Dette er dikt på tysk. Etter at jeg begynte å studere tysk i 2017 har dette blitt en prioritert kategori, og nye poster holder bra kvalitet, gamle poster vil bli oppdatert. Fra 2019 er dikt av Goethe satt opp som en egen kategori, med posting lørdager.
Jeg vil i denne posten om dette diktet uvanlig begynne med innledning til verket Hymnen an die Nacht, Hymner til natten, skrevet av Georg Philipp Friedrich von Hardenberg (1772-1801), bedre kjent som Novalis, mens han satt sørgende i natten over sin døende forlovede Sophie von Kühn.
Welcher Lebendige, Sinnbegabte, liebt nicht vor allen Wundererscheinungen des verbreiteten Raums um ihn, das allerfreuliche Licht – mit seinen Farben, seinen Stralen und Wogen; seiner milden Allgegenwart, als weckender Tag. Wie des Lebens innerste Seele athmet es der rastlosen Gestirne Riesenwelt, und schwimmt tanzend in seiner blauen Flut – athmet es der funkelnde, ewigruhende Stein, die sinnige, saugende Pflanze, und das wilde, brennende, vielgestaltete Thier – vor allen aber der herrliche Fremdling mit den sinnvollen Augen, dem schwebenden Gange, und den zartgeschlossenen, tonreichen Lippen. Wie ein König der irdischen Natur ruft es jede Kraft zu zahllosen Verwandlungen, knüpft und löst unendliche Bündnisse, hängt sein himmlisches Bild jedem irdischen Wesen um. – Seine Gegenwart allein offenbart die Wunderherrlichkeit der Reiche der Welt.
Novalis, Hymen an die Nacht (innledningen)
Hvilke levende, sinnsbegavet, elsker ikke for alle underåpenbaringer i rommet som brer seg om ham, det frydefulle lys – med sine farger, sine stråler og bølger; sin milde allestedsnærværenhet, som våknende dag.
Fra Novalis: Hymne til natten (min oversettelse)
Verket ble skrevet i 1799, og ble utgitt året etter. Det består av seks deler, en blanding av lyrisk prosa og lyriske vers, der den lyriske formen altså er at språkets melodi og stemning skal ha virkning, ikke bare innholdet. Det er romantikken på sitt fulleste, en aha opplevelse til å forstå hva romantikken er for noe. Det er fantasien, og fantasiens grenser. Det mesterlig fremført her av unge Novalis, 27 år gammel, som sitter ved sin døende forlovede og heller ikke selv skal leve så mye lenger. Teksten er liksom skrevet som om det ikke er så farlig hvordan den blir mottatt, det er bare sanseinntrykkene som skal formidles, opplevelsen av å sittte der, i tiden og rommet, fantasien og verden.
Her åpner det for setninger som In den Sayten der Brust weht tiefe Wehmuh, vanskelig å få over i norsk med samme klang og virkning, «I brystets strenger blåser tungt vemod». Teksten, eller diktet, jeg poster i dag, er fra del 5, Ueber der Menschen
*
Das furchtbar zu den frohen Tischen trat Und das Gemüth in wilde Schrecken hüllte. Hier wußten selbst die Götter keinen Rath Der die beklommne Brust mit Trost erfüllte. Geheimnißvoll war dieses Unholds Pfad Des Wuth kein Flehn und keine Gabe stillte; Es war der Tod, der dieses Lustgelag Mit Angst und Schmerz und Thränen unterbrach.
Auf ewig nun von allem abgeschieden, Was hier das Herz in süßer Wollust regt, Getrennt von den Geliebten, die hienieden Vergebne Sehnsucht, langes Weh bewegt, Schien matter Traum dem Todten nur beschieden, Ohnmächtiges Ringen nur ihm auferlegt. Zerbrochen war die Woge des Genusses Am Felsen des unendlichen Verdrusses.
Mit kühnem Geist und hoher Sinnenglut Verschönte sich der Mensch die grause Larve, Ein sanfter Jüngling löscht das Licht und ruht – Sanft wird das Ende, wie ein Wehn der Harfe. Erinnerung schmilzt in kühler Schattenflut, So sang das Lied dem traurigen Bedarfe. Doch unenträthselt blieb die ewge Nacht, Das ernste Zeichen einer fernen Macht.
Det fryktelige trådte inn til de glade bord
Det fryktelige trådte inn over de glade bord Og hyllet gemyttet inn i vill skrekk. Her visste selv Gudene ingen råd Som de de beklemte bryst ble fylt med trøst. Hemmelighetsfull var dette udyrs sti Av vrede ingen flukt og ingen gave stilte; Det var døden, som dette lystige lag Brakk ned med angst og smerte og tårer.
For evig nå fra alle atskilt, Hva her hjertet i søt vellyst rører, Skilt fra den elskede, som her ned Lovet lengsel, beveger lang smerte, Synes kraftløs drøm til den døde bare beskjeden, Maktesløse brytekamper er pålegger ham. Brutt i stykke var geniets bølge Ved den uendlige ergrelses klippe.
Med modig ånd og opphøyd sinnsglød Forskjønnet mennesket seg grøsset larven, En mild yngling slukker lyset og roer seg – Mild blir enden, som et pust fra harpen. Erindringen smelter i kjølig skyggeflod, Så sang sangen til det triste behov. Dog uløst blir gåten den evige natt, Det ærligste tegn til en fjern makt.
Språk, form og innhold
I min nedlastede versjon av verket står hele diktet presentert i en samlet tekst, mens det i versjoner på nettet er delt opp i tre strofer. Det skulle ikke ha så veldig mye å si. Grupperingen av teksten i grupper på 8 verselinjer passer også med rimmønsteret, aBaBaBcc, med halvrim tillatt.
Das furchtbar zu den frohen Tischen trat Und das Gemüth in wilde Schrecken hüllte. Hier wußten selbst die Götter keinen Rath Der die beklommne Brust mit Trost erfüllte. Geheimnißvoll war dieses Unholds Pfad Des Wuth kein Flehn und keine Gabe stillte; Es war der Tod, der dieses Lustgelag Mit Angst und Schmerz und Thränen unterbrach.
Jeg oversetter litt fritt, for det er den poetiske stemningen vel så mye som ordenes innhold som skal over i norsk. Det er en del valg å ta. Ordet wehen går igjen, det betyr å vaie eller å blåse, men det er langt fra å blåse så kraftig som vinden blåser eller vi blåser opp en ballong eller en trompet. Harpen blåser heller ikke, men det kommer liksom vind fra den, eller et pust fra den, luft i bevegelse.
I første strofe er det det fryktelige som kommer inn i rommet (originalen skriver bordene – Tischen, men det er inn i rommet som er meningen), og viller sinnene med vill skrekk. Da vet selv ikke guden råd, til å fylle de beklemte brystene med trøst. Uhyret – altså det fryktelige – har en hemmelighetsfull vei, av sinne, som verken stiller (tilgjengelig) noen fluktmulighet (flehen) eller gave (Gabe). Des Wuth (Wut – raseri) står i genitiv, jeg leser det som at det hører til stien (Pfad) i linjen over. Det er Døden (der Tod) som brekker dette lystige lag ved bordene ned med angst, smerte og tårer.
I andre strofe begynner det med at døden innebærer at man blir atskilt fra alle i evighet. Man blir atskilt fra alt det som rører seg i hjertet av søt vellyst, atskilt fra de kjære og elskede (Geliebten), som står igjen med lengsel (Sehnsucht) og langvarig smerte (Weh). I de to neste linjene står den døde i dativ, dem Todten og ihm, og det kan synes som om det står at det er en kraftløs (matter) drøm å få gitt ham noen beskjed, det er lagt på ham noen makteløse kamper (Ohnemächtiges Ringen). Helt i mål har jeg ennå ikke klart å nøste opp i hva det er dette egentlig betyr.
Vergebne Sehnsucht, hohen Sinnenglut, Uttrykket die grause Larve skjønner jeg ikke helt.
Gloseliste
Glosene er slått opp i Ordnett.no.
furchtbar adj. fryktelig, forferdelig. froh (adj.) 1. glad, lykkelig 2. fornøyd, lettet Tisch der, -(e)s/-e; bord; Esstisch spisebord; Schreibtisch skrivebord; bei Tisch ved bordet; zu Tisch gehen gå til bords; zu Tisch sein spise, gå til lunsj; sich an den Tisch setzen sette seg til bords; reinen Tisch machen (overført) gjøre rent bord; etwas ist vom Tisch noe er tilbakelagt, noe vi er ferdig med. trat preteritum av ▶treten hüllen (sv. tr.) hylle inn, innhylle, tulle inn, pakke inn; beklommen adj beklemt, engstelig, trykket erfüllen (svakt verb, tr, refleksivt) 1. fylle, oppta. 2. oppfylle. 3. innfri. 4. gå i oppfyllelse, bli virkelighet; geheimnisvoll (adj.) hemmelighetsfull. Unhold der, -s/-e; (nedsettende) udyr, voldsforbryter. flehen (sv. itr.) be innstendig, bønnfalle, trygle. unterˈbrechen (st. tr.) avbryte. verˈgeben (st. tr.) 1. tilgi. 2. tildele, gi bort. 3. være lovet bort, være opptatt; Ringen das, -s/; brytning, brytekamp (beschieden se ▶I. bescheiden.) auferlegen (sv. tr., høytidelig) pålegge (en noe), dømme en; Genuss der, -es/Genüsse; nytelse; nach dem Genuss von etter å ha spist og drukket, nytt. Verdruss der, -es/-e; ergrelse, motvilje, uvilje, forargelse. Grausen das, -s/; gru, frykt, gysning. wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier. 2. blåse, Harfe die, -/-n; harpe.
Min gjendiktning
Det er ikke så enkelt å gjendikte diktet heller, men her er et lite forsøk. Jeg setter inn i presens i første strofe, så blir det lettere med antall stavelser. Helt ferdig er det ikke blitt.
*
Det fryktelig’ inn i rommet trår Og sinnet blir i skrekk innhyllet. Her visste Guder selv, ingen råd Som de de klemte bryst med trøst fikk fyllet. Hemmelighetsfull, uhyre sti, det går Av vrede, som ei flukt, ei gave, stilte; Det var døden selv, som dette lag Brakk ned med angst, og smerter gav.
For evig nå fra alt og alle skillet, Hva hjertet her i søte lyst fikk brakt, Skilt fra den elskede, som hit ned villet Forlovet lengsel, langs med smerten strakt, Synes kraftløs drøm beskjedent døden stillet, Maktesløse kamper til ham pålagt. Brutt i stykke var geniets bølge Ved klippen uendlige ergrelses klippe.
Med modig ånd og sinnets glød Forskjønnet mennesket seg grøsset larven, En mild yngling slukker lyset og roer seg – Mild blir enden, som et pust fra harpen. Erindringen smelter i kjølig skyggeflod, Så sang sangen til det triste behov farven. Dog uløselig blir gåten evige natt, Det ærligste tegn på den fjerne makt.
I dag på denne søndagen i juli vender vi tilbake til gåtefulle og fascinerende Friedrich Hölderlin (1770-1843). Det er en av denne bloggens anstrengelser, stadig å komme tilbake til ham, med litt tids mellomrom, sånn at jeg hver gang må oppfriske hva det egentlig var med ham, og hva som var så gåtefullt og fascinerende. Han har en fascinerende livshistorie, og en fascinerende plass i litteraturhistorien.
Her på denne bloggen handler det alt sammen om å åpne diktene, og gi leseren utbytte av å lese dem. Dikt skrevet på et annet språk og i en annen tid kan virke fremmed, men ved å vite hvordan man skal lese dem og hva man skal se etter, så kan det være veldig givende også for vår tid og i våre liv. Sånn er det i alle fall for meg, så derfor bruker jeg noen timer med ujevne mellomrom til å fordype meg ordentlig i et verk og en dikter, og så gjøre mitt beste for å forklare det her på bloggen til glede for dem som også vil lese, og forstå.
Dagens dikt er Unter den Alpen Gesungen, det eneste diktet han produserte i Sveits, og det eneste diktet han skrev i Sapfisk strofeform. Jeg kom over det i arbeidet med Gesang der Geister über den Wassern, av Johann Wolfgang von Goethe. Det er også et dikt skrevet i Sveits, og så er det eksempel på Gedankenlyrik, der det er en ide, mer enn en stemning eller opplevelse, som er diktets materie og skal formidles. Diktet skal skape klarhet, det er behandling av et filosofisk eller religiøst emne i poetisk form, og det er nettop (og ikke uventet!) tyskerne som definerte sjangeren, og som skrev i den.
Det er nå nok forberedelser til å presentere selve diktet, skrevet sannsynligvis i Hauptwil, Sveits, tidlig i 1801, og så først publisert i Vermehrens Musen-Almanach for året 1802, utgitt sent på året 1801. Her har vi allerede en følelse for tiden og verden det ble til i, hvert år kom Musen-Almanach ut i Tyskland, med opptegnelse over årets dager og dikt av tidens store tyske poeter. Poetene og diktene blir lest flere århundre etter, tolket, utlagt og skrevet oppgaver om, mens den gang var de i almanakken over året, der man med fjærpenn og blekk kunne skrive inn egne notater, avtaler og bursdager.
Her er sunget under alpene!
Unter den Alpen Gesungen
Heilige Unschuld, du der Menschen und der Götter liebste Vertrauteste! Du magst im Hause oder draussen ihnen zu Füssen Sitzen, den Alten,
Immerzufriedner Weisheit voll; denn manches Gute kennet der Mann, doch staunet er dem Wild gleich, oft zum Himmel, aber wie rein ist, Reine, dir alles!
Siehe! das rauhe Thier des Feldes, gerne Dient und trauet es dir, der stumme Wald spricht Wie vor Alters, seine Sprüche zu dir, es Lehren die Berge
Heil’ge Gesetze dich, und was noch jetzt uns Vielerfahrenen, offenbar der grosse Vater werden heisst, du darfst es allein uns Helle verkünden.
So mit den Himmlischen allein zu seyn, und Geht vorüber das Licht, und Strom und Wind, und Zeit eilt sie zum Ort, vor ihnen ein stetes Auge zu haben,
Seeliger weiss und wünsch’ ich nichts, so lange Nicht auch mich, wie die Winde, fort die Flut nimmt, Dass wohl aufgehoben, schlafend dahin ich Muss in den Wogen;
Aber es bleibt daheim gern, wer in treuem Busen Göttliches hält, und frei will ich, so Lang ich darf, euch all’, ihr Sprachen des Himmels! Deuten und singen.
1802
Sunget under alpene
Hellige uskyld, du menneskets Og Gudenes kjæreste fortrolige! Du liker i Huset eller derute å sitte ved foten til dem, De gamle,
Full av tilfreds visdom; da kjenner Mennesket meget som er godt, dog forbløffer det ville Ham samtidig, ofte til himmelen, men den som er ren, Renser, deg alt!
Se! det rå dyr på marken, gjerne Tjener det deg og stoler på deg, den stumme skogen snakker Som fra gemmelt av, sine fyndord til deg, Fjellenes lærdom.
Hellige lover deg, og hva ennå ikke oss Vel erfarne, åpenbar den Fader blir å hete, du alene får oss Forkynne klarhet.
Så med å være alene med det himmelske, og Går forby lyset, og elv og vind, og Tid iler til plassen, for dem et bestandig Øye å ha zu haben,
Seeliger weiss und wünsch’ ich nichts, so lange Nicht auch mich, wie die Winde, fort die Flut nimmt, Dass wohl aufgehoben, schlafend dahin ich Muss in den Wogen;
Aber es bleibt daheim gern, wer in treuem Busen Göttliches hält, und frei will ich, so Lang ich darf, euch all’, ihr Sprachen des Himmels! Deuten und singen.
Språk, form og innhold
Dette diktet har en sapfisk strofeform, etter den greske dikteren Sapfo. Den sapfiske strofen har tre femfotede linjer med en daktyl i midten, og så en adonisk sistelinje. Her igjen er det å huske at de gamle greske strofeformene er tilpasset gresk språk, med lange og korte stavelser, mens det i de germanske språkene er trykktunge og trykklette stavelser som gjelder for de samme betegnelsene. Dette visste tyske diktere i opplysningstiden alt om, de behersket ganske sikkert både gresk og latin som en del av den allmenne klassiske dannelse, og de var fullt klar over begrensningene i å bruke det greske begrepsapparatet i dikt skrevet på germanske språk.
I den greske originalen, benyttet også av Horats på latin, så er strofeformen tre linjer med lang-kort, lang-kort, lang-kort-kort, lang-kort, lang-kort, eller som Det norske akademis ordbok formulerer det: To trokeer på hver side av en daktyl. Daktylen er en lang stavelse etterfulgt av to korte. I germanske språk, og også på norsk, blir det betont stavelse fulgt av to ubetonte. Den adoniske linjen til slutt består av en daktyl fulgt av en troké. På meg ser det ut som om SNL har gjengitt dette feil i figuren sin, om den sapfiske strofen. I diktet til Hölderlin her, er ikke verseformen brukt helt strengt, men det er konsekvent fem trykksterke stavelser i hver av de tre første linjene i strofene, og en adonisk verselinje til slutt.
Heilige Unschuld, du der Menschen und der Götter liebste Vertrauteste! Du magst im Hause oder draussen ihnen zu Füssen Sitzen, den Alten,
Hölderlin: Unter den Alpen Gesungen (Trykkfordeling)
Den faste strofeformen bidrar til klarhet og kontroll. Her er det ro og sikkerhet over erkjennelsen.
I oversettelsen har jeg stokket om på rekkefølgen av ordene for å gjøre diktet leselig på norsk. På tysk er det lang avstand mellom hjelpeverb og hovedverb, og i et dikt der verseformen er streng, så blir det umulig å holde på riktig plassering av ordene på norsk, uten å få det svært kunstlet og unaturlig. Normalt kyndige i tysk ser greit hva jeg har gjort.
Det er en del tilfeller der Hölderlin bruker sammensatte ord, som ikke lar seg sette sammen på norsk. Disse splitter jeg opp. Videre er det noen eldre skrivemåter av kjente ord, som jeg i regelen oversetter til norsk uten videre forklaring. Til sist er det noen fraser og vendinger vanskelige å forstå, og vanskelige å oversette til norsk. Jeg jobber meg i gjennom dem, og der det er tvil setter jeg en oversettelse nærmest mulig ordene i originalen på tysk.
Immerzufriedner er et ord som ikke står i noen ordbok. Strofe to har noen vanskeligheter å glatte ut.
Litt usikker på vendingen Heil’ge Gesetze dich.
Gloesliste
Glosene er slått opp i Ordnett.no.
Spruch der, -(e)s/Sprüche 1. ordtak, fyndord, sentens, aforisme, strøtanke 2. kjennelse, dom; vertraut (adj.) fortrolig mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om. Immerzufriedner -> zuˈfrieden (adj.) tilfreds, fornøyd staunen (sv. itr.) bli forbauset rauh tidligere skrivemåte for -> rau (adj.) 1. ru; 2. rå, uvennlig; 3. kald, hard, streng; 4. (ein raues Benehmen) grov, udannet, rå, barsk. 5. (lett) hes; eine raue Stimme en hes stemme. rauen (sv. itr., refl. tr.) 1. (itr.) stole på, tro på; du kannst ihm trauen du kan stole på ham. 2. (refl.) våge, tore; ich traue mich nicht, das zu tun jeg våger ikke/tør ikke å gjøre det. 3. (tr.) vie; jemanden trauen vie en. alters von alters her, seit alters (høytidelig) fra gammel tid av, alders tid Gesetz das, -es/-e; lov offenbar (adj.) åpenbar, tydelig, klar. verkünden (sv. tr.) forkynne, tilkjennegi, bekjentgjøre, meddele die Helle -/; klarhet, lys(et). vorüber (adv.) forbi, over (jf. vorbei). Ort der Ort -es/-e 1. sted, plass; 2. egn, lite sted. das Ort -(e)s/Örter; begynnelsespunkt, toppunkt, endepunkt. stetes -> stets (adv.) alltid, til enhver tid.
Kommentar
Hölderlin var 31 år da han skrev dette diktet.
Min gjendikning
I gjendiktningen må strofeformen og versefoten være korrekt.
Sunget under Alpene
Hellige uskyld, du som menn’skets og Guders kjær’ste fortrolige er! Du vil i Huset eller ute sitte ved foten, Alle, de gamle,
Sehnsucht. Det er det tyske ordet for lengsel. Johann Wolfgang von Goethe skrev Bare den som kjenner lengselen/vet hva jeg lider (Nur wer die Sehnsucht kennt/Weiß, was ich leide!) i diktet kjent som Lied der Mignon, fra romanen Wilhelm Meister. Goethes gode venn og Tysklands store dikter Friedrich Schiller (1759-1805) skrev dette diktet til lengselen i 1801. Da var han 42 år, og allerede tungt plaget av en lungesykdom som angrep ham i 1791. Han levde så livet sitt med pustevansker, og døde i 1805.
Av Friedrich Schiller har jeg tidligere postet An die Freude, Die Erwartung og Der Pilgrim. Sistnevnte har en lengre presentasjon av forfatteren. Viktig i denne forbindelse, er at han skrev dette diktet mot slutten av sin liv, etter den svært berømte og ytterst betydningsfulle brevvekslingen med Goethe andre halvdel av 1790-tallet, og lenge etter hans revolusjonæreog frihetslengtende ungdom. Her er det ikke lengsel etter en ny og bedre verden, som må komme fort og voldsomt, slik stemningen er i Sturm und Drang-perioden, her er det lengsel etter åndelighet, som hører hjemme i slutten av et liv.
Når man leser diktet, legg merke til hvordan naturskildringene fungerer som en allegori for menneskesinnet og dets åndelighet. Det trange og begrensede nede i dalen er ikke det som lokker, her er det den friske luften i høydene som gjelder, og lengselen etter å komme til dette underlandet.
Sehnsucht
Ach, aus dieses Tales Gründen, Die der kalte Nebel drückt, Könnt ich doch den Ausgang finden, Ach wie fühlt ich mich beglückt! Dort erblick ich schöne Hügel, Ewig jung und ewig grün! Hätt ich Schwingen, hätt ich Flügel, Nach den Hügeln zög ich hin.
Harmonien hör ich klingen, Töne süßer Himmelsruh, Und die leichten Winde bringen Mir der Düfte Balsam zu, Goldne Früchte seh ich glühen, Winkend zwischen dunkelm Laub, Und die Blumen, die dort blühen, Werden keines Winters Raub.
Ach wie schön muß sich’s ergehen Dort im ew’gen Sonnenschein, Und die Luft auf jenen Höhen, O wie labend muß sie sein! Doch mir wehrt des Stromes Toben, Der ergrimmt dazwischen braust, Seine Wellen sind gehoben, Daß die Seele mir ergraust.
Einen Nachen seh ich schwanken, Aber ach! der Fährmann fehlt. Frisch hinein und ohne Wanken! Seine Segel sind beseelt. Du mußt glauben, du mußt wagen, Denn die Götter leihn kein Pfand, Nur ein Wunder kann dich tragen In das schöne Wunderland.
1801
Lengsel
Akk, ut av denne dalbunnen, Som den kalde tåka trykker, Kunne jeg bare finne utgangen, Akk, hvor følte jeg meg heldig! Der får jeg øye på en skjønn ås, Evig ung og evig grønn! Hadde jeg vinger, kunne jeg fly, Til haugen ville jeg dratt.
Harmonien hører jeg klinge, Toner søte himmelsro, Og den lette vinden bringer Med duften til balsam, Gyldne frukter ser jeg gløde, Vinkende mellom mørkt løv, Og blomstene, som blomstrer der, Blir ikke noe vinters rov.
Akk hvor skjønt det er å hengi seg helt Der i det evig solskinn, Og luften på den høyden, O hvor forfriskende må de være! Dog hindrer meg bråket til strømmen, Som bruser forgremmet derimellom, Dens bølger er hevet høyt, Slik at sjelen grøsser meg.
En liten båt ser jeg vugge Man akk! Ferjemannen mangler. Friskt uti og uten å vakle! Hans seil er besjelet. Du må tro, du må våge, For Gudene gir ikke ut noen pant, Bare et under kan bære deg Til det skjønne underlandet.
Språk, form og innhold
4 + 4 trokeisk takt med kryssrim. Linjene 1 og 3 har kvinnelig utgang, 2 og 4 mannlig. Det gir en karakteristisk og treffende verdighet til innholdet.
Ach, aus dieses Tales Gründen, Die der kalte Nebel drückt, Könnt ich doch den Ausgang finden, Ach wie fühlt ich mich beglückt! Dort erblick ich schöne Hügel, Ewig jung und ewig grün! Hätt ich Schwingen, hätt ich Flügel, Nach den Hügeln zög ich hin.
Schiller: Sehnsucht (Trykkfordeling)
Oversettelsen er forsøkt gjort sånn at meningen i den tyske teksten skal komme klart frem på norsk. Det mangler ennå litt på det.
I første strofe møter vi dikter-jeget i det han betrakter at han vil ut av denne dalen som er trykket av tåka, og hvor heldig han ville følt seg om han bare fant en utgang. Han ser den skjønne høyde der oppe, evig ung og grønn, og han skulle ønske han hadde vinger, slik at han kunne flydd opp dit. Det leses godt allegorisk, Schiller (eller dikter-jeget) befinner seg nede i dalen, i den rådende åndelighet, trykket av tåka, og med alt uklart. Alle egenskaper ved tåka passer i den stemningen Schiller vil beskrive, allegorien fungerer godt som en utvidet metafor. Det samme gjelder friskheten oppe i høyden, evig frisk og grønn, med den sanne åndelighet, der man kan skue utover, og se ting klart. I oversettelsen er det sånn at ordstillingen i første halvdel av strofen godt kunne vært endret på norsk, men jeg liker ikke å stokke for mye om på linjene, så det er derfor det blir litt kunstig på norsk. I syvende linje står det Hätt ich Schwingen, hätt ich Flügel, der både Schwingen og Flügel betyr vinge. Her oversetter jeg litt fritt med «hadde jeg vinger, kunne jeg fly».
I andre strofe utvides allegorien, med at dikter-jeget kommer opp i høyden, og beskriver hvordan det er der oppe. Da klinger alt harmonisk, det er himmelroen som toner, og det er lett vind som bringer balsam, ekstra behag. Jeg vil si dette er tilstanden av åndelighet, den alle mennesker bør lengte etter. Så er det gylne frukte som gløder, frukt har velkjente metaforiske egenskaper, det er hva man høster av plantene, gir næring og har frø som kan plantes på ny. Frukten er livgivende. Når noe er fruktbart, betyr det at det gir. Og så er det allegorien som overtar, med de skjønne blomstene i åndelighetens høyder, de varer og varer, og blir ikke røvet av vinteren.
Tredje strofe har en nøtt å knekke i starten for en oversetter. Setningen i de to første linjene har ikke noe klart subjekt, og muß sich’s ergehen har ikke noen klar ekvivalent på norsk når det ikke er noen som klart utfører handlingen og det heller ikke er noe objekt handlingen rettes mot. Verbet ergehen i vanlig form og refleksiv form med forstavelsen er- og stamme -gehen har ikke noe tilsvarende ord på norsk, og handler i den refleksive formen om å gå seg helt inn i noe, virkelig gå omkring og utforske et tema, en ide eller et sett tanker. Så her handler det om hvor skjønt det er å hengi seg til alt det som finnes på de åndelige høyder, der dikter-jeget nå befinner seg, i det allegoriske diktet. Deretter blir på nytt luften beskrevet, luftens metaforiske egenskaper blir også brukt, frisk og livgivende der oppe i høyden, leskende å trekke inn. Her vil jeg skyte inn at lengselen etter frisk luft tar seg godt ut hos en dikter med lungesykdom! Andre halvdel av strofen er litt vanskelig. Jeg leser og tolker det sånn at det er strømningene nede i dalen som hindrer dikter-jeget i å komme opp i høydene. Disse dalens strømninger bruser mellom folket der og høydene, og har bølger som er så høye, at selve sjelen grøsser dikteren. Her er det en hindring som blir beskrevet.
Fjerde strofe bruker et annet bilde. Her er det en båt som vugger. I oversettelsen er det et valg hva man skal gjøre med Einen Nachen seh ich schwanken. der schwanken er å være ustø, noe som ikke passer så godt om et skip på norsk. Men ferjemannen, eller styrmannen, mangler. «Friskt inn i det, uten å nøle», står det i linje tre, seilene er besjelet. I oversettelsen er det et valg hva man skal gjøre med Einen Nachen seh ich schwanken. der schwanken er å være ustø, noe som ikke passer så godt om et skip på norsk. Siste halvdel er oppskriften hvordan det skal gjøres. Diktet uttrykker ikke lenger jeg-ets betraktninger og refleksjoner, men henvender seg til leseren, «du». Du må tro og du må våge, du får ikke noe pant fra Gudene, kun et under kan bære deg til underlandet. Underlandet er det åndelige landskap oppe i høyden, dit alle bør lengte.
Gloseliste
Glosene er slått opp i Ordnett.no.
Grund der, -es/Gründe.1. jordbunn, jord, grunn, fundament; fester Grund fast grunn; Grund und Boden landeiendom, jord, egen grunn. 2. bunn; havbunn, dalbunn, grunn; der Grund des Meeres havbunnen. 3. grunn, bakgrunn, forutsetning, årsak; der Grund des Verbrechens motivet/årsaken til forbrytelsen; Gründe anführen komme med argumenter/grunner. beglücken (sv. tr.) gjøre lykkelig, glede en. er·blicken (sv. tr.) få øye på, oppdage, bli var, se. Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke, ås. Schwinge die, -/-n. 1. (høytidelig) vinge. 2. (slags) flatt fat, oval kurv, kornsikter. Flügel der, -s/-. 1. vinge (også overført). 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy. 3. flygel. glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende. ergehen (ergeht, erging,hatergangen) (refl.) (poetisk) spasere, gå opp og ned; sich in etwas (dat.) ergehen (omgs.) utgyte seg, skildre utførlig, hengi seg til. laben (sv. tr., refl., høytidelig) forfriske seg, leske seg; (overført) glede seg (over); labend forfriskende wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til toben (sv. itr.) 1. rase. 2. bråke, støye, holde leven. ergrimmen (sv. itr.) gremmes, bli fortørnet. brausen (sv. itr., refl.) 1. bruse, suse (om vind, bølger, bifall). 2. bruse, skumme (om brus). 3. (foreldet) dusje seg. 4. (omgs.) ruse, suse (i vei). ergrausen -> grausen (sv. itr., upers.) ; mir (sjelden mich) graust (es) vor jemandem/etwas jeg grøsser, gyser, gruer, er Nachen der, -s/-; (særlig poetisk) (liten ro)båt. schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle. 2. svinge. 3. nøle; Fährmann der, -es/…männer eller …leute; ferjemann. wanken (sv. itr.) vakle, stolpre, svikte, vike beseelt (adj.) besjelet, sjelfull.
Kommentar
Lengselen er å være menneske. Det er en iboende del av oss, et sterkt ønske, sterk følelse, en sterk drivkraft, den følger oss hele livet, og den skiller oss fra dyrene som ikke lengter på denne måten. Alle som er i stand til å uttrykke seg, forsøker å uttrykke lengselen. Noen av de aller, aller sterkeste tekster og kunstverk handler om lengselen, på sett og vis handler de alle om det. Hadde vi ikke lengtet, hadde det ikke skjedd noe. Å lengte, er å være levende.
I ungdommen lengtet Schiller etter en bedre verden. Han kom fra en streng familie i et strengt samfunn, i hertugdømmet til Karl Eugen av Wurtenberg. Dette er tiårene før den franske revolusjon. Schiller skriver på 1780-tallet Ode til gleden, An die Freude, den som Ludvig Van Beethoven tonsetter i sin niende symfoni, og gir mye mer udødelig enn teksten er. Lengselen er etter samhold og brorskap, og etter liv og glede. Så kommer 1790-tallet, der Schiller brevveksler med Goethe, og utvikler et kunstsyn, et samfunnssyn og et menneskesyn som står høyere enn det meste, med det at det er svært raffinert og nøyaktig uttenkt og uttrykt. Det er to enorme kapasiteter som på høyden av sitt virke brevveksler med hverandre, og utvikler sine tanker og ideer. Hva er kunst? Hva er vitenskap? Hva er det hele?
På denne tiden er Schiller syk, med en lungesykdom han vet han vil dø av. Angrep mot lungene er en svært ubehagelig måte å være syk på, for man merker det i hvert åndedrag, man får aldri pustet ordentlig inn og ut. Det er en svekkelse som merkes hele tiden. Schiller vet at denne sykdommen vil ta livet av ham, og at tilstanden vil forverre seg til han til slutt dør, altfor ung. Dette gir en ny og annerledes type lengsel. Om man nå lengter etter en bedre verden, er det en verden man selv ikke vil få ta del i.
Her er det han skriver diktet om lengselen. Han søker etter en verden med større åndelighet. Kanskje man kan si at drømmen om en bedre verden ved hjelp av samfunnsendringer har skuffet ham. Det strenge føydale systemet med sine hierarkiske strukturer, hvor friheten ikke hadde noen plass, det fikk sin endring med den franske revolusjon, men av det fulgte terror. Den fantastiske kunsten perioden produserte resulterte ikke i noe bedre samfunn. I løpet av noen tiår her levde Haydn, Mozart og Beethoven, Goethe, Schiller, Herder, og veldig, veldig mange flere. Likevel var de plagede i samfunnet fortsatt plaget, og mye var lavt og trykkende.
Det er her Schiller tenker ut bildet med den tåkelagte dalen, der menneskene bor, og så de eviggrønne høydene, der åndeligheten befinner seg. Først tenker han at man må ha vinger for å komme opp dit, det nytter ikke ellers. Men i fjerde strofe kommer bildet at ferjen mangler styrmann, det er ingen til å bestemme retning. Så kommer imidlertid en løsning, som ikke innebærer fortryllede vinger, man må kaste seg inn i det, uten å nøle. Du må tro og du må våge, tro det er mulig, og våge å prøve. Jeg vil tro at linjen om at Gudene ikke gir pant, er farget av Schillers tette kontakt med Goethe i det sistnevnte jobbet med Faust, der doktor Faustus gir sjelen sin i pant, sånt skjer ikke. Det er en spenning i at Schiller så skriver kun et under kan føre deg til underlandet, det åndelige landet i høydene, og det er uklart om underet er et magisk og umulig under, eller om det er underet som følger av at du tror og våger.
Lieder: Schubert Sehnsucht D. 636
Schillers tekst er tonsatt en rekke ganger, utmerkede Lieder.net har oversikten. Jeg tar med litt om Franz Schuberts D. 636, og legger ved versjonen til Dieter Fischer-Dieskau med Karl Engel på piano. Franz Schubert (1797-1828) levde altfor kort, men var overjordisk i å tonsette tekstene til de mange tyske diktere som var virksomme rett før han var aktiv, og også samtidig med ham. Schubert var forut for sin tid, og ble ikke helt forstått av alle dikterne han eviggjorde tekstene til. Han tilførte noe med musikken, og gikk dypt inn i stoffet, og fant nye uttrykksmåter.
Her i denne liederen hører vi at dikteren er fortvilet i starten av diktet. Det er ikke sinnsro i lengselen til høyden, det lille pianomotivet triller stresset av gårde, og sangeren uttrykker et nesten litt desperat om å komme seg vekk fra dalen og tåka som trykker den ned. Så skifter stemningen helt i strofe to, der han er der oppe, i fantasiverdenen sin. Det er et annet motiv som blir brukt i pianoet, lyst, lett og fint, og behagelig. Tredje strofe gjentar motivet, det er behagelig, pianotrillene er i glede nå, selv om det går hurtig. Halvveis inn i denne strofen skjer et stemningsskifte, det er basstonene som overtar, og det skjer noe skummelt, noe dystert. Her er det også stress, og frykt. Vi er på ny nede i dalen, som stenger ham fra å få oppfylt lengselen om å nå opp til høydene av åndeligheten.
Fjerde og siste strofe finner en annen stemning igjen, og har et svært hurtig tempo. Båten i trøbbel, er i frykten, særlig når ferjemannen mangler. Så kommer triumf, med Frisch hinein, og hvordan man skal klare å komme seg opp til underlandet. Særlig i det det blir bestemt hvordan det skal gjøres, så er det kraftfullt. Det er de samme motivene og trillene som blir brukt gjennomgående på forskjellige steder i diktet, men små nyanser i fremføringen gir det en rik annen betydning. Vi får en tolkning, og en berikelse av teksten.
Min gjendiktning
Gjendiktningen er ikke ferdig ennå, dette er bare en start.
Lengsel
Akk, av denne dalens grunner Kalde tåka trykker ned, Kunne jeg en utvei finne, Heldig vill’ jeg vært med det! Opp en ås en bakke svinger, Evig ung og evig grønn! Hadde jeg som fuglen vinger, Straks til haugen fløy jeg hen.
Harmoni, jeg hører klinge, Toner søte himmelsro, Og den lette vinden bringer Meg en duft som balsam god, Gyldne frukter ser jeg gløde, Vinker mellom mørke blad, Og de blomster, som der grøder, De vil ingen vinter ta.
Akk hvor skjønt det er å være Der i evig solens skinn, Av den høye luft å nære, O hvor friskt å trekke inn! Dog meg hindrer strømmens leven, Som står mellom i grim brus, Dennes bølger er høyt hevet, At meg grøsser sjelens sus.
Liten båt der ser jeg slite Ferjemannen mangler helt. Friskt uti og vakle lite! Seilet hans det er besjelt. Du må tro, og du må våge, For de Guder gir ei pant, Kun et under kan deg få med Til det skjønne unders land.
En poet skriver dikt for en annen poet. Slike har jeg ikke mange av her på bloggen. Men når jeg nå gjør det, så er det tyskspråklige Ingeborg Bachmann (1926-1973) som skriver om russiske Anna Akhmatova (1889-1966). Dette er to sterke kvinnelige lyrikere, som begge utøvde kunsten til mesterskap, begge hadde flere fordhold med flere menn, og begge levde i land som mens de levde var umulig å leve i for sanne kunstnere. Ingeborg Bachmann kom fra Østerrike, og var 7 år da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland og nazifiserte landet. I 1938 var Bachmann 12 år, og Østerrike gikk sammen med Tyskland i Anschluss. Da hadde Østerrike allerede hatt sin versjon av nazismen noen år, en østerrisk form for nazisme, mindre kjent.
Anna Ahkmatova tilbrakte ungdomsårene sine i det utrolige Russland mot slutten av tsar-tiden. Det var tilløp til revolusjon i 1905, det var verdenskrig fra 1914-1918, revolusjon i 1917, borgerkrig 1918-1920, fulgt av sult. Siden kom Stalin og terroren, og etter det igjen kom verdenskrigen, med Russland og de andre landene i Sovjetunionen som et av landene aller, aller hardest rammet.
Det beriker lesingen av tekster fra denne peroden å kjenne historien. Russland var i et høydepunkt av kunst og kultur de kaotiske årene mens tsardømmet gikk mot slutten, de russiske kunstnerne reagerte enormt på impulsene fra sin samtid, enten det var kunstens rivende utvikling på verdensarenaen, eller kasoet hjemme. Det endte i kommunismen, som la et kvelende lokk på kunstnerisk utfoldelse. Kunstnerne skulle være «sjelens ingeniører», i følge Staling, og tjene til samfunnets oppbyggelse. Det passet ikke Akhmatova, som alltid uttrykte seg følsomt, og søkende. I hennes dikt er også kvinnefrigjøring.
Ingeborg Bachmann var moden til å ta opp diktningen etter andre verdenskrig. Da lå landet hennes og kulturen hennes i ruiner. Det var så omfattende, at en elementær ting som å få tak i penn og papir var en sak. På universitetene lærer de nå at dette er noe av årsaken til at det kom få romaner på tysk i årene rett etter krigen, de såkalte Kahlschlag, det var for dyrt og vanskelig å skrive lange tekster. Det måtte være kort.
Bachmann skriver dikt, korte dikt, og Wahrlich – Sannelig – er et av dem. Det kom ut i 1964, få år før hun døde, omkommet i en brann i 1973.
Wahrlich
Für Anna Achmatova
Wem es ein Wort nie verschlagen hat, und ich sage es euch, wer bloß sich zu helfen weiß und mit den Worten –
dem ist nicht zu helfen. Über den kurzen Weg nicht und nicht über den langen.
Einen einzigen Satz haltbar zu machen, auszuhalten in dem Bimbam von Worten.
Es schreibt diesen Satz keiner, der nicht unterschreibt.
1964
*
Sannelig
For Anna Akhmatova
Den som et ord aldri har slått feil for, og det sier jeg dere, hvem blott vet seg å hjelpe og med ordene –
til dem er ikke å hjelpe. Ikke over den korte veien og ikke over den lange.
En eneste setning å gjøre holdbar, utholde i virvaret av ord.
Ingen skriver denne setningen, som ikke underskriver dette.
Språk, form og innhold
Det er vanskeligheter alle veier med dette diktet. Formen er 4 + 3 + 2 + 2 strofer, der rytme og mønster stadig blir brutt. Starten inviterer til en fortsettelse både i rytme og i innhold, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta, ta/ evt ta-tam, ta-tam, ta-ta-tam, ta-tam, avhengig om man legger trykk på wem (hvem, i dativ) eller es (det), mange dikt begynner med en rytme som dette, og har strofer på fire linjer. Men det bryter sammen med en gang i linje 2 og 3, og videre. Også med innholdet er det lignende effekt, formelen er «den som graver en grav for andre», eller «den som ikke har opplevd dette», og forventningen er at det skal fortsette med hva som skjer med denne. Men også dette bryter samme, for i stedet fortsetter det med «og det sier jeg dere».
Dette gir mening, også i diktets innhold, der poenget nettopp er at ordene ikke vil seg, og det ikke går an å sette dem sammen.
Wem es ein Wort nie verschlagen hat, und ich sage es euch, wer bloß sich zu helfen weiß und mit den Worten –
I. Bachmann: Wahrlich (trykkfordeling)
Diktet er ganske vanskelig å oversette. Flere av ordene har flere betydninger, og det er kasusbruk vanskelig å forstå fullt ut for oss som ikke har slik bruk av kasus i morsmålet. Det er også vanskelig å få denne kasusbruken over i norsk. Etter noen innledende forsøk har jeg endt opp med en tolking i oversettelsen (og gjendiktningen) som gjør det forståelig på norsk, men jeg kan ikke garantere for at denne tolkingen er den eneste og riktige.
Jeg skal forklare hva jeg har gjort. I første linje starter det med Wem, dativformen av wer, på norsk hvem. Betydningen av dativ er «til hvem», på norsk forsøker jeg å få samme virkning med «den som». Verschlagen har mange oversettelser, den direkte «forslå» gir mening også på norsk, men er ikke brukt så mye på norsk som på tysk i denne betydningen, mener jeg. Jeg tolker det til «slå feil», den dikter som ikke har noen ord som har slått feil, har «forslått seg». Så kommer et brudd i de neste tre linjer. Her er euch både akkusativformen og dativformen av 2. person flertall, «dere» og «til dere», jeg løser med norske «det sier jeg dere». Det er en ny wer (hvem) i betydningen «den», men her står det i nominativsformen, «den som blott vet å hjelpe seg», den skal være grei. Jeg tror sistelinjen med und mit den Worten – «og med ordene» – er like rar på norsk som på tysk. Det kan hende betydningen skal være «hjelpe seg selv» (og ingen andre), eller det kan være «hjelpe seg selv» (uten hjelp fra andre.
Uansett avsluttes setningen med dem ist nicht zu helfen, i strofe to. Det er dativsformen, så «til den er ikke å hjelpe», men generell objektsform skal gå på norsk «den er ikke (til) å hjelpe». Det er uklart – og jeg mener bevisst uklart – om det er den som ingen ord har forslått seg for, eller den som blott hjelper seg selv, som ingen hjelp er å gi. De to neste linjene skal være greie, vei (weg) er brukt i betydningen tid, sånn som jeg tolker det. Det er ingen hjelp å gi, verken over den korte veien, eller den lange. Siden de bruker vei, og ikke tid, er det selvsagt andre tolkinger også mulig. Men samme hvordan man tolker disse to linjene, er det ingen hjelp å gi (for den som ingen ord har slått feil for, eller som blott hjelper seg selv).
Neste strofe er to linjer med en setning som mer har karakter som et setningsemne, setningen mangler konklusjonen. Setningsemnet – disse to linjene – er subjektet i en setning som i diktet ikke blir skrevet. Det begynner akkusativ, Einen einzigen Sats, en eneste setning, og det er akkusativ i sammenhengen «å gjøre holdbar en eneste setning…» Det følger et komma, og så blir betydningen av setningsemnet utbrodert: auszuhalten in dem Bimbam von Worten. Den ufullstendig gramatikalske setningen passer i innholdet til den, denne setningen er ikke holdbar. Man mangler hva det er med den setningen som er å holde holdbar, som kan holde ut i virvaret av ord (Bimbam von Worten).
Det slutter med linjene Es schreibt diesen Satz keiner/ der nicht unterschreibt. Igjen er det tvetydighet om denne setningen gjelder den holdbare setningen, i strofen overfor, eller om den er selvreferende, altså den setningen de to siste linjene er. I oversettelsen må man også bestemme hvor man skal gjøre av det ubestemte pronomenet es, «det», som tysk bruker annerledes enn norsk, i noen sammenhenger. Meningen er at ingen skriver «denne setningen», som ikke underskriver. Det er tvetydig også hva underskriver betyr, men det nærliggende er at man underskriver på det som diktet inneholder.
Hele diktet blir et forsøk på å forsøke med ordene, men ikke lykkes med dem. Desto mer spesielt er det at det er tillegnet Anna Ahkmatova.
Gloseliste
Glosene er slått opp i Ordnett.no.
verschlagen (st. tr.) 1. spikre, slå igjen. 2. slå feil. 3. foreslå, hjelpe. 4. drive (ut av kurs), drive (mot sin vilje); etwas verschlägt jemandem den Atem noe tar nesten pusten fra en. einzig (adj. adv.) 1. eneste. 2. fortreffelig, enestående, unik. 3. ene og alene. haltbar (adj.) holdbar, slitesterk. Bịm·bam Vakat. Heiliger Bimbam! umg. scherzh. drückt aus, dass jmd. erstaunt oder erschrocken ist
Kommentar
Det er lag på lag på lag i dette diktet. Jeg tror jeg vil legge all dedikasjon og tilblivelseshistorie til side, og se kun på diktets innhold. Det er et litt følelsesløst dikt, et dikt som ikke formidler noen stemning. Her er det ordene og det å sette ordene sammen, som er det hele. Siden det ikke er noen følelse eller anstrengelse eller fortvilelse eller noe, har det form som en konstatering, sånn er det bare. Ordene er både velvalgte og slarvete, Bachmann kunne selvsagt fått linjene og setningene til å gå opp, om hun hadde villet, men hun etterlater det bevisst uklart og litt feil. Det er også vanskeligheten med ordene, grensene for språket, her blir det både i innhold og i form og i ordene formidlet. Kanskje kan man lese det som en selvbevisst dikter, «det er ikke min oppgave å være forståelig», en dikter som tar diktets og språkets vanskeligheter helt på alvor, og baler med dem fullt ut. Kanskje var Anna Ahkmatova også en sånn. Det er vel Ahkmatova som sa det at å oversette andres dikt, det var som å plukke ut av hjernen, hun avskydde det. Men hun skrev svært, svært følsomt, særlig i sine yngre dager.
Her sklir vi inn i tilblivelseshistorien igjen. For Bachmann skrev dette diktet i det hun møtte Ahkmatova på Sicilia. Det er to selvbevisste kvinner, i en slags intern spøk, eller vitende hyllest.
Språket er rikt, og egner seg også til å uttrykke hvor vanskelig det er å uttrykke seg med det.
Min gjendiktning
I gjendiktningen er det diktets uttrykk som skal overføres til norsk, det er stemningen og effekten, mer enn det er ordene og innholdet. Det er hva diktet ville vært, om det ble skrevet på norsk. I mange tilfeller er en gjendiktning helt umulig, diktet er tilpasset språket det er skrevet i, og mulighetene som er utnyttet, eksisterer ikke alltid i språket man gjendikter i. Dette diktet her er vanskelig både å oversette og å gjendikte, her.
Jeg er ikke sikker på om jeg oversetter innholdet rett, men jeg er sikker på at i det jeg oversetter er det innhold jeg skjønner.
Sannelig
For Anna Akhmatova
Den som aldri har opplevd ord slår feil, og det sier jeg dere, den som blott vet å hjelpe seg og med ordene –
den er ikke å hjelpe. Ikke i det korte løp og ikke i det lange.
Å få en enste setning til å holde, holde ut i virvaret av ord.
Det er ingen som skriver denne setningen, uten å underskrive dette.
I en oppjaget verden, der alt går fort og alt er så viktig, er det godt å stoppe opp med Rainer Marie Rilke (1875-1926). Han er en av de mest meditative lyrikerne vi kjenner, han tar diktningen så alvorlig, det er som om jakten på det rette uttrykket for å beskrive virkeligheten og tilværelsen, det overtar helt. Og Rainer Marie Rilke bruker ikke tid på å forklare de som ikke skjønner, hele hans væren går ut på å finne og realisere sin livsoppgave som kunstner.
Det er umulig ikke å bli fascinert. Han utfører sin oppgave til mesterskap også, er en av Tysklands aller største diktere, aller største poeter. Han er helt der oppe med de store gigantene hundre år før ham, og han er helt ledende i verden i sin samtid. Han finner sin egen form, sin egen retning, og han kjører løpet ut gjennom hle sitt litt for korte liv
Jeg har postet en del dikt av ham, men aldri fra dette verket her, Das Stundenbuch. Den ble skrevet i perioden1899-1903, trykket først i 1905. Verket består av tre deler, Das Buch von mönischen Leben, Das Buch von der Pilgerschaft og Das Buch von der Armut und vom Tode. Det er den første delen jeg har lest ordentlig, og som dette diktet er fra. Denne første delen om livet som munk, den går inn i det indre, i det mediative. Munkens oppgave er å søke harmoni med seg selv, og med Gud, i sitt indre. Den ytre verden angår ham ikke. Det passer godt for Rilke.
Og i en støyende verden, der alt er så altfor viktig, er det godt å koble av med dikt som dette. Bare finne ut av det, alt annet holdt utenfor, hvem er jeg, hva gjør jeg her, hva er min oppgave., min hensikt med å være her. Og med klarhet i det, vil all støy, være til å holde ut.
Auf der Welt zu allein
Ich bin auf der Welt zu allein und doch nicht allein genug um jede Stunde zu weihn. Ich bin auf der Welt zu gering und doch nicht klein genug um vor dir zu sein wie ein Ding, dunkel und klug. Ich will meinen Willen und will meinen Willen begleiten die Wege zur Tat; und will in stillen, irgendwie zögernden Zeiten, wenn etwas naht, unter den Wissenden sein oder allein. Ich will dich immer spiegeln in ganzer Gestalt, und will niemals blind sein oder zu alt um dein schweres schwankendes Bild zu halten. Ich will mich entfalten. Nirgends will ich gebogen bleiben, denn dort bin ich gelogen, wo ich gebogen bin. Und ich will meinen Sinn wahr vor dir. Ich will mich beschreiben wie ein Bild das ich sah, lange und nah, wie ein Wort, das ich begriff, wie meinen täglichen Krug, wie meiner Mutter Gesicht, wie ein Schiff, das mich trug durch den tödlichsten Sturm.
Jeg er på jorden så alene
Jeg er på jorden så alene og likevel ikke alene nok til å signe hver time. Jeg er i verden så knapt og likevel ikke liten nok til å for deg være som en ting, mørk og klok. Jeg vil min vilje og vil min vilje ledsage veiene til gjerning; og vil i stille, på et vis nølende tider, når noe nærmer seg, være blant de vitende eller alene. Jeg vil deg alltid speile i hele din skikkelse, og vil aldri være blind eller for gammel til å holde ditt tunge vaklende bilde. Jeg vil utfolde meg. Ingen steder vil jeg bli bøyd, for der hvor jeg er bøyet, blir jeg løgn. Og jeg vil mitt sinn sant foran deg. Jeg vil beskrive meg som et bilde jeg så, lenge og nært, lik et ord, som jeg fattet, lik mitt daglige krus, lik min mors ansikt, lik et skip, som bar meg gjennom den dødligste storm.
Språk, form og innhold
Jeg har sett diktet inndelt på flere måter. Tysk Wikipedia ser ut til å ha bilde av originalversjonen, og der er det ingen strofeinndeling i det hele tatt, så det er den versjonen jeg velger å bruke. Diktet har da 25 linjer. Det er ingen fast versefot, det er ulikt antall takter og ulik trykkfordeling i hver linje, og også ulik lengde på dem. Rimmønsteret er komplisert, her er ordflod av noen rimendinger, rim mellom setninger langt unna hverandre, og kun en eneste utgang som ikke har noe rim: siste verselinje med Sturm.
For ytterligere å komplisere rimmønsteret, så er det også innrim, og også ord inne i verselinjene som rimer på utgangen av verselinjen under. Selv om det kanskje kan virke ustrukturert og tilfeldig, er det tematisk sammenheng mellom ordene.
allein - weihn - klein - sein
genug - genug - klug - Krug - trug
Ding - (bin) - (Sinn)
begleiten - Zeiten
Tat - naht
Gestalt - alt
halten - entfalten
bleiben - beschreiben
bin - Sinn
sah - nah
begriff - (Gesicht) - Schiff
Willen - stillen
gebogen - gelogen
will - (Bild)
De tre siste er innrim. Det er kanskje søkt å sette rim mellom will og Bild, men se bare hvor mange will verselinjene før Bild er fylt av. Han vil – beskrive seg som – et bilde. Det lykkes ikke helt, og rimet lykkes ikke helt. Han får ikke ro. Diktet ender også i stormen, den dødligste storm.
Diktet er således også en studie i hvordan rim skal brukes. Se den tematiske sammenhengen mellom Ding – bin – Sinn, ham vil først stå foran sin Gud (dir) som en ting, Ding. Så er det hva han er, bin. Og til slutt er det ånden, jeg-et, det han er og søker i, Sinn. Her også er det halvrim, han lykkes ikke helt, er ikke fullt en ting. Men bin Sinn, det er han, han er sinnet sitt.
Oversettelse
Litt kinkig å oversette dort bin ich gelogen, wo ich gebogen bin. Gelogen er partisipp av liegen, å lyve, på norsk er det løyet. På tysk bruker de dette partisippet som «løgn», et substantiv. På norsk er det uvanlig å si «jeg er løyet», eller en historie er «løyet», så jeg oversetter med løgn. Jeg stokker også om på rekkefølgen for bedre flyt. Tysk har også en litt utvidet betydning av ordet Sinn, på norsk «sinn», men også «sans», «mening» og også tanker. Både tysk og norsk har samme dobbeltbetydnig i ordet begriff, fortid av begreifen, begripe. Det er å gripe, med prefiks, synonymt med å fatte. Men begrep – Begriff – blir også brukt som substantiv, om et ord eller uttrykk. Jeg oversetter likevel med «… som jeg fattet», det er sjelden å si «jeg begrep kruset mitt», i betydningen «jeg grep tak i det». Den glidende betydningsforskyvningen er etter min mening tilsiktet, det er både å forstå, sjelelig, og å gripe, fysisk. Det er beskrivelsen av ham selv, nøste inn i forklaringer, som et bilde, han betrakter, som et ord, han forstår – men i stedet for begrepet forstå, bruker han «fatte» eller «begripe», sånn at det flyter over i den fysiske verden, der han kan gripe et krus. Tyskkyndige vil se at jeg oversetter wie med «lik», og das med «som», alt er en form for relative pronomen, som binder sammen setningsledd.
Gloseliste
Glosene er slått opp på ordnett.no.
weihen (sv. tr.) vie, innvie; ordinere; signe. gering (adj.) lite, små, knapp; enkel, lav, beskjeden, ubetydelig; mindreverdig; begleiten (sv. tr.) følge, ledsage, eskortere; (musikk) akkompagnere. zögern (sv. itr.) nøle; Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle. 2. svinge. 3. nøle; . entfalten (sv. tr.) 1. utfolde; folde, brette ut. 2. utvikle. 3. sich entfalten utfolde seg, utvikle seg, åpne seg; voll entfaltet fullt utsprunget. nirgends (adv.) ingen steder, ingensteds. gebogen (adj.) bøyd, krum, kroket. gelogen (perfektum partisipp av lügen) løyet, løgn; das ist alles gelogen det er løgn alt sammen; lange (adv.) 1. (tid) lenge, (i) lang tid; wie lange hvor lenge; es ist lange her det er lenge siden. 2. (i forbindelse med nicht) vor nicht lange for ikke lenge/lang tid siden; noch lange nicht ikke ennå på lenge; ikke på langt nær, langt ifra; nicht lange darauf like etterpå. begreifen (st. tr.) 1. begripe, fatte, forstå, oppfatte; es ist kaum zu begreifen man kan knapt fatte det. 2. ta på, berøre. 3. etwas in sich begreifen foreldet innbefatte noe, omfatte noe. Krug der, -(e)s/Krüge 1. krus, kanne 2. vertshus, kro.
Kommentar
Det er etter Rilke vært hundre år med folk som prøver å skrive som ham. Det er ingen enkel øvelse, å gå inn i et lyrisk jeg, som mediterer over sin tilværelse, sin livsbetingelse og sin oppfattelse av seg selv, og få det til å bli interessant. Jeg blir grepet, både når jeg leser og når jeg oversetter, både dette, og mange av de andre diktene. Det kan ikke være så enkelt som bare de retoriske figurene, der han setter opp motsetninger med konjunksjonen «og», er en ting, og likevel ikke, er noe, og samtidig ikke helt, det er tiltrekkende for hjernen, men det kan da ikke være så enkelt at det er en retorisk formel, det hele?
Det er fascinerende i seg selv, at ordet «og» – und – blir brukt som et poetisk verktøy.
Vi er nødt til å gå inn på innholdet, og det er å se at det gir mening. I hvert fall gjør det det for meg, diktet ringer i meg, det gir gjenklang, det setter i en stemning som det er noe med. Det er bønnens stemning, Stundenbuch, Timeboken, bønnen i betydning inderlig ønske, der det er en sjelelig og kontemplativ kamp, mer enn fysisk prøvelse det handler om.
Sånn gir det mening, at han er alene med sine meditasjoner og sine forsøk, men han er ikke så alene at han velsigner hver time. Det er forstyrrelser utenom. Og det gjør at han føler han går glipp av noe. At det er mer å hente, om han greier å dyrke ensomheten enda mer, gå enda mer inn i sitt indre, og også tilværelsens indre.
Det er klart han er liten og ubetydelig i verden, alle er det,, og i alle fall i en verden med en allmektig eller overhopphøyet Gud, da er man liten og ubetydelig i sammenligning. Jeg kjenner ikke godt hva slags religiøs overbevismig Rilke levde under, eller hva han søkte, jeg leser bare teksten. Jeg leser det som den «du», den andreperson, han henvender seg til, det er et religiøst vesen. Og han klarer ikke å redusere seg selv til en ting, fremfor dette vesenet. Enda hvor liten han er.
Neste konstruksjon er spesielle jeg vil viljen min, jeg vil viljen min forfølge på veien mot gjerning. Det er å sette sammen en avstand mellom ens jeg og ens vilje på en måte som er uvanlig. Dette er midt i psykoanalysens fødsel, det er en svært analytisk tilnærming til en selv, ens ønsker og vilje, han vil følge viljen, som om viljen og han, er atskilt. Og i denne nølende tiden, vil han være blant de vitende, eller være alene.
Selv midt i livet, er dette tanker som fanger meg.
Rilke er 25 år da han skriver dette. Han er på en reise i Russland, et sted også jeg har vært mange ganger. Han reiste der sammen med den tysk-russiske forfatterinnen, Lou Andreas-Salome (1861-1937), som han også innledet et forhold med. Hun var oppvokst i St. Petersburg, og snakket naturligvis russisk flytende. Hun var en god del eldre enn ham, og pleiet vennskap med filosofen Friedrich Nietzsche mens Rainer Marie Rilke var et lite barn. Hun var gift i et fornuftekteskap med Friedrich Carl Andreas, han var med dem på den første reisen til Russland, ikke den andre.
I andre poster om Rilke og dikt av ham, har jeg skrevet om hans anstrengte barndom og oppvekst i Praha. Han var ikke tilpass, han var meget mottagelig for en annen måte å leve på og å tenke på. Han har det i seg, det er ingen vei tilbake, finnes ingen alternativ. Det er kunsten, intuitivt gav det ham mening, men han må også klare å formulere det og formidle det. I Stundenbuch er det om å gjøre å få grep om eget liv, egen tilværelse, og forholdet mellom en selv og det mystiske i tilværelsen en ikke kan forstå. Det er materialisert i en dir, som er i diktet, og i de andre diktene i verket.
Ich will dich immer spiegeln in ganzer Gestalt/ und will niemals Blind sein oder zu alt/ um dein schweres schwankendes Bild zu halten./ Ich will mich enftalten. Dette leser jeg som et forsøk på å få grep om denne skikkelsen, denne delen av tilværelsen, det han føler er viktig, men ikke kan forstå. Det er et uttrykt ønske, ich will, og det å få begrep er her fremsatt metaforisk, gjennom å speile, «spiegeln». Dette bildet vil han holde, om han blir blind (ikke seende), eller gammel. Slik vil han utvikle seg. Den korteste setningen i diktet.
De to setningene som følger, er nøkkelsetninger, enkelt satt opp, ikke så enkelt å forstå.
Nirgends will ich gebogen bleiben, denn dort bin ich gelogen, wo ich gebogen bin.
Rainer Marie Rilke: Das Stundenbuch – Ich bin auf der welt…
Min oversettelse
Det er umulig å gjendikte diktet med alle nyansene og rimsammenhengene som i originalen, så dette er å gjendikte som å skrive diktet på norsk med mål om samme stemning og tankebaner som originalen frembringer på tysk. Det er et vanskelig dikt å gjendikte, og vanskeligere på andre måter enn andre dikt som er vanskelige å gjendikte.
Jeg er på jorden så alene
Jeg er på jorden så ensom og likevel ikke ensom nok til hver time å se om. Jeg er i verden så liten og likevel ikke liten nok til å være for deg lik en ting, mørk og klok. Jeg vil å ville og vil på viljens side gå veier til dåd; og vil i stille, de nølende tider, når noe er nære, blant vitende være eller ensom. Jeg vil alltid speile deg i hele skikkelsen din, og aldri være for gammel eller blind til ditt tunge vaiende bilde å holde. Jeg vil meg utfolde. Ingen steder vil jeg bøyet blive, for der er jeg løyet, hvor jeg bøyet er. Og jeg vil mitt sinn sant for deg. Jeg vil meg beskrive som et bilde jeg så, lenge nært på, lik et ord, jeg begrep, lik min daglige bok, lik ansikts min mor, lik en båt, som meg drog tvers gjennom dødligste storm.
Tittelen på dette diktet skal være uhyre kjent. Uttrykket «På sangens vinger» er brukt både her og der, det er i Norge et studioalbum av Øystein Sunde, en Roadmovie og CD fra Berlevåg Mannsangforening, og et bevinget ord brukt både i humor og alvor flere ganger opp gjennom årene. Færre vet at uttrykket kommer fra tysk, og er første linje i dikt 9 i Heinrich Heines Lyrisches Intermesso fra 1822-23, som igjen var en del av Buch der Lieder, Sangenes bok. På tysk heter det Auf Flügeln des Gesanges, og handler om hvordan sangene i fantasien kan ta deg med til fantastiske steder.
Heinrich Heine (1797-1856) er en av lyrikerne som ligger meg nærmest, som jeg lettest kan sette meg inn i sinnelaget til, og som veldig lett treffer meg i måten han skriver på og tenker på. Samme bevegelse setter han i gang i veldig mange flere enn meg, hans måte å skrive på er kopiert og brukt utallige ganger etter ham.
I denne første utgaven av denne posten skriver jeg ikke mer i innledningen, og begir meg i stedet ut på sangens vinger.
Auf Flügeln des Gesanges,
Auf Flügeln des Gesanges, Herzliebchen trag’ ich dich fort, Fort nach den Fluren des Ganges, Dort weiß ich den schönsten Ort.
Dort liegt ein rothblühender Garten Im stillen Mondenschein; Die Lotosblumen erwarten Ihr trautes Schwesterlein.
Die Veilchen kichern und kosen, Und schau’n nach den Sternen empor; Heimlich erzählen die Rosen Sich duftende Mährchen in’s Ohr.
Es hüpfen herbei und lauschen Die frommen, klugen Gazell’n; Und in der Ferne rauschen Des heiligen Stromes Well’n.
Dort wollen wir niedersinken Unter dem Palmenbaum, Und Liebe und Ruhe trinken, Und träumen seligen Traum.
1822-23
På sangens vinger
På sangens vinger, Hjertets elskede bærer jeg deg bort, Bort til jordene til Ganges, Der vet jeg det skjønneste sted.
Der ligger en rødblomstrende hage I stille måneskinn; Lotosblomstene venter Deres dyrebare lille søster.
Fiolene kniser og koser seg, Og skuer til stjernene dere oppe; Hemmelig forteller rosene Seg duftende eventyr i øret.
Det hopper herved og lytter De fromme, kloke gaseller; Og i det fjerne bruser Den hellige flodens bølger.
Der skal vi slå oss ned Under palmetreet, Og drikke kjærlighet og ro, Og drømme lykksalige drømmer.
Språk, form og innhold
Dette er Heine-strofen, men med fullt kryssrim. Ellers bruker han en del balladerim. I kryssrim rimer annenhver linje, i balladerim rimer bare linje 2 og 4. Heine-strofen er 3 + 3, tre takter i oddetallslinjene og tre takter i partallslinjene, med 1 og 2 trykklette stavelser mellom hver trykktunge. De trykklette stavelsene kan plasseres fritt, og det gir en lett og ledig form Heine utvikler til mesterskap.
Auf Flügeln des Gesanges, Herzliebchen trag’ ich dich fort, Fort nach den Fluren des Ganges, Dort weiß ich den schönsten Ort.
Heine: Auf Flügeln des Gesanges (trykkfordeling)
Diktet er oversatt, og delvis gjendiktet, og jeg går foreløpig ikke i detalj i meningsinnholdet og i nyanser i oversettelsen.
Som en kurositet kan nevnes at Heine er ganske opptatt av Ganges, og nevner elven flere ganger.
Am Ganges duftet’s und leuchtet’s
Er lasst den Ganges fliessen
Der Ganges rauscht, mit klugen Augen schauen og Der Ganges rauscht, der grosse Ganges schwillt m.fl
Og så videre 11 ganger. Jeg vet ikke om Heine noensinne var der, men det var en fantasieggende elv, som passer til Heines lynne.
I 2020 stod det mellom denne og Fischerhause, da jeg skulle ha med et dikt av Heine i gjennomgangen av tyske diktere gjennom åtrhundrene. Det vokser liksom mer, det diktet. Skjønt, det er herlig med «på sangens vinger» i original. Jeg skal utivde og forbedre denne posten med det første.
Min gjendikning
Gjendiktningen er så vidt påbegynt.
På sangens vinger
På sangens vinger, kjære Bærer jeg deg bort, Til Ganges’ atmosfære, Der vet jeg det skjønneste sted.
Der ligger en blomstrende hage I stille måneskinn; Hvor lotosblomstene venter Den lille søsteren sin.
Fiolene kniser og koser, Og skuer til stjernene dere oppe; Hemm’lig forteller roser Seg duftende eventyr i øret.
De hopper herkring og suser De fromme, kloke gaseller; Og i det fjerne bruser Des hellige flodens bølgern.
Der skal vi ned oss synke Under et palmetre, I kjærlighet la oss dynke, Og drømme i ro og fred.
Dette diktet av Günther Eich (1907-1973), det er et berømt dikt, og et sterkt dikt. og et som betyr noe mer enn bare ordene som står der. Det er skrevet mens han som tysk soldat satt i amerikansk fangenskap, mot slutten av krigen. Det er gitt ut tre år etter krigens slutt, der det i Tyskland var mangel på alt. Det var den ondeste og mest grandiose ideen satt ut i livet, at tyskerne var bedre enn andre og dermed hadde rett til å herske over andre, og rett til å bruke grusomme midler på å nå dette målet. Günther Eich levde livet sitt i dette landet, var 7 år da første verdenskrig brøt ut, tenåring da Weimar-republikken forsøkte å få landet på beina, 26 år og forfatter da Hitler kom til makten.
Det blir noe annet å skrive dikt i denne sammenhengen. Og det er derfor det blir så sterkt, når man kjenner historien. Jeg har tidligere postet noen av de sterkeste jødiske diktene fra krigen (Todesfüge, av Paul Celan og Die Schornsteine, av Nelly Sachs), de som opplevde det fra den siden, her er fra tysk side. Det handler om å bli redusert til intet, der også, men fortsatt være en eksistens, og jakte det håndgripelige.
Diktet er svært sterkt sånn som det står, nakent og alene, men jeg skal sette det inn i en sammenheng for dem som er interessert i å få enda mer ut av det. Det er en personlig blogg, og dikt som dette taler veldig til meg, jeg har selv skrevet dikt og andre tekster etter dette mønsteret, men jeg har en annen inngang enn tradisjonen Günther Eich tilhører, og jeg skal gjøre mer greie for hans bakgrunn her.
Günter Eich (1907-1972)
„Ich schreibe Gedichte, um mich in der Wirklichkeit zu orientieren. Ich betrachte sie als trigonomische Punkte oder als Bojen, die in einer unbekannten Fläche den Kurs markieren. Erst durch das Schreiben erlangen die Dinge Wirklichkeit. Sie ist nicht meine Voraussetzung, sondern mein Ziel. Ich muß sie erst herstellen»
(Einige Bemerkungen zum Thema Literatur und Wirklichkeit, 1956)., Fra Deutsche-Lyrik.
Dette sitatet beskriver Günter Eichs litterære prosjekt. Han skriver dikt for å orientere seg i virkeligheten. Han bruker matematiske begrep, etterstreber presisjon, trigonometriske punkter, punkt i en trekant, eller som bøyer, som skal markere kursen i en ukjent flate. Den er så tung at Odd Abrahamsen kuttet den ut da han i Telte dagar: Tysk etterkrigslyrikk i utvalg kuttet den ut, da han brukte sitatet i innledningen til sekvensen om Günter Eich. Videre er det at først gjennom skrivingen, oppnår tingene virkelighet. De er ikke forutsetningen, de er målet. Jeg må først fremstille dem.
Dette er Günter Eichs litterære prosjekt. I barndommen flyttet han mye rundt, han ble født i den vesle byen Lebus, på vestbredden av Oder, elven på grensen mellom Tyskland og Polen. Han og familien flyttet til Leipzig, og videre flyttet han til Berlin for å studere, og studerte blant annet kinesisk kultur og historie. Han forlot studiene for å prøve seg som forfatter rundt 1930-årene, og fortsatte som det frem til han ble innkalt til militærtjeneste i 1939. Hans tjeneste foregikk i Luftwaffe, luftvåpenet, der han var sjåfør og telegrafist.
Etter krigen forandret hans liv og hans forfatterskap seg veldig, det samme gjaldt hans måte å tenke og skrive på. Han var med i gruppe 47 fra starten, og ble tidlig et ledende medlem der. Diktet hans, Inventur, traff godt det som var gruppens og den tyske litteraturens prosjekt på den tiden.
Inventur
Dies ist meine Mütze, dies ist mein Mantel, hier mein Rasierzeug im Beutel aus Leinen.
Konservenbüchse: Mein Teller, mein Becher, ich hab in das Weißblech den Namen geritzt.
Geritzt hier mit diesem kostbaren Nagel, den vor begehrlichen Augen ich berge.
Im Brotbeutel sind ein Paar wollene Socken und einiges, was ich niemand verrate,
so dient es als Kissen nachts meinem Kopf. Die Pappe hier liegt Zwischen mir und der Erde.
Die Bleistiftminne lieb ich am meisten: Tags schreibt sie mir Verse, die nachts ich erdacht.
Dies ist mein Notizbuch, dies meine Zeltbahn, dies ist mein Handtuch, dies ist mein Zwirn.
Abgelegene Gehöfte, 1948
Vareopptelling
Dette er min lue, dette er min frakk, her er min barberhøvel i en liten pung av lin.
Hermetikkboks: Min tallerken, mitt beger, Jeg har i blekkplaten risset inn navnet.
Risset her med denne kostbare stiften, som jeg fra begjærlige øyer berger.
I brødposen er et par ullsokker og noe, jeg ikke røper for noen,
så tjener det som pute mot mitt hode. Pappen ligger her Mellom meg og jorden.
Min blyant er meg kjærest: Om dagen skriver den meg vers, som jeg tenkte ut om natten.
Dett er min notatbok, dette er min teltduk, dette er mitt håndkle, dette er min sytråd.
Språk, form og innhold
Diktet er tilforlatelig satt opp med 7 strofer og 4 verselinjer i hver. Men det er ikke hva man forventer å finne i dikt satt opp på denne måten. Her er ingen rim, og enhver rytme som blir forsøkt etablert, blir brutt. Dette er et virkemiddel. I strofe 1 kan man lese tam-ta, tam-ta, tam-ta/tam-ta, tam, tam-ta, fulgt av tam-ta-ta, tam-tam/ta-tam-ta, ta-tam-ta, som satt opp under.
Dies ist meine Mütze, dies ist meinMantel, hier mein Rasierzeug im Beutel aus Leinen.
Günter Eich: Inventur (trykkfordeling, strofe 1)
Dette er først en tretakter, som så går over i to takter, de to siste linjene. Versefoten er en slags troké, med innslag av ekstra trykklette stavelser til slutt. Uansett hva man kaller det, blir rytmen totalt brutt med første ord i strofe 2, Konservenbüchse. I den strofen blir det meningsløst å forsøke å sette trykksterke stavelser og finne en versefot, det er prosa satt opp med linjeskift, og med en større knapphet på ord enn vanlig i prosa.
Denne omhyggelige ordleggingen, er det som overtar strukturen og formen. Det er som om dikteren like nøye passer på ordene sine, som fangen passer på tingene.
Ordstillignen er et tilbakevendende tema når man skal oversette dikt fra tysk til norsk. På tysk kommer verbet til sist, og tyske lyrikere og poeter gjør stor bruk av det i versekunsten sin. Når man skal oversette til norsk, har man muligheten til å følge tysk ordstilling, men det som på tysk er naturlig, er for norsk kunstig. Så man må gjøre et valg.
Det er også et valg hvordan å oversette Die Bleistiftminne/ lieb ich am meisten, der både sammensetningen Bleistift + Minne (se gloseliste) og lieb ich am meisten må oversettes omtenksomt. Det er mer her, enn at han liker blyanten best, og det er ikke riktig at han elsker blyanten mest. Jeg prøver en omskriving. Videre er blyant på tysk hunkjønnsord, slik at det i diktet står schreibt sie mir Verse («skriver hun meg vers»), mens det på norsk er hankjønnsord, og det blir en annen virkning med «skriver han meg vers» eller «skriver den meg vers».
Gloseliste
Glosene er slått opp på Ordnett.no. Ordene i fetkursiv er ordboken PONS der. Samme er også brukt for ett tilfelle av oppslagsord i norsk-tysk delen av ordboken (wollene Socke). Ord i fet skrift er normale oppslagsord i ordlisten, også brukt for å vise delbetydningen i et par sammensatte ord. Kursiv er brukt for uttrykk og eksempler.
Inventur die, -/-en; inventarliste, vareopptelling. Mantel der, -s/Mäntel 1. frakk, kappe; 2. (sykkel)dekk 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør. Ra·si̱e̱r·zeug -s das kein Plur. alles, was man zum Rasieren braucht Beutel der, -s/- 1. liten sekk, pose, pung 2. melsikt. Leinen das, -s/-; lin, lerret, lintøy; aus Leinen av lin. Kon·sẹr·ven·büch·se -, -n die luftdicht verschlossene Blechbüchse mit haltbar gemachter Nahrung (Konserve die, -/-n; konserve(r), hermetikk, Büchse die, -/-n 1. boks, bøsse 2. børse) Nagel der, -s/Nägel 1. stift, spiker 2. negl; Fingernagel fingernegl; Zehennagel tånegl. bergen (birgt, barg, hat geborgen, tr.) 1. berge, redde, bringe i sikkerhet 2. skjule, gjemme. Socke die, -/-n; sokk; Wollsocken ullsokker; norsk-tysk: ullsokker wollene Socke. verraten (st. tr.) 1. forråde 2. røpe 3. avsløre. Kissen das, -s/-; pute Pappe die, -/-n. 1. papp; der ist nicht von Pappe! (overført) han er slett ikke dum! 2. lim, klister. Bleistiftminne – sammensatt -> Bleistift der, -(e)s/-e; blyant. Minne die, -/; (middelhøytysk betegnelse for) kjærlighet, elskov. tags; tags darauf dagen derpå/etter; tags zuvor dagen før. erdenken (erdenkt, erdachte, hat erdacht, tr.) tenke ut, dikte opp, finne på. Zeltbahn die, -/-en; teltduk Zwirn der, -(e)s/-e; (sy)tråd
Litteraturhistorisk sammenheng
Die Stunde Null – Kahlschlag und Trümmerlitteratur
For å sette dette diktet i litteraturhistorisk sammenheng, må vi gå til slutten av andre verdenskrig, det tyskerne kaller Die Stunde Null. Dette var nullpunktet. Det var enden på det tyske riket, som også for tyskerne var enden på sivilisasjonsprosjektet og nasjonsbyggingen. Det hadde endt i Hitler, nazismen og den andre verdenskrig, og det absolutte nederlag.
Om dette bruker tyskerne også uttrykkerne Kahlschlag, snauhogst, med Kahl som ordet for naken, snau og skallet. Det er ord som beskriver når alt er vekk. Trümmer er ruiner, Trümmerlitteratur det som oppstår i ruinene.
For tyskerne er traumet enormt, fordi de var et land som mente de bygget sin nasjon og sivilisasjon på diktningen og tenkningen. Fra de fikk en felles nasjonal bevissthet til denne bevisstheten fikk sin undergang med nazi-regimet, så er det blant de ledende i verden når det gjelder litteratur, vitenskap og kultur. Dette var viktig for tyskerne, er det fortsatt, men ingen litteratur, ingen tenking og ingen vitenskap kunne hindre Nazismen nettopp hos dem.
Dette var på den ene siden. På den andre siden, var at nazistene hadde gjort noe også med det tyske språket. Det hadde blitt nazifisert, med det at mange vanlige tyske ord og uttrykk hadde blitt så skamløst og patetisk benyttet i nazipropagandaen, at det var blitt uløselig knyttet til det.
For å beskrive den nye virkeligheten, trengtes derfor et veldig nøkternt språk. Det skulle være nær tilknytning mellom ordene og virkeligheten, ingen forførende og forskjønnende pynt, ingen ord og tanker som utgir seg for å være noe det ikke er. Det er beskrivelsen, og så tolkningen. Leseren skal se at sånn er det, det er ikke noe å forskjønne, er ikke noen tanker som kan være til hjelp og trøst. Det er Kahlschlag.
Günter Eichs dikt er et tidlig og sterkt eksempel på det.
Kommentar
Jeg har tenkt litt på dette diktet, når jeg har lest det, igjen og igjen, og også lest litt om den norske motstandskampen og om Rinnan-banen, og enda en gang gått litt inn i hva andre verdenskrig egentlig var for noe. Det skiller seg fra vår tid på en måte som nesten er umulig å fatte. Det går i at mennesker som gjennomlevde krigen virkelig vet hva redsel er for noe, redsel for eget liv og redsel for smerte, som ikke er noen abstrakt risiko, men nær og dagligdags. De kjente sult, de kjente nød og de kjente håpløshet. Dette er et dikt skrevet av en krigsfange, der fremtiden er tom.
Forsøket på å strukturere verden i materielle gjenstander må dermed ikke forveksles i dagens lignende forsøk, der unnskyldning er at man blir bombardert av så mange inntrykk og av at kan være en følelse av tomhet og meningsløshet i all underholdning og livsutfoldelse, og selvrealisering. Det er en helt annen verden.
Hvor lammende kan frykten være? Hva slags tanker gjør den tyske soldat seg, tvunget til å sloss, tvunget til å drepe, enten han tror på ideene eller ikke? Og er man i tillegg et intelligent, opplyst menneske, så vet man og kjenner alle redsler som på samme tid foregår overalt ellers i verden også.
Hva slags verden kan man bygge ut av dette? Bare å stille dette spørsmålet, viser at vi i vår tid har den tiden på en litt for stor avstand, og ikke har skjønt hva det vil si å leve med smerten, nøden, redselen og håpløsheten, ikke en dag eller to, i vekslende sinnsstemning og tankemønster, men år, etter år, etter år, etter år. Og det er død og ødeleggelser som er konkrete, av venner, kjente, familiemedlemmer, og andr som du ikke kjenner, men likevel bryr deg om. Hvordan skal du vende tilbake til hjemmet i den ødelagte byen? Ødelagt fysisk, i tillegg til mentalt.
Det er sånn, nede på bånn, jeg oppfatter Trümmerlitteraturen i Tyskland. De som samler seg, en gruppe litterære og kunstnerisk anlagte og filosofisk anlagte mennesker, hva skal man skrive, hva skal man gjøre, etter dette? Bare en enkel ting som å skaffe blyant og papir å skrive med, det var ikke selvsagt, og rundt omkring på universitet og høyskoler blir studenter opplært i at det på grunn av at papir var mangelvare, ble lyrikk og korte tekster populære, og det finnes få tykke romaner fra akkurat denne perioden.
Günter Eich skrev dette diktet før gruppen møttes, selvfølgelig, han skrev det mens han ennå var fanget. Litteraturen han skrev før krigen brydde han seg ikke noe om, og ville ikke ha noe med å gjøre. Han var den første som fikk prisen Gruppe47 delte ut til årets forfatter. Alt var vanskelig. Det er en tid vesentlig forskjellig fra vår, som vi bare kan ta inn over oss i små porsjoner, mens de levde det, og var det.
Min gjendiktning
I et dikt uten rim og fast rytme, og skrevet på denne måten, vil gjendiktningen ligne oversettelsen. Det er gjort noen kosmetiske endringer, når virkningen av diktet skal gjengis til norsk, mer enn ordene i originalen.
Vareopptelling
Dette er min lue, dette er min frakk, her min barberkniv i posen av lin.
Hermetikkboks: Min tallerken, mitt beger, Jeg har i tinnplaten risset navnet inn.
Risset her med denne kostbare stiften, som jeg berger fra begjærlige øyne.
I brødposen er et par ullsokker og noe, jeg ingen røper,
så tjener det som pute mot mitt hode. Pappen ligger her Mellom meg og jorden.
Den kjære blyanten liker jeg mest: Om dagen skriver hun meg vers, som jeg om natten tenkte ut.
Dett er min notatbok, dette er min teltduk, dette er mitt håndkle, dette er min sytråd.
I fjor postet jeg et tysk dikt hver eneste måned, og tok historien fra Walther von der Vogelweide (Unter der Linden) til Ingeborg Bachmann (Böhmen liegt am Meer), 800 år litteraturhistorie fra landet av diktere og tenkere. I år presenterer jeg en ny tysk poet, fra århundrene 1700-tallet, 1800-tallet og 1900-tallet. I januar var det spesielle Johann Christian Günther (1695-1723) med diktet Als er der Phillis einen Ring mit einem Totenkopf überreichte. I dag er det den tyske romantikeren med det italienskklingende navnet Clemens Brentano som skal til pers, med det nydelige lille diktet Abendständchen. (Aftensang).
Clemens Brentano (1778-1842)
Tilhører Jana-romantikken. Samlet folkeviser.
Abendständchen
Hör, es klagt die Flöte wieder, und die kühlen Brunnen rauschen! Golden weh’n die Töne nieder, stille, stille, laß uns lauschen!
Holdes Bitten, mild Verlangen, wie es süß zum Herzen spricht! Durch die Nacht, die mich umfangen, blickt zu mir der Töne Licht!
Aftensang
Hør, nå klager igjen fløyten, og de kjølige brønner rasler! Gyllent smerter tonene nedover, stille, stille, la oss lytte!
Yndige bønn, milde forlangende, hvor det søtt snakker til hjertet! Gjennom natten, som omfanger meg, ser tonen lett til meg!
Språk, form og innhold
Diktet er klassisk firfotet troké med fire linjer og kryssrim. Det går annenhver tung-lett i fire takter, og utgangen er trykklett. Det er en enkel og virkningsfull form.
Hör, es klagt die Flöte wieder, und die kühlen Brunnen rauschen! Golden weh’n die Töne nieder, stille, stille, laß uns lauschen!
Tyskland blir kalt Das Land der Dichter und Denker, Landet av diktere og tenkere. Det har en svært rik litteraturhistorie, de har fostret noen av verdens største filosofer, og de trådte også for alvor inn på verdensareanen da spørsmål om nasjonal identitet og nasjonal samling kom opp fra slutten av 1700-tallet. Før det var tysk diktning nasjonal, og ikke en del av verdenslitteraturen, det kom først med Goethe. Men den nasjonale tyske diktningen har også rikelig med forfattere og poeter, og de har hatt stor betydning nordover mot oss.
I fjor postet jeg hver eneste måned et dikt av en tysk forfatter, fra Walther von der Vogelweide (Unter den Linden) til Ingeborg Bachmann (Böhmen liegt am Meer), fra middelalderen til vår tid. Det gikk uten at det var plass til dikt av giganter som Eichendorff, Nietszche, Brecht og Celan, og heller ikke Grillparzer og Gomringer, som jeg alle tidligere har postet dikt fra. I tillegg holdt jeg den største av dem alle, Goethe, utenfor, da han har sin egen posting lørdager. I år skal jeg de tre månedene avsatt til tyske dikt, poste dikt av tre nye poeter, en fra hvert av århundrene 1700-, 1800- og 1900-tallet.
Først ut er Johann Christian Günther (1695-1723) fra Striegau (Striegdom) i Schlesien, i dag tilhørende Polen. Günther er en av dem som forlot livet 27 år gammel, poetisk er han dermed i selskap med Novalis og Georg Trakl, og også i de mer kjente kulturikonene Jim Morrison og Kurt Cobain. Goethe beskrev ham som bestemt et talent, begavet med sensitivitet (Sinnlichkeit), innbildningskraft (Einbildungskraft), Hukommelse (Gedächnis) og mer til, men at han ikke visste å tøyle seg, og sånn rant både livet og diktningen fra ham.
Er wußte sich nicht zu zähmen, und so zerrann ihm sein Leben wie sein Dichten
Goethe, fra Dichtung und Warheit, s. 6994 i min utgave av Goethes samlede verker..
Det er en dikter som ikke er nevnt i Literatur und Leben, en samleutgave over tysk litteratur og kultur fra de eldste tider frem til i dag, og som brukes ved høyere utdanning i Norge og Sverige. Men han er regnet som en av de betydeligste mellom middelalderen og Goethe (Britannica, sitert i tysk Wikipedia), og han dekker et hull i gjennomgangen av tysk litteraturhistorie her på bloggen. Vi gjorde et sprang fra barokken til rokoko, fra Andreas Gryphius til Johann Gottfried Lessing, og fikk med det ikke tatt med tidlig opplysningstid. Tidlig 1700-tall er generelt dårlig dekket her på bloggen, og selv om det kan være gode grunner til det, liker vi å behandle aller litteraturhistoriske perioder på egne premisser og ta med dem alle sammen.
Så her har dere Johann Christian Günter, diktet Als er der Phillis einen Ring mit einem Totenkopf überreichte, eller på norsk «Da han Phillis overrakte en ring med dødninghode på»
Als er der Phillis einen Ring mit einem Totenkopf überreichte
Erschrick nicht vor dem Liebeszeichen, Es träget unser künftig Bild, Vor dem nur die allein erbleichen, Bei welchen die Vernunft nichts gilt. Wie schickt sich aber Eis und Flammen? Wie reimt sich Lieb’ und Tod zusammen? Es schickt und reimt sich gar zu schön, Denn beide sind von gleicher Stärke Und spielen ihre Wunderwerke Mit allen, die auf Erden gehn.
Ich gebe dir dies Pfand zur Lehre: Das Gold bedeutet feste Treu’, Der Ring, daß uns die Zeit verehre, Die Täubchen, wie vergnügt man sei; Der Kopf erinnert dich des Lebens, Im Grab ist aller Wunsch vergebens, Drum lieb und lebe, weil man kann, Wer weiß, wie bald wir wandern müssen! Das Leben steckt im treuen Küssen, Ach, fang den Augenblick noch an!
Da han overrakte Phillis en ring med et dødninghode
Bli ikke skremt for kjærlighetstegnet, Det bærer vårt kommende bilde, For det som bare de alene blekner, Ved hvilke fornuften ikke gjelder. Hvordan blander de seg dog sammen is og flammer? Hvordan passer kjærlighet og død sammen? Det passer seg og rimer altfor skjønt, Siden begge er av samme styrke Og leker deres underverker Med alle, som går på jorden.
Jeg gir deg denne pant til lære: Gullet betyr fast troskap, Ringen, som oss tiden forærer, Duene, hvor fornøyd man måtte være; Hodet husker deg livet, I graven er alle ønsker forgjeves, Derfor elsk og lev, fordi man kan, Hvem vet, hvor snart vi må vandre! Livet holder til i det trofasste kyss, Akk, fang øyeblikket mens det er der!
Språk form og innhold
Diktet består av to strofer, hver på 10 linjer. Versefoten er jambisk, lett-tung, og det er fire takter i hver linje. Det veksler mellom kryssrim, parrim og omsluttende rim i hver strofe. Med bokstaver blir det AbAbCCdEEd, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett utgang av linjen, små bokstaver trykktung.
Erschrick nicht vor dem Liebeszeichen, Es träget unser künftig Bild, Vor dem nur die allein erbleichen, Bei welchen die Vernunft nichts gilt. Wie schickt sich aber Eis und Flammen? Wie reimt sich Lieb‘ und Tod zusammen? Es schickt und reimt sich gar zu schön, Denn beide sind von gleicher Stärke Und spielen ihre Wunderwerke Mit allen, die auf Erden gehn.
Johann Christian Günther: Als er der Phillis einen Ring mit einem Totenkopf überreichte (Trykkfordeling)
Innholdet er litt å stave seg gjennom. Her er sånn som jeg forstår det.
Phillis er et egenavn, i samlingen diktet er hentet fra, er det flere dikt til ham.. Han får en ring med et dødninghodet på. Det er dette som er kjærlighetstegnet, Liebeszeichen. Det gjør ham skremt, men gavegiveren forsikrer om at det er det ingen grunn til, for dødninghodet representerer jo bare bildet av hva vi alle skal bli til en gang i fremtiden. Vi skal alle dø. De som blir redde for det, eller blekner, erbleichen, er bare de som fornuften ikke gjelder for. Så spør han straks etter hvordan is og flammer passer sammen, og deretter hvordan kjærlighet og død gjør det, to størrelser som ikke passer sammen i det hele tatt. Det er kontraster som krasjer sammen, i det første tilfellet umuligheter, som is og flammer. Under her ligger nok også forholdet mellom liv og død, umuligheter det også, og skremmende mens man lever og tenker på det. Men dikteren insisterer på at dette passer så aldeles goddt sammen, er schickt und reimt sich gar zu schön, både flammene og isen, kjærligheten og døden, de er begge av samme styrke, og spiller sine underverk sammen, med alle som går på jorden.
Det er ganske sterkt og suggererende skrevet. Flamer og is har samme styrke, kjærlighet og død også, og disse spiller underverk med oss alle. Det er en slags balanse mellom umulige kontraster, umulig også å få fornuften rundt, og dikteren leker med dette, og skriver fornuftsstridige ting mens han appellerer til fornuften. Han er nok også ganske klar over hva effekt en ring med dødninghode gir, hvilken påminnelse det er, og at det ikke akkurat er et kjærlighetstegn. Så avslutter det med at dette samspillet mellom det sterke umulige, det er et underverk som spiller med alle oss som er her, og lever. Videre kan man tolke, det er dette som gjør livet rikt og uforståelig, det er ikke mulig, men gjelder likevel.
I andre strofe gir han (jeg-personen i diktet, ich) Phillis dette pantet (= ringen med dødninghodet) til å lære av. Gullet i ringen betyr fast tro, ringen ærer tiden (die Zeit verehre), her kan ligge noe gammelt symbolsk med at tiden er uendelig og går i ring, som en ring, men i ordet verehre ligger også «forære», gi i gave. Det er uansett ringen som er subjektet i setningen, der Ring i nominativ, den aktive, så enten forærer den tiden i gave eller så forærer de tiden for oss. Jeg er ikke sikker på hvor duene kommer fra, i linje 4, de handler om hvor fornøyd man måtte være (sei står i konjunktiv). Man skal alltid være forsiktig med å tolke for å tvinge mening inn i et dikt, det blir gjettelek. I alle fall er det videre ganske klart. Hodet (der Kopf), eller hodeskallen, minner om livet, og at i graven er alle ønsker forgjeves. Så er det overgang til rådgivning, og reell fornuft, og ikke bare sånn som det er i første strofe, der målet ser ut til å være å ryste både Phillis og leseren ut av likevekten. Man skal elske og leve, fordi men kan, hvem vet hvor raskt vi må vandre herifra (wer weiss, wie bald wir andern müssen). Livet gjemmer seg (steckt) i sanne kyss, så man må fange øyeblikket!
Det siste er livsvisdom som kan sies å gjelde også i dag, og til alle tider. Døden er en realitet. Man må leve i dag. Ringen er en reell gave, en reell kjærlighetsgave til og med, fordi den er egnet til å minne Phillis – og leseren – om dette.
Gloseliste
Glosene er slått opp på Ordnett.no.
Totenkopf der, -(e)s/…köpfe; kranium, dødningehode erschrecken I. (sv. tr.) skremme, gjøre redd; habe ich dich erschreckt? skremte jeg deg? II. (erschrickt, erschrak, ist erschrocken, itr.) bli redd, bli forskrekket; . künftig (adj. adv.) kommende; i/for fremtiden schicken (sv. tr. itr., refl.) 1. sende; jemandem einen Brief schicken sende et brev til en; 2. sich in etwas schicken finne seg i noe; sich für etwas schicken egne seg, passe til noe; es schickt sich nicht det passer seg ikke. reimen (sv., refl. tr.) rime; sich reimen rime (på, med); (overført også) stemme, passe. gar zu aldeles for, altfor; verˈehren (sv. tr.) 1. tilbe, dyrke, ære; verehrte Anwesende! ærede tilhørere! 2. forære, skjenke. Taube die, -/-n; due; mein Täubchen! (koseord) min lille skatt vergnügt (adj.) fornøyd, tilfreds; ein vergnügter Abend en hyggelig kveld erinnern (sv. tr., refl.) 1. jemanden an etwas (akk.) erinnern minne en på noe; minne om. 2. sich + gen./sich an etwas (akk.) erinnern huske, erindre, minnes; stecken (sv. tr. itr.) 1. stikke, putte, sette, feste; 2. sitte (fast); 3. være, holde til; wo steckst du? hvor er du? wo hast du die ganze Zeit gesteckt? hvor har du vært hele tiden? 4. (refl.) sich hinter jemanden stecken skjule seg bak en; bruke en person for å oppnå noe.
Kommentar
Günther er en overgansdikter, på vei ut av barokken, på vei inn i opplysningstiden. Her har han med det barokke om at livet og døden går hånd i hånd, om kontrastene med kjærlighet og død, men han har også det optimistiske og livsbejaende om at man må gripe øyeblikket. Den tanken skulle slå for fullt ut i rokoko-perioden, og den Anakreontiske diktning, etter grekeren Anakreon, ennå noen tiår fra Günthers levetid. Fra denne perioden har jeg tidligere postet et dikt av Lessing, Die drei Reichen der Natur, men ikke av det mest karakteristiske for denne perioden og semningen. Den mest kjente av disse dikterne, Wein, Weib und Gesang (Piker, vin og sang), er Johann Wilhelm Ludvig Gleim (1719-1803). Det illustrerer veldig godt tråden i litteraturhistorien, og kunsthistorien, og kanskje all historie: En tendens blir gjerne etterfulgt av det stikk motsatte.
Den tunge, overlevessede og alvorstunge barokken blir fulgt av den lyse, letter og lystige rokokkoen. Barokkens tyngende «alt er forfengelig – tenk på døden» blir fulgt av rakokkoens lettende «ikke tenk på morgendagen – lev i nuet». Barokken hadde mange kontraster, men blir selv møtt av kontrasten i den etterfølgende perioden, alvoret blir fulgt av leken, bekymring av ubekymrethet, frykten for synd og fristelser med lysten på synd og fristelser, det som er ulov, blir lov. Her er Johann Christian Günther en overgangsfigur.
Jeg synes meningen med dikt er at de åpner verdener, beriker livet. Det viser oss måter å leve på og måter å tenke på, som vi neppe ville vært oppmerksomme på ellers. Ved å lese dikt på mange språk og til alle tider, så ser vi litt av de enorme mulighetene livet gir, til å forme tilværelsen som man ønsker og å tilpasse seg de tingene man gjerne skulle sett annerledes. Denne Johan Christian Günther, en tysk dikter, og ikke av de mest kjente, og som en overgangsfigur for to perioder som virker aller fjernest for vår tid: barokken og rokokkoen, det skulle vel være bortkastet tid?
Kanskje. Men det viser at også den gang var det folk som levde livene sine veldig intenst, og som tømte det ut før de var ferdige med å være 27 år gamle. Det var folk som levde, og irriterte seg over tiden de levde i, og gjerne ønsket seg tilbake til en bedre fortid, eller kjempet for og drømte om en bedre fremtid. Her er det barookens alvor, i rikelig monn, med døden på ringen, og nok av kontraster, men her er også den nære fremtids lettere syn på tingene, med at man må fange øyeblikket, og leve i kysset!
Min Gjendiktning
Diktet er oversatt noen ganger før, blant annet i samlingen Over alle tindar, utvalg og gjendiktning av Åse-Marie Nesse. Det er til nynorsk, her er til bokmål, mitt forsøk, uavhengig av de andre.
Da han overrakte Phillis en ring med et dødninghode
Bli ei skremt av kjærligstegnet, Det bærer bildet vi skal bli, For det vil kun alene bleikne, De folk fornuften null kan gi. Så hvordan blandes is og flammer? Og hvordan elsk med døden sammen? Det passer helt som du forstår, For begge er de like sterke Og leker deres underverker Med alle som på jorden går.
Jeg går deg denne pant til lære: Det gullet tyder trofasthet, Den ring, som tiden oss forærer, De duer, gleden som man vet; Det hodet minner deg å leve, I graven ønsker er forgjeves, Så elsk og lev, fordi man kan, Hvem vet, hvor snart vi vandre krysse! Husk liv er gjemt i gode kysser, Akk, fang da øyeblikket an!
ES2021
Litteratur
Goethe, Johann von: Dichtung und Warheit, digital utgave av samlede verker.
Når man leser om Ingeborg Bachmann (1926-1973), er det som om hun bare trer inn på arenaen, og helt selvsagt tar sin plass. I 1952 leser hun opp to dikt i et møte i gruppe 47, gruppen initiert av Hans Werner Richter (1908-1993), bestående av Tysklands ledende forfattere etter krigen. og hun vinner straks anerkjennelse. I 1953 kommer hennes første diktsamling, Die Gestundete Zeit, og samme året vinner hun den prestisjetunge prisen til Gruppe 47, nettopp for dennne samlingen. I 1956 kommer hennes andre diktsamling, Anrufung des Großen Bären, som også fikk enorm anerkjennelse. Og så kom det ikke flere dikt.
Diktet jeg skal poste av henne heter Böhmen liegt am Meer, Böhmen ligger ved sjøen, og alle som vet lite grann om Europas geografi, vet at det gjør Böhmen virkelig ikke. Bachmann er utdannet filosof, disputasen gikk på eksistensialfilosofien til Martin Heidegger, og hun var også opptatt av Ludvig Wittgenstein (1889-1951) og hans utforskning av språkets grenser. Tesen til Wittgenstein er at grensene for språket er grensene for verden, en veldig fruktbar tese, om enn det nok også finnes dem som vil bli provosert og mene at min verden består av mer enn jeg kan sette ord på. Gjør den nå det? kan man spørre, og fremprovosere ganske artig og nyttig tenkning. For Bachmann, som tok dette alvorlig, betydde det at man måtte utvide grensene for språket, slik at verden og ikke minst forståelsen av den også ble utvidet.
I diktet bruker Bachmann gjentatte ganger formelene skrive en setning, en påstand, som er feil, men når den er skrevet, så gjelder den likevel, og neste linje eller neste frase tar konsekvensen av det, og utleder videre. Mange av påstandene er lagt opp som en mulighet, altså ikke kategorisk, som tittelen på diktet, men av typen som i de alle de åtte første linjene. Linje 7 er en videre utlegning av muligheten skrevet frem i linje 6, så det er en logisk nøsting, hvis så, så så, og hvis dette også, så også dette.
Liegt Böhmen noch am Meer, glaub ich den Meeren wieder. Und glaub ich noch ans Meer, so hoffe ich auf Land.
Böhmen liegt am Meer, linje 7 og 8
Oversatt er det at Om Böhmen ligger ved havet, så tror jeg igjen på havet, og om jeg nå tror på havet, så håper jeg på land. Det er rikt skrevet. Det er en veldig fascinerende måte å skrive jeg håper på fast grunn under føttene på. Det sier også noe om språket, om tanken, og hvordan hjernen finner sammenheng og mening. Det øker bevisstheten, og gjør livet rikere, sånn som god poesi skal.
Før jeg går videre med en nærmere presentasjon av forfatteren, som seg hør og bør første gang jeg skriver om henne, så vil jeg også ta med at tanken om Böhmen ved havet ikke er helt ny og original. Allerede Shakespeare hadde det med i sitt sene stykke, The Winters Tale, der det meste av handlingen utspiller seg i en fantasiverden kalt Böhmen, og som ligger ved sjøen (Bohemia. A desert country near the sea). Heinrich Heine (1797-1856) skrev en kjent versepen, Deutshland, ein Wintermärchen (1844), et satirisk verk over Tysklands tilstand. Det trekker veksler på Shakespeares stykke, som på tysk heter nettopp Das Wintermärchen. Etter Bachmann kommer Böhmen am Meer gjentatte ganger tilbake som eksempel på en utopisk idealtilstand, spesielt interesserte kan sjekke tysk Wikipedia og et fotokoppiert essay av Frank Tichy på nettstedet mare.de om saken.
Ingeborg Bachmann (1926-1974)
Ingeborg Bachmann. Grafittig av Jef Aerosol, Musikhaus i Klagenfurt.
Ingeborg Bachmann er en forunderlig kvinne, en usedvanlig begavelse, en av dem som får alt til å se lett ut, og samtidig aldri helt klarte å slå seg til ro, og alltid var på vei videre. Alltid med suksess, alltid intenst, og til slutt med en ulykkelig utgang.
Hun ble født i Klagenfurt, i Østerrike, 25. juni, 1926. Østerrike er oppløst som imperium, og forsøker å orientere seg i en ny virkelighet etter første verdenskrig. Som alle tapere i denne krigen, fikk det en glidning mot fascismen, og som nabo og deler av språk og kultur, – og skjebne, – med Tyskland, ble oppveksten intens og spesiell. I 1939 kom verdenskrigen, av Bachmann skildret i Kriegstagebuch, skrevet etter krigen var slutt, sommeren 1945. Bachmann var da nettopp fylt 20 år. Tenk det. Den viktige, formende ungdomstiden, 15 til 20 år, og så – andre verdenskrig.
Straks etter krigen begynte hun å studere filosofi, germanistikk, psykologi og rettsvitenskap ved unidersitetene i Innsbruck, Graz og Wien. Hun innledet også noen av sine mange kjente kjærlighetsforhold, med mange kjente menn, først nå med Hans Weigel (1908-1991), 18 år hennes senior, hun figurerer som karakter i hans roman Unvollendte Symphonie (1951), en nøkkelroman hvofra hennes forhold med Weigel kan leses. Likeledes kom det frem i 2005 at hun hadde stått i et lengre forhold med Jacob Taubes, da brevene hans ble offentliggjort.
Bauchmann hadde også et lengre forhold til Paul Celan, den litterære giganten bak diktet Todesfuge, det mest kjente og mest betydelige av diktene om Auschwitz og Holocaust. Paul Celan var også med i gruppe 47, som alle litterære skikkelser av betydning var i det tyskspråklige området. Men de traff hverandre før Ingeborg Bachmann første gang møtte der, de møttes i Wien i 1948, og innledet snart etter et forhold som varte litt utover 1950-tallet, litt på og av. I 1952 giftet Celan seg med Gisele Lestrange, og fra oktober 1957 til mai 1958 var han på ny sammen med Bachmann. De holdt imidlertid kontakten gjennom brevveksling, og brevene dem i mellom ble offentliggjort i 2008.
Det viser frem et intenst, liv, dette her, og jeg ser for meg at hun må ha hatt en helt kolossal tiltrekning til menn. De blir stormforelsket i henne, og hun vandrer stadig videre. Denne lesningen av livshistorien hennes er selvsagt helt overflatisk, men det er noe med hennes rekke av suksesser og hennes rekke av erotiske kjærlighetsforhold som viser en veldig kraft, til å trollbinde, kanskje. Hun var i årene 1951-53 redaktør i radiokanalen Rot-Weiß-Rot, og hun skrev flere hørespill for kanalen. I 1954 var hun på førstesiden av Der Spiegel.
Så har hun disse to diktsamlingene, som hun er aller mest berømt for. Den første med 23 dikt, den andre med 41. Det er en knapphet her, som også bidrar til denne følelsen av at vi aldri får nok av Bachmann, aldri i nærheten. Hun har liksom så mye mer inne! De er noen av de største diktene skrevet i tysk etterkrigshistorie, og går inn i den tyske diktertradisjonen, en av de virkelig rikeste i verden, og så er det fra Bachmann bare 64 av dem. Riktignok skrev hun en håndfull dikt også etter disse samlingene, inkludert diktet jeg poster i dag, men sammenlignet med Goethes omlag 3000 dikt, og alle de andre som leverer fra seg hele bøker, så er det slående lite. Det også slik at med den stemmen hun finner, den måten hun skriver på, det virker så lett for henne, men så gir hun så lite!
Allerede i 1958, 32 år gammel, skriver hun diktet Keine Delikatessen, med avslutningslinjen: Mein Teil, es soll verloren gehen (Min andel skal gå tapt). Det er liksom selvutslettende.
Ingeborg Bachmann avsluttet sitt liv i en brann i leiligheten sin i Roma, i 1973.
Böhmen liegt am Meer
Sind hierorts Häuser grün, tret ich noch in ein Haus. Sind hier die Brücken heil, geh ich auf gutem Grund. Ist Liebesmüh in alle Zeit verloren, verlier ich sie hier gern.
Bin ich’s nicht, ist es einer, der ist so gut wie ich.
Grenzt hier ein Wort an mich, so laß ich’s grenzen. Liegt Böhmen noch am Meer, glaub ich den Meeren wieder. Und glaub ich noch ans Meer, so hoffe ich auf Land.
Bin ich’s, so ist’s ein jeder, der ist soviel wie ich. Ich will nichts mehr für mich. Ich will zugrunde gehen.
Zugrund – das heißt zum Meer, dort find ich Böhmen wieder. Zugrund gerichtet, wach ich ruhig auf. Von Grund auf weiß ich jetzt, und ich bin unverloren.
Kommt her, ihr Böhmen alle, Seefahrer, Hafenhuren und Schiffe unverankert. Wollt ihr nicht böhmisch sein, Illyrer, Veroneser, und Venezianer alle. Spielt die Komödien, die lachen machen.
Und die zum Weinen sind. Und irrt euch hundertmal, wie ich mich irrte und Proben nie bestand, doch hab ich sie bestanden, ein um das andre Mal.
Wie Böhmen sie bestand und eines schönen Tags Zum Meer begnadigt wurde und jetzt am Wasser liegt.
Ich grenz noch an ein Wort und an ein andres Land, ich grenz, wie wenig auch, an alles immer mehr,
ein Böhme, ein Vagant, der nichts hat, den nichts hält, begabt nur noch, vom Meer, das strittig ist, Land meiner Wahl zu sehen.
1964
Böhmen ligger ved havet
Er heromkring husene grønne, trer jeg inn i et hus. Er broene her hele, går jeg på god grunn. Er tapt møye til alle tider tapt, taper jeg dem gjerne her.
Er jeg det ikke, er det en, som er så god som jeg.
Grenser her et ord til meg, så lar jeg det grense. Ligger Böhmen nok ved sjøen, tror jeg igjen på sjøen. Og tror jeg ennå på sjøen, så håper jeg på land.
Er jeg det, så er det en hver, som er så mye som jeg. Jeg vil ikke mer for meg. Jeg vil gå til grunne.
Til grunne – det vil si til havet, der finner jeg Böhmen igjen. Til grunne rettet, våkner jeg rolig opp. Fra grunnen av vet jeg nå, og jeg er ufortapt.
Kommer her, dere Böhmen alle, sjøfarer, havnehorer og skip uforankret. Vil dere ikke bømiske være, illyrer, veronesere, og Venezianere alle. Spill komedien, som gjør å smile.
Og de som er til gråten. Og tar dere feil hundre ganger, som jeg tok og aldri bestod prøver, dog har jeg bestått dem, den ene gangen om den andre.
Hvor Böhmen bestod og en skjønn dags Til havet benådigt blitt og ligger nå i vannet.
Jeg grenser ennå til et ord og til et annet land, jeg grenser, så lite også, til alt hele tiden mer,
en Böhmer, en Vagant, som ikke har noen ting, som ikke holder noen ting, begir bare ennå, fra sjøen, som er omstridt, å se landet av mitt valg
Språk, form og innhold
Nøkkelen i lesingen av dette diktet er å se hvordan språket former verden. Det er ikke noe fast rim, ikke noen fast rytme, oppbygningen er ikke så mye å få så mye ut av, og trykkfordelingen er ikke interessant. Det er 10 strofer, med 1 til 3 verselinjer i hver. Svært mange av linjene begynner med verbet å være i presens, på tysk sind, ist, bin, på norsk «er», og da formet som et hypotetisk utsagn: om dette er, så er dette.
Det er her elementer av logisk øvelse, husk at Ingeborg Bachmann studerte filosofi, og at det er på den tiden vår egen Arne Næss gir ut sin udødelige En del elementære logiske emner, obligatorisk i en årrekke for alle som skulle ta høyere utdanning i Norge. Hvis husene er grønne, går jeg inn i ethus. Hvis broene er hele, går jeg på god grunn. Om kjærlgihetsmøye (Liebesmüh til alle tider er tapt, taper jeg det også her. Første er ikke en logisk følge målt opp mot virkeligheten, det skulle ikke være noen grunn til at jeg-personen skal tre inn i husene om de er nettopp grønne, hun sier bare at hun skal gjøre det. Andre har logisk sammenheng, om broene er hele, så går jeg-personen på god grunn. Tredje er både en logisk sammenheng, og en interessant tilføyelse, tapt møye for kjærligheten, det er jo noe man ikke helt har lyst til å tape. Det er noe man vil kjempe for. Mens at om broene er hele, så er grunnen god, det er en generell og allmenn oppfatning. Man må anstrenge seg for å finne mening, for eksempel ved sprengte og ødelagte broer under krigen, om de er hele igjen nå, så er det bra. Det er reell mening. Men meningen i tredje linje er mer interessant, i hvert fall i denne leserens øyne.
Fjerde linje står for seg selv, som en egen strofe. Det er et personlig utsagn, litt selvutslettende, om jeg ikke er det, så er det en annen som er det, like godt som jeg. Det er ingen direkte mening, men rike tolkningsmuligheter.
Tredje strofe med linjene 5 til 8 tilføyer avgjort. Om et ord grenser til meg, så lar jeg det grense. Meningsinnholdet ligger i ordene «ord» (Wort) og «grense» (grenzt, grenzen). Det er dette diktet og mye av Bachmanns liv og virke handler om, ordenes grenser. Det er også rikelige med assosisasjoner og tolkningsmuligheter, for eksempel hva er sammenhengen mellom jeg-personen i diktet og jeg-personen, som er poeten, Bachmann selv. Rett etter følger utsagnet som går helt fint logisk, men ikke i det hele tatt i virkeligheten, nemlig at om Böhmen ligger ved havet (Meer), så tror hun på sjøen. Böhmen ligger ikke ved havet, så påstanden er ikke sann. Ergo skal ikke følgene gjelde. Eller, strengt logisk, så kan de gjeldde, men om det hadde vært, så hadde det sikkert gjeldt. Vi går inn i et hypotetisk landskap, en virkelighet som ikke er, men kanskje kunne være. Satt i sammenheng med linje 1 i strofen, blir det ekstra interessant. Det handler om ordet, og ordets grenser. Og om ordenes sammenheng med verden.
Fjerde strofe er første som inneholder en linje som ikke er hypotetisk. Det er i linje 9, etter at linje 8 har fremsagt at om jeg er det, så er det en til (ein jeder, en hvem som helst), som er det like mye som jeg. Den linjen sier at at uansett hva jeg er, så er det en til som er det like mye. Den står i sammenheng med linje 4, med om jeg ikke er det, så er det en annen som er like god. Linje 9 har ingen hypotese, altså, og har to utsagn, med punktum. «Jeg vil ikke noe mer for meg» (Ich will nichts mehr für mich). Og «Jeg vil gå til grunne» (Ich will zugrunde gehen). Det er sterkt negative personlige utsagn.
Men noe av poenget med dette diktet, er at man aldri blir værende noe sted. Det er straks videre, det er tankens kraft som fyller verden, gjennom ordene. Til grunne, det er til sjøen, og der ligger Böhmen. Den uvirkelige virkeligheten tar over, den hypotetiske, der våkner hun rolig opp, og er ikke lenger fortapt. Det er fascinerende lesning. Ordene tilbyr en annen verden!
Og når fantasien sette grenser, er det ingen grenser, som man ser i neste strofe. Når Böhmen ligger ved sjøen, kan alle komme til sjøen, alle stolte sjøfarere og sjøfartsnasjoner gjennom historien. Alle kan nå være böhmiske, Illyrene, Veroneserne, Venezianerne, alle sammen. Havnehorer og uforankrede skip kan også komme, fins ingen grenser når fantasien setter grensene.
Neste strofe leser jeg som en underbygging av Böhmen som et fantasiland. Hit kan alle komme, ikke bare de som har noe med sjø og hav og havn å gjøre, her kan de også komme de som er laget for gråten (die zum Weinen sind). De som tar feil, slik som jeg-person har feilet og aldri bestått prøver, altså aldri klart noe. Dette er fantasilandet som en fluktmulighet. Det henger sammen med sjøen og havna, en havneby kan man alltids reise til og fra, men viktigere her er nok stedet formet av fantasien, og da kan man også dikte det til så det løser noen problemer og blir en fluktmulighet fra livet og fra jeg-et. Det er for meg uklart om sie (dem) i siste linj peker tilbake på prøver (Proben) eller noe annet, hva er det jeg-personen har klart å bestå her, den ene gangen om den andre (ein um das andere Mal)? Min hjerne vil gjerne ha det til at hun har klart å bestå noe i Böhmen, i fantasilandet, men det er ikke opplagt dette er riktig lesning.
I strofen etter, den tredje, kommer en nærmere forklaring. Böhmen har også bestått det (sie), en vakker dag ble det benådiget til å ligge ved sjøen, og ligger nå ved vannet. En dag ble Böhmen et fantasiland, og da gikk det.
Og så kommer nest siste strofe og henter opp igjen litt av det som er lagt ut tidligere. Det er jeg-personen, det lyriske jeg, som grenser til ordet og grenser til et annet land, grenser til fantasien, hun grenser, om enn så lite, til alt mer og mer (an alles immer mehr). Dette har særlig våre kvinnelige forfattere og poeter vært opptatt av, grenselandet, grensene, grensene av å være jeg, Inger Hagerup har kanskje det mest kjente av de norske diktene om dette, Detalj av usynlig novemberlandskap. Diktet til Bachmann er imildertid langt mer kompilsert oppbygd, og rommer mer av filosofi og av undring og utforskning og spørsmål. Diktet til Hagerup er mer av personlig undring og engstelse og tvil.
Til slutt er det bøhmeren, vaganten, som ikke har eller holder noen ting, begeben er direkte oversatt å «begi», men på tysk har det betydning også fra handel («omsette») og å hende. Uttrykket begebt nur noch er litt vanskelig å oversette, så jeg velger det norske som er nærmest det tyske, «begir bare ennå». Böhmeren gir fra den omstridte sjøen, landet poeten velger. Det siste er sikkert, jeg-personen velger seg dette drømmelandet, Böhmen ved havet.
Det er en rekke valg man må ta i oversettelsen, her. Liebesmühe i strofe 1 er satt sammen av ordene Liebe (kjærlighet) og mühe (møye), men samlet blir det brukt i uttrykket verlorne Liebesmühe bortkastet tid. Sammensetningen blir uoversettelig. Tredje strofe har valg i oversettelsen av ord som noch og wieder. Tanken er at poeten gir etter for drømmen, tanken, hypotesen, og slutter seg videre derfra. Ordet unverloren finnes ikke, og lar seg ikke godt oversette til norsk. Godt forståelig er det dog. Må se på: Kommt her, ihr Böhmen alle. Unverkranket er også et sånt vanskelig ord.
Kommentar
Går det an å skrive et personlig dikt på denne måten? Er det bare en filosofisk øvelse, en test av ordets grenser og ordets møter med virkeligheten, eller går det an å få sagt noe fra menneske til menneske? Mange liker dikt og sanger og serier det går an å kjenne seg igjen, man vil gjerne identifisere seg med den man leser om, lære noe og få innsikt i noe som angår eget liv.
På et plan setter Bachmann seg her litt på sin høye hest. Avstanden til følelseslivet er ganske stor. Det er ingen egentlig stemning, i den forstand, i diktet, det er ikke skrevet melankolsk eller opprømt. Selv setninger som har et personlig innhold, til og med et sterk personlig innhold, står rett frem, uten noen sorg eller klage.
Likevel går det an å lese en ganske sterk lengsel, ut av diktet. Det kan til og med leses ganske desperat, det står uttrykkelig at jeg-personen vil gå til grunne, i linje 10, og det er rett etter det Böhmen kommer inn som en redning. Diktet er skrevet i 1964, omtrent på samme tid som Olav H. Hauge skriver Det er den draumen, der lengselen blir oppfylt ved at man sklir inn på ein våg ein ennå ikkje veit om.
Diktet inneholder en rekke av de sjelelige kvaler et menneske møte, følelsen av alltid å ta feil og å ikke klare noen ting, og den moderne følelsen av ikke å klare å skille seg ut (Bin ich’s, so ist’s ein jder, der ist soviel wie ich). Det sier også en rekke med ting om Ingeborg Bachmanns liv, i 1964, om det skulle være interessant. Men det er sagt frem fullstendig uten ønske om medlidenhet, ingen stakkarsliggjøring av seg selv, det er sagt med en stolthet og en selvbevissthet som er skjønn å se på.
Og så er det på toppen fantastisk og fascinerende skrevet. Det er en forunderlig blanding av logiske strukturer, personlig stemning og poetisk kraft, det er lek med ord og med virkeligheten, det er test av og utfordring av filosofiens grenser og språkets grenser og til og med jeg-ets grenser. Det er mye som står klokkeklart, og nøyaktig, og mye som står rikt for videre tolking. Det er rett og slett imponernde bra poesi, noe av det aller beste som er skrevet etter andre verdenskrig, skrevet etter at poesihistorien liksom tar slutt med modernismen og verdenskrigen, skrevet etter at det gamle kollapser i modernismen, og ingenting nytt står klar til å overta.
Slik passer Ingeborg Bachmann til å avslutte min gjennomgang av tysk poesi-historie, dette året, fra middelalder til etterkrigstid, fra Walter von der Vogelweide til Ingeborg Bachmann. Fra Unter den Linden, virkelighet som ingenting annet, selv om diktet er skrevet for snart tusen år siden, til Böhmen am Meer, fantasi som bare juling, selv om diktet er skrevet for bare en liten mannsalder siden. Den poetiske spennvidden er voldsom, meningen med poesien, meningen med livet, og tanken om og oppfattelsen av hva det vil si å være menneske. Hva det vil si å skrive, hva det vil si å tenke, hva ordene kan uttrykke, meningen med det hele.
Gloseliste
Glosene slått opp på Ordnett.no.
Brücke die, -/-n 1. bro (også kommandobro, sport, om tenner); 2. løper, matte; lite, smalt teppe. heil (adj.) 1. hel. 2. uskadd. 3. helbredet, leget; mit heiler Haut helskinnet. Liebesmühe, Liebesmüh; das ist vergebliche / verlorene Liebesmüh(e) det er bortkastet tid. Li̱e̱·bes·müh(e) Vakat. vergebliche/verlorene Liebesmüh(e) umg. die Anstrengung wird keinen Erfolg haben Das ist doch verlorene Liebesmüh! verlieren (verliert, verlor, hat verloren, tr. refl.) miste, tape; das ist verlorene Mühe det er spilt møye. 2. tape seg, fortape seg; sich verlieren forsvinne, forgå, fortape seg. richten (sv. tr., refl. itr.) 1. rette; 2. stille (inn riktig); 3. rette seg, innrette seg; 4. ordne, forberede, tilberede, dekke; gjøre i stand, re opp; 5. dømme; . begnadigen (sv. tr.) benåde. strittig (adj.) omstridt, uklart.
Kommentar
Min gjendiktning
Må ganske sikker endre litt på gjendiktningen også, etter å ha sett på oversettelsen, språket og innholdet. Som alltid, i dikt som dette, er det å tilpasse diktet egen smak i gjendiktning, skrive så det fungerer på norsk, sånn jeg ser det. Som utgangspunkt får det være som det er.
Böhmen ligger ved havet
Er husene grønne heromkring, trer jeg inn i et hus. Er broene hele her, går jeg på god grunn. Er spilt møye alltid spilt, spiller jeg like gjerne her.
Er jeg det ikke, er det en, som er så god som jeg.
Grenser her et ord til meg, så lar jeg det grense. Ligger Böhmen bare ved havet, så tror jeg igjen på havet . Og tror jeg bare på havet, så håper jeg på land.
Er jeg det, så er det en hver, som er så mye som jeg. Jeg vil ikke mer for meg. Jeg vil gå til grunne.
Til grunne – det vil si til havet, der finner jeg Böhmen igjen. Til grunne rettet, våkner jeg rolig opp. Fra grunnen av vet jeg nå, og jeg er ufortapt.
Kommer her, dere Böhmen alle, sjøfarer, havnehorer og skip uforankret. Vil dere ikke være bømiske, illyrer, veronesere, og Venezianere alle. Spill komedien, som får frem smilet.
Og de er til å gråte. Og feiler dere hundreganger, som jeg feilet og aldri bestod prøven, dog bestod jeg den, en av de andre gangene.
Hvor Böhmen bestod og en skjønn dags Til havet benådigt blitt og ligger nå i vannet.
Jeg grenser ennå til et ord og til et annet land, jeg grenser, så lite også, til alt helt tiden mer,
en Böhmer, en Vagant, som ikke har noen ting, som ikke holder av noen ting, begir bare ennå, fra sjøen, som er omstridt, å se landet av mitt valg.
Helt grei poesi 