jeg rett til diktet, først på russisk, så med min oversettelse, og kommentarer etterpå. Til sist er det lagt inn en liten gjendiktning, eller kanskje bedre man skulle si omskriving av diktet til norsk.

*

Не жалею, не зову, не плачу,
Все пройдет, как с белых яблонь дым.
Увяданья золотом охваченный,
Я не буду больше молодым.

Ты теперь не так уж будешь биться,
Сердце, тронутое холодком,
И страна березового ситца
Не заманит шляться босиком.

Дух бродяжий! ты все реже, реже
Расшевеливаешь пламень уст
О, моя утраченная свежесть,
Буйство глаз и половодье чувств!

Я теперь скупее стал в желаньях,
Жизнь моя, иль ты приснилась мне?
Словно я весенней гулкой ранью
Проскакал на розовом коне.

Все мы, все мы в этом мире тленны,
Тихо льется с кленов листьев медь…
Будь же ты вовек благословенно,
Что пришло процвесть и умереть.

1921

Min oversettelse

Jeg ynker meg ikke, roper ikke, gråter ikke,
Alt går bort, som røyk fra hvite epletrær.
Omfavnet av den gylne vìsning,
Blir jeg ikke ung mer.

Du er ikke sånn nå at du alt vil slåss,
Hjertet, er rørt av en kulde,
Og landet av bjørketepper
Lokker ikke med å slentre rundt barbeint.

Omstreifende ånd! Du rører bare sjeldnere,
Og sjelderne opp flammens lepper
O, min tapte friskhet,
Øynenes raseri og følelelsenes flom!

Jeg er nå blitt gjerrigere i ønskene,
Livet mitt, eller drømte jeg om deg?
Det er liksom jeg med vårens rungende morgen
Galopperte på en rosenrød hest.

Vi er alle, vi er alle i denne verden forgjengelige,
Stille strømmer honning fra lønnebladene…
Vær du nå evig velsignet,
At du kom blomstret og døde.

Kommentar til spårket og oversettelsen

Første strofe byr på noen grammatiske utfordringer. Ord for ord er det forståelig, men det er hvordan det er satt sammen, og hvordan det skal overføres til norsk, som er vanskelig. Første linje er tre verb i første person presens, med nektelsesordet не (ne – ikke) foran. Den eneste vanskeligheten her, er noen nyanseforskjeller i verbenes betydning på russisk og norsk. Verbet жалеть (zjalet – synes synd på (noen), er lei for (noe)) er transitivt, det skal ta et objekt i akkusativ, men her er det brukt intransitivt, uten objekt. Det er som om man på norsk skulle sagt «jeg synes ikke synd på…». Det mangler noe der, hvem det er man synes synd på. Lignende er det for det andre verbet, der russiske звать (zvat, kalle) er å rope på noen, eller å kalle noen noe. Her er norske «jeg roper ikke» dekkende, om enn det russiske litt sterkere har en idé om at man roper på noen, og ikke roper alene ut i intet. For å få det til å fungere på norsk, og andre språk, er det vanlig å bruke den betydningen av халеть som ikke trenger objekt, det vil si å angre. Selv om det egentlig er å «angre på» det russiske ordet betyr. Litt er dette smak og behag, men jeg ender altså med ynkes ikke. Det å si at man ikke angrer på noe, er litt obsternasig, man vet man kanskje burde angre, og at folk synes man burde gjøre det, men man sier til dem at man ikke gjør det. Grunnbetydningen av жалеть er å synes synd på, stammen i ordet er жаль (zjal, synd), og det har ikke noe med å angre å gjøre, utenom at man angrer på det som er synd. Linje 3 er den vanskeligste. Det er ordet vìsning (увядение, uvjadenie) i genitiv entall, fulgt av золотом (zolotom, «med gull») i instrumental og en partisipp av verbet охватить (okvatit, omfavne). Denne partisippformen står i nominativ eller akkusativ, altså har ingen av de tre ordene samme kasus. Foreløpig har jeg gjort det litt mekanisk, med det resultat at den norske oversettelsen min blir litt gebrokken. Siste linje er imidlertid grei, direkte oversatt er det «jeg blir ikke ung mer».

I strofe 2 starter det med Ты теперь не так уж будешь биться (Ty teper ne tak usj budesj bitsja). Direkte oversatt ord for ord er det: «Du nå ikke slik allerede vil være å slåss». Som man ser av gloselisten under, kan биться (bitsja – slåss, slå seg) bety mer enn bare å slåss. Det er en refleksiv av verbet бить (bitj, å slå). Russerne bruker ikke verbet være i presens, sånn som vi gjør det, er er alltid underforstått i russiske setninger. Det lille ordet уж (usj, egentlig: ‘uzj’, stemt s, dvs z) kan både være adverb og bety «alt, allerede», og det kan være en forsterkende partikkel, lignende norsk «jo, sannelig, da, osv». Ordet так (tak, slik) i denne setningen er brukt sånn som vi bruker slik, eller så, og будешь (budesj., vil være) er fremtid av «å være» (есть, jest). Теперь (teper) er nå, eller nå for tiden, ulikt сейчас (sejtsjas) som er nå, denne stund. Så er det å pusle det sammen. Jeg klarer ikke å finne ut av hva страна березового ситца skal bety. Det skal være Det første er av bjørk, og det andre er kaliko, det Store norske leksikon omtaler som «glatte bomullstøyer i toskaftbinding», mens norsk akademis ordbok har sterkt, grovt bomullstøy, ofte med påtrykt mønster. Navnet er fra den indiske byen Calicut, den som nå staves Kozhikode. og det ser ut til å være både et stoff og en fremstillingsmetode.

I den tredje strofen starter vanskelighetene med ordet бродяжий, ikke et oppslagsord i ordboken, men forklart i gloselisten under. På meg kan det virke som бродяжий omhandler omstreifende i overført betydning, mens бродячий dreier seg om mennesker som streifer om i direkte betydning, en omflakkende musikant, for eksempel. Men jeg vet ikke dette. I alle fall har jeg oversatt бродяжий дух med omstreifende ånd, det passer i sammenhengen. Jeg har også stokket om på rekkefølgen av ordene, og lagt til et virkemiddel som ikke finnes i originalen, med at vendingen sjeldnere, sjeldnere (реже, реже) er lagt over to linjer. Det er rett og slett for at linjene skal se litt mer like ut i lengden. Videre er утраченная partisipp av verbet утратить , å miste, å tape, og det som er tapt er свежесть, ferskhet, friskhet. Så den linjen er grei, men forbindelsen til linjen under, og hva som skjer der, er vanskeligere. Substantivet буйство står oversatt i gloselisten, det har med raseri og voldsomheter å gjøre. Det er satt sammen med et annet substantiv, i genitiv flertall, глаз, av глаза, øyne. Det er altså «raseriet til øynene», dette her, eller «øynenes raseri». Jeg har tenkt om det kanskje er bedre å oversette med «raseriet i øynene» eller «et raseri i øynene», men da skulle det på russisk vært буйство в глазах. Som så mange ganger før, velger jeg å legge meg tett på originalen, og ikke oversette med noe som ikke står der. Det følger en slik genitivsammensetning til, og jeg oversetter den på samme måte, половодье чувств blir flom av følelser.

Fjerde strofe begynner med en setning som ser ut til å gå over to linjer. Første linje er grei, det er omtrent ordrett oversatt han nå er blitt gjerrigere i ønskene sine. I neste linje kan det se ut som om dette er noe han liksom sier til livet sitt, i og med at жизнь моя, livet mitt, står i nominativ, og første linje ble avsluttet med et komma, ikke punktum. Det betyr at livet er noe han henvender seg til. Linje to fortsetter med иль ты приснилась мне, eller drømte jeg om deg. Den som drømmer står i dativ, her er det мне, dativformen av 1. person, altså er det han som spør om livet bare var noe han drømte? Det er kjente tanker og spørsmål, men det ser litt rart ut i og med at han nettopp har sagt han er blitt gjerrigere i ønskene. Kanskje ville det blitt lettere om man kunne se linje to som en isolert setning, (er) livet mitt, eller drømte jeg deg bare? Men sånn det står i originalen, våger jeg ikke en slik drastisk tolking i oversettelsen. Så jeg lar det stå på norsk, med de samme vanskelighetene som (for meg) er der på russisk. Fjerde strofe fortsetter med en sammenligning i linje 3, словно er «liksom» eller «som om». De tre neste ordene etter я, jeg, står alle i instrumental. I originalen er det med at det er en tidlig morgen, рань betyr jo nettop det, men på norsk må jeg nesten la det tidlige i morgenen være underforstått. Ellers blir det veldig mange ord. Det han gjorde denne tidlige morgenen om våren, og som er en sammenligning med hvordan livet hans nå føles, er å galoppere på en rosenrød hest. Den siste linjen i strofen er ganske uproblematisk.

Femte og siste strofe starter med en gjentakelse, все мы, все мы, direkte oversatt «alle vi». På norsk må vi imidlertid ha inn et verb, vi må ha med er, og så er det et lite spørsmål hvor dette verbet skal plasseres. Jeg setter vi er alle, selv om jeg med det bytter om på rekkefølgen av ordene i originalen. Det skulle ikke ha så veldig mye å si. «Vi er alle i denne verden forgjengelige», er det linjen ganske tydelig sier. Så er det den vakre, poetiske Тихо льётся с кленов листьев медь, Stiller flyter (ned) fra lønnebladene honning. Det er et bilde på livet, dette, for den som ikke får med seg det. Livet vårt er som honningen som flyter på lønnebladene. Så er det standardformuleringen for å uttrykke (litt høytidelige) ønsker, Будь же ты вовек, vær du (nå) evig, det er standard russisk og standard oversettelse. Det eneste er den lille partikkelen, же, som jeg har utelatt. Siste linje er på norsk som på russisk, at du kom, blomstret (ferdig), og døde. Det eneste ekstra er forstavelsen про-, det er preposisjonen gjennom, og har betydninger cirka tilsvarende norske gjennom, også når det blir brukt som forstavelse. Her er det noe sånt som «gjennomblomstret», eller «gjennomførte blomstringsprosessen», altså blomstret ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift. De er strukturert for hver strofe.

жалею – presens, 1. per., entall -> жалеть <св по-> 1. В (испытывать жалость) synes synd , ha medynk med; ynkes over 2. (беречь) spare 3. о П. что (сожалеть) være lei for; være kjed av книжн; angre
зову -> звать 1. св по- (крычать) rope; rope på (крыком призывать); kalle 2. св по- (пригласить) be (hjem til seg), invitere, innby 3. (называть) kalle
пройдет – presens, 3. pers, entall -> пройти 1. gå; komme 2. gå, tilbakelegge (..) 12. (прекратиться) gå over, holde opp, opphøre, gi seg 13. gå gjennom
яблонь – genitiv flertall -> яблоня (Malus) epletre
дым røyk
увяданья – genitiv entall -> увядание 1. vìsning 2. перен. vìsning, hensykning, falming
охваченный – partisipp -> охватить св (охвативать, нсв) 1. (обнять) slå armene om, omfavne; gripe om (обхватить); omslutte, omfatte 2. воен. omfatte 3. (окутать) omspenne; задание охвачено пламенем bygningen er omspent av flammer [overtent] 4. (о чувстве) gripe 5. (распространиться) bre seg over 6. б. ч. нсв (вылочить в себя) omfatte, spenne over 7. (понять) fatte, begripe 8. (вовлечь) ~ всех детей школьным обучеием oppnå at alle barn får skolegang

биться 1. (сражаться) slåss 2. (колотиться) slå; волны бьются о берег bølgene slår mot stranda 3. (метаться, мрепетать) sprelle; ha [ligge i] krampetrekninger (в судорогах) 4. (пульсировать) slå 5. (имет свойство разбиваться) (легко) ~ være skjør, ha lett for å knuses; не биться være uknuselig 6. над Т, с Т (пригласить усилия, добиваясь чего-л) slåss, stri, ha sin fulle hyre, bale, kave med 7. разг. (жить в нужде) ~ (как рыба об лёд) slite for å få endene til å møtes
тронутое -> тронутый I прч от тронуть (1.2. см трогать 3. (слегка повредить) skade, beskadige) II 1. (растроганный) rørt 2. разг. (несколько ненормальный) som har en skrue løs, ikke helt riktig, litt sprø 3. прость (слегка испорчённый) bedervet
березового – genitiv, entall – берёзовый bjørke-; av bjørketre, bjørketres (сделано из берёзы)
ситца – genitiv, entall -> ситец sirs, kattún, kaliko
заманит – 3. pers, entall -> заманить <заманивать> lokke; ~ в западню [засаду] lokke i en felle [i bakhold]
шляться прость. gå og slenge, gå og drive
босиком barbeint

дух 1. (психичиске способности) ånd 2. филос. ånd; ~ и матери ånden og materien 3. (моральное состояние) mot; моральный ~ moral 4. (характерные свойства, сущность, тенденция) ånd; ~ закона lovens ånd 5. рел. миф. ånd 6. разг. (дыхание) pust 7, прост. (запах) lukt
бродяжий er ikke oppslagsord, men er et paronym (avledet eller beslektet) med бродячий 1. vandrende (..), på nettsiden paronym online står denne forklaringen til бродяжий: Относящийся к бродяге, принадлежащий, свойственный ему, av meg oversatt til «forholdende seg til omstreiferi/løsgjenger». Det er et avledet adjektiv av verbet å vandre (бродить), og/eller substantivet landstryker (бродяга).
реже – komparativ -> редкий 1. (нечастый, негустой) tynn, glissen; ~ лес, волосы tynn [glissen] skog, tynt hår; с ~им населением tynt befolket 2. (неплотный – о материи) tynn, løstvevd, løsvevd 3. (происходяий через большое промежутки времени) sjelden 4. (исключительный) sjelden
расшевеливаешь – presens, 2. pers, entall -> <расшевеливать нсв (står ikke i ordboken)>, расшевелить св В разг. 1. røre opp, rote opp i; ruske nn våken (разбудить) 2. перен. ruske opp i, få fart på
уст – genitiv flertall -> уста поэт. munn, lepper
утраченная – partisipp, hunkjønn, nominativ, entall -> утратить <утрачивать> miste, tape
свежесть ferskhet, friskhet
буйство raseri, voldsom oppførsel, voldsomheter
половодье flom

скупее – komparativ -> скупой I gjerrig, gnier II прл (о человеке) gjerrig, gnieraktig, påholden, påholdende, nipen, knuslete 2. (скудный) sparsom, knapp, snau 3. ~ой на слова ordknapp, fåmælt
желаньях -> желание ønske; lyst
иль соноз. книжн. или прост. см или 1. в разн. знач. eller; ~ … ~… enten … eller… 2. ~ (же) (в противном случае) ellers
приснилась -> присниться ему ~лся сон han hadde en drøm; ему ~лось, что… han drømte at; она ему ~лась han så henne i drømme; han drømte om henne
весенней – instrumental -> весенный vår-; ~ый день vårdag
гулкой – instrumental -> гулкий 1. rullende, rungende ljomende, gjallende 2. (о помешении – и т.п.) som gir hul gjenlyd
ранью – instrumental -> рань tidlig morgen; в такую ~ så ukristelig tidlig, før fanden har fått sko på
проскакал – fortid, hankjønn, entall -> проскакать 1. galoppere; ~ мимо galoppere forbi; ~ по улице galoppere bort over gata 2. ~ на одной ноге hinke på ett bein
розовом -> розовой 1. (о растенный) rosen-; ~ый куст rosenbusk 2. (о цвете) lyserød, rosenrød, rosa 3. перен. rosenrød

тленны -> тленный forgjengelig
льется -> литься 1. flyte, strømme; (обильно – тж) flomme, velle 2. перен. (о речи) flyte
вовек высок 1. (вечно) evig, for evig (og alltid) 2. глаголе с отриц. (никогда) aldri i evighet [i livet, i verden]
процвесть ikke oppslagsord, sammensatt av forstavelsen про- som er i betydning 4, at handlingen er avsluttet, og verbet: цвести 1. blomstre, stå i blomst 2. bomstre, florere, trives 3. (плесневать) mugne, skimle (Ordet процветать betyr blomstre, florere, trives)

Kommentar til diktet

Jeg fikk av en kamerat en gang en bok som heter Russian Context. Han hadde funnet den på salg i studentbokhandelen i Bergen, og kjøpte den til meg, som en gave. Den er utgitt i 1997, like før internett eksploderte, og gjorde innholdet i boken tilgjengelig overalt. Meningen er å sette russisk kultur inn i en kontekst, forklare russiske måter å tenke på, og presentere noen russiske referanser for dem som vil lære seg språket og kulturen. Før boken kom, skulle det ganske mye lesing til for å oppnå noe tilsvarende. Her var det samlet alt sammen på et sted. Historie, språk, litteratur, kunst og kultur, geografi, statsstyre, vitenskap, og mye mer. Den er også et fascinerende innblikk i hvordan utenomverden så på Russland i 1997, den gang Jeltsin styrte landet i kaos, men Sovjetunionen var vekk, og alle var veldig optimistiske med tanke på Russlands demokratiske fremtid og vårt vennskap med dem.

Så er det et øyeblikksbilde av den russiske mediebildet akkurat det året, akkurat den tiden. De som redigerte boken, fulgt med, og hentet ut sitat fra dikt og annen litteratur, brukt i aviser og i dagligtale. Den gang fantes ikke sosiale medier å hente inn informasjon på, man måtte gjøre jobben selv, hjulpet bare av folk man hadde reell kontakt med. Dette diktet til Jesenin er med der, med innledningslinjene som referanse. De oversetter på engelsk med: I do not regret, do not call out, do not cry. Så har de en referanse, med en artikkel i avisen Novoje vremja (новое время – ny tid), der jeg (я – ja) er byttet ut med hun (она – ona). Så det er hun som ikke angrer, ikke roper ut og ikke gråter. Hun er journalisten Jelena Suponina, og hun var i nyhetene fordi hun vant en pris for arbeidet sitt. Sitatet fra Jesenin kommer hun selv med, i det hun skal forklare læresetningene i Islam hun har tatt til seg (the principles of Islam she adopted).

Og så skriver de ikke mer om dette diktet til Jesenin, og ikke mer om Jelena Suponina. De går videre til neste dikt, og neste, korte referanse. Også for meg, særlig i de første årene av bloggen, var denne boken en god kilde å finne dikt fra. Jeg har hatt stor glede av den.

Men her på bloggen, Helt grei poesi, går vi litt grundigere inn i tekstene enn denne overflateskrapingen Russian context gjør. Første strofe er altså en sånn russere med utdannelse vil kunne utenatt, i alle fall kjene igjen, og første linje er sånn som nesten alle russere vil kjenne igjen. De er ikke så glade i Jesenin, som de er i Majakovskij, og de leser ikke Jesenin med samme entusiasme som jeg. Her ligger nok helst poetiske kvaliteter til grunn, Majakovskij var unektelig mer voldsom og grensesprengende, men også dessverre kanskje det faktum at Jesenin var jøde. De to var samtidige. Begge var modernister, men Majakovskij hører til retningen som kalles futurisme, mens Jesenin er i den mer stillferdige imagismen. Det er billedbruken i diktet som skal formidle innholdet, og bildene skal være enkle og klare og presise. For Jesenin var denne litterære stilretningen også knyttet til hans bondebakgrunn, og vennskapet med bondedikteren Nikolaj Kljujev (Store norske leksikon, artikkel om Jesenin).

Nå er det mange som blir hektet av, straks man begynner å forklare dikt og annen litteratur i sammenheng med litterære perioder. Men meningen er jo at det skal øke forståelsen av diktet, og tekstene, og gjøre folk i stand til å lese dem, og få mer ut av dem. Enhver vil raskt se i diktet at her er det virkelig mange bilder lagt inn, og bildene er fra landet og bondens verden. Her er det det røyk rundt hvitblomstrende epletree, her er det vårens rungende morgen, her er det honning som renner på lønnebladene. De språklige bildene, der ordene gjelder i overført betydning, er også gjerne fra naturen og plantelivet. Her er det å blomstre, og å visne, som et bilde på menneskelivet.

Disse bildene er ikke lagt inn for å oppfylle en litterær retning, selvfølgelig. De er der for at Jesenin skal uttykke hva han ønsker å si. Han er ingen gammel mann, men han er i en alder der han føler seg veldig gammel, og han føler at livet er slutt. I popverden har alderen 27 år en slags magisk klang, en slags forbannelse, siden det var i den alderen Jimmi Hendrix, Jim Morrison og Kurt Cobain døde, for å nevne noen få blant mange. Jesenin ventet ytterligere 3 år før han endte livet sitt, ved å skjære over pulsårene og i tillegg henge seg. Det var i den tilstanden han ble funnet på hotellrommet sitt, i følge politirapporten. Han skal da i lang tid ha lidd av depresjon, og dødsfallet kom ikke uventet, men som så ofte i sovjetiske og russiske dødsfall, er det mystikk rundt det, og det er spekulasjoner om politirapporten er helt ekte. Jesenin var i søkelyset til NKVD, forløperen til KGB, i årene fra 1920 til 1925, og særlig etter 1922.

Så teksten og livet henger sammen. Jesenin kom fra enkle kår, men levde et bohemliv, med drikk og kvinnehistorier, og landet hans Russland gikk jo også gjennom noen virkelige voldsomheter de årene han levde. Så når han skriver diktet, føler han at han har brent opp kruttet. Han ser hva som har vært, husker de buldrende følelsene, men nå som det er forbi, føles det bare som et forgjengelig øyeblikk. Omtrent som rimdampen rundt de blomstrende epletrærne en kald vårmorgen. Omtrent som honning som renner ned et lønneblad. Omtrent som det å galloppere gjennom landskapet en vårmorgen, ikke se seg rundt, ikke se seg tilbake. Nå er det forbi. Gløden og kampviljen er der ikke lenger, og vil ikke komme igjen. Ungdommen er over. Han angrer ingenting, klager seg ikke, gråter ikke, konstaterer bare at han kom, blomstret seg ferdig, og døde.

Nettet er nå fullt av informasjon om Jesenin og om dette diktet. Det er rikelig for dem som leser engelsk, som jo er de fleste, og enda mer for de som også leser russisk, noe som nok er ganske få. Denne nettsiden har en liten analyse: http://pishi-stihi.ru/ne-zhaleyu-ne-zovu-ne-plachu-esenin.html.

Min gjendiktning

Her er gjendiktningen, mens den ennå er under arbeid. Det er en ganske fri gjendiktning, som man vil se, de som leser oversettelsen og kommentarene til den nøye, og de som kan russisk nok til å lese originalen. Men det er forhåpentligvis en gjendiktning som kan fungere på norsk.

Jeg angrer, roper, gråter ei,
Alt går bort, som epletreet visner hen.
I visnings favn er også jeg,
Ikke blir jeg ung igjen.

Du ønsker nå ikke kamp og strev,
Hjertet, berørt av kuldens glo,
Og landet dekket i bjørkevev
Frister ikke å gå i uten sko.

Omstreifende ånd! Du rusker til
Sjeldnere sånn at flammen kom
O, min tapte friskhet,
De voldsomme øyne og følelsers flom!

Jeg er nå i ønsker blitt gjerrig,
Mitt liv, eller drømte jeg best?
Som jeg om vårens rungende morgen
Galopperte på rosenrød hest.

Forgjengelige, forgjenglige er vi alle,
Stille strømmer ned honningen, søte
Vær du nå evig velsignet,
At du kom, blomstret ut og døde.

En gave forgjeves og tilfeldig (Дар напрасный, дар случайный), av A. S. Pusjkin

Dette diktet skrev Aleksander Sergejevitsj Pusjkin på bursdagen sin 26. mai, 1828, altså for veldig nøyaktig 190 år siden. Det er litt atypisk på mange måter, atypisk Pusjkin, atypisk Russland, og atypisk et dikt å skrive im wonderschönen Monat Mai, som tyskerne vil ha det. Det er heller ikke noe typisk bursdagsdikt, akkurat. Derimot er det et dikt fullt av vemod og livslede, skrevet av alltid unge Pusjkin den dagen han fylte 29. år.

Pusjkin er født i 1799, og han døde i 1837. Han ble ikke mer enn 37 år. Duellen han døde i skyldtes en skandale, den kunne utmerket godt vært unngått. Kanskje er det livsleden som også førte til en dødslengsel? Pusjkin er ellers mer kjent for å være mer optimistisk og livsglad, i hvert fall er han mer det i diktningen sin, enn hans samtidige andre store poet, Lermontov. For Lermontov gir det liksom mening at det endte i døden, allerede fra veldig ung alder skrev Lermontov dikt om hvor tomt livet føltes for ham. Pusjkin skriver dikt om vakre vinterdager, om kjærligheten og om vakre kvinner, det er ikke så mange dikt hos Pusjkin om tomhet og meningsløshet. Pusjkin fyller de russiske livene med mening, og innhold. Utenom i dette diktet her.

*

Дар напрасный, дар случайный,
Жизнь, зачем ты мне дана?
Иль зачем судьбою тайной
Ты на казнь осуждена?

Кто меня враждебной властью
Из ничтожества воззвал,
Душу мне наполнил страстью,
Ум сомненьем взволновал?..

Цели нет передо мною:
Сердце пусто, празден ум,
И томит меня тоскою
Однозвучный жизни шум.

1828

Min oversettelse

En gave forgjeves, gave tilfeldig,
Livet, for hva er du gitt meg?
Eller hvoror er du med en skjult skjebne
Dømt til henrettelse?

Hvem var det som med fiendtlig makt
Påkalte meg fra intetheten,
Fylte sjelen min med lidenskap,
Og oppskaket fornuften med tvil?..

Mål finnes ikke foran meg:
Hjertet er tomt, ørkesløs forstanden
Og piner meg med tungsinn
Livets enstonige støy.

Kommentar til språket og oversettelsen.

På norsk bruker vi ikke stemt s, eller z, og det er derfor etter hva jeg vet heller ikke vanlig å transkribere de russiske stemte vislelydene til bokstaven z. Vi uttaler ustemt uansett, og kan derfor like gjerne skrive s. Jeg veksler litt, ser jeg. Det dreier seg om de kyrilliske bokstavene з (s, z) og ж (sj, zj). Ellers er det å si om oversettelsen at jeg ikke kan garantere at jeg har fått alt riktig. Da trengs det en korrekturleser. Men store feil skal det ikke være, og under gjør jeg rede for hvordan jeg har tenkt.

Første linje direkte oversatt er «gave forgjeves, gave tilfeldig», eller i mer naturlig norsk «en forgjeves gave, en tilfeldig gave». дана (gitt) er partisipp av  дать (gi), slik at linje to blir spørsmålet: livet, hvorfor er du meg gitt? Russisk har to ord for «hvorfor», det vanlige почему, og det Pusjkin her bruker, зачем, som litt mer har betydningen «hvorfor, i hvilken hensikt«. мне er dativsformen for meg, så for virkelig å få frem den, kunne vi på norsk oversette med «til meg». Alt i alt skulle de to første linjene være greie. Deretter blir det litt verre. Kombinasjonen судьбою тайной (med den hemmelige skjebnen) er satt i instrumental, i nominativ er det судьба тайная (hemmelig skjebne). осуждена (dømt) er partisipp av осудить (å dømme). Så det poeten spør om i første strofe, er hvorfor livet er gitt ham, som en tilfeldig og forgjeves gave, bare for å ende i døden til slutt uansett.

I andre strofe må man nesten stokke litt om på rekkefølgen av ordene for å få det riktig på norsk. De to første linjene består av en setning der verbet воззвал (vossval – kalle, påkalle) kommer til slutt. På norsk blir det unaturlig, så jeg flytter det opp på plassen etter subjektet кто (kto – hvem) i setningen, der det hører hjemme. Sammensetningen враждебной властью (vrasjdebnoj vlasiu – fiendtlig makt) står i instrumental, noe som på norsk vanligvis blir markert med preposisjonen med, slik jeg også har gjort. Substantivet ничтожества står i genitiv, styrt av preposisjonen из (iz – fra, av). Verbet Воззвать (vozzvat – rope, kalle på) er satt sammen av forstavelsen воз- (vos – i, på osv. (egentlig er det в med hjelpelyder)) og звать (zvat – rope, kalle). Jeg leser disse to linjene som at intetheten er døden eller tilværslen før fødselen, altså tiden man ikke eksisterer (og dermed heller ikke kjenner noen smerte eller lede), og så er det noe som har kalt ham derfra og inn i livet ved fødselen. Pusjkin spør hvilken fiendtlig makt som har gjort det? Det er en omskriving av den folkelige kunnskapen at ingen har bedt om dette livet, man blir bare sendt inn i det. Tredje linje må analyseres. Verbet er наполнил (napolnil – fylte), pronomenet мне (mnje – (til) meg) står i dativ, «fylte meg», og så står душу (dusju – sjel) i akkusativ og страстью (strastiu – (med) lidenskap) i instrumental. Det skulle bety at «noe har fylt meg sjelen med lidenskap». Jeg kan ikke se noe annet system enn samme кто (kto – hvem) fra første linje, altså den samme som kalt ham fra intethet, fylte sjelen med tvil. Det er også denne som i siste linje i strofen oppskaket fornuften med tvil (Ум сомненьем взволновал – um somnenjem vzvolnoval). Hele strofen er i oversettelsen skrevet litt om, sånn at den skal gi mening på norsk, uten at det skal være nødvendig å lese disse forklaringene.

I første linje i siste strofe står mål i flertall (цели – tseli), mens på norsk kommer det ikke frem av bøyningen om det er ett eller flere mål. I andre linje bytter den russiske originalen om på rekkefølgen av adjektiv og substantiv, på norsk blir det; hjertet (er) tomt, ørkesløs (er) forstanden. De russiske adjektivene står i kortform, uten ending, noe som betyr at det er predikativ bruk, altså sånn vi på norsk får sagt med å bruke koppula-verbet er (hjertet er tomt). Motsatt er attributativ bruk, der russisk bruker adjektivets langform, mens vi på norsk setter adjektivet foran substantivet (tomt hjerte). Substantivet тоска (toska – tungsinn, lede) er satt i instrumental i linje 3, slik at det oversatt blir «piner meg med lede». I siste linje står adjektivet Однозвучный (odnosvutsjnyj – enstonig, monoton) til шум (sjum – støy, bråk, larm), mens жизни (zjizni – livets) står i genitiv, altså blir det «livets monotone støy» det avslutter med. I oversettelsen er jeg for denne strofen tett på originalen, mens jeg i gjendiktningen har stokket litt om på det.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene er satt i fet skrift, i noen av ordene er aksenten er markert med kursiv.

Дар1. (подарок) gave; donasjon 2. (способность) gave
казнь1. (судебная кара) henrettelse, eksekusjon, eksekvering (лишение жизни); dødsstraff (смертный приговор) 2. перен. (мучение) plage, pine
осуждена -> осуждённый I domfelte II прч от осудить ( осуждение 1. domfellelse 2. (порищание) fordømmelse.)
враждебной -> враждебный fiendtlig
ничтожества – genitiv, entall -> ничтожество 1. (убожество) elendighet, intethet, tomhet 2. (ничтожный) ubetydelighet, nullitét
воззвал -> воззвать св см взывать 1. (громко кричать) rope 2. (обращаться с просьбой) kalle på, rope til 3. (апелировать) påkalle vt, appellere til
сомненьем -> сомнение 1. tvil 2. tvil, tvilsmål
взволновал -> взволновать св см волновать 1. (беспокоить) gjøre nervøs; bekymre (вызвать озабоженность); sette i sinnsbevegelse, skake opp (приводить в возбуждение) 2. (вызывать волны) bølge, opprøre
празден – kortform, hankjønn -> праздный 1. (на занятый делом) ørkesløs, uvirksom 2. (на заполненный работой) ørkesløs 3. (бесцельный) ørkesløs, tom
томит -> томить 1. <св ис-> pine, plage, trykke 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)
тоскою – instrumental -> тоска 1. (грусть и уныние) tungsinn, lengsel 2. (скука) kjedsomhet, lede (уныние)
Однозвучный monotón, ènstonig

Litt om form

I den transkriberte versjonen av diktet under har jeg markert aksenten. Russisk kan ikke ha mer enn én trykksterk stavelse per ord, og alle ord skal ha trykk. Det gjør at russiske dikt ikke helt enkelt glir inn i den germanske verselæren. Det er fire trykksterke stavelser i hver linje, men antallet trykklette stavelser mellom dem varierer. Russerne fant tidlig ut at de ikke kunne følge den latinske og germanske metrikken med jamber, daktyler og trokeer, og alt det andre, de russiske versene måtte være litt friere. I strenge former, som sonetten og andre faste diktformer, måtte de trykktunge stavelsene komme riktig, men det måtte være lov å spe på med litt flere trykklette innimellom.

Her, i dette diktet, er det sånn cirka annenhver trykklett og trykksterk. Stort sett er første stavelse trykksterk, og siste stavelse trykklett. I linjene 2 og 4 er det litt flere trykktunge stavelser i utgangen. I siste strofe er det bare tre stavelser i siste linje, noe som gjør at den skiller seg ut. Det passer godt, siden det etterlater et tungt og vektig inntrykk. De lydmalende ordene med alle s- og sj-lydene i linjen forsterker dette, Однозвучный жизни шум, (odnuzvjutsjnyj zjisni sjum – enstonige livets støy), her, i sistelinjen blir det sagt noe viktig og riktig.

Russisk er et språk det er lett å rime med. Når man også tillater halvrim, blir det lett og uanstrengt (selv om Pusjkin selv skal ha klaget over at språket lukket ham, og språkets rimmuligheter begrenset hans utfoldelse). Her er det gjennomført kryssrim, første og tredje linjer rimer, andre og fjerde. Å gjendikte russiske dikt med samme rimmønster og samme økonomi i språket er notorisk vanskelig. Jeg pleier ta meg store friheter, og gjør det også denne gangen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i en periode med personlig krise for Pusjkin. Han kom ikke så godt ut av det, verken i privatlivet sitt eller med de russiske styresmakter. Han var under oppsyn av tsar Nikolaj I, hans personlige sensor, etter å ha vært forsvist første halvdel av 1820-tallet. På det personlige plan hadde han det vanskelig etter avslaget på frieriet til Anna Olenina.

Nå er ikke dette et dikt som krever biografiske opplysninger for å bli godt forstått, synes jeg. Dette er godt uttrykt og vanlig følt menneskelig lede. Man sitter der i livet sitt, har det ikke noe bra, og skjønner ikke hva man skal med det. Så venter døden i det fjerne, på en måte du ikke selv vet om. Slik er det jeg forstår vendingen om den skjulte skjebnen (судьбою тайной – sudboiu tainoj) i den første strofen. For Pusjkin er denne skjebnen litt spesiell, siden vi vet at hans død skyldes en dramatisk og unødvendig duell.

Videre er det fordømmelsen over å være født, hentet frem fra intetheten (Из ничтожества воззвал – iz nistjozjestva vozzval), som han formulerer det, og han operer med en makt, en кто (kto – hvem), som har gjort det. Denne makten har også fylt sjelen med lidelser, og fornuften med tvil. For denne strofen er det biografiske detaljene interessante. Vi vet Pusjkin har gått gjennom et følelsesmessig opprør, etter å ha vært forelsket i Anna Olenina, ønsket å få henne og til og med fridd, og så få et avslag, med alt det innebærer. For Pusjkin er lidenskapene på denne tiden bare til skade, han får ikke utløp for dem, det er lidenskap og sterke følelser til en kvinne han ikke har fått. Fornuften er i tvil om hva den skal gjøre. Han er i en begredelig situasjon. Riktignok er han allerede en stor og anerkjent dikter, men statusen hans hjelper ham ikke med kvinnen han ville ha, og han skriver bokstavlig talt på tsarens makt. Han har ikke noen frihet til å skrive hva han vil. Så hva skal han gjøre?

I tredje strofe blir det nærmest den naturlige forlengelsen av den gnagende tvilen og de sterke følelsene som ikke leder noen steder hen. Han har ikke noe mål, ikke noe han har ugjort og vil ha gjort, ikke noe prosjekt å leve for. Hjertet er tomt (Сердце пусто), skriver han, hjertet er stedet for følelsene, og forstanden er ørkesløs (празден ум), den leder ingen steder hen. Så alt han har igjen er å bli pint med tungsinn og lede, av livets enstonige og ensformige støy, alt som skjer rundt ham.

Det siste er et ganske sterkt bilde, og nydelig utført på russisk, med alle hvislelydene i linjen Однозвучный жизни шум (odnozvutsjnyj zjizni sjum – enstonige livets støy), sånn at man nesten kan høre lydene, ssssjjj, zzzzjjj og tssssjj, og lignende monoton bakgrunnsstøy, som kan plage livet av en når man sitter og har det vondt med seg selv. Ikke noe særlig til stemning å ha, på sin egen 29 års dag. Men for Pusjkin har det i minste resultert i et sterkt dikt for ettertiden, et dikt som fant veien til Norge og norsk, 190 år etterpå. Uten at jeg tror akkurat det hjelper Pusjkin så mye.

Russisk Wikipedia har en omfattende nettside dedikert til diktet for dem som vil vite mer.  Jeg har brukt denne litt i min egen omtale, men det meste er som vanlig en sak mellom teksten og meg, og de som har glede av min måte å lese den på.

Diktet transkribert

Dàr napràsnyj, dàr slutsjànjnyj,
Sjisn, satsjèm ty mnjè dàna?
Ìlj satsjèm sùdboiu tàjnoj
Tý nà kàsn osùsjdena?

Ktò menjà vrasjdèbnoj vlàstiu
Ìs nisjtòsjestva vossvàl,
Dùsju mnjè napòlnil strastiu,
Ùm somnènjem vsvòlnoval?..

Tsèli njèt pèredo mnòiu:
Sèrdtse pùsto, pràsden ùm,
Ì tòmit mènja tòskoiu
Odnosvùtsjnyj sjìsni sjùm.

Min gjendiktning

En tilfeldig gave forgjeves,
Hvorfor er du meg livet gitt?
For hva er det fra skjebnen det kreves
At du dømt til døden er blitt?

Hva var det for fiendlige makter
Som meg kalte fra tomhetens hvil,
Fylte sjelen med lidelsens takter,
Oppskaket sinnet mitt med tvil?..

For meg fins ingen glede:
Hjertet er tomt, null mål
Det piner meg med lede
Livets monotone gnål.

ES2018

 

 

 

Muse (Муза), av Anna Akhmatova

Anna Akhmatova er en fantastisk poet. Hun er født i 1899, og dør i 1966, tiden det glødet med poeter i Russland og med kvinnelige poeter i verden. Akhmatova er en ledestjerne, dog hennes russiske språk gjør henne litt utilgjengelig for oss i vest. Hun levde et liv det er tusen ting å si om, og som farget hennes poesi av veldig naturlige grunner. Diktene hennes er korte og klare, eller lange og utfyllende. Å velge dikt av henne å poste, er bare vanskelig fordi det er for mange gode dikt å utelate. Valget i dag falt på et kort dikt fra 1924, Muse, et dikt der hun på karakteristisk vis fanger en intens stemning i få ord.

Муза

Когда я ночью жду ее прихода,
Жизнь, кажется, висит на волоске.
Что почести, что юность, что свобода
Пред милой гостьей с дудочкой в руке.

И вот вошла. Откинув покрывало,
Внимательно взглянула на меня.
Ей говорю: «Ты ль Данту диктовала
Страницы Ада?» Отвечает: «Я».

1924
Min oversettelse

Muse

Da jeg om natten venter hennes ankomst,
Synes livet mitt å henge i et hårstrå.
Hva er ære, hva er ungdom, hva er frihet
Foran en søt gjest med fløyte i hånden.

Og så kom hun. Kastet av seg sløret,
Så hun oppmerksomt på meg.
Jeg sier henne: «Er det du som dikterte Dante
inferno?» Hun svarer: «Jeg».

Kommentar til diktet

Oversettelsen er som den står ikke fullstendig, men den er virkningsfull. Russiskkyndige vil se detaljene som er utelatt.

I svaret den andre kvinnen gir står det i originalen bare я, (ja – jeg), men på russisk ligger det mer enn på norsk inneforstått en mening av «(ja,) det er jeg». Dette har jeg tatt med i gjendiktningen.
Min gjendiktning

Gjendiktningen er vanskelig. Jeg har gjort noen kompromiss. I originalen er det gjennomført kryssrim, ikke hos meg. I stedet har jeg forsøkt å få overført den knappe og presise formen. Det skal ikke være noen overflødige ord for å få inn et nødrim.

Muse

Om natten da jeg ventet hun komme,
Livet mitt, syntes meg, hang i et hår.
Hva er ære, hva er frihet og ungdom,
For en søt gjest med fløyte du står.

Og så kom hun. Sløret er kastet
Hun så oppmerksomt på meg.
Jeg sier henne: «Dikterte du Dante
inferno?» Hun svarer: «Ja, det er jeg».

ES2018

Høst (Осень), av Appolon Majkov

Dette er et høstdikt av den russiske poeten Appolon Majkov (1821 – 1897).

Аполлон Майков «Осень»

Кроет уж лист золотой
Влажную землю в лесу…
Смело топчу я ногой
Вешнюю леса красу.

С холоду щеки горят;
Любо в лесу мне бежать,
Слышать, как сучья трещат,
Листья ногой загребать!

Нет мне здесь прежних утех!
Лес с себя тайну совлек:
Сорван последний орех,
Свянул последний цветок;

Мох не приподнят, не взрыт
Грудой кудрявых груздей;
Около пня не висит
Пурпур брусничных кистей;

Долго на листьях, лежит
Ночи мороз, и сквозь лес
Холодно как-то глядит
Ясность прозрачных небес…

Листья шумят под ногой;
Смерть стелет жатву свою…
Только я весел душой
И, как безумный, пою!

Знаю, недаром средь мхов
Ранний подснежник я рвал;
Вплоть до осенних цветов
Каждый цветок я встречал.

Что им сказала душа,
Что ей сказали они –
Вспомню я, счастьем дыша,
В зимние ночи и дни!

Листья шумят под ногой…
Смерть стелет жатву свою!
Только я весел душой –
И, как безумный, пою!

Kommentar til språket og oversettelsen

Kommentar til diktet

Farvel uvaskede Russland (Прощай, немытая Россия), av Mikhail Lermontov

Det er et helt kort dikt jeg poster av Mikhail Lermontov denne gang. Jeg trenger et dikt det går raskt å gjøre seg ferdig med, for nå er jeg på etterskudd igjen.

Det er skrevet i 1841, mens Lermontov er i eksil, og det året han dør om sommeren. Så det er ektefølt, det som står der, et dikt som uttrykker dikterens sinnsstemning, mer enn hans kunstneriske ambisjoner, for å si det sånn. Førstelinjen er blitt en fast vending i Russland, og andrelinjen følger naturlig med.

 

Прощай, немытая Россия

Прощай, немытая Россия,
Страна рабов, страна господ,
И вы, мундиры голубые,
И ты, им преданный народ.

Быть может, за стеной Кавказа
Сокроюсь от твоих пашей,
От их всевидящего глаза,
От их всеслышащих ушей.

1841

 

Prosjtsjaj, nemytaja Rossija

Prosjtsjaj, nemytaja Rossija
Strana rabov, strana gospod,
I vy, mundiry golubye,
I ty, im predannyj narod.

Byt mozjet, za stenoj kavkaza
Sokroius ot tvoikh pasjej,
Ot ikh vsjevidjasjtsjevo glaza,
Ot ikh vsjeclysjasjtsjikh usjej.

1841

Farvel, uvaskede Russland

Farvel, uvaskede Russland,
Landet av treller, landet av herrer,
Og De, blå uniformer,
Og du, folket underkastet dem.

Det kan være, bak Kaukasus vegger
Jeg skjuler meg for dine pasjaer,
Fra deres altseende øye,
Fra deres althørende ører.

1841

Kommentar til språket og oversettelsen

Å oversette немытая (av мыть, mytj – vaske), med «uvaskede» tror jeg treffer ganske godt. Ordet er satt sammen på samme måte og inneholder omtrent de samme konnotasjonene som på norsk. På norsk er ordet for slaver det samme for folkeslaget og for slavearbeideren underlagt en herre. Det kommer av at mange av de romerske slavene var av slavisk opphav, etter krigene i øst-Europa og Balkan. På slavernes eget språk er det ikke slik, selvsagt, på russisk er ordet for slave(-arbeider) – раб (rab – slave) avledet av ordet for å arbeide – работать (rabotat – arbeide). For å unngå misforståelse, oversetter jeg heller рабов (rabov – av slaver) med vårt gamle ord trell. For øvrig står både ordet for treller/slaver og ordet for herrer (господ – av herrer) i genitiv flertall. Endelsen er ulik, fordi de to hankjønnsordene har ulikt bøyningsmønster.

I de to siste linjene i den første strofen er det skifte av hvem diktet henvender seg til, først herrene, så trellene. Herrene blir satt i flertall, med вы (vy – De/dere), og med de blå uniformer som bilde på hvem de er. Her er det pars pro toto, delen representerer helheten, plagget representerer mennesket. I dette ligger det også en redusering, disse viktige menneskene er ikke mer enn plaggene de går i. Trellene, folket (народ), blir satt i entall, med ты (ty – du). Her er det også forskjell i tiltaleform, fra høflige og respektfulle вы, fra grovt uhøflige og foraktfulle ты. Kanskje kan man også lese inn her at de høye herrer i uniformene sine blir sett på som distinkte individer, blå uniformer blir satt i flertall (мундиры голубые – mundiry golubye), mens folket blir sett på som en masse, med entallsordet народ (narod – folk). Ordet преданный er litt vanskelig, siden det kan bety både hengiven og forrådt, om det opptrer som selvstendig adjektiv eller som partisipp av verbet предать (predat – forråde, svike). Uansett er det til herrene i uniform folket er gitt, vist med dativ-flertallspronomenet им (im – til dem).

Veggene i Kaukasus (стеной Кавказа – stenoj kavkaza, stenoj i instrumental styrt av preposisjonen за (za – bak), kavkaza i genitiv siden det er deres vegger) er selvsagt fjellene der, og det er i dette området Lermontov er i eksil. Så følger et verb i første person presens, Сокроюсь, og пашей, ord jeg nå har lagt til i gloselisten. Når Lermontov bruker det tyrkiske ordet for general eller høy stilling, så ligger det nok kanskje i det litt forakt. Merk at øye står i entall og øre i flertall i de to siste linjene.

Gloseliste

мундиры – flertall -> мундир uniform

преданный I нрч от предать forråde, svike II прл hengiven

Сокроюсь – 1. pers, entall, gammel form, сокрыться -> скрыться <нсв скрываться> 1. (спрятаться) skjule seg, gjemme seg 2. (бежать) rømme, forsvinne ; stikke av  3. (стать невидимым) bli borte 4. от кого-л unngå noen [G oppmerksomhet], gå noen forbi

пашей -> паша pasja (embetstittel i det osmanske riket, brukt om de høyest rangerte i det militære og i det sivile, avledet av persisk padishah, snl).

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i 1841, det året Lermontov dør. Det er å tolke som et farveldikt, kanskje ikke direkte til dødsfallet, men til landsforvisningen han var i, og hvordan Russland hadde avvist ham. Også dette må jeg sjekke grundigere opp, for å være sikker på at jeg har forstått det og gjengir det riktig. Hva jeg er sikker på, er at dette er et svært berømt dikt med noen svært berømte linjer. De fortjener å bli behandlet skikkelig, noe de ennå ikke er.

Min gjendiktning

En kjapp gjendiktning kan jeg også spandere. Ennå er det på nødrimsstadiet, som man ser, og ikke så mye verdt.

Farvel, uvaskede Russland

Farvel, uvaskede Russland,
Landet av herrer, og av slave,
Og De, uniformer i blått,
Og du, det folk gitt dem i gave.

Det kan være, i Kaukasus nøye
Jeg meg i skjul for dine pasjaer rører,
Fra deres alletingssende øye
Fra deres alletingshørende ører.