Den Salige, av Johan Sebastian Welhaven

Forholdet mellom Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergelands søster, Camilla Wergeland, senere Camilla Collett, er godt kjent. Det vil si, de fleste som vet hvem disse tre er, vet også at det var noe mellom Johan Sebastian Welhaven og Camilla Wergeland. Det er krydder i denne historien, siden Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var bitre rivaler, og siden Camilla Wergeland senere giftet seg Collett, og ble en berømt forfatter med romanen Amtmandens døtre. Få kjenner detaljene i historien mellom Johan Sebastian og Camilla, jeg er på fornavn med dem her, og få kjenner til at den store kjærligheten i Welhavens liv ikke var Camilla Wergeland, det forholdet gikk andre veien. Den store og lidenskapelige kjærligheten til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kierulf, søster til komponisten Halvdan Kierulf.

Forholdet mellom Welhaven og Kierulf var tragisk. Familien til Kierulf satte seg strengt i mot det, deres datter fikk ikke møte en simpel dikter uten fast gasje. Og da Ida og Johan Sebastian – igjen er jeg på fornavn – endelig kunne gjøre sin forlovelse offisiell, så døde hun snart etter. Dette diktet er skrevet av Welhaven til henne.

Den Salige

O, vær hilset atter og velsignet
blide Aand, fra Salighedens Hjem!
Ingen Glæde paa min Vei har lignet
den, du kaldte af min Vaardrøm frem;
ingen Kval kan falde paa mit Hjerte
tungt som den, du klaged i min Favn.
O, du Salige, i Fryd og Smerte
har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn.

Alt er følt, fuldkommet og erindret,
Alt fornyes evig i mit Sind;
mildt og ømt har Sorgen, der er lindret,
spredet Mindets Fred om mine Trin.
Sorgen vaaged hvor din Aske blunder,
og den vandred gjennem Ørkner hen,
og tilsidst, ved Kjerlighedens Under,
fik jeg dig du Salige igjen.

Og da kom du fra de stille Lande,
og den lange Sørgenat blev klar,
klar ved Skinnet om din rene Pande
og ved Straalen, som dit Øie har;
og paany din Salighed er over
mine Drømme som et Lysets Bad,
og jeg hører atter hvad du lover,
at vi aldrig mer skal skilles ad.

1847

Språk, form og innhold

Språk

Språket er dansk. Med litt trening er det imidlertid lett å kjenne igjen helt vanlige, norske ord, bare med en dansk stavemåte. Påfallende er at de skriver aa for å, har bløte konsonanter der vi i norsk har harde (b, d, g for p, t, k) i mange ord, at de har æ for e i ord som Glæde (glede) og at de har såkalt ustemt frikativ i enden av ord (af for av). Viderere er det litt forskjellige regler for bruken av dobbel konsonant. Danskene bruker stum i ord som falde, fuldkommet og Sind, der vi skriver falle, fullkommet og sinn. På den tiden hadde både vi og danskene stor bokstav i substantiv, slik de ennå har det på dysk. Derfor Sind og ikke sind. De samme reglene ser vi virksomme i ordet Mindets, som vi vil skrive minnets. Det var ikke dobbel konsonant i enden av ord som Trin, trinn. I moderne norsk har vi en inkonsekvens her, siden vi skriver min, din og sin med én ‘n’, men har dobbel ‘nn’ i ord som trinn, tinn, finn, kinn, og så videre, selv om uttalen er den samme. På 1800-tallet ble alle disse ordene skrevet med én ‘n’, både på norsk og dansk. Det er samme regel, og konsekvens, som gjør at nat (natt) blir skrevet med én t. Uttalen er som i dag, med kort vokal foran, sørgenatt.

Norsk-dansk har ennå i 1847 flertallsbøyning i intetkjønn substantiv, så det står stille Lande med -e til slutt, der vi i dag sier og skriver stille land. Ennå finnes det sikkert en del som skriver fortid av å bli blev, selv om korrekt skrivemåte nå er ble. På 1900-tallet ble mange av de stumme bokstavene i norsk rettskriving tatt bort gjennom flere språkreformene, der et av hovedmålene var å gjøre skriftspråket mer talemålsnært. Vi skal skrive sånn som vi snakker, ordene skal staves sånn som de høres ut. Det gjør det lettere for barn og utlendinger å lære norsk rettskriving, men det gjør eldre tekster med gamle skrivemåter litt vanskeligere tilgjengelig. Ordene dig, mig og sig er gammel skrivemåte for deg, meg og seg. Etter hva jeg har lært, skal de uttales slik som vi gjør det i dag. Siste -g i aldrig er en slik stum -g som er tatt bort. Ordet skal leses aldri, slik vi skriver og uttaler det i dag.

Jeg har ikke funnet noen vanskelige ord som trenger noen ekstra forklaring. Det er bare skrivemåten som er fremmed.

Form

Dette diktet kan kalles en elegi, et sørgedikt, eller klagesang. Hallvard Lie skriver i sin verselære av 1967 at denne strofeformen er en av de mest tradisjonsrike elegiske strofer i vår diktning. og at opphavsmann for disse assosisasjonene er tyskeren Goethe. Lie nevner i den forbindelse diktet An Charlotte von Stein, med startlinjen Warum gabst du uns die Tiefen Bliche. Welhaven bruker samme strofe også i andre elegiske dikt: «I Sorgen over Prinds Gustav» (Nu gaar Sorgen gjennen Norges Dale) og «Paa Ballet» (Mens Orchestret Galopaden spiller).

Strofeformen har 5 trykktunge stavelser i hver linje, med fordelingen tung-lett, tung-lett over det hele. Det vil si femfotet troké. Formen er gjennomført i alle strofene. Rimene går AbAbCdCd, der stor bokstav betegner trykklett utgang, og liten bokstav trykktung. Så vi har en 8-versing med kryssrim, og trokeisk versefot.

Og da kom du fra de stille Lande,
og den lange Sørgenat blev klar,
klar ved Skinnet om din rene Pande
og ved Straalen, som dit Øie har;
og paany din Salighed er over
mine Drømme som et Lysets Bad,
og jeg hører atter hvad du lover,
at vi aldrig mer skal skilles ad.

Jeg har brukt siste strofe som eksempel, men rytmefordelingen er lik i alle.

Innhold

Diktet begynner med en høytidelig henvendelse til den avdøde elskede: O, vær hilset atter og velsignet/ blide Aand, fra Salighedens Hjem! Den blide ånd er Ida Kjerulf, eller om man ikke vil gjøre diktet så personlig, den døde man elsket og ennå elsker. Hun er i Salighedens Hjem, i dødsriket, som her, i kristen tradisjon, er et godt sted å være. Så følger opplysninger om tiden de to hadde sammen i live, da ingen gleder og sorger (eller lidelser, kval) kunne måle seg med dem hun gav ham, uttrykt gjennom linjene Ingen Glæde paa min Vei har lignet/ den, du kaldte af min Vaardrøm frem og ingen Kval kan falde paa mit Hjerte/ tungt som den, du klaged i min Favn. Eller omskrevet til vanlig norsk, ingen har lignet på den du gav meg. At den er kalt frem av en vårdrøm, er et dikterisk uttrykk for håpet, lysets og livets drøm, våren er tiden alt liv spirer og gror, drømmen om våren er den beste. Om sorgen, eller kvalen, lidelser, så sier han ingen har vært som den du klaget til meg i min omfavnelse (Favn). Her er det rikelig med konkrete ting det kan være, og sikkert er, som at Ida Kjerulf lenge var dødssyk, og at de så lenge ikke kunne leve ut kjærligheten til hverandre. Men man skal også kunne lese diktet som det står, uten forkunnskaper, og da er det fritt frem hva man vil legge i denne lidelsen, kvalen, hun har lagt på hans hjerte. Så henvender dikteren seg til den salige avøde på nytt, enda en gang med den høytidelige O i starten: O, du Salige, i Fryd og Smerte/ har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn. Fryden og smerten har han nettopp snakket om, de største av begge har han hatt med henne, og på grunn av henne. Derfor kan han si at sjelen hans har en gjenlyd av hennes navn, både i fryd og i smerte. Det går også an å lese linjene som at hun ennå vekker gjenlyd i ham, og at dette fremkaller fryd og smerte.

Når dikteren i linje 2 skriver at Alt er følt, fuldkomment og erindret,/ Alt fornyes evig i mit Sind;, så er det alt de to hadde sammen det gjelder. Han uttrykker det ganske sterkt, at alt er like følt og fullkomment nå, som det var den gang. Følelsene er de samme som da hun levde. Historien dem i mellom, fornyes i hans sinn, og er ikke noe som er gammelt og over. Diktet er skrevet i nåtid, med følelser som gjelder nå, og dikteren insisterer på at det er ikke forskjell på dem, og de han hadde da den salige, avdøde elskede levde. Videre skriver han at sorgen han hadde er lindret, altså ikke er så sterk, og at den har spredt Mindets fred om hans trinn. Det er litt omstendelig uttrykt, men er ikke noe annet enn at den dempede sorgen nå har gitt ham fred i minnet, der han går gjennom dagene. Det er omstendelig uttrykt videre også, med Sorgen vaaged hvor din Aske blunder,/ og den vandred gjennem Ørkner hen, eller i moderne norsk: sorgen våket hvor din aske blunde, og den vandret hen gjennom ørkener. Asken er de jordiske levninger, over dem våket sorgen, og så har den vandret gjennom ørkener, som et bilde på en lang og vanskelig tid. Nå er imidlertid denne ørkenvandringen ferdig, ved kjærlighetens under, har han fått den elskede igjen. Det er virkelig et under dette, nå som den kjæreste er død, men det er et kjærlighetens under dikteren i dette diktet insisterer på.

I den vakre sistestrofen kommer hun fra de stille Lande, det samme stedet som i strofe 1 ble kalt Salighedens Hjem, fra døden. Med det gjør hun den lange sørgenatten hans klar og lys, og det er det skinnet av hennes rene panne og strålen av hennes øye som gjør. Det er en lang, nydelig setning, de fire første linjene i denne strofen. Ved at hun kommer på denne måten, er hennes salighet over drømmene hans. Det er en virkning i at siste ordet i linje 5 er over, i og paany din Salighed er over, noe som hvis setningen hadde sluttet her, ville betydd at saligheten er forbi. Her fortsetter det imidlertid under, den er over drømmene hans, som et lysende bad, drømmene er badet i lys. I denne stemningen, i dette lyset, lover hun ham at de aldri skal skilles på ny. Nå skal hun være med ham for alltid.

Kommentar til diktet

Diktet er delt opp i tre strofer. Den første er hilsningsstrofen, den andre er forbindelsesstrofen og vandringsstrofen og den tredje avklaringsstrofen.

I den første blir den salige hilset i kraftige ordelag og stor glede. Hun blir kalt blide Aand, og fra Salighedens Hjem! Både gleden og pinen (Kval) hun har gitt ham blir uttrykt i hyperbolske sammenligninger, det er ingen glede så stor som den hun har gitt ham, ingen kval så stor som den hun har klaget til ham. Merk at i stemningen i diktet, er også smerten – Kvalen – noe han bare er glad for, det er en rikdom i livet hans, det er sagt i glede. Strofen slutter nesten i begeistring, nesten religiøs ekstase, med du Salige, I Fryd og Smerte/ har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn. Særlig når han kaller henne den salige, blir den religiøse dimensjonen påfallende.

Andre strofe forsøker å binde sammen tiden den elskede levde med tiden hvor hun nå er død. Dikteren forsøker å insistere på at dette er det samme, at følelsene er like fulle og sterke nå, som da. Det religiøse er fremtredende også i denne strofen, med forsøket på å viske ut skillet mellom livet og døden, og skape en forbindelse mellom en levende og en død, like sterkt som mellom to levende. Sorgen over den døde er fullstendig uten smerte, den har bare mildt og ømt lagt minnets fred over den gjenlevende elskende dikteren. Det må kunne gå an å lese om dette som en religiøs fred, en som har kommet fullstendig i ro over livets betingelser. Andre strofe inneholder også sorgens vandring gjennom ørkenen, som det står, noe som kan leses som sjelens vandring gjennom ørkenen, innen den finner fred hos Gud. Dette står ikke direkte i diktet, men det er denne motivkretsen Welhaven benytter seg av. Her er det dog ikke Gud, men Kjærligheten, som gjør underet. Men underet er, som i religionen, at den døde kommer til liv. Den levende ser den salige igjen, den elskende ser den elskede, selv om hun er død.

Den siste strofen er den mest gripende, synes jeg. Den begynner med ordet og, en setning som begynner med en konjunkosjon på denne måten, bryter språkreglene. Men det kan være veldig virkningsfullt i dikt, passende for en avslutningsstrofe, der alt som har skjedd før i diktet, blir bundet sammen med dette ‘og’. Eller at dikteren er så inni sin egen stemning, at han begynner med ‘og’, som om han (eller hun) har kommet på noe nytt som med. Flere av linjene i denne strofen begynner med ‘og’, som om minnene, tankene og følelsene bare strømmer på, og han bare må skrive dem ut. Det blir ytterligere understreket med at en av linjene som ikke begynner med ‘og’, begynner med å hente opp avslutningsordet fra linjen over, ‘klar’, og med det lage en forbindelse der også. Strofen har også rikelig med bokstavrim, Sørgenat, Skinnet, Straalen, Salighed, og rikt opp av lette, myke lyder som ligger godt på tungen. Meningsinnholdet i ordene er også lett og lyst, stille, klar, Skinnet, rene Pande, Lysets Bad. Alle disse virkemidlene er lagt rett opp til henne, den Salige, det er hun som kommer fra de stille Lande, og med det gjør hun sørgenatten hans klar. Den klarheten kommer fra skinnet fra hennes rene panne, og ved strålen, fra øyet. Jeg kan vanskelig lese dette som noe annet enn rent visuelt, den døde trer frem for ham, den Salige, likt folk har sett for seg Jesus og engler vise seg for folket, i et skinn av lys. Hennes salighet er over drømmene hans som et bad av lys, og det i denne klare, lyse stemningen hun lover ham at de to aldri mer skal skilles ad.

Det er en makeløs tekst skrevet til en avdød som må ha forårsaket Welhaven kollossalt store smerter. Forholdet mellom dem var en tragedie, som man ennå kan kjenne styrken i nå, over 150 år etterpå. Det må ha vært uutholdelig smertefullt at lykken den elskede Ida Kjerulf kunne gitt ham, år etter år ble forbudt ham, mens hun langsomt syknet hen i tæring. Da de endelig kunne bli sammen, offentlig og synlig, var det for sent, og hun døde snart etter.

Mer om forholdet mellom Johan S. Welhaven og Ida Kjerulf og savnet hans etter hennes død finnes i En Vaarnat. I dette diktet er det erindringen som er poenget, dikteren sitter en fin vårnatt, og tenker på minnet over den kjære. Her, i Den Salige, er det ikke minner og erindring, det er nåtiden. Dikteren henvender seg direkte til sin avdøde elskede, i nåtid, som om hun er til stede i ånden, og kan høre ham. Det er ikke om følelser dikteren har hatt, som i en Vaarnat, og mange av de andre diktene til Welhaven, det er om følelser han har nå, og uttrykker i øyeblikket.

Sonett 154, av William Shakespeare – The little Love-god lying once asleep

Dette er den siste av Shakespeares sonetter. Og med postingen av den, avslutter jeg ti års arbeid med å få oversatt, kommentert og gjengitt alle Shakespeares 154 sonetter. Det vil si, jeg avslutter ikke arbeidet, med mange av dem er det ennå nok å gjøre. Men alle sonettene har nå en post og en lenke, et arbeid denne bloggen er alene om i Norge. Det finnes andre nettsider som skriver om sonettene, men ingen er i nærheten av å gjøre det så detaljert, og denne bloggen er den eneste som har både oversettelser og kommentar. Heller ikke i bokutgivelser er vi bortskjemte med det i Norge. Sonettene blir oversatt, og gjendiktet, men sjelden komplett, og ytterst sjelden med forklaringer på hva som står i originalen og hva som står i gjendiktningen.

De to siste sonettene skiller seg helt ut fra de 152 første. De fremstår nærmest som en epilog, eller en uavhengig kommentar, eller som å være skrevet for helt andre anledninger og med helt andre formål. Når de nå likevel er med, så passer de på en måte godt. De danner en slags avslutning. Det hadde kanskje vært vanskelig å la en avslutning til den skjønne ungdom eller den mørkhårede kvinnen, bære tyngden av å være en konklusjon. Konklusjonen som står i denne sonetten, passer derimot godt. Kjærligheten og lidenskapen kan varme opp vann, kan varme opp hva som helst, mens vann kan ikke kjøle den, ingenting kan kjøle den.

Sonnet 154

The little Love-god lying once asleep,
Laid by his side his heart-inflaming brand,
Whilst many nymphs that vowed chaste life to keep
Came tripping by; but in her maiden hand
The fairest votary took up that fire
Which many legions of true hearts had warmed;
And so the General of hot desire
Was, sleeping, by a virgin hand disarmed.
This brand she quenched in a cool well by,
Which from Love’s fire took heat perpetual,
Growing a bath and healthful remedy,
For men diseased; but I, my mistress’ thrall,
Came there for cure and this by that I prove,
Love’s fire heats water, water cools not love.

Min oversettelse

Sonett 154

Den lille kjærlighetsguden lå en gang og sov,
Lagt ved hans side hans hjerte-antennende fakkel,
Mens mange nymfer som sverget å holde på kyskheten
Kom trippende forbi; men i hennes jomfru hånd
Den fineste edsvorne tok opp flammen
Som hadde varmet opp mange legioner av sanne hjerter;
Og så var generalen av heftig lidenskap
Sovende, avvæpnet med en jomfruhånd .
Fakkelen slokket hun i en kjølig vannkilde like ved,
Som fra Kjærlighetens flamme tok evig hete,
Og ble til et bad med helberedende virkning,
For sykdsomsrammede menn; men jeg, min elskerinnes trell,
Kom dit for å bli kurert og ved det beviser jeg,
Elskovens flamme varmer opp vann, vann kjøler ikke kjærligheten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som jeg flere steder refererer er denne sonetten tett på den forrige, nummer 153, og gjenforteller den samme historien.

I det siste har jeg begynt å oversette love med elskov i stadig flere av sonettene. Det vanligere ordet, kjærlighet, er ikke helt dekkende, synes jeg, med det at lidenskapen da ikke er ordentlig med. Her, for sonett 154, går jeg for kjærlighet. Som i forrige sonett er kjærlighetsguden (Love-God) Cupido. Linje 2 har de samme vanskeligheter på engelsk som på norsk. Fakkelen som setter fyr i hjerter (= gjør dem forelsket) er et av Cupidos attributter, en av de tingene som kjennetegner ham. Det vanligste attributtet hans er pil og bue. Nymfene i linje 3 er jomfruene til Diana, sjekk kommentarer i forrige sonett. Diana var en gudinne som skulle passe på kyskheten både for seg selv, og for kvinner generelt. Nymfene hennes hjalp henne med det. Arbeidet deres vil bli lettere, om de får has på fakkelen til Cupido. Strengt tatt er nymfer i gresk mytologi vakre, unge kvinner som streifer omkring i skog og mark, men i sammenhengen her kan det vanskelig være disse Shakespeare har tenkt på. Særlig siden de skal vokte kyskheten, mens nymfene generelt sørget for fruktbarhet. I linje 4 står det også at det er fra hennes jomfru hånd (her maiden hand).

Votary (løftebundet, innviet) er en som er bundet av en ed, her en jomfru bundet av løftet om renhet. Merk at dette er det eneste stedet hos Shakespeare hankjønnsformen er brukt om en kvinne, ellers er det votaress. Det er vanskelig å finne et enkelt norsk ord å oversette med. Det norske ordet innviet er mer knyttet til en seremoni, enn til et løfte. Og ordet løftebundet er litt svakt, mens edsvoren kanskje er mer knyttet til å sverge på å utføre en oppgave, enn det en votary er. Uansett er det denne jomfruen til Diana som er denne edsvorne. Legion er et ord brukt både på norsk og engelsk om et stort antall. Det er også navnet på en romersk militær enhet, og dette bildet sitter i når man på Shakespeares tid tenkte seg legioner av engler og djevler i himmel og helvete. Det er fakkelen som har varmet hjertene, og ikke omvendt, selv om setningsstrukturen med varmet etter objektet i en leddsetning kan få det til å se ut litt forvrirende. Jeg har stokket om på rekkefølgen i oversettelsen i forhold til originalen, for å gjøre dette klart. I neste linje er det generel av heftig lidenskap (General of hot desire), noe som tar opp igjen det militære bildet. Denne generalen er den sovende Cupido. Også her i linje 7 og 8 har jeg omplassert leddene i setningen sånn at meningen skal bli klar.

At hun kastet fakkelen i en vannkilde like ved, og dermed kjølte den av, så vi i sonett 153. Jeg oversetter quenched (bråkjølet) med slokket, sånn at det skal bli tydelig hva som skjer for dem som bare vil lese oversettelsen, og ikke alle forklaringene. Kjærlighetens – eller lidenskapens – flamme (Love’s fire) er her konkret fakkelen til Cupido, den varmer opp vannet i kilden den er kastet i. Det er det som gjør at den får evigvarende varme (heat perpetual), også denne referansen er med i nummer 153, der varmen er dateless (datoløs (= uten ende)). Det samme gjelder at varmebadet har helsefremmende virkning, ideen om varme bad stod sterkere i fortiden enn nå, som et sted for å ivareta og forbedre helsen. Jeg har strukket oversettelsen litt, der i linje 11, men meningen er helt korrekt, selv om ordene ikke er det.

Avslutningen av sonetten er ikke helt godt gjort, siden setningen med konklusjonen begynner midt i linje 12, og ikke i de to avsluttende. Sånn blir det at det som hører sammen, ikke er satt sammen, og rimene får formell mer enn forsterkende virkning (gode rim skal skape eller vise frem en forbindelse mellom ordene som rimer, her rimer perpetual på thrall, meningsløst, siden perpetual har å gjøre med varmen i kildebadet, linjene 9-12, mens thrall er om jeg-personen som introduseres her helt til slutt, og kun har å gjøre med linjene 13-14). Siden han ikke blir kurert i dette varmebadet, noe vi så tydelig i sonett 153, betyr det at vannet ikke kan kjølne den sterke lidenskapen, kjærligheten, mens vi altså har tydelig sett at kjærlighetens flamme er i stand til å varme opp vannet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

inflame 1. eggepirreprovoserehisse opptirre 2. (også overført) (an)tennesette fyr påfå til å flamme oppfyre opp 3. (medisin) bli betentgjøre betentinflammerehovne (opp) 4. bli opphisset 5. (også overført) ta fyr 6. (om situasjon) puste til ildenforverre
brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
chaste 1. kyskrenærbar 2. (overført) strengtuktet 3. (overført) enkelren
votary 1. (religion) innvieten som har avlagt et religiøst løfte 2. dyrkertilbeder(Guds) tjener 3. (overført) ivrig tilhengerentusiastisk utøverivrig forkjemper
quenched bråkjølt
well 1. brønn 2. lyssjakt, luftsjakt 3. heisesjakt 4. senkebrønn, kum, kammer 5. reservoar, beholder 6. petreoleumsteknologi, olje- og gassutvinning, offshore brønn, borebrønn 7. oppkomme, kilde, ile 8. halvlederteknikk sluk
remedy 1.  (medisinlegemiddellegerådbehandling 2. (bote)middel(hjelpe)råd 3.  (jusrettslig tvangsmiddelrettsmiddelkompensasjonavhjelp  (myntpressingtillatt avviktoleranse
thrall (også overført) 1. slavetrell 2. trelldomslaveri

Kommentar til sonetten

For de som vil vite mer om kildestoffet til disse to siste sonettene, anbefaler jeg omtalen av sonett 153 på nettsiden Shakespeare-sonnets. Der står det at det er basert på et dikt i en gresk antologi tilskrevet Marcianus Scholasticus. I boken Shakespeare’s sonnets: With three hundred years of commenatry, står følgende om epigrammet:

Marcianus’s epigram (in [James] Hutton’s translation [1940-41, 386]) is as follows: ‘Beneath these plane threes, detained by gentle slumber, Love slept, having put his torch in the care of the Nymphs; but the Nymphs said one to another: «Why wait? Would that together with this we could quench the fire in the hearts of men.» But the torch set fire even to the water, and with hot water thenceforth the LoveNymphs fill the bath.’

Det blir spekulert om disse sonettene ble skrevet før eller etter de øvrige, noe vi selvfølgelig aldri vil få svar på. I alle fall er de mer som andre sonetter fra Shakespeares samtid, og skiller ikke Shakespeare ut som noe helt spesielt, noe de andre sonettene hans virkelig gjør. Der er det kjærlighet, lidenskap, lengsel og begjær i mange forskjellige faser og kulører, både evig og personlig, slik at de har allmenn gyldighet og også kan relateres til personlig. Mange av de beste sonettene leses utmerket godt isolert for seg, og slik er det nok de aller fleste møter sonettene til Shakespeare i dag, de leser eller hører om de mest kjente. Som syklus stiller de vel så mange spørsmål som de gir svar. Og de gir næring til evigvarende forskning, om hvem den skjønne ungdom i de første 126 sonettene var, og hvem den mørkhårede kvinnen fra sonettene 127-152 kan ha vært.

For meg har det vært å bli kjent med dem på en måte jeg aldri kunne ha tenkt meg, med å skrive om hver og én, fra de 52 første i bloggens åpningsår, 2009, til 12 i året frem til i dag, da en av verdenslitteraturens største sonettsamlinger avsluttes med en uhøytidelig og lite spesiell sonett, nummer 154. Hver av delene i samlingen har hatt en slik utilfredsstillende avslutning, nummer 126 for den skjønne ungdom, og enda mer nummer 152 for den mørkhårede kvinnen. På en merkelig måte skaper disse to merkelige siste en slags avrunding, og det passer jo på sett og vis som en kommentar til alle de andre, at ingenting er i stand til å slokke kjærlighetens flamme, at den bare vil varme opp vannet den blir kastet i, og at det ikke finnes noen kur for det å være forelsket. Det er gammel visdom, gammel allerede da Marcianus Scholasticus samlet ideen i sitt lille dikt år 500 etter kristus. Så gikk det nye 1000 år før Shakespeare tok opp motivet, og avsluttet sin sonettsamling. Etter nye 500 år, skriver jeg om dem begge, her.

Ut året vil det lørdager bli postet andre sonetter og lyriske tekster av Shakespeare, hentet fra stykkene hans og løse tekster. Jeg har ikke bestemt meg for hvilke jeg vil ha med, ennå. Det finnes ytterst få, om noen, dikt og tekster av Shakespeare som ikke hører til i sonettsamlingen eller i et teaterstykke, og det som finnes er av litt tvilsomt opphav. Mange av stykkene til Shakespeare er som kjent skrevet på vers, på blankvers, så der er det mye det går an å hente ut, og presentere som et dikt. I utgivelsen lyrikk gjennom 4000 er det flere eksempler på det, enn på at sonettene er oversatt. Det finnes også en og annen sonett i noen av stykkene, men dette er i de stykkene som regnes som tidlige, og sonettene der holder en annen og lavere standard enn de som er med i de 154 sonettene som ble utgitt sammen i Quarto.

Jeg vil også bruke tiden på å forbedre de sonettene som allerede er postet. Mange av dem er ennå uferdige, og noen er knapt nok påbegynt. I det minste skal alle ha en oversettelse å stole på, litt kommentarer om hva som står og hvordan jeg har tenkt, og en kort presentasjon først og kommentar etterpå. Så er det noen som får et omfang utover det også, med utfyllende kommentarer, og kanskje også en gjendiktning

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort veldig, veldig fritt, denne gangen. Uhøytidelig som origianlen. Ikke en gang sonettformen er beholdt, eller noen som helst form.

Cupido lå en gang og sov,
Ved hans side flammen lå,
Da ble flammen nymfers rov
Som kyskhet hadde sverget på
Den fine jomfru tok den brann
Som hjerter hadde varmet opp;
Og så var lidenskapens sjefstyrann
Av jomfruhånd blitt ført til stopp.
Ild slokket i en kilde kald,
Som så evig vil bli varmet vel,
Og bli et bad kurere skal,
Syke menn; som jeg, min kjæres trell,
Jeg kom for kur og viste med det,
Cupidos ild kan varme vann, vann kjøler ikke kjærlighet ned.

ES2018

Eg åtte ikkje kjærleik, av Tor Jonsson

I dag er det på dagen 67 år siden Tor Jonsson sovnet stille inn på sykehuset i Oslo, etter å selv ha tatt sitt eget liv. Søndag 14. januar 1951, klokken 0505, sovnet han inn. Selvmordsmetoden hans var piller, de helte han inn i seg utpå morgenkvisten torsdag 11. januar. Det var forfatteren Tarjei Vesaas som fant ham. Jonsson hadde tatt inn hos Vesaas noen dager før. men hadde gått igjen før natten, noe som gjorde Vesaas urolig. Det var kjent i miljøet at Jonsson slet med selvmordstanker. De fant ham ute på Ingjerstrand, der han bodde. Ved siden av ham lå en lapp med dette diktet.

Eg åtte ikkje kjærleik

Eg åtte ikkje kjærleik
men tala pent med englemunn
og alle mine tome ord
gjer stygg mi levestund.

Eg såg det vonde koma
og visste kva det galdt
men åtte ikkje kjærleik
og difor sveik eg alt.

Eg brann for alle arme
og stod i broderring,
men åtte ikkje kjærleik
og difor er eg ingen ting.

Eg åtte ikkje kjærleik
og difor er eg jord.
Men kanskje finst eit rike
der einast kjærleik gror.

Gjev meg svolt og svide,
gjev meg einsemd på ei øy.
Den som elskar han skal sigre
over døden med å døy.

Døden går i verda
skapar dagen om til natt.
Der skal døden overvinnast
kjærleik einast leva att.

Gjev meg gull og grøde
gjev meg meire enn eg treng.
Ein gong skal eg døy i einsemd,
lik ein fugl med broten veng.

1951

Form og innhold

I et sterkt dikt som dette er det nesten godt å begynne med det formelle. Diktet har 7 strofer, hver på fire linjer. Linjene 2 og 4 rimer, og det er trykktung utgang på rimlinjene. Bortsett fra i strofe 1 og delvis 3 er det enstavelsesord, i strofe 1 er det englemunn – levestund, i strofe 3 broderring – ingenting. Rimordene slutter stort sett på konsonant, men med unntak i strofe 5 øy – døy og delvis 4, der r-en i jord-gror er lite hørlig. Tradisjonelt kalles dette mannlig og kvinnelig utgang, trykktung konsonant og trykklett vokal.

Innholdet skulle ikke være så vanskelig å få med seg. Jeg skiller denne gang mellom ordforklaringer, der jeg skrive hva ordene betyr, og noen tolkninger, der jeg skriver hva Tor Jonsson har ment. Det første skal være udiskutabelt, ordenes betydning finner man i oppslagsverk og kjenner selv, mens tolkning av metaforer og hva Jonsson har ment alltid vil være åpent for diskusjon. Jeg liker ikke å lukke tolkningen av dikt, så selv om jeg skriver konkrete betydninger av konkrete ord, så kan det hende diktet gir mening også med andre lesninger av disse ordene.

Ordet åtte er eide, slik at åtte ikkje kjærleik blir «eide ikke kjærlighet». Den vendingen går igjen i mange av strofene, og er også et sentralt tema i Jonssons øvrige liv og diktning. Arme i strofe 3 er fattige og stakkarslige, så når han brann for alle arme, så brant han for de som ikke hadde det så bra her i verden. Einast i strofe 4 er kanskje best omskrevet med «bare», slik at einast kjærleik gror blir «bare kjærlighet gror». Ordet har sammenheng med «eneste», men blir som man ser brukt litt annerledes, på bokmål må man skrive om «kjærlighet er det eneste som gror». Svolt er «sult», svide er samme ord som «å svi», her brukt som substantiv. Assosiasjoner jeg får er svi i betydningen gjøre vondt, og svidd, altså et landskap eller noe som er svidd av, helt uttørket og utarmet. Einsemd er ensomhet, sigre er seire, om noen skulle være i tvil om det. I strofe 6 er einast en gang til, tydeligere i betydningen «eneste». Grøde er avling.

Å tale pent med englemunn vil si å tale fint og sant. Englene er uskyldige, de er guds budbringere, de kan ikke gjøre noe vondt og de kan heller ikke si noe vondt eller usant. Om man snakker med englemunn, sier man nok kanskje ikke det man egentlig tenker, for mennesketankene er nok ofte styggere enn det som blir sagt. I alle fall legger Tor Jonsson det frem slik at det var det for ham, her. Det vonde i strofe 2 tror jeg er en eufemisme for døden, selvmordet. Jonsson visste at dette kunne bli en veldig mulig utgang på livet han levde, og nå som han har bestemt seg for å gjøre det, så har han dekning for å skrive at han har sett dette komme. Broderringen i strofe 3 får være opp til hver enkelt å tolke, når man står i ring med sine brødre – i overført betydning – så er man med i et fellesskap. Jeg vil nok lese det i sammenheng med at han brant for de fattige, og står i ring med andre som gjorde det. Tor Jonsson var selv en fattig, og kan derfor også si at han stod i ring med sine egne brødre. Men avslutningen på den strofen sier at han til tross for dette er ingenting, når han ikke eide kjærlighet. Det er sterke ord, og et uttrykk for en særs mørk sinnsstemning, den han begår selvmordet i.

og difor er eg jord, skriver Jonsson i strofe 4. Jord kan være mye. Det er det vi til slutt ender opp som, når legemet råtner vekk etter døden, men det er også materialet planer og liv vokser i. Jonsson skriver det direkte, jeg er jord, så det skal være et uttrykk for hvordan han føler seg nå mens han ennå er i live, vil jeg si. Men man skal heller ikke overanstrenge seg i lesingen og tolkingen. Vel så viktig er at ordet er satt i rim med gror, og at det er kjærlighet som skal gro. Det er vanskelig å lese dette som annet enn håp, håp om et kjærlighetsrike som skal finnes et sted. Det kommer ikke frem om Jonsson selv vil være en del av dette kjærlighetsriket.

I strofe 5 må nok svolt og svide leses som et bilde om vanskelighetene han ber om, slik også ensomhet på en øy skal være et bilde på en svært sterk ensomhet. Så forsøker han seg med en kraftig påstand, den som elsker skal seire over døden med å dø, noe som nok er ment å være en liten provokasjon, en påstand å diskutere. Både hva som er meningen med den, og om det er sant. For meg er det vanskelig å lese det annerledes enn at Tor Jonsson vil gjøre døden til en seier, og at det skal være en seier over døden, men utover det vil jeg være forsiktig med å ene noe mer. Kanskje kan man rive seg med til dristige meninger, som at kjærlighet overvinner alt, og det å elske er sterkere enn døden, men man skal jo være litt forsiktig, for det er den manglende kjærligheten som driver Jonsson i døden. Det er også vanskelig å tolke Jonsson bokstavlig, for hvordan kan man seire over døden med å dø?

Strofe 6 utdyper litt, med døden som går omkring og gjør dag om til natt, altså lys om til mørke, liv om til død. Men så skal Døden overvinnes, og kjærligheten være det eneste som finnes igjen. På ny er det klart at kjærligheten skal være sterkere enn døden. Hvorvidt Jonsson klarer å overbevise med denne meningen er fremdeles diskutabelt. Det er en fin tanke, og det er lett å bli begeistret i den, men det er en tanke som ikke overlever godt når den blir kritisk prøvd. Og i Jonssons dikt er det mer i form av en håp eller en drøm, eller et ønske, enn noe som han virkelig tror på, vil jeg si. Det kan også være uttrykk for et ønske om ikke å etterlate seg bare dysterhet, men selv i dødsdiktet vise lys og håp. Her er det leserne som kan tenke og bedømme.

Avslutningsstrofen passer i et dikt som kanskje ikke er helt i balanse, som heller ikke dikteren er det i det det blir skrevet. Strofe 5 og 6 er strofene der kjærligheten er sterkere enn døden, i strofe 7 er på ny ensomheten håpløs. Strofe 7 leses godt mot strofe 5 også med det at i 5 er det sult og svie som skal gis ham, i strofe 7 er det gull og grøde, i strofe 5 ensomhet, i strofe 7 mer enn han trenger. Likevel er det strofe 5 som ender i en slags seier, mens strofe 7 ender i håpløs ensomhet. En fulg med brukket vinge er selvfølgelig en fugl som ikke kan fly. Da er det ikke mye fugl igjen. Sammenligningen bryter imidlertid litt med resten av diktet, og med Tor Jonssons øvrige diktning. Det er her en detalj å merke at han sier at han dør i ensomhet/ lik en fugl med brukket vinge, han sier ikke at han er det. Han sier at han dør på samme måte som en fugl med brukket vinge ville gjort det.

Kommentar til diktet

Diktet ble skrevet i 1951, kort tid før Tor Jonsson tok livet sitt. Det kom imidlertid ikke med i den posthume diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere samme år, og heller ikke i Tekster i samling, utgitt i 1956. Først i 1975 ble det utgitt, da Inger Heiberg satt sammen en ny utgave av Tekster i samling. Dette er det Ingar Sletten Kolloen som skriver, i sin omfattende biografi, Berre kjærleik og død, utgitt i 1999. Han skriver forsiktig om hvorfor diktet ikke ble utgitt tidligere, enda andre dikt Jonsson hadde etterlatt seg ble det, også dikt han ikke selv hadde gjort klar for sin siste samling. Kolloen skriver at de som satt sammen denne samlingen, Kjetil Ljøstad, Rolv Thesen, Bjarte Birkeland og Halldis Moren Vesaas, var forsiktige med å utlevere dikteren og hans omgangskrets. Han tar imidlertid ikke i bruk ordene at diktet er for sterkt, at det er noe med det som gjør at de første som satt sammen diktsamlinger av Jonsson,  ikke ville at dette diktet skulle bli kjent. Derimot skriver han at det neppe er diktets kvalitet som gjør at det er utelatt, han insinuerer sterkt at det er andre grunner.

Jeg som skriver blogg trenger ikke være så forsiktig med å legge frem egne meninger, jeg tenker at diktet er for sterkt og personlig, slik at folk som kjente Tor Jonsson personlig ikke ville ha det knyttet til ham. Nå, så lenge etterpå, er Tor Jonsson mer blitt et navn i litteraturhistorien, enn et menneske som nylig har levd, og det er ikke lenger det behovet for å beskytte ham og hans nærmeste. Det er mulig å behandle diktet mer som tekst, enn som et svært personlig testamente, noe det opprinnelig var.

Senterstrofen er nummer 4. Det er tre strofer før, og tre etter. De tre strofene før er svært, svært dystre og negative. De er skrevet av et menneske uten håp, og det i ordets rette forstand, for han er nå i ferd med å skulle ta sitt eget liv. Alle disse tre første strofene har vendingen åtte ikkje kjærleik, og alle tre har ganske ekstreme konsekvenser av hva det vil si. I første strofe heter det at det gjorde stygg min levestund han i andre at han svek alt og i tredje at han derfor er ingen ting. Det er vanskelig å tro at Jonsson selv kan ha ment det, det er et uttrykk for mørket, fortvilelsen og depresjonen han har havnet i, i virkeligheten svek ikke Jonsson noe og han var ganske mye. Og han hadde en vakker levestund som mange finner inspirasjon i, og har noe å hente fra. Når han skriver at han ikke eide kjærlighet, så er det nok en kvinnes gjensidige kjærlighet han har i tankene, for det lyktes ikke Jonsson i å oppnå. Men han er likevel stor kjærlighet til del, både i samtiden og ettertiden. Han var også en mester i å uttrykke denne kjærligheten i ord, og til å uttrykke lengselen etter den, mens han altså føler han føler han sviktet når det gjaldt å få erfare den. På grunn av det anser han hele sitt liv og hele sin eksistens null verdt. Ganske sterkt.

Så er det midtstrofen, der det blir uttrykt et håp om at det skal finnes et rike, der kjærligheten gror. I samme strofe blir det skrevet på ny at dikteren ikke eide kjærlighet, og derfor er jord. Som jeg skrev i gjennomgangen av innholdet, er jord det blomster og planter kan gro i. Her er det kjærligheten som skal gro, og det kunne kanskje gått an å koble det til at dikteren skal være denne kjærligheten gror i, men det er jo da litt vanskelig at han nettopp har skrevet at han selv ikke eier kjærlighet, og det er derfor han er jord. Skal bildet bli fylt ut på denne måten, må det være slik at kjærlighet gror der kjærlighet ikke finnes. Med litt hjelp fra velviljen kan man anstrenge seg til å lese at kjærlighetens rike gror ut av Tor Jonssons tekster og minne. Det er en vakker tanke, men det er ikke helt den som er uttrykt, synes jeg. I bildet med at dikteren er jord, er det vel heller egenskapen ved jord som en død ting dikteren ser seg som, siden han ikke eide kjærligheten. Da er det ikke liv igjen. Men, de velvillige kan altså kanskje trekke det til at ut i fra denne livløse jorden, så skal det gro et kjærlighets rike. Naturligvis går det også an å lese midtstrofen som to atskilte utsagn, det ene at dikteren er jord, det andre at det finnes et rike der kjærligheten gror, og at disse to ikke har noe med hverandre å gjøre. Det går videre da an å knytte første del av strofen til første del av diktet, der alt er dødt og håpløst, mens andre del knyttes til resten, der det finnes litt liv og håp.

Strofe 5 og 7 starter begge som sagt med vendingen gje meg, satt sammen som en kontrast mellom lite og mye. Der det blir gitt lite, i strofe 5, skal den som får det likevel seire, om han bare elsker. Som i strofe 4 er det ikke helt klar sammenheng mellom de to første og de to siste linjene i strofen. Først står det gje meg, altså jeg-personen, dikteren, så står det den som elsker, brukt som en generell vending. Det blir ikke sagt at jeg-personen er den som elsker, og det blir heller ikke sagt at det er han som skal være den som seirer over døden med å dø. Det er bare nærliggende å tro at det er sånn det skal leses. I strofe 7 er det første person begge steder, meg og eg, og ingen tvil om at dikteren snakker om seg selv. Ved siden av å være en kontrast til strofe 5, er det også en kontrast mellom starten og slutten av strofen. Først at han får så mye, så at han dør i ensomhet, som en fugl med brukket vinge. Lest sammen med strofe 5, som strofen er knyttet til, blir det slik at om man får lite, men elsker, så vil man likevel seire, selv over døden, og selv med å dø, mens om man får mye, mer enn man trenger, så hjelper ikke det, dikteren vil likevel dø i ensomhet. Man kan lese det til at det er fordi han ikke elsker, ikke eide kjærligheten, og derfor ikke kan gjøre nytte av noen ting som han får.

Mellom disse to strofene er strofe 6. Man kan gjøre seg tanker om at det ville blitt et helt annet dikt og et helt annet budskap, om diktet hadde sluttet her. Sistelinjene er Der skal døden overvinnast/ kjærleik einast leva att. Det er en setning å gå inn i døden med. Tor Jonsson slutter imidlertid ikke her, og går inn i døden med linjene Ein gong skal eg døy i einsemd,/ lik ein fugl med broten veng. Igjen er å si at det er kraftfulle saker, og forståelig at folk som kjente Jonsson ville være forsiktige med å la dette bli et minne knyttet til ham. Strofe 6 har riktignok et oppløftende avslutningsbudskap, men man må jobbe litt for å knytte det til resten. Første del av strofen er Døden går i verda/ skapar dagen om til natt, og så kommer linje 3 i strofen med et der, en stedsbetegnelse. Det gir vanskelig mening om dette stedet skal være der døden går i verden og skaper dagen til natt, altså første del av strofeen. Derimot blir det forståelig om det kan vise tilbake til kjærlighetens rike i senterstrofen, nummer 4.

Samlet sett er diktet kanskje litt forvirret, usammenhengende og vanskelig å få full mening fra. Det er imidlertid ikke et dikt skrevet for å være i balanse, det skal ikke uttrykke tankene til et menneske som har det helt fint, dette er diktet til et menneske på randen av selvmordet. Slik blir det uhyggelig sterkt. Som jeg har forsøkt å vise og som alle lett kan si, er det heller ikke slik at dette bare er rot og rør, diktet har også betydelige litterære kvaliteter. Det er mange sammenhenger som ligger gjemt, og det åpner seg mer mening med nærmere og gjentatt lesning. Noen av sammenhengene og noe av meningen går ikke helt opp, synes jeg, men dette er det urimelig å forlange av et sånt dikt, synes jeg.

Jeg skrev også litt om selvmordet i Norsk kjærleiksong, og har skrevet om den siste samlingen Ei dagbok for mitt hjarte i Helt grei litteratur. Der står det mer om bakgrunnen for selvmordet, og om Tor Jonssons liv.

Til henne

I dag er det ett år siden vår første datter, Irina ble født. Det var en torsdag, vi var uvant med dette her, men vi reiste inn til sykehuset og fødte barnet i løpet av en time. Det var en helt enorm opplevelse, og jeg har bare seilt videre i den siden. Dette er dikt nummer 9 i samlingen jeg har skrevet til barnet. Som de fleste andre diktene i samlingen handler det om at nå er alt forandret, det er større rikdom i verden og livene våre, alt vi gjør har fått mer mening, det er en større glede i alt, og den gleden – er henne.

 

Til henne

Alt jeg gjør

det jeg gjør jeg for henne

når jeg vanner blomster

er det hun som blomstrer

 

Jeg våkner hver dag

og er glad for du lever

noen ganger våkner jeg

ekstra om natten

 

Selv ugresset blir vakrere når du finnes

Selv vanlige setninger skinner

Jeg kan skrive og gjøre hva jeg vil

Det blir gull og lykke fordi du

er til.

 

Nr. 9

 

ES2015-16 (skrevet ferdig 28. februar, 2016)

Geh unter, schöne Sonne (Gå ned, skjønne sol), av Friedrich Hölderlin

Friedrich Hölderlin (1770-1843) er et enigma. Han ble en gammel mann, men han levde et kort og intenst liv som aktiv. Han arbeidet som huslærer, først hos Charlotte von Kalb, så hos bankieren I. Fr. Gontard, i Frankfurt. Det var her det skar seg, kan man si, for Hölderlin forelsket seg voldsomt i bankierens hustru, Susette. Han kalte henne Diotima i diktningen, og stilte henne opp som et ideal, etter gammelt gresk mønster. Det gikk ikke så bra med forholdet til Fr. Gontard, naturlig nok. Det ligger i kortene at det blir konflikter når huslæreren stormende forelsker seg i kona i huset. I 1798 kom det til et heftig oppgjør med Gontard, og Hölderlin måtte bryte opp, og forlate posten. Han forsøkte seg som huslærer andre steder også, men skled stadig mer over i sinnssykdom, og levde tilbaketrukket fra 1806 frem til sin død.

Det er gåtefullt. Det er også gåtefullt hvordan Hölderlin spaserte til Bordeaux, og tilbake. I det hele tatt er det mye som er fascinerende med livshistorien til Hölderlin, de sterke følelsene og de personlige tragediene, holdt opp mot de stadig mer intense diktene. Da Hölderlin vendte tilbake fra Bordeaux, fikk han nyheten om at hans store og uoppnåelige kjærlighet, Susette, var død. Livet til Hölderlin går i oppløsning, som også diktene hans går i oppløsning. Ennå holder han på de gamle, antikke idealene, i alle fall når det kommer til motivkrets, og i tonen, og tema, men formene går i oppløsning. Han skriver stadig friere, og bryter alle regler for vers og rim og rytme, etter hvert som han går stadig mer inn i galskapen.

Diktningen til Hölderlin skiller seg ut. Det er ikke så mye som ligner på måten han gjør det på, i alle fall ikke i samtiden. I ettertid, i modernismen, vinner det gjenklang å skrive fritt, uavhengig av form og regler, og i intense følelser og bilder. Men et sentralt trekk i modernismen og moderniteten er at man vil bryte med det gamle, den er ganske revolusjonær i sin tankegang. Også Hölderlin var revolusjonær, og støttet for eksempel den franske revolusjon, og ideene derfra. Men han fant sine idealer i antikken, og han dannet seg vel en ideverden han er ganske alene om, vil jeg si. Ingen sanne modernister ville finne på å skrive et dikt som det jeg poster i dag, for eksempel. Og det er også vanskelig å tenke seg at en sann romantiker skal gjøre det, og i alle fall ikke en sann klassisist.

Kanskje er det dette ubestemmelige med ham som gjør ham så tiltrekkende for litteraturviterne? Man blir liksom ikke ferdig med å drøfte ham, det lar seg ikke gjøre å komme opp med noen konklusjon. Og om diktene hans fikk liten utbredelse i samtiden, så nevnes han i dag helt der oppe sammen med Schiller og Goethe, som en av de virkelig store.

Så får vi se da, hvordan Hölderlin gjør det, i dette diktet til sin store kjærlighet, Susette, det greske idealet, Diotima. Gå under, skjønne sol, de kjente deg, hellige, ikke.

Geh unter, schöne Sonne

Geh unter, schöne Sonne, sie achteten
Nur wenig dein, sie kannten dich, Heilge, nicht,
Denn mühelos und stille bist du
Über den Mühsamen aufgegangen.

Mir gehst du freundlich unter und auf, o Licht!
Und wohl erkennt mein Auge dich, Herrliches!
Denn göttlich stille ehren lernt ich,
Da Diotima den Sinn mir heilte.

O du des Himmels Botin! wie lauscht ich dir!
Dir, Diotima! Liebe! wie sah von dir
Zum goldnen Tage dieses Auge
Glänzend und dankend empor. Da rauschten

Lebendiger die Quellen, es atmeten
Der dunkeln Erde Blüten mich liebend an,
Und lächelnd über Silberwolken
Neigte sich segnend herab der Aether.

Geh unter, schöne Sonne

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt bare litt, de kjente deg, hellige, ikke,
For lett og stille er du gått opp
Over de møysommme.

Meg går du vennlig ned og opp, o Lys!
Og helt erkjenner mine øyne deg, herlige!
For guddommelig stille å ære lærer jeg
Da Diotima helbredet meg sinnet.

O du himmelens budbærer! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskling! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende og tenkende oppover. Da bruste

Levende kildene, det pustet
Den dunkle jords blomstring kjærlig på meg,
Og smilende over sølvskyer
Bøyde seg velsignende eteren hitned.

Skrevet før 1800, trykket  1846 (Tittel:  Am Abend)

Språk, form og innhold

Det er nesten sånn jeg vil være litt forsiktig med å uttale meg om formen til dette diktet. Teksten er strukturert i vers og i strofer, 4 vers i hver strofe, og 4 strofer alt i alt. Men det er ingen versefot jeg kan finne, og det er heller ingen regelmessige rim. I alt dette er Hölderlin langt, langt forut for sin tid. Her er det innholdet i ordene og klangen som styrer, her er ingen fast form med rim og rytme de må tvinges inn i. Likevel er ikke formen fullstendig fri, siden vers- og strofeinndelingen er så markant.

De to første strofene består av bare en setning. Begge disse setningene er nokså kompliserte, med mange innskudd og komma, men det går fra punktum til punktum. I den tredje strofe er det punktum litt inne i den siste linjen, etter tre takter, og så begynner en ny setning som fortsetter ut sistestrofen og diktet. Dette var noe man svært sjelden så i Hölderlins samtid, men som nærmest er blitt regelen i nyere tid.

Det er noen grammatiske vanskeligheter i den første strofen. Pronomenet i linje 2 er dein (din, ditt), men det er i alle for meg hva dette pronomenet sikter til. Din/ditt hva?  Alternativer er å oversette med «(..) aktet/ Bare litt det som var ditt» og «(..) aktet/ Ditt bare litt». Jeg går for den siste. , så gir det i alle fall mening, om enn jeg ikke kan garantere at dette er samme mening som i originalen. Videre i linje 2 beholder jeg samme ordstilling som på tysk, og oversetter ord for ord. Andre halvdel av strofen innledes med konjunksjonen denn (for), har adverbene mühelos (lett, uanstrengt) og stille (stille) til å beskrive verbet hvordan solen har gått opp (Aufgegangen). Jeg flytter partisippet (Aufgegangen) opp i tredje linje, lenger frem i setningen. Ordet Mühsamen voldte meg en del hodebry, Mühe er samme ord som norsk møye, og mühelos (lett, uanstrengt, eg. uten møye) blir brukt i samme setning, men møysom er ikke så mye brukt på norsk. Kanskje fordi det ligner for mye på nøysom? Uansett er Müsamen et substantivert adjektiv i flertall. Kasus er dativ, styrt av preposisjonen über, og at handlingen er på stedet, ikke til stedet. Frasen Über den Mühsamen (over de strevende/de som strever/de møysomme) er preposisjonsuttrykk, her i funksjon av et adverbial, hvor solen har stått opp. Men det løser ikke problemet hvordan Mühsamen skal oversettes. Jeg ender med å bruke samme ord på norsk som på tysk, møysom, selv om dette ikke er et oppslagsord i ordlisten. Jeg synes det er viktig å finne et ord som uttrykker en tilstand, ikke en handling. Frasen «Over de som strever» gir best norsk, og er mest forståelig, men å være blant de som strever kan være et valg. Med Über den Mühsamen oppfatter jeg det slik at Hölderlin mener hele menneskeheten. Tanken er at de får ikke med seg den herlige solen, som går opp og ned. Ordet møysom har i det minste tidskoloritten, og det står i norsk akademis ordbok.

Tysk skiller mellom dativ og akkusativ, noe vi ikke gjør på norsk. Dermed er det alltid et spørsmål hvordan vi skal oversette tyske mir ((til) meg) når det av ordstillingen ikke er opplagt at det er dativsfunksjonen det siktes til. Jeg oversetter mir i starten av strofe 2 bare med meg. Strofen sier at du – solen, Diotima – går vennlig opp og ned, og at hans øyne erkjenner dem. henne, fordi han guddommelig lærer å ære henne, fordi hun – Diotima – har helberedet hans sinn. Diotima er navnet Hölderlin gir Susette i diktningen sin. I det klassiske Hellas var Diotima fra Mantinea en profet og filosof, blir det oppgitt på Wikipedia, mens Duden holder henne som en mytologisk presterinne hos Platon. Jeg tror nok det er denne funksjonen som ligger nærmest den Hölderlin bruker i diktningen sin.

I tredje strofe er det en god del bruk av genitiv. Først er det at hun er himmelens budbærer, Botin des Himmels. På tysk viser dimminutiven -in at det er kvinnelig budbærer, mannlig er der Bote. Så tar verbet lauschen dativ, det er intransitivt, og tilsvarer godt norske lytte til (deg). Dette dativsobjektet blir gjentatt i linjen under, jeg lytter til deg/til deg (..). Så blir navnet hennes sagt, og adjektive Liebe (elskede) til å beskrive henne. Deretter er det litt mer vrient, med konjunksjonen wie (hvordan, hvor; som), som innleder det man kanskje kan kalle et retorisk utrop. Retorisk utrop er ikke noe innearbeidet begrep, jeg mener utrop av typen «hvor her er vakkert!» Her er verbet sah (så), som er fortidsformen av sehen (se) for 1. og 3. person entall. Det kan altså være jeg, eller det (eller han eller hun), som så. På norsk er det ikke noe i formen på verbet som indikerer hvem som utfører handlingen, så i kompliserte setninger er det vanskeligere for oss å finne ut hva som er subjekt. Her er det dieses Auge (dette øyet), helt til slutt i linje 3. Dette er ikke opplagt, verken på norsk eller tysk, særlig siden formen dieses er vanligst å bruke for genitiv, mens det her er en nominativ sideform. Jeg flytter dette setningsleddet frem i setningen, og omrokkerer, for å få det forståelig på norsk. Også von dir (fra/av/om deg) er litt vrien, da preposisjonen von kan bety så mange forskjellige ting. Og til sist synes jeg det er rart at Zum Tage har entallsform i pronomenet (Zu dem – til den), men flertall i substantivet (Tage – dager). Dette problemet ignorerer jeg i oversettelsen.

Jeg skal heller ikke gå god for hvorfor det står Lebendiger og ikke Lebendig i starten av strofe 4. Jeg skjønner ikke den ekstra endelsen, -er, men tror jeg skal være på rimelig trygg grunn når jeg oversetter med levende.Videre er det gjort elegant, med es atmeten (det pustet) og Der dunkeln Erde Blüten (den dunkle jordens blomstring). Her er Der dunkeln Erde genitiv. Setningen fortsetter, med at denne pustingen puster kjærlig (liebend) på meg (mich an). Jeg tror det her er akkusativ (mich) på grunn av bevegelse, det puster med bevegelse. Passivkonstruksjonen, med at det puster på meg, er elegant gjort. Det er vakkert uttrykt. Så slutter det stille og rolig, og fortsatt vakkert, med at smilende over sølvskyer, bøyer eteren seg velsignende ned hit (til jorden, hvor han er). Eteren (Der Aether) er stoffet man den gang trodde befant seg overalt i rommet, der vi nå har gått med på at det er vakuum. Den gang kunne man ikke gå med på at det fantes tomhet i universet, det måtte alltid være noe, og dette noe, som lå rundt oss, var eteren. I diktet til Hölderlin bøyer den seg velsignende ned til oss.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på.
mühelos (adj.) lett, uten anstrengelse.
die Botin -/-nen kvinnelig bud.
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;

En liten analyse

Diktet ble skrevet en gang før juni 1800, da Hölderlin avsluttet oppholdet sitt i Homburg, men det ble utgitt første gang i Hölderlins dødsår, 1846. Da hadde det tittelen Am Abend, Ved aftenen. Utgivelsen Sämtliche Werke var det Christoph Teodor Schwab som stod for. Det var den første samleutgaven av Hölderlins verker, og den første offentlige utgivelsen av svært mange av Hölderlins tekster. I sin levetid gav han bare ut Erste Gedichte, i Gotthold Friedrich Staulins Musenalmanach for 1792, og storverket Hyperion (1797-1799) og sørgespillet Sophokles i 1804. Etter dette levde han altså tilbaktrukket, og sinnslidende, i et tårn i byen Thübingen.

Det er altså en tragisk livshistorie vi har med å gjøre. Om en kunstner som ble oversett og ignorert i samtiden, men som ettertiden beundrer og elsker. Det er lettvint å skrive at han ikke ble forstått i samtiden, for det ble han vitterlig ikke, men det er mer treffsikkert å skrive at han ikke ble lest. Han greide ikke å vinne interesse med tekstene sine, om det var fordi de var for utilgjengelige, eller om det var andre årsaker.

Også i dag trengs det nok kanskje en viss skolering før man har utbytte av Hölderlins tekster. Det er derfor han er så populær blant forskere og kjennere, det er en poet som gir mer når man jobber med ham, men der det kreves en viss anstrengelse å få den første interessen. Det er en fordel å kjenne til antikken, og idealene derfra, og det hjelper også godt å kjenne Hölderlins samtid, og hva som rørte seg i Tyskland i den intense opplysningstiden. Og ikke minst gjelder det å kjenne til nyere litteraturhistorie, og hvilken vei det har gått. Da vil man se at det er Hölderlins måte å skrive på som har vunnet frem, mens stilstikre diktere som Goethe og Schiller mer enn Hölderlin tilhører en annen tid.

Jeg hviler meg først og fremst på min egen lesing her, nå, så dette er ikke forskningsbasert, selv om jeg kaller det en liten analyse. Det er en måte å lese diktet på. Solen er Diotima, solens egenskaper blir brukt for å karakterisere henne, en klassisk metafor. Så nå går solen ned, enda bedre på tysk, med Unter (Under). Modellen for Diotima, Susette, er syk, og dør få år etter diktet er skrevet, men jeg er ikke sikker på om det er dette Hölderlin har i tankene når han skriver. For meg gir det mening at denne kvinnen fødes, lever, og dør, uten at folk bryr seg så veldig. De har nok med sitt eget strev. Sånn som folk flest ikke er oppmerksomme på den fantastiske solen, som hver dag står opp, og går livgivende over himmelen, før den går ned igjen. Det er vanskelig å finne en mer kraftfull sammenligning, enn å sammenligne et menneske med solen. Her hos Hölderlin vil jeg si det er gjort meget konkret.

Denne lesingen kan vi underbygge ved å peke på hvordan Hölderling henvender seg til både solen og Diotima med du, og det glir helt over i hverandre hvem som er hvem. I første strofe blir det brukt ordet solen (Sonne), i andre strofe Diotima, i betydningen at hun helberedet hans sinn, og i tredje strofe igjen Diotima, i egenskap av å være himmelens sendebud (Botin), ganske likt som solen. Den diktet påkaller blir kalt Heilige (hellige), Licht (lys), Herrliches (herlige) og Liebe (elskede), alt treffende for både solen og Diotima.

Det religiøse og mystiske er også sterkt til stede i dette diktet. Dette er ikke opplysningstidens rasjonalitet, og veldig langt der i fra. Det er også en religiøsitet som ikke er knyttet til en bestemt religion, vil jeg si, her er i alle fall ingen allmektig, kristen Gud, som står over det hele, og kontrollerer. Den hellige er solen, og Ditotima, diktet går veldig langt i å skrive at det er disse som skal dyrkes, og at det er de som har helberedende, trøstende og livgivende egenskaper. Ordet göttlich (guddommelig) blir brukt om hvordan han lærer å ære henne (Diotima), eller den (solen), og rett etter er det det ordet heilte (helberedet) som blir brukt om legingen av sinnet. Å helberede (heilen) er magisk og mystisk, det lar seg ikke forklare, og det at hun helberedet sinnet hans, blir lagt frem som årsaken til at han ærer henne. Det blir ikke så mye mer religiøst, enn det.

I siste strofe er ideer vi vel i dag forbinder mest med østens religioner? Det er verdensaltet som puster, den mørke jords blomstring. Dette er ikke noe man finner verken i kristendommen eller i opplysningstidens vitenskaplige rasjonalitet, der alt skal kunne forklares, det er noe helt eget. Det er eteren som kommer ned og velsigner. Dette bryter kanskje med det som ellers står i diktet, der det er Diotima og solen som er hovedsaken. Men nå er man kanskje hensatt i en religiøs transe, der man kan gå med på et sånt bilde. Og vakkert uttrykt er det i alle fall.

Kommentar til diktet

Et dikt er hva det går an å gjøre med ord. Hölderlin viser her at går an å sette intense følelser og en svært spesiell stemning og tenkemåte, inn i ord. Han gjør det på en måte som ingen har gjort før ham, ved å bryte alle regler for hvordan et dikt skal settes opp, med rim og rytme, og spesielle verseføtter. For ham er det nesten som ordene blir så sterke, at han kan ikke stå i mot dem. Det er nesten som han bare må skrive dette diktet, for å kunne gi uttrykk for de sterke følelsene sine, som han ikke fikk uttrykket på andre måte.

Etter at Hölderlin forlot huset Gottard og husfruen Susette, stod han i hemmelig brevveksling med henne. Forelskelsen gav seg ikke, og han må ha gått og gnaget på dette, som han gikk og var plaget av mange andre ting i eget liv, og i samfunnet, samtidig. Det var ikke så mange som fulgte Hölderlin i tankene hans, noe som må ha gjort ham bare mer ensom. Det er også komplisert hva han egentlig mener, hvor sterkt han holder på mystikken, og på idealene fra fortiden. Mener han virkelig at den dunkle jords blomstring puster på ham, eller er dette bare et bilde på en stemning han har? Skjønner han selv at Susette er en vanlig kvinne, med mann og barn, og praktiske gjøremål, eller er det virkelig slik at hun kan være en Diotima, et ideal?

Noen og enhver vil vel holde den de er forelsket i, som et ideal. Jeg er selv villig til å holde både min kone og mitt barn til å være solen i mitt liv, og vel så det. Sterke ord kan aldri fullt ut uttrykke de sterke følelsene jeg har for dem. Men diktet til Hölderlin kan vise måter å tenke på, og å uttrykke seg på, som jeg synes er berikende, i alle fall for meg. Så er det opp til hver enkelt å finne ut hva de får ut av det.

Jeg er også grepet av skjebnen til Hölderling. Diktet begynner Gå under, skjønne sol. De kjente deg, hellige, ikke. Det er noe Hölderlin også kunne sagt om seg selv.

Min gjendiktning

I et dikt som dette, der det ikke er så strenge krav til formen, vil det ikke være så strenge krav til formen. Men der jeg i oversettelsen legger mest vekt på innholdet, vil jeg her i gjendiktningen også forsøke å få med litt av den poetiske kraften. I dette har jeg lite annet å støtte meg til enn min egen språkfølelse. Jeg oversetter så diktet skal la seg gjøre å lese med innlevelse og intensitet som i originalen.

Gå ned, skjønne sol

Gå ned, skjønne sol, de aktet
Ditt kun lite, de kjente deg, hellige, ikke,
For ubesværet stille gikk du opp
Over de som kjenner besværet.

Meg går du vennlig både ned og opp, o Lys!
Og mine øyne erkjenner deg helt, du herlige!
For guddommelig stille lærer jeg å ære
Da Diotima har helbredet mitt sinn.

O du himmelens sendebud! hvor jeg lyttet til deg!
Til deg, Diotima! Elskede! Hvor dette øyet så
Fra deg til de gylne dager
Glinsende, tenkende oppover. Da bruste

Kildene levende, det pustet på meg
Den dunkle jords blomstring, kjærlig
Og smilende over skyer av sølv
Bøyde velsignende eteren seg, hitned.

ES2019

Hyllest (til min kone)

Min kjære kone nå gravid. Dette er et dikt som er tilbakepostet, jeg sitter her i oktober og skriver, jeg kom litt på etterskudd med min gravide, kjære kone, og alt som har skjedd. Diktet gjelder imidlertid den gang, som nå, som da diktet ble skrevet, en dag i 2011, da vi hadde vært gift i to år. Det er en hyllest til min elskede kone. Den vil jeg gjerne vise frem.

Se!

Hyllest (til min kone)

Så her er min hyllest i form av en tekst

Jeg skriver på nettet

så alle får sett det

slik at til slutt alle vet

at hun er min

kjærlighet.

 

Det er ikke mer enn det.

Se.

Nr. 4

Om vaaren, av Olaf Bull

I november skal jeg poste dikt av den norske dikteren Olaf Bull (1883 – 1933). Det er en av de største dikterne vi har hatt, om enn han vant bedre innpass hos dikterkolleger og kritikere, enn ellers i befolkningen. Folkekjær ble Olaf Bull aldri. Til det er diktene hans for dystre og for krevende, og handler ikke om de tingene folk flest liker å lese om når de først setter seg ned for å lese dikt. Mer innpass hos folket vinner dikterne som våger å begeistre, som skriver beruset om naturen, og som ikke stadig behøver minne seg selv og leseren om at alt vil ta slutt og dø en gang.

Jeg har allerede postet og kommentert Olaf Bulls to mest kjente dikt, Metope, fra samlingen med samme navn, den kom ut i 1927,  og Til dig, det første diktet i debutsamlingen Digte, som kom ut i 1909.

I arbeidet med å velge ut dikt å poste leste jeg på ny gjennom samleutgaven av Bulls dikt, utgitt på Gyldendal i serien Norges nasjonallitteratur i 30 bind. Der ser jeg at det er diktene i debutsamlingen som treffer meg best. Olaf Bull er da fremdeles ung, hans liv er ulevd, hans drømmer uprøvd. Han er 26 år, han har store ambisjoner med litteraturen, det er det eneste han vil leve av, og han har også det praktiske liv som skremmer ham. I denne samlingen finnes også de sterkeste diktene hans, om ikke i kvalitet, så i følelse. Det er bare å sammenligne Til dig med Metope. Kvaliteten i det siste er udiskutabel, men det er det første diktet som har den størse lidenskapen. Denne lidenskapen finnes det spor av i mange av diktene fra debutsamlingen.

Diktet jeg poster i dag er representativt. Det minner om Til dig, med det at det bruker noen av de samme virkemidlene, og har beslektet tema og motiv. Også her er det en kvinnehistorie, som i årstidene må være om våren, og det er et uttrykt ønske om at diktets sommer skal vare evig. Det er typiske tema og motiv hos Olaf Bull, dette. Olaf Bull har mange dikt som foregår om våren, og mange der målet er å gjøre varig en hendelse som er flyktig. Det er også dette det handler om i Metope, som kommer 16 år senere.

OM VAAREN

Eia, ja dét var vaaren! 
Den gurgler i hver en bæk -; 
min frakke i solen baaren 
praler i flæk ved flæk! 
Og flækkenes milde vrimmel 
yngler, blir altid fler – 
som stjerner i vaarens himmel 
jo mere én ser og ser!

Men venner, hvor havene vasker 
derude ved kaiens kav -! 
Træernes kroner pladsker 
i luftens lyse hav -! 
Mit ansigt gløder i feber 
og fødderne er som is, 
der op mot veiret jeg stræber 
og lugter Paradis! 

Bækkene bobler gustne 
langs strøgets sol-allé; 
lindene luder rustne 
ud af en blaa-vaad sne. 
Smaapiger paa høie hæle 
redder sig frem overalt 
paa øer af mager tæle 
til solbelyst asfalt. 

Og under de mørke kjoler 
sprat skjørtets vaarblaa bræm – 
ja, dét var de første violer 
som fløi af vinteren frem! 
Føddernes vevre tunger 
spiller mod grusets graa – 
min gud, hvor de deilige unger 
egentlig smukt kan gaa! 

Hver pigelig røst paa gaden 
slaar gjennem luften ud 
saa nære og klart, som kom den 
til mig med særskilt bud! 
Hvor inderlig nøie luften 
tar mærker af alt, som sker – 
den speiler jo lyden og duften 
af stemmer og vaarsød lér!

Mit blik er i sol begravet, 
og blæst om haaret slaar; – 
det er som en marsch mod havet, 
skjønt jeg mod landet gaar. 
Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

For nu maa de bleke sevjer 
stige bak trærnes bark 
fra herlige brønder og evjer 
dybt i den sværmende mark! 
Jeg ser den i træet paa tonen, 
den sagte, fyldende flom – 
naar saften er naadd til kronen 
blusser den ud, som blom! 

Men se, om jeg endnu kan finde, 
hvor helst i skog jeg gaar, 
paa alle de stumme kviste 
et eneste bladgrønt saar?! 
Det er, som de anende vender 
al lufts befrugtende slør 
i deilige, tomme hænder 
af vimrende eventyrklør!

O, du min veninde i smerte, 
min svaiende, myge vaar 
med livet under dit hjerte: 
alt hvad du vil, du faar! 
Du bærer jo livet i dig – 
som sommeren aldrig gjør – 
Aa kunde min stemning gi dig 
et digt, som aldrig dør!

fra Digte, 1909

Kommentar til språket

Diktet skal ikke være så altfor vanskelig å forstå for norskkyndige, spesielt når man er klar over at mange ord som den gang ble skrevet med ‘æ’, nå blir skrevet med ‘e’. En annen skriveregel som er endret er at lyden ‘å’ den gang ble skrevet ‘aa’, i dag er det altså ‘å’. Jeg har funnet frem til noen ord det kan være tvil om, og satt dem om til moderne norsk.

Baaren i strofe 1 ville vi i dag skrevet båret. Prale er «å briske seg», eller «å skryte». Flæk er «flekk».

Gustne i strofe 3 er flertall av gusten, som er å være» sykelig, gråblek eller gulblek», eller «falmet». Lind er løvtreet, og at linden luder kan jeg ikke skjønne annet enn må være at linden luter, altså bøyer seg fremover.

Bræm, eller «brem», i strofe 4 er «kant» (skjørtekanten).

Kommentar til diktet

Diktet består av 9 strofer, hver med 8 verselinjer.

Merk hvordan diktet formelig skyter ut i førstestrofen: Eia, ja dét var vaaren!

Strofe 6 har et rytmebrudd.

Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

Det er sistestrofen som er den vakreste. Jeg leser det med ungdommens temperament, Bull bryter liksom ut av den avmålte stil. Han er beruset av sin egen stemning, og ønsker at denne skal være nok til å få frem det diktet som gjør at minnet om denne kvinnen varer evig. Her er vi ved et av de klassiske temaene i dikterkunsten, det å bevare det som livet selv ikke vil bevare. I dette diktet, Om vaaren, gir Olaf Bull det et høyst levende uttrykk.