Borte! av Henrik Ibsen

Forrige uke gikk vi gjennom det nokså monumentale diktet Bergmanden, av Henrik Ibsen. I dag skal vi behandle et dikt som er atskillig lysere og lettere.

Det vil si, jeg har alltid lest det som et litt lyst og lett og ubekymret dikt. De første kommentarene har minnet meg på at diktet kan leses på andre måter, og at den tilsynelatende ubekymretheten i den enkle rytmen og bagatelliseringen over hun som er borte blir en kontrast til tyngden i følelsene hans om hun virkelig betydde noe for ham. Om det som kalles «en fæst kun» er år med levd liv, for eksempel, blir tolkningen en annen, selvfølgelig.

For så vidt behandler diktet et av de sentrallyriske temaene, alle tings forgjengelighet. Men det er så lyst og lett at det selvsagt ikke er noe særlig tyngde over det. Det er hvordan livet lett flyter forbi, og forsvinner etter hvert. Her er det en liten, munter fest som blir brukt til å illustrere det. Når festen er slutt, går alle til grinden. Så tar man farvel, og dette farvel blir tatt av vinden.

Her er det en viss videre betydning, av at minnene er så lette at vinden kan blåse vekk med dem. Kanskje kan vi også lese en viss oppløsning i ordet «rester», om enn man skal vokte seg for å bli for analytisk i et enkelt dikt som dette.

I strofe to blir tilstanden i huset beskrevet, etter at alle gjestene har gått. Igjen er det dette at noe har vært, men er ikke lenger. Huset er ikke forandret fra før festen begynte, men siden det var så mye støy og moro mens festen pågikk, er det tifold øde og stille nå som alt er slutt.

Så er det den nydelige, lille oppsummeringen i siste strofen. Det var bare en liten fest, hun var bare en liten gjest. Nå er det borte alt i hop.

Borte!

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, —
og nu er hun borte.

fra Digte, 1871

Kommentar til diktet

Rimmønsteret er a-b-a-b, og rytmemønsteret blir variert fra strofe til strofe. Ulikt i Bergmanden er det her ingen trykktunge utganger, utenom i siste strofen, det er lett og ledig alt i hop. Det er akkurat som det er vanskelig å holde noe fast i dette diktet.

Vi ser også den Ibsenske teknikken av å la ikke bare siste ordet rime, men de to siste (fest kun, gæst kun). Det har ofte en forfriskende effekt, på denne måten får han mange rim som ikke blir brukt så mange andre steder.

Det at siste strofen har trykktung utgang i første og tredje linje gjør at man stopper opp litt her. Det som følger vil bli tillagt litt større vekt. Natten den sorte er det som venter ham nå, og det er veldig passende rimet at det er i dette sorte den kvinnelige gjesten forsvinner inn i. Det er også passende at siste ord er borte. Diktet er også borte i det ordet blir uttalt.

3 thoughts on “Borte! av Henrik Ibsen

  1. Synes rytmemønsteret er riktig så elegant og slørlett m 5655 5655 i v1 og 2, i v3 med 5656 bidrar rytmen sammen med de andre virkemidlene du påpeker til ekstra stram formalisme i siste verset som lager et dramatisk brudd og en viss «sjokkeffekt» som får en til å tenke at her ligger det mer enn et midlertidig fravær til grunn (hvis jeg husker riktig skal Ibsen ha skrevet «Borte» etter sin kones død)

  2. Fullstendig uenig. Borte signaliserer en mye tyngre skjebne; at Ibsen mistet en mulighet, en han knyttet noe mer til eller et møte som hadde muligheter i seg til noe mer. Som ble borte. Et litt trist dikt spør du meg.

    Jeg har vært der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s