Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark !
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper. Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg. Det samme gjelder hvem de er, de som ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Kanskje har det noe med medisinene å gjøre? Kanskje er det trekk fra kalde, åpne vindu? Jeg skal være forsiktig med å spekulere. Ordene står i diktet som de står.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.

Ohne Heimat, av Friedrich Nietzsche

I dag er det et nytt dikt av Friedrich Nietzsche (1844 – 1900) som skal presenteres. Tidligere har jeg av Nietzsche presentert diktet Das trunkene Lied, der jeg også gav en liten forfatterpresentasjon. For den som ikke orker å slå opp på ny skal jeg gjenta det viktigste. Nietzsche er mer filosof enn forfatter, mer en tenker enn en poet. Han er en av de fremste representantene for det moderne, når det moderne forstås som menneskets oppgjør med Gud og religionen. Det er dekning for å mene dette, selv om det selvsagt finnes en rekke religiøse mennesker også i vår tid. Men en verden der Gud var et udiskutabelt premiss for hele vår eksistens er forbi. Religionen er et spørsmål om tro, man kan velge å tro eller velge å la være.

For den som lar være å tro eller bare tviler på Guds eksistens og muligheten for inngripen i verden, så åpner det seg et veldig tro- og meningsvakuum. Tidligere stod Gud som garantisten for den rette etikk, den rette moral og for meningen med livet. Man kunne legge sitt liv i Guds hender og legge sin vilje under hans, så ville det gå en godt, om enn ikke i dette livet, så i det neste etter døden.

Den faste tro på dette gav en trygghet i livet som vanskelig kan erstattes når Guds eksistens ikke lenger er sikker, enn si når den er tvilsom. Fra 1800-tallet av begynte vitenskapen for alvor å levere svar på en del spøsrmål der den kristne tro gjennom Bibelen eller kirken hadde en del andre svar. Det tar seg naturligvis ikke godt ut når en allmektig Gud tar feil, eller ikke klarer å overgi sin kunnskap om sannheten til oss mennesker. Hvis Bibelens beretning om skapelsen er sann, hvorfor ser det da ut når man undersøker saken vitenskaplig at verden har en annen opprinnelse?

Jeg har lest lite av Nietzsche direkte og det er en stund siden jeg leste det, så jeg skal ikke gå for tungt inn i hva han mener i disse spørsmålene. Han mente jo også gjennom sitt liv litt forskjellig, og han er tolket enda mer forskjellig, men noe av det sentrale i de tolkningene jeg holder meg til er at han setter mennesket som en slags Gud i stedet. Det er selvfølgelig ikke alle mennesker som kan bære denne tyngden, å være så å si en erstatter for religionen, å selv ha kraft til å definere den rette moral og etikk, og få andre til å følge seg. De som har denne kraften, er overmennesker, og de har rett og plikt til å pålegge andre og svakere mennesker sin vilje.

Prisen er den ytterste ensomhet og de voldsomste kvaler. Det passer godt inn i beretningen om hans liv at han ender opp som sinnssyk, han klarte selv ikke å bære den frihetens tyngde han prediket. Men man skal kanskje være forsiktig med å dikte opp for spenstige historier om en forfatters liv for å få det til å passe inn i en historie man vil fortelle. Sinnssykdommen til Nietzsche kan ha andre årsaker.

Her er det imidlertid ikke livet og tenkningen til Nietzsche vi skal presentere, men et av diktene hans. Det er skrevet i 1859, da Nietzsche er uforskammet 15 år. Dette er ungdommen, og årene for de store følelser og for følelse av hjemløshet. Det er imidlertid få som klarer å gi det et så skikkelig uttrykk som den unge Nietzsche, og som klarer å fortsette å leve sitt liv slik han som ung skrev det.

Ohne Heimat

Flüchtge Rosse tragen
Mich ohn Furcht und Zagen
Durch die weite Fern.
Und wer mich sieht, der kennt mich,
Und wer mich kennt, der nennt mich:
Den heimathslosen Hernn …

Niemand darf es wagen,
Mich danach zu fragen,
Wo mein Heimath sei:
Ich bin wohl nie gebunden
An Raum und flüchtge Stunden,
Bin wie der Aar so frei! …

(1859)

Min oversettelse

Uten hjemsted

Raske hester bærer
meg uten frykt og nølen
Gjennom det vide fjerne.
Og den som ser meg, kjenner meg
Og den som kjenner meg, kaller meg
Den hjemløse herren …

Ingen får lov til å våge
Å spørre meg om dette,
Hvor hen hjemme er
Jeg er helt ikke bundet
Av rom og flyktige timer
Er som ørnen så fri!…

Min gjendiktning

Uten hjemsted

Flyktige hester drager
meg uten frykt og klager
Gjennom det vide land.
Og hvem meg ser, han vet meg
Og hvem meg vet, har kalt meg
Den bostedsløse mann …

Ingen skulle tørre
Meg å ville spørre,
Hva mitt hjem vil si
Jeg er meg ikke bunden
Av rommet ei eller stunden
Men som en Ørn så fri!…

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er per nå et førsteutkast. Arbeidet med å gjøre den ferdig er i gang. Gjendiktningen er også helt under arbeid.

Ross er et høytidelig ord for hest. Furcht er «frykt» eller «redsel». Zagen er ikke oppført i min blå ordbok fra kunnskapsforlaget. Ordboken har imidlerid det beslektede adjektivet, Zaghaft,  som er oppført med «usikker», «forsagt» og «sjenert». Jeg har også ordet fra den kjente Bach-kantaten, Weinen, Klagen, Sorgen, Zagen, BWV 12, hvor jeg i mitt hode har misforstått litt og tenkt det «gråt, klage, sorg, tårer». Det siste ordet blir nok bedre oversatt med frykt, nølen eller usikkerhet. Det tyske ordet wer betyr «hvem», og gir nok en større følelse av vilkårlighet – hvem som helst – enn mitt norske «den».

Grunnbetydningen av darf (presens av dürfen) er å få lov til, få tillatelse til noe. I gjendiktningen valgte jeg å sette Ørn med stor bokstav, akkurat her gjør det seg med denne tyske tradisjonen og gamle norske måten å behandle substantivene på.

Kommentar til diktet

Diktet består av to strofer. I dette diktet er rytmen viktig. De trokeiske verseføttene er som en hest i galopp, tam-tam-tam, taam-tam, taam-tam/ tam, tam-tam, tam, taam-tam/ tam, tam, tam-tam, tam. Det er klopeti-klopp, klopeti-klopp. Så kommer fire enstavelsesord etter hverandre, før en lett stavelse blir fulgt av to nye trykktunge i linje 4 og 5. I avslutningslinjen i strofe 1 er det sentrale ikke hvor trykket blir plassert, men at vokalene trekkes ut, tempoet blir dratt ned. Den hjemløse herren blir sagt langsomt. Det er ferden han drar i som er rask.

Et lite tegn på at det er en purung 15 åring som har skrevet diktet ligger kanskje i det siste bildet. Det er ikke riktig at ørnen ikke er bundet av tiden, så om han ikke er bundet av den, er han likevel ikke fri som en ørn. Effekten av den siste linjen er imidlertid slående, og rytmisk sitter det veldig.

 

Weinachten, av Joseph von Eichendorff

Til jul fikk jeg endelig en ordentlig tysk ordbok i gave, og med den i hånd, gav jeg meg i kast med dette julediktet til Joseph von Eichendorff (1788 – 1857) og gjorde et skikkelig arbeid med det. Men til min store skrekk og ergrelse viste det seg i dag at arbeidet var omtrent forgjeves, da hele posten var sporløst forsvunnet. Alt var tapt. Også skrekken og ergrelsen er forgjeves, posten kommer ikke tilbake av den grunn. Det er bare å hente ordboken frem på ny, og gjøre arbeidet en gang til.

Årsaken til at posten forsvant er at jeg arbeider på forskjellige datamaskiner. Jeg laget utkastet til postene på min søsters Mac, altså denne posten og posten med et tysk dikt fra i fjor jul, men fullførte diktet til Eichendorff på mine foreldres gamle, stasjonære PC. Da var fjorårets dikt fra Grillparzer vekk, og da jeg postet dette med min søsters Mac, der det fremdeles lå, forsvant diktet til Eichendorff. Så kan man lure på om det er WordPress, Macen eller PCen som har skylden. Kanskje er det til og med jeg. I alle fall er det jeg som må ordne opp, og det har jeg tenkt å gjøre.

I fjor romjul postet jeg altså diktet Weinachten, av Franz Grillparzer. Det ser ut til å kunne innlede en tradisjon med tyske juledikt i romjulen. Årsaken er at jeg poster norske, russiske, engelske og tyske dikt om søndagene, det tyske alltid den fjerde søndagen i måneden. Og siden den fjerde søndagen i desember måned gjerne faller i romjulen, ble det i år som i fjor naturlig å velge et lite juledikt. Med til den historien hører også at i fjor gikk søndagen rett og slett forbi meg. Jeg glemte hele postingen. Så postingen av fjorårets juledikt skjedde altså denne julen her, ett år senere. Kanskje var det derfor jeg ble straffet med at det beste arbeidet mitt forsvant. Men nå skal vi altså la dette ligge.

Eichendorff er en tysk poet jeg har postet fra før. 25. oktober 2009 postet jeg Den ensomme, der jeg også skrev en kort introduksjon om poeten. For den som ikke vil lete seg tilbake, kan jeg her gjenta at han hører til den romantiske tradisjonen, hvor han i Tyskland blir regnet som en av de store. I Den ensomme er det naturen og skoges lyder som er utgangspunktet for diktet, jeg ser nå at mitt arbeid med diktet etterlater en del tilbake å ønske, så jeg skal ikke si så mye mer om det. Det gjelder forresten de fleste av de tyske diktene jeg har postet. Så ordboken vil komme godt med.

Her i Weinachten er det byen som i hvert fall til å begynne med er åstedet for dikterens tankevandring. Norske lyrikkinteresserte vil sikkert kjenne igjen likheter med diktet Storbynatt, av vår egen Rudolf Nilsen. Også dette diktet er spunnet rundt en poet som vandrer gjennom bygatene. Vi ser også fellesskapet mellom romantikken og modernismen, og skjønner hvorfor det lenge ble holdt på å kalle sistnevnte periode Ny-romantikken her i Norge.

Men den tyske originalromantikeren velger en litt annen utgang på diktet sitt, enn Nilsen gjør i Storbynatt. Utgangspunktet er også forskjellig. Der Nilsen på en måte forsøker å trekke romantikernes naturdiktning inn i byen, i det som ganske sikkert er hans mest leste dikt, tar Eichendorff utgangspunkt i julefeiringen, og bruker det til å uttrykke tanker han også uttrykker i andre dikt.

Weihnachten

Markt und Straßen stehn verlassen
still erleuchtet jedes Haus
sinnend geh ich durch die Gassen
alles sieht so festlich aus.

An den Fenstern haben Frauen
buntes Spielzeug fromm geschmückt
tausend Kindlein steh’n und schauen
sind so wunderstill beglückt.

Und ich wandre aus den Mauern
bis hinaus ins freie Feld
hehres Glänzen, heil’ges Schauen
wie so weit und still die Welt!

Sterne hoch die Kreise schlingen
aus des Schnee’s Einsamkeit
steigt’s wie wunderbares Singen
Oh du gnadenreiche Zeit!

Min oversettelse

Weihnachten

Marked og gater står forlatte
Fremdeles lyser hvert ett hus
Tankefullt går jeg gjennom gatene
Alt ser så festlig ut.

I vinduene har damer
fromt pyntet kulørt leketøy
tusen barn står og stirrer
de er så understille lykkelige.

Og jeg vandrer bort fra muren
Ut dit til det frie området
Høye glans, hellige stråler
Hvor enn så vid og likevel verden!

Stjerner høyt kretsene slynger
Ut av snøens ensomhet
Stiger som vidunderlige sanger
O du nådige tid!

Kommentar til oversettelsen

Jeg gjorde en gjennomarbeidet oversettelse i første utkast, og skal nå rekonstruere (noe av) den. Jeg så også under arbeidet med diktet, at jeg kanskje ikke var helt kvalifisert til å gi meg i kast med det, selv om det er et ganske enkelt dikt.

Sinnend betyr» ettertenksom, grublende».

Bunt betyr «broket, kulørt, (fler)farget, flekket; blandet, mangfoldig». Spielzeug betyr «leketøy».

Feld har omtrent samme betydning på tysk, som det har på norsk. Det betyr felt, eller «område». Meningen i strofe 3 er at dikterjeget forlater murene, og går ut i det fri. Samme hvor langt han går, er han fremdeles i verden. Dette gjelder også metaforisk. Samme hvor langt han lar tankene vandre, vil fremdeles verden omfatte dem. De positive utropene i linje 3 i strofen klinger ikke så godt, når de blir sunget alene.

Jeg strevde en del med å oversette strofe 4 og å kommentere den, og orker ikke gjøre det samme arbeidet på ny akkurat i dag. Det er ut av snøens ensomhet vidunderlige sanger stiger, men slik jeg leser diktet, er det ikke klart om det er den direkte mening av nådig juletid dikteren vil ha frem. Kanskje er det akkurat denne tiden, kanskje er det alle tider som er nådige. Mine tyskkunnskaper legger også begrensninger på denne tolkningen.

Kommentar til diktet

Diktet er lagt til julekvelden, men inneholder lite av den tradisjonelle julestemningen. Og det den inneholder, blir ikke brukt på den vanlige måten. Diktet begynner med at det lyriske jeg går rundt i gatene på et tidspunkt da alt er stengt og forlatt for julen. Det lyser fremdeles i vinduene. Vi ser hvordan stemningen veksler fra linje til linje, først er det negativt og forlatt, så er det positivt og lys i hvert ett hus, så er det at han går ettertenksomt, eller til og med grublende, så er det setningen at alt ser festlig ut. Strofe 2 har bare det positive, alt er pyntet til jul. Oppmerksomheten mot tingene som uttrykker julestemningen, i stedet for stemningen selv, gjør kanskje at vi også her skjønner at vi har ikke med den vanlige julegleden å gjøre.

Fra strofe 3 forlater dikterjeget murene, og går metaforisk ut i det fri. Vi kan godt lese dette som den romantiske søken etter frihet, om å la sjelen klinge med naturen, og ikke med menneskene med sin julepynt. Til slutt påkaller dikteren den «nådige tid», som i vidunderlige sanger stiger mot stjernene. Jeg får imidlertid ikke til å lese dette diktet udelt positivt.

I løpet av 2011 vil mitt arbeid med tyske dikt bli bedre. Da vil også kanskje noen av feilene fra tidligere postede dikt bli rettet opp.

Min gave er ynkelig (Мой дар убог), av Jevgenij Abramovitsj Baratynskij

Denne posten ble gjennomarbeidet på nytt februar 2017. Det ble lagt til gloseliste og gjendiktning, og mer utfyllende kommentarer. Noen kosmetiske endringer fikk posten også i januar 2018.

*

I dag poster vi et dikt av den russiske poeten Jevgenij Abramovitsj Baratynskij (1800 – 1844). Jeg tenkte at nå som det bare er plass til 3 russiske dikt i året, så bør jeg prøve å få i alle fall en av dem til å være skrevet av en poet jeg ikke har postet noe av tidligere. Noen nye bekjentskaper må det jo være, hvert år. Baratanskij var samtidig med Aleksander Pusjkin, og også en god venn av ham. Da skulle man vite at han har sine røtter i klassisismen, men at han i likhet med Pusjkin bryter ut av dem, og over i en slags russisk romantikk. Her er strenge rytme- og rimmønster, men følelser sterkere enn de man forventer å finne i klassesismens diktning. Diktet jeg poster er således helt representativt. Det tar opp det evige lyriske temaet om diktet som kan leve og bli husket i en forgjengelig verden.

Мой дар убог

Мой дар убог, и голос мой не громок,
Но я живу, и на земли моё
Кому-нибудь любезно бытиё:
Его найдёт далекий мой потомок
В моих стихах; как знать? душа моя
Окажется с душой его в сношенье,
И как нашёл я друга в поколенье,
Читателя найду в потомстве я.

1828

Min transkripsjon

Moj dar ubog

Moj dar ubog, i golos moj ne gromok,
No ja zjivu, i na zemli mojo
Komu-nibud ljubezno bytio:
Jevo naidjot dalekij moj potomok
V moikh stikhakh; kak znatj? Dusja moja
Okazjetsja s dusjoj jevo v snosjenie,
I kak nasjol ja druga v pokolénie,
Tsjitatelja najdu v potomstve ja.

Min oversettelse

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, og stemmen min ikke høy,
Men jeg lever, og til jorden min
Til en eller annen elskelig væren:
Vil en fjern etterkommer finne den.
Hvem vet? Kanskje vil det i mine vers
Vise seg at min sjel har en forbindelse med hans,
Og slik fant jeg en venn i et slektledd,
I ettertiden vil jeg finne en leser.

Kommentar til oversettelsen

De første årene la jeg vekt på å oversette tettest mulig til originalen, selv når resultatet da kunne bli tilnærmet uforståelig på norsk. Nå skriver jeg om, for å gjøre resultatet leselig. Her i kommentarene skriver jeg hva jeg har gjort.

I første linje er убог og громок kortformer av adjektivene убогий (ubogij – Forkrøplet, elendig, ynkelig, tarvelig, ussel) og громкий (gromkij – høy, kraftig (om lyd)). Kortformen er russernes måte å uttrykke predikativ funksjon, noe vi på norsk vanligvis uttrykker med det lille ordet er. Russerne bruker ikke dette ordet på denne måten, og må gjøre noe annet for å skille mellom «mannen er ynkelig» og «en ynkelig mann». Det gjør de med å skille mellom kortformen, убог, og langformen, убогий. Der kortformen har predikativ funksjon, har langformen attributiv. Den uttrykker en iboende egenskap. Her, i diktet, er det kortformen som uttrykker en påstand. I oversettelsen blir det Min gave er ynkelig, mens det i originalen altså ikke er noe kopulaverb.

Så følger det noen vanskeligheter. Preposisjonen на (na – til, på) styrer akkusativ når det er bevegelse, og pronomenet моё står riktignok i grunnformen som gjelder både for nominativ og akkusativ, men substantivet земля (zemlja – jorden) er satt i genitiv, med endelsen -и. Jeg er ikke sikker på hva det er for noe. Siden jeg antar det er til stedet, akkusativ, så oversetter jeg med til jorden min. Videre står Кому-нибудь (komu-nibud – (til/for) en eller annen) i dativ. Det er en kasus som uttrykker den som nyter godt (eller vondt) av en handling, typisk den som får brevet eller gaven eller knyttneveslaget.  Ofte kan dativ på norsk bli uttrykt med preposisjonen «til» eller «for». Det er det jeg prøver her. Resultatet blir litt forvirrende på norsk, som det også – for meg – er litt forvirrende i originalen.

Adjektivet любезно er på ny kortform, dette av лыбезный «elskelig, elskverdig», og det står til бытие, som betyr «tilværlese».  Kortformen любезно får jeg ikke inn, jeg bruker adjektivet attributivt.

I linje 4 står pronomenet Его (evo – han, den/det) i akkusativ, og viser tilbake til stemmen  (голос) eller gaven (дар) i linje 1. Substantivfrasen мой потомок (moj potomok – min etterkommer) står i nominativ. Så det er altså etterkommeren som er subjektet, og finner (найдёт – najdjot) den ynkelige gaven til poeten, stemmen hans.. Adjektivet далекий står i langform, og må høre til потомок, altså en «fjern etterkommer». Akkurat den linjen ser nå grei ut i oversettelsen.

Tanken skulle imidlertid være mulig å få tak i, det er ideen om en etterkommer her på jorden, som skal finne frem til den ynkelige gaven og lavrøstede stemmen til Baratynskij.

Fjerde linje slutter ikke med noe punktum, så det er ikke absolutt klart at femte linje begynner på noe nytt. På den annen side er både subjekt og objekt på plass, så det er vel kanskje mest naturlig å lese første halvdel som noe avsluttet. I så fall begynner femte linje greit, В моих стихах; как знать? (I mine vers; hvem vet?), og fortsettelsen trenger bare litt forklaring: душа моя/ Окажется с душой его в сношенье, «sjelen min/ viser seg med sjelen hans i forbindelse», direkte oversatt. Så meningen må være at i versene viser det seg å være en sjelelig (eller åndelig) forbindelse mellom dikteren og etterkommeren hans.

Denne tanken fortsetter i de to siste linjene. И как нашёл я друга в поколенье betyr direkte oversatt: «Og på den måten fant jeg en venn i et slektledd», der как egentlig betyr «hvordan», og russisk ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form av substantivet, så в поколенье kan bety «i generasjonen» eller «i en generasjon», eller «i slektleddet» eller «i et slektledd». Det er jeg (я) som står i nominativ, og venn (друга) som står i akkusativ, så det er jeg som finner vennen. Читателя i siste linje står også i akkusativ, så det er også her «jeg» (я) som finner en leser, og det i ettertiden (потомстве).

Til slutt vil jeg si litt om russiske verb. De skiller mellom perfektive og ikke-perfektive aspekt, eller fullført og ikke-fullført handling. På norsk blir dette utført med en omskriving, vi sier ofte «sitter og leser», eller «går og tenker», for å få frem at vi er i gang med noe, handlingen er ikke fullført. På russisk er de opptatt av dette, og har hele verbsystemet innrettet etter det med å la alle verb komme i par, ett for det perfektive og ett for det ikke-perfektive. Det ikke-perfektive uttrykker en handling som er i gang, vanlig presens, den utføres nå, mens det perfektive uttrykker en handling som er fullført. Det vil den være i fremtiden. Her i dette er det en god del perfektive verb, det er fullført handling, og altså noe som vil bli utført i fremtiden. For de to siste linjene blir dette illustrert i det perfektive verbet найти, å finne, som i nest siste linje blir brukt i fortid, «fant», og i siste i fremtid «vil finne», eller rettere: «kommer til å finne». Det vil skje.

Jeg klarer heller ikke finne en tilfredsstillende forklaring på dativen Кому-нибудь i linje 3, jeg skjønner ikke hva det betyr. Min oversettelse her, «med en eller annen», glatter over problemet.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

убог – kortform -> Убогий 1. Forkrøplet, 2. elendig, ynkelig, tarvelig, ussel, 3. elendig, tarvelig, ussel
любезно – kortform, nøytrum -> любезный 1. (обходительный) elskverdig, imøtekommende 2. уст. или разг. (дорогой) kjær; любезный читатель! уст. kjære leser
бытие tilværelse, væren
далекий 1. (удалённый; давный) fjern: lang (длинный) 2. (чуждый) fremmed 3. я далеко от мысли упрекать его jeg berbreider ham på ingen måte
потомок 1. etterkommer; ætling 2. мн (людеи будущих поколений) etterkommere, etterslekt
Окажется -> Оказаться 1. (найтись, быть налицо) finnes, være 2. (очутиться где-л) være, befinne seg; komme i 3. (явиться на самом деле кем-л, чем-л) vise seg å være 4. безл. (выяснилось) отказалось, что… det viste seg, at…
Сношение 1. (связ) forbindelse, kontakt 2. (половой акт) samleie
поколение generasjon, slektledd

Kommentar til diktet

Diktet er kort, og uttykker en kjent, klassisk tanke, og bruker flere av de vante virkemidler i den lyriske tradisjonen. Det er neddempet i tonen, ingen romantiske stormer her, ingen store følelser, ingen proklamering av dikterens geni og inspirasjon, her går det rolig frem, nesten klassisistisk i formen. Den russiske originalen har mange myke, behagelige lyder, eller fonemer, som det heter i fonetikken. Et fonem er det minste betydningsskillende lydelement i et språk. Sånn om omtrent kan man si fonemene er lydspråkets bokstaver, et fonem i lydspråket tilsvarer en bokstav eller en bokstavkombinasjon i skriftspråket. På norsk består kombinasjonene ‘ng’, ‘sj’ og ‘skj av flere bokstaver, men bare én lyd, ett fonem. Diktet passer å leses langsomt, rolig. Vokalen ‘o’, nærmere norsk ‘å’, er lett å uttale og behagelig for øret, mens ‘i’ er mer anstrengt, skrikende, om leseren følger meg her.  Her er det russiske vokaler о, а, у (vår u, uttalt kontinentalt, som norsk, tradisjonell ‘o’) som dominerer, nesten totalt. Konsonantene er også myke, м, д, б, г (m, d, b, g), få av dem er skarpe, enda færre skarpe og trykktunge. Verken oversettelsen min eller gjendiktningen er i nærheten av å gjengi dette.

I innholdet begynner diktet med at poeten reduserer seg selv, og sine dikteriske evner. Han har fått et ynkelig talent i gave og kan ikke snakke med høy røst. Det siste gjør han ikke heller, diktet er rolig, men det første er en selvmotsigelse. At diktet lever og ennå blir brukt viser jo nettopp at talentet hans ikke var så ynkelig, og at gaven hans er så stor at han og hans dikt lever videre gjennom århundrene, og over landegrensene. Diktet spør ikke så mye, det er ydmykt, det vil bare ha en leser, og den leseren vil poeten føle et sjelelig fellesskap med. Det er dette sjelelige fellesskapet som blir løftet frem til noe stort og verdifullt, så stort at verken diktet eller dikteren trenger andre mål. Således slutter diktet litt triumferende, med at dikteren finner en leser og sjelefrende i ettertiden. I den russiske originalen faller ordene helt naturlig, ordnet i rytme og rim, slik at det blir en forsterket effekt av at sånn må det være.

Originalen har også jeg (я – ja) til slutt: leser finner i ettertiden jeg (min uthevelse). Poeten snakker mye om min (мой), min gave, min stemme, min verden, men der til slutt kommer en tydelig og trykksterk jeg (я). Så tross sin ynkelge gave og lave stemme, så er poeten sterk i troen på seg selv, han vet og er ikke i tvil om at i verden han lever i, en gang i tiden, vil diktet finne en leser, og med det vil han finne en sjelelig kontakt. Her og nå er denne leseren jeg, og kanskje også du, som leser dette, og – forhåpentligvis – har vi skjønt diktet godt nok til at den russiske poeten Baratynskij fikk sitt ringe ønske oppfylt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen har en del av de samme problemer som oversettelsen, men er løst på en litt annen måte. Noe av poenget i originalen er at det flyter så lett og uanstrengt, noe som må være målet også i gjendiktningen, om enn dette målet nok ikke er så enkelt å oppnå.

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, min stemme svak,
Men jeg lever, og i min verden
Til en eller annen elsket væren:
Vil den finne en ætling langt der bak
Hvem vet om ikke i versene mine
Der vil min sjel ha kontakt med hans
Og slik en venn i et ledd jeg fant,
En leser i ettertiden vil jeg finne.

Oft in the stilly night, av Thomas Moore

I dag er det et dikt av den irske poeten Thomas Moore (1779  – 1852) som skal presenteres.

Jeg merker at jeg kommer litt til kort når det er nasjonalskalden i den irske kulturen som skal presenteres, for denne kulturen kjenner jeg ikke særlig godt. Diktet er imidlertid brukt av størrelser som James Joyce i Portrait of the artist as a young man, og Samuel  Beckett i hans siste skuespill What where. Ingen av disse verkene har jeg lest, og jeg har heller ikke støtt på Thomas Moore noe særlig i øvrig litteratur jeg har lest. Så min kjennskap er litt overflatisk, og jeg uttaler meg litt forsiktig.

Thomas Moore er født i Dublin, faren var kjøpmann, og begge foreldrene var katolske. Han studerte ved en protestantisk skole, som like før han begynte der hadde åpnet også for katolikker, og etter grunnskolen flyttet han til London for å studere Juss. Etter utdannelsen reiste han over Atlanteren til en stilling på Bermuda, hvorfra han også fikk reist og besøkt Canada og USA. Thomas Moore begynte tidlig å skrive poesi, og ble tidlig populær. Hans talent omfattet også det musikalske, og mange av tekstene hans er tonsatt av ham selv eller andre, eller han har skrevet dem til kjente, irske folkemelodier.

Interesserte i biografien hans kan sjekke aktuelle nettsider like lett som jeg, her er også en tidslinje over livet hans.

Oft in the stilly night

Oft, in the stilly night,
Ere slumber’s chain has bound me,
Fond memory brings the light
Of other days around me;
The smiles, the tears,
Of boyhood’s years,
The words of love then spoken;
The eyes that shone,
Now dimm’d and gone,
The cheerful hearts now broken!
Thus, in the stilly night,
Ere slumber’s chain hath bound me,
Sad memory brings the light
Of other days around me.

When I remember all
The friends, so link’d together,
I’ve seen around me fall,
Like leaves in wintry weather;
I feel like one
Who treads alone
Some banquet-hall deserted,
Whose lights are fled,
Whose garlands dead,
And all but he departed!
Thus, in the stilly night,
Ere slumber’s chain has bound me,
Sad memory brings the light
Of other days around me.

1817

Min oversettelse

Ofte i den stille natt

Ofte i den stille natt
Før søvnens lenker har bundet meg
Bringer glade minner lys
Fra andre dager rundt meg;
Smilene, tårene 
Fra barndommens år,
Kjærlighetens ord ble sagt;
Øynene som skinte,
Er nå matte og borte,
De glade hjerter er nå knust!
Således, i den stille natt,
Før søvnens lenker har bundet meg,
Bringer triste minne lys
Fra andre dager rundt meg.

Når jeg tenker på alle
Vennene som har holdt så godt sammen,
Jeg har sett dem falle rundt meg,
Som løv i vintervær;
Jeg føler meg som en
Som vandrer alene
I en forlatt bankett-hall,
Der lysene er borte,
Der kransene er døde,
Og alle utenom meg er reist bort!
Således i den stille natt,
Før søvnens lenker har bundet meg,
Bringer triste minner lys
Fra andre dager rundt meg.

Kommentar til oversettelsen

Slumber blir direkte oversatt med «slumre», men Slumber’s chain blir bedre oversatt med «søvnens lenker», siden dette er et uttrykk vi bruker på norsk. Jeg oversetter dimm’d med «matte», selv om «dimmet» innebærer en svekkelse som også finnes i originalen.Vanligvis blir broken oversatt med «knust» i betydningen som er siktet til her, og jeg ser ingen grunn til å endre på dette. «Brutt» kunne også vært brukt, og ville gjerne være mer presis. Thus betyr «således, på denne måte; derfor».

Remember betyr selvfølgelig «husker», men i meningen her gir det en bedre norsk oversettelse med «tenker på». Linje 2 og 3 gir en liten utfordring siden det er to relativsetninger som skal knyttes til «vennene» (the friends). Norsk språk liker ikke dette, og jeg løser det ved å dele setningen i to, og legge til et pronomen («dem») i linje 3. Wintry weather kunne også vært oversatt med «vinterlig vær». Primærbetydningen til tread er «tre, trå, tråkke», men i diktet gjør det seg bedre med betydningen «vandre». Fled betyr flyktet, men «lysene er flyktet» syntes jeg ble mer komisk enn poetisk på norsk. He i linje 10 (strofe 2) referer til han som vandrer alene i bankett-hallen, altså jeg-personen.

Kommentar til diktet

Det er et enkelt dikt om tanker man får når man legger seg. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c-d-e-e-d og så gjentas de fire første linjene av diktet til slutt i begge de to strofene, bare at fond (= «glad) byttes ut med sad (= «trist»). Rimmønsteret er dermed litt mer komplisert enn det helt enkle, men rytmen er slik at man kan la seg friste til å bruke et ord som kjempeenkel. Etter den sakte innledningen i hvert vers Oft in the stilly night, kommer helt faste og standard rytmemønstre med to jambiske verseføtter i linje 5 og 6, og nye jamber fulgt av lett-tung-tung (bakkisk) i linje 7. Denne rytmen gjentas i linjene 8, 9 og 10. Hvis man leser kun med trykket, hører man lett at dette er rytme man har hørt før ta-TA,ta-TA/ ta-Ta-ta-TA/ ta-TA-ta-TA-ta-TA-TA x2. Jeg har alltid tenkt at det er nettopp slike rytmemønstre modernistene vil bort fra, fordi man er blitt så vant med dem at man leser dem liksom i svime. Man får ikke med seg ordene.

Thomas Moore var imidlertid ingen modernist, han var romantiker hundre år tidligere, og da skulle man skrive på denne måten. Jeg liker dette diktet fordi det har en elegant overgang fra den lyse starten, der natteslumringen bringer lys til glade minner, til slutten der minnene nå er triste. Det skjer så å si mens de glade minner forklares. Han tenker på smilene, tårene fra barndommens dager i en god stemning (fond memory), hvor kjærlighetens ord ble sagt (The words of love then spoken). Siden tenker han på at øynene som den gang skinte ikke skinner så mye lenger, og at de en gang så lystige hjerter nå er knust (broken). Således gjør minnene den lyriske jeg-personen trist.

I andre strofe er det ikke engang noen forsøk på å være glad. Her er alle gode, gamle venner nå falt fra, og det lyriske jeg er som en ensom vandrer i en enorm bankett-hall (banquet-hall). Alle som har vært alene i en slik hall, vet hvordan ensomheten der blir forsterket.

Slik blir diktet et vakkert uttrykk for hvordan det er med muligheter man en gang har hatt, men nå ikke har lenger. Diktet ser bare tilbake, og gjør ingen forsøk på å bekjempe den melankolske stemningen som da oppstår. Denne formen for sinnstemning mener jeg peker langt fremover, og er med god sikkerhet også noe mange i dag kan kjenne seg igjen i.

Die Einsame, av Joseph Freiherr von Eichendorff

Et romantisk dikt av den tyske romantikeren Joseph Freiherr von Eichendorff (1788 – 1851) poster jeg i dag. Eichendorff er en av de største tyske romantikerne, både i produksjon og kvalitet, og siden ingen nasjon tok til seg romantikken som tyskerne, er diktene til Eichendorff nettopp hva man må lese, hvis romantikken er den perioden man liker best.

I romantikken ville dikterne bort fra den kjølige og strenge klassisismen, der enhver følelse skulle være underlagt tankens og formens strenge kontroll. Romantikerne var ikke så radikale at de ville bryte fullstendig med formene, men formen skulle aldri være hovedsaken. Det var følelsen som skulle uttrykkes.

Og den store følelsen er naturligvis kjærligheten. Den viktigste kjærligheten for romantikerne var til kvinnen, naturligvis, og til naturen, der naturen kanskje stod som enda viktigere enn kvinnen etter hvert. Det gjaldt i hvert fall når romantikken glir over i nasjonalromantikken, der kjærligheten til hjemlandets natur står høyere enn alt.

Denne store og vakre naturen kunne bare fullt ut sanses av den geniale dikter. Det er nesten litt som i hulelignelsen til Platon. Vanlige folk ser bare skyggen av hvor vakkert tingene virkelig er, mens diktergeniet ser tingene selv. Og det virkelige geniet evner til og med i inspirasjonens flamme å gi dette et uttrykk, slik at noe av dette aller vakreste kan overføres dem som ikke er i stand til å se det selv. Dette er med i min forståelse av romantikken, og mange av tekstene blir artige å lese i et slik lys.

Det store målet for romantikerne var å forene naturen og sjelen, slik at man gikk i ett med naturen, og alt sammen gikk opp i en høyere enhet. Eichendorff har mange dikt der han skriver om dette, Die Einsame er bare ett av dem.

Die Einsame

Wär’s dunkel, ich läg’ im Walde,
Im Walde rauscht’s so sacht,
Mit ihrem Sternenmantel
Bedeckt mich da die Nacht.

Da kommen die Bächlein gegangen,
ob ich schon schlafen tu?
Ich schlaf nicht, ich hör noch lang
Den Nachtigallen zu.

Wenn die Wipfel über mir schwanken,
Das klingt die ganze Nacht.
Das sind im Herzen die Gedanken,
Die singen, wenn niemand mehr wacht.

Min oversettelse

Die Einsame

Var det mørkt, og jeg lå i skogen,
I skogen bruser så sakte,
Med sin kappe av stjerner
Dekker natten meg.

Der kommer bekken,
om jeg fortsatt sover tu’?
Jeg sover ikke, jeg har allerede lenge
hørt på Nattergalene.

Når tretoppene over meg svinger,
Da klinger den ganske natt.
Da er til hjertene tankene,
Sangene, når ingen mer er våkne.

Kommentar til oversettelsen

Wär’s dunkel betyr noe sånt som «om det var mørkt», eller «om det hadde vært mørkt», det er en slags hypotetisk tid.

I strofe 2 er det en bekk som kommer og spør om den ensomme sover. Det gjør han ikke, han har lenge ligget og hørt på nattergalen. Jeg klarer ikke helt å finne ut av «tu» i ob ich schon schlafen tu. Er det noen som kan hjelpe meg her? Linje 3 og 4 i denne strofen er atskillig mer elegant på tysk, enn i norsk oversettelse.

Jeg har lenge vært glad i det tyske uttrykket die ganze Nacht, og synes tilsvarende kan brukes på norsk. Derfor «den ganske natt». En mer vanlig norsk uttrykksmåte er her «hele natten», men det klinger slett ikke så poetisk. I linje 3  er det dativ flertall, slik at det ikke er «i hjertene», men «til hjertene» naturens sang skal komme.

Kommentar til diktet

Dette er et romantisk dikt, der sjelen og naturen går sammen. Det er også den ensomme observatør som skildrer det. Vi ser også det mystiske i diktet, med at det er en slags tvil om dette har hendt eller ikke, om det er fantasi eller søvn.

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra

A dream within a dream, av Edgar Allan Poe

Et kjent motiv fra en kjent poet denne søndagen. Amerikaneren Edgar Allan Poe er jo mest kjent for sine noveller og for sine små grøssere, men han var også en mer enn alminnelig habil poet. I diktet jeg presenterer i dag, behandler han den velkjente ideen om at livet bare er en drøm, og at man egentlig aldri kan vite ordentlig om man sover eller er våken, eller hvor den egentlige virkeligheten er. Men før jeg kommer til diktet, vil jeg si litt om forfatteren av det. Dette er livet til den legendariske Edgar Allan Poe.

Om forfatteren: Edgar Allan Poe (1809 – 1849)

Edgar Allan Poe hører til de diktere der livshistorien passer inn med diktningen. Han er grøsseren og uroens mester, og han levde også et urolig liv, der han hadde sine problemer. Hans biologiske foreldre var skuespillerne David Poe og Elisabeth Hopkins Poe fra Boston, Massachutes. Det er i nordstatene. Begge foreldrene døde svært tidlig, faren David i 1810, moren Elisabeth i 1811, begge altså mens unge Poe bare var et spebarn. Hans søsken gikk det også dårlig med, broren døde og søsteren ble gal. Edgar ble sendt som fosterbarn til John og Frances Allan i Richmond, Virginia. Det er i sørstatene. For øvrig er det herfra Edgar Allan Poe tar mellomnavnet sitt.

Om man leser litt kunstneriske og fantasifulle gener inn i skuespillerforeldrene, blir det en ordentlig kollisjon når lille Edgar møter fosterforeldrene sine. Dette var handelsfolk. Stefaren John Allan var en mer enn velstående handelsmann som tjente stort på å eksportere tobakk, biinntekter kom fra handel med hvete, klær og gravsteiner, og han eide som skikkelige sørstatsfolk flest selvfølgelig slaver. John Allan var av skotsk opprinnelse, og sammen med konen Frances var han medlem i The episcopal church. Dette er en slags anglikansk kirke i USA. I denne ble Edgar Allan Poe døpt. Kontrasten til skuespilleroppveksten han kunne fått i Boston er kolossal.

Som liten gutt ble Edgar Allan Poe i 1815 tatt med til England (via Skottland), der han gikk barneskolen i en forstad til London. I 1820 vendte den lille familien tilbake til USA, der Poe først forsøkte seg ved universitet i Virgina i 1825, siden i US army i Boston i 1827. Den første karrieren gikk i stå på grunn av spillegjeld, den andre karrieren endte også dårlig. Spillegjelden ødela helt et allerede dårlig forhold til fosterforeldrene, særlig til faren. Man må her forstå godeste John Allan, stesønn Edgar skriver og ber om mer penger til å finansiere utdannelsen, og så viser det seg at alt sammen går til gambling. Universitetet i Virginia hadde på godt amerikansk vis forbud mot gambling, i likhet med forbud mot alkohol, tobakk og litt mer overraskende – skytevåpen -, men forbudet ble på like godt amerikansk vis nokså oversett. Så lenge det var forbudt, var det greit at man drev med det likevel, så lenge det skjedde noenlunde i skjul og den offentlige moral ikke ble utfordret direkte. Det ble den da spillegjelden til Poe vokste seg så stor at den verken lot seg betale, eller skjule, og så ble Poe utvist fra universitetet i Virginia. Og avvist av fosterfaren.  

Det skal ikke stor forestillingskraft til for å skjønne hvilken fortvilet situasjon unge Poe var i etter dette. Han var forlatt av to sett med foreldre, og hadde misbrukt muligheten til å få seg en utdannelse. Han flyttet tilbake til fødebyen Boston, og skrev seg inn i det militæret med å lyve både på alderen og på navnet, noe måtte han jo ta seg til for livsoppholdet. Men poeten Poe hørte jo ikke hjemme der, og etter to av fem års tjeneste, ønsket han å forlate hæren før tiden. Han fikk lov på betingelse av at han forsonet seg med faren. Dette forholdet var nå på et slikt lavmål, at fosterfaren knapt brydde seg med å svare på brevene hans. Først da moren døde i 1829 ble det en ordning. Nå 20 år gamle Edgar Allan Poe hadde mislyktes både ved universitetet, og i hæren. Og han hadde fortsatt mesteparten av livet foran seg.

I løpet av perioden i militæret hadde han også gitt ut sin første diktsamling, Tamerlane and other poems. Tamerlane er det engelske, latiniserte navnet for Timur Lenk,  den mildt sagt beryktede tyrkisk-mongolske hærføreren som grunnla det timuridske riket med sentrum i Samarkand. Riket var grunnlagt på restene av det store mongolske imperium fra Djengis Khan, og Timur Lenk sies greit å ha overgått sine fryktede forfedre i grusomhet. Det var en passend person å velge for den senere grøsserkongen Poe. Utgivelsen ble for øvrig fullstendig mislykket, og en av de mest ubemerkede debutene i amerikansk litteraturs historie, som jeg så det så fint formulert et sted. Eller, rett skal være rett, de 50 utgavene som ble trykket opp for Edgar Allan Poes egen regning, gjør verket til et av de sjeldneste verkene i amerikansk litteraturhistorie. Det er dette som står her, i avsnitt 3.

Utover 1830-tallet hadde han større suksess med diktningen, han kunne i det minste leve noenlunde av den, og han ble selv redaktør i et slags tidsskrift i Richmond. Men de personlige problemene vedvarte, nå med alkoholisme og rusmidler, og noen fryktelige kvinnehistorier. Blant annet giftet han seg i 1836 med sin 13 år gamle kusine, Virginia Klemm. Hun var knapt blitt voksen før hun i 1842 sprengte et blodkar, og ble invalid til hun døde av tuberkolose fem år senere.

Det er kanskje ikke så rart at han med en slik bakgrunn henfalt til grøsse- og horrorsjangeren. Jeg har ikke lest fortellingene hans, og skal ikke uttale meg annet enn å gjenta at det er for disse han er aller mest kjent. Men han skrev altså også dikt. Og diktet jeg har valgt å presentere, er fra helt på slutten i Edgar Allan Poes korte liv. Han hadde da vært gjennom lange perioder varierende galskap, tiltakende alkoholisme og et selvmordsforsøk i 1848. Denne bakgrunnsinformasjonen gir den rette stemningen for lesningen av diktet.

Det heter A dream within a dream, og en nærlesning vil vise at det er ikke nettopp noen positive drømmer det her er snakk om. Selv om diktet har både rim og rytme og faste verselinjer, så er tankesettet og fortvilelsen i det, mer passende til nyromantikken eller modernismen som skal komme omlag 50 år senere, enn den mer brusende romantikken som rådet på midten av 1800-tallet da Edgar Allan Poe døde. 

 *

A Dream Within A Dream

Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.

I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?
1849

Strand

Min oversettelse

Ta dette kyss på pannen!
Og, i det jeg skiller meg fra deg,
La meg åpent tilstå:
Du tar ikke feil som mener
At mine dager har vært en drøm;
Likevel hvis håp har flytt avsted
I en natt, eller i en dag,
I en visjon, eller i ingen,
Vil det derfor være mindre borte?
Alt det som vi ser eller synes
Er bare en drøm inni en drøm.

Jeg står midt i bruset
Av en surf-plaget kyst
Og jeg holder i min hånd
Korn av den gylne sand
Hvor få! men som de kryper!
Gjennom fingrene til dypet
Mens jeg gråter - mens jeg gråter!
Å Gud! kan jeg ikke gripe
Dem med et fastere favntak
Å Gud! kan jeg ikke bevare
En fra den nådeløse bølge
Er alt det vi ser eller synes
Bare en drømm inni en drøm?
 
Min gjendiktning til norsk
En drøm inni en drøm

 
Ta mitt kyss på pannen, nå

Og, i det vi skilles må

Skal du min tilståelse få.

Du tar ikke feil i din dom, så døm

At livet er ikke mer enn en drøm

Men hvis håpet er seilt av sted

En natt, en dag, hvem vet vel det

I en visjon, eller ingen

Er det da den forsvunnede tingen?

Alt vi ser og synes i livets strøm

Er bare en drøm inni en drøm

 

Jeg står midt i bruset

Av bølgene, kruset

Og jeg holder i min hånd

Gyllen sand, se sånn

Så få! men som de kan krype

Gjennom fingrene mine til dypet

Mens jeg gråter må du begripe!

Å Gud, kan jeg ikke gripe en dag

med et mye fastere tak

Å Gud! Kan jeg ikke spare

Én fra bølgene bare?

Er alt hva vi synes og ser i livets strøm

Bare en drøm inni en drøm?
 
Kommentar til oversettelsen

Diktet byr ikke på noen spesielle problemer i oversettelsen, og moderat engelskkyndige vil greit kunne lese diktet i original. Brow betyr først og fremst «bryn», men på norsk sier vi aldri at vi skal kysse noen på brynene, og det går greit å velge pannen i stedet. Engelskmennene sier da også sjelden at de skal kysse noen «on the forehead». Med parting står valget mellom å oversette med «avskjed», «atskillelse» eller «oppbrudd». Avow er «erklære åpent», «tilstå» og «vedkjenne seg». Jeg stokker litt om på rekkefølgen av ordene, for å få klar og fin mening på norsk. Linje 6-9 er greie å forstå i originalen, men linje 9 er vanskelig å få oversatt ordentlig til norsk. Det er bruken av engelsk the som blir umulig, «den mindre borte» er noe annet enn the less gone, og ved å omskrive for eksempel med «den som er mindre borte», synes jeg det blir nokså klumpete. Jeg omskriver lett, og mister litt mening på veien.

«Bruset» er selvfølgelig ikke noen fullgod oversettelse av roar, som i alle fall jeg også assosierer med løvebrøl og rumling og brumling, men jeg velger den oversettelsen som passer best til det kysten gjør i linje 2. Både engelsk grasp og norsk «gripe» har en overført betydning av å begripe med forstanden, som det konkrete å gripe (sandkornene) med hendene. Clasp oversettes i blå ordbok fra kunnskapsforlaget med «hekte, spenne; omfavnelse; fangtak; hekte; folde (hendene); holde fast; omfavne». Det gjelder å få med sidebetydningen av å kunne holde fast også med forstanden. Det engelske ordet save som ligner på safe = trygg, gjør seg mye bedre enn det tilsvarende norske redde, med stamme av «redd». «Frelse» går heller ikke å oversette med, for det er ikke religiøs frelse det er snakk om her. Jeg velger «bevare», selv om det langtfra er fullgodt.  Meningen i denne bønnen, er om det ikke er mulig å gjemme unna en, få berget et eneste av disse sandkornene, som den nådeløse bølge nå er i ferd med å sluke opp. Det engelske save passer perfekt, tilsvarende på norsk finnes ikke.

Gjendiktningen strekker selvfølgelig betydningen enda litt lenger, og kutter enda litt mer. Men her er i det minste rimene bevart, på bekostning av rytmen og noen steder også på bekostning av meningen.

Kommentar til diktet

Det er et velkjent motiv helt tilbake til oldtiden at man egentlig ikke kan vite om det er når man sover, eller er våken, at man egentlig drømmer. Den kinesiske vismannen Lao tse skriver at han en gang drømte at han var en sommerfugl, og stiller så spørsmålet, hvordan kan han vite at han ikke er en sommerfugl som drømmer at han er et menneske? Edgar Allan Poe legger inn enda et ekstra lag, slik at vi ikke bare lever i en drøm, men en drøm innenfor en annen drøm. Det er derfor god avstand til alt virkelig, og håndfast. Det er et fortvilet dikt, dette er virkelig horror, dette er redselen for selve eksistensen.

De enkle rimene og nesten litt muntre rytmen står i en merkelig kontrast til diktets forferdelige innhold. Det eneste faste punkt i diktet er i starten, med kysset på pannen før avskjeden. Her i de tre første linjene er rytmen spesielt lett og grei. Avskjedshilsenen til det lyriske jeg’et, som nå skal reise et sted, er at den han tar avskjed med, ikke tar feil, når denne mener livet til jeg’et har vært en drøm. Spørsmålet om håpet nå er vekk blir her noe selvsagt, det er selvfølgelig borte, det har flytt avsted, og om det var om natten eller dagen, en visjon eller ikke, det spiller ingen rolle, for det er like fullt borte. For alt hva vi ser i denne verdenen, er ikke mer enn en drøm, og til og med en drøm inne i en annen drøm.

Men det er ikke første strofe som er den aller mest fortvilte her. Det er i den andre det eksistensielle angstskriket virkelig lar seg høre. Her står jeg’et på en strand, brenningen fra bølgene gir suset og bruset han hører, eller brølet av virkeligheten. Han holder i hånden gyllen sand, gylne sandkorn, det er få av dem, men likevel renner de gjennom hånden hans uten at han kan hindre det. Assosisajonene er mange. Vi har timeglasset, der sanden renner ut, i overført betydning livsløpet, der tiden renner ut. Det engelske ordet creep er ypperlig i denne sammenhengen, lydelig skjærer det i ørene med den skarpe ee-lyden, a creep er også et kryp, og vi får ekle assosiasjoner om ekle kryp som kryper rundt omkring, og han kan ikke hindre det. Sandkornene kryper aktivt gjennom fingrene hans, og han kan ingenting gjøre for å hindre det. While I weep – while I weep er uhyggelig kraftfullt, gjentatt to ganger, den voksne mannen ser livet renne ut mellom fingrene sine, og kan ingenting annet gjøre enn å gråte over det. Det er et forferdelig virkningsfullt bilde.

Han påkaller Gud, en Gud han ikke akkurat ser ut til å ha noe håp om kan bidra med redning, det er slik jeg leser diktet en ikke-troendes bønn til Gud som et siste desperat forsøk i den aller mest fortvilte situasjon. Han ber om et fastere favntak, han ber om å få kunne gripe disse sandkornene fastere. Med alt det disse sandkornene kan bety, blir det en meget sterk mening her. Det kan være at han vil stanse tiden som renner fra ham, det kan være han ønsker forstandsmessig styrke til å begripe hva som foregår her, hva livet er for noe, hva det er for noe han vet han bør holde, men ikke klarer. Jeg tror også vi kan lese sandkornene som mennesker, det ene kornet etter det andre renner ut, og blir tatt av bølgene.

En slik tolkning passer fint til neste to linjer, der han på ny henvender seg til Gud i et vokativt utrop, og spør om han ikke kan berge en eneste en av disse sandkornene. Det kan jo være at han mener et eneste menneske, og at dette mennesket er ham selv. Det kan også være at han bare vil ha kontroll på noe som helst, et eneste lite håndfast sandkorn å orientere seg etter.

Konklusjonen som i første strofe ble fremsatt rolig og greit, alt er bare en drøm inne i en annen drøm, blir nå satt frem helt fortvilet. Er virkelig alt som vi ser og synes vi ser, bare en drøm inni en drøm? Finnes det virkelig ingenting?

Når man ikke kan svare ubetinget jo på et slikt spørsmål, er det klart man kan bli litt sinnsforvirret. Edgar Allan Poe kunne ikke det, og belønningen ved det er det vi som får, ved å kunne lese mesterlig poesi med virkemidler, motiver og tankeinnhold flere tiår forut for sin tid. Straffen tok han selv, ved å leve et liv i angst, depresjon og rusmidler.

Taushet, av Fjodor Ivanovitsj Tiutsjev

Denne posten er pusset opp i uke 25, 2016. Lagt til er foreløpig transkripsjon og gloseliste. Oversettelsen er forbedret, og jeg har også endret på kommentarene til den. Jeg har også endret skriftstørrelsen og font på overskriftene. Tittelen på diktet har jeg også endret fra silentium til taushet. Det er ingenting ved det russiske ordet moltsjanie som gjør det nødvendig å bruke et slikt lite brukt fremmedord på norsk.

*

Russisk dikt. Det er skrevet av F. I. Tiutsjev (1803 – 1873). Tiutsjev ble født inn i en gammel, russisk adelsfamilie i nærheten av Bryansk, der han ble opplært konservativt og patriotisk hjemme på godset. Han flyttet siden til Tyskland, der han ble boende store deler av sitt liv, og kom i kontakt med tyske diktere som Heinrich Heine og filosofer som Friedrich W. J. von Schelling. Kanskje er det dette som gjør Tiutsjev mer ettertenksom og filosofisk i diktene sine, enn andre mer følelsesladde og umiddelbare russiskediktere?

Молчание!

Молчи, скрывайся и таи
И чувства и мечты свои —
Пускай в душевной глубине
Встают и заходят оне
Безмолвно, как звезды в ночи, —
Любуйся ими — и молчи.

Как сердцу высказать себя?
Другому как понять тебя?
Поймёт ли он, чем ты живёшь?
Мысль изреченная есть ложь.
Взрывая, возмутишь ключи, —
Питайся ими — и молчи.

Лишь жить в себе самом умей —
Есть целый мир в душе твоей
Таинственно-волшебных дум;
Их оглушит наружный шум,
Дневные разгонят лучи, —
Внимай их пенью — и молчи!..

1830

Min trasnkripsjon

Moltsjanije!

Moltsji, skryvaisja i tai
I tjustva i metsjty svoi  —
Puskaj v dusjevnoj gluine
Vstaiut i zakhodjat one
Bezmolvno, kak zvezdy b notsji, —
Liubujzja imi – i moltsji.

Kak serdsu vyskazatj sebja?
Drugomu kak ponjat tebja?
Poimjot li on, tsjem ty zjivjosj?
Mysl izretsjennaja jest lozj.
Vzryvaja, vozmutisj kliutsji, —
Pitaisja imi — i moltsji.

Lisj zjit v sebje samom umej —
Jest tselyj mir v dusje tvoej
Tainstvenno-volsjebnykh dum;
Ikh oglusjit naruzjnyj sjum,
Dnevnyje razgonjat lutsji, —
Vnumaj ikh penjiu – i moltsji!..

Min oversettelse

Ti stille, skjul og hold hemmelig
Både følelsene og drømmene dine —
Måtte de i dypet av sjelen
Reise seg og vandre
Stumme, som stjernerne om natten —
Beundre dem – og ti stille.

Hvordan uttrykke seg til et hjerte?
Hvordan skal andre forstå deg?
Forstår han noe om hva du lever med?
En tanke uttrykt er løgn.
Rører du rundt så forarger du kildene —
La deg få næring fra dem – og ti stille.

Vit bare å kunne leve med deg selv —
Det er en hel verden i din sjel
Hemmelige trylletanker;
Blir gjort døve av ytre støy
Daglige jaget av stråler —
Vær oppmerksom på sangen deres – og ti stille!..

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er forbedret etter mitt første forsøk tilbake i 2009. Jeg har også laget til en egen gloseliste under så det er lett å finne frem i de vanskelige ordene, og man kan se hvilke alternativer det er for oversettelsen.

Скрывайся er imperativ til et verb som betyr «holde seg skjult» (se gloselisten). Пускай er en alternativ form for Пусть, som betyr noe sånt som «må/måtte» i betydningen «måtte det bli fint vær i kveld, slik at vi kan…» Den sjeldne formen оне har jeg nå funnet ut av. De har forklaringen på russisk wikislovar, det var som jeg tenkte en flertallsform for он, она, оно, они (han, hun, det), en variant av они, altså «de» på norsk. Jeg ser også jeg har fått en hyggelig kommentar fra Arni Thor Sigurdsson, der det blir oppgitt at оне er en gammel flertallsform for 3. person hunnkjønn. I samme linje står verbet заходят som har litt forskjellig betydning etter om det er perfektivt eller imperfektivt (med perfektivt parverb зайти, og ganske mange betydninger, «stikke innom», «gå bak», «gå rundt» er noen av dem). Her er det det perfektive verbet som gjelder, da er det «å begynne å gå», som det også kommer frem av gloselisten. Любуйся er ikke imperativ, refleksiv form av Любить («å elske»), slik jeg først skrev, men av любоваться. Det betyr å beundre. Verbet tar instrumental, noe som forklarer formen ими for dem (egentlig «med dem»). Med dette skulle meningen i første strofe endelig være helt klar: Du skal holde skjult dine følelser og drømmer, la dem stå opp selv der i dypet av sjelen din, stumme som stjernene om natten, du skal beundre dem – og tie.

Другому как понять тебя? viser muligheten for økonomi i det russiske språket. Другому er dativ av Друг, som betyr «andre», i dativ «til andre». как понять тебя betyr ordrett «hvordan forstå deg»? Den russiske setningen blir perfekt forstått av alle russere, mitt tilsvarende forsøk på norsk blir litt uvanlig og vanskelig. Взрывая er en partisippform av взрывать, (pf. взорвать), som kan bety «sprenge» eller «få til å eksplodere» eller «spa opp» (sjekk glosene). возмутишь er andre person presens av возмутить, som betyr «opprøre, forarge» eller «oppgvigle». ключи er flertall av ключ, som enhver moderat russiskkyndig vet betyr «nøkkel», men det kan også bety «kilde» (eller oppkomme, ille og olle), som jeg tror det gjør her. De siste to linjene i dette verset er vanskelige å få riktig på norsk, det er vanskelig å finne ord som sier det samme på samme måte, men jeg tror det betyr at om du styrer rundt med disse store spørsmålene og tingene blir det bare rot, du irriterer bare det du forsøker å finne ut av. I stedet skal du la disse tingene forsyne deg, de skal være kilden du øser av og har glede av. Så skal du tie stille. Hele strofen handler om at det ikke går an å overføre store, kompliserte tanker fra en til en annen, sentrert om den berømte midtsetningen «en tanke uttrykt er løgn».

Jeg antar дум er genitiv flertall av дума, som betyr tanke. оглушит betyr «gjøre døv», «slå i svime, bedøve» eller «svimeslå, lamslå». шум betyr «bråk» eller «støy». Дневные blir i kunnskapsforlagets ordbøker oversatt med varianter av «dags-, formiddags- og ettermiddags-«, mens разгонят er tredje personsformen i presens av verbet разгонять, (pf. разогнать), og betyr «spre, splitte, drive fra hverandre» eller «oppløse», «spre», «jage bort» og flere andre lignende betydninger. лучи er flertall av луч, som betyr «stråle». пенью får jeg til å bli en dativsform av hannkjønnsordet пень, og det betyr «trestubbe, stubbe», (i overført betydning) «treskalle, tosk» eller «ufølsom person». Innen jeg har funnet en bedre og sikrere oversettelse, velger jeg å hoppe over dette ordet.

Gloser

молчание -> taushet, stillhet

скрывайся -> скрываться нсв 1.-4. см скрыться 5. (прятаться где-л.) holde seg skjult 6. от кого-л. (избегать встреч с кем-л.) unngå nn 7. разг. (держать в тайне свои мысли, намерения) holde sine tanker {hensikter} for seg selv; gjøre sitt hjerte til en røverkule 8. (иметься – о чём-л. незаметом) ligge (skjult) 9. за Т. (корениться) stikke under

таи -> таить 1. (держать в тайне) hemmeligholde; skjule, dølge (скрывать) 2. (питать) nære; ~ злобу 3. (заключать в себе) romme, innebære

глубине -> глубина 1. dybde 2. в глубине леса (dypt) inne i skogen 3. морские глубины havets dyp 4. перен. (о мысли, чувстве и т.п.) dybde

заходят -> заходить II 1. (начать ходить) begynne å gå 2. (заколебаться) disse, riste

безмолвно -> безмолвный книжн. taus, stum: stille, tyst, ordløs; (онемевший – тж) målløs; stilltiende (о договорённости)

Любуйся -> (по-)любоваться Т, на В beundre; ~ картиной, ~собой

высказать <нсв высказывать> uttale, ytre, si; ~ своё мнение, желание, предложение

изреченная -partisipp-> изречь <1. ед. изреку> <нсв изрекать> ytre, uttale, mæle (til dette ordet står linjen i Tiutsjevs dikt som eksempel på bevinget ord, oversatt med «er tanken uttalt, er den løgn»)

Взрывая -imperfektiv gerundium-> взрывать I (вести взрывные работы – тж) skyte; взорвать 1. sprenge, eksplodere; sprenge i lufta 2. få til å eksplodere, bringe ut av fatning» eller «få til å eksplodere» ; взрывать II взрыть <1. ed. взрою> spa opp; снарядв взрыли землю granatene har pløyd opp jorda

возмутишь -> возмутить <нсв возмушать> 1. (привести в негодование) opprøre, forarge 2. уст. (побудвить в восстанию) oppvigle

ключи -> ключ I nøkkel II (источник) ille, olle, kilde

Питайся -> питаться 1. (есть) ernære seg av, leve av; spise(получить питание) 2. (получить что-л. необходимое) få tilførsel av, bli forsynt med; næres перен. озеро питается двумя реками

Лишь I частица (только) bare, kun; først (не ранее чем) II союз (едва, как только) så snart som, straks

умей -> уметь нсв (+инф) kunne; forstå (понимать, как надо что-л. успешно делать)

волшебных ->волшебный 1. (магический) trylle- 2. перен. (чарующий) fortryllende, magisk, eventyr-

дум -genitiv flertall-> дума 1. (мысль) tanke 2. (род стихотворения) ballade 3. duma (kommunestyre i russiske byer før 1917; государственная дума riksduma (Russlands nasjonalforsamling 1905 – 1917)

оглушит -> оглушить <нсв оглушать> 1. (звуком) gjøre døv 2. (ударом) slå i svime, svimeslå, bedøve 3. (ошеломить) lamslå, svimeslå

Дневные -> дневной прл 1. dags-; formiddags-; ettermiddags- 2. (за день) dag-, dags- 3. (о животных, насекомтх) dag-

разгонят -> разогнать <св разгонять > 1. (заставить разойтись, разбежаться) spre, splitte, drive fra hverandre 2. (организацию и т.п.)oppløse 3. (тучи и т.п.) spre 4. (скуку и т.п.) fordrive, drive {jage} bort 5. (ускорить ход, движение) få noen/noe opp i (en) fart 6. разг. (уволить) gi noen (flere personer) sparken 7. полигр. spatiere 8. разг. (удлинить) tøye, tvære ut

лучи -> луч 1. (полоска света) stråle (тж перен.) 2. мн. физ. stråler

пенью -> пение sang, synging

Min kommentar

Oversettelsen skal nå være ganske korrekt, og det er nå også lagt til en gjendiktning til slutt. Det er et berømt dikt jeg har tatt fatt på i dag. Russere med utdannelse kan det gjerne utenatt, i hvert fall de to første linjene: Молчи, скрывайся и таи/ И чувства и мечты свои, eller ti stille, skjul og hemmelig,/ både følelsene og drømmene dine. Det er filosofisk tenkt og skrevet, resten av diktet underbygger det, men i Russland og det senere Sovjetunionen har det også en konkret klangbunn. I et land med et sterkt hemmelig politi og utstrakt sensur, kan det lønne seg å holde litt skjult hva man egentlig tenker og mener. Ved å sitere det fra diktet til Tiutsjev, ufarliggjør man det litt, og kan styre unna å svare på ubehagelige spørsmål.

Linje 4 i strofe 2 er også berømt: Мысль изреченная есть ложь, eller Er tanken uttalt, er den løgn. Det står i ordboken som bevinget ord, under изреченный,  et adjektiv avledet av verbet изречь. Også det er med på å underbygge at man ikke skal buse ut med alt man vet, det er bedre å holde litt inne. Setningen inneholder også litt dyp filosofi, om mening og språk, at språket ikke alltid strekker til for å uttrykke den meningen vi har. Mange har vel gjort den erfaringen, at de har sagt noe, men så merker at dette ikke kom ut sånn som det var tenkt, eller ikke ble oppfattet sånn det var håpet.

Tiutsjev argumenterer for at vi skal holde igjen med alle tanker. Sjelen er dyp, et menneske rommer mye, man skal ikke forsøke å forklare alt. En del ting er best bare å la være i fred. Det som rører seg i dypet av sjelen, blir bare forstyret og ødelagt i møte med hverdagens larm og støy, det har det bedre der det kommer fra. Det er best å tie stille.

Min gjendiktning

Som alltid i mine gjendiktninger gjelder det om å få et dikt som kan fungere litt på norsk. Jeg legger vekt på å få rimene på plass, og lar det gå på bekostning av rytmen.

Stillhet

Ti, og hold hemmelig i sinnet
Følelsene og drømmene dine —
Måtte de i dybdene av sjelens bunn
Reise seg og vandre rundt
Stumme, som stjernerne i nattens ly —
Beundre dem – hold munn og ti.

Hvordan til hjertet å uttrykke seg?
Hvordan få andre til å forstå deg?
Forstår han noe om hva du lever hver dag?
En tanke uttrykt er løgn og bedrag.
Rører du rundt vil kildene forarget bli —
La deg få næring fra dem – og ti.

Vit bare å kunne leve med deg selv —
Det er en hel verden i din sjel
Hemmelige trolldomstanker;
Blir gjort døve av larm som banker
Daglige jaget av stråler stri —
Vær oppmerksom på sangen – hold munn og ti!..

Til deg du hei, fra Haugtussa av Arne Garborg

Det er midt i januar og midt i vinteren, jeg er i Bergen og langt fra Jæren, men jeg vil likevel bruke denne søndagen til å presentere åpningsdiktet i diktsyklusen til Arne Garborg (1851-1924), Haugtussa.

Garborg gav ut denne samlingen dikt i 1895, og er kanskje det siste virkelig store verket Garborg gir ut. Han går etterpå inn i en slags religiøs krise, eller kanskje vi skal kalle det religiøs søken, som resulterer i verk som Den burtkomne faderen, Jesus Messias og Heimkomen son, verk som på ingen måte står seg mot hans tidlige romaner. I 1895 er den norske litteraturen også godt inne i en nyromantisk periode, eller tidlig modernistisk periode, alt etter hvordan man ser det. Haugtussa passer etter min mening best i det førstnevnte, her er hyllest til naturen og tro på åndelige makter og skjulte krefter, litt mørkere enn den første romantikken, riktignok, men allikevel full av naturskildringer jordnære jærbuer den dag i dag kan trykke til sitt brust.

Dikt som dette skal ikke analyseres for nøye, de skal bare nytes. Og det vi nyter er jambiske rytmer med 8 – 4 – 8 – 4 stavelser, trykksterke enderim i mønster a-b-a-b og stort mer er ikke å si om det. Forsøk bare å nynne på rytmene i diktet, og hør hvor liksom seierrik den er, selv uten ord. Første strofe kan vi som kommer fra Jæren så godt som utenatt, vi har sett det så mange ganger, og tenkt det så mange ganger når vi har gått i det jærske terreng med hei og myr, og fjell på den ene siden, og jærstrendene med havet på den andre. Fra alle små høydedrag er utsikten enorm, og vi får liksom lyst til å hilse dette landskapet akkurat som Garborg hilser det.

Flere av strofene i diktet er nookså mørke, med «skugge-netter», «gru i rædde barm» og «striden tung og sein». Strofene kan deles inn i tre deler (markert med stjerne), der midtdelen er spesielt mørk. Det er jo egentlig Veslemøy, eller Haugtussa, som kommer med disse betraktningene, og hun hadde jo sitt å stri med, som man vil se gjennom de resterende 70 diktene i syklusen. Men for Jærbuer flest er det første strofe og de to siste som mest gjelder, og som ligger lengst fremme i bevistheten. Og nå i mørkeste januar er det spesielt flott med den siste, med lerkesongen som lover vår. Den vil me tru på, for å si det på dialekt.

Til deg, du hei…

Til deg, du Hei og bleike Myr
med Bukkeblad,
der Hegre stig og Heilo flyr,
eg gjev mitt Kvad.

Til deg, du visne Lyng um Haug,
der Draumar sviv,
eg gjev min Song um Dimd og Draug
og dulde Liv.

Eg kjenner deg, du Trollheim graa,
du Skugge Natt!
Eg rømde rædd; men stundom maa
eg sjaa deg att.

Eg kjenner deg, du Havsens Marm
med Galdre-Song;
du gauv meg Gru i rædde Barm
so mang ein Gong.

Eg kjenner Striden tung og sein
mot Trolldoms Vald.
Gud hjelpe oss for brotne Bein
og Mannefall!

*

Eg kjener deg — eg kjenner deg,
som ikkje vann! —
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Eg røynde sjølv den Striden stygg
i mange Aar,
med ville Mod, med bøygde Rygg,
med svære Saar.

Du um meg sviv, du hjaa meg sit,
du arme Aand!
I meg du enno riv og slit
i dine Baand.

Eg veit det vel: dei sterke Troll,
den Vilje rik;
ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll,
sløkkt i eit Skrik. —

*

Men Lerka stig fraa gløymde Grav
med Sigers Ljod;
og Vinden stryker inn av Hav
so frisk og god.

Og um me kjenner Graat og Gru
og Saknad saar,
so maa me Lerkesongen tru,
som lovar Vaar.

frå Haugtussa (1895)

Et vakkert punkt på Jæren