Ti års bryllupsdag

Det er i dag ti år siden vi giftet oss i dag. Det bør det bli dikt av.

Diktet har en liten historie, foruten de ti årene som ligger bak, diktet har en historie om hvordan det ble til. Jeg skulle skrive det om kvelden, på dagen, men fikk det ikke ordentlig til. Jeg redigerte det morgenen etter, til sånn det ser ut nå.

Uforklarlig fikk jeg problemer med formatet, min vanlige metode for å snike meg unna linjedelingen til plattformen jeg skriver på, fungerte ikke. Og jeg måtte bruke mye tid på å få oppsettet riktig. Resultatet var også at jeg fant en ny funksjon, vers som gjorde at linjene fikk et innskudd, og at det ikke var halvannen linjedeling ved linjeskift. Denne funksjonen brukte jeg for å få linjene til å henge sammen i strofe 2 og 4. Dermed har de fått et innskudd i venstra marg.

Det ser bra ut. Sånn skal det være. Gratulerer til alle som har bryllupsdag, diktet er laget for å leses opp, jeg leser, hun hører, og kysser meg etterpå!

Ti års bryllupsdag

Lykken har vært laget av et annet materiale
I det siste
Ti år
Gratulerer
og takk

Hver dag, hver natt
Har jeg henne
Overalt hvor jeg er
Så er hun der
En finger unna
I verden, og i hodet
Jeg for min del har ennå vanskelig for å tro det.

Og lykken er laget av dette uforklarlige
materialet
Som er så godt og gale
At hun er
Og jeg.

At lykken er til for meg.

ES2019

En ferie er slutt, er slutt, er slutt

I dag kom vi hjem fra ferie. Det er en del av privatlivet mitt, godt skilt fra mitt poetiske liv her på bloggen. I det poetiske livet er alt ord, lek med ord, og følelser uttrykt gjennom ord, i det virkelige liv kommer følelsene av seg selv. Og i denne ferien, og nå som den er slutt, ligger de utenpå meg. Det er så mange sterke inntrykk. Jeg har selv i innledningen lyst å bruke altfor mange ord på å få det forklart, jeg blir liksom ikke ferdig med det, det lar seg ikke gjøre å bli ferdig med det, jeg har som om jeg har havnet på feil side av tiden. Jeg skal ikke være her, etterpå, jeg skal være der, i ferien.

 

En ferie (er slutt, er slutt)

Ute er det kaldt
som august aldri skulle vært

linjeskiftene kan settes hvor som helst

alle triks
__kan brukes
ferien som har vært
kommer aldri tilbake
det er den beste som har vært
den lykkelige tid
en overflod av ord
og ord med innhold
glede, sol, frihet, varme
de beste dager som har vært
men nå er de slutt
nå sitter jeg her
i august
og kan ikke ville slå meg til ro med
at den ferien som har vært så god
mot meg og mine
er slutt
og alt jeg har igjen
er august.

 

Del 2

Så la meg si det like ut
En ferie
er slutt
er slutt
er slutt
er slutt…
osv

ES2017

St. Hans-dikt

Årets lyseste dag ble hektisk her hos oss. Jeg skulle liksom ha tid et tidspunkt på dagen til å sette meg ned å skrive dikt, men slik ble det ikke i det hele tatt. Så kanskje vil jeg kunne klare å skrive dette diktet bedre, kanskje var det så bra som det kunne bli.

 

St. Hans

Så kommer St. Hans

et år

som er det beste i mitt liv

Både året og jeg er på høyden

Herfra går det nedover

Herfra blir det mørkere

Tenker jeg

Mens jeg skjenker meg et fullt glass vin

klar til å drikke

alt sammen

opp.

ES2016

 

Sykdomsdikt

Vi er blitt syke her vi er, flere i familien og storfamilien. Vi hoster og snyter oss, tusler rundt, slappe og sløve. Vinteren har ikke sluppet taket i Kiev, trærne er nakne og knoppløse. I Norge er det en uke med sol og varme, og tidlig vår, men det hjelper jo ikke oss her. Så jeg skriver et dikt, og kaller det syk.

 

Syk

Det går alt sammen

langsommere

nå.

Kroppen

hoster

det renner i nesen

Og ingen vinter

vil gå

Jeg ser ut av vinduet

Ser ut i verden

Og lukker øynene

godt

etterpå.

ES2016

Oppnå, av Helge Torvund

I dag skal jeg bryte ut av det meste og poste et helt nytt dikt av Helge Torvund. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, og lokalavisene i Rogaland er fulle av stoff, siden Torvund er Jærbu fra Hå kommune, og det er sjelden det kommer poeter derfra. Til gjengjeld er de som kommer, gjerne gode.

Jeg har laget meg noen selvpålagte regler, her på bloggen. Jeg forsøker å respektere opphavsrettigheter, poster sjelden dikt fra etter andre verdenskrig, og enda sjeldnere fra forfattere i live. Det er kun i bloggens første år det har skjedd, med Hilde Myklebust og Bob Dylan, og to poster som skiller seg helt ut fra alt annet. Det var før bloggen hadde funnet sin form.

Nå som jeg er på etterskudd forsøker jeg å ta meg selv ved å poste dikt bakover i tid, en post til dagen, de gangene jeg husker det og har anledning. På søndager er det dikt fra verdenslitteraturen, der jeg slapp en gang i 2014, et år jeg skulle ha russiske dikt som spesiale. Jeg håper ennå å få fylt det opp. Det tar mye lenger tid lage poster der jeg kommenterer andres dikt, enn der jeg poster mine egne, de siste er jo i praksis allerede skrevet. Og tid har jeg lite av om dagen, som småbarnsfar, og med hverdagen fylt opp av andre ting.

Egentlig hadde jeg tenkt å starte året med brask og bram, poste Norges skål, eller Norge, kjempers fødeland, som det også er kjent som, av Johan Nordahl Brun, men så kom jeg altså over disse diktene til Helge Torvund, og bryter med det meste, som jeg srev først i innledningen.

Jeg er ikke godt bevandret i nye norske dikt, følger ikke helt med i den nye litteraturen, og enda mindre i forskningen om den. Torvund ble jeg tipset om av en venninne for noen år siden, hun var også fra Jæren. Jeg sjekket ham opp da, men ble ikke direkte grepet. Jeg er heller ikke så altfor begeistret for den nye litteraturen, jeg er en mann for det utvidede 1800-tallet, fra opplysningstiden til verdenskrigene. Jeg liker sterke følelser i dikt, og i vår tid er det mer spøk og lek og eksperimentering, enn de sterke følelsene, synes jeg. Alvoret blir også så enormt alvorstungt, for de som skriver alvorlig. Det blir en verden jeg ikke kjenner meg igjen i, selv om jeg også lever i den.

Så kom jeg altså over Torvund på ny, i forbindelse med utgivelsen av den nye boka hans. De postet et flott dikt av ham i Jærbladet, Du kom med roser, et veldig konkret dikt, som jeg liker, tilsynelatende enkelt, som jeg også liker, med forbindelse fra første til siste strofe gjennom diktets eneste rim (Du kom med roser/slik kan skje (…) Du kom med roser/og det vart fred), og i mellom ikke stort mer enn at en du-person snittet rosene, og satte dem i en vase, «djuprøde/mot mørke, grøne blad». Treffsikre ord, enkle, og i denne sammenehengen, lyriske. Jeg tenkte å poste dette diktet, til jeg kom over et enda bedre dikt på Torvunds Twitter-konto.

Det ble i intervjuet nevnt at han hadde 15000 følgere der, hvorpå han svarte kledelig: «Heilt ubegripeleg – eg veit ikkje kva eg gjer rett».

Antagelig har han noen tanker om det, for både Twitter-kontoen og Facebook-kontoen er svært gjennomarbeidet og fin, en ro og verdighet og lun humor man sjelden finner på de hektiske nettsidene der. Jeg likte det, jeg er også en følger. På Twitter har han den nydelige beskrivelsen på profilen sin: Mind the gap between your meaning and the world.

Diktet jeg poster i dag ble opprinnelig postet i Dagbladet. Det var Torvund selv som fotograferte diktet i Dagbladet, og la det ut på Twitter. Det hører til i den store samlingen «Alt brenner», som skal være ute til salgs, nå.

Om dette diktet er ikke jeg den rette til å sette det i noen kontekst, plassere det i noen tradisjon, forklare hvordan det passer i Torvunds forfatterskap eller hvordan Torvunds forfatterskap passer inn blant andre forfatter fra samme tid, som er vår egen. Jeg leser ham kun for meg selv, og kan si hva jeg får ut av det. Kanskje kan jeg med det også åpne lesingen for andre, og få vist at dikt fremdeles kan være relevant i vår tid, tross alle andre måter vi har for inntrykk og uttrykk nå om dagen, og hvor lett det er å lage bilder og film av alt. Kanskje har ordene fremdeles en hensikt, også når de blir gjort langsomme, og plassert i et dikt.

Torvund er forresten sin egen beste ambassadør i akkurat det. Han gjør en utmerket jobb i å gjøre seg selv og diktene relevante og interessante, gjennom opptredenen i tradisjonelle medier og i sosiale medier, han svarer godt for seg, det er ikke noe tull med ham. Han er heller ikke så påtrengende og masete som kjendisene ser ut til å måtte være nå for tiden.

Ja, jeg vil også si at noe av det jeg likte med Torvund er hvordan han makter å gi oss en pause i alt maset og all støyen. Han gir litt ettertanke på Twitter, litt ro på Facebook, har har noen ord du kan ta med deg på turen din, ut i naturen, jærstrendene, eller ord som stimulerer deg til å ta turen ut dit, og bli din egen poet. Diktet «Oppnå» leser jeg på denne måten, det er nesten en «anti-tittel», det er nettopp å ikke oppnå noe, som er hensikten. Å gjøre noe for sin egen del, å gå ut på stranden for å være der, å oppnå å ikke bry seg om å oppnå noe, og med det se den egentlige verdien i tingene.

Oppnå

Ein dag gjekk gjennom meg
Både den og eg var gjennomsiktige

Stranda eg såg frå vinduet ved baren
og isen i glaset som klinka blankt.

Eg lærer av smil og lått
Eg lærer av mine hender som er
så usikre.

I dag er dagen meg og eg er
eit glimt av lys der ute over måkene.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko
forstår eg alle tings verdi.

fra Alt brenner, 2016.

Irina, jærstrand

Kommentar til diktet

Jeg er ikke så god til å lese dikt som dette. Jeg får ikke noen umiddelbar mening i starten, med dagen som gikk gjennom meg, og hva det betyr at den og dikter-jeg’et var «gjennomsiktige». Jeg liker ikke å tenke og spekulere i hva det mon kan bety, hva det er jeg ikke forstår. Det blir for mye av en gjettelek, for min del. Glass og luft er gjennomsiktige materialer, hvordan dagen og jeg kan være det, vil ikke jeg være den som forklarer. En gjennomsiktig t-skjorte skjuler ikke det som er bak, man ser rett gjennom. Alt ligger åpent.

For min del er det heller ikke så viktig å finne ut nøyaktig hva dette her betyr. For meg er det viktige i diktet å bygge opp en stemning om gjør at sluttlinjene får full effekt. Andre strofe er på ny litt sånn mystisk og merkelig, om en strand sett fra baren, i direkte eller overført betydning, og «isen i glaset som klinka blankt». Det er en nydelig klang i sistelinjen der, verbet «klinka» er spenstig og treffende, men heller ikke her vil jeg ut på noen tolkningsgalei om hva dette skal bety. Kanskje er det et poeng at tre av substantivene og det ene adjektivet er gjennomsiktig, som «dagen» og «jeg» var i strofe 1. «Is», «vindu» og «glass» kan vi se gjennom, slik også noe som er «blankt» kanskje også kan assosiseres med noe gjennomsiktig, blank is og blankt glass er i hvert fall mer gjennomsiktig enn is og glass som ikke er det. Det gjør i hvert fall at strofe 1 og 2 hekter seg litt sammen, at strofe 2 henter opp motiv fra den første.

Tredje strofe er midtstrofen, og den eneste strofen med tre linjer. Det er også strofen som har gjenkjennelige, klassise lyriske virkemidler, gjentakelse og linjebrudd, og det er også en strofe som er direkte og lett å forstå. Den er skrevet i standard norsk setningsoppbygning, Subjekt – Verbal – Objekt (eller preposisjonsuttrykk, om man vil, i dette tilfellet), i alle de andre strofene er setningsoppbygningen vanskeligere. Dikterjeg’et lærer av smil og latter, og av sine egne, usikre hender. Med ord som «smil» og «latter» er det vanskelig å tenke seg noe dystert og trist, «usikre hender» er veldig menneskelig».

Så kommer fjerdestrofen, den mest uforståelige av dem alle, i hvert fall for min del. «Dagen er meg», og «jeg er et glimt av lys der ute over måkene». Særlig det siste der er vanskelig, mens jeg godt kan gå med på at dikteren føler seg i ett med dagen han står og iaktar i. Det er som det skal være. Men hva lyset over måkene er, går over hodet på meg, uten at jeg lar meg plages av det. For oss vestlendinger som er vant med måker, er det en skrikefugl, en av de minst poetiske av dem alle, så det kan være fuglen er valgt som en hverdagslig kontrast til det ellers litt høytravende glimtet av lys. Kanskje har vi også på ny å gjøre med iaktageren som har vanskelig for å orientere seg, som står i en verden han ikke helt skjønner. For meg gir det mening, men jeg skal ikke gå god for at det var denne meningen Torvund forsøkte å uttrykke. Kanskje har vi også i strofe 4 å gjøre med en ny dag, til forskjell fra den gjennomsiktige i førstestrofen. Kanskje har dikterjeg’et med en ny dag også kommet til en ny innsikt. Det er den som glimter over måkene, og den vi ser i sistestrofen.

Men nå skal jeg ikke tolke meg inn i det kjedelige. Midt mens vi står der og lurer på hva i all verden det er for noe, hva det er med dette diktet, som virker så gjennomarbeidet, men samtidig så ugjennomtrengelig, så kommer de to avslutningslinjene og bringer klarhet over det hele. Eller, kanskje er klarhet et for sterkt ord, det uforståelige i diktet og i verden forblir uforståelig, men det er en konklusjon og erkjennelse det går an å forholde seg til, og leve med. Det er noe så godt og gammeldags som et budskap, en dikter som vil formidle en livsvisdom til sin leser, slik det var i en tid vi ellers har beveget oss bort fra.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko

forstår eg alle tings verdi.

Den visdommen er verdt å ta med seg. Mange har prøvd å si det samme, på andre måter, her står det klart og reint. Jeg må skrive det med jærsk diftong, reint. Jaget om å hele tiden oppnå noe, om å hele tiden gjøre noe for å få til noe annet, det gjør at tingene i seg selv mister sin verdi. Når naturen blir til for at man skal fotografere seg selv i den, og legge det ut på sosiale medier for å få respons og oppmerksomhet. Jeg skal ikke gå i fellen og ytterligere skitne til Torvunds klare budskap med ytterligere forklaringer. Diktet har en moral, et slags budskap, uten å være påtrengende. Det er dikterjeg’et som har konklusjonen, leseren står fritt til å komme med sin egen. Denne leseren er enig med dikteren.

Her er diktet som Torvund postet det selv, på Twitter-kontoen sin.

Sang, av Øyvind Rimbereid

Øyvind Rimbereid er en kar jeg ikke kjenner så altfor godt som poet. Jeg har skumlest noen av verkene hans, Seine topografier, fra år 2000, som dagens dikt er hentet fra, og den lange teksten om Jimmen, hesten, som han har fått mange gode kritikker for. Det samme gjelder for Solaris korrigert, som han gav ut i 2004, og som vel var det som gjorde at han fikk plass i en liste over de 25 viktigste forfatterne i norgeshistorien, eller hvordan det var (jeg har sjekket og funnet at det var verket som fikk plass blant de 25 viktigste verkene i Norgeshistorien, litt av en bragd). Han har jobbet ved nordisk institutt i Bergen, hvor han var min kollokvieleder et semester, den gang han var en gryende og på vei mot å bli en anerkjent, forfatter. Jeg mener også han har vært tilknyttet skrivekunstakademiet i Bergen.

Rimbereid er fra Stavanger, og mange av diktene hans i Seine topografier har tema fra Stavanger, og de er alle sammen skrevet på dialekt. Noen av dem er helt enkle, som «Det enkle muliga», der alt som skjer over de fire linjene i diktet er at noen reiser frem og tilbake med Egersund for å kjøpe pølser med «den heilt spesielle regesalaten». Andre er svært ambisiøse, og går over flere sider, slik som diktet med tittelen «Stavanger», i tillegg til «Orkanen i Danmark 3.-4. desember, 1999» og «Synagoge», for å nevne noen få. Disse peker fremover mot Solaris korrigert, vil jeg si, uten at jeg kjenner Rimbereid godt nok til at jeg kan si dette med tyngde.

Jeg bør nok holde meg nede på jorden og lese diktet «Sang» helt for seg selv. Det er et enkelt, kort dikt, jeg har sett det før i andre sammenhenger, så jeg tror det er ganske berømt, og det består av 8 korte linjer, alt i en setning. Kanskje spiller det litt på den klassiske sangen til Stavangerensemblet, «De’ e’kje greit å vera foggel i dag», kanskje er det lån fra Hemmingways verdens korteste novelle om den ubrukte barnevognen som var til salgs, men ingen av disse referansene er nødvendige for å ha glede og utbytte av diktet.

Sang

Mens eg ein moning alt i februar hørte
trosten udenfor vinduet mitt, altså i ein by
kor trosten òg hørre te, tenkte eg
her eg ligge, dressen i skabet
ennå ikkje brukt, at ein dag,
ein dag skal du òg, trosten
ska du òg,
trosten

Fra Seine topografier, 2000

Kommentar til diktet

Jeg skal være forsiktig med å gå for langt i tolkningen av dette diktet. Jeg er ikke så vant med å lese denne type dikt, og ikke med å lese dikt av Rimbereid. Jeg har heller ikke diskutert det noe særlig med kjennere, eller folk som kan korrigere meg, så min egen mening og egen tolkning har fått utfolde seg fritt.

Etter min mening er det viktig med rytmen i dette diktet. Det begynner som en lang og litt klønete setning, der den som fremsier diktet stadig må korrigere seg, der det ikke er noe stramt hva som får lov til å være med, der det flommer litt over av ord og betydninger som til og med krasjer litt i hverandre, og så ender det opp i enkle ord og meninger som gjentar seg, verselinjene blir kortere, og til slutt står det bare igjen ett ord: trosten.

Diktet er antagelig ikke laget for å leses altfor nøye. Det passer godt til opplesning, der den tunge, overlessede starten vil stå i fin kontrast til den enklere slutten. Så i det følgende vil jeg bare peke på forskjellige ideer som kanskje kan ligge i diktet, og forklare litt for de som ikke får så mye ut av det.

Morgenen er i februar, det gir assosisasjoner til en kald og mørk morgen, vinduet er også kaldt. Trosten er en av våre fineste sangfugler, den kan flere melodier og til og med immitere andre, noe jeg ikke tror er poenget her. Det er en trekkfugl, men mange av dem overvintrer, spesielt de vanligste heromkring, svarttrost og gråtrost. Hos oss har vi fuglebrett, så dette vet vi. Når det står alt i februar, så skulle det vel kanskje ligge en tanke om at trosten allerede er her. Om man ser på denne trosten som en tilbakevendt trekkfugl, er det et tegn på at våren er i anmarsj. Det er et tidlig vårtegn, et vårtegn alt i februar. Og det er ganske sikkert at denne personen ikke pleier å høre trosten i februar, og at det overrasker ham.

Det blir nevnt at det er en by «hvor trosten også hører til», vi er altså i byen, og frasen «også hører til» får oss til å tenke på alle dem som ikke hører til noe sted. Eller, dette må ikke sies for sterkt, «også hører til» er inkluderende, men siden det er en trost, og hovedpersonen ennå ligger i sengen, så går ikke assosisasjonene til de rike og velstående. «Dette er for oss som identifiserer oss med trosten», kan man nesten si. De som passer på å få sagt at også trosten «hører til». Det kan også leses som at dette er en by hvor det også er plass for troster, altså en ikke altfor stor by, passende for stavanger. Men også i denne lesingen vil jeg si det er ganske viktig å ha med at dette er en by hvor det er plass til alle. Kanskje kan det være også outsiderne, også trosten.

Detaljen om dressen i skapet, den som ennå ikke er brukt, tja, det kan jo også leses som et slags uforløst potensiale, en dag skal den brukes, men i dette uforløste potensialet ligger også en tanke om at dette dreier seg om en som ennå ikke har fått det helt til. En som ikke har fått vært i en situasjon der han har bruk for dressen.

Det er et kort dikt, så man bør ikke bruke for mange ord på det. Jeg tror det skal være litt uhøytidelig. I dikt er man ofte på jakt etter hva de forskjellige tingene kan symbolisere, her hva denne trosten kan være. Sånn som diktet slutter, vil jeg si at jeg-personen identifiserer seg ganske sterkt med trosten, slik at han nesten snakker med seg selv. Så når han sier skal du òg, trosten, så sier han det nesten til seg selv. En dag skal han også. Hva han skal, blir ikke sagt, men det kan jo kanskje være å havne i en situasjon der han bruk for dressen, eller blir sånn som de andre, de som hører til uten at det er nødvendig å si det.

Vinterbilde

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli med denne bloggen fremover. Det er lenge siden jeg har hatt tid til å jobbe med dikt andre har skrevet, det tar mye lenger tid enn å skrive mine egne, og alle typer poster er grovt på etterskudd. Foreløpig later jeg som ingenting, og poster et innlegg til dagen, de dagene jeg husker det og har anledning. Torsdager er dagen for spesielle dikt, også nye dikt. Det er derfor en bra dag å innlede det nye året med diktskriving. Jeg er i pappapermisjon, hjemme med min datter, og har fantastiske dager. Nå i januar har det vært litt snø og kaldt, minusgrader og vind, og ikke så behagelig å være ute som det var gjennom hele høsten. Likevel er vi ute litt hver dag, en liten time, eller meg, og får ennå noen fantastiske øyeblikk og nydelige bilder. Solen står lavt om dagen, mange områder ligger i skygge, selv midt på dagen. Men de stedene som er opplyst, blir veldig vakre. Også hverdagssteder som rett utenfor huset vårt, der jeg tok et bilde av min skjønne datter i dag. For virkelig å gjøre det komplett, lurte fingeren min seg med på bildet, slik ingen idyll kan være helt ren og ekte, uten at det alltid er noe med den, alltid noe bak. Dette skal jeg forsøke å fange i et dikt, så får vi se hvordan det går.

 

Vinterbilde

Lav sol

Snø

og is

I luften er en liten bris

skriver jeg

for å rime.

Min datter er ute med meg.

Det rimer ikke

Det er en lykke

jeg er ute av stand til å tro.

Hun går der på veien

Jeg tar et bilde

Og fanger en fullkommen ro

I snø

og is

og rim.

ES2016

DSC_1172