Rastlose Liebe

Rastløs kjærlighet. Det norske ordet for kjærlighet dekker ikke godt denne delen av den, vi har skilt litt kjærligheten og lidenskapen. Vi finner dem sammen i ordet å elske, som både kan være religiøs kjærlighet, og akten å elske. Engelske love og tyske Liebe dekker begge deler, slik italienske amore og russiske любовь også gjør det, mer enn vårt kjærlighet.

Kanskje er det bare med meg det er sånn. For meg er ordet kjærlighet religiøst og filosofisk, den kan ikke være rastløs, kjærligheten er evig. Det er lidenskapen som stadig skifter.

Johann Wolfgang von Goethe skrev diktet Rastlose Liebe i 1776, i følge engelske Wikipedia under en storm i Thüringen. I dag er nok teksten kanskje mer kjent i tonsettingen til Schubert og Beethoven, dømt etter søketreff på nettet, den gang var i hvert fall ikke Goethe selv opptatt av det. Musikken har den fordel at den trenger ikke oversettes, og egentlig heller ikke å forstås, stemningen den setter er umiddelbar. For å komme seg gjennom et dikt, trengs det av og til litt mer trening og veiledning.

Det er det denne bloggen er til for. Og den er som alle faste lesere vet herlig lite opptatt av søketreff og siste mote, her er enhver tids mote like interessant som dagens. Og det er bare å kaste seg over unge Goethes skildring av sin rastløse kjærlighet, eller rastløse lidenskap, fra den gang han var 27 år gammel, i 1776.

Rastlose Liebe

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie – soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

1776/1789

Rastløs kjærlighet

Snøen, og regnet,
Og vinden i mot,
I kløftenes damp,
Gjennom tåkeduftene,
Alltid videre! Alltid videre!
Uten rast og ro!

Heller gjennom lidelser
Kan jeg slå meg,
Enn for mange livets
gleder holde ut.
Alle tilbøyeligheter
Fra hjerte til hjerte,
Akk, hvor så besynderlig
Det skaper smerten!

Hvordan – skal jeg flykte?
Trekke mot skogen?
Alldeles forgjeves!
Livets krone,
Lykke uten ro,
Kjærlighet, er du!

Språk, form og innhold

I dette diktet er takten viktig, og skifte av takt blir brukt som et virkemiddel. Ingen av de tre strofene er identiske i sin oppbygning, og verselinjene skifter også versefot inne i samme strofe. Det samme gjelder for rimmønsteret.

Første strofe er på 6 linjer. Den har parrim i de fire første linjene, enderim i de to siste. Skjematisk AABBcc. Takten er tofotet jambe i starten, veldig markant og taktfast, taTAM, taTAMta/ taTAM, taTAMta, lett-tung. Så skjer det et taktskifte fra strofe 5, akkurat i det meningsinnholdet også skifter, nå skal det være fremad, og raskere! Denne versefoten kalles anapest, og egner seg for marsj, tataTAM, tataTAM/ tataTAM, taTAM, lett-lett-tung. De fire første linjene har trykklett utgang, de to siste trykktung. Merk også effekten av at anapesten ikke blir benyttet i aller siste linje, det er ikke ohne Rast, ohne Ruh, men ohne Rast und Ruh. Det blir kuttet en forventet trykklett stavelse, og trykket på trykksterke Ruh blir forsterket. Det er ingen ro.

I andre strofe er det tofotede daktyler over 8 verselinjer. Rimmønsteret er kryssrim, ABABCDCD, og alle linjer har trykklett utgang. Takten er tung-lett-lett, og linje 4 og 6 har trykklett opptakt. Dette er en mellomstrofe.

I siste strofe er vi tilbake i 6 vers, med omtrent samme oppbygning som i strofe 1. Rimmønsteret er AABBcc, det er fremdeles to takter, men versefoten er her daktylisk, som i strofe 2. Avslutningen henter opp avslutningen i stroe 1, med ro, men denne gangen går takten opp, og det blir en slags ro i den rastløse kjærligheten.

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

Goethe: Rastlose Liebe (trykkfordeling)

Språklig er det ingen spesielle vanskeligheter, og innholdet trenger neppe noen nærmere forklaring.

Først er det at han rir eller beveger seg mot snø, regn og vind, i den klamme tåkeluften, alltid videre, uten å raste eller hvile. Det gjelder i direkte betydning, der han rir gjennom skogen i Thüringen, og det gjelder i overført betydning som et bilde på livet han lever i den rastløse kjærligheten. Konstruksjonen i starten går ikke å få over i norsk. Det er dativ i pronomenet (dem) som knytter snø, regn og vind til preposisjonen entgegen (i mot). På norsk står valget mellom å avsløre preposisjonen med en gang, og omskrive «mot snøen, mot regnet/ mot vinden i møte», eller la preposisjonen komme til slutt hos oss også, og uten styringen til hjelp «Snøen, regnet/ Vinden i mot». Tredje linje har genitiv, Im Damp der Klüfte, det er «kløftenes damp» eller «dampen til kløftene». Tanken er at det stiger damp opp fra kløftene, og så rir han gjennom dem, gjennom tåkeduften. Immer zu må kunne kalles et fast uttrykk, et idomatisk uttrykk, går ikke å oversette i sine enkelte bestanddeler. «Alltid videre», må være greit, på norsk, selv om det er mer kraft i den tyske originalen. Uten rast og ro er identisk med Ohne Rast und Ruh.

I andre strofe sier han at han heller vil la seg slå av lidelser, enn å måtte holde ut for mange livets gleder. Det er en sånn motsetning som hjernen liker, motsatt av det vante, da slår den seg på. Alle tilbøyligheter fra hjerte til hjerte, det skaper på sitt eget vis smerten. Freuden/ des Lebens er genitiv, livets gleder. Das Neigen er substantivert verb, av zu neigen, «bøye, helle, skråne», men det er også substantiv, die Neige, som betyr «slutt, rest, skråning». De to ordene ser ut til å ha samme opphav, og betydningen er at man skråner mot noe, heller mot noe, har tilbøyelighet til noe. Tiltrekning, kan man kanskje også si, siden det er fra hjerte til hjerte. Ordet eigen har mange oversettelser, som man ser av gloselisten, slik det norske ordet «egen» også kan ha flere forskjellige betydninger. Jeg har lagt inn pronomenet «det» som er innbakt i det tyske verbet Schaffet ((det) skaper).

Så avslutter det med spørsmålet hvor han skal flykte hen? Skal han trekke inn mot skogen, og liksom gjemme seg der? Alt er forgjeves, utbryter han, det nytter ikke. Livets krone, en lykke uten ro, det er du, det er kjærligheten, Liebe.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
Klüfte -> die Kluft -/Klüfte; kløft
ertragen (erträgt, ertrug, hat ertragen, tr.) tåle, holde ut, bære; orke, greie
eigen (adj.) 1. egen, eget, egne 2. eiendommelig, særegen, egenartet 3. merkverdig, merkelig, besynderlig 4. pinlig nøyaktig, omhyggelig, pertentlig 5. kresen, utvelgende.
Schaffet -> schaffen (schafft, schaffte, hat geschafft, itr. tr.) gjøre, utrette, prestere, klare, rekke; arbeide, jobbe, holde på med; skaffe;
Wälderwärts – sammensatt, «mot skogen» -> Wald der, -es/Wälder; skog;
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Jeg husker godt da jeg selv var 27 år og i likhet med Goethe langt fra hadde avklart mine egne kjærlighetsforhold. Jeg leste ingenting av Goethe da, men var opptatt av de samme tingene, hvordan det å begjære noen langt i fra gav noen ro i sjelen, men hvor alternativet alltid var langt verre. Det hører med til alderen, rastløsheten, man vet dette skulle vært ordnet, er det ikke.

Goethe sammenligner denne følelsen og stemningen med å være i et ritt i vind, regn og snø, skikkelig uvær. Det er en kamp å komme seg gjennom, men det er ikke noe alternativ å snu. Stemningen blir heller pisket opp, han henter krefter fra dampen og tåken, og vil bare jage fremover, uten rast og ro.

Dette bildet av rytteren i uværet – den unge mannen i livet – setter stemningen for strofe 2, der refleksjonen foregår. Han resonnerer der at han heller vil ha lidelsene, enn å måtte holde ut for mange gleder. Han vil ha kampen. Det er litt av det samme, som når han henter krefter fra dampen og tåken, det gir ham noe å stå i det, han vil ikke ha ro, vil ikke ha alternativet. Det må skje noe. Andre halvdel av strofen er nesten litt humoristisk, den lidenskapelige unge mann tar litt avstand fra sitt eget liv og egne følelser, og ser seg selv og tilværelsen utenfra: det er egenartet hvordan alle disse forbindelsene og tiltrekningene mellom hjerte og hjerte skaper smerten han føler.

Så han har sett det. Og han har skjønt det. Og det er ikke noe å gjøre med det. Han kan ikke flykte inn i skogen heller, kan ikke gjøre eremitt av seg. Alt er nytteløst, kan ikke med, og kan ikke uten. Konklusjonen sier seg selv. Denne lykken uten ro, dette uværet av følelser som river og sliter, det er livets krone, det er kjærligheten. Lidenskapen. Liebe.

Goethe er en gigant. Og jeg er en prikk. Men livene våre forløp seg ikke så veldig ulikt i disse tingene her. Begge giftet vi oss i ganske voksen alder, og for begge var det mye stormer og slitasje underveis. Det er noe med hvordan Goethe så majestetisk setter ord på tingene, gjennom hele livet, og i alle stemninger og situasjoner. Han er alltid på høyden, skjønner det alltid, og uttrykker det presist og riktig. Og følsomt og stemningsfylt i tillegg. Han er dikterkongen, han skriver sitt liv så det blir universielt.

Perioden diktet blir skrevet er Sturm und Drang. Det passer veldig godt at Sturm und Drang sammenfaller med tiden Goethe er i 20-årene. Det er nesten så Goethes livsløp følger – eller styrer – tysk litteraturhistorie. 20-årene er tiden for de stormende følelser, for den rastløse kjærligheten, det ville rittet. Da omfavner man stormen, søker ro i uro, og jager av gårde med kraft og vilje, på jakt etter en lykke og et mål man ikke har klart for seg hva er, og hvor hele livet står på spill. Sånn er Rastlose Liebe også, den rastløse kjærligheten, den unge Goethe slår seg for et øyeblikk til ro med at sånn må det være for han. Han har ikke noe annet. Og han konkluderer med at han liker det.

Tøft.

Min gjendiktning

Dette diktet er gøy å gjendikte. Mye lek med rytmen, mye å bryne seg på og få til!

Rastløs kjærlighet

Mot snøen, og regen,
Mot vinden i vegen,
I dampen fra kløfter,
Tvers tåkedufter,
Alltid jo! Alltid jo!
Uten rast og ro!

Mer med å lide
Kan jeg meg slage,
Enn la i livet
Gleder meg plage.
Alt det tilbøy’lig
Fra hjerte til hjerte,
Akk, så merkverdig
Skaper min smerte!

Hvor skal jeg stikke?
Mot skogen å trekke?
All ting forgjeves!
Livet skal leves,
Lykke, ei ro,
Elske, du jo!

ES2020

Die Schöne Nacht, av Johann Wolgfang von Goethe

I dag skal vi poste et av de berømte diktene til unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet våren 1768, og det ble trykket i Theodor Breitkopfs Neuen Liedern i 1769. Det har også funnet veien til Goethes Handbuch bok 1, for poesi, som et av tre eksempler på ungdomsdiktningen til Goethe.

Det er også et ganske bemerklsesverdig dikt, der skildringen av denne natten eller den skjønne natten er vakker og inderlig, men der slutten er en regelrett punchline som må endre oppfattelsen av hele diktet.

Die Schöne Nacht

Nun verlaß’ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun’ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Wie ergötz’ ich mich im Kühlen
Dieser schönen Sommernacht!
O wie still ist hier zu fühlen,
Was die Seele glücklich macht!
Läßt sich kaum die Wonne fassen,
Und doch wollt ich, Himmel, dir
Tausend solcher Nächte lassen,
Gäb mein Mädchen eine mir.

1767/1768, Trykket 1769

Den skjønne natt

Nå forlater jeg denne hytten
Til mitt kjæreste oppholdssted
Vandrer med skjulte skritt
Gjennom den øde, dystre skogen
Månen bryter gjennom busk og eik
Zefyros melder hennes løp
Og bjørketrærne strør med bøyning
Den søteste røkelse på henne.

Hvor gleder jeg meg ikke i kjølen
Til denne skjønne sommernatt
Å, hvor stille er det her å føle
Hva som gjør sjelene lykkelige
Den lar seg knapt lykksaligheten fatte
Og dog vil jeg, Himmel, til deg
Tusen slike netter være
Om min jente gav én til meg.

Språk, form og innhold

Strofene har 8 linjer, og er ganske store. Det gir tyngde til diktet. Diktet er imidlertid ikke noen oktave- Da må partallslinjene og oddetallslinjene rime i alle de første 6 versene, og det må avslutte med parrim i de to siste. Dette knytter også alle 8 linjene sammen. Her i dette diktet er det som om det er to fireversinger satt sammen, hver av dem med kryssrim. Mønsteret er AbAbCdCD. De små bokstavene betyr trykktung ende på linjen, de store bokstavene betyr trykklett. Jeg markerer trykkfordelingen i første strofe, betonte stavelser er markert med fet skrift. Versefoten er trokeisk, med annenhver tung-lett i fire takter i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den er trykktung i paratllslinjene.

Nun verlaß‘ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun‘ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Trykkfordeling, Goethe: Die Scöne Nacht

Meiner Liebsten Aufenthalt står i genitiv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal knyttes sammen til hytten, og være «Mitt kjæreste oppholds hytte», eller for å få ordene plassert riktig i linjene: «denne hytten/Til mitt kjæreste opphold». Det blir rart, så jeg omskriver med relativpronomenet «som» for å få det enkelt og forståelig på norsk. Den greske vindguden Zephyrus, med norsk skrivemåte Zefyros eller Sefyros, var guden for Vestavinden. Han var sønn av morgenrødens gudinne, Eros, og titanen Eros (SNL). På tysk skrives navnet Zephyr. Det er han som sees til venstre i det berøte maleriet Venus’ fødsel, av Sandro Bottocelli (1445-1510). Når Goethe bruker det i diktet, er det nok bare et uttrykk for vestavinden. Den tilsvarende guden i norrøn myologi var for øvrig Favne.

Genitiven i linje 2 gjentar seg også i strofe 2. Dieser schönen Sommernacht! Der går det å oversette med «Til denne skjønne sommernatt». For å samme effekt som i originalen, måtte det være «til mitt kjæreste oppholdssted» i strofe 1 også. Jeg tror det blir bedre sånn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i Fet skrift.

Aufenthalt der, -(e)s/-e; opphold, oppholdssted; ventetid, stans.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
finstern -> finster (adj.) mørk, dyster; (overført) truende, alvorlig, skummel; uvennlig, fiendtlig;
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
Ze̱·phir Ze̱·phyr -s der kein Plur. 1 der Gott des Windes in der griechischen Mythologie 2 lit. leichter Wind (Tys Pons)
Birke die, -/-n; bjørk.
streun’ -> streuen (sv. tr.) strø.
Neige die, -/; (høytidelig) 1. rest; etwas bis zur Neige leeren tømme noe til bunns. 2. slutning, slutt; der Tag geht zur Neige det lir mot kveld; das Leben geht zur Neige livet nærmer seg slutten. 3. skråning, skrent.
Weihrauch der, -(e)s/; røkelse; jemandem Weihrauch streuen (overført) lovprise en (på en overdreven måte).
Ergetzen – foreldet -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.

En liten analyse

Dikt som er behandlet i Goethe Handbuch vil jeg skrive spesielt om, basert på hva som står der. Det kaller jeg en liten analyse.

Først litt tekstkritikk, diktet er her ikke gjengitt som det først ble skrevet. Første ord i diktet var opprinnelig Gern (Gjerne), i linje 4 stod det ausgestorbenen (utdødd) i stedet for öden, finstern (øde, dyster) Wald og verhüllten Schritte var vergnügten , for eksempel. Alt dette var endringer Goethe selv gjorde, etter hvert som det tidlige ungdomsdiktet hans ble trykket flere steder, og ble møtt av kritikk. Tittelen var Die Nacht, og ikke Die schöne Nacht.

Det er herlig å lese tyskerne skrive om lyrikken sin. Det er ikke en analytisk ting å skrive, men det er en begeistring jeg må gi uttrykk for. De bruker et avsnitt, og får sagt alt, kompakt og presis. De skriver at diktet beskriver natten som en dynamisk kraft, særlig i de tidlige versjonene av diktet, at natten lever sitt eget liv, uavhengig av betrakteren, og hvorpå jeg-personen trer frem i strofe 2, og bejubler lykken han der føler i natten. De skriver dette mye mer treffsikkert og uanstrengt enn jeg. Det at betrakteren trer frem, retter oppmerksomheten mot ham, og bereder grunnen for den plutselige vending og diktets avslutning. Der er det den lengselsfulle og erotiske lengsel som blir stilt i kontrast med denne fryden over å være i natten, en hyperbolisk kontrast, som de korrekt skriver det (hyperbolisches Kontrastbild). Det er dette som er diktet.

Kommentar

Jeg holder meg fremdeles til Goethe Handbuch, når jeg nå går over i min egen lille kommentar. Det er sammen med An der Mond det beste og mest gjengitte eksempelet på Goethes ungdomsdiktning. Det er satt til melodi 13 ganger, og da er det som regel utgaven jeg poster i dag som ligger til grunn. Mest kjent er den til Johann Friedrich Reichardt, jeg kjenner ikke den, men jeg gjengir det som står i håndboken.

Goethe er ennå under 20 år i det han gir seg i gang med å skrive dette diktet. Det er ikke mange 20 åringer i verdenshistorien som har vært i stand til å skrive noe i nærheten, men følelsene han gir uttrykk for, er veldig, veldig kjent, og nok noe få har vært foruten. Nå forlater jeg håndboken litt, og skriver av meg selv, det er den intense ungdommen, der alt er så sterkt og viktig, og man likevel på et øyeblikk er villig til å bytte det alt sammen vekk for en liten ting med den man i øyeblikket elsker. Det er veldig typisk, en natt med henne, ikke et iv med henne. Det siste ville han nok også vært i stand til å ønske, kanskje, men poenget er at man vil bytte noe veldig stort, med noe temmelig lite. Man vil bytte en helhet, alle netter, eller tusen sånne netter, med en detalj, en natt, med henne. Så man forsterker det man har med alt annet, og forminsker det man har med henne, og likevel er det med henne større og mer verdt. Det er det der Handbuch mener når de skriver sammenligningen er hyperbolisk.

Håndboken skriver videre – karakteristisk nøkternt – at Goethe viser sitt talent, men at hans virtuositet, selskaplighet (Geselligkeit) og formfølelse (Formgefühl) ennå kommer til kort. Det har nok å gjøre med at diktet ennå er litt artistisk, det er et dikt som gjør seg litt til, og uttrykker noe som nok er mer vakkert og flinkt skrevet, enn noe som er helt sant. Det vil si, sant vil nok den unge dikter insistere på at det vil være, men det er en sånn intenst, ungdommelig sannhet som nok ikke vil vare så veldig lenge. Neste dag og neste natt vil det nok kanskje være en annen sannhet som gjelder. Dikteren er ikke moden, ikke helt ferdig utviklet. Det er et dikt som jager følelsene og kaster seg inn i dem, heller enn et som leter etter dem, og nøster opp i dem, og uttrykker dem på en avklaret og sann måte.

Min Gjendiktning

Litt poetisk omskriving er det denne gangen i gjendiktningen, men tanken og stemningen skal være overbrakt. Zefyros får sitt tyske navn som passer i takten.

Den skjønne natt

Jeg forlater nå den hytte,
Den, mitt kjær’ste oppholdssted
Vandrer hen med skjulte skritte
Gjennom skog med mørke tre.
Månen bryter gjennom trærne
Zephyr melder hennes gang
Og bjørka drysser henne gjerne
Røkelse på veien lang.

Hvor jeg gleder meg i kjøle’
Til den skjønne sommernatt
Å, hvor stille her å føle
Det som gjør oss lykk’lig fatt
Knapt lar lykken seg begripe
Og dog vil jeg, Himmel, deg
Tusen slike netter give
Gav min jente én til meg.

ES2019

Forrige dikt: Der Abschied Neste: Glück und Traum Alle: Goethe

Blindekuh (Blindebukk), av Johann W. von Goethe

Blindebukk er den leken barn leker, med at en får bind for øynene, og så skal han eller hun finne de andre. Jeg vet ikke hvor populær og kjent leken er nå om dagen, men vi lekte den ennå i bursdagsselskaper da jeg vokste opp på 80-tallet. På tysk heter det blinde ku (blindekuh), på italiensk blinde flue (mosca cieca) og på spansk blinde høne (gallina ciega). På engelsk er det bare blind mans bluff.

Johann W. von Goethe (1749-1832) skrev sitt dikt Blindekuh, eller Blindekuh, i 1770/71, og fikk det trykket i samleutgaven av verkene sine så langt, i 1789, på G. J. Göschens forlag. I min utgave, som skal bygge på Ausgabe letzte Hand (1827), den siste samleutgaven Goethe selv redigerte og godkjente, så står det Blindekuh i ett ord. På nettet er de aller fleste versjonene lagt ut med tittelen Blinde Kuh, i to ord. Forskjellen skulle være den samme som på norsk, blinde ku eller blinde bukk, i stedet for blindebukk (eller blindekuh). Jeg ser imidlertid at tyskerne ikke er nøye på dette. Leken blir skrevet i både ett og to ord, og de er konsekvente på at den som er blindebukk er den blinde kua (blinde Kuh).

Uansett er det denne leken det er snakk om i diktet. Og for Goethe, er det en sterk erotisk erfaring, da jenta som er blindebukk, eller den blinde kua, finner nettopp ham. Unge Goethe lurer på om dette kan være helt tilfeldig, og kjenner lysten blir tent øyeblikkelig, men den slokker helt da hun mister all interesse straks bindet faller av. Var det bare et spill? Hva var det for noe.

Blindekuh

O liebliche Therese!
Wie wandelt gleich in’s Böse
Dein offnes Auge sich!
Die Augen zugebunden,
Hast du mich schnell gefunden,
Und warum fingst du eben mich?

Du faßtest mich auf’s Beste,
Und hieltest mich so feste;
Ich sank in deinen Schoß.
Kaum warst du aufgebunden,
War alle Lust verschwunden;
Du ließest kalt den Blinden los.

Er tappte hin und wider,
Verrenkte fast die Glieder,
Und alle foppten ihn.
Und willst du mich nicht lieben,
So geh’ ich stets im Trüben
Wie mit verbundnen Augen hin.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvorfor vandrer så dårlig
Ditt åpne øye seg!
Med øynene bundet,
Fant du meg raskt,
Og hvorfor fanget du nettopp meg?

Du fakket meg på beste måte,
Og holdt meg så fast;
Jeg sank i fanget ditt.
Knapt var du bundet opp,
Så var all lyst forsvunet;
Du lot kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og dit,
Vrikket nesten leddene sine,
Og alle ertet ham.
Og vil du ikke elske meg,
Så går jeg i stedet inn i det dunkle
Som med forbundede øyne.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med 6 verselinjer i hver strofe. De to første linjene har parrim, så er det omsluttende rim i de fire neste. Rimmønsteret er altså AAbCCb, der stor bokstav betyr trykklett utgang. Noen av rimene er halvrim (Therese-Böse, lieben-Trüben), og noen har forskjell på vokallengden (Schoß-los) Jeg vil si versefoten er jambisk, med lett-tung, lett-tung, lett-tung trykkfordeling i stavelsene. Det er tre trykktunge stavelser i hver linje, utenom den siste, som har fire.

I oversettelsen har jeg prioritert å få god og riktig norsk heller enn å holde på ordlyden i originalen. Det gjelder særlig i første strofe. Tyskkyndige ser lett hva jeg har gjort. Gleich Ins Böse er direkte oversatt «likt i det vonde (eller hva ord man velger for Böse, se gloselisten). Jeg har lagt til et «med» som ikke står i originalen, i linje 4, og jeg har skrevet «øynene bundet» i stedet for «øynene bundet til (zugebunden)» i samme linje. I linje 5 har jeg gjort om fra perfektum til preteritum («fant» for «har funnet (hast gefunden)» , slik det er vanlig å gjøre på norsk.

Aufs beste er fast uttrykk for «på beste måte». Jeg la til en «sine» for leddene sine i (die Glieder) i linje 2, strofe 3. De to siste linjene er ikke enkelt å få over i god norsk, og samtidig være tro mot originalen. Jeg har som man ser løst det litt upoetisk.

Innholdet på overflaten er en omgang blindebukk. Therese er blindebukken, eller på tysk kua, og hun fanger diktets jeg-person. Det er skildret ut i fra jeg-personen, som legger mer i det enn det kanskje er. Han spør hvorfor hun ikke ser ut til å bry seg, når hun har fått av bindet for øynene. Når hun har øynene bundet til, er det nettop ham hun fanger. Strofe 2 forklarer hvordan det skjedde, at hun fanget ham og holdt ham fast, og at han sank ned i fanget hennes, som han sier. Men straks hun får øynene bundet opp, forsvinner all lyst. Hun er helt kald. Med at hun slipper den blinde løs, tenker jeg er at det nå er hans tur å være blindebukk.

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si nøyaktig hva det er som skjer i siste strofe. Jeg oppfatter det slik at det nå er han som skal være blindebukk, eller den blinde kua, og at det menes fysik at han famler hit og dit, som man gjør når man ikke ser noe. Det er også dette betyr at alle ertet ham. Så går det litt mer i overført betydning, i de tre siste linjene. Når hun ikke vil elske ham, går han gladelig i det blinde mørke, som med forbundede øyne. Hele diktet fungerer godt i direkte og overført betydning. Det må leses som begge deler, den enkle leken, og den enorme betydningen han legger i det.

Gloseliste

die Blindekuh blindebukk
Böse 1. dårlig, ubehagelig; 2. ond; 3. ondsinnet, ond, slem; 4. syk, vond, smertefull; 5. arg, sint;
zugebunden -> ˈzubinden (st. tr.) binde igjen, binde for, snøre til.
faßtest -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe). 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe. 4. innfatte, ramme inn. 5. fatte seg, uttrykke seg. 6. gripe i hverandre, ta.
Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt.
ließest -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående inf. også: hat … lassen; hjelpevb., tr., refl., itr.) la
tappen (sv. itr.) stolpre, famle, rave;
Verrenkte -> verrenken (sv. tr.) vrikke, vri av ledd.
foppten -> foppen (sv. tr.) drive med, erte, holde for narr.
trüben (sv. tr., refl.) 1. gjøre uklar/grumset 2. fordunkle, kaste skygge over

Kommentar

I dag er blindebukk en barnelek. Men det er klare tegn på at den opprinnelig ble lekt også av voksne, som en del av selskapslivet. Leken går langt tilbake. Allerede i 1560 viste en viss Pieter Bruegel at blindebukk ble lekt i antikkens Hellas, 2000 år tidligere. Der het leken «jernfluen», og den som stod blindebukk, begynte søket med å rope «jeg jager en jernflue!». Alt dette har jeg fra boken «Alte Kinderspiele – einst und jetzt: Mit vielen Spielanleitungen», av Inge Friedel. Goethes dikt er naturligvis beskrevet i denne boken, det er jo en helt ypperlig kilde til hvordan unge menn og kvinner lekte denne leken siste halvdel av 1700-tallet, og hvilke tanker unge menn da kunne gjøre seg. At det er selveste nasjonaldikteren, Johann Wolfgang von Goethe, som lar seg føle begjæret, og skrive diktet, gjør ikke saken mindre.

Min gjendiktning

Som vanlig i gjendiktninger må det lempes litt til. Jeg har som originalen tillatt halvrim, og det som kanskje verre er, men trykkfordelingen skal være korrekt, klanglig skal det ikke være så altfor ulikt og innholdet skal være gjengitt ganske som det står.

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvor vandrer lik i det vonde
Ditt åpne øye seg!
Når øyet til er bundet,
Har du så raskt meg funnet,
Og hvorfor var det nettopp meg?

Du fanget meg det beste,
Og holdt meg i ditt feste;
Jeg sank ned i ditt skjød.
Knapt var du opp blitt bundet,
Var all den lyst forsvunet;
Du lot nå kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og henne,
Nær vrengte sine lemmer,
Og alle ertet hin.
Og vil du meg ei elske,
Så vil jeg mørket teste
Lik med forbundne øyne inn.

ES2019

Forrige: Heidenröslein Neste: Christel Alle: Goethe

Gamle dikt: Jeg prøver å holde ut, men det er umulig

Høsten 1997 var kanskje den lykkeligste i unge Esalens liv, studenten, aktiv i studentforeninger, aktiv i alt som var fest og moro, forelsket og sprengfull av glød. Sporene han – eller jeg, det var jo jeg som var ham, på den tiden – har etterlatt seg i form av ord, går ut av seg selv for å uttrykke voldsomheten i gleden, lykken og forelskelsen i livet sitt han – eller jeg – føler, eller følte. Noen av ordene er satt inn i dikt, klassiske for denne karen, som jeg var, seks linjer, to og to rimer, ofte med en morsom slutt, som dette.

Jeg prøver å holde ut, men det er umulig

Jeg gjør alt jeg kan, men som jeg sa, umulig

Ikke at du er så overveldig bra

Du er ikke nødvendigvis den jeg vil ha

Men du er den jeg tenker på nå

Derfor blir det så vanskelig å holde ut nå.

ES1997

Gamle dikt: Solen skinner voldsomt for tiden

Januar 1996 var en svært, svært produktiv måned i min lyriske karriere og en svært aktiv måned i mitt virkelige liv, og i mitt følelsesliv. Jeg var nettopp fylt 22 år, jeg var midt i mitt andre år som utflyttet student i Bergen, og det er ingenting som tyder på at studiene var viktigst for meg. Oioioi, jeg husker jo hva som skjedde, og aldri skal det ut på noen blogg. Men diktene, i hvert fall ett av dem, det poster jeg med glede for meg selv og andre.

Solen skinner voldsomt for tiden

Den skinner som bare det, og har gjort det helt siden

Din stemme nådde øret mitt

Munnen din, den snakket litt

Det er da veldig som himlen er klar

Du sa noen ord, hvem vet hva det var.

ES1996

Gamle dikt: Du er et kapittel jeg har lest og lagt bort

Mai 1995 var en uvanlig produktiv måned når det kom til diktskriving. Jeg kunne like godt skrevet at mai 1995 var en vanlig produktiv måned diktskriving. Jeg har alltid skrevet mange dikt i mai, særlig i ungdomsårene. Da var mai forbundet med eksamen, og med oppbrudd, for etter eksamen var det sommerferie, og vi reiste alle hver til vårt. To måneder uten damene man gikk og håpet på var katastrofe, tiden sluttet når sommerferien begynte, det var ikke å tenke på at det kom en tid også etter den. Ugjenkallelig, det er hva tingene er.

Før jeg begynte å lese bøker var jeg sørgelig lite påvirket av andre enn min egen måte å skrive dikt på. Friheten var alt, teknikken var ingenting. Men jeg hørte svært mye musikk, jeg skrev alle diktene mine til musikk. Det er lett for meg å se hvilken sang jeg har hatt på ørene her: Most of the time, av Bob Dylan.

Du er et kapittel jeg har lest og lagt bort

Skal jeg lese det mer? Det har jeg jo gjort.

Over er over, og ferdig med det.

Gå, du, og søk lykken et annt sted.

Var vi forelsket? Vel, det har jeg glemt

Jeg tenker ikke på det omtrent.

ES1995