Frühzeitiger Frühling, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Er det tidlig vår der du bor? Det er det i dette diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Og det er det her hos meg på Jæren. Jeg synes det er spennende å koble sammen tekster skrevet til alle verdens tider og mange forskjellige steder, til den vanlige hverdagen vi har her vi er akkurat nå. Solen skinner, det er lette skyer, men bladene har ikke helt våget seg ut av knoppene ennå, og det er en stund til vi kan si våren er her for alvor.

Og det er nettopp poenget med en tidlig vår. Den kommer før man har ventet det. Hos Goethe viser det seg ikke engang å være så mye selve våren som er poenget, men at han har noen han tenker på og er forelsket i. Det går an å lese hele diktet sånn, at det med vårfølelsen mest av alt skyldes at hans kjæreste er der. Det er i alle fall det som er forklaringen på skifte av stemning fra i dag, til i går, som han selv sier det.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Her er diktet, først i original, så en oversettelse, og så følger på vanlig vis gjennomgang av språk, form og innhold, en kort kommentar, og min egen gjendiktning. Velbekomme – godt forår!

Frühzeitiger Frühling

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Reichlicher fließen
Bächlein zumal.
Sind, es die Wiesen?
Ist es das Tal?

Blauliche Frische!
Himmel und Höh!
Goldene Fische
Wimmeln im See.

Buntes Gefieder
Rauschet im Hain;
Himmlische Lieder
Schallen darein.

Unter des Grünen
Blühender Kraft
Naschen die Bienen
Summend am Saft.

Leise Bewegung
Bebt in der Luft,
Reizende Regung,
Schläfernder Duft.

Mächtiger rühret
Bald sich ein Hauch,
Doch er verlieret
Gleich sich im Strauch.

Aber zum Busen
Kehrt er zurück.
Helfet, ihr Musen,
Tragen das Glück!

Saget, seit gestern
Wie mir geschah?
Liebliche Schwestern,
Liebchen ist da!

1801 (skrevet), 1803 (trykket)

Tidlig vår

Dager av lykke,
Kommer dere så snart?
Skjenker meg solen,
Bakker og skog?

Rikelig renner
Særlig de små bekkene.
Er, det engene?
Er det dalenl?

Blålige friskhet!
Himmel og høyde!
Gylne fisker
Vrimler i sjøen.

Fargerike fjærdrakter
Bruser i lunden;
Himmelske sanger
Klinger deri.

Under det grønnes
Blomstrende kraft
Knasker biene
Summende til saften.

Lett bevegelse
Bever i luften,
Pirrende følelse,
Søvnig duft.

Mektig rører
Snart seg et pust,
Dog taper det seg
Straks i busken.

Men til brystet
Vender den tilbake.
Hjelp, dere Muser,
Å bære lykken!

Si, si siden i går
Hvordan er meg dette skjedd?
Elskelige søstre,
Kjæresten er der!

Språk, form og innhold

Dette er en daktylisk totakter, tung-lett-lett. Første stavelse i hver linje er trykktung konsekvent gjennom hele diktet. Utgangen av linjene er trykklett i vers 1 og 3, trykktung i 2 og 4. Hver av de 9 strofene har fire linjer. Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim.

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Goethe: Frühzeitiger Frühling (trykkfordeling)

Hovedpoengene i diktet er greie å forstå, men det er litt å jobbe med i detaljene.

Første strofe har spørsmålet om å oversatte Hügel (jordhaug, bakke) med bakke eller haug. I andre strofe er det en litt merkelig konstruksjon med Sind, es die Wiesen (Er, det engene?) Jeg tolker det som om det bare er gjort for å forsterke trykket på første stavelse. Andre strofe har også en diminutiv, Bächlein (fra der Bach – bekk), som det da alltid blir et spørsmål om man på norsk skal oversette med «bekker» eller «små bekker». I tredje strofe er Frische «friskhet» og Höh (egentlig die Höhe) «høyde», litt poetiske friheter både på tysk og norsk, vil jeg tro, sånn setningene da blir konstruert. Fjerde strofe har ikke noe spesielt, adjektivet Bunt (broket, mangefarget) bruker Goethe ofte, og jeg må alltid tenke litt hvordan jeg oversetter det. Her, i dette diktet, velger jeg farverike heller enn brokete. Så er det genitiv i strofe 5, Unter des Grünes, det er altså «under det grønnes», og det som er grønt, er plantene. Der samler biene saften, naschen er å knaske, naske og snope, de koser seg med dem, summende (summend) til den (am Saft). Reizende Regung er bokstavrim, tiltrekkende følelse, pirrende, Regung har sammenheng med verbet zu regen, «å bevege, røre», så det er å tenke som en rørelse, en impuls. Grunnbetydningen til Gleich er «lik», men adverbet betyr også «straks, med det samme». Musene er skytsgudinnene for sang, musikk og diktning, og vitenskap, i gresk mytologi. De var døtre av Zevs og Mnemosyne, det var 9 stykker av dem, og i all ettertid har diktere og kunstnere påkallet musene for inspirasjon og hjelp og støtte. De opptrer i flere dikt, det er bare å trykke på tagen musene under, så vil dere se dem. Siste strofe har den poetiske formen saget for sagt, her er det imperativ 2. person flertall, og så mangler setningen som følger subjekt og verb, den har bare partisippet (geschah – skjedd). Direkte oversatt er det «Si (dere), siden i går, hvordan meg skjedd?» Jeg omskriver for å gjøre meningen tydelig. Til slutt i diktet er det Liebliche (elskelige) og Liebchen («lille» elskling), adjektiv og substantiv av samme ord, substantivet i dimunitiv.

Innholdet er greit gjenfortalt. Det er subjektet, jeg-personen, poeten, som suger inn inntrykkene av våren som har kommet snarere enn ventet. Det er dager av fryd og glede, som skjenker ham sol og natur. Denne naturen blir nærmere beskrevet, med bekkene som renner, i engene og i dalen. Det er en blå friskhet, som er himmelen, og det er gylne fisker som vrimler i sjøen. Alt er et bilde som livet som flommer opp. Det er mange slags fjær i skoglunden, altså fuglene som flyr og synger igjen, himmelske sanger derinnefra. Blomstene får igjen sitt pollen, den forsyner bier og andre insekt seg fra (det er bare bier som i diktet er nevnt). Så er det den lette bevegelesen i luften, vårluften, med en liten overgang og antydning her at dette også gjelder luft å bli forelsket i, Det rører seg et pust, som forsvinner i en busk. Det kan leses i direkte betydning, men gjør seg godt også i overført, at det er pustet av forelskelse, som forsvinner i busken, men vil oppstå på ny. Det gjør den i neste strofe, i brystet, og nå er det Musene som må hjelpe å bære lykken.

Så avsluttes det med forelskelsesstrofen. Den står litt utenom, og spør bare hvordan dette har kunne skje siden i går? Den henvender seg til de elskelige søstre, uten å spesifisere hvem disse søstrene er, og sier kjæresten er der. Med det kommer det også frem at det er kanskje er hun, Liebchen, som er solen som skjenkes ham i strofe 1.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

frühzeitig (adj.) tidlig, i god tid, på et tidlig stadium.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
Reichlicher -> reichlich (adj.) 1. rikelig. 2. temmelig
zumal I. (adv.) særlig, fremfor alt. II. (subjunksjon) (særlig) fordi.
Tal das, -(e)s/Täler; dal.
fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme
wimmeln (sv. itr.) myldre, vrimle.
Buntes -> bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
Blühender -> blühend blomstrende, blomsterrik;
naschen (sv. tr. itr.) snope, snaske, knaske, spise, småspise godter/søte saker.
Bienen -> Biene die, -/-n; bie.
beben (sv. itr.) beve, skjelve
Reizende -> reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende
Regung die, -/-en; følelse, impuls, (sinns)bevegelse
Schläfernder -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
rühret -> rühren (tr. itr., refl.) 1. røre; 2. komme av, stamme fra
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Musen -> Muse die, -/-n; muse.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
geschah -> geschehen (geschieht, geschah, ist geschehen, itr.) hende, skje, inntreffe, finne sted.
Liebliche -> lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende;2. vennlig, lyst 3. herlig 4. (vin) halvtørr.

Kommentar

Dette er et vårdikt. Og som ofte hos Goethe, er kjæresten ikke langt unna når det handler om vår. I dette diktet er det sånn at kjæresten er egentlig hele årsaken til vårfølelsen. Det er det siste strofe avslører, det er det som er forandringen fra i går til i dag. Det er kjæresten som kommer med en tidlig vår, uttrykt først med 8 strofer til å beskrive følelsen – et helt dikt! – og så en siste strofe som påheng til å beskrive årsaken.

Hvem denne elskede er, skal ikke jeg uttale meg sikkert om uten å kjenne diktets tilblivelseshistorie. Men kvinnen i Goethes liv på denne tiden var Christiane Vulpius, hun som i 1789 fødte ham sønnen August Walter, og som i 1806 giftet seg med ham. Det er en fascinerende historie mellom de to, og hvordan tidens krav og konvensjoner forvansket forholdet deres. Goethe var på denne tiden 52 år, Christiane 16 år yngre.

Diktet leses helt utmerket godt uten de biografiske dikt. Det er et vårdikt og et forelskelsesdikt. Eller et dikt som først gir seg ut for å være et vårdikt, så viser seg å være et forelskelsesdikt. Det er kult.

Min gjendiktning

Diktet er svært taktfast. Det må opprettholdes i en gjendiktning, og det er viktigere enn at ordene blir oversatt korrekt. Det er stemningen og uttrykket som skal gjendiktes, ikke ordene. Her er det ikke så veldig lett, og jeg må tillate meg noen forenklinger, men som alltid handler det om å få et resultat som kan fungere på et vis, på norsk.

Den nest siste strofen har rimet zurück – Glück som hver gang volder meg problemer.

Tidlig vår

Dager av glede,
Kom dere lell?
Solen, til stede
Skoger og fjell?

Rikelig renner
Bekkene små.
Er, det de enger?
Dalen, er óg?

Blålige friske!
Himmel og hø!
Glinsende fisker
Vrimler i sjø

Brokete fjære’
Bruser i lund;
Himmelsang er det
Klinger den stund.

Under det grønne
Blomstrende kraft
Biene skjønne
Summer til saft.

Lette bevege
Bever i luft,
Pirrende leke,
Søvnige duft.

Mektig det rører
Snart seg et pust,
Dog det seg fører
Bort i en busk.

Men så det bruser
I brystet seg att.
Hjelp, dere Muser,
Lykken ta fatt!

La meg få høre
Skjedd meg hva er?
Elskelige søstre,
Elskling er der!

ES2020

Summend am Saft! (Goethe – Frühzeitiger Frühling)

Det vakreste bildet i verden

Jeg har alltid likt enkle dikt. Dette er et enkelt dikt. Om en enkel ting, hverdagslig. Det er en tur på stranden, du og jeg. For meg er du min kone, og jeg er jeg, heldigvis. Det er så vakkert dette her, hun og jeg, det vakreste bildet i verden. En du og en jeg, sammen.

Det vakreste bildet i verden

Det vakreste bildet i verden
Det har jeg i mitt hode
Det er så vakkert og så enkelt
At det er sant og jeg må tro det

I dette vakre bildet
står du og jeg på standen
Du er ekte du
Og jeg er ingen annen

Og bølger slår forsiktig
Og hele himmelranden
Viser ganske riktig
Sol ned, og soloppgangen!

ES2017

Blauen Hortensien, av Rainer Maria Rilke

Dette diktet er wow. Det er om en plante, blå hortensia, og diktet er ikke så mye mer enn en konkret beskrivelse av fargespillet i denne planten. Det er et Tingdikt, eller Dingedichte, som det heter på tysk. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var en mester i dette. Tidligere har jeg postet Der Panther og Das Karusell som eksempel på denne typen dikt. De er alle sammen wow, alle sammen sånn at de viser poenget med å skrive dikt. Det er en berikelse i livet, du får med deg mer av verden, kommer inn i tanker du ellers ikke ville tenkt, og inn i stemninger du ikke visste om. Det er wow.

Diktet er skrevet til samlingen Neue Gedichte som utkom i 1907. Diktene i denne samlingen ble skrevet i perioden 1902-1907. På denne tiden jobbet Rilke i Paris med en bok om skulptøren Auguste Rodin, fra 1905 som Rodins privatsekretær. Oslo-folk vil kjenne en statue av Rodin, nemlig Mannen med nøkkelen, som ble forært byen i 1902. Historien om hvordan byen tok i mot gaven er fascinerende, men ikke tema for denne bloggen her. Her handler det om hvordan Rilkes nære forhold til skulptøren Rodin kanskje har en innvirkning på hvordan Rilke skrev diktene sine denne perioden. Som for skulptøren, gjaldt det for dikteren å få ut essensen av tingene.

Nå skal vi se hvordan Rilke gjør det her, for blå hortensia.

Blau Hortensie

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;

Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.

Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Neue Gedichte, 1907

Blå hortensia

Slik som det siste grønne i fargedigelen
er disse bladene, tørre, matte og rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ikke bærer på seg, bare speiler seg fra fjernt.

De speiler det forgrått og unøyaktig
som om de skal miste det en gang til,
og som i gamle blå brevpapir
er det gult i dem, fiolett og grått;

Utvasket som på et barneskjørt
Som ikke mer blir brukt, som ikke mer skjer;
Hvor føler man et lite livs korthet.

Men plutselig så synes det blå til fornyelse
I en av skjermene, og man ser
en rørende blå som fryder seg for det grønne.

Språk, form og innhold

Det er en sonett, i en spesiell form. Den femfotede jamben er fulgt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i fem takter i hver linje. Men rimmønsteret er litt uvanlig, til en sonett å være. Det er AbbA cDDc EfE GfG. Lik bokstav betyr at linjen rimer, stor boktstav betyr at siste stavelse i linjen er trykklett. Så linje 1, 4, 5, 6, 7, 9, 11, 12 og 14 slutter med en trykklett stavelse, eller har kvinnelig utgang, som det også heter. Versene er delt i grupper på 4 + 4 + 3 + 3 linjer, og det er bare midtlinjen i de to siste gruppene som tar med seg et rim fra en gruppe til en annen. Her skiller sonetten seg ut fra de italienske. Den er også uvanlig, siden den er skrevet så hverdagslig. Sonetten pleier være dediktert til høystemt kjærlighetslyrikk.

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Rilke: Blau Hortensie (trykkfordeling)

Språket er så presis at det er vanskelig å gjendikte og å forklare. Hortensia er planten, den er kjent og kjær også i Norge, og brukes i vid utstrekning som prydplante, både inne og ute. Den er karakteristisk med sin rike blomstring, alle vil kjenne den igjen når de ser den. Blåfargen får den når jorden den står i har lav pH-verdi.

Ordet Farbentiegeln (fargedigel) finnes ikke i noen ordbok, det er uvanlig sammensatt av farge (Farbe) + digel (Tiegel). Normalt snakker vi om smeltedigel (Schmelztiegel). I smeltedigelen blir alt smeltet sammen. I fargedigelen er det fargene som går sammen, kan vi tenke. Blütendolden er heller ikke et oppslagsord i en normal ordbok, men sammensetningen blomster (Blüten) og (blomster)skjerm går lett å forstå. En blomsterskjerm er en stand der blomsterstilkene går ut fra et felles punkt. I en hortensia er det mange slike, hver av dem får en mengde blomster ut fra seg.

Diktets innhold er bare en beskrivelse av hvordan fargene spiller sammen i en blå hortensia. Det begynner med at grønnfargen i bladene er tørr og matt, ikke frisk, bak blomsterskjermene i planten. Blomstene bærer ikke lenger blåfargen i seg i, ikke friskt, men det speiler seg i dem en blåfarge fra det fjerne, blåfargen fra den gangen planten ennå var frisk.

Andre kvartett (andre gruppe med fire linjer) har hvordan denne speilingen foregår. Den er forgrått og upresis, skrives det, i det som er en voldsom besjeling. Dette er fordi de skal miste blåfargen en gang til, som det står i linje 2 her (linje 6 i diktet). Så blir det sammenlignet med gamle brevpapir, der det også er hint av gult, av fiolett, og av grått. Det er svært presis beskrevet, en svært presis assosiasjon.

Så er det i første tersett, første av gruppene på tre linjer, hvor sammenligningen går til et utvasket barneskjørt som ikke mer blir brukt. Med dem skjer det ikke noe mer. Sånn føler man et lite livs korthet. Assosiasjonene er til noe som har vært vært, har blomstret, men som ikke er mer. Dette er et motiv som også tidligere er lagt i sonettsjangeren, blant annet berømt hos Shakespeare, i hans 17 første sonetter.

I siste tersett fornyer blåfargen seg, synes det som, i en av blomsterskjermene. Da fryder den seg for det grønne. Det er med dette diktet ringer ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Farbentiegeln -> Tiegel der, -s/-; (smelte)digel.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Blütendolden -> Dolde die, -/-n; (botanikk) skjerm.
verweint (adj.) forgrått
ungenau (adj.) unøyaktig, upresis
wiederum (adv.) 1. enda en gang, atter, på ny 2. derimot, på den annen side.
verwaschen (adj.) utvasket, blek; (overført) uklar, utvisket
Kinderschürze -> Schürze die, -/-n; forkle, (overført) skjørt

Kommentar

For Rilke er kunsten og diktningen svært, svært seriøs. Det ser vi i diktet Der Dichter, og det ser vi i brevet som han skrev til en ung dikter, ganske nøyaktig på samme tid. Tilnærmingen til Rilke er nærmest vitenskapelig, han analyserer sitt objekt, som vitenskapsmannen gjør det. Og som vitenskapsmannen, er han ikke så opptatt av nytteverdien av arbeidet han gjør. Det vil si, han er overbevist om at nytteverdien er stor. Men nytteverdien i det enkelte prosjekt, det kan man ikke si noe om. Jakten er sannheten, det ekte, det essensielle.

Skulptøren Auguste Rodin (1840-1917) var en representant for impresjonismen. For legfolk er impresjonismen mest kjent gjennom malerkunsten, og maleriene til Monet. Det er inntrykkene som er det viktige, ikke hvordan tingene egentlig er. Subjektet som observerer er også viktig, og de skiftende stemninger både til observatøren og det observerte. Så samme motiv kan ha forskjellig uttrykk, etter når man studerer det.

Objektet Rilke studerer er en hortensiaplante som er ferdig med blomstringen. Det er ikke det mest spennende av objekter, kanskje, men den nysgjerrige kunstner kan ta for seg alt. Forsøket fra dikteren er kun å beskrive tingen selv. Alt som kommer utenom, er ikke hans sak. Så alt som er fristende å lese inn i diktet, om livet som blomstrer og slutter å blomstre, om potensialet som ligger der, det lar ikke Rilke seg forstyrre av. Han beskriver kun planten, og fargene, som han observerer dem.

Det er fascinerende hva som kommer ut av det. Det er helt merkelig stemningsfylt, også det med de gamle brevpapirene, og fargespillet som er i dem. Det er også falmet av noe som en gang har vært. Og de barneskjørtene, som er utvasket, det er et sterkt bilde på liv som har vært, og som ikke er lenger. Her er også eneste antydning fra Rilke selv om å lese diktet til noe mer enn det er, at her føler man kortheten til et lite liv. Men sammenligningen er brukt for å forklare fargene og blomsten, ikke for å forklare livet. Det med livet er subsidiært.

Og så får man slutten, der det er en aldri så liten oppblomstring på ny, eller synes å være det. Det er blåfargen som fornyer seg i en av skjermene, og fryder seg i det grønne. På ny er det liv. Potensialet er der, viljen til liv er der.

Det ble en hel filosofi ut av diktene til Rilke. Tankene blir utviklet av Karl Jaspers og Martin Heidegger, det er eksistensfilosofien, i en form der tingene skal slutte å være ting, men bli fylt med mening. Dette er ikke enkelt å formidle med få ord i en blogg, men det går på de små ting man gjør i livet, de hverdagslige tingene man bruker og omgir seg med. Det er dette som er livet. Det er i dette vi har å finne mening.

Ved å skrive dette, forlater jeg diktene til Rilke lite grann. Han er en mester i det å holde igjen, det er ikke han som løper løpsk i de store og innfløkte tanker. Han stimulerer bare til dem. Gjennom små, enkle dikt, om små, enkle ting. Det er genialt.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte. Jeg må bruke både lovlige og ulovlige triks for å få det til. Den gamle stavemåten for speiler blir brukt, spigler, og jeg bruker det tyske ordet forlire, som er gangbart på dansk, men ikke på norsk. Også i andre deler av sonetten tar jeg meg friheter en gjendikter ikke burde ta. Men så blir det jo også et resultat som er en sonett, og som følger rimmønsteret og innholdet til originalen.

Blå hortensia

Så lik den siste grønn i fargedigel’n
er disse blader, tørre, matte, rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ei på seg bærer, kun fra fjerne spigler.

De spigler det forgrått og ikke godt
som skulle de det atter nå forlire,
og som i gamle blåe brevpapirer
er gult i disse, fiolett og grått;

Utvasket som på noen barneskjorter
Som ikke mer blir brukt, som ikke skjer;
Hvor føler man det lille livet skorter.

Med ett så syn’s det blå seg nå fornyer
I en av disse skjermer, og man ser
en rørend’ blå, seg for det grønne fryder.

ES2019

Fiolett hortensia.

Gleich und gleich, av Johann W. von Goethe

Etter er par uker med noen monumentale dikt det er mye å si om, kommer vi i dag til det kortere og enklere Gleich und gleich. Goethe skrev dette i 1814, og fikk det publisert i 1815. Diktet er på to setninger fordelt over 8 korte linjer, og fungerer nærmest som en aforisme. Den første setningen i første halvdel av diktet, er om blomsten, den andre er om bien. Ideen er at de to er laget for hverandre.

Gleich und gleich

Ein Blumenglöckchen
Vom Boden hervor
War früh gesprosset
In lieblichem Flor;
Da kam ein Bienchen
Und naschte fein.
Die müssen wohl beide
Für einander sein.

1814/1815

Like og like

En liten blomsterklokke
Fra jorden herfrem
Var tidlig spiret
I deilig flor;
Da kom en liten bie
Og knasket i vei.
De må vel begge
Være for hverandre.

Språk, form og innhold

Diktet har 8 linjer med to takter i hver. Versefoten blir introdusert som jambisk (tung-lett) i oddetallslinjene 1 og 3, med en daktyl (tung-lett-lett) i partallslinjene 2 og 4. Men mønsteret blir brutt i andre halvdel av diktet, der daktylen mangler i linje 6, finnes i linje 7, og at det er en ekstra opptakt i linje 8. Denne ekstra opptakten gjør at det kommer to stavelser før den første med trykk i denne linjen, og det har betydning, fordi trykket da faller på –andre. Så bien og blomsten er til for hverandre. Jeg har lagt til diktet med trykket markert i fet skrift, under

Ein Blumenglöckchen
Vom Boden hervor
War früh gesprosset
In lieblichem Flor;
Da kam ein Bienchen
Und naschte fein.
Die müssen wohl beide
Für einander sein.

Trykkfordeling, Gleich und gleich, Johann W. von Goethe

Rimmønsteret i diktet er OaOa, ObOb, der bokstaven o indikerer at det ikke er rim, og like bokstaver rimer med hverandre. Stor bokstav indikterer trykklett utgang på linjen, kvinnelig kadens, liten bokstav er trykktung, mannlig. Rimmønsteret er balladens, og folkediktningens, så her ligger kanskje en ide om at dette er en gammel, folkelig sannhet.

I oversettelsen er det tittelen som er vanskeligst. Gleeich und gleich blir brukt i uttrykket gleich und gleich gesellt sich gern , tilsvarende norske
like barn leker best. Jeg oversetter tittelen med Like og like i oversettelsen, Like barn i gjendiktningen.

Ellers er det å tenke gjennom hvordan å oversete frasen Vom Boden hervor (Fra jorden herfrem), et lite innskudd uten verb. Jeg oversetter også uten verb, selv om tyskerne mye flittigere enn oss bruker sammensetningene hitinn, herut, herfrem, og så videre. Kanskje er det også et spørsmål hva man skal gjøre med Und naschte fein (og nasket fint). Dere ser selv i gloselistene alternativene for å oversettte naschen, og det er et valg om man skal oversette fein med fin, eller bruke en omskriving.

Innholdet i diktet er veldig greit. Det er en liten klokkeformet blomst som stikker seg frem, den har spiret tidlig i nydelig flor, nydelig blomstring. Så kommer en liten bie, og forsyner seg av den, som bier gjør. Poeten tenker da at disse da må være laget for hverandre. I overført betydning er det vel kjent hva blomsten og bien er for noe, på Goethes tid, som i vår.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

Glöckchen das, -s/-; liten klokke, bjelle.
Boden der, -s/Böden 1. jord, mark, jordbunn (Erdboden jordbunn, jordoverflate) 2. bunn, grunn 3. gulv, golv 4. loft, loftsrom 5. (overført) sikkert grunnlag, fast grunn.
herˈvor (adv.) fram, hit ut.
gesprosset – partisipp -> sprossen (sv. itr.; høytidelig, gammeldags) spire, skyte, sette nye skudd.
lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende; 2. vennlig, lyst. 3. herlig; etwas duftet lieblich noe lukter herlig 4. (vin) halvtørr.
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor); im Flor stehen stå i flor.
Biene die, -/-n; bie.
naschte -> naschen (sv. tr. itr.) snope, snaske, knaske, spise, småspise godter/søte saker.
fein (adj.) fin (i ulike betydninger);

Kommentar

Dette er et koselig og søtt dikt Goethe skrev i godt voksen alder. Han er 64 år, har gått inn i alderdommen med verdighet, og har funnet seg et livssyn om at alt i verden er meningsfullt og forståelig. Mange av diktene fra denne tiden er preget av harmoni, og visdom. Slik er det også her. Bien og blomsten er laget for hverandre. Det er som det skal være, når bien flyr til blomsten, og spiser av den, samtidig som han befrukter den. Blomsten trenger bien for å formere seg. Og bien trenger blomsten.

Sånn er det også med oss mennesker, menn og kvinner. Vi er laget for hverandre. Det er naturens gang at vi finner frem til hverandre, og at alt spirer og gror. Det er seksuelle konnotasjoner under her også, men Goethe holder det på et anstendig nivå. Det gjør også denne bloggen.

Diktet kan utmerket ses i sammenheng med Gefunden, som jeg postet forrige uke. Rimmønsteret er det samme, begge er totaktere, og begge er en allegori over samme tema.

Neste uke er det Wechsellied zum Tanze som skal gjennomgås. Det første diktet jeg poster av Goethe, med dialog. Den går mellom den likegyldige og sarte, og det er bare å følge med på bloggen for å vite hva den dialogen handler om.

Min gjendiktning

Vanskeligheten i gjendiktningen ligger i å få sistelinjen skikkelig. Det må være trykk på –andre i hverandre, og det er bare plass til en stavelse etterpå, Jeg har måttet omskrive for å få det til.

Like barn

En blomsterklokke
Fra jorden stakk ut
Var tidlig spiret
I nydelig skrud;
Da kom en bie
Og knasket blid.
De er vel laget
For hverandre, de.

ES2019

Bie, blomst, epletre
Bien og blomsten.

Forrige: Gefunden Neste: Wechsellied zum Tanze Alle: Goethe

Heidenröslein (Den lille rosen på heien), av Johann W. von Goethe

I dag, den femte uken med å poste dikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), kommer det første ordentlig kjente diktet av ham. Det er det lille diktet, Heidenröslein, skrevet i 1771, under oppholdet i Strassburg, men først i 1789, i samleutgaven som ble utgitt det året. Teksten er tonsatt hele 154 ganger, til 154 ulike melodier, mest kjent for meg er den til Franz Schubert i 1815, men Goethe Handbuch bind 1, Gedichte (2004, Stuttgart) skriver at det fremfor alt er versjonen til Heinrich Werner i 1827 som har plassert sangen i den tyskspråklige kanon. Johann Freiedrich Reinharts versjon fra 1794 blir også nevnt.

I Norge er også diktet godt kjent, og oversatt mange ganger. Strofeformen er så innarbeidet, at Nordahl Grieg skrev en parodi over diktet, kalt Heidenröslein, men med Rosenquist i første i plassen for Roselill på heien (Röslein auf der Heiden). Kanskje er det ennå noen i dag som har linjen «Så jeg der en rose stå» eller lignende i hodet? Det er nøyaktig i takten til Goethe i diktet.

Meningen i diktet er også godt kjent. Det er gutten som kommer over en rose, knekker den, og blir stukket av den. I overført betydning er det gutten som kommer over en jente, og forgriper seg på henne. Han blir selv stukket, og må selv lide. Det er satt opp som en allmenn sannhet, som folkeviten i en folkevise, og har en lett og munter rytme som i folkevisens stil står litt i kontrast til det egentlig ganske alvorlige temaet.

Nå skal jeg ikke skrive meg vekk fra diktet med å forklare det. Det er på ingen måte vanskelig, og man står som alltid i dikt veldig fritt til å lese det på ens egen måte, og få ut av det hva man selv finner. Her er diktet, på tysk, i oversettelse, og lenger nede, i min egen gjendiktning.

Heidenröslein

Sah ein Knab’ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Knabe sprach: «Ich breche dich,
Röslein auf der Heiden.»
Röslein sprach: «Ich steche dich,
Daß du ewig denkst an mich,
Und ich will’s nicht leiden.»
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Und der wilde Knabe brach
‘s Röslein auf der Heiden.
Röslein wehrte sich und stach,
Half ihm doch kein Weh und Ach,
Mußt’ es eben leiden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Enstanden 1771, Erstdruck 1789

Den lille rosen på heien

Så en gutt en rose stå,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han fort, den nær å se,
Så på den med mye fryd.
Ros, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
At du evig tenker på meg,
Og jeg vil det ikke lide.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Rosen forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham dog ei ve og akk,
Måtte den nemlig lide.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Språk, form og innhold

Formen er folkevisens. Her er det omkved i de to siste linjene, Röslein, Röslein, Röslein rot/ Röslein auf der Heiden, og linje 7 er gjentatt i linje 2. Jeg vil si det sånn at linje 2 er et innskudd, med et forvarsel til refrenget, men det er også slik at linje 2 har en fullstendig funksjon, siden den rimer med linje 5. Linje 2 bryter også friskt opp det som ellers kunne blitt tre tunge setninger med samme rim og rytme. Formen blir med det enkel å se, lett å gjenkjenne, men litt komplisert å forklare. Enklest er det å skjære igjennom, og si hver av de 3 strofene har 5 + 2 linjer, der rimmønsteret er aBaaB i de fem øverste linjene, og de to siste linjene er et gjentakende tillegg.

Versefoten er trokeisk, annenhver tung-lett, med fire trykktunge stavelser i linjene 1, 3 og 4, og tre i linjene 2 og 5. Formelen 4 + 3 gjelder også for linjene 6 og 7. Jeg viser med første strofe. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk at her tillates ingen ekstra stavelser, heller ikke trykklette, så derfor er det utstrakt bruk av apostrofer, Knab’ for Knabe, steh’n for stehen, seh’n for sehen og Sah’s for Sah es. Dette gjelder også for de to andre strofene.

Sah ein Knab‘ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Selv om trykket er likt fordelt i de tre strofene er fordelingen av pauser ulik. I strofe 2 er det en markant pause etter sprach, Knabe sprach [pause]: «Ich breche dich«. Til forskjell fra strofe 3: Und der wilde Knabe brach. Det gjør lesingen veldig langt fra å bli monoton, selv om trykkfordelingen er identisk i de tre strofene.

Når det gjelder språket og oversettelsen er nøkkelproblemet hvordan man oversetter Röslein. Röslein er diminutiv for die Rose, rose. På norsk har vi ikke diminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Men akkurat for Röslein har det vært ganske innarbeidet å bruke roselill, slik finnes dette diktet i mange oversettelser og gjendiktninger allerede. Det er også brukt som oversettelse for andre tyske dikt med Röslein eller Röschen. Og norske poeter har brukt det i sine egne dikt. Særlig gjelder det på 1800-tallet, da den norske forbindelsen til Tyskland og tyske diktere og dikt var sterkere enn den er i dag, og da stilretningen var mer romantisk og uskyldig. Nå er ordet ganske ute av brukt, annet enn hvis noe fra den tiden skal oversettes, eller stilen kopieres. Som oversettelse fungerer det godt, synes jeg. Jeg vil i alle fall bruke den.

I tittelen står Röslein som sammensatt ord, Heidenröslein. Som sammensatt ord fungerer ikke roselill i det hele tatt. Og det går heller ikke godt å lage sammensatt ord med det vanlige ordet for rose, ikke i dette tilfellet. Så vi må omskrive. Det har også Goethe selv gjort, da diktet ble utgitt i Volksliedern i 1779, het det Röschen auf der Heid. Det er omtrent tilsvarende det jeg kaller det, med Den lille rosen på heien. I gjendiktningen er tittelen Roselill på heien. Jeg tror det er denne tittelen de fleste gjendiktere og oversettere har brukt, men jeg pleier aldri sette meg særlig inn i hva andre har gjort. Jeg konsentrerer meg om originalen, og om mitt eget arbeid. Nedover i diktet oversetter jeg med «rose» og «roselill» etter hvordan det passer med rytmen.

Leiden er lide, tåle, finne seg i.

I siste strofer er jeg ikke kommet til bunns i: Mußt’ es eben leiden . Mußt (måtte) er enten preteritum eller preteritum konjunktiv, es (den) viser til rosen og eben brukt som adverb som her, betyr «akkurat», «nemlig» eller «rett og slett».

I direkte betydning skjer det at en gutt kommer over en vakker rose på heien. Han synes den er skjønn, løper bort til den for å se på den, og han ser på den i stor fryd. Han sier til den at han vil brekke den, rosen kan snakke, og sier at den da vil stikke ham. Det vil gjøre at han tenker på den for alltid, og at den ikke vil lide av det. Gutten knekker rosen, rosen forsvarer seg med å stikke, og det hjelper ham ikke med akk og ve, han må lide for det han har gjort. Akkurat som det han har sagt.

I overført betydning er gutten en gutt, og rosen ei jente. Rose som symbol på jente er godt innarbeidet, det er et mye brukt motiv, både med skjønnheten og med tornene. Gutten blir betatt av henne, og vil se på henne og fryde seg over henne. Han er forelsket, kort og godt. Så vil han ha forelskelsen fullbyrdet, det er det som ligger i å «brekke rosen». Rosen vet da at den vil tape sin skjønnhet, tape sin friskhet, at den vil visne og dø. Men den sier også at den vil stikke ham, og her er det ikke med tornene, men med det at han alltid vil tenke på henne. Det er gutten som vil lide kvaler for det han har gjort. Den ville gutten brekker rosen, slik han har sagt, og rosen forsvarer seg med å stikke, slik den også sa den ville gjøre. Og det er riktig som jenta sa, gutten må lide for det etterpå.

Gloseliste

Röslein -> Rose die, -/-n; rose
Heiden -> die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo.
steche -> stechen (sticht, stach, hat gestochen, tr. itr.) stikke; (om sol) brenne;
brach → brechen brekke
wehrte sich -> wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til motverge.

Kommentar

Diktet er veldig direkte i betydningen. Selv om det bruker bilder og symboler. Det ligger folkediktningen til. Den klassiske historien er gutten som vil ha jenta, og så er det alle gledene og problemene som kan komme ut av det. Særlig er det interessant når det skjer noe skandaløst, noe umoralsk, diktningen vil vise hva som skjer, når man gjør noe man ikke skal gjøre. Og særlig interessant er det, når det man ikke skal gjøre, er noe man har veldig lyst til. Handlingen har konsekvenser.

Det er ikke så mye mer å åpne opp og vise frem, og analysere, når det kommer til akkurat dette. Diktet har tiltrekningskraft. Det er også noe med det, som går ut over det ord kan forklare, hvordan gjentakelsen Röslein auf der Heiden og Röslein, Röslein, Röslein rot virker nesten som et kor og som naturens egen kommentar til det som skjer. Elegant blir det også direkte tiltale, i strofe 2, der det er gutten som sier det til rosen. Meningen og assosisasjonene i ordene er også ganske annerledes, selv om de er nøyaktig de samme, i strofe 1 – da han fryder seg og ser på den -, og strofe 3 – der han for alltid lider hva han har gjort. Det er også med på å gjøre historien til en legende, en universalhistorie, selv om den på mange vis egentlig er ganskke vanlig og hverdagslig.

Bilde av en rose. Illustrasjon til diktet Heidenröslein, av Johann W. von Goethe.
Heidenröslein

Min gjendiktning

I gjendiktningen er det kolossalt viktig å få rytmen riktig. Det er signaturen for hele diktet. Det er også viktig at meningen ikke blir anstrengt, den skal komme lett og klart frem. Jeg har problemer med å få til begge deler. Det halter litt i strofe 1, jeg må bruke et arkaisk ord og dialektord, med «stend» for stå. Premien er at jeg da kan bruke det vakre ordiginalordet «morgenskjønn». Alle mine strofer har trykklett opptakt i linje 5, ingen har det i originalen.

Roselill på heien

Så en gutt en rose stend,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han bort å se på den,
Han så og følte fryden.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
Så du evig husker meg,
Med lidelse på veien.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Den forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham så ei ve og akk,
Han lide må på veien
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

ES2019

Forrige dikt: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Neste dikt: Blindekuh Alle dikt: Goethe


God natt (Irina)

I dag kommer de hjem. Min kone og kjære barn har vært noen uker ekstra ferie i utlandet. Det var de også i 2015, den gang ufrivillig. Jeg lengtet meg øm. God natt.

God natt

Irina
Jeg vet ikke om du sover
Jeg vet du er min datter
Jeg har et bilde av deg
På mobilen
Jeg skrur den på hele tiden
Jeg ser deg der
God natt!
Nr. 5

Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
_                                       och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
_                                     och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
_                            som skapar världen.
1935

(WordPress tillater ikke mellomrom i starten av linjer, så jeg har lagt til en  _ som ikke skal være der i starten av siste linje i hver strofe, for å få skjøvet ordene bort dit de skal være)

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

Erbst, av Rainer Maria Rilke

Snøen er allerede falt over deler av landet vårt, men jeg velger likevel å poste dette høstdiktet av Rainer Maria Rilke. Bloggen er opptatt av årsidene og årets gang, som dikterne og poetene også har vært opp gjennom århundrene, det er jo et bilde også på livets gang, hvordan vår gir liv og følges av en lang sommer, før høsten setter inn og alt visner og dør, og vi får vinteren. Om høsten har jeg tidligere postet et flott dikt av Pusjkin, Høst (et fragment), heter det, og et dikt av vår egen Arne Garborg. Det heter enkelt og greit Haust. Uten sammenligning i det hele tatt har jeg selv skrevet og postet mange dikt om høsten, en årstid jeg føler ganske sterkt, med de vakre høstfargene, bladene som faller, og kveldene som blir mørkere og mørkere. Etter som årene går, har dette siste blitt vanskeligere og vanskeligere, sammenlignet med hvordan det var i ungdommen og barndommen, da det var andre ting som gjaldt og jeg var opptatt av.

Nå er det altså over til den store dikternasjonen, tyskerne, og hvordan de behandler årstiden. Det er Rainer Maria Rilke, en av de sene, store, og en personlig favoritt for meg. Han er uhyre presis i språket, skriver ikke ting han ikke har dekning for, er den nøkterne observatøren, som beskriver det han ser. Hva man tenker og føler om dette, altså hva man får ut av det man observerer, er uinteressant. Det er en personlig sak, og blir lett bare forførende og manipulerende om man forsøker å få andre med på det. Rilke er legen, maleren, vitenskapsmannen, den som kan gjøre observasjonen og overføre den til leseren, gjengi nøyaktig det man har sett, skrelle bort det unødvendige, formidle essensen.

Her i Erbst, oppgitt å være skrevet 11. september, 1902, er ennå den religiøse dimmensjonen ganske sterk. Diktet er hentet fra samlingen Das Buch der Bilder, «Boken av bilder», en samling dikt Rilke skrev på mellom 1899 og 1902. Samtidig arbeidet han også med det som skulle bli Das Stunden-Buch, «Timeboken» eller «Timenes bok», utgitt i 1905. Begge samlingene var inspirert av et par Russlandsreiser Rilke gjorde opp mot 1900, hvor den religiøse lengselen og russernes inderlighet virket på ham. Han hadde ennå ikke kommet ordentlig i kontakt med Rodin, og utviklet den veldig konsise måten å skrive på som vi finner i Neue Gedichte, utgitt 1907. Det er en sterk religiøsitet i denne måten å se høsten på, som Rilke beskriver her, i dette diktet. Hånden som holder alt kan være Guds hånd, men også en hånd i overført betydning, en slags naturens hånd, det store altet. Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg om Rilkes religiøsitet, den kjenner jeg ikke, men i dette diktet er det satt sammen observasjonene dikteren gjør i naturen, de fallende bladene, og tankene han gjør seg om noe mer, hånden som holder alt mildt og stødig.

Erbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit, 
als welkten in den Himmeln ferne Gärten; 
sie fallen mit verneinender Gebärde. 

Und in den Nächten fällt die schwere Erde 
aus allen Sternen in die Einsamkeit. 

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt. 
Und sieh dir andre an: es ist in allen. 

Und doch ist Einer, welcher dieses Fallen 
unendlich sanft in seinen Händen hält.

Das Buch der Bilder (1902)

Min oversettelse

Høst

Bladene faller, faller vidt og bredt,
som visne i himlens fjerne hager;
de faller med nektende geberder.

Og i natten faller den tunge jord
av alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Denne hånden faller.
Og se på alt det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alle disse fallene
uendelig mildt holder i sin hånd.

Kommentar til språket og oversettelsen

Vendingen wie von weit er jeg usikker på, jeg måtte slå opp alle ordene, selv om de er enkle. Jeg tror det må være wie i betydningen som, og bety noe i retning av «som fra det vidstrakte», altså at bladene faller som fra noe endeløst stort og vidt og bredt. jeg velger en oversettelse som i så fall fungerer på norsk. Jeg oversetter Gebärde med geberder på norsk, selv om ordet er litt uvanlig hos oss, så passer det med rytmen og lydene, og gjør diktet mer lesbart, synes jeg.

Jeg er ikke sikker på om preposisjonen «av» for aus er riktig valgt i strofe 2.

Vendingen Diese Hand da fällt i strofe 3 er jeg også usikker på, jeg er ikke sikker på hva da inni der betyr, jeg trodde det var «der», og oversetter slik. Jeg er heller ikke sikker på hva dativen dir gjør i delsetningen Und sieh dir andre an, og om dette kan bety noe sånt som «se an de andre» eller «ta en titt på de andre», om dir «deg» kan sløyfes på norsk. Jeg tror også kanskje det er et problem med at andre kan være både entall og flertall, den andre, eller de andre, ved å sette inn en determinativ blir tallet bestemt. Jeg endte opp som jeg gjør det om dagen, med å velge en oversettelse som garantert fungerer på norsk, om enn det kanskje går på bekostning av hvor nært den er til originalen.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

wie hvordan, hvor, hva, så; som

von av, fra, om, på, for

weit vid, bred, vidstrakt, lang

welkten -> welken visne

Gärten – nominativ plural -> Garten hage

verneinender -> verneinen (be)nekte, svare/si nei til, avslå

Gebärde fakte, geberde, gest

schwere -> schwer tung

da A. (adv) der, her (på det(te) sted(et)); da (på det(te) tidspunkt(et)); på den tid, på det punkt; så, før B. (konj) ettersom, da (om årsak), siden

sieh – imperativ -> sehen se

Händen -> Hand hånd

Fallen -> Fall 1. det å falle, fall; (overført) dø 2. (enkelt)tilfelle, forhold 3. sak, tilfelle 4. (sykdoms)tilfelle 5. (gram)kasus

sanft 1. mild, stille, sakte 2. myk

Kommentar til diktet

Diktet består av 4 små strofer, den første på 3 linjer, resten på 2. Første linje i første linje rimer på siste linje i andre, og siste linje i første rimer på første i andre. Det gjentar seg i strofene 3 og 4. Ordene som bindes med rim er først Weit (vid) – Einsamkeit (ensomhet), Gebärde (fakte) – Erde (jord), så fällt (faller) – hält (holder), allen (alle) – Fallen (fallene). Særlig er de to siste rimene fine, med alle som faller, og hånden som faller og hånden som holder.

Et ord som går veldig igjen er «å falle», både som verb og som substantiv, her faller alt. I første strofe er det bladene, i andre den tunge jord, i tredje faller alle – det ligger i alle å falle. Først i aller siste strofe i aller siste linje er det noen som holder. Slik blir høsten kanskje et bilde på livsbetingelsene, på at vi alle er en del av denne syklusen med fødsel, blomstring, nedfall og død, vi faller alle som bladene, det tar aldri slutt, det er som evige hager å falle fra.

Motivene som blir brukt er «blader», «himmelens fjerne hager», «jorden», «stjernene», typisk jordiske motiv og evig lyriske motiv, dette er om naturen. Det eneste ordet med følelse som er brukt, er ensomhet (einsamkeit). Noen ordentlig følelse er ikke ensomheten, men det er egnet til å fremkalle følelser, og ensomheten er ikke ordentlig om den ikke setter en stemning. Den pleier ikke være positiv. Så det er disse fallene, og ensomheten, som må finne en slags balanse og mening. Meningen blir kanskje ikke tilbudt, men her er trøst i den milde hånd til slutt, og balanse i at denne hånden holder det alt sammen oppe.

Min gjendiktning

Høst

Bladene faller, vidt og bredt faller ned,
som visne i himmelens hager;
uten å ytre de nektende ord.

Og i natten faller den tunge jord
Alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Den faller denne hånd.
Og se det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alt som vil falle
uendelig mildt holder om.

ES2016

Strand, Høst, Sol, Natur, Vakkert

 

 

Glede!

Dette diktet sier i enkle, rene ord det jeg tenkte mye på, det første leveåret med mitt første barn. Vi tok kolossalt mange bilder av barnet vårt, hele tiden, alt hun gjorde, alle sammenhenger. Og jeg brukte mye tid til å se på disse bildene, mens hun sov, for eksempel. Da var det en helt spesiell følelse, å vite at bildene jeg så på, ikke var fra en tid som ugjenkallelig var over, men tiden jeg levde i og fremdeles lever i. Det er en enorm glede.

 

Glede!

Det er en slik intens

glede

at jeg kan se på et bilde av deg

og vite

at du er der

lever

at bildet jeg ser på

er ikke noe minne

det er deg

Diktsamling Nr. 119

ES2015

DSC_0764