Alle dikt med utropstegn!

Torsdagsdiktene jeg poster er tenkt å være skrinet med det rare i. Ofte er det rare helt nye dikt, dikt jeg skriver der og da, rene stuntdiktene. Noen av dem er vellykkede, og blant de mest leste av alle mine dikt her på bloggen. Ofte tenker jeg at jeg skal vente med å poste dikt en torsdag, til jeg er klar for å skrive et nytt dikt, og så glemmer jeg hele torsdagsdiktet en måned.

Og to, og tre, og fire. Blar man i fanen til høyre, den med arkiv, så vil man se alle måneder bloggen har eksistert, og hvor mange dikt som er postet den måneden. Man kan gå inn i eldre måneder, og se hvilke dikt som ble postet da. Det står et tall, og det tallet er hvor mange dikt som ble postet. De fleste år skal tallet være 7 for hver måned, ett dikt for hver ukedag, men det finnes også år som har 8, som har 10 og 11, og som har 28, 30 og 31. Det er årene jeg har postet flere enn et dikt for dagen noen dager, som oftest for søndagen, med ekstra dikt for verdenslitteraturen. I 2009 postet jeg dikt for hver dag gjennom hele året.

Når jeg har tid, og også noen ganger når jeg ikke har det, går jeg inn og etterfyller hullene, så det blir korrekt. Da er det ofte torsdagshull som skal fylles, og da må jeg finne dikt fra andre kategorier.

Sånn som nå. Det er juni 2019, og jeg skal poste for november 2017. Dette er en lang innledning. For det korteste diktet jeg har skrevet.

Alle dikt med utropstegn!

Dette dikt skal ikke ødelegges med flere ord.

ES2015

Hvis jeg drømmer det…

Dikt nummer 34 (Armene) og 35 (Hvis jeg drømmer det) i korte og greie dikt er ikke blant mine stolteste øyeblikk som poet. Men alle øyeblikk kan ikke være de stolteste, og poet vil jeg knapt nok kalle meg, så det får gå. En drømmer, derimot, det kan jeg være, og jeg vet jeg også er en som ønsker ganske sterkt at drømmer skal være sanne når de er bra, at det som er fint, vil bli.

Hvis jeg drømmer det…

…så må det være sant.

Jeg vet det er sant
for jeg har drømt det.

Korte og greie dikt, Nr. 35

Armene

Dette diktet her, disse setningene her, skrev jeg ganske sikkert en tid jeg ikke hadde noen å omfavne. Hvis ikke hadde dette vært et kort og greit dikt. Det skal være litt sårt, en som har armer, men ingen å holde rundt. Armer kan også brukes til andre ting, eller man kan la være å holde om noen frivillig, men da blir det ikke et dikt som jeg ville skrevet.

Armene

Jeg har to armer, jeg ser på dem
De er i overkant lange

Jeg trenger ikke disse armene
Jeg bruker dem så sjelden.

Korte og greie dikt, nr. 34

Sålene på bånn

Korte og greie dikt er en kategori som har ligget ubrukt siden januar 2015, hvor det fine og burde vært populær diktet I dag skal vi være glade, eller I dag skal vi alle sammen være glade, diktet finnes i to versjoner, den ene nesten like god som den andre. I kveld skal de som har ventet på endelig å få lese et kort dikt igjen, få oppfylt lengselen sin for en kort stund, med det korte diktet Sålene på bånn. Det henger tematisk og motivmessig sterkt sammen med skolissediktet, og med skolissene sa, et tema og motiv jeg ser nå jeg var veldig opptatt av i 2013, nok opptatt i hvert fall til å skrive tre dikt om det. De to diktene allerede postet havnet i Diktsamling, hvilket skulle indikiere at de ikke er altfor bra (men hvordan skulle de vel bli det, når de handler om skolisser, det er jo nettopp poenget med skolisser, og å skrive dikt om skolisser), mens dette diktet jeg poster i dag, havnet i korte og greie dikt. Hvilket skulle indikere at det er kort.

Sålene på bånn

Og sålene på bånn
Hold kjeft,
for å si det sånn

ES2013

Litt uvanlig ble dette diktet postet en gang til, ved en feil. Da fikk det denne innledningen her:

Dagens dikt er et kort og greit som leses utmerket godt alene, men som tematisk hører sammen med det som nok må kalles skolissediktet, eller skolissediktene, dikt som det nok kanskje selv var en del av. Helt høytidelig skal jo ikke dette leses, men hvem leser vel i dag dikt helt høytidelig, hvem tar seg selv og sitt liv og alle ting helt høytidelig, de skulle kanskje virkelig se på disse skolisse- og sålediktene og ta dem alvorlig.

I dag skal vi være glade

Et kort og greit dikt åpner bloggen og året for 2015. Riktignok er det tilbakepostet fra 2016, bloggen lå stort sett brakk gjennom 2015, men blir altså puslet sammen siden. Og jeg tenkte dette korte og greie diktet kunne fungere som en start. Det er jo mulig å bytte ut «dag» med «år» for eksempel, «i år skal vi være glade», og få en annen betydning, enda mer optimistisk enn diktet gir seg ut for å være. Kanskje skulle man hatt et mer tankefullt dikt til å begynne med, men det blir det altså ikke, det blir i stedet å slå fast noe ganske kategorisk. Det korte og greie diktet finnes i to versjoner, en lang, og en kort. Jeg poster – i et nikk til gleden – begge to.

Og når jeg nå leser diktet på ny, et par år etterpå, så synes jeg det er synd det ikke er flere som finner frem til dette diktet, tar det til seg, og forsøker å leve etter dets budskap.

 

I dag skal vi være glade

Jeg vet det var en som sa det.

I dag skal vi være glade.

Nr. 32

 

Lang versjon:

Jeg vet det var en som sa det.

I dag skal vi alle sammen

Være glade.

 

Nr. 32

ES2013

Nok et år har gått

De korte og greie diktene er av og til kortere enn de er greie, av og til veldig greie til å være så korte, og noen ganger verken særlig korte eller greie. Dette er et dikt som passer til høytidelige anledninger, for å gjøre dem litt mindre høytidelige.

Nok et år

Nok et år har gått
Takk for det året jeg har fått

Nr. 30

ES2014

Et glass cognac

Det er en stund siden det har vært postet i kategorien Korte og greie dikt, en kategori som ligger an til å skifte navn til «Twitterdikt», nå som jeg også har twitterkonto. Dikt som dette, gjør seg der.

 

Et glass cognac

Hvor mye jeg skulle gitt

for et glass cognac

Og en grunn til å drikke det.

Korte og greie dikt nr.  29

ES2013