Søndag kveld

Samlingen Familielykke rakk jeg ikke å skrive ferdig før jeg begynte å poste den. Den begynte i hodet mitt, ute på tur med mitt kjære barn, vinteren og våren 2016, mens jeg ennå var i ferdrepermisjon. Jeg assosierer den med turområdene våre, området rundt Stokkalandsvannet og Stokkalandsfjellet. Så vokste barnet til, og ble litt mer aktivt, slik at jeg ikke fikk så mye tid til å gå og tenke og skrive meg dikt mens vi var ute på turene våre. Dette diktet her, er skrevet en augustkveld, i 2017. Familielykke er det, like så fullt.

Søndag kveld

Det mørkner i august

Jeg skulle ønske jeg hadde ordene
til å formulere rødvinen mot munnen
og stemningen.

Ved siden av meg – mitt barn
I stuen – min kone

Jeg er i dette
og utenfor dette
Tonen de snakker i
Sangen hun synger
Ordene mine

Det mørkner utenfor vinduet.
Som poet strekker jeg ikke til
Som menneske…

ES2017

 

Min datter (min datter)

Dette diktet var ganske vanskelig å få til, og det er ikke sikkert denne versjonen er den endelige. Jeg har gjort ganske mange forsøk på å beskrive datteren min, og hvordan hun går ut over alle grenser for meg, hvordan min kjærlighet til henne overgår enhver forelskelse og hvor ubeskrivelig skjønn jeg synes hun, og hva det betyr. Jeg ser henne, og kan ikke tro det, jeg våkner om natten og håper hun skal gjøre det også, jeg skynder meg hjem fra jobb, legger alt til side, tiden er ikke nok til å fylle hva jeg vil være med henne, ingenting strekker til, det er mer enn alt,

 

Min datter (min datter)

Min datter

er så skjønn

at det ikke lenger blir nødvendig med rim

at ordene ikke kommer noen vei

at lykken min ikke kjenner noen grenser

og at ingenting lenger er nok.

 

Jeg kan sitte på en trestol

og huske på henne

Ofte våkner jeg

om nettene

 

Min datter, min datter

Selv de ordene

er for store for meg

ikke til å tro

 

Men slik er det

jo.

*

Jeg ser henne for meg i hodet

Jeg kan ikke tro det.

Jeg ser henne jo

så ofte jeg vil

Mine ord strekker ikke til

Mitt liv er ikke nok

Hun er liv i kropp

 

Og så skjønn

Som ingen, ingen tanke

eller drøm.

 

Jeg kan ikke skrive det bedre enn dette

Men det er ikke i nærheten

Ikke i det hele tatt.

For å beskrive henne må jeg gjøre det enkelt

Min datter (min datter).

 

Nr. 8

 

Nr. 8

Hun gråter (når jeg går)

Noe av det jeg finner mest forunderlig her i verden er at mitt skjønne barn som jeg elsker høyere enn alt, gråter når jeg går fra henne. Tårene hennes flommer over i hjertet mitt, lyden er ikke til å holde ut, enda jeg elsker den, og jeg kommer sent til jobb heller enn å forlate henne når hun gråter slik. Det er ikke til å forstå, for det er jo jeg som vil være med henne, jeg vil ha henne med meg alltid, men de praktiske ting i livet gjør at det verken er lurt eller mulig. Lille Irina skjønner ikke det, hun vil være med far, særlig når han reiser bort, for da pleier det jo skje noe morsomt, enten reiser vi til stranden, skogen eller fjellet, eller på besøk til noen, nye verdener åpner seg, hun vil så gjerne være med, og hun løper på de små beina sine, og forsøker å komme seg ut selv om hun er bare i strømpebuksen, om døren lukkes ser jeg det gråtende ansiktet og den lille hånden på vinduet ved siden av. Det er ikke til å holde ut, det er så rørende og gripende, jeg kan ikke forlate henne før hun har sluttet å gråte.

Dette dikt nummer 6 i Familielykke er jeg ikke sikker på har funnet sin endelige form. Det er noe jeg tenker mye på og som gjør sterkt inntrykk, så jeg hadde likt å få det skikkelig.

Hun gråter (jeg går)

Det er ingenting

jeg finner så rart

som at hun gråter

når jeg går

at hun vil ha meg

hos seg

når jeg

av hele mitt hjerte

kropp og sjel,

galaksen og universet

vil være med henne

alltid

så er det hun

som gråter

når jeg går

Og enda så mye

jeg tenker og føler

er dette et under

jeg ikke forstår.

Nr. 6

 

25. august gjorde jeg en rekke nye forsøk

 

Det sykeste

Mest uforståelige

Jeg vet

Er at hun gråter

Når jeg går.

 

*

Det

Sykeste, mest uforståelige

Jeg vet

Er at hun gråter

Når jeg

Går

*

 

Det sykeste, mest

Uforståelige

Jeg vet

Er at hun

Gråter

Når jeg

Går

*

Det sykeste, mest uforståelige

Jeg vet

Er at hun gråter

Når jeg går.

*

Jeg kan skrive det på alle mulige måter

Det er det sykeste, mest uforståelige

Jeg vet

At hun gråter

Når jeg går.

25. aug, 2016

 

Når jeg kommer hjem

Dette diktet har jeg forsøkt i forskjellige versjoner, den som postes er den siste. Kanskje går det ikke an å uttrykke ordentlig den gleden jeg føler når jeg kommer hjem, som den vanlige mann jeg er, og så er det vakreste barn i verden – mitt eget- der for å ønske meg velkommen med hele seg. Det er en slik aksept for den jeg er som jeg ikke hadde kunne forestille meg på forhånd, og en slik umiddelbar og utilslørt glede jeg ikke kunne tenke meg var på grunn av meg. Det er en glede som ikke står i stil med situasjonen, skrev jeg i en av versjonene, ikke står i stil med den jeg er. Mitt barn bryr seg mindre, når jeg kommer hjem er det så her.

 

Når jeg kommer hjem

Når jeg kommer hjem

er hun glad som en hund

logrer og bjeffer

og danser og ler

det skjønneste barn jeg vet

en herlighet i kropp

kommer frem

når jeg kommer hjem

 

Og jeg

som tenker hele tiden

ser på dette glade barn

mitt eget

 

hun vet ikke

jeg har ønsket meg mange ting i livet

jeg aldri har klart

Nr. 5

ES2016

Barnet og lokomotivet

Tidlig i vår dette året var vi i Kiev, min familie og jeg. Lille Irina gikk i sitt andre år, og lærte etter hvert språk i en fei. Det var en verden som åpnet seg for henne, ting, og navn på ting. Vi kunne glede henne enormt med å kjøpe små plastleker til henne. Billige greier, like spennende og interessant som alt annet hun fikk i hendene. Blant de tingene som gledet henne mest, og som vi hadde med ut hver dag, var et lite lekelokomotiv. I plast. Vi kjøpte to stykker, for en stund fant vi ikke det ene. Det jeg husker best var brunt, og med gule hjul og litt annet gult på. Det jeg skriver om i diktet var gult og oransje, det stemmer, vi hadde et i oransje og gult også. Jeg tror kanskje det gikk an å trykke på pipen lengst foran, det var et damplokomotiv, og så beveget det seg. Lille Irina var ikke så opptatt av det. Som oftest lekte hun med det i sanden, i sandkassen, og der virket ikke bevegelsen uansett. Kunne ikke bry henne mindre.

 

Barnet og lokomotivet

 

Jeg ser på mitt barn

Som leker

Med et lokomotiv

Vi har kjøpt henne.

Gult og oransje

Av plast

Kunne ikke bry henne mindre

 

Toget

Sier hun

*

Min datter

Er sitt eget språk

Sitt eget liv

Sin egen verden

Lokomotiv

Nr. 4

ES2016

Et enkelt ønske

Dette diktet skrev jeg i Kiev, og forsøker nå å poste med iPaden. Vi får se hvordan det går.

Et enkelt ønske
I Kiev
Med en øl
Og et barn
Er jeg ikke sikker

Om jeg skjønner
Den lykken
Som er gitt meg.
*
Om jeg kunne fryse fast denne tiden
Leve i den
Alltid
*
Takk

Nr. 3

 

 

es2016

Tre i speilet

Dette er dikt nummer 2 i samlingen Familielykke. Det er skrevet i det store og hele på tur med Irina i vogna, oppe i de små fjellstubbene på Ganddal, de nye byggefeltene på og bak Bogafjell, der gikk jeg og oversatte dikt av Lermontov i hodet, og kom opp med dette om familielykken vår, og hvordan jeg er med i den, men likevel aldri helt kan fatte den. Jeg skrev den først ned på mobiltelefonen, så jeg ikke skulle glemme det når jeg sluttet å tenke på det. Det er skrevet i februar 2016, omtrent samtidig som det blir postet.

 

Tre i speilet

 

Det hender vi står tre foran speilet

Min kone, min datter og jeg.

*

*

Jeg står der også.

Skjegg, voksen mann.

 

Jeg skjønner ikke det liv som er gitt meg

At en lykke som dette går an.

 

Fremmed for meg selv

Jeg står der allikevel.

Fast som fjell.

Med et hemmelig smil

Som viser min lykke

og voldsomme, aldri hvilende

tvil.

 

Det er oss tre.

Jeg også, er med.

 

Nr. 2

ES2016

Et lite stykke familielykke

I 2016 skal diktsamlingen jeg poster fra en fredag i måneden være Et lite stykke famlielykke. Det er en samling som blir skrevet underveis, gjennom året, og jeg skal forsøke å gi meg litt tid med den. Mange av diktene mine er jo rene ordgyterier, jeg slenger ut noen ord, og så er de ferdige. Av og til lykkes det ganske bra, men blant det som er greit finnes det mange, mange det er rart jeg viser frem. Både diktene og bloggen er en liten del av mitt liv. Men i starten av 2016 begynte jeg å jobbe litt mer, både med å lese og å skrive dikt, og å oppdatere og pusse opp bloggen. Jeg oppdaget alle samlingene som ligger ute på Nasjonalbiblioteket, har lest meg veldig opp, og sett hvor gode de virkelig gode diktene er. Men jeg har også sett det finnes dikt som er utgitt og blir beundret, men der jeg med min smak liker bedre mine egne. Mine dikt er også uttrykk for mitt liv, noe som alltid for meg har vært et poeng, et poeng jeg nok tror det ikke vil komme noe godt ut av å utdype.

Av samlingene mine liker jeg best de som er uttrykk for en spesiell livssitusasjon, Diktene til min avdøde far, selv om han aldri leste dikt og ikke brydde seg om dikt i det hele tatt, Diktene om en kvinne det aldri ble noe med, De som rett og slett sier ja! til livet, og diktene til Irina, vår første datter. De er også best, selvfølgelig, de jeg jobber litt med for å få riktig. Akkurat nå er jeg i pappapermisjon med barnet, og dermed tett på den familielykken jeg føler. Lesingen av dikt og hva folk sier gjør meg oppmerksom på at denne tiden som alle andre er forgjengelig, at den går fort, og man siden spør «hvor ble alle årene av»? Nå er jeg midt oppe i det, og vil forsøke å bevare det i ord, i dikt. Og jeg vil forsøke å gjøre det litt skikkelig. Dette er dikt nummer 1.

Det åpner også bloggen for i år. Postet på bursdagen min. Gratulerer med dagen, og godt, godt nytt år…

Et lite stykke familielykke

Et lite stykke
Familielykke.

Som vi lever nå
Og alltid vil lengte til
Etterpå

Her er mine ord som vil fange en tid
Som er den beste i livet
Og som så er forbi.

Et lite stykke
Familielykke.

Nr. 1

ES2016