Gamle dikt: Månen og livet kan deles i faser

Det finnes noen begivenheter i livet som medfører store endringer. Som barn og som ung kommer de ganske tett, det blir lenger mellom dem ettersom man blir eldre. En av de aller største endringene for meg,var da jeg reiste til Bergen for å bli student. Det forandret både meg selv og alt rundt meg. Jeg visste svært, svært lite om hva det innebar da jeg reiste opp dit. Men jeg visste veldig mye om livet jeg inntil da hadde levd, for jeg var en tenksom ung mann, som skrev dikt og tekster, og reflekterte med meg selv og med andre om hva denne tilværelsen vi skulle leve var for noe, og hva vi alle burde gjøre med den. Det var den gang alt sammen av eget bryst, og av den grunn herlig naivt, men også veslevoksent og noen ganger smått koselig.

Månen og livet kan deles i faser
Du bygger helt til alt raser
Det er morsomt å tenke på alt man har gjort
Skal ikke kastes, men må gjemmes bort
Månen den svinner, det gjør ikke så mye
En epoke er over, jeg hilser den nye.

ES1994

101_0123

Gamle dikt: Denne dagen stemte alt, slik det har for vane

Første halvdel av 1994 var unge Salen på sitt aller mest selvhøytidelige. Jeg vil ikke forsvare ham, men presentere dette diktet her, som han skrev i juli det året.

Denne dagen stemte alt, slik det har for vane

Hvor lykkelige de neste blir, det kan jeg bare ane

Mitt vinnende vesen, fantasi, intellekt

Formelig tvinger meg til å ha det kun kjekt

La meg fjerne bladet og si det som det er

Verden er og blir perfekt, og jeg er ganske nær.

ES1994

Gamle dikt: Jeg er en fyrstikk, lik alle andre

Juni 1994 var unge Salen endelig ferdig med militærtjenesten sin. Nå skal han ta fatt på sommerferie før det venter studier som ennå står fjernt for ham. Jeg er han og kjenner ham, og har tilgang på alt han har etterlatt seg. Jeg kjenner også til hvordan det gikk, hvordan militærtjenesten var og hva han tenkte der, og hva som kom til å hende siden. Og jeg kan si, med ganske god sikkerhet, at det er ikke noe særlig farlig å gi denne karen dynamitt.

Jeg er en fyrstikk, lik alle andre

Liten og svak, det vil jeg forandre

Hører du verden? Det kommer en dag

Tar med meg hetten og tennunderlag

Bryter litt regler, velger litt fritt

Et bål er for lite, gi meg dynamitt.

ES1994

Gamle dikt: Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Jeg har noen bøker med dikt jeg skrev på 1990-tallet. Jeg var ung og mildt sagt under utvikling. Det er pussig å lese kommentarene til diktene. Det er sjelden å lese tekster der forfatteren er så ute av stand til å gjøre seg opp tanker om hvordan tekstene virker på leseren. De har verdi som et artig minne om hvordan jeg den gang var. For eksempel hadde jeg planer om å skrive en stor roman. Den skulle hete LØGN, jeg hadde skrevet det med store bokstaver. Jeg skriver at jeg har lest 3 romaner «den siste tiden», flere enn i resten av mitt liv til sammen, frem til da, som om dette var noe. Et par år senere kunne jeg fort lese tre romaner i uken. Jeg var kort og godt som ung jypling ute av stand til å forstå noe som helst av hva som kreves. Men vakre dikt ble det plutselig.

Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Du er så vidunderlig, hva kan jeg gjøre

Av alle de mennesker som falt for deg

Kikket du bare ekstra på meg

Med deg ved min side, kan ting gå som de vil

Den eneste feilen, du er ikke til.

ES1994

Gamle dikt: Å du den vakreste på denne jord

Jeg må innrømme at jeg anser det som toppen av lykke å bli gift med meg.

Det skrev unge Salen den gang. Han var 20 år, og i egne øyne en gave til verden som ikke fortjente den. I linje etter linje er det selvransakelser, der den nådeløse kritikken går til verden, og den nådeløse ærligheten til ham selv. Derned trer det oppblåste selvbildet frem i ren og uforfalsket form. Artige dikt ble det likevel, som dette, der han gir opp en ung kvinne som nok kanskje aldri har visst at han ønsket seg henne. Det er skrevet i april.

Å du den vakreste på denne jord

Hvis skjønnhet sier mer enn titusen ord

Ville gjøre det fint, ville gjøre det riktig

Prøvde så voldsomt, var så forsiktig

Livet er vel en munter sang

Tenker jeg, og gir opp nok en gang.

ES1994

Gamle dikt: Om kvelden kommer alltid tankene frem

Tja, det er kanskje å utlevere noe som grenser opp til dagboksnotater, men den unge dikterens egen introduksjon til dette diktet er bedre enn noe jeg selv vil være i stand til å tenke ut i dag.

Min filosofi om å alltid tenke løsning fremfor problem ble forkastet. Troen på egne evner og menneskets vilje ble svekket. Det er forferdelig hvordan bare ørsmå forandringer kan føre til så store forandringer i et humør.

Det er når man er 20 man tør bruke de store ordene. Gjør man det ikke da, er det for sent. Her er diktet jeg skrev, den gang, det skal være inspirert av Femme fatale, i versjon av R.E.M, og det må med som bakgrunnsinformasjon at ordet «vold» jeg bruker er hentet rett ut av et intervju med Michael Stipe, vokalisten i R.E.M, som sa at alle sangene de laget skulle inneholde vold, ekstrem lykke og et par ting til.

Om kvelden kommer alltid tankene frem
Det er ren og skjær vold å titte på dem
Oppi mitt hode, der er du til stede
Hjelpeløst sitter jeg her nede
Jeg kan sende et bilde av meg til mitt hode
Men aldri få levende deg til min klode.

ES,1994

Gamle dikt: Noen ganger føles jeg glad

Dette diktet er skrevet i januar 1994. Eivind Salen var 20 år, og ikke redd for de store tankene, de store konklusjonene.

Noen ganger føles jeg glad
Andre ganger slett ikke så bra
Hvor mange dager, uker har gått
Siden det største øyeblikl som jeg har fått.
Jeg husker jeg stod på vaklende grunn
Jeg husker kontakt et evig sekund.
ES1994

Gamle dikt: To herlige måneder er nå forbi..

Et dypt personlig dikt som nå ikke spiller den minste rolle lenger 16 år senere.

To herlige måneder er nå forbi

Jeg har vært så fornøyd det er lovlig å bli

Så innhenter den gamle tesen meg

Om at alle ting forandrer seg

Nå svinner de deilige tidene hen

Skal bli godt å bli litt trist igjen.

ES1994