Gamle dikt: Høyt og lavt, att og fram

Den unge Eivind Salens liv ser ikke ut til å ha vært så interessant som han gjerne skulle ønsket det i februar 1993. Vi ser det av diktene hans, de er melankolske og nedfor, mange av dem omhandler abstrakte temaer, og mange av dem handler stort og viktig om å realisere sine drømmer, om å få gjennomført det livet man ønsker. I disse sakene løfter den unge skoleeleven blikket, og gir råd ikke bare til seg selv, men så å si hele menneskeheten. Passende nok har originalen også en og/å feil.

Høyt og lavt, att og fram
Plasker rundt i livets dam
Menneske, du driver og svømmer
I pytten langt fra havets drømmer
Men hiss deg ned, ta det pent
Finn havet nå, det er ikke for sent

ES1993

Gamle dikt: En stjerne

Dette diktet skrev jeg i oktober 1992, og er sikkert det første i mitt liv der jeg ikke bruker rim. Det er som man ser preget av ungdommens fryktløshet mot de aller største tanker og følelser, og jeg nøler heller ikke med å legge de aller største ord under min penn. Jeg har sikkert akkurat lært hvordan det er med soler og stjerner i verdensrommet. Og når jeg nå leser det på ny, med respekt for den unge forfatteren, som jeg den gang var, så lar jeg meg sjarmere av en stemning så skjør at man frykter den skal sprekke hvert øyeblikk. En ung 18-åring kan vel aldri forsvare rytmevalget og ordvalget i de fire første linjene, det er så overdrevent stort og rørende at det vel aldri kan ende godt.

Så skjer et tankesprang i det som må kalles andre strofe, til en tanke som hvert eneste menneske på kloden sikkert har tenkt, men som den unge forfatter ublygt setter frem som om han var den første. Resultatet av det hele er et dikt som ikke fortjener å være uskrevet, jeg er glad jeg har det. Og nå er det også på nettet.

En stjerne

En stjerne
Så uendelig vakker
Så ubeskrivelig pen
Den lyser så stille
på deg og meg.

En stjerne
Kanskje en sol for en annen planet
Med mennesker og dyr, akkurat som oss
Og kanskje, kanskje
Akkurat nå
ser de på vår sol
og tenker
Å hviklen nydelig stjerne.

ES1992, (18 år)

Gamle dikt: Jeg vet om et land bortenfor havet

Denne og den neste torsdagen vil jeg poste noen riktig gamle dikt av meg selv. Tilbake i 1992 var jeg bare 18 år, og gikk på skolen som elevene jeg i dag underviser. Jeg hadde ikke begynt å skrive dikt systematisk, men dikt skrev jeg, og noen ytterst få er verdt å vise frem. Og da med et smil…

Jeg vet om et land…

Jeg vet om et land bortenfor havet
Der aller har det som de vil ha det
Ingen kjenner ondskap der
Alle har hverandre kjær
Jeg drømmer om dette landet
Det ligger bortenfor vannet.

ES 1992 (18 år)

Gamle dikt: Etter sol, kommer regn

Det er onsdag, og jeg skal onsdager poste dikt fra den tiden jeg ikke kunne skrive dikt, ikke leste andres dikt, knapt leste bøker, og likevel følte jeg hadde noe å bidra med i verden kunsnterisk. Det er dikt fra tiden jeg gikk på videregående skole, var i militæret og de to første årene på universitetet som student. Første onsdag i måneden er det 19-åringen Eivind Salen som kommer til orde. Det var året 1993, og den unge Eivind Salen var i ferd med å avslutte sin skolegang på Sandnes videregående skole. Han var en elev som ikke tok skolen så nøye, men som tok tenkingen og kunsten uhyre nøye, og hadde som mening at disse to best ble forent gjennom dikt på 6 linjer med fast rim og fri rytme. Jeg yter ham ikke rettfedighet med å skrive om ham nå, så mange år etterpå, han er jo heller ikke lenger her og kan forsvare seg. Mine tanker om ham ville han nok betraktet som fremmede. Og sine egne tanker mente han at han gav klart uttrykk for gjennom dikt som dette, der han i sin egen omtale av diktet skriver at han for å unngå at filosofien ble platt og klisjepreget «… prøvde jeg å legge litt mystikk i det».

Etter sol, kommer regn
Gleden står i sorgens tegn
Er det ingen som kan forklare
Hvorfor ingenting kan vare
Jeg kikker ut, det har blitt kveld
Vi må nok finne svarene selv.

ES, 1993

Gamle dikt: Når jeg tenker på deg blir regn til sne

Det er onsdag, og tid for kurositeter blant diktene mine. Denne gangen skal vi ta en virkelig kurositet, og en kurositet av en type det vil bli flere av onsdager ut over året. Det er dikt jeg skrev mens jeg var skoleelev, og gikk på gymnaset, eller videregående skole som det heter i dag. Jeg var da full av en eventyrlig, dikterisk selvtillit, og den stod på ingen måte i stil med kvaliteten på diktene. Jeg skrev hundrevis, de aller fleste på 6 linjer, der 2 og 2 linjer rimte, og det ikke var så altfor farlig med rytmen. Med denne formen følte jeg at jeg hadde funnet en ny måte å skrive dikt på, og at den med tiden kunne bli vel så berømt som for eksempel limrick. Andre diktformer kjente jeg vel ikke.

Her er det aller første av diktene som jeg syntes var så gode, at de fortjente å bli skrevet inn i diktboken med blå tusjpenn. De mangler ikke på de store følelser, disse diktene, men de mangler kanskje litt på å få dem uttrykt, uten at det ufrivillige tar overhånd. Jeg skal ikke rakke ned på nylig fylte 19 år gamle Eivind Salen, han skrev ikke verre dikt enn mange andre ville gjort.

Når jeg tenker på deg blir regn til sne

som daler harmonisk fra himmelen ned

Hvit mykhet dekker hver sølepytt

Og gjør at alt kjennes så rent og nytt

Virkeligheten er her, det regner igjen

Du er ikke min, snøen svinner hen.

ES1993