Verschiedene Empfindungen an einem Platze, av Johann Wolfang von Goethe

Dette diktet stod først å lese i Der Musen-Almanach für das Jahr 1796. Den ble utgitt i 1795. Der står det sammen med Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel, som jeg postet i forrige uke. Dette var en type dikt Goethe skrev, eller rettere sagt, utgav på denne tiden. Det er de såkalte dialogdiktene, eller kanskje man skulle kalle det seriemonologer, siden de ulike karakterene og rollemodellene mer snakker for seg selv, enn sammen.

Det er jenta, gutten, den smektende, og jegeren. Diktet er om hvordan de alle føler seg, selv om de altså er på samme sted. Det går an å lese litt av hvert ut av det, hvor forskjellige vi er, hvor rik verden er, og hvor ulik vår jakt etter lykken er. Diktet må kalles ganske uhøytidelig, Goethe har ikke overanstrengt seg for å trenge inn i sinnene til de forskjellige personene, ikke strevd for å gjøre dem levende. Dette er karikaturer, nesten stereotyper, heller enn sant liv og ekte følelser. Men det er jo et uttrykk for at fire mennesker er fire verdener, selv om de er på samme sted.

Verschiedene Empfindungen an einem Platze

Das Mädchen
Ich hab’ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Der Jüngling
Hier muß ich sie finden!
Ich sah sie verschwinden,
Ihr folgte mein Blick.
Sie kam mir entgegen;
Dann trat sie verlegen
Und schamrot zurück.
Ist’s Hoffnung, sind’s Träume?
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Entdeckt mir die Liebste,
Entdeckt mir mein Glück!

Der Schmachtende
Hier klag’ ich verborgen,
Dem tauenden Morgen
Mein einsam Geschick.
Verkannt von der Menge,
Wie zieh’ ich in’s Enge
Mich stille zurück!
O zärtliche Seele,
O schweige, verhehle
Die ewigen Leiden,
Verhehle dein Glück!

Der Jäger
Es lohnet mich heute
Mit doppelter Beute
Ein gutes Geschick.
Der redliche Diener
Bringt Hasen und Hühner
Beladen zurück;
Hier find’ ich gefangen
Auch Vögel noch hangen!
Es lebe der Jäger,
Es lebe sein Glück!

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Forskjellige fornemmelser på et sted

Jenta
Jeg har sett ham
Hvordan er det skjedd meg
O himmelske blikk
Han kommer i mot meg
Jeg viker forlegen
Jeg vakler tilbake
Jeg feiler, jeg drømmer
Deres klipper, deres trær
Skjuler min glede
Skjuler min lykke

Ynglingen
Her må jeg finne henne
Jeg så henne forsvinne
Dere fulgte mitt blikk
Hun kom meg i møte
Så trådte hun forlegen
Og skamrød tilbake
Er det håp, er det drømmer?
Deres klipper, deres trær
Oppdager meg den kjæreste
Oppdager meg min lykke

Den smektende
Her klager jeg hemmelighetsfullt
Den duggende morgen
Min ensomme skjebne
Miskjent av mengden
Trekker jeg meg stille tilbake
I det trange
O sarte sjeler
O tie, å skjule
De evige lidelser
Skjule din lykke

Jegeren
Det lønner meg i dag
Med dobbelt bytte
En god gave
Den redelige tjener
Bringer harer og høner
Belasset tilbake
Her jeg fanget
Også fugl ennå henger
Leve jegeren
Leve hans lykke

Språk, form og innhold

I slike dialogdikt er hver replikk en strofe. Strofene har 10 linjer. De er totaktere, med to trykktunge stavelser. Første stavelse er alltid trykklett, og kan ses på som en opptakt. Så kommer en daktyl, med tung-lett-lett, og så avslutter det med en troké, tung-lett. Linjene er gruppert i tre, der 1-3, 4-6 og 7-10 hører sammen i det jeg vil kalle en figur, kanskje. Alle disse gruppene uttrykker en bestemt tanke, en bestemt mening. Karakteristisk avslutter de også med en trykksterk stavelse.

Rimmønsteret er AAbCCbDDOb. Store bokstaver betyr trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Bokstaven O betyr at dette er en linje som ikke rimer med noen annen, linje 9. Rimene b, i linje 3, 6 og 10 er de samme i alle strofene, slik at det skal ende på mein Glück.

Rimmønsteret og rytmen er karakteristisk for diktet. Det er ikke så mange dikt som er skrevet på denne måten. Det er alltid en effekt, når et innarbeidet mønster blir brutt, sånn som det skjer i linje 9. Det bygger opp stemningen til avslutningen i linje 10.

Ich hab‘ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Goethe, Verschiedene Empfindungen an einem Platze: Trykkfordeling

Det er er fire mennesker som er på et sted, og gir sine inntrykk (Empfindungen). Det er jenta, ynglingen, den smektende og jegeren. De snakker alle om lykken. Jenta snakker om å skjuler min (Verberget mein), ynglingen om å oppdager min (Entdeckt mir), den smektende om å skjule din (Verhelt dein) og jegeren bare om å la hans lykke leve (Es lebe sein Glück).

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hva som er poegnet med Ihr Felsen, ihr Bäume i linje 8 i strofe 1 og 2. Ihr kan bety «hennes, sin» eller «deres, sine», men jeg kan ikke skjønne hvem det er sine trær og klipper, og hvorfor det skal være relevant. I min norske oversettelse er dette like gåtefullt for meg, som i den norske originalen. Noen stor betydning skal ikke dette ha for helheten i diktet.

Kort oppsummert venter jenta spent på gutten som skal komme mot henne, og møte henne. Strofe 2 har guttens opplevelse av samme møte, han prøver å lese hennes følelser. Den smektende forsøker å trekke seg tilbake, ikke være en del av mengden, og jegeren priser bare jakten. Nå skal ikke jeg uttale meg om det er en ekte jeger, eller det er jeger i overført betydning, en som jakter kvinner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Empfindung følelse, fornemmelse, anelse.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle 2. svinge 3. nøle;
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme
Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme; sich verbergen gjemme seg.
entdecken (sv. tr.) oppdage;
verˈborgen I. (sv. tr.) låne ut. II. (adj.) skjult, hemmelig;
tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine; es taut det tiner, smelter; det dugger.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
verkannt (adj.) miskjent.
ziehen (zieht, zog, hat/ist gezogen, tr. itr., refl.) 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verhehlen (sv. tr., høytidelig) skjule, holde hemmelig.
lohnen (sv. tr., refl.) lønne, belønne; lønne seg, være verd;
Beute die, -/; bytte, rov; Kriegsbeute krigsbytte; Jagdbeute jaktbytte.
redlich (adj.) redelig, rettskaffen, ærlig.
Hase der, -n/-n; hare;
Huhn das, -(e)s/Hühner; høne, (flt.) høns; gebratenes Huhn stekt høne.

Kommentar

Det er veldig i tiden å skrive dikt som dette. Goethe gjør det mange ganger, og også andre tyske diktere gjør det. Det passer godt til ideen om dikteren som står over alle, kan gå inn i hodene til fire forskjellige personer, og servere en samtale, med en visdom, og med litt humor. Disse diktene står seg kanskje ikke like godt i dag, som Goethes øvrige diktning, men nå skal ikke jeg gjøre meg til smaksdommer.

De fire beskrivelsene av situasjonen står alle i sammenheng med hverandre og i kontrast med hveradre. De skal bringe lys over hverandre. Jentas følelser for møtet, ser annerledes ut, når man også vet hvordan gutten føler det, og omvendt. Den smektende og jegerens oppfatning står også til hverandre, og til gutten mot jenta.

Beskrivelsene knyttes til hverandre og sammen også ved bruk av den faste rytmen, og ved gjentakelse av samme fraser, med noen variasjoner. For jenta skjuler fryden og lykken seg (verberget), for gutten blir den oppdaget (entdeckt). For den smektende skal den også skjules (verhelen), mens jegeren bryter hele mønsteret, der skal lykken leve! (Es lebe sein Glück).

Sånn perspektivfoskyvning fungerer fint som et litterrært grep. Her er det gjort ganske uhøytidelig og underholdende, mener jeg.

Min gjendiktning

Det er ikke lett å få denne gjendiktningen god. Det er en vanskelighet at Glück er enstavelsesord, mens Lykke er tostavelsesord, og at siste linje må ende på trykksterk stavelse. Ordet her må også rime på linje 3 og 6, og det skal være det samme i alle strofene. Det er også andre vanskeligheter. Som alltid i dikt som dette er det viktigere at takten er oppfylt lett og naturlig, enn at innholdet er korrekt gjengitt. Jeg har måttet godta nødløsninger jeg egentlig ikke vil. Til sist har jeg sneket inn et tysk ord, Glück, beholdt fra originalen.

Forskjellige følelser på et sted

Jenta
Jeg har nå fått sett det
Hva var det som skjedde
O himmelske blikk
Han kommer i steget
Jeg viker forlegen
Jeg vakler et tikk
Jeg feiler, jeg drømmer
De klipper og strømmer
Som berger min glede
Og lykken jeg fikk

Ynglingen
Her må jeg hun finne
Jeg så hun forsvinne
Det fulgte mitt blikk
Hun kom meg i steget
Og trådte forlegen
Og vaklet et tikk
Er d’ håp, er det drømmer?
Og klipper, og strømmer
Oppdager den kjær’ste
Og lykken jeg fikk

Den smektende
Her gjemmer jeg sorgen
En duggende morgen
Min ensomme skikk
Miskjent av mengden
Trekk’ jeg meg i lengden
Tilbake et blikk
O sartlige sjeler
O tie, å skjule
De evige lider
Lykken som gikk

Jegeren
I dag gir det nytte
Det dobbelte bytte
En gave jeg fikk
Den redelige bare
Bring’ høner og harer
Tilbake han gikk
Her finner jeg mengder
Av fugler som henger
La leve den jeger
La leve hans Glück!

ES2019

Forrige: Antworten bei einem gesellschaftlihen Fragespiel Neste: Wer kauft Liebesgötter Alle: Goethe

Verschiedene Empfindungen an einem Platze

Das Mädchen
Ich hab’ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Der Jüngling
Hier muß ich sie finden!
Ich sah sie verschwinden,
Ihr folgte mein Blick.
Sie kam mir entgegen;
Dann trat sie verlegen
Und schamrot zurück.
Ist’s Hoffnung, sind’s Träume?
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Entdeckt mir die Liebste,
Entdeckt mir mein Glück!

Der Schmachtende
Hier klag’ ich verborgen,
Dem tauenden Morgen
Mein einsam Geschick.
Verkannt von der Menge,
Wie zieh’ ich in’s Enge
Mich stille zurück!
O zärtliche Seele,
O schweige, verhehle
Die ewigen Leiden,
Verhehle dein Glück!

Der Jäger
Es lohnet mich heute
Mit doppelter Beute
Ein gutes Geschick.
Der redliche Diener
Bringt Hasen und Hühner
Beladen zurück;
Hier find’ ich gefangen
Auch Vögel noch hangen!
Es lebe der Jäger,
Es lebe sein Glück!

Enstanden Ende der 80er Jahre, Erstdruck 1795

Forskjellige fornemmelser på et sted

Jenta
Jeg har sett ham
Hvordan er det skjedd meg
O himmelske blikk
Han kommer i mot meg
Jeg viker forlegen
Jeg vakler tilbake
Jeg feiler, jeg drømmer
Deres klipper, deres trær
Skjuler min glede
Skjuler min lykke

Ynglingen
Her må jeg finne henne
Jeg så henne forsvinne
Dere fulgte mitt blikk
Hun kom meg i møte
Så trådte hun forlegen
Og skamrød tilbake
Er det håp, er det drømmer?
Deres klipper, deres trær
Oppdager meg den kjæreste
Oppdager meg min lykke

Den smektende
Her klager jeg hemmelighetsfullt
Den duggende morgen
Min ensomme skjebne
Miskjent av mengden
Trekker jeg meg stille tilbake
I det trange
O sarte sjeler
O tie, å skjule
De evige lidelser
Skjule din lykke

Jegeren
Det lønner meg i dag
Med dobbelt bytte
En god gave
Den redelige tjener
Bringer harer og høner
Belasset tilbake
Her jeg fanget
Også fugl ennå henger
Leve jegeren
Leve hans lykke

Språk, form og innhold

I slike dialogdikt er hver replikk en strofe. Strofene har 10 linjer. De er totaktere, med to trykktunge stavelser. Første stavelse er alltid trykklett, og kan ses på som en opptakt. Så kommer en daktyl, med tung-lett-lett, og så avslutter det med en troké, tung-lett. Linjene er gruppert i tre, der 1-3, 4-6 og 7-10 hører sammen i det jeg vil kalle en figur, kanskje. Alle disse gruppene uttrykker en bestemt tanke, en bestemt mening. Karakteristisk avslutter de også med en trykksterk stavelse.

Rimmønsteret er AAbCCbDDOb. Store bokstaver betyr trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Bokstaven O betyr at dette er en linje som ikke rimer med noen annen, linje 9. Rimene b, i linje 3, 6 og 10 er de samme i alle strofene, slik at det skal ende på mein Glück.

Rimmønsteret og rytmen er karakteristisk for diktet. Det er ikke så mange dikt som er skrevet på denne måten. Det er alltid en effekt, når et innarbeidet mønster blir brutt, sånn som det skjer i linje 9. Det bygger opp stemningen til avslutningen i linje 10.

Ich hab‘ ihn gesehen!
Wie ist mir geschehen?
O himmlischer Blick!
Er kommt mir entgegen;
Ich weiche verlegen,
Ich schwanke zurück.
Ich irre, ich träume!
Ihr Felsen, ihr Bäume,
Verbergt meine Freude,
Verberget mein Glück!

Goethe, Verschiedene Empfindungen an einem Platze: Trykkfordeling

Det er er fire mennesker som er på et sted, og gir sine inntrykk (Empfindungen). Det er jenta, ynglingen, den smektende og jegeren. De snakker alle om lykken. Jenta snakker om å skjuler min (Verberget mein), ynglingen om å oppdager min (Entdeckt mir), den smektende om å skjule din (Verhelt dein) og jegeren bare om å la hans lykke leve (Es lebe sein Glück).

Jeg har vanskeligheter med å skjønne hva som er poegnet med Ihr Felsen, ihr Bäume i linje 8 i strofe 1 og 2. Ihr kan bety «hennes, sin» eller «deres, sine», men jeg kan ikke skjønne hvem det er sine trær og klipper, og hvorfor det skal være relevant. I min norske oversettelse er dette like gåtefullt for meg, som i den norske originalen.

I den tredje strofen er det også noen vanskeligheter i denne strofen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Empfindung følelse, fornemmelse, anelse.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle 2. svinge 3. nøle;
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme
Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
verˈbergen (st. tr., refl.) skjule, gjemme; sich verbergen gjemme seg.
entdecken (sv. tr.) oppdage;
verˈborgen I. (sv. tr.) låne ut. II. (adj.) skjult, hemmelig;
tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine; es taut det tiner, smelter; det dugger.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
verkannt (adj.) miskjent.
ziehen (zieht, zog, hat/ist gezogen, tr. itr., refl.) 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verhehlen (sv. tr., høytidelig) skjule, holde hemmelig.
lohnen (sv. tr., refl.) lønne, belønne; lønne seg, være verd;
Beute die, -/; bytte, rov; Kriegsbeute krigsbytte; Jagdbeute jaktbytte.
redlich (adj.) redelig, rettskaffen, ærlig.
Hase der, -n/-n; hare;
Huhn das, -(e)s/Hühner; høne, (flt.) høns; gebratenes Huhn stekt høne.

Kommentar

Det er veldig i tiden å skrive dikt som dette. Goethe gjør det mange ganger, og også andre tyske diktere gjør det. Det passer godt til ideen om dikteren som står over alle, kan gå inn i hodene til fire forskjellige personer, og servere en samtale, med en visdom.

Min gjendiktning

Det er ikke lett å få denne gjendiktningen god. Det er en vanskelighet at Glück er enstavelsesord, mens Lykke er tostavelsesord, og at siste linje må ende på trykksterk stavelse. Ordet her må også rime på linje 3 og 6, og det skal være det samme i alle strofene. Det er også andre vanskeligheter. Som alltid i dikt som dette er det viktigere at takten er oppfylt lett og naturlig, enn at innholdet er korrekt gjengitt. Jeg har måttet godta nødløsninger jeg egentlig ikke vil. Til sist har jeg sneket inn et tysk ord, Glück, beholdt fra originalen.

Forskjellige følelser på et sted

Jenta
Jeg har nå fått sett det
Hva var det som skjedde
O himmelske blikk
Han kommer i steget
Jeg viker forlegen
Jeg vakler et tikk
Jeg feiler, jeg drømmer
De klipper og strømmer
Som berger min glede
Og lykken jeg fikk

Ynglingen
Her må jeg hun finne
Jeg så hun forsvinne
Det fulgte mitt blikk
Hun kom meg i steget
Og trådte forlegen
Og vaklet et tikk
Er d’ håp, er det drømmer?
Og klipper, og strømmer
Oppdager den kjær’ste
Og lykken jeg fikk

Den smektende
Her gjemmer jeg sorgen
En duggende morgen
Min ensomme skikk
Miskjent av mengden
Trekk’ jeg meg i lengden
Tilbake et blikk
O sartlige sjeler
O tie, å skjule
De evige lider
Lykken som gikk

Jegeren
I dag gir det nytte
Det dobbelte bytte
En gave jeg fikk
Den redelige bare
Bring’ høner og harer
Tilbake han gikk
Her finner jeg mengder
Av fugler som henger
La leve den jeger
La leve hans Glück!

ES2019

Forrige: Antworten bei einem gesellschaftlihen Fragespiel Neste: Wer kauft Liebesgötter Alle: Goethe

Blindekuh (Blindebukk), av Johann W. von Goethe

Blindebukk er den leken barn leker, med at en får bind for øynene, og så skal han eller hun finne de andre. Jeg vet ikke hvor populær og kjent leken er nå om dagen, men vi lekte den ennå i bursdagsselskaper da jeg vokste opp på 80-tallet. På tysk heter det blinde ku (blindekuh), på italiensk blinde flue (mosca cieca) og på spansk blinde høne (gallina ciega). På engelsk er det bare blind mans bluff.

Johann W. von Goethe (1749-1832) skrev sitt dikt Blindekuh, eller Blindekuh, i 1770/71, og fikk det trykket i samleutgaven av verkene sine så langt, i 1789, på G. J. Göschens forlag. I min utgave, som skal bygge på Ausgabe letzte Hand (1827), den siste samleutgaven Goethe selv redigerte og godkjente, så står det Blindekuh i ett ord. På nettet er de aller fleste versjonene lagt ut med tittelen Blinde Kuh, i to ord. Forskjellen skulle være den samme som på norsk, blinde ku eller blinde bukk, i stedet for blindebukk (eller blindekuh). Jeg ser imidlertid at tyskerne ikke er nøye på dette. Leken blir skrevet i både ett og to ord, og de er konsekvente på at den som er blindebukk er den blinde kua (blinde Kuh).

Uansett er det denne leken det er snakk om i diktet. Og for Goethe, er det en sterk erotisk erfaring, da jenta som er blindebukk, eller den blinde kua, finner nettopp ham. Unge Goethe lurer på om dette kan være helt tilfeldig, og kjenner lysten blir tent øyeblikkelig, men den slokker helt da hun mister all interesse straks bindet faller av. Var det bare et spill? Hva var det for noe.

Blindekuh

O liebliche Therese!
Wie wandelt gleich in’s Böse
Dein offnes Auge sich!
Die Augen zugebunden,
Hast du mich schnell gefunden,
Und warum fingst du eben mich?

Du faßtest mich auf’s Beste,
Und hieltest mich so feste;
Ich sank in deinen Schoß.
Kaum warst du aufgebunden,
War alle Lust verschwunden;
Du ließest kalt den Blinden los.

Er tappte hin und wider,
Verrenkte fast die Glieder,
Und alle foppten ihn.
Und willst du mich nicht lieben,
So geh’ ich stets im Trüben
Wie mit verbundnen Augen hin.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvorfor vandrer så dårlig
Ditt åpne øye seg!
Med øynene bundet,
Fant du meg raskt,
Og hvorfor fanget du nettopp meg?

Du fakket meg på beste måte,
Og holdt meg så fast;
Jeg sank i fanget ditt.
Knapt var du bundet opp,
Så var all lyst forsvunet;
Du lot kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og dit,
Vrikket nesten leddene sine,
Og alle ertet ham.
Og vil du ikke elske meg,
Så går jeg i stedet inn i det dunkle
Som med forbundede øyne.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med 6 verselinjer i hver strofe. De to første linjene har parrim, så er det omsluttende rim i de fire neste. Rimmønsteret er altså AAbCCb, der stor bokstav betyr trykklett utgang. Noen av rimene er halvrim (Therese-Böse, lieben-Trüben), og noen har forskjell på vokallengden (Schoß-los) Jeg vil si versefoten er jambisk, med lett-tung, lett-tung, lett-tung trykkfordeling i stavelsene. Det er tre trykktunge stavelser i hver linje, utenom den siste, som har fire.

I oversettelsen har jeg prioritert å få god og riktig norsk heller enn å holde på ordlyden i originalen. Det gjelder særlig i første strofe. Tyskkyndige ser lett hva jeg har gjort. Gleich Ins Böse er direkte oversatt «likt i det vonde (eller hva ord man velger for Böse, se gloselisten). Jeg har lagt til et «med» som ikke står i originalen, i linje 4, og jeg har skrevet «øynene bundet» i stedet for «øynene bundet til (zugebunden)» i samme linje. I linje 5 har jeg gjort om fra perfektum til preteritum («fant» for «har funnet (hast gefunden)» , slik det er vanlig å gjøre på norsk.

Aufs beste er fast uttrykk for «på beste måte». Jeg la til en «sine» for leddene sine i (die Glieder) i linje 2, strofe 3. De to siste linjene er ikke enkelt å få over i god norsk, og samtidig være tro mot originalen. Jeg har som man ser løst det litt upoetisk.

Innholdet på overflaten er en omgang blindebukk. Therese er blindebukken, eller på tysk kua, og hun fanger diktets jeg-person. Det er skildret ut i fra jeg-personen, som legger mer i det enn det kanskje er. Han spør hvorfor hun ikke ser ut til å bry seg, når hun har fått av bindet for øynene. Når hun har øynene bundet til, er det nettop ham hun fanger. Strofe 2 forklarer hvordan det skjedde, at hun fanget ham og holdt ham fast, og at han sank ned i fanget hennes, som han sier. Men straks hun får øynene bundet opp, forsvinner all lyst. Hun er helt kald. Med at hun slipper den blinde løs, tenker jeg er at det nå er hans tur å være blindebukk.

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si nøyaktig hva det er som skjer i siste strofe. Jeg oppfatter det slik at det nå er han som skal være blindebukk, eller den blinde kua, og at det menes fysik at han famler hit og dit, som man gjør når man ikke ser noe. Det er også dette betyr at alle ertet ham. Så går det litt mer i overført betydning, i de tre siste linjene. Når hun ikke vil elske ham, går han gladelig i det blinde mørke, som med forbundede øyne. Hele diktet fungerer godt i direkte og overført betydning. Det må leses som begge deler, den enkle leken, og den enorme betydningen han legger i det.

Gloseliste

die Blindekuh blindebukk
Böse 1. dårlig, ubehagelig; 2. ond; 3. ondsinnet, ond, slem; 4. syk, vond, smertefull; 5. arg, sint;
zugebunden -> ˈzubinden (st. tr.) binde igjen, binde for, snøre til.
faßtest -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe). 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe. 4. innfatte, ramme inn. 5. fatte seg, uttrykke seg. 6. gripe i hverandre, ta.
Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt.
ließest -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående inf. også: hat … lassen; hjelpevb., tr., refl., itr.) la
tappen (sv. itr.) stolpre, famle, rave;
Verrenkte -> verrenken (sv. tr.) vrikke, vri av ledd.
foppten -> foppen (sv. tr.) drive med, erte, holde for narr.
trüben (sv. tr., refl.) 1. gjøre uklar/grumset 2. fordunkle, kaste skygge over

Kommentar

I dag er blindebukk en barnelek. Men det er klare tegn på at den opprinnelig ble lekt også av voksne, som en del av selskapslivet. Leken går langt tilbake. Allerede i 1560 viste en viss Pieter Bruegel at blindebukk ble lekt i antikkens Hellas, 2000 år tidligere. Der het leken «jernfluen», og den som stod blindebukk, begynte søket med å rope «jeg jager en jernflue!». Alt dette har jeg fra boken «Alte Kinderspiele – einst und jetzt: Mit vielen Spielanleitungen», av Inge Friedel. Goethes dikt er naturligvis beskrevet i denne boken, det er jo en helt ypperlig kilde til hvordan unge menn og kvinner lekte denne leken siste halvdel av 1700-tallet, og hvilke tanker unge menn da kunne gjøre seg. At det er selveste nasjonaldikteren, Johann Wolfgang von Goethe, som lar seg føle begjæret, og skrive diktet, gjør ikke saken mindre.

Min gjendiktning

Som vanlig i gjendiktninger må det lempes litt til. Jeg har som originalen tillatt halvrim, og det som kanskje verre er, men trykkfordelingen skal være korrekt, klanglig skal det ikke være så altfor ulikt og innholdet skal være gjengitt ganske som det står.

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvor vandrer lik i det vonde
Ditt åpne øye seg!
Når øyet til er bundet,
Har du så raskt meg funnet,
Og hvorfor var det nettopp meg?

Du fanget meg det beste,
Og holdt meg i ditt feste;
Jeg sank ned i ditt skjød.
Knapt var du opp blitt bundet,
Var all den lyst forsvunet;
Du lot nå kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og henne,
Nær vrengte sine lemmer,
Og alle ertet hin.
Og vil du meg ei elske,
Så vil jeg mørket teste
Lik med forbundne øyne inn.

ES2019

Forrige: Heidenröslein Neste: Christel Alle: Goethe

Når jeg kommer hjem

Dette diktet har jeg forsøkt i forskjellige versjoner, den som postes er den siste. Kanskje går det ikke an å uttrykke ordentlig den gleden jeg føler når jeg kommer hjem, som den vanlige mann jeg er, og så er det vakreste barn i verden – mitt eget- der for å ønske meg velkommen med hele seg. Det er en slik aksept for den jeg er som jeg ikke hadde kunne forestille meg på forhånd, og en slik umiddelbar og utilslørt glede jeg ikke kunne tenke meg var på grunn av meg. Det er en glede som ikke står i stil med situasjonen, skrev jeg i en av versjonene, ikke står i stil med den jeg er. Mitt barn bryr seg mindre, når jeg kommer hjem er det så her.

 

Når jeg kommer hjem

Når jeg kommer hjem

er hun glad som en hund

logrer og bjeffer

og danser og ler

det skjønneste barn jeg vet

en herlighet i kropp

kommer frem

når jeg kommer hjem

 

Og jeg

som tenker hele tiden

ser på dette glade barn

mitt eget

 

hun vet ikke

jeg har ønsket meg mange ting i livet

jeg aldri har klart

Nr. 5

ES2016

The poem that took the place of a mountain, av Wallace Stevens

Wallace Stevens (1879-1955) er blitt en gjenganger på denne bloggen. Det er noe ved ham som tiltaler meg. Han har den riktige, litt uhøytidelige tilnærmingen til det å skrive dikt, samtidig som han ikke holder igjen når det gjelder diktets muligheter. Hans dikt utvider verden, kan man si. Beriker den. Med ham ser man verden på en ny måte.

I dagens dikt er det perspektivforskyvning det gjelder. Det er typisk Stevens. Han tar det største, et fjell, og setter et dikt inn i plassen for det. Ideen er glimrende, utførelsen er sånn:

The poem that took the place of a mountain

There it was, word for word,
The poem that took the place of a mountain.
 
He breathed its oxygen,
Even when the book lay turned in the dust of his table.
 
It reminded him how he had needed
A place to go to in his own direction,
 
How he had recomposed the pines,
Shifted the rocks and picked his way among clouds,
 
For the outlook that would be right,
Where he would be complete in an unexplained completion:
 
The exact rock where his inexactnesses
Would discover, at last, the view toward which they had edged,
 
Where he could lie and, gazing down at the sea,
Recognize his unique and solitary home.

1954

Diktet som tok plassen til et fjell

Der var det, ord for ord
Diktet som tok plassen til et fjell.

Det pustet dets oksygen,
Til og med når boken lå snudd i støvet til dets bord.

Det minnet det om hvordan det hadde trengt
Et sted å gå i dets egen retning.

Hvordan det hadde rekomponert furuene
Skiftet steinene og hakket dets vei gjennom skyer.

For utsikten som ville være riktig,
Hvor det ville være komplett i en uforklart komplettering.

Den eksakte stein hvor dets ueksakthet
Vil oppdage, til sist, synet som de har skjerpet.

Hvor det kunne ligge og stirre mot sjøen,
Erkjenne dets unike og ensomme hjem.

Språket og oversettelsen

Det store spørsmålet i oversettelsen av dette diktet er om man skal velge hankjønnspronomenet «han» som i originalen eller intetkjønnspronomenet «det» som er det riktige på norsk. På engelsk som på norsk er det riktig å omtale dikt i intetkjønn, som it. Men engelsk har ikke kjønn på substantivene, så når Stevens personifiserer og bruker he, him og his (han, ham og hans), så er det i originalen klart det er diktet det vil være snakk om. På norsk vil det være forvirring, for vi omtaler substantiv med det kjønnet de har, i hvert fall på nynorsk og i dialektene. Og det sitter så sterkt i, at det vil gjelde på bokmål også, vi vil ikke kunne koble at han i strofe 2 viser tilbake til diktet som har tatt plassen til fjellet. Nedover i diktet er min språkfølelse sånn at jeg synes det vil være bedre med han, ham og hans, men jeg tror ikke det går uten å være konsekvent. Og i strofe 2 må det være «det, dets» for at det skal gi den meningen det skal. Det er diktet som puster oksygen, selv når det ligger og ikke blir lest.

Dette er så viktig, og så umulig, at jeg legger ved en oversettelse der jeg har brukt hankjønnspronomenet også. Kanskje er det smak og behag hva som er best.

Der var det, ord for ord
Diktet som tok plassen til et fjell.

Det pustet sitt oksygen,
Til og med når boken lå snudd i støvet til hans bord.

Det minnet ham om hvordan han hadde trengt
Et sted å gå i hans egen retning.

Hvordan han hadde rekomponert furuene
Skiftet steinene og hakket sin vei gjennom skyer.

For utsikten som ville være riktig,
Hvor han ville være komplett i en uforklart komplettering.

Den eksakte stein hvor hans ueksakthet
Vil oppdage, til sist, synet som de har skjerpet.

Hvor han kunne ligge og stirre mot sjøen,
Erkjenne hans unike og ensomme hjem.

Alternativ oversettelse, Wallace Stevens: The poem that took the place of a mountain,

I strofe 2 må det være Det til å begynne med, føler jeg, og fra strofe 5 og ut så kan det være det, selv om det i andre strofer er hankjønnspronomenet som er brukt.

En annen vurdering i samme gate er om det skal være sin/sitt i noen av eiendomspronomene. Det er diktets bord (strofe 2), diktets egen retning (str 3), diktets vei (str 4), om det blir gjengitt best med «dets» eller «sin» kan det være delte meninger om.

Det er reelle betydningsnyanser som blir berørt etter hva man velger. For eksempel i strofe 3, hvor det når det blir brukt hankjønnspronomenet (han), så antyder det at også vi mennesker kunne trenge vår egen vei og vår egen retning. Med det upersonlige «det» så blir det i større grad en sak som ikke angår oss.

Utenom dette er det ikke store spørsmål og ikke store vanskeligheter i oversettelsen. Der jeg har hatt flere ord å velge mellom, står i gloselisten under hva alternativene kunne være.

Gloselsite

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

outlook 1. utsikt, utsyn 2. utsikt(er), fremtidsutsikt(er) 3. innstilling, tankegang, livssyn, syn på tilværelsen, livsanskuelse 4. (meteorologi) utsikt(er), værutsikt(er) 5. utkikk 6. utkikkspunkt
completion 1. avslutning, fullførelse, fullending, fullstendighet 2. komplettering, fullstendiggjøring, ferdiggjøring 3. utfylling
edge 1. kante, sette kanter på 2. slipe, sette egg på 3. (også overført) skjerpe, gi en skarp klang 4. rykke fremover, lirke 5. fortrenge (litt etter litt), skyve til siden 6. ake seg, skyve seg 7. (om ski) kante, sette på skrå
gaze stirre, se (lenge), stirre uavbrutt
recognize 1. kjenne igjen 2. anerkjenne, kjennes ved, vedkjenne seg 3. erkjenne (for seg selv), medgi, innse, være klar over 4. påskjønne, anerkjenne, verdsette
solitary 1. enslig, enkelt, eneste 2. isolert 3. ensom, alene 4. (anatomi) solitær 5. (botanikk) enkeltsittende, enkeltstilt 6. (zoologi) enslig, solitær 7. enslig, atskilt, bortgjemt, ødslig

Kommentar til diktet

Wallace Stevens utgav dette diktet helt på slutten av sitt liv. Han var ikke noen poet i den forstand, han var forsikringsadvokat, og skrev bare på fritiden, og knapt nok det. Til sammen gav han ut 5 diktsamlinger i sitt ganske lange liv.

Kanskje er det det at Stevens ikke var avhengig av å skrive dikt, som gjør at han liksom ikke tar det helt alvorlig hele tiden? Blant de andre modernistene står det så enormt på spill, hele tiden, de er jo avhengig av salg og stipend for å overleve. De går og må bruke mye tid og tankearbeid på hvorfor dette er viktig, hvorfor de har valgt riktig, tross problemene de møter. Stevens kan tenke på arbeidet sitt som forsikringsadvokat, ta seg av sakene sine, og så tenke ut noen dikt på vei til og fra jobb, og på kveldene, og i feriene.

Det er også noe annet med Stevens diktning. De handler nesten alltid om nye måter å se verden på. Det er bilder av virkeligheten, om det går an å bruke et så sterkt ord, det er imagisme, billeddiktning. Bare at Stevens henter ut en del av den, fokuserer på en detalj som ellers ikke blir så lett lagt merke til. Det er fremmedgjøring. Hjernen blir dratt ut av sine vante mønstre, har du tenkt på et dikt og et fjell på denne måten, før? Har du tenkt at diktet kan stå der fjellet stod?

Og så tar Stevens videre dette bildet, først med å beskrive diktets fysiske plass på bordet, der det forunderlig har sin virkning, selv når det ikke engang blir lest. Så er det fjellets plass, med alt det fjellet er og gjør. Elegant og artig er det ikke helt klart om det er mannen, diktet eller fjellet som karrer seg vei, stiller seg opp, og stirrer mot sjøen. Det er berikende samme hvem det er, synes jeg.

Diktet er veldig selvbevisst i sin uhøytidelig. Det står der. Vet hva det er verdt. Om det blir lest eller ikke. Det gir det vel blanke banneord i. Akkurat som fjellet.