Fredmans epistel N:o 81: Märk hur’ vår skugga, av Carl Michael Bellman

Dette er en blogg for tekster, ikke musikk, og selv om lyrikken opprinnelig var forbundet med musikkinstrumentet lyre, og poesien er den mest musikalske av de litterære hovedsjangrene, så er denne bloggen stort sett fri for sangtekster og viser. Men hvordan skal man da få plass til Carl Michael Bellman – en av de største svenske og skandinaviske poeter, og en av store i verdenslitteraturen når det kommer til visediktning og lyrikk skrevet i opplysningstiden. Kanskje kan man si Bellman kombinerer klassisismens strenge formkrav med en skikkelig løsluppenhet i innholdet, kanskje blir man i overkant akademisk ved å snakke om formkrav og klssisisme når det gjelder Bellman. Det er noe umiddelbart i tekstene til Bellman, som treffer uten krav til forkunnskaper, og som fremdeles treffer og betyr noe for folk, den dag i dag.

Carl Michael Bellman ble født i 1740, i Stockholm, og han døde samme sted i 1795. Han kom fra en god familie, høyere borgerklasse, men familien ble rammet av økonomiske vanskeligheter, og unge Bellman begynte å vanke i miljøer der det var en god del drikk og forlystelser. Her utmerket Bellman seg som en utmerket dikter av drikkeviser, og han prøvde seg også litt i andre sjangre. Jeg kan ikke dette så godt, det er nok av sider på nettet skrevet av folk som kan det skikkelig (sidene jeg har brukt er Bellman.net, Store norske leksikon og Den svenske litteraturbanken). I hvert fall fikk Bellman en plass ved hoffet til Gustav 3 i 1776, med kongelig pensjon og den økonomiske tryggheten som med det følger med.

Jeg har som så mange, mange andre mitt møte med Bellman gjennom tolkningene til Cornelis Vreeswijk. Der er musikken en uløseslig del av det, og det blir aldri vakrere enn i Märk hur’ vår skugga, men nå er det altså teksten som skal få oppmerksomheten, og hva det er med den som er banebrytende og eget. Det er også en god del i teksten som skal forklares, også gjort meget bra på Bellman.net sine sider om denne epistelen. Det er også nødvendig å sette epistelen noe mer inn i en sammenheng.

Her støtter jeg meg veldig på artikkelen på Store norske leksikon. En epistel er et brev, eller en forsendelse, ordet er gresk, og har også sammenheng med apostel, sendebud. De mest berømte epistlene er nok Paulus’ brev i det nye testamentet. Bellman parodierer disse brevene i de første av epistlene, de som ble skrevet i perioden 1768 til 1770, altså før han hadde sikret seg plass hos kong Gustav 3 og før Gustav 3 hadde kommet til makten i 1772. Paulus’ brev går til menighetene rundt om i det kristne landet, og de er fulle av råd om hvordan man skal oppføre seg, tolke Jesu’ ord og organisere kirkelivet. Paulus er den romerske Saulus, som starter med å forfølge kristne, og siden ser lyset og blir omvendt, til å bli et av forbildene i den kristne tro, en sann helgen. Bellman legger sine epistler i munnen på Fredman, en vellykket urmaker og forretningsmann som lykken snudde for, så sterkt at han han havnet på gaten og ble dranker. Han døde i 1867, godt kjent og sikkert mye diskutert i Stockholm, og nå altså foreviggjort gjennom epistlene Bellmann skriver i hans navn. Kontrasten mellom Paulus og Fredman er enorm, og den komiske virkningen er tilsiktet. Paulus oppfordrer til den gode moral, til å elske hverandre og være kjærlige i Kritus, sånne opphøyde ting, mens Fredman går til det lave; hans råd er klart: man skal drikke og more seg.

Sant va dä, ingen dricker; drick käre Bröder; Skåder
glasenom på bordenom i Krogenom; betraktom Stopenom på
hyllomen inom Skåpdörrenom; märker huru det glänsande
tennstopet, som Cajsa Stina står där och håller, liksom talar
til dig: Hej kära Själ! fukta din aska. Friliga, kära Systrar,
Friliga mina Bröder: veten J huru det kommer mig före? Jo
det kommer mig så före, som ingen kan komma sig före förr
än vi ta oss en klunk. Hur sa? Hva ba? Gutår kära Själ!

Epistel N:o 1

Og i nummrer 2,

–  –  Supa, dricka,
Och ha sin flicka,
Är hvad Sancte Fredman lär.

Epistel N:o 2

Denne sjangerblandingen, parodieringen og blandingen av høyt og lavt var veldig populært i tiden. Bellman var en pioner, og en mester i dette, og utforsket særlig blandingen mellom Bibelparodien og drikkevisen. Det er så høyt og så lavt som man kommer, det er oppskriften på klassisk komikk, sette tingene på feil plass, kle drankeren i kongens klær, vise adelsmannen frem i underbuksene, eller alludere til Bibelen og kombinere med hor og drikk, det er sikker suksess når det gjøres skikkelig. Vår egen Holberg var ekspert, det samme franskmennenes Molliere. Vi ser at Bellman gjør tapre Fredman til en helgen også, Sancte Fredman, står det, hans lære er å supe (dra inn i munnen, drikke, svelge) og drikke, og ha si jente (flicka).

I fase to av epistlene dukker fader Moviz opp på arenaen. Disse epistlene er skrevet mellom 1770 og 1772, og nå blir det humoristiske, løsslupne fra de første epistlene noe nedtonet. Fremdeles er det å drikke og ha det lystig det handler om, men den helt harmløse moroa og harselasen fra den første delen blir oppgitt. Alle karakterene Bellman skriver om er ekte mennesker, fra Stockholm i hans egen samtid. Felles for dem er at det ikke gikk så bra, forsøkene på karriere ble litt så som så, og de pleide å ende på kneipene etter en eller annen form for personlig ulykke. Moviz var sønn av en kroholder, og prøvde seg i litt forskjellige karrierer og utdanningsveier, før han endte opp i hæren, i det som het feltartelleriets sappørregiment (sappørsoldatene (av fransk sapeur) hadde oppgaver i beleiringsstrid, de skulle grave skyttergraver og løpegraver, blant annet, om noe i dag skulle tilsvare denne våpengrenen, måtte det være en form for ingeniørsoldat). Han drev det så langt som til å bli undersappør, noe som neppe var noe særlig, etter fjorten års tjeneste. Han får giftet seg, og får tre sønner, men kona dør i 1752, hvorpå han gifter seg på ny med en annen, samme år. De virkelige problemene for ham begynner i 1763, da han skader hendene i tjeneste, og får avskjed med pensjon. Så starter en karriere som dranker og spellemann, fast gjest på kroer og baller, og innehaver også av sin egen kro, som det nok var hustruen som tok seg mest av. Alt dette har jeg fra personkarakteristikkene på Bellmann.net.

Epistel N:o 30 har dødens tyngde, som også den vi skal behandle i dag har det.

Drick ur ditt glas, se Döden på dig väntar,
Slipar sitt svärd, och vid din tröskel står.
Blif ej förskräckt, han blott på grafdörn gläntar,
Slår den igen, kanske än på et år.
Movitz, din Lungsot den drar dig i grafven.
–  –  –  Knäpp nu Octaven;
Stäm dina strängar, sjung om lifvets Vår. :||

Dette er siste spor på Vreeswijks CD Moviz, Moviz, med sanger av Bellman.  Moviz ligger for døden med lungsot (tuberkolose), men det er ennå kamp om drikk og vellyst, ønsket om ennå synge om livets vår, ennå more seg og være glad. Det er Bacchus, vinguden, som vokter over ham, og det er til ham de ber om hjelp, til han de skåler. Ønsket er at Moviz skal stemme i i skålen enda en gang, flere ganger, det er hele tiden oppfordring om det, til den døende Moviz. Det slutter også med ordet skål: Skull’ du åstunda/, ânnu en fälsup? Vill du dö? – Nej, guttår! Det er gripende trist med noen av de samme virkemidlene som i Märk hur’ vår skugga, det går rett i hjertet på meg i alle fall. Men helt historisk riktig er jo denne teksten ikke. Den er datert til 3. september, 1771. Moviz døde i 1779, 60 år gammel.

Den siste fasen av epistlene er den som tok lengst tid å skrive. Det var også på denne tiden Bellman fikk en mer fast stilling, og orden på livet sitt, med hustru og solid inntekt. Han er etablert og anerkjent. Tekstene blir litt dypere, personskildringene rikere, det er ikke lenger bare karakterer og stereotyper, det er ikke alt sammen bare for å lage en morsom og festlig effekt. Store norske leksikon skriver utviklingen gikk fra enklere emner og improvisasjonskunst, til «et mer bevisst klassistisk ideal».

Märk hur’ vår skugga er den nest siste spistelen.  Den er antagelig skrevet på slutten av 1780-tallet, eller i 1790. Fredmans epistler ble utgitt i 1790, så det må ha vært like før. Sangen er tillegnet Dr. Anders Blad (1748 – 1834), uten at det skal tillegges så mye vekt. Dr. Blad var en personlig venn av Bellmann, om dette er det også skrevet på Bellman.net. Epistelen er satt til graven til Grälmakar Löfbergs hustru, den skal være diktet der. Grälmaker er kanskje best oversatt med «bråkmaker», gräl er «krangel» eller «bråk», etter hva jeg har funnet ut. Det moderne uttrykket for sterbhuset er «dødsboet», og Danto er et sukkebruk (nedlagt 1769) og senere brennevinsbrenneri (åpnet 1776) ved Årstadviken i Stockholm. Mot slutten av epistelen står det «Hon från Danto bommen skildes i dag», bommen er en tollbom hvor avgiften ble betalt av de som reiste over isen ved Årstadviken vinterstid. Mer enn det har ikke jeg klart å finne ut, verken om Löfberg eller hustruen hans, eller ytterligere om bakgrunnen for denne nydelige epistelen, og det ser ikke ut til at nettstedene jeg har oppsøkt har vært så opptatt av det heller. Gravleggingen foregår ved Maria kirkegården i Stockholm. Charon, eller Kharon, som vinker fra sin brusende elv, i strofe 1, er udyret som ror døde mennesker over elven Akheron, til dødsriket.

Og så er det å la Bellmanns ord tale for seg selv.

Fredmans epistel N:o 81

Til Grälmakar Löfberg i Sterbhuset vid Danto bommen,
diktad vid Grafven.

Dedicerad til Doctor BLAD.

Märk hur’ vår skugga, märk Movitz Mon Frere!
Innom et mörker sig slutar,
Hur Guld och Purpur i Skåfveln, den där,
Byts til grus och klutar.
Vinkar Charon från sin brusande älf,
Och tre gånger sen Dödgräfvaren sjelf,
Mer du din drufva ej kryster.
Därföre Movitz kom hjelp mig och hvälf
Grafsten öfver vår Syster.

* * *

Ach längtansvärda och bortskymda skjul,
Under de susande grenar,
Där Tid och Döden en skönhet och ful
Til et stoft förenar!
Til dig aldrig Afund sökt någon stig,
Lyckan, eljest uti flygten så vig,
Aldrig kring Grifterna ilar.
Ovän där väpnad, hvad synes väl dig?
Bryter fromt sina pilar.

* * *

Lillklockan klämtar til Storklockans dön,
Löfvad står Cantorn i porten;
Och vid de skrålande Gåssarnas bön,
Helgar denna orten.
Vägen opp til Templets griftprydda stad
Trampas mellan Rosors gulnade blad,
Multnade Plankor och Bårar;
Til dess den långa och svartklädda rad,
Djupt sig bugar med tårar.

* * *

Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,
Grälmakar Löfberg, din maka;
Där, dit åt gräset långhalsig och smal,
Du än glor tilbaka.
Hon från Danto bommen skildes i dag,
Och med Hänne alla lustiga lag;
Hvem skall nu Flaskan befalla.
Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

1790

Kommentar til språket

Her benytter jeg forklaringene til Bellmann.net, der de finnes, og ellers svenske ordbøker på nettet (særlig svenske akademiets ordbok: www.saob.se). Jeg er ingen ekspert på svensk, særlig ikke fra denne tiden, så jeg setter pris på om mer kyndige gjør meg oppmerksom på feil jeg eventuelt har begått.

Märk hur’ vår skugga, er den berømte første linje, og blir ofte brukt som navn på epistelen. Märk er av å merke, hur‘ er noe i retning av vårt norske «hvordan», og skugga er riktignok vår «skygge», men her ment som «kropp» eller «form». «Merk hvordan skyggen vår, Moviz min bror, slutter seg inni et mørke», kan de to første linjene omskrives til norsk. De to neste linjene blir i enkel norsk: Hvordan gull og purpur i skuffelen, den der/ blir til grus og kluter. Meningen er at det som var vakkert og verdifullt, billedlig representert med gull og purpur, nå i «dødens skuffel» blir til stygt og verdiløst, grus og kluter. Slik tolker jeg det. Charon som vinker fra sin brusende elv, er på norsk vanligvis skrevet Kharon, han fører i klassisk gresk mytologi de døde over elven Akheron til dødsriket. Dante skriver for øvrig om ham i Canto III, i Inferno, i sin guddommelige komedie, noe det går an å lese om på Helt grei litteratur. Dödgräfvaren som vinker tre ganger i linjen under, er han som står for selve begravelsen, «begraveren» eller «gravleggeren», kanskje, jeg vet ikke om vi nå har et eget norsk ord for dette. Mer du din drufva ej kryster er litt vanskelig å nøste opp i, drufva er drue, kryster er kujon, og drue er nok en billedlig omskriving av vin, men så er det hva dette mer i starten skal bety. Alle tolkningene jeg kan komme på blir anstrengt og gjetning, så jeg tror jeg lar den ligge. Forslag og rettledning mottas med takk. Avslutningslinjene i første strofe er imidlertid greie, Moviz (se forklaring i innledningen om hvem han er) skal komme og hjelpe til med å sette opp en gravstein for den døde (søster er ikke ment bokstavlig, selvsagt).

Längtansvärda er et vakkert og poetisk ord, linjen Ach längtansvärda och bortskymda skjul synger seg selv, men nøyaktig hva det betyr skal jeg være litt forsiktig med å uttale meg om. Längtan er «lengsel», värda er «verdt», så jeg får det til å bli noe i retning av «lengselsverdig», men har liksom en følelse av at noe skurrer med det. Skymda i «bortskymda» får jeg til å bli partisipp av skymma «å mørkne», eller «dekke for», så bortskymda skjul blir vel da noe i retning av «bortgjemte» eller «bortdekkede» skjul. Hele setningen i de to første linjene blir da sånn cirka: Akk, lengselsverdige og bortgjemte skjul/ under de susende grener. De to neste linjene (som også består av én setning) uttrykker at på dette stedet forener tiden og døden skjønnhet (skönhet) og stygghet (ful) til støv (stoft). Det er kraftfult og riktig sagt, i døden blir alt stygt og skjønt med tiden til støv. Lyckan, eller lykken, som i linjen under uti flyckten (uti flukten) ejlers (ellers) er så vig, det vil si «smidig» og «spenstig», likevel aldri iler rundt grifterna (gravene). Så om lykken kan finnes mange steder, dens flukt er veldig lett og rørlig, så finnes den aldri ved graven til et elsket menneske. De to siste linjene i denne strofen er litt vanskelige. Det er ikke så lett å vite hva som er subjektet i den siste linjen, hvem som «fromt bryter sine piler», og linjen over er heller ikke så enkel. Ovän er «uvenn», men kan det virkelig være «uvenn som væpnedes, hva synes vel deg?» Jeg får ikke det helt til å stemme. Er det uvennen som fromt bryter sine piler, i en slags overført betydning, han gleder seg i din ulykke? Jeg er ikke så sikker på denne, og tar gjerne i mot hjelp.

«Den lille klokken ringer til den store klokkens drønn» er betydningen i første linje i strofe 3, men hva konkret Lillklockan og Storklockan er, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om. Da måtte jeg nok visst mer om svensk begravelsespraksis på denne tiden, om det ble ringt med flere klokker, eller om kanskje Storklockan er ment i overført betydning, om det er livets klokke eller dødsklokken som drønner, og overdøver den lille kirkeklokken. Cantorn er kantoren, kirkemusikeren, og at han står Löfvad, betyr at han står pyntet med begravelsesbuketten. Jeg tror Gåssarna er flertall tilsvarende norske «gosse», som nynorsk ordbok forklarer med «ung mann, gild kar», og som de legger til er jamfør svensk «gossse – gutt». Så det er de skrålende karene som helliger dette stedet (helgar denne orten). Tempelet er ikke noe tempel, men kirken, og da altså Maria-kirken i Stockholm. Den griftprydda staden er den pyntede gravplassen (grift – grav, prydda – prydet, pyntet, stad – plass) . Veien opp dit går (trapmast – trampes) mellom rosers gulnede blad, altså det er visnende roseblad på begge sider av veien, og de råtne (multnade) plankene (plankar) og kistene (bårar) kan være de allerede nedgravde kistene på begge sider, disse vil jo råtne. Den långa och svartklädda rad er det lange, svartkledde gravfølget. Det er dette følget som bøyer seg dypt i tårer. Merk at her er det et skifte fra geografisk lengde til lengde i tid, det er veien opp til gravplassen som trampes mellom roser og de råtnende plankene – sted, til følget oppløses i tårer – tid.

Først i siste strofe blir det avslørt ordentlig hvem det er som gravlegges. Så gick til hvila, från Slagsmål och Bal,/ Grälmakar Löfberg, din maka; «Så gikk til hvile» er standardformulering ved dødsfall, en eufemisme, og at hun gikk til hvilke fra slagsmål og ball (Bal), sier noe om det livet hun levde. At Löfberg har Grälmakar, bråkmaker, nesten som en tittel, er vel ment litt kjærlig, litt koselig. Dette er tolkning, og ikke forklaring av ordbruken. I hvert fall henvender epistelen på dette stedet direkte til ham, og sier at dit fra gresset langhalset og smalt, / så glor du tilbake (Där, dit åt gräset långhalsig och smal,/ Du än glor tilbaka). Grälmakar Löfberg er nok til stede når hustruen begraves. Danto bommen er en bom ved Årstadviken i Stockholm, det er ved denne bommen huset deres lå, og det er en ny omskriving å si at hun skiltes fra denne bommen, når det egentlig er livet hun skiltes fra. Det fortsetter med «Och med hänne alle lustige lag», som betyr «og med henne alle lystige lag», selvfølgelig. Jeg har alltid tenkt at det vil si at med hennes død, så ender også alle lystige lag, at det aldri vil bli igjen som før. Befalla ser det ut kan bety en del forskjellige ting, på akademiets svenske ordbok, og på wiktionary. Jeg tror noe av det nærmeste man kommer enkel norsk av Hvem skall nu Flaskan befalla, vil bli noe sånt som «hvem skal nå ta seg av flasken»? Jeg har alltid sett henne for meg som en slags vertinne, en som sørget for at det alltid var noe å drikke for folket. De siste linjene er uimotståelig vakre, synes jeg, spesielt når de blir sunget, og de betyr «tørst var hun, uttørstig (tørst uten ende) er jeg, vi er tørste alle». Tørst er direkte, tørst på drikk, men også den utvidede betydningen av å være tørst, å tørste etter noe, virkelig, virkelig ønske det. Her uttrykker det også savnet, vi er alle tørste, nå som hun er vekk.

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Gloseliste

Jeg har laget en liten gloseliste også, så det skal gå raskt å finne frem. I tillegg til Bellman.net og Saor.se har jeg her hatt nytte av Svensk Wiktionary. Listen hadde hatt godt av litt korrektur, for en del av ordene inneholder element av litt kvalifisert gjetning.

Grälmakar bråkmaker, kranglefant

Mon frere fr. min bror

Drufva -> druva drue

Kryster – dansk -> feiging, kujon

längtansvärda – sammensatt: längtan lengsel, värd verd -> «lengselsverdig», «verdt å lengte etter» (tror jeg)

Afund misunnelse

ejlest ellers, annerledes

vig spenstig, smidig, rørlig

grifterna -> grift grav

Ovän uvenn, fiende

dön drønn

Löfvad prydet med begravelsesbuketten

Cantorn -> Kantor kirkemusiker

gåssarnas – gåsse -> gosse ung mann, gild kar

ort sted (fra tysk)

Multnade råtnede  -> murka råtne

Kommentar til epistelen

Akkurat nå hører jeg epistelen i Sven-Bertil Taubes versjon. Det er en sangtekst, ment for å synges. Og det er som sang epistelen er uimotståelig. Det er enkle akkorder, man trenger ikke være stor kunstner for å få det til på gitar eller piano. Å tolke teksten uten melodien blir litt feil, de to hører sammen, så her legger jeg bare litt ut om hvordan epistelen er skrevet. Hvem som har skrevet melodien er ukjent, om det er Bellman selv, eller om han baserer seg på en eldre melodi han omskriver litt. Store deler av livet har jeg hatt stor glede av denne sangen, uten å skjønne nøyaktig hva som blir sunget, eller nøyaktig hva det som synges betyr. Det er stemningen i sangen som er hovedsaken, og vissheten om at det er et elsket og savnet menneske som begraves, og at nå står de alle så tørste så tørste igjen.

Som tekst vil jeg si epistelen er ganske avansert skrevet. Det er et avansert og konsekvent rimmønster: aBaBccDcD, der små bokstaver har trykktung utgang, som ordet mann (det blir av og til kalt mannlig utgang), store bokstaver har trykklett, som ordet kvinne (av og til kalt kvinnelig utgang). Antall stavelser i linjene er 10-8-10-8-10-10-8-10-7, alle linjene med 10 stavelser har mannlig utgang, alle linjene med 8 eller 7, har kvinnelig. Den siste linjen har 7, noe som – særlig når den synges – gir følelsen at den dras ut, det går langsomt i den, det som står der er viktig. Under har jeg samlet dem:

Grafsten öfver vår Syster.

Bryter fromt sina pilar.

Djupt sig bugar med tårar.

Vi ä torstiga alla.

Sånn er det i de klassiske tekstene, mønsteret går skikkelig opp. Det man forventer skal være der, er der. Alle disse sistelinjene ringer tungt, og tyngst kanskje aller mest siste ordet.

Hver strofe er liksom delt i to. Det blir understreket med melodien, men er tydelig også i teksten. De første fire linjene er del 1, de fem siste del 2. De fire første går langsomt. I den første og den tredje er trykket lett-lett-lett-tung-lett, lett-tung-lett, lett-tung, i de trykktunge stavelsene stopper det skikkelig opp. I den andre og den fjerde er det gjennomført firefotet troké, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Denne variasjonen har en umiskjennelig effekt i akkurat denne epistelen, jeg ser for meg gravfølget som aldri går helt taktfast, med rytmebruddene som hører en gravferd til, om enn dette kanskje er å lese og føle for mye inn i det.

I andre del av strofene er de trykket i linjene med ti linjer fordelt: tung-lett, tung-lett, lett-lett-tung, lett-lett-tung. Igjen er det følelse av bråstopp i de tunge stavelsene, særlig i den siste som ender linjene. Syvende linje er gjennomført trokeisk, som linjene to og fire, mens siste linje hopper over en stavelse, og bryter mønsteret med tung-lett, tung-lett, lett, lett-tung. Det er en trykktung stavelse som mangler. Igjen er det kanskje å lese vel mye inn i det, at denne mangelen er den døde, at det er noe som mangler i hele livet, men det er ikke å lese for mye inn at dette rytmebruddet har en effekt, også hos dem som ikke legger merke til det.

Når det gjelder innholdet i epistelen er det velkjente motiver og bilder Bellmann benytter seg av i epistelen. Her er det veksling mellom det konkrete (rosene og de råtne plankene) og det billedlige (gull og purpur), veksling mellom hva dikteren observerer der ved graven, og tankene han gjør seg om det som skjer. Bildet om at døden gjør alle like er vel kjent og vel brukt, her er det uttrykt gjennom gullet og purpuret som alt blir til grus og kluter, hvordan det skjønne og stygge alt blir til støv. Det er motiv fra gammel gresk mytologi, med Kharon som står klar ved dødselven, straks fulgt av det konkrete bildet om gravleggeren som også står og vinker. Denne vekslingen er gjennomført gjennom hele epistelen.

Bellman gjør et ekstra grep med å legge epistelen i munnen på Fredman. Det er Fredmans epistel som synges. Fredman var selv en dranker, en fallert urmaker og forretningsmann, en som selv hadde sine sorger og ulykker å bære på, også før dette ekstra dødsfallet. Dette er et grep visesangtradisjonen har vært flink til å utnytte, med Cornelis Vreeswijk og Tom Waits (om han dog bare måtelig kan kalles visesanger) er eksempel på. Når man ikke synger som seg selv, men gjennom en annen, får man et ekstra lag mellom følelsene, og kan gjøre det sterkere, uten at det blir patetisk. Særlig har Tom Waits fått dette til i mange av sine sanger. Her også, hos Bellman, for over to hundre år siden, gir det ekstra tyngde til slutten uttørstig är jag, Fredman er jo virkelig tørst, ulykken for ham kan godt være uten ende.

Resultatet er en gravsang som fungerer på mange nivåer. Det er fantasifigurer, basert på virkelige personer, som nå kjenner på sin veldige sorg over at en av dem ikke lenger er i blant dem. Denne sorgen treffer jo noen og enhver av oss, når noen dør fra livene våre. Store deler av epistelen er tung og sann, og en reell beskrivelse av det å dø og bli gravlagt. Men noen av delene går jo også litt over i det komiske, som med det at det avslutter med hvem det nå er som skal håndtere flasken? Hvordan skal de nå få drukket sammen? Denne sorgen og bekymringen er jo litt søt, mot det som ellers er sagt i teksten, men den er høyst reell for den det angår. Sluttlinjene forener med ordet tørst, som både fungerer som den reelle tørsten, tørsten på alkohol for en alkoholiker, men også tørsten på et liv som ikke lenger er der, tørsten på noe man vil ha, men ikke kan få. Sånn ringer sluttlinjene smertelig kraftfullt:

Torstig var hon och uttorstig är jag;
Vi ä torstiga alla.

Tørst var hun, urtørst er jeg, vi er alle tørste. Vi er alle tørste.

Norges skaal, av Johan Nordahl Brun

Nå som 200 års jubileet i fjor er godt unnagjort henter jeg frem et dikt som er noe av en slags opprinnelse for norsk nasjonsbygging. Det vil si, det er en skåltale, skrevet av Johan Nordahl Brun ved årsskiftet 1771-72. Tidligere var det vanligere å holde slike skåltaler enn det er nå, nå klinker man vel bare helst i glasset. Den gang gjaldt det å si noen bevingede ord til en eller annens ære. Skåltalen kunne godt være litt patosfylt, man trengte ikke være redd for de store ord, men det gjorde seg også med litt humor, slik at festdeltakerene kunne få le litt også, der de ventet på å drikke.

Johan Nordahl Brun (1745 – 1816) er en litt sammensatt person. Jeg er ingen ekspert på ham, langt i fra, men jeg har lest litt ekstra om ham i forbindelse med denne posten, og kjenner tiden han levde i og det som fulgte ikke så altfor verst. Han studerte teologi og ble prest, men det var ikke før i 1774 han fikk stillingen som sogneprest ved korskirken i Bergen. Da han skrev diktet var han sekretær i biskop John Ernst Gunnerus Det Kongelige Norske Videnskapers selskab, og personlig sekretær for ham i arbeidet med å reformere det danske universitetssystemet. Målet var et eget universitet i Norge. Gunnerus var en av initiativtakerne, Brun ble engasjert tilhenger av ideen.

Alt dette har jeg fra biografisiden om Brun på Norsk biografisk leksikon, og lite grann ekstra bakgrunnssjekking. Folk som kan dette godt, må gjerne korrigere meg, eller utdype i kommentarfeltet. Jeg ville bygge opp til en diskusjon om at diktet ikke er skrevet i den hensikt det senere er brukt, eller det er ikke sikkert Brun selv ville gått god for all mening som senere er lagt i det. Teksten ble nasjonalsang i en periode på 1800-tallet, klart da brukt i den norske nasjonsbyggingen, men Brun var selv ingen tilhenger av den form nasjonsbyggingen fikk. Han var en konservativ prest, han støttet kongemakten, også den danske, og han var i mot at vi skulle komme i union med Sverige. Han omtalte den danske kong Christian Fredrik som «vår egen», og «vårt Norges første mann», som det står på biografisiden jeg refererte til.

Det er derfor kanskje på sin plass å være litt varsom med å trekke en lang linje gjennom hele den norske nasjonsbyggingen, som at den beveget seg fra en sped start til et skjebnebestemt mål, det Norge vi kjenner i dag. Underveis var det mange som hadde andre ideer om hva Norge skulle bli, og hvilken retning vår nasjonalfølelse og nasjonale identitet skulle ta. Da Johan Nordal Brun skrev teksten sin var praktisk talt alle kjente land eneveldige monarkier, ideen om nasjonalstater var knapt født, Norge hørte til under Danmark, og det er få spor av at noen var plaget av det. Da friheten var et faktum, var det imidlertid viktig å finne eksempler på at Norge ikke hørte til under Danmark, at folket drømte om friheten også før den var kommet. Da var teksten til Nordal Brun veldig god, for den går fra første linje inn på en norsk stolthet det nok ikke var dekning for, med «kjempers fødeland», og den har til og med linjen «vi sødt om frihet drømme». Skåltalen er ellers full av linjer som bruker metaforer om å «bryte lenker» og rene ord som «bli fri fra tvang».

Ingen kan si noe om hva Nordal Brun egentlig tenkte den gangen, da han skrev diktet. I hvert fall kan ikke jeg det, så lite som jeg har satt meg inn i hans liv og levnet, og så lite jeg har lest av tekstene hans. Men utifra de sparsomme opplysningene jeg har, virker det kanskje søkt at han drømte om Norge som et fritt land og med en egen konge, som vi over hundre år senere skulle ende opp med. For moro skyld kan man kanskje spekulere i hvordan han likevel kommer med de kraftfulle setningene, som treffer sånn midt i blinken for det som senere skulle bli. Kanskje var han begeistret for det norske universitetet de jobbet for å opprette, kanskje så han for seg flere norske institusjoner som kunne komme. Sannsynligvis hadde han fått med seg strømningene ute ellers i verden, det var nå få år til den amerikanske uavhengighetserklæringen, opplysningsfilosofene skrev om de temaene som senere skulle frembringe de store revolusjonene, eller i hvert fall idegrunnlaget for dem.

Norges skaal

For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal vil tømme,
Og naar vi først faae Blod paa Tand,
Vi sødt om Frihed drømme;
Dog vaagne vi vel op engang
Og bryde Lænker, Baand og Tvang;
For Norge, Kjæmpers Fødeland,
Vi denne Skaal udtømme!

Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,
Vi drikke vil til Ære;
Hver ærlig Norsk, som Lænker brød,
Skal evig elsket være!
Den vrede Livvagts Vaabenbrag
Forklarer trolig Nordmænds Sag.
Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød,
Vi drikke nu til Ære!

En Skaal for Dig, min kjække Ven,
Og for de norske Piger!
Og har Du en, saa Skaal for den!
Og Skam faae den, som sviger!
Og Skam faae den, som elsker Tvang
Og hader Piger, Viin og Sang!
En Skaal for Dig min kjække Ven,
Og for de norske Piger!

Og nok en Skaal for Norges Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker!
Hør Dovres Echo raabe: «Held!»
For Skaalen tre Gang takker.
Ja tre Gang tre skal alle Fjeld
For Norges Sønner raabe Held;
Endnu en Skaal for Dig mit Fjeld,
For Klipper, Snee og Bakker.

1771-72

Kommentar til diktet

Diktteknisk utmerker vel dette diktet seg helst med at det er så forut for sin tid. Igjen må folk som kjenner perioden bedre eventuelt korrigere meg, men kraftfulle rytmer som dette er noe som for meg ikke hører klassesismen til. Dog er det mulig at skåltaler var skrevet friere, og ikke trengte være så høyverdige, som poesi og poem gitt ut som egne verk. En skåltale skulle sette folk i stemning på festen.

I alle fall, diktet har fire strofer med 8 linjer i hver, ganske streng oppbygning, men litt variasjoner i rimmønsteret gjennom strofene. I første og siste strofe er linjene 1,3, 5, 6 og 7 forbundet med rim, om ikke nødvendigvis fullrim, linje 2, 4 og 8 rimer også. I de to midtstrofene har de to linjene 5 og 6 sine egne rim. De to første og to siste linjene i hver strofe er like, eller nesten like, så der er det nok riktigere å snakke om gjentakelse, heller enn rim.

Rytmen er karakteristisk og viktig i diktet, så den er det viktig å fange i ord. Det er et ømt punkt for meg, jeg er ikke flink til å treffe riktig og må også alltid dobbeltsjekke hva de ulike verseføttene heter nå igjen. I hvert fall nå, som jeg ikke har jobbet med denne bloggen på en stund. Slik jeg leser det blir det ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam, og i neste linje, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam-tam, altså lett-tung, lett-tung og trokeiske verseføtter. Dog er det kvinnelig utgang (med vokal eller trykklett konsonant) i linjene 2 og 4, og dermed også 8, så den siste stavelsen der er ikke så trykktung som i de andre endeordene. Dere vil se det selv av diktet, endeordene i hver linje er stort sett enstavelsesord, og altså veldig trykktunge, utenom i disse jeg nevnte.

En skåltale skal sikkert ikke leses altfor nøye, dens mål er å skape god stemning på festen. Dette er jo også et dikt skrevet for at folk skal la seg rive med. I første strofe er det ordene «Norge, kjempers fødeland» som setter i gang sangen og de store følelsene. Straks man er revet med av disse store ordene, «har fått blod på tann», så drømmer man også om friheten. Ettertiden har gitt en veldig konkret betydning her, friheten fra Danmark, Norges nasjonale frihet, men det var neppe det Nordal Brun mente med ordene, og man bør kanskje fremdeles stå fritt til å velge hva man vil legge i dem. Det påfølgende «våkne opp» henger sammen med «drømmen», man våkner opp fra drømmen, og løsner lenkene i virkeligheten også. Kanskje har dette vært med på å gi ideen til benevnelsen 400-års natten om tiden under Danmark.

I strofe 2 blir ordet «helt» i første linje byttet ut med «norsk» når linjen blir gjentatt i linje 7. Det blir da at «helt» og «norsk» blir det samme. Her er også motiv som vil komme for fullt i den senere nasjonsbyggende nasjonalromantikken, om hvordan den ekte nordmann er født «blant klippene», altså et meget hardført folkeslag. Samme motiv blir brukt i Ivar Aasen i hans Mellom bakkar og berg, eller Nordmannen, som diktet egentlig heter. Også i denne strofen blir den «ærlige norske» den som «elsker frihet» og «bryter lenker». Kanskje kan man med vår tids humoristiske distanse til tingene spørre hva det mon var for slags frihet nordmannen elsket på 1700-tallet, til langt ut på 1800-tallet og vel så det, var vel snarere kjennetegnet på den jevne nordmann at han eller hun var ganske så kuet. Det er imidlertid ikke noe å bygge nasjonal identitet på, folket som elsket å bøye seg for autoriteter og stå med luen i hånden, eller folket som ikke elsket særlig mye, men heller hengav seg til pietistisk kristendom og arbeidet «i sitt ansikts sved». Her tar jeg meg frihet i forhold til skåltalen, selvsagt.

Strofe 3 er morostrofen, der piker, vin og sang blir hentet inn, det er en skål også for «de norske piker». Her er det gjentakelse av ordet «og» i starten av hver linje som gjør det lett å la seg rive, som om man hele tiden kommer på noe nytt. Motivet med at den ekte norske ikke liker tvang kommer også med, de som elsker tvang og hater piker, vin og sang er linjene. Nøkternt sett skulle det jo ikke være nordmannen som først kommer i tankene til å passe inn under dette, men det blir en morsom strofe, som kanskje også minner de som hører skåltalen om at de er på fest.

I strofe 4 er det den norske naturen det synges til. Denne strofen har ikke noe om frihet, ikke noe om tvang, og runder ikke diktet av med en konklusjon om at en gang skal friheten man drømmer om og kanskje vil sloss for, komme. Det er en skål til fjellene, som riktignok kan rope samstemt «hell», altså «hell og lykke», og det for Norges sønner, men ikke et ord om hva det hellet og den lykken skal bestå i. Det er en skål for deg mitt fjell, og «klipper, sne og bakker». Ordet «klipper» henter opp et ord brukt i strofe 2, sne og bakker, og fjell, er også benevnelser for den barske naturen nordmennene lever livene sine i.

Kanskje skal man ikke kalle dette stor dikterkunst, annet enn at det er svært forut for sin tid i innhold, og kanskje også i form. Men jeg sitter nok kanskje med en følelse av at Nordal Brun traff blink uten egentlig å sikte. Med det mener jeg at han ikke hadde sett for deg det Norge som skulle bli, og som skulle ta skåltalen hans til seg som sin nasjonalsang. Selv om de ulike strofene har ord, tema og motiv som går igjen, er det heller ikke noen helthet som leder frem til noen endelig konklusjon. Første strofe er til Norge, kjempers fødeland, full av nasjonal patos, frihetslengsel og bryting av lenker, mens siste strofe er til Norges fjell, og til snø, bakker og klipper. I den strofen er det lite spor av frihetslengsel og lenkebrudd, om man da ikke legger godviljen til, og tolker det dithen at det er dette fjellenes rop om «hell» betyr.

The tyger, av William Blake

Det er en sommerpost med litt sommerlig kvalitet over dette diktet her. Jeg har ikke tid til å gjøre det helt skikkelig, men har fått pusset litt på den nå, så resultatet ikke er så altfor skammelig. Det er jo også et enkelt dikt, et engelsk allemannseie, som det er veldig lett å forstå og å finne ytterligere informasjon om, gjennom enkle søk på nettet.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake. Sjekk hva som står om ham på Store norske leksikon.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly av William Blake (1757-1827).  Denne gangen skal jeg poste hans mest kjente, The tyger.

Det er fra samlingen Songs of experience. Diktet er en respons til et annet av hans kjente dikt, The lamb, fra samlingen Songs of innocense.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder, & what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min gjendiktning

Tiger! Tiger! brenner ilt
I skogene om natten stilt,
Hva slags udødelig hånd eller blikk
Kan fatte din skremmende symmetrikk?

I hva slags dyp og himler fjerne
Brant ild i dine øyne gjerne?
På hva slags vinger tør han prøve?
Hva slags hånd tør ilden røre?

Hva skulder, & hva kunst slags art,
Kan vri om senene i ditt hjerte snart?
Og når ditt hjerte begynte å slå,
Hva slags hender var det som satte det på?

Hva slags hammer? Hva slags lenke?
I hva slags smelteovn lærte du å tenke?
Hva var ambolten? hva fryktelig grep
Våget den dødelige terror tvinge ned?

Når stjernene sine spyd ned senket,
Og himmelen med deres tårer stenket,
Smilte han da han sitt verk fikk se?
Laget han virkelig lammet med?

Tiger! Tiger! brenner ilt!
I skogene om natten mildt,
Hvia slags udødelig hånd eller blikk?
Tør fatte din skrekkelige symmetrikk?

Kommentar til språket og gjendiktningen.

Jeg pleier vanligvis bare oversette meningen i diktene, og ikke være så nøye på rimene og metrikken, men med diktene til Blake gjør jeg unntak. De er så enkle at enhver med litt kjennskap til engelsk godt skjønner hva som står der, så da kan jeg heller prøve meg på en gjendiktning. Det går litt i hyrten og styrten her og der, noen av løsningene er nok mer i min ånd enn i Blakes, men det er vel akkurat det som er å gjendikte.

Frame er «ramme», selvsagt, men kan vel også her bety «å fatte». Jeg tror ikke jeg tar meg altfor store friheter med det.

Aspire betyr «strebe-» eller «trakte etter». Det er litt vanskelig å få det oversatt enkelt og greit i strofe 2.

Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig,

I strofe 4 er det litt vanskeilg å avgjøre hvordan vi skal oversette what the hammer, what the chain. Furnace er «smelteovn». Anvil er «ambolt». Grasp er «grep» eller «tak», men kan også bety «fatteevne». Clasp er «spenne».

Jeg antar at det i strofe 5 er slik at stjernene kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Man kaster ned våpnene for dem som har makten. Det er også stjernene som vætet (water’d) himmelen med tårer, slik jeg leser det.

Kommentar til diktet

Noe av det som gjør dette diktet så tiltrekkende er den veldige bruken av diftong, i tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Dette lar seg ikke ta over til norsk, og med det forsvinner noe av magien og mye av kraften i diktet.

Blake tar et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det størte av kattedyrene, selveste tigeren, og gir seg til å spekulere over hva slags enda mer fryktinngytende makt det er som står bak tigeren igjen. Hvor er det tigeren kommer fra? Hvem skapte den?

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.

Der Erlkönig, av Johann W. von Goethe

Johann Wolfgang von Goethe skulle være unødivendig å presentere altfor nøye, han skulle være godt kjent. Jeg har naturligvis lest Faust, men ikke så godt at jeg kan uttale meg om verket, valgslektskapene har jeg også lest, og unge Werthers lidelser kjenner jeg godt. Den tyske poesien har jeg lest lite i original, og ingenting før jeg begynte på denne bloggen, så poeten Goethe kjenner jeg dårlig. Det berømte Erlkönig fikk jeg gjennom Schuberts lieder, og ikke minst gjennom «The teaching company» sin forelesning med Robert Greenberg om emnet. Der ble denne liederen valgt som eksempel for hele liedertradisjonen. Vi har altså å gjøre med et verk som står aldeles utmerket på egne ben, diktet Erlkönig er et av Goethes mest kjente, og også Schuberts lieder av teksten, er blant Schuberts mest kjente. Det er ikke ofte vi får så vellykket tonsetting av en allerede vellykket tekst.

Der Erlkönig

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?
Es ist der Vater mit seinem Kind;
Er hat den Knaben wohl in dem Arm,
Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm.

«Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?»
«Siehst, Vater, du den Erlkönig nicht?
Den Erlenkönig mit Kron und Schweif?»
«Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif.»

«Du liebes Kind, komm, geh mit mir!
Gar schöne Spiele spiel’ ich mit dir;
Manch’ bunte Blumen sind an dem Strand,
Meine Mutter hat manch gülden Gewand.»

«Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht,
Was Erlenkönig mir leise verspricht?»
«Sei ruhig, bleib ruhig, mein Kind;
In dürren Blättern säuselt der Wind.»

«Willst, feiner Knabe, du mit mir gehen?
Meine Töchter sollen dich warten schön;
Meine Töchter führen den nächtlichen Reihn,
Und wiegen und tanzen und singen dich ein.»

«Mein Vater, mein Vater, und siehst du nicht dort
Erlkönigs Töchter am düstern Ort?»
«Mein Sohn, mein Sohn, ich seh es genau:
Es scheinen die alten Weiden so grau.»

«Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;
Und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt.»
«Mein Vater, mein Vater, jetzt faßt er mich an!
Erlkönig hat mir ein Leids getan!»

Dem Vater grauset’s, er reitet geschwind,
Er hält in Armen das ächzende Kind,
Erreicht den Hof mit Müh’ und Not;
In seinen Armen das Kind war tot.

1782

Min oversettelse

Hvem rir så sent gjennom natt og vind
Er det faren med sønnen sin
Han holder gutten vel i armen
Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet ditt så fryktsomt?»
«Ser du ikke, far, alvekongen?
Alvekongen med krone og slep?»
«Min sønn, det er en strek fra tåken.»

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!
Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;
Det er en bunt blomster på bredden
Min mor har mange gylne kåper.»

«Min far, min far, og hører du ikke,
Hva alvekongen lover meg?»
«Vær rolig, hold deg rolig, mitt barn,
I tørre blader hører du vinden.»

«Vil du, fine krabat, gå med meg,
Min datter skal vente deg
Min datter leder de nattlige danser
Og vil vugge og danse og synge deg i søvn.»

«Min far, min far, og ser du ikke der,
Alvekongens datter på det dunkle sted?»
«Min sønn, min sønn, jeg ser det så visst,
Den gamle eika synes så grå.»

«Jeg elsker deg, ditt skjønne utseende,
Og er du ikke villig, må jeg bruke makt.»
«Min far, min far, han tar meg nå!
Alvekongen har skadet meg!»

Faren grøsser, og rider raskt,
Han har i armene den klynkende gutt,
Så vidt til gården med møye og armod,
I hans armer var gutten død.

Min gjendiktning

I gjendiktningen er ikke alle strofene like gjennomarbeidet, som man ser.

Alvekongen

Gjendiktning

 

Hvem rir så sent gjennom natt og vind

Er det faren med sønnen sin

Han holder gutten trygt i sin arm

Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

 

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet skremt»

«Ser du ikke, far, alvekongen gjemt?

Alvekongen med krone og drakt?»

«Min sønn, det der har tåken frembrakt.»

 

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!

Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;

Det er en bunt blomster på elvens bredd

Min mor er i gylne kåper kledd.»

 

«Min far, min far, åh hører du ei,

Hva alvekongen lover  til meg?»

«Vær rolig, rolig, sønnen min,

I tørre blader suser en vind.»

 

«Vil du, fine krabat, gå med meg,

Min datter skal nok vente deg så

Hun fører de nattlige dansetrinn

Og vil vugge og danse og synge deg inn.»

 

«Min far, min far, åh, kan du ikke se,

Alvekongens datter på det der dunkle sted?»

«Min sønn, min sønn, jeg ser det tydelig nå,

Den gamle eika synes så grå.»

 

«Jeg elsker deg, det reiser seg i meg av ditt utseendes prakt,

Og om du ikke vil selv, så må jeg bruke makt.»

«Min far, min far, nå tar han meg bort!

Alvekongen har meg en skade gjort!»

 

Faren grøsser, og rir raskt som en vind,

Og holder fast på den klynkende gutten sin,

Når så vidt frem til gården med møye og nød,

I hans armer var gutten død.

ES2016

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og kan inneholde feil. Jeg har sett til Hartvig Kirans oversettelse i Framande dikt frå fire tusen år, der jeg har vært i tvil, men denne oversettelsen er for det første ganske fri, og for det andre inneholder den til dels så vanskelige norske ord, at oversettelsen ikke alltid er klarere enn originalen. Om jeg kommer ovenpå med tiden, skal jeg se nærmere på min egen oversettelse igjen. Tyskkyndige kan selvfølgelig sende meg en melding om de ser noen håpløse feil.

Gloser

Jeg har brukt forskjellige steder på nettet til å slå opp disse ordene. Tysk-norsk ordbok har jeg for anledningen ikke tilgjengelig.

wohl vel

Scheiff hale, slep

wiegen vugge, veie

Kommentar til diktet

Det er sjelden et dikt så godt og så nødvendig må leses i sammenheng med perioden det er skrevet i. I 1782 er vi akkurat i overgangen fra klassisismen til romantikken, vi er i perioden som i Tyskland får betegnelsen Sturm und drang, den vakre, men følelsesløse klassisismen gjelder ikke lenger, i alle fall må dens grenser utvides, og vi får en utvidelse i uttrykkskraft og motivkrets. I klassismen gikk man tilbake til gresk mytologi, den klassiske, med den gryende romantikken hentet man stoffet mer fra folketroen, og den nasjonale mytologien, om et slikt uttrykk kan brukes. Det er derfor alvekongen, og ingen gresk guddom spiller hovedrollen. Og det er derfor farens frykt er ekte frykt, mystisk frykt, og ikke en slags opphøyet idealfrykt, under full kontroll av både dikter og innehaver.

Det er tre aktører i diktet, faren, den lille sønnen og alvekongen. Handlingen er at faren rir hjem, med den lille gutten på fanget. Følelsen av fart passer godt til Sturm und drang, det skal være litt dramatisk. Merk hvordan første strofe er full av enstavelsesord som går raskt å lese, liksom for å øke farten! Det gjelder også i siste strofe, hvor faren på ny rir i full fart. I mellomstrofene foregår samtalene, enten mellom faren og gutten, eller lokkingen fra alvekongen til gutten. Faren ser at gutten er redd, men forsikrer ham at alt han tror er alvekongen, bare er skyggene i tåken, og annet spill fra naturen. Men gutten både ser og hører alvekongen, og blir mer og mer skremt.

Alvekongen har fått tre strofer å snakke i, nummer 3, 5 og 7. I den første lokker han med leker og skjønne kåper, i den neste er det datteren som skal synge ham i søvn (allerede får vi et forvarsel om døden som skal komme) og i den siste truer han med makt, om ikke gutten kommer frivillig.

At faren ikke selv fullt og helt tror på sine egne forsikringer om at gutten bare ser syner, får vi med det at han selv rir på for å komme hjem. Det er en uhyggelig siste strofe, der faren først grøsser, og rir som en vind, med en engstelige gutten på fanget. Da han endelig kommer hjem og man tror man kan puste lettet ut, så kommer sjokket og redselen med at gutten er død. Ordet «død» er aller siste ord i diktet, og kommer med voldsom virkning. Alvekongens mystiske kraft har altså tatt livet av gutten, tross alle farens anstrengelser.

Lest direkte er kanskje ikke diktet så altfor skummelt, i hvert fall ikke for en moderne leser, som ikke tror på spøkelser og skrømt. Men diktet kan også leses som frykten for det ukjente man ikke forstår, og spesielt for den frykten man føler for sitt eget barn, og at noe skal skje med det. Det kan også leses som uttrykk for maktesløsheten man føler, når noe man skal beskytte, ikke lar seg beskytte. Igjen gjelder det spesielt overfor sykdom og død, som man tross alle legemidler og vitenskap, fortsatt av og til står maktesløs overfor. Det kan til og med leses som uttrykk for de beroligende ord man av og til sier, når man selv vet at her er det ingenting å være beroliget over. – Det går nok bra, det er ikke farlig, blir fortsatt sagt, også når man selv frykter det aldri vil gå bra.

De første gangene jeg leste diktet, kunne jeg ikke riktig forstå hvorfor nettopp dette diktet var så berømt. Nå kan jeg ikke lese det uten å føle uhygge. Og ingen er lenger unna å tro på alvekonger og det overnaturlige, enn jeg. Det er rett og slett et uhyggelig bra dikt.

Normalt vil jeg holde meg for god til å poste noe jeg ikke har laget selv, og i alle fall ikke noe som kan komme i konflikt med rettigheter. Jeg ville imidlertid gjøre et unntak for Schuberts lieder til denne teksten, fremført av Dieter Fischer-Dieskau, som en stund var lagt ut på Youtube. Den er imidlertid tatt bort nå, som min lenke dit også er det.Jeg kan likevel oppfordre til å oppsøke platen, i denne innspillingen eller en annen, den er vel verdt å lytte til! Og når jeg er først er inne på denne tonsettingen, så er det bemerkelsesverdig at Schubert kun var 18 år da han laget melodien. Det kvalifiserer til noe av det aller ypperste noen 18-åring har laget i denne verden.