Christel, av Johann W. von Goethe

I dag poster jeg nok et fullblods dikt av den tyske dikterkongen Johann W. von Goethe (1749-1832). Dette er et kjærlighetsdikt, der kjærligheten er en lidenskap som frarøver den elskende all kontroll, dette er et dikt om å være glødende forelsket. Goethe skrev diktet i årene 1773/74, og fikk det først trykket i 1776. Siden er det med i alle samlingene, noen ganger kalt An Christel (Til Christel), noen ganger bare Christel.

Jeg har undersøkt litt hvem denne Christel kan være, men har ikke ennå funnet noe opplagt svar. Ved søk på navnet Christel og Goethe ender jeg bare opp i dette diktet her, eller til tekster om Goethe skrevet av noen som heter Christel. Goethe Wörterbuch skriver at Christel er kjælenavn for Christian og Christiane, men Goethe treffer ikke sin senere kone Christiane Vulpus før i 1788. Lenge etter at diktet er skrevet, og trykket.

Goethes store kjærlighet rundt den tiden diktet ble skrevet var Charlotte Buff. Det er hun som er modellen for Lotte i Unge Werthers lidesler (Die Leiden des Jungen Werther, 1774). Men heller ikke dette er noen helt god kandidat for hvem Christel i diktet kan være. Charlotte Buff var gift, og hun gjorde det ganske klart at Goethes følelser for henne, ikke ville bli gjengjeldt. Forholdet mellom dem varte bare noen måneder, mens Goethe bodde i Wetzlar. Året var 1772. Og det var ikke noe forhold i den forstand, Goethe var bare hyppig og velkommen gjest i huset Buff.

Forskningen vet nok godt hvem denne Christel i diktet er. Det er få ting ved Goethe og hans liv som er ukjent, og mystisk. Jeg har imidlertid ikke greid å finne frem til det. Jeg tror ikke det er mulig å skrive dikt som dette, uten å ha en konkret modell å tenke på. Men det er ikke så farlig at vi – eller jeg – ikke vet helt hvem det er. Diktet står helt utmerket på egne ben. Så inntil jeg eventuelt vet mer, forlater jeg diskusjonen om hvem Christel er, og behandler diktet som det står.

Uttrykket for forelskelse i det er sant og ekte. Det er som man sier noe man kan kjenne seg igjen i. Dette er ungdomsforelskelsen, der alt forsvinner i den man har valgt seg ut, og det ikke er noen andre spørsmål som teller enn hvordan man skal få være med den utkårede mest mulig, og få forelskelsen fullbyrdet. Her er det fullbyrdelse ikke som en erobring, men bare det å få være med den elskede for alltid. Og om leseren henger med meg her, så skal det være for alltid i et øyeblikk. Det er en stund som skal romme evigheten. Det er ikke sånn at man skal gjøre noe annet etterpå. Goethe illustrerer akkurat dette poenget godt i hvordan han ender diktet.

Nå ble det mye tørt snakk om det som skal være en fantastisk følelse, det å være forelsket, og bli fylt av alt det gjør med deg. Her er

Christel

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh’ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Das schwarze Schelmenaug’ dadrein,
Die schwarze Braue drauf,
Seh ich ein einzig Mal hinein,
Die Seele geht mir auf.
Ist eine, die so lieben Mund,
Liebrunde Wänglein hat?
Ach, und es ist noch etwas rund,
Da sieht kein Aug’ sich satt!

Und wenn ich sie denn fassen darf
Im luft’gen deutschen Tanz,
Das geht herum, das geht so scharf,
Da fühl ich mich so ganz!
Und wenn’s ihr taumlig wird und warm,
Da wieg ich sie sogleich
An meiner Brust, in meinem Arm;
‘s ist mir ein Königreich!

Und wenn sie liebend nach mir blickt
Und alles rund vergißt,
Und dann an meine Brust gedrückt
Und weidlich eins geküßt,
Das läuft mir durch das Rückenmark
Bis in die große Zeh’!
Ich bin so schwach, ich bin so stark,
Mir ist so wohl, so weh!

Da möcht’ ich mehr und immer mehr,
Der Tag wird mir nicht lang;
Wenn ich die Nacht auch bei ihr wär’,
Davor wär’ mir nicht bang.
Ich denk’, ich halte sie einmal
Und büße meine Lust;
Und endigt sich nicht meine Qual,
Sterb ich an ihrer Brust!

Christel

Jeg har ofte et dampet, dystert sinn,
Et ganske så vanskelig blod!
Når jeg er med min Christel,
Er alt igjen godt.
Jeg ser henne der, jeg ser henne her
Og vet ikke av verden,
Og hvordan og hvor og når hun meg,
Hvorfor jeg liker henne.

Det svarte skjemteøyet der inne,
De svarte bryn derpå,
Ser jeg en enste gang dit inn,
Så går sjelen meg opp.
Finnes en, som har en munn så elske,
Så kjærligrunde kinn?
Ah, og det er enda noe rundt,
Der ser ikke noe øye seg mett!

Og når jeg så da tar henne fatt
I den luftige, tyske dans,
Det går herom, det går så skarpt,
Der føler jeg meg så hel!
Og når hun blir svimmel og varm,
Da vugger jeg henne straks
Ved mitt bryst, i min arm;
Det er meg et kongerike!

Og når hun elskende ser etter meg
Og glammer alt rundt,
Og da ved mitt bryst trykket
Og rikelig et kysset,
Da løper det meg gjennom ryggmargen
Til i stortåa!
Jeg er så svak, jeg er så sterk,
Meg er så godt, så vondt!

Da vil jeg ha mer og stadig mer,
Dagen blir meg ikke lange;
Når jeg om natten og kunne være med henne,
Der før var meg ikke redd.
Jeg tenker, jeg holder henne en gang
Og gjør bot for min lyst;
Og ender ikke mine kvaler,
Dør jeg ved hennes bryst!

Språk, form og innhold

Diktet har en veldig markant rytme. Takten er jambisk med fire føtter (lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung) i oddetallsstrofene og tre (lett-tung, lett-tung, lett-tung) i partallsstrofene. Alle utgangene av verselinjene er trykktunge. Rimmønsteret er ababcdcd, altså klassisk kryssrim over 2×4 linjer. Første strofe har en ekstra trykklett opptakt (hab), ellers er takten og rimmønsteret konsekvent gjennom diktet. Jeg gjengir med trykktunge stavelser markert med fet skrift:

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh‘ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Trykkfordeling, An Christel, av Goethe

Det går ikke an å si noe om dette vitenskaplig og verifisertbart. Det har med følelser å gjøre, og det er min påstand at dette er en takt som passer til å være forelsket i. Man lar seg rive med av stemningen, det går over stokk og stein, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam/ ta-tam, ta-tam, ta-tam, og igjen og igjen, gjennom hele diktet. Hallvard Lie skriver i sin Norsk Verslære fra 1967 at strofeformen først er å finne i gamle salmer, siden i pastoraler. Mange av diktene Lie ramser opp er ettertenksomme, og passer til å leses langsomt. Goethe bruker formen selv i diktet Der Fischer, en ballade. I Christel skrur Goethe tempoet opp, blant annet med oppramsinger (Und wie und wo und wann sie mir, strofe 1, linje 7), gjentakelser (Und (..)/ Und (..)/ Und (..)/ Und (..), str 4, linje 1-4) og omgangsspråk (dadrein, drauf). Det er med på å få frem den forrykte stemningen, synes jeg, forelskelse uten kontroll.

Når det gjelder oversettelsen min er det litt å si. Mir gefällt sie er fast vending for jeg liker henne, i strofe 1. Ellers skulle den strofen være grei. Dikteren setter rammen, med at han ofte ikke har det bra, men at alt er bra igjen, når han er med henne. Han ser henne overalt, og skjønner ikke hva det er med henne, som gjør dette med ham.

Strofe 2 har noen vanskeligheter. Dadrein er omgangsspråk for darin, «dit inn», «i det», «deri». Det samme gjelder drauf for darauf. I linje 4 er et sammensatt verb, aufgehen, satt opp i gloselisten. Den linjen er vanskelig å oversette. Som regel velger jeg da den norske oversettelsen som er tettest på originalen, og her ligger i norske «gå opp» mange av de samme betydningene som på tysk. Men vendingen «sjelen går meg opp» fungerer og klinger atskillig dårligere enn Die Seele geht mir auf. Lieben er å elske, men lieben i so lieben Mund ser ut til å være brukt som et adjektiv i en litt komplisert setningover linjene 5 og 6. På meg ser det først ut som setningen har to finitte verb, ist (er) først og hat (har) til slutt. Men det går ikke, så det ene verbet må være del av en leddsetning med en annen funksjon. I den norske oversettelsen min er problemene løst, det første verbet ist (er, finnes) er brukt som et spørsmål, og spørsmålet har to ledd, der det andre verbet hat (har) er verbal for begge. «Finnes noen som har en munn så å elske, og som har så elskerunde kinn?» Oversettelsen av det sammensatte adjektivet liebrunde (lieb + runde) er ikke opplagt. Til sist volder det hodebry med Ach, und es ist noch etwas rund. Brukt som adjektiv (et adjektiv står til substantivet) er rund det samme på tysk og norsk, en rund ting, sirkelformet. Brukt som adverb (et adverb står til verbet) betyr det omtrent, cirka, slik det kan gjøre også på norsk (eks: det var rundt 50 mennesker der). Her i setningen er det brukt som adverb, det er ikke noe substantiv adjektivet kan stå til, eller beskrive, og ordet står dessuten ubøyd. Jeg oversetter sånn som det står i originalen. Om det er noen som her ser noe jeg ikke har sett, tar jeg gjerne i mot tips, som jeg alltid gjør for å få rettet opp feil og forbedret innleggene.

I tredje strofe tror jeg wenn’s er satt sammen av wenn es, mens ihr (henne) er her dativformen for 3. person entall, hunkjønn. Det er brukt i vendingen ihr taumlig, på tysk er det ikke et subjekt «jeg» som blir svimmel, men en svimmelhet som kommer til meg, norsk «svimler for meg». Strofen beskriver hvordan det er når han danser med henne, i en luftig, tysk dans, og at han føler seg så helt og fullt, så ganske bra, eller hvordan man velger å oversette tyske å føle seg so ganz.

Strofe 4 har ikke noen spesielle vanskeligheter. Først er det at når hun ser på ham, glemmer han alt. Når hun klemmer ham til brystet sitt, og kysser ham, så løper det gjennom ryggmargen, til tåa, motsetningene mellom svak og sterk, vel (wohl) og vond (weh) er uttrykk for at det sitrer av spenning han ikke kan forklare.

Siste strofe har verb i konjunktiv i hypotetisk betydning – wäre. Min oversettelse skulle være grei. Strofen handler om at han bare vil ha mer og mer, og det ender, i klassisk, stormfull kjærlighetserklæring at han vil dø ved hennes bryst. Det blir sagt sterkere, om hun ikke ender kvalene hans, ved å få oppfylt lystene, så vil han dø ved brystet hennes.

Det er ikke noen forskjell på diktet i direkte og overført betyding denne gangen. Det er den forelskede jeg-personen som tenker over hva som har skjedd mellom ham og hans Christel, og alt han føler, lider og begeistres av dette. Først begynner det klassisk, med at han den forelskede ofte ikke har det så bra, men at når han er med henne, så er alt øyeblikkelig godt. Så er det også den klassiske med at den forelskede ser den han eller hun er forelsket i, alle steder. Det er også et uttrykk for at den elskede fyller hele ens sinn. Han avslutter første strofe med at han ikke skjønner hva som skjer med ham, og hva det er med henne som gjør at han føler på denne måten. Det er også en klassisk forelskelsesskildring.

Gloseliste

dadrein -> darein (-ˈein og ˈda-) (omgs.: drein; adv. poetisk) dit inn; i det, den; deri
Braue die, -/-n; øye(n)bryn.
aufgehen (st. itr.) 1. åpne seg, løsne 2. stige opp, stå opp 3. gå opp; gå inn i, opp i. 4. spire fram, komme opp, bli synlig. 5. ese, svelle. 6. begynne, (jakt)tiden er inne.
Wänglein – Verkleinungsform -> Wange die, -/-n 1. kinn 2. sidedel, vange.
rund I. (adj.) rund. II. (adv.) omtrent, cirka.
ich sie denn fassen darf -> jemanden am/beim Arm fassen gripe, ta en i armen
taumlig -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
wieg -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
blickt -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse.
weidlich (adv.) grundig, rikelig, til gagns.
das Rückenmark ryggmarg.
Zeh der, -(e)s/-en, die Zehe -/-n; tå; der, die kleine, große Zeh lilletå, stortå.
möcht -> mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om.
davor (adv.) for (det, den); foran det; før det (jf. også vor);
bang(e) (adj.) engstelig, urolig, bange
büße -> büßen (sv. tr. itr.) gjøre bot, bøte, sone; (bibelsk) tilfredsstille; (sveits.) straffe; für etwas büßen müssen få lide, unngjelde for noe.
endigt -> endigen (sv. itr. tr., gammeldags, høytidelig) ende, avslutte; > se Enden
Qual die, -/-en; pine, kval, smerte, lidelse.

Kommentar

Det er gøy å være forelsket. Goethe er i 24-års alderen da han skriver dette diktet her, den rette tiden for stormende følelser. Det var også den rette tiden for den slags i den litterære stilen som preget periode, og som Goethe selv var helt sentral i å forme. Den kalles Sturm und Drang, det tysk ordbok skriver er «sterk indre begjær» (starkes inneres Begehren),, det norske ordeet trang tilsvarer sin tyske slektning i betydningen «trang til å få til noe». Det er følelsene som skal få utløp, subjektet – jeg-personen – som skal få seg og sine muligheter realisert. Stilretningen kommer som en reaksjon på den strenge klassisismen, eller nyklassisismen, der følelser, subjektivitet og skapertrang skulle holdes i tømme av strenge formale krav i sjangeren. Forelskelsen skulle behandles analytisk.

Måten Goethe lar sin forelskelse få utløp oppfyller også en rekke klassiske formkrav, og bruker klassiske virkemidler. Diktet er strengt oppbygd, rim og rytme er konsekvent oppfylt, og det er gjentagelser (også gjentagelser med variasjoner, sånn som spørreordene i strofe 1), motsetninger, overdrivelser og billedlige skildringer. Men disse virkemidlene har historien er egnet til å få frem sterke følelser. Og det er det forelskelse handler om, enten det er Sturm und Drang man skriver i, eller om det er en annen periode.

Siden skriver Goethe mer avklarede forelskelsesdikt og kjærlighetsdikt. Kanskje kan det være den litterære mote endrer seg, Goethe beveger seg mot en ny klassisisme, den såkalte Weimar-klassisismen, inspirert av den greske og særlig romerske antikken, der Goethe fant mye av den roheten og klarheten han søkte. Men det kan også være at Goethe blir eldre. Og da er også forelskelsen annerledes, man vet mer, blodet bruser på en annen måte, og man husker mer hvordan det var og kjenner igjen de sterke følelsene og reaksjonene på dem. Jeg ville i alle fall heller lese dette diktet som et uttrykk for sinnstemningen til en forelsket 20-åring, der alt går i ball, og man ikke ser noe høyere mål enn å avslutte alt, og dø ved sin kjæres bryst.

Min gjendiktning

I en gjendiktning som dette gjelder det å få opp tempoet, og la alt falle på plass i riktig rytme. Som alltid yter ikke gjendiktningen originalen noen rettferdighet, så dette får stå vel så mye for egen regning, som Goethes.

Til Christel

Har oft’ et dampet, dystert sinn,
Et ganske vansk’lig blod!
Men når jeg er med Christel min,
Er verden bare god.
Jeg ser hun her, jeg ser hun der
Og vet ei annet liv,
Og hvor og hvordan, hva hun er,
Hvorfor hun gjør meg slik.

Det svarte, skjemteøyet ditt,
De svarte bryn på topp,
Ser jeg en enkelt gang inn dit,
Går alt i sjelen opp.
Fins én, som har så deilig munn,
Så elskerunde kinn?
Og enda er det noe rundt,
Der ingen ser seg mett!

Og når jeg så tar henne fatt
I luftig’, tyske dans,
Det går herom, det går så bratt,
Da er jeg hel til gangs!
Og når hun svimler og blir varm,
Jeg vugger henne slik
Ved brystet mitt, og i min arm;
Meg er et kongerik’!

Og elskende til meg et blikk
Og alt er glemt og tyst,
Og da hun ved mitt bryst er trykt
Og rikelig meg kyst,
Da løper gjennom marg og ben
Meg ned i store tå!
Jeg er så svak, så sterk og ren,
Så godt, så vondt, og så!

Da vil jeg mer og stadig mer,
Ei blir meg dagen lang;
Når natten jeg og henne skjer,
Før det var jeg ei bang’.
Jeg tenker, jeg holdt henne da
Og soner for min lyst;
Og ender ikke mine kval,
Dør jeg ved hennes bryst!

ES2019

Forrige: Blindekuh Neste: Die Spröde Alle: Goethe

Gamle dikt: Solen skinner voldsomt for tiden

Januar 1996 var en svært, svært produktiv måned i min lyriske karriere og en svært aktiv måned i mitt virkelige liv, og i mitt følelsesliv. Jeg var nettopp fylt 22 år, jeg var midt i mitt andre år som utflyttet student i Bergen, og det er ingenting som tyder på at studiene var viktigst for meg. Oioioi, jeg husker jo hva som skjedde, og aldri skal det ut på noen blogg. Men diktene, i hvert fall ett av dem, det poster jeg med glede for meg selv og andre.

Solen skinner voldsomt for tiden

Den skinner som bare det, og har gjort det helt siden

Din stemme nådde øret mitt

Munnen din, den snakket litt

Det er da veldig som himlen er klar

Du sa noen ord, hvem vet hva det var.

ES1996

Gamle dikt: Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Jeg har noen bøker med dikt jeg skrev på 1990-tallet. Jeg var ung og mildt sagt under utvikling. Det er pussig å lese kommentarene til diktene. Det er sjelden å lese tekster der forfatteren er så ute av stand til å gjøre seg opp tanker om hvordan tekstene virker på leseren. De har verdi som et artig minne om hvordan jeg den gang var. For eksempel hadde jeg planer om å skrive en stor roman. Den skulle hete LØGN, jeg hadde skrevet det med store bokstaver. Jeg skriver at jeg har lest 3 romaner «den siste tiden», flere enn i resten av mitt liv til sammen, frem til da, som om dette var noe. Et par år senere kunne jeg fort lese tre romaner i uken. Jeg var kort og godt som ung jypling ute av stand til å forstå noe som helst av hva som kreves. Men vakre dikt ble det plutselig.

Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Du er så vidunderlig, hva kan jeg gjøre

Av alle de mennesker som falt for deg

Kikket du bare ekstra på meg

Med deg ved min side, kan ting gå som de vil

Den eneste feilen, du er ikke til.

ES1994

Gamle dikt: Jeg er, hun er så veldig bra…

I likhet med diktet fra 14. januar er også dette postet lenge i ettertid, da jeg oppdaget av januarpostene ikke fulgte systemet jeg senere opprettet. Dette diktet er altså postet i desember 2009, men er skrevet i januar 1995, og er et ganske ok uttrykk for ung forelskelse. Så det er synd det blir postet slik at absolutt ingen får lest det. Men det er ikke mer synd, enn at jeg allikevel gjør det.

Jeg er, hun er så veldig bra
Jeg smiler, hun gjør verden glad
Jeg ler, hun triller, klirrer perler
Jeg går, hun tripper som linerler
Jeg vil, hun er, hun er, hun er
Jeg, jeg, åh, hvis bare hun var her.

ES1995