Der Pilgrim, av Friedrich Schiller

I min gjennomgang av tysk lyrikk har jeg nå kommet frem til Friedrich Schiller (1759-1804). Av ham har jeg tidligere postet An die Freude og Die Erwartung, begge ganske lange og ganske kompliserte dikt. Vi har kommet frem til Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteratur og kanskje i tysk kultur.

Det er et høydepunkt som har blitt litt utilgjengelig i dag, fordi diktningen og tenkningen krever en del forkunnskaper som ikke lenger hører til den allmenne dannelse. Selve begrepet allmenn dannelse er også miskjent, og gjeldende tone i dag er at man ikke trenger å lære noe man ikke har bruk for. At kunnskap er blitt noe som ikke har egenverdi er ikke av de beste tingene vår tid har oppnådd, men denne bloggen driver ikke med samfunnskritikk. Her presenterer man dikt, og det på en helt grei måte, i respekt og ærbødighet, entusiasme og glede.

Og da er det først litt om forfatteren, og tiden.

Friedrich Schiller (1759-1805)

Det er noe fascinerende med Schiller. Han er ti år yngre enn Goethe, og dør 27 år før ham. Likevel er det han som nevnes når det skal nevnes Goethe og en til. Brevvekslingen mellom Goethe og Schiller på 1790-tallet, da de begge bodde i Weimar, er blant de aller, aller mest berømte i verdenshistorien.

Det er også fascinerende at Schiller starter opp som så veldig revolusjonær. Han skriver sitt første drama, der Rauber, mens han studerer medisin og juss ved millitærakademiet Karlsschule, og får det oppført i 1781. Han er 22 år gammel, kommer fra en ganske fattig familie, faren er gartner hos hertug Karl Eugen av Würtenberg, Hertugen var regnet som ganske despotisk, og beholdt makten fra 1737 til 1793, så det kunne bli ganske trykkende stemning, for å si det som man sier det i dag. Familien Schiller stod i et avhengighetsforhold til hertugen, og det var hertugen som ville at unge Friedrich skulle ta utdannelsen sin ved militærakademiet hans. Så da ble det slik.

Og det ble krasj, med den unge og allerede frihetselskende Schiller, i møte med den strenge disiplinen på miliætrakademiet. Litteratur var forbudt, så unge Friedrich Schiller måtte lese Goethe, Shakespeare, Lessing, Klopstock og Rousseau i smug, på 1770-tallet, Sturm und Drang. Stormen av følelser. Trangen etter å utrette noe. Schiller skrev dramaet Der Rauber, Røveren, (eller på norsk Morderne, i Jens Bjørneboes oversettelse av 1967), om Karl Moor, en frihetselskende ung mann som gjør opprør mot all undertrykkelse, og dermed ender opp som røver. Han ser imidlertid sine feil, han er moralsk høyverdig, og stiller seg selv for retten. Rede til å ta sin straff, Døden for Friheten.

Schiller ble arrestert. Han måtte flykte. Han flykter gjennom 1780-tallet, kan man kanskje si, litt lettvint og forenklet. Det er på denne tiden han skriver diktet An die Freude (1785) og dramaet Kabale und Liebe (1784). Det berømte diktet er kanskje representativt for livet Schiller drømmer om, ikke livet han lever. Selv var han ikke så begeistret for diktet som ettertiden er blitt, og det er jo også helst kjent gjennom den fantastiske tonsettingen til Ludvig van Beethoven, og ikke gjennom teksten til Schiller. Det ikke fullt så berømte dramaet handler om opprørstrang, frihetslengsel, konflikten mellom adelen og borgerskapet, og alt det som leder frem til den franske revolusjonen i 1789.

Da revolusjonen kommer i Frankrike er Schiller 30 år, helt i sin rette alder, dette kan han ta del i, men han gjør ikke det. Han er utnevnt til professor i historie, ved universitetet i Jena. Og han tar sin oppgave alvorlig. Tiltredelsesforedraget har tittelen: Was heisst und zu welchem Ende studiert man Universalgeschichte? eller på norsk, sånn omtrentlig: Hva er og i hvilken hensikt studerer man universalhistorie?

Schiller vil nå finne svarene på alt. Han vil ha klarhet. Vi går inn i perioden som kalles Weimar-klassisismen, høydepunktet i tysk litteraturhistorie, eller senterpunktet, og her er Goethe og Schiller midt i hjertet av alt som skjer. De skriver tekster og avhandlinger, de brevveksler, de diskuterer ytterst komplekse og diffuse spørsmål, og vil sette nøyaktige, klare og forståelige ord på dem. Det er en oppgave man må være tysker for å prøve på, det er en orden og en disiplin og en systematikk som ingen andre land og nasjoner nærmer seg. Bare det å sette seg fore å besvare spørsmålet: «Hva er estetikk?» Og «Hva er estetisk erkjennelse?»

Goethe hadde klassisk bakgrunn, oppvokst i et velstående, klassisk hjem, og han hadde vært på sin Italia-reise årene 1786-1788. Schiller hadde oversatt den antikke litteraturen. De kjente idealene, og de kritiserte den nye, oppvoksende, romantiske diktertradisjonen for å være for fantasifulle og for formløse. Det skulle være harmoni og likevekt. Det var klassiske humanistideal som gjaldt. De skrev en rekke ballader, dette er balladeårene, både for Goethe og Schiller, og de skrev sine Xenien, basert på det antikke versemålet distikon (linjepar av heksametere (6 trykktunge stavelser) og pentametere (5 trykktunge stavelser)). De skrev også teaterstykker, Goethe arbeidet med Faust, og skrev romanen Wilhelm Meister, mens Schiller skrev de historiske stykkene Maria Stuart (1801) og Die Jungfrau von Orleans (1801).

Så det er jo her han er, da, sånn cirka, i det han skriver verket om pilgrimmen. Han selv, som er på søken, og etter hvert skjønner at han aldri vil finne det han søker etter. Han har gått gradene, fra den strenge disiplinen og despotismen under Karl Eugen, og militærakademiet, opprørstrangen og frihetslengselen, de vanskelige årene på 1780-tallet, og så trygg stilling som professor ved universitetet i Jena. Og jakten etter det klassiske skjønnhetsidealet, den klassiske humanismen, i en tid der frihetslengselen han hadde i ungdommen blir realisert, men ikke som han hadde tenkt seg det, og ikke på en måte som han kunne være med på.

Dette er Schiller som to år før sin død skildrer livsoppgaven sin, og hvordan han aldri kan fullføre det, aldri kan nå målet.

Der Pilgrim

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

All mein Erbteil, meine Habe
Warf ich fröhlich glaubend hin,
Und am leichten Pilgerstabe
Zog ich fort mit Kindersinn.

Denn mich trieb ein mächtig Hoffen
Und ein dunkles Glaubenswort,
»Wandle«, riefs, »der Weg ist offen,
Immer nach dem Aufgang fort.

Bis zu einer goldnen Pforten
Du gelangst, da gehst du ein,
Denn das Irdische wird dorten
Himmlisch unvergänglich sein.«

Abend wards und wurde Morgen,
Nimmer, nimmer stand ich still,
Aber immer bliebs verborgen,
Was ich suche, was ich will.

Berge lagen mir im Wege,
Ströme hemmten meinen Fuß,
Über Schlünde baut ich Stege,
Brücken durch den wilden Fluß.

Und zu eines Stroms Gestaden
Kam ich, der nach Morgen floß,
Froh vertrauend seinem Faden,
Werf ich mich in seinen Schoß.

Hin zu einem großen Meere
Trieb mich seiner Wellen Spiel,
Vor mir liegts in weiter Leere,
Näher bin ich nicht dem Ziel.

Ach, kein Steg will dahin führen,
Ach, der Himmel über mir
Will die Erde nie berühren,
Und das Dort ist niemals Hier.

Pilgrimmen

Ennå i mitt livs forår
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og ungdommens tidlige danser
Lot jeg i fars hus.

All min arv, mine eiendeler
Kastet jeg glad troende hen,
Og ved lette pilgrimsaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så drev det meg et mektig håp
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, roper det, »veien er åpen,
Alltid bort etter oppgangen.

Helt til en gyllen port
når du frem, der går du inn,
Da blir det jordiske der
Himmelsk uforgjengelig å være.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg stille,
Men alltid blir det skjult,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunner bygger jeg gangbro,
Broer over de ville elver.

Og til en elvs kyst
Kom jeg, som etter morgenen fløt,
Glad fortroende sin tråd,
Kaste jeg meg i dens skjød.

Hen til en stor sjø,
Drev meg sine bølgers spill,
Foran meg ligger det i vid tomhet,
Nærmere er jeg ikke målet.

Akk, ingen gangbro vil føre dit,
Akk, himmelen over meg
Vil ikke berøre jorden,
Og det der borte er aldri her.

Språk, form og innhold

Diktet er en romanse, et kort episk-lyrisk dikt, ofte i form av en ballade. Opprinnelig var romansen diktning på folkespråket, og den oppsto i senmiddelalderen i Middelhavsområdet. Språket var romansk, fransk, spansk og italiensk hører alle til de romanske språkene, og derfor navnet romanse. Formen er nært beslektet med balladen, så nær at de to går litt over i hverandre. Felles er at de uttrykker en stemningsfylt historie, for romansen ofte en kjærlighetsfylt eller skjebnesvanger, mens lyrikken bare uttrykker stemning, epikken bare historien.

Strofeformen er klassisk 4+4 takter med trokeisk versefot, og trykklett utgang i oddetallslinjene og trykktung i partall. Så det går i en periode på to og to linjer, hvor et meningsinnhold blir sagt ut. Rimmønsteret er kryssrym, også veldig vanlig, og den eneste mulige i denne strofeformen. Det går annenhver tung-lett fire ganger i hver linje, og så er det en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3. Her er det illustrert.

Noch in meines Lebens Lenze
War ich, und ich wandert aus,
Und der Jugend frohe Tänze
Ließ ich in des Vaters Haus.

Schiller: Der Pilgrim

Diktet handler om jeg-personen, som er pilegrimen. Han bekjennegir at han allerede i ung alder forlot huset sitt, tok med seg pilegrimsstaven, og vandret av gårde. Han har håp og tro, han er på jakt etter en oppgang (Aufgang), opp etter noe høyere enn det jordiske, kan man nesten si her. Dette viser seg i fjerde strofe, da han kommer til den gylne porten, der det jordiske blir himmelsk.

Senterstrofen, den femte, lar kveld bli morgen, og vandreren står aldri stille. Han skal videre, men det er skjult hva han søker og hva han vil. Så er det en metaforisk strofe seks, med fjell som ligger i veien, og broer og gangbroer han gå over avgrunner og store elver. Så kom han til bredden av en elv, slik jeg lester det, eines Stroms Gestaden, han tror han er på rett vei, og kaster seg i fanget på dette stedet.

Men han kommer bare til et stort hav, foran ham er det store tomme, han er ikke nærmere målet sitt. Og han innser til slutt at det ikke finnes noen gangbro dit han vil. Himmelen over ham vil ikke berøre jorden, det som er der borte, vil aldri være her. Han leter etter noe han ikke kan finne. Han er pilegrimen som alltid vil være på vandring, aldri nå frem.

Så det er livsoppgaven sin Schiller her skildrer, hvordan han i sitt liv er en vandringsmann på jakt etter noe han bare litt diffust vil si hva er. Det er det som forener himmelen og jorden, det litt høyere, det som kan gjettes på å være innsikt og sannhet. Når livet hans nå går mot slutten, innser han at det han søker, vil han ikke finne.

Glosesliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no

Lenz der, -es/-e; (poetisk) vår;
Ließ -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående infinitiv også: hat … lassen; hjelpeverb, tr., refl., itr.) 1. la, late, la være, la ha, la få, få til, tillate, tåle (ofte også andre oversettelser, se eks.).
Erbteil I. das Erbteil arveanlegg, arv II. der Erbteil del av arv.
Habe die, -/; eiendom, eiendeler
Aufgang der, -(e)s/Aufgänge; oppgang
unvergänglich (adj.) uforgjengelig.
ward dichterisch, sonst veraltet für vgl. wurde (Duden)
hemmen (sv. tr.) hindre, hemme, stoppe;
Schlünde -> Schlund der, -(e)s/Schlünde 1. svelg 2. (overført) gap, avgrunn.
Steg der, -s/-e 1. liten bro, gangbro. 2. landgang. 3. bue (på brillen) 4. forbindelsesstykke.
Brücke die, -/-n 1. bro (også kommandobro, sport, om tenner); 2. løper, matte; lite, smalt teppe.
Gestade dichterisch Teil des festen Landes, der an das Wasser grenzt; Küste, Ufer (Duden)
froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig;
Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Friedrich Schiller ble tidlig brystsyk, og visste nok at livet gikk mot slutten da han skrev dette diktet. Det er hans egen krønike over livet han har levd, hvordan han ser på seg selv, og sin livsoppgave.

Det ligger tett opp til biografien, hvordan han ser det som sin livsoppgave å finne svar på noen av livets store spørsmål, og begir seg ut på vandring for å finne dem.

Diktet er tonsatt av Franz Schubert…

Min gjendiktning

Det er ikke noe lett dikt å gjendikte, dette. Det er svært taktfast, og takten kan ikke brytes. Det kan heller ikke være noe lettvint, og ikke noe anstrengt, og det nærmeste man kommer halvrim er Lenze-Tänze i første strofe. Så dette er ikke godt, men så godt som det blir.

Pilegrimmen

Ennå livets forårs transe
Var jeg, og jeg vandret ut,
Og i ungdoms tidlig danser
Lot jeg i min faders hus.

All min arv, og alt jeg have
Kastet jeg i tro inn,
Og med lette pilgrimstaven
Trakk jeg bort med barnesinn.

Så det drev meg mektig håpet
Og et dunkelt troskapsord,
»Vandre«, rop: din vei er åpe’,
Alltid mot oppgangen bort.

Helt frem til den gylne porten
Når du frem, inn går du der,
Der vil det som før var jorden
Himmelsk uforgjeng’lig vær.«

Kvelden går og blir til morgen,
Aldri, aldri står jeg still’,
Men for meg blir skjult i sorgen,
Hva jeg søker, hva jeg vil.

Fjell ligger meg i veien,
Strømmer hindret min fot,
Over avgrunn bygges leier,
Broer over de villen flod.

Og til en elvs vide bredder
Kom jeg, som en morgenen fløt,
Glad fortrolig tråden tredde,
Kastet jeg meg i dens skjød.

Hen bort til en sjøen store,
Drev meg sine bølgers spill,
For meg ligger det vide jordet,
Nær er jeg ei målet til.

Ingen gangbro vil meg føre,
Akk, den himmel over meg
Vil ei jorden ei berøre,
Det der borte er her ei.

ES2020

Kilder

Urbanovský, P. : Vergleich der stilistischen Mittel in der Poesie von Gryphius bis Brecht, Brünn universitetet, 2018

Erlkönigs Tochter, av Johann Gottfried Herder

I dag er det en ganske spesiell reise vi skal gjøre her på bloggen. Vi er i tysk litteratur kommet frem til Sturm und Drang. Der er det Johann Gottfried Herder (1744-1803) som er representanten, en personlighet som hadde mange sterke tanker om hvordan diktningen og kulturen skulle være, men som aldri fullt lyktes å uttrykke sine ideer selv. Det var gjennom andre han fikk sin påvirkning, det var andre som skulle realisere ideene hans.

En av ideene var å løfte frem de gamle folkevisene, og sette dette i sentrum også for samtidens diktning. Det var dette som skulle være mesterverkene, ikke de gamle klassikerne fra gresk og latinsk litteratur. Det var i middelalderen, ikke i antikken, og i alle fall ikke i renessansen, diktningen nådde sitt høydepunkt. Og årsaken er at i denne perioden, i middelalderen, var diktningen ennå levende, med omreisende poeter og trubadurer, som fremførte sin verk muntlig, og ikke fulgte andre regler enn det som funket når det ble sunget og lest for et publikum.

Dermed ble det ikke bare å skrive nytt det gjaldt om, men også å oversette og løfte frem det gamle. Og da ikke det gamle som allerede i århundrer hadde blitt løftet frem og gjennomarbeidet og finpusset til det fullkomne og vel så det, antikkens lærde tekster, men det umiddelbare og uberørte i folkediktningen. Det var en hel verden å åpne, ikke bare i den tyske folkediktningen, men i alle lands folkediktning.

Herder gav dette ut i en samling på to bind, i 1778-1779, Volkslieder, med dikt fra flere av landene og språkene i Europa, oversatt til tysk. Dette er i slutten av Sturm und Drang perioden, men de karakteriserer virkelig perioden, og Herders personlighet og temperament, og de peker veldig tydelig og illustrerende fremover mot romantikken, og viser forbindelsen mellom de to. Det er følelsene, det folkelige, det opprinnelige, og det har elementer fra folketroen – og det er de store spørsmål som står på spill, bryllup og ekteskap, liv og død

Strengt tatt er her også elementer av diktergeniet som ikke kan la seg temme av regler og konvensjoner, men den siden av Herder og perioden kommer ikke så godt frem i akkurat dette diktet. Herder var nok heller ikke kanskje tilstrekkelig til geni til å få det helt til, og han hadde nok kanskje trengt noen regler til å legge litt bånd på seg, men det er en annen sak.

Det blir en lang post for å gå gjennom et langt dikt, der det er mange innfallsvinkler, og mange ting å si. Parallellene og inspirasjonene frem til Goethes Erlkönig er helt åpenbar, det må med, og det samme må forbindelsen til den danske folkevisen Herder oversetter, og som folk flest her i Norge vil skjønne mye bedre enn Herders tysk. Det er fascinerende å se hvor mye som er prikklikt folkevisen, men også hva Herder velger å kutte vekk, og som man nok må innrømme løfter teksten lite grann. Til sist må det til en ordentlig forfatterpresentasjon, av en fascinerende mann som virkelig har satt spor etter seg, og som likevel etterlater seg et inntrykk av ikke å helt ha fått det til, hvor begrensningene la bånd på geniet, og hvor kronen på noe verk aldri kom.

Johann Gottfried Herder

Johann Gottfried Herder (1744-1803)

Johann Gottfried Herder var litt voldsom. Han var litt mye. Med den karakteregenskapen traff han tiden der alt skulle være orden, dannet, avklaret, formelt. Han ble født inn i opplysningstiden, klassisismen. Det var nødt til å bli brytninger.

Johann Gottfried ble født 25. august, 1744, i Mohrungen, i Øst-Preussen, det nåværende Polen. Faren, Gottfried, var fra 1735 klokker, pikeskolelærer og kantor for den polske menigheten. Moren var Elisabeth Pelz, skomakerdatter, 21 år gammel da hun giftet seg med Gottfried i 1738. De fikk fem barn, tre overlevde. Familien var fattig, og oppdragelsen var streng. Prøyserdisiplin er et ord vi ennå kan bruke i dag, faren utøvde prøyserdisiplin overfor sine barn, oppgaver skulle gjøres i rett orden, og til rett tid. Plikten kom først.

Også på skolen gjaldt streng disiplin, fra klokken syv om morgenen, til fire om ettermiddagen, og av og til lenger. Stoffet skulle pugges. Det skulle forstås, og det skulle læres utenat. Lille Johann Gottfried utmerket seg som en lærenem elev, og fikk ekstraundervisning i hebraisk, gresk og latin, for å kunne komme inn på universitetet. Viktig også i ung alder, var at Johann Gottfried fikk ganske god undervisning i musikk, og interesserte seg for det.

I 1762 kom unge Herder til universitetet i Königsberg, og skulle aldri se Mohrungen igjen. Han skulle studere kirurgi eller medisin, tatt med dit av en lege, men dette studiet var ikke noe for ham, så han hoppet over til teologi. Og han fulgte forelesningene til en ikke helt ukjent Immanuel Kant, som på denne tiden var 38 år, og ennå i sin ungdoms fulle kraft.

Motsetningen til Kan var Johann Georg Hamann (1730-1788), sønn av en lege som skulle kurere en øyesykdom Herder hadde. Han stod for tanker som at «poesien er menneskets egentlige språk», «sanser og lidenskaper ytrer seg gjennom bilder», og negasjonen av opplysningstidens ide «Erkjennelsens tre berøver oss livets frukt» (Askerøi, s. 19). Dette er Sturm und Drang.

I 1764 reiste Herder til Riga for å bli lærer ved katedralskolen der. Riga var på denne tiden russisk, vunnet fra svenskene i den store nordiske krig i 1721, men det tyske miljøet stod sterkt, og det var flere som Herder, som kom dit for å undervise. Det var under oppholdet i Riga Herder utviklet fedrelandskjærligheten som skulle få så stor betydning, her begynte han å bruke begrepet Volkstum, folkekultur, og her begynte han å argumentere for at et land måtte bruke sine nasjonale diktere og nasjonale språk. Det var folkevisen, heller enn det klassiske greske og latinske.

Fra Riga gikk reisen i skip til Nantes, fra mai til juli, hvor Herder skrev sin Journal meine Reise im Jahr 1769, en slags dagbok, eller reisedagbok. Her tar Herder et oppgjør med fornuftsmennesket, fra opplysningstiden, og omfavner følelsesmennesket, det kommende Sturm und Drang, og romantikken. Nantes imponerer ham ikke det minste, fransk som det er, Herder vil ha det enkle og folkelige, det opprinnelige, ikke det forfinende.

Og så – møter han Goethe. Det er i Strassbourg, 4. september, 1770. Goethe er 21 år, Herder 26. I biografien sin Dichtung und Wahreit mange år senere beskriver Goethe møte, og setter vel på mange måter kollegaen og inspirasjonskilden på plass, Goethes karakteristikker er uhyre treffende. Goethes talent er helt overlegent Herders. Men kontakten mellom de to ble fruktbar for dem begge. Og Herder greide å overtale Goethe til å forlate den klassiske dannelse, og gå over i den nye tid, det mer frie og folkelige, det umiddelbare og uraffinerte, det som skulle bli Sturm und Drang.

Det blir en lang karakteristikk for en interessant mann, dette, for en poet jeg ikke kommer til å poste så altfor mange dikt av. I Tyskland finnes mange bedre å velge fra. Herder påvirker mer enn han skaper, kan man litt lettvint si. Men viktig for personligheten hans, og noe som Goethe påvirker, er at han hadde en øyelidelse som gjorde det ene øyet nesten konstant betent. Han gjorde flere forsøk på å operere bort lidelsen, med datidens enkle medisin og kirurgi, uten bedøvelse selvsagt, og sånn smerte, det åpner nok kanskje litt for å være litt irritabel og voldsom. Det er ikke så lett å være så systematisk, når det er så vondt hele tiden, da er det lettere å slippe til utbrudd – å la følelsene ta over.

Årene 1771-1775 tilbrakte Herder som prest i Bückeburg. og fra 1776 Weimar, invitert av Goethe. Det er her han gir ut sine Volkslieder, Folkeviser, i to bind, (1778-1779), hvor Erlkönigs Tochter er hentet. Samlingen består av folkeviser fra forskjellige språk og land, oversatt til tysk av Herder. Herder mente at dette var toppen av diktning. Den muntlige overlevering, det levende dikt, det stor høyt over det forfinende, stivnede, diktningen som fulgte med boktrykkerkunsten, renessansen og opplysningstiden. Da gikk diktningen fra folket til fyrstene, hevdet Herder, fra levende liv til død kunst. Dette er mine ord, ikke hans.

Som vi vet fikk Herder helt enorm betydning med disse tankene. Han formulerte dem i en rekke verk, i en rekke brev, og i en rekke samtaler, men han greide selv aldri forfatte det verk som skulle manifistere idene hans. Det var andre, større talent enn hans, som skulle bruke dem. Sånn er det bare å sammenligne diktene Herder skrev, og Goethe skrev, Herder skriver akkurat som utkast, og så skriver Goethe mesterverket. Det finnes flere eksempler på det. Mest kjent er kanskje die Blute, som forløper til Goethes Heidenröslein.

Ja, og så Alvekongens datter. Dagens dikt. Forløperen til Goethes Erlkönig, et av Goethes aller mest kjente dikt overhodet. Vi kan si motivet med rittet, invitasjonen til dansen og døden til slutt brukt i begge, og versoppbygningen er den samme, selv om diktet hos Goethe er gruppert i strofer på fire, og ideene er brukt litt annerledes. Erlkönigs Tochter er ikke Herders eget verk, men en oversatt dansk folkevise. Hva Herder gjør, er å løfte den frem, oversette den, og få gjennomslag for at sånn som dette kan – og skal – stor poesi skrives.

Her på bloggen blir det ekstra artig, siden det er en gammel dansk folkevise, presentert gjennom den tyske, skriftlige versjonen for nesten 250 år siden, og så derfra oversatt og gjendiktet til moderne norsk bokmål. Det er fint. Det er

Erlkönigs Tochter

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

»Willkommen, Herr Oluf! Was eilst von hier?
Tritt her in den Reihen und tanz mit mir.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeittag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Zwei güldne Sporne schenk ich dir.

Ein Hemd von Seide so weiß und fein,
Meine Mutter bleicht’s mit Mondenschein.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeitstag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Einen Haufen Goldes schenk ich dir.«

»Einen Haufen Goldes nähm ich wohl;
Doch tanzen ich nicht darf noch soll.«

»Und willt, Herr Oluf, nicht tanzen mit mir,
Soll Seuch und Krankheit folgen dir.«

Sie tät einen Schlag ihm auf sein Herz,
Noch nimmer fühlt er solchen Schmerz.

Sie hob ihn bleichend auf sein Pferd.
»Reit heim nun zu deine’m Fräulein wert.«

Und als er kam vor Hauses Tür,
Seine Mutter zitternd stand dafür.

»Hör an, mein Sohn, sag an mir gleich,
Wie ist dein’ Farbe blaß und bleich?«

»Und sollt sie nicht sein blaß und bleich,
Ich traf in Erlenkönigs Reich.«

»Hör an, mein Sohn, so lieb und traut,
Was soll ich nun sagen deiner Braut?«

»Sagt ihr, ich sei im Wald zur Stund,
Zu proben da mein Pferd und Hund.«

Frühmorgen und als es Tag kaum war,
Da kam die Braut mit der Hochzeitschar.

»Sie schenkten Met, sie schenkten Wein;
Wo ist Herr Oluf, der Bräutigam mein?«

»Herr Oluf, er ritt in Wald zur Stund,
Er probt allda sein Pferd und Hund.«

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og vidt,
For by på sin bryllupsfest;

Der danser alvene på det grønne land,
Alvekongens datter rekker ham hånden.

«Velkommen, Herr Oluf! Hvorfor ile herifra?
Trå inn i rekkene og dans med meg.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, herr Oluf, trå i dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min mor med måneskinn.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå i dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull tok jeg vel;
Dog danser jeg ikke, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ikke danse med meg,
Skal farsotter og sykdommer følge deg.»

Hun gjorde ham et slag på hjertet hans,
Ennå føler han sånn en smerte.

Hun løftet ham blekende på hesten hans.
«Ri hjem nå til din frøkens verd.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren hans skjelvende der.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blass og blek?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg treftes i alvekongens rike.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tro,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen og som det dag knapt var,
Der kom bruden med brudefølget.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgommen min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen for stunden,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

Språk, form og innhold

Det er 21 strofer med to linjer i diktet. Takten er 4+4, altså hver av linjene har 4 trykktunge stavelser i seg. Det varierer hvor mange trykklette stavelser det er mellom de trykktunge, som markert her i de to første og den siste strofen.

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Herder: Erlönigs Tochter (trykkfordeling)

Den varierte rytmen gir en god del liv til teksten, den føles veldig elastisk og fri, og det gir rike muligheter for den som skal lese teksten opp. En følelse jeg har, er også at den frie vekslingen av en og to trykklette stavelser mellom de tykktunge gjør teksten litt skumlere, det er et driv som er ute av kontroll. Kanskje er det innholdet mer enn rytmen som gjør dette, drivet er frem til Olufs død, som man kjenner er utgangen på diktet.

Rimene er parrim, hver av linjene i strofene rimer. Halvrim er tillatt, weit-leut, i strofe 1. Alle linjene har trykktung utgang. Der er ingen variasjon, ingen trykklette stavelser ved enden av linjene.

Opprinnelig hadde den danske folkevisen Omkved: Men dansen går så lett over lunden, som ble gjentatt etter hver strofe. Det er hos Herder redigert bort. Mer om dette og om andre endringer Herder gjør, lenger nede hvor jeg skriver om folkevisen Herder bygger på, Elveskrud.

Innholdet i diktet er at Herr Oluf er på vei til sin bryllupsfest da han treffer på alvene i alvedans. Alvekongens datter rekker ham hånden, og vil ha ham med i dansen, men Herr Oluf vegrer seg, og sier at det kan han ikke gjøre, siden han skal ha bryllup neste morgen. Alvekongens datter prøver å lokke ham, og da det ikke går, sier hun at hun skal straffe ham med sykdom, siden han ikke vil. Hun slår ham på hjertet, og det gir ham en voldsom smerte, men han kan ri derfra. Moren som møter ham på trappen foran huset er vetttskremt, siden han ser så blek ut, og han forklarer hva som har skjedd. Bryllupet går neste dag som planlagt, men da bruden får se ham, så er han død.

Språklig er det noen små detaljer. Hochzeitsleut er et annet ord for Hochzeitsfest, eller bryllupsfest. Vendingen Hør an oversetter jeg med hør nå, det skal jo være litt muntlig. Anhören er å høre på eller lytte til, eller høre etter. Vendingen darf noch soll tror jeg ikke er så vanlig, jeg oversetter mer eller mindre direkte. Det er andre detaljer også, kanskje også noen jeg har gått glipp av, men i hovedsak skal oversettelsen være greit. Innholdet er lett å skjønne, lett å gjengi.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Hochzeitsleut -> Hochzeitsfeier die, -/, das Hochzeitsfest bryllupsfest.
Sporne -> Sporn der, -s/Sporen; (botanikk, zoologi, takket hjul) spore
Hemd das, -(e)s/-en; skjorte, trøye; ein bügelfreies Hemd en strykefri skjorte.
Seide die, -/; silke
Seuche die, -/; epidemi, farsott
bleichen (sv. tr. itr., også st.; særlig i sammensetninger, se verbleichen) ble(i)ke; ble(i)kne, bli hvit, fargeløs, falme.
wert (adj.) verd
zittern (sv. itr.) skjelve
proben (sv. tr. itr.) prøve, øve
Hochzeitschar -> Schar die, -/-en; skare, flokk
Met der, -(e)s/; mjød.
Scharlach der, -s/-e; skarlagen ( kostbart vevet stoff, klesdrakt av høyrød farge – Det norske akademiets ordbok); (bare ent.) skarlagensfeber
aufheben (st. tr.) 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avslutte, avskaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange.

Den danske folkevisen – Elveskrud

Jeg vil gjerne ta med den danske folkevisen Herder har brukt for å lage sin versjon. Den er hentet fra nettsiden Heimskringla, hvor den er kategorisert under Kæmpe og Trylleviser. Versjonen der er hentet fra Danske Folkeviser i utvalg, redigert av Axel Olrik (1864-1917) og Ida Falbe-Hansen (1849-1922).

Her setter jeg strofene nummerert, selv om de selvfølgelig ikke er det i originalen. Linje 3 i den første strofen er omkvedet, som blir gjentatt etter hvert versepar. Det er et poeng at omkvedet skifter litt karakter etter hva som skjer gjennom visen, det er annerledes når det blir sagt når han rir, når han blir bydd opp til dans, når han kommer hjem blek og skremt, og når han til slutt dør. Men dansen den går så lett gjennom lunden, hele tiden.

Vi ser også at Herder har skrellet bort 6 strofer. Det er ikke så mange gaver alvekongens datter forsøker å gi hos ham, Herder stopper når poenget kommer frem. Dessuten går det raskere hos Herder fra Oluf kommer hjem, til bryllupet står. Herder holder ikke på spenningen unødig, de strofene bidrar ikke vesentlig i den danske originalen. Og til slutt slutter Herder med at Oluf er død, mens den danske folkevisen tar med også hans vordende brud og hans mor, som dør av sorg.

Elveskrud

    1. Hr. Oluf rider saa vide,
    alt til sit Bryllup at byde.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.


    2. Hr. Oluf rider med Bjerge[2],
    der dansed Elver og Dverge.


    3. Der dansed fire, der dansed fem,
    Elverkongens Datter rækker Haanden frem.


    4. Elverkongens Datter rækker Haanden fra sig:
    „Og lyster Hr. Oluf træde Dansen med mig?“


    5. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa[3]!
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    6. „Og hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    to Bukkeskinds Støvler saa giver jeg dig.


    7. To Bukkeskinds Støvler, sidder vel om Ben[4],
    forgyldene Sporer derom spændt.


    8. Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    en Silkeskjorte giver jeg dig.


    9. En Silkeskjorte saa hvid og fin,
    den blegte min Moder ved Maaneskin.“


    10. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa,
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    11. „Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    et Hoved af Guld saa giver jeg dig.“


    12. „Et Hoved af Guld[5] kan jeg vel faa.
    men danse med dig jeg ikke maa.“


    13. „Og vil du ikke danse med mig,
    Sot og Sygdom skal følge dig!“


    14. Hun slog ham for hans Hærdeblad,
    det gjalded under hans Hjærterod.


    15. Hun løfte Hr. Oluf paa Ganger rød:
    „Du rid nu hjem til din Fæstemø!“


    16. Der han kom til Borgeled,
    der staar hans Moder og hviler sig ved.


    17. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvi bær du saa bleg en Kind?“


    18. „Jeg maa vel være om Kinden bleg,
    for jeg har været i Elvekvinders Leg.“


    19. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvad skal jeg svare unge Brud din?“


    20. „Du sige, jeg er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    21. Aarle om Morgen, det var Dag,
    da kom den Brud med Brudeskar'.


    22. De skænkte Mjød, og de skænkte Vin:
    „Hvor er Hr. Oluf, kære Brudgom min?“


    23. „Hr. Oluf er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    24. „Har han kærer' sin Hest og Hund,
    end han har sin unge Brud?“


    25. Hun ledte i Lofte, hun ledte i Vraa,
    hun fandt Hr. Oluf paa Bolster[6] blaa.


    26. Hun tog op det Skarlagen rød,
    da laa Hr. Oluf og var død.


    27. Hun minded ham for sin røde Mund,
    saa døde hun i den samme Stund.


    28. Aarle om Morgen, før det var Dag,
    da var der tre Lig i Hr. Olufs Gaard.


    29. Den ene Hr. Oluf, den anden hans Mø,
    den tredje hans Moder, af Sorgen var død.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.

Kommentar

Dette er første og sannsynligvis eneste gang jeg presenterer et oversatt dikt her på bloggen. Men versjonen til Herder får frem et vesentlig poeng: Etter opplysningstiden og klassisismen, hvor det bare er de klassiske diktene som blir lest og brukt og beundret, så løfter først tyskerne bak bevegelsen og perioden Sturm und Drang, siden romantikerne, frem den nasjonale folkediktningen, og finner idealene og inspirasjonen derfra. Johann Gottfried Herder var tidlig med å gjøre det, allerede i 1778, mens vi i Norge og Danmark vet dette ble gjort først utpå 1800-tallet.

Det er også interessant hvordan Herder bruker den danske originalen. Han lager sin tyske versjon, som ikke er identisk. Han kutter ut omkvedet, han kutter ut noen strofer der poenget allerede er kommet frem, strofer som ikke tilfører historien noe, og han kutter også ut halehenget til slutt, hvor bruden og brudgommens mor også dør. Det siste endrer historien, hos Herder er det bare alvekongen og hans datter som har kraften. Tragedien blir nesten større der. De to etterlatte damene må leve med sorgen over sønnen og mannen som er tapt. Det er også svært virkningsfullt å avslutte diktet med ordet død, på tysk Tot, noe også Goethe utnytter i sin versjon, Erlkönig.

Vi ser også at Herder konsekvent har trykktung utgang i linjene sine, mens den danske folkevisen har noen få med trykklett. Det er lov i versemålet, det er 4+4 som er saken, 4 trykktunge stavelser i hver linje, men det går an å variere med 1 og 2 trykksvake stavelser mellom dem. Også her fungerer det godt i Herders versjon.

Videre er det interessant med dette diktet, hvordan det peker frem til Goethes Erlkönig. Motivet med rittet, med dansen, med gavene, med alvenes trussel om maktbruk, og døden til slutt, er brukt. Men hos Goethe er det ikke en fullvoksen mann som skal hjem til sitt bryllup, det er en far som skal hjem med sin sønn. Og det er bare sønnen som ser og hører alvekongen. Versjonen hos Goethe er svært uhyggelig og virkningsfull.

Både hos Herder og Goethe blir alvenes makt vist frem. Særlig Herder var noe av en mystiker, særlig i denne perioden på 1770-tallet, og det er ikke godt å si hvor mye han selv la i denne type overtro. Goethe var en rasjonalist, men samtidig en rasjonalist som holdt alle muligheter åpne. Han ville inn til sannheten, uansett hva den var. Mystikken og det overnaturlige preger de gamle folkevisene, og det kommer inn igjen i periodene som henter det frem igjen, i Sturm und Drang, og i romantikken. I den danske folkevisen er det ikke så synlig, og kanskje ikke engang så uhyggelig, for her er det også andre som dør, enn de som er utsatt for alvekongens makt.

Uansett hva man måtte tro på, går det ikke an å nekte for at det er virkningsfullt med disse alvene og alvekongens datter som lokker de som rir forbi, inn i dansen sin. De har mektige krefter, og kan lokke med flotte gaver, i tillegg til sin forføreriske overtalelsesevne, og det hjelper ikke at man forsøker å ri forbi og unngå dem. Da bruker de makt, en uforklarlig makt, som også er virkningsfull. Hos Goethe er det nok bare med trusselen, «Hvis du ikke kommer, bruker jeg makt», mens hos Herder og i folkevisen slår alvekongens datter et slag mot hjertet til Oluf, og han kjenner stor smerte. Dette er dødsslaget.

Alvekongens datter er et dikt som er gøy å lese, det er spennende og skummelt, og det knytter interessant sammen flere perioder i kulturhistorien vår, og åpner for innsikt i emner man skulle tro man ikke brydde seg. Tyske dikt fra 1770-tallet, oversatt fra en dansk folkevise fra enda noen hundre år før, Alvekongens datter har ennå mye å gi. Det er bare å la seg lokke inn i denne verden.

Min gjendiktning

Jeg har gjendiktet fra Herders versjon, rett fra tysk, uten å se på den danske versjonen. Det er vesentlig å få rytmen og rimene korrekt, og å få det til å se lett ut. Det er viktigere enn at innholdet er nøyaktig gjengitt.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og bredt,
For å byde på sin bryllupsfest;

Der danser de alver på grønne land,
Og kongens datter gir ham sin hand.

«Velkommen, Herr Oluf! Hva sånn på vei?
Trå inn i rekka og dans med meg.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, herr Oluf, trå dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min moder med måneskinn.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får,
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull, det tok jeg vel;
Dog danser jeg ei, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ei danse med meg,
Skal farsott og sykdom følge deg.»

Hun gjorde et slag på hjertet hans,
Han føler sånn smerte uten stans.

Hun løftet ham blek opp på hans hest.
«Ri hjem nå til din frøkens fest.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren der skjelvende like før.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blek og blass?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg var i alvekongs rik’.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tru,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen som knapt dag var,
Der kom bruden med brudeskar.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgom min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen en stund,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

ES2020

Kilde

J. G. Herder: Om sprogets opprinnelse, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug, Oslo 1992. Oversatt og med etterord av Jan E. Askerøi.

Frühzeitiger Frühling, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Er det tidlig vår der du bor? Det er det i dette diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Og det er det her hos meg på Jæren. Jeg synes det er spennende å koble sammen tekster skrevet til alle verdens tider og mange forskjellige steder, til den vanlige hverdagen vi har her vi er akkurat nå. Solen skinner, det er lette skyer, men bladene har ikke helt våget seg ut av knoppene ennå, og det er en stund til vi kan si våren er her for alvor.

Og det er nettopp poenget med en tidlig vår. Den kommer før man har ventet det. Hos Goethe viser det seg ikke engang å være så mye selve våren som er poenget, men at han har noen han tenker på og er forelsket i. Det går an å lese hele diktet sånn, at det med vårfølelsen mest av alt skyldes at hans kjæreste er der. Det er i alle fall det som er forklaringen på skifte av stemning fra i dag, til i går, som han selv sier det.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Her er diktet, først i original, så en oversettelse, og så følger på vanlig vis gjennomgang av språk, form og innhold, en kort kommentar, og min egen gjendiktning. Velbekomme – godt forår!

Frühzeitiger Frühling

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Reichlicher fließen
Bächlein zumal.
Sind, es die Wiesen?
Ist es das Tal?

Blauliche Frische!
Himmel und Höh!
Goldene Fische
Wimmeln im See.

Buntes Gefieder
Rauschet im Hain;
Himmlische Lieder
Schallen darein.

Unter des Grünen
Blühender Kraft
Naschen die Bienen
Summend am Saft.

Leise Bewegung
Bebt in der Luft,
Reizende Regung,
Schläfernder Duft.

Mächtiger rühret
Bald sich ein Hauch,
Doch er verlieret
Gleich sich im Strauch.

Aber zum Busen
Kehrt er zurück.
Helfet, ihr Musen,
Tragen das Glück!

Saget, seit gestern
Wie mir geschah?
Liebliche Schwestern,
Liebchen ist da!

1801 (skrevet), 1803 (trykket)

Tidlig vår

Dager av lykke,
Kommer dere så snart?
Skjenker meg solen,
Bakker og skog?

Rikelig renner
Særlig de små bekkene.
Er, det engene?
Er det dalenl?

Blålige friskhet!
Himmel og høyde!
Gylne fisker
Vrimler i sjøen.

Fargerike fjærdrakter
Bruser i lunden;
Himmelske sanger
Klinger deri.

Under det grønnes
Blomstrende kraft
Knasker biene
Summende til saften.

Lett bevegelse
Bever i luften,
Pirrende følelse,
Søvnig duft.

Mektig rører
Snart seg et pust,
Dog taper det seg
Straks i busken.

Men til brystet
Vender den tilbake.
Hjelp, dere Muser,
Å bære lykken!

Si, si siden i går
Hvordan er meg dette skjedd?
Elskelige søstre,
Kjæresten er der!

Språk, form og innhold

Dette er en daktylisk totakter, tung-lett-lett. Første stavelse i hver linje er trykktung konsekvent gjennom hele diktet. Utgangen av linjene er trykklett i vers 1 og 3, trykktung i 2 og 4. Hver av de 9 strofene har fire linjer. Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim.

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Goethe: Frühzeitiger Frühling (trykkfordeling)

Hovedpoengene i diktet er greie å forstå, men det er litt å jobbe med i detaljene.

Første strofe har spørsmålet om å oversatte Hügel (jordhaug, bakke) med bakke eller haug. I andre strofe er det en litt merkelig konstruksjon med Sind, es die Wiesen (Er, det engene?) Jeg tolker det som om det bare er gjort for å forsterke trykket på første stavelse. Andre strofe har også en diminutiv, Bächlein (fra der Bach – bekk), som det da alltid blir et spørsmål om man på norsk skal oversette med «bekker» eller «små bekker». I tredje strofe er Frische «friskhet» og Höh (egentlig die Höhe) «høyde», litt poetiske friheter både på tysk og norsk, vil jeg tro, sånn setningene da blir konstruert. Fjerde strofe har ikke noe spesielt, adjektivet Bunt (broket, mangefarget) bruker Goethe ofte, og jeg må alltid tenke litt hvordan jeg oversetter det. Her, i dette diktet, velger jeg farverike heller enn brokete. Så er det genitiv i strofe 5, Unter des Grünes, det er altså «under det grønnes», og det som er grønt, er plantene. Der samler biene saften, naschen er å knaske, naske og snope, de koser seg med dem, summende (summend) til den (am Saft). Reizende Regung er bokstavrim, tiltrekkende følelse, pirrende, Regung har sammenheng med verbet zu regen, «å bevege, røre», så det er å tenke som en rørelse, en impuls. Grunnbetydningen til Gleich er «lik», men adverbet betyr også «straks, med det samme». Musene er skytsgudinnene for sang, musikk og diktning, og vitenskap, i gresk mytologi. De var døtre av Zevs og Mnemosyne, det var 9 stykker av dem, og i all ettertid har diktere og kunstnere påkallet musene for inspirasjon og hjelp og støtte. De opptrer i flere dikt, det er bare å trykke på tagen musene under, så vil dere se dem. Siste strofe har den poetiske formen saget for sagt, her er det imperativ 2. person flertall, og så mangler setningen som følger subjekt og verb, den har bare partisippet (geschah – skjedd). Direkte oversatt er det «Si (dere), siden i går, hvordan meg skjedd?» Jeg omskriver for å gjøre meningen tydelig. Til slutt i diktet er det Liebliche (elskelige) og Liebchen («lille» elskling), adjektiv og substantiv av samme ord, substantivet i dimunitiv.

Innholdet er greit gjenfortalt. Det er subjektet, jeg-personen, poeten, som suger inn inntrykkene av våren som har kommet snarere enn ventet. Det er dager av fryd og glede, som skjenker ham sol og natur. Denne naturen blir nærmere beskrevet, med bekkene som renner, i engene og i dalen. Det er en blå friskhet, som er himmelen, og det er gylne fisker som vrimler i sjøen. Alt er et bilde som livet som flommer opp. Det er mange slags fjær i skoglunden, altså fuglene som flyr og synger igjen, himmelske sanger derinnefra. Blomstene får igjen sitt pollen, den forsyner bier og andre insekt seg fra (det er bare bier som i diktet er nevnt). Så er det den lette bevegelesen i luften, vårluften, med en liten overgang og antydning her at dette også gjelder luft å bli forelsket i, Det rører seg et pust, som forsvinner i en busk. Det kan leses i direkte betydning, men gjør seg godt også i overført, at det er pustet av forelskelse, som forsvinner i busken, men vil oppstå på ny. Det gjør den i neste strofe, i brystet, og nå er det Musene som må hjelpe å bære lykken.

Så avsluttes det med forelskelsesstrofen. Den står litt utenom, og spør bare hvordan dette har kunne skje siden i går? Den henvender seg til de elskelige søstre, uten å spesifisere hvem disse søstrene er, og sier kjæresten er der. Med det kommer det også frem at det er kanskje er hun, Liebchen, som er solen som skjenkes ham i strofe 1.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

frühzeitig (adj.) tidlig, i god tid, på et tidlig stadium.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
Reichlicher -> reichlich (adj.) 1. rikelig. 2. temmelig
zumal I. (adv.) særlig, fremfor alt. II. (subjunksjon) (særlig) fordi.
Tal das, -(e)s/Täler; dal.
fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme
wimmeln (sv. itr.) myldre, vrimle.
Buntes -> bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
Blühender -> blühend blomstrende, blomsterrik;
naschen (sv. tr. itr.) snope, snaske, knaske, spise, småspise godter/søte saker.
Bienen -> Biene die, -/-n; bie.
beben (sv. itr.) beve, skjelve
Reizende -> reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende
Regung die, -/-en; følelse, impuls, (sinns)bevegelse
Schläfernder -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
rühret -> rühren (tr. itr., refl.) 1. røre; 2. komme av, stamme fra
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Musen -> Muse die, -/-n; muse.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
geschah -> geschehen (geschieht, geschah, ist geschehen, itr.) hende, skje, inntreffe, finne sted.
Liebliche -> lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende;2. vennlig, lyst 3. herlig 4. (vin) halvtørr.

Kommentar

Dette er et vårdikt. Og som ofte hos Goethe, er kjæresten ikke langt unna når det handler om vår. I dette diktet er det sånn at kjæresten er egentlig hele årsaken til vårfølelsen. Det er det siste strofe avslører, det er det som er forandringen fra i går til i dag. Det er kjæresten som kommer med en tidlig vår, uttrykt først med 8 strofer til å beskrive følelsen – et helt dikt! – og så en siste strofe som påheng til å beskrive årsaken.

Hvem denne elskede er, skal ikke jeg uttale meg sikkert om uten å kjenne diktets tilblivelseshistorie. Men kvinnen i Goethes liv på denne tiden var Christiane Vulpius, hun som i 1789 fødte ham sønnen August Walter, og som i 1806 giftet seg med ham. Det er en fascinerende historie mellom de to, og hvordan tidens krav og konvensjoner forvansket forholdet deres. Goethe var på denne tiden 52 år, Christiane 16 år yngre.

Diktet leses helt utmerket godt uten de biografiske dikt. Det er et vårdikt og et forelskelsesdikt. Eller et dikt som først gir seg ut for å være et vårdikt, så viser seg å være et forelskelsesdikt. Det er kult.

Min gjendiktning

Diktet er svært taktfast. Det må opprettholdes i en gjendiktning, og det er viktigere enn at ordene blir oversatt korrekt. Det er stemningen og uttrykket som skal gjendiktes, ikke ordene. Her er det ikke så veldig lett, og jeg må tillate meg noen forenklinger, men som alltid handler det om å få et resultat som kan fungere på et vis, på norsk.

Den nest siste strofen har rimet zurück – Glück som hver gang volder meg problemer.

Tidlig vår

Dager av glede,
Kom dere lell?
Solen, til stede
Skoger og fjell?

Rikelig renner
Bekkene små.
Er, det de enger?
Dalen, er óg?

Blålige friske!
Himmel og hø!
Glinsende fisker
Vrimler i sjø

Brokete fjære’
Bruser i lund;
Himmelsang er det
Klinger den stund.

Under det grønne
Blomstrende kraft
Biene skjønne
Summer til saft.

Lette bevege
Bever i luft,
Pirrende leke,
Søvnige duft.

Mektig det rører
Snart seg et pust,
Dog det seg fører
Bort i en busk.

Men så det bruser
I brystet seg att.
Hjelp, dere Muser,
Lykken ta fatt!

La meg få høre
Skjedd meg hva er?
Elskelige søstre,
Elskling er der!

ES2020

Summend am Saft! (Goethe – Frühzeitiger Frühling)

Die drei Reiche der Natur, av Gotthold Ephraim Lessing

På tysk heter opplysningstiden Aufklärung. Det er herlig ord, direkte oversatt til norsk blir det oppklaring (Auf + klärung)., men ordet betyr også klargjøring og opplysning. Det er så herlig enkelt, og passer så inderlig godt. I den gamle tid, arvet ned fra middelalderen, er det mye grums og overtro og misoppfatninger. Det trengs en oppklaring til, en Aufklärung.

Den tyske mentaliteten passer til dette. De er et systematisk folkeferd, das Land der Dichter und Denker, landet av diktere og tenkere, de har en helt sentral plass i filosofihistorien. Det er ikke det spørsmål tyskeren ikke er villig til å drøfte ned til minste detalj, sånn at alle biter kommer på sin rette plass, og alle argument blir vektet korrekt opp mot hverandre. Det er opplysningstiden som setter den tyske kultur og tyske tenkning i gang, det er her det begynner.

Jeg tar dette året for meg et tysk dikt og en tysk poet hver første søndag i måneden. Jeg begynte med middelalderen, Walter von der Vogelweide med Unter der Linden, og fortsatte med barokken, Andreas Gryphius, og diktet Es ist alles Eitel. På veien fremover hopper jeg nå over salmediktningen, til Martin Luther og Paul Gerhardt, de får eventuelt komme ved en senere anledning, og jeg har ikke med noen eksempler på den lette og uhøytidelige rokokko-diktningen. Det går frem til Opplysningtiden, die Aufklärung. Vi må nå rydde plass for resten av historien.

Og da er det å hente frem giganten. Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781), den første virkelig ruvende skikkelse i tysk litteratur og tysk tenkning. Den første som ikke bare skriver litterære verk, men også skriver verk om hvordan litteraturen skal være. Når vi først gjør det, er det da greit å gjøre det med en ordentlig drikkevise, der den glade leser blir opplyst om at om man ikke drikker og elsker, så blir man akkurat som en stein.

For å komme frem til denne spenstige konklusjonen, må vi først begynne med forfatteren, siden vi nå poster et dikt av Lessing for første gang.

Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781)

Han ble født 22. januar, 1729, i Kamenz, Sachsen, og døpt to dager senere. Familien var ikke velstående. Faren var prest i den lutherske kirke, og praktiserte en streng teologi. det vi på norsk kanskje vil kalle pietistisk, og kanskje også ærgjerrig. Man skal arbeide på jorden. Det var et lærd hjem, med mange bøker, og unge Gotthold Ephraim leste og lærte. Skolegangen fikk han gjennom privatundervisning og latinskolen, det var humanistisk kristendom som var saken, med tendenser til selvstendig tenkning – Aufklärung.

Fra dette vokser Gotthold Ephraim Lessing opp til å bli den best betydningsfulle tyske personlighet i sin periode. Han gjorde det gjennom sitt arbeid med å forandre den tyske litteraturen, sette den i gang, så å si. Han gjorde det både gjennom å skrive selv, og å skrive om, både gjennom praksis og teori.

Hva han gjør med teateret, er å gå til det menneskelige og vanlige, og avvise de opphøyde idealene fra det klassiske dramaet. Der var tragedien forbeholdt konger og mektige, bare de kunne oppleve det tragiske fall som ledet til katarsis, sjelens renselse. Allmuen kunne bare opptre i komedier, der var ikke fallhøyden så stor og så viktig, der gjaldt det bare å få seg en plump latter.

Idealet for Lessing var det engelske dramaet, gjennom Shakespeare, som brøt med mange av de klassiske sjangerkonvensjonene, og skrev mye, mye friere enn de franske klassikerne. Dette peker mildt sagt fremover, og da neste generasjon overtok, med Herder, Goethe og Schiller og de andre Sturm und Drang-dramatikerne, så var det selvsagt Shakespeare skulle være idealet. Og det borgerlige drama, eller den borgerlige tragedie, peker helt frem til vår egen Ibsen og russernes Tsjekhov. Drøy hundre år senere var det en selvfølge at hovedpersonene også i seriøse teaterstykker skulle være vanlige mennesker fra borgerlige hjem, middelklasse, ikke adel og overklasse. Det skulle være dagligdags, ikke opphøyd. Lessing er blant dem som brøytet vei for det som i dag er regnet som en innlysende selvfølge.

Denne siden er for poesi, og ikke for teater. Men det er relevant å si at i teaterstykkene fremmet Lessing også idealer som toleranse, han diskuterte moralske spørsmål i vanlige menneskers liv, og det er kritikk av samfunnets urettferdighet som peker fremover mot den sene opplysningstids revolusjoner. Sine tanker nedfelte Lessing i tidskriftet Briefe, die neueste Literatur betreffend (1759-1765) og i Hamburgische Dramaturgie (1767-1769). Fra 1767 til 1769 var han dramaturg ved Deutsches Nationaltheater i Hamburg, det eksisterte kun i det tidsrommet.

I lyrikken er Lessing en ganske annen karakter. Disse er ganske lystige, uhøytidelige, frimodige. De handler gjerne om hvor godt det er å kysse jenter og hvor kjekt det er å drikke vin, ingen vanskelig Aufklärung, her i gården. Det er leilighetsdikt, ikke forsøk på seriøs kunst, ikke slik jeg leser dem, det lille jeg har lest.

I det hele tatt er ikke opplysningstiden en god periode for poesien. Poesien er en sjanger for følelser, og i opplysningstiden handler det om fornuft. De systematiske tanker og vitenskaplige kategorisering som hører tiden til, lot seg ikke så godt uttrykke gjennom dikt.

Men Lessing gjør jo et solid forsøk her. Diktet ble først offentliggjort i ukeskriftet Der Naturforscher, i 1747, da Lessing var 18 år.

Die drei Reiche der Natur

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Die Pflanze macht das zweite Reich,
Dem ersten nicht an Güte gleich:
Sie liebet nicht, doch kann sie trinken;
Wenn Wolken träufelnd niedersinken,
So trinkt die Zeder und der Klee,
Der Weinstock und die Aloe.
Drum, was nicht liebt, doch trinken kann,
Wird in das zweite Reich getan.

Das Steinreich macht das dritte Reich;
Und hier sind Sand und Demant gleich:
Kein Stein fühlt Durst und zarte Triebe,
Er wächset ohne Trunk und Liebe.
Drum, was nicht hebt noch trinken kann,
Wird in das letzte Reich getan.
Denn ohne Lieb′ und ohne Wein,
Sprich, Mensch, was bleibst du noch? – – Ein Stein.

1747

De tre rikene i naturen

Jeg drikker, og drikkende faller det meg inn,
Hvorfor naturriket vil være tredobbelt.
Dyrene og menneskene drikker, elsker,
Enhver etter sine drifter:
Delfin og ørn, loppe og hund
Fornemmer kjærlighet, og fukter munnen.
Hva kan drikke og elske altså,
Blir lagt i det første riket.

Plantene utgjør det andre riket,
Som ikke er likt det første i kvalitet:
De elsker ikke, dog kan de drikke;
Når skyer dryppende synker ned,
Så drikker sedertreet og kløveren,
Vinranken og aloen.
Derfor, hva som ikke elsker, men kan drikke,
Blir lagt i det andre riket.

Steinriket utgjør det tredje riket;
Og her er sang og diamant likt:
Ingen stein føler tørst og sarte drifter,
Den vokser uten drikk og kjærlighet.
Derfor, hva som ikke hever eller kan drikke,
Blir i tredje riket lagt.
Så uten kjærlighet og uten vin,
Snakk, menneske, hva blir du da? – – En Stein.

Språk, form og innhold

Diktet består av 3 strofer på 8 vers. Hvert av versene har fire trykktunge stavelser, altså fire takter, er 4+4, og formen er helt konsekvent annenhver trykklett-trykktung. Det er en markant rytme i diktet, som gjør at selv stavelser man normalt ikke ville lagt trykk på, som -es i jegliches, får trykk her i dette diktet. Versefoten er jambisk. Rimene går i par, to og to linjer rimer. Linje 3 og 4 har trykklett utgang, og de to siste linjene er like i rimet i de to første strofene. Dette mønsteret blir brutt i den siste strofen, der dette rimet blir lagt i 5 og 6, og det kommer et tillegg i linje 7 og 8. Litt finurlig.

Her er trykkfordelingen i første strofe, trykktunge stavelser har fet skrift.

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Gottholb Lessing: Die drei Reiche der Natur (trykkfordeling)

Det er ingen enorme vanskeligheter i oversettelsen, og innholdet skulle være veldig synlig og greit.

Vendingen trinkend fällt mir bei betyr direkte oversatt «drikkende faller (det) meg ved», jeg tror det er slik at han drikker, og mens han drikker, slår det ham det som siden følger. I linje to er det brukt en konjunktiv, sei, konjunktiv uttrykker subjektets oppfatning av virkeligheten og ikke den objektive virkeligheten. Vi bruker ikke verbformen konjunktiv på norsk, og må omskrive for å få frem samme mening. Jeg har omskrvet med «vil være». Det ser ut til å være en bøyningsvariasjon i ordet Trieben, korrekt flertallsbøyning av substantivet Trieb i dag er Triebe. Verbet netzen er ikke et oppslagsord i tysk-norsk ordbok, men det betyr å fukte (egentlig nass machen – gjøre våt). Vendingen er humoristisk for å drikke, en underdrivelse. Jeg stokker om på rekkefølgen i nest siste linje. Korrekt oversettelse av getan er gjort, men meningen kommer best frem om det oversettes med lagt.

Die Güte betyr godhet, men kan også bety kvalitet. Jeg oversetter med det siste. For øvrig er det som står her helt i tråd med opplysningstidens idealer, og i det som står i avhandlingen Lessing parodierer (se under kommentar). Den første kategorien med dyrene står over den neste, med plantene. Linje 4 betyr direkte oversatt Når skyene dryppende nedoversynker, en tungvint omskriving av at det regner. Aloen er en plantealekt i aspargesfamilien, den brukes i medisinen og som prydplante, og noen av artene har også blader som kan brukes til garn og tørklær og slikt. Sedertre, kløver og vinranker skulle være kjente nok planter.

Demant er en tysk sideform til Diamant. . Litt spesielt at steinen i strofe 3 vokser, men det er det som står. Jeg kjenner ikke hva som er poenget her, hva som menes. Kanskje er det bare at den eksisterer, at den holder seg uten å bli tilført næring av elsk og av drikke. Her er poenget at om mennesket lar være å drikke og å elske, så blir det selv en stein.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

dreifach (adj.) tredobbelt
jeglicher (determinativ) = jeder
Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst 2. (års)skudd, spire
Adler der, -s/-; ørn
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
nẹt·zen netzt, netzte, hat genetzt mit OBJ ■ jmd./etwas netzt jmdn./ etwas geh. befeuchten, leicht nass machen Tränen netzen ihre Wangen.
getan perfektum partisipp av tun.
Güte die, -/ 1. godhet, overbærenhet 2. minnelighet, vennlighet 3. kvalitet, sort(ering).
träufelnd -> träufeln (sv. tr.) dryppe
Zeder die, -/-n; seder(tre)
Klee der, -s/; kløver
A̱loe [ˈa:loe] -, -n die bot. eine Zier- und Heilpflanze
drum (adv., omgs.) = darum derfor; sei’s drum! la gå (med det)! alles, was drum und dran ist alt som hører med.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør
wachsen [-ks-] (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
heben (hebt, hob, hat gehoben, tr. refl.) 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

Kommentar

Det viktigste her: Diktet er ganske uhøytidelig, Det er en parodi. Dette skal ikke tolkes og forklares, det er ingen dype og store tanker, det er underholdning. Lessing skrev mange, mange dikt av denne typen. Diktene han skrev, er sånn. Meningen med diktet er å kunne leses opp ved festbordet, og fremkalle en god latter.

Så det med at dikteren drikker, i diktet, kan vel så godt være at han drikker vin. Og så kommer han til å tenke på dette med verdens orden, litt i vinens rus, og så finner han ut at det er tre nivå i denne inndelingen. Det er de som elsker og drikker, de som bare drikker, og ikke elsker, og de som ikke gjør noen av delene. Og så avslutter det med en spøk, om mennesket da er i den siste kategorien?

Det å dele inn systematisk hører veldig til opplysningstiden, men her blir det gjort narr av. Hva som blir gjort narr av, er en avhandling av Christlob Mylius, fetteren til Lessing, som nettopp delte inn naturens tre riker sånn som diktet gjør.

Og så er det et veldig flott retorisk spørsmål til slutt. Hvis mennesket ikke drikker og ikke elsker, hva er det da? Da er det redusert til å bli en stein. Poetisk kommer det veldig godt frem, med at de to vanlige sistelinjene i siste strofe er plassert i linje 5 og 6, slik at de to siste linjene blir et påheng. Det er bygget opp slik at det blir en veldig naturlig pause etter spørsmålet Sprich, Mensch, was bleibst du noch? De to korte ordene, Ein Stein, smeller inn, med rim og det hele, og får frem poenget veldig godt og humoristisk. Det bryter reglene med at verselinjen skal følge perioden. Her er det to setninger i samme linje. Ein Stein bærer vekten av hele resten av diktet på seg, og forandrer måten det leses på. Det er alt sammen en spøk, en oppfordring til å elske, og å drikke.

Den oppfordringen tar vi lett.

Min gjendiktning

Diktet er uhøytidelig. Det skal også gjendiktningen være. Det gjelder å få rim og rytme på plass, sånn at det kategoriske blir fremhevet, det er bare sånn det er, og kan ikke være annerledes. Dette er ikke et dikt der Lessing har finspikket på innholdet, det har blitt sånn det falt seg. Sånn må gjendiktningen også bli.

Naturens tre riker

Jeg drikker, drukken slår det meg,
Naturens rik’ er delt i vei.
Hvor dyr og menn’sker elsker, drikker,
Enhver sånn som han selv best liker:
Delfin og ørn, som loppe, hund
Kan føle elsk, og fukte munn.
Hva drikke kan, og elske vil,
Det hører første riket til

Se planter utgjør andre rik’,
Som ei det første er helt lik:
De elsker ei, dog kan de drikke;
Når skyer holder regnet ikke,
Da drikker kløver, sedertre
Og vinranker, aloen med
Hva elsker ei, men drikke vil,
Det hører andre riket til.

Og steiner utgjør tredje rik’;
Og sand og diamant er lik:
Ei føler steinen tørst og drifter,
Helt uten drikk og elskovsvifter.
Hva ei som vokse, drikke vil,
Det hører tredje riket til.
Så uten elsk og vinen rein,
Snakk, mann, hva blir du da? – – En Stein.

ES2020

Es ist alles Eitel (Det er alt forfengelig), av Andreas Gryphius

Tysk barokk! Det er hva vi med glede og forgjengelighet kaster oss inn i i dag, med et barokk dikt av den største tyske barokke dikteren, Andreas Gryphius (1616-1664). Se på de leveårene. Det faller godt sammen med årene for 30 års krigen, den tidens verdenskrig, som varte fra 1618 til 1648, og så grusomheter man ikke hadde vært vant med selv en tid der grusomheter var vanlig. Krigen begynte som en konflikt mellom katolikker og protestanter, i Praha, men utviklet seg til å bli en slags krig alle mot alle, eller i hvert fall der allianser var skiftende, og det ikke var lett å vite hvem man skulle stole på.

I religiøse spørsmål stod mye på spill. Det var snakk om sjelens frelse. Og når den ene trosretningen ledet til evig liv i Guds rike, den andre til evig fortapelse i djevelens vold, så er det uhyre viktig å velge riktig for å komme til riktig sted etter et pinefullt opphold på jorden. I norsk og dansk, og til dels svensk barokk diktning, så er ikke dette spørsmålet så brennende, vi var nå en gang protestanter, og betvilte ikke at dette var den sanne vei til himmelrik, men vi skrev allikevel tunge dikt om sjelens kvaler og jordens syndige fristelser.

Andreas Gryphius hadde et liv som var han forhåndsdisponert til dette. Her er først forfatterbiografien, så diktet i original og modernisert form, så min oversettelse, gjennomgang og kommentarer. Til slutt er det en liten gjendiktning, og så er det alt servert, en barokk påminning om alle tings forgjengelighet!

Andreas Gryphius

Andreas Gryphius (1616-1664(: Bilde fra Wikipedia

Jeg koster på meg et bilde av dikteren, hentet fra Wikipedia, sjeldent til meg å være. Det gir den rette strenghet og stemning til diktene han skrev, sånn så han altså ut, tegnet i kobberstikk av Philip Kilian.

Navnet hans er latinisert. Egentlig het han Andreas Greif, og ble født i Glogau, eller Głogów, i dagens Polen. De første leveårene var tøffe, så døm ham ikke for hardt for hans strenghet og pessimistiske holdning til livet, de er et resultat av livet han levde og prøvelsene han ble utsatt for. Faren døde fa Gryphius var 5 år gammel, i 1621, og moren døde 7 år senere av tuberkolose, sykdommen du dør så vondt og langsomt av. Tæring, kaltes det, du tæres bort, lungene smuldrer bort.

Kort etter det igjen begynte tvangskatolifiseringen i Polen, som Gryphius og hans stefar, læreren Michael Eder, ble utsatt for, og familien måtte flykte. Unge Gryphius ble i denne perioden av tumulter plassert i flere forskjellige skoler, og fikk også undervisning av sin far, og han utmerket seg som en dyktig elev, han var mottagelig for læren, og kunne formidle det videre.

Fart i sakene ble det da han kom til Danzig, dagens Gdansk, en forfriskende storby sammenlignet med forholdene i provinsbyene i Schlesien, hvor han var vokst opp. I 1637 satte han av gårde på en sjøreise til Leiden, i Holland, og det berømte universitetet der. Ennå er han ikke mer enn 21 år, men han har allerede utmerket seg med flere tekster, og også kommet i myndighetenes søkelys for teksten Fewrige Freystad, «ildfulle Freystadt», om brannen i byen Freystadt styresmaktene i følge Gryphius ikke helt helhjertet var med i kampen om å slokke.

Etter dette hadde Gryphius forholdsvis gode år, men kunne likevel få seg til å skrive dikt som dette.

Es ist alles Eitel

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Was itzund prächtig blüht / sol bald zutretten werden.
Was itzt so pocht vnd trotzt ist morgen Asch vnd Bein /
Nichts ist / das ewig sey / kein Ertz / kein Marmorstein.
Itzt lacht das Glück vns an / bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Thaten Ruhm muß wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit / der leichte Mensch bestehn?
Ach! was ist alles diß / was wir vor köstlich achten /

Als schlechte Nichtigkeit / als Schatten / Staub vnd Wind;
Als eine Wiesen-Blum / die man nicht wider find’t.
Noch wil was ewig ist kein einig Mensch betrachten!

1637

Es ist alles Eitel

Du siehst, wohin du siehst, nur Eitelkeit auf Erden.
Was dieser heute baut, reißt jener morgen ein:
Wo jetzt noch Städte stehn, wird eine Wiese sein,
Auf der ein Schäferskind wird spielen mit den Herden.

Was jetzt noch prächtig blüht, soll bald zertreten werden.
Was jetzt so pocht und trotzt, ist morgen Asch’ und Bein,
Nichts ist, das ewig sei, kein Erz, kein Marmorstein.
Jetzt lacht das Glück uns an, bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Taten Ruhm muss wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit, der leichte Mensch, bestehn?
Ach! Was ist alles dies, was wir für köstlich achten,

Als schlechte Nichtigkeit, als Schatten, Staub und Wind;
Als eine Wiesenblum’, die man nicht wieder find’t.
Noch will, was ewig ist, kein einzig Mensch betrachten!

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, bare forfengelighet på jorden
Hva disse i dag bygger, rives den morgen opp,
Hvor nå ennå byer står, vil en gang være enger,
Hvor en gjeterunge leker med flokken.

Hva nå ennå prektig blomstrer, skal snart bli tråkket ned
Hva nå som pukker og trosser, er i morgen aske og bein,
Det er ikke noe som er evig, ingen marmorstein
Nå ler lykken til oss, snart tordner plagene.

De høye gjerningers ry må forgå som en drøm,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, som vi kostelig akter,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som en engblomst, som man ikke finner igjen.
Ennå vil, hva evig er, ikke et eneste menneske betrakte!

Språk, form og innhold

Formen er en sonette, men den er ureglementert med seks takter i stedet for 5. Dette hører barokken til, det skal være litt overlesset (det skal ikke det, også i barokken skal sonetten bestå av fem jamber, Gryphius bryter reglene!). Versefoten er jambisk, lett-tung, som det skal være, men altså seks føtter i stedet for fem.

Oppsettet er 4 + 4 + 3 + 3, italiensk modell, med 8 verselinjer først, så en vending, volta, og de 6 siste i en annen stemning. Det er ulikt det britiske mønsteret, gjort uhyre kjent av Shakespeare, med 4 + 4 + 4 + 2, altså 12 linjer med oppsettet av 3 x 4, med variasjoner over et tema, og så en vittig (wit – ikke morsom, skarp, smart, vettug) konklusjon til slutt.

Rimmønsteret et er AbbA AbbA ccD eeD, et komplisert rimmønster vanskelig å fylle på tysk, men som italienerne benyttet flittig i sitt rimrike, melodiøse språk. Rimmønsteret i de 8 første strofene er i dette mønsteret fast, alltid omsluttende rim, og samme rim i begge kvartettene, men hvordan oppsettet er i de to tersettene til slutt, varierer. Her er det altså 9 og 10, 11 og 14, og 12 og 13 som rimer. Stor bokstav betyr trykklett utgang på linjen, liten bokstav er trykktung siste stavelse.

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Andreas Gryphius: Es ist alles Eitel (trykkfordeling, første strofe)

Merk at verselinjene er overlesset med 6 stavelser, 6 takter, formen til det gamle heksameteret (heksa betyr seks). I klassisk tid besto heksameteret som oftest av daktyler, en tung stavelse fulgt av to lette (opprinnelig en lang stavelse fulgt av to korte). Her er det jamber, en tung stavelse fulgt av en lett. Det klassiske heksameteret delte også opp verselinjen med en cesur i tredje fot, cesur oversettes best med «snitt», et kutt, det er en markant pause der. I diktet til Gryphius er det helt gjennomført, alle linjene kan deles i to, med skifte i betydningsinnhold rett etter tredje trykksterke stavelse, midt inne i tredje takt. Få norske og skandinaviske poeter har helt fått til denne måten å markere cesur på, men tyskerne har skjønt det, allerede Andreas Gryphius.

Disse tekstene har jeg fra tysk Wikipedia. Den tyske moderniseringen er standard, så jeg forholder meg til den.

Det er litt tekniske vanskeligheter i oversttelsen. Linje 2 i første kvartett har meningen hva man i dag bygger, river man en annen dag opp igjen.

I andre strofe er det uvanlig sånn diktet bruker ordene pochen og trotzen, pochen er samme ord som det norske «pukke», i betydningen «pukke på sin rett». Trotzen er «trosse». Begge er transitive på norsk, man forventer at man skal pukke på noe, eller trosse noe, her er det bare sagt ut i luften: hva som nå pukker og trosser, er i morgen aske og bein. Det er altså det levende menneske, som råtner etter døden.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Eitelkeit innbilskhet, tomhet, forfengelighet
einreißen (st. itr. tr.) 1. rive opp, rive en flenge, revne i. 2. gripe om seg, spre seg. 3. rive ned, rasere, rives (gå) i stykker.
jener jene, jenes (determinativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte).
zerˈtreten (sv. tr.) trampe ned, tråkke på.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
trotzen (sv. itr.) trosse; einer Gefahr trotzen trosse en fare.
Erz das, -es/-e; malm, erts.
Beschwerde die, -/-n; besvær(lighet), bryderi; plage; reklamasjon; (jus) klage(mål);
Tat die, -/-en; gjerning, handling
Ruhm der, -(e)s/; berømmelse, ære, ry.
achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på
Wiesenblume die, -/-n; engblomst
betrachten (sv. tr.) betrakte, se på; betrachten als anse for, betrakte som

Kommentar

Det er evige motiv Gryphius skriver om her. Tanken om at alt storslått og vakkert man ser rundt seg, en gang skal forvitre og bli til ingenting, slik alle levende mennesker en gang skal dø og smuldre bort – den tanken er tenkt og uttrykt mange, mange ganger. Her på bloggen er det gjengitt som et tema i flere av Shakespeares sonetter, der tiden ofte er en uovervinnelig fiende, som går og går og går og går og visker ut alt. Hos Shakespeare er det imidlertid renessanse, der er det både et håp og en kamp om å skape noe vedvarende og evig, og Shakespeare insisterer på å gjøre det gjennom sonettene sine, og minnet om den skjønne ungdom han skildrer i dem.

Hos Gryphius er det ikke noe sånt håp, og ingen kamp. Dette er barokken. Forgjengeligheten er premisset. Det er helt fåfengt å kjempe mot den. Det eneste å håpe på er Guds frelse, og noe evig, varig etter døden. I diktet til Gryphius er det ikke noe spor av det heller. Der er det eneste hintet, at ikke noe menneske har sett det evige. Først når døden inntreffer, og man slutter å være menneske, kan det evige komme.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte, strenge i formen og fulle av rim som de er, her er mitt forsøk for denne. Rimene, jambene og antall takter har jeg fått til, men cesuren har jeg ignorert. Den tredje takten blir fullført før komma, og nytt betydningsinnhold. Ingen pause midt i takten, med andre ord, ingen ordentlig cesur. Eller for å si det mer presis: Gryphius har mannlig cesur, pause etter trykktung stavelse, jeg har kvinnelig, pause etter trykklett.

Jeg må for en sjelden gangs skyld bruke et arkaisk ord, et ord ute av bruk, herd for skulder, sekken over skulderen. Det må med for å få formen til å gå opp med rim i 1, 5, 6 og 8 linje, som det må være. Alternativ kunne være på jorden – med moren – historien – gir torden, men det er fint også å få samme klang som i originalen, rim med -erden. Så derfor – slik.

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, forfengelighet i verden
Hva disse dager bygges, vil marken ligge rein,
Hvor ennå byer finnes, blir eng og gress og grein
Hvor gjetergutten leker, med sekken over herden.

Hva står i prektig blomst, blir tråkket ned på ferden
Hva nå er heftig tross, er morgen ask’ og bein,
Ei er, her noe evig, ingen marmorstein
Nå smiler lykken til oss, snart hamrer oss besværen.

De høye gjerningers ry må som en drøm forgå,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, vi kostelig vil akte,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som engens blomst, man ei igjen kan finn’.
Hva evig er, ei ennå vil, etmenneske betrakte!

ES2020

Unter der linden, av Walther von der Vogelweide

Denne gangen skal vi virkelig kjenne historiens sus i det vi går inn i tysk middelalderdiktning. Og det gjør vi naturligvis med Walter von der Vogelweide (ca. 1170-1230), den største av dem alle. Han er ganske utrolig, og ligner knapt på noen av dem som skrev i hans samtid. I Norge og Norden har vi i alle fall ingen til å hamle opp med ham. Som ingen annen jeg kjenner til i denne perioden, greier han å skrive om levende mennesker med tanker, drømmer og fantasier, personer som kunne gått rett ut i verden og levd. Svært mye av den øvrige middelalderdiktningen blir enten litt karikert, litt opphøyd, eller begge deler. Det er Vogelweide som får til å skrive om vanlige mennesker, i vanlige liv, og uten at det skjer noe spektakulært med dem.

Han skrev det som kalles Minnesanger, etter det middeltyske ordet for kjærlighet, elskov: Minne. Det er altså ikke minnesanger som er rett norsk oversettelse, men «kjærlighetssanger», eller «kjærlighetsdikt». Vogelweide brakte denne sjangeren til sitt høydepunkt, nettopp fordi han skrev om levende mennesker, levende kvinner og menn som opplevde kjærligheten med alt som følger med, i motsetning til de andre minnesangerne som nok kunne bli litt konvensjonelle og monotone.

Vi skal gå nøye gjennom både forfatteren og sjangeren og diktet denne gangen, så det er bare å gjøre seg klar til et forelsket kjærlighetseventyr, fra høymiddelalderen.

Walter von der Vogelweide

Alt med ham er usikkert. Hva vi vet, er hva han skrev, og hvor han på visse tidspunkt oppholdt seg. En av de aller sikreste kildene vi har om ham, er at han kjøpte en kappe av pels i 1203. Der har vi kvitteringen. Ellers er det en del gjetting og spekulasjoner og resonnementer.

Fødselsdatoen er usikker, det samme er dødsdatoen, og livet han levde. Vi vet kort sagt lite sikkert om han. Alt sammen må vi resonnere oss frem til gjennom de over hundre tekstene vi har overlevert fra ham, og de tekstene som er skrevet om han, eller der han er nevnt. Og nevnt er han helst hos dikterkollegene sine. Til tross for berømmelsen sin, finnes ikke navnet hans i mange opptegnelser skriver tysk Wikipedia. Et eksempel der han finnes er en kvittering for et pelskappe han kjøper 12. november, 1203. Den koster 5 skilling, og ut i fra det kan man også slutte han ikke hadde råd til å kle seg bedre, og dermed antagelig ikke hørte til i de høyere klasser.

Vi vet han antagelig var av ridderslekt, muligens at han var født i et hoff som het Vogelweide, sannsynligvis i Eisactale ved Bozen, i Syd-Tirol. Dette området ligger i dag i det nordlige Italia, men den gang var det regnet som Østerrike, det nedre Østerrike. Det vet vi også fra Vogelweides egne tekster, der han skriver om seg selv ze Ôsterrîche lernt ich singen unde sagen. «I Østterike lærte jeg å synge og snakke». Han var ved barbenbergernes hoff i Wien, og tjenestegjorde under Leopold V (1177-1194) og sønnen Friedrich (1194-1198).

Den grundigste lett tilgjengelige teksten om han på nettet finnes på Detusche Biographie. Her står det litt mer i detalj om hvordan spekulasjonene går, når det gjelder å årstallsfeste de viktige datoene i Vogelweides liv, og andre viktige begivenheter i livet hans. Han begynte å dikte rundt 1190, da har vi spor av ham, og om vi antar man starter å dikte i 20-års alderen, så blir fødselsåret rundt 1170. Lignende er det tvil og spekulasjoner om omtrent alt som er kjent om han. Det gjelder også sånn han skriver at han var med i korstoget i 1228, det er sikkert han skriver det, usikkert han var det.

Lettere enn å si noe om hvem han var og hva han gjorde, er det å si noe om tekstene hans, og hva de gjorde. Hvordan han var som forfatter, og hva han hadde å bidra med i litteraturhistorien. Her skiller han seg ut som den betydeligste av de tyske middelalderdikterne, og en av de aller mest betydelige i Europa. Han skrev ikke bare minnesanger, eller Mädchensanger, han skrev også om politiske spørsmål, om riket, om keiseren og om paven. Dette var han den eneste av minnesangerne som gjorde.

Det hadde vært kjekt å vite noe mer om denne tyske poeten med det forunderlige navnet, og skjønne mer av hva det var med ham som gjorde at han klarte å skille seg sånn ut fra de andre. Han var kjent og verdsatt allerede i sin samtid, men hvordan han reagerte på det og hva mål han hadde i livet sitt, det vet vi lite om.

Minnesang

Det er lettere å skrive om sjangeren, enn om dikteren. For i sjangeren har vi tekstene. De kan vi lese og tolke og sammenligne, og studere trekk og utvikling. Det er ikke noe vanskelig å studere dette, for sjangeren er svært konvensjonell, og det var veldig strenge regler for hvordan det skulle være. Det var det kvinnelige ideal som ble skildret personifisert i den diktet er tilegnet, og det ble ikke holdt igjen i å beskrive hvor opphøyd, uoppnåelig og ufeilbarlig denne kvinnen var, og det eneste en stakkars mann og poet kunne gjøre var å stå i tjeneste til denne herskerinnen, og hengi sitt liv til henne uten håp om å oppnå noe som helst. Stilen ble lett litt monoton, veldig lett å parodiere, og så overdrevet at det ikke ble helt troverdig.

Mange av disse dikterne og tekstene deres er ganske forglemmelige, og lever best som bakgrunn for de som klarte å skille seg ut fra sjangerkonvensjonene, og for å vite hvem og hva som blir parodiert når disse selvhøytidelige tekstene og minnesangerne senere blir gjort komiske. Det er grunn til å tro at de var alvor den gang, i hvert fall for sangerne selv, som den gang virkelig var sangerne, og fremførte tekstene til en melodi de også hadde laget, og spilte på et strenginstrument.

Walther von Vogelweide brøt ut av de strenge sjangerkonvensjonene, og skrev ikke fra perspektivet til en nedrig mann som ser opp mot en opphøyd kvinne, herskerinnen over hans liv og hans følelser. I Vogelweides minnesanger er det kjærlighet mellom likeverdige parter, oppnåelig, frisk og spennende kjærlighet, slik de aller, aller fleste er så heldige å få oppleve en eller annen gang i livet. Det er stemninger å kjenne seg igjen i, selv om det er skrevet i en tid med få fellestrekk med vår egen. Det menneskelige er der allikevel, og det er det Vogelweide er så god til å få frem.

Det er diktet vi presenterer i dag også et utmerket eksempel på. Det er diktet som i original heter Under der linden, og moderne omskrivere ikke kan bestemme seg for om betyr Unter der Linde (entall) eller Unter den Linden (flertall). Uansett er det under lindetreet det foregår, eller under lindetrærne. Og det som foregår, er at jenta som er jeg-personen i diktet, har seg et lite eventyr med en gutt hun opplagt liker veldig godt.

Unter der linden

Jeg presenterer diktet i original til venstre, i en lett omskriving av meg til høyre. Så følger en oversettelse, og helt til slutt i posten en gjendiktning. Mellom der vil det være kommentar til språk, form og innhold, og generelle kommentarer.

Under der linden  

Under der linden
an der heide,
dâ unser zweier bette was,
dâ muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.  

Ich kam gegangen
zuo der ouwe:
dô was mîn friedel komen ê.
dâ wart ich empfangen
hêre frouwe
daz ich bin sælic iemer mê.
kust er mich? wol tûsentstunt:
tandaradei,
seht wie rôt mir ist der munt.  

Dô hete er gemachet
alsô rîche
von bluomen eine bettestat.
des wirt noch gelachet
inneclîche,
kumt iemen an daz selbe pfat.
bî den rôsen er wol mac
tandaradei,
merken wâ mirz houbet lac.

Daz er bî mir læge,
wesse ez iemen
(nu enwelle got!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflæge,
niemer niemen
bevinde daz wan er und ich und ein kleinez vogellîn:
tandaradei,
daz mac wol getriuwe sîn.
Unter den Linden  

Unter den linden
an der heide,
da unser beider Bett war,
da könnt ihr finden
schöne beide
gebrochen Blumen und Gras.
vor dem Walde in einem Tal,
tandaradei,
schône sang die Nachtigall.

Ich kam gegangen
zu der Au,:
da war meîn Friedel komen und.
da wurde ich empfangen
hêre Frau!
dass ich bin sælic immer mehr.
kust er mich? wohl tûsentstunt:
tandaradei,
sieht, wie rot mir ist der Mund.

Da hatte er gemacht
also reich
von Blumen eine Bettestat.
des wirt noch gelacht
inneclîch,
kommt iemand an denselben Pfad.
bei den Rosen er wohl mag
tandaradei,
merken wo mir das Haupt lag.  

Das er bei mir lag,
wusste es jamand
(nu enwelle Gott!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflegen,
nimmer niemand
befinde das, wan er und ich und ein kleines Vöglein:
tandaradei,
das mag wohl getreu seîn.
Walter von der Vogelweide: Under der linden

Under lindetrærne

Under lindetrærne
på heien
hvor vi begge hadde sengen vår
der kan dere finne
skjønne både
brukne blomster og gress
Ved skogen i en dal
tandaradei,
sang nattergalen skjønt.

Jeg kom gående
til gresslandet
der var min kjære kommet og
de ble jeg mottatt
ærede frue!
der ble jeg salig for alltid
Kyste meg? Fullt tusen ganger!
Tandaradei
Se, hvor rød er meg munnen.

Der hadde han laget
altså rik
av blomster et sengeleie
Det blir ennå ledd
inderlig
når noen kommer på den samme stien
ved rosene ville han
tanderadei
merke hvor hodet mitt lå.

At han lå med meg
Om noen visste det
(nu det ville ikke Gud!) så skammet jeg meg
Hva han gjorde med meg
aldri skal noen
vite det, utenom han og jeg,
og en liten fugl
tanderadei,
som kan være helt trofast.

Språk, form og innhold

Språket er en ekstra utfordring denne gangen, og jeg skal ikke gjøre krav på verken å kunne eller å være vant med tekster på middelaldertysk. Jeg har brukt tysk Wikipedia (Unter den Linden) til kjapt å finne ut av ordene i originalen, og så har jeg satt dem over sånn noenlunde til et slags moderne tysk. I min oversettelse og mitt arbeid med teksten legger jeg originalen til grunn,

I første strofe er det noen ord som nå skrives på annen måte, dâ for da, vinden for finden, ir for ihr og schône for schöne. Ordet muget er vesensforskjellig, oversettelsen er kan, og jeg vil gjette på at det er det nåværende ordet mögen i en annen skriveform vi har å gjøre med. I andre person flertall er det i dag mögt som er korrekt, den gang altså muget. At Blumen blir skrevet bluomen er ingen sak, i hele diktet har substantivene liten bokstav, det å skrive med stor bokstav kom inn senere. Ordet tandaradei er et lydmalende ord for sangen til nattergalen, oppfunnet av Vogelweide, for dette diktet. Ordet Sang ble skrevet med c, sanc, men også her går det an å tenke seg at uttalen ikke var så ulik.

I andre strofe er det zuo for zu, ouwe for Aue, dô for da eller dort, daz for dass, iemer for immer og mê for mehr. I tillegg er det uttrykket hêre frouwe, som det går an å se opphavet til, hêre er beslektet med ehre (ære) og frouwe er nær en litt voldsom variant av vårt norske frue. Ordet sælic skal også gå an å kjenne igjen for en skandinav, det er salig. Kuster mich kan godt være kust er mich, kysset han meg, at middelaldertysk kunne slå inn pronomenet i verbet. Wol ble skrevet uten h, wohl, og tûsentstunt skulle også gå å kjenne igjen, «tusenstund». Også for munt (Mund) ble t brukt for d i enden, uttalen er ganske sikker nokså lik.

I tredje strofe er det het for hat, gemachet for gemacht, gelachet for gelacht, kumt for komt, iemen for jemand, pfat for Pfad, Bî for bei, rôsen for Rosen og mac for mag, Videre er ordet bettestat, det tror jeg ikke blir brukt lenger, men det skal vel ganske sikkert tilsvare norsk «sengested», der vi nå bruker sengeleie (tysk: Bettruhe). Ordet inneclîche er skrevet uvant, men er ordet innig, inderlig eller hjertelig. Både det ordet og riche har en -e til slutt i bøyningen, som ikke trengs i dag, som ikke brukes. Riche er forresten reich, nå har det fått diftong, originalen ligner vårt norske ord for rik. Den siste linjen er spesiell, wâ mirz houbet lac, men det er samme lydregler og skriveregler som vi ser gjelder ellers i diktet. Det er wâ for wo, mirz er satt sammen av mir daz, eller «til meg (hodet)», hodet er skrevet houbet, med en -e- mellom b og t, sånn som for gemachet og gelachet, denne e’en er forsvunnet. Så skrives -g i ending -c, lac for lag.

I siste strofe er det nok en gang z for s i das, bî for bei og flere av de endringene vi tidligere har sett. Ny er vel sô for so, schamt for schämt, niemer for nimmer, iemen og niemen for jemand og niemand og wan for wann. Linje to har wessez iemen, der wessez vel må være sammensatt av wesse og ez, moderne wusste es jemand. Ordet nû i parentesen i linjen under tror jeg må være en partikkel, et utrop, kanskje slik vi nå på norsk bruker «nå», særlig i muntlig tale. Ordet enwelle ser jeg som en eldre entwille, prefiks ent- i betydningen mot, altså «mot Guds vilje». Linje 4 har wes for was, og pflæge for pflege. Jeg tror bevinde er befinde, v for f, og så er det z for s i kleines. I siste linje er nytt ord getriuwe, i dag skrevet getreue.

Formen er etter hva jeg kan se 2+2+4, altså to takter i de to første linjene, fire i den tredje, og så er det tre sånne tripler i strofen. Til sammen 9 linjer. Versefoten ser ikke ut til å være konsekvent,men det er sjelden mer enn to trykklette stavelser etter hverandre. Det forekommer heller aldri to trykktunge etter hverandre. Så stort sett går det annenhver, men det varierer om linjene har en trykklett stavelse først som opptakt.

Rimmønsteret er ABcABcdod. Små bokstaver betyr trykktung utgang, siste stavelse har trykk, mens store bokstaver betyr at utgangen av linjen er trykklett. Bokstaven o tilsier at linjen ikke har rim. Det er linje 8, med nattergalens «tandaradei». Den linjen kan jeg heller ikke være sikker på hvor trykket skal være i. Den bryter med alt.

Her er de trykktunge stavelsene i første strofe markert med fet skrift. Mønsteret følges i de tre andre strofene også.

Under der linden
an der heide,
unser zweier bette was,
muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.

Walter von der Vogelweide: Unter der linden (trykkfordeling)

Innholdet i diktet kommer forhåpentligvis frem i oversettelsen og gjendiktningen, for de som ikke klarer å trenge gjennom originalen og min egentlig ganske halvhjertede omskriving til moderne tysk.

Poenget er at det er jenta som er stemmen i diktet, hun er jeg-personen. Hun er full av sitrende spenning og forelskelse av det hun har opplevd, og går og tenker på det. Det er formidlingen av denne forelskelsen og denne hendelsen som er diktet.

I første strofe blir stedet introdusert. Det er under lindetrærne oppe på heien, det var der de hadde sengen sin, og lå sammen. Ennå kan man finne brukne blomster og gress der oppe, sporene etter dem. Så er det denne nattergalen som blir introdusert, med sangen sin, tandaradei. Dette er for øvrig et motiv brukt i de senere ballader, og selvfølgelig også i tidligere, klassisk diktning, dette med en slags gjentagende linje som et omkved. Det er en fin effekt, at det egentlig betydningsløse ordet tandardei blir gjentatt på samme sted i hver strofe, men hver gang gir en forskjellig slags mening.

I andre strofe kommer hun gående til dette stedet, til denne sengen han har forberedt. Der er kjæresten allerede og venter på henne. Hun blir mottatt, og utbryter «hellige frue», etter dette er hun lykkelig for alltid. Med få ord får hun sagt det, leserens fantasi strekker til for hva som der skjer med henne. Om han kysset henne? Åja, mange ganger, utallige, – og så kommer tandaradei – sånn man nynner når man gjør noe ulovlig, noe litt usømmelig, men spennende og ufarlig (kanskje til og med litt farlig, hvis det blir oppdaget, men risikoen gjør det bare enda mer spennende og gøy!). Så er det regelrett adjektivbeskriving, rød munn, som leppene blir når blodet strømmer til dem.

I tredje strofe blir igjen stedet beskrevet. Han har forberedt en seng til henne, av roser, rikt dandert. Så står det at om noen kommer forbi på stien, og ser disse rosene ligge der, så vil de utmerket godt skjønne hva som har skjedd. Og da vil de få seg en god latter. Det er lett å se hvor hodet hennes lå. Tandaradei.

I siste strofe kommer en slags refleksjon, om noen visste hva som har foregått – Gud gi at det aldri skjer! som det står i parentesen i linje 3, nei, da er det ikke godt å si hva som kommer ut av det. Ingen må vite. Og ingen vil få vite. Det er bare han og jeg-personen, som vet, han og hun, og denne fuglen som sang. Hemmeligheten er trygg. Tandaradei!

Gloseliste

Det er litt spesielt å ta med en gloseliste når så mange av ordene ikke er i bruk lenger, og noen av dem også har annet opphav enn tysk. Her er en liten gloseliste, som nok ikke står i stil til det lange diktet. Mange av ordene er forklart i gjennomgangen av språket. Merk at jeg hadde en uke på meg til dette, jeg har ikke slått opp alle ordene jeg skriver om der, det har jeg for alle ord satt i denne og andre gloseliste. Her er de slått opp på Ordnett.no.

die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo
gebrochen (adj.) 1. brutt, brukken 2. nedbrutt 3. gebrokken.
Frau die, -/-en; kvinne, frue, hustru; (foran navn) fru;

Kommentar

Det er artig å lese kjærlighetsdikt fra middelalderen. Det er en tenkt historie, dette, Walter von Vogelweide er ingen kvinne, men det er så fantasifullt og levende at man kan se for seg at akkurat sånn må det ha vært. Det er oppmerksomhet om enkelte detaljer, som at hun tenker på merket etter der hodet lå, i blomstene, og at hun hørte nattergalen. Og så den frydefulle spenning at ingen må få vite!

Sånn har det vært mellom mennesker i tusener av år! Hun møter ham, og de har sine hemmeligheter. Hun sier ingenting om dem, bare åpner døren på gløtt om at han kyssset henne tusen ganger (tusenstund).

I middelalderen er mange av de andre tekstene så stive og formelle at det er vanskelig å forestille seg noe forelsket kjærlighetsliv. Eller så er de så grove og plumpe at de blir parodier i den andre retningen, som hos Boccaccio, og andre. Det kan være fint å opphøye kvinnen, det kommer vakre kjærlighetsdikt ut av det hos Dante og Petrarca, som jeg begge har postet fra. Men kjærlighet og forelskelse er menneskelig, det er et hverdagslig eventyr, de færreste kvinner føler seg så spesielle som de er skrevet å være.

I hvert fall er denne kvinnen under lindetreet veldig fornøyd med tingenes tilstand. Hun ser klart ut til å foretrekke at han har rosesengen klar til henne når hun kommer, og at han gir henne en behandling hun og han er alene om å vite, enn at han skriver opphøyde kjærlighetsdikt om hvor uoppnåelig hun er. Hun her er veldig fornøyd med å være oppnåelig, for å si det sånn.

Det er vel de fleste.

Min gjendiktning

Det er noe eget å gå inn og gjendikte dikt fra middelalderen. Jeg mener nå at i en gjendiktning skal man forsøke å trenge seg litt inn i dikterens hode og verden, og forsøke å dikte frem på ditt språk det han eller hun vil ha sagt i sitt. Men i dikt fra Middelalderen, av Walther von der Vogelweide, da føler jeg at jeg beveger meg inn i et hode og en verden fremmed for meg. Jeg har dog forsøkt å bevare tonen og stilen fra originalen, og å få rytmen og rimene på riktig plass.

Under en linde

Under en linde
(et) sted på heden
hvor sengen til oss begge lå
der kan du finne
skjønne gleden
med brukne blomster, brukne strå
Foran skogen i en dal
tandaradei,
fagert sang en nattergal.

Jeg kom i gange
(til) gress og tue
der jeg min kjære kommet ser
og meg i fanget
Milde frue!
der ble jeg salig evig mer
Kysset meg? Ja, lykkestund!
Tandaradei
Se, hvor er meg rød min munn.

Der hadde han laget
altså rike
av blomster lite sengested
Av latter plaget,
inderlige
Blir den som samme sti vil tre
Ved de roser vil man nå
tanderadei
merke hvor mitt hode lå.

At han i mitt leie
Visste man det
(nu motvilje Gud!) jeg skammer meg
Hva han gav slags pleie
Aldri kan det
Bli kjent av folk, kun han og jeg,
og en liten fugleskvett
tanderadei,
som alltid vet å holde tett.

ES2020

Blauen Hortensien, av Rainer Maria Rilke

Dette diktet er wow. Det er om en plante, blå hortensia, og diktet er ikke så mye mer enn en konkret beskrivelse av fargespillet i denne planten. Det er et Tingdikt, eller Dingedichte, som det heter på tysk. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var en mester i dette. Tidligere har jeg postet Der Panther og Das Karusell som eksempel på denne typen dikt. De er alle sammen wow, alle sammen sånn at de viser poenget med å skrive dikt. Det er en berikelse i livet, du får med deg mer av verden, kommer inn i tanker du ellers ikke ville tenkt, og inn i stemninger du ikke visste om. Det er wow.

Diktet er skrevet til samlingen Neue Gedichte som utkom i 1907. Diktene i denne samlingen ble skrevet i perioden 1902-1907. På denne tiden jobbet Rilke i Paris med en bok om skulptøren Auguste Rodin, fra 1905 som Rodins privatsekretær. Oslo-folk vil kjenne en statue av Rodin, nemlig Mannen med nøkkelen, som ble forært byen i 1902. Historien om hvordan byen tok i mot gaven er fascinerende, men ikke tema for denne bloggen her. Her handler det om hvordan Rilkes nære forhold til skulptøren Rodin kanskje har en innvirkning på hvordan Rilke skrev diktene sine denne perioden. Som for skulptøren, gjaldt det for dikteren å få ut essensen av tingene.

Nå skal vi se hvordan Rilke gjør det her, for blå hortensia.

Blau Hortensie

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;

Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.

Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Neue Gedichte, 1907

Blå hortensia

Slik som det siste grønne i fargedigelen
er disse bladene, tørre, matte og rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ikke bærer på seg, bare speiler seg fra fjernt.

De speiler det forgrått og unøyaktig
som om de skal miste det en gang til,
og som i gamle blå brevpapir
er det gult i dem, fiolett og grått;

Utvasket som på et barneskjørt
Som ikke mer blir brukt, som ikke mer skjer;
Hvor føler man et lite livs korthet.

Men plutselig så synes det blå til fornyelse
I en av skjermene, og man ser
en rørende blå som fryder seg for det grønne.

Språk, form og innhold

Det er en sonett, i en spesiell form. Den femfotede jamben er fulgt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i fem takter i hver linje. Men rimmønsteret er litt uvanlig, til en sonett å være. Det er AbbA cDDc EfE GfG. Lik bokstav betyr at linjen rimer, stor boktstav betyr at siste stavelse i linjen er trykklett. Så linje 1, 4, 5, 6, 7, 9, 11, 12 og 14 slutter med en trykklett stavelse, eller har kvinnelig utgang, som det også heter. Versene er delt i grupper på 4 + 4 + 3 + 3 linjer, og det er bare midtlinjen i de to siste gruppene som tar med seg et rim fra en gruppe til en annen. Her skiller sonetten seg ut fra de italienske. Den er også uvanlig, siden den er skrevet så hverdagslig. Sonetten pleier være dediktert til høystemt kjærlighetslyrikk.

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Rilke: Blau Hortensie (trykkfordeling)

Språket er så presis at det er vanskelig å gjendikte og å forklare. Hortensia er planten, den er kjent og kjær også i Norge, og brukes i vid utstrekning som prydplante, både inne og ute. Den er karakteristisk med sin rike blomstring, alle vil kjenne den igjen når de ser den. Blåfargen får den når jorden den står i har lav pH-verdi.

Ordet Farbentiegeln (fargedigel) finnes ikke i noen ordbok, det er uvanlig sammensatt av farge (Farbe) + digel (Tiegel). Normalt snakker vi om smeltedigel (Schmelztiegel). I smeltedigelen blir alt smeltet sammen. I fargedigelen er det fargene som går sammen, kan vi tenke. Blütendolden er heller ikke et oppslagsord i en normal ordbok, men sammensetningen blomster (Blüten) og (blomster)skjerm går lett å forstå. En blomsterskjerm er en stand der blomsterstilkene går ut fra et felles punkt. I en hortensia er det mange slike, hver av dem får en mengde blomster ut fra seg.

Diktets innhold er bare en beskrivelse av hvordan fargene spiller sammen i en blå hortensia. Det begynner med at grønnfargen i bladene er tørr og matt, ikke frisk, bak blomsterskjermene i planten. Blomstene bærer ikke lenger blåfargen i seg i, ikke friskt, men det speiler seg i dem en blåfarge fra det fjerne, blåfargen fra den gangen planten ennå var frisk.

Andre kvartett (andre gruppe med fire linjer) har hvordan denne speilingen foregår. Den er forgrått og upresis, skrives det, i det som er en voldsom besjeling. Dette er fordi de skal miste blåfargen en gang til, som det står i linje 2 her (linje 6 i diktet). Så blir det sammenlignet med gamle brevpapir, der det også er hint av gult, av fiolett, og av grått. Det er svært presis beskrevet, en svært presis assosiasjon.

Så er det i første tersett, første av gruppene på tre linjer, hvor sammenligningen går til et utvasket barneskjørt som ikke mer blir brukt. Med dem skjer det ikke noe mer. Sånn føler man et lite livs korthet. Assosiasjonene er til noe som har vært vært, har blomstret, men som ikke er mer. Dette er et motiv som også tidligere er lagt i sonettsjangeren, blant annet berømt hos Shakespeare, i hans 17 første sonetter.

I siste tersett fornyer blåfargen seg, synes det som, i en av blomsterskjermene. Da fryder den seg for det grønne. Det er med dette diktet ringer ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Farbentiegeln -> Tiegel der, -s/-; (smelte)digel.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Blütendolden -> Dolde die, -/-n; (botanikk) skjerm.
verweint (adj.) forgrått
ungenau (adj.) unøyaktig, upresis
wiederum (adv.) 1. enda en gang, atter, på ny 2. derimot, på den annen side.
verwaschen (adj.) utvasket, blek; (overført) uklar, utvisket
Kinderschürze -> Schürze die, -/-n; forkle, (overført) skjørt

Kommentar

For Rilke er kunsten og diktningen svært, svært seriøs. Det ser vi i diktet Der Dichter, og det ser vi i brevet som han skrev til en ung dikter, ganske nøyaktig på samme tid. Tilnærmingen til Rilke er nærmest vitenskapelig, han analyserer sitt objekt, som vitenskapsmannen gjør det. Og som vitenskapsmannen, er han ikke så opptatt av nytteverdien av arbeidet han gjør. Det vil si, han er overbevist om at nytteverdien er stor. Men nytteverdien i det enkelte prosjekt, det kan man ikke si noe om. Jakten er sannheten, det ekte, det essensielle.

Skulptøren Auguste Rodin (1840-1917) var en representant for impresjonismen. For legfolk er impresjonismen mest kjent gjennom malerkunsten, og maleriene til Monet. Det er inntrykkene som er det viktige, ikke hvordan tingene egentlig er. Subjektet som observerer er også viktig, og de skiftende stemninger både til observatøren og det observerte. Så samme motiv kan ha forskjellig uttrykk, etter når man studerer det.

Objektet Rilke studerer er en hortensiaplante som er ferdig med blomstringen. Det er ikke det mest spennende av objekter, kanskje, men den nysgjerrige kunstner kan ta for seg alt. Forsøket fra dikteren er kun å beskrive tingen selv. Alt som kommer utenom, er ikke hans sak. Så alt som er fristende å lese inn i diktet, om livet som blomstrer og slutter å blomstre, om potensialet som ligger der, det lar ikke Rilke seg forstyrre av. Han beskriver kun planten, og fargene, som han observerer dem.

Det er fascinerende hva som kommer ut av det. Det er helt merkelig stemningsfylt, også det med de gamle brevpapirene, og fargespillet som er i dem. Det er også falmet av noe som en gang har vært. Og de barneskjørtene, som er utvasket, det er et sterkt bilde på liv som har vært, og som ikke er lenger. Her er også eneste antydning fra Rilke selv om å lese diktet til noe mer enn det er, at her føler man kortheten til et lite liv. Men sammenligningen er brukt for å forklare fargene og blomsten, ikke for å forklare livet. Det med livet er subsidiært.

Og så får man slutten, der det er en aldri så liten oppblomstring på ny, eller synes å være det. Det er blåfargen som fornyer seg i en av skjermene, og fryder seg i det grønne. På ny er det liv. Potensialet er der, viljen til liv er der.

Det ble en hel filosofi ut av diktene til Rilke. Tankene blir utviklet av Karl Jaspers og Martin Heidegger, det er eksistensfilosofien, i en form der tingene skal slutte å være ting, men bli fylt med mening. Dette er ikke enkelt å formidle med få ord i en blogg, men det går på de små ting man gjør i livet, de hverdagslige tingene man bruker og omgir seg med. Det er dette som er livet. Det er i dette vi har å finne mening.

Ved å skrive dette, forlater jeg diktene til Rilke lite grann. Han er en mester i det å holde igjen, det er ikke han som løper løpsk i de store og innfløkte tanker. Han stimulerer bare til dem. Gjennom små, enkle dikt, om små, enkle ting. Det er genialt.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte. Jeg må bruke både lovlige og ulovlige triks for å få det til. Den gamle stavemåten for speiler blir brukt, spigler, og jeg bruker det tyske ordet forlire, som er gangbart på dansk, men ikke på norsk. Også i andre deler av sonetten tar jeg meg friheter en gjendikter ikke burde ta. Men så blir det jo også et resultat som er en sonett, og som følger rimmønsteret og innholdet til originalen.

Blå hortensia

Så lik den siste grønn i fargedigel’n
er disse blader, tørre, matte, rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ei på seg bærer, kun fra fjerne spigler.

De spigler det forgrått og ikke godt
som skulle de det atter nå forlire,
og som i gamle blåe brevpapirer
er gult i disse, fiolett og grått;

Utvasket som på noen barneskjorter
Som ikke mer blir brukt, som ikke skjer;
Hvor føler man det lille livet skorter.

Med ett så syn’s det blå seg nå fornyer
I en av disse skjermer, og man ser
en rørend’ blå, seg for det grønne fryder.

ES2019

Fiolett hortensia.