Irina, 3 år

Dette diktet vet jeg nøyaktig når og hvor jeg skrev. Jeg satt på en cafe, en kaffebar, fortauskafe, i sommersolen. Jeg vet nøyaktig hvilken, for jeg skrev det ned, under, der jeg skrev diktet. Det er snart allerede to år siden. Stemningen fra den gang er lett å gjenkalle. Den helt ubegrensede gleden det gir i alt man gjør og er, fordi man har et barn man er så glad i. Jeg har jo dette umettelige behovet for å skrive ned alle stemninger, og prøver igjen og igjen.

Irina, 3 år

Jeg er så glad i mitt barn
At jeg bare ønsker
Et til.

La meg prøve igjen.

Jeg har et barn, jeg er så glad
At alt jeg vil
Er å få
Et til.

Og enda en gang:

Jeg er så glad i barnet mitt
Det verker mye mer enn litt
Det er den største lykken jeg har
At hun er barn, jeg er far
Så vær så, vær så vær så snill,
La meg få lage
Et barn til.

Og igjen. Fra begynnelsen av.

ES2018

Irina

Det kan godt hende jeg har skrevet andre dikt også som heter Irina. Svært mange av diktene mine kunne godt hete Irina. Dette er et dikt som forsøker å forklare det, fylle navnet med innhold. Med det navnet og den som bærer det er selvfølgelig sitt eget innhold, ikke mulig å nærme seg med ord.

Irina

Jeg har lyst til at de skal lese disse ordene om 500 år
Sånn at de skal vite
det guddommelige, eventyrlige har vært her
en skjønnhet som overgår
det vanlige mennesker kan tenke seg
og vanlige ord kan uttrykke

Jeg ser på deg, Irina
og tenker at vi må skifte ut språkene våre
vi trenger noe annet for å uttrykke deg.

Den måten du er fantastisk på er ikke laget
for de ordene vi hittil har brukt.

Det er utvidet med Irina.
Nr. 2

ES2019 (siste linje 2020)

Irina (2017)

Dikt er følelser. Og ingen følelser er sterkere enn å få et barn, få en datter. Min datter heter Irina. Og hele meg og min verden er fylt av poesi om henne. Dette diktet er fra 2017, det året hun var to og ble tre, en herlig alder, som alle aldre med henne er herlige. Hun er bare

Irina (2017)

Jeg er så glad i deg
Mitt lille barn
Jeg har lyst å kalle deg
Irina.

Du er det vakreste jeg vet
Det er navn på kjærlighet
Og det varer i evighet
Og så videre

Du er skjønn som en drøm
Rikere enn livet

For meg
Er alt som fins
Laget for
å rime på deg.

Jeg kan stå og se på soloppgangen
Og tenke på deg
Jeg kan lete frem all verdens ord
Det holder med
Irina

ES2017

Sneglene

Dette diktet heter sneglene, men det handler om Irina.

Vi har et barn
mer fantastisk
enn solen og regnbuen
på en gang
og uten regn
Hun er sine egne regler
Hun ser et fly, en flue, en snegle
og ingenting er viktigere
enn å fortelle det
med armer og ben
i vill bevegelse
De skulle bare visst,
sneglene,
hvem som har sett dem!

ES2018

Diktsamling nr. 163

Snegle, Snail, Улытка, Schnecke
Snegle!

God natt (Irina)

I dag kommer de hjem. Min kone og kjære barn har vært noen uker ekstra ferie i utlandet. Det var de også i 2015, den gang ufrivillig. Jeg lengtet meg øm. God natt.

God natt

Irina
Jeg vet ikke om du sover
Jeg vet du er min datter
Jeg har et bilde av deg
På mobilen
Jeg skrur den på hele tiden
Jeg ser deg der
God natt!
Nr. 5

Smelte en sten

Min datter er så vakker at jeg har ingen måte å uttrykke det på. Ordene mine har ingen sjanse mot den skjønnhet hun utstråler i virkeligheten, den forundrer meg hver gang jeg ser henne. Så jeg kan skrive hva jeg vil, så sterkt jeg vil, det blir aldri i nærheten likevel. Derfor kan jeg også leke litt med ordene, og med diktskrivingen. På rappen laget jeg en ny versjon av dette diktet, Smelte en sten, der forandringene er kosmetiske, men en høytidelig analyse kan være fullt av stort alvor. For eksempel er det innslag av rim i den første versjonen, enderim med at pen rimer på sten,  og nytt rim med deg – meg, og til slutt vekk – flekk. I den andre versjonen er det bokstavrim, alliterasjon, med at søtsmeltestein alle begynner på s, og gir en sammenheng mellom de tre ordene, en sammenheng som også gjelder semantisk. Videre er søt et annet ord enn pen, kanskje er det også en viss forskjell om det er søthet eller penhet som smelter stenen, eller steinen. Ordet stein er lydlig annerledes enn sten, med diftong, og ikke regnet for å være så pent. litt mer sånn vi snakker, litt mer uhøytidelig. Jeg fikk nesten lyst til å skifte ut -e med -a i smelte, også, altså smelta, slik vi ville sagt det her i Rogaland. Hadde jeg lest det opp, hadde jeg garantert sagt smelta, i denne versjonen, smelta en stein, kanskje til og med smelta ein stein. Diftongen går igjen i degmeg, eller deimei, som det blir sagt, og lager en forbindelse der også. Diftongen blir imidlertid ikke brukt mer i diktet, det er bare i første del den spiller noen rolle. Midtstrofen, eller de to linjene i midten, er kanskje litt lettere å forstå i versjon to, der er det skrevet enklere ut, mer rett frem. I første versjon, originalversjonen, om man vil, må man kanskje lese et par ganger for å se at det går opp grammatisk, og at meningen egentlig er klar. Det er om den lyriske jeg-personen, jeg-et i diktet, står foran diktets deg (som i virkeligheten er Irina, min datter), så skal ikke diktets deg (altså hun) bli forundret om diktets jeg smelter vekk, slik en stein ville gjort.

Sånn kan man skrive i det vide og det brede. Eller bare la diktene stå som de er.

Smelte en sten

Irina
Du er så pen
At du kan smelte en sten

Så står jeg for deg
Når du smiler til meg

Bli ikke da forundret
Om jeg smelter vekk
Og etterlater meg
Ingenting annet
Enn en våt flekk

Nr. 6

Versjon 2

Smelte en stein (alternativ)

Irina
Du er så søt
At du kan smelte en stein

Så om jeg står foran deg
Og du smiler til meg

Bli ikke forundret
Om jeg da smelter vekk
Og fra meg er igjen
Kun
en våt flekk
Nr. 6

Værmelding (Du er solen)

Jeg husker ikke lenger om jeg skrev dette diktet i 2014 eller 2015.  Det er i hvert fall uttrykk for en stemning over det første barnet, det ble født oss solskinn, hun lyser og varmer opp alt, alt blir vår, sommer og blå himmel, strålende, Irina!

 

Du er solen

Dagene skinner

Helt annerledes nå.

Uansett hvor mye det regner og blåser og hagler

er himmelen blå

Og vår og sommer

kommer og kommer

og ingen av dem ser ut til å ville

noensinne

gå.

 

Irina

Jeg ser på værmeldingen

På kalenderen

Det er alt sammen enkelt

Så enkelt å spå

Vær og måned spiller ingen rolle nå

Det er uansett

Irina.

 

Diktsamling, Nr. 120

ES2015

Ølberg, Barn, Tidlig vinter, Kaldt, Natur, Vakkert

Skatt

Å bli far er ikke å sammenligne med noe annet som skjer en i livet. Alle sier det, og alle har rett. Vi kalte vår datter Irina, og jeg har skrevet en diktsamling til henne, som jeg poster fredager dette året. Dikt nummer 5 i den samlingen heter «Skatt».

Skatt

Irina –
du er en skatt!
og du er kisten med skatten!
vi åpner den
og alt det magiske kommer ut
som er
deg!

Nr. 5

ES2015