Annerledes nå

Dette diktet tror jeg ikke jeg skal si så mye om, det er skrevet om våren, postet om våren. Ellers sier diktet det som skal sies, det kan ikke bli sagt annerledes enn det som står der.

 

Annerledes nå

På trærne spretter bladene
Tulipaner står i blomst
Og det synger glade fugler
Våren spruter
Overalt.

Jeg sitter
Med en kaffekopp
På terrassen.

I stolen
Ved siden av
Er ingen.

Det kryper ikke
Noe barn her
Og gurgler
Av glede.

Tulipanene er røde, gule, oransje
Himmelen er blå.
Fargene er som de pleide å være
Bare helt annerledes
Nå.
Nr. 4

ES2015

Hun

Et kort, lite dikt er nummer tre i samlingen Lyrikk14. Det passer godt nå, som vi går mot slutten av mars, våren prøver seg, og vinteren kanskje ikke helt vil slippe taket. Da er det godt å ha et menneske som er sin egen vår, som bringer fuglesang inn i livene våre, hele året rundt! Hun!

 

Hun

Så kommer våren
med fugler og sang
og henne
som gjør
at fugler og sang
varer høsten
og vinteren lang!

ES2014

Stenen, av Olaf Bull

Dette er det siste diktet i debutsamlingen til Olaf Bull. Det er et godt dikt å avslutte med, også for meg, i mitt arbeid med ham.

I 1909 da debutsamlingen kom ut var Olaf Bull 26 år. Hans far, Jacob Breda Bull, var forfatter, og frem til han debuterte var også unge Olaf Bull nokså klar på hva han ville komme til å velge som yrkesvei. Jeg har mine opplysninger fra Store norske leksikons utdypningsartikkel. Der kan hvem som helst selv lese hvordan Olaf Bull etter examen artium i 1902 forsøkte å studere litt, reiste mye til Europas kulturhovedstader som København, Paris og Roma, og arbeidet som journalist i forskjellige aviser årene 1906 – 1908. Det var poet han ville bli.

Jeg synes diktene i debutsamlingen er de sterkeste Bull skriver. Det er her han har temperamentet, det er her ting står på spill. I de senere diktsamlingene har Bull en mer filosofisk tilnærming til livets brennende spørsmål, han føler dem ikke så sterkt. Ved siden av diktene jeg har behandlet på bloggen (Om vaaren, Fra Mezzainvinduet, og Smerte denne gangen, Til dig tidligere), er «Ungdom«, «Chopin i sideværelset«, «Et overstreget digt» og «Paa læsesalen» artige dikt, mens «Vaarpige» om enda en pike han sammenligner med våren, men aldri får,

Samlingen har også mystiske dikt som «Fantasi«, om månen som på nesten ny-romantisk magisk vis gir liv til nettopp – en fantasi, eller «Tjernet«, der den muntre rytmen tar bort noe av uhyggen som ellers kanskje er der. Her er ensomme dikt, som Alene, der selveste Aftenen vandrer gjennom våren, og der avslutningen minner litt om diktet vi skal behandle i dag:

Men der er deri ingen lære, / og ingen Panacé man har – / i det man er, der maa man være; / man kan ei være føre var / med det at aande og at leve / af all sin kraft i livets  strøm / for saa engang i angst at bæve / og gribe vissen mod en drøm!

Gold og Ensomhed er to andre dikt i samlingen, der ensomhet er tema og sterkt uttrykt.

Og så har vi det vonde diktet Foraar, der vårens livskraft blir satt i kontrast med et dødsfall og begravelse.

Det gives ei ude i al denne blaanede himmel  / et eneste aandedræt fra hendes bryst!

Dette er begynnelsen på diktet som avsluttes slik:

Aa om jeg kunde, kunne jeg bare glemme – / og drive mig selv til at gaa saa gal en gang / de trapper op, og spørge, om du var hjemme – / med tro paa det selv, og med glad og bevæget stemme – –

– – –

Fra frelserens gravlund toner der søndagsklang – -.

Det er et sterkt dikt jeg gjerne skulle ha fått behandlet på bloggen en gang. Dikt.org har diktet i sin diktdatabase, for dem som vil lese det.

Hele samlingen Digte er lagt ut på Wikisource. Der kan man studere alle diktene. Samlingen inneholder flere flotte dikt, enn de jeg har nevnt.

Og det hele avsluttes vakkert med diktet Stenen, der budskapet er at dikteren og kanskje mennesket Olaf Bull har tatt på seg en umulig og destruktiv oppgave, å fange det som aldri kan gripes. Det var i et forsøk på å nå dette umulige målet alle diktene i Digte ble skrevet, og alle hans fremtidige dikt skal bli skrevet.

STENEN

Jeg var i den yderste evighed,
bagom de synlige fjerners brand –
da var det, at nogen imod mig skred
frem paa en ukjendt stjernes rand.

Nogen, som bøiet sig frem og lo
bag slør, som hyllet dens hoved til,
og holdt en sten i sin ene klo
og hviskede kold og mild:

«Jeg slipper en sten i himmelrunden,
den golde sten, jeg her dig tér;
i næste sekund er den forsvunden;
den aflader aldrig at falde mer.

Begriber du, usle, hvad jeg gjør?
Jeg drypper en faldende sten i dit sind;
jeg saar i dit væsen en uro ind,
en uro, som aldrig dør.

Hvorhelst du forbrænder i lysets haller,
i elskov hos kvinder, blandt vaarhvide buske –
Stenen, som samtidig falder, falder
i ødets mulm, skal du huske» 

– – –

Og billedet brast, og jeg sænkedes ned,
ned paa min seng – jeg vaagnet i sved;
i bølger av iskold stjernedugg
hamret mit hjerte, hug i hug –

Men drømmen forblev i mit hjertes nat;
fra ungdom til moden alder
søgte mit sind forgjæves at gribe
den sten, som bestandig falder –
– – –

fra Digte, 1909

Noen ordforklaringer

Brand er «brann», og var korrekt norsk skrivemåte frem til rettskrivningsreformen av 1917. Hva de synlige fjerner er for noe, og hva det betyr å være bakenfor brannen der, er opp til enhver å fortolke. Rand er «kant».

Himmelrunden er i mitt hode et annet ord for himmelhvelvingen, altså himmelen tenkt som et hvelv, eller buet tak, slik man tenkte seg det i gammel tid.  Tér er presens av å te, som betyr å vise frem. Aflader ser ut til å bety «holder opp med», en slags «unnlater».

Kommentar til diktet

Diktet er som mange av Bulls dikt tradisjonelt i formen, om det ikke er helt tradisjonelt i innhold. Det har 7 strofer med 4 vers,. Rimmønsteret veksler litt mellom strofene, de tre første og det femte har a – b – a – b, det fjerde har a – b – b- a, det sjette har a – a- b – b, mens det syvende og siste har a – b – c – b. Det er også veksling mellom trykktung og trykklett utgang.

Uten at jeg skal påberope meg å være noen fasit i å finne riktig metrikk i gamle dikt, der både dikterne og leserne var skolert i å kjenne igjen de faste formene, så mener jeg her at første strofe går frem i daktyliske verseføtter (tung-lett-lett) med lett opptakt (Jeg). Det blir ta, tam – ta – ta, tam – ta – ta, tam – ta – tam, i første linje, og det samme uten opptakt i linje 2. Det ser ut til å være daktyler som avslutes med en avkortet troké, slik Per Einar Jensen skriver på sine fine og lettfatlige sider om verseføtter. Rytmen gir et veldig fint driv gjennom versene. Dette tar bort noe av det uhyggelige i temaet og innholdet.

Jeg-personen i diktet befinner seg på et drømmeaktig sted, bortenfor tid og rom.  Da er det noen kommer i mot ham, «paa en ukjendt stjernes rand», som det står. Dette er i 1909, fremdeles en stund før det er helt klart hva en stjerne egentlig er for noe. Hvem denne «nogen» er blir heller ikke beskrevet, det er noe mystisk og ukjent. Vesenet viser frem en stein, som blir sluppet ut i det som nå kanskje ville blitt kalt verdensrommet.

Strofe 4 er en nøkkelstrofe. Her skiftes også rimmønsteret, en teknikk for å trekke oppmerksomhet mot det. Metrikken går heller ikke opp i daktyler og avkortede trokeer, i hvert fall ikke i linje 2, der det går nesten helt i ball med antall stavelser og trykkplasseringen.

Jeg drypper en fallende sten i dit sind;

Også meningen i denne setningen er ikke helt lett å bli klok på. Hvordan kan man dryppe en stein? Hvordan kan man få en fallende stein inn i sinnet? Det er dristige bilder som hører fremtiden, og ikke fortiden til. Resten av strofen er hvordan denne «nogen» saar i dit væsen en uro ind / en uro, som aldrig dørDet er den fallende steinen som er såkornet, den er et bilde på den uro som finnes i dikterens vesen, den er en del av ham, og den vil aldri dø. En uro er den eneste frasen i hele diktet som blir gjentatt, som avslutning og start på to etterfølgende verselinjer, en sterk og vektig gjentagelse.

Siste strofe i første delen, den femte, går tilbake i drømmelandskapet og det tidløse fra begynnelsen av diktet. Vi ser i denne strofen motiv som går igjen gjennom hele diktsamlingen, og hele Olaf Bulls diktning. Her er livet som forbrænder, altså tiden som går, elskov med kvinner, og våren med sine vårhvite busker. Den stenen som falder, falder, på nytt et ord som blir gjentatt, den skal han måtte huske. At stenen faller og faller er et bilde på noe som er uten kontroll, noe det ikke er noe å gjøre med. Det er også et sterkt drømmebilde. Hvem har vel ikke drømt at en faller?

De to siste strofene er etter at dikter-jeg’et har våknet igjen. På ny skifter rytmen. Den første linjen i strofe 6 er en bråstopp i daktylen, Og billedet brast, ta, tam – ta – ta, tam – og – bråstopp (der man skulle vente to trykklette stavelser, ta-ta, slik som i de fleste strofene hittil). Tja, og jeg, er jo to trykklette stavelser som følger, men de hører helt med til det etterfølgende innholdet, der han senkes ned, og slett ikke til bildet som brast. Jeg holder på at det er bråstopp, selv om rytmemønsteret strengt tatt går opp. Dikter-jeg’et senkes videre nedover i andrelinjen, og våkner i svette. Rimet og i sammenheng med ned, fra linjen over.

Så kommer det som vel i sannhet må kalles et dristig bilde, bølger av iskald stjernedugg, hva nå det betyr, og hjertet som hamrer, hug i hug, rimet med stjerneduggen. Den har gjort et voldsomt inntrykk, denne drømmen.

Avslutningsstrofen kommer med en forklaring og konklusjon som må være endelig. I den bryter rimet og rytmen sammen. Det er ikke bare det at første og tredje linje ikke lenger rimer, de har også trykktung og trykklett utgang, vokalene i og a, på vei ned og opp i tonegangen, de er så forskjellige som de blir. Det er som om den unge Olaf Bull går frem til sin egen alderdom og skriver, at drømmen forble – altså i fortid – i mit hjertes natt, / fra ungdom til moden alder. Drømmen skal altså forfølge ham.

Og så er det forbannelsen: Tross det er umulig, vil hans sinn, der det i strofe 4 er sådd en uro inn, søke forgjæves at gribe / den sten som bestandig faller.

Dikteren var altså sanndrømt. Diktet kan stå som et program for Olaf Bulls senere forfatterskap. Målet med diktningen er å gripe denne steinen som faller, hva den enn er for noe, og få slutt på den uro som i diktersinnet er sådd.

Om vaaren, av Olaf Bull

I november skal jeg poste dikt av den norske dikteren Olaf Bull (1883 – 1933). Det er en av de største dikterne vi har hatt, om enn han vant bedre innpass hos dikterkolleger og kritikere, enn ellers i befolkningen. Folkekjær ble Olaf Bull aldri. Til det er diktene hans for dystre og for krevende, og handler ikke om de tingene folk flest liker å lese om når de først setter seg ned for å lese dikt. Mer innpass hos folket vinner dikterne som våger å begeistre, som skriver beruset om naturen, og som ikke stadig behøver minne seg selv og leseren om at alt vil ta slutt og dø en gang.

Jeg har allerede postet og kommentert Olaf Bulls to mest kjente dikt, Metope, fra samlingen med samme navn, den kom ut i 1927,  og Til dig, det første diktet i debutsamlingen Digte, som kom ut i 1909.

I arbeidet med å velge ut dikt å poste leste jeg på ny gjennom samleutgaven av Bulls dikt, utgitt på Gyldendal i serien Norges nasjonallitteratur i 30 bind. Der ser jeg at det er diktene i debutsamlingen som treffer meg best. Olaf Bull er da fremdeles ung, hans liv er ulevd, hans drømmer uprøvd. Han er 26 år, han har store ambisjoner med litteraturen, det er det eneste han vil leve av, og han har også det praktiske liv som skremmer ham. I denne samlingen finnes også de sterkeste diktene hans, om ikke i kvalitet, så i følelse. Det er bare å sammenligne Til dig med Metope. Kvaliteten i det siste er udiskutabel, men det er det første diktet som har den størse lidenskapen. Denne lidenskapen finnes det spor av i mange av diktene fra debutsamlingen.

Diktet jeg poster i dag er representativt. Det minner om Til dig, med det at det bruker noen av de samme virkemidlene, og har beslektet tema og motiv. Også her er det en kvinnehistorie, som i årstidene må være om våren, og det er et uttrykt ønske om at diktets sommer skal vare evig. Det er typiske tema og motiv hos Olaf Bull, dette. Olaf Bull har mange dikt som foregår om våren, og mange der målet er å gjøre varig en hendelse som er flyktig. Det er også dette det handler om i Metope, som kommer 16 år senere.

OM VAAREN

Eia, ja dét var vaaren! 
Den gurgler i hver en bæk -; 
min frakke i solen baaren 
praler i flæk ved flæk! 
Og flækkenes milde vrimmel 
yngler, blir altid fler – 
som stjerner i vaarens himmel 
jo mere én ser og ser!

Men venner, hvor havene vasker 
derude ved kaiens kav -! 
Træernes kroner pladsker 
i luftens lyse hav -! 
Mit ansigt gløder i feber 
og fødderne er som is, 
der op mot veiret jeg stræber 
og lugter Paradis! 

Bækkene bobler gustne 
langs strøgets sol-allé; 
lindene luder rustne 
ud af en blaa-vaad sne. 
Smaapiger paa høie hæle 
redder sig frem overalt 
paa øer af mager tæle 
til solbelyst asfalt. 

Og under de mørke kjoler 
sprat skjørtets vaarblaa bræm – 
ja, dét var de første violer 
som fløi af vinteren frem! 
Føddernes vevre tunger 
spiller mod grusets graa – 
min gud, hvor de deilige unger 
egentlig smukt kan gaa! 

Hver pigelig røst paa gaden 
slaar gjennem luften ud 
saa nære og klart, som kom den 
til mig med særskilt bud! 
Hvor inderlig nøie luften 
tar mærker af alt, som sker – 
den speiler jo lyden og duften 
af stemmer og vaarsød lér!

Mit blik er i sol begravet, 
og blæst om haaret slaar; – 
det er som en marsch mod havet, 
skjønt jeg mod landet gaar. 
Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

For nu maa de bleke sevjer 
stige bak trærnes bark 
fra herlige brønder og evjer 
dybt i den sværmende mark! 
Jeg ser den i træet paa tonen, 
den sagte, fyldende flom – 
naar saften er naadd til kronen 
blusser den ud, som blom! 

Men se, om jeg endnu kan finde, 
hvor helst i skog jeg gaar, 
paa alle de stumme kviste 
et eneste bladgrønt saar?! 
Det er, som de anende vender 
al lufts befrugtende slør 
i deilige, tomme hænder 
af vimrende eventyrklør!

O, du min veninde i smerte, 
min svaiende, myge vaar 
med livet under dit hjerte: 
alt hvad du vil, du faar! 
Du bærer jo livet i dig – 
som sommeren aldrig gjør – 
Aa kunde min stemning gi dig 
et digt, som aldrig dør!

fra Digte, 1909

Kommentar til språket

Diktet skal ikke være så altfor vanskelig å forstå for norskkyndige, spesielt når man er klar over at mange ord som den gang ble skrevet med ‘æ’, nå blir skrevet med ‘e’. En annen skriveregel som er endret er at lyden ‘å’ den gang ble skrevet ‘aa’, i dag er det altså ‘å’. Jeg har funnet frem til noen ord det kan være tvil om, og satt dem om til moderne norsk.

Baaren i strofe 1 ville vi i dag skrevet båret. Prale er «å briske seg», eller «å skryte». Flæk er «flekk».

Gustne i strofe 3 er flertall av gusten, som er å være» sykelig, gråblek eller gulblek», eller «falmet». Lind er løvtreet, og at linden luder kan jeg ikke skjønne annet enn må være at linden luter, altså bøyer seg fremover.

Bræm, eller «brem», i strofe 4 er «kant» (skjørtekanten).

Kommentar til diktet

Diktet består av 9 strofer, hver med 8 verselinjer.

Merk hvordan diktet formelig skyter ut i førstestrofen: Eia, ja dét var vaaren!

Strofe 6 har et rytmebrudd.

Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

Det er sistestrofen som er den vakreste. Jeg leser det med ungdommens temperament, Bull bryter liksom ut av den avmålte stil. Han er beruset av sin egen stemning, og ønsker at denne skal være nok til å få frem det diktet som gjør at minnet om denne kvinnen varer evig. Her er vi ved et av de klassiske temaene i dikterkunsten, det å bevare det som livet selv ikke vil bevare. I dette diktet, Om vaaren, gir Olaf Bull det et høyst levende uttrykk.

Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
  Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
 
  Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
  Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
  skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.
 
  Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
  Det var som at være elsket af Princesser.
  Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.
 
  O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
  Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
  at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!
 
  Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
  hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.
 
  Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
  Naale
  ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.
 
  Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
  og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !
 
  Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
  med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
  Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
  af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !
 
  Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.
 
  Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.
 
  O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
  Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
  dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
  redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Jeg har skrevet det mange andre steder også, men jeg kan godt gjenta det her for de som kun leser dette diktet på bloggen.

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper.Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg, men tankene går til himmelen, kald og blå. Tolkningen halter dog litt siden dikteren ber om at de i flertall ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Hvem disse de er har jeg ikke noen god forståelse av.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.

Til dig, av Olaf Bull

I 1909 gav den da ukjente Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883 – 1933) – Olaf Bull – ut sin første samling dikt, kalt Digte. Første dikt i denne samlingen var et ordentlig vårdikt, et kjærlighetsdikt med våren som motiv og symbol, og sommer i alle kommende år som ønske til slutt. Det er et flott dikt å starte debutsamlingen sin med, for diktet kan jo i seg selv være denne spirende kjærlighetsvåren som ønsker og lover slik om sommer. Det er også et flott dikt å poste her i dag, søndag 3. april, med våren i anmarsj utenfor vinduene våre og i livene våre, og med mye god sommer og kjærlighet foran oss!

Den lystige innledningen passer kanskje godt til diktet vi skal presentere i dag, men det passer nok ikke fullt så godt for forfatteren bak det. Olaf Bull var en seriøs dikter, som nok kan bli vel kunstnerisk og utilgjengelig for de fleste i mange av sine dikt. Han strevde med de store, lyriske tema, om kunsten og livet, evigheten og forgjengeligheten, og forsøkte å gi det uttrykk i mange lange og krevende dikt, der man skal kjenne referansene godt for å henge med. Det er dikt for lærde, og for kjennere. Men så hender det også at han slår til med noen dikt som blir allemannseie, som Til dig, vi poster i dag, og Metope som ble postet i mars 2009.

Så er det til diktet. Det passer til menn eller kvinner i alle aldre, som er eller har vært forelskede, og kan om man ønsker det litt like godt leses fra en som ser forover, som en som ser bakover (selv om det siste nok er det riktigste). Det er ikke mange norske dikt som behandler våren og den forelskede kjærligheten så godt som dette diktet her, og da gjenstår vel ikke stort mer å forlange? Det er til deg! min kjæreste! kun deg!

Til dig

Til dig, du kjæreste, kun dig,
min deilige vaar, min ungdom,
mit følge paa somrens vei -!

Husker du foraarets tid dér,
hvor veien kom gjennem parken
under de solblaa trær?

Det bugned og sprak i ru mark,
og stammerne drak av solen
gjennem den brustne bark!

Du bar med et trodsigt og blankt smil
din herlige dronningkappe,
overgydt av April!

Dit haar var en skinnende ung fest,
hvor blomsterne slang og svinget
slig som de kunde det best — —

Da syntes vi begge, vor blaa vaar
burde jo ha som sommer
alle de kommende aar!

fra Digte (1909)

Kommentar til språket

Jeg har hentet denne versjonen fra Dikt.org. Vi skulle ikke ha noen vanskeligheter verken med å lese eller forstå diktet. For den som ikke skulle være klar over det, skal dig leses «deg», akkurat som man ville gjort det i dag. Det gjør at ordet rimer helt på vei, i første strofe.  Ellers ser vi det blir brukt gjentagelser  som virkemiddel i første strofe. Tredje strofe har lydmalende ord og rim i bruken av rak (lest med kort ‘a’, uttalt ‘rakk’) og ark (også med kort ‘a’), det er lyden av den brustne bark som sprekker. Fjerde strofe har lang vokallyd i smil, et ord man ikke kan uttale uten å gjøre det om man gjør i-lyden lang nok. Denne strofen har også et herlig rim med smil mot april, i det egentlig dristige uttrykket overgyldt av April. Den dikteren henvender seg er forgyllet av april måned, vårmåneden.

I siste strofe er verbtiden betydningsfull. Hele diktet er skrevet i fortid, som fra en som ser seg tilbake, men her blir fortiden syntes brukt om hva de trodde den gang, og at den burde ha sommer kommende år, ikke at den bør ha det. Det kan tyde på at forholdet allerede er slutt, eller i alle fall at det ikke er det samme lenger. Se for øvrig kommentarer lenger nede.

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at dette passer for forelskede kvinner og menn i alle aldre, men går man inn og ser nærmere på det, er det nok lettest å holde en tolkning der det er en mann som henvender seg til en kvinne, og ser seg tilbake på deres livs første vår. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men først si litt om årstidene som motiv i lyrikken.

Vekslingen mellom vår, sommer, høst og vinter er livets gang. Det representterer en syklus der livet skapes, lever, eldes og dør. Våren er det livgivende, da våkner blomster og trær etter å ha ligget døde gjennom vinteren. Fuglene kommer tilbake, synger og er glade. Det er forelskelsens tid, og også i naturen er våren en typisk parringstid. Det er en tid med glede, solen kommer, det blir varmere og lysere, symbolikken fungerer på mange plan. Sommeren er tiden da alt er på høyden. Alt som våren har lovet, blir oppfylt om sommeren. Dagene er på sitt lengste, lyseste og varmeste, de forelskede lever sammen i kjærlighet, og planter og dyr har rikelig med næring å forsyne seg fra. Litterært sett er det kanskje den mest uinteressante tiden. Der våren er forelskelsen, er sommeren ekteskapet. Mange romaner, dikt og fortellinger stopper med det, de fikk hverandre. Det er ikke om sommeren utviklingen skjer. Høsten er tiden forfallet skjer. Naturen blomstrer av, trærne mister sine blader, de friske grønnfargene forsvinner, fuglene begynner å reise sørover. Det blir også kaldere, surere, mer regn og vind. Hvis man fortsetter forelskelse – kjærlighet – ekteskap analogien, er det her forholdet begynner å få sine problemer. «Livets høst» er et uttrykk, da går det nedover. Om vinteren er alt dødt, nedfrosset. Snø og is dekker landskapet. Dagene er mørke, korte og kalde. Alt ligger og venter på en ny vår.

Her i diktet til Olaf Bull er det en slik vårlig kjærlighet dikteren henvender seg til. Det er et par tegn i diktet som tyder på at dette er en kjærlighet fra fortiden. I strofe 1 blir det sagt min ungdom, et uttrykk ungdommen selv ikke pleier å bruke, husker du, i strofe 2 blir heller ikke så ofte brukt av dem som ikke er gamle nok til å mimre. Hele diktet er også skrevet i fortid. Diktet er utgitt i 1909, så når Bull er født i 1883 må han være maksimum 26 år da han skriver diktet. Nå er jeg generelt tilhenger av å lese poesi uten å være så altfor opptatt av forfatterbiografiene, teksten skal tale for seg selv, og det vil jeg også la den gjøre her. Men om det ikke er en gammel eller til og med middelaldrende mann som ser tilbake,  så har diktet tross sine mange livsglade utbrudd også en sår tone, det er noe som tyder på at vårens løfter allerede ikke er oppfylt. Slik kan det leses, eller det kan leses som at den sansende jeg-personen i diktet tross sin lykkerus, egentlig ikke har noen tro på at lykken vil vare. Verbtiden i siste strofe er tegn på dette, som jeg skrev litt om under kommentarer til språket.

Diktet til Olaf Bull er altså på overflaten et vårlystig, livsglad forelskelsens dikt, men ved en litt nærmere lesning, ser man at dikteren selv ikke helt har troen på at dette vil vare, og at diktet således kanskje ikke er så optimistisk som det først ser ut. Det kan også leses som en lengsel etter at denne livsgleden og forelskelsen skal bli oppfylt, og at den ikke skal ta slutt, selv om man nok vet at det ligger i livets betingelser at det ikke vil skje.