Brev til mor (Письмо матери), av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Denne posten er oppfrisket januar 2017.  Det er ordnet med formatet på diktet og oversettelsen, det hadde gått i stå, og ordene jeg allerede hadde slått opp og kommentert er lagt inn i en mer oversiktlig gloseliste. I tillegg kommer en gjendiktning, og noen få endringer i kommentarene. Skrivemåten av forfatternavnet er konsekvent endret til Jesenin. Dette er virkelig et vakkert dikt, jeg håper flere kunne funnet frem til.

*

Et langt og vakkert dikt skal serveres på diktbloggen i dag.

Det er skrevet av den russiske dikteren Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895 – 1925). Den russiske skrivemåten er Сергей Александрович Есенин, med trykk på andre stavelse i etternavnet. Det betyr at j-lyden i den russiske ‘e’ ikke blir så helt tydelig, og navnet blir transkribert både til Esenin og Jesenin på norsk, og Esenin og Yesenin på engelsk. Jeg ser nettugaven av store norske leksikon skriver Jesenin, og derfor har jeg også det i overskriften. Men mitt første møte med denne forfatteren var i skrivemåten Esenin, og det er dette jeg har vennet meg til, så det tok litt tid for meg å endre.

Sergej Aleksandrovitsj Jesenin er av enkel russisk bondefamilie. Han er født i Rjazan oblast cirka 20 mil sørøst for Moskva, i landsbyen som i dag heter Jesenino (oppkalt etter poeten), og den gang het Konstantinovo. Stedet er så lite at det lar seg ikke finne på noe kart jeg har tilgang til. Foreldrene hans var gammeltroende ortodokse kristne, og følgelig regnet som dissidenter i samtidens Russland under tsar Nikolaj II. Sergej ble uansett satt bort til besteforeldrene som oppdro ham.

Allerede da Sergej Aleksandrovitsj var 17 år gammel flyttet han til Moskva. Det er 1912, året før de dramatiske begivenhetene i 1913, og to år før de enda mer dramatiske begivenhetene i 1914.  Det ligger både revolusjon og verdenskrig i luften. Unge Sergej hadde da allerede begynt å skrive dikt, og det så bra, at det var landsbylæreren hans som anbefalte ham å flytte til Moskva og satse på en poetisk karriere. I Moskva var han bare i to år, men rakk i løpet av den tiden å komme inn i en krets av unge, proletariske diktere, han publiserte selv sitt første dikt i 1914, han deltok også sporadisk på forelesninger i litteratur ved Sjaniavskij universitetet, og han jobbet med korrekturlesning i et tidskrift. Han gikk også inn i sitt første av fem ekteskap, og fikk sitt første av hva jeg har telt opp til å bli fire barn.

Jesenin ble aldri noen gammel mann, og livet hans er kjennetegnet ved å være kort og hektisk, akkurat som oppholdet hans i Moskva. Han flyttet i 1915 til byen som den gang het Petrograd, nylig skiftet navn fra det altfor tyskklingende St. Petersburg, når Russland og Tyskland nå var i krig. Denne byen har uansett hva den har blitt kalt alltid vært kulturhovedstaden i det russiske imperiet, og her vant fortsatt bare knapt 20 år gamle Sergej Aleksandrovitsj seg snart et navn i det litterære miljø. Dette miljøet bestod av storheter som Sergej Gorodetskij og Nikolai Kluiev, og giganter som Andrej Belej og Aleksander Blok. På denne tiden skrev Esenin dikt inspirert av russisk folklore, det var russisk landsbyliv i lyrisk, idyllisk form, og med interesse for og tro på den gamle russiske før-kristne overtroen.

Siden ble skrivestilen atskillig mer moderne. Navnet hans knyttes gjerne til det som kaller imaginismen, eller imagismen, på norsk kanskje «billeddiktning», der det gjelder å skrive diktene som en nøktern observatør av bilder. Diktene skulle være presise gjengivelser, nærmest et studium, av objektene, og man skulle unngå sentimentale, følelsesladde og patetiske utbrudd. Dikteren blir nesten en forsker, en vitenskapsmann, som i detalj og korrekt skal beskrive det han ser. Og alt er interessant, i god moderne ånd. Diktet jeg presenterer i dag har elementer av dette, det er jo ganske nøkternt. Men i et brev til mor blir den nøkterne stilen slik at det bare forsterker følelsene som ligger under. Eller som jeg skrev først: Dette er et enkelt og kjærlig brev til mor, skrevet året før Sergej Esenin tar sitt eget liv.

ПИСЬМО К МАТЕРИ

Ты жива еще, моя старушка?
Жив и я. Привет тебе, привет!
Пусть струится над твоей избушкой
Тот вечерний несказанный свет.

Пишут мне, что ты, тая тревогу,
Загрустила шибко обо мне,
Что ты часто ходишь на дорогу
В старомодном ветхом шушуне.

И тебе в вечернем синем мраке
Часто видится одно и то ж:
Будто кто-то мне в кабацкой драке
Саданул под сердце финский нож.

Ничего, радная! Успокойся.
Это только тягостная бредь.
Не такой уж горький я пропойца,
Чтоб, тебя не видя, умереть.

Я по-прежнему такой же нежный
И мечтаю только лишь о том,
Чтоб скорее от тоски мятежной
Воротиться в низенький наш дом.

Я вернусь, когда раскинет ветви
По-весеннему наш белый сад.
Только ты меня уж на рассвете
Не буди, как восемь лет назад.

Не буди того, что отмечталось,
Не волнуй того, что не сбылось, –
Слишком раннюю утрату и усталость
Испытать мне в жизни привелось.

И молиться не учи меня. Не надо!
К старому возврата больше нет.
Ты одна мне помощь и отрада,
Ты одна мне несказанный свет.

Так забудь же про свою тревогу,
Не грусти так шибко обо мне.
Не ходи так часто на дорогу
В старомодном ветхом шушуне.

1924

Min oversettelse

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?
Jeg lever også. Hei på deg, hei!
Måtte det uutsigelige kveldslyset
strømme over din hytte.

De skriver til meg at du, oppløst av uro
Blir voldsomt trist på grunn av meg.
At du ofte går på gaten
I den gammeldagse, tynnslitte koften.

Og ofte i det blå kveldsmørket
Synes du å se akkurat det samme
Som om noen ved et slagsmål på kneipen
Satte en finsk kniv i hjertet mitt.

Det er ikke noe, kjære! Ta det rolig.
Det er bare noe plagsomt rør.
Jeg er ingen slik bitter dranker
At jeg dør når jeg ikke ser deg.

Jeg er akkurat så kjærlig som før
Og drømmer bare om det
At jeg snart fra de opprørske sorger
Vender hjem til det vesle huset vårt.

Jeg vender tilbake, når greinene spres
På vårens vis i vår hvite hage.
Bare ikke vekk meg alt ved daggry
Slik som for åtte år siden.

Ikke vekk det som jeg har drømt meg fra,
Ikke uro deg over det som ikke slo til, –
Altfor tidlig har tap og trøtthet
Gitt meg mye å døye i livet.

Og jeg ber deg ikke belær meg. Det er ikke nødvendig!
Det blir ingen retur til det gamle.
Du skal bare gi meg hjelp og glede,
Du mitt eneste usigelige lys.

Så glem du bare din uro,
Ikke vær så voldsomt lei på grunn av meg.
Ikke gå så ofte på veien
I den gammeldagse, slitte kåpen.

1924

Kommentar til oversettelsen

1. моя старушка er diminutiv av gammel, jeg legger til «mor» selv om det ikke står i den russiske teksten.Привет тебе, привет! betyr direkte oversatt «hei til deg» eller «jeg hilser til deg», men tonen er uformell, og det er min oversettelse også. избушкой er instrumental (styrt av над) av избушка, og betyr «hytte». Ønsket i linje 3 og 4 er usigelig vakkert og enkelt, men lar seg ikke oversette så vakkert som det står. Direkte oversatt ord for ord blir det: «La strømmer over din hytte det kvelds- uutsigelige lys», underforstått at det er så vakkert. Etter en del forsøk endte jeg med en oversettelse tett til den russiske originalen, og uten å bruke det ekstra ordet «vakkert». «La det vakre kveldslyset strømme over din hytte», er et annet godt forsøk på oversettelse.

2. Пишут er 3. person flertall presens av писать = «å skrive». Russerne bruker denne formen i upersonlige konstruksjoner, type «man sier», «de sier», «det blir sagt» (eller her «skrevet»). Her er det til meg (мне), altså «de skriver til meg», что ты, «at du». тая er gerundim av таять = «å smelte» – og flere andre betydinger, som kommer frem av gloselisten. Jeg tror det her må være tærende bort, altså uroen sliter henne helt ut, enkelt sagt, smelter henne vekk. Jeg tror oversettelsen min nå får frem mening, om den ikke er direkte. Forstavelsen i Загрустила blir av russerne ofte brukt i betydningen at noe starter opp, her er det -грустила som gjør det, det betyr trist. шибко betyr voldsomt, eller veldig, så hun er altså begynt å bli «voldsomt trist» over ham. обо мне betyr egentlig «om meg». ветхом er lokativ av ветхий, som betyr «avfeldig; falleferdig: skrøpelig, tynnslitt». шушуне (lokativ av шушун) står ikke i ordboken, og er heller ikke å finne i nettordbøker, men det er en artikkel på russisk wikipedia, som viser og forteller at dette dreier seg om et ytterplagg for kvinner, russisk кофта. Først oversatte jeg med «kåpe», etter en engelsk oversettelse jeg fant (overcoat), men jeg tror kanskje kofte er en bedre oversettelse. Noe av poenget er jo at plagget ikke er for varmt, og heller ikke så flott.

3. тебе видится i strofe 3 første og andre linje er en konstruksjon som henger sammen, og betyr «du synes å se, du ser i drømme». кабацкой er et annet ord som ikke er oppført i kunnskapsforlagets blå ordbok, og heller ikke i nettordbøkene. Men jeg har nøstet opp i det nå, og ser det er en avledning av ordet кабак, som betyr kneipe (se gloser).  Драке, eller драка, betyr «slagsmål». Саданул betyr «dro til, klabbet til» eller likefrem sammen med нож «kjørte kniven inn i». Det er altså den gamle moren som ser for seg at alt mulig skrekkelig skal skje med barnet hennes.

4. родная har tre ulike oversettelsesalternativ i følge ordboken: «1. Kjødelig», «2. føde- hjem (type «hjemby»)» og «3. kjær, egen». Stammen род betyr «slekt» eller «ætt». Her er det imidlertid радная, som må ha med adjektivet рад, glad, å gjøre. тягостная blir i ordboken oversatt med «1. besværlig, tung, byrdefull» og «2. pinlig, plagsom, deprimerende». бредь er et herlig russisk ord som betyr «ørske, villelse». Det kan også være en form av verbet бредить som betyr «å snakke i villelse».  пропойца betyr «dranker». видя er gerundium av å se.

5. Både только og лишь betyr «bare» eller «kun». мятежной betyr «opprørsk» eller «urolig, stormfull». Det er samme ord som Lermontov bruker i sitt dikt «seilet«. низенький står heller ikke oppført, men er diminutiv av низкий, lav. Jeg oversetter med «vesle», som ikke skulle være så altfor fjernt fra meningen i den russiske orginalen.

6. раскинет er 3. person entall av раскинуть, og betyr «sprike» eller «bre (ut)» eller «spre». ветви betyr «greiner», entallsformen er ветвь. Sammen blir det altså «når greinene sprer seg», eller en tid som ikke er kjent ennå, det er fortsatt uvisst.  По-весеннему er et ord Esenin har satt sammen, best blir det vel oversatt med «vårlig». уж er en russisk partikkel, den virker forsterkende på det som ellers blir sagt, lignende vårt «jo» i «det er jo vel kjent at…» буди er imperativformen av будить, som betyr «å vekke». Jeg måtte stokke litt om på rekkefølgen av ordene i denne strofen.

7. Starten på denne linjen hadde jeg oversatt feil i første versjon av posten. Jeg skrev: Ikke vekk meg, men i originalen er ikke noe «meg» (меня). Det skal være: Ikke vekk det, som jeg har drømt meg fra. Ellers er å si om starten at того er genitivsformen av тот, som betyr «det», i genitiv «av det» eller «for det» eller også andre mulige konstruksjoner. отмечталось  er satt sammen av от (= fra) мечтать (= «drømme») -ло (= endelse for preteritum, intetkjønn) og -сь (= refleksivsending), og betyr noe sånt som «drømte fra seg». For russerne er drømmer en upersonlig konstruksjon, eller en dativkonstruksjon. Det er drømmene som kommer til deg, og ikke noe du eller jeg (subjektsform) aktivt utøver. Ordet er for øvrig ikke oppgitt i ordboken. Det er imidlertid волнуй, imperativ av волнувать, som ordboken oversetter med «1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp» og «2. bølge, opprøre». сбылось er intetkjønnspreteritumet av сбыться, som betyr «å gå i oppfyllelse, slå til».  привелось er refleksivformen i fortid intetkjønn av привести, som har hovedbetydning «bringe, føre». Sammensetningen her i siste linje i denne strofe nummer 7 betyr noe sånt som «måtte døye mye i livet», i følge ordboken. I den nye oversettelsen min flyttet jeg verbet «har» opp i linje 3, jeg er ikke sikker på om jeg har helt dekning for det, siden adjektivet раннюю (tidlig) står i akkusativ hunkjønn, og dermed hører til substantivene утрату (tap) og усталость (trøtthet), som også er akkusativ hunkjønn. Men med å ha verbet i siste linje (Altfor tidlig tap og trøtthet/ har gitt meg mye å døye i livet) ble det vanskelig å forstå meningen med linjene. Så jeg lot kanskje klarhet gå på bekostning av korrekthet. På russisk står tilsvarende «har brakt meg» til slutt, alt ligger i det perfektive verbet привелось, handlingen er fullført.

8. молиться betyr «å be», og er en refleksivsform av молить, som også betyr «å be». Den russiske formen er en infinitivsform, jeg oversetter til aktiv presens. Og det russiske учи er imperativ av «å lære», ikke «belære», men min norske oversettelse får klarere frem meningen direkte i diktet. возврата er genitivsform av возврат, som betyr «tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering». Linje 3 i strofe 8 oversetter jeg litt fritt, hjelpen består stort sett at jeg setter inn det ekstra ordet «gi». Også her er det underforstått at med usigelig menes usigelig vakre.

9. же er en annen russisk partikkel, den blir brukt lignende vår «da» i «døren var da åpen…» eller «du må da skjønne jeg er glad i deg…»

Gloser

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

струится -> струиться 1. (течь струями) strømme, flyte 2. (об аромате и т.п.) spre seg, bre seg ut

избушкой -> избушка hytte

несказанный usigelig, uutsigelig

тая – gerundium -> (рас-)таять 1. smelte; tø, tine, bråne 2. бесл.  тает det tør [tiner] 3. (уменышаться, исчезать) skrumpe inn, smelte; svinne (inn) (о толпе, о силах); oppløses (об облаке), forsvinne; svinne (о видегий); dø hen (о свуках) 4. (чахнуть) tæres bort, vekk 5. от (умыляться) smelte av

Загрустила -> загрустить bli trist, bedrøvet

шибко прость. voldsomt, veldig

шушун  женская верхняя короткополая одежда или кофта (russisk Wikipedia – på nettsiden refereres til diktet til Jesenin, som har gjort plagget kjent!)

кабацкой -> кабацкий «kneipens, som finner sted på en kneipe» (Ordet er avledet, adjektivisert av кабак 1. kneipe, 2. перен. bule, sjappe 3. разг. grisehus, svineri)

пропойца dranker

тягостный 1. besværlig, tung, byrdefull 2. pinlig, plagsom, deprimerende

низенький – diminutiv -> низкий 1. (невысокий) lav 2. (небольшой) lav 3. (плохой) lav 4. (подлый) lav, lavsinnet, nedrig, simpel, lumpen 5. (о звуке) dyp, lav

раскинет – 3. person entall -> раскинуть 1. раскинуть руки sprike 2. (разостлать) bre (ut) 3. spre 4. trekke ut (стол): slå opp (палатку)

ветви greiner -> ветвь grein

волнуй – imperativ -> волнувать 1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp 2. bølge, opprøre

сбылось – intetkjønn, preteritum ->  сбыться gå i oppfyllelse; slå til (о предсказанный)

утрату – akkusativ -> утрата tap, hukommelsestap

возврата – genitiv, entall -> возврат tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering

отрада glede; отрадно det er gledelig

Kommentar til diktet

For meg er dette enda et dikt av russisk magi. Det virker så enkelt, er så enkle og direkte ord, og så har det sånn virkning på meg. I de fleste andre språk er vakre ord for meg vakre, mens de på russisk eller oversatt fra russisk ikke bare blir vakre, men også sanne. Jeg leser hver setning og hvert ønske i dette diktet som oppriktige og ekte og ærlig, da blir det automatisk svært sterkt. Jeg vil som alltid bare gråte når jeg leser det.

Noe av nøkkelen ligger i at den enkle starten blir gjentatt i en noe annen betydning senere i diktet. I starten uttrykker han ønske om at kveldslyset må strømme over hytten til moren, det er så usigelig vakkert. Senere skriver han at moren er dette kveldslyset for ham. Overgangen til hvordan det skjer i strofe 8 er bare nydelig, der Esenin elegant utnytter at russisk ikke trenger coppola-verb for å få sammenhengen i en setning: Ты одна мне помощь и отрада/ Ты одна мне несказанный свет begynner på akkurat samme måte. Men på norsk må vi oversette første linje med «du skal», den andre med «du er».

Vi kan også ta som et lite eksempel strofe 2, der Esenin først skriver at han forstår moren er urolig for ham, og når hun ikke er urolig, så er hun svært trist. Det ligger mye under, når man kjenner biografien til Esenin, og hans egentlige forhold til moren, eller bestemoren, som fungerte som en mor for ham. Straks han gir uttrykk for denne bekymringen hun har for ham, kommer han med en bekymring han har for henne. Og det er at hun så ofte går ut på gaten i den gammeldagse, slitte koften. Jeg tror ikke så mye det er bekymring for at moren ikke følger moten, men heller at hun kan begynne å fryse og bli syk.

Slik kunne jeg tatt strofe for strofe nedover. Den litt gåtefulle strofe 3, der moren er så bekymret over det utsvevende livet sønnen lever, og sønnen kjærlig overdriver litt, og sier hun frykter han skal bli stukket ned med en finsk kniv under et slagsmål på en kneipe. Vi har strofe 4, der sønnen ikke vil at moren skal bekymre seg for alle ryktene om ham, han er ingen så bitter dranker, at han ikke straks dør når han ikke får se dere. Kan dere tenke dere en mor lese noe sånt?

Hver eneste strofe er så enkel og hverdagslig. I strofe 5 forsikrer sønnen at han er akkurat så kjærlig som før, og at det eneste han nå ønsker, det er å vende hjem. Hva mer kan en mor ønske å høre? Og hvor vakkert er det vel ikke når han henter frem minnene, det er ikke mer enn åtte år siden, og han syntes hun vekket ham altfor tidlig. Er ikke dette en kjærlig og ubetydelig irritasjon, etter alt som siden har hendt?

Russerne på sitt beste blir aldri lenge i sorgen og lidelsen (i motsetning til andre folk, som gjerne forsøker å dyrke den og forsterke den). Strofe 7 er eneste med antydning til klage, han har fått prøve mye i sitt unge liv. Men det varer bare to linjer. Nå skal han hjem. Han ber om at hun ikke skal belære ham, et enkelt og oppriktig ønske, han har ikke lyst at moren skal snakke om hvor dumt han har levd med sitt utsvevende liv, det er ikke nødvendig for ham å høre det, han vet det. Hun skal bare hjelpe ham, og glede seg over at han er tilbake. Og så denne eventyrlige overgangen, direkte til at hun er det uutsigelige vakre lyset i hans liv. Hvem kan la være å gråte?

Siste strofe runder det hele enkelt av. Hun skal bare glemme sin uro, og ikke være så lei over sønnen. Og så må hun passe på og ta vare på seg selv, og ikke gå på gaten i kulden med klær som ikke holder kulden ute. Det er bare en liten og rørende biting, at det vanligvis er mødre som bekymrer seg om slikt for sine sønner.

Min oversettelse er ikke i nærheten av å yte dette diktet rettferdighet. Lest på russisk er det så enkelt og liketil skrevet at det verken trenger tolking eller forklaring. Likevel er det helt fast i formen med bundet rytme og rim i annenhver linje. Det flyter av gårde lett og greit som en klukkende bekk, det skriker verken etter oppmerksomhet eller føleri. Det er det herlige russiske ønsket, kan ikke alt bare være godt?

Jeg elsker slike russiske dikt. Og jeg leser dem alltid uten forsvarsmekanismer. Men strengt tatt var nok virkeligheten mer brutal enn det her i diktet kan se ut som. Esenin var i 1924 sterkt alkoholisert og fysisk og psykisk nedbrutt. En eventuell mor som fikk dette brevet fra ham, ville aldri kunne stole på det, og slutte å bekymre seg. Så lett kommer man ikke ut av problemene Esenin her hadde. Det vet enhver mor. Likevel må vi beundre det lyse øyeblikk Esenin her hadde, og de tankene han her klarte å uttrykke. Esenin har også mange dikt som er meget avanserte og kunstferdige. Jeg like ham best når han skriver enkelt og nedpå slik som dette.

Første strofe kan de fleste russere utenatt. Hele diktet er også tonsatt, og mange russere har lært seg det også på den måten. Det er vel anvendt tid å lære seg det. Og i følelsens rus er jeg fristet til å anbefale alle å lære seg russisk, så man kan lese det i original! Vær hilset alle mødre! Dette diktet går ut til dere.

Min gjendiktning

Jeg håper jeg rekker å gjøre denne ferdig. Det er kryssrim i annenhver linje som skal på plass. Så det prioriterer jeg å tvinge til. Noen ganger er det halvrim, men heller det en oppkonstruerte setninger eller betydning fjernt fra originalen.

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?
Jeg lever også. Hei du, hei!!
Måtte kveldslyset dit du bor
strømme over hytten til deg.

De skriver at du, oppløst av sut,
På grunn av meg blir voldsomt trist
At du på gaten ofte går ut
I koften som er så gammel og slitt.

Og ofte er det som du synes å se
I dunkle kveld alltid samme ting
Som noen i slagsmål et tvilsomt sted
Skubbet en kniv i hjertet mitt inn.

Det er bare tull! Ta det med ro.
Det er bare noe plagsomt rør.
Jeg er ingen dranker, må du tro
Som når jeg ikke ser deg, dør.

Jeg er som jeg var like så kjærlig
Og drømmer bare om det, min venn
At jeg fra alt som er så besværlig
Snart til vårt vesle hus vender hjem.

Jeg vender tilbake når løvet spretter
På vårlig vis i vår hvite hage.
Du trenger dog ikke like etter
daggry vekke meg som i gamle dager.

Ikke vekk det jeg har drømt fra meg,
Ikke engst deg over alt som ikke ble, –
Altfor tidlig trøtthet, tap gav meg
Mye å døye og lære og se.

Jeg ber, ikke skjenn, blir aldri noe med det!
En retur til det gamle vil ikke bys.
Du skal bare gi meg litt hjelp og litt glede,
Du mitt eneste uutsigelige lys.

Så glem du bare din uro og sut,
Vær ikke så lei på grunn av mitt.
Gå ikke så ofte på gaten ut
I den gamle koften som er så slitt.

1924

Reklamer

One thought on “Brev til mor (Письмо матери), av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s