Smelte en sten

Min datter er så vakker at jeg har ingen måte å uttrykke det på. Ordene mine har ingen sjanse mot den skjønnhet hun utstråler i virkeligheten, den forundrer meg hver gang jeg ser henne. Så jeg kan skrive hva jeg vil, så sterkt jeg vil, det blir aldri i nærheten likevel. Derfor kan jeg også leke litt med ordene, og med diktskrivingen. På rappen laget jeg en ny versjon av dette diktet, Smelte en sten, der forandringene er kosmetiske, men en høytidelig analyse kan være fullt av stort alvor. For eksempel er det innslag av rim i den første versjonen, enderim med at pen rimer på sten,  og nytt rim med deg – meg, og til slutt vekk – flekk. I den andre versjonen er det bokstavrim, alliterasjon, med at søtsmeltestein alle begynner på s, og gir en sammenheng mellom de tre ordene, en sammenheng som også gjelder semantisk. Videre er søt et annet ord enn pen, kanskje er det også en viss forskjell om det er søthet eller penhet som smelter stenen, eller steinen. Ordet stein er lydlig annerledes enn sten, med diftong, og ikke regnet for å være så pent. litt mer sånn vi snakker, litt mer uhøytidelig. Jeg fikk nesten lyst til å skifte ut -e med -a i smelte, også, altså smelta, slik vi ville sagt det her i Rogaland. Hadde jeg lest det opp, hadde jeg garantert sagt smelta, i denne versjonen, smelta en stein, kanskje til og med smelta ein stein. Diftongen går igjen i degmeg, eller deimei, som det blir sagt, og lager en forbindelse der også. Diftongen blir imidlertid ikke brukt mer i diktet, det er bare i første del den spiller noen rolle. Midtstrofen, eller de to linjene i midten, er kanskje litt lettere å forstå i versjon to, der er det skrevet enklere ut, mer rett frem. I første versjon, originalversjonen, om man vil, må man kanskje lese et par ganger for å se at det går opp grammatisk, og at meningen egentlig er klar. Det er om den lyriske jeg-personen, jeg-et i diktet, står foran diktets deg (som i virkeligheten er Irina, min datter), så skal ikke diktets deg (altså hun) bli forundret om diktets jeg smelter vekk, slik en stein ville gjort.

Sånn kan man skrive i det vide og det brede. Eller bare la diktene stå som de er.

Smelte en sten

Irina
Du er så pen
At du kan smelte en sten

Så står jeg for deg
Når du smiler til meg

Bli ikke da forundret
Om jeg smelter vekk
Og etterlater meg
Ingenting annet
Enn en våt flekk

Nr. 6

Versjon 2

Smelte en stein (alternativ)

Irina
Du er så søt
At du kan smelte en stein

Så om jeg står foran deg
Og du smiler til meg

Bli ikke forundret
Om jeg da smelter vekk
Og fra meg er igjen
Kun
en våt flekk
Nr. 6

Advertisements

Værmelding (Du er solen)

Jeg husker ikke lenger om jeg skrev dette diktet i 2014 eller 2015.  Det er i hvert fall uttrykk for en stemning over det første barnet, det ble født oss solskinn, hun lyser og varmer opp alt, alt blir vår, sommer og blå himmel, strålende, Irina!

 

Du er solen

Dagene skinner

Helt annerledes nå.

Uansett hvor mye det regner og blåser og hagler

er himmelen blå

Og vår og sommer

kommer og kommer

og ingen av dem ser ut til å ville

noensinne

gå.

 

Irina

Jeg ser på værmeldingen

På kalenderen

Det er alt sammen enkelt

Så enkelt å spå

Vær og måned spiller ingen rolle nå

Det er uansett

Irina.

 

Diktsamling, Nr. 120

ES2015

Ølberg, Barn, Tidlig vinter, Kaldt, Natur, Vakkert

Skatt

Å bli far er ikke å sammenligne med noe annet som skjer en i livet. Alle sier det, og alle har rett. Vi kalte vår datter Irina, og jeg har skrevet en diktsamling til henne, som jeg poster fredager dette året. Dikt nummer 5 i den samlingen heter «Skatt».

 

Skatt

Irina –

du er en skatt!

og du er kisten med skatten!

vi åpner den

og alt det magiske kommer ut

som er

deg!

 

Nr. 5

ES2015

Du er født!

11. september, 2014, kom vårt første barn til verden. Det var en boblende glede jeg ikke på forhånd kunne forestille meg, enda hvor mye tid jeg før hadde hatt på å forestille meg det. Det overveldet meg, og sendte meg inn i en lykkerus, som ennå varer, og hvorfra ordene kommer ut av seg selv. Jeg har skrevet en diktsamling, Dikt til Irina!, der alle dikt har utropstegn, og hvor jeg en fredag i måneden i 2015 skal poste dikt fra. Det første heter Født! – og er basert på en helt sann historie og en helt virkelig, vindunderlig opplevelse.

 

Født!

Jeg kan skrive så mange ord jeg vil
det er ingenting mot
at du er til

du er den største gleden far kan ha
du er å gjøre andre glad

jeg ser solen skinne bare for meg
jeg ser solen – det er deg

jeg kan skrive alle ord jeg kan
skrive vakrere enn det går an
men det blir ikke større enn at det er sant!

Nå rimer alt!

Irina –

Du er født!

Nr. 1

ES2014