Far (Helt)

Dette er et dikt om å være far. Når det er jeg som er faren. Mange dikt er skrevet om fedre, mange taler holdt, som regel om hvor trygge og sterke de er, når faren er god. Når det er en selv som er faren, så vet en jo at tryggheten kan være så som så, og styrken enda mer tvilsom. Men en vet jo hvordan en selv var som barn, og hvor viktig det er å ha en far som er trygg og ordner alt, og at en selv må være denne faren, for sitt barn. Da er det godt å kjenne kjærligheten fra barnet, som gir en uttømmelig energi, og som gjør at også en selv føler at det er mulig, for dette barnet klarer jeg alt.

Helt (Far)

Når mitt lille barn
Holder sine små armer
Rundt min store hals
Og sier kjære far

Da åpner himmelen seg
Og alle religioner blir sanne
På en gang
Og jeg tror på dem.

Jeg tror også på livet
Og på verden
Og på menneskeheten
Og dyreriket

Og universet
Og det uendelige
Og at alt er mulig
Og at jeg klarer alt

Kjære barn, jeg er far
Jeg klarer alt.

ES2017

Fedraminne, av Aasmund Olavsson Vinje

Min far døde 6. oktober, 2008. Nå som jeg sitter og skriver dette, er det februar 2019, minnet om far er under kontroll, og jeg tilbakeposter dette mest berømte fedreminne i norsk poesihistorie til selveste 17. mai, 2015. Det passer godt med datoen, for dette diktet har mye god nasjonalromantikk i seg, selv om det er et bomskudd til å redusere det til å være et uttrykk for en stilretning. Dette er et dikt Vinje skrev til minne om faren, som for Vinje var et veldig levende og godt menneske, slett ikke noe uttrykk for nasjonalromantikk eller bonderomantikk. Her er heller ingen idyllisering av det gamle bondesamfunnet, der livet kan være ganske hardt, og der man ganske sikkert ikke vil ha så veldig mye igjen for sitt strev, men der man har verdier og holdninger, langt mer verd enn all verdens penger og materielle goder. Det er disse verdiene Vinje legger vekt på i diktet.

Jeg tror også her i innledningen jeg vil ha med at Vinje produserer diktet i sitt eget tidsskrift, Dølen, den 2. februar, 1868. Far til Vinje døde i 1864, Som jeg skriver nedover i kommentarene og analysene, holder Vinje diktet litt nedpå, og forsøker ikke å gjøre faren til noe mer enn han var. Det er ikke noe stort ved faren, ikke noe sånt som den gang og i stor grad ennå regnes som stort. Faren levde et nokså vanlig liv, var soldat i to kriger, ryddet seg gård, og drev gården, for dårlig lønn, hele livet. Sammenlignet med engelskmenn og franskmenn, som det står, er det ikke noe å skryte av. Det store i faren ligger i hvordan han bar sitt eget liv, hvordan han utholdt sine vanskeligheter, og aldri klaget eller ynket seg.

Samtidig velger Vinje den aller mest tradisjonelle strofeformen i germansk litteratur, den gamle Hildebrandstrofen, fra Hildebrandlied, nedskrevet i et fragment i året 810, men tydelig fra et eldre epos. Slik setter Vinje faren inn i litteraturhistorien. I gammel tid var det bare store helter som fikk skrevet verseepos etter seg. Så kanskje vil også Vinje si at faren var en stor helt?

Biografi Aasmund Olavsson Vinje

For et dikt som dette må det til en kort biografi om Vinje og familien hans.

Far til Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) var Olav Aasmundson Plassen (1786-1864). Etternavnet tok faren etter plassen han ryddet for å drive gården sin. Det vil si, faren var Bygselmann, eller Leilending, og eide ikke jorden han arbeidet med. Men hadde heller ikke pliktarbeid, for jorden, og kunne derfor ikke kalles husmann. Det er imidlertid på det rene at Vinje kom fra små kår, der han vokste opp sammen med den eldre søsteren Margit, og moren som døde av tuberkolose da Vinje var 10 år gammel.

Vinje var dermed ekte bondesønn, og kjente fra innsiden det bondesamfunnet nasjonalromantikken idylliserte utover 1800-tallet. For Vinje var ikke bondelivet noe å idyllisere, det var en kamp om respekt og rettigheter. Respekt får man ikke av å bli beskrevet som noe fint man ikke er.

Respekt er sånn Vinje beskriver faren sin i dette diktet. I 1868, da diktet blir skrevet og publisert i Vinjes eget tidsskrift, Dølen, så er Vinje allerede en etablert kulturpersonlighet i Norge. Men han kan ikke vite at han skal bli lest og brukt og diskutert i de neste århundrene, som en av de markante og viktige i en tid som formet Norge. Det er en imponerende bragd. Tidskriftet Dølen produserer Vinje nesten egenhendig, og holder det gående fra starten i 1858, og helt frem til sin død i 1870. Han deltar i samfunnsdebatten, og han skriver dikt og andre tekster som går inn i den norske nasjonallitteraturen. Han er også helt sentral i utbredelsen av landsmål, språket Ivar Aasen satt sammen og brukte, men som Vinje tok videre både i dikt og sakprosa, og viste at var liv laga.

Likevel setter Vinje faren høyere enn seg selv. Det er ikke noe spill for galleriet, ikke noe at Vinje gjør seg til og later som. I alle fall er det reelt sånn som jeg leser diktet, at Vinjes far ryddet gård og holdt liv i en familie gjennom mange vanskeligheter, og uten å klage, mens Vinje selv bruker tiden sin på ord og skrift. I det gamle, ekte bondesamfunnet er det ikke slik det skal være. Og det er i dette bondesamfunnet Vinje har vokst opp. Heldigvis for oss, fostret dette bondesamfunnet en dikter og forfatter av Vinjes kaliber, slik at vi kan lese om hvordan det var, fra en som selv har levd det. Her er sånn som Vinje skiller faren sin, i Fedraminne, eller Farsminnet, på vår norsk.

Fedraminne

At Fa’r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Slik Kar var aldri funnen,
solangt som Soga veit.
Og Ordet flaug fraa Munnen
so godt, som Sverdet beit.
Du høyrd’n aldri mala
i Klynk om sine Kaar.
Den Guten kunde tala
med Skjemt om sine Saar.

Han Fransmann lærde fikta
og finna Riddar-Værd,
og Engelsmannen dikta
og hava Sjøen kjær.
Og fremst han stod i Lina,
og rett han stelte den.
Fraa Skotland til Messina
han skapte Styresmenn.

Min store Fader døydde.
− Sjaa det me Alle maa −
Og Arven burt dei øydde.
Men somt eg att’ kan faa.
Her gjeng eg stundom sliten,
og leitar etter Ord!
Kanske eg er so liten,
for det han var so stor?

Men, Graset gror paa Bøen,
og Korn paa gamal Vis,
og enno gamle Sjøen
er like fri for Is.
Vaar’ Fjell er like haage,
og Lufti like blaa.
So enno like fjaage
me fram kan stevna paa.

Dølen VI. No 1. 2.2., 1868

Språk, form og innhold

Formen er Hildebrandstrofen, etter det tyske Hildebrandlied, fra tidlig middelalder. Denne strofeformen utviklet den gamle Nibelungstrofen, fra Nibelunglied, der det var en blandet takt med tre trykktunge stavelser i hver linje, men en og to trykklette stavelser i mellom. I Hildebrandstrofen er det konsekvent en trykklett stavelse mellom hver av de trykktunge. Altså har vi det som kalles trefotede jamber, med tre takter, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Oddetallslinjene har en ekstra trykklett stavelse til slutt. Det er forunderlig hva denne ekstra trykklette stavelsen gjør med rytmen i diktet, denne effekten er i alle fall noe jeg ikke kan sette ord på.

Rimene er kryssrim. Det er også karakteristisk for Hildebrandstrofen, og ble brukt i originalen fra 700-tallet. Strofene er satt sammen som oktaver, med to kvartetter. Rimmønsteret er altså AbAbCdCD. Store bokstaver viser trykklett utgang, av og til kalt kvinnelig kadens, mens små bokstaver er trykktung.

Jeg viser med første strofe:

At Fa‘r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Språklig er dette et eksempel på landsmål, eller Landsmaal, som Vinje nok selv ville kalle det. Det er dette som er opprinnelsen til dagens nynorsk. Men i Vinjes tekst, som jeg har fra nynorsk kultursentrum, er det også spor av datidens danske skrivemåte. Stavemåten ld for ll, aa for å og æ for e i noen ord er sånn det almindelige Bogmaal også benyttet, men a-endingene i infinitiv og noen av diftongene (flaug, døyde-øyde) er karakteristisk for landsmålet Ivar Aasen etablerte. Det er også spor av norske ord, hev’ (for har), Stødd (støtte), Guten (danskene bruker dreng) og kanskje også noen andre. Men når man studerer tekstene nærmere, er det ikke store forskjellen på dansk, norsk-dansk og norsk landsmål, det dreier seg om stavemåter, bøyningsendinger og noen få ord i vokabularet. Med litt innsikt i rettskrivingsreformene på 1900-tallet, og litt trening i hva man skal se etter, så er det heller ikke vanskelig å skjønne hvordan teksten ville sett ut i dag med vår skrivemåte.

Av vanskelige ord er gilde med i vår dialekt, her i Rogaland, men kanskje ikke så mye brukt lenger. At noe er gildt, betyr at noe er kjekt, sånn vi bruker det. Tradisjonelt betyr det mer stort, storslagen og trivelig, kanskje kan man tenke seg et etegilde, for å få inn i hodet hva denne ideen er for noe. Som nevnt over, er hev har, Vinje vil skrive heve, men kutter siste e for å få takten til å gå opp. Somyket er så mye, gjævt er gjevt, et ord jeg tror ungdommen ennå bruker, men nå kanskje litt i spøk. Stødd er støtte, som jeg også har skrevet, og godtfolk er gode folk, naturligvis. Første strofe sier enkelt og greit at det at far hans kunne gjøre alt han har gjort i livet, det var for Vinje (dikteren) stor støtte i livet. Det er stor arv – godt å ta med seg – å være født av gode folk.

I andre ord er det flaug for fløy, mala er mæle, eller «tale om», klynk er substantiv av verbet å klynke. Kaar er kår, skriveregelen aa->å, brukt mest i dag i uttrykket å komme fra «små kår», og også i det sammensatte ordet vilkår. Det er lettere å forstå, enn å forklare dette ordet. Skjemt er spøk, og sår gjelder i overført betydning, vanskeligheter og merker i livet. Andre strofe sier at ingen kar (som han far) er funnet, så lenge historien går (solangt som Soga veit). Ordet føk fra munnen, like godt som sverdet hogg (eller beit, som det står). Faren klaget aldri om hvordan han hadde det, men spøkte heller om det som var vondt og vanskelig.

I tredje strofe er det noen referanser til store menn i andre land i Europa. Franskmannen fektet, eller fikta, og skrev om ridderverdenen, Riddar-værd. Engelskmannen diktet, og var glad i sjøen. Det er enkle referanser, franskmennene har vunnet mange kriger med sverdene sine, de har også skrevet mange av de gamle ridderromanene, mens engelskmennene hadde Shakespeare og andre som diktet, og de var glade i sjøen. Jeg tror Lina i linje 5 er linjen, eller køen, og at han – engelskmannen – stilte den rett opp. Jeg kan godt skjønne at han skapte styrmenn – Styresmenn – fra Skottland, men hva italienske Messina har her å gjøre, skjønner jeg ikke. Messinastredet mellom Italia og Sicilia er berømt, med mange historiske og legendariske hendelser, i krøniker og diktning, men det skulle ikke ha så mye med engelskmennene å gjøre.

I fjerde strofe står det at faren døde, slik vi alle må. Sjaa for sjå, eller se, skulle ikke være noe problem. Å øydde eller øde arven, vil her si å sløse den vekk, legge dem øde. Somt er foreldet av noe, så linje 4 sier noe kan jeg atter få igjen. De fire siste linjene i strofen er kanskje de beste i diktet, der dikteren går sliten og leter etter ord, og lurer på det om han er (eller føler seg) så liten, fordi faren er så stor (for ham)? Det er dette som er arven faren har gitt ham, selv om den egentlige arven er tapt.

I femte strofe er Bøen bestemt form av bø, den inngjerdete innmarka på en bondebård. Fra gammelt av er det også gardsnavn, altså ordet for bondegård, og det henger igjen i stedsnavn som Nedrebø, Ytrebø og mange, mange andre. Vaar‘ er forkortet en stavelse for våre, haage tror jeg må være høye, Lufti er den gamle bøyningsformen for lufta. Fjaag eller fjåg, blir brukt flittig i vår dialekt, det er å være glad og fornøyd. Å stevne paa, er å gå på. Strofen knytter det store og generelle opp mot farens dødsfall. Selv om fare er død, gror gresset fortsatt på marka, sjøen er fri for is, fjellene er like høye og himmelen like blå. Alt er ennå som før. Det gjør at de som er igjen kan gå på videre i livet.

En liten analyse

I dette diktet er biografiske og historiske detaljer viktige for å få mer ut av diktet. Vinje bruker uttrykket af Godtfolk være født, og at dette er stor Arv. Poenget er nettopp at far til Vinje ikke er regnet som godtfolk, og at han ikke hadde noen stor arv, på en tid dette var regnet som viktig. Folk ble inndelt etter byrd, etter ætt, og Vinje var bondesønn, av en bonde som var bygselmann. Men i diktet er det ikke navnet, ætten og byrden som er saken, det er hva man har gjort i livet. Der er det faren scorer godt, og det er derfor Vinje regner seg som født av godtfolk.

Når man skal minnes og hedres en avdød er det de gode egenskapene som skal løftes frem. Den avdøde skal tegnes i best mulig lys, og det er lov å ta i bruk store ord, om man har dekning for dem. Det er altså et virkemiddel når Vinje skriver Slik kar var aldri funnen/ solangt som Soga veit. Det er store ord, faren var makeløs, men Vinje har sine ord i behold, for det er klart at så langt Vinje vet om, er det ingen som har utført lignende bragder som faren. Det er riktignok ikke slike bragder man skriver om, og blir kjent for, men i Vinjes verden gjør ikke dette bragdene mindre.

Tredje strofe er midtstrofe, og den eneste som ikke handler direkte om faren. Men når han snakker om franskmannen og engelskmannen, og hva bragder de har gjort, så er det klart at dette står i lys med hva bragder faren har gjort. Franskmennene og engelskmennene er stolte kulturfolk med en rik historie, dem står det om i historiebøkene. Om far til Vinje står det ikke noe om i noen bøker, hans bragder er sånn som blir oversett og glemt, men ikke hos Vinje selv, og ikke i dette diktet. Der får bragdene til stolte franskmenn og engelskmenn en enkelt strofe i midten, mens resten blir viet faren, og hans enkle, hverdagslige bragder.

En vanlig teknikk når man skal beskrive noe som er fantastisk, er å beskrive kontrasten mellom det fantastiske objektet og det veldig lite fantastiske subjektet som er. Eller med enklere ord, beskrive kontrasten mellom personen man beundrer, og seg selv. Man kan da gjøre den andre større, med å rakke ned på seg selv, skrive hvor liten og ubetydelig man føler seg og er. Far til Vinje har betydning, Vinje selv har ingen betydning. Det er vakkert formulert i de fire siste linjene i strofe 4, om at Vinje er sliten og leter etter ord, og kanskje er liten, fordi faren er så stor?

Samme strofe er også den første som nevner direkte at faren døde. Ellers skjønner man det selvsagt av at alle verbene om faren står i fortid. Døden kommer i første linje i strofen, rett etter strofe 3, med bragdene til engelskmennene og franskmennene. Så engelskmennene og franskmennene gjorde alle disse tingene, kanskje skulle man vente å se en oppramsing av bragdene til faren? I stedet får man: Min store Fader døydde. Det følger lakonisk – Sjaa det med Alle maa – kanskje et uttrykk for bondesamfunnets rolige og avklarede forhold til liv og død, kanskje skal man ikke overdrive bondebakgrunnen i denne allmenne erkjennelsen. I alle far følger det akkurat her at det ikke er noen arv igjen etter faren, det er noen dei som har sløst den bort, uten at det blir gjort noe poeng av hvem disse «de» er, og det er heller ingen antydning til klage over at faren ikke etterlater seg noen materielle verdier. Rett etter følger nemlig de omtalte linjer om at Vinje er liten, faren er stor, et uttrykk for sterk beundring, og også – vil jeg si – takknemlighet.

Siste strofe avslutter diktet med å sette det enkle mennesket og dødsfallet inn i historien. Ikke sånn som i strofe 3, med engelskmennene og franskmennene det blir skrevet bøker om. Men at historien og verden går sin gang, selv om faren er død, og Vinje har måttet gjennomleve dette tapet. Her er det nok dekning for å dekke inn bondesamfunnet, der husdyrene fødes og dør, gresset sås, gror og høstes, årstidene går sin gang, årene med, mennesker fødes, og dør. Dette er stor visdom, ofte brukt i den store litteraturen. Vinje holder det nedpå, også her, med at gresset gror, kornet også, sjøen er der som før, livet går sin gang. Første halvdel av strofen er generelle betraktninger, mens i siste halvdel blir det forsøkt løftet litt, med at fjellene er høye og luften på, sånn at vi som er igjen kan gå på i våre liv. Fjellene er mektige og peker oppover, himmelen er over oss, og himmelen er himmelen. Går tankene opp der, går de i det høye. Da er også Vinje klar til å skrive setningen, at han og de andre kan fortsette i livet, selv om den store faren hans er død.

Kommentar

Jeg begynte å skrive denne bloggen året etter min egen far døde. Det er som å få revet vekk en del av ens eget liv, det er beintungt. Også når andre nære familiemedlemmer og venner har dødd, så er det så det kan kjennes litt meningsløst at livet ellers fortsetter som før. I vår medieverden er det nyhetene som går sin gang, folk som ikke kjente eller visste om den avdøde personen, har jo ingen grunn til å gjøre noe annerledes. Selv går en der i sorgen, og tenker ikke på annet.

Det er umulig å formulere alt dette i ord. Det er av far vi først lærer hva som er rett og galt her i livet, det er hans verdier vi må ta til oss eller bryte med, det er hans regler og kjærlighet og regler som legger grunnlaget for livet vi selv kommer til å leve. Det er også far som holder liv i oss, særlig på Vinjes tid og i Vinjes liv, der moren døde da Vinje var 10 år gammel. Etter hvert som Vinje vokste til og ble eldre, må han ha skjønt mer og mer av hva offer faren gjorde, og hva strev han måtte gjennomleve, samtidig som han ikke måtte klage og vise barna hvor trangt og vanskelig de egentlig hadde det. Det ligger mye i setningen Du høyrd’n aldri mala/ i Klynk om sine Kaar og Den Guten kunde tala/ med skjemt om sine Saar.

Vinje var veldig glad i sin far, og beundret ham, slik jeg er glad i og beundrer min. Det lar seg ikke uttrykke i ord hvor glade og takknemlige vi er for å ha hatt slike fedre, hatt slike liv. Her kan forresten Vinje snakke for seg selv, gjennom diktet og mange andre tekster, mens jeg snakker for meg. Hver av mine mange lesere kan også gjøre seg opp sine tanker, om sine fedre, og helst mens faren ennå er i live. Det er et dypt, dypt savn den dagen det er slutt.

Og kanskje, blir livet lettere å leve videre, nettopp fordi savnet er så stort, og man fikk oppleve en nær person å være så glad i.

*

Diktet har jeg fra Aasentunet, Nynorsk kultursentrum,  der det står at Jon Grepstad er ansvarlig for den elektroniske utgaven. De biografiske detaljene om Vinje har jeg fra Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon.

Det siste bilde jeg husker

Og her er det aller siste diktet jeg skal poste fra samlingen «Dikt til min far», som jeg skrev etter at far døde. Selve samlingen består av 10 dikt, og i tillegg kommer to bonusdikt, der dette altså er det aller siste.

Det siste bilde jeg husker

 

Det siste bilde jeg husker

La meg beskrive det

Jeg var der,

mor,

far var med

levende.

Nr 12, Dikt til min far, ES2008

Det er ikke mer, det er slutt

Dette er siste diktet i samlingen «Dikt til min far», som jeg skrev etter at min far døde 6. oktober 2008. Han ble 59 år gammel.

Det er ikke mer, det er slutt

 

Så kom døden

og alt er forbi

Det blir ikke mer

og jeg har ingenting å si.

 

Men dagene går

og jeg går med dem

Det er ikke med vilje

og jeg vet ikke hvor hen

 

Og jeg bryr meg så lite

Jeg gjør hva jeg må

Og tenker minst mulig

på det jeg tenker på.

 

Jeg vil ikke mer, jeg nå

Jeg har det best når jeg sover.

Jeg har det best når jeg venter

til det hele er over.

 

Men tiden vil fortsette

den tar ikke slutt

og aldri vil det holde opp

at jeg vil holde ut.

 

At jeg vil holde ut.

Det vil bli mine siste ord

Det er sterkere enn jeg tror.

Det er ikke mer, det er slutt.

 

Og jeg vil holde ut.

Nr 10, Dikt til min far, ES2008

Far og jeg, Torrevieja, Spania

Hei igjen

Dette diktet henger sammen med nummer 2 i samlingen, «Dikt til min far», som jeg skrev høsten min far døde.

Hei igjen

 

Hei far

Jeg tror ikke du får høre dette her

og det trodde aldri du heller

 

Vi tror ikke på sånt.

 

Så det jeg gjør nå

er bare å slå av en prat

sånn for moro skyld

sånn vi gjorde

mens du levde.

 

Skal vi ikke ta et slag backgammon?

Nr 9, Dikt til min far, ES2008

Far og jeg, Spania 2007

Kisten og liket

Jeg skriver nokså enkle og naive dikt, og når jeg skriver om et såpass alvorlig emne som min fars død, så passer kanskje ikke denne stilen så godt. Men det er nå en gang denne stilen jeg har, og når far døde brått og uventet 59 år gammel, hadde jeg et sterkt behov for å bearbeide sorgen gjennom skriving.

Kisten og liket

 

Du lå der i kisten med det hvite laken og ansiktsmasken

og når de tok den av

var det ingen tvil

ingen tvil

det var deg

du var død

og du er ikke mer.

 

Jeg er den

som sitter og ser

som sitter og ser

og sitter og ser

 

Du er den som ligger

og var den du var

og er ikke mer

Nr. 8, Dikt til min far, ES2008