Der Musensohn (Musesønnen), av Johann W. von Goethe

Dette diktet har jeg gledet meg litt til å poste. Det er et dikt som er tonsatt en rekke ganger, og ganske sikkert er mer kjent i melodien til Franz Schubert, enn som selvstendig dikt. Selv har jeg den i innspillinger med Siegfried Lorenz på sang og Norman Shelter på klaver, også med Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore (1). Men jeg kommer inn i lied-tradisjonen fra to veier. Min interesse for musikk og for klassisk musikk, har ledet meg inn i sangenes verden også, om enn sang til piano var det som satt lengst inne, og som jeg brukte lengst tid på virkelig å like. Diktlesing har jeg gjennom litteraturen, der også interessen for dikt var det som kom sist. Den interessen har også blitt stimulert av arbeidet med denne bloggen, man liker det man kan litt om, og når man kan litt, vil man gjerne kunne mer.

Her på bloggen er det teksten, og ikke melodien som skal stå i sentrum. For denne Lieden, er det imidlertid litt vanskelig, for det er virkelig en herlig melodi Schubert har satt til den! Men det får vente, først skal jeg behandle Der Musensohn som et selvstendig dikt. Det ble trykket i Neue Schriften, som ble utgitt i 1800, men det er omstridt når diktet egentlig er skrevet. Diktet har sin egen behandling fra side 267 i Bind 1 – Gedichte – av Goethe Handbuch (J. P. Melzler, 2004). Der står det – med sedvanlig tysk presisjon – at diktet ikke har noen overlevering i håndskrift, og at oppfatningen at diktet ble skrevet i 1799 står i mot en antakelse om at det har sin opprinnelse fra 1774. Ingen stor sak, kanskje, så mange år senere, men for Goethe-kjennere og Goethe-forskningen er det viktig om det er Sturm-und-Drang-Goethe fra 1770-tallet eller Weimar-klassiker-Goethe fra 1799 som er opphavet. I Goethe Handbuch står det i den klassiske perioden, som de setter fra 1787 1806, noe som er naturlig all den tid diktet er trykket i den perioden. Men det er elementer i diktet som gjør at det også passer inn i Sturm und Drang, og det har å gjøre med om diktet er skrevet i en rant av skaperkraft (Goethe beskriver selv et slikt øyeblikk, i selvbiografien Dichtung und Wahrheit, gjengitt i Goethe Handbuch, s. 269), eller om det er klassisismens avklarede ro, det dikterens skaperkraft blir formet inn i takt og rytme.

Det står en del interessant om diktet i Goethe-håndboken, så jeg har lagt til en avdeling kalt En liten analyse. Den skal følge det som står i Goethe-håndboken ganske tett. Denne bloggen skal jo være en diktblogg, til glede og fornøyelse, men litt klinisk analyse må vi også kunne tillate oss. Spesielt i et så livfullt dikt som Der Musensohn.

Men først er det til selve teksten, diktet selv – Musenes sønn, eller Musesønnen. I originalen skrives det i ett ord, Musensohn, men det går an å mene at det klinger bedre med Musenes sønn, på norsk. Musene er faste følgesvenner her på bloggen, naturlig nok, når temaet er poesi. De er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk, og de er døtre av Zevs og Mnemosyme. De påkalles også i klassiske tekster, for hjelp og inspirasjon til å skrive tekstene, og de påkalles i tekster som tar etter den klassiske måten å skrive på. Det passer altså godt at Goethe gjør det, midt i hans egen, klassiske periode. Trykk på tagen Musene, så får dere de postene der jeg har skrevet om musene på bloggen, alltid i forbindelse av at jeg tar for meg et dikt der musene er et tema.

Selv om diktet har en referanse til musene, er det ikke nødvendig med klassisk skolering for å ha glede av det. Derimot er det en fordel å ha anlegg for livsglede, og livsbejaelse. Musesønnen er diktets jeg, og han reiser rundt og spiller opp til dans og livsutfoldelse. Diktet passer spesielt godt nå i mars, nå som det går mot vår, riktig nok langsomt, men like sikkert som alltid. Her hos oss er det ennå grått og vått, gresset er gult og brunt, mer enn grønt, og man må gå helt nær trærne for å se om det er knopper på dem. Men knoppene er der, og det er bare et spørsmål tid før de springer ut og blomstringen er her. Dikteren kan knapt vente, og det kan vel ikke vi heller? Musesønnen er imidlertid ikke snauere enn han hilser både våren og vinteren med begeistring, der han flyr omkring fra sted til sted, og spiller sin sang, spiller opp, til liv!

Der Musensohn

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Ich kann sie kaum erwarten,
Die erste Blum’ im Garten,
Die erste Blüt’ am Baum.
Sie grüßen meine Lieder,
Und kommt der Winter wieder,
Sing ich noch jenen Traum.

Ich sing’ ihn in der Weite,
Auf Eises Läng und Breite,
Da blüht der Winter schön!
Auch diese Blüte schwindet
Und neue Freude findet
Sich auf bebauten Höh’n.

Denn wie ich bei der Linde
Das junge Völkchen finde,
Sogleich erreg’ ich sie.
Der stumpfe Bursche bläht sich,
Das steife Mädchen dreht sich
Nach meiner Melodie.

Ihr gebt den Sohlen Flüge!
Und treibt durch Tal und Hügel
Den Liebling weit von Haus.
Ihr lieben, holden Musen,
Wann ruh’ ich ihr am Busen
Auch endlich wieder aus?

Neue Schriften, 1800

Musesønnen

Å streife gjennom fjell og skog,
Min lille sang å plystre vekk,
Sånn går det fra sted til sted!
Og alt rører seg etter takten,
Og alt beveger seg etter målet,
Bort til meg.

Jeg kan knapt vente på den,
Den første blomst i hagen,
Den første blomstring på treet.
De hilser mine sanger,
Og kommer vinteren i mot,
Jeg synger ennå hver en drøm.

Jeg synger den i vide verden,
På isen lang og bred,
Der blomstrer vinteren skjønn!
Også denne blomstringen svinner
Og finner seg nye gleder
På kultiverte høyder.

For som jeg ved lindetreet
Det unge folket finner,
Straks egger jeg dem opp.
Den sløve unggutt brisker seg,
Den stive jenta svinger seg
Etter min melodi.

Dere gir bunnen vinger!
Og driver gjennom haug og dal
Den elskende langt fra huset.
Dere elsklige, yndige muser,
Når skal jeg henne ved brystet
Endelig hvile ut igjen?

Språk, form og innhold

Det er fem strofer, hver med 6 linjer. Rimmønsteret er AAbCCb, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett (kvinnelig) utgang, og små bokstaver trykktung (mannlig). Versefoten er jambisk, annenhver trykklett og trykktung. Hver linje har tre føtter, det vil si tre slike par med lett-tung, lett-tung, lett-tung. Så har linje 1 og 2, og 4 og 5, en ekstra trykklett stavelse til slutt. Merk hvor sterk virkning det har, når denne siste trykklette stavelsen mangler i linje 3 og 6. (2) Man kan også si at strofene er bygget opp av to sett med 3 linjer, og at hvert av disse settene ender med en trykktung stavelse.

Jeg har under markert trykket i første strofe i diktet. Man ser at det er helt konsekvent, og det er ingen ekstra stavelser der det ikke skal være det. Dette gjelder gjennom hele diktet. Jeg vil si at det andre trykket i langlinjene (1, 2, 4 og 5) er svakere markert enn det første og siste, så det har jeg satt i fetkursiv. Dette er ikke noen stor sak. Under En liten analyse skriver jeg litt mer om formen.

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Trykkfordeling, Der Musensohn, Goethe

Det var et omfattende arbeid med oversettelsen og gjendiktningen denne gangen, men nå skal det være på plass.

I første strofe ligger vanskeligheten i oversettelen å få den enkle og forståelige tysken over i like enkel og forståelig norsk. I de første to linjene er det plasseringen av infinitiven, zu schweifen (streife, vandre) og wegzupfeifen (plystre vekk). Det siste er også et sammensatt verb, som på norsk må splittes opp. Jeg har løst det med å endre litt på ordstillingen. I linjene 4 og 5 er verbene refleksive, der refleksiven (sich – seg) er plassert i linje 6. Både reget (røre) og beweget (bevege) er transitive, og trenger et objekt å røre og bevege. På norsk må denne refleksiven plasseres nærmere verbet, det går ikke å røre og bevege uten å ha noe å røre og bevege. Her må jeg stokke om på ordstillingen ganske mye, og flytte sich (seg) opp i både linje 4 og 5, mens linje 6 blir stående ganske kort. I gjendiktningen har jeg løst det på en litt annen måte. Strofen skulle være forståelig, diktets jeg, musesønnen, streifer gjennom fjeld og skog, og plystrer vekk sangen sin, sånn at alt beveger seg etter den.

I andre strofe viser sie (henne, den) tilbake til blomsten, det er ikke «henne» (ei jente) han venter på. Det tyske verbet erwarten (vente på) er transitivt, tilsvarende norsk «vente på». Verbet for å vente er warten. Hva han ikke kan vente på, blir fortalt i linjene 2 og 3. Pronomenet Sie (de) i linje 4 står i flertall, de, og viser mest nærliggende tilbake til blomstene (som hilser sangen, og kommer vinteren i mot). Det kan av og til være vanskelig å bestemme seg for om man skal oversette tyske noch (nok, ennå) med norske ennå, eller bruke nok også på norsk. Tysk skiller ikke, men norsk skiller, og i siste linje i andre strofe er det betydningsforskjeller hva man velger. Jeg går for ennå. Strofen forteller at musesønnen nesten ikke kan vente til den første blomstringen begynner, de hilser ham og kommer vinteren i møte, mens han synger enhver (jenen) drøm.

Tredje strofe begynner med Ich sing ihn in der Weite (Jeg synger den i det vide, direkte oversatt). Pronomenet ihn (ham, den) er objektsformen av hankjønn, entall. På norsk bokmål blir det «han» eller «ham» om det viser til en person, og «den» om det viser til et substantiv i hankjønn. Her viser det til Traum (drøm) i strofen over, derfor «den». Så er det preposisjonsfrasen in der Weite (i det vide), der tysk bruker denne vendingen, der vi på norsk bruker «i vide verden». Jeg oversetter med sånn vi sier det på norsk, mens i gjendiktningen er det ikke plass til mer enn «vide». Så der har jeg omskrevet. Ordet Höhn er en gjenganger for oss som jobber med originaltekster av Goethe. Jeg har etter hvert lært meg at det må være Höhen, høyder. Adjektivet bebaubt er partisipp av bebauen (bebygge, dyrke). Det tilsvarer vårt bebygget, sammensetningen er den samme. Men tyskerne bruker det også i betydningen dyrket, eller kultivert. Her er det nok den betydningen som gjelder. Innholdet i denne midtstrofen, er at han synger sangen sin i hele, vide verden, på den lange og brede isen blomstrer vinteren (en selvmotsigelse, se En liten analyse). Så er det at også denne blomstringen er noe som forsvinner, og finner ny glede (Freude), på oppdyrkede høyder.

I fjerde strofe viser sie (dem) i linje 3 tilbake til das Junge Völkchen (det unge folket) i linje 2. Det er akkusativ flertall, 3. person, på norsk «dem». Disse tre linjene er en begrunnelsessetning som innledes med denn (for, for at), og wie (hvordan, som). Så denn wie… blir for som…, og så følger først betingelsen, og så konsekvensen. Som han finner det unge folket (das junge Völkchen), så egger (errege) han dem straks (sogleich) opp. Den sløve (stumf) gutten (Burche) brisker seg (bläht sich), mens den stive jenta svinger seg (dreht sich). Alt etter melodien til Musesønnen, som spiller. Drehen betyr å dreie, men i forbindelse med å danse (tanzen), så sier vi på norsk heller svinge seg, der tysk sier dreht sich.

Femte strofe er vanskeligst i gjendiktningen, der det er irriterende vanskelig å få den enkle førstelinjen over i norsk med versefoten beholdt. Pronemenet Ihr (dere) blir brukt om musene, det er de som gir «bunnen vinger». Substantivet Sohle betyr såle, som på norsk, men tyskerne bruker det også i betydningen «dalbunn», og det som er nederst. Så musene gir det som er nederst vinger, sånn at det kan fly. Verken såle eller dalbunn fungerer godt i overført betydning på norsk, vi vil vel heller se for oss en såle eller en dalbunn med vinger, i stedet for å se det billedlig for alt som ligger i bunn. Jeg oversetter derfor med «bunnen». Den liebling (elsklingen) som blir drevet gjennom haug og dal i linje 2 og 3, er musesønnen. Ihr (dere) i linje 4 viser igjen til musene, nå brukt som hilsen, «dere elskelige, yndige muser». Her er det et valg hva man velger å oversette lieden og holden med, begge er flertallsformer av adjektivene, og står til musene. Det siste ihr i linje 5 har voldet meg ganske store vanskeligheter. Jeg har funnet ut at det er et eiendomspronomen, deres, eller hennes, og at det står til bryst (Busen). I mitt hode må det da være musenes bryst, eller en av de kvinnelige musene. Det er ingen annen kvinne det har vært snakk om i teksten. Og det kan ikke godt dukke opp en fra intet. Alt dette er imidlertid fortolkning. Så er det også et problem i selve lesingen, ruh ich ihr am Busen, er hviler jeg henne/dere ved brystet. Verbet ausruhen kan være både transitivt og ikke-transitivt, så det kan være både hvile ut og hvile noen ut. Eller her: «hvile ut ved brystet (hennes)» eller «hvile henne ut ved brystet (mitt)». Grammatisk skulle det være den siste, men semantisk (innholdsmessig) passer det bedre med den første. Det er den jeg har sett andre oversettelser bruke, og det er den Goethe Handbuch skriver at det er (an deren Busen). Jeg oversetter med henne, som det står i originalen, inntil jeg eventuelt er bedre opplyst. Meningen i denne siste strofen er at musene utstyrer selv det som er lavest nede, med vinger, og at de driver ham – musesønnen – over haug og dal, for å spille sangen sin. Så spør han til slutt, de kjære musene, når de skal ta ham hjem igjen, sånn at han omsider kan hvile ut

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wegzupfeifen -> pfeifen (pfeift, pfiff, hat gepfiffen, itr.) 1. plystre. 2. pipe, hvine, ule. 3. blåse. 4. (overført, omgs.) røpe, angi, forråde.
reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; 2. videre;
erwarten (sv. tr.) vente (på), vente seg, regne med
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand
Eises -> Eis das, -es/; is
schwinden (schwindet, schwand, ist geschwunden, itr.) svinne, avta, minske, blekne, forsvinne;
bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
Linde die, -/-n; lindetre.
erregt (adj.) opphisset, livlig, hissig, preget av sinnsbevegelse.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Bursche der, -n/-n; (ung)gutt, fyr, kar; ung mann; kamerat; lærling, student; oppasser.
blähen (sv. tr. itr.) blåse opp, svelle; sich blähen blåse seg opp, briske seg.
steif (adj.) stiv; (om drikk) sterk
Sohle die, -/-n 1. såle. 2. bunn, dalbunn;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør) 3. flygel.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
ausruhen (sv. tr. itr. refl.) hvile, la hvile; hvile (seg) ut, komme seg.

En liten analyse

Tyskland er et land av diktere og tenkere. De kan skrive dikt, og de kan lese dem. For å kunne skrive på høyt nivå, må man også kunne lese på høyt nivå. I Goethe-håndboken står det at Goethe og andre diktere ofte står frem som malere i diktene sine, de skildrer i ord hva de ser, lukter, hører og føler, de beskriver sanseuttrykkene. I der Musensohn er det ikke maleren, men spillemannen, som opptrer. Diktet har spillemannens bevegelse, der diktets jeg hopper omkring, fra det ene, til det andre. Ideen om spillemannen som spiller er jo også godt underbygget av innholdet og ordene, wegzupfeifen, nach dem Takte reget, sing (x2) og nach meiner Melodie i strofene 1, 2 (og 3) og 4. Likeså er bevegelsen understreket, med schweifen, von Ort zu Ort, reget, beweget, in der Weite i de tre første strofene, og i den siste, der han vender tilbake til huset. Mer enn maleren som står stille og observerer, er det spillemannen som reiser rundt og spiller.

Og hva er det så spillemannen spiller? Det er årstidenes gang, og det enkle liv. Skaperkraften i naturen er blomstene om våren, skaperkraften til poeten – spillemannen, musenes sønn – er sangen han synger. Det er blomstene som hilser sangen, i linje 4 strofe 2, og ikke omvendt, denne gangen. Ordene i sangen kan også leses som blomster som blomstrer, også de kommer vinteren i møte, og deres magiske skaperkraft viser seg i paradokset at vinteren blomstrer i linje 3, strofe 3. Den blomstrer sågar på den lange, brede isen, så lenge musesønnen er ute og synger, i den store vide verden, som han altså er og gjør.

Strofe 4 er sangen for landsbyfolkene. Det er en klassisk, tysk, landlig scene, ved lindetreet. Også her er det spillemannen, musesønnen, som vekker de fyrige følelser til liv, i de unge gutter og jenter. Han spiller til dans, og de danser. Merk at musesønnen selv ikke er engasjert i dansen, han er helt distansert, beskriver bare med karakteriserende adjektiv de sløve (stumpf) gutter og de stive (jenter) som henholdsvis brisker seg og svinger seg. Det er spillemannen, musesønnen som får tingene til å skje, men han er ikke selv med i disse tingene som skjer, annet enn at han gleder seg over dem.

Først i siste strofe kommer noe som kan minne om egne følelser for musesønnen. Det gjør han med det uttrykte ønske om å få komme hjem, til musene, for der omsider å kunne hvile ut.

Så hvordan skal man lese dette, utover det som står her helt åpenbart? Fremdeles holder jeg meg til Goethe Handbuch, som her skriver at diktet inneholder den romantiske forestillingen om verdens livgivning gjennom kunsten. Her er også bilder og motiv fra folkediktningen, etter påvirkning fra Goethes møte med Herder i Strassbourg. Videre – og nå blir det kanskje litt vanskelig å henge med – her diktet en refleksjon over dikterens egen dikteriske skaperkraft. Det er veldig lett og ubesværet, det som står her, musesønnen har denne evnen, og kan bruke den til å reise rundt i verden og ubesværet og uforpliktende bruke den.

Det er ingen subjektivitet i diktet, ikke i den forstand. Her er ingen som setter ord på tanker og følelser, og beskriver hvordan det er å være jeg, hvordan det er å være menneske. Goethe er selv en musenes sønn, kan selv være en spillemann, men i dette er han bare en allegori. Det er vranglesing å lese diktet som et uttrykk for hvordan det er å være Goethe. Det er ingen subjektivitet i diktet, det handler ikke om noe subjekt.

De første tre linjene i diktet er sitert i 16’de bok av det biografiske storverket, Dichtung und Leben. Goethe var fullt klar over sitt litterære talent, en tid der geni var et begrep brukt på genier, og han var opptatt av og reflekterte over at han var utstyrt med diktergaven. I Dichtung und Leben står det imidlertid So ging’s den ganzen Tag (Slik gikk det hele dagen). Fremmed for oss i dag, er den dikteriske skaperkraften gitt av naturen. Dikteren er bare et medium, man kan si naturen uttrykker seg gjennom dikteren. Derfor gir også begrepet geni den gang mer mening, du er i besittelse av noe ingen andre har, du er i stand til noe ingen andre kan. Dette er ikke noe å lære, dette er geni.

Slik er det for Musesønnen også. Han har gaven, reiser rundt og spiller, til alles forlystelse. Og han gleder seg selv også. Men det slutter med at han lengter hjem, til hvile

Kommentar

Det er altså mye det går an å få ut av en tekst med 5 x 6 linjer. Jeg er tilhenger av den livsgleden og den livsbejaelsen som ligger i diktet, jeg tror det hjelper oss til intet mindre enn et bedre liv, om vi gleder oss over våren og kjærligheten, årstidenes og livets gang. Om poesien kan hjelpe med det, sette ord på denne stemningen, vekke den og stimulere den, så har den en mening, i hvert fall for meg.

Jeg er også svak for avslutningen, der poeten og spillemannen lengter hjem, til hvile og ro. Livsglede og livsbejaelse er bra, men det er også anstrengende, og man lengter jo etter å kunne hvile ut i noens fang, etter hvert. Det er også skjebnen til alle som underholder, eller mange av dem, som gjør andre glade, men selv er trist. Nå leser jeg imidlertid mer i diktet enn det som står der, dette er ikke om omreisende spillemenn, som lengter hjem. Dette er om musenes sønn, som har diktergaven, og elsker å bruke den, men som likevel lengter hjem for å hvile ut, til slutt. Om det er aldri så mye vinter og vår og sang og dans, og alt som er.

Jeg må også avslutte med noen ord om komposisjonen til Schubert. Det er ikke så lett for meg å lese teksten uavhengig av den. Katalognummeret er D764, komposisjonen ble skrevet i 1822, og trykket i 1828. Det er trillende piano, og en sanger som synger ubesværet og uanstrengt, raskt av gårde. Tekst er bra, men det er noe med musikk og melodier, som virkelig kan få frem denne dobbeltheten, at det på overflaten er lyst og lett og glede, men at det er et eller annet ubestemmelig under. Særlig synes jeg Fritz Wunderlich får frem denne effekten, nesten som det å være musesønnen er en forbannelse, som at det å spille og være glad er en tvang man ikke slipper unna. Det liker jeg godt. Men her er det smak og behag. Og det er heller ikke sikkert alle vil høre denne sangen på samme måte som jeg.

Min gjendiktning

I oversettelser fra et språk til et annet møter man på standardproblem man hver gang må overvinne. Oversetter man dikt med fast rytme fra tysk til norsk, så har man et problem med at tyske durch er enstavelsesord, mens norske gjennom har to. Som alltid er gjendiktning kompromiss, og som vanlig er kompromisset jeg går for, å tillate halvrim, heller enn å tvinge inn ord som ikke er riktige, eller bryte med rytmen. Poenget med et dikt som dette, er at det skal være lett og ledig å lese det, og ikke vanskelig å forstå det. Og så skal det være mulig å synge, på melodien til Schubert, D. 764.

I siste strofe har jeg gjort noen omskrivninger, som man ser. Jeg har også prøvd grepet jeg av og til prøver, å bruke nynorsk de for bokmål dere. Jeg makerer med de’, så det ikke leses ‘di’. Det er dere som er korrekt bokmål, men verseskjemaet tillater ikke å starte med en troké. Heller ikke slutten på denne strofen er helt god. Generelt er jeg ikke helt fornøyd med denne gjendiktningen, ennå.

Musenes sønn

I fjell og skog å krysse,
Min lille sang å plystre,
Det går fra vei til vei!
Og etter takten leker,
Og etter mål beveger,
Alt sammen seg til meg.

Jeg kan nesten ikke vente,
Den første blomst å hente,
Den første blomstring øm.
De hilser mine sanger,
Mot vinteren de stanger,
Jeg synger hver en drøm.

Jeg synger alle steder,
På isen lange, brede,
Der blomstrer vinter’n flott!
Óg denne blomstring svinner
Og nye gleder finner
På høyder dyrket opp.

For når jeg nå vil finne
De unge ved en linde,
Straks egger jeg dem i.
Den sløve unggutt svulmer,
Den stive jenta tumler
Seg til min melodi.

De ‘gir til bunnen vinger!
Bort haug og dal ham tvinger
Den yndling fra hans hus.
Så kjære muser, mange
Når skal jeg der i fanget
Hos henne hvile ut?

ES2019

Noter

(1) Franz Schubert skal visstnok ha laget to forskjellige melodier over denne teksten. Den jeg har, og kjenner, er den som har katalognummer D764. Andre som har tonsatt diktet er Johann Friedrich Reichardt og Karl Friedrich Zelter.

(2) I Goethe Handbuch blir det sagt at dette var en form som ble mye brukt i rokoko-stilen på 1700-tallet. Det passer godt til en rokokofigur, med at det svinger seg rundt som i en dans i de to første linjene, og så ender figuren med den trykktunge utgangen av linje 3 (s. 267).

Kilder

Goethe Handbuch, Bind 1 – Gedichte Melzler, 2004.

Forrige: Rettung, Neste: Gefunden, Alle: Goethe

Die Spröde, av Johann W. von Goethe

Diktet av Goethe vi skal ta for oss i dag er det første fra Weimar-perioden, det som passer inn i det som har fått navnet Weimar-klassisismen. Vi er godt inne på 1790-tallet, Goethe nærmer seg 50 år, bor i Weimar, og står i brevveksling med Schiller. Denne brevvekslingen skulle forme Goethe veldig. Og derigjennom forme tysk litteratur- og kulturhistorie. Goethe var blitt en moden mann, den ungdommelige skapertrang og vilje til å gripe verden og å endre den, var erstattet av den modne manns ro og ønske om å bevare tingene som man kjenner dem. Goethes ungdom var Sturm und drang, følelsesmessige stormer og politisk og kulturell virketreng, den modne Goethe var ønske om harmoni og skjønnhet og sannhet. Det mente Goethe å finne i den gamle antikken, en mening preget av å være oppvokst i et klassisk hjem, og av en reise til Italia og Roma på slutten av 1780-tallet.

Det klassiske i diktet Die Spröde (Den reserverte) ser vi i diktets tema og motiv, det pastorale, gjeterjenta og beilerne. Diktet er ikke noe langt, og gir seg ikke ut for å være noe krevende eller viktig, men heller et uttrykk for en litt mystisk og litt utilgjengelig gjeterjente, som heller går og synger med sauene sine, enn å la frierne få det som de vil.

Die Spröde

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bot ihr für ein Mäulchen
Zwei, drei Schälchen gleich am Ort;
Schalkhaft blickte sie ein Weilchen,
Doch sie sang und lachte fort,
So la la! le ralla!

Und ein andrer bot ihr Bänder,
Und der dritte bot sein Herz;
Doch sie trieb mit Herz und Bändern
So wie mit den Lämmern Scherz,
Nur la la! le ralla!

Den reserverte

I den reneste vårmorgenen
Gikk gjeterjenta og sang,
Ung og skjønn og uten sorger,
Gjennom åkerne det klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne en liten munn
To, tre småsau med på stedet;
Spøkefullt kikket hun en liten stund.
Dog sang og lo hun bort,
Så la la! le ralla!

Og en annen bød henne bånd,
Og den tredje bød henne sitt hjerte;
Dog hun bedrev med hjerte og bånd
Slik som med lammene spøk,
Bare la la! le ralla!

Språk, form og innhold

Formen er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung. Så det blir tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam x2. Den siste linjen er et tillegg, en trall, jeg vil si den trokeiske versefoten skal følges også her, men her bare med tre takter.

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Trykkfordeling, første strofe, Die Spröde

Merk at når man søker på nettet kommer det opp en side, schwaben-kultur, der teksten er presentert som en lieder, og der den metriske formen er beskrevet som daktyler. Siden ser pålitelig ut, med korrekt faktainformasjon, og skikkelig oppsett, men det virker på meg merkelig at denne teksten skal kunne passe inn i en daktylsk versefot. Det vil si tung-lett-lett, typisk sånn som enstavede norske substantiv i bestemt flertall, skapene, byene, tingene, tung-lett-lett. Skulle det vært noe, måtte vel denne liederen være anapest? Det vil si lett-lett-tung, slik som ordet anapest selv. Jeg hørte gjennom noen versjoner av Hugo Wolfs tonsatte sang til teksten, men der var ikke betoningen av stavelsene så markant. Poenget til nettsiden schwaben-kultur er at den metriske formen er identisk til den til Die Bekehrte, som er liederen som følger, og som står i par til den. Jeg er enig i det, men jeg ville ikke kalt det daktyler.

Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim. Formen og rimene er konsekvent gjennom alle tre strofene. I tillegg til hovedrimene ved utgangen av linjene er det tilløp til innrim og bokstavrim inne i strofene. Bokstavrim har vi i Schäferin – sang – schon – Sorgen i strofe 1, Schäfchen- Schalkhaft i strofe 2, men det er bare det andre bokstavrimet som er fullverdig. Skal det være ordentlig, skal alle konsonanter før første vokal være like. Det er det som er den gamle norrøne og klassiske alliterasjonen. Innrimene er heller ikke fullverdige, men diminutivene Mäulchen-Schäfchen-Weilchen har lydlig slektskap i strofe 2, og andrer rimer på Bänder vel så godt i første linje i strofe 3, som Bänder rimer på sitt egentlige rimord, Bändern, i utgangen av linje 3.

Oversettelse

Tittelen på diktet er alltid viktig å få oversatt godt. Die Spröde har ikke noen opplagt norsk oversettelse. Grunnbetydningen er sprø og skjør. Når det blir brukt om en person, betyr det at vedkommende er avvisende, utilgjengelig, lukket og reservert. Gjeterjenta i diktet er nettopp lukket og reservert, slik hun avviser alle frierne sine. Jeg kaller diktet Den Reserverte i min oversettelse, også fordi diktet har slektskap med Den omvedte (Die Bekehrte), som jeg skal poste neste gang. Men norske Den reserverte er ikke i nærheten av å være en så god tittel som tyske Die Spröde.

Diktet har også noen generelle vanskeligheter i oversettelsen. Det gjør rikelig bruk av dimminutiv, tysk verkleinerungsform, noe vi ikke har på norsk. Så en oversetter må velge om han/hun bare skal ignorere dimminutiven, eller legge til et ekstra ord, «liten». Dimminutiven er også en kjæleform, så det er ikke dekkende bare å skrive «liten munn» for Mäulchen heller. Det er også et spørsmål hva en oversetter skal gjøre med trallen i siste linje i hver strofe. Dette er ord der klangen er poenget, selvsagt, det er ord som ikke har noen mening. Men det første ordet i trallen har alltid en mening, so er så, og nur er bare. Jeg heller mot å oversette disse ordene, eller «oversette», i hermetegn, mens jeg lar resten av trallen stå som den gjør på tysk. I gjendiktningen beholder jeg den tyske ordlyden.

I første strofe oversetter jeg preposisjonsuttrykket An dem med i den. Jeg synes alle preposisjoner skurrer på norsk i denne sammenhengen, vi sier ikke i en morgen, vi sier en morgen. Her skal det imidlertid ikke bare være en morgen, det skal være den reneste vårmorgenen, og da er det ikke så lett å unnslippe preposisjonen. Så: I den reneste vårmorgenen. Problemet er så stort at jeg i gjendiktningen legger til en trykklett opptakt, og skriver Det var en ren og vårlig morgen. Fjerde linje i denne strofen har jeg omskrevet litt. Direkte oversatt står det: At det gjennom åkern/markene (Felder) klang.

Andre strofe har en vanskelighet jeg ikke kan garantere for at jeg har klart å overvinne. Først ut er navnet Thyrsis, et navn som er det samme på norsk og tysk, selvsagt, men navnet er så spesielt at det ikke kan kalles tilfeldig valgt. Jeg har nøstet litt opp i hva det kan være, det er antikt, gresk, og også brukt av Vergil, i hans syvende eclogue. Opprinnelig er det tittelen på et dikt av Theocritus. eller Theokrit, som vi vel kaller ham på norsk. Ingenting av dette kjenner jeg direkte, bare av omtale. Thyrsis er en gjeter, og passer derfor inn i det pastorale motiv, og at han er gammel og gresk, passer inn i det klassiske. Lenger enn det greide jeg ikke å komme i forsøket på å finne ut hvorfor Goethe bruker dette navnet i diktet. Uansett byr denne Thyrsis gjeterjenta på en «liten munn», ein Mäulchen, og om det er en munn å kysse på, eller noe å spise, skal ikke jeg uttale meg om, annet enn at jeg tror det er det første. Det er en omskriving for at han vil ha henne. Linje to i denne strofen er mystisk for meg. Direkte oversatt er det To, tre småsau (Schäfchen) likt (gleich) på stedet (am Ort). Men det gir ikke noen god mening på norsk. Det er forskjeller i hvordan tyskerne bruker sitt gleich, og hvordan vi bruker vårt tilsvarende «lik». Antagelig er det slik at Thyrsis byr med to-tre sau der på stedet, i tillegg til munnen sin, altså han legger på en liten gave for å få henne. Det passer med at Thyrsis er gjeter, sånn kjennere av antikk litteratur vil vite. Da gir det god mening at gjeterjenta skjemteaktig kikker på ham en liten stund, før hun ler og synger frieriet bort.

I tredje strofe er det en annen som byr henne bånd, i flertall (Bänder), og en tredje en som i rene ord byr henne hjertet sitt. Men hun driver med både hjerter og bånd, som hun driver med lammene sine, bare spøk. Her passer det å oversette den siste trallen med bare tra-la-la, det er betydningsinnhold i tyske nur (bare), der. Ellers hadde ikke denne strofen noen vanskeligheter i oversettelsen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene er markert med fet skrift.

spröde (adj.) 1. sprø, skjør; 2. (om hud) sprukken; (stemme) ru. 3. (om person) avvisende, utilgjengelig, lukket, reservert.
Schäferin -> Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet
bot pret. av → bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Mäulchen das, -/; liten munn.
Schäfchen, Schäflein das, -s/-, lam, lite får; (overført) hjord, flokk;
Schalkhaft — treff på norsk-tysk –> skjelmsk schelmisch, neckisch, schalkhaft.
blickte -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse;
Weilchen das, -s/-; kort stund, øyeblikk.
Bänder -> I. das Band, -(e)s/Bänder (flt. -e se pkt. 4). 1. bånd; ordensbånd, transportbånd. 2. beslag, feste. 3. smal klippeavsats. 4. flt. die Bande (overført, poetisk); lenker, bånd (vennskapsbånd
trieb -> treiben (treibt, trieb, hat/ist getrieben, tr. itr) 1. drive (i ulike betydninger) 2. presse, jage, skynde på, mase 3. drive på med, bedrive, holde på med.
Lämmern -> Lamm das, -(e)s/Lämmer. 1. lam. 2. kje, geitekilling.

Kommentar

Det er et klassisk motiv om gjeterjenta som går i fjellene med sauene sine, og som mange vil ha, men ingen kan få. Den er godt kjent også til tonene av Hugo Wolf (1860-1903), fra 1891. Diktet står i par med det følgende Die Bekeherte (den omvendte), der morgen er skiftet ut med aften, tredje person (gjeterjenta) er skiftet ut med første (jeg). og gutten blåser i fløyten sin, og det vel kan se ut som at den reserverte (die Spröde) ikke er så reservert lenger (Die Bekehehrte). Antall strofer og oppbygningen av dem er identisk.

Mer om Die Bekeherte kommer neste gang. Om Die Spröde har jeg også sagt nok. Denne gjeterjenta (Schäferin) er litt lukket og reserert, hun lar seg ikke fange av beilerne, og lar seg ikke fange av mine ord.

Min gjendiktning

Den tyske objektsformen for 3. person entall, hunkjønn, er ihr, et enstavelsesord. Det tilsvarende norske henne har to stavelser. Jeg løser det av og til ved apostrof, ‘ne eller ‘na, om diktet blir lest høyt, skal det gå fint. I mange dialekter er det slik det gjøres, jeg så ‘a, eller eg såg na. Men skriftlig ser det litt fremmed ut. Jeg prøver derfor av og til å bruke subjektsformen hun, noe som ikke er grammatisk riktig, men som kanskje kan forsvares, siden det for mange av de andre pronomene ikke lenger skilles mellom subjektsform og objektsform. Det gjelder for eksempel tredje person hankjønn, der det er helt vanlig å bruke han både i han så meg og i jeg så han. Problemet finnes i dette diktet i første linje i strofe 2. Jeg kan unngå problemet med å skrive «Thyris bød henne en munn», i stedet for «Thyris bød hun på en munn».

I tredje strofe er det et innrim jeg ikke får over: Und ein andrer bot ihr Bänder, andrer mot Bänder. Det er et halvrim, men det klinger vel så bra som det egentlige rimet i strofen Bänder – Bändern. Det er rimet er nominativ flertall mot dativ flertall. Jeg har landet på en litt haltende løsning, der selv.

Den reserverte

Det var en ren og vårlig morgen
Gjeterjenta gikk og sang,
Ung og skjønn og ingen sorger,
Så det gjennom marken klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne munnen
Noe sau i samme trekk;
Skjelmskt hun kikket lurt den stunden.
Dog hun sang og lo det vekk ,
So la la! le ralla!

Og en annen bød å binde,
Og den tredje hjertet bød;
Dog hun drev med hjertebindet
Som med sine sauer spøk,
Kun la la! le ralla!

ES2019

Forrige: Christel Neste: Die Bekehrte Alle: Goethe

Blindekuh (Blindebukk), av Johann W. von Goethe

Blindebukk er den leken barn leker, med at en får bind for øynene, og så skal han eller hun finne de andre. Jeg vet ikke hvor populær og kjent leken er nå om dagen, men vi lekte den ennå i bursdagsselskaper da jeg vokste opp på 80-tallet. På tysk heter det blinde ku (blindekuh), på italiensk blinde flue (mosca cieca) og på spansk blinde høne (gallina ciega). På engelsk er det bare blind mans bluff.

Johann W. von Goethe (1749-1832) skrev sitt dikt Blindekuh, eller Blindekuh, i 1770/71, og fikk det trykket i samleutgaven av verkene sine så langt, i 1789, på G. J. Göschens forlag. I min utgave, som skal bygge på Ausgabe letzte Hand (1827), den siste samleutgaven Goethe selv redigerte og godkjente, så står det Blindekuh i ett ord. På nettet er de aller fleste versjonene lagt ut med tittelen Blinde Kuh, i to ord. Forskjellen skulle være den samme som på norsk, blinde ku eller blinde bukk, i stedet for blindebukk (eller blindekuh). Jeg ser imidlertid at tyskerne ikke er nøye på dette. Leken blir skrevet i både ett og to ord, og de er konsekvente på at den som er blindebukk er den blinde kua (blinde Kuh).

Uansett er det denne leken det er snakk om i diktet. Og for Goethe, er det en sterk erotisk erfaring, da jenta som er blindebukk, eller den blinde kua, finner nettopp ham. Unge Goethe lurer på om dette kan være helt tilfeldig, og kjenner lysten blir tent øyeblikkelig, men den slokker helt da hun mister all interesse straks bindet faller av. Var det bare et spill? Hva var det for noe.

Blindekuh

O liebliche Therese!
Wie wandelt gleich in’s Böse
Dein offnes Auge sich!
Die Augen zugebunden,
Hast du mich schnell gefunden,
Und warum fingst du eben mich?

Du faßtest mich auf’s Beste,
Und hieltest mich so feste;
Ich sank in deinen Schoß.
Kaum warst du aufgebunden,
War alle Lust verschwunden;
Du ließest kalt den Blinden los.

Er tappte hin und wider,
Verrenkte fast die Glieder,
Und alle foppten ihn.
Und willst du mich nicht lieben,
So geh’ ich stets im Trüben
Wie mit verbundnen Augen hin.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvorfor vandrer så dårlig
Ditt åpne øye seg!
Med øynene bundet,
Fant du meg raskt,
Og hvorfor fanget du nettopp meg?

Du fakket meg på beste måte,
Og holdt meg så fast;
Jeg sank i fanget ditt.
Knapt var du bundet opp,
Så var all lyst forsvunet;
Du lot kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og dit,
Vrikket nesten leddene sine,
Og alle ertet ham.
Og vil du ikke elske meg,
Så går jeg i stedet inn i det dunkle
Som med forbundede øyne.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med 6 verselinjer i hver strofe. De to første linjene har parrim, så er det omsluttende rim i de fire neste. Rimmønsteret er altså AAbCCb, der stor bokstav betyr trykklett utgang. Noen av rimene er halvrim (Therese-Böse, lieben-Trüben), og noen har forskjell på vokallengden (Schoß-los) Jeg vil si versefoten er jambisk, med lett-tung, lett-tung, lett-tung trykkfordeling i stavelsene. Det er tre trykktunge stavelser i hver linje, utenom den siste, som har fire.

I oversettelsen har jeg prioritert å få god og riktig norsk heller enn å holde på ordlyden i originalen. Det gjelder særlig i første strofe. Tyskkyndige ser lett hva jeg har gjort. Gleich Ins Böse er direkte oversatt «likt i det vonde (eller hva ord man velger for Böse, se gloselisten). Jeg har lagt til et «med» som ikke står i originalen, i linje 4, og jeg har skrevet «øynene bundet» i stedet for «øynene bundet til (zugebunden)» i samme linje. I linje 5 har jeg gjort om fra perfektum til preteritum («fant» for «har funnet (hast gefunden)» , slik det er vanlig å gjøre på norsk.

Aufs beste er fast uttrykk for «på beste måte». Jeg la til en «sine» for leddene sine i (die Glieder) i linje 2, strofe 3. De to siste linjene er ikke enkelt å få over i god norsk, og samtidig være tro mot originalen. Jeg har som man ser løst det litt upoetisk.

Innholdet på overflaten er en omgang blindebukk. Therese er blindebukken, eller på tysk kua, og hun fanger diktets jeg-person. Det er skildret ut i fra jeg-personen, som legger mer i det enn det kanskje er. Han spør hvorfor hun ikke ser ut til å bry seg, når hun har fått av bindet for øynene. Når hun har øynene bundet til, er det nettop ham hun fanger. Strofe 2 forklarer hvordan det skjedde, at hun fanget ham og holdt ham fast, og at han sank ned i fanget hennes, som han sier. Men straks hun får øynene bundet opp, forsvinner all lyst. Hun er helt kald. Med at hun slipper den blinde løs, tenker jeg er at det nå er hans tur å være blindebukk.

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si nøyaktig hva det er som skjer i siste strofe. Jeg oppfatter det slik at det nå er han som skal være blindebukk, eller den blinde kua, og at det menes fysik at han famler hit og dit, som man gjør når man ikke ser noe. Det er også dette betyr at alle ertet ham. Så går det litt mer i overført betydning, i de tre siste linjene. Når hun ikke vil elske ham, går han gladelig i det blinde mørke, som med forbundede øyne. Hele diktet fungerer godt i direkte og overført betydning. Det må leses som begge deler, den enkle leken, og den enorme betydningen han legger i det.

Gloseliste

die Blindekuh blindebukk
Böse 1. dårlig, ubehagelig; 2. ond; 3. ondsinnet, ond, slem; 4. syk, vond, smertefull; 5. arg, sint;
zugebunden -> ˈzubinden (st. tr.) binde igjen, binde for, snøre til.
faßtest -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe). 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe. 4. innfatte, ramme inn. 5. fatte seg, uttrykke seg. 6. gripe i hverandre, ta.
Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt.
ließest -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående inf. også: hat … lassen; hjelpevb., tr., refl., itr.) la
tappen (sv. itr.) stolpre, famle, rave;
Verrenkte -> verrenken (sv. tr.) vrikke, vri av ledd.
foppten -> foppen (sv. tr.) drive med, erte, holde for narr.
trüben (sv. tr., refl.) 1. gjøre uklar/grumset 2. fordunkle, kaste skygge over

Kommentar

I dag er blindebukk en barnelek. Men det er klare tegn på at den opprinnelig ble lekt også av voksne, som en del av selskapslivet. Leken går langt tilbake. Allerede i 1560 viste en viss Pieter Bruegel at blindebukk ble lekt i antikkens Hellas, 2000 år tidligere. Der het leken «jernfluen», og den som stod blindebukk, begynte søket med å rope «jeg jager en jernflue!». Alt dette har jeg fra boken «Alte Kinderspiele – einst und jetzt: Mit vielen Spielanleitungen», av Inge Friedel. Goethes dikt er naturligvis beskrevet i denne boken, det er jo en helt ypperlig kilde til hvordan unge menn og kvinner lekte denne leken siste halvdel av 1700-tallet, og hvilke tanker unge menn da kunne gjøre seg. At det er selveste nasjonaldikteren, Johann Wolfgang von Goethe, som lar seg føle begjæret, og skrive diktet, gjør ikke saken mindre.

Min gjendiktning

Som vanlig i gjendiktninger må det lempes litt til. Jeg har som originalen tillatt halvrim, og det som kanskje verre er, men trykkfordelingen skal være korrekt, klanglig skal det ikke være så altfor ulikt og innholdet skal være gjengitt ganske som det står.

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvor vandrer lik i det vonde
Ditt åpne øye seg!
Når øyet til er bundet,
Har du så raskt meg funnet,
Og hvorfor var det nettopp meg?

Du fanget meg det beste,
Og holdt meg i ditt feste;
Jeg sank ned i ditt skjød.
Knapt var du opp blitt bundet,
Var all den lyst forsvunet;
Du lot nå kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og henne,
Nær vrengte sine lemmer,
Og alle ertet hin.
Og vil du meg ei elske,
Så vil jeg mørket teste
Lik med forbundne øyne inn.

ES2019

Forrige: Heidenröslein Neste: Christel Alle: Goethe

An die Günstigen (Til de begunstige), av Johann W. von Goethe

Det andre diktet vi poster av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er en kort hyllest til dikterkunsten. Goethe skrev det i 1799, og fikk det trykket først i 1800. Om enn det kan virke fremmed og uviktig i dag, treffer det godt tidsånden da det ble skrevet. Danskene H. C. Andersen og Adam Oehlenschläger brukte starten på diktet i tilegnelser. For Oehlenschläger var det mottoet for hans store utgivelse, Digte (1803), samlingen som introduserte romantikken i Norden, og som inneholdt danskenes mest kjente dikt, Guldhornene. For Andersen var det en tillegnelse til leserne i hans Phantasier og Skizzer (1831), et av hans tidlige, og mindre kjente verk.

An die Günstigen

Dichter lieben nicht zu schweigen,
Wollen sich der Menge zeigen.
Lob und Tadel muß ja sein!
Niemand beichtet gern in Prosa;
Doch vertraun wir oft sub rosa
In der Musen stillem Hain.

Was ich irrte, was ich strebte,
Was ich litt und was ich lebte,
Sind hier Blumen nur im Strauß;
Und das Alter wie die Jugend,
Und der Fehler wie die Tugend
Nimmt sich gut in Liedern aus.

Til de begunstigede

Diktere liker ikke å tie
De vil seg for mengden vise
Lovord og kritikk må det være
Ingen bekjenner seg gjerne i prosa
Dog betror vi oss ofte sub rosa
I Musenes stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strebet
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster bare i bukett
Og alderen slik som ungdommen
Og feilen slik som dyden
Tar seg i sanger godt ut.

Språk, form og innhold

Diktet er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Rimmønsteret er AAbCCb, der stor bokstav representerer trykklett utgang (trykklett siste stavelse), liten bokstav er trykktung. Formen er helt konsekvent gjennomført.

Innholdet skulle være rett opp i dagen. Det handler om at dikteren må skrive, at han vil vise seg for mengden, og at det må være både lovord og kritikk. Videre går det i at prosaformen ikke egner seg så godt for bekjennelser, da er det bedre å skrive på vers. Musene er de de greske skytsgudinnene for diktning, vitenskap og musikk, og i deres stille lund er det i overført betydning diktningen kan skje.

I andre strofe er det en oppramsing av erfaringer dikteren har gjort, og som i sanger (Liedern) tar seg godt ut. Her kan det være på sin plass å minne om den opprinnelige betydningen av ordet lyrikk, det er sang til lyrespill. Goethe bruker blomsterbuketten som bilde på hva han har gått gjennom i livet, alt er nå som en blomsterbukett av forskjellige erfaringer han kan skrive ut i diktene sine.

Diktet er tilegnet de begunstigede, die Günstigen, jeg leser dette til å være dikterne. Så er det den latinske vendingen sub rosa, oversatt betyr det «under rosen», men det gir vel så god mening å beholde originalen også i en norsk oversettelse, for det er slik den blir brukt også hos oss. Rosen var i antikken taushetens og fortrolighetens symbol, så når noe blir sagt sub rosa, blir det sagt i fortrolighet. Dette har jeg fra Store norske leksikon.

Ellers skulle det ikke være så mye å si på oversettelsen i dette diktet her.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der annet ikke er oppgitt. Oppslagsordene står med fet skrift.

schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
Lob das, -(e)s/; ros, lovord;
Tadel der, -s/-; kritikk, irettesettelse, daddel.
beichtet -> beichten (sv. tr. itr.) bekjenne, skrifte.
vertraun -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
sub rosa adv. (latin egentlig ‘under rosen’) i fortrolighet (Bokmålsordboka)
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
litt -> leiden (leidet, litt, hat gelitten, itr. tr.) lide, tåle, finne seg i;
Alter das, -s/; alder
der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast 2. (overført) strid, dyst, kamp
Tugend die, -/-en; dyd
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar til diktet

Det er den begeistrede Goethe vi ser eksempel på her. Det er en kort, liten hyllest til dikterkunsten, og til troen på diktningens muligheter. Goethe søkte alltid etter idealene, han ville ha det sanne og det skjønne, og likte særlig godt når dette ble forenet. I diktningen så han denne muligheten, og det er det alle hans mange dikt i bunn og grunn handler om. Det er derfor kanskje naturlig at dette diktet kommer tidlig i samlingen, som en liten forsmak på hva vi har i vente, hva det senere skal handle om.

Min gjendiktning

Goethe er ikke så altfor ofte gjendiktet til norsk. De som bryr seg om ham kan nok ganske sannsynlig nok tysk til å lese ham i original, og de kan også reglene godt nok til å se at en gjendiktning ikke holder mål. I dette diktet skal ordene falle lett og naturlig på plass, og det går ikke an å bryte med metrikken. Jeg legger til en trykklett opptakt i aller første linje, og så trikser jeg det til litt for å få det til å gå opp. Enkelt og greit.

Til de begunstigede

En dikter vil ei tie stille
Å vise seg er hva han ville
Ros og daddel må til grunn
Ingen skrifter helst i prosa
Dog betror vi oss sub rosa
I de Musers stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strevde
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster kun i skrud
Og den gamle som den unge
Og det lette som det tunge
Tar seg godt i diktet ut.

ES2018

Forrige dikt: Vorklage, Neste dikt: Der neue Amadis, Oversikt over alle Goethes dikt: Goethe


Vorklage (Forklage), av Johan W. von Goethe

Spät erklingt, was früh erklang.
Glück und Unglück wird gesang.

Sent klinger, hva som tidlig klang
Lykke og ulykke blir til sang.

Goethe, motto for Lieder.

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev mer enn 3000 dikt gjennom sin lange levetid. De fleste av dem samlet han i sin samleutgave av verkene, utgitt i 1828. 154 av dem skal jeg poste, oversette og kommentere her på bloggen lørdager over de neste ti årene.

Først ut er de 79 diktene i det Goethe kaller Lieder, eller sanger. Her finner vi mange av Goethes aller, aller mest kjente dikt, så som Gefunden, Nähe des Geliebten, Mailied, Meerstille, Wandrers Nachlied og An den Mond, for å nevne bare noen få, og dikt jeg allerede har postet på bloggen. Disse vil bli repostet i ny og forbedret versjon på sin rette plass i samlingen, mens det på deres opprinnelige plass vil bli postet andre dikt av Goethe.

Lieder er med sine 79 dikt den mest omfattende av samlingene i Goethes dikt. Det er dikt fra Goethes hele karriere, fra hans helt tidlige ungdom på 1760-tallet, gjennom Sturm und Drang på 1770-tallet, videre til den klassiske perioden etter den italienske reise sent på 1780-tallet, og over til Weimar-klassisismen Goethe utviklet sammen med Friedriech Schiller. Og vi er ennå bare halvveis i Goethes levetid og virke.

Mange av diktene i Lieder er tonsatt, av menneskehetens største komponister, sånn som Beethoven, Schubert, Schumann og Brahms. Der er de de fremste representantene for den tyske Lied-tradisjonen, helt uovertruffen, selvfølgelig. Ingen andre land har slike diktere og komponister som tyskere, og i den riktige perioden, der dette var kunsten man drev med.

Det aller første diktet i samlingen har form nesten som et lite forord, eller forklage, som Goethe kaller det.

Vorklage

Wie nimmt ein leidenschaftlich Stammeln
Geschrieben sich so seltsam aus!
Nun soll ich gar von Haus zu Haus
Die losen Blätter alle sammeln.

Was eine lange, weite Strecke
Im Leben voneinander stand,
Das kommt nun unter einer Decke
Dem guten Leser in die Hand.

Doch schäme dich nicht der Gebrechen,
Vollende schnell das kleine Buch;
Die Welt ist voller Widerspruch,
Und sollte sich’s nicht widersprechen?

Entstanden 1814, Erstdruck 1815

Forklage

Hvor tar en lidenskaplig stamming
Seg så merkelig ut når den er skrevet!
Nå skal jeg sogar fra hus til hus
Samle alle de løse bladene.

Hva som en lang, vid strekning
I livet stod fra hverandre,
Det kommer nå under ett dekke
Til den gode leser i hånden.

Men skam deg ikke over lytene,
Jeg fullender raskt den lille boka;
Verden er fullstendig selvmotsigelse,
Og skulle den seg ikke motsi det?

Kommentar til språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer, hver på 4 linjer. Hver av linjene har 4 trykktunge stavelser, og det er annenhver trykklett-trykktung med trykklett stavelse først, altså jambisk versefot. Rimene er omsluttende, kryssrim og på ny omsluttende, eller AbbA, CdCd, EffE, for de tre strofene. Trykklett utgang er markert med stor bokstav.

Innholdet er ikke noe vanskelig. Goethe skriver at lidenskaplig stamming tar seg merkelig ut når den er beskrevet, sånn som den vil være i dikt. Så er det at han samler alle løse blader, fra hus til hus, i én samling. Det er en måte å si at han samler sammen diktene sine, for å gi dem ut.

Videre er det at det som i en lang strekning av livet, altså i lang tid, stod fra hverandre, nå kommer samlet i en utgave, eller «under et dekke» (Unter einer Decke), som Goethe skriver det. Slik kommer det leseren i hånden, slik at han eller hun kan lese det.

Til sist skal man ikke skamme seg over feilene, eller det defekte (Gebrechen). Dikteren fullfører raskt boken sin. Verden er full av motsigelser. Så skulle den ikke la seg si i mot?

Oversettelse

Det er et lite og enkelt dikt, men oversettelsen er ikke så enkel. Det er ikke alt jeg kan garantere jeg har fått riktig, så her må de som vet bedre bare si fra!

Tittelen på diktet er ikke opplagt. Det tyske ordet vorklagen er ikke et oppslagsord, men er oppgitt på Duden som omgangsform for å fortelle noe på en klagende måte. Det er sjelden brukt, 1 av 5 på Dudens hyppighetskala. Jeg vet ikke om det norske forklage er dekkende, men det er det som ser ut til å ligge nærmest. Norsk ordbok har ikke forklage som oppslagsord, men så er ikke Vorklage oppslagsord i tysk ordbok heller. Det er bare verbet vorklagen.

Et tema i oversettelsen av disse tyske diktene vil være plasseringen av verbet. På tysk kommer de som kjent gjerne til slutt i setningen, mens på norsk flytter vi dem lenger frem. Første setning går over to linjer, og ser rar ut på norsk, både i oversettelsen og gjendiktningen. Det lille ordet gar har jeg oversatt med sogar

I strofe 2 er vanskeligheten hva jeg skal gjøre med ordet i kursiv, einer. Det dreier seg om å samle under et dekke, egentlig i et bind, men er det tallordet (ett) eller artikkelen (et) jeg skal bruke? Forskjellen er for feinschmeckere, jeg vil si begge løsninger må kunne gå. Dem guten Leser står i dativ, derfor «Til den gode leser».

I siste strofe står verbet i imperativ, schäme dich (skam deg). Så er det et valg hvordan man skal oversette der Gebrechen, et intetkjønnsord satt i genitiv flertall. I linje 2 er subjektet i setningen utelatt, det er innbakt i verbet, vollende, 1. person, «jeg». På norsk må dette legges til. Så står Widerspruch (selvmotsigelse) i nominativ, entall. Det er teknisk vanskelig å oversette, vi kan ikke så godt sette et adjektiv foran substantivet, og la adjektivet alene styre kjønn og tall. Vi vil gjerne ha artikkelen med, «verden er en fullstendig selvmotsigelse», eller omskrive litt på en annen måte. Jeg forsøker meg å oversette som det står i originalen. Her er også et spørsmål hvilket norske ord man skal velge for tyske voll, det nærmeste ordet er «full», jeg bruker altså «fullstendig». I siste linje er det gjemt et es, i sich’s, så det må bli «seg det motsi» eller «motsi seg det».

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no. Det eneste er vorklagen, som ikke er oppslagsord der, men satt opp som verb hos Duden med forklaringen: klagend vortragen, erzählen

leidenschaftlich (adj.) lidenskapelig, pasjonert
Stammeln – substantiv av verb -> stammeln (sv. tr.) stamme (fram).
seltsam (adj.) merkelig, underlig, selsom, besynderlig.
Strecke die, -/-n; strekning; (sport) distanse;
schämen (sv. refl.) skjemmes, skamme seg;
Gebrechen das, -s/-; lyte, defekt; varig (legemlig) skade, skrøpelighet(er).
Widerspruch der, -s/…sprüche; motsigelse, selvmotsigelse; innvending; motsetning
widersprechen (st. itr.) motsi, stride mot, stå i motsetning til;

Kommentar til diktet

Jeg har lest gjennom en god del av diktene Goehte skrev, og alle jeg fremover kommer til å poste. Likevel er jeg ennå en nybegynner når det gjelder Goethe. Jeg har bare i liten grad kommet i gang med å lese forskningslitteraturen om ham, og jeg kjenner livshistorien bare overflatisk. Alt sammen er hos Goethe svært omfattende og kjent. I løpet av de neste årene vil også jeg bli godt kjent med det, og eventuelt rette opp i feil og mangler i de tidligere postede diktene. Her setter jeg som alltid også pris på hjelp fra mer opplyste lesere, som kan fortelle meg ting jeg burde vite om diktet, Goethe eller oversettelsen.

Vorklage er langt fra å være blant Goethes mer kjente. På meg ser det ut om han skrev det for å få det med i samleutgaven han gav ut i 1815, og da nettopp i funksjonen å være en «forklage». Så kom diktet med på ny, på samme plass, i den store og siste samleutgaven, av 1828. Siden er det kommet enda større samlinger, der det også er med, hva Goethe ikke selv fikk publisert i løpet av sin levetid, ganske sikkert fordi han av ulike grunner ikke ville ha dem publisert. Som regel skyldes dette kvaliteten.

I Vorklage reduserer Goethe seg selv og sin diktning ved å kalle den «Lidenskaplig stamming». Han spør hvorfor den ser så merkelig ut når den er skrevet ned? Slik den er i diktene. Han er fullt klar over sin posisjon i tysk diktning, allerede i sin samtid var han svært anerkjent, beundret og dyrket. Han vet også at enhver samling han gir ut, vil bli møtt med enorm interesse, i samtid og ettertid. Men han kaller det bare å «samle noen løse blader sammen». Virkemiddelet er kjent, det er fremheving gjennom forminsking, litotes.

Diktet unnskylder også alle feil og defekter i de tidligere diktene. I 1815 har Goethe nesten 40 år med diktning bak seg, med forskjellig temperament og modenhetsnivå, og i forskjellige stilarter. Ikke alt er vel like godt? Jeg tror man skal ta dikteren på ordet, når han skriver man ikke skal skamme seg over alt som ikke er helt som det skal. Dikteren – Goethe – fullfører raskt den lille boken, han kaller det, på ny en litotes, så leseren kan få dem i hånden, samlet i bind. Det er kanskje en selvmotsigelse å utgi en slik samling lidenskaplig stamming, som ser så merkelig ut ut når den er nedskrevet, men så er jo verden også full av motsigelser.

En mer majestetisk innledning til diktene er naturligvis Zueignung, som innleder hele samlingen, og ikke bare diktene i Lieder. Der er det ingen unnskyldning og selvredusering, der er det en meget selvbevisst dikter som skriver, både om egen og diktenes verdi. Diktet Vorklage står i kontrast til det.

Min gjendiktning

Standard i innlegg jeg poster nå om dagen, er en gjendiktning av diktet om det er på et fremmedspråk. Det vil jeg også forsøke for diktene av Goethe, der jeg får tid, og der jeg får det til. Som regel ender det med et resultat når jeg går i gang, om enn ikke alltid resultatet er så godt. Her ser man noen av rimene er erstattet av halvrim, og at fordelingen av tunge og lette stavelser ikke er identisk med originalen. Det er også noen norske formuleringer som ikke er helt gode. Men det er en gjendiktning, og er

Forklage

Hvor tar å lidenskaplig stamme
Skrevet seg så merkelig ut!
Nå skal jeg sogar fra hus til hus
De løse blader samle alle.

Hva som stod lange, vide strekke
I livet fra hverandre sånn,
Det kommer under felles dekke
Den gode leser i dens hånd.

Men skam deg ei for det defekte,
Fullender raskt den lille bok;
Vår verden full av sagt i mot,
Og skulle det seg motsi nekte?

ES2019
Neste uker er det An die Günstigen som vil bli postet.

Sag, wo ist dein schönes Liebchen, av Heinrich Heine

Jeg tar en pause fra eksamenslesingen (i tysk!) for å poste dette lille diktet av Heinrich Heine. Det er det siste diktet i samlingen Der Heimkehr, fra Das Buch der Lieder. Jeg har lenket til tysk Wikisource, av boken. Denne boken ble utgitt på Hoffmann und campe forlag i 1827, og ble Heines store gjennombrudd. Det var også hans første store diktsamling, der han la inn diktene fra sin tidligere utgivelse Reisebilder, i tillegg til flere nye dikt.

Jeg har postet flere dikt fra samlingen og fra Heine tidligere, men noen av disse postene er ikke helt ferdige ennå, noe som kanskje ikke denne helt vil bli. Det mest kjente diktet er Loreley.

LXXXVIII

»Sag, wo ist dein schönes Liebchen,
Das du einst so schön besungen,
Als die zaubermächtgen Flammen
Wunderbar dein Herz durchdrungen?«

Jene Flammen sind erloschen,
Und mein Herz ist kalt und trübe,
Und dies Büchlein ist die Urne
Mit der Asche meiner Liebe.

1823-24

Min oversettelse

LXXXVIII

«Si, hvor er din skjønne kjæreste,
Som du en gang så skjønt besang,
Som de trolldomsmektige flammer
Vidunderlig ditt hjerte trengte inn i?«

Alle flammer er nå slokket,
Og mitt hjerte er kaldt og trist
Og denne lille boken er urnen
Med asken til min kjære.

En gjennomgang av språk, form og innhold

Det blir bare helt kort. Diktet består av to strofer, hver på fire linjer. Rimene finner vi i linjene 2 og 4, trübe (matt, trist) – liebe  (kjære) holder jeg nær nok til å være et rim, selv om det kanskje ikke kan betegnes som et fullrim. I alle fall har alle verselinjene trykklett utgang. Så mye mer om formen har jge ikke lyst til å si.

Innholdet skulle være nokså greit. Diktet avslutter en slags samling, delen som heter Die Heimkehr, 1823-24, i Das Buch der Liebe, utgitt i 1827. Det avslutter også et kjærlighetsforhold til en pike dikteren har skrevet om og til, i denne samlingen. Nå har jeg ikke lest i selve samlingen på en stund, så jeg skal kanskje uttale meg litt forsiktig. I alle fall er det ganske tydelig at dette diktet beskriver et forhold som er slutt.

I første strofe spør dikteren hvor hun er, denne skjønne, lille kjæresten (dein schönes Liebchen), som han så skjønt har besunget (so schön besungen), i de tidligere diktene, må det være. Dikteren henvender seg til seg selv, med din kjæreste (dein schönes Liebchen) og ditt hjerte (dein Hertz). Det er altså hans eget hjerte, dette her. Og dette hjertet har altså de trolldomsmektige flammer (die zaubermächtgen Flammen) trengt seg inn i (durchdrungen).

I andre strofe står det kort og greit at flammene nå er sloknet, hjertet er kaldt og trist, og den lille diktsamlingen er nå urnen, der aksen til den kjære befinner seg.

Språklig er det noen få vanskeligheter for meg som har tysk som fremmedspråk, og som skal oversette til norsk. For folk som kan litt tysk, skulle originalen være ganske grei. Jeg holder endelsen –chen for å være en dimminutiv, sånn at liebchen blir kjæleform av lieb (kjær, elsket). Men jeg ser ordboken oversetter enkelt og greit med kjæreste. På sett og vis er jo vår endelse -este en ekstra endelse for vårt ord kjær,  selv om vår endelse strengt tatt er superlativ, og ikke dimminutiv (forminsking). Endelsen –lein er i alle fall dimminutiv til Buch, slik at Buchlein blir den lille boka.

Jene er en determinativ, det skal vise til det det nettopp er snakket om, så det blir kanskje litt upresist å oversette med «alle». Det skal dog være riktig at «alle flammer er slokket», setningen er flertall, så helt galt skal det ikke være.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok gjennom ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

Liebchen das, -s/-; kjæreste.
durchdringen (st. itr. tr.)

I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke.
II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
erlöschen (erlischt, erlosch, ist erloschen itr.) slukne, gå ut; opphøre; mit erlöschender Stimme med kraftløs (matt) stemme.
trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; trübes Wasser uklart/grumset vann; das Glas ist trübe glasset er matt.2. trist; trübe Gedanken triste tanker. 3. tåket, (over)skyet; (overført) im Trüben fischen fiske i rørt vann.

Kommentar til diktet

De utfyllende kommentarene må  vente. Nå er det til å lese tysk fagstoff igjen. Til diktet er å si at det passer godt som en avslutning, og at ideen om å la de øvrige diktene i samlingen være urnen med asken til den elskede, den er ganske fin. Nå er tanken om henne begravet, og diktene er minnene. Her er også en del mer å si, det har jeg altså ikke tid til nå.

 

 

Lied der Mignon (Nun wer die Sehnsucht kennt), av Johann W. von Goethe

I skuddår poster jeg dikt hver søndag. I 2012 var det bare norske dikt, i 2016 gikk det på rundgang, en dikter fikk hver sin måned med fire eller fem søndager å poste dikt fra. Måneden mars var for Goethe. Opprinnelig postet jeg fem Lieder av ham: Nähe des Geliebten (Nær den elskede), Wanderer’s Nachtlied (Vandrerens nattsang), Nachtgedanken (Nattanker) og Meerstille (Havstille). Fra 2019 og utover skal jeg imidlertid poste samtlige Lieder av Goethe, og deretter samtlige ballader, sonetter og det som kalles Vermischte Gedichte (blandede dikt). Så diktene jeg først postet mars 2016, vil bli flyttet til den plassen de skal være i Lied-samlingen.

I stedet skal jeg mars 2016 poste andre dikt av Goethe. Innleggene vil bli skrevet første halvdel av 2019, og tilbakedatert. Først ut er et dikt fra romanen Wilhelm Meister, diktet som sikkert er mest kjent etter førstelinjen Nun wer die Sehnsucht kennt (bare den som lengselen kjenner). Dette er et dikt, eller en Lied, mange store komponister har tonsatt, sånn som Franz Schubert, Robert Schumann, Ludwig van Beethoven. Det er et kort dikt, men usedvanlig effektfullt

Lied der Mignon

Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!
Allein und abgetrennt
Von aller Freude,
Seh ich ans Firmament
Nach jener Seite.
Ach! der mich liebt und kennt,
Ist in der Weite.
Es schwindelt mir, es brennt
Mein Eingeweide.
Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!

Entstanden bis 1785, Erstdruck 1795/96

Mignons sang

Bare den som lengselen kjenner
Vet hva jeg lider!
Alene og atskilt
Fra alle gleder,
Ser jeg på himmelhvelvet
Til alle sider.
Akk! den som elsker og kjenner meg,
Er langt unna.
Det gjør meg svimmel, det brenner
Mitt indre.
Bare den som kjenner lengselen
Vet hva jeg lider!

Språk, form og innhold

Teksten foreligger i litt ulike versjoner, om den skal være en sangtekst, eller om det er det opprinnelige diktet. I romanen står alle linjene etter hverandre, slik jeg har postet det her, mens når det står som Lied-tekst, blir det delt opp i to strofer. Så trenger komponisten bare lage en melodi, som sangeren synger to ganger. Inndelingen er naturligvis mellom Nach jener Seite og Ach! der mich liebt und kennt. Personlig foretrekker jeg denne strofeinndelingen.

Uansett er det konsekvent de samme linjene og oppbyningen av linjene. Rimet er det samme, kennt-trennt-ment-kennt-brennt-kennt, leide-Freude-Seite-Weite-Weide-leide. Takten ser ut til å være Tung-lett-lett, tung-lett-tung og tung-lett-lett, tung, vekselsvis. Det vil si tre tunge stavelser i oddetallslinjene, to trykktunge i linjene med partall. Linjene 1, 3, 5, 7, 9 og 11 har trykktung utgang, 2, 4, 6, 8, 10 og 12 har trykklett. Det er rytmebrudd i linje 9, Es schwindelt mir, es brennt, der takten er jambisk. Ellers starter linjene med en daktyl, trykktung stavelse fulgt av to lette. Det passer godt med et rytmebrudd akkurat i denne linjen, det er eneste stedet han beskriver i rene ord hvordan det føles.

Rytmen og takten er viktig i dette diktet, og er med på å gi det kraften det har. Det er monotont, vuggende, slik ensomheten og lengselen også er det. Den ene variasjonen i rytmen, i linje 9, er etterlengtet, men det linjen sier, er ikke noe oppløftende. Så blir starten av dikten gjentatt, i samme monotonien. Tam-ta-ta,tam-ta-tam/ tam-ta-ta-tam-ta, med fet skrift på den viktige andre trykktunge stavelse i oddetallslinjene. Den takten bremser også tempoet man leser, den veier tungt.

Språklig er det ingen vanskeligheter i diktet. Det er vanlige, enkle ord, satt sammen på en vanlig, enkel måte, Firmament er himmelvelvet, navnet man brukte den tiden man virkelig trodde det var en kuppel, var et hvelv. Jeg oversatte med himmelhvelvet, som er et mer kjent norsk ord. I gjendiktningen bruker jeg firmament for å få rimet til å gå opp.

Innholdet er at diktets jeg-person, Mignon selv, beskriver hvordan han har det. Han sier at det kan bare den forstå, som selv lengter. Videre sier han hvordan han ser på himmelhvelvet, og uttrykker ensomheten på den måten, og han sier også at de som kjenner ham og elsker ham er langt unna. Deretter kommer ord på følelsene, han blir svimmel og det brenner ham i hans, så sterkt som han lengter, og til slutt blir det gjentatt at dette kan bare den forstå, som selv lengselen kjenner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. For Firmament har jeg også brukt bokmålsordboka på nett, for en norsk forklaring.

abtrennen (sv. tr.) løsne, ta av; sprette av; skjære av; skille fra, dele av;
Sehnsucht die, -/; lengsel.
das Firmament -(e)s/-e firmament ((fra latin ‘støtte, feste’) himmelhvelv (som ble oppfattet som en fast kuppel) Norsk ordbok)
Seite die, -/-n; side, kant (nach allen Seiten/Richtungen til alle sider, i alle retninger)
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand (in die Weite ziehen dra ut i den vide verden.)
schwindeln (sv. itr.) 1. bli svimmel; mir schwindelt jeg blir svimmel. 2. lyve; das ist alles geschwindelt det er løgn alt sammen.
Eingeweide das, -s/-; innvoller; det indre.

Kommentar

Diktet avslutter 11 kapittel i romanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796). Dessverre har jeg ikke fått lest denne romanen ennå, så jeg kjenner ikke boken annet enn av omtale, og jeg kjenner bare Mignon gjennom Goethes mange dikt om ham. Så jeg må se på diktet som et selvstendig dikt, på egne ben, og ikke som hva det også var ment som, et uttrykk for sinnsstemningen til en karakter i en roman.

I ungdomstiden min og godt ut i forlengslen av den, var jeg selv svært, svært opptatt av lengsel, og det å lengte. Jeg vil nok si jeg ganske godt visste hva lengsel var, og dermed kunne vite hvordan Mignon lider. Enda så mange dikt og ord og tekster jeg pøste ut, fant jeg aldri denne formuleringen: kun den som kjenner lengselen, vet hva jeg lider. Det er nydelig formulert, selv i vanlig prosa. Her i diktet er det skrevet ut i poesi, der det får tillagt effekt av rytme og rim. På norsk ser man selv hvordan det går, i min oversettelse og gjendiktning, på tysk er det ganske kraftfullt.

Det synes i alle fall jeg. Og det syntes også komponister som Schubert, Schumann, Beethoven og Tsjaikovskij, komponister som virkelig visste hva det ville si å lengte, og som virkelig ble grepet av dette enkle, lille diktet. Som Goethe ikke gav ut som et selvstendig dikt, men la inn i en karakter i en roman, en karakter som skrev dikt for moro skyld og for å sette ord på sine følelser. Han setter nok ord på mange andre sine følelser også.

Min gjendiktning

Min gjendiktning er ikke spesielt god. Skulle det vært ordentlig gjort, måtte nesten hele teksten skrives om, sånn som Lev Mai (1822-1882) gjorde med den russiske versjonen Pjotr Tsjaikvoskij satte musikk til. Jeg har mer eller mindre bare tvunget de tyske ordene inn i norske, og kuttet endelser der jeg må. Ganske konsekvent er det gjort i endelsene av verb i presens i oddetallslinjene.

Mignons sang

Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!
Ensom og innadvendt
Fra alle gleder,
Ser jeg på firmament’
Til alle sider.

Akk! den meg elsk’ og kjenn’,
Er i det vide.
Det svimler meg, det brenn’
Mitt eget indre.
Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!

ES2019

Videre i mars 2016 vil jeg poste dikt fra Antiker Form sich nährend, An Personen, An Kunst og til slutt fra det som kalles Parabolisch. Kategoriene er fra Goethe, Sämtliche Werke, som bygger på samleutgaven Goethe selv var med å lage og gi ut i 1829.