Ganske gamle dikt: Livet mitt er et skranglete tog

Kategorien gamle dikt hører til 90-tallet. Etter 2000 fortsatte jeg å skrive dikt på den samme måten, men her på bloggen vil de bli plassert i en ny underkategori, ganske gamle dikt, og bli postet onsdager i 2018 og 2019, tenkte jeg. Det første er skrevet 4. januar, 2000, temmelig nøyaktig 18 år siden, et helt ungdomsliv. Den gang jeg skrev det var jeg allerede en ung voksen, i de vitale 20-årene, og temmelig påvirket av Neil Young, som man ser. Han sa om platen Harvest og sangen Heart of gold, tror jeg det var, at han begynte å merke at han kjørte på veien, at den var rett og fin. Han ville tilbake til grøfta igjen. Sånn likte jeg det også, og uttrykker det på en annen måte, i dette ganske gamle diktet.

 

Skranglete tog

Livet mitt er et skranglete tog
Rødmalt og blått, og sjarmerende og
Der har fått sin fart det klarer å kjøre
Og kommer seg fremover, slik det skal gjøre
Bedagelig dumpete går det av sted
Skinnene er like ved

ES2000

Dette er for øvrig det første diktet jeg skrev i 2000, og dermed det første på 2000-tallet. Ganske bra.

The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Zueignung (Dedikasjon), av Johann W. von Goethe

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev over 3000 dikt. Han skrev dikt og lyriske tekster i en rekke forskjellige sjangre, og han benyttet et vell av forskjellige vers- og strofeformer, og han skrev alt fra korte versedikt på et par til lange poem over hele bøker. I dette med å beherske så mange deler av poesien er han helt ubestridt. Det er Goethe som er Mesteren. Det er ingen som er i nærheten.

Da Goethe var 78 år,  1827, gav han ut sine dikt i en samleutgave: Gedichte (Ausgabe letzter Hand), bind I – IV. Her er det Lieder, Gesellige Lieder, Balladen, Elegien I og II, Episteln, Epigramme, Weissagungen des Bakis, Vier Jahreszeiten, Sonette, Kantaten, Vermischte Gedichte og så en rekke med dikt Aus Wilhelm Meister, Anbtiker Form sich nährend, An Personen, Kunst og Parabolisch. Deretter er det det som går under overskriften Gott, Gemüt und Welt, Sprichtwörtlich, Epigrammatisch, Lyrisches, Loge, Gott und Welt, Kunst, Epigrammatisch, Parabolisch, Aus fremden Sprachen, Zahme Xenien og til slutt Inschriftne, Denk- und Sendeblätter.

Det er en formidabel samling. Ingen annen poet kan vise frem noe lignende. Og da er ikke Versepen (Der ewige Jude, Reineke Fuchs og Hermann und Dorothea) med, og heller ikke Gedichte Nachlese, Xenien und Votivtafeln og West-östlicher Divan. Ute er også teaterstykkene skrevet på vers, sånn som Faust, og dikt i teaterstykkene, sånn som Klärhcens lied, i Egemont.

Som et forord til samleutgaven av diktene sine setter gamle Goethe en dedikasjon, et slags forord, i form av et langt dikt: Zueignung. Dette diktet skrev han i 1784, og er brukt flere ganger på denne måten, som innledningsdikt for flere dikt som skal komme. Slik vil det også bli brukt på denne bloggen.

Diktet består av 14 strofer. Og den benytter oktaven, med 5 trykktunge stavelser i hver linje, og annenhver trykktung og trykklett stavelse. Rimmønsteret er AbAbAbCC, det samme som vår Aasmund Olavsson Vinje bruker i diktet Ved Rondane. Hos Vinje er det 4 strofer, diktet er en klassiker i norsk litteratur, og har alene vært med på å gjøre Vinje til en av de store i norsk poesi. Hos Goethe, 50 år tidligere, er det 14 av dem. Goethe er suveren.

Fremover nå, de neste 10 år, skal jeg poste en rekke av diktene til Goethe. Det blir alle diktene i Lieder, Balladen, Sonette og Vermischte Gedichte. Det blir bare et lite utvalg, men likevel en gigantisk oppgave for meg. Disse ti årene tilsvarer de ti årene jeg hittil har brukt på sonettene til Shakespeare. Sonettformen utviklet Shakespeare til mesterskap. Der er det ingen over, ved siden eller i nærheten. Men Shakespeare skrev ikke andre diktformer enn sonetten, behandlet ikke andre tema enn kjærligheten. Goethe benytter seg altså av alle de kjente formene, og mange nye. De 17 sonettene han har, er bare en bagatell blant alt det andre. Og Goethe skriver om alle tema i livet og i verden. Det er noe suverent over ham.

Så nå er det en verdig start å ta fatt på hans tilegnelse, Zueignung. Merk at han skrev også en tilsvarende tilegnelse til Faust, på samme strofeform, oktaven. Der er det imidlertid bare 4 strofer. Den tilegnelsen regner jeg med å poste sommeren 2029, altså om ti år, i det postingen av Goethes dikt går mot slutten. Et så langt dikt som Zueignung vil jeg behandle strofe for strofe, slik jeg pleier å gjøre for så lange dikt.

Alle glosene er slått opp på Ordnett.no, om ikke annet er oppgitt. For så lange dikt skriver jeg ikke detaljerte kommentarer til oversettelsen, jeg nøyer meg med å peke på noen opplagte problemer og viktige valg jeg gjør. Kommentarene for strofene fungerer mer som en gjennomgang av innholdet. Om jeg ikke skulle få ferdig posten før den postes, så prioriterer jeg oversettelsen, og legger til kommentarene etter hvert. Jeg har skaffet meg Goethe Handbook, band 1, Gedichte, utgitt først på J. B. Metzler forlag, jeg har den i utgaven fra 2004, på Springer forlaget. Jeg vil bruke den, sammen med andre kilder, i arbeidet.

Velbekomme!

Zueignung

Strofe 1

Der Morgen kam; es scheuchten seine Tritte
Den leisen Schlaf, der mich gelind umfing,
Daß ich, erwacht, aus meiner stillen Hütte
Den Berg hinauf mit frischer Seele ging;
Ich freute mich bei einem jeden Schritte
Der neuen Blume, die voll Tropfen hing;
Der junge Tag erhob sich mit Entzücken,
Und alles war erquickt, mich zu erquicken.

Morgenen kom; det jaget sine trinn
Til den lette søvn, som omfavnet meg mykt,
At jeg, våknet opp, fra min stille hytte
Gikk opp fjellet med frisk sjel;
Jeg frydet meg ved hvert eneste skritt
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg med henrykkelse,
Og alt var forfrisket, for å forfriske meg.

Kommentar

Her er det dagen som begynner. Det er litt vanskelig med dette es, i første linje. Det er intetkjønnsformen, så det kan ikke vise tilbake til morgenen, som er hankjønn. På norsk ser vendingen «det jaget sine trinn» rar ut, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest nøyaktige oversettelsen av den tyske originalen. Den leisen Schlaf (den lette søvn) står i akkusativ, det vil si i objektsform. Jeg tror det må forstås slik at det er bevegelse, at trinnene blir jaget inn i den lette søvn, som omfavnet diktets jeg mykt. Alt er en fin måte å si at han våkner opp på.

Innholdet i strofen er at dagen kommer, med sin oppvåkning. Diktets jeg-person, vi kan nok trygt si det er Goethe selv, våkner i hytten sin, og går opp fjellet med frisk sjel og med fryd over hvert skritt han tok. Det gjelder godt også i overført betydning, her kommer morgenen, med en ny begynnelse, og dikteren går opp fjellet. Han er i et med naturen, alt er i harmoni, og omgivelsene gjør ham enda mer henrykt, enn han allerede var

Gloseliste

scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.
leise (adj.) svak, stille, lett;
gelind(e) (adj.) mild, myk; stille regn; lett, sakte;
umfing – preteritum -> umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
erwacht – presens, 1. person -> erwachen (sv. itr.) våkne (opp), bli vekket.
Hütte die, -/-n; koje, hytte, skjul; (sjøfart) kahytt; (bergverk) (smelte)hytte;
Tropfen der, -s/- 1. dråpe. 2. tår, skvett.
entzücken (sv. tr.) henføre, henrykke, begeistre;
erquicken (sv. tr.) kvikke opp, styrke, opplive, forfriske; sich erquicken friske seg opp, styrke seg;

Morgen, Fjell, Hardangervidda, Zueignung

Strofe 2

Und wie ich stieg, zog von dem Fluß der Wiesen
Ein Nebel sich in Streifen sacht hervor.
Er wich und wechselte mich zu umfließen,
Und wuchs geflügelt mir ums Haupt empor:
Des schönen Blicks sollt’ ich nicht mehr genießen,
Die Gegend deckte mir ein trüber Flor;
Bald sah ich mich von Wolken wie umgossen
Und mit mir selbst in Dämmrung eingeschlossen.

Og som jeg steg, trakk fra engens flod
Et tåkestrimmel seg sakte herover.
Den gav etter og vekslet med å flyte om meg,
Og vokste bevinget meg opp om hodet:
Den skjønne utsikten skal jeg ikke nyte mer,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg som omhelt av skyer
Og med meg selv i demringen innsluttet.

Kommentar

En Fluß er en stor elv, en flod. Så vidt jeg kan finne ut er ikke genießen et verb som tar genitiv, men Des schönen Blicks er satt i det kasuset, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg oversetter inntil videre som om det var et vanlig objekt, og tar ikke hensyn til kasusbruken. Det er valg hvilken av oversettelsene av trüber jeg skal bruke. Oversettelsen av denne strofen er ikke gjennomarbeidet.

Det som skjer i denne strofen, er at tåken trekker opp, og dekker utsikten hans. Det er skildret langsomt og majestetisk, hvordan den kommer fra en flod nede i engen, for så å flyte om dikter-jeget som sitter der, og med det stenge utsikten for ham. Det er også kraft i de to siste linjene, der det står at skyene heller seg liksom om ham, og at han sitter innesluttet i demringen. Det kan leses i overført betydning, at det er et eller annet som dekker utsikten hans, men det kan også leses som at han går fullstendig i ett med naturen.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd. 2. film.
wich – presens, 3. person -> weichen (weicht, wich, ist gewichen, itr.) vike, gi etter.
umfließen – sammensatt ord, um om, og -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
wuchs – presens, 3. person -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
geflügelt (adj.) bevinget, vinget.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
empor (adv.) opp, oppover; Blicks
Blick der, -(e)s/-e 1. blikk, øyekast, glimt 2. utsikt.
Gegend die, -/-en; (om)egn, trakt, landskap, område, strøk; nærhet;
trüber -> trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; 2. trist; 3. tåket, (over)skyet;
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor); im Flor stehen stå i flor.
umgossen – perfektum partisipp -> ˈumgießen (st. tr.) fylle, tappe, støpe om.
Dämmerung die, -/-en; demring, halvmørke, grålysning, skumring.

Hardagnervidda, Tåkestrimmel, Morgen, Zueignung

Strofe 3

Auf einmal schien die Sonne durchzudringen,
Im Nebel ließ sich eine Klarheit sehn;
Hier sank er leise sich hinabzuschwingen,
Hier teilt’ er steigend sich um Wald und Höhn.
Wie hofft’ ich ihr den ersten Gruß zu bringen!
Sie hofft’ ich nach der Trübe doppelt schön.
Der luft’ge Kampf war lange nicht vollendet,
Ein Glanz umgab mich, ich stand geblendet.

Plutselig syntes solen å trenge gjennom,
I tåken lot det seg en klarhet se;
Her sank han, lett å svinge seg nedover,
Her delte han seg stigende om skog og høyder.
Hvor jeg håpet jeg henne den første hilsen å bringe!
Henne håpet jeg etter tåken dobbelt skjønn.
Den luftige kamp var lenge ikke fullendt,
En glans omgav meg, og jeg stod blendet.

Kommentar

Betydningen av schien i starten her er syntes, ikke skinte. Det tyske verbet betyr begge deler, og det er lett å forstå hvordan, når det som gir et skinn av å være noe, også synes å være noe. Men på norsk er det klar forskjell mellom å skinne og å synes, mens tysk altså bruker samme ordet. Verbet hinabzuschwingen er sammensatt av hinab – ned dit, nedover – og schwingen – svinge -, altså svinge nedover. Pronomenet er (han, den) i linje 3 og 4 viser tilbake til tåken. Ihr (henne, den) i linje 5 tror jeg må vise tilbake til solen, det samme gjelder Sie (henne, den) i linje 6. Alternativet er den guddommelige kvinne han ser i neste strofe, og snakker med utover. De tyske pronomene står i dativ og akkusativ, på norsk skiller vi ikke mellom disse formene. Etter å ha tenkt litt gjennom det, endte jeg med å referere til tåken som «han» (er) og solen som «hun» (sie), slik Goethe gjør. På bokmål er det vanligere å bruke «den» om begge, mens på nynorsk og i mange av dialektene er det han og hun, som på tysk.

Et ord som har voldet meg mange problemer i lesingen av Goethe, er Höhn. Jeg har kommet frem til at det er en variant av flertall for Höhe, høyde. Den riktige flertallsbøyningen er Höhen. Formen Höhn gir ikke noe meningsfullt treff, verken på Ordnett.no eller på Duden, eller på Goethe Wörterbuch. Der blir man ledet til verbet höhnen, som betyr håne eller spotte, og umulig kan være det riktige. Adjektivet trübe betyr uklar, grumset og matt i grunnbetydningen, men blir også brukt om tåket og overskyet vær.

Det som skjer i denne strofen er at solen trenger gjennom tåken, og at det lar seg se en klarhet. Tåken synker nedover, fra høyden der han sitter, og den deler seg mellom skogen og høydene i landskapet han ser. Så håper han å bringe solen den første hilsen, og håper den dobbelt skjønn etter tåken. Det er en luftig kamp mellom solen og tåken, klarheten og uklarheten, og det legger seg om ham, så han står blendet.

Kampen mellom solen og tåken står utmerket også i overført betydning. Det er en kamp mellom å se ting klart, og å se dem gjennom den dis. Dikteren sitter på høyden, og beskuer denne kampen. Det er et mye brukt motiv i perioden

Gloseliste

durchdringen (st. itr. tr.) I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke. II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
Höhn – variant, Höhen, stum e -> Höhe die, -/-n 1. høyde 2. størrelse, omfang 3. (overført) topp(-punkt).

Strofe 4

Bald machte mich, die Augen aufzuschlagen,
Ein innrer Trieb des Herzens wieder kühn;
Ich konnt’ es nur mit schnellen Blicken wagen,
Denn alles schien zu brennen und zu glühn.
Da schwebte, mit den Wolken hergetragen,
Ein göttlich Weib vor meinen Augen hin,
Kein schöner Bild sah ich in meinem Leben;
Sie sah mich an und blieb verweilend schweben.

Etter å ha slått opp øynene, gjorde snart
En indre drift i hjertet meg mer djerv;
Jeg kunne bare våge det med raske blikk,
For alt syntes å brenne og å gløde.
Da svevde, brakt hit med skyene,
En guddommelig kvinne hen for mine øyne,
Ingen skjønnere bilde så jeg i livet;
Hun så meg an, og ble værende med å sveve.

Kommentar

Det er tekniske vanskeligheter med å oversette de to første linjene. Det som skjer, er at han slår opp øynene, og at en indre drift i hjertet gjorde ham mer modig. Problemet er at på norsk så trengs subjektet etter gjorde (machen), og deretter må vi ha pronomenet som hører til verbet, meg (mich). Det er god norsk å si «snart gjorde en indre drift i hjertet meg mer modig». Men det er anstrengt å si: «snart gjorde meg, en indre drift i hjertet, mer modig» og skal man i tillegg ha med innskuddet «å slå opp øynene» blir det vanskelig: «snart gjorde meg, å slå opp øynene, en indre drift i hjertet, mer modig». Hjernen greier ikke å henge med hva som hører til hva, og lesingen stopper opp. Så dette må omskrives. Jeg gjør det ganske radikalt, men meningen som kommer frem skal være den samme.

Substantivet hjertet står i genitivt, des Herzens, så da har man valget mellom å skrive «hjertets indre drift» eller «indre drift i hjertet». Jeg gikk først for det som er mest genitiv, possessiv, det er ikke en drift som finner sted i hjertet, men en drift som er hjertets, det tilhører hjertet. Prisen er at språket kanskje blir litt kunstlet, «en indre drift» i hjertet flyter bedre. Til slutt endte jeg med det. Et lignende, men mindre vanskelig, problem som det i starten, finnes i linjene 5 og 6. Der er det innskudd, brakt hit med skyene (mit den Wolken hergetragen), før det er at det er denne guddommelige konen som på denne måten svever for øynene. Innskuddet går også på norsk. Det tyske adverbet hin indikerer retning dit bort, tilsvarende norske «hen», som jeg har flyttet frem i setningen. Til slutt har jeg utelatt «mitt» (menem) i setningen «ingen skjønnere bilde så jeg i livet», på norsk er det sånn den vakre vendingen skal være. Til slutt har jeg brukt det tyskaktige «så meg an» (sah mich an), sånn vi gjør på norsk. og jeg har formulert sistelinjen slik den er på tysk. Hun blir værende med å sveve, hun forblir ikke svende.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren kjenner en indre drift i hjertet, og at den gjør ham mer modig. Det er denne glansen, som blendet ham på slutten av strofe 3. Nå tør han åpne øynene, og se i den. Da ser han at det brenner og gløder overalt. Og så ser han at det svever en guddommelig kone brakt til ham med skyene. Han har ikke sett noe skjønnere bilde i sitt liv, enn dette bildet, med den guddommelige konen i landskapet. Hun ser også på ham, og blir med å sveve i luften foran ham.

I denne fjerde strofen forlater vi det realistiske, med morgen og landskapsskildring, og går over i det rent metaforiske. Denne kvinnen må være et symbol på noe, hun må representere noe.

Gloseliste

Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst. 2. (års)skudd, spire.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
glühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende;
schwebte – preteritum -> schweben (sv. itr.) sveve;
hergetragen – perfektum partisipp -> ˈhertragen (st. tr., omgs.) bære, bringe hit.
Weib das, -es/-er 1. kone 2. kvinnfolk.
verweilend – partisipp -> verweilen (sv. itr., høytidelig) forbli, bli, oppholde seg, dvele.

Strofe 5

Kennst du mich nicht? sprach sie mit einem Munde,
Dem aller Lieb’ und Treue Ton entfloß:
Erkennst du mich, die ich in manche Wunde
Des Lebens dir den reinsten Balsam goß?
Du kennst mich wohl, an die zu ew’gem Bunde
Dein strebend Herz sich fest und fester schloß.
Sah ich dich nicht mit heißen Herzenstränen
Als Knabe schon nach mir dich eifrig sehnen?

Kjenner du meg ikke? Sa hun med en munn,
Som all kjærlig og tro tone fløt ut fra:
Erkjenner du meg, at jeg helte deg
Den reneste balsam i mange livets sår ?
Du kjenner meg vel, til de som de evige bånd
Ditt strevende hjerte seg fast og fastere festet.
Så jeg deg ikke med hete hjertetårer
Som guttunge allerede lengtet du ivrig etter meg?

Kommentar

Det er noen nyanser i starten som gir meg litt vanskeligheter. Det sammensatte verbet entfloß er forklart i ordlisten, og består av forstavelsen ent– (vekk fra noe) og hovedverbet fließen (flyte). Det skulle altså bety å flyte vekk fra noe, og det gir god mening, at all kjærlig og sann tone flyter ut av munnen til kvinnen. Men det relative pronomenet Dem i linjen under står i dativ, noe som pleier å betegne at noe blir gitt til. På norsk er problemet glattet ut, jeg bruker bare vårt relative pronomen som, og lar den kjærlige tonen flyte ut fra munnen. Munde med -e til slutt er forøvrig en poetisk utgave av der Mund, det vanlige tyske ordet for munn. Det tyske verbet erkennen er også sammensatt, jeg oversetter med tilsvarende norsk «erkjenne». Linjene 3 og 4 har også et sedvanlig tysk ordstillingsproblem. Her flytter jeg verb og indirekte objekt lenger frem i setningen, og opp i linje 3, for å prioritere forståelig norsk fremfor poetisk riktig. Wunde/ des Lebens (Livets sår) er en genitiv, som kan løses Sår/ Av livet, om man er opptatt av å få ordene på riktig i linje og i riktig rekkefølge. Jeg er ikke helt sikker på vendingen an die zu ew’gem Bunde (til de (som til de) evige bånd) i linje 5. Det er de tre første ordene som volder problemer. Både an og zu betyr i denne sammenhengen til, an hører til verbet schließen (slutte) som til slutt i setningen står i preteritum, schloß. På norsk har vi det tilsvarende verbet «tilslutte». Så er det på tysk an die, der die må stå i akkusativ, altså må det være bevegelse, og her kan jeg ikke se hva die viser tilbake til. Jeg tror kanskje det må være sårene et par linjer over. Jeg har oversatt med «til de som de evige bånd», uten å være sikker på at jeg har gjort det riktig. I siste linje bruker Goethe akkusativ-formen dich (deg) der jeg har oversatt med subjektsformen du. Som det fremgår av gloselisten er dette en konstruksjon tyskerne bruker, «man lengter seg», mens man på norsk bare lengter.

I denne strofen begynner kvinnen å snakke. Hun spør om han kjenner henne, og i stemmen hennes er all kjærlig og tro tone. Hun spør videre om han ikke gjenkjenner henne, at hun mange ganger har helt balsam i de mange livets sår han har fått. Altså hun har lindret dem. Så sier hun at han kjenner henne godt, eller helt, wohl, og så er det disse evige båndene i hjertet som han fastere og fastere har sluttet seg til. Og så spør hun om hun ikke så ham som ung gutt, da han med hete hjertetårer allerede lengtet etter henne.

Leseren må ennå gjette hvem denne kvinnen kan være. Siden hun svever og snakker med sånn vidunderlig stemme, er hun ganske klart en fantasi, om man skal lese diktet med realisme. Men hun representerer noe helt konkret, og hva det er, vil vi få svar på senere i diktet.

Gloseliste

entfloß – sammensatt -> ent… forstavelse ved vb. (danner ekte sammensetninger, f.eks.: entdecken, du entdeckst, er hat entdeckt) betegner ofte 1. vekk, ut fra noe; forvandle til det motsatte (entfesseln befri fra, slippe løs) 2. begynnende virksomhet (entbrennen blusse, flamme opp). fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme; fließend flytende, rennende.
erkennen (erkennt, erkannte, hat erkannt, tr.) 1. kjenne igjen, se; skjelne 2. erkjenne, innse, forstå 3. godskrive, kreditere 4. felle en dom, idømme, dømme
Wunde die, -/-n; sår
goßpreteritum -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe 2. (itr., upers.) øsregne;
Bunde -> der Bund -(e)s/Bünde 1. forening, forbund, pakt, allianse; 2. linning, bånd; Hosenbund bukselinning 3. ring; Schlüsselbund nøkkelring.
schloß – preteritum -> schließen (schließt, schloss, hat geschlossen, tr. itr., refl.) 1. slutte, dra/trekke en slutning 2. lukke, stenge (for, igjen), låse 3. ende, slutte, avslutte 4. slutte, inngå anschließen (st. tr. itr., refl.) 1. feste (binde, låse fast); tilslutte, forbinde med, koble til; føye til, knytte til 2. slutte tett, stramt; ligge i tilslutning til
eifrig (adj.) ivrig, nidkjær.
sehnen (sv. refl.) lengte; sich nach seiner Familie sehnen lengte etter familien sin

Strofe 6

Ja! rief ich aus, indem ich selig nieder
Zur Erde sank, lang hab’ ich dich gefühlt;
Du gabst mir Ruh, wenn durch die jungen Glieder
Die Leidenschaft sich rastlos durchgewühlt:
Du hast mir, wie mit himmlischem Gefieder,
Am heißen Tag die Stirne sanft gekühlt;
Du schenktest mir der Erde beste Gaben
Und jedes Glück will ich durch dich nur haben!

Ja! ropte jeg ut, i det jeg salig ned
Til jorden sank, lenge har jeg følt deg;
Du gav meg ro, når lidenskapen gravde seg
Rastløs gjennom de unge ledd:
Du har meg, som med himmelsk fjærdrakt,
På den hete dag pannen kjølet mildt;
Du sjenket meg jordens beste gaver
Og enhver lykke vil jeg gjennom deg bare ha!

Kommentar

Linje 2 har i originalen to tilfeller av sløyfet ‘e’ for å få takten til å gå opp (lang‘ for lange, hab for habe). Linjene 3 og 4 har jeg oversatt til forståelig norsk, men for å få til det måtte jeg flytte på ordene til en linje de ikke hørte til. Som det fremgår av ordlisten kan det tyske sammensatte verbet durchwühlen bety både «grave seg gjennom», og «å grave opp, rote til». Begge deler passer godt. Norske «grave seg gjennom» kan kanskje også ha begge disse betydningene. Plasseringen av adverbet nur (bare) i siste linje er litt uvanlig, vanligvis vil man vel kanskje forvente at det skal være «ha bare gjennom deg» (nur durch dich haben). Jeg har plassert ordet samme sted på norsk, som på tysk.

Det som skjer i strofen er at diktets jeg gjenkjenner kvinnen, og roper ut ja! at han gjør det. Samtidig synker han ned til jorden, en handling som illustrerer forholdet mellom dem, han bøyer seg. Han sier også at han lenge har følt henne, at hun gav ham ro, når den unge lidenskapen gravde seg gjennom leddene hans. Når han var het, så har hun mildt avkjølet pannen hans, med himmelske fjær. Alt i overført betydning, naturligvis. Så sier han til slutt at hun skjenket ham de beste gaver på jord, og at enhver lykke på jorden vil han kun ha gjennom henne.

Gloseliste

selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig.
Glieder – flertall -> Glied das, -es/-er 1. ledd 2. lem 3. slektledd 4. geledd.
durchgewühlt – perfektum parttisipp -> durchwühlen I. (ˈdurchwühlen, hat durchgewühlt, refl.) grave seg gjennom II. (durchˈwühlen, hat durchwühlt, også: durchgewühlt, tr.) rote/lete gjennom noe, grave opp.
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.

Strofe 7

Dich nenn’ ich nicht. Zwar hör’ ich dich von vielen
Gar oft genannt, und jeder heißt dich sein,
Ein jedes Auge glaubt auf dich zu zielen,
Fast jedem Auge wird dein Strahl zur Pein.
Ach, da ich irrte, hatt’ ich viel Gespielen,
Da ich dich kenne, bin ich fast allein;
Ich muß mein Glück nur mit mir selbst genießen, 
Dein holdes Licht verdecken und verschließen.

Deg nevner jeg ikke. Riktignok hører jeg deg fra mange
Sogar ofte nevnt, og hver kaller deg sin,
Ethvert øye tror seg å sikte på deg,
Nesten til hvert øye blir din stråle til smerten.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt mye,
Da jeg kjenner deg, er jeg fast alene;
Jeg må nyte min lykke bare med meg selv, 
Ditt elskelige lys dekke til og lukke inne.

Kommentar

Dich nennen ich nicht (deg nevner jeg ikke) har jeg oversatt ordrett. Det som blir sagt, er at han ikke vil si hvem hun er. Så er det jeder heißt dich sein (hver kaller deg sin), der det tyske verbet for å hete (heißen) blir brukt i betydningen «kalle». Linjene 3 og 4 har jeg også oversatt ganske ordrett, uten å være sikker på om dette blir riktig. I linje 4 står jedem Auge i dativ, det er derfor jeg har lagt til preposisjonen «til» på norsk. Jeg forstår det slik at strålen fra kvinnen blir til smerte for nesten hvert øye, selv om hvert øye tror at det sikter på henne. Verbet irren kan godt oversettes med feile, men har ofte å gjøre med å feile i retning, og å flakke omkring. Det passer godt i sammenhengen. Det lille ordet da er i linje 6 brukt som subjunksjon, det er «ettersom jeg kjenner deg», slik det samme ordet også kan brukes på norsk. Tyske fast kan bety nesten eller fast, her er det et vanskelig valg hva man skal lande på i oversettelsen. I den siste linjen bruker jeg «dekke til og lukke inne» for verdecken und verschließen.

Her i denne strofen får vi vite at dikter-jeget ikke vil si hvem kvinnen er, men han beskriver henne på en måte som skal gjøre det forståelig. Hun blir snakket om av mange, og hver som snakker om henne, kaller henne sin egen. Ethvert øye sikter etter henne, det tror i alle fall at det gjør det, men strålen fra henne blir til smerte nesten for hvert av dem. Øye er her mennesket, enhver person ser etter henne, og blir smertet av henne. Han akker seg, så, for han har feilet og forspilt mye, og siden han kjenner henne, er han nesten alltid alene. Så derfor må han også nyte sin lykke selv, og han må dekke til det vennlige lyset hun har å gi.

I overført betydning er det en gjettelek hvem kvinnen er. Hun kan være diktningen, kunsten og hun kan være skjønnheten. De to er heller ikke helt en motsetning. Det passer best at hun er diktningen, for hun har jo gitt ham trøst og lindring siden ungdommens dager, og hun har vært del i den viktigste lykken han har hatt. Det er også riktig av Goethe – dikter-jeget – å svare ja på spørsmålet om han kjenner diktningen, som han får i forrige strofe. Hun skjenker ham de beste gaver, som det står der. Her, i strofe 7, heter det at han er nesten alene, som kjenner henne. Det er altså en ensom tilværelse, å leve med diktningen. Jeg tør ikke gå god for hva som menes med det siste, at han må dekke til lyset fra henne.

Gloseliste

zielen (sv. itr.) sikte (mot), ta sikte på, rette mot;
Pein die, -/; (høytidelig) pine, pinsel, kval, plage.
irren (sv. itr., refl.) 1. ta feil, feile 2. flakke/streife omkring;
holdes – adj. foran intetkjønn -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull

Strofe 8

Sie lächelte, sie sprach: Du siehst, wie klug,
Wie nötig war’s, euch wenig zu enthüllen!
Kaum bist du sicher vor dem gröbsten Trug,
Kaum bist du Herr vom ersten Kinderwillen,
So glaubst du dich schon Übermensch genug,
Versäumst die Pflicht des Mannes zu erfüllen!
Wie viel bist du von andern unterschieden?
Erkenne dich, leb’ mit der Welt in Frieden!

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor klokt,
Hvor nødvendig det var ikke å avsløre dere for mye!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt er du herre av den første barnevilje,
Så tror du deg allerede overmenneske nok,
Forsømmer å oppfylle mannens plikt!
Hvor forskjellig er du fra andre?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Kommentar

Setningen hun sier med et smil i de to første linjene er: Du ser, hvor nødvendig, hvor klokt det var, dere å avdekke lite. Tyske euch er akkusativ eller dativ av 2. person flertall pronomenet. På norsk bruker vi dere for begge, ofte sammen med en preposisjon når det er dativ (til dere, for dere) . Forskjellen er å avsløre dere eller avsløre til dere. Her tror jeg det er dativsformen som er brukt, euch (dere) er indirekte objekte, og ikke direkte. Altså avsløre for dere. Så oversetter jeg wenig med «ikke for mye», og meningen skulle bli klar, selv når pronomenet er brukt uten hjelpende preposisjon. I linje 3 og 4 er det preposisjoner som må bestemmes. Den første er vor, der det som regel går an å bruke norske «for», også der vi på norsk også bruker andre preposisjoner. For eksempel kunne vi like gjerne i linje fem kanskje brukt «Knapt er du sikker mot det groveste bedrag», Ordnett.no har dette som betydning 5 av tyske vor. I linje 4 er det von, som her er slått sammen med pronomenet dem, von dem -> vom. Grunnbetydning er «av, fra», men det kan også bety «om, på» og «for», med mer. Her er det å være herre over barneviljen, fulgt av i neste linje at han dermed tror seg å være et overmenneske nok. Syvende linje er ordrett: Hvor mye er du fra andre forskjellig? Jeg har skrevet om til mer naturlig norsk.

Det er en formanende kvinne som her snakker til ham. Hun sier det var nødvendig å klokt å ikke avdekke så mye for dere, her tror jeg tanken er at det gjelder «dere mennesker». Så snakker hun direkte til ham, dikter-jeget, som man i dette diktet ganske trygt kan si er Goethe selv. Han er ikke trygg for det groveste bedrag, sier hun, og han har ikke før lært seg å kontrollere den første barneviljen sin, før han føler seg som et overmenneske. Så forsømmer han å oppfylle mannens plikter, sier hun. Deretter spør hun retorisk hvor forskjellig han er fra andre mennesker, underforstått at han er nok ikke så forskjellig, de fleste er sånn. Og så oppfordrer hun ham til å erkjenne seg selv, og leve i fred med verden

Kvinnen snakker til Goethe, men Goethe er her også representant for menneskeheten. Jeg har ikke skrevet mye om hvem kvinnen er, men jeg leser henne som at hun representerer dikterkunsten. I alle fall er hun en som kjenner til dypere hemmeligheter i verden og eksistensen, og at hun ikke vil avsløre for mange av dem. Menneskelig overmot er sterkt, det gjør utsatt for grove bedrag, og det gjør at mange av oss nok kan tro oss selv å være overmennesker av og til, utvalgt til helt spesielle bedrifter. Dermed glemmer vi også de vanlige plikter. Kvinnen understreker at i dette er ikke Goethe, eller diktets jeg, noe spesielt, og formaner ham til slutt om å erkjenne seg selv, som den han er, og leve i fred med verden.

I denne strofen og den neste er takten skiftet om. Linjene 1, 3 og 5 har trykktung utgang, mens 2, 4 og 6 har trykklett. I alle de andre strofene er det motsatt.

Gloseliste

enthüllen (sv. tr.) klarlegge, oppklare; avdekke, avsløre; avkle, åpenbare, vise.
Trug der, -(e)s/; (høytidelig) bedrag(eri), svik, blendverk; Lug und Trug løgn og bedrag.
Versäumst -> versäumen (sv. tr.) 1. forsømme; gå glipp av 2. ikke nå/rekke, komme for sent til.

Strofe 9

Verzeih mir, rief ich aus, ich meint’ es gut;
Soll ich umsonst die Augen offen haben?
Ein froher Wille lebt in meinem Blut;
Ich kenne ganz den Wert von deinen Gaben!
Für andre wächst in mir das edle Gut,
Ich kann und will das Pfund nicht mehr vergraben!
Warum sucht’ ich den Weg so sehnsuchtsvoll,
Wenn ich ihn nicht den Brüdern zeigen soll?

Tilgi meg, ropte jeg ut, jeg mener det godt;
Skal jeg forgjeves ha øynene åpne?
En glad vilje lever i blodet mitt.
Jeg kjenner helt verdien av dine gaver!
For andre vokser du i meg det edle gode,
Jeg kan og vil ikke begrave pundet mer!
Hvorfor søker jeg veien så lengselsfullt,
Når jeg ikke skal vise den til brødrene?

Kommentar

Denne strofen har ikke noen vanskeligheter i de to første linjene. Adjektivet froh (glad) har endelsen –er fordi det er fulgt av et hankjønnsord, Wille, og ein foran er et ubøyd bestemmelsesord. På norsk trenger ikke kjønn og kasus markeres på denne måten. Jeg liker godt å oversette tett på originalen der det er mulig, men velger å oversette ganz med «helt» i linje 4. Først hadde jeg «ganske», som også kan brukes, men på norsk betyr «ganske» sterkere «cirka» enn «helt», og her i linjen er det viktig at han sier at han kjenner gavene hun gir fullt ut. Så er det noen nyanser i linje 5, für andre er «for andre2, den er grei, og det samme er at tysk bøyer verbet etter person, så de trenger ikke ha med pronomenet for å vise hvem som utfører handlingen. Det må vi på norsk, derfor «vokser du» for wächst. Dativen mir er styrt av preposisjonen in, og så er det Gut (Gode), som her er brukt som et substantiv. Pfund er pund, å begrave sitt pund er bibelspråk, etter Mattheus 25,15-30, på tysk er å begrave sitt pund et uttrykk for ikke å bruke evnene man har. Det er denne betydningen vendingen har i diktet. På norsk skal den samme vendingen kunne gå, så jeg har beholdt den, selv om jeg ser norske bibeloversettelser også bruker Talent, i stedet for pund. Uansett er det snakk om en mynthenhet, og mannen i lignelsen begraver pengen sin, i stedet for å bruke den til noe, og få mer ut av den. Det går ham for øvrig derfor ille. De to siste linjene er oversatt som de står, ihn (den) i linje 8 viser til veien, den Brüdern er dativ flertall, (til) brødrene.

Dikteren, diktets jeg-person, eller Goethe selv, svarer og forsvarer seg. Han roper ut om tilgivelse (merk at kvinnen alltid snakker (sprach), mens jeg-personen alltid roper ut (rief aus)), og forsikrer om at han mener det godt. Så spør han retorisk om ha forgjeves skal ha fått åpnet øynene? Han forklarer at han har en glad vilje i blodet, han kjenner den hele verdien av gavene kvinnen gir, og han sier det er for andre dette gode (å ha fått disse gavne) skal vokse. Han skal ikke begrave sitt pund, han skal ikke la være å bruke disse gavene. Til slutt står det som et retorisk spørsmål, at han søker denne veien så lengselsfullt, nettopp for å vise den til brødrene sine. Altså vise den til andre.

Det gir mening i overført betydning når vi leser kvinnen som representant for dikterkunsten. Det er denne gaven Goethe har fått, gaven å kunne se mer av verden og livet enn andre mennesker, og kunne formidle dette han mer ser, gjennom dikterkunsten. Kvinnen vil i forrige strofe ha det til at han med det blir overmodig, og føler seg som et overmenneske, mer enn andre, og at han heller skulle kjenne sin plass og utføre sine plikter. Her svarer han at han ikke kan ha fått åpnet øynene forgjeves, han kan ikke ha fått sett disse hemmelighetene, uten å kunne fortelle om dem. Den glade viljen som lever i blodet er livsglede og livsviljen, og det er også viljen til å fortelle og formidle. Han kjenner diktningens gave, og han kjenner til fulle verdien av dem, og så sier han at denne gaven vokser i ham for andres skyld. Han kan ikke undergrave sine dikteriske talenter, han må bruke dem. Det er også derfor han så lengselfullt har søkt denne veien, den kunstneriske og dikteriske, det er for å fortelle om den og vise den frem for andre.

Denne strofen har trykktung utgang i de to siste linjene. Det er den sammen med strofe 12 alene om. Den har også trykktung utgang i 1, 3 og 5, i motsetning til de andre, som har den trykktunge utgangen i 2, 4 og 6.

Gloseliste

Verzeih -> verzeihen (verzeiht, verzieh, hat verziehen, tr.) tilgi, unnskylde;
umsonst (adv.) 1. forgjeves 2. gratis.
froher – adjektiv, hankjønn -> froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
wächst – presens 2 person entall -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
Pfund das, -(e)s/-e; pund
vergraben (st. tr.) grave ned, begrave; (overført) begrave, skjule;
sehnsuchtsvoll (adj.) lengselsfull.

Strofe 10

Und wie ich sprach, sah mich das hohe Wesen
Mit einem Blick mitleid’ger Nachsicht an;
Ich konnte mich in ihrem Auge lesen,
Was ich verfehlt und was ich recht getan.
Sie lächelte, da war ich schon genesen,
Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran;
Ich konnte nun mit innigem Vertrauen
Mich zu ihr nahn und ihre Nähe schauen.

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmodighet;
Jeg kunne lese meg selv i hennes øye,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede frisk,
Til nye gleder steg min ånd;
Jeg kunne bare med inderlig tiltro
Nærme meg henne og hennes nærhet skue.

Kommentar

Jeg prøver å holde på rekkefølgen av ordene i de to første linjene, selv om dette fungerer bedre på tysk enn på norsk. Nachsicht (tålmodighet) er hunkjønnsord, så når det står mitleidiger Nachsicht (medlidende tålmodighet) med ending -er, er det genitiv. Det er også et spørsmål om Nachsicht skal oversettes med «tålmodighet» eller «overbærenhet». Auge står i entall, så det er i øyet, ikke i øynene hennes, han leser seg selv. Konstruksjonen i linje 4 er litt spesiell, men vanskeligheten med å oversette den er kun teknisk. Verbet habe (har) er utelatt, det er kun partisippet getan (gjort) som er med, og dette er det finitte verbalet i setningen. Verfehlt er også et partisipp, av verbet verfehlen, men det er her brukt som et adjektiv, forfeilet eller mislykket. På norsk går det ikke å si man har gjort noe mislykket, og forfeilet er litt kunstig, så jeg oversetter bare med feil (verfehlt) og riktig (recht), og jeg legger til verbet har. Ellers holder jeg på den tyske ordstillingen. Tekniske vanskeligheter er det også i linjene 5 og 6. Linje 5 skulle være grei, men i linje 6 står det Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran. Preposisjonen zu styrer dativ, her er det flertall, til nye gleder. Så er det stieg mein Geist, steg min ånd. Den lille vanskeligheten ligger i ordet heran, som betyr hit (til), nærmere. Det er ikke så lett å få over i norsk, sånn som setningen er konstruert. Jeg løser det ved bare å ta ordet bort, det gir uansett riktig mening på norsk, «til nye gleder steg min ånd» . Avslutningslinjene er i denne strofen greie.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren dikteren ser på den svevende kvinnen og reflekterer over det som skjer. Vi er altså på et indre plan, det er dikterens tanker vi her får. Mens han snakket, i strofe 9, hadde hun sett på ham med medlidende tålmodighet. Det var altså der han forsøkte å få sagt hvordan han ville bruke diktergaven i andres tjeneste, til glede for andre. Videre, her i strofe 10, forteller dikteren hvordan han kunne se i øyet hennes hva han har gjort riktig og galt, uten at det er klart om det gjelder i denne situasjonen eller i livet. Så smiler hun, og da er han straks frisk fra alle bekymringer, og han kjenner ånden heve seg mot nye høyder, til nye gleder. Han kan nå nærme seg henne, og beskue hva som befinner seg rundt henne.

I overført betydning er det diktningen. Goethe personifiserer henne som en kvinne, og gjør henne uendelig mektig og stor og allvitende. Her uttrykker jeg meg ikke presis, diktningen er ingen Gud, men hun står allikevel langt, langt over Goethe, det allminnelige mennesket. Virkemiddelet er velbrukt, en selv er uverdig, og så får en lov å komme til åpenbaringen likevel. Når Goethe, mennesket, snakker, og forsvarer seg, smiler bare diktningen overbærende. Når hun smiler, betyr det at hun har tilgitt ham, eller akseptert ham, og med det stiger ånden hans til nye høyder. Nå tør han også nærme seg henne, og se hva som befinner seg der inne, i det hellige, nærmest.

Gloseliste

Nachsicht die, -/; overbærenhet, tålmodighet; forsonlighet;
verfehlt (adj.) forfeilet, mislykket.
genesen (genest, genas, ist genesen, itr.) 1. bli frisk, komme seg; von etter 2. eines Kindes genesen føde et barn.
herˈan (adv.) hit, nærmere (hen til);
innig (adj.), inniglich (adv., poetisk) inderlig.
Vertrauen das, -s/; tillit, tiltro.
schauen (sv. itr.) se; skue

Strofe 11

Da reckte sie die Hand aus in die Streifen
Der leichten Wolken und des Dufts umher;
Wie sie ihn faßte, ließ er sich ergreifen,
Er ließ sich ziehn, es war kein Nebel mehr.
Mein Auge konnt’ im Tale wieder schweifen,
Gen Himmel blickt’ ich, er war hell und hehr.
Nur sah ich sie den reinsten Schleier halten,
Er floß um sie und schwoll in tausend Falten.

Da rakte hun hånden ut i strimlene
Av de lette skyene og av duften herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, det var ikke tåke mer.
Mitt øye kunne i dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og opphøyd.
Nå så jeg henne holde det reneste sløret,
Det fløt om hanne, og svulmet i tusen folder.

Kommentar

I de to første strofene gjelder det hvordan man skal få til genitiven Der leichten Woken (De lette skyers). På norsk går det ikke med etterstilt genitiv uten at det er styrt av preposisjon, og da kan det oppstå tvil om funksjonen til setningsleddet. Det er denne løsningen jeg har gått for, ellers måtte jeg skrive «De lette skyers strimler» og plassere ord i en annen linje enn de står i originalen. Jeg velger preposisjonen av, og bruker samme preposisjon i den neste genitiven også (des Dufts). Så er det et pronomen i linje 3, ihn, som kan oversettes med han/ham eller den, og det samme med er (han, den) i samme linje. Det er objektsformen og subjektsformen av hankjønnspronomenet, og det blir brukt både om personer og om ting, substantiv i hankjønn. Jeg oversetter med den, og forstår det slik at det hun griper må være en av skystripene. Det gir mest mening i det som står nedover, at den lar seg gripe, og lar seg trekke. Men det er litt forvirrende at et entallsord (ihn, er) refererer til et ord brukt i flertall (die Streifen). Jeg tror videre gen er en forkortelse for gegen. De to siste linjene skulle være greie,. Hankjønnspronomenet Er (han, den) i siste linje viser tilbake til sløret i linjen over, og må på oversettes med intetkjønnspronomenet «det».

I denne strofen rydder hun liksom himmelen og utsikten for ham. Etter at hun overbærende har hørt hva han har å si, og smilt av det, i strofene forut, strekker hun hendene ut i tåken, og trekker skyene til seg, og vekk. Tåken forsvinner, og han har videre utsikt nedover dalen. Himmelen er blitt lys og klar, slik den er når morgentåken er lettet. Til slutt ser han henne holde et slør, og at det flyter og svulmer om henne, i tusen folder.

Denne strofen leses godt i overført betydning. Det er diktningen som rydder utsikten for mennesket, slik at det kan se bedre hva som finnes i tilværelsen. Ideen er at livet og verden er som dekket av en sky, slik at vi ikke kan se ordentlig hva som egentlig er i det og i den. Evnen til å trenge gjennom tåka varierer fra menneske til menneske. I dette diktet, og i Goethes liv og livsverk, er det Dikteren med stor D, som for alvor har denne gaven, og også kan vise det for resten av menneskeheten. I denne strofen er det gjort helt konkret, hvis man leser den svevende kvinnen som symbol på dikterkunsten, så rydder hun helt bokstavlig skyene unna. Sløret hun har om seg er det reneste han har sett, og det flyter om henne i tusen folder. Det er et levende bilde Goethe forsøker å mane frem, om tåken som letter og blir trukket vekk, og om dette andre sløret hun holder og som svever om henne.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd 2. film.
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
faßte -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
ergreifen (ergreift, ergriff, hat ergriffen, tr.) gripe, ta fatt; ta til fange; gripe til; slå inn på, velge
schweifen (sv. itr.) streife, vandre omkring.
hehr (adj.; poetisk) opphøyd, majestetisk, høy.
Schleier der, -s/-; slør.
schwoll -> schwellen (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles 2. hovne opp;

Strofe 12

Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen,
Ich weiß, was Gutes in dir lebt und glimmt!
– So sagte sie, ich hör’ sie ewig sprechen, –
Empfange hier, was ich dir lang bestimmt!
Dem Glücklichen kann es an nichts gebrechen,
Der dies Geschenk mit stiller Seele nimmt:
Aus Morgenduft gewebt und Sonnenklarheit,
Der Dichtung Schleier aus der Hand der Wahrheit.

Jeg kjenner deg, jeg kjenner dine svakheter,
Jeg vet, hva godt i deg lever og gløder!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg lenge har bestemt for deg!
Til den lykkelige kan det ikke mangle på noe,
Som med stille sjel tar i mot denne gaven:
Vevet av morgenduften og det klare solskinn,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Kommentar

De to første linjene er greie. Gutes er egentlig en genitivsform av das Gut, et gode. Jeg tror uansett meningen er dekket av min norske oversettelse. De to neste linjene er heller ikke vanskelige, verbet Empfangen (motta) står i imperativ, pronoment dir (deg) i dativ. I linje 6 skal det relative pronomenet Der (som, den) vise tilbake til den lykkelige i linjen over. Det tyske verbet nehmen i linje 6 betyr ta, jeg legger til «ta i mot», siden det dreier seg om å ta i mot gaven hun gir ham. Det sammensatte ordet Sonnenklarheit («Solklarhet») gjør seg ikke på norsk, så det skriver jeg om. I den siste linjen gjelder det å holde styr på genitivene. Det er diktningenes slør (Der Dichtung Scleier) og sannhetens hånd (der Hand der Warheit). Både Dichtung og Warheit er hunkjønnsord, og får artikkelen der i genitiv. Merk her at tysk har et flott rim på klarheit og Wahrheit. Det som er klart, er også sant.

Her snakker kvinnen til ham. Hun sier hun kjenner ham godt, hun kjenner svakhetene hans, og hun kjenner hva godt som lever og brenner. Disse ordene hører han evig. Så sier hun at han skal motta en gave. Og hun følger opp med å si at til den lykkelige som mottar denne gaven, skal det ikke mangle på noe. Det er vevd av morgenduften og solens klarhet, nå skal diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Her gir hun ham diktergaven. Det er en hellig gave for Goethe, og stemningen er bygget opp over 11 foregående strofer, for å underbygge hvor mye den betyr for ham. Forholdet mellom dem er ennå skjevt, nesten som fra en Gud til et menneske, hun vet alt om ham, og skjenker ham gaven. Hun forsikrer om at den som har diktergaven, alltid er lykkelig, og ikke vil mangle på noe. Hun sier ikke at han aldri vil føle sorg og aldri ha det vond, men at han er lykkelig, fordi han har fått denne gaven. Billedlig sier hun den er vevd av morgenduften og solens klarhet, det friskeste og klareste som finnes. Når diktingens slør blir tatt bort, ser man sannheten

Gloseliste

Schwäche die, -/-n; svakhet, svak side;
empfangen (empfängt, empfing, hat empfangen, tr. itr.) 1. motta, ta imot 2. bli gravid, svanger
gebrechen (gebricht, gebrach, hat gebrochen, itr., gammeldags) mangle, skorte (på) (an etwas (dat.)).
gewebt -> weben (webt, webte/wob, hat gewebt/gewoben; tr. itr.) veve; (poetisk) leve og ånde.

Strofe 13

Und wenn es dir und deinen Freunden schwüle
Am Mittag wird, so wirf ihn in die Luft!
Sogleich umsäuselt Abendwindes Kühle,
Umhaucht euch Blumen-Würzgeruch und Duft.
Es schweigt das Wehen banger Erdgefühle,
Zum Wolkenbette wandelt sich die Gruft,
Besänftigt wird jede Lebenswelle,
Der Tag wird lieblich, und die Nacht wird helle.

Og når det til deg og dine venner blir
Varmt og klamt midt på dagen, så kast den i luften!
Straks omsuser kveldsvindens kjølighet,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smertene for den engstelige jordfølelsen,
Til en skyseng forandrer graven seg,
Beroliget blir hver livsbølge,
Dagen blir kjærlig, og natten lys.

Kommentar

Jeg er ikke sikker på hva pronomenet ihn (han/ham, den) viser tilbake til i linje 2. Det må være en person, eller et substantiv i hankjønn. Det eneste substantivet av hankjønn i nærheten er Schleier (slør), i slutten av strofen over. I så fall må det på norsk oversettes med «det», siden slør på norsk er intetkjønn. Jeg oversetter likevel ihn med «den», og så kan det vise tilbake til gaven, for eksempel. Dette er for de som er opptatt av detaljer. Men det er en vesentlig detalj hva et pronomen viser tilbake til, og om det er uklart, er det vel verdt å finne ut av. I denne strofen er det også en del sammensatte ord, umsäuslet, Abendwindskühle, umhauchen. Og videre det vakre Blumenwürzgeruch (blomsterkrydderlukt), ög Erdgefühle, Wolkenbette og Lebenswelle. For alle er det et spørsmål hvordan man skal oversette det, om man skal bruke tilsvarende sammensatt ord på norsk, eller om man skal omskrive. Stort sett går det med de samme sammensatte ordene på norsk, som på tysk. I linje 6 betyr wandelt sich «forandrer seg», og det er graven som forandrer seg til en skyseng. Skyseng (Wolkenbette) står i bestemt form, så strengt tatt er det «til skysengen forandrer graven seg», men det blir rart på norsk.

Kvinnen kommer med en oppfordring til ham, her i denne strofen. Når det blir varmt og klamt midt på dagen, skal han kaste det han nå har fått opp i luften. Så vil den blande seg med aftenkjølen, det vil komme en deilig blomsterkrydderlukt, og smerten ved det jordiske liv vil døyves. Graven forandrer seg til en skyseng. Hver livsbølge vil bli beroliget, og dagen vil bli kjærlig, natten lys, akkurat som det står. Med andre ord, mange fantastiske ting vil skje.

I overført betydning setter kvinnen her ord på hva diktningen kan gjøre. Den blander seg liksom med luften, og gjør hverdagen og livets vanlige prøvelser friske og levelige. Bildet på den lumre dagen, gjelder i direkte og overført betydning, altså både når dagen er for varm og klam, og når det ting i livet som gjør at den føles slik. Diktningen skal da komme med en friskhet. Merk at det står ikke direkte her i diktet hva diktningen har å tilby, bare at den har denne virkningen.

Gloseliste

schwüle -> schwül (adj.) klam, trykkende, lummer, tung; ein schwüler Tag en lummer dag; eine schwüle Stimmung en trykkende stemning.
wirf -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste. 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
umsäuselt -> säuseln (sv. itr.) suse; (overført, ironisk) snakke søtt, innsmigrende.
Umhaucht -> hauchen (sv. tr. itr.) ånde, puste (ut).
Blumenwürzgeruch -> Würze die, -/-n; (også overført) krydder.
schweigt -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
banger -> bang(e) (adj.) engstelig, urolig
Gruft die, -/Grüfte; (familie)grav, gravhvelv; grav.
Besänftiget -> besänftigen (sv. tr.) berolige, mildne, dempe.
helle -> hell (adj.) lys, klar, tydelig; (forsterkende) veldig, voldsom

Strofe 14

So kommt denn, Freunde, wenn auf euren Wegen
Des Lebens Bürde schwer und schwerer drückt,
Wenn eure Bahn ein frischerneuter Segen
Mit Blumen ziert, mit goldnen Früchten schmückt,
Wir gehn vereint dem nächsten Tag entgegen!
So leben wir, so wandeln wir beglückt.
Und dann auch soll, wenn Enkel um uns trauern,
Zu ihrer Lust noch unsre Liebe dauern.

Så kommer da, venner, når på deres veier
Livets byrde tungt og tyngre trykker,
Når deres bane en friskt fornyet velsignelse
Pyntet med blomster, smykket med gylne frukter,
Vi går forenet den neste dag i mot!
Slik lever vi, slik vandrer vi gjort lykkelige.
Og da skal også, når etterkommerne sørger om oss,
Til deres lyst nok vår kjærlighet vedvare.

Kommentar

Weg (vei) er bøyd uregelrett i første linje, normal flertallsbøyning av Weg er Wege. Vendinger av typen schwer und schwerer (tung og tyngre) er en formulering Goethe ofte bruker. Det er for å få versefoten til å gå opp, men det er også et virkemiddel, med at den vanlige formuleringen «schwerer und scherer» (tyngre og tyngre) er så velbrukt at hjernen knapt reagerer på den. For meg er det uklart om genitiven Des Lebens (Livets) hører til Wegen i linjen over, Livets veier, eller om det hører til Bürde, som følger, Livets byrde. Meningen er nok at byrdene på livets vei trykker tyngre og tyngre, men hvordan få det til å gå opp grammatisk ser jeg ikke helt. Bürde står i entall, og uten artikkel, så her skal det i følge teksten være bare «byrde». I min forståelse av tysk er dette like rart som det er på norsk. Goethe skriver ikke ugrammatikalsk, så her finnes det nok en forklaring jeg ikke ser. Eller, sånn jeg nå har oversatt til norsk, går det grammatisk opp, og i den forståelsen går det også opp på tysk. Det sammensatte ordet frischerneuter («friskfornyet») har jeg på norsk splittet opp. I ordet gehen (gå) er det sløyfet en e for å få takten til å gå opp, gehn, dette er en teknikk som er mye brukt, og helt innarbeidet. Ordet beglückt er partisipp av verbet beglücken, «gjøre lykkelig, glede en». En direkte norsk oversettelse vil være «belykkeliget», men et slikt ord har vi ikke. Så jeg må oversette med en partisipp og et adjektiv, gjort lykkelig. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk riktig oversettelse av noch (ennå, (i tillegg) til, enda, nok + andre oversettelser) i siste linje. Som jeg pleier når jeg er i tvil, bruker jeg det norske ordet som ligger tettest til originalen, «nok».

I denne strofen er det dikteren som snakker. Det er på en måte konklusjonen av hva som har skjedd, der oppe i fjellet. Han har nå tenkt gjennom dette en gang til, skrevet det ned, og kommet frem til det han nå skal si. Vi er ikke lenger idemessig oppe i fjellet. Nå kan vi se for oss dikteren ved skrivebordet.

Han sier kom da venner, når dere hver på deres veier kjenner livets byrde trykke tyngre og tyngre, når på deres bane en friskt fornyet lengsel, pynter med blomster og gylne frukter. Vi går forenet sammen mot den neste dag, og så lever vi og vandrer vi lykkelige, sammen. Og da skal også når barnebarna våre sørger om oss, til deres lyst, også vår kjærlighet vare ved.

Lengselen og livets trykkende prøvelser blir bare en velsignelse, som kan pynte livets bane. Nøkkelen ligger i diktningen, som kan skrive denne lengselen og disse følelsene ut. Da blir det som er vondt, til noe som er vakkert. Det tjener også til å bringe menneskeheten sammen, siden vi alle deler disse lengselene og prøvelsene, de er felles, menneskelige. Så slår Goethe over i en marsj, nå kan vi gå forenet mot den neste dag, altså mot fremtiden, slik kan vi leve og vandre lykkelige. Denne kjærligheten vil også nå frem til etterkommerne våre, som kan lese de samme diktene, og selv ha de samme følelsene.

Gloseliste

Bürde die, -/-n; byrde.
frischerneuter – sammensatt av frisch frisk og -> erneut (adj.) fornyet; gjentatt; på nytt.
Segen der, -s/; velsignelse
ziert -> zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
Enkel der, -s/-, der Enkelsohn barnebarn, dattersønn, sønnesønn. die Enkel etterkommere.
noch (adv.) ennå, (i tillegg) til, enda, nok (det finnes mange andre oversettelser også; på Ordnett.no lagt i avsnittet NB særlig merkes)
dauern 1. (sv. itr.) vare, vedvare; es dauert lange det tar lang tid; 2. (sv. tr.) (høytidelig) ha vondt av;

Samlet kommentar

Det er ikke småtteri Goethe prøver seg på. De største dikterne må også ha de største ambisjonene. Han vil sette dikterkunsten på den opphøyde plass i menneskeheten, som den har hos ham selv. Dikteren har gjennom diktergaven muligheten til å se verden, på en måte som ikke er andre mennesker forunt, men han kan dele denne gaven han har fått, gjennom diktene. Det gir en bedre opplyst menneskehet, det er nå helt klart, men det gir også trøst og lindring gjennom alle livets prøvelser. Og mer enn det, disse prøvelsene blir bare en kilde til å skrive vakre dikt å glede seg over. Vanskelighetene kan ikke bite ordentlig på en dikter, han trenger dem, og han er i stand til å dele dem gjennom å skrive om dem.

Det er ganske fantastiske ting Goethe vil ha diktningen i stand til å gjøre. Og han vet, at om folk skal kunne tro ham på hans store ord, må han vise det selv, gjennom diktene sine, og livet sitt. Dette var livsoppgaven han hadde og satte seg, og som han tok på aller, aller største alvor. Han var fullt klar over at han var den største dikteren i samtiden, og den ubestridt største dikter i tysk historie. Så han måtte vise med sitt liv og diktning, at dette var noe attraktivt å være. Det var et ideal å søke etter. Det gav mennesket trygghet, ro, lykke, uansett hva som måtte skje i livet.

Zueignung er det diktet hvor han aller sterkest forsøker å nedfelle dette i ord. Det er derfor det blir satt først i samleutgavene, det er bestemt av Goethe selv, dette er hva han vil dikt skal være, og hva de skal bety. Det er skrevet midt på 1780-tallet, før Goethe reiser til Italia, men etter Sturm und Drang og altså på slutten av den første Weimar-perioden. Goethe var trygt etablert som en gigant, men han visste også at han hadde mange verk for seg. Den politiske og samfunnsmessige bakgrunnen er opplysningstiden, med troen på fornuften og menneskets muligheter. Revolusjonen i de amerikanske koloniene er i gang, den franske er få år unna.

Så hvordan løser Goethe så sin formidable oppgave? Han velger en av de mest krevende strofeformene, oktaven, der det skal være 8 linjer, jambisk versefot med fem føtter, og rim i 2 x 3 + 2 linjer. Han skriver 14 strofer på denne formen, mer enn diktere flest får til i sin levetid. Og han setter det på et metaforisk høyt plan, allegorisk, det er en tur i fjellet, i morgentåken, og så er det der dikterkunsten kommer til ham, in persona. Forholdet mellom dem beskriver forholdet mellom mennesket og diktningen, Goethe gjør henne helt gudelignende, der hun svever på skyene, vet alt, og liksom kan trekke tåkestrimlene til seg, og gjøre med dem hva hun vil. Han forsterker kontrasten ved å redusere seg selv nesten til en lallende idiot. Statusforholdet dem i mellom er svært, svært symbolsk, hun er langt, langt over ham, det er hun som gir, og han som tar i mot.

Ved at diktet begynner med dagry, og foregår i fjellet, får vi mange allegoriske betydninger med. Dagryet kan være den nye tid, opplysningstiden, eller gryet av en ny erkjennelse. Mange leser dikt veldig fast, som om hver del av diktet har en kode å knekke, hva det betyr, og når den er løst, er det videre til neste. Sånn er det ikke. Morgendemringen kan være alle disse betydningene, alt hva man legger i det, og det kan være en vanlig morgen. Poenget er at det er et rikt bilde, med mange muligheter. Sånn er det også med fjellandskapet, og utsikten. Etter den påfølgende romantikken, og maleriet til Caspar Friedrich, er vi litteraturinteresserte trenet i å se denne sammenligningen. Fjellandskapet er verden. Dikteren står på toppen, og ser utover. Noe er skygget av tåke og skyer, andre ting ser han klart. Her, hos Goethe, 30 år før maleriet til Friedrich, så er det helt bokstavlig Diktningen som trekker vekk skyene, slik at mennesket, dikteren, kan se.

Bilderesultat for caspar Friedrich wanderer
Caspar Friedrich: Der Wanderer über dem Nebelmeer (1818)

Etter at forholdet mellom de to er helt etablert, hun som vidunderet, han som den som trygler etter å få beholde og bruke gaven hennes, så forteller hun over to strofer hva dikterkunsten er for noe. Der legger Goethe all sin mesterskap, først hvordan hun begynner med det menneskelige, – jeg kjenner deg, kjenner dine svakheter, (Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen), og så hvordan han evig hører henne si dette (hör sie ewig sprehen), deretter at hun skjenker ham gaven. Da blir alt sammen klart som morgenluften!

Går det an å tro på det? Det er hevet over all tvil at Goethe selv tror på det, og han insisterer på at leseren også skal gjøre det. Han bruker de sterkeste bildene som er, etter å ha bygget opp over 11 strofer hva som skal skje, diktningen er sannhet og diktningen er klarhet. Sannheten er skjult, dikteren kan gjennom dikterkunsten ta sløret vekk, og vise den for leseren. Strofe 13 er alt det fantastiske som da vil skje, denne strofen er et underverk av friske, sammensatte ord, nye og sjeldne. Det er diktet som blander seg med luften, og gjør den lumre og klamme, sval og kjølig. Her leses utmerket i overført betydning, diktet blander seg med livet, og gjør det behagelig. Gå tilbake til strofen og les den en gang til. Her er det Diktningen, diktergudinnen, som snakker om diktningens gave.

Til slutt er det altså Goethes egen konklusjon, som fungerer som en slags epilog. Han er som renset etter møtet, det er religiøse dimensjoner over dette, han har sett lyset, fått åpenbaringen, nå skal han ut og fortelle. Virkemidlene som blir brukt her hos Goethe, og i religiøse, kristne tekster, er mye av det samme. Goethe har gjennom diktningen en trygghet å by på, som man vanligvis bare finner i religionen. Goethe er ingen religiøs dikter, så leseren må ikke bli villedet av hva jeg her skriver, det er bare at i dette diktet er måten å skrive på beslektet.

Goethe henvender seg til leseren som til sine venner, sine brødre, og han vil gjerne ha dem med på ferden. Det er virkelig så han insisterer på at livets vanskeligheter er overvunnet, de er velkomne, de pynter livets bane med blomster og frukt. Så er det i de fire siste strofer, der han slår an en marsj fremover, mot den neste dag og fremtiden. Det passer godt lest mot begynnelsen, med oppvåkningen. Goethe oppfordrer til fellesskap, vi går forenet, vi lever og vandrer, lykkelige. Dette er veien fremover, alle er velkomne til å være med. Og da vil også våre etterkommere, når de sørger om oss, se litt av vår kjærlighet, de også.

Min gjendiktning

Et forsøk. Jeg vet ikke om det er gjort før i Norge. Jeg tror i alle fall ikke det er trykket eller offentliggjort noe sted. Det er ikke så lett å få det til, heller, og ikke engang sikkert det er mulig. For å lykkes, må det kunne leses som I Rondane-diktet til Vinje. Starten er: No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,/som deim eg i min fyrste Ungdom saag. Det er denne rytmen som skal holdes. Så i første strofe kunne det vært fint å bruke rimene trinn – min – inn, eller noe, i linjene 1-3-5, men det skal ende på trykklett stavelse, så da må det omskrives. Derimot skal det i linjene 2-4-6 være trykktung utgang, så derfor favn-navn-hang, der. Halvvrim som navn-hang må være lov. Det gjør Goethe selv i SchritteHütte, og det blir i overkant anstrengt å unngå også det. I noen av strofene har jeg også presset hva som kan gå for halvrim.

Med hjelp av slike nødløsninger og tvangsrim har jeg fått på plass en gjendiktning av hele diktet. Også strofer jeg egnetlig ikke har lyktes med å gjendikte ordentlig, er med. Ytterligere strofer har problematiske linjer. I noen tilfeller har jeg gjort en tøff omskriving, så det ikke står det samme hos meg, som i originalen. Men målet med en gjendiktning er at det skal fungere på norsk, i ånden til originalen. Så da må vi av og til bruke mulighetene i det norske språk, selv om denne muligheten ikke er brukt eller ikke finnes i originalen. Leseren må bære over med at det ikke er ideelt. Stort sett får ikke oversettere sjansen til å forsvare seg på denne måten, jeg er sikker på at også tidligere tiders oversettere har kjent behovet.

I strofe 8 tar jeg meg den frihet å avslutte med trykktung utgang i de to siste linjene, der originalen følger hovedmønsteret i diktet og har trykklett. På norsk blir det mye bedre.

Dedikasjon

Morgenen kom, seg frem den ville titte
Den lette søvn holdt meg mykt i favn,
Så, våknet, gikk jeg fra min stille hytte
Til fjellet opp i friske sjelens navn;
Jeg frydet meg med alle mine skritte
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg henrykket
Og alt var kvikket opp, meg å oppkvikke.

Og som jeg steg, opp fra en flod i enge
Et tåkestrimmel sakte mot meg fôr
Den vek og vekslet, flyte om meg stenge,
Og vokste bevinget meg opp stor:
Den skjønne sikt skal ei jeg nyte lenger,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg av skyer som omsluttet
Og med meg selv i demring innesluttet.

Med ett så syntes solen frem seg tvinge,
I tåken lot seg nå se noe klart;
Her sank han svakt og måtte ned seg svinge,
Her delte han seg stigende om skog og bart.
Jeg håpet henne første hilsen bringe!
Og håpet henne etter tåken skjønn så rart.
Den luftige kamp var lenge ei fullendet,
En glans meg omgav, jeg stod blendet.

Snart gjorde meg, med mine øyne åpne
En hjertets indre drift meg mere djerv;
Jeg kunne kun med raske blikk det våge
For alt meg syntes lik i brann forderv.
Da svevde brakt med sky for meg å råke,
En kvinne, gudinne hen for meg der,
Ei skjønner’ bilde så jeg lenge leve;
Hun så meg an, og ble fortsatt å sveve.

Så kjenner du meg ikke? Sa en stemme,
Hvori all den kjærlig,trofast tone fløt:
Jeg helte deg, meg kan du nok erkjenne,
Den rene balsam gjorde smerten bløt?
Du kjenner meg, til bånd evig ei forglemme
Ditt prøvde hjerte seg fast og fastere knøt.
Så jeg deg ei med hete hjertets tårer
Som liten gutt du lengtet meg bedåret?

Ja! ropte jeg, i det jeg ned lykksalig
Til jorden sank, deg lenge har jeg følt;
Du gav meg ro, når pasjonen lidenskaplig
Meg rastløst har de unge ledd berørt:
Du har med himmelsk fjærdrakt varlig,
På hete dag min panne mildt fått kjølt;
Du sjenket meg hver jordens beste gave
Hver lykke vil jeg gjennom deg få have!

Deg nevn’r jeg ei. Du nevnes dog av mange
Hver ganske ofte, kaller deg for sin,
Enhver sitt øye sikter deg å fange
For nesten alle blir strålen din til pin.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt lange,
Jeg kjenner deg, så er ensomheten min.
Jeg må min lykke med meg selv kun nyte, 
Ditt elskelige lys dekke til og beskytte.

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor smart,
Hvor nødt jeg var til kun å avsløre lite!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt vet du mer enn barnet først vil vite,
Så tror du straks du overmenneske var,
Forsømmer mannens plikt å slite!
Hvor forskjellig er du fra de andre i det?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Tilgi meg, ropte jeg ut, min mening er god;
Skal jeg forgjeves øyne åpne have?
En glad vilje lever i mitt blod.
Jeg kjenner helt verdien dine gaver!
For andre vokser meg det edle gode,
Jeg kan og vil ei pundet mer begrave!
For hva å søke veien lengselsfulle,
Når jeg den ei til andre vise skulle?

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmod;
Jeg kunne meg selv i hennes øye lese,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede bedre,
Til nye gleder steg min ånd opp mot;
Jeg kunne nå med inderlig troskap i hu
Meg nærme henne og hennes nærhet skue.

Da rakte hun hånden ut i en stripe
Av lette skyer og av den duft herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, og forsvant derom.
Mitt øye kunne dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og from.
Nå så jeg hun det reneste sløret holde,
Det fløt og svulmet i tusen folder.

Jeg kjenner deg, jeg vet i deg det svake,
Jeg vet, hva godt i deg lever og brenn’!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg deg lengst bestemt!
Den lykkelige kan ei stå noe tilbake,
Som denne gave med ro i sjel får sendt:
Av morgenduft vevd og solskinnsånd,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Og når det deg og dine venner støle
Litt lummert blir, så kast den i vår luft!
Så straks omsuser aftenvindens kjøle,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smerten ved å jordisk føle,
Til skyseng forvandles gravens tuft
Beroliget blir hver en livets bølge,
Din dag blir kjærlig, og lys natt vil følge.

Så kommer, venner, når på deres veier
Av livets byrde tungt så tungt blir trykt,
Når deres bane en friskt fornyet seier
Med blomster pyntet, gyllen frukt besmykt,
Forent vi mot den neste dag oss dreier!
Slik lever vi, slik vandrer vi henrykt.
Og da skal óg, når etterslekten klager,
Til deres lyst se kjærligheten varer.

ES2018/19

I rörelse, av Karin Maria Boye

Denne sommeren skal jeg poste to dikt av svenske poeter. Først ut er Karin Boye. Fra før har jeg postet Ja visst gör det ont, fra samlingen For trädets skuld (1935). Det er diktet med de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, om det å sprette ut i livet, både for knoppene om våren og jentene i livets vår. Ordene har gått inn i dagligtalen, også på norsk. I dagens dikt finnes det også noen bevingende ord: Den bästa dagen är en dag av törst. Her skal vi se nærmere på diktet disse ordene er satt inn i, og hva det betyr.

Ingen dikt på bloggen er i nærheten av å være så populære som de norske kvinnelige poetene Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Gunvor Hofmo. Like over språkgrensen finnes det to til, som burde vært flittig lest, om det er kvalitetene ved de tre som er poenget. Edith Södergran er pioneren, alle har de latt seg inspirere av henne. Særlig er det lett å se hvor Hofmo har ideene og inspirasjonen sin fra. Men Edith Södergran står litt i en særstilling, livet hennes kan ikke sammenlignes med så mange, og måten hun dyrker en triumferende ensomhet og selvstendighet har kanskje ikke så enormt stor appell for alle. Da er det mer folkelighet over Karin Maria Boye, hun har nå etter hvert alle forutsetninger for å være en populær dikter, selv om hun ikke hadde det lett i sin samtid.

Karin Boye ble født i 1900 i Göteborg, men flyttet 9 år gammel til Stockholm. Faren var sivilingeniør, godt bemidlet, og moren kom også fra en velstående familie. Men moren var alkoholisert, så den borgerlige idyllen i det boyeske hjem hadde sine skyggesider. Lille Karin Boye skrev tidlig dagbøker, og der ser vi religiøs undring og tidlig søken etter sin seksuelle legning. Hun var poet i ung alder, kan man si, og hun endte sitt liv tragisk med selvmord i 1941. Da hadde hun ti-tolv veldig vanskelige år bak seg, med et håpløst ekteskap, med Leif Björk, fulgt av samlivsbrudd, tunge depresjoner, og nytt samliv med tyske Margot Hanel. Forholdet til Hanel kostet mer enn det gav, Hanel var sterkt sjalu, kronisk syk, og hennes sykdom krevde mye behandling det var opp til Karin Boye å gi. I disse vanskelige årene, er det det meste av hennes viktigste litterære produksjon foregår.

Diktet jeg skal poste er imidlertid skrevet og offentliggjort noen år tidligere. Fra 1926 var Boye medarbeider i et litterært tidsskrift, Clarté, der dette diktet ble offentliggjort og i følge Johan Sverjedal ”inte utan rätt har kallats Clartés kampsång” (Svedjedal 2011 – jeg har sitatet fra den svenske litteraturbanken). Når man leser diktet I rörelse, ser man at det kan være kampsang for litt av hvert. Det er en eventyrlyst og virketrang der, som passer til å overvinne motstand og få noe ut av livet og av dagene. Clarté var tidsskriftet til den sosialistiske organisasjonen Svenska Clartéforbundet, opprettet etter fransk mønster, og med motto: Forsvara, förklara, forändra. På 1920-tallet var den sosialistiske bevegelse nettopp i rörelse, den ønsket samfunnsendring, til et mer rettferdig samfunn med jevnere fordeling av godene, og det var mer enn i dag en kamp om å få disse endringene gjennom, gjerne med makt og alle nødvendige midler.

Samlingen diktet ble utgitt i, Härdarna (1927), er imidlertid ikke noen politisk diktsamling. Disse diktene handler om livet, om det å være menneske, og sånn synes jeg diktet I Rörelse også godt leses.

I RÖRELSE

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.

Fra diktsamlingen Häderna, 1927

Kommentar til språk og innhold

Svensk er veldig nær norsk, og det er stort sett bare skriftbildet som ser litt annerledes ut. De bruker ä for norsk e med uttale ‘æ’, ö for ø. Så er det i flere ord der de har å, mens vi har a (nattlång – nattlang, gång – gang, sång – sang).

Først sier diktet at den mette dagen ikke er bra, den beste dagen er en dag av tørst. Det er ikke når man er fornøyd og føler man har oppnådd det man vil at livet er på sitt største, det er når man tørster etter å klare ting.

Så er det at det nok finnes mål og meningen i ferden vår, men det er veien som (mest) er verdt anstrengelsene. Det vil si at det ikke er så viktig at man får til det man prøver på, det er veien mens man prøver å komme dit som er viktig. En omskriving av dette er det kjente: veien er målet.

Strofe 3 sier at det beste målet er en rast (hvil) som varer hele natten lang. I denne rasten skal ilden tennes, og brødet brytes i hast. Det er ikke reisens ende som er målet, men heller rasten man har underveis. Jeg leser det litt som gleden over å være på vei mot noe, men man skal alltid være litt forsiktig med å tolke i vei og legger mer inn i diktet enn det som står der. Kanskje kan man tillegge vekt at brødet brytes i hast, at den type hast er den som gjelder. Ikke den som er hastverk etter suksess og seire. Men det at brødet brytes i hast, er selvfølgelig også et tegn på at man er sulten, og vil ha mat.

Deretter er det at stedet man sover en eneste gang (blott en gång – bare en gang), blir søvnen trygg og drømmen full av sang. Det handler om å være i bevegelse, ikke ville sove trygt på samme sted, hver natt.

Avslutningen sier bryt opp, bryt opp! Den nye dagen gryr. Uendelig er vårt store eventyr. Her tenker jeg det er oppbruddet med rasten og søvnen, oppvåkningen til den nye dagen, der uendelig med muligheter skjuler seg. Det er bare å ta fatt, underforstått med vissheten om at man ikke trenger å få dekket over alt, det er lysten og nysgjerrigheten etter å få gjøre det som er saken.

Gloseliste

mödan anstrengelsen
ställen stedet
sömnen søvnen
oändligt uendelig

Kommentar til diktet

Diktet heter Rörelse, noe som betyr bevegelse. Det er veldig kort, veldig konsentrert, med 10 linjer til sammen. I alle linjene gjelder det om å være i bevegelse, på vei, ikke stoppe opp og slå seg til ro med det man har. Det er mer viljen til bevegelse, og forandring, det handler om, enn selve bevegelsen. Det handler om ikke å søke ro og trygghet, men heller forsøke å erkjenne at den egentlige roen og tryggheten ligger i stadig å være på vei. Det er i overført betydning en reise, der målet for reisen ikke er poenget, men alt handler om å være på vei mot dette målet.

Diktet er delt opp i 5 par med to linjer som rimer. De er nesten for korte til å kalles strofer, og ser nesten mer ut som 5 aforismer. Særlig gjelder dette de to første linjeparene, der det er livsvisdom som uttrykkes i fyndige setninger – nettopp aforismer. De to er variasjoner over samme tema, at man ikke skal være så opptatt av å oppnå noe, og i alle fall ikke telle, veie og måle hva et menneske har oppnådd, det er ikke det man skulle trakte etter, sier diktet. Begge disse to første linjeparene fungerer helt godt som løsrevne sitat, og linjen Den bästa dagen är en dag av törst, trenger ikke en gang linjen den hører sammen med. Den er eksempel på en linje som nesten er mer kjent enn diktet den hører til i.

Etter de fyndige påstandene i starten, går diktet over til å være litt mer av et helhetlig dikt, litt mindre en liten aforismesamling. Fremdeles, i strofe 3, er det en påstand som settes frem, om at rasten er det beste målet, men så går det over i å beskrive hvordan denne rasten skal være. Det er ikke så aforismeaktig, en aforisme trenger aldri noen forklaring. Strofe 4 henger også godt sammen med nummer 3, på en annen måte enn de to første henger sammen. De to første er litt variasjoner over samme tema, mens nummer 3 og 4 begge handler om rasten. Først er det å spise der, og tenne bål, så er det å overnatte på et sted man bare er en gang.

Om avslutningen skriver den svenske litteraturbanken at det klingar delvis okarakteristiskt hurtigt och äventyrsromantiskt. Det er riktig, men det er vel også den slags som gjør at Boye har den brede, folkelige appellen som hun har? I et fyndig dikt som dette, er det kanskje også en naturlig konklusjon. Du skal være sulten, ikke mett, ønske reisen, ikke målet for den, og du skal aldri slå deg til ro med bare å være på et og samme sted. Du skal være i bevegelse, og i rørelse. Og du skal være urolig, nettopp når du ikke er det. Da er det bare å oppfordre til å bryte opp, slippe det som holder deg fast i det vante, og ha tro på eventyret som venter når man tør og tar sjansen.

Dagen gryr med alle muligheter, uendelig er det eventyret som står foran oss. Det er bare å begi seg ut i det!

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.

 

 

Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. I linje 3 skriver han om maskar, det jeg først leste som strikkemasker, men som jeg så har fått påpekt i kommentarfeltet nok heller dreier seg om marker, larver og ormer. Det er i dette tankene og følelsene skal løse opp, i aske hans brennende hjerte. Her går tankene til hva som skjer med kroppen etter den er død, når mark og kryp eter den opp i forrtåtnelsesprosessen. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

The Lamb (Lammet), av William Blake

Bloggåret 2015 var ikke så veldig aktivt. En rekke av innleggene er postet i ettertid, inkludert dette. Det er januar 2019 her jeg sitter, og skal ta fatt på et av engelsk litteraturhistories mest berømte dikt.

Det er hentet fra den fascinerende samlingen Songs of innocence, 1789, av William Blake (1757-1827). Av ham har jeg tidligere postet The fly i 2009 og The tyger i 2013. Begge disse er fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. I alle senere utgivelser er diktene fra innocence og experience utgitt samlet. De første diktene er rørende naive, skrevet i og for barnets uskyld, mens også diktene i experience formidler en ganske trygg verden i undring og forundring. Jeg synes disse to samlingene er uten sidestykke i litteraturhistorien. Det er ingen andre jeg kjenner som klarer å formidle et syn på livet og verden så enkelt og forunderlig.

For forholdet mellom samlingene er det bare å sammenligne The Lamb og The Tyger. Lammet står i de uskyldige sangene, lammet er uskyldig, og gjør ingen fortred. Tigeren står i de erfarne sangene. Den er et rovdyr, skummelt og fryktelig, sterkt og vilt. Er det virkelig samme skaper som skapte lammet og tigeren, spør dikteren? I skapelsen av tigeren er det noe dikteren ikke forstår, slik det i den erfarne voksenverden er grenser for hva man vet og kan vite. I barneverden er alt ukjent ting man en gang vil vite, far og mor vet alt, verden er trygg.

Det religiøse ligger tjukt i begge samlingene. Blake var også selv dypt religiøs. Men hans kristentro har en ubegripelig dimensjon som gjør den svært fascinerende. I songs of innocence and experience er det stort sett enkelt uttrykt, men fascinerende der også, mens i andre verk jeg ikke har lest skal det være ganske komplisert. Det religiøse ligger også i begrepene uskyld (innocence), før syndefallet, og erfaring (experience), etter syndefallet. Derfra går det videre til paradis, også før syndefallet, og tapet av paradis, etter syndefallet.

Men nå skal vi begynne å konsentrere oss om dagens enkle, lille dikt. Det er det mest kjente i samlingen, innocence, og svært representativt. Lammet er mye brukt i kristen motivkrets, Jesus er lammet, etter at han først også har vært hyrden. Det er lammets egenskaper som blir tillagt Jesus, noe av det mest ufarlige som tenkes kan, ydmykt, lite og søtt, naivt og uskyldig i møte med verden.

The Lamb

Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee,
Gave thee life, and bid thee feed
By the stream and o’er the mead;
Gave thee clothing of delight,
Softest clothing, woolly, bright;
Gave thee such a tender voice,
Making all the vales rejoice?
Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee?

Little lamb, I’ll tell thee;
Little lamb, I’ll tell thee:
He is called by thy name,
For He calls Himself a Lamb.
He is meek, and He is mild,
He became a little child.
I a child, and thou a lamb,
We are called by His name.
Little lamb, God bless thee!
Little lamb, God bless thee!

1789, Songs of innocence

Min Oversettelse

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og bød deg føde
Ved bekken og over engen;
Gav deg klede av behag,
Mykeste klær, ullent, lyst;
Gav deg sånn en myk stemme,
Gjør at alle daler fryder seg?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er kalt ved ditt navn
For han kaller seg selv et lam;
Han er ydmyk, og Han er mild,
Han ble et lite barn;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er kalt ved Hans navn?
Lille lam, Gud velsigne deg!
Lille lam, Gud velsigne deg!

Språk, form og innhold

Formelt er det to strofer med ti verselinjer i hver. De to første og to siste er en form for gjentakelse, så det er de seks strofene i midten som er interessante. Her er det i første strofe parrim, med trykktung utgang, aa bb cc. Versefoten er trokeisk, tung-lett, med fire trykktunge stavelser i hver. I andre strofe brytes formen litt opp, med name (navn) som ikke rimer på lamb (lam), brukt både i linje 3-4 og 5-6. I disse linjene går også rytmen i stå. Etter called (kalt) i linje 3 er det naturlig med en markant pause, og ordet Himself (Hamselv) i linje 4 er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre. Ellers er ikke trykket så markert i disse to linjene, og tempoet er ikke som i resten av diktet. I linjene 5 og 6 er rytmen tilbake til det vante igjen, trokeisk, og med fire trykksterke stavelser. I de to første og to siste linjene er også trykket mindre markert. Linjene er fortellende, mer enn poetiske.

Det passer godt med innholdet, at det går lett og poetisk når lammet beskrives, men at det stopper opp, og blir fortellende, når poenget skal frem. Det viktige ordet Himself har dobbelt trykk, her stopper lesingen opp.

For akkurat dette diktet er også selve utgivelsen viktig. Det er dikteren selv som har stått for den visuelle utformelsen, og bestemt selv hvordan det skal se ut. Diktet og samlingen er ikke trykket i vanlig forstand, men inngravert på en kopperplate, med tegninger og håndskrift, og så er det denne platen som er blitt kopiert. Jeg legger derfor ved en faksmile av originalutgaven, hentet fra Wikipedia commons.

Originalutgaven av diktet The Lamb. Hentet fra Wikipedia Commons. Tegningene er av Blake selv, og skriften er hans håndskrif. Hele siden er i liket med resten av samlingen inngravert i en kopperplate, og ut i fra den kopiert opp.

I oversettelsen er det spørsmål om å oversette made med laget eller skapte. Ellers er det ingen store vanskeligheter. Merk at lamb er det norrøne ordet for lam, og at ordet finnes skrevet på den måten i en del gamle salmer (for eksempel: Sjaa der, Guds Lamb kjem gangande, Elias Blix, 1869).

Innholdet skal også være veldig greit. Spesielt hvis man er vokst opp med søndagsskolen, og kjenner den kristne barnelærdommen, med symbolbruken og tonen i belæringen. Det er poeten, den gode og velmenende, som spør lammet om det vet hvem som skapte det, og gav det alle dets egenskaper. Så er det straks i strofe to med svaret, poeten vet det, og kan fortelle at den som gjorde det, selv kaller seg et lam. Og at han har lammets egenskaper, ydmyk og mild. Poeten kaller også seg et barn, og lammet et lam, og inkluderer begge i et vi som er kalt i Jesu (His) navn. Så avslutter diktet med at lammet velsignes.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har tatt med en del godt kjente ord også, for å vise frem alternativene man kan oversette med og hva som ligger i den engelske originalen. Jeg har ikke tatt med ord som er like på norsk, sånn som bid (by) og call (kalle), og jeg har heller ikke tatt med de poetiske utgavene av de kjente pronomene (thee, thou, thy). Her er det på norsk bare å bruke de vanlige deg, du og din. Som vanlig er oppslagsord satt i fet skrift.

stream 1 (også overført) strøm, flom 2 bekk, liten elv, vannløp, lite vassdrag 3 stråle 4 (overført) retning, strømning(er) 5 (overført) forløp 6 (britisk, pedagogikk) nivågruppe, linje
mead -> meadow eng
delight 1 glede, fornøyelse, (vel)behag 2 fryd, nytelse 3 henrykkelse
woolly 1 ull-, av ull 2 ulliknende 3 (overført) ullen, uklar 4 (om planter, dyr) ullhåret, med ullhår 5 ull(be)kledt 6 (hverdagslig) lodden, dunet 7 (om lyd) uklar, utydelig 8 (amer., hverdagslig) barsk
tender 1 myk, bløt, mør 2 fin, sped, skjør, sart 3 mild 4 veik, svak, skrøpelig, ømtålig, øm 5 øm, kjærlig, ømsinnet 6 kjær, elsket 7 forsiktig, varsom, myk 8 (om barn) ung
vale (poetisk) dal
rejoice glede (seg), fryde (seg), juble

meek 1 ydmyk, saktmodig, føyelig, forsagt, spak, spakferdig, underdanig 2 from, mild
become 1 (begynne å være) bli 2 passe, kl

Kommentar

Diktet er et skoleeksempel på hva en metafor er for noe. Det er når tingens egenskaper, og ikke tingen i seg selv er det viktige. Her er det lammets egenskaper som blir brukt for billedlig å forklare egenskapene til Jesus. Han er snill som et lam. Ideen er ikke Blakes, tanken om lammet som bilde på Jesus går helt tilbake til den aller første tiden, og det er rikelig med malerier med Jesus med lammet i hånden, eller i nærheten. Her, i diktet, blir ideen presentert som ny, fordi den blir sagt til et uskyldig lam som ikke kan vite. Det skal vekke forbauselse, at den som skapte lammet, selv kaller seg et lam.

Diktet skal også være helt trygt. Det er skrevet på en måte som om det var ment for barn. Spørsmålet i første strofe er bare koselig, hvem var det som skapte lammet? Barnet skal vite det. Allerede i strofe to kommer svaret, og det med en gang. Det blir ikke sagt i rene ord, men referansene er overtydelige. Så blir dikteren og lammet forenet, slik dikteren og leseren også blir det. Vi er alle kalt ved hans navn. Jeg vil også kalle det en effekt at diktet ikke slutter he made thee, eller noe i den stilen, men med God bless thee. Lille lam, Gud velsigne deg.

Diktet er skrevet helt uanstrengt. Takten og rytmen går helt opp, og der den ikke gjør det, virker det bare avslappet. Som jeg viste i gjennomgangen av språk, form og innhold, er det taktskifte akkurat der nøkkelen til diktet blir forklart. Diktet har ingen vanskelige ord og ingen vanskelige meninger. Det er uskyldig, enkelt og greit. Og selv om det ser enkelt ut å skrive sånne dikt, er det ingen som har fått det til så lekende lett som William Blake. Derfor blir de også ennå lest, mer enn tohundre år etter de ble skrevet.

Litt mer teknisk kan vi ta med at dette diktet i likhet med alle andre dikt i samlingen gjør utmerket bruk av det engelske språkets lydelige kvaliteter. Det er det som kjennetegner mesterdikterne, de får ut det maksimale i språket sitt, og utnytter muligheter i klang og betydning få gjør dem etter, og ingen gjorde før dem.

Engelsk er kjennetegnet av mange korte ord. Det er et språk som passer godt til trokeisk og jambisk verseform. Der norsk må bruke stavelser på grammatikk og bøyning (verbene har som regel en stavelse til å vise infitiv (-e), presens (-er) eller preteritum (-et, -te), substantivene viser bestemt/ubestemt og entall/flertall), så løser det engelske språket dette med en konsonant (s), en foranstilt artikkel (the) eller ingenting. Selv der det strengt tatt er en stavelse, som i verb i preteritum, kan denne av poetiske hensyn sløyfes, om det er behov for det (grip’d for gripped). I dette diktet er enstavelsversjonen o’er brukt for over. Norsk har mer begrenset av slike muligheter.

Lydlig bruker Blake svært mange ord med lang i-lyd, thee, feed, stream, mead, meek og også mange med ‘i’ i diftong: delight, bright, voice, rejoice, mild, child. Og også made og making. Dette er den tynneste, spakeste, svakeste vokalen, veldig passende for et skjørt lite lam, brekende. På den annen side er vokalen ‘a’, som den blir uttalt i lamb, den mest avslappede vi kan uttale, passende for Jesus Kristus, som lammet. Jeg vil si det er en kontrast, her, rikelig med ‘i’. og ordentlig ‘a’ bare i lamb. Diktet ligger godt på tungen, og klinger godt i øret. Bare se hvordan Blake linje for linje, holder på de samme lydene, Does thou know who…, variasjoner av ø. u og å/o, vokaler som ligner hverandre, umulig å få over i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Det er umulig å få med alle diktets poetiske kvaliteter over i gjendiktningen, men her er et forsøk. Diktet er gjendiktet før, av Geir Uthaug, i samlingen Uskyldens og erfaringens sanger, som ble utgitt i 1997.

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og matet deg
Ved en bekk og over hei;
Gav deg klede av behag,
Myke klær, av ull, og hvitt;
Gav deg sånn en tander lyd,
I alle daler spres det fryd?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er oppkalt ved ditt navn
For Han kaller Seg et lam;
Han er ydmyk, Han er mild,
Som et barn ble han selv til;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er oppkalt i Hans navn.
Lille lam, velsigne deg!
Lille lam, velsigne deg!

ES2019

Geh unter, schöne Sonne (Gå ned, skjønne sol), av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770-1843) er et enigma. Han ble en gammel mann, men han levde et kort og intenst liv som aktiv. Han arbeidet som huslærer, først hos Charlotte von Kalb, så hos bankieren I. Fr. Gontard, i Frankfurt. Det var her det skar seg, kan man si, for Hölderlin forelsket seg voldsomt i bankierens hustru, Susette. Han kalte henne Diotima i diktningen, og stilte henne opp som et ideal, etter gammelt gresk mønster. Det gikk ikke så bra med forholdet til Fr. Gontard, naturlig nok. Det ligger i kortene at det blir konflikter når huslæreren stormende forelsker seg i kona i huset. I 1798 kom det til et heftig oppgjør med Gontard, og Hölderlin måtte bryte opp, og forlate posten. Han forsøkte seg som huslærer andre steder også, men skled stadig mer over i sinnssykdom, og levde tilbaketrukket fra 1806 frem til sin død.

Det er gåtefullt. Det er også gåtefullt hvordan Hölderlin spaserte til Bordeaux, og tilbake. I det hele tatt er det mye som er fascinerende med livshistorien til Hölderlin, de sterke følelsene og de personlige tragediene, holdt opp mot de stadig mer intense diktene. Da Hölderlin vendte tilbake fra Bordeaux, fikk han nyheten om at hans store og uoppnåelige kjærlighet, Susette, var død. Livet til Hölderlin går i oppløsning, som også diktene hans går i oppløsning. Ennå holder han på de gamle, antikke idealene, i alle fall når det kommer til motivkrets, og i tonen, og tema, men formene går i oppløsning. Han skriver stadig friere, og bryter alle regler for vers og rim og rytme, etter hvert som han går stadig mer inn i galskapen.

Diktningen til Hölderlin skiller seg ut. Det er ikke så mye som ligner på måten han gjør det på, i alle fall ikke i samtiden. I ettertid, i modernismen, vinner det gjenklang å skrive fritt, uavhengig av form og regler, og i intense følelser og bilder. Men et sentralt trekk i modernismen og moderniteten er at man vil bryte med det gamle, den er ganske revolusjonær i sin tankegang. Også Hölderlin var revolusjonær, og støttet for eksempel den franske revolusjon, og ideene derfra. Men han fant sine idealer i antikken, og han dannet seg vel en ideverden han er ganske alene om, vil jeg si. Ingen sanne modernister ville finne på å skrive et dikt som det jeg poster i dag, for eksempel. Og det er også vanskelig å tenke seg at en sann romantiker skal gjøre det, og i alle fall ikke en sann klassisist.

Kanskje er det dette ubestemmelige med ham som gjør ham så tiltrekkende for litteraturviterne? Man blir liksom ikke ferdig med å drøfte ham, det lar seg ikke gjøre å komme opp med noen konklusjon. Og om diktene hans fikk liten utbredelse i samtiden, så nevnes han i dag helt der oppe sammen med Schiller og Goethe, som en av de virkelig store.

Så får vi se da, hvordan Hölderlin gjør det, i dette diktet til sin store kjærlighet, Susette, det greske idealet, Diotima. Gå under, skjønne sol, de kjente deg, hellige, ikke.

Geh unter, schöne Sonne

Geh unter, schöne Sonne, sie achteten
Nur wenig dein, sie kannten dich, Heilge, nicht,
Denn mühelos und stille bist du
Über den Mühsamen aufgegangen.

Mir gehst du freundlich unter und auf, o Licht!
Und wohl erkennt mein Auge dich, Herrliches!
Denn göttlich stille ehren lernt ich,
Da Diotima den Sinn mir heilte.

O du des Himmels Botin! wie lauscht ich dir!
Dir, Diotima! Liebe! wie sah von dir
Zum goldnen Tage dieses Auge
Glänzend und dankend empor. Da rauschten

Lebendiger die Quellen, es atmeten
Der dunkeln Erde Blüten mich liebend an,
Und lächelnd über Silberwolken
Neigte sich segnend herab der Aether.

Geh unter, schöne Sonne

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt bare litt, de kjente deg, hellige, ikke,
For lett og stille er du gått opp
Over de møysommme.

Meg går du vennlig ned og opp, o Lys!
Og helt erkjenner mine øyne deg, herlige!
For guddommelig stille å ære lærer jeg
Da Diotima helbredet meg sinnet.

O du himmelens budbærer! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskling! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende og tenkende oppover. Da bruste

Levende kildene, det pustet
Den dunkle jords blomstring kjærlig på meg,
Og smilende over sølvskyer
Bøyde seg velsignende eteren hitned.

Skrevet før 1800, trykket  1846 (Tittel:  Am Abend)

Språk, form og innhold

Det er nesten sånn jeg vil være litt forsiktig med å uttale meg om formen til dette diktet. Teksten er strukturert i vers og i strofer, 4 vers i hver strofe, og 4 strofer alt i alt. Men det er ingen versefot jeg kan finne, og det er heller ingen regelmessige rim. I alt dette er Hölderlin langt, langt forut for sin tid. Her er det innholdet i ordene og klangen som styrer, her er ingen fast form med rim og rytme de må tvinges inn i. Likevel er ikke formen fullstendig fri, siden vers- og strofeinndelingen er så markant.

De to første strofene består av bare en setning. Begge disse setningene er nokså kompliserte, med mange innskudd og komma, men det går fra punktum til punktum. I den tredje strofe er det punktum litt inne i den siste linjen, etter tre takter, og så begynner en ny setning som fortsetter ut sistestrofen og diktet. Dette var noe man svært sjelden så i Hölderlins samtid, men som nærmest er blitt regelen i nyere tid.

Det er noen grammatiske vanskeligheter i den første strofen. Pronomenet i linje 2 er dein (din, ditt), men det er i alle for meg hva dette pronomenet sikter til. Din/ditt hva?  Alternativer er å oversette med «(..) aktet/ Bare litt det som var ditt» og «(..) aktet/ Ditt bare litt». Jeg går for den siste. , så gir det i alle fall mening, om enn jeg ikke kan garantere at dette er samme mening som i originalen. Videre i linje 2 beholder jeg samme ordstilling som på tysk, og oversetter ord for ord. Andre halvdel av strofen innledes med konjunksjonen denn (for), har adverbene mühelos (lett, uanstrengt) og stille (stille) til å beskrive verbet hvordan solen har gått opp (Aufgegangen). Jeg flytter partisippet (Aufgegangen) opp i tredje linje, lenger frem i setningen. Ordet Mühsamen voldte meg en del hodebry, Mühe er samme ord som norsk møye, og mühelos (lett, uanstrengt, eg. uten møye) blir brukt i samme setning, men møysom er ikke så mye brukt på norsk. Kanskje fordi det ligner for mye på nøysom? Uansett er Müsamen et substantivert adjektiv i flertall. Kasus er dativ, styrt av preposisjonen über, og at handlingen er på stedet, ikke til stedet. Frasen Über den Mühsamen (over de strevende/de som strever/de møysomme) er preposisjonsuttrykk, her i funksjon av et adverbial, hvor solen har stått opp. Men det løser ikke problemet hvordan Mühsamen skal oversettes. Jeg ender med å bruke samme ord på norsk som på tysk, møysom, selv om dette ikke er et oppslagsord i ordlisten. Jeg synes det er viktig å finne et ord som uttrykker en tilstand, ikke en handling. Frasen «Over de som strever» gir best norsk, og er mest forståelig, men å være blant de som strever kan være et valg. Med Über den Mühsamen oppfatter jeg det slik at Hölderlin mener hele menneskeheten. Tanken er at de får ikke med seg den herlige solen, som går opp og ned. Ordet møysom har i det minste tidskoloritten, og det står i norsk akademis ordbok.

Tysk skiller mellom dativ og akkusativ, noe vi ikke gjør på norsk. Dermed er det alltid et spørsmål hvordan vi skal oversette tyske mir ((til) meg) når det av ordstillingen ikke er opplagt at det er dativsfunksjonen det siktes til. Jeg oversetter mir i starten av strofe 2 bare med meg. Strofen sier at du – solen, Diotima – går vennlig opp og ned, og at hans øyne erkjenner dem. henne, fordi han guddommelig lærer å ære henne, fordi hun – Diotima – har helberedet hans sinn. Diotima er navnet Hölderlin gir Susette i diktningen sin. I det klassiske Hellas var Diotima fra Mantinea en profet og filosof, blir det oppgitt på Wikipedia, mens Duden holder henne som en mytologisk presterinne hos Platon. Jeg tror nok det er denne funksjonen som ligger nærmest den Hölderlin bruker i diktningen sin.

I tredje strofe er det en god del bruk av genitiv. Først er det at hun er himmelens budbærer, Botin des Himmels. På tysk viser dimminutiven -in at det er kvinnelig budbærer, mannlig er der Bote. Så tar verbet lauschen dativ, det er intransitivt, og tilsvarer godt norske lytte til (deg). Dette dativsobjektet blir gjentatt i linjen under, jeg lytter til deg/til deg (..). Så blir navnet hennes sagt, og adjektive Liebe (elskede) til å beskrive henne. Deretter er det litt mer vrient, med konjunksjonen wie (hvordan, hvor; som), som innleder det man kanskje kan kalle et retorisk utrop. Retorisk utrop er ikke noe innearbeidet begrep, jeg mener utrop av typen «hvor her er vakkert!» Her er verbet sah (så), som er fortidsformen av sehen (se) for 1. og 3. person entall. Det kan altså være jeg, eller det (eller han eller hun), som så. På norsk er det ikke noe i formen på verbet som indikerer hvem som utfører handlingen, så i kompliserte setninger er det vanskeligere for oss å finne ut hva som er subjekt. Her er det dieses Auge (dette øyet), helt til slutt i linje 3. Dette er ikke opplagt, verken på norsk eller tysk, særlig siden formen dieses er vanligst å bruke for genitiv, mens det her er en nominativ sideform. Jeg flytter dette setningsleddet frem i setningen, og omrokkerer, for å få det forståelig på norsk. Også von dir (fra/av/om deg) er litt vrien, da preposisjonen von kan bety så mange forskjellige ting. Og til sist synes jeg det er rart at Zum Tage har entallsform i pronomenet (Zu dem – til den), men flertall i substantivet (Tage – dager). Dette problemet ignorerer jeg i oversettelsen.

Jeg skal heller ikke gå god for hvorfor det står Lebendiger og ikke Lebendig i starten av strofe 4. Jeg skjønner ikke den ekstra endelsen, -er, men tror jeg skal være på rimelig trygg grunn når jeg oversetter med levende.Videre er det gjort elegant, med es atmeten (det pustet) og Der dunkeln Erde Blüten (den dunkle jordens blomstring). Her er Der dunkeln Erde genitiv. Setningen fortsetter, med at denne pustingen puster kjærlig (liebend) på meg (mich an). Jeg tror det her er akkusativ (mich) på grunn av bevegelse, det puster med bevegelse. Passivkonstruksjonen, med at det puster på meg, er elegant gjort. Det er vakkert uttrykt. Så slutter det stille og rolig, og fortsatt vakkert, med at smilende over sølvskyer, bøyer eteren seg velsignende ned hit (til jorden, hvor han er). Eteren (Der Aether) er stoffet man den gang trodde befant seg overalt i rommet, der vi nå har gått med på at det er vakuum. Den gang kunne man ikke gå med på at det fantes tomhet i universet, det måtte alltid være noe, og dette noe, som lå rundt oss, var eteren. I diktet til Hölderlin bøyer den seg velsignende ned til oss.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på.
mühelos (adj.) lett, uten anstrengelse.
die Botin -/-nen kvinnelig bud.
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;

En liten analyse

Diktet ble skrevet en gang før juni 1800, da Hölderlin avsluttet oppholdet sitt i Homburg, men det ble utgitt første gang i Hölderlins dødsår, 1846. Da hadde det tittelen Am Abend, Ved aftenen. Utgivelsen Sämtliche Werke var det Christoph Teodor Schwab som stod for. Det var den første samleutgaven av Hölderlins verker, og den første offentlige utgivelsen av svært mange av Hölderlins tekster. I sin levetid gav han bare ut Erste Gedichte, i Gotthold Friedrich Staulins Musenalmanach for 1792, og storverket Hyperion (1797-1799) og sørgespillet Sophokles i 1804. Etter dette levde han altså tilbaktrukket, og sinnslidende, i et tårn i byen Thübingen.

Det er altså en tragisk livshistorie vi har med å gjøre. Om en kunstner som ble oversett og ignorert i samtiden, men som ettertiden beundrer og elsker. Det er lettvint å skrive at han ikke ble forstått i samtiden, for det ble han vitterlig ikke, men det er mer treffsikkert å skrive at han ikke ble lest. Han greide ikke å vinne interesse med tekstene sine, om det var fordi de var for utilgjengelige, eller om det var andre årsaker.

Også i dag trengs det nok kanskje en viss skolering før man har utbytte av Hölderlins tekster. Det er derfor han er så populær blant forskere og kjennere, det er en poet som gir mer når man jobber med ham, men der det kreves en viss anstrengelse å få den første interessen. Det er en fordel å kjenne til antikken, og idealene derfra, og det hjelper også godt å kjenne Hölderlins samtid, og hva som rørte seg i Tyskland i den intense opplysningstiden. Og ikke minst gjelder det å kjenne til nyere litteraturhistorie, og hvilken vei det har gått. Da vil man se at det er Hölderlins måte å skrive på som har vunnet frem, mens stilstikre diktere som Goethe og Schiller mer enn Hölderlin tilhører en annen tid.

Jeg hviler meg først og fremst på min egen lesing her, nå, så dette er ikke forskningsbasert, selv om jeg kaller det en liten analyse. Det er en måte å lese diktet på. Solen er Diotima, solens egenskaper blir brukt for å karakterisere henne, en klassisk metafor. Så nå går solen ned, enda bedre på tysk, med Unter (Under). Modellen for Diotima, Susette, er syk, og dør få år etter diktet er skrevet, men jeg er ikke sikker på om det er dette Hölderlin har i tankene når han skriver. For meg gir det mening at denne kvinnen fødes, lever, og dør, uten at folk bryr seg så veldig. De har nok med sitt eget strev. Sånn som folk flest ikke er oppmerksomme på den fantastiske solen, som hver dag står opp, og går livgivende over himmelen, før den går ned igjen. Det er vanskelig å finne en mer kraftfull sammenligning, enn å sammenligne et menneske med solen. Her hos Hölderlin vil jeg si det er gjort meget konkret.

Denne lesingen kan vi underbygge ved å peke på hvordan Hölderling henvender seg til både solen og Diotima med du, og det glir helt over i hverandre hvem som er hvem. I første strofe blir det brukt ordet solen (Sonne), i andre strofe Diotima, i betydningen at hun helberedet hans sinn, og i tredje strofe igjen Diotima, i egenskap av å være himmelens sendebud (Botin), ganske likt som solen. Den diktet påkaller blir kalt Heilige (hellige), Licht (lys), Herrliches (herlige) og Liebe (elskede), alt treffende for både solen og Diotima.

Det religiøse og mystiske er også sterkt til stede i dette diktet. Dette er ikke opplysningstidens rasjonalitet, og veldig langt der i fra. Det er også en religiøsitet som ikke er knyttet til en bestemt religion, vil jeg si, her er i alle fall ingen allmektig, kristen Gud, som står over det hele, og kontrollerer. Den hellige er solen, og Ditotima, diktet går veldig langt i å skrive at det er disse som skal dyrkes, og at det er de som har helberedende, trøstende og livgivende egenskaper. Ordet göttlich (guddommelig) blir brukt om hvordan han lærer å ære henne (Diotima), eller den (solen), og rett etter er det det ordet heilte (helberedet) som blir brukt om legingen av sinnet. Å helberede (heilen) er magisk og mystisk, det lar seg ikke forklare, og det at hun helberedet sinnet hans, blir lagt frem som årsaken til at han ærer henne. Det blir ikke så mye mer religiøst, enn det.

I siste strofe er ideer vi vel i dag forbinder mest med østens religioner? Det er verdensaltet som puster, den mørke jords blomstring. Dette er ikke noe man finner verken i kristendommen eller i opplysningstidens vitenskaplige rasjonalitet, der alt skal kunne forklares, det er noe helt eget. Det er eteren som kommer ned og velsigner. Dette bryter kanskje med det som ellers står i diktet, der det er Diotima og solen som er hovedsaken. Men nå er man kanskje hensatt i en religiøs transe, der man kan gå med på et sånt bilde. Og vakkert uttrykt er det i alle fall.

Kommentar til diktet

Et dikt er hva det går an å gjøre med ord. Hölderlin viser her at går an å sette intense følelser og en svært spesiell stemning og tenkemåte, inn i ord. Han gjør det på en måte som ingen har gjort før ham, ved å bryte alle regler for hvordan et dikt skal settes opp, med rim og rytme, og spesielle verseføtter. For ham er det nesten som ordene blir så sterke, at han kan ikke stå i mot dem. Det er nesten som han bare må skrive dette diktet, for å kunne gi uttrykk for de sterke følelsene sine, som han ikke fikk uttrykket på andre måte.

Etter at Hölderlin forlot huset Gottard og husfruen Susette, stod han i hemmelig brevveksling med henne. Forelskelsen gav seg ikke, og han må ha gått og gnaget på dette, som han gikk og var plaget av mange andre ting i eget liv, og i samfunnet, samtidig. Det var ikke så mange som fulgte Hölderlin i tankene hans, noe som må ha gjort ham bare mer ensom. Det er også komplisert hva han egentlig mener, hvor sterkt han holder på mystikken, og på idealene fra fortiden. Mener han virkelig at den dunkle jords blomstring puster på ham, eller er dette bare et bilde på en stemning han har? Skjønner han selv at Susette er en vanlig kvinne, med mann og barn, og praktiske gjøremål, eller er det virkelig slik at hun kan være en Diotima, et ideal?

Noen og enhver vil vel holde den de er forelsket i, som et ideal. Jeg er selv villig til å holde både min kone og mitt barn til å være solen i mitt liv, og vel så det. Sterke ord kan aldri fullt ut uttrykke de sterke følelsene jeg har for dem. Men diktet til Hölderlin kan vise måter å tenke på, og å uttrykke seg på, som jeg synes er berikende, i alle fall for meg. Så er det opp til hver enkelt å finne ut hva de får ut av det.

Jeg er også grepet av skjebnen til Hölderling. Diktet begynner Gå under, skjønne sol. De kjente deg, hellige, ikke. Det er noe Hölderlin også kunne sagt om seg selv.

Min gjendiktning

I et dikt som dette, der det ikke er så strenge krav til formen, vil det ikke være så strenge krav til formen. Men der jeg i oversettelsen legger mest vekt på innholdet, vil jeg her i gjendiktningen også forsøke å få med litt av den poetiske kraften. I dette har jeg lite annet å støtte meg til enn min egen språkfølelse. Jeg oversetter så diktet skal la seg gjøre å lese med innlevelse og intensitet som i originalen.

Gå ned, skjønne sol

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt kun lite, de kjente deg, hellige, ikke,
For ubesværet stille gikk du opp
Over de som kjenner besværet.

Meg går du vennlig både ned og opp, o Lys!
Og mine øyne erkjenner deg helt, du herlige!
For guddommelig stille lærer jeg å ære
Da Diotima har helbredet mitt sinn.

O du himmelens sendebud! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskede! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende, tenkende oppover. Da bruste

Kildene levende, det pustet på meg
Den dunkle jords blomstring, kjærlig
Og smilende over skyer av sølv
Bøyde velsignende eteren seg, hitned.

ES2019