Die drei Reiche der Natur, av Gotthold Ephraim Lessing

På tysk heter opplysningstiden Aufklärung. Det er herlig ord, direkte oversatt til norsk blir det oppklaring (Auf + klärung)., men ordet betyr også klargjøring og opplysning. Det er så herlig enkelt, og passer så inderlig godt. I den gamle tid, arvet ned fra middelalderen, er det mye grums og overtro og misoppfatninger. Det trengs en oppklaring til, en Aufklärung.

Den tyske mentaliteten passer til dette. De er et systematisk folkeferd, das Land der Dichter und Denker, landet av diktere og tenkere, de har en helt sentral plass i filosofihistorien. Det er ikke det spørsmål tyskeren ikke er villig til å drøfte ned til minste detalj, sånn at alle biter kommer på sin rette plass, og alle argument blir vektet korrekt opp mot hverandre. Det er opplysningstiden som setter den tyske kultur og tyske tenkning i gang, det er her det begynner.

Jeg tar dette året for meg et tysk dikt og en tysk poet hver første søndag i måneden. Jeg begynte med middelalderen, Walter von der Vogelweide med Unter der Linden, og fortsatte med barokken, Andreas Gryphius, og diktet Es ist alles Eitel. På veien fremover hopper jeg nå over salmediktningen, til Martin Luther og Paul Gerhardt, de får eventuelt komme ved en senere anledning, og jeg har ikke med noen eksempler på den lette og uhøytidelige rokokko-diktningen. Det går frem til Opplysningtiden, die Aufklärung. Vi må nå rydde plass for resten av historien.

Og da er det å hente frem giganten. Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781), den første virkelig ruvende skikkelse i tysk litteratur og tysk tenkning. Den første som ikke bare skriver litterære verk, men også skriver verk om hvordan litteraturen skal være. Når vi først gjør det, er det da greit å gjøre det med en ordentlig drikkevise, der den glade leser blir opplyst om at om man ikke drikker og elsker, så blir man akkurat som en stein.

For å komme frem til denne spenstige konklusjonen, må vi først begynne med forfatteren, siden vi nå poster et dikt av Lessing for første gang.

Gotthold Ephraim Lessing (1729-1781)

Han ble født 22. januar, 1729, i Kamenz, Sachsen, og døpt to dager senere. Familien var ikke velstående. Faren var prest i den lutherske kirke, og praktiserte en streng teologi. det vi på norsk kanskje vil kalle pietistisk, og kanskje også ærgjerrig. Man skal arbeide på jorden. Det var et lærd hjem, med mange bøker, og unge Gotthold Ephraim leste og lærte. Skolegangen fikk han gjennom privatundervisning og latinskolen, det var humanistisk kristendom som var saken, med tendenser til selvstendig tenkning – Aufklärung.

Fra dette vokser Gotthold Ephraim Lessing opp til å bli den best betydningsfulle tyske personlighet i sin periode. Han gjorde det gjennom sitt arbeid med å forandre den tyske litteraturen, sette den i gang, så å si. Han gjorde det både gjennom å skrive selv, og å skrive om, både gjennom praksis og teori.

Hva han gjør med teateret, er å gå til det menneskelige og vanlige, og avvise de opphøyde idealene fra det klassiske dramaet. Der var tragedien forbeholdt konger og mektige, bare de kunne oppleve det tragiske fall som ledet til katarsis, sjelens renselse. Allmuen kunne bare opptre i komedier, der var ikke fallhøyden så stor og så viktig, der gjaldt det bare å få seg en plump latter.

Idealet for Lessing var det engelske dramaet, gjennom Shakespeare, som brøt med mange av de klassiske sjangerkonvensjonene, og skrev mye, mye friere enn de franske klassikerne. Dette peker mildt sagt fremover, og da neste generasjon overtok, med Herder, Goethe og Schiller og de andre Sturm und Drang-dramatikerne, så var det selvsagt Shakespeare skulle være idealet. Og det borgerlige drama, eller den borgerlige tragedie, peker helt frem til vår egen Ibsen og russernes Tsjekhov. Drøy hundre år senere var det en selvfølge at hovedpersonene også i seriøse teaterstykker skulle være vanlige mennesker fra borgerlige hjem, middelklasse, ikke adel og overklasse. Det skulle være dagligdags, ikke opphøyd. Lessing er blant dem som brøytet vei for det som i dag er regnet som en innlysende selvfølge.

Denne siden er for poesi, og ikke for teater. Men det er relevant å si at i teaterstykkene fremmet Lessing også idealer som toleranse, han diskuterte moralske spørsmål i vanlige menneskers liv, og det er kritikk av samfunnets urettferdighet som peker fremover mot den sene opplysningstids revolusjoner. Sine tanker nedfelte Lessing i tidskriftet Briefe, die neueste Literatur betreffend (1759-1765) og i Hamburgische Dramaturgie (1767-1769). Fra 1767 til 1769 var han dramaturg ved Deutsches Nationaltheater i Hamburg, det eksisterte kun i det tidsrommet.

I lyrikken er Lessing en ganske annen karakter. Disse er ganske lystige, uhøytidelige, frimodige. De handler gjerne om hvor godt det er å kysse jenter og hvor kjekt det er å drikke vin, ingen vanskelig Aufklärung, her i gården. Det er leilighetsdikt, ikke forsøk på seriøs kunst, ikke slik jeg leser dem, det lille jeg har lest.

I det hele tatt er ikke opplysningstiden en god periode for poesien. Poesien er en sjanger for følelser, og i opplysningstiden handler det om fornuft. De systematiske tanker og vitenskaplige kategorisering som hører tiden til, lot seg ikke så godt uttrykke gjennom dikt.

Men Lessing gjør jo et solid forsøk her. Diktet ble først offentliggjort i ukeskriftet Der Naturforscher, i 1747, da Lessing var 18 år.

Die drei Reiche der Natur

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Die Pflanze macht das zweite Reich,
Dem ersten nicht an Güte gleich:
Sie liebet nicht, doch kann sie trinken;
Wenn Wolken träufelnd niedersinken,
So trinkt die Zeder und der Klee,
Der Weinstock und die Aloe.
Drum, was nicht liebt, doch trinken kann,
Wird in das zweite Reich getan.

Das Steinreich macht das dritte Reich;
Und hier sind Sand und Demant gleich:
Kein Stein fühlt Durst und zarte Triebe,
Er wächset ohne Trunk und Liebe.
Drum, was nicht hebt noch trinken kann,
Wird in das letzte Reich getan.
Denn ohne Lieb′ und ohne Wein,
Sprich, Mensch, was bleibst du noch? – – Ein Stein.

1747

De tre rikene i naturen

Jeg drikker, og drikkende faller det meg inn,
Hvorfor naturriket vil være tredobbelt.
Dyrene og menneskene drikker, elsker,
Enhver etter sine drifter:
Delfin og ørn, loppe og hund
Fornemmer kjærlighet, og fukter munnen.
Hva kan drikke og elske altså,
Blir lagt i det første riket.

Plantene utgjør det andre riket,
Som ikke er likt det første i kvalitet:
De elsker ikke, dog kan de drikke;
Når skyer dryppende synker ned,
Så drikker sedertreet og kløveren,
Vinranken og aloen.
Derfor, hva som ikke elsker, men kan drikke,
Blir lagt i det andre riket.

Steinriket utgjør det tredje riket;
Og her er sang og diamant likt:
Ingen stein føler tørst og sarte drifter,
Den vokser uten drikk og kjærlighet.
Derfor, hva som ikke hever eller kan drikke,
Blir i tredje riket lagt.
Så uten kjærlighet og uten vin,
Snakk, menneske, hva blir du da? – – En Stein.

Språk, form og innhold

Diktet består av 3 strofer på 8 vers. Hvert av versene har fire trykktunge stavelser, altså fire takter, er 4+4, og formen er helt konsekvent annenhver trykklett-trykktung. Det er en markant rytme i diktet, som gjør at selv stavelser man normalt ikke ville lagt trykk på, som -es i jegliches, får trykk her i dette diktet. Versefoten er jambisk. Rimene går i par, to og to linjer rimer. Linje 3 og 4 har trykklett utgang, og de to siste linjene er like i rimet i de to første strofene. Dette mønsteret blir brutt i den siste strofen, der dette rimet blir lagt i 5 og 6, og det kommer et tillegg i linje 7 og 8. Litt finurlig.

Her er trykkfordelingen i første strofe, trykktunge stavelser har fet skrift.

Ich trink′, und trinkend fällt mir bei,
Warum Naturreich dreifach sei.
Die Tier′ und Menschen trinken, lieben,
Ein jegliches nach seinen Trieben:
Delphin und Adler, Floh und Hund
Empfindet Lieb′, und netzt den Mund.
Was also trinkt und lieben kann,
Wird in das erste Reich getan.

Gottholb Lessing: Die drei Reiche der Natur (trykkfordeling)

Det er ingen enorme vanskeligheter i oversettelsen, og innholdet skulle være veldig synlig og greit.

Vendingen trinkend fällt mir bei betyr direkte oversatt «drikkende faller (det) meg ved», jeg tror det er slik at han drikker, og mens han drikker, slår det ham det som siden følger. I linje to er det brukt en konjunktiv, sei, konjunktiv uttrykker subjektets oppfatning av virkeligheten og ikke den objektive virkeligheten. Vi bruker ikke verbformen konjunktiv på norsk, og må omskrive for å få frem samme mening. Jeg har omskrvet med «vil være». Det ser ut til å være en bøyningsvariasjon i ordet Trieben, korrekt flertallsbøyning av substantivet Trieb i dag er Triebe. Verbet netzen er ikke et oppslagsord i tysk-norsk ordbok, men det betyr å fukte (egentlig nass machen – gjøre våt). Vendingen er humoristisk for å drikke, en underdrivelse. Jeg stokker om på rekkefølgen i nest siste linje. Korrekt oversettelse av getan er gjort, men meningen kommer best frem om det oversettes med lagt.

Die Güte betyr godhet, men kan også bety kvalitet. Jeg oversetter med det siste. For øvrig er det som står her helt i tråd med opplysningstidens idealer, og i det som står i avhandlingen Lessing parodierer (se under kommentar). Den første kategorien med dyrene står over den neste, med plantene. Linje 4 betyr direkte oversatt Når skyene dryppende nedoversynker, en tungvint omskriving av at det regner. Aloen er en plantealekt i aspargesfamilien, den brukes i medisinen og som prydplante, og noen av artene har også blader som kan brukes til garn og tørklær og slikt. Sedertre, kløver og vinranker skulle være kjente nok planter.

Demant er en tysk sideform til Diamant. . Litt spesielt at steinen i strofe 3 vokser, men det er det som står. Jeg kjenner ikke hva som er poenget her, hva som menes. Kanskje er det bare at den eksisterer, at den holder seg uten å bli tilført næring av elsk og av drikke. Her er poenget at om mennesket lar være å drikke og å elske, så blir det selv en stein.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

dreifach (adj.) tredobbelt
jeglicher (determinativ) = jeder
Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst 2. (års)skudd, spire
Adler der, -s/-; ørn
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
nẹt·zen netzt, netzte, hat genetzt mit OBJ ■ jmd./etwas netzt jmdn./ etwas geh. befeuchten, leicht nass machen Tränen netzen ihre Wangen.
getan perfektum partisipp av tun.
Güte die, -/ 1. godhet, overbærenhet 2. minnelighet, vennlighet 3. kvalitet, sort(ering).
träufelnd -> träufeln (sv. tr.) dryppe
Zeder die, -/-n; seder(tre)
Klee der, -s/; kløver
A̱loe [ˈa:loe] -, -n die bot. eine Zier- und Heilpflanze
drum (adv., omgs.) = darum derfor; sei’s drum! la gå (med det)! alles, was drum und dran ist alt som hører med.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør
wachsen [-ks-] (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
heben (hebt, hob, hat gehoben, tr. refl.) 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

Kommentar

Det viktigste her: Diktet er ganske uhøytidelig, Det er en parodi. Dette skal ikke tolkes og forklares, det er ingen dype og store tanker, det er underholdning. Lessing skrev mange, mange dikt av denne typen. Diktene han skrev, er sånn. Meningen med diktet er å kunne leses opp ved festbordet, og fremkalle en god latter.

Så det med at dikteren drikker, i diktet, kan vel så godt være at han drikker vin. Og så kommer han til å tenke på dette med verdens orden, litt i vinens rus, og så finner han ut at det er tre nivå i denne inndelingen. Det er de som elsker og drikker, de som bare drikker, og ikke elsker, og de som ikke gjør noen av delene. Og så avslutter det med en spøk, om mennesket da er i den siste kategorien?

Det å dele inn systematisk hører veldig til opplysningstiden, men her blir det gjort narr av. Hva som blir gjort narr av, er en avhandling av Christlob Mylius, fetteren til Lessing, som nettopp delte inn naturens tre riker sånn som diktet gjør.

Og så er det et veldig flott retorisk spørsmål til slutt. Hvis mennesket ikke drikker og ikke elsker, hva er det da? Da er det redusert til å bli en stein. Poetisk kommer det veldig godt frem, med at de to vanlige sistelinjene i siste strofe er plassert i linje 5 og 6, slik at de to siste linjene blir et påheng. Det er bygget opp slik at det blir en veldig naturlig pause etter spørsmålet Sprich, Mensch, was bleibst du noch? De to korte ordene, Ein Stein, smeller inn, med rim og det hele, og får frem poenget veldig godt og humoristisk. Det bryter reglene med at verselinjen skal følge perioden. Her er det to setninger i samme linje. Ein Stein bærer vekten av hele resten av diktet på seg, og forandrer måten det leses på. Det er alt sammen en spøk, en oppfordring til å elske, og å drikke.

Den oppfordringen tar vi lett.

Min gjendiktning

Diktet er uhøytidelig. Det skal også gjendiktningen være. Det gjelder å få rim og rytme på plass, sånn at det kategoriske blir fremhevet, det er bare sånn det er, og kan ikke være annerledes. Dette er ikke et dikt der Lessing har finspikket på innholdet, det har blitt sånn det falt seg. Sånn må gjendiktningen også bli.

Naturens tre riker

Jeg drikker, drukken slår det meg,
Naturens rik’ er delt i vei.
Hvor dyr og menn’sker elsker, drikker,
Enhver sånn som han selv best liker:
Delfin og ørn, som loppe, hund
Kan føle elsk, og fukte munn.
Hva drikke kan, og elske vil,
Det hører første riket til

Se planter utgjør andre rik’,
Som ei det første er helt lik:
De elsker ei, dog kan de drikke;
Når skyer holder regnet ikke,
Da drikker kløver, sedertre
Og vinranker, aloen med
Hva elsker ei, men drikke vil,
Det hører andre riket til.

Og steiner utgjør tredje rik’;
Og sand og diamant er lik:
Ei føler steinen tørst og drifter,
Helt uten drikk og elskovsvifter.
Hva ei som vokse, drikke vil,
Det hører tredje riket til.
Så uten elsk og vinen rein,
Snakk, mann, hva blir du da? – – En Stein.

ES2020

Novemberlied, av Johann Wolfgang von Goethe

Da er vi ferdige med ungdomsdiktene til Johan Wolfgang von Goethe (1749-1832) for denne gang, og sommerferien går også mot slutten. Det er på tide med en liten novembersang, fra året 1783, i første omgang ganske kort presentert her på bloggen.

Novemberlied

Dem Schützen, doch dem alten nicht.
Zu dem die Sonne flieht,
Der uns ihr fernes Angesicht
Mit Wolken überzieht;

Dem Knaben sei dies Lied geweiht,
Der zwischen Rosen spielt,
Uns höret und zur rechten Zeit
nach schönen Herzen zielt.

Durch ihn hat uns des Winters Nacht,
so häßlich sonst und rauh,
Gar manchen werthen Freund gebracht
Und manche liebe Frau.

Von nun an soll sein schönes Bild
Am Sternenhimmel stehn,
Und er soll ewig hold und mild
Uns auf und unter gehn.

1783

Novembersang

Til skytteren, dog ikke den gamle,
Til dem solen flykter
Som oss deres fjerne ansikt
Trekker over med skyer.

Gutten er innviet i denne sangen
som spilles mellom roser
Hører oss og i rette tid
Sikter etter skjønne hjerter

Gjennom ham har vinterens natt oss
Så heslig ellers og rå
Gar mange verdifulle venner brakt
Og mange kjære fruer.

Fra nå av skal hans skjønne bilde
Stå på stjernehimmelen
Og han skal evig, elskelig og mild
Gå oss opp og ned.

Språk, form og innhold

Dette er en 4 + 3 med jambisk versefot. Det vil si det er fire takter i første og tredje linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, og tre tilsvarende takter i andre og fjerde. Rimmønsteret er abab, altså kryssrim, og alle utgangene er mannlige.

Dem Schützen, doch dem alten nicht.
Zu dem die Sonne flieht,
Der uns ihr fernes Angesicht
Mit Wolken überzieht;

Goethe: Novemberlied (1783)

Skytteren det handler om i diktet er stjernetegnet. Det er til det solen flyr dit bort, og det er det som får ansiktet dekket av skyer. Det er også stjernetegnet som er gutten i strofe 2, slik jeg forstår sangen. Han er innviet i sangen. Han hører oss, og sikter i rett tid etter skjønne hjerter. Gjennom ham har vinternatten brakt sammen mange verdifulle venner og elskelige fruer. Fra nå av skal det skjønne bildet hans stå på stjernehimmelen. Og han skal for evig gå oss opp og ned.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Schütze der, -n/-n; skytter.
Angesicht das, -(e)s/-e(r), (flt., sjelden, poetisk) ansikt, åsyn, utseende.
überziehen (überˈziehen, hat überzogen, tr.) trekke, kle, overtrekke; overskride;
weihen (sv. tr.) vie, innvie; ordinere; signe.
zielen (sv. itr.) sikte (mot), ta sikte på, rette mot; zielendes Zeitwort transitivt verb; eine gezielte Bemerkung en tilsiktet bemerkning.
rauh → rau (adj.) 1. ru; 2. rå, uvennlig; 3. kald, hard, streng;
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.

Kommentar

Stjernebildet Skytten er fra 22. november til 21. desember. Det er en kald og mørk tid på året, det er mørkt og blir mørkere, men Goethe ser det i dette diktet også som kjærlighetens tid. Fra nå av skal stjernetegnet stå på himmelen, og gå evig opp og evig under, hvert eneste år, på denne tiden.

Min gjendiktning

Jeg har tvunget til en gjendiktning av denne også.

Novembersang

Til skytter’n, dog den gamle ei,
Til dem hvis solen flyr
Som oss fjerne ansikt
Vil trekker oss med sky’r.

Den gutt innviet i den sang
Som mellom roser spilt
Oss hører nok den rette gang
Til skjønne vil

Mad ham har oss en vinters natt
Så heslig og så rå
Vel mange gode venner brakt
Og mange fruer óg.

Fra nå av skal hans skjønne bild’
På stjernehimme’en stå
Og han skal evig, skjønn og mild
Oss opp og ned få gå.

1783

Unschuld, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er ofte sterke og ømme kjærlighetsfantasier, med den intense lidenskapen og oppfatningen av kjærligheten som hører ungdommen til. Den utkårede er alltid da det endelige mål. Livets praktiske vanskeligheter og gjøremål er aldri noe tema. Det er kun den kjære, kun henne. Ofte handler det om å få noen øyeblikk med henne, kysse henne, få være med henne.

I dette diktet, Uskyld, er det ingen kvinne diktet er dedikert til, men personifiseringen av Uskylden selv.

Unschuld

Schönste Tugend einer Seele,
Reinster Quell der Zärtlichkeit!
Mehr als Byron, als Pamele,
Ideal und Seltenheit!
Wenn ein andres Feuer brennet,
Flieht dein zärtlich schwaches Licht.
Dich fühlt nur, wer dich nicht kennet;
Wer dich kennt, der fühlt dich nicht.

Göttin, in dem Paradiese
Lebtest du mit uns vereint;
Noch erscheinst du mancher Wiese
Morgens, eh’ die Sonne scheint.
Nur der sanfte Dichter siehet
Dich im Nebelkleide zieh’n:
Phöbus kommt, der Nebel fliehet,
Und im Nebel bist du hin.

1767/68, Erstdruck 1769

Uskyld

En sjels skjønneste dyd
Ømhetens reneste kilde
Mer enn Byron, enn Pamele
Ideal og sjeldenhet
Når en annen ild brenner
flykter ditt ømme svake lys
Deg føler bare den som ikke kjenner deg
Den som kjenner deg føler deg ikke.

Gudinne, i paradiset
Levde du forent med oss
Ennå kommer du til syne på mange enger
Morgener, før solen skinner
Bare den milde dikter ser
Deg i tåkeklær trekke
Phöbus kommer, tåken flykter
Og i tåka er du inne.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktene til Goethe er nesten alltid firfotede jamber eller trokeer. Her er det trokeisk versefot, tung-lett, annenhver, og fire trykkttunge stavelser i linjen. Formen er helt konsekvent. Rimmønsteret er kryssrim, i to par av fire verselinjer. Samlet for hele strofen blir det AbAbCdCd. Store bokstaver betegner trykklett utgang, mens små bokstaver er trykktung. Hver setning i diktet går over to linjer, sånn at de to linjene danner ett par. Så er det fire slike par i den åttelinjede strofen. Trykkfordelingen ser slik ut.

Schönste Tugend einer Seele,
Reinster Quell der Zärtlichkeit!
Mehr als Byron, als Pamele,
Ideal und Seltenheit!
Wenn ein andres Feuer brennet,
Flieht dein zärtlich schwaches Licht.
Dich fühlt nur, wer dich nicht kennet;
Wer dich kennt, der fühlt dich nicht

Goethe: Unschuld (1769), Trykkfordeling

Poeten henvender seg i dette diktet til Uskylden som om hun var en levende kvinne, eller en gudinne, som han skriver i starten av strofe 2. Han kaller henne en sjels skjønneste dyd, den reneste kilden av ømhet (Zärtlichkeit), og at hun er mer ideal og sjeldenhet enn Byron og Pamele. Dette er to navn jeg ikke har klart å spore opp, så jeg vet ikke hvorfor disse to er nevnt. Når det videre står at det brenner en annen ild (Feuer), så er det nok lidenskapens ild det er snakk om. Da må uskylden vike tilbake, da flykter det svake og sarte lyset fra henne. Til slutt i strofen heter det at bare den som føler henne, kan kjenne henne, og at den som kjenner henne, kan ikke føle henne. Sånn er det med Uskylden. Jeg tror nok dette har å gjøre med at fullt uskyldig kan kun være den som ikke vet. Når man vet, er man ikke lenger uskyldig, og kan ikke føle hva det vil si å være det. Et barn er uskyldig.

I andre strofe henvender han seg til Uskylden som Gudinne (Göttin), og skriver at hun i paradiset levde forent med oss. (Göttin, in dem Paradiese/ Lebtest du mit uns vereint). Her tror jeg unge Goethe er meget konkret, Uskylden fantes hos Adam og Eva i paradis. Enna er det slik, skriver poeten, at hun viser seg på mange enger om morgenen. Her er det veldig billedlig fortalt. Unge Goethe ser for seg Uskylden som morgendisen over markene. Da er det dikteren som ser henne, trekke i tåkeklær (Nebelkleide). Når Phöbus kommer med morgenlyset, flykter tåken, og i tåken er hun også. Phöbus er et annet navn på Apollon, lysets Gud. Det kan godt henne dette har en videre allegorisk betydning, at uskylden ligger som en dis over det hele før lyset blir satt på, men her er vi over i tolking, og da kan meningen være forskjellige.

Det skal ikke være noen spesielle problemer med oversettelsen. Språket skal være greit. Jeg har som nevnt ikke greid å finne ut hvem Byron og Pamele det refereres til i linje 3 er. Det kan ikke være engelske lord Byron, for han er født i 1788, 20 år etter diktet ble skrevet. I en annen versjon av diktet jeg har, skrives navnet med i, uten at jeg tror det skal ha noe å si. Pamele kommer jeg ingen vei med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Tugend die, -/-en; dyd; aus der Not eine Tugend machen en dyd av nødvendighet.
Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn.
zärtlich (adj.) kjærlig, øm, omtenksom
erscheinen (erscheint, erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok) 3. synes, forekomme, virke.
Wiese die, -/-n; eng.
sanfte -> sanft (adj.) 1. mild, stille, sakte. 2. myk;
Nebel der, -s/-; tåke, skodde

Kommentar

Dette er et dikt til den personifiserte Uskyld. Å gjøre Uskylden til noe menneskelig eller guddommelig å henvende seg til, gjør at man kan skrive om den på en ny og frisk måte. Unge Goethe dyrker den veldig, det er den skjønneste dyden i sjelen, og den er et ideal og en sjeldenhet. Uskylden går tapt når andre lidenskaper tennes, andre flammer, og da kan man nok kjenne hva Uskylden er, man kan kjenne begrepet, men man kan ikke lenger leve i den og føle den. Uskylden var også noe mennesket tapte i paradiset. Der var det kunnskapen som tok Uskylden bort, Eva spiste av kunnskapens tre, men når man vet, er man ikke lenger uskyldig.

Goethe skriver ikke noe om akkurat dette, men avslutter i stedet med et bilde av Uskylden i morgentåka, Uskylden som noe som flyr vekk, når morgenlyset skinner på det. Samlet sett blir vel diktet en lengsel etter noe man ikke har lyst til å være. Ingen vil vel forbli uskyldig hele livet, og i hvert fall ikke Goethe. Han ble gjennom livet med både kunnskapen og lidenskapen vekk fra uskylden, men det er en annen historie.

Min gjendiktning

Jeg vet ikke om gjendiktningen helt har lyktes meg, men jeg har i alle fall fått rimene og rytmen nokså på plass.

Uskyld

Skjønn’ste dyden våre sjele
Ren’ste kilde kjærlighet
Mer enn Byron, enn Pamele
Ideal og sjeldenhet
Når en annen flamme brenner
Flyr ditt ømme lys sin vei
Deg kun føler, ei deg kjenner
Den deg kjenner, føler ei.

Paradiset, der, gudinne
Levde du med oss forent
Morgener før solen skinner
Synes du på enger pent
Kun den milde dikter ser det
Deg i tåkekledet dra
Phöbus kom, seg tåken heve
Del av tåken er du da.

ES2019

An Luna, av Johann Wolfgang von Goethe

Nå er tiden kommet til et av de mest berømte av ungdomsdiktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er An Luna, til månen, skrevet en gang i perioden september 1768 og februar 1769, mens Goethe var 19 år gammel. Diktet ble trykket i 1769 i samlingen Neue Lieder. Derfra er det alle ungdomsdiktene som finner veien til Goethes senere samleverk kommer.

Det er ikke et så veldig enkelt dikt å behandle, selv ikke med hjelp av Goethe Handbuch, som bruker 4 sider på det. Det er ikke så mange av ungdomsverkene som finner veien til håndboken, det er bare An Luna, Die Nacht og Hochzeitlied. Av disse er det An Luna som får mest plass. Jeg kommer til å skrive litt om hva de skriver, i en liten analyse, men bruke mest tid og plass på hva jeg finner ut selv.

Først er det diktet, med min oversettelse.

An Luna

Schwester von dem ersten Licht,
Bild der Zärtlichkeit in Trauer!
Nebel schwimmt mit Silberschauer
Um dein reizendes Gesicht;
Deines leisen Fußes Lauf
Weckt aus tagverschloßnen Höhlen
Traurig abgeschiedne Seelen,
Mich und nächt’ge Vögel auf.

Forschend übersieht dein Blick
Eine großgemeßne Weite.
Hebe mich an deine Seite!
Gib der Schwärmerei dies Glück!
Und in wollustvoller Ruh’
Säh der weitverschlagne Ritter
Durch das gläserne Gegitter
Seines Mädchens Nächten zu.

Des Beschauens holdes Glück
Mildert solcher Ferne Qualen;
Und ich sammle deine Strahlen,
Und ich schärfe meinen Blick.
Hell und heller wird es schon
Um die unverhüllten Glieder,
Und nun zieht sie mich hernieder,
Wie dich einst Endymion.

1768, Erstdrück 1769

Til månen

Søster av det første lys
Bygger ømhet i sorgen
Tåken svømmer med sølvskur
Om ditt yndige ansikt
Dine lette føtters løp
Vekker ut av daglukkede huler
Trist atskilte sjeler
Meg og nattlige fugler opp.

Forskende overskuer ditt blikk
En stort oppmålt vidde
Hever meg til din side
Gir svermeriet denne lykken
Og i vellystfull ro
Så den vidtforslagne ridder
Gjennom det glassaktige gitter
Til nettene til sin jente.

Den hengivne lykken til betrakteren
Mildner slike fjerne kvaler
Og jeg samler dine stråler
Og jeg skjerper mitt blikk
Lyst og lysere blir det snart
Om de utilslørte leddene
Og nå trekker hun meg hitned
Hvor deg eneste Endymion.

Språk, form og innhold

Formen er firfotede trokeer, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung. Det er nesten ingen av Goethes ungdomsdikt som ikke har fire takter, og de er nesten alle sammen trokeer eller jamber. Rimmønsteret er aBBa cDDc, med halvrim tillatt. Strofene har åtte linjer, gruppert i to halvdeler med omsluttende rim. Jeg markerer trykkfordelingen under.

Schwester von dem ersten Licht,
Bild der Zärtlichkeit in Trauer!
Nebel schwimmt mit Silberschauer
Um dein reizendes Gesicht;
Deines leisen Fußes Lauf
Weckt aus tagverschloßnen Höhlen
Traurig abgeschiedne Seelen,
Mich und nächt’ge Vögel auf.

Goethe: An Luna (1769)

Søsteren av det første lys er månen. Den bygger ømhet (zärtlichkeit) i sorgen, den gir trøst i tunge tider. Tåken svømmer som en sølvskur om månens yndige (reizendes) ansikt. Det er en konkret beskrivelse, alle har sett morgentåken som drar sine tråder over månen, lik en skur av regn. Så er det også månens lette fot, som vekker ut av hulene, de atskilte sjeler, som ellers ikke er aktive. Det er de nattlige fugler, og det er poeten, som skriver diktet.

Også i andre strofe er det månen som med forskende blikk overskuer en stort oppmålt vidde, stort landskap. Linje 2 er en oppfordring, vil jeg si, hev meg til din side (hebe mich an deine Seite). Det er poeten som ønsker å ta del i denne lykken med svermeriet sitt. Andre halvdel av denne strofen er en tenkt ridder, som kan se jenta si gjennom glassgitter (gläserne Gegitter).

I tredje er det betrakterens hengivne lykke (Des Beschauens holdes Glück) som mildner slike fjerne kvaler (Mildert solcher Ferne Qualen). Diktets jeg, poeten, samler månens stråler, og skjerper blikket sitt. Det blir snart lysere og lysere, om de utilslørte ledd, deler eller slektsledd (Glieder). Til slutt er det en hun (sie) som trekker meg (mich) nedover, slik deg en gang Endymion gjorde (Wie dich einst Endymion). Endymion er en skjønn yngling som månedguden Selene en gang ble forelsket i, og gav evig søvn i evig skjønnhet. Deg-personen i diktet er alltid månen, når det her er også er en «hun», så tror jeg det er et menneske på jorden som trekker ham tilbake til verden igjen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Noen ord finnes ikke der, og er satt i fetkursiv, med kildehenvsning i kursiv.

Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn
Silberschauer – sammensatt -> Schauer der, -s/- 1. skjelving, gysning; älteschauer kuldegysning. 2. skur, byge;
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;
Höhle die, -/-n; hule.
abgeschieden (adj.) ensom, atskilt; avdød.
großgemeßne -> Großgemessen, Bildung in Klopstockscher Manier.
Syn: großartig, weitläufig, Goethe Wörterbuch
gemessen (adj.) avmålt, forbeholden, reservert, behersket, verdig.
Seite die, -/-n; side, kant
die Schwärmerei svermeri.
weitverschlagen – sammensatt -> verschlagen (adj.) forslagen (forslagen a5 (fra lavtysk av vorslan, betydning trolig fra sik vorslan ‘gjemme seg bort’, egentlig ‘som forstår å skjule tankene sine’) listig, utspekulert (en slu og forslagen fyr (Bokmålsordboka))
Gegitter C für Fenster; einmal ‘das gläserne G.’  sein am heimlichen G. [Gitter 11,120,8] lauschendes Mädchen 11,404 Clav Var 1,49 An Luna 15 (Goethe Wörterbuch) Gitter das, -s/-; gitter
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull
unverhüllten utilslørt unverhüllt, unverblümt; den utilslørte sannhet die unverhüllte/unverblümte Wahrheit.
Endymion (griechisch Ἐνδυμίων) ist in der griechischen Mythologie der schöne und ewig jugendliche Liebhaber der Mondgöttin Selene, die später mit Artemis (römisch Diana) gleichgesetzt wurde. Duden.

En liten analyse

Nå holder jeg meg til Goethes Handbuch for å gjengi en liten analyse av diktet. Artikkelen i håndboken er skrevet av Helmut Arntzen. Til grunn ligger originalutgaven av diktet, gjengitt i Der Junge Goethe, som Hanna Fischer-Lamberg redigerte. Denne utgaven har ikke jeg funnet frem til gjennom enkle søk på nettet, jeg har altså bare diktet som det her foreligger, og som Goethe selv redigerte til de senere samleutgivelsene sine. Jeg kommer ikke til å ta det så detaljert at de ulike utgavene blir noe problem, hva jeg skriver her, passer for diktet som det står her.

I håndboken blir diktet delt i to halvdele. Først er det 12 linjer som er sentimentale (Empfindsam), så 12 linjer som er spøkefulle (Scherzhaft). Det er også en dualisme mellom en sentimental måneskinnsnatt, i starten, og en lidenskaplig kjærlighetsnatt (Liebsnacht) i andre halvdel. Denne kontrasten ser ut til å være sterkere i originalutgaven, der det kommer klarere frem at det er han og hun som vil ha hverandre, særlig han som vil ha henne. Håndboken gjengir hvordan denne dobbeltheten er blitt kritisert, den kan jo oppfattes som sprikende, men de peker også på at Goethe her gjør et forsøk på å forene subjektiv sentimental lyrikk (empfindsamer Lyrik der Subjektivität) med selskapslyrikk (Gesellschaftlyrik).

Da diktet ble utgitt på ny i samleutgaven av 1815 var hele tredje strofe omarbeidet, og diktet var blitt mer helhetlig. Det er blitt som det foreligger nå. Da er det en veldig moden mann som redigerer, en 65 åring, og det gjør jo også at lesingen av diktet må endres litt. Det er først nå Endymion blir introdusert i avslutningen av diktet, for eksempel, men nå er vi inne på tekstkritikk og detaljer som ligger utenfor denne bloggens interesser.

Kommentar

Mer enn andre dikt jeg skriver om, så er dette et dikt jeg føler jeg ikke har full kontroll over. Jeg har brukt litt tid på å trenge gjennom vanskelighetene, men er ikke sikker på at jeg skjønner helt hva det går i, og hvorfor det er skrevet som det er. Jeg tror kanskje denne posten må gå noen runder revidering, før den finner sin endelige versjon.

Så langt er også min versjon av dette sprikende diktet litt sprikende. Jeg har underveis som jeg har skrevet oppdaget nye ting, og vet ikke hvor godt jeg har greid å flette det inn til en helhet. Jeg gikk til diktet med den faste innstillingen at dette skulle være et berømt ungdomsdikt til månen, og leste det veldig intenst som om det skulle være til månen, men så ser jeg at det er mer her, enn bare poeten og månen og stemningen.

Med i betraktningen må kanskje også at da Goethe skrev dette diktet så var han ganske alvorlig syk, og oppholdt seg hjemme hos familien, ganske ute av stand til noen nattlige eventyr av amorøs art. Han måtte avbryte studiene i Leipzig på grunn av tuberkolose, og det var derfor han oppholdt seg i Frankfurt, for å bli frisk igjen. Det er i Frankfurt han skriver mange av diktene som finner veien til Neue Lieder i 1769, og som jeg disse ukene poster her på bloggen.

Min gjendiktning

Det er ikke så lett å få til denne gjendiktningen her. Den skal være svært vakker, svært poetisk, samtidig som verseformen er meget fast, og rimene skal være som de må. Det er vanskelig med ord som har forskjell antall stavelser på tysk og norsk, og som er viktige å få brukt. Jeg må tvinge det litt til for å få det til å gå opp. Resultatet er ikke helt godt.

Til månen

Søster av det første lys
Bygger kjærtegn i det dryge
Tåken svømmer sølvregnbyge
Om ditt lyse, runde fjes
Lette gange uten stopp
Ut av dagens stengte huler
Vekker meg og nattens fugler
Trist, atskilte sjeler opp.

Myndig, rolig ser ditt blikk
En storoppmålet vidde
Hever meg opp ved din side
Svermeriet lykken fikk
I den vellystfulle ro
Ser den vidtforslagne ridder
Gjennom glassets matte gitter
Jenta si den natten god.

Hulde lykke den som ser
Mildner slike fjerne kvaler
Og jeg samler dine haler
Og jeg skjerper blikket mer
Lyst og lysere blir det sånn
Om de ledd så utilslørte
Og nå ned meg så hun førte
Slik deg da Endymion.

ES2019

Glück der Entfernung, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi fortsetter med nye ungdomsdikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Denne gangen er det Glück der Entfernung, avstandens lykke. Som alltid i ungdomsdiktningen går det i lidenskap og kjærlighet, alltid sterke følelser, alltid en lengsel og store, sterke ord.

Glück der Entfernung

Trink’, o Jüngling! heil’ges Glücke
Taglang aus der Liebsten Blicke,
Abends gaukl’ ihr Bild dich ein.
Kein Verliebter hab es besser;
Doch das Glück bleibt immer größer,
Fern von der Geliebten sein.

Ew’ge Kräfte, Zeit und Ferne,
Heimlich wie die Kraft der Sterne,
Wiegen dieses Blut zur Ruh’.
Mein Gefühl wird stets erweichter;
Doch mein Herz wird täglich leichter
Und mein Glück nimmt immer zu.

Nirgends kann ich sie vergessen,
Und doch kann ich ruhig essen,
Heiter ist mein Geist und frei;
Und unmerkliche Betörung
Macht die Liebe zur Verehrung,
Die Begier zur Schwärmerei.

Aufgezogen durch die Sonne,
Schwimmt im Hauch äther’scher Wonne
So das leichtste Wölkchen nie
Wie mein Herz in Ruh’ und Freude.
Frei von Furcht, zu groß zum Neide,
Lieb’ ich, ewig lieb’ ich sie!

1767/68, Erstdruck 1769

Avstandens lykke

Drikk, o yngling! Hellig lykke
Dagen lang av det kjærlige blikk
Om kvelden svever bildet hennes for deg
Ingen forelsket har det bedre
Dog blir lykken stadig større
Fjernt fra den elskede

Evige krefter, tid og det fjerne,
Hemmelig som stjernens kraft
Vugger denne blomstring til ro
Min følelse blir stadig mykere
Dog blir mitt hjerte daglig lettere
Og min lykke tar stadig til

Ingen steder kan jeg glemme henne
Og dog kan jeg rolig spise
Klar er min ånd og fri
Og ubemerkelig bedåring
Gjør bare høyaktelse til kjærligheten
Begjæret til svermeri.

Opptrukket gjennom solen
Svømmer i pust eterisk lykksalighet
Så den letteste lille sky aldri
Som mitt hjerte i ro og glede
Fri fra frykt, for stor for misunnelse
Elsker jeg, evig elsker jeg henne.

Språk, form og innhold

Formen er veldig høytidelig i dette diktet. Strofene har seks linjer, fordelt i to grupper på tre. Rimmønsteret er AAbCCb, og halvrim er tillatt (Glücke – Blicke, besser – größer). Verseformen er trokeisk med fire føtter, jeg markerer trykket med fet skrift i strfoe 1.

Trink‘, o Jüngling! heil‘ges Glücke
Taglang aus der Liebsten Blicke,
Abends gaukl’ ihr Bild dich ein.
Kein Verliebter hab es besser;
Doch das Glück bleibt immer größer,
Fern von der Geliebten sein.

Goethe: Glück der Entfernung, Trykkfordeling

Diktet starter med et svært høytidelig uttrop, drikk, o yngling, drikk av den hellige lykken, drikk av det kjæreste blikket. Det er klassiske formuleringer, tilbake fra antikken, sånn man åpner store og kjente verk. Videre i strofen blir det mer hverdagslig, om kveldene svever bildet av henne foran deg (i fantasien), og da har ingen forelsket det bedre. Da blir lykken bare større og større, når man er på avstand fra den man elsker, og tenker på henne.

I strofe 2 begynner det også høytidelig, med evige krefter, tiden og det fjerne. Det er hemmelig, eller hjemlig, på norsk får man ikke over det det dobbelte i ordet heimlich, som på tysk betyr begge deler. Hemmelig er betydningen som er ment, men underbetydningen hjemlig står i kontrast til de fjerne distansene som nettopp er nevnt. Så vogger blomstringen til ro, følelsen blir mykere (erweichter), hjertet blir lettere, og lykken tar stadig til, for å oversete det direkte (nimmt immer zu)

I tredje strofe heter det at han ingen steder kan glemme henne. Men han kan dog rolig spise. For ånden er klar og fri, og den umerkelige dårskapen bare høyakter kjærligheten (die Liebe) og gjør begjæret til svermeri (Schwärmerei). Substantivet Betörung (bedåring) er avledet av verbet betören (bedåre). Jeg gjør det samme på norsk.

Fjerde strofe begynner også dristig og høytidelig, med noen ganske kraftfulle bilder. Han er trukket gjennom solen, og svømmer i pust av eterisk lykksalighet (Wonne). Eteren (der Äther) er stoffet man tidligere trodde verdensrommet var fullt av, man kunne ikke få seg til å tro at det var tomt. Så bildet er at han svømmer i pust av lykke, liksom over det hele. Den letteste skyen aldri, det er en tanke som vel ikke blir fullført, det finnes ikke noe verb til det emnet, men videre nedover er det klart nok. Som hjertet i ro og glede, fri for frykt og for stor for misunnelse ( zu groß zum Neide), evig elsker han henne, evig elsker han henne..

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

die Entfernung 1. avstand, distanse 2. fjernelse 3. avskjed.
gaukl -> gaukeln (sv. itr.) 1. flagre, sveve 2. gjøre taskenspillerkunster, narre, bedra.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
erweichen (sv. tr.) gjøre myk, bløt; (overført) bløtgjøre, røre; sich erweichen lassen la seg overtale, gi etter.
nirgends (adv.) ingen steder, ingensteds.
heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig.
betören (sv. tr.) bedåre, besnære; forføre, forlede.
Verehrung die, -/; høyaktelse, tilbedelse, dyrking.
Begier die, -/, Begierde -/-n; begjær, attrå, lyst.
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
ätherisch eterisk
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Neid der, -(e)s/; misunnelse

Kommentar

Lykken når man elsker noen, er selvfølgelig å være nær denne personen. I dette ungdomsdiktet snur Goethe på det, og dyrker lykken i det å være langt unna. Det er en glede som blir skildret i svært blomstrende vendinger, det er beskrivelsen av hvor fantastisk det er som er poenget, ikke hva det er ved avstanden som gjør at denne kjærligheten er større. Man kan jo si det er en ganske selvsentrert form for kjærlighet, og lidenskap, kun dyrkingen av egne følelser.

Så han skriver Nirgends kann ich sie vergessen, aldri kan jeg glemme henne, men det er vel et av de ganske få stedene hun er nevnt. I første strofe er det generelt, den elskede (der Liebsten), for hver den som har noen, og i andre strofe er det bare Mein Gefühl (Min følelse), mein Herz (itt hjerte) og mein Glück (min lykke). Etter å ha sagt at han ikke kan glemme henne, så sier han at han rolig kan gjøre noe så hverdagslig som å spise. Deretter er det mein Geist (min ånd) og meg og mitt igjen. Det er riktig som han skriver, at dette begjæret er svermeri.

Til slutt skriver han at han elsker, evig elsker henne, i en flott retorisk vending det finnes et navn på. Det er en setning som begynner, og så begynner den en gang til, med en ekstra forsterkning. Jeg husker ikke hva navnet på denne retoriske figuren er. Uansett er frasen ikke sann, han elsker henne ikke evig, han elsker henne bare i øyeblikket. Men det koster ham ikke mye å erklære denne evige kjærligheten.

Alt dette hører ungdommen til. Goethe er 18 år da han skriver dette. Få 18-åringer er i stand til å uttrykke sine tanker og følelser på en så raffinert måte. Få voksne heller. Neste uke er det An Luna, det kanskje beste og mest kjente diktet Goethe skrev før han ble 20 år gammel.

Min Gjendiktning

I gjendiktninger som dette er det bare å la det stå til. Takten og rimene må på plass, og det lar seg ikke alltid gjøre med nøyaktig samme mening som originalen har. Det er ideen og stemningen som skal gjendiktes, ikke det nøyaktige innholdet.

Avstandens lykke

Drikk, o yngling! Hellig lykke
Daglangt av det kjære blikke
Kvelder svever bildet der
Null forelsket har det bedre
Lykken vokser stadig mere
Fjernt fra den man elsker er

Ev’ge krefter, tid og fjerne,
Skjult som kraften fra en stjerne
Vugger denne blomst til ro
Følelsen blir stadig tetter’
Hjertet mitt blir daglig letter’
Og min lykke tar stadig til

Ingen plass jeg glemmer henne
Spise rolig kan jeg kjenne
Klar er nå min ånd og fri
Og umerkelig bedåret
Til kjærlighet høyaktet båret
Mitt begjær til svermeri.

Trukket opp igjennom solen
Svømmer lykken over jorden
Aldri lette skyen ei
Hjertet mitt i ro og glede
Fri fra frykt, for stor for lede
Elsker, evig elsker deg!

ES2019

Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Norges skaal, av Johan Nordahl Brun

Nå som 200 års jubileet i fjor er godt unnagjort henter jeg frem et dikt som er noe av en slags opprinnelse for norsk nasjonsbygging. Det vil si, det er en skåltale, skrevet av Johan Nordahl Brun ved årsskiftet 1771-72. Tidligere var det vanligere å holde slike skåltaler enn det er nå, nå klinker man vel bare helst i glasset. Den gang gjaldt det å si noen bevingede ord til en eller annens ære. Skåltalen kunne godt være litt patosfylt, man trengte ikke være redd for de store ord, men det gjorde seg også med litt humor, slik at festdeltakerene kunne få le litt også, der de ventet på å drikke.

Johan Nordahl Brun (1745 – 1816) er en litt sammensatt person. Jeg er ingen ekspert på ham, langt i fra, men jeg har lest litt ekstra om ham i forbindelse med denne posten, og kjenner tiden han levde i og det som fulgte ikke så altfor verst. Han studerte teologi og ble prest, men det var ikke før i 1774 han fikk stillingen som sogneprest ved korskirken i Bergen. Da han skrev diktet var han sekretær i biskop John Ernst Gunnerus Det Kongelige Norske Videnskapers selskab, og personlig sekretær for ham i arbeidet med å reformere det danske universitetssystemet. Målet var et eget universitet i Norge. Gunnerus var en av initiativtakerne, Brun ble engasjert tilhenger av ideen.

Alt dette har jeg fra biografisiden om Brun på Norsk biografisk leksikon, og lite grann ekstra bakgrunnssjekking. Folk som kan dette godt, må gjerne korrigere meg, eller utdype i kommentarfeltet. Jeg ville bygge opp til en diskusjon om at diktet ikke er skrevet i den hensikt det senere er brukt, eller det er ikke sikkert Brun selv ville gått god for all mening som senere er lagt i det. Teksten ble nasjonalsang i en periode på 1800-tallet, klart da brukt i den norske nasjonsbyggingen, men Brun var selv ingen tilhenger av den form nasjonsbyggingen fikk. Han var en konservativ prest, han støttet kongemakten, også den danske, og han var i mot at vi skulle komme i union med Sverige. Han omtalte den danske kong Christian Fredrik som «vår egen», og «vårt Norges første mann», som det står på biografisiden jeg refererte til.

Det er derfor kanskje på sin plass å være litt varsom med å trekke en lang linje gjennom hele den norske nasjonsbyggingen, som at den beveget seg fra en sped start til et skjebnebestemt mål, det Norge vi kjenner i dag. Underveis var det mange som hadde andre ideer om hva Norge skulle bli, og hvilken retning vår nasjonalfølelse og nasjonale identitet skulle ta. Da Johan Nordal Brun skrev teksten sin var praktisk talt alle kjente land eneveldige monarkier, ideen om nasjonalstater var knapt født, Norge hørte til under Danmark, og det er få spor av at noen var plaget av det. Da friheten var et faktum, var det imidlertid viktig å finne eksempler på at Norge ikke hørte til under Danmark, at folket drømte om friheten også før den var kommet. Da var teksten til Nordal Brun veldig god, for den går fra første linje inn på en norsk stolthet det nok ikke var dekning for, med «kjempers fødeland», og den har til og med linjen «vi sødt om frihet drømme». Skåltalen er ellers full av linjer som bruker metaforer om å «bryte lenker» og rene ord som «bli fri fra tvang».

Ingen kan si noe om hva Nordal Brun egentlig tenkte den gangen, da han skrev diktet. I hvert fall kan ikke jeg det, så lite som jeg har satt meg inn i hans liv og levnet, og så lite jeg har lest av tekstene hans. Men utifra de sparsomme opplysningene jeg har, virker det kanskje søkt at han drømte om Norge som et fritt land og med en egen konge, som vi over hundre år senere skulle ende opp med. For moro skyld kan man kanskje spekulere i hvordan han likevel kommer med de kraftfulle setningene, som treffer sånn midt i blinken for det som senere skulle bli. Kanskje var han begeistret for det norske universitetet de jobbet for å opprette, kanskje så han for seg flere norske institusjoner som kunne komme. Sannsynligvis hadde han fått med seg strømningene ute ellers i verden, det var nå få år til den amerikanske uavhengighetserklæringen, opplysningsfilosofene skrev om de temaene som senere skulle frembringe de store revolusjonene, eller i hvert fall idegrunnlaget for dem.

Norges skaal

For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tømme,
Og naar vi først faae Blod paa Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømme!

Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som Lænker brød,
Skal evig elsket være!
Den vrede Livvagts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmænds Sag.
Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu til Ære!

En Skaal for Dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og har Du en, saa Skaal for den!
Og Skam faae den, som sviger!
Og Skam faae den, som elsker Tvang
Og hader Piger, Viin og Sang!
En Skaal for Dig min kjække Ven,
Og for de norske Piger!

Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker!
Hør Dovres Echo raabe: «Held!»
For Skaalen tre Gang takker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For Norges Sønner raabe Held;
Endnu en Skaal for Dig mit Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker.

1771-72

Kommentar til diktet

Diktteknisk utmerker vel dette diktet seg helst med at det er så forut for sin tid. Igjen må folk som kjenner perioden bedre eventuelt korrigere meg, men kraftfulle rytmer som dette er noe som for meg ikke hører klassesismen til. Dog er det mulig at skåltaler var skrevet friere, og ikke trengte være så høyverdige, som poesi og poem gitt ut som egne verk. En skåltale skulle sette folk i stemning på festen.

I alle fall, diktet har fire strofer med 8 linjer i hver, ganske streng oppbygning, men litt variasjoner i rimmønsteret gjennom strofene. I første og siste strofe er linjene 1,3, 5, 6 og 7 forbundet med rim, om ikke nødvendigvis fullrim, linje 2, 4 og 8 rimer også. I de to midtstrofene har de to linjene 5 og 6 sine egne rim. De to første og to siste linjene i hver strofe er like, eller nesten like, så der er det nok riktigere å snakke om gjentakelse, heller enn rim.

Rytmen er karakteristisk og viktig i diktet, så den er det viktig å fange i ord. Det er et ømt punkt for meg, jeg er ikke flink til å treffe riktig og må også alltid dobbeltsjekke hva de ulike verseføttene heter nå igjen. I hvert fall nå, som jeg ikke har jobbet med denne bloggen på en stund. Slik jeg leser det blir det ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, og i neste linje, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam-tam, altså lett-tung, lett-tung og trokeiske verseføtter. Dog er det kvinnelig utgang (med vokal eller trykklett konsonant) i linjene 2 og 4, og dermed også 8, så den siste stavelsen der er ikke så trykktung som i de andre endeordene. Dere vil se det selv av diktet, endeordene i hver linje er stort sett enstavelsesord, og altså veldig trykktunge, utenom i disse jeg nevnte.

En skåltale skal sikkert ikke leses altfor nøye, dens mål er å skape god stemning på festen. Dette er jo også et dikt skrevet for at folk skal la seg rive med. I første strofe er det ordene «Norge, kjempers fødeland» som setter i gang sangen og de store følelsene. Straks man er revet med av disse store ordene, «har fått blod på tann», så drømmer man også om friheten. Ettertiden har gitt en veldig konkret betydning her, friheten fra Danmark, Norges nasjonale frihet, men det var neppe det Nordal Brun mente med ordene, og man bør kanskje fremdeles stå fritt til å velge hva man vil legge i dem. Det påfølgende «våkne opp» henger sammen med «drømmen», man våkner opp fra drømmen, og løsner lenkene i virkeligheten også. Kanskje har dette vært med på å gi ideen til benevnelsen 400-års natten om tiden under Danmark.

I strofe 2 blir ordet «helt» i første linje byttet ut med «norsk» når linjen blir gjentatt i linje 7. Det blir da at «helt» og «norsk» blir det samme. Her er også motiv som vil komme for fullt i den senere nasjonsbyggende nasjonalromantikken, om hvordan den ekte nordmann er født «blant klippene», altså et meget hardført folkeslag. Samme motiv blir brukt i Ivar Aasen i hans Mellom bakkar og berg, eller Nordmannen, som diktet egentlig heter. Også i denne strofen blir den «ærlige norske» den som «elsker frihet» og «bryter lenker». Kanskje kan man med vår tids humoristiske distanse til tingene spørre hva det mon var for slags frihet nordmannen elsket på 1700-tallet, til langt ut på 1800-tallet og vel så det, var vel snarere kjennetegnet på den jevne nordmann at han eller hun var ganske så kuet. Det er imidlertid ikke noe å bygge nasjonal identitet på, folket som elsket å bøye seg for autoriteter og stå med luen i hånden, eller folket som ikke elsket særlig mye, men heller hengav seg til pietistisk kristendom og arbeidet «i sitt ansikts sved». Her tar jeg meg frihet i forhold til skåltalen, selvsagt.

Strofe 3 er morostrofen, der piker, vin og sang blir hentet inn, det er en skål også for «de norske piker». Her er det gjentakelse av ordet «og» i starten av hver linje som gjør det lett å la seg rive, som om man hele tiden kommer på noe nytt. Motivet med at den ekte norske ikke liker tvang kommer også med, de som elsker tvang og hater piker, vin og sang er linjene. Nøkternt sett skulle det jo ikke være nordmannen som først kommer i tankene til å passe inn under dette, men det blir en morsom strofe, som kanskje også minner de som hører skåltalen om at de er på fest.

I strofe 4 er det den norske naturen det synges til. Denne strofen har ikke noe om frihet, ikke noe om tvang, og runder ikke diktet av med en konklusjon om at en gang skal friheten man drømmer om og kanskje vil sloss for, komme. Det er en skål til fjellene, som riktignok kan rope samstemt «hell», altså «hell og lykke», og det for Norges sønner, men ikke et ord om hva det hellet og den lykken skal bestå i. Det er en skål for deg mitt fjell, og «klipper, sne og bakker». Ordet «klipper» henter opp et ord brukt i strofe 2, sne og bakker, og fjell, er også benevnelser for den barske naturen nordmennene lever livene sine i.

Kanskje skal man ikke kalle dette stor dikterkunst, annet enn at det er svært forut for sin tid i innhold, og kanskje også i form. Men jeg sitter nok kanskje med en følelse av at Nordal Brun traff blink uten egentlig å sikte. Med det mener jeg at han ikke hadde sett for deg det Norge som skulle bli, og som skulle ta skåltalen hans til seg som sin nasjonalsang. Selv om de ulike strofene har ord, tema og motiv som går igjen, er det heller ikke noen helthet som leder frem til noen endelig konklusjon. Første strofe er til Norge, kjempers fødeland, full av nasjonal patos, frihetslengsel og bryting av lenker, mens siste strofe er til Norges fjell, og til snø, bakker og klipper. I den strofen er det lite spor av frihetslengsel og lenkebrudd, om man da ikke legger godviljen til, og tolker det dithen at det er dette fjellenes rop om «hell» betyr.

The tyger (Tigeren), av William Blake

Det var til å begynne med en sommerpost med en litt sommerlig kvalitet, dette diktet her. Jeg hadde først ikke tid til å gjøre det skikkelig, men har fått pusset på det siden, så resultatet nå skal være helt greit.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake (1757-1827). Interesserte kan sjekke hva som står om ham på Store norske leksikon. Enda mer interesserte kan sjekke podcasten Songs of Innocence and Experience til BBC In our time.

Nå som jeg henter posten opp igjen for å forbedre den, i 2019, vet jeg at Blake kommer til å bli en gjenganger her på bloggen. Siden 2013, da diktet først ble postet, har jeg fått lastet ned samlingene det stod i, Songs of Innocence (1789) og Songs of Experience (1794). Eller Songs of Innocence and Experience, som det heter i min utgivelse, og alle senere utgivelser etter originalutgavene. Jeg har lest gjennom samlingene flere ganger, de fascinerer meg dypt, sånn som de har fascinert hundretusenvis av andre opp gjennom årene. Diktene er veldig enkle, nesten barnslige, men så er det noe mer med dem, som gjør at man liksom ikke kan legge dem fra seg, og bli ferdige med dem.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly, et dikt som nok også vil få en forbedret post, nå som jeg først er i gang med William Blake. Siden har jeg postet The lamb, fra samlingen Songs of innocense. og som diktet The Tyger er en respons på.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder and what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min oversettelse

Tigeren

Tiger! Tiger! lysende klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye
Kunne fatte din fryktelige symmetri?

I hva fjerne dyp og himler
Brant det dine øyners ild?
På hva vinger tør han aspirere?
Hva slags hånd tør ilden gripe?

Og hva skulder, Og hva håndverk,
Kunne vri til senene i ditt hjerte?
Og når hjertet ditt begynte å slå,
Hva fryktelige hender og hva fryktlige føtter?

Hva slags hammer? Hva slags kjetting?
I hva smelteovn var din hjerne?
Hva ambolt? Hva fryktelig grep
Tør dens dødelige terror holde fast?

Når stjernene kastet sine spyd ned,
Og vannet himmelen med tårene,
Smilte han da han fikk se sitt verk?
Var det han som laget lammet, som laget deg?

Tiger! Tiger! lyser klart
I skogene om natten,
Hva slags udødelig hånd eller øye?
Tør fatte din fryktelige symmetri

Språk, form og innhold

Diktet har seks strofer, der den siste strofen er en gjentakelse av den første. Hver av strofene har fire verselinjer, med parrim, aabb. Versefoten er trokeisk, med annenvher tung og lett stavelse, og konsekvent trykktung utgang på linjene. Det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Jeg viser med å utheve de trykktunge stavelser i første strofe.

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

Som vi ser skifter rekkefølgen på de trykktunge og trykklette stavelsene i siste linje. Dette gjelder bare for første og siste strofe. Ellers går det i tung-tett også der.

Strofe 3 og 5 veksler mellom trokeisk og jambisk versefot. Jeg viser med strofe 5;

When the stars threw down their spears
And water’d heaven with their tears
Did he smile his work to see
Did he who made the Lamb make thee?

Så i de fire strofene i midten (utenom første og siste, som er like) veksler mellom å ha trokeisk og jambisk versefot i linjene 2 og 4. Antall trykktunge stavelser og den trykktunge utgangen er alltid lik. Det går også an å si at disse to strofene som skiller sg ut, har en opptakt i linjene 2 og 4.

I originalutgaven er diktet utstyrt med en tegning av en tiger. Blake var en dyktig tegner, og kunne uttrykke hva han ville. Her har han valgt det som ser ut til å være en ganske snill tiger, nesten smilende, og med en litt merkelig anatomi. Diktet og samlingen er blitt blant de mest kjente i engelsk litteraturhistorie, men da diktene først kom ut, fikk han bare solgt en håndfull utgave. Hvert av diktene var inngravert for hånd av Blake selv, på en metallplate, og det samme var tegningene og illustrasjonene. Så ble platene kopiert opp, og det var slik samlingene Songs of innocence og Songs of experience først ble utgitt. Det er såpass spesielt, at jeg legger ved en faksmile av originalutaven (hentet fra Wikipedia Commons).

Faksmile av diktet The Tyger, som det så ut i originalutgaven av 1794. Tigeren er tegnet av William Blake selv, som illustrasjon til diktet. Teksten er hans håndskrift.

Når det gjelder oversettelsen, så skilte jeg ut en oversettelse og en gjendiktning da jeg bearbeidet posten i januar 2019. I den forbindelse la jeg også til en gloseliste. Det viste seg å være ganske krevende, både å oversette og å gjendikte ordentlig, men nå skal jeg ha fått til versjoner jeg kan la stå.

I første strofe er det vanskelig å få oversatt burning bright. Burning er presens partisipp av to burn (å brenne, å gløde), bright (lys) er lagt til i gloselisten. Vi kan også på norsk bruke brenne i betydningen gløde og lyse, men engelskmennene gjør det mer enn oss. Jeg oversetter derfor med lysende, og beholder partisippen. Et tilbakevendende problem i diktet er bruken av genitiv, eller bruken av preposisjon for å uttrykke genitiv. I første strofe skjer det i andre linje, in the forrests of the night. Her er det nattens skoger som strengt tatt er riktig, det er et eiendomsforhold som blir uttrykt, ikke skogene om natten, eller i natten. Dette er kanskje spissfindigheter. Problemet kan kanskje omgås med å beholde samme preposisjon på norsk, «skogene av natten», men jeg synes det blir kunstig. Så jeg oversetter med skogene om natten. Jeg er dog ikke konsekvent med denne måten å oversette på gjennom diktet. det er nattens skoger som er riktig, men skogene i natten skulle være nær nok. Problemet med engelsk genitiv of (av) kommer flere ganger nedover diktet. Det er også et problem å oversette frame (bygge, ramme inn). Ordet er lagt til i gloselisten. Substantivet frame er ramme, og jeg forstår bruken av ordet i diktet her som å ramme inn, eller fatte, den skremmende symmetrien til tigeren.

I andre stroe er det også bruk av preposisjon for å uttrykke genitiv, fire of thine eyes. Her har jeg oversatt med «dine øyners ild». Videre er det vanskelig å oversette Aspire, som er latinsk, og satt sammen av ad (til) og spirare (puste, ånde) . Det betyr «strebe-» eller «trakte etter». Som så mange ganger ellers når jeg har slike problemer, ender jeg med det norske ordet som er nærmest originalen, «aspirere» her ikke er helt god norsk. I strofe 3 har jeg endt opp med å oversette art (kunst, håndverk) med håndverk. Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Det inngår i en sammenheng med preposisjonen of, som jeg her løser med «senene i ditt hjerte», selv om det strengt tatt altså er «ditt hjerters sener», som står. Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig, Norske fryktelig er kanskje litt tømt for mening, og blir brukt i sammenhenger som «fryktelig mas» og til og med «fryktelig kjekt», Engelske dread har beholdt uhyggen i seg. Gjennom hele diktet er det et spørsmål hvordan å oversette engelske what (hva), som i diktet er brukt på en måte vi på norsk vanligvis vil bruke «hvilke». Jeg har etter å ha vekslet litt frem og tilbake endt opp med originalens «hva». Der det i originalen står what the har jeg oversatt med hva slags, for å få rytmen litt lik som hos Blake.

Det gjelder i strofe 4, der what the hammer, what the chain er oversatt med hva slags hamer, hva slags kjetting. Ordene Furnace (smelteovn). Anvil (ambolt), grasp (grep, tak) og clasp (hekte sammen) er lagt til i gloselisten. Det er ikke opplagt hvordan alt skal oversettes til norsk. I strofe 5 er ordene forståelige, men meningen kanskje litt snål. Stjernene kaster ned sine spyd, og væter himmelen med tårene sine. Jeg antar at det er slik at de kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Hva tårer stjernene har og som vannet himmelen, skal jeg kanskje ikke begi meg ut på å tolke. Det er forskjellige måter å tolke dette på. Jeg har oversatt som det står i originalen.

Innholdet er både lett og vanskelig tilgjenglig på en gang. Det er poeten, som påkaller tigeren, som lyser i nattens skoger, og spør ha slags udødelig hånd eller øye som kan ha skapt den? Her er det å merke forskjellen fra tilsvarende spørsmål i The Lamb, der poeten henvender seg direkte til lammet, liksom for å forklare den. Om tigeren spør poeten i undring, og uten at tigeren hører.

Videre er det bare utfylling og utdyping av spørsmålet, også ulikt The Lamb, der svaret kommer med en gang. I strofe to er det i hvilke fjerne dyp og himler, ble gløden i tigerens øyne tent. På hvilke vinger våget han å fly, hvilken hånd våget å røre denne ilden i tigerens øyne? Alt gjelder i litt overført betydning.

Gloseliste

Gloselisten er lagt til i januar 2019, med gloser slått opp i ordnett.no.

bright 1. klar, lys, lysende, blank, speilblank, glinsende, skinnende 2. glad, gledesstrålende, lykkelig, lys 3. (om farge) klar, sterk, høy- 4. våken, oppvakt, begavet
frame 1. konstruere, bygge 2. (om bilde e.l.) ramme inn, sette i ramme 3. utforme, utarbeide 4. uttale, forme, formulere 5. utvikle seg, arte seg
fearful 1. redd, redd av seg, fryktsom, lettskremt, engstelig 2. fryktelig (hverdagslig), forskrekkelig, forferdelig
symmetry symmetri, harmoni, balanseb

aspire 1. lengte, strebe, aspirere 2. (gammeldags) stige, heve seg

art 1 kunst (særlig visuell kunst, maleri og skulptur) 2 kunstfag, kulturfag, kunstart 3 forming, håndverk 4 kunstferdighet, dyktighet 5 list, knep, krokveier 6 illustrasjoner, illustrasjonsmateriell (i reklamebransjen, journalistikk)
sinew 1 (anatomi) sene 2 (overført) styrke, kraft 3 (overført) bærende kraft
dread 1 fryktelig, skrekkelig, fryktet 2 (litterært, spøkefullt) (ære)fryktinngytende

furnace 1. masovn, (smelte)ovn 2. fyr(ings)anlegg, fyr(ings)kjele 3. (overført) ildprøve, prøvelse 4. (overført) bakerovn 5. atomreaktor
anvil 1. ambolt 2. (anatomi) ambolt (ben i øret) 3. (meteorologi) amboltsky
grasp 1. grep, tak 2. rekkevidde 3. makt, vold, herredømme 4. oppfatning, forståelse, fatteevne
clasp 1. kneppe (fast), spenne, hekte sammen, låse 2. festes, gå i lås 3. omfavne, omslutte, trykke, gripe, klemme, holde

spear 1. spyd, lanse 2. lyster, lystregaffel, fiskespidd, fiskespyd 3. (poetisk) spydbærer

Kommentar til diktet (En liten analyse)

Dette er en blogg som skal spre poetisk glede. Analyse hører forskning og utdanning til, der skal man være vitenskaplig, etterrettelig og ikke skrive noe man ikke har dekning. I en blogg kan man være begeistret, i en analyse skal man være nøktern. Her vil jeg være litt begge deler.

Diktet bruker virkemidler det er lett å peke på og å forstå for den som skal lære seg å analysere dikt. Det er brukt mange gjentagelser, formuleringen of the night, of thine eyes, of thy heart, spørsmålet what: what distant deeps or skies, what wings, what the hand, what shoulder, what art, what dread hand, what dread feet, what the hammer, what the chain, (In) what furnace, What the anvil, what dread grasp og what immortal hand or eye. Det er også ord som blir gjentatt, dare, dread, og ord og meninger som blir variert: eyesee, fireburning, seizegrasp. Her går det ganske sikkert an å finne flere eksempler også. Å peke på disse virkemidlene er objektivt og vitenskaplig, å forsøke å tolke hva de betyr er subjektivt og personlig. Jeg vil ikke begi meg ut på det.

Lydlig og klanglig går det også an å objektivt peke på virkemidler brukt i diktet. Det er en utstrakt bruk av diftong: tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Å bruke ord med lydlig nærhet er en del av Blakes mesterskap, diktene hans er meget behagelige å lese og å høre. De legger seg godt på tungen og klinger godt i øret. Og det lar seg ikke godt oversette. Også i skrivemåten kan vi se forbindelse mellom ordene, heart, dread, dead, beat, spear, tear, selv om uttalen ikke er den samme. Det er også objektivt å peke på at Blake ofte plasserer like lyder nær hverandre, twist the sinews, fire of thine, began to beat, what wings, med flere.

Diktet er fullt av undring. Tigeren er et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det største av kattedyrene, et av verdens største rovdyr. Hvem er det som kan ha laget et slikt vesen? Dette står i kontrast til tilsvarende dikt i Songs of Innocence, The Lamb, et av de minst fryktinngytende dyrene. Diktet ender også opp i spørsmålet, er det virkelig samme skaper, av lammet, som av tigeren?

Her er også noe å behandle analytisk. Diktet består altså av fire strofer utenom første og siste, som er den samme. I den siste av de fire i midten, er siste linje: Did he who made the lamb make thee? Så det er et nøkkelspørsmål. Det er også enden i en strofe, som begynner vanskelig med stjerner som kaster spydene og vanner himmelen med tårer, vanskelig både å forstå og å lese. Det er mange lange ord, meningen er overført, og den er vanskelig å få ordentlig tak på. I kontrast står linjene 3 og 4 i strofen, der alt er enstavelsesord, og meningen er veldig enkel og direkte. Det smeller inn, og ender med spørsmål direkte til tigeren, make thee. Siste ord er thee, det slutter med tigeren.

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.

Min gjendiktning

Dette diktet har vist seg usedvanlig vanskelig å gjendikte. Jeg vet ikke når jeg forsøkte første gang, men resultatet var temmelig verdiløst. Nå når jeg forsøker meg på nytt i 2019 blir det bare hakket bedre. I originalen flyter alt enkelt og naturlig. Det er ingen overflødige ord, ingen nødrim og ingen halvrim. Det eneste stedet det halter litt, er der det er et poeng å gjøre det, nemlig der han snakker om tigerens fearfull symmetry, som skal rime på hand or eye. Diktet er selv ikke helt symmetrisk akkurat der. Ellers er rimene perfekte. Det er de ikke i min gjendiktning

Tigeren

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Kan fatte din skumle symmetri?

I hva fjerne himmelstrøk
Brant av dine øyne røk?
På hva vinger tør han dra?
Hva slags hånd tør ilden ta?

Og hva skulder, og hva triks,
Fikk vridd til alt i hjertet ditt?
Når ditt hjerte begynte slå,
Hvem var det som satt det på?

Hva slags hammer og kjetting?
I hva slags ovn lå hjernen din?
Hvilken ambolt? Hvilket makt
Tør holde dødens terror fast?

Når stjerner kastet lansene,
Og vannet himmelen glansende,
Smilte han sitt verk å se?
Laget han òg lammet med?

Tiger! Tiger! lyser godt
Nattens skoger skinner opp,
Hva udødelig hånd og syn
Tør fatte din skumle symmetri?

ES2013-19

Oversettelsen er så omarbeidet at jeg kan godt sette ES2019. Lite er igjen av den første gjendiktningen jeg prøvde. For å få til en brukbar versjon har jeg lagt til en trykklett opptakt i noen av linjene, der det ikke er det i originalen.

Der Erlkönig, av Johann W. von Goethe

Johann Wolfgang von Goethe skulle være unødivendig å presentere altfor nøye, han skulle være godt kjent. Jeg har naturligvis lest Faust, men ikke så godt at jeg kan uttale meg om verket, valgslektskapene har jeg også lest, og unge Werthers lidelser kjenner jeg godt. Den tyske poesien har jeg lest lite i original, og ingenting før jeg begynte på denne bloggen, så poeten Goethe kjenner jeg dårlig. Det berømte Erlkönig fikk jeg gjennom Schuberts lieder, og ikke minst gjennom «The teaching company» sin forelesning med Robert Greenberg om emnet. Der ble denne liederen valgt som eksempel for hele liedertradisjonen. Vi har altså å gjøre med et verk som står aldeles utmerket på egne ben, diktet Erlkönig er et av Goethes mest kjente, og også Schuberts lieder av teksten, er blant Schuberts mest kjente. Det er ikke ofte vi får så vellykket tonsetting av en allerede vellykket tekst.

Der Erlkönig

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?
Es ist der Vater mit seinem Kind;
Er hat den Knaben wohl in dem Arm,
Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm.

«Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?»
«Siehst, Vater, du den Erlkönig nicht?
Den Erlenkönig mit Kron und Schweif?»
«Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif.»

«Du liebes Kind, komm, geh mit mir!
Gar schöne Spiele spiel’ ich mit dir;
Manch’ bunte Blumen sind an dem Strand,
Meine Mutter hat manch gülden Gewand.»

«Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht,
Was Erlenkönig mir leise verspricht?»
«Sei ruhig, bleib ruhig, mein Kind;
In dürren Blättern säuselt der Wind.»

«Willst, feiner Knabe, du mit mir gehen?
Meine Töchter sollen dich warten schön;
Meine Töchter führen den nächtlichen Reihn,
Und wiegen und tanzen und singen dich ein.»

«Mein Vater, mein Vater, und siehst du nicht dort
Erlkönigs Töchter am düstern Ort?»
«Mein Sohn, mein Sohn, ich seh es genau:
Es scheinen die alten Weiden so grau.»

«Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;
Und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt.»
«Mein Vater, mein Vater, jetzt faßt er mich an!
Erlkönig hat mir ein Leids getan!»

Dem Vater grauset’s, er reitet geschwind,
Er hält in Armen das ächzende Kind,
Erreicht den Hof mit Müh’ und Not;
In seinen Armen das Kind war tot.

1782

Min oversettelse

Hvem rir så sent gjennom natt og vind
Er det faren med sønnen sin
Han holder gutten vel i armen
Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet ditt så fryktsomt?»
«Ser du ikke, far, alvekongen?
Alvekongen med krone og slep?»
«Min sønn, det er en strek fra tåken.»

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!
Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;
Det er en bunt blomster på bredden
Min mor har mange gylne kåper.»

«Min far, min far, og hører du ikke,
Hva alvekongen lover meg?»
«Vær rolig, hold deg rolig, mitt barn,
I tørre blader hører du vinden.»

«Vil du, fine krabat, gå med meg,
Min datter skal vente deg
Min datter leder de nattlige danser
Og vil vugge og danse og synge deg i søvn.»

«Min far, min far, og ser du ikke der,
Alvekongens datter på det dunkle sted?»
«Min sønn, min sønn, jeg ser det så visst,
Den gamle eika synes så grå.»

«Jeg elsker deg, ditt skjønne utseende,
Og er du ikke villig, må jeg bruke makt.»
«Min far, min far, han tar meg nå!
Alvekongen har skadet meg!»

Faren grøsser, og rider raskt,
Han har i armene den klynkende gutt,
Så vidt til gården med møye og armod,
I hans armer var gutten død.

Min gjendiktning

I gjendiktningen er ikke alle strofene like gjennomarbeidet, som man ser.

Alvekongen

Gjendiktning

 

Hvem rir så sent gjennom natt og vind

Er det faren med sønnen sin

Han holder gutten trygt i sin arm

Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

 

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet skremt»

«Ser du ikke, far, alvekongen gjemt?

Alvekongen med krone og drakt?»

«Min sønn, det der har tåken frembrakt.»

 

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!

Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;

Det er en bunt blomster på elvens bredd

Min mor er i gylne kåper kledd.»

 

«Min far, min far, åh hører du ei,

Hva alvekongen lover  til meg?»

«Vær rolig, rolig, sønnen min,

I tørre blader suser en vind.»

 

«Vil du, fine krabat, gå med meg,

Min datter skal nok vente deg så

Hun fører de nattlige dansetrinn

Og vil vugge og danse og synge deg inn.»

 

«Min far, min far, åh, kan du ikke se,

Alvekongens datter på det der dunkle sted?»

«Min sønn, min sønn, jeg ser det tydelig nå,

Den gamle eika synes så grå.»

 

«Jeg elsker deg, det reiser seg i meg av ditt utseendes prakt,

Og om du ikke vil selv, så må jeg bruke makt.»

«Min far, min far, nå tar han meg bort!

Alvekongen har meg en skade gjort!»

 

Faren grøsser, og rir raskt som en vind,

Og holder fast på den klynkende gutten sin,

Når så vidt frem til gården med møye og nød,

I hans armer var gutten død.

ES2016

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og kan inneholde feil. Jeg har sett til Hartvig Kirans oversettelse i Framande dikt frå fire tusen år, der jeg har vært i tvil, men denne oversettelsen er for det første ganske fri, og for det andre inneholder den til dels så vanskelige norske ord, at oversettelsen ikke alltid er klarere enn originalen. Om jeg kommer ovenpå med tiden, skal jeg se nærmere på min egen oversettelse igjen. Tyskkyndige kan selvfølgelig sende meg en melding om de ser noen håpløse feil.

Gloser

Jeg har brukt forskjellige steder på nettet til å slå opp disse ordene. Tysk-norsk ordbok har jeg for anledningen ikke tilgjengelig.

wohl vel

Scheiff hale, slep

wiegen vugge, veie

Kommentar til diktet

Det er sjelden et dikt så godt og så nødvendig må leses i sammenheng med perioden det er skrevet i. I 1782 er vi akkurat i overgangen fra klassisismen til romantikken, vi er i perioden som i Tyskland får betegnelsen Sturm und drang, den vakre, men følelsesløse klassisismen gjelder ikke lenger, i alle fall må dens grenser utvides, og vi får en utvidelse i uttrykkskraft og motivkrets. I klassismen gikk man tilbake til gresk mytologi, den klassiske, med den gryende romantikken hentet man stoffet mer fra folketroen, og den nasjonale mytologien, om et slikt uttrykk kan brukes. Det er derfor alvekongen, og ingen gresk guddom spiller hovedrollen. Og det er derfor farens frykt er ekte frykt, mystisk frykt, og ikke en slags opphøyet idealfrykt, under full kontroll av både dikter og innehaver.

Det er tre aktører i diktet, faren, den lille sønnen og alvekongen. Handlingen er at faren rir hjem, med den lille gutten på fanget. Følelsen av fart passer godt til Sturm und drang, det skal være litt dramatisk. Merk hvordan første strofe er full av enstavelsesord som går raskt å lese, liksom for å øke farten! Det gjelder også i siste strofe, hvor faren på ny rir i full fart. I mellomstrofene foregår samtalene, enten mellom faren og gutten, eller lokkingen fra alvekongen til gutten. Faren ser at gutten er redd, men forsikrer ham at alt han tror er alvekongen, bare er skyggene i tåken, og annet spill fra naturen. Men gutten både ser og hører alvekongen, og blir mer og mer skremt.

Alvekongen har fått tre strofer å snakke i, nummer 3, 5 og 7. I den første lokker han med leker og skjønne kåper, i den neste er det datteren som skal synge ham i søvn (allerede får vi et forvarsel om døden som skal komme) og i den siste truer han med makt, om ikke gutten kommer frivillig.

At faren ikke selv fullt og helt tror på sine egne forsikringer om at gutten bare ser syner, får vi med det at han selv rir på for å komme hjem. Det er en uhyggelig siste strofe, der faren først grøsser, og rir som en vind, med en engstelige gutten på fanget. Da han endelig kommer hjem og man tror man kan puste lettet ut, så kommer sjokket og redselen med at gutten er død. Ordet «død» er aller siste ord i diktet, og kommer med voldsom virkning. Alvekongens mystiske kraft har altså tatt livet av gutten, tross alle farens anstrengelser.

Lest direkte er kanskje ikke diktet så altfor skummelt, i hvert fall ikke for en moderne leser, som ikke tror på spøkelser og skrømt. Men diktet kan også leses som frykten for det ukjente man ikke forstår, og spesielt for den frykten man føler for sitt eget barn, og at noe skal skje med det. Det kan også leses som uttrykk for maktesløsheten man føler, når noe man skal beskytte, ikke lar seg beskytte. Igjen gjelder det spesielt overfor sykdom og død, som man tross alle legemidler og vitenskap, fortsatt av og til står maktesløs overfor. Det kan til og med leses som uttrykk for de beroligende ord man av og til sier, når man selv vet at her er det ingenting å være beroliget over. – Det går nok bra, det er ikke farlig, blir fortsatt sagt, også når man selv frykter det aldri vil gå bra.

De første gangene jeg leste diktet, kunne jeg ikke riktig forstå hvorfor nettopp dette diktet var så berømt. Nå kan jeg ikke lese det uten å føle uhygge. Og ingen er lenger unna å tro på alvekonger og det overnaturlige, enn jeg. Det er rett og slett et uhyggelig bra dikt.

Normalt vil jeg holde meg for god til å poste noe jeg ikke har laget selv, og i alle fall ikke noe som kan komme i konflikt med rettigheter. Jeg ville imidlertid gjøre et unntak for Schuberts lieder til denne teksten, fremført av Dieter Fischer-Dieskau, som en stund var lagt ut på Youtube. Den er imidlertid tatt bort nå, som min lenke dit også er det.Jeg kan likevel oppfordre til å oppsøke platen, i denne innspillingen eller en annen, den er vel verdt å lytte til! Og når jeg er først er inne på denne tonsettingen, så er det bemerkelsesverdig at Schubert kun var 18 år da han laget melodien. Det kvalifiserer til noe av det aller ypperste noen 18-åring har laget i denne verden.