Lebendiges Andenken, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) ungdomsdikt. Denne gangen er det Lebendiges Andenken, eller «Levende minne», der minne er ment i betydningen «noe å tenke på», et minne, en suvenir. Noe man har til minne om en avdød, eller om noe som har vært. Her i diktet er det et levende minne, det er snakk om, der minnet er noen hårstrå som en gang hang på henne, sammen med ham som nå har fått dem.

Lebendiges Andenken

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Lebend’gen Teil von ihrem Leben,
Ihn hat nach leisem Widerstreben
Die Allerliebste mir gegeben,
Und jene Herrlichkeit wird nichts.
Wie lach ich all der Trödelware!
Sie schenkte mir die schönen Haare,
Den Schmuck des schönsten Angesichts.

Soll ich dich gleich, Geliebte, missen,
Wirst du mir doch nicht ganz entrissen:
Zu schaun, zu tändeln und zu küssen
Bleibt die Reliquie von dir. –
Gleich ist des Haars und mein Geschicke;
Sonst buhlten wir mit einem Glücke
Um sie, jetzt sind wir fern von ihr.

Fest waren wir an sie gehangen;
Wir streichelten die runden Wangen,
Uns lockt’ und zog ein süß Verlangen,
Wir gleiteten zur vollern Brust.
O Nebenbuhler, frei von Neide,
Du süß Geschenk, du schöne Beute,
Erinnre mich an Glück und Lust!

1767/68, Erstdruck 1769

Levende minne

Røve det kjæreste bånd og sløyfe
Hun vil halvveis bli sur, halvveis tillate det
Dere er det mye, vil jeg tro
Jeg unner dere et slikt selvbedrag
Et slør, halstørkle, Strømpebånd, Ring
Det er sannelig ikke små ting
Alene meg synes det ikke nok

En levende del fra hennes liv
Det har etter lett motstrid
Den aller kjæreste gitt meg
Og hver herlighet blir ingenting
Hvor ler jeg av alt skrammelet
Hun skjenket meg de skjønne hårene
Smykket til det skjønneste ansiktet

Skal jeg deg straks, kjære, savne
Blir du meg dog ikke ganske revet bort
Til å skue, å flørte og å kysse
Blir relikviet fra deg. –
Min skjebne og hårets skjebne er lik
Ellers kurtiserte vi med en lykke
Om henne, nå er vi fjernt fra hennes.

Fast var vi hengt til henne
Vi strøk de runde kinn
Oss lokket og trakk en søt forlangende
Vi gled til fulle bryst
O rival, fri for misunnelse
Du søte gave, du skjønne bytte
Minn meg på lykke og lyst!

Språk, form og innhold

Formen er ganske komplisert. Det er 7 linjer i de 4 strofene. Rimmønsteret er AAAbCCb, de tre første linjene rimer, og så er det omsluttende rim i de fire siste. Tematisk henger de fire første linjene sammen, og de tre siste. De fire første har en beskrivelse, de tre siste en slags refleksjon, eller kommentar. De to delene blir bundet sammen av rimene i linje 4 og linje 7. Dette er gjort konsekvent. Og som vanlig hos Goethe, så er halvrim tillatt. Disse finner man i linjene 5 og 6, og særlig i strofe 3 (Geschicke Glücke) og enda mer i strofe 4 (Neide Beute). Den siste rimer knapt. Heller ikke rimet TrödelwareHaare er perfekt, med kort og lang tysk a.

Hver av linjene har fire trykktunge stavelser, det er jambisk versefot, lett-tung, som i sonetten, men der sonetten har fem føtter (fem trykktunge stavelser, fem takter), har denne fire. I de fire første linjene er dette konsekvent, men i de tre neste skjer det noe. Vi ser det i strofe 1, der jeg setter opp trykkfordelingen for dere. Rekken Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe har tydelig bitrykk i andre stavelse, særlig Halstuch, Strumpfband. Det er ord som ikke kan sies uten et visst trykk på begge stavelsene. Faguttrykket for dette er Spondé, men jeg vet ikke om ordet er dekkende for det Goethe driver med her. Strengt tatt skulle det ikke være tillatt i formen Goethe har valgt. Og siden denne linjen, linje 5, er så markert lest, så henger det igjen i sånn vi leser linje 6: wahrlich keine kleinen Dinge. Dermed er rytmen fra de fire første linjene klart brutt, og man er klar for enda et brudd i linje 7, der det i min lesning skal være både trykk og pause etter ordet mir, dette er takt med tre stavelser (ingen trykk i allein). Og så skal det være trykk på ny i sind, og dette er en ekte Spondé, med to trykktunge stavelser på rad. I den greske litteraturen som ordet kommer fra, var Spondeen to lange stavelser etter hverandre.

Den spesielle formen i den første strofen blir ikke gjentatt i de andre. Der er den firfotede jamben konsekvent gjennom hele.

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Goethe: Lebendiges Andenken, Trykkfordeling.

Det er noen finesser i språket som gjør diktet ikke helt enkelt å forstå og oversette riktig. Hvis noen ser det ennå er problemer, er det bare å gi beskjed. Det er det alltid.

I første strofes første linje skifter jeg posisjonen til verbet. På tysk kommer verbet til slutt, på norsk kan det komme til slutt, men det er vanligere å ha det tidligere i setningen. Linje 2, Halb mag sie zürnen, halb erlauben, må jeg også omskrive litt. Så er det pronomenet euch, akkusativ- og dativformen av 2. person flertall, norsk dere. Jeg prøver å oversette bare med «dere» på norsk også, uten noen hjelpende preposisjon. Deretter har jeg i linjen under lagt til et subjekt som på tysk er innbakt i verbet, jeg. Til slutt i strofen omskriver jeg også litt, jeg setter det ubestemt, og i tredje person entall «det er ikke små ting», der det på tysk er flertall «de er ikke små ting». Men om man bruker flertallsformen på norsk, så tenker man bare på størrelsen på selve tingene. Og det er ikke det som er poenget her, det er størrelsen på minnet.

De tre første linjene i strofe 2 er lett omskrevet. Ihn (akkusativ, hankjønn, 3. person, den, han) i strofe 2 viser tilbake til Teil (delen) i linjen over, men sånn som jeg omskriver, så er det med en gang mulig å skjønne hva som står. Videre er det valg om man skal oversette med hår eller hårstrå. Jeg tror jeg slipper godt unna ved å bruke «hårene». Den Schumck des schönsten Angesichts (Smykket til det skjønne ansikt) er selvfølgelig overført betydning, det er håret som er dette smykket. I strofe 3 er nok tändeln brukt i betydningen flørte. I strofe 4 er rivalen (Nebenbühler) håret selv.

I første strofe snakker han om konkrete minner han kan få av henne. Det er ikke små ting, men for ham vil det ikke være nok. I andre strofe er det at hun har gitt ham håret sitt, en del av livet hennes, og smykket til det skjønne ansiktet. Sammenlignet med det blir alt annet ingenting. I tredje strofe tenker han videre, at om hun ikke er med ham, så vil han vil han se på, flørte med og kysse dette håret, som han kaller en en relikvie fra henne. Så sier han at skjebnen til håret og ham er den samme. En gang kjælte med en lykke (buhlten wir mit einem Glücke) om henne (um sie), men at de nå er fjernt fjernt fra henne (sind wir fern von ihr). Fjerde strofe begynner med hvordan de en gang hang om henne, håret og han, det er beskrevet på en måte som passer godt for håret, og som også passet for ham. I siste del av strofen henvender han seg til håret, og ber det minne ham om lykken og lysten de hadde da de var på henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord har fet skrift, fetkursiv betyr at ordet ikke finnes i tysk-norsk ordbok. Gloser i de forskjellige strofene er atskilt med mellomrom.

lebendig (adj.) livlig, levende;
Andenken das, -s/-; minne, erindring; suvenir;
Schleife die, -/-n; sløyfe.
rauben (sv. tr.) røve, plyndre.
zürnen (sv. itr., høytidelig); jemandem zürnen være sint på en.
erlauben (sv. tr.) tillate;
gönnen (sv. tr.) unne;
Schleier der, -s/-; slør.
das Halstuch halstørkle, skjerf.
Strumpfband das, -es/…bänder; strømpebånd.
Ring der, -(e)s/-e; ring;
wahrlich (adv.) sannelig.

leise (adj.) svak, stille, lett;
Trödelware -> Trödel der, -s; (nedsettende) (gammelt) skrap, kram.
Schmuck der, -(e)s/; smykker, pynt; pryd, prakt, utsmykning
angesichts (prep. med gen.) ved synet av; med hensyn til, stilt overfor.

entrissen -> entreißen (entriss, hat entrissen, tr.) rive vekk fra, rive ut av; fravriste;
schauen (sv. itr.) se; skue
tạ̈n·deln tändelst, tändelte, hat getändelt ohne OBJ ■ jmd. tändelt 1 geh. abwert. etwas ohne Ernst tun; etwas spielerisch tun Sie tändeln doch nur, es kommt nichts dabei heraus. 2 veralt. flirten mit jemandem tändeln Tändelei
Reliquie die, -/-n; relikvie
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
buhlten -> buhlen (sv. itr., gammeldags) 1. kurtisere, flirte med, beile til, kjæle med

gleiten (gleitet, glitt, ist geglitten, itr.) gli, skli; gleitend glidende, fleksibel.
Nebenbuhler der, -s/-, die Nebenbuhlerin -/-nen; rival, konkurrent.
Beute die, -/; bytte, rov

Kommentar

Når det er den unge Goethe som skriver dikt, så kan man være ganske sikker på at det vil dreie seg om en fantasi om en kvinne. Det er det også her, det er hele temaet og motivet i diktet. Minnet og fantasien er ikke noe, det er det virkelige som teller. Det er et ganske spesielt dikt, med hårstråene han har fått som et minne, og som er så mye mer verdt enn alle andre fysiske, døde ting. Kanskje er det anstrengt hva unge Goethe her forsøker å gjøre håret til, men leser man diktet velvillig, så er det et uttrykk for en veldig sterk kjærlighet og lidenskap. Akkurat som man føler den i ungdommen. En del av henne, noen hårstrå, er mer verdt enn alt i verden. De blir som en religiøs relivike, til å kysse på og beskue, og å flørte med. Han personifiserer håret veldig, og minnes liksom sammen med det, hvordan de begge hang rundt henne. Han gjør det også til en rival, til slutt, uhøytidelig og morsomt, selvsagt. Og han bestemmer seg for ikke å være misunnelig på håret, men heller se på det som det minnet det er, en søt gave og skjønt bytte, og han ber det minne ham om lykken og lysten han hadde.

Minne ham om henne. Det er det levende minnet.

Min Gjendiktning

Det er ikke lett å få til dette diktet her. Jeg må ta meg noen friheter, for å få noe i nærheten. Et nytt triks jeg ikke har brukt før er å skifte den han taler til i første strofe fra dere (euch) til deg (dich). Det er feil oversatt, men det gjør at rytmen stemmer, og poenget er det samme: Det er mye for andre, ikke for ham. Skal man insistere på å beholde flertallspronomenet, er et gammelt og dansk mulig, er, en forkortelse for eder, men jeg tror bruken av det ville blitt dårlig forstått i våre dager. Som diktet står nå, kan det leses uten forklaring.

Levende minne

Det kjær’ste bånd og sløyfen røve
Hun vil bli sur, det står sin prøve
Deg er det rikt, man skal ei tøve
Jeg unner deg slikt selvbedrag
Et slør, et tørkle, strømpe, ring
Er sann’lig ikke dumme ting
Alene meg, ei nok behag.

En levend’ del fra selve livet
Det har først etter ha motstridet
Den aller kjær’ste meg nå givet
Og hver én herlighet ble niks
Hvor ler jeg alt det skrammel båret
Hun skjenket meg det skjønne håret
Som smykket skjønnhet sitt ansikt.

Skal jeg deg straks, nå, kjære, misse
Blir du meg revet fra det visse
Å se, å flørte og å kysse
Forblir relikviet fra deg.
Likt som håret, skjebnen skikke
Ellers kjæler vi med lykke
Om hun, nå fjernt fra deg og meg.

Fast var vel vi til hun å henge
Vi strøk de runde kinner lenge
Oss lokket, drog det søtt å trenge
Vi gled og gled til fulle bryst
Misunnelse, så fri, for nytte
Du søte gave, skjønne bytte
Minn meg på vår lykke, lyst!

ES2019

Forrige: Glück und Traum Neste: Glück der Entfernung Alle: Goethe

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg (Dør reven, så gjelder belgen), av Johann W. von Goethe

Et nytt av Goethes tidlige dikt i dag. Det er skrevet rundt 1770, men ble ikke trykket før i den første samleutgaven av Goethes verker i 1789. Så det kom ikke med i noen av samlingene utgav på 1770-tallet, og ikke i noen av tidsskriftene han publiserte i. Det er et dikt der reven skal gjelde i overført betydning, og der det er kjærlighetsguden Amor som dreper den. Diktet har sine mangler, og er mer interessant som innsyn i unge Goethes tankeverden, enn som eksempel på poesikunst fra perioden.

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg

Nach Mittage saßen wir
Junges Volk im Kühlen;
Amor kam, und stirbt der Fuchs
Wollt’ er mit uns spielen.

Jeder meiner Freunde saß
Froh bei seinem Herzchen;
Amor blies die Fackel aus,
Sprach: hier ist das Kerzchen.

Und die Fackel, wie sie glomm,
Ließ man eilig wandern,
Jeder drückte sie geschwind
In die Hand des andern.

Und mir reichte Dorilis
Sie mit Spott und Scherze;
Kaum berührt mein Finger sie,
Hell entflammt die Kerze,

Sengt mir Augen und Gesicht,
Setzt die Brust in Flammen,
Über meinem Haupte schlug
Fast die Glut zusammen.

Löschen wollt’ ich, patschte zu;
Doch es brennt beständig;
Statt zu sterben ward der Fuchs
Recht bei mir lebendig.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Min oversettelse

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middager satt vi
Unge folk i kjølen;
Amor kom, og drepte reven
Ville med oss leke.

Hver av mine venner satt
Glade ved sine hjerter;
Amor blåste fakkelen ut,
Sa: her er vokslyset.

Og fakkelen, som den glødet,
Lot man hastig vandre,
Hver trykte den hurtig
I hånden til de andre.

Og til meg rakte Dorilis
Den med spott og spøk;
Knapt berørte min finger den,
Lyst flammet lyset opp,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett brystet i flammer,
Over mitt hode slo
Nesten gløden sammen.

Slokke ville jeg, klaske til;
Dog brenner det bestandig;
I stedet for å dø ble reven
Riktig ved meg levende.

Språk, form og innhold

Diktet har 5 strofer med 4 linjer i hver. Rimmønsteret er kryssrim, linjene 2 og 4 rimer, og det er kraftig halvrim i første strofe der Kühlen skal rime med spielen. Også i siste strofe halter rimet bitte litt, med beständig mot lebendig. I de andre strofene er det fullrim. Versefoten er trokeisk, tung-lett, og det er 4 + 3 trykktunge stavelser i linjene. I linjene 1 og 3 er utgangen av linjen trykktung, i linjene 2 og 4 er den trykklett. Så med bokstaver blir det aBcB, der små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett.

Diktet har ingen spesielle vansker i språket og oversettelsen. Det eneste er ordet Balg, satt opp i ordlisten. Jeg oversetter med norske «belg», som er nærmest, selv om det er skinnet eller fellen til reven det er snakk om. Dette skinnet er hva blåsebelgen er laget av. Og det kan være en god oversettelse, i og med at det også i diktet dreier seg om en utblåst flamme som blusser opp, slik flammer blusser opp når man blåser på dem med en blåsebelg. Ordet Mittage (middager) står i flertall, og uten bestemt artikkel, men på en måte som gjør at man kan mistenke dette er for å få takten til å gå opp. «Etter middag» (nach Mittag) passer bedre enn «etter middager» (nach Mittage), men diktet trenger en trykklett stavelse mellom -tag og saß-, så derfor er det kanskje lagt til en flertalls -e? Det er ikke opplagt om det er måltidet eller tidspunktet diktet sikter til, og det er ingen stor sak heller. Videre er jeg ikke sikker på formen Kühlen (kjølen), hvorfor det er en -n til slutt. Kanskje er dette også en frihet dikteren tar for å få takten og rimet til å gå opp? I ordlisten har jeg satt opp både adjektivet kühl og substantivet kühle. Dorilis er et kvinnenavn som ofte blir brukt i gjeterdiktningen, har jeg fra Goethe Wörterbuch. Den er satt opp med sin tyske forklaring i ordlisten.

Jeg leser diktet sånn at die Fackel (fakkelen) og die Kerze (vokslyset) er ulike navn på samme ting.

På et overflatenivå skulle innholdet i teksten være ganske klart i min norske oversettelse. Det er poeten – Goethe – som sitter sammen med andre unge mennesker i den kjølige temperaturen etter middagen (eller middager, som det vitterlig står i originalen). Så kommer Amor, kjærlighetsguden, og dreper reven, som det står i kursiv. Han vil leke med oss.

Så blåser Amor fakkelen ut, mens hver av vennene sitter glade i hjertene, så sier Amor: her er et stearinlys. Og den glødende fakkelen blir sendt hurtig fra hånd til hånd mellom gjestene. Til jeg-personen kommer fakkelen fra Dorilis, med spott og spøk, som det står. Straks jeg-personen berører fakkelen, lyser den opp.

Deretter blir det forklart hvordan øyne og ansikt blir svidd, brystet blir satt i flammer, og gløden slår seg nesten sammen over hodet hans. Han vil slokke den, og klasker til den. Men den brenner for bestandig. Så i stedet for å dø, blir reven ved ham levende.

I overført betydning dreier det seg om lidenskap og forelskelse. Så mye er klart. Amor er kjærlighetsguden, og det er Dorilis som rekker jeg-personen fakkelen, da den har sånn effekt på ham. Beskrivelsen i strofe 4 minner om forelskelse. Jeg har ikke greid å finne ut hvorfor det er nettopp en rev Amor dreper, nøyaktig hva dette skal være et bilde på, men for meg selv leser jeg det slik at selv om den er død, så gjelder ennå skinnet eller belgen, til å kunne puste på flammen (av forelskelse), og få den til å blusse opp. Slik er det også når jeg-personen forsøker å slokke flammen som oppstår i det han får fakkelen av Dorilis, det fører bare til at den brenner for alltid. Men diktet trenger i så få fall god lesehjelp og velvilje for å bli forstått, og det er ikke godt å si hva innholdet i det tjener på å bli sånn forvansket.

Gloseliste

sterben (stirbt, starb, ist gestorben, itr. tr.) dø;
gilt -> gelten (gilt, galt, hat gegolten, itr. tr.) 1. gjelde, være gyldig. 2. gjelde, være verd, ha betydning. 3. als, für etwas gelten anse som, regnes for, gjelde for/som.
der Balg, -(e)s/Bälge fell, ham, hud, skinn; hylse, belg; (blåse)belg;(overført) vom.
kühl (adj.) kjølig, sval; einen kühlen Kopf bewahren holde hodet kaldt. kühle die, -/ 1. frisk luft, kjølighet. 2.kjølig vesen, kulde, likegyldighet.
Fuchs der, -es/Füchse 1. (også overført) rev 2. fuks.
Kerze die, -/-n 1. stearinlys, vokslys 2. (tenn)stift 3. (fotball) høyt skudd.
glomm -> glimmen (sv. eller overført, høytidelig: glimmt, glomm, hat geglommen, itr.) ulme, gløde.
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
Dorilisweibl Figurenname aus dem Umkreis der Schäferdichtung 1,15 Stirbt der Fuchs 13 GW
Sengt -> sengen (sv. tr. itr.) svi, brenne
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.
patschte -> patschen (sv. itr.) 1. klaske 2. plaske
lebendig (adj.) livlig, levende

Kommentar

Johann Wolfgang von Goethe er født 28. august, 1749. Så han er akkurat litt over 20 år i det han skriver dette diktet, i 1770 eller 1771. Goethe bodde på denne tiden i Strassburg, der han studerte juss, men var vel så opptatt av kunst og litteratur og egen skriving. Han hadde allerede skrevet dikt og andre tekster i flere år, flere av dem vil med tiden bli postet her på bloggen, men det var her i Strassburg han begynte å utvikle en egen stil for alvor. Midten av 1700-tallet var preget av rokokkostilen, sirlig og elegant, men Goethe brøt ut av dette og utviklet sammen med andre en egen og mer personlig stil. Det skulle til slutt ende opp i bevegelsen som er kjent som Sturm und Drang, men ennå er vi så tidlig at den perioden ikke er ordentlig utviklet ennå.

Sin kunstneriske påvirkning får Goethe først og fremst fra Johann Gottfried von Herder, som introduserer ham for folkevisen, Homer, Pinder og Shakespeare. Påvirkningen fra livshendelser er forelskelse i prestedatteren Friederike Brion. Det er nok den som er inspirasjonskilden for Goethe å skrive Stirbt der Fuchs. Det kan godt hende det er Friederike som er Dorilis, i diktet, og det er hun som gir Goethe kjærlighetens flamme, som han ikke klarer å slukke.

Siden er den levende i ham.

Min gjendiktning

Originalen tar deg sine friheter og benytter seg av nødløsninger. Det gjør det lettere å gjøre det i gjendiktningen også.

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middag satt vi der
Unge folk så milde;
Amor kom, og drepte rev
Ville med oss spille.

Hver av mine venner satt
Glad i sine hjerter;
Amor blåste fakk’len ut,
Sa: så lys her er det.

Og den fakkel, med sin glo,
Lot man hastig vandre,
Hver oss trykte raskt den i
Hånden til de andre.

Og meg rakte Dorilis
Den med spott og latter;
Knapt berørte finger’n den,
Lyset flammet atter,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett mitt bryst i flammen,
Over hodet mitt seg slo
Nesten gløden sammen.

Slokke så, jeg klasket til;
Dog det brenn’ bestandig;
I stedet for å dø rev ble
Levende på riktig.

ES2019

Forrige dikt: Der neue Amadis. Neste dikt: Heidenröslein Alle dikt: Goethe

Motsatt

Dette diktet henger jo tett sammen med det forrige, Hvis hun skjønte, som hun jo ikke gjør, og jeg spør videre hva om det var motsatt? Om det var jeg som ikke skjønte. Noe jeg gjør.

God ferie!

Motsatt

Hvis man kunne tenke
det var motsatt
at det var hun som ville til meg
og jeg
som sa
ha-ha
det vil aldri går bra!
du kommer ingen vei!
glem det, nei!
du må lide, nå
lide!
og det skal du vite
jeg føler ingenting for sånne som deg
så du kommer ingen vei
med å gråte
og med å
be om nåde
du vil ikke få det
om ting var slik fatt
at du ville til meg
og ikke motsatt.
Nr. 7

ES2015